RAPPORT FOR «PRIORITERING I BYGNINGSSAMLINGEN» ANNO MUSEUM AS 2014

Transkript

1 RAPPORT FOR «PRIORITERING I BYGNINGSSAMLINGEN» ANNO MUSEUM AS 2014 Innhold RAPPORT FOR «PRIORITERING I BYGNINGSSAMLINGEN» ANNO MUSEUM AS Innledning... 2 Status og framdrift... 2 Organisering og innfallsvinkler... 2 Tilstandsregistrering... 3 Metodearbeid og prioritering... 6 Praktisk vurderings- og prioriteringsarbeid basert på metoden... 9 Pilotprosjekt på skolebygg «Perifere objekter» og relevans Videre bruk av materialet og framdrift i prosjektet EKSEMPLER PÅ VURDERING

2 Innledning Prosjektet ble startet i 2011 ut i fra et behov for å få oversikt over den samlingskategorien som representerer det største ressursbehovet i organisasjonen, som grunnlag for å overskue og planlegge framtidig innsats. Bakgrunnen er konsolideringen i 2009, der flere museer gikk sammen til Hedmark fylkesmuseum og til sammen fikk en bygningssamling på over 500 antikvariske bygg. Dette er et område der det er et viktig poeng å utvikle og dra nytte av fellesskapet som konsolideringen førte til. Hovedformålet og oppgavene beskrevet i prosjektbeskrivelsen, var å - avdekke museet sitt framtidige behov for vedlikeholdsinnsats basert på tilstandsregistrering, - vurdere museets egnethet til å løse antikvarisk vedlikehold, mht ressurser og kompetanse - etablere felles kriterier og verktøy for prioritering i bygningssamlingen gjennom metodeutvikling, herunder kulturhistorisk verdivurdering - utarbeide felles faglig standard for forvaltning av den antikvariske bygningsmassen, - planlegging og prioritering for den videre bygningsforvaltningen. Prosjektet fikk støtte fra Kulturrådet. Tildelingskriteriene var i hovedsak at - prosjektet knyttes til eksisterende kunnskap og metodikk - prioriteringene gjøres på bakgrunn av en systematisk gjennomgang av hele bygningsmassen til museet, der teknisk tilstand registreres og kulturhistorisk verdi defineres - det defineres hvilke verdier som prioriteres og hvordan de skal bevares - tilknytning av arbeidet og materialet til Primus og utviklingen av denne - erfaringene deles med andre museer Status og framdrift Anno Museum satte av egne lønnsmidler til tilstandsregistrering for en periode på tre år, og har i utgangspunktet definert prosjektperioden som tre år er siste året i denne perioden. Imidlertid ser vi at vi ikke klarer å produsere alt vi trenger og har satt som mål av kunnskapsgrunnlag. Dvs at det etter utgangen av året vil gjenstå noe tilstandsregistrering, en del innlegging av registreringer i Primus, verdivurdering på deler av samlingen, og en konkret plan for samlingen basert på prioritering. Dette er arbeid som pågår nå, og som det er lagt opp et løp for videre innsats med. Dette blir derfor en foreløpig rapport i forbindelse med at Kulturrådets prosjektperiode avsluttes. Rapporten tar for seg nåværende status i prosjektet, hvilke erfaringer vi har gjort til nå, og hvordan vi ser for oss å gå videre med arbeidet, samt gjør rede for hvordan punktene ovenfor så langt er besvart. Organisering og innfallsvinkler Styringsgruppe for prosjektet er Forum for samlingsforvaltning, som består av fagfolk med ansvar for samlingsforvaltning fra alle musea. Forumet har foretatt fellesbefaringer i alle regioner og sett på anlegg sammen, og da også med representanter for lokale eiere. Dette forumet vil framover jobbe med det materialet som samles inn for å evaluere bygningssamlingen og foreslå grep for forvaltningen og videre samlingsarbeid. 2

3 Forum for samlingsforvaltning på befaring på Folldal Bygdetun, Nordøsterdalsmuseet, sammen med kultursjefen i Folldal. Anno museum sitt prosjekt foregår på to nivåer omtrent samtidig; Bygningsnivå og samlingsnivå. Innen det første nivået er primærfokuset å tilstandsregistrere hver enkelt bygningen, og målet er å få et totalbilde av bygningsmassens tilstand. Dette gjøres av en og samme person, en håndverker med restaureringserfaring på laftete konstruksjoner som er tilsatt i et engasjement for dette formålet. Hver enkelt bygning blir grundig undersøkt, og det blir knyttet en egen plan til hvert objekt gjennom en rapport med forslag til tiltak. Dette danner grunnlag for videre planlegging og beregning av ressursbehov osv. På det andre nivået jobber vi med en totaloversikt over bygningssamlingen og med å utarbeide planverk og forvaltningsrutiner for samlingen som helhet. I prosjektsammenheng er det på dette nivået vi jobber med prioriteringer. Dvs prioriteringer når det gjelder hvordan samlingen bør begrenses, hvordan den bør utvikles, og prinsipielle valg for bevaring og håndtering. Per i dag handler denne innsatsen om å legge informasjon om bygningene i en felles oversikt, der det gjøres vurderinger for deler av samlingen som det er knyttet problemstillinger til, og å systematisere listene på tema, som grunnlag for å evaluere bygningssamlingen og bygningsforvaltningen. Tilstandsregistrering Anno Museum startet opp prosjektet i 2012 med tilstandsregistrering. Til oktober 2014 er om lag ¾ av museets antikvariske bygninger blitt registrert. Til årsskiftet vil hovedtyngden av bygningsmassen være registrert på alle avdelingene. Dvs at prosjektet kommer til å ha generert erfaringsmateriale og data om tilstanden for hvert museum i Anno, og å ha kartlagt det viktigste når det gjelder hva som er av betydning for å planlegge videre innsats, innen prosjektavslutningen. 3

4 Tilstandsregistreringene gjøres med et egetutviklet skjema basert på Norsk Standard. I tilstandsvurderingen bruker vi Norsk Standard sin måte å gradere tilstand på. I løpet av prosjektperioden er framgangsmåten blitt utvidet basert på ny Norsk Standard, med bruk av konsekvensgrad. Dette har vist seg svært nyttig i forhold til å synliggjøre alvorlighetsgraden og omfanget av nødvendige tiltak. Bruk av også konsekvensgrad gir bedre innsikt i bygningenes tilstand og hva det bør bety når det gjelder behov for oppfølging. Planleggignsgrunnlaget blir da bedre. Pga at registreringene ikke er ferdigstilte ennå, har vi ikke noe sikkert grunnlag for å fastslå en «diagnose» på samlingens tilstand. Et inntrykk er imidlertid at om lag 2/3 av bygningsmassen har behov for mer enn alminnelig vedlikehold, og at ca ½ har behov for relativt store tiltak, dvs som ikke løses med et par dagsverk, men må planlegges pga omfang av inngrep. Imidlertid er det ikke alle registrerte skader som må utbedres. En del av dem er gamle råteskader som godt kan holde seg slik forutsatt at det gjøres forebyggende vedlikehold slik at vilkårene ikke endrer seg. Dette er viktig, siden økt fukttilgang vil forverre eksisterende skader, for eksempel. Registreringene viser at det flere steder mangler faste rutiner for forebyggende vedlikehold. Denne typen innsats er svært viktig for å bremse forfall, begrense omfang av behov for tiltak, for å oppnå en stabil bevaringstilstand, og redusere kostnader på lang sikt. Det har også en positiv holdningsskapende effekt i forhold til å inspirere til respekt og omsorg for bygningene, og for at anleggene våre skal framstå som attraktive og velholdte utad. Det er varierende i hvilken grad denne type vedlikehold foregår, delvis pga at noen museer ikke har bemanning eller fast system for å løse dette. Rapportene har for øvrig satt en del innsats i sving, og dugnadsgjengene til musea har begynt å følge veiledningen i rapportene. Dette er en av de viktigste erfaringene fra arbeidet med tilstandsregistreringene til nå. Erfaringene med arbeidet er ellers at det er viktig å - utføre registreringene systematisk etter samme logikk og med samme person for at materialet skal være sammenlignbart og vurderingene så objektive som mulig - fokusere registreringsinnsatsen på det som er av betydning for å planlegge framtidig vedlikeholds- og restaureringsarbeid. Dvs legge til rette for god nok tid til grundige registreringer slik at materialet får et innhold som er egnet til å planlegge etter - samtidig å dokumentere forhold av betydning for bygningenes historie når registreringene avdekker bygningsspor som tilfører ny kunnskap om dette, eksempelvis som kan si noe om materiell autentisitet, belyse materialbruk og teknikker, eller som dokumenterer endringer. - løse deler av innsatsen gjennom samarbeid mellom bygningshåndverker og konservator, fagkonsulent e.l av hensyn til både effektiviteten i arbeidet og mulig kunnskapsutveksling - formidle betydningen av forebyggende vedlikehold for bygningenes bevaringstilstand, og utarbeide veiledning og rutiner for dette De kulturhistoriske vurderingene kommer inn i bildet i forbindelse med å drøfte vegvalg for det enkelte huset, enten i forbindelse med registreringene (at konservator er med og at det drøftes i en felles registrering) eller i forbindelse med at rapporten skal løftes fram for videre planlegging når de implementeres i avdelingene, eller i forbindelse med konkret planlegging av tiltak. Store prosjekter, store vegvalg, osv blir drøftet i et forum sammensatt av flere fagpersoner (styringsgruppa med utvidelse av håndverker). 4

