Vitenskapelig kritikk av IPCCs 2013 Summary for Policymakers

Transkript

1 Klimarealistene Desember 2013 Vitenskapelig kritikk av IPCCs 2013 Summary for Policymakers av Craig D. Idso, Robert M. Carter, S. Fred Singer og Willie Soon.. IPCC har trukket tilbake 11 alarmerende påstander fra tidligere rapporter eller uttalelser av forskere som står nær IPCC. Det nye sammendraget inneholder minst 13 misvisende eller uriktige påstander, og 11 utsagn som er formulert slik at de villeder eller gir et galt bilde av fakta. Introduksjon 1 De forente nasjoners klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC) offentliggjorde den siste utgaven av sammendrag for politikere (Summary for Policymakers (SPM)) den 27. september Den avviker vesentlig fra et utkast datert Juni 2013 som har fått stor oppmerksomhet i de foregående månedene. Den nye SPM avslører at IPCC har trukket tilbake 11 alarmerende påstander fra tidligere rapporter eller uttalelser av forskere som står nær IPCC. Det nye sammendraget inneholder også minst 13 misvisende eller uriktige påstander, og 11 utsagn som er formulert slik at de villeder eller gir et galt bilde av vitenskapelig beviste fakta. To uker før IPCC offentliggjorde sin rapport, ble et alternativt syn presentert av en annen gruppe vitenskapsmenn: Nongovernmental International Panel on Climate Change (NIPCC) (Idso et al.,2013). I motsetning til IPCC er NIPPCs formål å undersøke årsakene og konsekvensene av klimaendringer som helhet eller fra alle sider, istedenfor å finne bevis for menneskeskapte påvirkninger av klimaet. NIPCC-rapporten, Climate Change Reconsidered II: Physical Science motsier mange av IPCCs funn. I den følgende diskusjonen er IPCC-sitatene identifisert med sidenummer i SPM (eks. SPM-3) på samme måte som SPM selv bruker. Kapitlene i NIPCCrapporten som motbeviser IPCCs påstander, er referert som NIPCC, kapittel X. NIPCC rapporten og dens oppsummering for politikerne er tilgjengelig fra 1 Dr. Craig Idso, dr. Robert Carter, dr. S. Fred Singer og dr. Willie Soon er forskere og forfattere av Climate Change Reconsidered II: Physical Science, en omfattende gjennomgang av fagfellevurdert litteratur om klimaendringer, utgitt i september 2013 av Nongovernmental International Panel on Climate Change (NIPCC). 1

2 1. IPCC retrett Elleve uttalelser i 2013 utgaven av SPM er øyensynlig en retrett fra mer alarmerende utsagn i tidligere Assessment Reports (vurderingsrapporter) eller tilhørende forskningslitteratur. Disse endringene ønsker vi velkommen, og de gjør at IPCCs uttalelser sammenfaller bedre med de vitenskapelige realiteter. 1. Oppvarmingsraten i de siste 15 årene ( ; 0,05 o C/tiår) er mindre enn i hele perioden siden 1951 ( ; 0,12 o C/tiår) (SPM-3). IPCC innrømmer for første gang at det har vært en 15 år lang periode uten signifikant oppvarming til tross for en 7% økning i atmosfærisk karbondioksid (CO 2 ). Det erkjennes også at oppvarmingsraten har avtatt i forhold til oppvarmingsraten siden 1951 til tross for en økning på 80 ppm, eller 26% av CO 2 (312 til 392 ppm). Uttalelsen representerer en betydelig endring i IPCCs måte å tenke på, fordi deres påstand om en faretruende oppvarming bygget på antagelsen om at temperaturen øker i takt med CO 2 økningen, ikke bare av og til eller trinnvis. I motsetning til dette har NIPCC dokumentert at temperaturen på en geologisk tidsskala, samt i det 20. århundre og hittil i 21.århundre, ikke har variert parallelt med CO 2 nivået (NIPCC, kapittel 4). 2. Rekonstruksjon av overflatetemperaturen på kontinentene viser med stor sannsynlighet, at enkelte områder gjennom mange tiår i middelalderen ( ) var like varme som i slutten av det 20.århundre (SPM-4). IPCC-tilknyttede forskere har tidligere argumentert med at temperaturen på slutten av det 20.århundre var høyere enn i den varme middelalderen (Medieval Warm Period, MWP). Den beryktede hockeykøllen som kjennetegnet IPCC tredje rapport (2001), og fremdeles er synlig i den fjerde rapporten (2007), fjernet MWP fra de historiske temperaturkurvene ved å vise minimale temperaturendringer i over tusen år, for så å ha en rask stigning av temperaturen i det 20.århundre. Fra en uavhengig undersøkelse av paleoklimatiske datasett, fant NIPCC at MWP har vært et nesten verdensomspennende fenomen, og at temperaturene ofte var like høye eller høyere enn det som ble observert i det 20.århundre basert på termometerdata (NIPCC, kapittel 4). 3. Det er meget sannsynlig at den årlige middelverdien for utbredelsen av havis i Antarktis økte (med) 1,2-1,8% per tiår mellom 1979 og 2012 (SPM-6). IPCC tilknyttede forskere har om og om igjen argumentert med at drivhusgassene ville forårsake oppvarming av overflaten og issmelting både i Arktis og Antarktis. Det er ingen á priori grunn til at høyere CO 2 innhold i luften skulle få isen i Antarktisk til å øke. Faktisk så motsier denne kjensgjerning det som IPCCs klimamodeller beregner. Det er et velkomment at IPCC nå erkjenner de faktiske forhold (NIPPC, kapittel 5). 2

