VITENSKAPELIGE FAKTA OM KLIMA

Transkript

1 (KAG Fakta om klima ) RAPPORT VITENSKAPELIGE FAKTA OM KLIMA MEDFORFATTERE AV RAPPORTEN Ole Henrik Ellestad, tidligere forskningsdirektør og professor II UiO Bernt Otto Hauglin, sivilingeniør, European Patent Attorney, M. Tekna/SeniorTeknologene Tor Hofstad, sivilingeniør, M.Tekna/SeniorTeknologene Ole Humlum, professor Geo. UiO/UiS Jan Arvid Jørgensen, Diplomingeniør M.Nito, og kand.jur Tom V. Segalstad, førsteamanuensis Nhm,UiO Jan-Erik Solheim, Tidligere prof. v/ Inst. for fysikk UiT Kjell Stordahl, Dr. Phil. John Sverre Svendsen, sivilingeniør M. TeknaSeniorTeknologene/siviløkonom M. Econa, Sekretær for gruppen INNHOLDET REFLEKTERER KUN SYSNPUNKTENE TIL MEDFORFATTERNE OG REPRESENTERER DERFOR IKKE NOE OFFISIELT SYNSPUNKT TIL DE FORENINGENE SOM NOEN AV MEDFORFATTEREN ER MEDLEMMER AV. 1

2 Side INDEKS 3 I. SYNOPSIS 4-14 II. FAKTA OM KLIMA Et historisk overblikk Klimaforandringer er naturlige Den globale temperatur perioden har stagnert CO2 har steget jevnt, uavhengig av temperaturen Den nylige globale oppvarmingen er ikke unormal Variasjon i ekstremvær perioden Atmosfærens CO2 har svært liten innvirkning på global temp. Temperaturen styrer atmosfærens innhold av CO2, ikke omvendt Beskjedent CO2s bidrag til global oppvarming i moderne tid Omløpstid for antropogene utslipp av CO2 i atmosfæren III. EN VURDERING AV FN KLIMAPANEL (IPCC)S KLIMAPROGNOSER Generelt IPCC har i stillhet redusert temperaturprognosene for nærmeste år Global temperaturutvikling basert på modellering Solens klimapåvirkning Global temperaturutvikling Havstrømspåvirkninger av klimagasser Havnivå Ekstremvær IV. FAKTORER SOM PÅVISELIG PÅVIRKER JORDENS KLIMA Globale klimavariasjoner over år Jordbanen og jordaksens retning og helning styrer jordas klima Kosmisk stråling påvirker jordens klima Vegetasjon er avhengig av CO2 Variasjoner i atmosfærens innhold av CO 2 over tid CO2 i atmosfæren Temperaturen styrer co2 nivået og ikke omvend Havet viktigere enn antropogene utslipp Hva skjer med verdens havnivå? Har antropogene utslipp varmet opp havet? Drivhuseffekten Drivhusgasser og varmereservoarer Energilikevekt i jordas atmosfære Hvor sannsynlig er en global oppvarming på over 2 grader C? Solaktiviteter påvirker jordens klima Redusert solaktivitet kan bety overgang til en ny istid Antarktis Arktis Forsuring av havet ANNEX A: NOEN GENERELLE BETRAKTNINGER OM KLIMASPØRSMÅLET ANNEX B: LITT OM BAKGRUNNEN FOR KLIMARAPPORTEN ANNEX C: REFERANSEMATERIALE TIL KLIMAMODELLERING 2

3 I. SYNOPSIS 01. Stortingsmelding Norsk klimapolitikk, åpner med : Kloden er i ferd med å varmes opp, og det er menneskeskapte utslipp av klimagasser som er hovedårsaken til klimaendringene de siste 50 årene. 02. Stortinget har fattet et politisk vedtak i strid med klimafaglig forskning. 03. Klimaet på jorden har alltid variert med kalde og varmere perioder uten at menneskelige aktiviteter har hatt noen påvirkningsmulighet. FNs klimapanel (IPCC) har erklært at menneskeskapte (antropogene) utslipp av CO 2 ved forbrenning av fossilt brennstoff, har vært en temperaturpådriver som er skadelig for menneskeheten. Politikere verden over har derfor engasjert seg sterkt (Kyotoavtalen) for å redusere slike utslipp gjennom skatter og avgifter. 04. Det later til at klima sammenblandes med miljø. Forurensning må selvsagt bekjempes for å sikre gode levebetingelser (miljø) lokalt, men det er naivt å tro at det er mulig for menneskene å påvirke klimautviklingen der naturen selv i alle tider har vært dominerende. 05. Klimaendringer er resultat av naturlige variasjoner, påviselig gjennom målinger globalt. Den globale temperatur har stagnert siden 1997-siste 10 år vært svakt nedadgående. Det har ikke vært registrert økt ekstremvær i perioden Atmosfærens innhold av CO2 har økt jevnt over lengre tid, selv mens den globale temperaturen har gått ned. Det kan påvises at temperaturen styrer atmosfærens CO 2 og ikke omvendt. CO2 har hatt meget beskjedent bidrag til global oppvarming i moderne tid. Karbonisotopmålinger har demonstrert at antropogen CO2 kun oppholder seg i atmosfæren maksimalt 5 år og ikke som IPCC påstår, flere hundre eller flere tusen år. Havets surhetsgrad varierer både med beliggenhet, dybde og årstid. CO2-opptak blir av naturlige kjemiske prosesser nøytralisert. Årlig økning i havnivå er nå målbart redusert. Dersom denne trenden fortsetter vil havnivået synke ved at mer vann blir bundet til is og snø som et tegn på at det går mot en ny liten istid. 06. Av naturlige faktorer som påvirker klimaet globalt, er jordbanen, solinnstråling, solaktivitet, kosmisk stråling, vulkanutbrudd og periodiske klimavariasjoner spesielt viktige. Antropogene utslipp av CO2 utgjør kun 0.02 promille av de totale klimagasser i atmosfæren. 07. Påstanden om at antropogen CO2 er den viktigste temperaturpådriver er beviselig feil. Denne misoppfatningen resulterer i at industri og private personer blir belastet med avgifter og skatter som hemmer naturlig økonomisk vekst. Myndighetene burde i stedet konsentrere seg om å redusere skadelige utslipp, stimulere produktivitet, redusere arbeidsledighet og bekjempe fattigdom globalt. Det er enda mer bekymringsfullt at jorden kan være på vei inn i en gradvis avkjøling med alvorlige konsekvenser for matproduksjon som menneskeheten ikke er forberedt på å takle. IPCC har nylig publisert en serie med nedjusteringer om klima og klimaprognoser. 3

4 II. FAKTA OM KLIMA TVERRFAGLIG VERIFISERBAR KLIMAFORSKNING Et historisk overblikk 08. Det er en illusjon å tro at klimaet burde vært relativt stabilt, hvis ikke menneskene selv ved sine aktiviteter hadde bidratt til å skape ubalanse. Klimaet på jorden har alltid variert med kalde og varmere perioder. I historisk tid har kaldere perioder forårsaket stor nød og fattigdom med høye dødstall. 09. Det er en sammenblanding av begrepene miljø og klima. Verdenssamfunnet burde konsentrere seg om å redusere menneskeskapte (antropogene) utslipp av giftige stoffer som reduserer kvaliteten for lokale livsbetingelser (miljø), i motsetning til den livgivende gassen CO2 som naturen er så avhengig av. 10. Vitenskapen har verifisert at en serie faktorer påvirker klimautviklingen som er utenfor menneskelig kontroll. En del klimapåvirkninger er sterkt overdrevet i media: 11. Klima eller værlag er et steds gjennomsnittsvær, som oftest beregnet ut i fra en 30-års-periode. Klimautvikling er vær i et langt perspektiv over ti - og hundreår som omfatter både temperatur, vind og nedbør. Jorda har i løpet av de siste millioner av år vært utsatt for enorme klimaendringer i form av lange istider og hektiske, men relativt korte mellomistider. 12. Klimatrender endrer seg over årtusener, men også brå temperaturfall, som endrer klima i løpet av bare et titalls år, har inntruffet flere ganger. Sist det skjedde var i slutten av siste istid (Weichsel glasial under pleistocen), da nesten all is som hadde dekket hele Skandinavia i rundt år, smeltet, men kom plutselig igjen og begravde hele Nordkalotten under et isteppe som holdt stand i ca år. 13. Klimaforandringer over tid, har i sterk grad påvirket historien. I tidligere kaldere perioder var det spesielt fattige og barnrike familier som led mest da det ikke var mulig å produsere nok mat til alle. Selv brensel til å varme opp hjemmene ble mangelvare. 14. Det er generelt akseptert at en lengre periode i Middelalderen, ca tallet, var varmere enn i dag (ifølge Figur 2 var det varmere i år 950 enn år 1900). Dette er underbygget ved geologiske og historiske undersøkelser som viste at det for eksempel var mulig å dyrke vindruer, ikke bare i Syd- og mellomeuropa, men også i Nord-Frankrike og Syd-England. Gunstig klima da førte til store avlinger og befolkningsvekst. Det resulterte i alminnelig velstand og ledig arbeidskraft som datidens ledere sysselsatte i store byggeprosjekter. Nesten alle våre storslåtte kirkebygg og katedraler som vi beundrer i dag, ble bygget eller påbegynt i denne varme mediale tiden. Det er vist fra studier fra alle deler av verden at middelaldertiden var varmere enn den moderne varme-periode. 4

5 Nedenfor er en graf som viser antall prosjekter som har kunnet angi en temperaturforskjell. Antall prosjekter med angitt temperaturforskjell mellom middelaldervarmeperiode (MWP) og moderne varmeperioden (CWP) (ref. Figur Klimaendringen som traff Europa i tidsrommet medførte ekstreme nedbørsmengder og bøndene hadde vanskeligheter med å ta seg ut på jordene og avlingene sank drastisk. I 1317 var det slutt på såkornet i store deler av landet. Mangel på mat medførte at % av befolkningen i England sultet i hjel og hele landsbyer ble lagt øde. Kirkebøker antyder at det var tegn på kannibalisme. Klimaendringen i 1315 var innledningen til den lille istid. Den er fortsatt regnet som årsaken til den store hungerskatastrofen som har rammet Europa i historisk tid. I engelsk litteratur betegnes den som The Great Famine. Bevarte nedtegninger av bl.a. hvetepriser viser hvordan prisene økte skarpt i samsvar med reduserte avlinger. 16. Det var i samme periode at den tidligere norrøne bosetning på Grønland måtte nedlegges som følge av at kornet ikke modnet og husdyrene ikke fikk nok føde. Biologer mener at denne hungerskatastrofen tidlig på 1300-tallet, førte til at Europas utarmede befolkning var lite motstandsdyktig mot byllepesten ( svartedauen ) som herjet Europa i årene Da ble den gjenværende befolkningen halvert som en følge av pesten. Det er nærliggende å tro at avmagrede mennesker måtte trekke innomhus i det kalde klimaet under den lille istid. Biologene mener at det gjorde også menneskenes fiende rottene, lus og lopper, de viktigste smittebærerne av byllepesten. 17. Midt under den lille istid rundt 1690 tallet, da temperaturen falt ytterligere, skapte den globale avkjølingen igjen stor hungersnød i Europa, Asia og NordAmerika. Det førte til katastrofal høy dødelighet over hele den kjente verden hvor befolkningstilveksten stagnerte, eller stoppet helt opp, fram til Blant annet gikk nyanlagte kolonier i Amerika til grunne. Folk sultet i hjel. 18. Da det ble brått kaldere i begynnelsen av 1300-tallet frøs mange elver i Europa igjen vinterstid under den påfølgende lille istid. Isbreene i Nord- og Mellom-Europa vokste kraftig. Den nordiske befolkningen forsvant fra Grønland. døde ut. Nye isbreer ble dannet i Norge. 5