5 En må være klar over at registreringen representerer et nullpunkt, og at tilstanden vil endre seg over tid. Dette må en ta forbehold om i forhold til videre planlegging. Knut-Arild Nordli undersøker veggene nøye med å banke på stokkene for å avdekke forskjeller i lyd som indikasjon på råte, og med å føre syl inn i områder som lyden indikerer at kan ha råte. Evaluering og anbefaling Tilstandsregistrering er et omfattende arbeid, særlig når det gjelder en så stor bygningsmasse. I prosjektet til Anno museum har det vist seg vanskelig å gjennomføre tilstandsregistrering på hele bygningssamlingen med like stor grad av grundighet. Vi har derfor valgt å fjerne et par av dokumentasjonskravene som vi mener ikke har betydning for å anslå vedlikeholdsbehovet. Registrering av innerdører er ansett som lite viktig i den sammenhengen, og gjøres kun når det vurderes å ha betydning. Tegning av grunnplan gjøres heller ikke på alle bygninger lenger. Dette fordi en del av bygningene er tegnet eller skissert opp fra før, slik at dokumentasjonen finnes i andre arkiver og registre, og fordi lokalisering av skader kan vises vel så effektivt på andre måter. Med gode bilder og måter å forklare dette på, blir bygningene med ulike bygningsdeler og angivelse av skader godt nok dokumentert uten denne dokumentasjonen som var et krav i starten. Videre har vi valgt å la være å registrere deler av bygningsmassen, som vi heller vil ta opp igjen på et senere tidspunkt. Dette gjelder bygninger som nylig er flyttet eller totalrestaurert slik at man allerede har god oversikt over tilstanden og har gjort nødvendig skadeutbedring. Nødvendigheten av en slik prioritering i en avslutningsfase sa oss følgende; Den delen av tilnærmingen til bygningssamlingen som handler om å få oversikt, avdekke og definere problemstillinger og sette rammer for videre arbeid bør gjøres før en går i gang med tilstandsregistrering. Det var også museet sin hensikt å gjennomføre en slik kartlegging, og det ble påbegynt ved at alle avdelingene fikk tilsendt et kartleggingsskjema som skulle fylles ut. 5

6 Kartleggingen viste seg vanskelig å gjennomføre fordi det er varierende hva slags kapasitet og kompetanse avdelingene har til å gjøre et sånt arbeid, og erfaringsmessig krever det en vesentlig oppfølgingsinnsats for å gjennomføre det. Trolig burde kartleggingen vært organiserert på en annen måte. Ettersom dette ville medført mer organisering og arbeid enn forutsett, ble det ikke fullført forut for tilstandsregistreringen. Det kunne nok også oppleves som overflødig å ha en slik forregistrering, men vi ser nå at det ville være nyttig både å gjennomføre hele kartleggingen først og å ta tid til å analysere den. Det er uheldig å måtte endre ambisjonsnivået når prosjektperioden nærmer seg slutten fordi man da risikerer ikke å få et fullstendig eller balansert kunnskapsgrunnlag. Med en kartlegging innledningsvis der vi også analyserte behovet nærmere, ville vi hatt et mer reelt grunnlag å planlegge videre prosjektinnsats på slik at vi kunne sikre at vi fikk med den dokumentasjonen som er nødvendig og at dette ville gi et likt utgangspunkt å sammenligne og vurdere fra. Det anbefales derfor å begynne et slikt prosjekt med å lage seg en oversikt, definere ramme og formulere problemstilling, slik som beskrevet i den første fasen av Kulturrådets metode. Rapportarbeid fra registreringene er svært tidkrevende, og rapportene foreligger derfor ikke i ferdigstilt form før ganske lenge etter feltarbeidet. At det er tidkrevende skyldes blant annet at registreringene nå blir kladdet for hånd på papir og at bildefiler må ordnes og deretter settes inn i dokumentet når disse føres digitalt. I år er det anskaffet et nettbrett/mini-pc til prosjektet, som kan lette arbeidsmengden betraktelig ettersom dokumentet da kan føres direkte og etterarbeidet reduseres. Noen av begrunnelsen for å skaffe nettbrett var også at vi på denne måten kunne være klare til å prøve testversjoner av FDV-modulen til Primus som er i utvikling. Denne er for øvrig ikke kommet langt nok ennå til at det hadde noen hensikt. Testingen handler derfor mest om teknikk for registrering i felt, og hvordan bruk av en slik type verktøy kan påvirke tidsbruk. Imidlertid forutsetter effektiviseringen at den som registrerer har med seg hjelp til arbeidet, da det å kombinere undersøkelser og skriving uansett er krevende (å klatre i stige, regnvær osv begrenser bruken av skriveredskap utendørs). Det er for øvrig ikke alle som ønsker å bruke PC til hjelp. Derfor blir det uansett mye etterarbeid. Imidlertid er det mulig at terskelen for å ta i bruk og å dra nytte av slike hjelpemidler ville vært lavere med tilgang på et registreringsverktøy som er enkelt i bruk. Dvs som kan brukes på mindre nettbrett og mobiltelefon, og som krever mindre skriving og færre tastetrykk. Muligheten til å ta bilder direkte til skjemaet vil dessuten redusere mengden med etterarbeid, og kan spare et slikt prosjekt for mange månedsverk. At det tar tid før rapportene ferdigstilles er en ulempe i forhold til å aktivisere kunnskapen så raskt som mulig. Derfor vil det være å anbefale for andre museer at man til denne type arbeid tar i bruk egnete feltverktøy, som FDV-modulen til Primus når dette foreligger fra Kultur-it for å lette arbeid både med registrering og rapportering. Metodearbeid og prioritering I 2013 ble prosjektinnsatsen utvidet med metodeutvikling og prøving. En av oppgavene i dette var utvikling av kriterier for vurdering av kulturhistorisk verdi. Erfaringen med akkurat dette er at det allerede finnes så gode og velprøvde systemer for å vurdere kulturhistorisk verdi at det ikke er 6

7 nødvendig å formulere nye kriteriesett for musea. Det viktige her er primært å enes om en måte å forstå og bruke dem på, og å sette dem i en sammenheng i forhold til hva musea trenger å vurdere. Videre å ha en metodikk for å se ulike hensyn i forhold til hverandre og for å vekte. Dvs at det er det totale kriteriegrunnlaget og tankesettet for prioriteringer som er det primære å komme fram til. Kulturrådet har utarbeidet en metode med innspill fra Anno Museum, og denne har Anno gitt innspill til og prøvd ut underveis før metoden ble ferdigstilt. Kulturrådet har sett på metoder også fra andre land som referanse for norske, og dette har supplert metodearbeidet med nyttige måter å tenke verdivurdering på og å sette den i en sammenheng på. Eksempelvis med vektlegging av - formidlingspotensial og utviklingspotensial i tillegg til formidlingsverdi og f.eks bruksverdi, - å definere ei ramme for verdivurderingen, - å definere kjerneverdi og - å utforme en «statement of significance» - verdierklæring for å presisere hva som det er viktig å ta hensyn til og hvorfor. Disse innfallsvinklene har Anno museum hatt nytte av i sitt vurderings- og kriterieutviklingsarbeid. Metoden er en god veiledning for en systematisk framgangsmåte og en god huskeliste for hva man kan og bør undersøke og vurdere. Anno museum har ellers hatt stor nytte av metodens måte å framstille og sette forskjellige kriterier og hensyn i forhold til hverandre på. Spesielt nyttig er dette med å vurdere objektenes betydning utover en ren faglig vurdering av kulturhistorisk verdi, og hvordan man kan gjøre det ut i fra veiledende spørsmål om relevansen for museets virksomhet. Videre prinsippet for å avgjøre hvilken rolle disse hensynene spiller i forhold til andre hensyn. Modellen under synliggjør hvordan relevans for museets virksomhetsområde tillegges avgjørende vekt. Dette kan forklares på følgende måte; Musea skal ikke bare begrunne at noe er verdifullt, men også hvorfor det er viktig for museet å bevare akkurat dette der. (Det vi skal ivareta er objekter som har kulturhistorisk verdi, men museet skal ikke nødvendigvis ta seg av å bevare alt som har kulturhistorisk verdi ). Da spiller også andre forhold inn mht å vurdere objektets betydning. At en bygning er viktig for museets virksomhet kan gjøre at det får en høyere prioritet framfor et annet med like stor kulturhistorisk verdi, hvis det andre er mindre relevant for museets formål. Derfor er relevans trukket inn som et viktig hensyn i forhold til prioritering. For å vekte objektenes betydning, må en ha en logisk og rimelig måte å sette disse hensynene i sammenheng med hverandre på. Vi vet at så godt som alle bygninger har et ressursbehov, særlig ut i fra sin tekniske tilstand og at denne endres med tida. Men ikke alle bygninger har en like høy kulturhistorisk verdi. Og ikke alle verdifulle bygninger med ressursbehov er like viktige for museets virksomhet. Altså må noen gis en høyere prioritet enn andre og noen skjøttes med større aktsomhet enn andre på grunn av verdivurderingen. Og noen må prioriteres høyere enn andre verdifulle bygninger med ressursbehov fordi de har større betydning for det museet skal drive med. Dette utgjør et hierarki av vurderingshensyn, der relevans er øverste avgjørende trinnet i prosessen. 7

