Elen Betanzo. Og hjertet mitt bare. Gyldendal

Transkript

1

2 Elen Betanzo Og hjertet mitt bare Gyldendal

3 Det er altfor trist. Her ligger jeg og ser på de som drar. Her ligger jeg på plenen og ser opp i himmelen. Flyene som tar av og reiser vekk, ut av byen, ut av landet. Her ligger jeg og er avskjedskomité. Og jeg. Jeg skal ingen steder. Mor og Are jobber hele sommeren, og jeg ligger igjen på plenen utenfor leiligheten og gjør ingenting. Halve sommerferien er allerede over. Det er sol, heldigvis. Jeg kan jo lyge? Si at jeg også har vært i Spania? Jeg kommer til å være like brun som de andre uansett, jeg ligger jo bare her i bikinien min. Jeg brenner i sola. Jeg brenner alene i sola. Jeg er helt svartbrent i kantene, sier mor. «Emma?» Ja, det er meg. «Emma?» Noen roper på meg. Så rart. Jeg vrir hodet mot hekken og kjenner samtidig hvordan nakken begynner å verke, hvordan jeg plutselig hutrer og skjelver, hvordan viruset kryper innover i kroppen min og overmanner meg.

4 Hester Johnson

5 Jeg fryser. Jeg ligger i sofaen og ser opp i taklampa. «Kan du slå av lyset før du går?» spør jeg. Mor står foran speilet i gangen, kommer inn da jeg snakker til henne, legger hånda på bryteren. «Er det noe annet du trenger?» spør hun, hun står midt i rommet og ser på meg. Hvite sykehusklær og joggesko. «Jeg er så varm», sier jeg. «Og så blir jeg plutselig så kald.» Mor løper ut på kjøkkenet, jeg hører at hun fyller en bøtte med vann. Å nei. Vannet skvulper da hun setter bøtta ved sofaen. Et kjøkkenhåndkle flyter i vannet. Hun vrir det opp og legger det over panna mi. «Au», sier jeg. «Nå har du det ikke godt», sier mor og pakker teppet om meg. Tungt teppe. Ullen stikker. Dråper fra kjøkkenhåndkleet renner nedover halsen min. «Hils Rita fra meg og si tusen takk, at hun er en engel», roper mor fra gangen. Hun lukker og låser døra. Fred. Men. Jeg svetter under ullteppet, T-skjorta klistrer seg til kroppen. Hvis jeg stikker føttene ut fra teppet, blir jeg kald igjen med en gang. Små skritt over gulvet. Det er Maja. Jeg kjenner det i hjertet når Maja kommer. Hun har lyserød munn og skarpe klør. «Kom», lokker jeg. Hun hopper opp på magen min, stryker seg inntil hånda mi, mjauer med den lyse, lyse kattelyden sin. Når jeg koser med Maja, må jeg alltid knipe kjevene hardt sammen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg kan knuse Maja hvis

6 jeg vil. Lille, søte Maja. Hun legger seg til rette på magen min. Vi døser begge to. Majas maling er min sovemedisin. I halvsøvne ser jeg for meg Ronja og Siri. Det må jeg slutte med. Siri er på en gresk drømmeøy hvor havet er så blått at det ser falskt ut. Ronja er på rideleir på Jørpeland, ikke så eksotisk kanskje, men tenk hvor mange nye venner hun får. Jeg har ikke fått en eneste ny venn denne sommeren. Siri ligger og flyter i vannet hver dag, har sikkert blitt kjempefin og brun. Lyst hår som blir enda lysere. Tenk om hun treffer en gutt. Nøkkel i døra, og jeg setter meg litt opp. Rita vet det kanskje ikke, men låsen har vært vanskelig siden mor brakk nøkkelen inni der for flere uker siden. Rita vrikker og vrir på nøkkelen. Man må bruke en spesiell teknikk. Til slutt går det. «Hei!» roper jeg mot gangen og skyver meg lenger opp i sofaen. Poseknitring og sko som blir sparket av. Maja hopper raskt ned fra sofaen og blir borte. Så står han der, i døråpningen. «Hei», sier Hester. «Hei», sier jeg og ser sønnen til Rita. «Du husker meg?» «Ja» sier jeg, stemmen min er så lav. «Kunne ikke Rita komme selv?» «Hun måtte jobbe. Jeg sa jeg kunne hjelpe deg, hadde ikke noe å gjøre i kveld uansett.» Under teppet fryser jeg. Ansiktet mitt er kjempevarmt. Nå kjenner jeg hvor fett håret mitt lukter, jeg har ikke dusjet på to dager.

