Aske. Terje Gansum Med bidrag av Helge Irgens Høeg Gunnar Moe Tom W. Skarre Rolf Sørensen. Arkeologisk undersøkelse av hulveg

Transkript

1 Arkeologisk undersøkelse av hulveg Aske Innberetning fra Hulvegprosjektet i Vestfold Vestfold fylke Larvik kommune Aske 4019/4,6 Terje Gansum Med bidrag av Helge Irgens Høeg Gunnar Moe Tom W. Skarre Rolf Sørensen Vestfold Fylkeskommune & Statens vegvesen Vestfold Rapport 2000:2

2 2 Innhold Innledning... 3 Bakgrunn. 3 Tidsforbruk... 3 Landskap og kulturmiljø. 3 Eldre kartmateriale.. 4 Kildekritikk. 7 Problemstillinger.. 8 Valg av metode.. 9 Beskrivelse/observasjoner Beskrivelse av lokaliteten 10 Nye registreringer Plantegning av sjaktene Vestre sjakt Østre sjakt Kokegrop i østre sjakt Tolkning og diskusjoner Vestre sjakt, stratigrafisk diskusjon Vestprofilet Nordprofilet Østprofilet Østre sjakt, stratigrafisk diskusjon Kokegropen under hulveg G i østre sjakt Kildekritisk bemerkning angående datering av sot og små trekullmengder. En metodisk vurdering Keramikk i hulveg G Hulvegen; diskusjon omkring nedre grenseflate Hulvegen; diskusjon om komprimering over og under nedre grenseflate (Av G. Moe, T. Skarre & T. Gansum ) Datering av hulvegens bruksfaser? Konklusjon. 37 Referanser.. 38 Muntlig referanser.. 38 Forsidefoto: Viser hulveg som har skåret en kokegrop. Hulvegen er halvt snittet på langs. Vedlegg 1. Funn Pollenanalyse, Helge Irgens Høeg Bestemmelse av densitet og vanninnhold med radiologisk måleutstyr, Gunnar Moe Korngradering og gødetap analyser, Rolf Sørensen, Gunnar Moe Radiologisk datering, 14 C Registrerte kulturminner Tegnforklaring. 55

3 3 Innledning Bakgrunn Hulvegprosjektet i Vestfold er et samarbeidsprosjekt mellom Statens vegvesen Vestfold, Norsk vegmuseum, Vestfold fylkeskommune og Universitetets Oldsaksamling. Prosjektet er toårig og ble initiert i 1995 og igangsatt fra og med juli Prosjektets målsetning skulle være å ta for seg de eldste vegfarene i Vestfold, og hovedmålene ble skissert i et prosjektforslag datert april 1997: Det skal utvelges et antall områder hvor hulveger inngår som enn del av det kulturhistoriske miljøet. Gjennom en utredning av de valgte lokalitetene skal det dannes grunnlag for bedre vern og sikring av hulveger i forbindelse med kulturminneforvaltningen, samt iverksettes formidlingstiltak rettet mot Vestfolds befolkning. Det skal dessuten arbeides med problemstillinger i forhold til veienes alder, funksjon og betydning i relasjon til samfunnsutviklingen i førreformatorisk tid. Det er både skrevet om og gravd hulveger i Sverige, Danmark og Norge. Utgangspunktet for prosjektet er basert på erkjennelse av at kunnskapen om hulvegene er mangelfull. Forvaltningen har behov for kunnskap for å kunne trekke opp prinsipper for vern og skjøtsel. En av strategiene for å bygge kunnskap er å gjennomføre målrettede arkeologiske undersøkelser. Innberetningen fra prosjektet legger fram grunnlagsmateriale, samt drøfter og tolker dokumentasjonen preliminært. Ytterligere bearbeiding og tolkninger vil bli presentert samlet i en av prosjektets sluttrapporter. Tidsforbruk Feltarbeidet begynte og ble avsluttet Den ble det lagt ut to sjakter med gravemaskin. Arkeologisk undersøkelse ble gjennomført 10, 11, 12, 13 og 16 november av Terje Gansum. Samlet ble det brukt 4,5 dagsverk på graving og dokumentasjon. Det ble tatt ut korngraderingsprøver av geolog Rolf Sørensen i samarbeid med Terje Gansum. Det ble også tatt inn sedimentprøver av Gunnar Moe i samarbeid med Tom Skarre og Terje Gansum. Det ble tatt inn pollenprøver av pollenanalytiker Helge Høeg i samarbeid med Terje Gansum. Landskap og kulturmiljø Landskapet i denne delen av Brunlanes i Larvik er småkupert med mindre fjell som bryter opp et ellers flatt terreng. Området er meget rikt på kulturminner. De vegene som i dag strukturerer ferdselen tar hensyn til høydedragene og slynger seg mellom de små fjellene. Dagens landskap er preget av en del kantvegetasjon i randsonene rundt dyrket mark, ved elver og koller. Landskapet er åpent og preget av vidt utsyn over flatene. I området rundt den undersøkte lokaliteten er det registrert en rekke kulturminner, fra ulike tidsperioder. I tillegg til mange gravminner er det spor etter omfattende trekullproduksjon i området. Dette skyldes jernverket på Fritzø, som var eid og drevet av greven i Laurvik grevskap. Kulturminnene vil bli presentert for å sette undersøkelsen av hulvegen inn i en

4 4 landskapssammenheng. På den måten kan både synkrone og diakrone strukturer i landskapet og kildekategoriene vurderes samlet og tolkes i sammenheng. Grunnen i området består av morener og marine strandavsetninger. Det foreligger ikke kvartærgeologisk kart over området. Hulvegen som er undersøkt ligger på rene sandavsetninger. Sanden er meget jevnt sortert og benyttet som ressurs, sandtak. Det er tatt ut mye sand i sandtaket som representerer et omfattende inngrep i landskapet. Kanten av sandtaket har stedvis fjernet hulvegen og steingjerdet som ligger parallelt med hulvegen. Fig 1. Utsnitt av Statens Kartverk, kartblad 1813 III, 1:50.000, Sandefjord Lokaliteten er merket med sirkel. Eldre kartmateriale Det er flere kart som dekker området. Grevskapskartet for Askegårdene mangler, men den undersøkte lokaliteten ligger sør for Askegårdene og er med på grevskapskartet fra Vegsignaturene på kartet viser et vegkryss like ved sydspissen av et fjell. Midt i det markerte vegkrysset er det trukket en eiendomsgrense. Markeringen av eiendomsgrensen sammenfaller med steingjerde som delvis er bevart i området. Skravursignaturen like sørøst for vegkrysset indikerer at terrenget har falt mot sør og øst i dette området. Det medfører at sandtaket som er anlagt og som har skadet hulvegene og steingjerdet ikke har endret formene til de store landskapselementene. Sandtaket er gravd inn i en skråning. Vegen som er markert fra vegkrysset og østover følger i hovedsak linjeføringen til fylkesveg 301, slik den ligger i dag. Hulvegene i området er ikke markert.