3 4. Juni-utkastet til SPM sa bl.a. Modellene reproduserer generelt ikke de observerte reduksjon i oppvarmingstrend for bakketemperaturen i de siste år (Seksjon D-1, Utkast SPM-10). Selv om denne uttalelsen ble fjernet fra den endelige, godkjente versjonen av SPM, er det åpenbart at IPCCs klimamodeller har feilet ved ikke å vise temperaturutflating de siste 15 (nå 17) år. Til avslutningen av oppvarmingsperioden sent i det 20.århundre, gis det to alternative forklaringer, side SPM-10. Den lange utflating av oppvarmingen skyldes enten en statistisk variasjon, eller akkumulert varme dypt nede i havet. IPCC er tvetydig om hvilken av disse to forklaringene som er riktig, og kan heller ikke forklare hvordan varme kan overføres til havdypet uten først å ha passert overflatevannet. De øverste 700m av havet er ikke blitt varmere siden senest 2003 (Pielke, 2008) (se Kortnytt nr 42/2013). La oss overse denne forvirringen. Det vesentlige er at IPCCs forskere hittil har gjentatt og gjentatt at regnemaskinmodellene deres gir realistiske estimater på fremtidige temperaturer med en pålitelighet som er tilstrekkelig til å brukes i utforming av politikken. Dette er åpenbart ikke tilfelle (NIPCC, kapittel 1). 5. Det er forskjeller mellom simulerte og observerte trender i perioder så korte som 10 til 15 år (eks til 2012) (SPM-10); det er fortsatt liten forståelse av prosesser for skymengde og aerosolvirkning (SPM- 11); og de fleste modeller simulerer en liten nedadgående trend i utbredelsen av sjøisen i Antarktis, dog med stor spredning mellom modellene. Dette er i kontrast til en svak økende trend i observert ismengde (SPM-11). Disse uttalelsene som står i den publiserte utgaven av SPM, peker indirekte til de samme konklusjonene som i punkt 4. ovenfor. IPCC modellene er ikke i stand til å simulere viktige deler av klimasystemet, ikke bare temperaturen. IPCC støtter seg tungt på modeller for å få teoretisk støtte til sine hypoteser om farlig CO 2 -drevet oppvarming. Uttalelsene ovenfor gir en markant svekket tillit til IPCC-modellenes klimafremskrivninger. NIPCCs forskere har hele tiden vært kritiske til at klimamodeller anses å være gode nok for klimaprognoser, men vi erkjenner at modeller utvilsomt har en heuristisk verdi. 6. Det reduserte strålingspådriv (mellom 1998 og 2012) skyldes i hovedsak vulkanutbrudd og den nedadgående fase av den 11-årige solaktivitetsperioden (SPM-11). Med denne uttalelsen markerer IPCC for første gang at solen kan spille en avgjørende rolle i kortvarige klimavariasjoner. Dette er en meget viktig innrømmelse av en forklaring som deles av mange uavhengige forskere: Effekter som skyldes solen har en langt større innflytelse på klimaet enn CO 2. (NIPCC, Kapittel 3) 3

