sopp og nyttevekster årgang 5 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 5 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 AUGUST INNHOLD årgang 5 - nr Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Postboks 61 Blindern, 0313 OSLO Telefon: / Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Wenche Eli Johansen (nestleder), Edvin Johannesen, John Bjarne Jordal, Per Marstad, Siv Moen Varamedlemmer: Per A. Bergersen, Rie Aleksandra Rørstrand, Inger Lise Walter Daglig leder Bente Rian Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 3600 Forside: Blodhette Mycena haematopus. Foto: Per Marstad. Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 6 Gro Gulden 70 år... 7 Tema: Skjønnheten og udyret Om det vakre Per A. Bergersen Intervjuer...11 Soppenes avskyelige problem Klaus Høiland Med blomster på menyen Sofie Grøntvedt Railo If you can t beat them eat them! Anne Merethe Mathisen og Reidar Haugan...23 Nyttevekst og Sopp i fokus Bærekraft Amy Lightfoot Blinkskuddet Blekksopp et malemedium med særpreg Lilly Stokke Myk kråkefot en plante med mye energi Rolv Hjelmstad Svartgubbe gjenfunnet på Ringerike Terje Spolén Nilsen Bokanmeldelse Notiser Boletaria Program for medlemsforeningene Boletaria Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith

3 Sotriske Lactarius lignyotus. Foto: Jens H. Petersen/MycoKey. Se også og Brennesle Urtica dioica. Foto: Rolv Hjelmstad. Hygrocybe sp. Foto: Thor Dahl. Om det vakre Rødt er kjærlighetens farve, det er bringebærdrops i pikemunn og heftige solnedganger. Rødt er vakkert vil de fleste si. I soppriket er farven for eksempler hyppig å finne i slekten fagervokssopp Hygrocybe. Brunsort tenker de færreste på som en vakker farve, og hvitt oppleves oftest nøytral også i estetiske sammenhenger. Hvorfor synes likevel flere av oss at sotriske Lactarius lignyotus er vår aller vakreste sopp? Er det kontrasten? Den fløyelsaktige hattoverflaten? Rødfarven (rosa) sniker seg inn i denne artens skiver etter hvert. Men blir den penere av det? Nei, tvert i mot! Estetikk er et eget fag; det handler om sansenes oppfatning av våre omgivelser. I et papirmedium som sopp og nyttevekster kan vi vanskelig avbilde andre sanseinntrykk enn øyets. Men vi er utstyrt med en hjerne også, og den vil tolke, bearbeide og til og med forvrenge. Er brennesle Urtica dioica en stygg nyttevekst? Kanskje ikke, men den brenner! Og da så... Mange av oss mener at stankkremle Russula foetens er noe av det ekleste som finnes. Den lukter motbydelig og er ekkel å ta på. Men er den stygg? Eller for å spørre på en annen måte: Klarer vi å isolere selve synsinntrykket uten at hjernen bringer inn luktinntrykket? Forventninger, oppdragelse og erfaring bidrar til våre oppfatninger. Høsten er den vakreste årstiden. Ikke mange er uenige i det. Men spør du om om favorittårstid så vil mange foretrekke en av de andre. Den herlige (les: varme) sommeren er slutt og den fryktelige (les: kalde) vinteren står for døren. Høsten er blitt et varsel om trangere tider istedenfor en selvstendig sanseopplevelse. Uansett: Her er høsten, og vi har spurt et knippe entusiaster om deres favoritter blant sopper og vekster. Hvilke er vakrest? Og: Finnes det stygge vekster? PER A. BERGERSEN 10 - pab@kanonit.no Stankkremle Russula foetens. Foto: Kolbjørn Mohn Jenssen.