8 (modell fra Kulturrådets metode) Spørsmålene om relevans handler ikke bare om hva som er interessant for museets fokus der og da, og dermed ikke «trendavhengig». Det handler i overveiende grad om hva som er museets formål, vedtekter, verdigrunnlag, samfunnsoppdrag, overordnete planer, forpliktelser overfor eiere, mm. Med en så kompleks struktur som Anno museum har, og med så mange parter og interesser involvert, er denne logikken veldig nyttig i forhold til å kunne begrunne prioriteringer. Den vil gjøre oss i stand til å føre en saklig drøfting og gjøre en objektiv evaluering av bygningssamlingen. Dette nettopp fordi relevans måles i forhold til det enkelte museum sitt formål, planer, relasjon til samfunnet det betjener og til sine samarbeidspartnerne bl.a.. Slik settes ikke anlegg på små museer i utkanten opp mot store anlegg i fylkets tyngdepunkt, og lokale verdier settes ikke uten videre opp mot nasjonale verdier. De vurderes i forhold til museets eget rammeverk. Dette vil samtidig ses i forhold til og være i tråd med Anno museum sin formålsparagraf, som sier at man skal fremme museenes egenart. For øvrig vil en del større beslutninger og prioriteringer gjøres innenfor rammene av felles planverk og avtaler, som er vedtatt i fellesskap. Med denne tilnærmingen er det dermed naturlig at det tas hensyn til det enkelte museum sin karakter og forutsetninger samtidig som at man gjør strategiske, prinsipielle og budsjettmessige valg ut i fra en felles styringsramme. Hovedprinsippene for vurdering og prioriteringer ble nedfelt i Anno Museum sin plan for samlingsforvaltning i 2013, og fikk tilslutning på både faglig hold, ledernivå og i styret. Metoden gir en logisk og rimelig framstilling av hvordan man og bør komme fram til prioriteringer, som et bredt og mangfoldig sammensatt fellesskap kan enes om. Anno museum sine erfaringer så langt med metoden er så at den er meget godt egnet til å framskaffe et prioriteringsgrunnlag som er etterrettelig og rettferdig og til å komme fram til velbegrunnete prioriteringer. 8

9 Praktisk vurderings- og prioriteringsarbeid basert på metoden Metoden består av 7 trinn fordelt på 3 stadier; Definer (1. problemstilling/utgangspunkt, 2. beskrivelse av samlingen som vurderes), vurder (3. -5; kulturhistorisk verdi, relevans og ressursbehov) og prioriter (sammenstilling av materialet/vekting, og prioritering/handlingsplaner). Anno museum har ikke fulgt hele den anbefalte framgangsmåten til Kulturrådet til punkt og prikke, og ikke gått alle trinnene i anbefalte rekkefølge. Grunnen er bl.a. at prosjektet begynte med tilstandsvurderinger og kom godt i gang med dette før metodearbeidet tok til. Å registrere tilstand er den mest innsatskrevende delen av prosjektet. Derfor ble det ansett som logisk å starte opp med den. Så kom de øvrige delene av prosjektet i gang da konservator med antikvarbakgrunn ble tilsatt ett år senere. Metoden ble utarbeidet når Anno museum var midt i sin prosjektperiode. Dessuten har forskjellige problemstillinger har gjort seg gjeldende underveis, noe som har påvirket prosjektets vinkling og framdrift. Derfor er deler av metoden blitt prøvd ut på noe ulike stadier med noe ulikt utgangspunkt. Imidlertid er hovedprinsippene og logikken i metoden blitt implementert i arbeidet, og vi har valgt å holde fokus på hovedtrekk i metoden og ellers å tilpasse framgangsmåten til vår framdrift. Til arbeidet bruker vi et egenutviklet kartleggingsskjema for å registrere forskjellige forhold omkring bygningens funksjon og historie, plassering, eierskap, planmessige forhold, bygningsmessige endringer, evt flytting, tidspunkt for tilknytning til museet, sikkerhet/sikring, istandsettingshistorikk, og en del fysiske karaktertrekk. Det er også laget et feltskjema til å supplere og utdype dette med, for å nedtegne opplysninger som kan være av betydning for å vurdere kulturhistorisk verdi. Den følgende beskrivelsen gjør greie for hovedtrekk som vi legger mest vekt på og slik vi bruker dem; Objektene vurderes på både relevans (for museets virksomhet, mål og planer, samfunnsoppdrag), kulturhistorisk verdi og ressursbehov (både tilstand og hva som kreves av tilrettelegging for drift). Type kriterium som brukes avhenger av hva som er relevant for objektet - dets karakter og kjerneverdi. Så formuleres en verdierklæring som utdyper dette, begrunner vurderingen og framhever hva som er særlig viktig ved objektet og å ta hensyn til. Kulturhistorisk verdi vurderes ut i fra følgende hovedkriterier eller forhold/egenskaper: - Sjeldenhet representativitet [ut i fra et sammenligningsgrunnlag, en ramme] - Historiefortellende verdi («evnen» til å «fortelle» noe om den historien som bygningen representerer, eksempelvis skolehistorie) - Estetiske kvaliteter (kunstnerisk, arkitektonisk) - Kildeverdi - Symbolverdi - Opplevelsesverdi - Autentisitet - Miljøverdi (forhold til omgivelsene, eller til samling.) Relevans vurderes ut i fra disse hovedkategoriene av hensyn: - Samsvar med museets formål - Bruksverdi - Formidlingsverdi - Egnethet til å fremme handlingsbåren kunnskap - Økonomi - Forskning 9

10 Så vurderer vi også om de tilkjente verdiene kan økes, dvs om det er potensial for å ivareta eller framheve eller formidle disse verdiene på en bedre måte. Vurderingene synliggjøres med tildeling av karakterer, der A er beste karakter, D dårligst. Totalvurderingen og vekting med andre kan ikke gjøres ved ren summering pga at det ikke er de samme eller likt antall kriterier som er relevate for alle. Derfor gis det også en overordnet karakter som vurdering av betydning. Den blir som en oppsummering av kulturhistorisk verdi og relevans, med verdierklæringen som underbygger og forklarer. Anno Museum har valgt å formulere verdierklæringene basert på både kulturhistorisk verdi og relevans. Dette fordi verdierklæringen på en måte blir begrunnelsen for karaktersettingen, og det som forklarer hvordan man har kommet fram til den. Da er det nyttig også å kunne sette ord på hvorfor man vurderer relevansen slik man gjør. Dessuten er «betydning» det overordnete. Hva som vurderes å være objektets betydning handler både om kulturhistorisk verdi og hva objektet betyr for museets virksomhet, for publikum, og for samfunnet for øvrig. Hvorfor den oppleves som relevant er også noe som har grunnlag i den kulturhistoriske verdien, det som gjør at bygningen er blitt et museumsobjekt. Delprosjektene som Anno Museum har prøvd ut metodikken på er et pilotprosjekt på skolebygg i en tidlig i metodeutarbeidelsen og en kartlegging og vurdering av «satelittobjekter» nå nylig. Pilotprosjekt på skolebygg I 2013 ble skolemuseene i Anno kartlagt og vurdert. Dette for å prøve ut hvordan det var best å - dele inn samlingene for å systematisere det praktiske arbeidet - formulere, bruke og systematisere verdikriteriene - samle inn data og fange opp relevante forhold på - sammenstille materialet og framstille vurderingene - sammenligne og vekte Å ta for seg en kategori viste seg nyttig for å kunne se likheter og forskjeller på tvers, geografisk, tidsmessig og i forhold til kommunehistorie blant annet. Det ga også sammenligningsgrunnlag for å se hvordan museene arbeider med forvaltning og formidling, og skolehistorie mer spesifikt, og hvordan samarbeidet foregår på ulike måter med grunneiere, lag, foreninger, kommuner og andre. Det vil for eksempel si grad av dugnad, måter å løse avtaler om forvaltning på, osv. Mht bruk av kulturhistoriske kriterier, erfarte vi i pilotprosjektet at det er nyttig å definere ei ramme for vurderingene. Når en ser på én kategori av bygninger, er det gjerne de samme kriteriene som kommer til anvendelse på alle, mens andre virker lite relevante. Samtidig er det også slik at skolehusene speiler lokalsamfunn. Derfor kan de også være forskjellige fra hverandre. Deres verdi må derfor ses i lys av hva de betyr i lokal målestokk. Skolehussamlinga viser dessuten i sin helhet et mangfold der variasjonene i seg sjøl kan være et poeng i regional målestokk. Derfor kan man ikke verdivurdere eller vekte bygningene ved alene å se på hvor mange kriterier de scorer på og hvor høy karakter de får, men ta hensyn til referanserammen og sammenligningsgrunnlaget. En slik referanseramme utgjøres bl.a. av at det er en bestemt funksjon skolehusene har og at de representerer historien til offentlig forvaltning mest på lokalt plan, primært har betydning som lokale kulturminner ettersom det er en alminnelig forekommende kulturminnetype, o.l. 10