4 7. Likevektspunktet for klimafølsomheten (ECS) 2 er sannsynligvis i området mellom 1,5 o C og 4,5 o C (SPM-11). Et mest sannsynlig estimat for klimafølsomheten kan for tiden ikke gis på grunn av uenighet mellom forskjellige tolkninger (SPM-11, fn 16). IPCCs fjerde rapport oppga et område fra 2 o C til 4,5 o C for ECS. Ved å redusere den nedre grenseverdien til 1,5 o C, har IPCC innrømmet at de er mindre sikre nå på hva utfallet blir enn de var i Faktisk er klimafølsomheten for CO 2 nå like usikker som den var i 1979 da National Academy of Science satte den samme rammen på 1,5 o C til 4,5 o C (Charney et al., 1979). Etter 34 års forskning er man like usikre på hvor mye varmere det blir ved en dobling av atmosfærisk CO2. Bestemmelsen om ikke å angi det mest sannsynlige estimat for ECS er spesiell i IPCCs historie, og indikerer en voksende usikkerhet. Det skyldes sannsynligvis en rekke publikasjoner (som Aldrin et al., 2012; Ring et al., 2012; Lewis, 2013) hvor følsomheten, basert på observasjoner, er estimert til å være mellom 1,2 o C og 2,0 o C, et område som ligger lavere enn IPCCs siste estimat. 8. Den transiente klimafølsomheten (TCR) 3 er sannsynligvis mellom 1,0 o C og 2,5 o C og meget usannsynlig mer enn 3 o C SPM-12). Ved å redusere nedre grenseverdi på TCR til 1,0 o C, vil nå IPCCs anslag om menneskeskapt oppvarming innen slutten av det 21. århundre overlappe de mange uavhengige forskeres estimat på 0,3 o C til 1,2 o C (NIPCC, kapittel 1, seksjon 1.1.5). Ved å sette den øvre grensen til 3,0 o C er IPCCs estimat innenfor rammen av de naturlige klimavariasjonene i de siste 6 millioner år. Fordi dette er lavere enn den temperaturen som planeten vår har hatt for kort tid siden, er det usannsynlig at en slik endring (om det skulle skje) kan være farlig. (NIPCC, kapittel 1). 9. Det er meget usannsynlig at den atlantiske meridionale sirkulasjonen ( the Atlantic Meridional Overturning Circulation, AMOC) vil få plutselige endringer eller kollapse i det 21.århundre med de scenarier vi ser for oss (SPM-17). IPCC indikerte også i sin 2007 rapport at det ikke var sannsynlig at AMOC ville kollapse på grunn av ferskvann fra smeltende is. Men dette forhindret ikke IPCC-relaterte forskere og miljølobbyister fra å hevde at en økning av drivhusgassene kunne forårsake store og skadelige forandringer i havstrømmene. At IPCC gjentar sin vurdering av lav risiko i overensstemmelse med NIPCC (NIPCC, kapittel 9), er derfor både velkomment og viktig. 2 Likevektspunktet i klimafølsomheten er et mål for hvor meget varmere det forventes å bli om CO 2 innholdet i luften fordobles når klimaet når likevekt (>1000 år). 3 Den transiente klimafølsomheten (TCR) er hvor mye varmere det blir ved fordobling av CO 2 innholdet i luften i løpet av 70 år, under forutsetting av at CO 2 innholdet øker med 1% i året. 4

5 10. Global havnivåstigning for vil sannsynligvis ligge i området 0,26 til 0,55 m for RCP2.6 4, 0,32 til 0,63 m for RCP4.5, 0,33 til 0,63 m for RCP6.0 og 0,45 til 0,82 m for RCP8.5. (SPM-18). Det laveste estimatet på 26 cm økning i år 2100 er vesentlig høyere enn de 18 cm som er foreslått av mange uavhengige forskere (basert på ekstrapoleringer av det siste hundreårets målinger). Men det høyeste estimatet på 82 cm er mye lavere enn 1,4 m som ble hevdet av IPCC-relaterte forskere som Rahmstorf (2007) og andre. Alt i alt er disse havnivå projiseringene fremdeles høye når de sammenlignes med observerte trender og de beste anslagene til NIPCC (NIPCC, kapitel 6); samtidig er de lavere enn de alarmerende varslene som ofte blir brukt av media og miljøaktivister. 11. Lav sannsynlighet for at ødeleggelsene øker ved tørkeperioder eller ved tropiske sykloner (SPM-23, Tabell SPM.1). Mange forskningsrapporter av IPCC relaterte forskere, og også tidligere vurderingsrapporter, har argumentert med at CO 2 -økning vil influere både på størrelsen og hyppigheten av sykloner og tørkeperioder. Ved å innrømme at det er lav sannsynlighet for hyppigere og mer omfattende tørkeperioder og sykloner, tilbakekaller IPCC med dette sine tidligere alarmerende påstander. NIPCC presenterer omfattende bevis for at ekstremvær ikke har forekommet oftere eller mer intenst de siste 50 år. De oppsummerer også teoretiske grunner for at farlige værsituasjoner vil bli redusert både i omfang og hyppighet i en noe varmere verden (NIPCC, kapittel 7). 2. Misvisende eller usanne utsagn De følgende 13 utsagn fra IPCC er skrevet på en slik måte at selv om de teknisk sett kan være sanne, eller nesten sanne, er de misvisende om de faktiske forhold. 1. Sannsynlighetsestimater av kvantifiserte usikkerhetsmålinger er basert på statistiske analyser av observasjoner eller modellresultater, eller begge deler, i tillegg til ekspertvurderinger (SPM-2). IPCCs bruk av prosent for å anslå hvor mye vi kan stole på påstandene har fått mye kritikk. Om statistisk analyse av modellresultater har vi følgende kommentarer: For å lage en værmelding, bruker man gjerne gjennomsnittsverdier av flere modellkjøringer for å kartlegge usikkerheten i enkeltvarsler. IPCCs 4 RCP2.6 (Representative Concentration Pathway, RCP) 2.6 er et scenario som stabiliserer strålingspådrivet til 2,6 W m 2 i 2100 uten noen gang å overskride denne verdien. RCP4.5 er et scenario med 4,5 Wm -2 pådriv etc. 5