5 Fig 2. Utsnitt av grevskapskartet fra 1811, kartblad 9A12, tegnet av Ltnt. Castberg i 1:

6 6 Det ble i årene tegnet kart over Laurvigs Grevskab i en annen målestokk enn grevskapskartene. Disse kartene er ikke påført gårdsnavn ei heller signatur, men inneholder detaljer som er nyttige å ta med. Kartet finnes hos Norsk kartverks arkiv på Hønefoss. Fig 3. Utsnitt av kart fra Det er flere forhold ved kartet som skiller seg fra grevskapskartet fra Vegen nordover fra vegkrysset er her stiplet, og ikke ført som heltrukken linje. Samme veg sørover mot Hvaale gårdene gjør ingen sving, men fortsetter rett mot gårdstunet. Det er ingen markering av fall i terrenget mot sør og øst for vegsignaturenes kryssningspunkt. Det er stort sett samme vegstruktur som er presentert på militærkartet fra 1825 som på grevskapskartet fra Vegnettet synes å forbinde gårdene med hverandre. De eldre kartene gir informasjon om eldre tiders oppfatning av vegstruktur, bosetning og topografi som er vesentlige momenter i en tilnærming til ferdsel og landskap. De tre kartene som er presentert viser variasjoner som illustrerer muligheter og begrensninger ved kart som kilde til veghistorie.

7 7 Fig 4. Utsnitt av militærkart fra 1825, kartblad 9A12, tegnet av Ltnt. Finkenhagen i 1: Kildekritikk Informasjonen på et kart er en reduksjon av tilgjengelige data, og bør således betraktes ut fra hvilke behov kartet skulle dekke. Kartene er opprettet for å dekke utvalgte formål og vegsignaturene forbinder mål som ble ansett viktige. Målsetningen med kartet fra er ikke kjent da verken signatur eller formål er oppgitt for denne kartserien. Det er antatt at disse kartene er tegnet med grevskapskartene som underlag. Belegget for antakelsen svekkes ved vurdering av kartes avvikende orientering av fjell og høydedrag i forhold til grevskapskartet. Grevskapskartet var opprettet som administrativt verktøy hvor skattlegging i forhold til dyrket mark, samt militære aspekter var avgjørende for formålet med kartserien (Lærde 1980). Begge kartene har vegsignaturer hvis linjeføring synes noenlunde forenlige, men noen avvik kan påpekes. På kartet fra er vegen nordover fra vegkrysset stiplet, mens det på grevskapskartet er heltrukken linje. Hvis vi skal legge vekt på linjeføringen og vektlegge den stiplede signaturen så kan dette representere en rideveg. Det er og mulig at kartet er sjabonmesig og at en ikke kan legge for mye i tolkningen av slike avvik. Et annet dømme på variasjonen får vi ved å se på hvorledes myra og vannet øst for den nordgående vegen er markert, henholdsvis på grevskapskartet som myr og på kartet som myr og tjern.

8 8 Ser vi nærmere på grevskapskartet og vegen som tar av i sørvestlig og sørlig retning fra vegkrysset mot Hvaale gårdene, så er vegsignaturen en trukken linje som har en kurvatur og et stigningsforhold som indikerer kjøring med vogn. Veglinjen er markert med en slak bue. På kartet fra er vegsignaturen fra vegkrysset og sørover til Hvaale gårdene en stiplet rett linje. Linjeføring og vegsignatur kan indikere veg av mindre betydning, rideveg eller sti. Kildekritisk sett så viser variasjonene hvorledes kartsignaturer ikke er entydige og enkle å forholde seg til med hensyn til veghistoriske spørsmål. Militærkartet fra 1826 legger avgjørende vekt på koller og veger, men utelater meget som ikke anses som militært interessant. Kartet er sjablonmessig, men er en kilde som støtter opp omkring de andre kartens markering av veger. Et hvert kart er et utvalg av data som er satt sammen, og som er styrt av motiver. Kartet representerer således et datautvalg. De eldre kartene bør benyttes, men de vegsignaturene som er påført må kritisk granskes, og ikke umiddelbart tas til inntekt for spor i terrenget. Vegsignaturer på eldre kart er representasjoner av veger og ikke veger. I landskapet ligger det fysiske spor som er veger, men som ikke med nødvendighet samsvarer til de vegrepresentasjonene som er tegnet på kart. De eldre kartene representerer en kildekategori, landskapet en annen. Problemstillinger Lokaliteten ble valgt ut fordi det en rekke forhold som ble ansett viktige var tilstede: Et steingjerde overlagrer hulveg. Lokaliteten ligger på relativt flatt terreng, noe som reduserer erosjonens virkning som del av nedslitingsprosess. Inngrep med gravemaskin var lite kostnadskrevende. Kan lag eller faser i hulvegen dateres? Kan anleggingen av steingjerdet dateres? Kan pollenanalyse/vegetasjonshistorie bidra til datering av utviklingen av hulveg? Det tilkom delproblemstillinger som utdypet problemstillingene mens gravingen pågikk.

9 9 Valg av metode Hulvegen som ble arkeologisk undersøkt er delvis ødelagt av massetekt. Det ble gravd med gravemaskin. To sjakter ble ført inn fra sandtaket i sør, på tvers av hulvegens lengderetning. I vestre sjakt ble det utelukkende gravd med gravemaskin da det ikke kunne observeres strukturer i grunnen ettersom det ble tatt av masser. I østre sjakt stoppet gravingen med gravemaskin da det ble påtruffet en struktur i grunnen. Østsjakten ble lagt ca 4 meter øst for vestsjakten for å sammenligne profilene i sjaktene. Profiler er renset med spade og graveskje. Tegning i plan og profil er gjennomført i målestokk 1:20. Tegningene er rentegnet og scannet. Det er markert + signatur for hver meter, hvilket angir målestokk. Det ble fotografert i sort hvitt og i farger. Deler av østre sjakt er gravd stratigrafisk. Det ble opprettet flytende målesystem for hver sjakt, men ikke nivellert. Det ble innhentet en pollenserie av pollenanalytiker Helge Høeg. Resultatet av pollenanalysen er presentert i vedlegg 2. Det ble tatt inn prøver av sedimenter på lokaliteten av geolog Rolf Sørensen ved NLH- Ås. Sørensen tok ut prøver i et profil i hulvegens skråning og analyserer korngradering og gjennomfører en analyse av glødetap (Sørensen 2000). Glødetap bestemmes i prosent av tørrstoffinnholdet og kan ved korrigering for leirinnhold gi et mål på moldinnhold i jorda (Krogstad 1992:10). For organiske jord gir glødetap et godt mål på innholdet av organisk materiale. I tillegg ble det tatt inn prøver for korngradering fra masser som er direkte berørt av hulvegen. Disse prøvene ble hentet inn av Gunnar Moe og Tom Skarre, Statens vegvesen Vestfold sammen med Terje Gansum. Det er også gjennomført en standard proctor analyse for massen i to stratigrafisk skilte lag. I felt måler standart proctor-intstrumentet densitet (kg pr dm 3 ) og vanninnholdet i massen. Disse verdiene sammenlingnes med verdier som samme masse blir testet til i laboratorium. I laboratoriet måler en maksimal tørr densitet i prosent (hva massen teoretisk lar seg komprimere = 100%). Deretter tilføres massen vann. Det teoretiske forsøket på laboratoriet tallfester hvor mye eller lite vann massen kan tåle i forhold til kvalitativ stabilitet helt til massen blir ustabil. Standard proctor verdien er densiteten målt ute i terrenget, delt på den teoretiske optimale densiteten massen måles til i laboratorium. Standard proctor verdien oppgir i prosent hva massen i terrenget er komprimert i forhold til laboratorieforsøkets optimale komprimeringsgrad. Det ble også målt Cu-tall (graderingstall) for masser representert ved to stratigrafiske enheter. Cu-tallet er ulike fraksjoner sett i forhold til hverandre, altså massens evne til forkiling og dermed bæreevne. Hulvegene omtales som smale og brede. Det er ytre bredde det siktes til, det vil si fra slitasjekant til slitasjekant (Gansum & Skarre in prep). Hvis den ytre bredde overstiger ca 2,0 meter så omtales vegen som bred. Det er ikke innhentet mål for bredde, lengde og dybde for hver enkelt hulveg. Hulveg er bare del av en veg, og det er ikke alltid enkelt å skille hulveg fra sti, men tverrprofilet på markoverflaten skiller seg ved at stien er grunnere og ikke har et U-formet tverrprofil.