4 Berit Lemme, Arendal Intervjuet av Inger-Lise Fonneland Min venninne gjennom 30 år, Berit, ville ha meg med på sopptur, og jeg var ikke vanskelig å be. Skogen bugnet, kurvene fyltes og dagen var god å leve. Det er så mange grunner til å plukke sopp. For noen er det først og fremst matauk og mulighet for spesielle kulinariske opplevelser. For andre er det interesse for mykologi som vitenskap, og for atter andre er skjønnhetsopplevelsen vesentlig. Berit, hvilken er den vakreste soppen du vet om? - Hjelp, dette var vanskelig; det er så mange vakre, og det er så mange måter å være vakker på. Hvis jeg skal skjære igjennom og velge én, tror jeg det må bli rød fluesopp. Riktignok er den vanlig noen ville si triviell og mye avbildet, men det siste er vel ikke uten grunn. Den er så farverik og staselig og strutter av selvtillit der den står og stråler i bjerkekrattet. Den er ja, rett og slett VAKKER! Jeg har mange ganger irritert meg over at den ikke er spiselig får så lyst til å plukke den. Finnes det stygge sopper? - Også et litt vanskelig spørsmål. Stygge i seg selv nei, jeg kan ikke komme på noen. Alle har en slags skjønnhet i mine øyne. Det nærmeste jeg kommer stygge sopper er de som er stygge i kraft av å være råtne og nedbrutt, f.eks. den forhenværende honningsoppen der. Noen vil kanskje si at selv forfallet kan ha et element av skjønnhet, men nå skal vi ikke gjøre det for vanskelig og dyptpløyende. Jeg er enig med deg; de honningsopprestene der er ikke vakre. Bilder fra toppen: Berit med dagens fangst. Rød fluesopp Amanita muscaria. Forhenværende honningsopp Armillaria sp. Foto: Per Marstad. Torill Gisholt, Oslo - Strutseving er et eventyr å plukke. Jeg har sett den i årevis uten å vite hvor god den er å spise. Også så elegant, da! - Brennesle liker jeg ikke. Den stikker og svir og minner meg om intenst ubehag. Men stygg...? Jeg går iallfall utenom med bare sommerlegger! Til venstre: Strutseving Matteuccia struthiopteris. Til høyre: Brennesle Urtica dioica. Foto: Inger Lise Fonneland. Foto: Per Marstad. Foto: Foto: Inger Per Lise Marstad. Fonneland. 11

5 Soppenes avskyelige problem hva Darwin ikke studerte Sopplukkere vet at det vi kaller sopp egentlig bare er formeringsorganene, fruktlegemene. Det er her sporene blir produsert etter en sinnrik kjønnsprosess, som jeg ikke vil dvele ved. Sporene kan være ascosporer dersom de blir produsert i sporesekker, asci, hos sekksporesoppene; eller basidiosporer dersom de blir produsert på sporestilker, på basidiene, hos stilksporesoppene. Inntil vi nylig begynte å bruke DNA som et viktig identifikasjonsverktøy, ble alle de større soppene (storsoppene) vi finner i skog og mark primært beskrevet og bestemt på bakgrunn av fruktlegemenes utseende. Og fremdeles baserer mesteparten av soppsystematikken seg på fruktlegemene i en ubrutt tradisjon fra Carl von Linné og Elias Fries dager. Nå som vi i år feirer Charles Darwins 200 års fødselsdag og 150 års jubileum for hans Origin of Species den viktigste bok som er skrevet om levende ting kan det jo være på sin plass med noen refleksjoner. Darwin beskjeftiget seg riktignok ikke med sopp, unntatt at han beskrev noen arter fra Sør-Amerika da han i sin ungdom reiste jorda rundt med skuta Beagle. Men hadde han likevel inkludert soppene blant alt det andre han studerte for å finne momenter til evolusjonsteorien (merk: Darwin brukte sjøl aldri ordet evolusjon ), hadde han utvilsomt funnet dem som et like avskyelig problem, som han en gang skrev om de dekkfrøete blomsterplantenes opprinnelse (som ennå ikke er tilfredsstillende løst). Hvorfor er det for eksempel så mange nærstående sopparter som deler nesten identisk økologi? Tenk på alle de nærstående slørsoppartene som danner mykorrhiza med ett og samme grantre. Hvilken betydning for Fig. 1. Grann styltesopp Tulostoma brumale. Røyksopp-jordstjerneformen er utviklet minst fire ganger uavhengig av hverandre i soppriket. tilpasningen til omgivelsene (såkalt KLAUS HØILAND (tekst og foto) 14 - klaus.hoiland@bio.uio.no