6 klimamodeller kjøres ikke på denne måten. Deres gjennomsnittsverdier er basert på et statistisk utilstrekkelig antall modellkjøringer, som regel ikke flere enn fem. Som beskrevet av Singer (2013) kan det kaotiske element ved modellering bare kompenseres ved et stort antall datasett. Det er også åpenbart at de forskjellige klimamodellene i CMIP5 5 bruker forskjellig parameterisering og ulike pådriv i beregningen av både nåtidens og framtidens klima. Ingen meningsfull statistisk sannsynlighet kan beregnes ved hjelp av så forskjelligartede modeller - ikke bare pga. statistiske forhold, men også på grunn av struktur og metodikk. 2. Oppvarmingen av klimaet er utvetydig, og mange av de observerte endringene siden 1950-tallet har ikke skjedd tidligere. Denne påstanden er uriktig av to grunner. Selv om IPCCs favoritt-temperaturserie (HadCRUT) beskriver en 0,4 o C temperaturøkning siden 1950, viser andre temperaturserier liten eller ingen oppvarming i det hele tatt i andre del av det 20. århundre. Disse datasettene inkluderer US GISS fastlandsdata, Hadley NMAT SST havoverflate temperatur, Hadley radiosonde data, satellittdata (MSU) og temperaturproxier (NIPCC SPM, figur 4 og NIPCC, kapittel 4). Det er sannsynlig at HadCRUT temperaturdata undervurderer virkningen av tettbebyggelse, for ingen annen menneskeskapt komponent (som drivhusgasser) kan være årsak til denne oppvarmingen. Oppvarmingen etter 1950 som vist i datasettet fra Hadley senteret har omtrent den samme størrelse som den naturlige oppvarmingen mellom 1910 og 1940, og er derfor ikke enestående. 3. Det er så godt som sikkert at havets øvre del (0-700m) er blitt varmere (SPM-4) og det er mest sannsynlig at en vesentlig del av oppvarmingen av dette øvre vannsjiktet (over 700m) fra 1970-tallet er menneskeskapt (SPM-13). Publiserte anslag av havtemperatur eller varmeøkning i havet gjennom det 20.tjuende århundre er basert på unøyaktige data. To grunner til dette er utilstrekkelig geografisk dekning og måleunøyaktighet. Den påståtte økte havtemperaturen på 0,15 o C er faktisk mindre enn målenøyaktigheten i perioden. Nøyaktige målinger av havvarme har bare vært tilgjengelig siden starten av målinger i nettverket med Argobøyene i I de 10 årene har Argo-målingene av temperatur i det øverste havsjiktet ikke vist noen entydig tendens, de har vist konstante temperaturer til tross for 5% økning av CO 2. Det er viktig å være klar over at opptak av varme i havet er en antagelse som er basert på IPCCs modeller, ikke basert på målte verdier. Virkelige målinger ville kreve at endringer i utstråling fra havoverflaten, samt turbulent energi og 5 Coupled Model Intercomparison Project Phase 5 (CMIP5) består av 20 forskjellige grupper som arbeider med klimamodeller og ble enige om å koordinere arbeidet, i hovedsak for å finne hvorfor like modeller ikke ga de samme svarene. (Modellene arbeider med gitte pådriv RCP2.6, 4.5, 6.0 og l 8.5) 6

7 latent varme er kjent med stor presisjon, hvilket ikke er tilfelle med nåværende instrumentering (NIPCC, kapittel 6). 4. Det er nesten sikkert at utslipp av karbonmonoksid (kullos) har forårsaket et positivt strålingspådriv (SPM-9). Karbonmonoksid er en svært reaktiv gass uten vesentlige varmefangende egenskaper. Den har raske kjemiske interaksjoner med hydroksylradikaler som også oksiderer metan i løpet av ca to måneder etter utslipp i atmosfæren. Det er derfor bare ansvarlig for en forsvinnende liten del av et vedvarende strålingspådriv. Å påstå at det er et vesentlig strålingspådriv for karbonmonoksid i det globale klimasystemet, er motsagt i kommentarer fra IPCC-forfatterne selv: Utslipp av meget reaktive, ikke-drivhusgasser (SO 2, NH 3, NO x, CO, NMVOC) kontrollerer mye av atmosfærekjemien, nemlig, troposfærisk O 3, aerosoler, global luftkvalitet, og indirekte mengdene av CH 4 og HFC. Utslippene er vanskelig å kvantifisere eller projisere (Kapittel 11 i AR5 WG I Second Order Draft, uthevelsen er lagt til). 5. Satellittobservasjoner av solens totale strålingsendring indikerer at det siste solminimum var lavere enn de to foregående. Det resulterer i en RF på -0,04 W/m 2 (SPM-9). Denne spesielle konklusjonen kommer fra en artikkel av Fröhlich (2009) fra World Radiation Center. To andre undersøkelser gjort av ACRIM (Active Cavity Radiometer Irradiance Monitor) og RMIB (Royal Meteorological Institute of Belgium) som baserte seg på lignende målinger med andre datareduksjonsteknikker, fant ikke denne reduksjonen av solinnstrålingen. NIPCC rapporten vier stor oppmerksomhet til solens klimaeffekt og oppsummerer de siste forskningsresultater om mekanismene som påvirker solens påvirkning av klima (NIPCC, kapittel 3). 6. Det reduserte strålingspådriv ( ) er primært et resultat av vulkanutbrudd (SPM-10). Det var ingen vulkanutbrudd med betydelig global innflytelse i perioden Netto tilbakekopling av stråling på grunn av alle typer skyer er sannsynligvis positiv. Fortsatt usikkerhet om det er negativ eller positiv tilbakekopling og størrelsen av denne, skyldes at effekten av oppvarming ved lave skyer er usikker (SPM-11). Disse to setningene er selvmotsigende. Om fortegnet og størrelsen på tilbakekoplingen fra lave skyer er usikkert, da er det umulig å være sikker på om netto tilbakekopling fra alle skyene er positiv. Spesielt fordi det er de lave skyene som dominerer energiubalansen mellom havet og atmosfæren nær overflaten. 8. Drivhusgassene bidro, sammen med tilskuddet fra andre menneskeskapte pådriv, til en gjennomsnittelig overflateoppvarming på 0,5-1,3 o C i perioden Avkjølingseffekten fra aerosoler anslås til å være på -0,6 til +0,1 o C Til sammen forklarer disse 7