6 Klimaforandringer er naturlige Temperaturutviklingen i de Britiske øyer perioden år 900 til år (Ref H. Lamb UK Climate Research) Figur 1 Rekonstruert temperaturvariasjon i den nordlige hemisfære gjennom siste to tusen år. (Ref. Geografiske Annaler Ljungqvist P.C. September 2010). Det grå båndet rundt kurven er et usikkerhetsintervall for rekonstruert temperaturutvikling Figur 2 6

7 En rekonstruksjon av global temperatur basert på proxy data som ikke inneholder treringer. Den er glattet over 30 år, og de røde kurvene viser 95% signifikans nivå. Den viser en varmere middelalderperioden og den kaldere lille istid Sammenlignet med 30-års middel fram til år 2000 er middelaldervarmeperioden 0.07 grader høyere. Dette er en ikke-signifikant forskjell. (Loehle og McColloch, Energy and Environment, Vol 19, no 1, 2008) Figur Historien har lært oss at global oppvarming har i hovedsak bare positive effekter på livsbetingelsene for planter, dyr og mennesker, men kaldere klima gir motsatt effekt. Som Figurene 1 og 2 illustrerer, er variasjonene i regional temperatur over tid, ikke abnorm og en kan spørre seg om det vil være en katastrofe om Grønland igjen ble grønn som den var da vikingene bosatte seg der i Middelalderen. 20. Fra ca årene til denne dag har verden hatt gleden av en gradvis oppvarming som har skapt stor økonomisk utvikling og befolkningsvekst. Det menneskeheten burde bekymre seg om er en mulig global avkjøling som kan få meget dramatiske konsekvenser for verdens matvareproduksjon og livsgrunnlaget for verdens befolkning. Det er vi ikke forberedt på. Den globale temperatur perioden har stagnert 21. Siden midten av 1997 har den globale middeltemperaturen kun steget med 0,03 grader C per dekade (10-år). De siste 10 år har temperaturen falt globalt, figur 4. 7

8 Global bakketemperatur perioden ved GISS, NCDC og HadCRUT4. Den tykke røde kurven viser lineær trend fra januar 2004 til og med desember Den sorte kurven viser løpende gjennomsnitt over 37 måneder (ref. Ole Humlum Figur 4 * De tre serier benytter forskjellige referanseperioder, her normalisert ved å sette de respektive 10 års gjennomsnitt januar 1979-desmenber 1988 (120 måneder) lik null (ref. Ole Humlum). Figur 5 CO2 har steget jevnt, uavhengig av temperatur 22. Det er tydeligvis lite kjent at den globale temperaturen de siste årene har stagnert, samtidig som atmosfærens gehalt av CO2 har fortsatt å stige i relativt jevnt tempo. De globale utslipp av antropogen CO2 har likeledes økt i samme periode. Det skulle derfor være helt klart at det er ingen direkte relasjon mellom atmosfærens innhold av CO2 og global temperatur, figur 6. 8

9 Atmosfærisk konsentrasjon av CO2 siden 1958 (grønn), jevnt stigende mot 400 ppm i 2014, med variasjon i årstidene, sammenliknet med estimater av variasjoner i global temperatur(rød) vist ved 5 forskjellige måleserier, som er midlet over ca. 3 år (ref. Ole Humlum, climate4you.com) Figur 6 Den nylige globale oppvarmingen er ikke unormal 23. Mange er bekymret for at oppvarmingen savner likestykke, mao, at det aldri har vært så rask oppvarming tidligere. Når ble denne oppfatningen vanlig? I 1970 årene begynte en bekymring om en global avkjøling, som antydet at kloden kunne være på vei til en ny liten istid. Imidlertid begynte klima igjen å bli noe varmere og bl.a. NASA begynte å informere om at kloden ble oppvarmet i et alarmerende raskt tempo. I virkeligheten steg nå temperaturen i samme takt i årene som fra 1970 til 2000 og deretter stagnerte, som vist i figur 7. I denne figuren har vi dekomponert målt global temperatur fra 1850 til

10 Nederste panel: Målt global temperaturavvik fra gjennomsnittet i perioden siden (hadcrut4). Den viser en trend på 0,0047 grader C per år, men at temperaturen i perioder (f.eks og ) har steget raskere. Dette kan skyldes periodiske, naturlige variasjoner med svingperioder på 66, 22, 9 og 155 år. Øverste panel: Illustrasjon av naturlige temperaturvariasjoner når trenden for stigning i temperaturen er tatt bort. Observasjoner før 1880 er mangelfulle, derfor blir det større variasjoner fra år til år i denne perioden. Den røde kurven viser en enkel harmonisk modell med periodene nevnt ovenfor (ref. Jan-Erik Solheim). Figur Som vist har temperaturøkingen fra år 1850 til år 1300 hatt en lineær trend på +0,0047 grader C per år og i tillegg 4 periodiske variasjoner. Den dominerende variasjon har en periode på 66 år. For å finne den langsomme temperaturøkingen som kan ha betydning for klimaet i en lengre tidsperiode, må vi derfor sammenlikne tidsvinduer med avstand 66 år. En sammenlikning mellom global temperatur avvik (fra gjennomsnittet perioden (HadCRUT4)) i 11-års perioder med 66 års mellomrom, er gitt i tabellen nedfor. I samme tabell er vist total innstråling fra sola ved midlere jordbaneavstand i samme periode. Tabellen viser at det ved temperaturtoppene i og var like stor innstråling fra solen. Det er derfor god grunn til å anta at soloppvarmingen har fortsatt ut århundret. Av talloppgavene ser vi at det er en oppvarming på 0,25 grader C i den første 66-årsperioden, noe som tilsvarer 0,39 grader per århundre. I den andre perioden er temperaturstigningen 0,47 grader C, noe som tilsvarer 0,71 grader C. Vi kan ikke se bort fra at en del av differansen på 0,32 grader 10

11 C per århundre kan skyldes en mer aktiv sol i siste halvdel av det 20.århundre. Det kan også tenkes at menneskeskapt global oppvarming har bidratt en del i siste del av århundret, men da maksimalt med 45 %. Tabell 1. Global temperatur (HadCRUT4) og solinnstråling ved temperaturtopper Tidsrom Solinnstråling (W/m 2) Global temperatur , , , , , , (estimat) -- 0,2 1358,5 25. Når vi tar hensyn til den langsomme oppvarmingen og de periodiske svingningene, kan vi forvente en svakt synkende global temperatur i perioden Ut fra et forventet strålingsminimum fra solen omkring år 2060, estimeres en ytterligere temperaturnedgang i denne perioden, muligens til nivået omkring år Variasjon i ekstremvær perioden Antall temperaturrekorder for ulike stater i USA (kilde NOAA Washington) viser at 1930-årene hadde flest varmerekorder (figur 8). Antall registrerte temperaturrekorder for amerikanske stater per 10-års periode (Høy temperaturrekord i sort, lav temperaturrekord i grått) Figur 8 11

12 Variasjon i akkumulert syklonenergi perioden (a) global og nordlig og (b) global, nordlig og sørlig ( Maua 2011, enheter 10-4knob2) Figur 9 Atmosfærens CO2 har svært liten innvirkning på global temperatur 27. Atmosfærens innhold av CO2 er målt til rundt 400 ppm (andel av million) eller 0,04 %. Siden naturen selv slipper ut om lag 95 % av all CO 2 og den antropogene andel kun utgjør ca. 5 %, er den antropogene prosentvise andel kun 0,004 x 0,05 = 0,0002 % eller ca. 0,02 promille (se også para 87). 28. Ut fra bakkemålinger (HadCRUT3) har den globale temperaturen steget ca.0,65 grader C fra Fra 1880 til 1940 er det estimert 0,3 graders stigning, uten at CO2 bidrar. Fra øker temperaturen også ca. 0,3 grader, samtidig som solaktiviteten er noe sterkere i denne perioden. Hvis det for argumentets skyld bestemmes at CO2 bidrar med 50 %, dvs. 0,15 grader, er andelen av antropogene bidrag 5 %, tilsvarende 0,05 x 0,15 grader C = 0,007 grader C. I samme tidsrom stiger atmosfærens innhold av CO 2 fra 280 ppm til 400 ppm. Siden virkningen er logaritmisk, vil vi få omtrent samme virkning frem til år 2100, dvs 0,007 grader, til sammen 0,014 grader: dette er knapt målbart. Jordkloden er utsatt for en jevn, stabil oppvarming på ca. 0,5 grader per hundre år + en periodisk variasjon på ca. 66 år (se figur 7). Denne lange trenden kan derfor påvises å ha startet lenge før antropogene utslipp tok til. Temperaturen styrer atmosfærenes innhold av CO2 og ikke omvendt 29. Pålitelig måledata motbeviser den vanlige oppfatning at CO 2 er temperaturpådriver. Det er likeledes påvist at atmosfærens innhold av CO 2 har steget med nærmest konstant årlig øking, også når temperaturen går ned og i perioder er disse sågar i motfase, som vist i figur 6. 12

13 Beskjedent CO2-bidrag til global oppvarming i moderne tid 30. Siden atmosfærens innhold av CO2 har økt siden 1958 da de første moderne målingene ble foretatt, viser globale temperaturserier (figur 6) at oppvarmingen i perioden var på 0,48 grader C. Temperaturøkingen fra tiåret til 2013 har vært ca. 0,3 grader C (se figur 4). 31. Den jevne oppvarmingen fra 1910 til 1940 og må derfor skyldes hovedsakelig naturlige variasjoner i jordens klima ( se figur 10). Det finnes ingen laboratorieeksperiment eller observasjoner som gir holdepunkt for å anta at CO 2 i atmosfæren har noen særlig virkning ( ref. Annex C.a). Figur 10 13

14 Øverste panel: Gjennomsnitt av årlige middeltemperaturer for arktiske målestasjoner (nord for 62N) sammenliknet med innstråling fra solen. Nederste panel: Gjennomsnitt av årlige middeltemperaturer for arktiske målestasjoner (nord for 62N) sammenliknet med atmosfærisk CO2 (ref. Annex C.a). Figur Dersom temperaturen i Arktis skulle være styrt av atmosfærens økende innhold av CO2, skulle det ikke ha vært et temperaturmaksimum mellom årene 1928 og Dette sees klart i figur 11 som viser at solinnstrålingen har en topp i som ikke gjenfinnes i de i offisielle CO2 verdiene (ref. Annex C.a). 33. Siden temperaturen økte i samme takt i perioden da bruk av fossilt brennstoff tok fart og det ble sluppet ut vesentlige større mengder antropogent CO2, er det ytterligere et bevis på at klimagassen CO 2 har spilt en mindre rolle. 14