10 10 Beskrivelse/observasjoner Beskrivelse av lokaliteten Den undersøkte hulvegen ligger i relativt flatt terreng, på strandavsetninger, ca 50 meter over havet. På flaten hvor hulvegene ligger er det også registrert flere ulike kulturminner fra ulike tidsperioder. Det er vidt utsyn mot sør og øst og innsynet til området i nordøst er godt. Fig 5. Utsnitt av økonomisk kartverk, kartblad CG Lokaliteten ner merket med rød oval. På figur 6 er hulveger, gravhauger og kullmiler tegnet inn på kartet. De respektive kulturminnene er påført ID nummer fra fornminneregisteret. Registreringsoppgavene for de respektive ID numre er listeført og kommentert i vedlegg 6.

11 11 Hulvegene er gitt signatur ved store bokstaver (se figur 6). Følgende hulveger ble registrert i området: A: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg A kan følges et par hundre meter fra kullmiler (ID 219) og sørover til massetak (se figur 6). B: Hulveg med kasseformet tverrsnitt, bred, klart markert i terrenget. Hulveg B fører sammen med hulveg A. C: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg C kan følges over noen hundre meter, fra sandtak i nord til flate ved ID208 i sør. D: Hulveg, smal, markert i terrenget, relativt kort. Hulveg D fører sammen med hulveg C. E: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg E fører sammenn med hulveg C. F: Hulveg, bred, stedvis klart markert i terrenget, stedvis uklart markert. Hulveg F ligger parallelt med Hulveg C, ved markeringen av ID208. Mellom Hulveg C og F ligger en rygg. G: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg G ligger umiddelbart nord for et steingjerde. Både steingjerdet og hulveg G er skadet av sandtekt. H: Hulveg, bred, stedvis relativt dyp ca 0,75 meter, klart markert i terrenget. Hulveg H kan følges over flere hundre meter i retning øst-vest. Hulveg H opphører på flaten mot jordstykket til Foldvik markert med 124/6,9 I: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg I ligger parallelt med hulveg G, kun adskilt av en rygg. Hulveg I fører sammen med hulveg H i vest. Nye registreringer, se figur 6. Nr 1. Gravhaug 50 meter rett sør for Frikirkens kirkegård. Gravhaugen, ikke registrert i fornminneregisteret. Gravhaugen er ca 7,5 meter i diameter og 0,4 meter høy. Den består av jord og stein og har et søkk i senter. Nr 2. Gravhaug 25 meter øst for skogsbilveg og 25 meter nord for riksveg 301. Gravhaugen er 4 meter i diameter og 0,3 meter høy lav og med søkk i senter. Gravhaugen er dårlig markert i terrenget. Nr 3. Sirkulært anlegg 10 meter nord nordøst for den registrerte gravhaug nr 2, ligger det levninger av et stort sirkulært anlegg. Anlegget måler ca 15 meter i diameter og er inntil 0,4 meter høyt. Det er vanskelig å avgjøre om det er rest av kullmile eller om det er en større rasert gravhaug, da anlegget er sterkt ødelagt. Feilplassering av ID 208 på Økonomisk kartverks kartblad CG : Nr 4 og Nr 5. ID208 består av to graver og er beskrevet slik i fornminneregisteret: 2m Ø for en N-S-gående skogsvei, 1 Uregelmessig gravrøys, uklart markert. Nå nærmest firkantet. Troligvis opprinnelig rund. Bevokst med mose og grantrær. Mål 7 x 7m, h 0,3m. 5m VNV for 1, 2 Røys, trolig opprinnelig rund. Nå nærmest avlang. Ellers som 1. Midtpartiet omrotet. Bevokst med grantrær. Tvm: Ø-V 8m, h 0,2m. Mellom 1 og 2 løper et vannsig som i 1974 ble registrert som hulvei. Røysene er identiske med markering av nr 4 og 5 på kartet, figur 6. Vannsiget som omtales i fornminneregisteret er en udiskutabel hulveg. At det er vannsig i hulvegen er helt naturlig.

12 Fig 6. Økonomisk kartverk, (CG ) nedfotografert, med markering av kulturminner. 12

13 Fig 7. Plantegning over sjaktene. Steingjerdet er markert vest for vestre sjakt. Svslutningen mot sør utgjøres av grensen for sandtaket. 13

14 14 Vestre sjakt Vestprofilet Lagbeskrivelse L 1 Overflatevegetasjon til svart muld. L 2 Brun humøs sand L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol. L 4 Mørk kompakt sand. L 5 Lys brunt sandlag. L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand. L 8 Lys brun, løs humusholdig sand. L 9 Gulbrun grov og fin sand. L 10 Mørk brunt, svakt humøs sand. L 11 Lys brunt sandlag. L12 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol. Fig 8. Vestre sjakt vestprofil. I vestprofilet går L8, L12 og L11 inn til steingjerdet.

15 15 Nordprofilet Lagbeskrivelse L 1 Overflatevegetasjon til svart muld. L 2 Brun humøs sand L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol. L 5 Lys brunt sandlag. L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand. L 8 Lys brun, løs humusholdig sand. L 9 Gulbrun grov og fin sand. Fig 9. Vestre sjakt nordprofil. Bokstavene A, B og C på profiltegningen representerer prøver som Rolf Sørensen har tatt ut for kornfordelingsanalyser og glødetapsanalyser. Pilen markerer hvor serien med pollenprøver er tatt ut.

16 16 Østprofilet Lagbeskrivelse L 1 Overflatevegetasjon til svart muld. L 2 Brun humøs sand L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol. L 4 Mørk kompakt sand. L 5 Lys brunt sandlag. L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand. L 7 Mørkebrunt til bleket sand, svakt utviklet podsol. L 8 Lys brun, løs humusholdig sand. L 9 Gulbrun grov og fin sand. Fig 10. Vestre sjakt østprofil.

17 17 Østre sjakt Vestprofilet Lagbeskrivelse L 1 Overflatevegetasjon til svart muld. L 2 Brun humøs sand L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol. L 4 Mørk kompakt sand. L 5 Lys brunt sandlag. L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand. L 7 Mørkebrunt til bleket sand, svakt utviklet podsol. L 8 Lys brun, løs humusholdig sand. L 9 Gulbrun grov og fin sand. Fig 11. Østre sjakt, vestprofil. Det ble foretatt måling av vanninnhold og densitet for L4 og L9, samt tatt inn prøver og målt Cu-tall.

