Work-shop arbeidspakke 2, DIGSAM, mars 2014

Transkript

1 Work-shop arbeidspakke 2, DIGSAM, mars 2014 Sted: Niku, Framsenteret, Tromsø Tilstede: NIKU: Camilla Brattland, Stine Barlindhaug, Dalia Dargyte, Elin Rose Myrvoll Stiftelsen Saemien Sijte (SSS): Lisa Dunfjell Aagård, Anna- Liisa Jåma. Senter for nordlige folk (SNF): Mona Solbakk (daglig leder), Kjellaug Isaksen (avdelingsleder) Varanger samiske museum (VSM): Mia Krogh (direktør), Jorunn Jernsletten UiT Norges Arktiske Universitet, IKL, program for media og dokumentasjonsvitenskap (UiT): Førsteamanuensis Geir Grenersen (26.mars) Universitetet i Oslo, institutt for medier og kommunikasjon: Professor Gunnar Liestøl (27.mars) Onsdag 26. mars Tema: Personvern og etikk i forhold til tilgjengeliggjøring av samisk kulturarv Velkommen v/ Camilla Brattland Brattland orienterte om hva som er gjort hittil i DIGSAM og om hva som var målet med workshopen: identifisering av utfordringer i forhold til digital tilgjengeliggjøring av samisk kulturarv. På oppstartsmøtet sist høst ble etikk i forhold til digital tilgjengeliggjøring holdt fram som en utfordring. Dette ble derfor valgt ut som et av temaene for første dag av workshopen. Presentasjonsrunde av deltakerne Partnerne som er med i prosjektet er de samiske institusjonene Stiftelsen Saemien Sijte (SSS), Senter for nordlige folk (SNF) og Varanger Samiske Museum (VSM). I tillegg til de deltakende vil følgende personer være med i DIGSAM: Fra SSS inkluderes Anna- Liisa Jåma i prosjektet og tillegg deltar også Britt inger G. Stenfjell. Daglig leder Birgitta Fossum er ansvarlig for prosjektet på Saemien Sijte. Fra og med juli kommer det inn vikar på SNF for Kjellaug Isaksen. Ingrid Bjørnå Pettersen er involvert i det praktiske med hensyn til prosjektet på VSM Innledning om etikk og personvern ved tilgjengeliggjøring av samisk kulturarv v/ Stine Barlindhaug Arbeidspakkeleder Stine Barlindhaug presenterte hovedtema omkring etikk og personvern ved digitalisering av materiale som foto, lyd og film i museumssamlinger og i nasjonale databaser, spesielt med henblikk på samisk kultur. Håndboken Fotojuss ble presentert et viktig grunnlag. Her går det fram at lovverket omkring digitalisering av foto uklart, noe som skaper usikkerhet og har medført at etterkrigs bildemateriale har blitt behandla særlig strengt. Man må imidlertid veie opp uklarhetene

2 i loven mot det samfunnsoppdraget som museene har. Kanskje må man tørre å leve med større risiko. Sjansen for at noe blir misbrukt er liten, men de øvrige positive virkningene er desto større. Diskusjon Diskusjonen var innom flere tema, deriblant forholdet mellom nasjonale databaser, hjemmesider og sosiale media der en utfordring kan være at hjemmesidene til museene der informasjonen finnes er mindre synlig enn på for eksempel facebook-sidene. Der foregår ofte store og positive diskusjoner på sosiale media om eldre bilder og hvem som er avbilda. Her kan hjemmesider fungere som en portal som viser vei videre til nasjonale databaser og med link fra facebook/blogger til hjemmesider. Behovet for en ensartet portal som folk kan kjenne seg igjen versus å bygge opp egne løsninger ble diskutert. Et annet tema var misbruk av kultur og tradisjonell kunnskap det finnes mange eksempler på dette og det er utfordrende å skulle «tøyle» markedene. Det er imidlertid på gang et arbeid i regi av Norsk Kulturråd om immateriell kulturarv hvor eksempler på samisk immateriell kulturarv også skal velges ut. I tillegg kommer det strengere lovverk for intellektuell eiendomsrett, som utredes under den internasjonale organisasjonen for intellektuell eiendomsrett (WIPO). Hva er uønska bruk, hva er akseptabelt? Noen av de samiske kulturuttrykkene er felles kulturarv uten individuelle eiere. Det finnes også veldig ulike former for kulturarv gjenstander, landskap, bilder, musikk. Det ble også påpekt at premissene for bruk av for eksempel bildemateriale som ble innlevert for flere tiår siden er endra i ettertid digital formidling, Ipad, apps etc. Imidlertid er det som allerede publiseres via nasjonale verktøy som Primus allerede klarlagt materiale. Det er de som legger inn i Primus, som bestemmer om bildet skal være tilgjengelig eller ikke. De må bruke sunn fornuft. Hvis det legges inn feilopplysninger, kan man møte dette med en unnskyldning i ettertid. Det er heller ikke nødvendig at museene har orginalene. Det er nok å scanne og ta bilder av fotos og gjenstander. De fleste er fornøyd. Museet har rett til å bruke bildene i sin egen database på museet og i utstilling, og i denne bruken trenger de ikke ta hensyn til rettigheter og personvern i samme grad. VSM avklarer i dag rettighetene fortløpende når de får inn nytt materiale. Dette er imidlertid gjort etter lang tids erfaring, og det er viktig å få en mal for avklaring av rettigheter/overlevering som kan brukes av alle museer. Det er kanskje større usikkerhet i forhold til annet materiale, slik som om kulturminners kartfesting (offerringer etc) skal være offentlig eller klausulert informasjon. På Saemien Sijte legges foto ut primus og derfra skal det inn i Digitalt Museum etter at riktig informasjon er hentet inn dette vil kanskje føre til at flere vil komme med sine bilder til museet. Gruppearbeid Deltagerne ble delt i tre grupper med deltagere fra ulike institusjoner. Formålet var å identifisere utfordringer og komme med anbefalinger i forhold til digital tilgjengeliggjøring av samisk kulturarv. Gruppe 1: Camilla, Lisa, Mona, Jorunn Tema: Faglige utfordringer i forhold til digitalisering. Hva er forskjellen på at vi har samisk materiale som digitaliseres sammenligna med at norske institusjoner gjør det samme? Og hvilke forventninger har man til dette? Folk forventer at museet har inngående detaljkunnskap om sitt material. I et

