Modige møter. Utfordringer i arbeid med ungdom. Yrkesfaglig temahefte for medlemmer av Fagforbundet nr

Transkript

1 Modige møter Utfordringer i arbeid med ungdom Yrkesfaglig temahefte for medlemmer av Fagforbundet nr

2 INNHOLD YRKESFAGLIG TEMAHEFTE < Ja visst, det nytter 3 < På unges vilkår 4 < Medvirkning på alvor 6 < Åpen dør for rusmisbrukere 9 < AKTUELL VITEN Medavhengighetens mange ansikter 13 Noen barnevernstiltak nytter 16 Satser på pøblene 20 Ubehaget ved maktutøvelse 22 < Sosialiseringens kunst 25 < Aggression Replacement Training ART 26 < Alle har muligheter 28 < Akkurat når innskytelsen kommer 32 < Hierarkiets blindspor 34 < For videre lesing 35 Ansvarlig redaktør: Johnny Daugstad. Prosjektledere: Johnny Daugstad og Sidsel Hjelme. Journalister: Sidsel Hjelme og Thor-Wiggo Skille. E-post til bidragsytere: johnny.daugstad@fagforbundet.no. Dilemmaer: Sidsel Hjelme. Illustrasjoner: Karl Gundersen og Vidar Eriksen. Grafisk produksjon: Heli Kankaanpää. Trykk: Aktietrykkeriet. ISSN MILJØMERKET y

3 Ja visst, det nytter Mange ungdommer får ikke dekket sine grunnleggende behov for mening og innflytelse i eget liv. Altfor mange unge opplever mobbing, vold, omsorgssvikt eller sliter med angst og andre psykiske lidelser. Mellom 25 og 40 prosent av alle som begynner på videregående skole slutter før de har fullført. Årsakene til de problemene og til dels store utfordringene som ungdom i dag opplever, er mangslungne, sammensatte og kompliserte. Hovedutfordringen for den enkelte ungdom er likevel manglende tro på sine egne muligheter og en opplevelse av fremmedgjøring i forhold til de «normale og velfungerende». Med en slik opplevelse av seg selv er det lett å utvikle en form for problematferd, en bevisst eller ubevisst handling for å vise hvor vanskelig de har det. Det er et rop om hjelp. Noen trenger litt og noen trenger mye. De som ikke blir sett eller får nødvendig hjelp, utvikler tanker om at de ikke er noe verdt uansett og finner bekreftelser på at det ikke finnes noen de kan stole på. Da kan det være lett å søke anerkjennelse og forståelse i ungdomsmiljøer som preges av rus, skulking og kriminalitet. Forebyggende ungdomsarbeid, ungdomsklubber og andre lavterskeltilbud er avgjørende for å kunne gi hjelp tidlig. For det nytter å hjelpe, og hovedgrunnen er de mange dyktige og modige mennes- kene som våger å møte ungdommene der de er. Første betingelse for å lykkes er å hjelpe de unge til å tro at det nytter. De trenger opplevelsen av å bli verdsatt og sett. Da kan de etter hvert oppleve å se seg selv slik de blir sett av voksne som er blitt betydningsfulle i deres liv. De unge trenger noen de kan stole på, som både setter grenser for det som betraktes som negativ atferd og gir støtte til positiv atferd. For ungdommene er det avgjørende at de voksne har tålmodighet, at de lytter og at de evner å glede seg sammen med de unge, selv over små fremskritt. Målet er alltid at de unge selv tar ansvar for sine valg og konsekvensene av disse valgene. Det kan de få til gjennom hjelp til å se seg selv som genuine og viktige. Gjennom å finne fram til sine egne ressurser, kan de aktivt ta tak i livet sitt og gjøre det om til noe spesielt, slik de vil at det skal være. For å lykkes i arbeidet med ungdom generelt, og ungdom med problemer spesielt, er det avgjørende å kjenne seg selv. Den daglige utfordringen er å fylle rollen som profesjonell, voksen hjelper. For å unngå å slite seg ut eller bli utbrent, er det viktig å utvikle sin egen selvinnsikt. I møte med ungdom er det lett å møte seg selv i døra og bli utfordret på egne ubearbeidde opplevelser og ubevisste prosesser. Derfor er det viktig å utvikle profesjonelle fagmiljøer som gir kolleger og samarbeidspartnere mulighet til refleksjon over den enkeltes og kollegiets praksis og evne til hver dag å møte ungdommene med en åpen holdning. «For å lykkes i arbeidet med ungdom, er det avgjørende å kjenne seg selv.» Johnny Daugstad ansvarlig redaktør

4 Ung kultur i Trondheim Omfatter i hovedsak: 9 fritidsklubber Kultursenteret Isak Ungdommens kulturmønstring Electric Moove Ung og nærsynt Koncept hiphopsenter Trikkestallen skatepark Med et Manifest for fritidsklubbene ønsker Ung kultur i Trondheim å tydeliggjøre både for ungdom og foreldre hva ungdomsklubber er og skal være. På unges vilkår Fritidsklubbene i Trondheim var tidligere organisert i sju ulike enheter. Nå er alle kulturtiltak for ungdom samlet under hatten Ung kultur. En lykkelig løsning både for de ansatte og for ungdommene. Tekst: Sidsel Hjelme Å samle alle kulturtiltak rettet mot ungdom har gitt et løft for hele sektoren, sier Tonje Braa, fagansvarlig for Ung Kultur i Trondheim. Tidligere satt mange alene på klubben som eneste heltidsansatte, med en til to medarbeidere på deltid. Det kunne bli litt stusselig. Og ikke minst satt man alene med de faglige utfordringene. Nå har vi fått større faglig bredde og kan i tillegg samarbeide om turer og større arrangementer for ungdom i hele byen. I dag er det selvsagt at alle er med på store arrangementer, eller at flere klubber slår seg sammen og reiser på turer eller ferie med ungdommene. Det er en naturlig konsekvens av sammenslåingen, sier Tonje Braa. En annen stor fordel med å være organisert i en enhet er at alle til enhver tid vet hva som foregår ellers i byen: Det er stor konkurranse om ungdoms tid. Nå vet vi hva som skjer andre steder, og vi kan samarbeide om å planlegge slik at arrangementene ikke kolliderer eller at de blir sammenfallende hvis det er det vi ønsker, sier hun. Kaospiloter og urkraft Kvalifisering av de ansatte på fritidsklubbene var en integrert del av omorganiseringen. En klubbansatt fra hver bydel fikk tilbud om utdanningen «På unges vilkår» som er basert på impulser fra danske Kaospilotene og den svenske Urkraft-bevegelsen. Utdanningen fokuserer på ungdoms medvirkning, noe som også har krevd en holdningsendring hos mange av de ansatte. I tillegg til det faglige utbyttet, har utdanningen også skapt allianser som har resultert i mange store prosjekter, som for eksempel Ung i 100 som samlet alle ungdommer til et kjempearrangement på Trondheim Torg.

5 Samarbeidet forankres gjennom faste månedlige fagmøter for de ansatte i fritidsklubbene. I tillegg har vi konkrete fellesprosjekter. For dette skal ikke være bare prat, sier Tonje Braa. Det årlige arrangementet Dance Nation som er et viktig fellesprosjekt for fritidsklubbene i byen. Dance Nation arrangeres i samarbeid med skolene, og har bevegelse som tema. En uke i oktober går en rekke arrangementer av stabelen på skoler og fritidsklubber over hele byen, og et mangfold av uttrykk innenfor dans, ballett og kampsport tas i bruk. Ungdomspakke I tillegg til de ordinære bevilgningene har politikerne i Trondheim i 2006 og 2007 bevilget til sammen 2,1 millioner i frie midler til ungdomssektoren. Føringene er at midlene skal disponeres i samarbeid mellom skole, kultursektoren og barne- og familietjenesten, og at ungdom selv skal høres. El- Kaos og urkraft En klubbansatt fra hver bydel i Trondheim har gjennomført utdanningen «På unges vilkår», et kompetansehevingsprogram for ungdomsarbeidere basert på impulser fra danske Kaospilotene og den svenske Urkraft-bevegelsen. Videreføring av utdanningen skjer gjennom EU-prosjektet «Youth Work in Progress» (Yo Pro). lers er det opp til sektoren selv hvordan de vil bruke pengene. For noen høres det kanskje ikke så mye ut med 2,1millioner, men vi er vant til å få mye ut av lite. Pengene kan settes inn i ulike tiltak og gir oss en helt ny fleksibilitet, sier Tonje Braa. Fagansvarlig for Ung Kultur i Trondheim, Tonje Braa. Manifestet I høst har Ung kultur satt seg som mål å ta hull på forestillingen om fritidsklubbene som et mørkt «høl» med biljard og brus. Vi vil gjøre et stunt som gir en positiv effekt, og har laget et Manifest som vi går ut med til alle 8. klasse-foreldre. I Manifestet sier noe om hva en fritidsklubb i Trondheim skal være hva vi gjør, hva man kan forvente, og hvilken kompetanse vi har. Med manifestet får klubbene et felles ståsted, og med manifestet vil vi ta knekken på fordommene om fritidsklubber, sier Tonje Braa. Mer informasjon om prosjektet finnes på «På unges vilkår» og Yo-Prometodikken skal inngå i et 3-årig forskningsprosjekt i regi av Sosialog Helsedirektoratet samt Ungdom og fritid. Det arbeides også med opprettelse av en ny formell ungdomslederutdanning der den praktiske delen er basert på metodikken i «På unges vilkår» og «Yo-Pro». Ung kultur content.ap?thisid= Her finnes også informasjon og lenker til de ulike prosjektene i Ung kultur Fagansvarlig Ung Kultur Tonje Braa tonje.braa@ trondheim.kommune.no

6 Ungdommen valgte fritidsklubb Da Saupstad bydel fikk tildelt ekstramidler, ønsket de ansatte på klubben å etablere en prosjektstasjon på Flatåsen. Men ungdommen var helt klar: De ville ha fritidsklubb. Resultatet er at det i høst åpnes fritidsklubb en kveld i uken på to av ungdomsskolene i bydelen. Her stiller ansatte både fra Boxåpner og skolene, og foreldrene skal også trekkes inn som ressurs. Medvirkning på alvor Ungdoms medvirkning gjennomsyrer alt vi gjør, sier Kristin Tinmannsvik, prosjektleder på Boxåpner fritidsklubb på Saupstad i Trondheim. Tekst og foto: SIDSEL HJELME Navnet forplikter på Boxåpner fritidsklubb. I kjellerlokalet på Saupstad åpnes det for ideer, innspill og kreativitet. Og ungdommen får selv ansvar for å ta ideene ut av boksen og sette dem ut i livet. Vi må være nær og lytte til ungdommens innspill. Vi må sette oss inn i hva det handler om og ta ideene på alvor, sier prosjektleder Kristin Tinmannsvik på Boxåpner. Det er ingen «liksom-medvirkning» på Boxåpner, slik mange ungdommer har erfart fra andre sammenhenger. Her er det snakk om reell innflytelse. Ungdoms medvirkning gjennomsyrer alt vi gjør, både i det daglige arbeidet og i større prosjekter, sier Kristin Tinmannsvik. Vi må møte ungdommen på deres innspill, og ha tro på at de kan ha bedre ideer enn oss. Rosa griser De ansatte på fritidsklubben frykter ikke at medvirkningen skal få ungdommene til å ta helt av. Vi som jobber i klubb tror gjerne at kreativiteten skal blomstre når den slippes løs. Innimellom kan vi kanskje bli litt handlingskåte i hjelpemuskelen. Vi tror ungdommen skal foreslå sirkus på taket og rosa griser som spretter fram. Men det er bare noen få ungdommer som bobler over av ideer. De fleste er konforme, usikre og utrygge, og kommer ikke med vågale, outrerte prosjekter. Når vi spør hva de ønsker seg, er det mest jordnære ting som mer lys i skolegården, flere benker