18 18 Kokegrop i østre sjakt Graving med gravemaskin i østre sjakt ble stoppet da det ble oppdaget en kull- og steinholdig struktur i grunnen. Det viste seg raskt å være rester av en kokegrop. Fyllet i kokegropen besto av sotet sand og skjørbrente stein. Fig 12. Østre sjakt, overflate av kokegrop. Foto tatt fra vest.

19 19 Fig 13. Plantegning av kokegropens overflate. Fig 14. Fotografi av kokegrop under utgraving. Det er mulig å se fargeskiftet i massene, gulbrune farger på venstre side av kokegropen, og grålige nyanser på høyre side av kokegropen.

20 20 Fig 15. Profil gjennom kokegrop. Fig 16. Fotografi av profil gjennom kokegrop. Funn fra østre sjakt er ført opp i funnliste, vedlegg 1, og diskutert nærmere i tolkningsdelen nedenfor. Pollenanalyser er satt opp i vedlegg 2. Bestemmelse av densitet og vanninnhold med radiologisk måleutstyr for massene i L4 og L9 er satt opp som vedlegg3. Geologiske analyser er satt opp i vedlegg 4.

21 21 Tolkning og diskusjon I profildokumentasjonen er det nedenfor trukket opp grenser for lag som er påvirket av prosessene i hulvegen. Disse grensene benevnes grenseflater, etter den engelske termen "interface". Det som gjør denne grensen viktig er at den kan sammenlignes med en nedskjæring i undergrunnen. Stratigrafisk sett må det skilles mellom en nedskjæring og den massen som eventuelt utgjør fyll i nedskjæringen. Skillet mellom f eks nedgravning og fylling betegnes som grenseflater eller interfaces. Det kan være stor forskjell i de respektive enheters temporalitet, selv om de har direkte fysisk relasjon (Harris 1989:31, 60). Med en slik forståelse av profilet vil det være mulig å tolke prosessene som nedslitingsprosesser og akkumulasjonsprosesser. Nedslitingsprosesser består av bruksfaser representert ved ferdsel og erosjon. En gang har slitasjeprosessene vært på nivå med nedre grenseflate. Det vil si at bruksfasene har slitt seg så dypt ned ikke har etterlatt særlig mange spor å dokumentere. Det kan ha vært mange bruksfaser som til slutt nådde det dype nivået, og disse lar seg ikke dokumentere. Akkumulasjonsprosessene betegner masser som eventuelt har blitt avleiret over nedre grenseflate. Det foreligger hulveger hvor akkumulasjon ikke har fått avleire seg i særlig grad, enten fordi vegen stadig brukes eller fordi erosjonen transporterer massene bort. I visse tilfeller har akkumulasjonsprosessene vært sterkere enn nedslitingsprosessene, og slike akkumulerte masser representerer både ødefaser og mulige bruksfaser over nedre grenseflate. Lag over nedre grenseflate som er tolket som gamle markoverflater representerer i hovedsak faser hvor vegetasjonen har fått etablere seg, altså en periode hvor det trolig har vært meget lite eller ingen ferdsel. I tillegg kommer vannavsatte sedimenter. Slike sedimenter kan bestå av sortert materiale som klart definerer en ødefase. Blandete vannavsatte sedimenter kan representere ferdsel enten av bare av ville dyr eller av folk og fe. Hulveg G defineres å ligge over nedre grenseflate og ha en utbredelse på markoverflaten fra slitasjekant i nord mot en ikke definerbar avgrensning mot sør da massetekt har fjernet hulvegens slitasjekant. Vestre sjakt, stratigrafisk diskusjon Vestprofilet Lag 4 var meget kompakt, og til sand å være var det påtagelig. Massene under L4 var naturavsatt standavsetning. Dette rene sandsedimentet (L9) var mer kompakt under L4 enn i områdene ved siden av. Komprimenringen av massene like under og direkte over den nedre grenseflaten for påvirkete masser tolkes som en direkte påvirkning av ferdsel. Forskjellen i komprimering kunne la seg høre ved å slå graveskjeen lett i profilet. Det var ikke vanskelig å høre lydforskjell. L6 og L10 er samme type masse og bør tilhøre samme lagavsetning. Visuell bedømming av L6 og L10 gjort av geolog, pollenanalytiker og arkeolog overensstemmer, og tolkningen som gammel markoverflate/dyrkningshorisont er bestyrket både av pollenanalyse og glødetapsanalyse (vedlegg 2 og 4). L6/L10 er brutt av nedslitingsprosesser. L3 og L12 er sammensatt av like masser og det samme gjelder L5 og L11. Lagavsetningene synes påvirket av nedslitingsprosesser.

22 22 L1, L2 og L8 tolkes å representere rene akkumulasjonsprosesser som har fått etablere seg etter at hulvegens vegfunksjon gikk av bruk. I vestprofilet går L8, L12 og L11 inn til steingjerdet. Det vil si at steingjerdet er eldre enn disse lagavsetningene. Denne observasjonen er viktig i den videre stratigrafiske diskusjonen. Ved å tolke vestprofilet og trekke opp grenseflater mellom lagene så bli de stratigrafiske forholdene lettere tilgjengelige for videre tolkning. Fig 17. Vestprofilet med markering av viktige grenseflater. For å tolke stratigrafien, kan det stilles opp en faseinndeling. En fase utgjør en analytisk oppdeling av romslige strukturer, med ikke fast og angitt temporalitet. I hulvegkontekst vil fasene blir tolket med bakgrunn i vegens funksjon og stedets naturforhold. Det vil dreie seg om nedslitingsprosesser og akkumulasjonsprosesser. Disse prosessene forholder seg delvis uavhengig av begrepene bruksfase og ødefase. En bruksfase vil entydig henledes til vegens funksjon, som veg i bruk. En ødefase vil henledes til veg hvor det ikke er spor etter bruk. I visse tilfeller hvor eventuell bruk ikke har satt spor utgjør dette en kildekritisk svakhet. Faseinndelingen supplerer og utdyper profiltolkningen av vestre sjakt, vestprofil, figur 17.

