Folk og Forsvar har i dag 75 medlemsorganisasjoner. over et meget bredt felt. Opplag 5000 februar Bearbeidelse og trykk: Merkur-Trykk AS

Transkript

1 Arne O. Hagtvedt Temahefte UNIONSOPPLØSNINGEN I 1905 FORSVARETS ROLLE

2 Folk og Forsvar blie stiftet i 1951 etter et enstemmig vedtak i Stortinget. Idéen var å samle de store landsomfattende organisasjonene i Norge til et felles opplysningsarbeid om Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Folk og Forsvar har i dag 75 medlemsorganisasjoner og dekker opplysningsarbeid over et meget bredt felt. Opplag 5000 februar 2005 Bearbeidelse og trykk: Merkur-Trykk AS

3 INNHOLD INNLEDNING HISTORISK BAKGRUNN Forsvarets fødsel - leidangen Hæren blir til Norske Jegercorps første vervede avdeling i Norge UTVIKLINGEN 1814 TIL Riksakten av Forsvaret under unionstiden Skytterlagene Trusselbildet Verneplikten Offiserskorpsets lojalitet MOT UNIONSBRUDDET Bruddet Svenske krigsplaner Norske krigsplaner Militære tiltak Karlstadforhandlingene Inntrykk fra grensevakten Renslige soldater mot svenskene Stemningsrapport fra grensevakten, september DET MILITÆRE STYRKEFORHOLDET I HVORDAN VILLE DET HA GÅTT HVIS - -? FORSVARETS ROLLE I Temahefte Folk og Forsvar 3

4 INNLEDNING "1905" og "UNIONSOPPLØSNINGEN" er to uttrykk som brukes mye i disse tider. Unionsoppløsningen i 1905 ga oss FRIHET og SELVSTENDIGHET. Hadde da Norge ingen frihet og selvstendighet før 1905? Hva var unionen egentlig? Hvorfor gikk det som det gikk den gangen? Hvordan kunne det ha gått hvis? Hva var egentlig Forsvarets rolle? Vi skal se litt nærmere på disse spørsmålene, prøve å forklare de viktigste årsakene til at Norge ble et fritt og selvstendig land for hundre år siden. Det er mange meninger og teorier om den militære siden av unionsoppløsningen, men for å forstå Forsvarets rolle i det som skjedde i 1905 er det nødvendig å kjenne til den historiske bakgrunnen, både militært og politisk. 4 Temahefte Folk og Forsvar