3 samisk lokalsamfunn er det et mindre «skille» mellom materialet og brukerne. Terskelen for å tørre å publisere blir større pga. at forventningene om at museet har kunnskap om det lokale er så høye. Museene må også være raskere og mer effektive til å tilgjengeliggjøre materiale. Hvis materialet er tilgjengelig, vil det kunne være en premissleverandør og bidra til at samisk kultur formidles mer etisk. Dette gir større kontroll over hvordan samisk kulturarv presenteres. Begrepet «Digital allmenning» kan ha negative sider. Det fordrer at de som deltar er sterke aktører. Å være en lokal forvalter av den lokale allmenningen krever ressurser. Det er viktig å gi kunnskap til samisk befolkning og samisk historie. Hvis det de formidler fungerer for den samiske befolkningen, vil det trolig også fungere for andre i dette ligger det ei slags kvalitetssikring. Gruppe 2: Stine, Anna- Liisa, Mia Tema: Fotorettigheter og praktiske utfordringer regler, rettigheter og lovbestemmelser. Det er ullent hvordan dette skal tolkes. Kanskje kan prosjektet prøve å utvikle noen felles retningslinjer for museene via Samisk museumsnettverk. Skal foto selges? Kontraktsforslag? Fellesdokumenter og avtaler kan også formidles på nettsidene slik at givere kan gå inn å se hvilke kontrakter som brukes. Referansegruppa vil trolig også ønske at prosjektet jobber videre med dette. Gruppe 3; Geir, Kjellaug, Elin Tema: Ressursmessige utfordringer. Mye kan digitaliseres Statsarkivet har enorme arkiver. Hva blir digitalisert og hva har offentligheten tilgang til? Det er digitale skiller i at digitale bilder må kjøpes fra offentlige institusjoner - flere museer tar betalt for digitalt materiale(foto). En felles portal og databaser må ta hensyn til samisk terminologi og språk. Kanskje må man tenke nytt når det gjelder innlegging av samisk materiale. Det er viktig å fokusere på menneskelige ressurser, styrke nettverk og kompetanse, framfor å satse bare på innkjøp av teknisk materiell/infrastruktur. Geir har arbeidet med dokumenter fra finnefondet på riksarkivet og fotografert/digitalisert dokumenter. Det ligger en etikk i å legge ut/distribuere digitalisert materiale til museene når forskere og forskningsmiljøer har digitalisert materiale som ellers bare finnes i sentralarkivene. Noe materiale som er samlet inn i samiske områder er underlagt etiske dilemmaer f.eks. kan innsamlede dialektprøver ikke nødvendigvis benyttes til annen bruk/forskning. Det er viktig at materialet digitaliseres og dernest kan man avgjøre hvordan den videre bruken skal være. Torsdag 27. mars Tema: Nye muligheter og løsninger for formidling av samisk kulturarv Presentasjon av partnernes case Senter for nordlige folk v/kjellaug Isaksen Senter for nordlige folk har et samtidsmuseum med flere muligheter for digital presentasjon av lokal og samisk kulturhistorie og kulturarv. Her inngår en interaktiv digital tavle og et digitalt bord som de sentrale verktøyene for formidling til publikum som besøker den faste utstillingen «mii». Disse ønsker senteret å gjøre tilgjengelig også på nett, samtidig som de vil skape nytt innhold til utstillingen. Særlig å formidle samiske stedsnavn og kulturminner i det samiske kulturlandskapet i Kåfjord på nett er relevant for DIGSAM prosjektet. Nettstedet Gáisi.no med innsamlede samiske stedsnavn og formidling av registrerte kulturminner i Kåfjord opererer på en gammel plattform som