23 23 Følgende faseinndeling settes opp: Fase 1: Nedslitingsprosesser som fører til nedre grenseflate. Denne eldste fasen kan bestå av flere bruks- og ødefaser. Disse lar seg ikke dokumentere, da de enten er slitt bort eller ligger som masse blandet i L4. Slitasjeprosessene har brutt gjennom et kulturlag (L6/L10). Det kan være en delforklaring til at massene i L4 er mørkere og mer finpartiklet og har latt seg komprimere mer enn helt ren sand. L4 er blandet, blant annet med masser som inngår i L6/L10. Grenseflater: grønn og rød strekmarkering på figur 17. Fase 2: Det er mer akkumulasjon enn slitasje. Mulig en ødefase. L5 og L3 blir avsatt, muligvis også L11 og L12. Hvis de har utgjort sammenhengende lag så har de overlagret den grønne grenseflaten som nå utgjør toppen av L6, samt en grenseflate som ikke lar seg dokumentere over den røde grenseflaten. Grenseflater: grønn, rød og blå strekmarkering på figur 17 Fase 3: Nedslitingsprosesser setter igjen spor. L5 og L3 blir brutt. Det tyder på en klar bruksfase. Hvis L5 og L3 har hengt sammen med L11 og L12, så er lagdannelsene er brutt av brukensfasen. Masser fra disse lagene blir trolig også blandet inn som komponenter i det som ble til massene i L4. L4 består av masser som har blitt blandet og komprimert ved tråkking. Grenseflaten mellom L4 og L5, L2, L1 er markert med brun strek og den synes slitt ned og ha samme senterlinje som nedre grenseflate. Grenseflater: gul, blå og brun strekmarkering på figur 17. Fase 4: Er preget av akkumulasjonsprosesser og indikerer den foreløpige siste ødefase. Lagdannelsen synes å vise at L2 og L1 delvis er avsatt i relasjon til hverandre, da grenseflaten for L2 kun kan ha blitt avsatt mot L1 i senter av hulvegen. L1 kan ha kommet til over lenger periode, da dette er torv og muldavsetningene. L8 er avsatt inn til steingjerdet og har en grenseflate som følger kurvaturen til L12 ned mot hulvegens senterlinje. Det er imidlertid lite trolig at L8 har noe med hulvegen å gjøre, da lagavsetningens form følger grenseflaten for L12 og avgrenses inntil steingjerdet. I tillegg til den stratigrafiske analysen av lagenes avsetninger, så tilkommer problematikken omkring steingjerdets relasjon til hulvegen. Steingjerdet overlagrer hulvegen lenger mot vest, men hvorledes er det med fundamenteringen av steingjerdet, kan dets fundamentering settes i relasjon til noen av faseoppdelingen som ble gjort for stratigrafien ovenfor? Steingjerdet er fundamentert gjennom L10, det vil si at den gamle markoverflaten/ dyrkningshorisonten er eldre enn steingjerdet. Følgende lag er avsatt inn til steingjerdet og er yngre enn dette: L1, L8, L12, L11. Massene som ligger i nedskjæringen som er gravd ved fundamentering av steingjerdet består av mørk brun, svak humusholdig grov og fin sand. Massen er trolig en blanding av sedimenter fra L10 og L9.

24 24 Fig 18. Fotografier viser steingjerdets plassering i forhold til lagavsetninger markert på vestprofilet. Fig 19. Fotografier viser steingjerdets plassering i forhold til hulveg og lagavsetninger markert på vestprofilet.

25 25 Nordprofilet I Vestre sjakts nordprofil er det tatt ut prøver både til pollenanalyse og kornfordeling- og glødetapsanalyse, se vedlegg 2 og 4. Profilet er lagt i øvre del av skråningen mot hulveg Gs planum. Stratigrafien er gjennomgående for hele profilet og lagdannelsene henger fysisk sammen med vestprofilets nordre ende. Lagdannelsene i nordprofilet har derfor en stratigrafisk direkte sammeheng med tolkningen som ble gjort for vestprofilet. L6 er gammel markoverflate/dyrkningshorisont. Lagene over L6 har tilkommet etter at hulvegen og steingjerdet er tatt i bruk. Hvordan har lagene blitt dannet? Kan vi si noe om når lagene er kommet til? For å besvare spørsmålene må det anlegges et tverrfaglig samarbeid, hvor andre fagfelts eksperter trekkes inn i analysene. Lagene er definert av arkeolog, men lagdannelsene er diskutert med geolog og pollenanalytiker forut for prøvetaking. Det var enighet fagfolkene mellom hvordan lagavgrensingen var trukket opp. Hvordan har lagene L3 og L5 blitt dannet? For å kunne forsøke å besvare dette spørsmålet ble geolog Rolf Sørensen koblet inn i prosjektet. Han tok ut prøver tre steder i profilet (markert på profilet med A,B,C). De geologiske analysene blir publisert av Sørensen i egen rapport (Sørensen 2000). Prøve A fra sandlag L5, består av finsortert sand. Sørensen har undersøkt hvorvidt sanden kan ha kommet til som følge av overflateerosjon av rennende vann eller vind. Overflate erosjon av rennende vann -,eller vind, vil kunne produsere sedimenter med samme kornfordeling. Det er derfor ikke mulig å si med sikkerhet hvilke av de to nevnte prosesser som har transportert sanden på de to lokalitetene (Sørensen 2000). Lengden på skråningen og størrelsen på vegetasjonsfattig areal er også av betydning når en skal vurdere erosjon. Tidsfaktoren er ukjent, men noen få hundre år med erosjon fra nærliggende dyra jordarealer vil sannsynligvis være tilstrekkelig (Sørensen 2000). Konkluderende skriver Sørensen at: Erosjonen er mest sannsynlig forårsaket av rennende vann, men vind erosjon kan ikke utelukkes. L6 omtales av Sørensen; kan være et begravet A/B b overgangsjikt og mulig begravd jordprofil eller kulturlag (Sørensen 2000). Glødetapsanalysen av sedimentet viser noe høyere glødetap enn prøvene over og under. Tallene underbygger derfor i en viss grav de jordmorfologiske indikasjonene. Kan vi si noe om når lagene er kommet til? For å forsøke å besvare denne problemstillingen ble det tatt ut en serie med pollenprøver. Pollenanalytiker Helge Høeg tok inn prøvene og analyserte dem. Høeg har utarbeidet en egen rapport, som i sin helhet er vedlagt, vedlegg 2. Alle prøvene i serien inneholdt granpollen. Høeg hevder at graninnvandringen i denne delen av Vestfold skjer ca 1200 BP (ca 800 AD) (Høeg 2000:2). Pollenanalysen kan benyttes som en dateringsmetode for lagavsetninger, forutsatt at graninnvandringsteorien holder stikk. Kildekritiske problemer knyttet til teorien kan ikke vurderes i denne sammenheng, men det er kildekritisk vanskelig at granpollen er funnet i L9, som er naturlig strandavsetning og av Sørensen klassifisert som C sjikt. Graninnvandringsteorien bør ikke brukes som annet enn et moment i diskusjonen om dateringer. Høeg finner granpollen i alle prøvene, og relaterer forekomsten av pollen til lagene som er dokumentert av arkeolog. Forutsatt at dateringen av graninnvandringen er rett, og at ikke pollen vaskes nedover i lagene så vil alle lagene i nordprofilet være yngre enn 800 AD. Nedenfor vil det bli diskutert andre aspekter ved pollenanalysen, som kan tolkes i en dateringsdiskusjon.