5 HISTORISK BAKGRUNN Norge blir ofte kalt en ung nasjon, unnfanget i 1814 og født i generasjonen ville nok ikke ha vært enige i det. De var sterkt opptatt av tanken på Norge som en gammel nasjon, og egentlig hadde de rett. Lenge før 1814 ble nasjonen vår oppfattet som det norske folket, slik det var knyttet til Norge og landets historie. Begrepet nasjon ble brukt fra 1500-tallet. I middelalderen het det tjod (folket) på norrønt. Alt da var det vanlig å skjelne mellom det som var innenlandsk og utenlandsk. Norge hadde en lang historie før unionene med Danmark og Sverige. Navnene Norge og nordmenn var i bruk alt før Harald Hårfagre på 800- tallet. Da Norge gikk inn i Kalmarunionen i 1397 var det som et likestilt rike med Danmark og Sverige. I alle seinere traktater før 1536 ble det gjentatt at Danmark og Norge var likestilte riker med egne lover og eget innenlandsk styre. I ble Norge et dansk lydrike, og i 1660 gjorde kongen seg eneveldig. København ble hovedstad for en overnasjonal og flernasjonal stat: kongerikene Danmark og Norge med hertugdømmene Schlesvig og Holstein. Ved å beholde sin riksstatus ble Norge anerkjent som en historisk og politisk nasjon 1. Dette brakte vi med oss inn i situasjonen i Forsvarets fødsel leidangen Det er verdt å huske at Norge hadde hatt et organisert forsvar siden nihundretallet, leidangen. Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar av eget territorium, en slags verneplikt. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrusting av leidangen. Noen regulær hærstyrke var leidangen ikke. Kongshirden lignet mer på det vi kaller en hær, til bruk innenlands. Leidangen opererte i hovedsak på sjøen og i nærheten av kysten. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Ved overgangen til 1300-tallet var leidangen fortsatt en viktig del av den norske kongens militærmakt. Dette endret seg drastisk ved utviklingen av seilskip, og i forbindelse med konflikter med hanseatene på 1400-tallet ble det klart at leidangen og vikingskipenes tidsalder var slutt. Da en tysk koggeflåte på 17 skip og 600 mann angrep Bergen våren 1429, under krigen mot kong Eirik av Pommern, ble den møtt av en norsk leidangsflåte på 100 skip. De tyske koggene var langt bedre utstyrt og var så høye at nordmennene ikke kunne entre dem. Den norske flåten ble totalt utslettet. Dette toktet har blitt karakterisert som det siste for leidangen, men leidangen som organisasjon ble videreført. Leidangsnaust og skip kan enkelte steder ha stått så sent som på 1500-tallet. I det nordligste Norge var leidangen antagelig fremdeles i bruk i lokalforsvaret frem til begynnelsen av 1600-tallet. 2 Fremover mot 1600-tallet ble det mer vanlig at bøndene ble pålagt skatter og avgifter for å finansiere herskernes yrkessoldater, selv om det i Norge hele tiden var utskrivning av bønder og andre frie menn til militær tjeneste både i Hæren og på Kongens skip. Hæren blir til 18. januar 1628 utstedte kong Christian IV sin såkalte "KRIGSORDI- NANTS OVER NORGE". Den regulerte hvordan den norske hæren skulle omorganiseres og bemannes, og vi regner derfor 1628 som nasjonale norske Hærens (og Forsvarets) fødselsår. Krigsordinantsen bestemte at 4 fullgårder, 8 halvgårder, eller 16 ødegårder skulle underholde en mann, «en ung Karl og dygtig Person, som udi hans Gevær kunde blive exercert og udi Fremtiden dygtig at lade sig bruge imod Rigens Fiender.» Hele landet ble så oppdelt i regimenter og kompanier. 1 Kronikk i Dagbladet av professor ØYSTEIN RIAN 2 Bondesoldat (Kilde: Andreas Hauge) Temahefte Folk og Forsvar 5

6 HISTORISK BAKGRUNN forts Riktignok ble denne ordinansen innledningsvis mye av en papirbestemmelse, men den skapte grunnlaget for en norsk nasjonal hær, som Hannibal Sehested bygde videre på og gjorde effektiv. Det er grunn til å anta at den faste hærordninga gjorde bøndene til atskillig dyktigere soldater enn før 1628, da de våpenføre mannskaper i innlandsbygdene bare hadde plikt til å ha sine gamle "folkevåpen" og forsvare landet med dem. Holdt de ikke sitt krigsutstyr i skikkelig stand, fikk de bøter. Nå ble etter hvert børse og sabel hovedutrustningen, og det tvungne våpenholdet fortsatte. 3 Vi ser at det i Norge i uminnelige tider har vært en eller annen form for verneplikt. Kongen har kunnet utkommandere borgere til militærtjeneste, og har skattelagt borgerne for å finansiere forsvaret. Borgerne har samtidig hatt både en plikt og en rett til å delta i forsvaret av hjemlandet og dets interesser. Norske Jegercorps første vervede avdeling i Norge 21. september i 1788 ble det opprettet et vervet (profesjonelt) regiment i Norge: Norske Jegercorps. Man hentet frivillige soldater og befal fra de andre regimentene, og soldatene ble tilsatt som yrkessoldater på heltid. Jegerkorpset ble snart en viktig og toneangivende del av Hæren. Regimentet ble umiddelbart satt inn i kamp mot svenskene, og utmerket seg senere i alle de slag det deltok i. Siden Jegerkorpset var vervede soldater på heltid ble de naturlig nok dyktigere som soldater enn resten av Hæren, som bare tjenestegjorde kortere perioder. Da Hans Majestet Kongens Garde ble opprettet 8. august 1856 var det 10 befal og 103 mannskaper fra Jegerkorpset som dannet det første gardekompaniet. Jegersoldat ca 1800 (Kilde: Ukjent) Jegerkorpset ble nedlagt som vervet avdeling i 1888, men gjenopprettet i Denne gangen med en litt annen sammensetting, men unionskonflikten med Sverige lå nok i bakgrunnen for å gjenopprette denne eliteavdelingen Temahefte Folk og Forsvar