11 Begge disse skolehusene er bygd omkring tidspunktet for innføringen av fastskoleloven, og tjener i hovedsak samme funksjoner; undervisning og bolig for læreren. Likevel er de svært ulike. Sagstua skole rommer i tillegg en utstilling om dikteren Sigurd Hoel, som vokste opp her. Objekter i samme kategori kan ha forskjellige type verdier også, dvs det kan være ulike verdier som er framtredende eller som utgjør essensen i bevaringsverdien. Samt at ett og samme objekt kan ha flere verdier knyttet til seg og representere flere epoker samtidig. Det kan dermed også være forskjellige aspekter som vi mener bør tas spesielt hensyn til i forvaltningen og formidlingen. Dette igjen kan gi litt ulike føringer for det museale arbeidet på skolehusene. Derfor er det nyttig å definere en kjerneverdi; Hva er det som er spesielt viktig med denne bygningen? - De aspektene man spesielt må ta hensyn til for at bygningen skal beholde sin verdi? To generasjoner skoler hvorav den ene har huset kommunestyrelokaler, med omgivelsene intakt, og beliggende i nærheten av kirka. Lokalsamfunn i et nøtteskall (Matrand skole i Eidskog). En erfaring fra pilotprosjektet er også at det er utfordrende å vurdere egenskaper som opplevelsesverdi, formidlingsverdi, kunnskapsverdi og autentisitet. Skolemuseene er en kategori som har vekket stort engasjement lokalt. Gjennom at lokale krefter sparer på og samler mye av skolehistorisk materiale og leverer til museet, blir skolemuseene gjerne skolehistoriske samlinger for en kommune. De er derfor gjerne innholdsrike og rommer et stort antall skolebøker, bilder og gjenstander knyttet til «skola i gamledager» som dekker et stort tidsspenn og flere skoleanlegg. Denne rike mengden av gjenstander gir stor opplevelsesverdi; Det er mye å se som gir forskjellige inntrykk av skolehistorien og anledninger til sanseopplevelser. Samtidig kan det svekke 11

12 autentisiteten. Kulturrådet leide inn NIKU til å gjøre lignende vurderinger av noen av Anno sine skolehus pga at NIKU forsker på temaet, og for å kunne ha en konstruktiv drøfting omkring vurderingene. NIKUs Leidulf Mydland poengerte da at skolehusene virkelig ikke var så fylt med bøker og gjenstander tidligere. Rommene var heller preget av å være sparsommelig møblert eller utstyrt. Så en autentisk skolesituasjon vil da ikke være slik som skolemuseene formidler den. Skolehusene våre gir i liten grad noen troverdig framstillting av skolehverdagen. Alle skolehusene er fra en tidlig periode etter innføringen av fastskoleloven, og nesten samtlige inneholder samlinger fra «gamledager» i vid forstand. Noen få har gjort valg om å framstille en epoke, og har gjort formidlingsmessige i forhold til det. Men så godt som alle framtrer som arenaer for samlinger med mål om å vise mest mulig av skolerelatert stoff, uten at grunnlaget i husets historie er skikkelig gjennomtenkt. Dette ga opphav til en drøfting av hvordan «autentisitet» skal anvendes og vurderes. Handler autentisitet bare om materialekthet i bygningen eller kan det også handle om autentisk framstilling av historien som bygningen representerer? Hvordan måler vi det ene og det andre, og vekter det i forhold til hverandre? Vi mener at vi også kan trenge å vurdere grunnlaget for troverdig formidling når vi vurderer en bygning sin verdi og betydning. «Troverdighet» kan da brukes som et begrep for å skille autentisitet i formidlingsverdien fra materiell autentisitet. Dette har også noe med å gjøre hva som er bygningens historiefortellende karakter i kraft av seg selv, og hva den kan tilføres sekundært for å gi troverdig formidling. To skoleinteriører; fra Barkald skole, som er så godt som urørt, og fra Sagstua skolemuseum, som i større grad vektlegger formidlingsopplevelser (som smak av tran.) I alle fall viste dette at det er nyttig å se på ulike sider ved det å vurdere bygningens historiefortellende egenskaper og dens formidlingsverdi, ved å ha et bevisst forhold til hva man legger i vurdering av kildeverdi, kunnskapsverdi, formidlingsverdi, opplevelsesverdi osv. Samt at det er nyttig å se på bygningens potensial også, - hva den er tilført og kan tilføres og eventuelt bør tilføres eller ikke for å ha større relevans eller for å underbygge de kulturhistoriske verdiene. Å ta for seg en bygningssamling etter kategori kan være nyttig som en måte å få et bilde av representasjon på, og av variasjonsspennet innenfor en kategori bygninger med et inntrykk av hva variasjonene har sammenheng med. En slik innfallsvinkel vil ha mest nytte om man definerer ei ramme for vurdering, - ei referanseramme for kategorien som bidrar til å grunngi vurderingen av det enkelte objektet og å gi rimelig grunnlag for å vekte. 12

13 «Perifere objekter» og relevans En erfaring fra prosjektarbeidet med å evaluere bygningssamlingen er at det bør defineres ei problemstilling for en gjennomgang av bygningssamlingen. Hva er det vi ønsker å oppnå med prosjektet? Det bør ikke være nødvendig å gå gjennom alle bygninger like nøye, eller å stille kritiske spørsmål til alle bygningene sin status og betydning som museumsobjekt. Hva man legger vekt på å utrede og vurdere vil til en viss grad være påvirket av hvorfor man gjør en slik evaluering. Og utformingen av materialet vil preges av hvordan det skal brukes. Også når det gjelder å vurdere kulturhistorisk verdi og relevans kan det være nødvendig å prioritere innsatsen på grunn av at slike vurderinger må grunngis godt og kvalitetssikres, noe som er innsatskrevende. I 2014 har denne innsatsen blitt vinklet inn mot en problemstilling, eller rettere sagt et mer konkret formål. Anno Museum skal i 2014 begynne å reforhandle avtaler med eierne. I den anledning er det behov for å klargjøre ansvar, både innhold i avtalene og omfanget av dem. Innholdet varierer mellom de ulike museene, og med deres avtaler med eiere, stiftere og andre parter som eier eller medvirker i forvaltningen av bygninger. Videre er det ulike eierstrukturer og sammensetning av museene, og flere nivåer i forhold til forvaltning av bygninger og anlegg. Dette igjen har sammenheng med at flere av musea har vært gjennom en konsolidering før, der f.eks kommunale/lokale museer har gått sammen i et regionmuseum. Disse har gjerne brakt inn flere anlegg som er blitt «samlet» gjennom bygdetunets historie. Regionkonservatorordningen har også ført til at anlegg er blitt sluttet til museal forvaltning gjennom et bredt kulturvernarbeid. I den forrige konsolideringen ble også museer med et særskilt tematisk fokus eller nasjonal oppgave også sluttet til større enheter i sin region. Omfang, type og graden av forvaltningsansvar varierer derfor mye. I tillegg er det noen få objekter som har en uklar avtalestatus eller løsere tilslutning til museet. Dette er enkelte objekter som musea tidligere har tatt et ansvar for, men som ikke er blitt fullt ut sluttet til museet gjennom eierskap eller langsiktige avtaler. Modellene under viser hvordan bygningene til Anno museum fordeler seg på flere nivåer, og synliggjør også hvordan samlingen er spredt med ulike «satelitter» i forhold til de friluftsmusea og bygdetun som gjerne har vært utgangspunktet for museumsaktiviteten i området. Kongsvinger museum Folldal bygdetun Rendalen Nordøsterdalsmuseet Bygdemuseum Odalstunet 13