26 26 Østprofilet Vestre sjakts østprofil kan tolkes på samme måte som vestprofilet. Det som skiller østprofilet og vestprofilet er utbredelsen av L5. L5 er identisk for vestre og østre sjakt, da de fysisk henger sammen via nordprofilet. I vestprofilet overlagrer L5 den brune grenseflaten. I østprofilet er L5 brutt og det overlagrer ikke noen grenseflate annet enn den grønne, som markerer skillet mellom L5 og L6. For å gjøre sammenligningen lettfattelig, så er de samme fargene benyttet for å markere grenseflater som på figur 17. Fig 20. Vestre sjakt, østprofil med markering av vektlagte grenseflater. Fargene på grenseflatene er identiske med markeringene på figur 17. Følgende faseinndeling settes opp: Fase 1: Nedslitingsprosesser som fører til nedre grenseflate. Denne eldste fasen kan bestå av flere bruks- og ødefaser. Disse lar seg ikke dokumentere, da de enten er slitt bort eller ligger som masse blandet i L4. Slitasjeprosessene har brutt gjennom et kulturlag (L6). Det kan være

27 27 en delforklaring til at massene i L4 er mørkere og mer finpartiklet og har latt seg komprimere mer enn helt ren sand. L4 er blandet, blant annet med masser som inngår i L6. Grenseflater: grønn og rød strekmarkering på figur 20. Fase 2: Det er mer akkumulasjon enn slitasje. Mulig en ødefase. L5 og L3 blir avsatt. De har da overlagret den grønne grenseflaten som nå utgjør toppen av L6, samt en grenseflate som ikke lar seg dokumentere over den røde grenseflaten. Fase 3: Nedslitingsprosesser setter igjen spor. L5 og L3 blir brutt. Det tyder på en klar bruksfase. Masser fra disse lagene blir trolig også blandet inn i det som er erkjent som L4. L4 består av masser som har blitt blandet og komprimert ved tråkking. Grenseflaten mellom L4 og L2, L1 er markert med brun strek og den synes slitt ned og ha samme senterlinje som nedre grenseflate. Grenseflater: gul, blå og brun strekmarkering på figur 20. Fase 4: Er preget av akkumulasjonsprosesser og indikerer den foreløpige siste ødefase. Lagdannelsen synes å vise at L2 og L1 delvis er avsatt i relasjon til hverandre, da grenseflaten for L2 kan ha blitt avsatt mot L1 i senter av hulvegen. L1 kan ha kommet til over lenger periode, da dette er torv og muldavsetningene. Mot sør avsluttes profilet i sandtaket. Avslutningen synes derfor som et overheng hvor rotveven i markoverflaten holder toppen av L1 fra å rase ut. Østre sjakt, stratigrafisk diskusjon Den stratigrafiske situasjonen i østre sjakt stemmer vel overens med tolkningen av profilene i vestre sjakt. De samme fargekodene er benyttet ved markering av grenseflater. Lagdannelsen i østre sjakt er påfallende lik den i vestre sjakt, og tolkes å representere de samme lagavsetningene. Følgende faseinndeling settes opp: Fase 1: Nedslitingsprosesser som fører til nedre grenseflate. Denne eldste fasen kan bestå av flere bruks- og ødefaser. Disse lar seg ikke dokumentere, da de enten er slitt bort eller ligger som masse i det dokumenterte L4. Slitasjeprosessene har brutt gjennom et kulturlag (L6). Det kan være en delforklaring til at massene i L4 er mørkere og mer finpartiklet og har latt seg komprimere mer enn helt ren sand. L4 er blandet, blant annet med masser som inngår i L6. Grenseflater: grønn og rød strekmarkering på figur 21. Fase 2: Det er mer akkumulasjon enn slitasje. Mulig en ødefase. L5 og L3 blir avsatt. De har da overlagret den grønne grenseflaten som nå utgjør toppen av L6, samt en grenseflate som ikke lar seg dokumentere over den røde grenseflaten. Fase 3: Nedslitingsprosesser setter igjen spor. L5 og L3 blir brutt. Det tyder på en klar bruksfase. Masser fra disse lagene blir trolig også blandet inn i det som er erkjent som L4. L4 består av masser som har blitt blandet og komprimert ved tråkking. Grenseflater: gul, blå og brun strekmarkering på figur 21. Fase 4: Grenseflaten mellom L4 og L2, L7 er markert med brun strek. Denne grenseflaten er overlagret av L5. Grenseflaten som er markert med brun strek, viser tegn på nedslitingsprosess, da den har en knekk ved 0,9 meter. Det ser ut til at senterlinjen for hulvegen flyttes sørover (se figur 22).

28 28 Fase 5: Er preget av akkumulasjonsprosesser og indikerer den foreløpige siste ødefase. Lagdannelsen synes å vise at L2, L7 og L1 er avsatt i omtalte rekkefølge. Fig 21. Østre sjakt, vestprofil med markering av vektlagte grenseflater. Fargene på grenseflatene er identiske med markeringene på figur 17 og 20. Fig 22. Utsnitt av profilet i østre sjakt vestprofil, som kan tolkes som flytting av senterlinjen i hulvegen et lite stykke sørover i forhold til senterlinjen markert ved nedre grenseflate.

29 29 Kokegropen under hulveg G i østre sjakt I østre sjakt ble det påtruffet en kokegrop. Hvordan kan denne konstruksjonen tolkes i forhold til stratigrafien i østre sjakt? Kokegropen var dekket av L6, altså laget som er tolkes som markoverflate/dyrkningshorisont. Kokegropen er eldre enn markoverflaten/dyrkningshorisonten. Kokegropen ligger med direkte fysisk relasjon til hulveg G. Den nedre grenseflaten skjærer kokegropen på en slik måte at kokegropen må være eldre enn slitasjeprosessen. Det betyr at kokegropen gir en bakre grense for hvor gammel nedslitingsprosessene i hulvegen kan være, en terminus post qvem datering. Kokegropen bestod av sotet sand og skjørbrente stein og noe trekull. En av prøvene inneholdt større trekullbiter (F3). Trekullet i F3 er vedartsbestemt av Helge Irgens Høeg, til Pinus (furu). F 3 ble sendt til akseleratordatering ( 14 C datering) og ga følgende verdier: Lab ref. Oppdragsgivers ref. Materiale 14 C alder før nåtid Kalibrert alder Tua-2524 Aske 4019/4,6, F3 Trekull, Pinus 2985 ± 65 BC Fyllet i nedskjæringen til kokegropen inneholder trekull som kan dateres yngre bronsealder. Det betyr at den absolutt bakre grense for den dokumenterte nedslitingsprosessen som snitter nedskjæringen til kokegropen, er yngre bronsealder. I klartekst betyr dette at hulvegen er yngre enn BC Fig 23. Markering av høydeplasseringen for F3. Prøven ble tatt ut av den bortgravde halvdelen av kokegropen. Kildekritisk bemerkning angående datering av sot og små trekullmengder Et metodisk forsøk Det ble tatt ut en serie med prøver som inneholder sotblandet sand (F1-F8). Med hensyn til datering av sot, ble Steinar Gulliksen ved NTNU 14 C laboratoriet i Trondheim kontaktet. Gullikesn mente at sot hadde en tendens til å sette mye farge, selv i små mengder. Det er imidlertid lite gjort med hensyn til datering av sot. Gulliksen mente at arkeologene selv måtte