6 adaptiv verdi) har alle de ulike fargene, formene og strukturene på fruktlegemene? Enn si alle de forskjellige luktene? Reddik, rødbeter, mel, pelargonium, oregano, anis, sæd, varmt jern ( Lokomotivengeruch i Mosers Kleine Kryptogamenflora.) Hvorfor er noen fruktlegemer dødelig giftige? Med giftstoffer produsert etter kompliserte biokjemiske synteser. Går vi under jorda blir vi slått av en like stor ensartethet som den formvariasjonen fruktlegemene oppviser. Har vi sett ett mycel, har vi sett dem alle! Riktignok, forskjeller fins, men ikke vesentlige nok til at soppforskerne før DNA-metodene hadde noen gode framgangsmåter til å skille artene. Noe liknende gjelder også mykorrhizastrukturene. Visse ulikheter er det, men vi kommer ikke lenger enn til å bestemme visse slekter eller familier. Bare noen ytterst få arter kan gjenkjennes under jorda, med gulltråd Piloderma croceum og den svarte Cenococcum geophilum som de mest kjente eksemplene. Likevel må vi huske på to ting: (1) Evolusjonen foregår like mye under jorda som over jorda, og det evolusjonære presset på mycelet og mykorrhizastrukturene er nok vel så kraftig som på fruktlegeme. Husk at dette er soppens virkelige vesen, fruktlegemene er bare noen mer eller mindre flyktige strukturer som kun står i formeringens tjeneste. (2) Våre primatøyne er fiksert på form og farge på enhetlige strukturer, ikke på de løst sammenvevde Fig. 2. Stanksopp Phallus impudicus. Utseendet fornekter ingen, og lukta har klar betydning: tiltrekke de som liker slikt åtselfluer som sprer sporene. hyfetrådene som utgjør soppmycelet. Vi har evolvert mot å se frukter, blomster, ansikter, jaktbart vilt, farlige rovdyr, slanger, edderkopper osv. Heri inngår også soppenes fruktlegemer. Sult, frykt, sosial tilpasning og sex har bygget opp vår sanseverden! Et eksempel: Et barn ser forskjell på epler og pærer, nesten uten å ha lært det; men å se forskjell på et epletre og pæretre krever kompetanse i botanikk eller gartnerfaget. Kort sagt, vi er tilpasset å se avgrenset symmetri, men ikke like gode til å skjelne fraktale mønstre som et greinsystem eller mycel. Av dette kan vi slutte at vi lett ser den evolusjonen som måtte ha utformet et fruktlegeme, men ikke den tilsvarende evolusjonen som har formet et mycel! En forsøksvis oppstilling av form og struktur hos fruktlegemer og deres antatte betydning kan lages slik: 1) Åpenbar tolkning 2) Mulig tolkning 3) Tolkning håpløs, eller i beste fall spekulativ Åpenbar Den første kategorien gjenkjennes i alle de strukturene fruktlegemene har utvikla for å øke den sporebærende overflata. Hos stilksporesoppene finner vi greiner, pigger, porer, rør, ribber og skiver. Utgangspunktet har vært en glatt overflate som vi finner hos barksoppene og klubbesoppene (som fortsatt greier seg utmerket, 15