4 er vanskelig å koble til nye kartbaserte løsninger. Her er samlet inn ikke bare stedsnavn men også lokal historie og tradisjonell kunnskap koblet til stedsnavnene. Senteret har ellers mange muligheter for å skape nytt innhold til utstillingen, slik som arkivmaterialet fra Riddu Riđđu festivalen, tradisjonell kunnskap knyttet til fjord- og kystområder, boligkonstruksjoner brukt av ulike arktiske urfolk, lokale tradisjoner slik som nyttårsfeiring, lokalt håndtverk (duodji) etc. Stiftelsen Saemien Sijte v/ Lisa Dunfjell-Aagård Saemien Sijte har tidligere hatt stort fokus på dokumentasjon av det sørsamiske kulturlandskapet, med innsamling av landskapsterminologi, stedsnavn, og for eksempel sørsamiske slaktebenevnelser og teknikker(cd-rom). Det er imidlertid en utfordring at materialet i liten grad er formidlet utover lokalbefolkninga som har vært med på å samle inn materialet. Det samiska rummet (interreg) er et samarbeidsprosjekt samen med Galtje i Sverige. De har forsøkt å lage en felles database med dem og ha en felles teknisk løsning på tvers av nasjonalgrensene. De har møtt mange utfordringer i dette arbeidet. Prosjektet er videreført i prosjektet Sørsamer landskap og historie(interreg). De jobber med å utvikle basisutstilling med tanke på det nye museumsbygget. I dag har de veldig begrensete arealer å lage utstilling i. Gjennom digital tilgjengeliggjøring kan de nå mange flere. Hovedcaset for DIGSAM er imidlertid samlingen med foto, lyd og bilde. «Gamle bilder fra sørsamisk område» er ei facebookside med over 1000 medlemmer. Det er stor interesse for eldre foto og stor uklarhet om rettigheter til bildene som legges ut på denne siden og ellers i sosiale medier. SSS har valgt å forholde seg nøytral til nettsida og vil heller digitalisere sine egne samlinger og legge de ut via Primus og Digitalt Museum, også legge ut lenke museets samlinger på facebooksidene framfor selv å gå inn i diskusjonene der. Det haster for museet å «komme på banen». SSS har som målsetning at om de digitaliserer og synliggjør fotomateriale på sine nettsider så vil dette gi ringvirkninger i form av at flere andre vil gi museet digital tilgang til private fotosamlinger. Et annet tema som SSS prioriterer er digitalisering av lyd. Lydprosjektet «Digitalisering og transkribering av lydmateriale» ble avslutta SSS også å ha en beredskap i forhold til å ta imot lydmateriale fra folk. Det er også diskusjon om rettigheter til lydopptak (hvem eier intervjuene; intervjuer og/eller de som ble intervjuet). Film er også et aktuelt materiale som SSS ønsker å publisere på Digitalt Museum. Várjjat Sámi Musea v/mia Krogh Várrjat Sámi Musea (VSM ) vil gjennom DIGSAM skaffe seg oversikt over materialet de har samlet inn samt det som Isak Sabasenteret har samlet inn. Hvilket materiale finnes på Tromsø museum? Og i hvilke former finnes materialet- cd, disk, papir etc.? Tidligere har VSM konsentrert seg om formidling, men vil nå rette fokus mot samlingsforvaltning. Museet ønsker å samle materialet om Varangersamene i en egen portal slik at det kan brukes av ulike grupper, skoler, forskere, næringer, lokalbefolkning. Per i dag har VSM mobilguide og nettutstilling for Mortensnes på Sáivu.comog Luondu.com, samt en digitalguide på Ipad som lånes ut på infobygget. Den ligger også på App Store under navnet «Digitalguide Mortensnes».