15 Årlig endring av atmosfærisk CO2 konsentrasjon (grønt) sammenliknet med endring av global havtemperatur (blått) og bakketemperatur (rødt). Det øverste panelet viser endring fra januar i år til januar neste år, mens det nederste viser endring av middelverdiene over 12 måneder fra et år til det neste. Vi ser at hav og land varmes opp først, deretter stiger CO 2 innholdet (ref. Annex C.b). Figur Fig.12 illustrerer klart relasjonen mellom variasjonen i hav- og lufttemperatur versus atmosfærens innholdt av CO2. Kurvene viser en klar forskyvning ved at endring i hav- og lufttemperatur kommer før endringer i CO2s utslippsrate. 35. Eksempelvis, i tidsrommet steg temperaturen kontinuerlig, men CO2- raten samtidig var nedadgående. Derimot økte CO 2 - raten fra Det er således påviselig at økt CO2-rate ikke var pådriver for økning i global temperatur. 36. Det er derfor grunn til å revurdere den tradisjonelle holdningen til utslipp av den livgivende klimagassen CO2 og i stedet konsentrere bruk av offentlige midler til å bekjempe utslipp av giftige stoffer for å forbedre miljøet. En reduksjon av antropogene utslipp av CO2, spesielt tatt i betraktning at slike utslipp kun utgjør ca.0,02 promille av atmosfæren, er meningsløst. Antropogene årlige utslipp utgjør høyst 4 % av CO2-økingen (hvis vi overser det som kommer naturlige kilder her må vi skille mellom CO2 og andre atmosfæriske gasser). En reduksjon av slike utslipp har ingen logisk begrunnelse og er i det store og hele en bortkastet bestrebelse. I tillegg, siden klimagassen CO2 kun bidrar meget beskjedent til global oppvarming totalt, er den antropogene andel ubetydelig i denne 15

16 sammenheng. En annen viktig faktor er at atmosfærens økte innhold av CO 2 har vært meget gunstig for avkastningen i landbruket globalt. Omløpstiden for antropogene utslipp av CO2 i atmosfæren 37. Det påstås at levetiden til antropogent CO2 må være tilnærmet uendelig lang, mer enn tusen år, fordi atmosfærens innhold av CO 2 tilsynelatende øker. Samtidig påstås det at den CO2 som løses i havvannet forsurer havet og løser opp all kalk i havet. Dette er ulogisk. All antropogent CO 2 kan ikke bli i atmosfæren, og samtidig løses i havet, med de påståtte store konsekvenser. 38. Et stort antall målinger, med forskjellige målemetoder, viser at levetiden (halveringstiden) for CO2 i atmosfæren er ca. 5 år. 39. Målinger av karbonisotopene 13C og 12C i atmosfærisk CO2 viser at maksimalt 4 % kommer fra brenning av fossilt brensel. Minst 96 % kommer fra vulkaner og avgassing fra havet. 40. Karbonisotopene viser at ca. 18 % av atmosfærens CO 2 utskiftes helt naturlig hvert år, tilsvarende ca. 135 milliarder tonn karbon. Dette er betraktelig mye mer enn de ca. 9 milliarder tonn karbon, som menneskene brenner årlig til CO2, (ref. Annex C.c). 16

17 III. EN VURDERING AV FN KLIMAPANELS PROGNOSER (International Panel on Climate Change (IPCC)) Generelt 41. En rapport fra NASA (USA) varslet i 1987 om en ukontrollerbar global temperatur-oppgang med mindre drastiske skritt ble tatt for å redusere en slik utvikling. Etter deres syn var en global oppvarming et resultat av økte antropogene utslipp av drivhusgasser, hovedsakelig CO2 (ref. Annex C.d). 42. Forsker Michael Mann, på basis av treringer, utarbeidet nedenstående grafiske representasjon (se figur 13), med en tilnærmet flat global temperaturutvikling fra år til vår tid, der den globale temperaturen over relativt kort tid viste en faretruende oppgang. 43. Denne kurven, populært kalt hockeykølla, dannet grunnlaget for en global, politisk bekymring om jordens fremtid og det ble vedtatt at denne foruroligende klimatiske utvikling kun kunne skyldes utslipp av antropogen klimagasser, hovedsakelig CO2 (figur 13). Denne kurven, ble senere trukket tilbake (se figur 1, 2 og 3). Global overflatetemperaturutvikling fra IPCC (2001) i perioden år , samt globale overflatetemperaturprognoser frem til år 2100 for ulike forutsetninger. Figuren viser også usikkerheten i overflatetemperaturprognoser for år 2100 for de ulike forutsetningene. Figur Som et resultat besluttet medlemslandene i FNs Generalforsamling i 1988 å etablere et eget klimapanel (International Panel on Climate Change (IPCC)) som skulle vurdere hvordan klimaet utviklet seg globalt og hvordan verdenssamfunnet 17

18 skulle forholde seg til den alvorlige trusselen. 45. Denne beslutningen er derfor et politisk vedtak. Alle deltakende regjeringer ble anmodet om å stille med kandidater til dette panelet. Forutsetningen var at de mest anerkjente klimaforskere skulle delta, men kvalifikasjonene for de mange nasjonalitetene som ble med globalt er ikke godt verifisert. Beslutningene i panelet, etter vanlig politisk prosedyre, fattes som et resultat av konsensus. På dette grunnlag bør ikke IPCC aksepteres som en vitenskapelig institusjon, men som et politisk FN-organ. 46. Tilliten til FNs klimapanel (IPCC)s vurderinger og prognoser har vært toneangivende for at rådende politikere globalt har akseptert at det er antropogene aktiviteter som er årsaken til klimaendringene, med hovedvekt på utslipp av CO2. På dette grunnlag har en stor del av verdens regjeringer vedtatt lover som har til formål å redusere slike utslipp, til kostnader som belaster næringsliv og privatpersoner økonomisk og som kan ha negative konsekvenser for økonomisk utvikling i den tredje verden. At CO 2 er blitt utpekt som et klimatisk hovedproblem, har resultert i at denne livgivende gassen, som naturen er helt avhengig av, er blitt betegnet som en giftgass (konf. lovgivning initiert av tidligere guvernør i California). 47. Ifølge International Energy Association (IEA) vil det koste enorme beløp, beregnet til rundt milliarder kroner, å stabilisere globalt CO 2 på preindustrielt nivå innen år Dette er ren galskap og feildisponering av økonomiske midler. 48. Det er også betegnende at ledende norske politikere ønsker at landet skal fremstå som fredsfremmende og miljøbevisst, støttet av Nobels fredspriskomité. Tilliten til IPCC resulterte som kjent i en delt Nobels fredspris, sammen med tidligere US visepresident Al Gore. Dette har nok bidratt til at faglig opposisjon til IPCCs prognoser er blitt dårlig mottatt. Som et resultat av klimaets reelle utvikling, som divergerer fra IPCCs feilaktige prognoser, ofte basert på modellering, er det blitt mer akseptabelt å fremme kritikk. 49. Da den siste IPCC rapporten ble publisert i september 2013, kom en serie forskere med alvorlige innvendinger i forhold til de klimaprognosene som ble presentert. Disse innvendinger hadde stor innflytelse basert på reelle målinger versus IPCCs klimamodeller med påviselige store avvik. IPCC har i stillhet redusert sin temperaturprognose for nærmeste år 50. I september 2013 ble del I av IPCCs 5. klimarapport offentliggjort. Dvs. det var kun et sammendrag for beslutningstakere som ble publisert. I et første utkast til den fullstendige rapporten står det at fremskrevet oppvarming i den nærmeste fremtid ( ) i forhold til perioden , er 0,13-0,33 grader C per tiår. 51. I selve teksten (WG1 side i utkast datert 7. juni 2013) skriver IPCC: Alt i alt hvis det ikke kommer store vulkanutbrudd som vil frembringe betydelig, men kortvarig avkjøling - og dersom det ikke skjer betydelig, langvarig endring i solinnstrålingen, er det sannsynlig (over 66% sannsynlighet) at avvik i GMST (global gjennomsnittstemperatur) for perioden i forhold til 18

19 referanseperioden , vil være 0,3-0,7 grader C (ekspertvurdering middels slik sansynlighet). Det IPCC her beskriver er antatt endring over 30 år (dvs 0,010-0,023 grader C per år). Med samme fremskrivning vil GST i år 2100 ha steget med 0,9-2,1 grader C. Siden det forventes at solinnstrålingen blir redusert i dette århundre (para. 149), vil den nedre verdi på 0,9 grader C være mest sannsynlig, hvis man skal følge IPCCs vurderinger. På dette grunnlag er vi trygt under 2-gradersmålet! 52. Denne nedskaleringen er en betydelig innrømmelse fra IPCC. I stedet for å representere en gjennomsnittsverdi for modellene, har de nå tilsynelatende akseptert at modellene gir for høye verdier. Denne nedskalerte verdien er gjemt inne i rapporten og er ikke kommunisert til presse eller politikere. I utkast til IPCCs 5 klimarapport er prognose for temperaturstigning de neste 20 år revidert nedover til 0,17 oc/dekade, mens den målte temperaturstigning de siste 63 år har vært 0,11 o C/dekade. Klimaalarmen fra J. Hansen (1988, scenario A) (ref. Annex C.d) var en temperaturøkning på 0,5 oc/dekade. Siden 1997 er det ikke målt temperaturstigning. Figur IPCCs rapporter viser formler for strålingspådriv ved CO2-øking som i klimamodellene forsterkes ved positive tilbakekoblinger og motvirkes ved å legge til aerosoler som virker avkjølende, slik at observerte temperaturøkninger kan modelleres. Etter år 2000 har tilbakekoblingen blitt negativ, siden CO 2-innholdet i atmosfæren fortsatt øker - og det har ikke vært noen vulkanutbrudd som har kunnet gi mengder av aerosoler. Forskjellen kan derfor ikke forklares som et resultat av drivhuseffekten alene. Uansett er det mange som tror at den totale oppvarmingseffekten kun skyldes drivhuseffekten som et resultat av menneskelige aktiviteter, til tross for at resultatene fra forskning motsier dette (se para 115 ). 19

20 54. IPCC har nå innrømmet at modelleringen ikke har vært av tilstrekkelig kvalitet slik at prognosene har vært tvilsomme. I IPCCs Summary for Policymakers fra september 2013 finner vi at: IPCC innrømmer også at klimamodellene ikke reproduserte den reelle oppvarmingstrend for bakketemperatur de siste år. Selv om det atmosfæriske innhold av CO2 har økt, så har global temperaturøking stoppet. IPCC har hele tiden tidligere hevdet at CO 2 er den viktigste temperaturpådriver. IPCC innrømmer at i løpet av 15 år med stagnert global temperatur, så har atmosfærens innhold av CO 2 økt med 7 %. Det erkjennes også at oppvarmingsraten har avtatt i forhold til oppvarmingsraten siden 1951 til tross for en 26 % øking av CO 2 (fra 312 ppm til 392 ppm). Det var varmere i mange områder globalt for 1000 år siden av helt naturlige årsaker, spesielt på den nordlige halvkule, men ikke globalt. Tidligere ble det hevdet at slike varme perioder var begrenset til noen få lokaliteter. Det er også viktig at IPCC nå vedgår at den varmere perioden i MWP (Middelaldervarmeperioden) var et globalt fenomen og ikke begrenset til lokale områder. Det aksepteres at havisen i Antarktis vokser, den minsker ikke som tidligere påstått. IPCC bekrefter at middelverdien for utbredelsen av havisen i Antarktis økte med 1,2-1,8 % per 10-år mellom 1979 og Det anerkjennes at Solens periodiske variasjoner er en faktor som kan bidra til utflatingen i global temperatur. At solen kan ha en viss innvirkning på klimaet er nå akseptert, mens den tidligere ble undervurdert. Global temperaturutvikling basert på modellering 55. Det sier seg selv at påliteligheten av prognoser basert på modellering er helt avhengig av kvaliteten på det datamateriale og de fysiske sammenhenger som danner grunnlaget for slike analyser. Uansett er det ingen som med sikkerhet kan forutsi hvordan slike parametre vil opptre i fremtiden. Den globale temperaturen er som kjent påvirket av mange faktorer og det medfører stor usikkerhet om hvordan disse vil opptre. Det er derfor innlysende at slik modellering inkluderer mange feilkilder som kan være vanskelige å forutsi på forhånd. Det endelige bevis på en global temperaturutvikling må derfor baseres på direkte målinger. IPCC- prognoser for global overflatetemperatur vist ved FAR(1990), SAR (1995), TAR (2001) og AR4(2007). De markerte båndene rundt de respektive prognosene angir prognoseusikkerheten basert på IPCC modeller. De sorte punktene viser faktiske målinger av global overflatetemperatur. IPCC har satt opp en stolpe rundt punktene som angir usikkerheten i målingene. Dette illustrerer hvor dårlige klimamodellene er, sammenliknet med observerte globale gjennomsnittstemperaturer. Denne figuren ble gjengitt i første utkast til IPCCs 5.rapport, men ble fjernet i den endelige utgaven. Temperaturene for de siste årene (som ikke har steget) er derfor ikke tatt med. Figur 15 20