7 Salat med løvetann, syriner, fioler, gjøksyre mm. Med blomster på menyen Når det livnar i lundar og lauvast i li, da er det nesten som et eventyr. Ørene hører all fuglesangen, nesen vibrerer over duftene fra blomster og trær, og øynene vet ikke hva godt de har gjort for å få oppleve et slikt vakkert skue nok en gang. Men hvorfor stoppe der? Smakssansen fortjener også å være med på moroa. Blomster kan nemlig være en like stor nytelse for gane som for øyne og nese. Men det gjelder selvsagt med blomster som med alle andre spiselige ting i naturen; plukk bare det du kjenner. Selv om en blomst er vakker trenger den ikke å høre hjemme på matbordet. Det er både giftige og andre uhyggelige overraskelser blandet i sommerens fargeprakt. Så kast ut liljekonvallen fra borddekkingen i neste bryllup og fråts i stedet i alle de spiselige gledene. Men husk å skjenke en liten tanke til hvordan blomsten er behandlet. Sprøytemidler og forurensning er ikke ønskelige tilsetningsstoffer i maten. Siden jeg har lite erfaring med blomster til alkoholholdig drikke vil ikke dette temaet berøres i denne artikkelen. Det er bare å beklage siden det er mange muligheter også på dette området. Johannesurt eller prikkperikum er f.eks. ideelle til likør (jeg har sågar hørt om en drikk som heter irkumpirkum bestående av perikum og hjemmebrent), og løvetannvin er jo velkjent. Flere muligheter er omtalt i ulike bøker om temaet som jeg vil anbefale for dem som er interessert. Jeg har forsøkt å holde meg til ville blomster, men det er en del hageblomster som man bare ikke kommer utenom i denne sammenhengen. Siden disse ikke primært dyrkes for smakens skyld antar jeg at mange ikke er klar over hvilke ekstra gleder hagen byr på og har tatt med noen få av dem likevel. Men artikkelen nedenfor er langt fra en uttømmende liste over hva naturen kan tilby av blomstrende smaksopplevelser. SOFIE GRØNTVEDT RAILO (tekst og foto) - srailo@hotmail.com 19

8 If you can t beat them eat them! En kulinarisk reise i den sorte gryte IV Kranglete tømmer Norges land har gjennom de siste 100 årene blitt beplantet med ulike bartreslag fra andre deler av verden først og fremst for tømmerproduksjon, men også for produksjon av pyntegrønt, juletrær, i leplantinger og som trær i hager/parker. Bare i skogbruket er det plantet ut 29 fremmede bartrearter (Øyen m fl. 2009b vedlegg 2). Vi har her valgt å ta for oss sitkagrana, som også er det mest omdiskuterte treslaget på grunn av den omfattende bruken. Sitkagran Picea sitchensis har sin naturlige hovedutbredelse langs Stillehavskysten fra nordlige California til Alaska (The Gymnosperm Database 2009), men sjekker man verdensutbredelsen (GBIF Data Portal 2009) ser man at treslaget per i dag faktisk har større utbredelsesareal i Europa enn i Nord-Amerika. Det stikkende, blågrønne bartreet kan bli opptil 700 år gammelt, og i Nord-Amerika finnes over 90 meter høye eksemplarer. Bare de som har besøkt urskoger på Nord-Amerikas Stillehavskyst vet hvilke ubegripelige dimensjoner dette dreier seg om. I Norge har vi foreløpig trær som er opptil 40 meter høye. Sitkagrana er lyselskende og trives best i god jord i mildt og fuktig kystmiljø. Derfor har den mest blitt plantet på Vestlandet, men den er brukt langs kysten helt til Nord-Troms. De første sitkagranene ble plantet i Norge i ca. 1870, og i ca til skogproduksjon (se Stabbetorp 2009 og SABIMA 2009). Fra 1950 spilte treslaget en viktig rolle i skogreisningen på Vestlandet. Sitkagran vokser raskere enn både gran og furu. Vi har i dag ca. 500 kvadratkilometer med sitkagranskog i Norge. I tillegg kommer et utall spredte trær og tregrupper. Derfor er sitkagran et økonomisk og økologisk betydelig treslag. Mange har reist langs Vestlandsfjordene og sett de mørke frimerkene i lauvskogsliene. Dette er ofte bestander med plantet sitkagran, og Landbruksmyndighetene har gjennom rause tilskuddsordninger fram til i dag oppfordret skogeierne til dette økologisk sett radikale treslagsskiftet. Sitkagran produserer frø i kongler fra 20 års alder og har blitt registrert å spre seg lett i mange områder nær eldre trær. Det er derfor et underlig scenario man kan lage seg i ekstremt fall: Sitkagran Picea sitchensis. ANNE MERETHE MATHISEN (kokk, tekst og heks) - wanne_merethe@hotmail.com REIDAR HAUGAN (foto, tekst og svartmaling) - reidar.haugan2@getmail.no 23