8 antatte bidragene den observerte oppvarmingen på ca. 0,6 til 0,7 o C i denne perioden (SPM-12) Den antatte oppvarming på 0,5-1,3 o C på grunn av drivhusgassene ligger langt over de 0,6 o C som er rapportert fra HadCRUT, antagelig fordi det er brukt for mye pådriv fra CO2 i modellene. Å redusere oppvarmingen til 0.6 o C er et tilfeldig resultat basert på en subjektivt antatt aerosolpåvirkning. Dette nærmer seg finjustering av modellen til et forutbestemt resultat. Effekten av aerosoler skulle vært vurdert i forhold til både tid og rom, noe dagens modeller ikke inkluderer. Samlet sett er effekten av aerosoler meget kompleks og usikker, og IPCC omtaler bare noen få av mer enn 50 typer aerosoler (NIPCC, kapittel 2). 9. Det er meget stor sannsynlighet for at den menneskelige påvirkning av klimaet utgjør mer enn halvparten av den globale gjennomsnittlige overflatetemperaturøkning fra 1959 til Det beste anslaget av menneskeinduserte bidrag til oppvarming er lik den målte oppvarming i denne perioden. (SPM-12) og Menneskelig påvirkning er påvist i oppvarming av atmosfæren og havet, i endringer i verdens vannsyklus, i reduksjon av snø og is, i den globale gjennomsnittlige havnivåøkning og i endringer i enkelte ekstreme værforhold. Bevis for menneskelig påvirkning har økt siden AR4. Det er ekstremt sannsynlig at menneskelig påvirkning har vært den dominerende årsak til den observerte oppvarming siden midten av det 20-århundre (SPM-12, i tekstboks). Det er en fundamental forvirring i de to første siterte setningene som er i konflikt med hverandre. Er den menneskelige påvirkning mer en halvparten, eller utgjør den hele den observerte oppvarmingen? For det andre, disse konklusjonene er basert på figur SPM.6, som viser en sammenligning av empiriske data og modellresultater for de forskjellige faktorene - også for det globale gjennomsnitt. Det hevdes at bare når det menneskeskapte drivhusgasspåtrykket er inkludert i modellene, vil de sammenfalle med de empiriske dataene. Den underliggende antagelsen er at modellene gir en perfekt representasjon av klimasystemets fysikk, og derfor forklarer nøyaktig alle ulike påtrykk. Dette er en uriktig antagelse fordi våre kunnskaper er langt fra komplette. For eksempel kan ikke modellene si noe om kjente og viktige naturlige påtrykk som bl.a. solens magnetiske aktivitet, og de forskjellige modellene har ulike parametervalg, spesielt de som skal forklare skyenes mikrofysikk (NIPCC, kapittel 1). 10. for overflatetemperaturen er de blåfargede data basert på 52 simuleringer fra 17 klimamodeller som bare brukte naturlige pådriv, mens de rødfargede data er basert på 147 simuleringer fra 44 klimamodeller som bruker både naturlige og menneskeskapte pådriv. For havets varmeinnhold er det henholdsvis 10 simuleringer fra 10 modeller og 10 simuleringer fra 13 andre modeller. For isutbredelse brukes et underliggende sett av modellene som simulerer middelverdier og sesongvariasjoner innenfor 20% av observerte verdier for sjøis for perioden (Arktis: 24 simuleringer fra 11 modeller for både de røde og blåfargede bånd, Antarktis: 21 8