7 Grupper og prosjekter Boxåpner har flere samarbeidsprosjekter med ungdomstjenesten i Saupstad. Gi oss ikke opp: Gruppemøter med tenåringsjenter og deres mødre. Tema rus, innetider, hvordan man ser på hverandre, ufarliggjøre ungdomsmiljø, hjemme-oppgaver. Man møtes over et måltid og diskuterer. ART trening i sosial kompetanse: Kurs som går på Boxåpner i skoletiden. Kurset arrangeres i samarbeid med skolen som plukker ut deltakerne. 3 treninger/uke i 10 uker: Moralsk resonnering, sosial ferdighets-trening, sinnekontroll med rollespill. Lunsjprosjektet: Elever er med og smører mat. Foregikk tidligere på Boxåpner, men er nå flyttet til skolen. Jentegrupper: Kropp, seksualitet, rus, hvordan behandle hverandre, øve på å være sammen med andre. Mer informasjon: Prosjektleder Kristin Tinmannsvik, tlf / kristin.tinmannsvik@trondheim.kommune.no, Boxåpner fritidsklubb samarbeider tett med ungdomstjenesten i Saupstad der barnevernskonsulentene Mana Johansen og Anne-Lise Sørensen har åpen dør etter skoletid. og beplantning. De er mer opptatt av å ha det «lænt» og fint rundt seg enn av å foreslå ville prosjekter. Innimellom kan vi tenke, å herregud, så kjedelige de er, ler Kristin Tinmannsvik. Ungdoms medvirkning er imidlertid ingen hvilepute for de ansatte. Tvert imot, understreker prosjektlederen: I perioder kan det kreve flere voksne å jobbe på den måten. Og det er ikke alltid like lett å finne de rette ungdommene til å drive prosjektene framover. Men finner vi dem ikke på fritidsklubben, går vi noen ganger til skolen og ber om hjelp til å plukke ut de riktige personene. I fritidsklubbene er det ofte andre ungdommer som blomstrer enn de som blomstrer på skolen. Bryner seg Veien fra idé til virkelighet kan by på mange og lange diskusjoner mellom ungdommer og ansatte på Boxåpner. Det handler om å finne en connection i møtet med den enkelte ungdom, enten det handler om sprudlende kreativitet eller utrygghet og sårhet. Det er dette treffet som driver prosessen framover, sier Kristin Tinmannsvik. Men innimellom sier dere vel nei? Vi sier nei når noen gjør noe galt, men ellers er det et ord vi sjelden bruker. I forhold til ideer og prosesser er vi med langt selv om vi vet at det er urealistisk, sier Kristin Tinmannsvik og nevner som eksempel de to jentene som dukket opp på klubben en uke før Ungdommens kulturmønstring (UKM). «Vi vil være med i UKM med vårt eget band», sa jentene som aldri hadde tatt i et instrument. Men Tinmannsvik tok jentene på alvor, og resultatet var at de stilte opp i UKM med playback. Året etter klarte de å stille med eget band, og gikk til og med videre til finalen. Fordi vi møtte dem på ideen, kom de et lite stykke på vei første året. Og året etter kom de helt i mål. Det er nyttig for alle å få brynet seg gjennom slike prosesser. Som fritidsklubb skal vi ikke bare gjøre ungdom til konsumenter vi skal gjøre dem til samfunnsbyggere. Lavere lyd Lydnivået på Boxåpner er litt lavere enn ungdommen ønsker. Å dempe lyden roer stemningen i lokalet og skaper mindre uro. Oppfør deg som folk! På Boxåpner møtes ikke ungdommen av en smørbrødliste med regler som de må lese og lære. Her er bare én regel: Oppfør deg som folk! Ingen av ungdommene har problemer med å forholde seg til dette, sier Kristin Tinmannsvik. <

8 Ungdoms medvirkning gjennomsyrer all virksomhet på Boxåpner fritidsklubb. Vi som jobber i klubb kan innimellom bli litt handlingskåte i hjelpemuskelen, sier prosjektleder Kristin Tinmannsvik på Boxåpner. Egen CD Boxåpner har et eget musikkstudio, og har nå produsert en CD med åtte egenproduserte låter. 50 eksemplarer er trykket opp og klare for å sendes til politikere og ledere i kommunen. CD-en er med på å synliggjøre noe av det positive som skjer i Saupstad bydel, som ellers får mye negativ omtale. De fleste vet nøyaktig hva som ligger i det. Men om de spør, kan vi utfordre dem til en diskusjon, og dermed også en bevisstgjøring. Jeg tror mer på dette enn på en lang liste med regler som du får lyst til å begynne å bryte før du har lest lista ferdig. Så hva gjør dere når de ikke «oppfører seg som folk»? Da tar vi en prat, og konsekvensene kan variere. Det kan være alt fra å rydde opp, til å gå hjem for kvelden, eller å ikke kunne komme hit for en lengre periode. Vi lar dem forstå at det er ditt valg, at du selv har ansvar for oppførselen din. Det er interessant at ungdommene selv ofte er strengere enn de voksne. Dette gjelder ikke minst diskusjoner om reglement og sanksjoner, sier Tinmannsvik, og fortsetter: I tilfeller der vi foreslår at de skal utvises fra klubben en uke, mener ungdommene ofte at de bør utvises på livstid. Boxåpnersatellitter Ungdomsklubbene blir mange steder sett på som fordervelsens hule. En problemstilling som heller ikke er ukjent på Saupstad. Cirka 25 prosent av ungdommen i bydelen bruker klubben, og mange sier det er trashet som kommer hit. Når jeg hører det, blir jeg fornærma på ungdommens vegne. Jeg skulle ønske foreldrene kom hit og fikk se på alt det positive som skjer her, sier Kristin Tinmannsvik. I høst etablerer Boxåpner satellittfritidsklubber på to av skolene i bydelen. Her er målet at foreldrene skal trekkes inn i større grad. Vi har et godt samarbeid med skolen og ungdomstjenesten i bydelen, og er bevisst på å bruke samarbeidspartnerne våre. Vi som jobber i klubb må sette grenser for vår profesjonalitet. For hjelpemuskelen er der hele tiden, og vi risikerer å brenne oss ut hvis vi ikke kan sette grenser, sier Kristin Tinmannsvik. Mat gir varme hjerter Boxåpner tilbyr hjemmelaget varm mat, men har aldri servert en «Grændis». Når vi spør ungdommen om hva de vil ha, sier de Pizza Grandiosa. Men vi sier nei. Hvordan får dere dette med å gå opp i forhold til brukermedvirkning? Det er jobben vår å vise dem andre muligheter. Da blir det en balansegang mellom medvirkning og nye opplevelser. Mat er et pedagogisk verktøy. Et verktøy mot vold, mot tomme hoder og for varme hjerter. Vi har en del diagnoseungdommer, og ungdom som kommer hit rett fra trening, og de må ha ordentlig mat. Her sitter den verste pøbelen i ro og fred og spiser kikertkaker, chiligryte og fiskesuppe lagd fra grunnen av og de elsker det, sier Kristin Tinmannsvik.

9 Åpen dør for rusmisbrukere På K46 i Stavanger avvises ingen når de er på døren. «Hvis du vil så kan du», er mottoet. Det krever trøkk og engasjement fra de ansatte. Tekst og foto: SIDSEL HJELME Lisbeth Skibenes sitter i møterommet med utsikt til inngangsdøra. Mobiltelefonen er på, og aldri mer enn en armlengdes avstand unna. Vi avviser ingen. Alle som kommer hit, skal få snakke med en av oss, sier prosjektlederen ved Stavangers lavterskeltilbud for rusmisbrukere, K46. Den unge mannen som passerer vinduet er på vei inn inngangsdøra, og Lisbeth Skibenes spretter opp fra stolen for å møte ham. Prioriteringen er soleklar: Ungdommene som kommer på døra er viktigst. Det er dem de ansatte er her for. K46 ble etablert i februar i år, og har for lengst bevist sin berettigelse. Tilstrømmingen øker måned for måned. Her skal vi være tilgjengelig for dem som ønsker å gjøre noe med rusproblemene sine. I tillegg jobber vi med å opprettholde motivasjonen mens de venter på behandling. Nå står en ruset 21-åring i døra. Han kommer <

10 Samarbeidspartnere Gunn Lytomt, Psykiatrisk ungdomsteam (PUT) Vi har samme målgruppe som K46, og har kontordag her hver uke. Etter at K46 kom, kan vi få bedre oppfølging og hjelp til motivasjon for noen av brukerne som ellers ville falt ut av vårt system. Tradisjonelt er det en høyere terskel for å komme inn i spesialisthelsetjenesten, med krav om formelle henvendelser, og ofte ventetid på å komme inn. På K46 kan ungdommene komme rett inn på kontoret vårt. At de møter oss her, kan også bidra til å gi PUT et ansikt for dem som har fordommer og ikke vil inn i psykiatrien. Behandling er så mye. Det er ikke bare samtaler bak lukkede dører, sier Gunn Lytomt. Jane Nessa, Hundvåg og Storhaug sosialkontor Vi har kontor to minutter unna, og har hatt faste møter med K46 fra starten av. For oss har det vært en stor avlastning å ha K46. På sosialkontoret sitter vi med rundt 80 klienter hver, og har ikke samme mulighet for oppfølging som i K46. En annen fordel er at PUT (Psykiatrisk ungdomsteam) har kontordager her, at vi dermed har en utredningsenhet som er lettere tilgjengelig, sier Nessa. K46 legger vekt på tett samarbeid med andre instanser, sier prosjektleder Lisbeth Skibenes (til venstre). Her sammen med Gunn Lytomt (psykiatrisk ungdomsteam), Cathrine Hausberg (K46) og Jane Nessa (Hundvåg og Storhaug sosialkontor) rett fra soning, er uten penger og et sted å bo, og har bare de klærne han står og går i. Hvem kommer? I juli måned fant i alt 36 unge veien til K46. De første månedene vi hadde åpent, fikk vi flere av de tyngre misbrukerne i byen. Nå er det flere åringer som kommer hit, og også en del foreldre som tar kontakt. Hva slags kontakt har dere med den enkelte? Det varierer. De fleste har vi jevnlig oppfølging med. Noen få kommer innom til en samtale, dukker ikke opp til neste avtale men tar kontakt igjen etter noen uker. Flere av de vi er i kontakt med sliter med å forholde seg til avtaler, og dumper inn med ujevne mellomrom. Dette viser nettopp den ambivalensen de beveger seg i. «Er dette et sted jeg bare kan komme og få en kopp kaffe,» var det en av ungdommene som spurte om. Ungdommene får gjerne en kopp kaffe, men vi skal være noe mer. Vi skal jobbe mot et mål, sier Lisbeth Skibenes som blant annet bruker metoder som endringsfokusert rådgiving og oppgaveorientert tilnærming til ungdommene. Vi jobber kortsiktig med klare oppgaver, konkrete ting som skal gjøres til neste avtale. Det kan for eksempel være å hente et søknadsskjema på sosialkontoret. Det er viktig å gi folk følelsen av at de klarer noe. Vårt hovedfokus er ikke på de bakenforliggende årsakene til problemene, men på de konkrete utfordringene den enkelte står overfor, sier Skibenes. Det gode møtet Nøkkelen til å lykkes ligger i å få til et godt møte, mener de K46-ansatte. Det er viktig å møte dem som kommer hit som folk, å se dem, og se at de kan stå midt i sårbare ting i livet. Og at vi har tid til å snakke med dem. Det er ofte lite som skal til for at de skal føle seg ivaretatt. «Sett deg ned, ta en kopp kaffe,» kan være nok i første omgang, sier Lisbeth Skibenes. Loggen fra juli måned viser at det trengs mer enn kaffe i neste runde. Problematikken hos brukerne av K46 favner det meste av det som kan oppdrives av rusmidler. I tillegg sliter mange med psykiske problemer, og svært mange er uten bolig. Utholdenhet og humor er en forutsetning for å lykkes med denne målgruppa, sier Skibenes. 10

11 Arbeidsdeling Mange av dem som oppsøker K46 har en lang historie i hjelpeapparatet, og ofte er flere instanser involvert i den enkelte. Å få systemet til å snakke sammen er helt avgjørende. Vi må samordne tjenesteapparatet slik at det blir en flyt. Vi har jo et felles mål men det hender at vi må minne oss selv om det, sier Lisbeth Skibenes og legger til: Vi må avklare hvem som gjør hva for at det ikke skal bli «rotete» og uklart både for brukeren og for hjelpeapparatet. Det er lett å bli gira fordi vi så gjerne vil hjelpe, men man må se at også andre gjør en god jobb. Derfor er det viktig å snakke sammen og gjøre avklaringer mens ungdommen selv hører på. Man kan gjerne tråkke i andres bed, men ikke på rosene, sier prosjektlederen på K46. Bivirkninger Det er mange bivirkninger av samarbeid. En av dem er at vi finner nye kanaler, og skaper respekt og forståelse for hverandre, og vi kan korrigere hverandre slik at vi blir enda bedre, sier Lisbeth Skibenes. De fleste som kommer til K46 har fått vite om tilbudet via uteseksjonen. De tar dem enten med hit eller de motiverer ungdommene til å gå hit på egenhånd. Noen blir også henvist fra sosialkontoret og eller fra psykiatrisk klinikk. Psykiatrisk ungdomsteam (PUT), som ellers har tilhold på sykehuset, har fast kontordag på K46 hver onsdag. Mange synes det lettere å ta kontakt med PUT når de bare kan droppe innom her i stedet for å måtte skaffe seg en henvisning for å få innpass. Slik sett har K46 også bidratt til å senke terskelen inn til psykiatrien, forteller Skibenes. Oppfølging For mange er K46 et sted å opprettholde kontakt med systemet mens de venter på behandling en fase der mange ungdommer er svært sårbare. Mange har ustabil motivasjon for å ta imot hjelp. Her holder vi fast ved dem som ønsker det, og jobber med å opprettholde motivasjonen, uttaler Skibenes. I flere tilfeller hadde ventingen vært fånyttes uten K46. Vi ringer for eksempel og sjekker om henvisninger er kommet fram, og i noen tilfeller har det vist seg at henvisningen ikke har vært sendt fra fastlegen. Hadde det ikke vært for at vi har vært pågående og sjekket, ville de kanskje blitt gående i opptil to måneder før de hadde tatt ny kontakt med fastlegen og funnet ut at ingen ting hadde skjedd, sier Skibenes. Offensiv Vi legger vekt på å tenke offensivt. Det betyr for eksempel at hvis ikke folk kommer til avtaler, så sender vi SMS eller ringer, forteller Skibenes. Vi skal ikke akkurat springe etter folk, men ofte er det nettopp det som skal til. Mange av brukerne våre føler seg uønsket i mange sammenhenger, og det er ofte småting som skal til for å få dem til å føle seg betydningsfulle. Vi skal være pågående og vise at vi ikke gir opp. Og vi er like offensive overfor samarbeidspartnere. Så om de ikke svarer på mail eller andre hen- etisk dilemma hvem skal gjøre jobben? Du jobber med rusbelastet ungdom som venter på å komme inn til avvenning, og Anne på 24 er en av dem du har jevnlig kontakt med. For to uker siden ble hun kastet ut av leiligheten sin, og siden har hun sovet ute og hos tilfeldige bekjente. Anne har vært innom deg to ganger og bedt om hjelp til bolig. Dere har avtalt at hun går på sosialkontoret og henter skjema for å søke kommunal bolig, og at du så kan hjelpe henne med søknaden. Når Anne kommer tilbake for tredje gang uten å ha hentet skjemaet, er hun ruset og utslitt, og du frykter at om hun ikke snart får tak over hodet, forsvinner også motivasjonen for å bli rusfri. Du står overfor valget om du selv skal ringe sosialkontoret for å få skjemaet sendt over på e-post og fylle det ut med en gang, eller om du skal holde fast på at Anne selv må holde sin del av avtalen for at dere skal komme videre. Hva vil du gjøre? < FAKTA K46 < Stavangers lavterskeltilbud for unge med rusproblemer i alderen år < Har åpent på dag- og kveldstid mandag til fredag < Har planer om å utvide virksomheten til også å omfatte et heldøgnstilbud Mer informasjon: Prosjektleder Lisbeth Skibenes, tlf , lskibene@ stavanger.kommune.no 11