9 Blinkskuddet Blink er denne gangen skutt av Egil Michaelsen. Han forteller: I år hadde jeg veldig lyst til å finne symrebeger Dumontinia tuberosa. Jeg hadde ikke så mye formening om hvor stor den var, og jeg trodde nok at den var mye mindre enn den virkelig er. Slik er det å være nybegynner. Da jeg først fant den og lærte hvordan den så ut, har jeg i ettertid funnet mange. Jeg bruker et Olympus kamera, og dette bildet er tatt med en E-3 og et Olympus Zuiko 50mm objektiv. Bildet er tatt 26. april ved Solli like utenfor Sarpsborg. Det var masse hvitveis der, og jeg fant symrebeger flere steder i området. 32

10 På side 41 i nr. 2/2009 av sopp og nyttevekster hadde vi en notis om funn av den sjeldne begersoppen svartgubbe Sarcosoma globosum. Der lovte vi å komme tilbake til saken i neste nummer. Med denne artikkelen av Terje Spolén Nilsen oppfyller vi ønsket. Se også intervju med finneren på Svartgubbe Sarcosoma globosum gjenfunnet ved Prestmoen på Ringerike Svartgubbe Sarcosoma globosum ble gjenfunnet 1. mai 2009 av Kari Østengen nord for Prestmoen nær Storelva på Ringerike. Dette er det tredje funnet i Norge. Svartgubbe er rødlistet som regionalt utryddet (RE) og siste registrerte funn ble gjort for 72 år siden på Skardmoen i Øyer kommune av Sten Ahlner. Det første funnet er et eldre, udatert funn fra Hamar gjort omkring 1900 av Johan Olsen. Dagen etter ble undertegnede med Kari Østengen tilbake til funnstedet for å se nærmere på lokaliteten og få stedfestet funnet. Hun hadde funnet 2 eksemplarer av svartgubbe, og de vokste i barnålstrø i en år gammel lågurtgranskog med fin sandholdig jord. Lokaliteten var godt drenert i nedkant av en skråning mot et bekkedrag. Prestmoen er en sandfurumo bestående av elveavsetninger på havog fjordavsetninger. Svartgubbe er en begersopp, men Svartgubbe Sarcosoma globosum. ikke helt som de andre. Fruktlegemene er 5-10 cm i diameter, ganske runde og tunge, og fylt med en geléaktig væske. Utsiden er fløyelsaktig, matt og lyst brun, mens hymeniet er svartbrunt og glinsende. Som eldre blir fruktlegemets utside svartbrun og hymeniet lysere brunt. Svartgubbe er en vårsopp som kommer idet snøen går, den bruker lang tid på å utvikle seg, og kan bli stående en god stund ut mot sommeren hvis det ikke blir så tørt og varmt at den tørker inn. Hvis en svartgubbe får utvikle seg helt vil den tilslutt flate ut og kunne minne om andre begersopper for eksempel svartpokal Urnula hiemalis. Det er først når den har fått utviklet seg så langt at den får modne sporer, så av den grunn bør man la svartgubben få stå i fred hvis man skulle være så heldig å finne den. Ta heller et bilde av den, stedfest lokaliteten og rapporter den inn til Norsk SoppDatabase. Svartgubbe har blitt TERJE SPOLÉN NILSEN (tekst og foto) 40 - t-spo@online.no

11 Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Postboks 61 Blindern 0313 Oslo B-blad Detalj fra den meget giftige planten bulmeurt Hyoscyamus niger. Foto: Egil Michaelsen.