I historie som fortelling skiller vi mellom 3 begreper: Grunnfortelling, hovedfortelling og sidefortelling

Transkript

1 Eksamen HI-408 1) Begrepforklaring I forskning er det vanlig å skille mellom ideografisk og nomotetisk vitenskap. Nomotetisk er de disiplinene der det er mulig å finne allmenne lover. Noe som gjelder i alle tilfeller. Et eksempel på dette kan være naturfagene der vi har å gjøre med naturlover. Ideografisk forskning på sin side er der vi ikke har slike lover. Historiefaget er en slik disiplin. Historiske hendelser gjentar seg ikke, hver hendelser er unik. Imidlertid har vi det som kan kalles tendensiell sammenheng i historien. Vi kan ikke forutsi direkte hva som kan skje hvis en gitt situasjon oppstår, men det kan være tendenser at det vil ta en bestemt retning. Men konteksten er aldri den samme og "profetier" vil vi ikke kunne oppnå. Men det er mulig med "betingende-profetier". Positivisme er et begrep vi kjenner fra empirismen. Den går ut på at kunnskap om virkeligheten kan vi bare oppnå gjennom erfaringen og det er mulig å oppnå sikre sannheter på denne måten. Et eksempel på dette kan igjen være naturvitenskapene eller mattematikk. Men vi finner også positivisme i historiefaget. I tidligere perioder har det vært vanlig at historiefaget skal etterstrebe å oppnå de sikre sannhetene slik som i naturfag, hvis ikke er det ikke virkelig "vitenskap". Et eksempel kan trekkes fra kapittelet om kvinne- og kjønnshistorisk forskning. Sogner og Sandvik skrev en bok om kvinner sitt bidrag til økonomien tallet. De hevdet at begrensningene i sin forskning om kvinnenes bidrag til økonomien lå i kildene. De hevdet at de ikke kunne finne ut av mer enn de kildene viste. Dette er et strengt empirisk syn og står i motsetning til den fortolkende vitenskapenes inntog i historiefaget på 1980-tallet. I dag etterstreber samfunnsfagene det positivistiske idealet. Cliometrics er et begrep fra økonomisk historie. Økonomisk historie er på sin side studiet av formene og betingelsene for økonomisk virksomhet i fortiden. På tallet oppstod det en splittelse i historiefaget. Den klassiske økonomiske historien tok utgangspunktet i historiske kilder for å avdekke forklaringer og hendelsesforløp. Den brukte både kvantitativ og kvalitativ metode. Imidlertid hadde ikke den kvantitative noen forklarende funksjon, men var deskriptiv. Videre hadde den klassiske en induktiv form. Med splittelsen fikk vi det som kalles Cliometrien og Business history. Sistnevnte vil jeg ikke gå inn på i dybden men er kort fortalt aktørorientert, narrativ og bruker et mikroperspektiv. Kvantitative størrelser var kun deskriptive i business history. Cliometrien søkte årsaksforhold i kvantitativ forskning for økonomisk vekst og forandring. Fremgangmåten var deduktiv, hypotetiskdeduktiv og tok i bruk den retrospektive metoden. Kjerneelementene i retningen er bruk av kvantitative størrelser, økonomisk teori og statistisk testing av empiri og teori. Skriveformen var antinarrativ og har et makroperspektiv. Men dens årsaksforklaringer tar gjerne form av ligninger, dette skaper begrensninger. Det er omtrent kun eksperter og fagfeller som skjønner fremgangsmåten og resultatene. Cliometrien lever dermed i isolasjon fra andre fag og allmuen. Men de hevder selv å være mer vitenskapelige. Historien nedenifra var en vending som for alvor hadde sitt inntog i historiefaget på 1960-tallet. Det var den nye sosialhistorien. Etterom den var "ny" hadde den allerede noen røtter i Norge. Vi kan spore dens forfedre til den økonomiske og sosiale orienteringen på begynnelsen av 1900-tallet. Agrarhistorien med Bull den eldre, Hasund, Koht og Steinnes drev med forskning som gikk i retning historien nedenifra. Spesielt det populærvitenskapelige verket " Det norske folks historie" pekte i retning av en historie nedenifra. Men det var først med Bull den yngre og Sivert Langholms forskning at sosialhistorien begynte å få gjennomslag. Speielt Bull den yngre er relevant i den henseende. Han var opptatt av lokalstudier, hverdagslivet, fattigdom og arbeidere. På 1960-tallet fikk vi det som kan kalles den nye sosialhistorien. Det som var nytt var dens funksjon og metode. Metodene var gjerne de nye innspillene fra samfunnsvitenskapen, som for eksempel komparasjon. Man tok også i bruk muntlige kilder. Funksjonen var synliggjøringen og neden i fra perspektiv av mer usynlige grupper i historien. Dette var for eksempel kvinner, arbeidere, fattige, homoseksuelle og andre minoriteter. Den politiske historien som var dominert av eliten ble satt på en andre plass. Sosialhistorien fikk