12 Original kunst De nyoppussede lokalene på K46 ligner mer på en trendy kafé enn på et møtested for rusmisbrukere. Lyst og tiltalende minimalistiske, men behagelige stoler og sofagrupper og det koster ikke mer enn om man hadde valgt en mer «kommunal» stil. Men originalkunst på veggene? Den er det faktisk vi som jobber her som har laget, ler Lisbeth Skibenes. Hver enkelt av oss malte et bilde mens vi holdt på med innflyttingen. I tillegg har vi fått låne bilder av flere kunstnere. Vi legger vekt på at det skal være fint her. Det er en måte å vise at vi setter pris på dem som kommer hit og møblene skal signalisere at dette er et sted der vi tar tak i ting i stedet for å la dem forfalle. Litteratur: < Tom Barth, Tore Børtveit, Peter Prescott: Endringsfokusert rådgivning, Gyldendal akademisk, < Eriksen, Rita og Mari Nordstrand: Innføring i oppgaveorientert tilnærming (OOT). Diasos, vendelser, så ringer vi. Mange ungdommer blir frustrerte når de ikke får tak i folk og det blir vi også! For å holde på motivasjonen, er det helt nødvendig at man ser at det skjer noe, mener Skibenes. Alt på en gang Også de ansatte på K46 trenger topp motivasjon for å gjøre en skikkelig jobb. Foreløpig har kapasiteten vært tilstrekkelig til å ta tak i alle som har kommet på døra. Men vi ser at det kommer flere og flere hit, og at vi får stadig mer å gjøre. Nå trengs det planlegging for at kabalen skal gå opp, ifølge Skibenes. På dager da telefonen ringer i ett sett, du sitter med en vanskelig sak, har møter med politi og sosialkontor, skal hente en ungdom hos legen, og alle kommer til avtalene, da blir det heftig, og innimellom en vanskelig balansegang. Rolige dager, travle dager. Dagene med høy aktivitet er selvsagt de kjekkeste. Det at ungdommene «bruker huset» gir oss motivasjon og engasjement, sier Lisbeth Skibenes før hun igjen iler til inngangsdøren. Metoder i arbeidet K46 bruker blant annet endringsfokusert rådgivning og oppgaveorientert tilnærming i arbeidet med unge rusmisbrukere. < Endringsfokusert rådgivning er en norsk tilpasning av «Motivational Interviewing»: En målrettet, klientsentrert samtalemetode for å motivere til atferdsendring, samt bistå ved endringsprosesser. Bevisst bruk av kommunikasjonsferdigheter har en sentral plass i endringsfokusert rådgiving. For eksempel brukes åpne spørsmål, oppsummeringer og refleksjoner selektivt og målrettet til å forsterke og fremheve tendenser til endring. < Oppgaveorientert tilnærming er en handlingsorientert tilnærming til endringsprosesser. Man starter med å analysere her og nå-situasjonen, inngår avtaler, klargjør roller og lager en handlingsplan med hovedmål og delmål. Korte tidsfrister. 12

13 Aktuell viten Usunne tilknytningsbehov og medavhengig adferd rammer mennesker som har vokst opp i dysfunksjonelle familiesystemer. Vi skal i denne artikkelen se hvordan dette kommer til uttrykk hos unge mennesker, og hos dem som er i kontakt med dem. Medavhengighetens mange ansikter Det er ikke mer enn ca tyve år siden noen definerte og tok i bruk begrepet medavhengighet første gang. Og både den engelske termen codependence og den norske medavhengighet (MA) kan gi et noe begrenset og misvisende inntrykk av hva dette egentlig dreier seg om. Det kan imidlertid bli mer forståelig hvis vi tar i betraktning at medavhengighet til å begynne med ble observert, og senere definert som egen lidelse på behandlingsinstitusjoner for rusavhengighet i forbindelse med at familie og pårørende omsider ble trukket inn i behandlingen. Opprettholde det dysfunksjonelle Behandlerne ble etter hvert klar over at det ikke bare var misbrukeren selv som hadde helt klart definerte symptomer på sin lidelse. Tilsvarende, like klart observerbare symptomer viste seg hos misbrukerens nærmeste familie. Etterhvert tegnet det seg et bilde av et helt familiesystem som var dysfunksjonelt, og hvor alle deltakerne hadde sine klart definerte roller med én eneste funksjon; å opprettholde systemet i sin nåværende form. Dette skjer ved at én person er hoved-symptombærer (misbrukeren/den avhengige) og gjennom at de andre i familien over tid har lært å tilpasse seg på forskjellig dysfunksjonelt vis til misbrukeren, derav betegnelsen medavhengig. Senere observasjoner har vist at denne tillærte medavhengige adferden også kan utvikle seg hos personer som ikke har vokst opp i hjem med rusavhengighet, men hvor nærmere undersøkelse avdekker dysfunksjonalitet på andre måter. Dette gjelder spesielt for hjem hvor det er psykisk sykdom, fysisk eller psykisk vold eller hvor barn er utsatt for overgrep. Voksne partnere og foreldre til en person med rus- eller adferdsproblemer kan også over tid utvikle alvorlige symptomer på medavhengighet. Medlidelse Medavhengighet kan defineres som: en mental og adferdsmessig, tvangsmessig tilstand hos et individ, forårsaket av et uforholdsmessig stort fokus på andre menneskers følelser og behov, som forårsaker følelsesmessig smerte og som går på bekostning av omsorg for seg selv. I en artikkel i Psykiatrisk sykepleie (nr 3/98) beskrives pårørendes situasjon slik: «[ ] I tillegg til sorgen opplever pårørende og andre nære personer såkalt med-lidelse, det vil si et inderlig ønske om å hjelpe [den andre personen] og ta bort lidelsen. For noen er dette ønsket så intenst at de føler det uutholdelig». «Jeg er ikke verdt noe» Mange unge med rus-/adferdsproblemer kan i tillegg til de akutte og målbare psyko-sosiale problemene ha underliggende ubearbeidede traumer eller medavhengighet-problematikk knyttet til oppvekstsituasjonen. Omsorgssvikt og fravær av god voksenkontakt kan gi lav selvfølelse og følelse av skyld og skam (det er meg det er noe galt med), uforutsigbarhet eller vold i hjemmet eller oppvekstsituasjonen fører ofte til kronisk anspenthet, aggresjon eller angst (som senere eventuelt selvmedisi- Carina Holandsli er psykodramaterapeut og kursleder tilknyttet Trasopp klinikkens familieprogram siden 2000 og har drevet ungdomsarbeid på Fossum kollektivet. Driver egen privatpraksis i Oslo hvor hun bl.a. har kurstilbudet ReCode, rehabiliteringstilbud for medavhengighet. < 13

14 neres med rusmidler), og voksnes stadige brutte løfter, løgner og svik, kan gi oss ungdom med liten tillit til og respekt for voksne. Mange gir rett og slett «faen». En destruktiv og selvødeleggende livsstil kan mange ganger knyttes til indre selv-budskap som: «Jeg er ikke verdt noe uansett» eller «i denne verden kan man ikke stole på noen, her gjelder det bare å overleve på et vis». Uforklarlige tilbakeslag Medavhengighetsdynamikken i møte med disse ungdommene viser seg ofte i ungdommenes eget ønske om å fraskrive seg ansvar og skylde på foreldrene, systemet eller «de som sitter med makten». Dersom omgivelsene gir etter for fristelsen og aksepterer å bære for stor del av ansvaret for ungdommens situasjon og for å finne løsninger, kan vi få frustrerte foreldre og hjelpere og fortsatt hjelpeløse ungdommer. En helt annen måte medavhengig tilpasning kan manifestere seg på hos ungdom i en behandlingssituasjon, er når ungdommen tvert imot inntar en positiv og aktiv holdning overfor hjelperne, men hvor hensikten er «å bli likt» eller få anerkjennelse. Dette kan forklare hvorfor en tilsynelatende positiv utvikling, hvor ungdommen får mye ros og positiv bekreftelse, mange ganger følges av et «uforklarlig» tilbakeslag hvor alt som er bygget opp ser ut til å gå tapt. Med større kunnskap om tilknytningsdynamikk kan hjelperen se at behovet for å bli likt var større enn behovet for å hjelpe seg selv, noe som i sin tur kan adresseres og i beste fall føre til ny verdifull innsikt hos ungdommen. Følelsesmessig frigjøring Når det gjelder eierskap til problemet går dette igjen som et tema når jeg arbeider med familien og pårørende til rusavhengige på en rusklinikk, og når jeg arbeider med voksne og unge voksne i egen klinisk praksis. En kjent mestringsrolle som pårø- 14

15 Aktuell viten rende ofte ubevisst inntar er Muliggjøreren. Et eksempel er moren eller faren til en ungdom med rusproblemer som kjøper sønnen eller datteren ut av alle vansker som rusmisbruket fører med seg, eller som drikker sammen med ungdommen for å få en mulighet til å påvirke, eller som lar være å melde fra hvis sønnen/datteren kjører i fylla eller begår kriminelle handlinger. I misforstått snillhet, av frykt for konsekvenser eller på grunn av skyldfølelse gjør faktisk mange pårørende sine barn en stor bjørnetjeneste ved å tilrettelegge for at misbruket eller den destruktive adferden kan opprettholdes. Pårørende står oppe i et stort og vanskelig dilemma hvor mange motstridende følelser ofte er aktivert. Gjennom de tilbudene til pårørende som jeg har fått være med på å bygge opp, ser jeg at det å oppnå følelsesmessig frigjøring og begynne å ta ansvar for sitt eget liv, er noe det gjelder å ta fatt på, både for den som har et rus/adferdsproblem og for familien. Gjennom å få hjelp til å takle sine egne følelsesmessige reaksjoner og få kunnskap om nye, mer hensiktsmessige mestringsstrategier, blant annet å klare å opprettholde grenser, kan ofte familiemedlemmer spille en avgjørende rolle i behandling. I dette ligger en stor ressurs som fremdeles i mange sammenhenger og ved mange behandlingssteder ikke anerkjennes eller hentes frem fullt ut. Medavhengige hjelpere For hjelpeapparatet i møte med unge i institusjon, er utfordringen, som ellers, ofte å finne balansen mellom forståelse og omsorg på den ene siden og det å stille klare krav og sette grenser på den andre. Dette blir ekstra vanskelig dersom hjelperen har egen ubearbeidet medavhengighet, og identifikasjonen med den som skal hjelpes blir for stor. Da avløses ofte den gode følelsen av å klare å få en allianse med ungdommen av en økende avmakt, og en kan oppleve å sette seg selv i en slags offer-rolle hvor klientens eller pasientens problemer først og fremst blir ens egne, eller hvor ens egen gode selvfølelse er uløselig knyttet sammen med å kunne oppnå positive behandlingsresultater. Å være i en jobb hvor det forventes at man skal være ubegrenset tilgjengelig (for eksempel på telefonen, bakvakt et cetera) eller at man skal strekke seg lenger enn langt for dem som skal hjelpes, kan være en annen felle å gå i som den enkelte kanskje ikke mestrer å sette sunne grenser for, eller klarer å ta opp med arbeidsgiver av frykt for å fremstå som uengasjert eller uegnet til jobben. Medavhengighets-dynamikk og usunne tilpasningsmekanismer i forhold til overordnede og kollegaer er forhold som ligger utenfor rammen for denne artikkelen, men som kan føre til store ekstra-belastninger for den enkelte medarbeider. Noen «fikser alt» Voksne som møter ungdom generelt gjennom sitt arbeid som lærer, klubb- eller aktivitetsledere står i en unik posisjon til å være med å styrke den unges selvtillit og speile den enkeltes talenter og ressurser. Alle disse arenaene, og spesielt skolen er også viktige arenaer for å fange opp skjulte belastninger som mange unge lever med. I de senere år har pedagoger og helsetjenestene blitt mye bedre på å se og sette inn tiltak både overfor både de utagerende og «de stilleste» i klassen. Når det gjelder de unge som det tilsynelatende går veldig bra for og som ser ut til å ha store personlige ressurser, er det imidlertid ofte svært vanskelig å få øye på den maktesløshet og ensomhet som i noen tilfeller kan ligge under. Dette er imidlertid en stor andel i alle grupper hvor jeg arbeider med medavhengighet. Disse ungdommene kjennetegnes av «flinkhet» og et ekstremt ambisjonsnivå. De ber sjelden eller aldri om hjelp til noe for seg selv, stiller opp for andre og fikser tilsynelatende alt på strak arm. Dette kan være personer som er vant til å ta mye ansvar, og som kan komme fra hjem hvor de voksne aldri har maktet å ta et voksenansvar. Disse ungdommene tar som regel ikke kontakt med hjelpeapparatet unntatt hvis de opplever et virkelig stort nederlag på en arena de alltid har mestret, og da kan de be om hjelp fordi de sterkt føler at de har sviktet noen andre. En annen motivasjon kan være at de tror de intellektuelt kan lære noe nyttig som kan hjelpe dem å bli enda mer effektive. Disse unge kommer ofte ikke til pårørende-gruppene når det er en i familien som ruser seg for å få hjelp til å bearbeide egne opplevelser eller for å få følelsesmessig støtte, men for å få informasjon om rusavhengighet og om hvordan de kan være en bedre støtte for sine foreldre eller søsken. Bli bedre støttespillere Medavhengighet kan som vi har sett i denne artikkelen, ha mange ansikter, og ved å bevisstgjøre oss noen av disse mekanismene, blir vi i stand til å frigjøre oss mer fra deres negative innflytelse. Slik får vi det bedre selv, og blir også bedre og sterkere støttespillere for de unge menneskene vi har omsorg for, og skal være gode rollemodeller for. Kilder < Charles L. Whitfield M.D: Codependence, healing the human condition < Nina Aarhus Smedbye: Omsorg for et familiemedlem som er psykotisk, Artikkel i Bivrost (fagblad for psykiatriske sykepleiere, 03/98) < Pia Mellody: Facing Codependence < Sharon Wegscheider Cruse: Another Chance < Carina Holandsli: Psyko drama og Medavhengighet (kompendium 1999) < Frid A. Hansen: De glemte barna barn av rusmiddel misbrukende foreldre 15