14 Nivå 3 NØM Folldal bygdetun (Rendalen bygdemuseum) Vassaga i Mellombekken Diktarstua på Egg Fløtersamlinga Med en samlet bygningssamling på over 500 bygg, er det også nødvendig for Anno å prioritere innsats og ressurser for å kunne forvalte det vi har så godt som mulig i forhold til tilgjengelige ressurser. Avtalerevisjonen er da en anledning til å gå opp grensene for hva Anno Museum skal ta ansvar for eller ikke, og for å klargjøre ansvaret. Revisjonsarbeidet skal nå foregå i nivå 3, altså i de avtalene som musea i Anno har med sine eiere og stiftere. Dette er utgangspunktet for en gjennomgang av deler av bygningsmassen, der vi spesielt ser på «perifere» objekter.» Dette er bygninger og anlegg som anses å være satelitter i forhold til anlegg der museenes kjernevirksomhet foregår. Dvs objekter som er perifere for museets virksomhet pga: - Uklar eller vag avtalestatus - Eierforhold; annen eier enn eierne av museet, flere eiere eller andre formelle forhold som gjør ansvaret utydelig - At andre driver virksomheten, eller at annen virksomhet enn den museale er den primære - Lite virksomhet over lang tid - Redusert tilgjengelighet pga lang avstand eller andre praktiske forhold som begrenser drift og virksomhet. At de kalles perifere betyr ikke nødvendigvis at de er mindre viktige, lite verdifulle eller overflødige. En fellesnevner er at det er objekter som vi av disse årsakene vet for lite om og som publikum har lite bevissthet om. Formålet med denne kartleggingen er derfor å skaffe til veie kunnskap om disse, slik at det totale kunnskapsgrunnlaget om hva Anno sin bygningssamling og forvaltningsansvar omfatter blir så godt som mulig. Mangel på aktivitet, kunnskap og bevissthet kan være en indikasjon på at de har mindre betydning enn de anleggene som er sentrale i museets virksomhet. Men det at et objekt er lite besøkt, eller at det er lite kjent, kan bero på flere ting, eksempelvis mangel på informasjon som skilting og markedsføring. At museet har drevet lite virksomhet der, kan bero på manglende kapasitet, at forholdene ikke har ligget til rette for det eller at prosjekter som det har vært satset på gjennom tidene har hatt et annet fokus. Kanskje er det også lite kunnskap om objektet i museet eller at det er lang avstand dit fra der de fagansatte holder til. Like fullt kan det være mulig at objektet er kulturhistorisk verdifullt og kan gjøres mer relevant, og at dette i enkelte tilfeller kan framheves med 14

15 enkle grep. Denne typen indikatorer som lite aktivitet bør derfor ikke alene danne grunnlag for å vurdere bygningens videre status. Objektene må derfor vurderes skikkelig, og det bør evalueres hvorfor aktiviteten er liten og om dette er noe man kan og bør gjøre noe med. Kartleggingen har foregått av undertegnete i samarbeid med konservator/fagansvarlig på det aktuelle museet, og gjerne med andre representanter til stede, som avdelingsdirektør, representant for eier og i noen tilfeller museumshåndverker. Befaring med kultursjefen i Folldal, avdelingsdirektør ved Nordøsterdalsmuseet og konservator ved Nordøsterdalsmuseet. Generelle erfaringer og vurderinger fra kartleggingen av «perifere» objekter Å oppsummere og kvalitetssikre registreringsmaterialet og vurderingene fra dette arbeidet er ikke ferdigstilt, og rapporten vil derfor ikke gjengi noen konkrete resultater. Imidlertid har kartleggingen gitt noen inntrykk av hva som preger museet samling når det gjelder representasjon, formidlingsstrategier og potensiale, hva som bør tillegges vekt i videre arbeid med å evaluere, prioritere og legge opp strategier for framtidig samlingsarbeid, og hva som er primærbehovet når det gjelder å «rydde i» museets forvaltningsansvar på bygningssiden. Her oppsummeres derfor noen slike erfaringer og hva det kan avstedkomme for videre arbeid med prosjektet og bygningsforvaltningen. Vurdering av potensial Det virker som at det er en noe svak bevissthet omkring flere av disse objektene; Mange av dem er ikke skiltet eller omtalt på museenes nettsider, og de mangler informasjonstavler med mer. Dette er 15

16 et ganske gjennomgående trekk. Ingenting signaliserer utad at dette er verdifulle kulturminner eller at de er del av et museum. Likevel kan museet sjøl ha en bevissthet om dem i forhold til tilsyn, bruk og formidling, men mangelen på informasjonstiltak gjør at disse objektene er lite framme i publikum sin bevissthet. Mange av dem er trolig blitt samlet inn for lenge siden, noen som resultat av museets kulturverninnsats og kanskje ikke med noe konkret formål om bruk som museumsobjekter. Imidlertid ser det også ut til å være lite som skal til for å heve nivået på informasjon og formidling. Mange av disse objektene er slike som egner seg som turmål og som ligger i forbindelse med eksisterende infrastruktur og områder som i dag brukes til dette. I en del tilfeller er det helt i tråd med museets karakter og formål at objektene nettopp ligger «på rot» og tilrettelagt for en lavterskel-formidling der publikum opplever det ute på tur heller enn ved et organisert museumsbesøk. Derfor kan formidling basert på at publikum sjøl oppsøker objektet og informasjonen være den beste måten å formidle objektene på i mange tilfeller. De kan være så godt som selvformidlende dersom det legges til rette for at publikum kan få informasjon om hvor objektene befinner seg og hva de representerer av historie. Dvs at mange av disse perifere objektene kan gi ganske stor økning i formidlingsutbytte og by på mye mer opplevelsesverdi med enkle grep som er lite kostnadskrevende. Å ta stilling til slike satelittobjekter forutsetter at de vurderes i lys av museets formål og karakter, hvilken verdi det representerer i forhold til dette, og at potensialet vurderes når det gjelder muligheten for å oppnå en større betydning. Dvs at man må vurdere potensialet for at relevansen og verdibevisstheten kan økes. Som anbefalt tiltak for museet med henblikk på å øke relevansen, kan det foreslås å utarbeide en mal for informasjon og skilting som kan brukes til å gjøre slike objekter og anlegg mer tilgjengelige for publikum. Rævhølet ved svenskegrensa i Engerdal er et museumsobjekt som har høy opplevelsesverdi og gir stort formidlingsutbytte sett i forhold til at formidlingen er basert på at publikum sjøl oppsøker kulturminnet og får informasjon ved å lese skilt og tavler. Historien er meget godt dokumentert med en rekke bilder fra byggingen og bruken av denne kurerhytta fra 2. verdenskri. Det er også godt skiltet hit. I et slikt tilfelle er dessuten beliggenheten et historisk viktig poeng og en del av opplevelsesverdien. 16

17 Avtaleforhold En del av objektene er sluttet til museet via forvaltningssamarbeid eller som gaver der bare husene følger med, men uten at eierne av Anno eier hele anlegget eller grunnen. Imidlertid er de aller fleste av disse regulert av konkrete avtaler, slik at dette ikke er noe stort problem mht uklarheter eller eventualiteter. Men det innebærer i flere tilfeller at museets tilgang og rettigheter er noe begrenset, enten pga formelle forhold, andres fortrinnsrett eller praktiske forutsetninger mht avstand osv. Det er også eksempler på at museet har ansvar for bygninger som ingen av avtalepartene i konsolideringen eier, og der det ikke er noen bestemmelser om følger av endrete forutsetninger. Det vil si at det er en del usikre momenter i forhold til gyldighet og varighet, og hva som faktisk gjelder dersom en av partene eller noen av avtalenes forutsetninger faller fra. At det er flere eiere involvert eller at grunneier og huseier er forskjellige behøver imidlertid ikke å være noe problem; Det kan innebære nettopp et hensiktsmessig og fruktbart samarbeid. F.eks er nesten alt av Engerdal museum sine anlegg basert på samarbeid med Statsskog når det gjelder eierskap og forvaltning. Dette reflekterer at en stor andel arealer i denne kommunen nettopp er statlig og drevet som skogforvaltning, noe som også historien og kulturminnene bærer preg av. Så langt det har latt seg kartlegge, er alle typene forvaltningsansvar ordnet gjennom avtaler, men avtalenivåene er ikke koordinert med hverandre eller kalibrert etter de to konsolideringsrundene. Videre inneholder også avtalene ulike vilkår når det gjelder hva Anno sitt ansvar innebærer, og i noen tilfeller også uklare definisjoner av forvaltningsansvaret. Noen avtaler sier dessuten lite om hvordan ansvaret skal utøves helt konkret, eller hvordan ansvarsfordelingen mellom Anno, avdelingen og eierne skal være. For eksempel er det i en av regionene skrevet i avtalene at museet skal ha ansvar for drift, men uten at det er presisert om dette bare er museal drift eller også drift av grøntanlegg, VVS osv. Dette kan gi grunnlag for ulike tolkninger og feilaktige forventninger til hva museet har kapasitet og kompetanse til å ivareta. Dermed varierer det en del hva som regnes til Anno sitt forvaltningsansvar og hvordan dette er regulert, og det er behov for en juridisk vurdering av avtalenes innhold og forutsetninger. Derfor er det også positivt for bygningsforvaltningen at konsolideringsavtalene i 2009 la opp til en reforhandling innen en 5-årsperiode, som nå skal gjennomføres. Og det kan være hensiktsmessig for bygningsforvaltningen om Anno Museum i den anledningen enes om en prinsipiell tilnærming til eierskap, eller til forutsetninger som må til for å kunne innfri forvaltningsansvaret på beste måte. Dette for å få et mer rettferdig utgangspunkt for å avklare hva Anno kan ta ansvar for og på hvilket grunnlag for framtida. Det bør også da drøftes hva ansvaret bør innebære, eksempelvis å presisere hva Anno sitt driftsansvar skal omfatte og hva det ikke skal omfatte, slik at dette kan forstås likt og følges opp på like vilkår. Dette vil være et godt middel til å oppnå målet om en felles standard for bygningsforvaltningen og et godt grunnlag for å utarbeide og implementere felles rutiner. Dermed bør også en slik grunnleggende kartlegging som nevnt tidligere omfatte det å få god oversikt over og evaluere dagens forvaltningsforhold mht gjeldende avtaler og vilkår. Å få oversikt over dette, evaluere hvordan det fungerer og drøfte overordnete forvaltningsprinsipper, bør også gjøres før man setter i gang en eventuell avhendingsprosess. Dette fordi det er først da man kan ha en reell oversikt over hva Anno sitt ansvar for bygningsforvaltning faktisk er i dag, og hva det kan være. Det bringer 17