7 UTVIKLINGEN 1814 TIL 1905 I den såkalte dansketiden var Norge innblandet i flere kriger med Sverige. Vi hadde kanskje ikke blitt det hvis vi ikke hadde vært i union med Danmark. Mye av årsaken til de stadige krigene gjennom hele "dansketiden" lå i konflikter mellom Danmark og Sverige, og man kan si at Norge ble tvunget til å utkjempe danskenes kriger. Det er lett å tenke seg at denne lange konflikthistorien hadde skapt mye vondt blod mellom de to folkene. I 1814 og tiden rett etter var det imidlertid ikke noe utpreget "svenskehat" i Norge, selv om svenskene faktisk i 1814 gikk til militært angrep på Norge for å beholde det politiske byttet de fikk tildelt ved fredsslutningen i Kiel. Kanskje er det litt merkelig at 400 år med stadige konflikter med nabofolket ikke hadde satt dypere spor? Det tok heller ikke lang tid etter 1814 før man også i Norge snakket om de to land som f eks " - - en uadskillelig enhet, bundne sammen af Skaberen selv". Unionen mellom Norge og Sverige i 1814 var en union Norge ble presset inn i, men det var en svært løs union. Norge fikk fullt indre selvstyre i Norge hadde med grunnloven av 1814 egentlig løsrevet seg fra unionen med danskene, og var politisk klart for å bli selvstendig stat. Dette var opptakten til det som skjedde i Riksakten av 1815 I tillegg til grunnloven trengtes et dokument som gjaldt begge de to rikene Norge og Sverige. Det ble derfor utarbeidet en avtale som med en del utfyllende detaljer overførte unionsbestemmelsene i den norske grunnloven til et dokument som gjaldt også for Sverige: "Rigsakt oprettet imellem Norges Riges Storthing og Sveriges Stænder, indeholdende Bestemmelse af de imellem begge Riger opkomne konstitutionelle Forhold." Riksakten mellom Norge og Sverige fra 1815 sa blant annet at Norge skulle ha: felles konge med Sverige felles utenriksminister felles forsvars- og utenrikspolitikk (en selvfølge med svensk utenriksminister). Riksakten ga Norge en meget selvstendig stilling i unionen, og den ga Stortinget økt innflytelse, men det var altså Sverige som representerte Norge utad i verden. Det var dette stridsspørsmålet som i sin tid skulle føre til unionsoppløsningen. Regjeringen ble delt i to, med en del i Stockholm og en del i Kristiania. Riksakten ble vedtatt 31. juli 1815 av det norske Stortinget, og av den svenske Stenderforsamlingen en uke senere, 6. august. I generasjonene etter 1814 brukte Norge den politiske frihet unionen faktisk ga oss til å utvikle nasjonen mot full selvstendighet. Forsvaret under unionstiden Gjennom unionstiden med Sverige var Forsvaret en støtte for samfunnsmakten. Forsvaret var til for å sikre den indre orden i samfunnet, selv om offiserene neppe så på det som sin viktigste oppgave. Selv etter innføringen av parlamentarismen i 1884 og derved oppløsningen av embetsmannsstaten, forble Forsvaret viktig for å sikre den indre orden. Opprøret i Mehamn i 1903 er et eksempel på anvendelse av militærmakt mot sivile. Likevel var Forsvaret en bremsekloss mot statskupp i 1884 da landet var på vei mot en mulig borgerkrig. 4 Administrativt ble Forsvaret en del av det ordinære statlige byråkrati i 1815, med to departementer for henholdsvis Marinen og Hæren. I tillegg fungerte generalstaben i perioder som et "lobbyist"-kontor for hærens særinteresser. Det militære byråkrati kunne sies å leve av å opprettholde sin egen eksistens, på lik linje med sivile byråkratier. Lojaliteten ble sterkere og sterkere knyttet til den utøvende makt (regjeringen) og ikke til kongen. Da bruddet først skjedde i 1905 ble lojaliteten til statsminister Michelsen bevart, mens eden til kongen ble neglisjert Temahefte Folk og Forsvar 7