9 simuleringer fra 6 modeller for både de røde og de blåfargede bånd) (Utkast SPM, juni 2013, figur SPM.6 tekst). Selv om dette er fjernet i den endelige SPM, var dette forklaringen i juniutkastet om prosedyren som ble brukt for å tegne figur SPM.6. Figuren er beholdt i den endelige SPM. Forklaringen beskriver ikke en rigorøs gjennomsnittsberegning. En slik prosess krever et homogent datasett og en objektiv presentasjon av modellenes simuleringer, ikke en sammenligning av utvalgte områder for å finne det resultatet man ønsker seg. Essensen er at rigorøs midling ikke skal være basert på plukking av de fineste kirsebærene (NIPCC, kapittel 1). 11. Menneskets innflytelse på klimasystemet er fastslått. Det fremgår tydelig ved økningen i drivhusgassene i atmosfæren, positivt pådriv, observasjon av oppvarmingen og forståelsen av klimasystemet (SPM- 10). Påstanden er en sterk overdrivelse. Den økende drivhusgasskonsentrasjonen vil selvsagt forårsake oppvarming ved første øyekast, men er avhengig av klimaets følsomhet for de involverte gassene (som er et høyst diskutabelt felt), samt type og størrelse av de forskjellige tilbakekoplinger. Om noen menneskerelatert oppvarming er av målbar størrelse er et åpent spørsmål. I tillegg må det sies at uttrykket positivt pådriv er overflødig, da det er åpenbart hva drivhusgassene gjør. Hvor mye varmere det er blitt siden midten av det 20.århundre er også en diskutabel sak i seg selv, avhengig av hvilket datasett som brukes og om deres korreksjoner tar høyde for varmetopper i tettbebyggelser (NIPCC, kapittel 4, seksjon og se også punkt 2. ovenfor). 12. Det er meget sannsynlig at det er et vesentlig menneskeskapt bidrag til den globale økningen av havnivået siden 1970-tallet. Dette er basert på stor sikkerhet om menneskeskapt innflytelse på de to viktigste faktorene som regulerer havnivået, termisk utvidelse og smelting av isbreer (SPM-13). Ingen empiriske bevis støtter denne påstanden. Referansene til menneskeskapt innflytelse på økningen i havnivået på grunn av termisk utvidelse og smeltede isbreer er kun antagelser og resultater fra klimamodeller. Økning av havnivået har pågått siden lenge før menneskene ble til, og med nivåendringer som er høyere enn i dag, er det ingen observasjoner som støtter dette utsagnet (NIPCC, kapittel 6). 13. For RCP8.5 vil havnivået øke i år 2100 til 0,52 0,98 m, med en årlig vekst i på 8 til 16 mm/år (SPM-18). Det scenariet som er valgt, (RCP8.5) er det mest ekstreme av fire nivåer (det sterkeste drivhuspådrivet) som setter pådrivet til 8,5 W/m 2, eller likt med et CO 2 nivå på 1313 ppm i Meget få forskere mener at dette er et realistisk scenario. Disse ekstremt hurtige endringene i havnivået er fraværende i de andre tre scenariene i den 5. rapporten (Fifth Assessment Report). 9

10 3. Villedende språk som gir en gal fremstilling av vitenskapen De følgende 11 uttalelser fra IPCC skaper et uriktig inntrykk av enten vitenskapelig sikkerhet, gir falsk alarm, eller synes å være valgt for å hindre konklusjoner som er motstridende til IPCCs tro på farlig menneskeskapt oppvarming. 1. de følgende uttrykk er brukt for å vise den vurderte sannsynlighet av et utfall eller resultat: så godt som sikkert % sannsynlig, svært sannsynlig: % sannsynlig: %, like sannsynlig som usannsynlig: 33-66%, usannsynlig: 0-33%, meget usannsynlig: 0-10%, eksepsjonelt usannsynlig: 0-1%. Andre utrykk (ekstremt sannsynlig: %, mer sannsynlig enn ikke >50-100% og ekstremt usannsynlig 0-5%) kan også brukes når det passer (SPM-2). Denne terminologien er ikke vitenskapelig. Den er utelukkende brukt for å gi et falskt inntrykk av økt statistisk sannsynlighet i de nyere IPCC-rapportene. Bruken av disse uttrykkene er ikke basert på grunnleggende statistiske prøver eller numeriske analyser, som er det vanligste for å gi meningsfylte konfidensintervaller. Isteden bruker IPCC kvasi--numeriske konfidensintervaller som representerer ekspertenes oppfatning, en prosess som ikke er veldig forskjellig fra en håndsopprekning rundt et diskusjonsbord. Terminologien gir et inntrykk av vitenskapelig rettskaffenhet for en prosess som er åpenbar subjektiv og har blitt kritisert av mange (se IPCCevalueringen utført av Interacademy Council, 2010, kapittel 3). 2. Hver av de tre siste tiårene har jordens overflate suksessivt blitt varmere enn i noen andre tiårsperioder siden 1850 SMP-3). Påstanden er riktig, men meningsløs som en analyse av klimaendring. Denne oppvarmingen er en naturlig tilbakeføring fra Den lille istid og det er intet bevis for at det er en følge av økende CO 2. En kunne eksempelvis skrive om sommeren på den nordlige halvkule at hver av de tre månedene april, mai og juni er blitt varmere enn alle måneder etter november, og at juli var den varmeste. Alle klimadata er forskjellige og varierer rytmisk i perioder på flere år, flere tiår, hundreår og årtusen. Ingen konklusjoner kan trekkes på basis av en kortvarig avkjølende eller oppvarmende tendens over noe få tiår, med mindre det er sammenlignet med de normale periodiske variasjonene. 3. Det globale gjennomsnitt av land- og havoverflate temperaturdata, viser en lineær oppvarmingstrend på 0.85 o C i perioden (SPM-3). Perioden er ikke spesielt viktig om en ønsker å teste hypotesen om farlig global oppvarming, for det var bare i den andre halvdel av det 20.århundre at drivhusgassene hadde tilstrekkelig konsentrasjon til å gi en målbar effekt på klima. Dette er et subjektivt valgt intervall for å gi inntrykk av en stor grad av oppvarming, men feiler i muligheten til å skille mellom temperaturtendens og temperaturnivå. 10