2 prioritet. Historien til lite synlige aktører skulle få sin historie. Det var et emansiperende prosjekt. Dette påvirket også studiet av lokalhistorien. Man skulle fra sentrum til periferien, fra nasjonalhistorien til lokalhistorien for dens egen del og ikke som en byggestein. Den nye kulturhistorien fikk sitt inntog på 1990-tallet og 2000-tallet. Kulturhistorien var en vending i faget som oppstod på 1980-tallet. Men døren var åpnet fra tidligere. Bull den yngre hadde 20 år i forveien bidratt med sin "Bull-tendens". Det var en kulturantropologisk retning der han la vekt på de subjektive opplevelsene, bevisstheten og erfaringene. Det var et menneske sentrert syn i forskningen. Internasjonalt var det den Franske-annales skolen som fremmet denne type forskning. Det var spesielt mentalitetshistorie som de vektla som påvirket historikere i Norge. De fortolkende humanistiske fagene var virkemidlet og metoden de tok i bruk i vendingen. Den nye kulturhistorien henger tett sammen med mentalitet og språk. Det var ikke bare kildene som påvirker hvordan vi skriver, men også vår litterære fremstillingsform. Mentalitetshistorien på sin side er forskning der vi ønsker å undersøke fortidens mennesker ved å analysere deres kollektive holdninger. Et eksempel på forskning etter år 2000 som har røtter i denne retningen er Haavet og Slottemo sine bidrag til kvinne og kjønnshistorien. Begge verkene bruker sannhetsbegrepet mindre og er klar over sin rolle som fortolker i analysene. Den metodologiske nasjonalismen er et begrep som viser til at forskningen tar for gitt nasjonen som den selvfølgelige analytiske rammen for sin studie, og at dette da begrenser resultatene. Det var nettopp dette begrepet som ble brukt om norsk forskning i vurderingen av faget i Transnasjonal forskning er ment for å være "løsningen" på problemet. Kort fortalt er transnajonal forskning studiet av grensekryssende prosesser og forhold. Det er et fokus på mennesker, ideer, ting og praksis som krysser grenser. Transnasjonal historie fikk sin vending på 1990-tallet med Ian Tyrell sin artikkel om amerikansk eksepsjonalisme. Etter det har transnasjonal historie vært et stadig tilbakevennende tema i tidsskrifter. I Europa har Tyske tidsskrift på sin side vært de ledende innen retningen. Et forsøk fra norsk side å bidra til å forhindre metodologisk nasjonalisme er skagerakk-kategatt prosjektet. Men det har imidlertid hatt noe begrenset resultat. Det må imidlertid understrekes at transnasjonal historie som løsning ikke er uten problemer. Man står i fare for å miste relevansen for det nasjonale publikum. Enten kan man delta i den nasjonale debatten, eller bidra til den internasjonale diskusjonen der et kun begrenset antall fagfeller leser den relevante boken eller artikkelen. En annen ting er å påpeke at transnasjonale historie ikke ønsker å utelukke studie av det nasjonale. Men at for at den nasjonale historien skal bli god, må den sees i en transnasjonal sammenheng. Ingen stater lever i fullstendig isolasjon. 2) Grunnfortelling, Hovedfortelling og Sidefortelling I boken fortalt fortid bruker de følgende fremstillingsform: undersøkelser av historie som fortelling, aktører og objekter, historisk kontekst, fortellingens funksjon og undersøkelse av vitenskapelige signatur. I historie som fortelling skiller vi mellom 3 begreper: Grunnfortelling, hovedfortelling og sidefortelling Grunnfortelling er den narrative rammen i teksten. Den gir både struktur og legitimitet. Grunnfortellingen deles også gjerne av flere hovedfortellinger. I norsk forskning om vår nasjonale historie har for eksempel grunnfortellingen vært likhet og integrasjon. Der både arbeidere, kvinner og minoriteter i ulike etapper blir integrert i den nasjonale historien. Hovedfortellingen er på sin side de som gir hovedsynspunktet og perspektivet i teksten. Hvis flere