30 30 finne måter å skille ut sotet fra øvrig masse, f eks ved bruk av tungtflytende væsker (f eks saltoppløsnig). Sotet kunne da eventuelt sendes til akseleratordatering. Gulliksen mente at datering av slik sotpartikler ikke ga den beste sikkerhet for en troverdig datering. For å se om det var mye sot det var i sanden som ble tatt ut av kokegropen ble prøve F 8 valgt ut. Sanden ble silt gjennom fin sikt (0.08 millimeter) over et A3 ark. a) De groveste partiklene ble tømt i en funnpose (litt fin grus og grov sand, noe små rester av røtter, samt noen få trekullkorn). b) Den sanden som gikk gjennom silen og ned på arket ble ristet litt på arket, så tømt i en funnpose (sand og noe trekullpartikler). c) De fineste partiklene satte seg på arket og ble forsiktig banket av og ned i en funnpose (sot og annet finpartiklet materiale). Vurdering av dateringer for prøvene med sotblandet sand fra F8. F 8 foreligger i tre poser. For en eventuell datering ville det antagelig være best å ta for seg F 8a å tømme prøven i saltoppløsning eller bare i vann, for å skille ut trekullkornene. Det trekullet som finnes i denne prøven vil egne seg for akseleratordatering, det kan la seg vedartsbestemme. Det vil ikke være beheftet med andre kildekritiske aspekter enn vanlig for akseleratordatering. Eventuelle 14 C prøver av F 8b eller F 8c vil være vanskeligere å få ut av prøvematerialet. Hvis en får ut tilstrekkelig trekull/sot til en akesleratorprøve så lar den seg ikke vedartsbestemme, hvilket vil svekke dateringsresultatet. Keramikk i hulveg G Det ble funnet keramikk (F9) i L4 i hulveg G. Keramikkskåret er grovt magret med fingrus og sand, lys brungul overflate på ut og innside. Utsiden er jevn, innsiden ruglet. Kjernen i godset er mørk grå. Godsets tykkelse: 6 millimeter. Keramikken av denne typen finnes i yngre bronsealder, men liknende gods kjennes og fra eldre jernalder. En datering av et så lite keramikkskår er vanskelig da verken munning, buk, bunn eller andre formelementer kjennes. Det eneste å holde seg til er godset. En foreløpig datering til yngre bronsealder synes rimelig. Fig 24. Fotografi av keramikkskåret, F9.

31 31 Funnet av F9 ble gjort ned mot nedre grenseflate, i L4. Dette bekrefter synet om at nedre grenseflate avgrenser masser som inngår i hulvegen. Dateringsmessig er det vanskelig å relatere funn av keramikk til hulvegen. Også funnet av keramikkskåret setter en bakre grense med hensyn til når den dokumenterbare nedslitingsprosessen skjærer gjennom nedskjæringen og fyllet i kokegropen. Fig 25. Avmerking hvor i østre sjakt F9 ble funnet. Hulvegen; diskusjon omkring nedre grenseflate I profilene, især nedre grenseflate har form som påkaller oppmerksomhet. Det synes å være relativt smal forsenkning i undergrunnen, i sær i de dypeste partiene for nedre grenseflate. Det ble også mulig å grave L4 nøye og inngående i østre sjakt. I og med at massene var greie å skille fra hverandre ble det valgt å legge vekt på en grundig undersøkelse, nettopp fordi en ikke visste om det var en ønskelig framgangsmåte ved senere anledninger. Det ble lagt spesielt vekt på å grave og dokumentere den nedre grenseflaten i plan. Det ble avdekket at grenseflaten ikke var jevn mot massene under (L9). Det ble ikke innhentet mål for grenseflatens variasjon i høyde i planet, men det ble fotografert (se figur 26). Forhøyningene opptråtte i L4 på en liten avsatts over og ved siden av senterlinjen for nedre grenseflate som var en jevn smal renne. Forhøyningene på avsatsen lå ikke med jevn avstand, men opptrådte nærmest på en rekke. Massene var kompakte og forskjellene mellom L9 og L4 var ganske enkle å skille fra hverandre.

32 32 Fig 26. På bildet vises den ujevne overflaten på avsatsen over senterlinjen for nedre grenseflate. Bildet er satt sammen med et kopiert utsnitt fra samme bilde hvor ujenvhetene er markert med hvite streker og påført betegnelsen forøyninger. I sanden var det variasjoner i mot nedre grenseflate. Hvilken betydning skal denne dokumentasjonen tildeles? Er slike spor relevante å dokumentere? Ved å sammenligne den smale bredden for nedre grenseflates dypeste del med spor som kan dokumenteres i terrenget i dag så kan man kanskje komme et stykke lenger på veg med å tolke hvilken bruk vegen har hatt. Hester som rides setter spor i terrenget (figur 27). Sporet blir smalt og på dette fotografiet, ser man i svingen at det har dannet seg en avsats ved siden av senterlinjen, da rytter og hest har kuttet litt i innersving. Et annet eksempel på spor i terrenget viser hvordan det ser ut når hester og stor -og småfe har blitt ledet samme veg over lang tid (figur 28). Både figur 27 og 28 synes å dokumentere relativt smale dype slitasjespor.

33 Fig 27. Spor etter ridning med hest. Bildet er fra gravfeltet Jussberg, Heda sokn, Östergötland. 33

34 34 Fig 28. Bildet viser en fegate mellom to steinstrenger som har retning opp mot en boplass ved Ryckelsby i Ekeby, Sverige (gjengitt etter Winberg 1994:39, foto Pål-Nils Nilsson). Etter å ha vist figur 27 og 28 som komparativt materiale så synes det mulig å tolke forhøyningene i L4, østre sjakt, ned mot nedre grenseflate i hulvegen, som spor etter hover, antagelig etter ridning. Hulvegen synes, ikke overraskende, å være en rideveg. Hulvegen; diskusjon om komprimering over og under nedre grenseflate Av G. Moe, T.Skarre og T. Gansum Under graving av L4 og L9 direkte under L4 ble det lagt merke til hvor kompakte sandmessene var i forhold til massene ved siden av. Forholdet ble registrert for begge sjaktene.i østre sjakt ble det anledning til å grave stratigrafisk og L4 ble nøye undersøkt, se ovenfor (se også frontbilde på rapporten). L4 kompakte karakter var gjennomgående, mens massene i L9 kun var kompakte direkte under nedre grenseflate under L4. Ved å slå graveskjeen mot massene i L9, på begge sider av området dirkete under nedre grenseflate for L4 så hørtes lydforskjell på disse massene. I og med at masssene er homogene, er evnen til forkiling liten, og Cu-tallet var lavt. For å sette Cu-tallene i perspektiv, så er dagens krav til forkilingsevne over 10 for naturmasser. Måling av densitet og vanninnhold ble også foretatt; Prøve Cu-tall Vanninnhold Densitet Massene i L4 2,4 14,92 1,41 Massene i L9 2,6 10,42 1,53