16 En undersøkelse som fulgte ungdom med atferdsvansker i 15 år, viser at tiltakene forsterkede fosterhjem og rusmiddelkollektiver ga økt sjanse til å komme inn i et positivt spor og leve et «vanlig» liv. Ungdommene på institusjoner klarte seg dårligst. Noen barnevernstiltak nytter 6

17 Aktuell viten Fra de var til de var vel 30 år gamle ble 85 ungdommer fulgt for å undersøke hvilke barnevernstiltak som faktisk hadde god effekt. En tredjedel av gruppa var jenter. Målsettingen med studien har vært å få mer kunnskap om livsløpene til ungdom med alvorlige atferdsvansker, for å få økt forståelse for hvilke forhold som har betydning for deres positive utvikling og tilpasning. Slik kunnskap er grunnleggende for hvordan hjelpapparatet (barnevernet, Pp-tjenesten, skolen, psykisk helsevern for barn og unge, politiet) kan gi riktig hjelp til riktig tid. Ungdommene ble i perioden henvist til et barnevernsprosjekt, under prosjektet Alternativ til fengsling av ungdom. Ingen av ungdommene var flerkulturelle, bortsett fra en jente. Problematferd med mening Nesten alle undersøkelser om ungdom som utvikler alvorlig problematferd viser at de fleste har vært igjennom en vanskelig barndom. Det gjelder også for denne gruppa. Mange har opplevd omsorgssvikt, psykisk og fysisk vold og overgrep, og har levd med rusmisbruk hos foreldre og søsken. Familiene har ofte hatt dårlige råd. Ungdommene selv har hatt konsentrasjonsproblemer, uro, vansker med tilpasning, store konflikter på skolen, og ofte langvarig skoleskulk. Dessuten handlet det om en stadig sterkere tilknytning til jevnaldrende med problematferd, kriminalitet og rusmisbruk. Ungdommenes fortellinger viser at problematferden deres hadde en mening. Når jeg gjorde det jeg gjorde, tenkte jeg at noen måtte skjønne hvor vanskelig jeg hadde det! Ungdommene forteller om opplevelse av svik fra foreldrene, at de ikke er blitt sett eller tatt hensyn til, om urettferdig behandling hjemme, om nederlag på skolen og blant jevnaldrende. De har ikke deltatt i de organiserte fritidsmiljøene hvor det utvikles kompetanse innen idrett og andre typer aktiviteter. De har søkt til ungdommer som har opplevd det samme som dem, som har forstått deres situasjon, og som har ruset seg, drevet med lovbrudd, skulket skolen og ofte vanket ute om natta. 15 år senere Etter 15 år lever 56 prosent av de 85 personene i en tilfredsstillende livssituasjon som 30-åringer. Det vil si at de lever et «vanlig» liv, uten kriminalitet og rusmisbruk, med venner og familie som ikke er en del av rus- og lovbruddsmiljøet, og med fast bolig. De får inntekter til livets opphold gjennom lønnet arbeid, men også via trygd (blant annet overgangsstønad for enslige foreldre) og sosialhjelp. Det er 12 prosent som lever i en situasjon hvor de vurderes å ha «en fot i hver leir». Det vil si at den sosiale tilhørigheten finnes både blant familie og venner i det «vanlige» miljøet, og blant kjente i rus- og kriminalitetsmiljøet. De kan ha levd uten rusmisbruk og lovbrudd i mange år, men har ofte hatt lengre perioder med «sprekker». Det kan være vanskelig å klare seg uten støtte, det vil si de kan klare seg bra i perioder, særlig mens de bor i et eller annet tiltak hvor de lever beskyttet, eller i perioder hvor de har en kjæreste eller samboer som er streit. I andre perioder er det vanskelig å holde seg Ingeborg Marie Helgeland er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. hun forsvarte sin doktor avhandling om ungdommer med atferdsvansker våren < 17

18 Livssituasjonen 1997/98 for hele utvalget, i forhold til kjønn N=85 Kilde: Intervjuer med personene i utvalget (60), surveydata og intervjuer med sosialkontorene, registerdata. unna rusmiljøet. I denne gruppa har jeg «plassert» personene som bor i tiltak som evangeliesentre eller ruskollektiver, og de som nylig har avsluttet et slikt opphold (og som har klart seg bra under tiltaket). Kriteriene har slik vært ganske strenge. Videre ble 19 prosent vurdert til å være helt integrert i et rus- og kriminalitetsmiljø. Disse har fra 3-4 år opp til 12 års soning bak seg. De lever et liv preget av rusmisbruk og lovbruddsaktivitet, uten fast bolig, uten arbeid eller med kortvarige forsøk på arbeidsforhold. De har alle store rusproblemer. Det dreier seg i første rekke om vinningskriminalitet, som biltyverier, innbrudd, ran, heleri et cetera, men også om besittelse og salg av narkotika. KVinne mann total Død 7 % (2) 17 % (9) 13 % (11) Dårlig 10 % (3) 24 % (13) 19 % (16) «Ett bein i hver leir» 7 % (2) 15 % (8) 12 % (10) Bra 23 % (7) 11 % (6) 15 % (13) Meget bra 53 % (17) 33 % (18) 41 % (35) Total 100 % (31) 100 % (54) 100 % (85) Det er 13 prosent som er døde; to kvinner og ni menn. Den første døde i 1985 og den sist registrerte i Bortsett fra en kvinne har dødsårsaken vært knyttet til ulykker i rus, overdose eller selvmord, og samtlige hadde betydelige problemer med illegale rusmidler, kriminalitet og/eller psykiske vansker før dødsfallet. Dødsprosenten må vurderes å være høy, men skiller seg ikke ut fra undersøkelser som er gjort med lignende grupper. Dødsfallene har først og fremst skjedd blant de som utviklet kombinasjonen av kriminalitet og rusbruk. Andelen med alvorlig avviksutvikling i hele utvalget er derfor 32 prosent eller circa en tredjedel. Hjelp over flere år Undersøkelsen viste at tiltakene forsterkede fosterhjem og rusmiddelkollektiver har gitt økt sjanse til å komme inn i et positivt spor. Det vil si etter hvert å slutte å ruse seg, slutte med kriminalitet, fullføre skolen og leve et «vanlig» liv. Ungdommene som har vært i institusjon har klart seg dårligst. Ungdommene som har vært i forsterkede fosterhjem og ruskollektiver klarer seg langt bedre, også bedre enn de som har fått hjelp mens de bodde hjemme hos foreldrene, selv om disse hadde lettere vansker. Det som særpreger de tiltakene som har hatt størst positiv innflytelse, forsterkede fosterhjem og ruskollektiver, er at de har fungert over flere år (1-5 år). Dette er tiltak hvor ungdommene etter hvert har akseptert situasjonen og har opplevd mening med å bo der. De har gått på skole, og har hatt arbeid. De har utviklet kompetanse i ulike hverdagslige aktiviteter, og har etter hvert endret holdninger og atferd til rus og kriminalitet. Dette er også de tiltakene hvor de voksne fortsatt har kontakt med ungdommene etter at de har flyttet ut. Ungdommene forteller om tilhørighet til de voksne i tiltaket etter at barnevernstiltaket formelt var avsluttet. Ungdommene som har bodd i fosterhjem eller rusmiddelkollektiv har i liten grad fått anledning til en nettverksbygging med jevnaldrene med problematferd. I ruskollektivene har de voksne i stor grad vært sammen med ungdommene både under arbeid, det daglige hverdagslivet og i fritida. De voksne har bodd på kollektivet. Det minner om en storfamilie. Klarte seg dårligere De som har bodd i institusjon, forteller at de først og fremst knyttet kontakt med andre ungdommer med problemer. De ansatte i institusjonene jobbet åtte timers vakter, og det var vanskelig å holde kontroll og tilsyn med alt som foregikk ungdommene imellom. De mer uskyldige ungdommene lærte av de med mer erfaring. Dette ble vennskap som ble opprettholdt etter at de flyttet ut av institusjonen, og som ble videreutviklet til et nettverk av venners venner, med en samtidig økende problematferd. Forholdet til miljøarbeidere på institusjonen var i mange tilfeller bra, men underordnet relasjonene til de jevnaldrende. Etter oppholdet ble det vanskelig å finne sin plass i lokalmiljøet blant jevnaldrende som var mer tilpasset. Gode relasjoner til betydningsfulle andre En positiv endring for ungdommene innebærer blant annet muligheten til over tid å bli kjent med nye voksne og for noen nye venner. Gjennom å se seg selv gjennom tolkningen av nye betydningsfulle andres «blikk», kan en skritt for skritt utvikle et mer positivt selvbilde og tilegne seg verdiene som verdsettes i den konteksten en bor i, her fosterhjemmet eller kollektivet. I ruskollektivene og forsterkede fosterhjem synes de voksne etter hvert å ha kommet i posisjon til å bli betydningsfulle for ungdommene gjennom samhandling i hverdagslivet. Erfaringene er at dette tar tid. Kollektivenes praksis har vært opphold i kollektivet i to eller tre år, og så en gradvis utflytting på hybel med oppfølging og arbeid/skole i ett år, av og til flere. De fos- 18