11 4. På den nordlige halvkule var den varmeste 30-års perioden i de siste 1400 år (SPM-3). Det man diskuterer er det globale klima, ikke klimaet på den nordlige halvkule. Om det hemisfæriske klima er temaet, bør man også ha nevnt at satellittmålinger har vist liten eller ingen oppvarming på den sørlige halvkule siden Også USAs temperaturdata viser at den markante varmebølgen på 1930-tallet er høyere enn den i siste del av det 20. århundre. Uansett, de samme innvendinger gjelder denne påstanden som den andre påstanden i denne seksjonen. For at en påstand skal være relevant, selv om det gjelder begge halvkuler og er sann, må vurderingene gjøres for en lengre tidsperiode i klimasammenheng. 5. Det er så godt som sikkert at den globale troposfæren er blitt varmere siden midten av det 20.århundre (SPM-4). Dette er et annet trivielt vitenskapelig utsagn som ikke reflekterer det faktum at temperaturstigningen er så liten at den ikke burde skape bekymring, og kan like gjerne skyldes naturlige årsaker som noe annet. I tillegg unnlater påstanden å nevne at det ikke har blitt varmere i den tropiske troposfæren slik modellene beregnet skulle skje ( missing hot spot ). Den kontekstuelle implikasjon av menneskelig årsakssammenheng er uberettiget. 6. Rekonstruksjon av overflate-temperaturen på en kontinental skala viser, med stor sannsynlighet, den multi-tiårige perioden i den varme middelalderen (Medieval Climate Anomaly) (SPM-4). Medieval Climate Anomaly er en frase som ble tatt i bruk av IPCC for et par år siden for å unngå å innrømme at temperaturen den gang sannsynligvis var høyere enn i den siste delen av det 20.århundre. Uttrykket Medieval Warm Period (den varme middelalderperioden, MWP) er det vi kjenner fra historien, og er en mer nøyaktig beskrivelse. Tusenvis av fagfellevurderte publikasjoner om MWP gir ingen bevis for at den høye temperaturen og været i den perioden var unormalt og ikke var påvirket av annet enn naturlige årsaker (NIPCC, kapittel 4). 7. Det er meget høy sannsynlighet for at disse tap (av is) er hovedsakelig fra den nordre antarktiske halvøy og Amundsens havområde i Vest-Antarktis (SPM-5). Dette er et bedrag ved utelatelse. Det som ikke sies, er at det kun er den antarktiske halvøyregionen, som inneholder 11% av antarktisk isvolum, som er utsatt for oppvarming og smelting, og at dette skyldes regionale faktorer og ikke CO 2 nivået. Utelatt er også det faktum at temperaturen har falt siden 1950 i det indre av den dominerende antarktiske isflaten, hvor isvolumet enten er stabilt eller langsomt økende, noe som også gjelder den antarktiske havisen. (NIPCC, kapittel 4 og 5). 8. Juni-utkastet til SPM hadde en påstand det er så godt som sikkert at det globale havnivået har akselerert i de siste to hundreårene (SPM-utkast-5). Dette utsagnet var fjernet i den siste publiserte utgaven. 11