3 hovedfortellinger deler noen grunnleggende aspekter, er vi på spor av en grunnfortelling. Sidefortelling kan være hendelser og kronologisk forløp. De kan på den ene siden støtte opp om hovedfortellingen, eller de kan være motfortellinger. Vi kan ta et eksempel fra kapittelet om samtidshistorie i Fortalt fortid. Grunnfortellingen til Bull, Lange, Benum og Nielsen er den samme om perioden ca Det er en fortelling om økonomisk vekst, integrering og kulturell og politisk likhet. Imidlertid får fortellingene ulike resultater på grunn av at de har forskjellige hovedfortelling. De bruker ulike fortellermåter og sidefortellinger for å understøtte hovedfortellingen. Bull legger vekt på industrialisering, strukturrasjonalisering og konserndannelse i toppen. Det er historien om en tapt livsform. Den bunner ut i pessimisme. Lange på den andre siden har en positiv hovedfortelling som viser økonomisk vekst og integrering der både bønder og fiskere tar del i utviklingen. Det er en optimistisk og positiv fortelling. Benum trekker i Bull sin retning og faller i pessimisme. Nielsen har en optimistisk grunntone men er reflektert over at ikke alle trekk i utviklingen er positiv. 3) Den norske historiske skolen Den norske historiske skolen er grunnleggeren av historie som vitenskap i Norge. Den var preget av 1814 tradisjonen, intelligensian på 1830-tallet og den tyske historisismen. Historisismen er selve vitenskapeliggjøringen og fikk gjennomslag med Leopold Von Ranke. Hans hovedpoeng var at for at historie skal være vitenskap må den ha kritisk kildevurdering og en forståelse for at fortiden må forstås på sine egne premisser. Ettersom nasjonalismen stod sterkt på 1800-tallet skulle dette prege tenkningen og historieskrivingen i tiden. De ledende skikkelsene i Den norske historiske skolen var Munch og Keyser. Deres mandat var å skrive norges nasjonale fortelling. Det var spesielt to kjennetegn som var framtredende i deres forskning: For det første var det innvandringsteorien, for det andre var det deres vurdering av edda og sagalitteraturen. Innvandringsteorien var ment til å forklare de ulike samfunnsforholdene i Norge, Sverige og Danmark i middelalderen. Norge på sin side var preget av at demokratis-patriarkalsk samfunnsform mens Danmark og Sverige var føydalske. Årsaken til dette var da det norske folk innvandret til Norge var det folketomt, med unntak av noen få lappemennesker. Dette skapte et demokratiskpatriarkalsk samfunn preget av likhet. Da det svenske og danske folket innvandret til sine respektive land bodde det allerede mennesker der. Det første til at innvandrerne fortrengte den befolkningen som bodde der og det oppstod en hierarkisk føydalsk samfunnsstruktur. I det norske demokratisk-patriarkalske samfunnet var det ideelle samfunnsforholdet en balanse mellom bønder, aristokrati og kongemakten. Imidlertid førte borgerkrigen til at Kong Sverre til slutt fikk eneveldig makt i landet. Eneveldet var den store trusselen og førte Norge inn i unionstiden. Dette kan trekkes som en paralell til Munch og Keyser sin samtid der den svenske kongemakten var trusselen mot Norges frihet. Unionstiden var landets store ulykke. Fokuseringen på edda og sagalitteraturen var det andre elementet som kjenntegnet den norske historiske skolen. Det er verdt å nevne at nasjonalismen preget deres tenkning i tiden. Norge skulle finne sin "volkengeist", folkeånden. De var kulturelt underlagt Danmark og politisk underlagt Sverige. Norge skulle finne sin folkeindividualitet. Munch og Keyser så spesielt nasjonalistisk på edda og sagalitteraturen ettersom det ble betraktet som en nedskreven norsk muntlig overlevering fra norges storhetstid. De understrekte Norge og Island politiske, nasjonale og kulturelle fellesskap. På denne måten viste de at litteraturen var Norsk, ikke nordisk som det var vanlig i perioden. I tillegg var norsk det rene og opprinnelige nordiske språket. Bevisene de tok i bruk var blant annet runeskrifter. Som allerede nevnt ble vitenskapeliggjøringen av faget introdusert med den historiske skolen. Kildekritikk var sentralt. De brukte både ekstern og intern kildekritikk. Den interne kildekritikken gikk