18 også klarhet i hva museet kanskje ikke har reelt ansvar for og muligens ikke kan få ønskete rettigheter til heller, og det avgrenser dermed mulighetene og potensielle problemstillinger. Det er konstruktivt for en slik gjennomgang av bygningssamlingen om man også ser på formelle forhold omkring eierskap og avtaleverk, med en overordnet drøfting av prinsipper for bygningsforvaltningen og hva som bør ligge i museets forvaltningsansvar. Revisjon av avtaleverk er slik sett én mulig innfallsvinkel / ett mulig verktøy til det å oppnå felles rutiner og standarder for bygningsforvaltningen. Hvem skal klippe gras på anleggene? Hvem skal stå for kvalitetssikring når beslutninger tas om å føre opp et nytt bygg eller sette istand bygget? Hva er «riktige» ansvarsfordeling, og hvordan oppfattes dette? En slik drøfting av avtalenes innhold og ansvarsfordeling bør også si noe om hvordan framtidig samling kan foregå. Ved flere museer foregår det mye bevaringsarbeid på dugnadsnivå, gjennom venneforeninger, lokale eierstyrer med mer. Dette er overveiende svært positivt, og må verdsettes og respekteres; Dette er i stor grad foreninger og personer som har bygd opp de lokale musea, som har det primære eierskapsforholdet til det og som holder anleggene i stand gjennom dugnad. Samtidig kan denne aktiviteten også være problematisk noen steder fordi det gjøres tiltak som ikke er kvalitetssikret, og i enkelte tilfeller kommer tilvekst til samlingene også, uten at dette er avklart med museets fagpersoner og administrasjon. Det kan by på problemer i forhold til ressursfordeling og dekning av kostnader. Arbeidet med avtaler bør derfor også klargjøre rollen til lag og foreninger, lokale styrer og dugnadsgjenger, uten at dette kveler lokal eierfølelse og engasjement. Evaluering av representasjon Sammen med kartleggingen av slike objekter, er det jobbet med ei felles liste over Anno sine bygningssamlinger. Dette for å få totaloversikt. En har nå begynt å ordne oversikten etter tema og funksjon for å kunne analysere hva bygningssamlingen representerer kulturhistorisk sett. Dette arbeidet er kun i startgropa og vil være det som vil være hovedfokus til Forum for samlingsforvaltning i forbindelse med dette prosjektet i Det vil da dreie seg om å knytte flere opplysninger til materialet, så som å ordne dem i 18

19 tidsperioder, typer osv, knytte vurderinger til dem, og analysere representasjon (og mulig overrepresentasjon og mangler). Videre å vurdere ut i fra det hvordan samlingen bør utvikles. Imidlertid ser en mønstre allerede nå, i den grove oversikten. En stor andel av bygningsmassen er tun knyttet til jordbruksbefolkningen/landbruksdrift, der innhus er sterkere representert enn driftsbygninger. Tradisjonelle boligtyper er relativt bra representerert, i alle fall når det gjelder eldre stuetyper som østerdalsstua. Hustyper man har regnet som sjeldne pga at de gikk ut av bruk tidlig, er ganske bra representert på musea, slik som smier, kverner og bastuer. Dette har det tydeligvis vært en bevissthet om lenge. Det er også noe grad av bredde og helhet i framstillingen for øvrig, med at en har med hus som doer, brønnhus, med mer. Utmarksbruk er også godt representert, med et mangfold av hustyper knyttet til ulik bruk. Imidlertid er temaet forsanking i utmark noe svakt framstilt mht bredde og hva det innebar og hvor mye det førte med seg, eksempelvis er løene sterkt representert, men i mindre grad kvilebuene osv. dvs helheten i denne drifta. Hva man eventuelt bør gjøre med det som avekkes av hull i samlingen må for øvrig også drøftes i lys av overordnete vegvalg for museets videre samlingsarbeid, noe som foregår i planprosesser og utarbeiding av strategier for faglig utvikling, osv. Det gis derfor ingen nærmere anbefalinger om dette her, bortsett fra å peke behovet for å evaluere samlingen ut i fra en samlet framstilling av hva bygningene i dag representerer av historie og verdier. Men noen refleksjoner om evalueringen kan nevnes ut i fra erfaringene fra registreringen; Om noe er overrepresentert eller ikke, må vurderes i kontekst av museets karakter og formål. For eksempel i Engerdal har museumsvirksomheten en klar profil knyttet til utmark, - et viktig karaktertrekk ved kommunen og dens ressursgrunnlag og folks levesett. Museet gjenspeiler lokalsamfunnet og har en velbegrunnet profil. Altså må ikke den store representasjonen av skogskoier uten videre vurderes negativt, men ses i lys av at dette er sentralt i museets formål og del av et bevisst innsamlingsarbeid basert på det. Samtidig bør ikke en profil virke utelukkende på hva man kan ta vare på. Vektleggingen av primært utmarkshistorie bør ikke utelukke muligheten for å bevare og formidle også eksempelvis krigshistorie eller skolehistorie. For øvrig er disse temaene noe som man bør se samlet på også, ettersom skolehistorie og krigshistorie ikke er spesielt for engerdal, men aktuelt for alle regioner. Det er også viktig å vektlegge bygningenes egenverdi i en evaluering, slik at ikke «mengdevurdering» og fokus på relevans overskygger betydningen av kulturminneverdien. I en del tilfeller er verdien så spesiell eller stor at det forsvarer museal bevaring selv om enkelte praktiske forhold taler imot. For Barkald skole er relevansen noe begrenset pga begrenset tilgjengelighet. Samtidig er relevansen til stede mht at det er i tråd med museets formål og virkeområde, og hva som speiler samfunnet som museet er en del av. Når denne da er den mest autentiske sammenlignet med våre øvrige skolehus og kan favnes av museets formål, bør kulturminneverdien tillegges stor vekt (altså objektets egenverdi, autentisitet, sjeldenhet osv). Metoden vektlegger dokumentasjon og kunnskap, som nødvendig grunnlag for å gjøre prioriteringer. Den forutsetter at man gjør vurderinger og begrunner disse, framfor å basere seg kun på anvendelse av objektive kriterier for å vekte objektenes betydning. Dette er viktig for å fange opp bygningenes egenart og egenverdi, innenfor objektets egne forutsetninger. 19

20 Anno museum har flere sagbruk i samlingen sin. Antall saganlegg kan umiddelbart gi inntrykk av at denne kategorien er godt representert, men ser man nærmere på innholdet, oppdager man at de er ulike av type og på hver sin måte belyser den teknologiske utviklingen og de ulike anvendelsesområdene. Her eksemplifisert ved et saganlegg som først var vassdrevent og så ble elektrisk, og ei dampsag. Vi har også oppgangssag for skjæring av bord, og vassag for saging av spon. De forteller hver sin del av sagbrukshistorien og materialbruken. Videre bruk av materialet og framdrift i prosjektet Det legges vekt på at materialet som prosjektperioden generere skal ha praktisk betydning for museets videre bygningsforvaltning. Det må implementeres i organisasjonen og det daglige forvaltningsarbeidet. Derfor er det vurdert som nødvendig å gjøre mer enn å utarbeide en rapport. Anno Museum jobber med dette på følgende måte: - Overordnet planarbeid; Behovet for prioritering og hovedprinsippene å basere prioriteringene på (kriteriesammensetningen i metoden) er nedfelt i museets Plan for samlingsforvaltning. Denne overordnete planen skal følges opp med en del 2, handlingsdel, der dette arbeidet også synliggjøres, men på et mer konkret nivå. - Utarbeiding av rutiner; Erfaringene fra tilstandsvurderingene oppsummeres i en håndbok for bygningsvern, som blir et vedlegg til plan for samlingsforvaltning. Anbefalingene i denne drøftes tverrfaglig og forankres i Forum for samlingsforvaltning. Det vil da være slike fellestrekk som betydningen av vegetasjonsskjøtsel og øvrig forebyggende vedlikehold på regelmessig basis, og enkelte prinsipielle valg som at hus som ikke har takrenner bør få det. Vekten vil ligge på forebyggende vedlikehold/ FDV-arbeid, og på veiledning til å utrede og planlegge istandsettingsarbeid. 20