12 Tidsperioden siste to hundreår er et uttrykk som nøye omgår det pinlige faktum at i de siste 50 årene med økende menneskeskapte CO 2 utslipp, synes det som om det har vært en oppbremsing av denne økningen (NIPCC, seksjon side 787; Watson 2011). 9. Det er meget høy sannsynlighet for at det maksimale havnivået i den forrige mellomistiden var minst 5 meter høyere enn i dag (SPM-7). Den åpenbare hensikten med dette utsagnet er å antyde at høyere temperaturer i dag kunne resultere i like stor stigning i havnivået. Havnivået var faktisk høyere i Eemian mellomistiden ( år siden) enn den har vært i Holocen ( år siden til i dag). Hovedgrunnen til dette er at jordbane-eksentrisiteten var mye større den gang enn nå, noe som medførte store halvårlige solinnstrålingsforskjeller og mer innstråling om sommeren på de nordligste breddegradene hvor store ismasser smelter og vokser. Amplituden til sesongvariasjon i solinnstrålingen i Eemian var ca. 230 W/m 2 mot 90 W/m 2 i dag (Laskar et al., 2011). Derfor er det villedende å sammenligne havnivået i Eemian og Holocen. 10. Havet har absorbert ca 30% av den utstrålte menneskeskapte CO 2, og det har forårsaket en forsuring av havet (SPM-7). Dette er alarmerende og vitenskapelig feilterminologi. Det henvises til en usikker måling av en liten reduksjon i havets alkaliskhet. IPCC vurderer sannsynligheten for fremtidig ph endring ved å bruke usertifiserte regnemaskinmodeller som man vet er upålitelige. Dessuten, skulle den simulerte endringen skje, til tross for havets store bufferkapasitet, ville det bare resultere i en liten reduksjon i det basiske nivå på ca. 0,1 0,2 ph-enheter ved RCP2.6s CO 2 scenario. Skulle dette hende, er det ikke nødvendigvis skadelig for livet i havet. 11. Den samlede naturlige RF [strålingspådriv] fra endringer i solinnstråling og stratosfærisk vulkansk aske, utgjør bare et lite bidrag til netto strålingspådriv gjennom det siste hundreåret, unntatt for korte perioder med store vulkanske utbrudd (SPM-10). Enda en påstand som er sann men samtidig dypt misvisende. Solens effekt på jordens klima er mye større enn de beskjedne variasjoner i den totale innstrålingen. Den inkluderer magnetfelt og partikkelstrømer i solvinden, som influerer på den galaktiske kosmiske strålingen. Disse effektene er stort sett ignorert av IPCC. Med hensyn til klimaeffekten av nylige vulkanutbrudd, er mønstret av utbrudd over tid uforutsigbart på mange måter. Derfor kan ikke et vulkanutbrudd som observeres i en kort og tilfeldig periode tas som noe typisk eller forutsigbart som vil skje i den neste tilsvarende periode. 12

13 4. Råd til politikere Mellom 1988 og 2001 (tiden for utarbeidelse av de tre første IPCCrapportene) var FNs klimapanel den eneste internasjonale institusjon som ga regjeringene råd vedrørende påstanden om global oppvarming. Ved dannelsen av Nongovernmental Panel on Climate Change (NIPCC) i 2003 begynte en annen og uavhengig gruppe vitenskapelige sakkyndige å ta form. Nå, ved utgivelsen av de nye 2013 rapportene fra både IPCC og NIPCC, er det tilgjengelig grundige sammenlignende vurderinger av rapportene, som du kan lese i denne analysen. IPCCs grønt lags rapport kan sammenholdes med rødt lags rapport fra uavhengige forskere. Med bakgrunn i de samme fagfellevurderte vitenskapelige artikler, har forskere fra IPCC og NIPCC kommet til diamentralt forskjellige konklusjoner. IPCCs forskere forblir alarmister om trusselen om menneskeskapt global oppvarming, selv om de innrømmer at observasjoner ikke stemmer med deres modellbaserte spådommer. De er tilbakeholdne i å vedgå tidligere feil og referere ny forskning som utfordrer deres hypotese om menneskeskapte, farlige klimaendringer. I sterk kontrast finner NIPCCs forskere ingen robuste fakta som peker på en farlig menneskeskapt oppvarming. De finner at null-hypotesen at de observerte endringene i klima skyldes naturlige variasjoner ikke kan avvises. NIPCCs forskere er åpne for ny kunnskap og videre debatt. I 2013 har enhver politiker eller kommentator et ansvar for å være fullt orientert om argumentene og konklusjonene fremført av begge disse institusjonenes klimarådgivere. I henhold til dette presenterer vi de vesentligste konklusjonene i NIPCCs siste rapport slik de er formulert i oppsummering for politikerne: 1. Vi konkluderer med at verken hastigheten i endring av eller størrelsen av de rapporterte tjuende århundrets overflatetemperaturer er utenfor rammen av naturlige variasjoner, heller ikke at de var uvanlige i forhold til tidligere deler av jordens klimatiske historie. Videre at solens pådriv er viktigere for temperaturendring enn hva som er anerkjent av IPCC i dag og at det ikke finnes bevis for at en 2 o C temperaturøkning (av hvilken som helst årsak) er skadelig. 2. Vi konkluderer med at det ikke foreligger entydige bevis for negative endringer av det globale miljøet grunnet menneskeskapte CO 2 utslipp. Spesielt vil vi nevne at våre isområder ikke smelter med økt hastighet; havnivået øker ikke med unormal hastighet; ingen systematiske endringer er dokumentert når det gjelder nedbør, verken omfang eller intensitet i ekstreme meteorologiske tilstander; og vi mener at frigjøring av metan til atmosfæren fra permafrost eller undervanns gasshydrater er usannsynlig. Vi mener at den nåværende generasjon av globale klimamodeller ikke er i stand til å gi sikre estimater av klimautvikling, ikke engang for det nærmeste tiår, og langt mindre for en hundreårsperiode som har vært vedtatt av 13

14 politikere. Resultatet fra slike modeller bør derfor ikke brukes for å veilede politikere før de er validert og vist seg å ha forutsigbar verdi. 14