21 IPCC-prognoser for global overflatetemperatur vist ved FAR(1990), SAR(1995), TAR(2001) og AR4(2007).De markerte båndene rundt de respektive prognosene angir prognoseusikkerheten basert på IPCC modeller. IPCC har satt opp stolper som angir usikkerheten i målingene. Dette illustrerer hvor dårlige klimamodellene er, sammenliknet med observerte globale gjennomsnittstemperaturer. Figur De siste IPCC prognosene (AR4 fra 2007) viser at de faktiske målingene av global overflatetemperatur (bakketemperatur) nå ligger klart under usikkerhetsintervallet for temperaturprognosene. 57. Det har vært festet stor tillit til FN klimapanel (IPCC)s vurderinger og på grunn av anerkjent stor usikkerhet om klimautviklingen fremover, har klimapanelet fremlagt et bredt båndspektrum over mulig global temperatur som er illustrert i Fig.15. Det er oppsiktsvekkende at den målte gjennomsnittlige temperaturutviklingen har vært vesentlig mer moderat enn det som ble forespeilet av IPCC og på dette grunnlag er det grunn til å ha sterkt tvil om påliteligheten av modellprognosene. Slike ekstreme fremstillinger kan kun tjene til å skape unødvendige bekymringer om fremtiden og menneskenes uberettigede rolle i klimautviklingen. Solens klimapåvirkning 58. Det reduserte strålingspådriv mellom 1998 og 2012 skyldes i hovedsak i følge IPCC, vulkanutbrudd og den nedadgående fase av den 11-årige solaktivitetsperioden. Dette markerer at IPCC nå aksepterer at solen spiller en avgjørende rolle i kortvarige klimavariasjoner. Effekter som skyldes solen har langt større innflytelse på klima enn CO 2. Det bør understrekes at det i perioden ikke har vært vulkanutbrudd med global virkning. Det er forunderlig at IPCC, som påberoper seg uangripelige, vitenskapelige synspunkter, benytter seg av et slikt lett påvisbart, urealistisk argument. 21

22 Global temperaturutvikling 59. IPCC har i forrige rapport forespeilet en global temperaturoppgang på mellom 2 og 4,5 grader C ved dobling av atmosfærisk CO 2. Dette gjelder det som kalles Likevektspunktet for klimafølsomheten (ECS) (temperaturøking ved klimalikevekt, dvs. mer enn 1000 år, siden 20 % av utslippene av CO 2 i følge IPCC, aldri forsvinner, er i IPCCs siste rapport ( AR5), justert noe nedover til 1,5-4,5 grader C, uten at en mest sannsynlig verdi kan angis. 60. Den Transiente Klimafølsomheten (TCR) er nå nedjustert til mellom 1 og 2,5 grader C og meget usannsynlig mer enn 3 grader C. (Dette er den temperaturøkning vi kan vente oss med 1 % økning av CO2 innholdet i atmosfæren per år (for tiden er den årlige økningen omkring 0,5 %). I utkastet til endelig versjon av AR5 er temperaturøkingen de nærmeste 10-årene i all stillhet redusert til 0,10 0,23 grader C per dekade (figur 16), mot 0,5 grader C per dekade i J. Hansens arbeide ved NASA som startet klimaalarmen i Havstrømspåvirkninger av klimagasser 61. IPCC har tidligere også hevdet at økning av drivhusgassene kunne forårsake store og skadelige forandringer i havstrømmene. Denne påstanden er nå vesentlig moderert til lav risiko. Havnivå 62. IPCC har i tidligere rapporter uttrykt alarmerende bekymring om stigning i havnivå som ofte blir brukt av media og miljøaktivister. De nedgraderte prognosene er for perioden nå i området 0,26 til 0,82 meter. Det laveste estimatet på 26 cm havstigning for 2100 er vesentlig høyere enn det mange uavhengige havforskere nå hevder. Det høyere nivået på 82 cm er nedjustert fra 1,4 meter tidligere. Ekstremvær 63. Mange IPCC-assosierte forskere har argumentert med at en CO 2-økning vil påvirke både størrelsen og hyppigheten av sykloner, flom og tørkeperioder. IPCC selv nå mener at det er lav sannsynlighet for at ødeleggelser øker ved tørkeperioder eller ved tropiske sykloner. Verdien av akkumulert syklonenergi har imidlertid gått ned siden 1993 (se figur 9) 22

23 IV. FAKTORER SOM BEVISELIG PÅVIRKER JORDENS KLIMA Globale klimavariasjoner over år 64. Iskjerneboringer fra Vostok i Antarktis og Grønland har kunnet demonstrere hvordan den globale temperaturen har variert over et langt tidsperspektiv, figur 16. I dette lange tidsperspektiv viser målingene (proxydata) at temperatur og atmosfærens innhold av CO2 har variert sterkt med kurver som har like mønstre. Det påfallende og viktige her er at temperaturkurvene ligger foran CO 2, mao det er tydelig at det er temperaturen som er utslippspådriver av CO 2 og ikke omvendt som man tidligere har trodd. Det samme gjelder utslipp av metangass (CH 4) som øker når temperaturen går opp. 65. En annen meget interessant observasjon er at havnivået har direkte sammenheng med temperaturutviklingen. På det laveste i denne perioden har havnivået ligget hele 125 meter under det som er i dag. Det betyr i praksis at store volum av havvann da var frosset til is og snø som har dekket store deler av kloden. Klimautvikling med nøkkelparametre de siste år. Utviklingen av estimert global temperatur basert på analyse av iskjerner, atmosfærisk CO 2- tetthet (antall enheter per million ( ppm)), metan- tetthet (antall enheter per milliard) og havnivå i meter. Figur Et viktig moment vedrørende Vostok (figur 16), er havnivået. Når det synker, starter umiddelbart neste istid. Kulmineringspunktene gir derfor et utgangspunkt for å måle blant annet tiden fram til jordaksens minimumshelning som er markert med de blå vertikalstrekene. Det viser at de interglasiale periodene for , og år siden i snitt, ender ca år før jordaksens minimumshelning. Neste jordakseminimumshelning skjer i år Vår mellomistid skulle følgelig ha endt i år I år 2015 er vår mellomistid ca. 715 år på overtid sammenliknet med ovennevnte perioder. Presesjon, de gule 23

24 vertikallinjene, dominerer ikke istidenes livsløp, men når de sammenfaller med jordaksens maksimale utslag, fremstilt som røde vertikallinjer, smelter isen raskt og havnivået stiger. Vår mellomistid kan bli vesentlig lengre enn de foregående fordi vår mellomistid er den eneste med perihel midt på vinteren, og dermed raskere snøsmelting på den nordlige halvkule. Denne effekten vil vare minst 3000 år til. 67. Det som er tydelig er at det normale klima for jorda de siste par millioner år er istider, avbrutt av mellomistider med års mellomrom. En typisk mellomistid varer år. Vår mellomistid, også kalt den Holocene varmeperiode har vart ca 700 år lenger enn ovennevnte snitt. Dersom ovennevnte statistikk gjelder, kan klimaet endres på kort tid til det normale istidsklimaet når som helst. Mange tegn tyder på at dette er i ferd med å skje. Jordbanen og jordaksens retning og helning styrer jordas klima 68. Jordas bane og jordaksens retning og helning er ikke stabil. De blir påvirket av de andre planetene i solsystemet, og dette genererer periodiske variasjoner som først ble beregnet av den serbiske matematikeren Milutin Milankovic, som foreslo at de førte til de periodiske istidene av ca års varighet med korte mellomistider på ca år. Den lengste perioden er på ca år og gir variasjoner i jordbanens eksentrisitet som varierer fra et minimum på e=0,0005 (nesten sirkelformet) til e=0, Jo større eksentrisiteten er, jo større forskjell er det på solinnstrålingen når jorda er nærmest sola (perihel) og lengst fra sola (aphel). Nå er eksentrisiteten 0,017 og det betyr en forskjell på 7 % eller 96 W/m 2 i solinnstråling mellom perihel og aphel i jordbanen. Dette er 57 ganger påtrykket fra CO 2 (AR5). Figur 17 viser at solinnstrålingen i juni på 65 grader nord har sunket ca. 20 W/m 2 i løpet av de siste år. Dette har ført til en avkjøling i havtemperaturen på ca. 5 grader C. Øverste figur: Variasjon i solinnstråling i W/kvm ved 65 N i juni måned de siste år og forskyvning av dennes retning. Nederste figur: Havtemperaturen på Vøringeplatået utenfor norskekysten på ca. 65 N: Temperaturen i havoverflaten har sunket ca. 5 grader C på år, med omtrent samme forløp som solinnstrålingen i figuren ovenfor. Figur 17 24