35 35 Vanninnholdet vises i % og densiteten er målt slik massene lå in-situ i felt. Det er ikke utført fullstendig standard proctor analyse. Vurdering i felt ved innhentingen av data konkluderte med at vi tok inn korngraderingprøver, og måler Cu-tall, samt måler vanninnhold og densitet for massene i vegen, for så å vurdere om det skulle hentes inn referansemateriale i form av målinger ved siden av i massene i L9. Det ble tatt ut korngaderingsprøver fra sandmassene i begge lag. Kurvene viser bare at massene består av sand. Vurderingen av resultatene var entydige, det var ikke noe grunnlag for å hente inn mer data fra lokaliteten. De lave verdiene for Cu-tall og kornfordelingen viste at videre arbeid med standard proctor for denne lokaliteten ville være bortkastet arbeid. Graden av komprimering lot seg ikke tallfeste, men får stå som en observasjon. Datering av hulvegens bruksfaser? Det er dokumentert en rekke forhold omkring hulvegen: Stratigrafien over nedre grenselinje for påvirkete masser, den gamle markoverflaten/dyrkningshorisonten og erosjonsavsetninger, pollenanalyse, steingjerdet, kokegropen og funn av keramikk. Kan disse relasjonene brukes til å datere bruksfaser eller ødefaser? Følgende momenter kan stilles opp: Kokegropen representerer det eldste anleggssporet etter menneskelig aktivitet. En 14 C prøve ga datering til yngre bronsealder. Dateringen gir en bakre datering for de dokumenterbare nedslitingsprosessene. Den dokumenterbare hulvegen må være yngre enn kokegropens innhold. Det ble funnet keramikk like over nedre grensefalte i hulvegen. Keramikken kan være av yngre bronsealder type. Dateringen gir en bakre datering for de dokumenterbare nedslitingsprosessene. Den dokumenterbare hulvegen må være yngre enn keramikkskåret. L6/L10 som er en gammel markoverflate/dyrkningshorisont som er gjennomgående for begge sjaktene. Laget er brutt av en nedskjæring som er fylt med L4. Den dokumenterbare hulvegen må være yngre enn den gamle markoverflaten/dyrkningshorisonten. Alle lag i vestre sjakts nordprofil inneholder granpollen. Granens innvandring til dette området av Vestfold er datert ca AD 800 (Høeg 2000, vedlegg 2). Hvis graninnvandringsteorien skulle være riktig vil alle avsetninger være yngre enn AD 800. Steingjerdet er fundamentert i grunnen og nedskjæringen til fundamenteringen skjærer L10 (L6/L10). Steingjerdet er anlagt etter at L10 er etablert, og må være yngre enn dette laget. Steingjerdet overlagrer hulvegen, og må derfor være yngre enn hulvegen. L1, L8, L12 og L11 i vestre sjakts vestprofil er avsatt inn mot steingjerdet, og er yngre enn dette. Avsetting av L3 og L5, har etter Sørensens forsiktige anslag tatt noen få hundre år. Avsetting av markoverflate/dyrkningshorisont, L6, anser Sørensen tar omtrent like lang tid som det yngste jordsmonnet har brukt på å utvikle seg, L1 og L2. Det tar ikke mer enn noen få hundre år å utvikle et slikt svakt podsoliserte jorsmonn i godt sortert sandjord (Sørensen 2000). Sammenholder vi disse forholdene, så vil det være klart at det har tatt noen få hundre år å utvikle dagens jordsmonn. Dette jordsmonnet er også akkumulert i hulvegen. Hulvegens siste bruksfase må være eldre enn noen få hundre år. Avsetningene av L3 og L5 har da i følge Sørensen tatt noen hundre år. Disse lagene er brutt av nedslitingsprosesser som må tolkes som

36 36 bruksfase. L5 overlagrer imidlertid en tidligere bruksfase, representert ved en øvre grenseflate for L4. Hulvegen har vært i bruk forut for avsetningen av L5. Hvis vi antar at noen få hundre år representerer ca 200 år, så vil dagens jordsmonn kunne føres tilbake til ca 1800 e.kr. L 3 og L5 være avsatt mellom 1600 og 1800 e.kr., og grenseflaten som overlagres av L 5 representerer en bruk forut for 1600 e.kr. Steingjerdet er altså anlagt forut for avsetningen av L11, L12 og L8 i vestre sjakts vestprofil, men i og med at gjerdet blokkerer hulvegen, så er ikke steingjerdet forenlig med hulvegens bruksfaser. Slitasjen av L5 og L3 bør ha funnet sted før steingjerdet blokkerer hulvegen. Hulvegen synes å ha blitt blokkert, kanskje omkring Bruksfasene er trolig eldre enn 1600 e.kr. I den andre enden av tidsskalaen, så vil ingen bruksfsaser i vegen være eldre enn yngre bronsealder. Et sted mellom disse ytterpunktene befinner bruksfasene seg. Ser vi på pollenenalysen så viser den granpollen i alle lag, undergrunnen inkludert. Dateringsmessig vil Høeg plassere lagene yngre enn AD 800 og hevde at lagene er kommet til etter tidlig vikingtid. Det er kildekritisk vanskelig å akseptere granpollen i undergrunnen uten å ta hensyn til nedvasking, noe som vil svekke pollenanalysens utsagn for det enkelte lag. Et annet moment ved pollenanalysen er høye verdier av kullstøv. Høeg omtaler L6 som så kullstøvholdig at det knapt var tellbart, inntil 10000%! (Høeg 2000:2 og 3). Hvis vi antar at L5 er avsatt fra og med ca 1600 ekr. Så er L6 eldre, og i følge Sørensen vil det ha tatt noen hundre år å utvikle dette jordsmonnet, så da kan vi kanskje gjette på ca 1400 e.kr. L6 er brutt av nedskjæringen til hulvegen. Perioden er i søndre Vestfold preget av stor trekullproduksjon. Trekullmilene i terrenget omkring vitner om dette. Kanskje er det en sammenheng med trekullproduksjonen og det meget høye innholdet av trekullstøv i L6? Trekullproduksjonen i søndre Vestfold skulle dekke behovet ved Frizø jernverk i Larvik, som larvikgreven eide (Rian 1980). Dateringsmessig synes tolkningen plausibel, og daterer bruksfaser i hulvegen meget omtrentlig fra ca 1500 til ca 1600 e.kr. Resonnementet er basert på en rekke premisser som hver for seg er usikre og samlet sett er beheftet med stor grad av usikkerhet. Lå det jordsmonn over undergrunnen forut for L6? Trolig lå deler av det som ble L6 som markoverflate. Denne markoverflaten kan ha blitt tilført trekull, granpollen over lengre tid, både forut for oppdyrkiningen, men også etterpå. Det høye trekullinnholde kan altså skyldes andre prosesser enn den rene trekullproduksjon i milene. For hvis tolkningen av trekullstøvinnholdet i L6 ikke skulle ha sammenheng med trekullmilene, så kan hulvegens bruksfaser kanskje trekkes tilbake i tid. Hvor langt tilbake i tid en kan trekke bruksfasene er høyst usikkert, kan hende til høgmiddealder, men antagelig ikke tilbake i vikingtid hvis vi holder oss til dateringen av graninnvandringen og forekomsten av granpollen i lagene. Et slik premiss hviler på at pollenkorn ikke vaskes nedover i lagene. Det er imidlertid flere spor etter aktiviteter i den umiddelbare nærhet som kan ha produsert trekullstøv. Det kan være pløyd ut flere kokegroper da L6 ble benyttet til åker, noe som kan ha ført til høyt innhold av trekullstøv. Det ligger flere synlige gravminner i nærheten, og branngravskikk var utbredt gravskikkpraksis fra yngre bronsealder til kristendommens innføring. Det kan tenkes at flere gravanlegg under flat mark kan ha blitt berørt av dyrkningsaktivitet, L6. En annen mulig forklaring kan være at det på stedet eller i umiddelbar nærhet har vært en forhistorisk boplass. Boplasser produserer også kullholdig avfall som kan ha blitt spredt utover områdene som senere ble dyrket. Avsetning av sandlag over dyrkningshorisonten kan tyde på at avstanden fra hulvegen til dyrket og åpent landskap var meget kort.