19 Aktuell viten terhjemsoppholdene som har vært mest vellykket i prosjektet, har vart i 4-5 år, med påfølgende helgebesøk med et gutte- og jenterom som står ledig. I følge ungdommene har de voksne oppmuntret og stilt krav til dem om å gå på skole, støttet dem i å være i en arbeidssituasjon, og til å øve seg i ulike former for aktiviteter. De har jobbet sammen. De har både satt grenser for det som betraktes som negativ atferd og gitt støtte til positiv atferd. For ungdommene har det vært viktig at de voksne har hatt tålmodighet med dem, at de er blitt lyttet til, og at de har kunnet glede seg sammen over små fremskritt. Ungdommene vil gjerne oppleve seg verdsatt og sett, som forskeren Urie Bronfenbrenner så klart har formulert: «Somebody has to be crazy about that kid!» (Bronfenbrenner, 1976). Trening i hverdagslivet og fritidsaktiviteter Ikke bare relasjonene til de voksne er viktig i disse tiltakene. Også ulike hverdagsaktiviteter blir vektlagt. Det handler om å trene seg til å leve en organisert hverdag, som å stå opp i rimelig tid, spise frokost og komme seg på skolen eller arbeid. Det handler også om å drive med gjøremål i fritida, som å hugge ved, stelle dyra (hvis det er gårdsbruk), og utføre oppgaver sammen med fellesskapet som å lage mat, vaske opp og gjøre rent. Og ikke minst mer lystbetonte opplevelsesaktiviteter, som å kjøre slalåm, seile, dra på turer, gå på kino, spille bowling, gå på kafe. Det handler også om å ha samtaler når det faller seg slik, holde seg orientert om daglige nyheter i media, og å gjøre hyggelige ting sammen. Miljøskifte Det å bli stoppet i sin lovbruddsaktivitet på et så tidlig tidspunkt som mulig, før tilhørigheten til de jevnaldrende som driver med ulovlige aktiviteter er blitt for sterk, har betydning. Likeså før kroppen har vent seg til den rastløse aktiviteten som ofte hører sammen med det å være på «tokt», og før identifiseringen med gjengens verdier og normer har festnet seg for sterkt. Intervjumaterialet viser at de som hadde problematferd allerede på barnetrinnet, har hatt mindre sjanser til å komme inn i et positivt spor enn de som først startet med problematferd i ungdomsskolen. Problematferd kan også ses som en vane. Handlingsmønstre som er godt innlært, er også vanskeligere å endre. Systematisk oppfølging Et viktig element er i og for seg ikke spesielt knyttet til fosterhjem og kollektiver, men disse tiltaksvalgene har gjort det mer mulig. Dette dreier seg om en systematisk planlagt oppfølging etter utflytting fra fosterhjemmet eller ruskollektivet. Å tro at ungdommer med denne belastende oppveksten og den alvorlige problematferden skal klare seg alene etter fylte 18 år er en illusjon, selv om de har endret atferd. For å si det på en annen måte, gjennomføring av barnevernstiltaket i seg selv over to til tre år er bare halve jobben. Gradvis utflytting med organisering av fritidsaktiviteter, telefoner, besøk, og eventuelt støttekontaktordninger er nødvendig. Mine intervjupersoner forteller om hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det var å komme tilbake til lokalmiljøet og holde seg rusfri etter et kollektivopphold eller institusjonsopphold, hvis de ikke hadde noen der som «trakk dem i den riktige retningen». Fosterforeldrene og ruskollektivlederne har vært pådrivere i forhold til barneverntjenesten når det gjelder en systematisk oppfølging. Forandringer tar tid De kan knyttes til ulike handlinger, hendelser og sammenfall av hendelser i livet. Behandlingstiltakene har i en del tilfeller gitt muligheter, i andre ikke. Effektforskning med relativt korte tidsperspektiv har sine begrensninger. Denne studien viser at i en endringsprosess mot å leve et tilpasset liv, er erfaringene at mange får tilbakeskritt, men ikke nødvendigvis blir i denne situasjonen. Det avhenger blant annet av hvem som er deres betydningsfulle andre, og av hvilket nettverk de har. Det avhenger også av hvilke erfaringer de har gjort med skole, arbeid, fritidsaktiviteter og fravær av rusbruk. Positive erfaringer med å klare å få ting til kan en bygge på i fremtiden, selv om en har hatt vanskelige perioder i mellomtiden. Den skrittvise utviklingen og endringen mot en tilpasset måte å leve på skjer ikke over natten, men over tid, over flere år. Den gradvise mestringen av hverdagene, med utviklingsstøtte fra betydningsfulle andre, gir mulighet for endring og utvikling av viljen til å endre atferd, verdier og holdninger, synet på seg selv, og dermed for konstruksjon av en identitet som «vanlig», med «uvanlige» erfaringer. Etter hvert vil denne endringen også gjøre det mulig å være en attraktiv person for en partner uten rusproblemer. Et slikt forhold vil kunne skape stabilitet og åpne veien til en ny arena, med partnerens venner som en gjør til sine, og et nytt familienettverk. Dette vil igjen være med på å øke forpliktelsene, styrke de sosiale båndene og slik hindre «sprekker» og tilbakefall. «Somebody has to be crazy about that kid!» Urie Bronfenbrenner Litteratur < Helgeland, Ingeborg Marie Unge med alvorlige atferdsvansker blir voksne. Hvordan kommer de inn i et positivt spor? Unipub, Oslo. < Helgeland, Ingeborg Marie Barnevernet og fattig dom. I Norges barnevern. Nr. 1 19

20 Pøbelprosjektet henvender seg til ungdom som av en eller annen grunn har valgt å sette seg utenfor skolen eller arbeidslivet. Målet er å gi ungdommene mulighet til å velge seg inn igjen. Satser på pøblene Pøbelprosjektet er en form for videregående opplæring uten bøker. Målgruppen er i første omgang ungdom mellom 16 og 25 år. I møte med folkelige verdier og skolerte voksne mennesker skal spontane og kreative krefter skape forandringer og muligheter for brukerne av Pøbelprosjektet. Pøbelen skal få sjansen til å bli motivert til å starte en yrkeskarriere uten fullført utdanning. Pøbel betyr folkelig «Pøbelprosjektet for oss som vil noe mer», heter det i idéskissen til prosjektet. Gjennom et bevisstgjøringskurs skal ungdommene få mulighet til å forplikte seg til en gruppe og seg selv. På denne måten vil de sette seg i stand til å gjenerobre eller erobre rollen som deltaker i samfunnet. Konkret handler dette om å komme seg inn på arbeidsmar- 20

21 Aktuell viten kedet. Pøblene tilbys oppfølging og hjelp til aktiv deltakelse i prosessen tilbake til samfunnet. Et viktig fokus er å gi oppmerksomhet til den enkeltes ressurser og muligheter. Spontane og kreative evner skal aktiviseres, og gjennom dette skal vi komme frem til det deltakeren har lyst til, eller dypest sett ønsker å bruke sin krefter til. Hva slags jobber dette skal være vil variere, og vi tror at mange pøbler vil kunne bruke vårt tilbud til å starte egne virksomheter. Pøbelprosjektet understreker betydningen folkelig av ordet pøbel. Vi påstår at denne forståelsen utløser krefter både hos den aktuelle arbeidsgiver og pøbel. Arbeidsgiveren skal få motiverte pøbler som har forpliktet seg til og er inneforstått med arbeidslivets regler. Ansvar og handling Motivasjonskurset skal sette brukeren i stand til å ta ansvar for seg selv og gruppen både som arbeidstaker og medmenneske. For arbeidsgiveren skal pøbelen være en ressurs på linje med øvrige arbeidstakere. Pøbelen skal på sin side forholde seg til forpliktelsen som ligger i den oppfølging som vårt prosjekt tilbyr. Veien inn til Pøbelprosjektet er åpen og tilbudet skal være lett tilgjengelig. Den interesserte kan komme inn med deltakelse fra andre, men må selv gjør enkle grep for å bli medlem i prosjektet. Det vil si at medmennesker som vil noe på pøbelens vegne kan ta del i innsøkningen, men det skal være enkelt å omsette dette til selvstendige handlinger for pøbelen selv. Ansvar for eget liv og oppfyllelse av adekvate krav står sentralt i måten vi tenker på. Takhøyden er stor, men det er en forutsetning at brukeren kommer til prosjektet av fri vilje. Velge konstruktivt Mennesker som blir kalt pøbler av andre har ofte gjort ting den andre ikke liker. Vi tror pøblene har skaffet særegne erfaringer som kan skape grunnlag for nytenkning og kreativitet. En overbevisning om at alle ting har to sider gjør det mulig å tro på mulighetene i den motsatte enden av det som de andre ikke liker. Pøbelprosjektet er derfor avhengig av å lykkes i å sette brukerne i stand til å velge å bruke sine evner og ressurser i dialog med andre, og til noe konstruktivt som arbeidslivet kan akseptere. Møtt med åpenhet Pøbelprosjektet forplikter seg på sin side til å legge til rette for individuell oppfølging. Faglig og menneskelig kvalifiserte personer skal delta i prosessen. Kontinuitet er et viktig stikkord. Et annet er kravet til personlige kvalifikasjoner hos dem som skal bistå pøblene. Derfor har prosjektet knyttet til seg gruppepsykoterapeuter som benytter seg av kreative metoder. I utdanningene til disse profesjonene står terapeutisk egenerfaring sentralt. Det er en nødvendighet og viktig kvalifikasjon for å kunne komme pøblene i møte - også i eksistensiell forstand. Ved å ha gått gjennom en bearbeiding av egne vanskeligheter, har terapeutene evnet å ta ansvar for seg selv, og satt seg i stand til å se den andre med en åpen holdning. Evne til gjenkjennelse er vesentlig i denne arbeidsmåten. Like viktig er evnen til å se den andre med en åpen holdning og veilede vedkommende slik at de valgene som blir tatt blir konstruktive for individet og de som velger å bruke en pøbel som arbeidstaker. Vår påstand er at ressursorienterte psykoterapeuter lettere kan se muligheter til fordel for begrensninger. Ikke minst vet de av erfaring hvor viktig det er å forholde seg hensiktsmessig i en pågående prosess med forståelse for kriser og behov for smidige løsninger på kort eller lang sikt. For oss som vil noe mer Vår hensikt er å sette brukeren i stand til å klare seg selv og bli ansvarlige bidragsytere til fellesskapet. Det skal et helt spesielt mot til for å bevege seg fra å ha vært utenfor, til å være en som definerer seg innenfor. Erfaringen tilsier at ved å satse på mulighetene og forfølge disse, er mennesker i stand til å komme seg opp på egne ben på sin egen måte. Dette skaper selvfølelse og integrerte mennesker som lever bedre med seg selv sammen med andre. Pøbelprosjektet Den videregående opplæringen uten bøker holder til i Stavanger er startet opp av Eiddi Eidsvåg, Arne Husjord og en rekke andre ressurspersoner under mottoet «For oss som vil noe mer». Bare i Rogaland dropper 2000 ungdommer ut av skolen. I landet som helhet er 25 prosent av elevene som faller fra. I yrkesrettet opplæring slutter 40 prosent før de har fullført. I Stavanger har Pøbelprosjektet fått 300 arbeidsgivere til å bli med på prosjektet. Disse virksomhetene står klare til å gi pøblene arbeid. «Å si til seg selv at skolen orker jeg ikke lenger, er en usedvanlig modig og tøff beslutning.» Eddi Eidsvåg. Arne Husjord er psykoterapeut i Psyko drama og faglig leder av Pøbelprosjektet. Han har egen privatpraksis i Oslo 21

22 I mange av velferdsstatens hjelpende institusjoner er makten tvetydig. Et tiltak som hjelper kan inneholde mye maktanvendelse. Men det har blitt vanskeligere å drøfte maktanvendelse når det er hjelpen som fremholdes. Ubehaget ved maktutøvelse Barneverntjenestens mulighet til å gripe inn når et barn lider overlast provoserer og skremmer. Dette kom tydelig fram på et arbeidsseminar som drøftet samarbeidet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Under seminaret foregikk det to interessante diskusjoner: Den ene diskusjon ble ført an av psykiatrien som ikke ville være en del av hva jeg kaller den åpne makten som utøves overfor foreldrene, og som tilligger barnevernet. I den andre diskusjonen var barnevernet opptatt av å fremstille seg selv som en instans som hjelper og som helst vil hjelpe. Det var viktig for barnevernstjenesten å overbevise psykiatrien at det bare var nødstilfeller som endret barnvernsarbeidere fra hjelpearbeidere til maktutøvere. Psykiatriens frivillighet Psykiatrien hadde tidligere melderett, nå har de fått meldeplikt til barnevernet, noe som blir oppfattet som langt mer forpliktende enn det mange behandlere ønsker. Diskusjonen handlet om å finne en mulighet for en henvendelse som ikke utløste barnevernets plikt til undersøkelse. Psykiatrien ville ikke være en del av «maktapparatet» som det ble antydet. Poenget her er at barne- og ungdomspsykiatrien betraktet barnevernet som en instans med makt. Selv baserer de seg på frivillighet i behandling, og oppfatter ikke seg selv som maktutøvere. De oppfattet seg selv som ivaretagende i forhold til barn og familier. Hjelp uten makt Barnevernsarbeidere la fram mange eksempler på hvordan de hjalp barn og familier. Sett fra deres side var en for sen kontakt med barneverntjenesten grunnen til at barnverntjenesten ikke kunne yte hjelp, men i stedet måtte bruke makt overfor foreldrene. Med andre ord at de ikke kunne ivareta familien. Jeg oppfattet diskusjon fra barneverntjenestens side som om barneverntjenesten unnskyldte seg for at de noen ganger ble nødt til å bruke makt, enten ved å ha pålagte tilsyn eller ved å overta omsorgen for et barn. De ønsket å bli kvitt forestillingen om barneverntjenesten som en maktutøvende instans. Hvem har makt? Fra et vitenskapelig sosiologisk perspektiv var møtet mellom de to yrkesgrupper interessant. Begge instansene har vært analysert ut fra et maktperspektiv over flere tiår og psykiatrien mer enn barneverntjenesten. Hvordan kunne barne- og ungdomspsykiatrien 22