25 70. Jordaksen svinger mellom 22,1 grader - 24,5 grader målt i forhold til normalen på ekliptikken, dvs jordens bane rundt solen. Fra jordaksens største utslag på 24,5 grader fra normalen, som fant sted for år siden, til det minste utslaget på 22,1 grader, bruker jorden ca år på å rette seg opp. Hele svingningen er følgelig på år, beregnet av Milankovitch for snart hundre år siden. Som følge av at jordaksen fortsatt retter på seg, tvinger den polarsirkelen nordover med en fart på ca 14,2 meter per år. Det medfører at Solinnstrålingen reduseres i løpet av sommer-halvåret i takt med redusert nedslagsområde for midnattssol. 71. Den andre effekten er at jordbanen roterer, slik at perihelpunktet vandrer rundt med en periode på ca år. Dette endrer lengden og på årstidene og hvor mye stråling sola gir de forskjelleige deler av året. For øyeblikket er jorda nærmest sola den 4.januar. Det gir en kortere vinter på den nordlige halvkule, med tidligere snøsmelting og midnattsol. Når vinkelen minker gir det mildere vintre og kjøligere somre. En grad reduksjon fører til ca. 1 % mindre innstråling i løpet av sommerhalvåret. Dettefører til at iskapper vokser ved høyere breddegrader og kan starte en istid. vil. Dette vil vare noen tusen år til. Effekten i vårmånedene på 60 N er siden år 1750 større enn effekten av økt CO2. På sørlig halvkule finner vi en motsatt effekt, noe som gjør at havisen der øker hver vinter. 72. I dag er jordaksens helning ca ,5 målt ved vårjamdøgn, og forårsaker følgelig de 4 årstider. Uten at jordaksen har en helning ville det ikke være noen årstider, men en evig istid i nord og sør. Som følge av jordaksens svingning, jf para 68, taper områdene rundt nord- og sydpolen solvarme sommerstid. Det er relativt lite, men tapet akkumuleres over år. Redusert solvarme utgjør grovt regnet ca 200 TWh både på Nordkalotten og Sydpolen, men da i motfase. Til sammenlikning produserer Norge hydroelektrisk kraft tilsvarende ca. 120 TWh per år. Dette varmetapet på ca 200 TWh som følge av redusert solinnstråling sommerstid, medfører spesielt på Nordkalotten, også en redusert grønntilvekst på land og hav hvert år. 73. Kanadiske forskere måler antall grønnplankton per kubikkmeter hav rundt kysten. De har påvist en reduksjon i planktonantallet i nord, målt i tidsrommet 1960 og fram til i dag. Grønnplankton er avhengig av sol for å produsere næring ved hjelp av fotosyntesen. Ved redusert solinnstråling i vekstsesongen, blir også grønttilveksten redusert. 74. Sommervarmetapet vil fortsette de neste år, før jordaksen igjen snur og tipper i motsatt retning. Jorden har vært i sine kaldeste perioder når jordaksehelningen har vært ved minimum. 75. Det årlige tapet i solvarme, synes kanskje ikke så stort, men regnet over år, så blir det en betydelig faktor som er med på å påvirke de klimatiske endringer fra de korte mellomistider til de lange års istider. Kosmisk stråling påvirker jordens klima 76. Mange klimaforskere har sett forbindelsen mellom kosmisk stråling og skyer, men som ikke tidligere var verifisert. Forskerne har nå dokumentert at fjerne stjerner kan spille en viktig rolle for været på jorden. Kosmisk stråling er atomære partikler i høy hastighet som stammer fra eksploderte stjerner i Melkeveien. 25

26 Disse skyter gjennom jordens atmosfære og produserer en hel del ioner som slipper ut frie elektroner og ioner. Dette er et kjent fenomen som ikke er kontroversielt. Disse frie elektronene stimulerer dannelsen av ørsmå partikler av svovelsyre og vann som er kjernen for kondensering av vanndamp i luften, med det resultat at det dannes skyer. 77. Andre forskningsmiljøer er i gang med liknende prosjekter, spesielt ved CERN i Sveits, i prosjektet CLOUD. En alternativ mekanisme er at det elektriske felt i jordatmosfæren endres av de samme årsaker og påvirker skydannelsen. Når det kommer en skur med kosmiske partikler (Forbusk-effekten), kan det føre til kondensasjon av vanndamp til skyer, og i ekstreme tilfelle mye nedbør på kort tid (Den danske forskeren Henrik Svensmark viser til eksempler på slike sammenhenger.) 78. Mange klimaforskere har sett forbindelsen mellom kosmisk stråling og skyer, men som ikke tidligere var verifisert. Forskerne har nå dokumentert at fjerne stjerner kan spille en viktig rolle for været på jorden. Kosmisk stråling er atomære partikler i høy hastighet som stammer fra eksploderte stjerner i Melkeveien. Disse skyter gjennom jordens atmosfære og produserer en hel del ioner som slipper ut frie elektroner og ioner. Dette er et kjent fenomen som ikke er kontroversielt. Disse frie elektronene stimulerer dannelsen av ørsmå partikler av svovelsyre og vann som er kjernen for kondensering av vanndamp i luften, med det resultat at det dannes skyer. 79. Laboratorieforsøk har påvist at elektronene som slippes fri av kosmiske stråler fungerer som katalysatorer for skydannelse. Forsøkene fremskapte et stort antall mikroskopiske vanndråper som svever i luften og således bidrar til skydannelse. Dette er et helt nytt resultat innen klimaforskning 80. Den opprinnelige teorien ble til på bakgrunn av data som viste en sterk korrelasjon mellom variasjon i intensiteten på kosmiske stråling og mengder av skyer i lavere del av atmosfæren. Skydekket øker i takt med intensiteten i kosmisk stråling, men det blir mindre skyer når strålingsintensiteten avtar. 81. Det er velkjent at skyer i lavere deler av atmosfæren har en avkjølende effekt på jordoverflaten. Variasjoner i skydekket forårsaket av kosmisk bestråling kan derfor bidra til endringer i temperaturen på bakken. Denne mekanismen kan være med på å forklare klimaendringer i dag og tidligere tider. 82. I løpet av 1900-tallet ble solas magnetfelt, som skjermer jorda for kosmisk bestråling, mer enn doblet ifølge de danske forskerne. Innstrømningen av kosmiske stråler i jordas atmosfære har derfor vært mindre. 83. Den resulterende reduksjon av skydekke, spesielt skyer i laver deler av atmosfæren, kan være en betydelig faktor i den globale oppvarmingen jorden har opplevd det siste århundret. 26

27 Månedlig skydekning (cloud cover) i perioden Ifølge målinger av skydekke ble det redusert fra ca. 68,5 % til 64,5 % i perioden , hvoretter det har steget ca. 1 %. Oppvarmingen i perioden kan være et resultat av mindre skydekke (ref. Ole Humlum, climate4you.com). Figur 18 Sammenheng mellom månedlig global temperaturutvikling og skydekning i perioden Linjen i figuren viser gjennomsnitts global temperaturutvikling som funksjon av prosentvis skydekning basert på en regresjonsanalyse (ref. Ole Humlum climate4you.com). Figur 19 Vegetasjon er avhengige av CO2 84. Grønttilveksten på land og i hav er helt avhengig av et minimumsnivå av CO2 i atmosfæren. Grønnalger i havet og planter på land omdanner CO 2 til sukker og surstoff (oksygen) gjennom fotosyntesen. Uten CO 2 ville det ikke finnes liv på vår jord slik vi kjenner det. Variasjoner i atmosfærens CO2 over tid 85. Noen klimaforskere mener at nåværende CO2- nivå på rundt 400 ppm er en øvre grense for å kunne kontrollere fortsatt stigning i global temperatur. Disse mener at det er alene økt CO2 i atmosfæren som er årsaken til den gradvise 27

28 Endring av atmosfærisk CO 2 innholdet siste 600 millioner år, sammen-liknet med globale temperaturvariasjoner i samme tidsrom. Vi lever i en for jorden, kald og CO 2 - fattig periode. Figur 20 globale temperaturutviklingen. Det er en feilslutning (se nedenfor). Her ser vi at det ikke er en direkte link mellom lufttemperatur og CO 2 på samme måte som vi finner mellom havtemperatur og CO2. Atmosfærens innhold av CO2 var vesentlig høyere i tidligere tider og falt fra ppm for 500 millioner år siden til dagens nivå. Det kan bevises at i denne perioden har CO 2-nivået falt rundt 93 %, mens den globale temperaturen ikke har forandret seg mye, som vist i Fig. 14. Den viser også at nåværende CO2 er på et relativt meget lavt nivå. 86. Det er vanlig at gartnere øker innholdet av CO 2 i drivhus (mellom ppm), som sammen med relativt høy temperatur og vann, øker veksten i vesentlig grad. CO2 må derfor anses som et livsviktig og ubetinget gode. Økt CO2 mengde reduserer antall spalteåpninger (stomata) i plantene. Dette reduserer også vannutslipp slik at plantene tåler tørrere forhold, større saltkonsentrasjon og gjør dem mer robuste. Den økte atmosfærens innhold av CO2 har økt den globale avkastningen i landbruket i vesentlig grad. CO2 i atmosfæren 87. Atmosfærens innhold av CO2 består av akkumulerte naturlig genererte bidrag fra hav, nedbryting av plantevekster og vulkanske utbrudd, samt antropogene utslipp. Den desidert største andel av CO2 kan tilskrives utslipp fra naturen selv. I følge CDIAC (Carbon Dioxice Information Centre) ( som regner og legger sammen utslipp fra alle land, var utslippenne i år ,7 Gigatonn (Gt), i ,8 Gt og i ,2 Gt. (De har ikke fremlagt noen talloppgaver siden 2010). Naturlige utslipp ifølge IPCC AR5 omkring 181 Gt fra hav og planter, slik at antropogen prosent varierer mellom 3,6 og 4,8%. 88. Det er blitt målt at total innhold av CO2 i atmosfæren nå er kommet opp i rundt 400 ppm eller ca. 0,04 %. Det antropogene bidraget blir derfor av størrelsesorden 0,05 x 0,04 = 0,002 % (0,02 pro mille) av det totale volum av gasser. Det store problemet har vært å kunne demonstrere at en så liten andel kan ha en målbar effekt på global temperaturutvikling. Temperaturen styrer CO2-nivået og ikke omvendt 89. Iskjerneboringdata fra Vostok i Antarktis og på Grønland har demonstrert at 28

29 atmosfærens innhold av CO2 har etterfulgt temperaturendringer og ikke omvendt (se figur 16). Det er funnet bevis for at dette fenomen også gjelder i nærmere historisk tid, på samme måte som moderne instrumentmålinger Denne konklusjonen baserer seg på åtte ulike datasett i tidsperioden januar 1980 til desember Datasettene inkluderer målinger av overflatetemperaturen i havet, på landområdenes overflate og temperaturen i troposfæren, samt målinger av CO2 i atmosfæren og beregninger av andel av antropogene utslipp. 90. IPCCs oppfatning har hittil vært at det er CO2 som er pådriver av temperaturen og ikke omvendt. Siden 1980 har økningen av atmosfærens innhold av CO2 ligget 11 til 12 måneder etter økingen i global overflatetemperatur i havene, nesten 10 måneder etter økingen i den globale lufttemperaturen og omtrent 9 måneder etter økingen i global temperatur i troposfæren (se Figur 16). Havet viktigere enn antropogene utslipp 91. Nyere målinger har vist at det er lite korrelasjon mellom antropogene utslipp av CO2 og endringer av CO2 i atmosfæren. Det er derfor først og fremst temperaturen i overflatevannet i havene som kontrollerer endringer i atmosfærisk CO2. Figur 12 viser at CO2 endrer seg etter at temperaturen i havoverflaten har endret seg. Hva skjer med verdens havnivå? 92. Havnivået har variert til alle tider. Dagens endringer er i den sammenheng små. Arbeidet til Jevrejeva S., et al., J. Geophys. Res 111 (2006), 2005 (Leuliette E.W. et al., Marine Geodesy Holgate er medforfatter, figur 21) er en av de mer autoritative undersøkelsene av havnivået mellom år 1807 og De første 50 år var det en nedgang i havnivået fordi isbreene under den Lille istid la på seg. Men fra ca 1860 var det en økning som varierte periodisk med en gjennomsnittlig stigning på 1.8 mm per år. Forbruk av fossilt brensel er lagt inn senere i nedre høyre hjørne. Midlere stigning har vært stabil i 130 år før CO 2 begynte å stige nevneverdig og skyldes således ikke økt bruk av fossilt brensel. Jevrejeva har kommet med en oppdatering i 2014 med flere målstasjoner. Det viser en midlere stigning på 1,9 mm per år. 93. Av andre studier kan nevnes Leuliette & Willis (2011) som hevder den er 1.6 ± 0.6 mm/år. Ved å analysere data fra havnivåmålestasjoner sammenholdt med nærliggende GPS-stasjoner slik at det kunne korrigeres for landhevning rundt måleinstrumentet, fant Wøppelmann et.al. (Global an Planetary Change, 57 (2007), ) en havnivåøkning på bare 1.3 +/- 0.3 mm per år. 29