4 ut på å vurdere innholdet i sagalitteraturen, der en skulle ta hensyn til det som virket åpenbart mytisk. Den eksterne kildekritikken var sammenligning av flere tekster som inneholdt samme historie. På denne måten kunne de få en mer sannferdig fortelling og skille ut det mytiske og eventuelt overdrevne innholdet. En siste form var "samtidighetsprinsippet" i vurderingen. Der nærhet i tid til hendelsene som teksten fortalte om var indikator på at man kunne stole på at innholdt var tilnærmet korrekt. Kildearbeidet som den norske historiske skolen tilrettela var av stor nytte for de senere generasjonene. Men fortellingene og teoriene er gått ut på dato. 4B) Hovedtrekkene ved norsk og internasjonal kvinne- og kjønnshistorisk forskning fra 1970-tallet til i dag. Kvinne- og kjønnsforskningen kom med den nye sosialhistorien og kvinnebevegelsen. Som allerede nevnt i oppgave 1. var den nye sosialhistorien et synliggjørings og frigjøringsprosjekt. Også kvinner skulle få en fortid. De lendende forskerne i Norge var Ida Blom, Hagemann og Melby. Internasjonalt var det blant annet Kelly og Scott. På 1970-tallet var kvinneforskningen preget av sosialhistorien. Blom definert kvinnehistorien som studiet av kvinners aktiviteter i fortiden og særlig problemer med relevans for tidligere tiders kvinner. Forskningsfeltet skulle studeres på samme måten som annen historie, det var ingen egen metode. Såvell menn som kvinner kunne skrive kvinners historie og hun understrekte at kvinner ville ikke velge andre problemstillinger enn menn. Målet med historieksivingen var integrering med resten av faget. Blom var preget av særlig to syn på 1970-tallet. For det første brukte hun en marxistisk teori, der økonomiske klasser var det viktigste skillet i samfunnet. For det andre avviste hun den feministiske retningen som anså kjønn som det viktigste skillet.hun kompenserte utelukkingen av feminismen med å påpeke at kvinner var konstruert sosialt og økonomisk. Det var ikke noe uforanderlig biologisk. I forskningen lå fokuset på å avdekke hvordan de historiske prosessene fikk konvekvenser for kjønnene, da spesielt kvinnene. I sosialhistorisk tradisjon var det flere avhandlinger og artikler som ble skrevet med utgangspunkt i den Bullske - og Langholm-tendensene. Bull tendensen fokuserte på det kulturantropologiske. Der var det studier på mikronivå med fokus på lokalhistorie, hverdagslivet og subjektive erfaringene. Lanholm-tendensen var sosiale tilnærmingen med fokus på kollektive fenomener ved hjelp av kvantitative teknikker og samfunnsvitenskapelige teorier og metoder. Han brukte mikronivå undersøkelser, med målet var makronivået. Ved disse undersøkellsene skulle kvinner undersøkes på samme måte som menn. Men ettersom dette var et synliggjøringsprosjekt førte det til at områder der kvinner ble oppfattet som lite aktive historisk, da spesielt økonomi og politikk, ble disse temaene utelukket. Hovedproblemet var kildetilfanget. I løpet av det neste tiåret oppleve faget en teoretisk utvikling. Hagemann understreket at forskningen hadde en utilstrekkelige begrepsforståelse av kjønn. Det var ikke tildredsstillende å redusere alle ikke-biologiske forskjeller til sosiale forhold. Hun etterspurte også en mer aktiv teoriutvikling, da i retning av mening, språk og makt. Som er resultat av empiriske studier i Norge og internasjonal inspirasjon begynte faget å nærme seg feminismen. Den internasjonale "her-history" og Kelly hadde siden 1975 brukt kjønn som en analytisk kategori. Både Hagemann og Blom endte opp med å forlate den sosialhistoriske retningen og vendte seg mot feminismen. I Norsk forskning ble nå kjønn oppfattet som en analytisk kategori. Hagemann fremmet skillet mellom Biologisk kjønn (sex) og sosialt kjønn (gender) i norsk forskning