21 - Utvikling og bruk av Primus; Primus bør blir et forvaltningsverktøy som vi bruker aktivt til hjelp i daglig arbeid med bygningsforvaltning. Dvs en base der all relevant informasjon om bygningene ligger, der en kan hente ut statistikker og rapporter, der en kan dokumentere «forvaltningslogistikken» og holde tråden i arbeidet, osv. En kombinasjon av bedring av registreringsmodulen og utvikling av ny FDV-modul vil løse dette. Anno museum er med i arbeidsgruppa til utvikling av FDV-modulen, og utarbeider bestilling av funksjoner for å definere bygningenes tålegrense og hensynsgrad basert på kulturhistoriske vurderinger og tilstandsgrad. Anno museum ønsker å legge materiale som er utledet fra registreringene og vurderingene inn i ny Primus, gjennom å registrere tilstandsgrad og konsekvensgrad der, og definere tålegrense/hensynsgrad e.l ut i fra kulturhistorisk verdivurdering. Slik kan Primus bli koblingen fra prosjektarbeidet til forvaltning i praksis. - Kompetanseheving i praktisk istandsetting; Parallelt med prosjektarbeidet jobber Anno Museum med å knytte organisasjonens innsats på bygningsvern mer sammen og videreutvikle kompetansen på bygningsvern. Det er variabelt i hvilken grad musa har restaureringsfaglig kompetanse. Noen har det ikke, andre har noe, andre igjen har spisskompetansen tilgjengelig. Å ha et kontaktpunkt for utveksling av erfaringer og for læring er derfor viktig. Og seminarer og kurs for å øke kompetansen vil være viktig, spesielt der for dette mangler. Dette har også betydning for å oppnå en felles forståelse og bevissthet, og for å innarbeide felles standarder for bygningsforvaltningen. I år har vi derfor startet med en rekke internseminarer for å øke bevisstheten om enkelte tema og for å skape et felles møtested. Neste år blir dette videreutviklet til også å omfatte kurs. Planer for videre arbeid med prosjektet innebærer mer konkret: - Utarbeidelse av sluttrapport fra tilstandsvurderingene med oppsummering og analyse - forslag til strategi og overordnete tiltak for bygningssamlingen til handlingsdel av plan for samlingsforvaltning, og til rullering av planverket. - Utarbeidelse av bygningsvernhåndbok basert på en gjennomgang av tilstandsvurderingene - Primusregistrering av bygningssamlinger som ikke er registrert, i ny Primusversjon og med tilhørende vurderinger og forvaltningsgrunnlag - Utarbeidelse av føringsinstruks for Primus, herunder et faglig fundament for å tildele tålegrense/vurdere betydning - Analyse og evaluering av bygningssamlingen i forhold til representasjon, mht å se på overrepresentasjon og mangler plan for videre utvikling av bygningssamlingen til handlingsdelen - Arbeid med forslag til mulig avhending og tilvekst på grunnlag av evalueringene av samlingen og i forbindelse med øvrige prosesser som angår strategiske valg. - Sette opp plan for videre kompetanseheving og planlegge tiltak for kurs med mer innenfor bygningsvern, og gjennomføre planlagte tiltak 21

22 Et viktig poeng til en bygningsvernhåndbok? ; Når man likevel er ute på tilsyn, er det lønnsomt både for hus og økonomi at man gjør enkle forebyggende tiltak, - som å tette et hull med takstein. Hagesaks bør dessuten være obligatorisk redskap i sekken på enhver befaring. 22

23 EKSEMPLER PÅ VURDERING Nedenfor følger noen eksempler på vurderingene som er gjort i forbindelse med kartleggingen av «satelittobjekter». At Nord-Østerdalen med Folldal er sterkest vektlagt her skyldes rett og slett at kartleggingen begynte her, og at det er dette materialet som har fått lengst tid til å modne og til å bli bearbeidet. Utvalget av objekter skyldes også det samme, og er ikke et utvalg av de mest problematiske. Det må bemerkes at vurderingene kan og bør diskuteres. Slik de står her, er de basert på inntrykk som er gjort på befaringer og som preges av det man ser og opplever der og da. Etter flere registreringer, vil inntrykket av det en har sett tidligere gjerne forandre seg pga at referansegrunnlaget da har forandret seg med flere erfaringer. Videre kan ikke denne typen vurderinger eller vekting gjøres til en eksakt vitenskap. Vurderingen av Håmåvoll stasjon under befaringen tilsier at den scorer høyeste karakter på opplevelsesverdi. Og det kan begrunnes med en vurdering etter flere kriterier som estetisk verdi, miljømessig tilknytning, en wow-opplevelse av proporsjoner og det enkle, som alt er relevant i forhold til den metodiske tilnærmingen. Men opplevelsesverdien av denne kan ikke sammenlignes med opplevelsesverdien av jernbanemuseet. En kan tilbringe timesvis på disse større anleggene uten å gå lei, mens det å oppleve Håmålvoll stasjon kun tar 10 minutter. Å bruke kriterier og karaktersetting blir aldri så objektivt at en kan sammenligne et hvert objekt med andre. Derfor må en ta referanserammen i betraktning når en tar stilling til en slik vurdering. Vurderingen må ses i lys av det konkrete objektet sine forutsetninger og relevante referanserammer. En annen vesentlig klargjøring er at kriteriene og hva som ligger til grunn for vurderingen er forenklet i disse framstillingene. Flere vurderingsforhold er for enkelhets skyld samlet til kategorier, slik som at det som framstår som de viktigste aspektene for relevans er samlet i grupperinger som «samfunnsmessig betydning» og «samsvar med formål». Dette på grunnlag av hva som logisk har sammenheng med hverandre av forhold som er vurdert og som derfor er gitt en samlebetegnelse. 23

24 Tangmoen Folldal Tørkehus og sømmerfjøs, beliggende utenfor et tidligere gardstun der det nå står igjen en låve og noen mindre buer av nyere dato. Plassering av sommerfjøs og tørkehus i forhold til tunet er med på å gi noe mening til å forklare husenes historie, og det beriker kulturlandskapet at de er her. Tørkehuset er også relativt sjelden som kulturminnetype. Men miljøsammenhengen er begrenset pga at flere hus i tunet er borte og at kulturlandskapet ikke lenger er i drift som før. Husenes antikvariske verdi og autentisitet er svekket fordi de er blitt satt i stand med for store kompromisser med tradisjonen. Det er mulig for to-tre biler å stoppe her, og en kunne ha lagt til rette for noe formidling ved å henge opp informasjonsplakat eller skilt. Hvis husene sto åpne, kunne folk gå inn og se. Imidlertid er opplevelsesverdien begrenset fordi miljøsammenhengen er redusert og det er relativt lite å se. Mer formidlingsaktivitet her er lite aktuelt pga at grunnen og tunet har annen eier enn kommunen, og avstanden til skoler, kommunehus og museet er lang. Formidling foregår primært på bygdetunet og vassaga, der det ikke er grunnlag for så mye mer enn et par årlige arrangementer samt opplegg for barnehager og skole. Formidlingsverdien og opplevelsesverdien kunne økes ved at man knyttet dette til en natur- og kultursti, som finnes i området, og ved å samtidig skilte tjæremila som ligger 30 meter sør for disse husene. Imidlertid er avstanden fra Grimsbu og natur- og kulturstien så lang at dette virker lite aktuelt. Potensialet er derfor svært begrenset. Husene kan ha bruksverdi som lager, men dette er noe tungvint pga avstanden. Også kommunen ønsker å avhende dette. Husene er allerede reddet, og en privat eier vil ha bedre forutsetninger for å reise finansiering til istandsetting og til å gjøre forebyggende vedlikehold. Relevans A-D Kulturhistorisk verdi A-D Ressursbehov A-D Formål osv B Representativitet B Tilstand A Formidlingsverdi C Historiefortellende verdi C Tilrettelegging B Formidlingspotensial C Sjeldenhet B Drift D Bruksverdi C Miljøverdi C Formidlingspotensial C Samfunnsmessig betydning D Autentisitet B OVERORDNET KARAKTER FOR BETYDNING: C 24