30 Globale havnivåmålinger med flytebøyer mellom år 1807 og 2002 og ved satellittmålinger mellom år 1993 og Satellittmålinger (grå) samsvarer med vannstandsmålinger med flytebøyene. Den generelle trend er en havnivåøkning på 17,78 mm per århundre. Middels trender er respektive 22,86 mm, 0, 30,48 mm per århundre. Trendene ligger etter økning I temperatur, slik at disse går forut for økt bruk av hydrokarboner (Jevrejeva et al 2007). Figur I perioder øker stigningen til 3,1 mm per år, i andre perioder tilnærmet flater ut. Disse periodene korresponderer med henholdsvis varme og kalde faser av 60årssyklusen. I følge en rapport fra NOAA juni 2012 var de siste års havnivåstigning 1,4 mm/år basert på både satellitt og Argo-bøyemålinger. Det ser derfor ut til at de siste tre tiårs oppvarmingsfase følger de to tidligere sykluser. Det er svært interessant at den siste syklusen har de samme karakteristika om havnivå og atmosfæretemperatur som de to foregående som fant sted før CO2 begynte å stige nevneverdig (se forbruk av fossilt brensel nederst til høyre i figur 21). 95. Våre betraktninger er på linje med IPCCs 2007-rapport Summary for policymakers : Global average sea level rose at an average rate of 1.8 (1.3 to 2.3) mm per year over 1961 to The rate was faster over 1993 to 2003: about 3,1 (2,4 to 3,8) mm per year. Whether the faster rate for reflects decadal variability or increase in longer-term trend is unclear. Estimatet for år 2100 var redusert med 30 % fra 2001-rapporten - sikrere er ikke estimatene. Men IPCC påpeker faktisk at den økende stigningen kan være et dekadisk, periodisk fenomen. Ut i fra dataene synes det ikke å være så uklart slik de skriver, men godt dokumentert. 96. Det er selvsagt av primær viktighet at klimavitenskap forholder seg til observerte fakta som kan etterprøves. Klimamodeller er basert på antatte faktorer som man mener kan være med på å bestemme en fremtidig utvikling. Problemet med modeller er at kvaliteten på slike faktorer kan være tvilsomme og i seg selv inneholde feilkilder som vil påvirke et modelleringsresultat. Resultatene står i forhold til kvalitetene på det man legger inn i en datamodell. Uansett er slike klimamodeller svært lite pålitelige. 30

31 97. Det er totalt tre variable faktorer som tidligere, i dag og i fremtiden vil påvirke havnivå: (i) Avsmelting eller oppbygging av isbreer, (ii) termal utvidelse og (iii) omfordeling av vannmasser. Alle tre kan behandles ved grad av forandring og volum. 98. Dagens bidrag til havnivå fra isavsmelting og oppbygging later til å være av størrelsesorden 1 mm per år, eller 10 cm i løpet av et århundre. Den er i alle fall mindre enn 10 cm per 10-år eller 1 meter per århundre som var middeltallet på glasial havpåvirkning etter den siste istiden, og som benyttes av Bjerknessenteret i rapporter til myndighetene. 99. Termal (varme) utvidelse later til å utgjøre 1 mm per år i det åpne hav med meter overflatevann som varmes opp. Over et hundre år vil havstigningen maksimalt komme opp i 10 cm. Uansett vil havstigningen avta ved grunnere vann mot kystene og vil nærmere seg 0. Omfordeling av vannmasser horisontalt later til å ha vært den dominerende faktor over de siste år. (Havnivåstigning på grunn av termisk utvidelse blir større jo lengre enhet som utvides (jvf. Jernbaneskinner og broer). Kalibreringsproblemer gjør at en foreløpig kan legge liten vekt på havnivåmålinger fra satellitter (ref. NIPCCrapporten) 100. Måten å måle havnivå varierer meget og resultatene blir derfor tilsvarende, som er illustrert i figur 21. Gjennomsnittlig forandring i havnivå i mm p.a. vs antall tidevanns målestasjoner (ref. Mörner 2004) Figur En presisjonsmåling av havnivå (Holgate 2007) viser en økning på 2,03 +/0,35 mm per år for perioden og 1,43 +/- -0,34 mm per år i perioden , noe som reflekterer varme og kaldere faser i 60-årssyklusen og at jorden ikke gjennomgår noen akselerert oppvarming. Det kan derfor deduseres at den årlige havnivåøkingen pr. år er redusert med 25 % i forhold til første halvdel i siste halvdel av forrige århundre. Dette kan også være en god indikasjon på at kloden gradvis blir nedkjølt og ved at større andel av fritt vann blir lagret som is og snø. 31

32 102. Figur 23 viser grafen som er konstruert av klimaforskeren Lamb og som faktisk viser nedgang i havnivået. Dette er muligens reflektert i bl.a. Maldivene, Tuvalu m.fl. som har hatt nedgang (se para. 106). Gjennomsnittlige havnivåendringer perioden (ref. Hubert Lamb, The UK Climate Research Unit). Det kan observers at havnivåstigningen har hatt en klar nedadgående tendens fra Figur Satellitt høydemetri er et nytt og viktig verktøy, Gjennomsnittsøkingen i havnivå fra 1992 til 2013 ble beregnet til + 3,2 +/-0,4 mm. Men dette er ikke en målt, men beregnet verdi etter mye tvilsom kalibrering. Det måles i realiteten en utflating av nivået over de senere år, og økningen på 3,2mm/år fremkommer kun som en følge av kalibreringen. Denne er sterkt omstridt, og strider mot målinger ved tidevannsmålestasjoner. Det arbeides med å finne en ny kalibreringsmetode Forskjellen på de tre datasettene +/-0, + 1,65 og +3,2 mm/år er altfor store til ikke å inkludere feil og feilvurderinger IPCC i 2007 estimerte havnivåstigning på hele 37+/-19 cm og cm for år 2100 som er kun resultat av modellering og kan derfor være av underordnet verdi Kritiske øyer i Stillehavet som Maldivene, Tuvalu, Vanuatu og Kiribati er nå friskmeldt. På Maldivene viste undersøkelse at landet hadde hevet seg med ca 30 cm siden Sydspissen av Vietnam synker fordi det er pumpet ut vann fra grunnvannet. Innerst i Bengalbukten påvirkes nivået av sammenstøt mellom tektoniske plater som også bidrar i Venezia For Norges del stiger mesteparten av landet slik det har gjort etter siste istid. I Bergen er det en svak stigning siden ca. år 1900 i en periode da temperaturen har steget ca 0,8 grader C. Bjerknessenteret inkluderer ikke dette i sine prognoser. I Klimameldingen opereres med cm innen år Men Bjerknessenteret har innrømmet metodefeil og mulige tolkningsfeil i sine havnivåberegninger (ref. Klima i Norge 2100 NOU klimatilpasning 2009). ( Siden langsiktig solar aktivitet nå på vei inn i en ny minimum rundt årene , er det all grunn til å forvente at kloden er på vei inn i en kaldere periode à la rundt 1800-tallet med utvidelse av isbreer og en redusert stigning i havnivå på størrelsesorden 10, maksimum 15 cm (ref. Annex C.b). 32

33 Har antropogene utslipp varmet opp havet? 109. Hva er forklaringen på at den globale oppvarmingen siden 1997 har stagnert? IPCCs påstand så sent som september 2103(SPM) er at jorda blir stadig varmere på grunn av utslipp av antropogen CO 2, men at mye av denne varmen blir absorbert av havet. Laboratorieforsøk viser at CO 2 og vanndamp stopper stråling i den infrarøde del av spekteret på noen få meter. Infrarød stråling trenger høyst noen mikrometer ned i vann. Det resulterer i ekstra fordampning fra havoverflaten som ikke varmer opp dypere lag, men kan føre til økning av relativ fuktighet i luftlagene over vannoverflaten Hvis det hadde vært ekstra oppvarming av havet siden år 2000 skulle vi kunne måle en oppvarming også av de øvre lag i denne perioden. Figur 24, som er hentet fra nettstedet til Argo-prosjektet, illustrerer at oppvarmingen ikke er registrert i de øverste lag av havet (0-700 meter) etter Hvis det hadde vært ekstra oppvarming av havet siden år 2000 skulle vi kunne måle en oppvarming av de øvre lag i denne perioden. Figur 24 som er hentet fra nettstedet til Argos-prosjektet, illustrerer at oppvarmingen ikke er registrert i de øverste lag av havet (0-700 meter) etter Tidsserie som viser endring av årlig varmeinnhold i havet i enhet J for de øverste 700 m, i forhold til perioden ( Figur I de dypere lag opereres det med en oppvarming på Joule. Gjøres dette om til varme lagret i havet ned til meters dyp ser vi av figur 25 at temperaturøkingen har vært på kun 0,08 grader C siden 1980 eller 0,1 grad C siden Det store spørsmålet er hvor pålitelige disse målingene er. Målinger ned til meters dyp dekker mindre enn 8 % av havvolumet, frem til at resultatene begynte å komme inn fra Argosbøyene i 2003 de er derfor usikre. Nyere undersøkelser fra NASA og publisert av Carl Wunch (Nature 2014) viser at ingen varme er gått ned i havdypet Til sammenlikning trenger synlig lys fra sola meter ned i havet. Mindre skydekke i perioden (se figur 25) kan forklare at mer varme ble lagret i havet i denne perioden. Det er derfor lite holdbart å hevde at havet har absorbert mer varme fra 1997 som har resultert i en stagnert global oppvarming, og det er heller ikke foreslått noen nye mekanismer for dette. 33