7 «Er du sulten?» spør han. «Egentlig ikke.» Jeg føler meg plutselig kvalm. «Hun har kjøpt bacon, egg, fløte, løk og pasta.» Han ser ned i posen. «Og en sånn basilikum.» Hester løfter posen fra gulvet. «Jeg tror jeg lager det, jeg. Carbonara. Det tar ikke lang tid, sa mamma.» Nå er det en gutt i leiligheten. Han står inne på kjøkkenet og lager mat til meg. Han lager mye lyd. Han åpner altfor mange skapdører. Han vet ikke hvor ting er. Jeg må sjekke hvordan jeg ser ut. Jeg sniker meg ut fra teppet og løper på do. Ansiktet mitt er fullt av røde flekker, håret mørkt av svette. Jeg lukter. Jeg vasker ansiktet, lar såpa skumme i hendene. Tilbake under teppet lytter jeg til lydene. Vannet som han lar renne mens han gjør andre ting. Kniven som kutter. Skrittene på vei mot stua. Jeg retter meg opp. Han kommer inn med et glass i hånda. «Litt cola?» Jeg drikker en slurk, selv om hele kroppen min stritter imot da den kalde væska renner ned gjennom halsen. «Du er virkelig syk, du», sier Hester og setter seg i sofaen ved føttene mine. Jeg skal akkurat til å si noe da jeg kjenner lukta. «Er det noe som brenner?» Han løfter hodet og snuser ut i lufta. «Det lukter brent!» Løper ut på kjøkkenet. Jeg hører ham romstere rundt der ute. Metall som slår mot benken, fresende vann. «Jeg håper du er glad i brent løk?» roper han.

8 «Jeg elsker brent løk.» Melding fra mor: Rita måtte plutselig også jobbe! Hester kommer innom i stedet, håper det ikke gjør noe, skatten min. Klem. Hva skal vi snakke om? Skal han også spise? Her? Sammen med meg? Skrittene hans går mot stua igjen, raskt griper jeg fjernkontrollen og skrur på tv. Idet han kommer inn, ligger jeg og nistirrer på en tv-shop-reklame for et hjemmetreningsapparat med stepfunksjon. En dame i svart tights viser hvordan apparatet fungerer, hvite tenner mot kamera, lår som går opp og ned. «Pasta carbonara», sier han og setter tallerkenene og basilikumplanten på bordet. På tallerkenen ligger det hauger med pasta. Oppå der igjen noen svartbrente løkog baconbiter i en hvitgul saus. Det lukter sterkt av parmesan. Hester river blader av basilikumen, og dermed velter hele planten. Jord utover bordet, oppi tallerkenen min. «Tja, dette gikk vel ikke særlig bra», sier Hester og tar bort den verste jorden fra retten, jeg ser at han skjelver på hånda. «Jeg liker jord også, jeg,» sier jeg og håper at han skal le. Han ler. Jeg snurrer pasta rundt gaffelen og stapper den i munnen, sier «mmm» med munnen full av jord, parmesan og pasta. «Godt», sier jeg etterpå. «Ikke tull», sier Hester og holder en pute opp foran ansiktet. «Jeg er så flau.» «Ikke vær flau», sier jeg, «jord i pastaen kan skje den beste.»

9 Hester nikker, og øynene hans ler mens kinnene hans er dypt, dypt røde, og da ser jeg at han har brune øyne. Han har brune øyne. «Skal du kjøpe det apparatet der?» spør Hester og snur seg mot skjermen, nikker mot den dumme lårdama. «Nei.» Han tar kontrollen og bytter kanal, blar seg fram til han finner et dansekonkurranseprogram. «Dette her er vel noe for deg», sier han og ser på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg plutselig så stolt da han snakker om meg. «Ja.» Vi ser på et par som danser tango foran en rekke med dommere. Mannen er en profesjonell danser, kvinnen en norsk kjendis, hun er veldig pen. «Jeg pleier ikke å ha på meg dette her, altså», sier jeg. «Jeg pleier ikke helle jord over pastaen heller.» Jeg slår ham på armen. «Hvordan føler du deg nå?» spør han. «Litt bedre.» Han har brune øyne. «Hvorfor heter du Hester, egentlig?» «Det kan jeg takke min amerikanske far for. Det er kanskje det navnet i verden som fungerer aller dårligst på norsk.» «Hvorfor det?» «Aldri kall ungene dine noe som kan bety flere ting.» «Jeg synes det er litt fint, jeg.» Rommet lukter parfyme. Og den er ikke min. Hester sitter rett ved siden av meg og ser på et danseprogram. «Sykt», sier Hester da mannen løfter dama over hodet

10 og holder henne der mens hun ligger rett som en planke i lufta. «Sykt», sier jeg og ser for meg Hester som løfter meg opp og holder meg. Jeg kan ikke for det. Jeg drikker cola altfor raskt, kullsyren river i halsen. Da programmet er ferdig, reiser han seg. «Du burde vel kanskje hvile litt, du som er syk?» Jeg nikker. Jeg vil at han skal bli helt til mor kommer hjem. Og enda lenger. Men jeg reiser meg ikke fra sofaen før jeg hører ytterdøra slå igjen. Kjenner meg plutselig helt våken. Jeg prøver å rope på Maja, men hun kommer ikke. Dumme katt. Jeg går bort til vinduet og kikker etter ham, men han er ikke der. Og det er rart, men jeg kan faktisk kjenne hjertet mitt der jeg står i vinduet og speider. Det slår og slår og slår.