8 UTVIKLINGEN 1814 TIL 1905 forts Skytterlagene Den politiske opposisjonen (Partiet Venstre) dannet i 1891 sine egne skytterlag; Folkevæpningssamlagene, som en motvekt til skytterlagsvirksomheten som ble drevet av den såkalte Centralforeningen. I realiteten var dette ment som en slags folkevæpning, som kunne ta opp kampen hvis det kom til konflikt og myndighetene prøvde å bruke militærmakt mot folket. Først i 1893 ble skytterlagsvirksomheten i Norge igjen samlet i en forening. I 1905 var det planlagt å bruke skytterlagsmedlemmer som reservesoldater ved en svensk invasjon. Trusselbildet Det var ikke bare svenskene som ble ansett som en mulig fiende for Norge på slutten av 1800-tallet. Norge og Sverige hadde fra 1814 felles forsvarsplanlegging. Norge hadde også en tradisjonell, og til en viss grad begrunnet, frykt for russerne. Hvis vi definerer trussel som kombinasjonen av militær kapasitet og politisk intensjon fremsto nok Russland som mer truende for nordmenn på 1800-tallet enn Sverige, spesielt i nordområdene. Russland hadde gjennom lang tid utvidet sitt territorium, og særlig i nord var det lenge uavklarte forhold rundt grenser og annet. Sverige hadde kanskje enda større grunn til å frykte en russisk ekspansjon på grunn av sin geografiske nærhet til Russland. På slutten av 1890-tallet ble situasjonen en annen, og ble selvsagt svenskene ansett som den mest aktuelle trusselen mot Norge. Verneplikten Alminnelig verneplikt ble innført i Sør-Norge i 1876, på bakgrunn av utviklingen i Europa (bl a Tyskland). Vernepliktsloven av 1887 gir et illustrerende bilde på Venstres forsøk på å redusere Kongens råderett over de væpnede styrker. I Grunnloven var det nemlig slått fast at bare den såkalte linjehæren (de yngste og antatt mest feltdyktige soldatene) kunne brukes utenfor landets grenser. Landvernet, bestående av den eldre del av soldatmassen, måtte alltid forbli i Norge. Denne landvernklausulen sto det liten strid om i Den gang utgjorde linjen 70 % av Hæren, og i tiden besto Hæren omtrent ikke av annet enn linjesoldater. Rett før 1885 var prosentandelen igjen sunket til ca 70. Vernepliktsloven av 1887 satte vernepliktstiden, dvs den tid soldatene sto i rullene og kunne kalles ut til tjeneste, til 13 år (revidert i 1899 til 16 år). Denne tiden ble delt i tre perioder: Soldatene skulle først være linjesoldater i fem år (fra 1899 seks år) Landvernsoldater i fire år (fra 1899 seks år) og Landstormsoldater i fire år Landstormen var et helt nytt begrep, skapt for å styrke den del av Hæren som lå utenfor Kongens fulle rådighet. Etter den nye ordningen kom linjehæren bare til å utgjøre % av Hæren. Realiseringen av vernepliktsloven styrket det nasjonale forsvaret på bekostning av det felles unionsforsvaret. 6 Offiserskorpsets lojalitet Hvor sto offiserene i unionskonflikten? De var jo i kraft av sin stilling forpliktet til lojalitet mot Konge og Fedreland, dvs også til den lovlig valgte regjeringen og gjeldende lover. Spesielt etter innføringen av parlamentarismen i 1884 kunne man tro at det kunne bli lojalitetskonflikter for offiserene. Sannheten er at de aller fleste offiserene holdt seg utenfor den militante norske nasjonalismen som oppsto på slutten av 1800-tallet. Det var imidlertid ikke fordi offiserene som gruppe var unions- og kongelojale. De var antagelig mest opptatt av problemet med russerne i nord, slik det uttrykkes i den hemmelige generalstabsavtalen av 1904 (mellom Norge og Sverige) om fellesforsvar på Nordkalotten. Det hadde blitt en kampsak for Venstrenasjonalistene å bygge hele nasjonen, og spesielt å ta i bruk de ubenyttede ressursene i nordområdene. I nord var parolen samhold i fornorskningens navn, samhold over partigrenser og profesjoner, mellom nasjonalmilitære og militærunionister. Den norske russofobien illustrerer hvor misvisende det må bli å skjære alle offiserene over en kam og forutsette at de var unionslojale. 7 6 Forsvarsmuseets årbok 1980, s 12 7 Norsk forsvarshistorie, Bind 2, Eide forlag 2001, side Temahefte Folk og Forsvar