34 Endring av havets varmeinnhold i enhet 1022 Joule, samt tilsvarende gjennomsnittlig temperaturøking for et 2000-meters dypt havlag. Endring er beregnet i forhold tilgjennomsnittet. Figur 25 Drivhuseffekten 114. Drivhuseffekten er hovedelementet i forståelsen av IPCCs klimahypotese og dagens klimadiskusjon. I historisk sammenheng ble drivhuseffekten først beskrevet av Joseph Fourier i 1824 ved eksperimenter der luft i en beholder med sorte vegger ble oppvarmet av sollys. Han beskrev også konveksjon og dynamisk oppvarming/avkjøling både daglige og årlige. I 1859 viste John Tyndall ved studier av absorpsjon av infrarød (IR) stråling, og at vanndamp var de viktigste IR - absorberende gasser. I 1896 publiserte Svante Arrhenius absorpsjonsverdier for CO2 på + 5,5 C(ved dobling), som i dag ansees å være alt for høye. Andre arbeider bidro til at teorien ble vurdert som mindre betydningfull, og Arrhenius angret på deler av sin artikkel og publiserte i 1906 et nytt arbeide med bare + 1,5 C. Etter årenes varmeperiode tok Guy S. Callender opp tråden og konkluderte i 1938 med en vesentlig mindre effekt enn den IPCC i dag benytter. Etter 1945 har ulike arbeider og personer omtalt betydningen og bidratt med arbeider innen infrarød stråling Det er velkjent at varmeeffekten i drivhus skyldes at varmen stenges inne, mens for drivhuseffekten relatert til klima, bidrar konveksjonen til nesten 100 % av varmetransporten mot verdensrommet de første kilometre. Den er vesentlig mer effektiv enn infrarød stråling som gradvis får mer betydning med høyde og blir dominerende ved utstråling først rundt 10 km oppe i atmosfæren Det er verd å merke seg at US Meteorological Society i 1951 (Compendium of Meteorology) konkluderte at økningen av CO2 ville ha liten effekt fordi vanndampen dominerte IR - spekteret og absorberte allerede nesten all stråling i de samme bølgelengdeområder som CO2. Dette fremgår også av figur I 1973 skrev datidens klimahøvding Hubert Lamb i UNESCO Chronicle at selv om noen hevdet at CO2 var et viktig element, viste klimadata gjennom mange tidsperioder, også i nyere tid, at mens CO2-mengden økte, gikk temperaturen ned og vise versa. Det måtte derfor være andre viktige faktorer som medførte klimaendringer. Derfor fortsatte det aktive forskningsarbeid med naturlige variasjoner, som ble sett på som dominerende. Man var kommet langt i å samle data og diskutere en rekke fundamentale bidrag fra naturlige variasjoner 34

35 da IPCC ble dannet i 1988, basert først og fremst på resultater fra atmosfæriske beregningsmodeller (mangelfulle) som viste at CO2 var dominerende faktor. Flere fundamentale feil er funnet, og det er ingen vitenskapelig konsensus hverken om teorien eller om observerte effekter Drivhuseffekten kan kort beskrives og består av følgende hovedtrinn: (a)utstråling fra jordoverflaten iht teorien for sort legeme (idealisert). (b)absorpsjon av denne utstråling av flere molekyler i atmosfæren (f.eks H2O, CO2). Termalisering av denne energien ved at eksiterte CO2-molekyler kolliderer med andre molekyler, fortrinnsvis N2 og O2 som representerer ca 99 %. Varmen bidrar til konveksjon som står for nesten 100 % av energitransporten oppover i atmosfæren de første kilometre. Uten konveksjon ville forholdene ved overflaten være grader C varmere. (c) Utstråling fra atmosfæren. Molekylmengden avtar gradvis med høyden. Kollisjons-frekvensen og dermed termaliseringen avtar gradvis, og ved en gitt høyde blir levetiden for eksitert CO2 så lang i forhold til kollisjonsfrekvensen at molekylene rekker å stråle ut mot verdensrommet. Dette tiltar med høyden. Da er det også færre CO2-molekyler som kan reabsorbere strålingen. Først ved ca 4-5 km er stråling og konveksjon likeverdige mekanismer. Men lavere temperatur gjør at bredden til absorpsjonsbåndet blir mindre. Stråling fra sidene av båndet fra molekyler i lavere høyde og dermed med bredere bånd i lavere lag slipper derfor gjennom - nettopp fra de deler av båndet som økte ved større CO2mengder. På samme måte vil tilbakestråling mot jorden fra høyere lag bli absorbert av nedenforliggende lag. Tilbakestråling helt til bakkenhar derfor ingen betydning for CO2 oppvarming. I tillegg vil et bånd med høyden bli delt opp i en rekke skarpere delbånd, der stråling kan slippe ut mellom toppene. Mønsteret blir derfor meget komplekst og vanskelig å beregne. d) Vanndamp er et meget spesielt molekyl. Mengden, i snitt 3 %, avtar på vanlig måte med høyden. Men når atmosfæren blir kaldere kondenserer vanndampen til skyer og konsentrasjonen synker dramatisk. Dette har flere effekter. Skyer reflekterer IR- og annen stråling avhengig av dråpestørrelse mm. Der det er skyer (ca 65 % av jordoverflaten) vil variasjoner i CO 2mengde bli redusert betydelig. 35

36 e) De ulike varmebidrag, store som små, setter seg sammen til et termodynamisk system der atmosfæren får en temperaturgradient ( lapse rate ) på ca 6.5 grader K per km (standard atmosfære) bestemt av molekylvekt og mengde, varmetilskudd og angivelse, avkjøling og tyngdekraften. Økt oppvarming vil medføre ekspansjon av atmosfæren som krever arbeid og dermed avkjøling. Figur 26 viser en prinsippskisse av deler av trinnene (a) (c) som forklart nærmere i figurteksten. Punkt (a) og (b) er illustrert i figur 26. Nederste del viser hvorledes lyset spres (Rayleighspredning) i atmosfæren som funksjon av bølgelengden. De neste fem delfigurer visert hvordan gassene nitrogenoksid, oksygen, og ozon, karbondioksid og vanndamp absorberer i samme spektralområde. Nest øverste delfigur viser summen av disse. Øverste delfigur (rød) viser innstråling fra solen og samlet absorpsjon fra de angitte gasser. Til høyre vises utstråling fra jordoverflaten (blå) og absorpsjon fra de nevnte gasser. Figur Hvert av molekylenes absorpsjonsbånd vist i figur 26 følger Lambert-Beers lov som gir en logaritmisk sammenheng mellom absorpsjon og mengde som vist i figur 27. Vi ser at preindustriell mengde av CO2 på 280 ppm allerede har bidratt til størstedelen av teoretisk effekt. CO2 alene har således ingen mulighet til å gi store endringer i klodens temperatur eller gi noe som helst tipping point slik NASAs James Hansen har hevdet. Det vil si at en dobling fra ca 300 til 600 ppm som av IPCC forventes nådd om 175 år og ytterligere dobling til 1200 ppm vil ligge innenfor 2-grader-C-målet og mesteparten av fossilt brennstoff vil være oppbrukt 36

37 lenge før dette inntrer. Beers lov for økende CO2 -konsentrasjon. Teoretisk gir CO2- dobling ca 3.5 W/m2 svarende til ca 1 C. Figur Det er nesten 100 ganger mer vanndamp enn CO2 i atmosfæren. Vanndamp har således i absorberende områder i enda større grad enn CO2 nådd en metning slik at mindre variasjoner vil ha liten betydning. Når IPCC hevder at varmen fra CO2 medfører høyere vanndampmengde er det riktig, men fordampning krever mye varme (ca 500 kcal/mol) så økningen blir liten. Med satellitter kan man se på utstrålingen fra høyt oppe i verdensrommet slik som vist i figur Utveksling av CO2 mellom atmosfæren og havet ble beskrevet av Roger Revelle og Hans Suess i Fra 1958 ble atmosfærisk CO 2 målt ved spektroskopiske metoder på Mauna Loa (figur 12) og det er målinger herifra, samt iskjernemålinger, som nå er brukt som IPCC-definert offisielt mål for atmosfærisk CO2 (Gjengitt i figur 11 nederst) CO2 toppen omkring 1940 er fjernet fra denne kurven Det er hittil ikke funnet noen sammenheng mellom økende CO 2 innhold i atmosfæren og klimaendringer. Det som brukes i klimamodeller er en antakelse om at økt strålingspåtrykk i tropospausen (ca. 11 km opp) er i stand til å varme opp jordas overflate. Det antas, uten begrunnelse, at gjennomsnittsverdier av transiente variable, som endrer seg dynamisk på korte tidsskalaer, representerer en form for likevekt, som blir endret til en ny likevekt ved CO 2 øking, og at bakketemperaturen må innstille seg deretter Virkningen av klimagasser som H2O og CO2 i atmosfæren kan best beskrives ved et spektrum av utstråling fra jorda tatt med satellitt (figur 28) 37

38 Spektralbånd: 6-8 μm: H2O etc μm: O μm: IR-vindu μm: CO μm:h2o Spektralfordeling av infrarød stråling fra jordatmosfæren tatt med Nimbus satellitt De stiplede linjer er stråling fra områder med temperaturer fra K (273K tilsvarer 0 oc) Figur Når vi kjenner temperaturfordelingen i atmosfæren kan vi bestemme hvor strålingen kommer fra. Dersom jorda skulle være i strålingslikevekt med verdensrommet, skulle den stråle ut med en temperatur 255 K. Vi ser av Nimbusmålingene i figur 28 at visse deler av spektret kommer fra områder med en høyere temperatur (290K som tilsvarer bakken med 17grader C). Dette gjelder bl.a. det angitte strålingsvinduet mellom 8 og 11 µm. Molekylene nevnt i figur 26 stråler fra høyere nivå i atmosfæren og derved ved lavere temperaturer. Vi ser at stråling fra vanndamp med bølgelengde høyere enn 8 µm kommer fra lavereliggende, varmere områder enn mesteparten av CO Et annet interessant fenomen er at mens absorpsjonsevnen til CO 2-båndet ikke gir nevneverdig effekt i lavere luftlag pga dominansen og overlapp av H 2Obåndet, så er det mindre vanndamp høyere opp i atmosfæren, og hele CO2båndet bidrar til utstråling. Båndene for vanndamp med bølgelengde større enn 15 µm skyldes rotasjonspekteret. Disse er pga lavere temperatur og kondensering sterkt redusert. Vi ser også at vanndampbåndet ved ca 6 µm stråler ut i noe lavere høyde enn CO2. 38

39 126. CO2 viser flere interessante fenomener. Fordi den er så kraftig, emitterer den sentrale toppen ved høyere temperatur (oppe i stratosfæren) mer enn toppen av sidebåndene som emitterer høyt oppe i troposfæren (fra 10 km) fra et område med K tilsvarer -43 til -53 o C. I stratosfæren stiger temperaturen med høyden. Utstrålingen derved blir sterkere og mer effektiv ved økt CO 2konsentrasjon. Sentralbåndet og sidebåndene responderer derfor motsatt og gir en redusert total termisk effekt Temperaturgradientene fra ekvator til polene medfører at tropopausen er i ca. 14 km høyde ved ekvator, men bare ca 9 km ved polene. En heving av emisjonsnivået for CO2 vil gi vesentlig mindre temperaturendring for CO2 med høyden mot polene og redusere teoretisk CO2-effekt ytterligere Et annet fenomen er at de perifere deler av CO 2-sidebåndene stråler ut helt fra bakkenivå og oppover. Dette skyldes at CO2 -molekyler høyere oppe ved lavere temperaturer, har smalere bånd slik at stråling fra molekyler ved høyere temperatur, og som ikke er termalisert, slipper gjennom. Det er ellers meget komplekse forhold knyttet til bredden av bånd og delbånd relatert temperaturendringer oppover i atmosfæren 129. NASA publiserte i 2013 at 95 % av energien fra en kraftig solstorm ble absorbert og returnert til verdensrommet av CO 2 i termo- og mesosfæren. Det svarte til ett års strømforbruk på Manhatten. Så effekten i høyere lag har kjølende effekt IPCC hevder at varmen generert fra CO2 og økt tilbakestråling medfører mer vanndamp i atmosfæren. Denne skal gi en økt drivhuseffekt på 3-5 grader C. Vanndampmengden øker litt i lavere lag av atmosfæren, men man er så høyt oppe på kurven (Beers lov figur 28) at det gir lite utslag. Men oppe i atmosfæren, der vanndamp emitterer til rommet er vanndampmengden siden 1948 gått ned med nærmere 25 % (selv om det også er en del kortsiktige variasjoner), mens CO2 har økt. Emisjon fra H2O skjer derved fra lavere høyde i troposfæren med høyere temperatur og økt emisjon. Effekten fra CO 2 blir derved mer enn kompensert av H2O. Som vist i figur 28 har vanndamp absorpsjonsbånd også i den synlige delen av spekteret. Økt vanndampmengde vil bidra til å svekke inngående solstråling Konklusjon: Flere effekter reduserer absorpsjon fra økt CO 2, og andre effekter motvirker redusert emisjon fra CO2 oppe i atmosfæren. Forholdene viser at H2O har økt emisjon i perioden etter 1948 da CO 2 i særlig grad har økt. Den samlede effekt viser økt utstråling fra atmosfæren i samme periode. Derfor er IPCCs modeller feilaktige, noe som demonstreres ved dramatisk avvik fra observasjoner. 39