23 Aktuell viten ikke se seg selv som en maktutøvende instans? Er frivillighetsprinsippet nok til å kunne oppfatte seg selv som ikke maktutøver? Hvorfor var barneverntjenesten så opptatt av å fremstille seg selv som hjelpeinstans? Hva om barnevernet ikke hadde makt? Hva ville dette bety for mange barn i vårt samfunn? Hvorfor snakket begge instansene seg ut av makten, for å si det slik? Bannlysing av tydelig makt Statens styringspraksiser har beveget seg fra en sterk forankring i en samfunnsmessig og sosial forståelse av det individuelle liv, og over til en forståelse av det individuelle liv som resultat av personlige valg, autonomi og ansvar. Dette åpner for andre måter å forstå møtet mellom velferdstjenester og brukere enn det polariserte makt- og avmaktsforholdet som en mer tradisjonell maktforståelse tegner av møtet mellom system og klient. Profesjonenes tidligere eksplisitte definisjonsmakt og beslutningsmakt er blitt skjult i begrepet selvstyring og vektleggingen av dette. Profesjonene skal hjelpe individene å kunne formulere hva som feiler dem, hva de trenger hjelp med, og å velge rett løsning. Profesjonenes arbeidsoppgaver består mer og mer i å omgjøre en sosial norm til et personlig ønske. Den profesjonelle anses å ha lykkes i sitt arbeid når den har fått en bruker av tjenesten til å definere sitt behov for hjelp i tråd med samfunnsnormen om ansvar for eget liv. Ut fra et maktperspektiv vil man kunne si at ulike programmers oppblomstring er i tråd med en generell bevegelse i samfunnet hvor åpne former for makt, eksplisitt makt, er nesten bannlyst. Nicole Hennum er forsker ved NOVA. Hun har arbeidet ved ulike forskningsprosjekter med tema barn, ungdom og familie. < 23

24 «Psykiatrien ville ikke være en del av maktapparatet.» Makt som ikke merkes I stedet er det åpnet for en maktutøvelse av terapeutisk karakter, hvor makt utøves uten at det merkes, ikke minst ved hjelp av språklige teknikker. Dialog og kommunikasjon er blitt honnørord både som årsak til problemer og løsning på problemer. En ser også at de som bestemmer når og hvordan makt skal utøves, er svært sjelden de samme som skal gjennomføre avgjørelsene i praksis. Slik det for eksempel er tilfelle i barnevernet når det bestemmes at ungdommer skal kunne holdes tilbake på institusjoner. De som er satt til å stenge ungdommene inne, for å si det litt brutalt, er andre personer og ofte andre profesjoner enn de som har bestemt at det skal være slik. Tvetydighet i praksis I mitt forskningsarbeid har jeg innhentet materiale fra rundt 40 barnevernssaker i hovedsak saker med familier med minoritetsbakgrunn. I mange av disse ser vi at nåtidige maktpraksiser føres til sammenbrudd ved at foreldrene ikke forstår noe av det som foregår og forholder seg deretter. Det finnes ingen dialog i samspillet mellom barnverntjenesten og familien, bare to monologer. På den måten blir det umulig for barnevernsarbeidere å bruke kommunikative teknikker som fører til samarbeid eller endring. Det er mange instanser involvert i sakene og alle er like fortvilte. Foreldrenes mønstre handler om å ikke møte opp, ikke være tilstede når man kommer på hjemmebesøk, eller når man endelig får til et møte med dem, blir de enige i alt uten å følge opp det som blir bestemt. Barneverntjenesten går inn og ut i disse familier, og beskrivelsen saksbehandlerne gir fra gang til gang er så like at det kan spørres om tiden har stått stille. Skolene der barna går nærmest bombarderer barnevernet med bekymringer for barna. Skolene synes at barneverntjenesten ikke gjør jobben sin. Sakene viser at barnevernet har hatt kjennskap til familiene i mange år, har brukt alle tiltak som det er mulig å bruke for å hjelpe uten resultater. Gjenstår omsorgsovertagelse. Som hjelp? Makt eller handlingslammelse I de fleste av disse saker plasserer ikke barneverntjenesten barna utenfor hjemmet. Det er rimelig å spørre slik som mange instanser rundt barneverntjenesten spør: Hvordan oppstår handlingslammelsen? Hvorfor overtar ikke barneverntjenesten omsorgen? Indirekte spørres det om hvorfor barnevernet ikke bruker tydelig makt. Selv om det ikke spørres åpent, føler saksbehandlerne presset. Om man spør disse hvorfor de ikke foreslår omsorgsovertagelse, peker de på flere grunner til at de ikke overtar omsorgen for barna. Noen er faglige begrunnelser som for eksempel at det ikke finnes tiltak som kan ta imot store søskenflokker for mange år fremover. Men grunnen som sannsynligvis er utslagsgivende er ikke av faglig, men av etisk karakter. I sakene leser man om svært traumatiserte foreldrene og spørsmålet blir: Kan man ta barna fra foreldrene som har flyktet fra krig, har opplevd så mye vondt og sett så mange grusomheter, og ikke minst klart å berge barna sine? Saksbehandlerne opplever at de ikke kan gjøre det en begrunnelse mange ville nok støtte opp om. Skal barnevernet overta omsorgen for barna i en fembarnsfamilie med krigstrauma, må barnevernets maktpraksis ha politisk og samfunnsmessig godkjenning. Det er mye som tyder på at hvor mye makt barneverntjenesten skal ha i slike saker og hvordan de bør løses, bør drøftes politisk og ikke overlates til den enkelte saksbehandler. Faglige kriterier er ikke nok når makt skal utøves. For å være legitime og aksepterte, kan ikke makthandlingene utøves vilkårlig og isolert fra resten av samfunnet. etisk dilemma skal du gripe inn eller ikke? Du jobber i barnevernet og får melding om at en syvårig gutt flere ganger i løpet av høsten ikke er blitt hentet på SFO. Tidligere har dere fått flere bekymringsmeldinger fra skolen på to av syvåringens eldre søstre. Dere har fulgt opp gjennom samtaler med foreldrene og forsøkt ulike tiltak, men inngåtte avtaler blir ikke fulgt opp. Familien har i alt fem barn, og foreldrene er sterkt traumatiserte etter opplevelser i hjemlandet. Kan man ta barna fra foreldrene som har flyktet fra krig, har opplevd så mye vondt og sett så mange grusomheter, og ikke minst klart å berge barna sine? Hva mener du? 24

25 Miljøterapeutene Janicke Hovland og Jan Åke Andersen bruker rollespill som en viktig del av programmet. Sosialiseringens kunst Gjennom ART-metodikken læres sosiale ferdigheter og moralsk resonnering. I tillegg skal ungdommene temme ukontrollerte aggresjonsutblåsninger. Tekst og foto: Thor-Wiggo Skille Første gang ungdommene brukte de nye kunnskapene sine, ble vi ringt opp fra skolen, som lurte på hva vi drev på med i ART-timene. Gjengen hadde argumentert og resonnert så godt at de klarte å diskutere seg til å få fri resten av dagen. Igjen satt en lærer som lurte på hva det egentlig var som skjedde. Miljøterapeut Jan Åke Andersen ved Røvika Ungdomssenter i Nordland humrer og viser en lett stolthet over at metodikken de benytter faktisk virker selv om det selvsagt ikke er meningen at ungdommene skal ta kontroll over lærerne. New wrapping ART Aggression replacement training, er ikke noe nyverpet columbi egg. Kort beskrevet snakker vi om et strukturert pedagogisk program som har vist seg effektivt for å redusere og erstatte negativ atferd hos ungdommer. Ved Røvika Ungdomssenter brukes metodikken aktivt både hos ungdommene som bor på senteret, og i nærmiljøbaserte tiltak ute i kommunene. Det nevnte eksempelet er hentet fra en nylig avsluttet serie med samlinger i en Salten-kommune. Vi fikk en bønn om hjelp fra en nabokommune der vi gjennom et helt skoleår kjørte programmet vårt to runder, forklarer Andersen. Ved hjelp av den amerikanske modellen skulle de fem ungdommene lære seg sosiale ferdigheter, og greie å stå i normale diskusjoner eller konfrontasjoner uten at sinnet tok over. Mange valgte tidligere bare å reise seg og forlate konfliktsituasjoner Røvika Ungdomssenter < Rundt 60 ansatte, underlagt Bufetat region Nord. < 12 ungdommer, fordelt på to avdelinger. Ungdommene går på skole på Fauske, og følger forskjellige terapiformer og programmer i egenutvikling på senteret. < Det er frivillig å delta på ART-timene. De som deltar oppnår fordeler. < 25

26 uten å avslutte på normalt vis. Den ene tredelen av treningen går ut på også å skjønne hvordan den andre parten opplever en slik tilspisset situasjon. Konfliktnivået var svært høyt, og de fleste av ungdommene reiste seg bare og gikk, gjerne midt i en time. Men dette er jo også fordi de ikke har lært seg å avslutte en gryende konflikt. Eneste løsning for å unngå at det skulle smelle, var å forlate, forklarer Andersen. Artig rolle Timene er lagt opp svært strukturert. Man trener i grupper med både voksne og ungdommer. Gruppa består totalt av en trener, medtrener og en gruppe på fem-seks stykker. Timen på 45 til 60 minutter veksler mellom samtaler og rollespill. Ungdommene i nabokommunen hadde drevet med filming. Rollespill hadde de i blodet, og vi var i gang umiddelbart. Andre ganger opplever vi at dette kan være en terskel. Men de aller fleste synes rollespillene er morsomme. Rent konkret var Andersens oppdrag og mål å få disse ungdommene til å fungere bedre i skolesituasjonen. Han satte seg først ned sammen med foreldrene og ungdommene. De tok for seg hvilke sosiale ferdigheter som var utfordringer. I læreboka har vi 50 forskjellige ferdigheter vi kan ta utgangspunkt i. For samtlige har vi ferdige manualer for hvordan vi skal håndtere og utvikle disse. Ungdommene og foreldrene valgte ut hva vi burde trene på. I tillegg plukket skolen ut noen som de anså problematiske. Manglende ferdigheter kan dreie seg om noe så enkelt som å be om hjelp, eller vanskeligere ting som å takle sinne, forteller Andersen. Stempler inn på klubben Ungdomsgruppa hadde stor aldersspredning. Felles for samtlige var at de hadde få fritidstilbud som interesserte dem i den lille kommunen. Løsningen ble at en ungdomsklubb ble reåpnet parallelt med ART-programmet. Klubben fikk stor betydning for å dempe negativ atferd som oppsto når ungdommene hang rundt butikken på fritida. Det eneste vi gjorde i ungdomsklubben som voksne, var å strukturere og å vise noen retningslinjer. Etter hver har de organisert og tatt ansvar for videre drift selv, blant annet med å velge styre, sier Andersen. Likevel var det store, negative atferdshandlinger som måtte endres. ART-treningen ga rask effekt. Treningen på de konkrete sosiale ferdighetene drar vi også med i neste bolk moralsk resonnering. Der lærer ungdommene å se de konkrete ferdighetene fra flere sider gjennom selv å resonnere seg fram til hvordan andre opplever deres handlinger. Aggression Replacement Trai I ART-metodikken gjennomføres timene helt slavisk i en egen struktur. Tekst: THOR-WIGGO SKILLE Ved Røvika Ungdomssenter brukes et eget rom i ART-timene. Deltakelsen er frivillig og foregår på et tidspunkt da det ikke skjer noe annet ved senteret. ART-trenerne planlegger timen i forkant. Presis på klokkeslettet møter ungdommene opp. Andre voksne i personalgruppa er noen ganger med for å stabilisere gruppa, og for å delta. Det er ofte bra å ha flere å spille på, slår miljøterapeut Janicke Hovland fast. Når ungdommene kommer til timen, blir de håndhilst på. Medtrenere sitter i midten av en halvsirkel også for å ha kontroll med ungdommene på hver side. Den som er hovedtrener ønsker velkommen og står foran ungdomsgruppa. Først er det et tilbakeblikk på forrige time. Ideelt sett er det gjennomgang av hjemmelekse, men ofte legger vi dette til slutten av timen. Så gjennomfører vi en ART-lek, det kan være «Hang-man» eller «Intuitiv respons» at man skal gjenta ordet man blir fortalt, og så si det første du kommer på. Det vi ofte ser, er at personer gjentar seg selv at de har lite nytt å komme med. Rollespill Om dette er en time i sosial ferdighetskontroll, er det tid for rollespill. Mange av de som bor på Røvika Ungdomssenter trenger å øve på helt enkle ting som å presentere seg eller å si takk. Å gi et komplement kan være svært vanskelig. Å be om hjelp, be om unnskyldning, eller å gjøre noe man blir bedt om, er andre eksempler. Rollespillet er helt konkret definert. 26