5 De ønsker også å filme egne aktiviteter som f.eks. Finnmarksløpet, Vuonnamárkanat og andre hendelser på museet og legge dette ut. Blant annet har VSM fått Jon Ole Nilsens rikholdige materiale fra hans etterkommere her inngår bl.a. magasinet Nuorttanáste. Dette materialet skal digitaliseres av Samisk arkiv. De ønsker å samle sitt materiale i en egen portal. VSM har lite lydfiler og de ønsker å begynne å digitalisere og samle inn joik fra Varangerområdet. Hva finnes av materiale og hva er samlet inn av NRK, Tromsø museum? Hva finnes privat etc. De har søkt Norsk kulturråd og Sametinget om midler til dette. Det satses stort på fugleturisme i Varanger. Det er stor etterspørsel etter andre tema også. Destinasjon Varanger har laget vandringsstier og ønsker å lage app er som kan brukes i formidling langs stiene. VSM ønsker å formidle Varangerområdets bosetningshistorie og stedsnavn. De samarbeider også med andre prosjekter, næringsutvikling, stedsnavnsinnsamling. Presentasjon av prosjektet «Situated simulations» v/ Gunnar Liestøl, UiO Liestøl har samarbeidet med ulike institusjoner om utvikling og bruk av ulike media i formidling. Han er opptatt av Meaningwear, innholdsproduksjon og innholdsform og ønsker å være premissleverandør i møte med teknologien i stedet for at teknologien setter rammer for hva man kan gjøre av innhold. Det er imidlertid mest hensiktsmessig å bruke og utvikle konvensjoner og grensesnitt som er kjent og gjenkjennbart for folk. I framtida vil smarttelefoner i større grad enn i dag benytte seg av sensoriske data, noe som gir muligheter for å skape simulasjoner av å bevege seg i en simulert virkelighet. Med hjelp av ulike sensorer kan vi med smartphone bevege et virtuelt kamera i 3D-gjengivelse. Gjennom dette kan man formidle fortid, framtid, det som er skjult (under bakken). Liestøl har som den eneste i Norge vært med på å utvikle denne teknologien i forhold til for eksempel Parthenon-tempelet og andre klassiske lokaliteter. Skjermen kunne brukes som et vindu for å se rekonstruksjon av bygninger på stedet. Ulike hypertekster aktiveres ut fra hvor man står. Løsningene han har utviklet har dessuten funksjoner som bird view, map view, zoom, fotograferingsmuligheter med både virkelig og virtuelt kamera for deling av bilder fra stedet til sosiale media. På museum er gjenstander fjernet fra sine opprinnelige omgivelser og står løsrevet fra sin kontekst, jf Osebergskipet. Ideen bak en av hans simulering er å bringe objektene tilbake til sin opprinnelige omgivelse slik at de kan oppleves der. Modellene utvikles gjennom prosjekter og er fri for bruk etter utvikling. Diskusjon Liestøls arbeid er spennende løsninger for samisk kulturarv, og det ble diskutert i hvilken grad noen av områdene i DIGSAM kan egne seg for en slik presentasjon. Her ble både Skardalen i Nord-Troms, sørsamiske landskap og Mortensnes nevnt. Fordelen er dette med å kunne vise flere alternativer av virkeligheten og flere ulike versjoner av endring over tid av et område. Liestøl har gjort et prosjekt på klima og endring av vegetasjon på Hardangervidda for eksempel. For å vise kulturminner i et landskap er sitsim også egnet, mens å vise mennesker er noe av det vanskeligste. Det er selve modelleringen og forarbeidet som tar tid, men dette skal bli lettere etter hvert som det utvikles standardmodeller for sitsim.

6 Veien videre med prosjektet Dalia Dargyte orienterte om budsjettet for prosjektet. I konsortieavtalens vedlegg 3 står det spesifisert hvor stort beløp som hver institusjon har og når det skal faktureres. Hver partner har en egenandel på 25%. Utgiftene som partnerne har må registreres og rapporteres innen den 30. november hvert år. Faktura på reiseregninger går av den felles driftspotten. Dalia sender ut RFFs rapportmal og timeføringsskjema til partnerne slik at de også kan bruke disse når de rapporterer sin bruk til NIKU. Camilla presenterte en skisse til arbeidsplan som skal danne utgangspunkt for faglig og finansiell gjennomføring av prosjektet. Camilla oppsummerer de konkrete innspillene som kom på workshopen for innlegging i arbeidsplanen, slik som forslag til flere møter og workshops, etter- og videreutdanningskurs i regi av universitetet, og videre søknader. Denne sendes ut til partnerne for innspill etter møtet. NIKU utarbeider forslag til innhold i publikasjon basert på partnernes case og utfordringene som ble diskutert på denne workshopen, i dialog med partnerne. Når beskrivelsene av casene er klare burde dette formidles til relevante målgrupper og til media. I mellomtiden skal NIKU legge ut mer informasjon om prosjektet på NIKUs nettside. Neste aktivitet i prosjektet i henhold til tidsplanen innlevert til forskningsfondet er et stort prosjektmøte sammen med referansegruppa høst Fram til da bør utkast til innhold i publikasjon være klart, basert på arbeid med case og identifisering av utfordringer fra arbeidspakke 2. Det er interesse blant partnerne om å ta dette møtet på en av partnerinstitusjonene, f.eks. i Varangerbotn i september/oktober 2014.