40 Antropogene klimagassers relative bidrag til drivhuseffekten (inklusiv vanndamp), dvs endring av utstråling i IR-området fra troposfæren i 8-12 km høyde. Figur Påstanden om at 1-4 W/m 2 endring av strålingsfluks gjennom et lag i 11 km høyde med trykk 0,22 atmosfærer skal ha virkning på bakken er feilaktig. Termodynamikkens hovedsetning, som sier at varme kan kun bevege seg fra varmere til kaldere områder, uten tilførsel av energi og tilbakestrålinger vil ikke finne sted på grunn av endringer i båndbredden som omtalt tidligere. Jordas atmosfære tilføres hele tiden strålingsenergi fra solen og det økte laget av CO 2 skulle føre til at stråling fra bakken blir holdt igjen og varmer opp atmosfæren. Dette demonstreres ved modellresultater vist i figur 30, hvor også observasjoner som ikke gir samme resultat, er vist. Temperaturendringer med høyden i over ekvator til 30 grader nord og sør - per tiår Den røde, tykke kurven viser et gjennomsnitt beregnet for 20 klimamodeller som viser at 0,3 graders oppvarming i 11 km høyde skal føre til bakkeoppvarming på ca. 0,15 grader. De grønne og blå kurvene viser resultat fra radiosondemålinger i samme tidsrom, som viser at det er skjedd en mindre oppvarming i atmosfæren enn ved bakken. Figur 30 40

41 133. Figur 30 viser at det såkalte fingeravtrykket at troposfærelaget over ekvator oppvarmes og at dette fører til oppvarming ved bakken (enten direkte eller ved redusert skydekke, som vist på figur19, ikke eksisterer. Det figuren viser er at bakken oppvarmes ved økt innstråling fra solen og at dette fører til en mindre oppvarming i atmosfæren enn modellene beskriver. Dette regnes som bevis på at CO2 økingen ikke har den virkningen på temperaturprofilen i atmosfæren som er beregnet teoretisk. Den dominernde vanndampen danner et utstrålingsvindu, men absorberer ellers all utgående stråling. Trekker man fra bidraget fra CO2 til dette vinduet reduseres effekten med bare 12 % av totalen. I tillegg kommer skyer slik at vanndamp står for 95 % av den totale drivhuseffekt, CO2 for ca. 3,5 % og CO2 økningen for ca. 0,1 %. Drivhusgasser og varmereservoarer 134. Temperaturen på jorda er innenfor levelige grenser fordi vi har en atmosfære som hovedsakelig består av nitrogen og oksygen. Dersom atmosfæren fjernes vil det være store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom årstidene. Beregner vi en temperatur ut fra tilbakestråling fra bakken, vil den på 60N variere mellom 100K og 350 K, dvs mellom og + 80 grader C dersom atmosfæren ble fjernet Takket være vårt beskyttende gasslag, har vi en atmosfære hvor temperaturen synker med høyden med en gradient g/cp, hvor g er tyngdens akselerasjon og Cp er isobarisk varmekapasitet. Med jordas atmosfære er gradienten på ca. -10 grader C /km når den er tørr, dvs. uten vanndamp. Med vanndamp i lufta (standard atmosfære) vil den holde bedre på varmen, og ved avkjøling, kondenseres til skyer. Dette avgir latent varme, som igjen varmer opp lufta og minker temperaturgradienten. I tillegg transporteres og blandes luft. Det gjør at den våtatibatiske gradienten er høyst variabel, men som US standard atmosfære brukes en gradient på -6,5 grader C/km. Vanndampmengden varierer med 3 størrelsesordner gjennom atmosfæren på grunn av kondensasjon, mens CO2 - -konsentrasjonen kun varierer med en faktor 5. Det betyr at IR-stråling fra vanndamp i den lavere troposfære i liten grad blir reabsorbert høyere opp. Dette er atmosfærens viktigste kjølemekanisme Energitransport i jordas atmosfære styres av konveksjon som drives av soloppvarming om dagen, og langbølget (IR) utstråling som pågår hele døgnet. Konveksjonen varmer opp to varmereservoarer i atmosfæren. Det laveste 1-2 km opp er dominert av effekten fra skyer og relaterte fenomener som holder bakken varm. Her har vi en drivhuseffekt som skyldes skyer og vanndamp. Det øverste reservoaret kjøles ved IR-utstråling til verdensrommet og som også er dominert av utstrålingen fra vanndamp, som igjen kontrolleres av temperaturgradienten i atmosfæren Temperaturgradienten bestemmes av den daglige konveksjonspulsen, og endres ikke ved mer CO2 i atmosfæren, slik som er demonstrert i figur 30. I tillegg til de to atmosfæriske varmereservoarene, har vi varme i jordoverflaten og i havet. Siden havreservoaret er to størrelsesordner større enn de andre reservoarene, er det endringer i havets varmelagring som styrer klimaendringene over lengre tidsrom. 41

42 138. Figur 29 viser bidrag fra de forskjellige klimagassene i troposfæren til variasjon i utstrålingen fra jorda, forutsatt at den relative vanndampmengde holdes konstant. Observasjoner viser imidlertid at vanndampmengden er sterkt redusert i øvre atmosfære de siste 10-år, og at dette har kompensert for økt absorpsjon på grunn av CO En 50 % reduksjon av antropogene utslipp av CO2, hvis det skulle bli enighet om det, vil utgjøre bagatellmessige 0,06 % av drivhuseffekten, til enorme kostnader og ville være meningsløst. Energilikevekt i jordas atmosfære 140. Energilikevekt, også kalt termisk likevekt, gjelder i jordas atmosfære, uavhengig av CO2. Dette er et tema som er lite kjent: analyse av radiosondemålinger fra hele jordkloden viser at det er fullstendig energilikevekt til langt opp i stratosfæren. Dette viser seg å være uavhengig av atmosfærens CO 2 innhold (ref. atmosphere-papers-1-3/ ) En mekanisk måte som frembringer likevekt i tillegg til stråling, kollisjoner og konveksjon, er blitt kalt perveksjon som synes å være mekaniske trykkbølger. Det spekuleres på om det i tropospausen er en hittil undervurdert faseovergang hvor N2,O2 og ozon er involvert, som fører til at temperaturen i stratosfæren øker med høyden En annen forsker ved navn Miskolczi, tidligere ved NASA (USA), er kommet frem til tilsvarende resultat: økt CO2-innhold i atmosfæren fører ikke til oppvarming. Hans resultater er basert på analyse av optiske egenskaper ved atmosfærens innehold av forskjellige gasser målt ved radiosondoppstigninger, som viser at optisk dybde er tilnærmet konstant, selv om CO 2 har økt, noe han mener skyldes at mengden av H2O er redusert i øvre deler av troposfæren. Svingninger i målt global temperatur er derfor basert på naturlige variasjoner, hovedsakelig styrt av solen, muligens også planetene, i tillegg til vulkaner og havstrømmer, mens menneskenes urbanisering og inngrep på jordas overflate kan gi lokale og regionale klimaendringer. Hvor sannsynlig er en global oppvarming på over 2 grader C? 143. Togradersmålet som FN har bestemt, er ar det ikke skal være mer enn 2 graders oppvarming omkring år 2100 i forhold til den globale temperaturen ved starten av den industrielle revolusjon. Det eksisterer imidlertid ingen global temperatur målt med termometre omkring år Verdens lengste temperaturserie er en sammensatt serie fra Central England. Den går tilbake til år 1659 og er gjengitt som figur 36. Den viser at middeltemperaturen i en 30-års periode omkring åt 1750 var 9,16 grader, mens den i en 30-års periode omkring år 1900 var 9,14 grader. Vi kan derfor like gjerne bruke en 30-årsperiode omkring år 1900som utgangspunkt for 2-gradersmålet HadCRUT4-måleserien for global temperatur har steget 0,7 grader fra 30-års perioden omkring år 1900 til 30-års perioden som sluttet år IPCC har redusert sine temperaturprognoser vesentlig (se Seksjon III, para 49). Deres mål 42

43 for temperaturstigning er nå 0,9-2,1 grader fra årene til Med en svakere sol er vi ikke langt over 2-gradersmålet selv med IPCCs modeller. En framskrivning av den harmoniske modellen vist i figur 7, gir en temperaturøkning på 0,1 grader i løpet av århundret, dvs godt under 2-gradersmålet 145. En prognose for redusert solaktivitet og solinnstråling fører til en redusert global temperatur av størrelsesorden 1,4 grader i år 2100 (se figur 39) Reduksjon av luftforurensning etter lovgivning i 1970-årene var meget effektiv ved at fjerning av røyk og smog ikke lenger blokkerer sollys som før. Dette har ført til oppvarming i visse områder. Forandring i bruk av land og urbanisering har fjernet vegetasjon som kjøler atmosfæren gjennom fordampning. Avskoging og urbanisering har skapt betydelig øking i lokale temperaturer. Solaktiviteten påvirker jordens klima 147. Alle spesielt varme og kalde tider etter siste istid er tydelig markert i parametre som reflekterer henholdsvis en aktiv eller noe roligere sol (figur 38). Dette er vanlig brukte parametre fra karbon eller beryllium supplert med målinger i moderne tid. Således korresponderer varmeperiodene i Bronsealder, Romertid, Middelalder og i dag inn som en 1000-års syklus som også kan beregnes basert på solsystemets endringer i planetbaner og dermed gravitasjonskrefter mm. Kalde mellomliggende perioder markerer seg med bl.a. Lille istid og Dark Age. Tidsserie av solflekktall fra 10Be konsentrasjoner i iskjerner fra Antarktis (rød) og Grønland (grønn). De korresponderende profiler er fra virkelige rekonstruksjoner korrigert ved lave verdier for solflekker. Den blå kurve viser 14C-konsentrasjon i treringer (skalert) korrigert for variasjonene i geomagnetisk felt. De svarte linjene med piler viser kjente kalde perioder (minima) som Oort (Om), Wolf (Wm), Spører (Sm), Maunder (Ma), Dalton (Da) og Middelalderperioden (Mm). Den blå kurven ligger etter de øvrige kurver pga. sen svekkelse av 14C-signalet. Figur Omsetting av solflekker i kvantitative og beregnede verdier har gitt mer dissens mellom de ulike skoleretninger, men dette endrer ikke de historiske kjensgjerninger. Utstrålingen fra sola opp gjennom historien har før hatt en klar sammenheng med klimaet på jorden. Den virker primært gjennom to mekanismer: variasjon i total innstråling (TSI) og forskyvninger i 43