5 med Scott som inspirasjon. Den videre forskningen i norge og internasjonalt begynte å nyansere den enhetlige kvinnen. Det var flere måter å være kvinne på: arbeider, fattig, svart, alder, etnisitet etc. Man skulle også se internt i kjønnene. Ikke bare undersøke foroholdet mellom kvinne og mann, men også internt i kjønnene. Feks husmorens forhold med sin datter eller tjenestepiken. I forbindelse med den postmodernistiske retningen ble det også en økende interesse for hvordan forståelsen av kvinner og menn ble konstruert. Hvordan kvinnelighet og mannlighet ble oppfattet og konstruert. Tenkningen gikk nå i retning ikke bare av å se konsekvensene av historiske prosesser på kjønnene, men at de historiske prosessene skapte forståelsen av kjønn. De historiske prosessene bestod av politiske, kulturell og økonomiske forhold. Kjønnskategoriene skulle bli dekonstruert og undersøkt. Men når man skulle se hvordan de historiske prosessene skapte kjønn førte det til at man også måtte undersøke politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske forholdene i samfunnet. Konsekvensen ble at de tunge historiske feltene som økonomi og politikk ble ført inn i kvinne- og kjønnshistorien. Dette skulle føre teoriutviklingen videre og det ble tydelig at samfunnets forståelse av kjønn preget samfunnsordningen. Kjønn ble i sin tur noe som påvirket de historiske prosessene, og ikke alene resultatet av den. Kvinne- og kjønnshistorien ble derved relevant for de fleste fagfelt i historien. Utfordringen for fremtiden ble å utvikle teorier og modeller som kunne demonstrere dette forholdet. Hirdmann utviklet kjønnsystemteorien med 4 grunnpillarer. Hagemann på sin side utviklet et alternativ til Hirdmann som hun kalte kjønnsorden. Melby påpeket imidlertid at det fremdeles gjenstår å se nytteverdien av disse teoriene og modellene. Totalt kan vi si at i utviklingen av kvinne- og kjønnshistorie i Norge speilet den internasjonale trenden. Men at den norske hadde en tilnærming til marxismen og sosialhistorien i begynnelsen og senere beveget seg mot feminismen. Dessuten hadde den også en sterkt empirisk orientering i forhold til den amerikanske forskningen. Avslutningsvis vil jeg vise til noen eksempler fra Fortalt Fortid som demonstrerer utviklingstendensen i praksis. Som et ekempel på marxistisk synspunkt er det mulig å se på Hagemann sin utredning av saken om nattarbeidsforbud for kvinner. Hun brukte blant annet beskrivelser som at "arbeiderkvinner aldri var sterkt nok til å ta sin rett". Det var en agensfortelling for mobilisering av arbeiderkvinner. Sogner og Sandvik representerer den strenge empiriske retningen i kvinneforskningen. De ønsket å vise kvinners bidrag til økonomien på tallet. De ville motbevise undertrykkingstesen som Hagemann stod for. Begrensningen i deres kunnskap var kildematerialet. Sogner og Sandviks bidrag til forskningen var en betydningsfortelling. Haavet og Slottemo representerte på sin side motfortellinger og var preget av de nye tendensene om mening, språk og makt. Haavet reflekterte over hennes rolle som fortolker i hennes analyse og at den endelige sannheten er tonet ned i forhold til Sogner og Sandvik. Slottemo har innslag av kultur og mentalitet i sin undersøkelse. Hun tar for seg trussel om streik ved koksverket i Mo i Rana i Arbeiderne ved verket hadde fått sin mannlige ære skadet ved at mellomledelsen hadde privilegier som de selv ikke hadde. Gjenopprettelsen av æren kunne ikke nødvendigvis oppnås med at de fikk samme privilegier, men at mellomledelsen mistet noen av sine. Fortellingen reflekterer den nyere trenden i faget. I Fortalt Fortid sorterer de betydningsfortelling og agensfortelling i den tidligere utviklingen, mens motfortellingene blir plassert med årtusenskifte i kvinne- og kjønnshistorisk forskning.