27 Ved å involvere skolens personale i treningen, får også lærerne innblikk i hva ungdommene jobber med. Videre kan de gi positive tilbakemeldinger når eleven viser at hun har endret en konkret atferd. Er det ikke en fare for å bli stemplet som gruppe i et så lite samfunn når du kommer inn for å jobbe slik med bare fem personer. De var vel i utgangspunktet stemplet så det holdt, svarer Andersen. Janicke Hovland og Jan Åke Andersen fikk gjenåpnet en ungdomsklubb parallelt med innføring av ART-programmet. Arter seg positivt Andersen slår fast at både ungdommer og voksne trenger positive tilbakemeldinger. Det har rett og slett en positiv effekt. Dialogen med skolen og hjemmene var derfor tett hele tiden for å kunne belønne når det var på sin plass. Kjefting, straff og trusler om straff har i alle fall ingen effekt det viser all forskning. Janicke Hovland som også er miljøterapeut, men som jobber på avdelingen Tunet, skyter inn; Om du forsterker positiv atferd, så vil den øke. Du skaper også ringvirkninger ved at du øker selvbildet og selvtilliten. Hovland mener ART som metodikk har flere fordeler blant annet at metoden er målbar. Metodikken har blitt forsket mye på, og resultatene er gode. ART er et komplekst og sammensatt program, men til hjelp har vi manualer der vi kan lage et program til enhver spesiell problematikk, og til en særskilt målgruppe. Vi opplevde helt klart at lærerne begynte å vise ungdommene en helt annen respekt. Også de voksne lærte noe. De var nok litt forutinntatt når de gikk inn til timene. De forventet styr, og klarte ikke å motivere seg til å yte for alle. På en liten skole med et lite miljø er det få andre briller som ser hva som utvikler seg. Man går seg lett fast i et mønster. Det er nok mange fordeler på en liten skole, men det kan altså oppstå ulemper som i dette tilfellet. Når vi gikk inn for å hjelpe, var det en forutsetning at vi fikk bruke ART som metode. Fordi vi vet at det gir effekt, avslutter miljøterapeut Jan Åke Andersen ved Røvika Ungdomssenter. ning ART Først demonstrerer vi et eksempel før ungdommene må gjennomføre dette selv, beskriver Hovland. Kanskje må vi fortelle dem som skal spille at det kan være lurt å være strategisk. Du kommer inn døra, sparker av deg skoene og vil ha hjelp til leksene. Er det for eksempel lurt å spørre en voksen om hjelp når han står midt i middagslagingen? Når passer det å be om hjelp? skyter Andersen inn. Alle får prøve seg Etter en demonstrasjon spør vi hvem som først vil rollespille. Guttene er ofte enklest å be, forteller Hovland. Medtreneren tar med seg to ungdommer på gangen og lager en situasjon og et rollespill som skal gjennomføres for gruppa. Etter rollespillet får de tilbakemeldinger fra de andre ungdommene. De som ser på, har fått i oppgave å følge med om alle trinnene i øvelsen er brukt. Hvordan har man brukt stemmen? Hva med blikkontakten? Er du sint eller høres du aggressiv ut? Spør du på en OK måte? Hovland lar alle få prøve seg. Ideelt er det seks personer med på en time. Etter som skuldrene senkes, synes de fleste det er artig å være med. Mestring Gjennom treningen på ferdighetene skal man i det daglige kunne beherske og klare å gjennomføre den konkrete oppskriften. I tillegg bør det være forsterkere i skolen som hjelper deg til å mestre disse situasjonene, og som kan være med å løfte dette opp ved å gi positiv respons på at man faktisk er flink til å be om hjelp. Dessverre har vi ikke hatt ressurser til å trekke skolen mer aktivt inn i dette, avrunder miljøterapeut Janicke Hovland ART i Norge < Du kan utdanne deg til autorisert ART-trener ved Diakonhjemmets Høgskole Rogaland. Mer informasjon finner du på < Eksempel på aktuell litteratur: Gundersen, K. & Svartdal, F. (2006). Aggression Replacement Training in Norway. 27

28 Registrering i resepsjonen er første stopp for alle som vil benytte seg av tilbudet på Riverside. Alle har muligheter På Riverside kan ungdom stikke innom for en prat og et parti sjakk. Men også for å få hjelp til en full runde i hjelpeapparatet. Alle som har lyst til å gjøre noe med livet sitt, har muligheter, er moralen blant de ansatte. Tekst og foto: Sidsel Hjelme Riversides glinsende glassfasade speiler seg i Akers-elva i Oslo på en solfylt sensommerdag. Sett utenfra er det ingen ting som røper mangfoldet som utspiller seg på innsiden av den moderne bygningen. Riverside skal være et ungdomshus for hele byen. Hit kan du komme for å sjekke mail enten du er jusstudent eller arbeidsledig. Men det er kort vei til tiltakene for dem som trenger det, sier Jan Richard Svendsen, miljøterapeut og tillitsvalgt for de ansatte på Riverside. Grunnplanet De fleste som oppsøker Riverside kommer aldri lenger enn til husets første etasje. Her er det internettkafé og tilbud om hjelp til å søke skole eller jobb. Her kan du få informasjon om byens helseog fritidstilbud eller du kan rett og slett bare slå av en prat eller finne noen å spille med. Selv om Riverside er et byomfattende tiltak, har de fleste som bruker huset tilknytning til nærområdene på Grønland, Tøyen og Gamlebyen prosent av brukerne har innvandrerbakgrunn, og de siste årene har svenskene utgjort en økende andel. Noen surfer eller spiller spill, mens andre strever med å snekre jobbsøknader og CV-er. Mange trenger hjelp til jobbsøkingen, sier Jan Richard Svendsen. Det handler jo om å få fram hva de kan. Ikke bare fra skolen, men også gjennom hobbyer og in- 28

29 Riverside ungdomshus Byomfattende ungdomsprosjekt plassert på Grønland i Oslo. 1. etasje: Internettkafé og informasjonskafé med informasjon om jobb, utdanning, helse og fritidsaktiviteter. 2. etasje: Rullerende praksisplasskurs der ungdommen kan velge mellom IKT, webdesign, film eller kaféarbeid. Lengden på kurset, og til en viss grad også innholdet, kan tilpasses den enkelte. 3. etasje: Ungdomsteam som bistår dem som trenger mer omfattende hjelp og tettere oppfølging. Kontakt mot hjelpeapparatet for å få ungdom i arbeid, utdanning eller behandling. Driver også oppsøkende virksomhet i bydelen. Mer informasjon Kontakt: Enhetsleder Mehrdad Ganji, mehrdad.ganji@riverside.no Tlf Et grunnleggende prinsipp for oss som jobber her, er at alle har muligheter, sier de Riverside-ansatte Jan Richard Svendsen og Carl Thomas Skalleberg. Vår erfaring er at det er svært sjelden at det ikke går. De fleste får jobb. På IKEA, på McDonald s, på kafeer. Arbeidsgivere er ikke så interessert i hvor ungdommene kommer fra. De er interessert i å få en ungdom som kan jobbe, sier Svendsen. Opp en trapp teresser. Mange ungdommer er lite bevisst på hva de kan før vi begynner å snakke om det. Urealistiske forventninger De fleste som virkelig vil ha jobb, lykkes som regel forholdsvis raskt på dagens arbeidsmarked. Med noen unntak, sier miljøterapeuten: En del kommer hit med urealistiske forestillinger. De vil ikke ha vaskejobb eller sitte i kassa på Rimi selv om de kommer rett fra skolen og aldri har hatt en jobb. Så vi driver mye realitetsorientering for å få dem til å forstå at de må starte et sted. Hva med alle presseoppslag om dem som ikke en gang blir innkalt til konferanse fordi de har et utenlandskklingende navn eller er mørke i huden? Men selv i dagens gunstige arbeidsmarked er det noen som strever med å få innpass. Riversides trappetrinnsmodell er tilpasset dem som av ulike grunner trenger starthjelp. I husets andre etasje kjøres rullerende praksisplasskurs der ungdommen kan velge mellom IKT, webdesign, film eller kaféarbeid. Lengden på kurset, og til en viss grad også innholdet, kan tilpasses den enkelte, forteller leder av webdesignkursene, Geir Juul Aslaugberg. Noen går her i tre måneder, andre i ti. På kurset legges det vekt på at utfordringer og arbeidsoppgaver skal være realistiske. Resultatet av det er blant annet at Riverside er selvforsynt med både visittkort, brosjyrer, plakater og annet trykt materiale. I tillegg tar de oppdrag både for bydelen og andre kunder til gjensidig glede og < 29

30 nytte. Kommunen får en gunstig pris på produktene, og Riverside-ungdommen ser synlige resultater av jobbingen. Gir seg aldri Enkelte ungdommer kan nok innimellom oppleve at det butter imot i bestrebelsene på å komme i gang med jobb eller skole. Men er de først kommet innenfor glassfasaden på Riverside, blir de ivaretatt hele veien til mål. Innimellom kan det kreve både standhaftighet og tålmodighet av de som jobber der. En gang satt jeg i telefonen og ringte til arbeidsgivere non-stop i en uke. Så lenge jeg vet at det finnes en mulighet, gir jeg meg aldri før den er prøvd, sier Jan Richard Svendsen. Så hvor går grensen? Hvor mange telefoner er du villig til å ta? Er det nødvendig, sitter jeg gjerne pal og ringer i 14 dager. Hvorfor sender du ikke ungdommene til NAV i stedet for å gjøre jobben selv? Det har jeg ikke tenkt så mye på. Men når noen kommer til meg og spør om hjelp, ser jeg det som min oppgave å hjelpe dem. Jeg tror ikke NAV har samme mulighet til å følge den enkelte så tett som vi gjør. I de tilfellene jeg ikke kan hjelpe, sender jeg dem videre i huset. Noen kan begynne på praksisplass, mens andre trenger mer oppfølging. Da snakker jeg med ungdomsteamet som holder til i tredje etasje, sier Jan Richard Svendsen. Oppsøkende team Noen ganger må andre problemer ryddes av veien før ungdommen er klar til å gå ut i jobb. Har du ikke noe sted å bo, rusproblemer eller psykiske problemer, er det vanskelig å følge opp jobbsøkingen for de fleste. Mange som kommer hit har sammensatte problemer, sier leder for Riversides ungdomsteam, Carl Thomas Skalleberg. På Riverside kjøres praksisplasskurs med rullerende opptak. Kursledere er blant andre (fra venstre) Huyen Nguyen, Geir Juul Aslaugberg og Elvis Chi Nwosu. Med utgangspunkt i basen på Riverside driver ungdomsteamet også oppsøkende virksomhet i hele bydel Gamle Oslo. Derfor har vi også god oversikt over hva som rører seg i ungdomsmiljøet, og hva de enkelte ungdommer driver med. Noen ungdommer som kommer hit trenger bare hjelp til å få en liten brikke av livet på plass, andre ganger jobber vi med unge som har massive problemer innenfor rus og psykiatri. Mange som ikke har hatt kontakt med hjelpeapparatet før, kan synes at det er skremmende, og vet ikke hvilke rettigheter og muligheter de har. Hos oss henviser vi ikke bare folk videre, men kan følge dem tett. I mange tilfeller er vi med til første møte med sosialkontor, barnevern eller NAV. Belastet strøk Riverside ligger i ett av hovedstadens mest belastede strøk. Bare 20 meter fra inngangsdøra har en gjeng eldre rusmisbrukere sin faste møteplass, og i parken vis à vis har flere smågrupper av slitne ungdommer slått seg ned. Hvordan unngår dere at huset blir en varmestue for ungdom som ikke vil benytte seg av tilbudene her? Vi er et åpent ungdomshus og vil at alle skal føle seg godt tatt imot. Samtidig må vi ta hensyn til at noen har negativ påvirkning på andre, for eksempel fordi de bruker dop eller dealer. Disse blir utestengt fra første etasje der det er nulltoleranse 30

31 mot rus, men samtidig er de velkomne til ungdomsteamet i tredje. Så slik sett har vi alltid døra på gløtt. Hva med dem som bare er ute etter bråk? Det er ikke noe stort problem hos oss. Det er veldig sjelden noen kommer for å lage bråk, sier Skalleberg. Dårlige forbilder De ansatte på Riverside vil på ingen måte skjønnmale miljøet rundt Akerselvas nedre del. Vi ser at det foregår mye negativt, men vi ser også mye av det som ligger bak, at mange ikke har ressurser til å ta valg som andre unge ville gjort. Det er mye fattigdom, og mange vokser opp i et negativt miljø preget av rus, psykiatri og kriminalitet, forteller Carl Thomas Skalleberg og fortsetter: Det kan være vanskelig å motivere en 17-åring for å gå med avisen for 5000 kroner i måneden når han ser at andre tjener det mangedobbelte på kriminell virksomhet. Slikt kan være frustrerende. Vi driver holdningsskapende arbeid, og det gir ikke nødvendigvis umiddelbare resultater. Men kanskje kan det vi gjør medvirke til at ungdommene om ti år gjør valg som gir dem et bedre liv, uttaler Skalleberg. Suksesshistorier Heldigvis behøver ikke de Riverside-ansatte grave dypt i hukommelsen for å finne suksesshistoriene: En periode hadde vi en 16-årig gutt som hang mye rundt huset her. Han solgte dop og var ofte rusa. Innimellom stakk han innom på huset for å spille sjakk, og vi snakket mye sammen, men så ble han borte. To år seinere dukket han plutselig opp en dag og lurte på om noen ville bli med på en omgang sjakk. Han hadde «ditcha» det gamle livet sitt og var godt i gang med utdanningen. Det er når slikt skjer at jeg kjenner hvorfor jeg jobber her, sier Jan Richard Svendsen. Et grunnleggende prinsipp på Riverside er at alle har muligheter. De som kommer hit, kommer på eget initiativ, og vi ser at mange går gjennom en prosess. Fra å være skeptiske, blir de trygge på hvem vi er og hva vi kan tilby. Vi skal være fleksible, og være her den dagen de trenger hjelp. Uansett hvor mange ganger de har sagt nei til oss tidligere, kan de komme tilbake den dagen de vil endre livet sitt. Slik sett prøver vi å være en motvekt mot andre tjenester som stiller krav for at de unge skal komme tilbake, sier Carl Thomas Skalleberg. Vår jobb er å bevisstgjøre ungdom i de valgene de tar, og motivere dem for noe annet. Har de lyst til å henge på gata, er det ikke så mye vi kan gjøre, men hvis ungdommen vil det selv, så finner vi alltid en løsning. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har gitt opp en ungdom som selv ønsket en forandring. etisk dilemma Når skal du si stopp? Du jobber i en fritidsklubb, og i perioder har en guttegjeng gjort jobben din både slitsom og vanskelig. De har en tøff og utfordrende stil, og dominerer ofte hele klubben. Et par ganger har det vært tilløp til håndgemeng, men guttene insiterer på at de bare har lekeslåss. Flere av guttene har en vanskelig hjemmesituasjon, med foreldre som sliter med både alkohol og psykiske problemer, og du vet at de virkelig trenger klubben som et positivt tilholdssted. Samtidig legger du merke til at en del av de andre klubbgjengerne, og de du gjerne vil ha der som gode forbilder, trekker seg unna når guttegjengen dukker opp. Hvordan kan du ivareta både verstingene og de gode forbildene? 31