25 Kvenna i Kvita, Folldal Bekkekvern med «kanalsystem» intakt (holdt ryddig og åpen), vannbasseng av tømmer, kvernhus og kvernkall. Restaurert over en periode fram til Relativt mye materialer er av ny dato, fra istandsettinga, men en vesentlig del er også original. Høy autentisitet i form av originalt utstyr og anlegg utover bygningskonstruksjon, samt i form av grunnlag for troverdig formidling. Kverna ble satt i stand i et samarbeid mellom privatpersoner, bygdetunnemnd, almenning med mer. Grunneier er oppgitt som statsalmenning (men muligens er det egentlig et grunneierlag som har tatt seg av det og har eierskap til det). Det er noe vag skilting hit,og en viss avstand å kjøre og gå. Imidlertid er det likevel ganske lett tilgjengelig med tilrettelagt sti og passe gåavstand for unger. Parkering av biler er det dårlig med ved stoppested, men kulturminnet er ment å oppsøkes til fots og parkering er mulig et stykke unna. Kverna er blitt jevnlig brukt gjennom årene, mest til skoleunger, men også arrangementer som pilgrimsvandringer o.l. Kverna kan brukes og lokalfolk har kunnskap til å bruke den. Området er enkelt tilrettelagt med benker og bålplass. En kan få mye opplevelse på en enkel og lite kostbar måte her. Det er også noe uutnyttet potensial som kan benyttes med skilting og informasjonstavle. Stedet ligger ved stisystemer og kan på den måten bli mer brukt i form av at folk oppsøker det sjøl. Driftsmessig er avstanden en ulempe, da det er et stykke å kjøre og krevende å frakte inn materialer. Vedlikehold krever dessuten at kanalen holdes åpen. Vurderingssammendrag/begrunnelse/statement of significance: Referanseramme for vurdering: Landbruksrelaterte anlegg i utmark i lokal og regional sammenheng, i forhold til å belyse bredden i landbruksvirksomhet og livnæring i fjelljordbruket i Nord-Østerdalen og med fylket for øvrig som referanseramme. Kjerneverdi: Som landbrukshistorisk teknisk anlegg med bevart helhet/sammenheng miljømessig og funksjonelt, og som bidrar til å vise bredden i ressursutnyttingen innen landbruket og foredling/bearbeiding av råvarer. Kvenna i Kvita er et komplett og intakt kvernanlegg. Formidlingsverdien er ut ifra dette stor fordi det egner seg til praktisk formidling som engasjerer publikum gjennom demonstrasjon av bruk. Formidlingspotensialet er ganske bra pga beliggenhet. Dvs at det enkelt er mulig å tilrettelegge for mer formidling uten at det går på bekostning av kulturminnets autentisitet. 25

26 Anlegget bidrar til å formidle regionens landbrukshistorie, næringsgrunnlag og levesett, og passer i museets formål. Representativitet og sammenligning; Antas å ha vært relativt utbredt. I regionen er det fire slike anlegg til i museal forvaltning, men ingen like intakte. Den materielle autentisiteten er redusert pga at store deler er en rekonstruksjon. Funksjonell autentisitet/grunnlag for troverdig framstilling er samtidig svært god. Den samfunnsmessige betydningen vurderes være relativ høy pga restaurering på dugnad og i et samarbeid mellom flere parter, at det er et kulturminne som representerer et fellesskap og er tilgjengelig for allmennheten, og at bruk og vedlikehold er blitt opprettholdt. Tilstanden er ikke registrert. Den vurderes etter overflatisk besiktigelse å være ganske god. Men det vurderes å være knyttet et ressursbehov til jevnlig vedlikehold av vassrenner o.l, da anleggets funksjon avhenger av vanntilførsel og dermed av at kanalene forhindres i gro igjen, samt at øvrige bestanddeler utover bygningskroppen holdes ved like. Relevans A-D Kulturhistorisk verdi A-D Ressursbehov A-D Formidlingsverdi A Autentisitet B Tilstand B Formidlingspotensial B Opplevelsesverdi A Tilrettelegging A Samfunnsmessig B Historiefortellende B Drift B betydning verdi Samsvar med formål A Miljøverdi A vedlikehold C (A på grad av tilrettelegging betyr at relativt lite innsats skal til for å utløse stor bedring) OVERORDNET KARAKTER: A-B 26

27 Diktarstua på Egg, Folldal Stue fra ca 1900 på egga like overfor garden Egnund. Garden er kjent pga at Morten Mortensson (gruveledelse, bl.a. Lovise Hytte) eide garden og at hans sønn Ivar Mortensson Egnund var en profilert kulturpersonlighet (forfatter, oversetter, avismann, norskdom osv, - Garborgmiljøet). Sjølve gardstunet har verneverdige bygninger. Atkomst hit er en bratt sti fra Egnund kapell (privat kapell, gravsted for familien). Denne er vanskelig å bruke for folk med redusert bevegelighet. Men det er også en atkomst til der man kan kjøre lenger inn og gå på flat mark. Skiltingen er relativt god. Stedet henger sammen med en kultursti som handler om Harriet Backer, og ellers om kunstnermiljøet her. Den er slik sett del av et godt tilrettelagt og markedsført konsept der stua kan opsøkes som del av en større opplevelsespakke. Formidling er primært basert på at folk tar seg fram sjøl, og er dermed lettdrevet. Mye opplevelse og formidling for relativt lav driftskostnad. Stua har høy grad av autentisitet; den ikke er endret bygningsmessig og inne er det enkelt utstyrt på en slik måte at det formidler forfatterskapet, ettersom dette var skriverstue. Skrift på vegger osv underbygger denne opplevelsen. Det er lagt til rette for audioguide. Huset er også ganske nylig istandsatt. Ulempene er imidlertid at eierskapet er privat, og at det er tungvint for museet å drive jevnlig vedlikehold her pga avstand og atkomst. Pga parkeringsplass ved kapellet er det lite som kreves ellers av tilrettelegging for publikum. Området rundt krever heller ingen særlig tilrettelegging pga at det er skogsbilveier og stier her, og at marka er flat og tørr rundt. Det er heller ikke naturlig å tilrettelegge mer. Om temaet er spesielt sentralt for formålet til NØM kan muligens diskuteres. Men det har sammenheng med andre tema som NØM har formidler, som gruvedrift, og norskdomsrørsla for øvrig (eksempelvis Fedraheimsstua på Tynset bygdetun). Relevans A-D Kulturhistorisk verdi A-D Ressursbehov A-D Samsvar med formål C Historiefortellende verdi B Istandsetting A Formidlingsverdi A Opplevelsesverdi B Vedlikehold B Formidlingspotensial B Autentisitet B Tilrettelegging B Samfunnsmessig betydning B (A på istandsetting vil si at bygningen har lite behov for istandsetting. D på ressursbehov betyr stort ressursbehov) OVERORDNET KARAKTER: B 27

28 Verdierklæring Formidlingsverdien er relativt stor i den forstand at Ivar Mortenson Egnund har en plass i historien til området og nasjonalt sett fra flere perspektover. Det kan spinnes flere fortellinger omkring hans person, både om gruvehistorie, kunstnerliv, forfatterskap, norskdomsrørsla, avishistorie, mm. Formidlingspotensialet er noe svekket av vanskelig framkommelighet, men styrket av tilknytningen til kulturstien om Harriet Backer og informasjonsmateriell knyttet til både den og diktarstua. Det er et godt tilbud til turgåere som ønsker å oppsøke opplevelser sjøl. Antikvarisk sett er ikke huset spesielt interessant, men det har interiøret bevart som skrivestue og på den måten gode historiefortellende egenskaper knyttet til dikterlivet, og grunnlag for en troverdig formidling av dette. Huset har ellers enkelte tidstypiske trekk som paneltype og vinduer. Ressursbehov er per idag ikke stort pga istandsetting for 12 år siden og stabil grunn, men det krever vedlikehold som skjøtsel av tak. Kjerneverdi er tilknytning til personhistorie og måten dette gjenspeiles i spor på og i hus, og referanseramme på både lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. 28

29 Brufossen kraftverk, Os Brufossen kraftverk ligger i opprinnelig miljø ved vassdraget som var kraftverkets forutsetning. Huset er sekundært, men beliggenheten den samme som opprinnelig og utstyr, maskineri og miljøtilknytning bevart med flere miljøelementer knyttet til kraftproduksjonen omkring bygningen (som rørgate). Anleggets kjerneverdi er som teknisk industrielt kulturminne knyttet til en moderniseringsepoke som hadde stor betydning og utbredelse, og stor påvirkning på folks levesett og på samfunnslivet. Anlegget har stor formidlingsverdi knyttet til funksjon og driftsmessige sammenhenger. At inventar er bevart og miljøtilknytning er opprettholdt er derfor sentralt. Potensialet for økt opplevelsesverdi er stor pga dette, men mulighetene idag noe begrenset pga at hensyn til sikkerhet er noe svakt ivaretatt og pga redusert framkommelighet. Det er et kulturminne knyttet til forhold av allmenn betydning; Representativt for en felles historie, og samtidig unikt i vår samling. Anlegget bør derfor vurderes å ha stor betydning. Referanseramme: Kraftproduksjon på lokal og regional basis. Kjerneverdi: Som kulturminne knyttet til en moderniseringsperiode, og kilde til kunnskap om kraftproduksjonens teknologi, naturressurs-forutsetninger og utvikling. Relevans A-D Kulturhistorisk verdi A-D Ressursbehov A-D Samsvar med formål B Kildeverdi B Tilrettelegging C Formidlingsverdi B Opplevelsesverdi A Istandsetting B Formidlingspotensial A Autentisitet B vedlikehold B Brukspotensial C Miljøverdi A Samfunnsmessig betydning A Overordnet vurdering av betydning: A-B 29

30 Glimt fra Anno museum sin mangfoldige og innholdsrike bygningssamling: Tanker om historieformidlingens Patina. 30

31 Bred næringsmessig representasjon Helhetlig bevarings- og formidlingsideologi 31

32 Skjønnhet og opplevelser.. Sosiale kår og arbeidsliv 32