32 Akkurat når innskytelsen kommer Uansett hva de har på hjertet, kan Lørenskog-ungdommen kontakte Helsestasjon for ungdom. Tekst og foto: Sidsel Hjelme Noen ganger må jeg bare gå ut og se på alle som venter utenfor her. Der sitter både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, sier Edel Bratlie. 25 års arbeid med ungdom har ikke dempet nysgjerrigheten og gløden hos den erfarne helsesøsteren. Edel Bratlie har åpen dør på Helsestasjon for ungdom i Lørenskog hver mandag ettermiddag. Og ungdommen strømmer til med stadig mer sammensatte problemer. Tidligere var Helsestasjon for ungdom i hovedsak en prevensjons-klinikk. En spørreundersøkelse i ungdomsskolen avdekket at ungdom hadde behov for mer enn p-piller. De ønsket et sted der de kunne gå med alt og det har de fått. Derfor er ingen mandager like på helsestasjonen i Lørdagsrudveien på Lørenskog. På gangen her kan det sitte alt fra en guttegjeng i saggebukser til medisin- og politistudenter. Noen frykter de er smittet av klamydia. Andre har opplevd alvorlige overgrep. Mange har problemer med venner og familie, og noen vil snakke om samliv og seksualitet. Åpenhet er nøkkelordet for Edel Bratlie: Jeg må være åpen for det de kommer med uansett hva det er. Øyeblikket på SMS Øyeblikkets innskytelse er ofte det som får ungdom til å ta kontakt med hjelpeapparatet. Derfor må vi være der når innskytelsen kommer, mener Edel Bratlie som har ungdommens kommunikasjonskanal nummer én, mobiltelefonen, som et viktig arbeidsredskap. Ungdom er veldig impulsive. Derfor bør de kunne henvende seg til oss akkurat når de har tanken i hodet. Mandag ettermiddag når vi sitter her, kan de være opptatt av noe helt annet, selv om problemene ikke er løst. Men lørdag kveld og natt tikker SMS-ene inn på mobilen min, sier Edel Bratlie. Jeg har gitt beskjed om at jeg først sjekker meldingene mandag morgen. Men det hender at jeg titter på den på søndag kveld for å vite litt om hva jeg har i vente. Jeg tar kontakt så snart som mulig når jeg er tilbake på jobb. Men noen ganger kan det være en jobb å finne ut hvem avsenderen er. Hilsen Lise, skriver de. Men Lise r er det mange av. Etter hvert er vi blitt gode på sporing, ler Edel Bratlie. Ikke pekefinger 25 års erfaring har gjort Edel Bratlie ydmyk overfor ungdommene hun jobber med. Jo mer erfaring jeg får, jo mer usikker og reflekterende blir jeg på mine egne holdninger. Skal du jobbe med ungdom, må du også være villig til å jobbe med dine egne holdninger. 32

33 Jobb med egne holdninger Jo mer erfaring jeg får, jo mer usikker og reflekterende blir jeg på mine egne holdninger. Skal du jobbe med ungdom, må du også være villig til å jobbe med dine egne holdninger, sier Edel Bratlie. Den erfarne helsesøsteren mener at mange i helsevesenet er mer opptatt av å skaffe seg ny kunnskap enn av å nyttiggjøre seg den kunnskapen man allerede har. Vi er så opptatt av kurs, kurs, kurs for å få ny kunnskap. Jeg tenker at det kan være lurt å snu litt på det og spørre oss selv: Hva med den kunnskapen vi allerede har? I stedet for å gå på stadig nye kurs, burde vi kanskje sette av tid til å reflektere for å kunne ta kunnskapen i bruk. Min erfaring er at det i denne prosessen er viktig med veiledning. Selv får jeg veiledning hos en psykolog i PHBU (psykisk helsevern for barn og unge). Det å ha en å reflektere sammen med over de vanskelige sakene, gjør at jeg kommer videre, får løst ting. Dermed er det også lettere å legge fra seg sakene når jeg går hjem. Og ikke minst: Jeg tåler mye mer, forteller Bratlie. Helsesøster for ungdom, Edel Bratlie. Men jeg blir ofte møtte med reaksjoner som at «dette er jo umoralsk» når jeg diskuterer problemer med kolleger i helsevesenet. Jo da, de burde kanskje brukt kondom. Men min jobb er ikke å moralisere. Jeg skal veilede og hjelpe den enkelte ungdom å reflektere. Blir de møtt respektfullt, handler de kanskje annerledes neste gang. Kommer du dem i møte med en moralsk pekefinger da går de. Vi tror ofte at ungdom er så frigjorte og tåler alt. Men slik er det ikke. De har mye skamfølelse og usikkerhet, så det skal lite til før de går. At man som ungdom blir tatt på alvor med problemene sine, er grunnleggende og retningsgivende for hvordan de takler problemer seinere i livet, mener Edel Bratlie: Ved å være åpne lærer vi ungdom å ta tak i problemene sine. Dermed opparbeides også motivasjon for å ta opp problemer seinere i livet. Slik kan vi bygge tillit til helsevesenet, sier den erfarne helsesøsteren. Sommeråpent I sommer holdt Helse-stasjon for ungdom i Lørenskog for første gang åpent gjennom hele sommeren. Og tilstrømmingen har vært enorm, forteller helsesøster Edel Bratlie. Det er nå vi trenger dere, har mange sagt. De kommer fra Roskilde, fra Quarten, fra Interrail. Mange har hatt sine første seksuelle opplevelser, og ofte er de livredde for graviditet eller for kjønnssykdommer. Da er det viktig at de ikke møter stengte dører i helsevesenet. Helsestasjon for ungdom < Åpent mandag for ungdom mellom 13 og 24 år. < Ingen timebestilling. Ungdom kan også ta kontakt på mail og SMS. < Helsestasjonen har lege, helsesøster, psykiatrisk sykepleier. Fagpersoner fra PHBU, BUP og voksenpsykiatri har også samtaler her. < Henvendelser om blant annet helse, livsstil, trivsel, prevensjon, samliv/seksualitet, kjønnssykdommer, mat/ vekt/spiseproblemer, rusmidler, psykiske vansker. < Kontaktperson: Helsesøster for ungdom Edel Bratlie, tlf , edel.bratlie@ lorenskog.kommune.no 33

34 PHBU < Psykisk helsetjeneste for barn og unge (PHBU) i Lørenskog. < Har 5 psykologer og 2 spesialkonsulenter < Tilbyr lett tilgjengelig vurdering, kortidsbehandling og rådgivning/veiledning til barn og ungdom i Lørenskog. < Mange av PHBUs samtaler skjer på helsestasjon for ungdom. < Kontaktperson: Leder av PHBU, Annmari Ajo, tlf , phbu@ lorenskog.kommune.no < Mer informasjon: Hierarkiets blindspor Hierarkisk tankegang er et blindspor når man jobber med ungdom. Smidig og tett samarbeid på tvers av faggruppene er nøkkelen til å lykkes. Tradisjonelt er helsevesenet gjennomsyret av en hierarkisk tankegang. Det er ofte et blindspor i forhold til ungdom, mener helsesøster Edel Bratlie og psykolog Ann Danit Hayath, som samarbeider tett om unge med psykiske vansker i Lørenskog. I tillegg til Helsestasjon for ungdom dit unge i Lørenskog i mange år har kunnet gå uten timeavtale, har kommunen nå også et lavterskeltilbud med spisskompetanse innenfor psykisk helsetjeneste for barn og unge (PHBU). Samarbeidet er tett mellom de to instansene, der spesialisthelsetjenesten i Lillestrøm også er trukket inn. Annenhver uke deltar fagpersoner fra BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) og voksenpsykiatrien i samtaler på Helsestasjon for ungdom. På denne måten blir vi bedre kjent med hverandre og kan nyttiggjøre oss hverandres ulike kompetanse, sier Edel Bratlie. Tekst og foto: Sidsel Hjelme Helsesøstre må ikke undervurdere sin egen kompetanse. Vi har en annen, ikke bedre eller dårligere, kompetanse. Men noen ganger er det nødvendig å henvise til dem som har spisskompetanse, sier Edel Bratlie. Skepsis forduftet Henvendelsene til PHBU kommer ofte fra skolehelsetjenesten, men stadig flere henvendelser kommer på telefon eller mail direkte fra foreldre eller ungdommene selv. Etter den første kontakten kobles andre instanser inn etter behov. Samarbeidet går alle veier. Noen henviser vi videre til psykiatrien, mens andre kan vi henvise til helsestasjon for ungdom, sier Ann Danit Hayath. Edel Bratlie opplevde at det tidligere var mye skepsis til Helsestasjon for ungdom. Med årene har dette forandret seg, og vi er nå viktige samarbeidspartnere både for BUP, fastlegene og andre. Smidige samarbeidsrutiner må til for å lykkes i arbeidet med ungdom, mener psykolog Ann Danit Hayath og helsesøster for ungdom Edel Bratlie. Utfyller hverandre Vi skal ikke konkurrere, men utfylle hverandre, sier Ann Danit Hayath fra PHBU. Hun tar ofte samtalene sammen med helsesøster som på forhånd har motivert ungdommen for å snakke med psykolog. Det er mange fantasier om psykologer. Derfor er det noen ganger nødvendig å motivere den enkelte før de skal møte oss. Når de kommer, ser de at det ikke er så farlig. Raskere hjelp En bivirkning av godt tverrfaglig samarbeid og smidige rutiner er at ungdom raskere får riktig hjelp. Om det er noe jeg lurer på, og trenger en vurdering, tar jeg bare en telefon til PHBU, sier Bratlie. Noen ganger kommer psykologen hit og inn i samtalen. Enkelte ganger kan eventuell testing gjøres unna samtidig uten at det må organiseres og settes opp egen time for testing. Slik kan henvisningen gå «forbi» en instans. Vi unngår «kasteballproblematikk», og de som trenger det får raskere hjelp. Ofte er det en fordel å bruke førstelinjetjenesten, er de to samarbeidspartnerne enige om: I førstelinjetjenesten får vi et annet perspektiv. Noen ganger, midt i all problemfokus, er det viktig å se det normale og si: Nå må denne ungdommen ha mat, eller nå må han rett og slett få sove! 34

35 Tema Forebygging Kunnskapsbase for rusforebyggende og helsefremmende arbeid. Nett-tjenesten utvikles gjennom et bredt samarbeid mellom fagmiljøer i Norge. < Rus Forskning og informasjon om rus < Helse- og omsorgsdepartementets temasider om rus < Barnevern Oversikt over regelverk, tiltak og organisering i barnevernet < publicopenfolder;id=218 Temaside med utfyllende informasjon om fosterhjem < Psykisk helse Rådet for psykisk helse. Egne temasider om ungdom < Temaside om ungdom og psykisk helse, drevet av Mental helse < og psykisk helse Ungdoms helse Folkehelseinstituttets faktasider om ungdomshelse < &MainArea 5661=5565:0:15,2696:1:0:0:::0:0 Forskning NOVA, står bak en rekke store undersøkelser om ungdom < Institutt for samfunnsforskning < Statistikk Statistisk sentralbyrås statistikk på barn og unge < Offentlig info Barne- og likestillingsdepartementet Egne temasider om barn og ungdom. Info om regjeringens mål og innsatsområder på området. < Barneombudet Nyheter og informasjon, FNs barnekonvensjon, utfyllende temasider om blant annet asylsøkere, sorg, helse. < Organisasjoner Ungdom & Fritid Landsforening for fritidsklubber og ungdomshus. Blant annet oversikt over ulike støtteordninger for ungdomstiltak. < European Confederation of Youth Clubs Har oversikt over prosjekter på ungdomsfeltet over hele Europa. < Ungdomssider Offentlig nettsted med informasjon til ungdom < Si;D Aftenpostens faste debattside for ungdom der deres egne meninger kommer til uttrykk. < Prøv narkotika Rusmiddeletatens nettkampanje rettet mot ungdom rundt 15 år < Festmetoden Svensk side om alkohol og festing < Når slutter du å le? MTVs kampanje for å motarbeide mobbing. Med test. < bestilling Flere yrkesfaglige temahefter? «Modige møter. Utfordringer i arbeid med ungdom» kan bestilles i Fagforbundets Nettbutikk. Gå inn på og klikk på Nettbutikken. Oppgi antall og om det skal brukes som klassesett i undervisning. Ett eksemplar 25, Klassesett (25 stk) 150,