9 MOT UNIONSBRUDDET Fra rundt 1890 var det flere større konflikter mellom Norge og Sverige. Disse konfliktene førte til flere kriser i 1890-årene. Konfliktene ble desto sterkere fordi den norske nasjonalismen var demokratisk og venstreorientert, mens den svenske nasjonalismen var utpreget høyreorientert. I Norge gjorde det seg gjeldende en økende nasjonalisme anført av krefter i og rundt partiet Venstre. Venstre krevde et eget norsk utenriksstyre, i første omgang egne norske konsuler. I Sverige blusset det opp en høyreorientert nasjonalisme som ønsket å sette de kravstore nordmennene på plass og markere svensk overhøyhet i unionen. Norge ville ha egen utenriksrepresentasjon, og i 1895 sa Stortinget opp det konsulære fellesskapet med Sverige. Sveriges svar var å true med invasjon, og siden Norge militært ikke var sterkt nok til å ta en krig med svenskene hadde man ikke noe annet valg enn å bøye av. I 1890-årene økte bevilgningene til Forsvaret sterkt. Moderne materiell ble innkjøpt, og både Hæren og Marinen ble vesentlig styrket. Denne utviklingen var ikke spesielt rettet Kongsvinger festning.var en av grensefestningene som voldte adskillige problemer under Karlstadforhandlingene. (Kilde: NBO, Billedsamlingen, Historiske kort. mot en mulig krig med svenskene, men kan antagelig sees mer i lys av den generelle militære utviklingen i Europa på denne tiden. Likevel førte krisen i 1895 til økte ekstrabevilgninger og økt innsats for å styrke Forsvaret. Det ble tydelig at uten en viss militær styrke ville våre politiske mål vanskelig kunne nås. Da Norge fra 1900 moderniserte de gamle festninger Fredriksten og Kongsvinger og samtidig bygde ut en serie med sperrefort nær grensen virket dette svært provoserende på svenskene. Unionsoppløsningen må sees som en konsekvens av innføringen av parlamentarismen i Samtidig hadde den svenske kongen mistet mye makt, og kunne ikke som i tidligere tider styre etter eget hode. Den viktigste enkeltsaken var fortsatt Stortingets manglende kontroll over regjeringen i utenrikssaker, fordi vi ikke hadde egen utenriksminister. Dette førte til konsulatstriden. Bruddet Den 27. mai 1905 hadde kong Oscar i norsk statsråd på Stockholm Slott nektet å sanksjonere loven om eget norsk konsulatvesen. Det skjedde til tross for at den norske regjering enstemmig og inntrengende hadde tilrådd sanksjon, og tross kraftig protest fra den norske statsrådsavdeling, som med statsminister Løvland i spissen i Stockholm deltok i dette historiske møtet. Statsrådsavdelingen gikk enda lenger enn å protestere: Statsministeren nektet å kontrasignere altså medunderskrive kongens beslutning, med den begrunnelse at det ikke sto noen ansvarlig norsk rådgiver bak beslutningen. Som statsråd Bothner uttrykte det: «Den nordmann som her vilde kontrasignere, vilde fra samme stund være uten fedreland». 8 Den 7. juni 1905 møttes Stortinget til krisemøte. Statsminister Christian Michelsen erklærte at regjeringen gikk av. Stortingspresident Carl Berner svarte med en erklæring på vegne av Stortinget. Etter navneopprop ga et enstemmig storting sin tilslutning til erklæringen. Der het det: "Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger Stortinget medlemmerne af det i dag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den Kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at Kongen har ophørt at fungere som norsk konge." 8 Arbeiderbladet tirsdag 7. juni 1955 nr. 128 Temahefte Folk og Forsvar 9

10 MOT UNIONSBRUDDET forts nemlig ingen trussel lenger, etter at de nylig hadde mistet nesten hele sin marine i krigen mot Japan. For svenskene gjaldt det å bryte ned den norske motstanden så raskt som mulig og nå sine viktigste mål. Dette for å hindre at stormaktene blandet seg inn og eventuelt presset Sverige til å stanse krigføringen. Dessuten ønsket man ikke å føre krig om vinteren. Verken den svenske eller norske hæren var utrustet eller trent for effektig vinterkrigføring i Med denne bisetningen rev Norge seg løs fra unionen med Sverige, men dette vedtaket betydde ikke slutten på dramatikken i Svenske planer for invasjonen av Norge. (Kilde: /tema_mili.html) Svenske krigsplaner Svenskene hadde alt fra 1890-tallet i hemmelighet utarbeidet ganske detaljerte planer for et eventuelt angrep mot Norge. Det viktigste målet for dem ville være å ta Kristiania. Derfor ville de angripe over Kongsvinger, Ørje-Askim og sørfra over Svinesund/Fredrikshald (Halden). Dessuten tenkte de å sette tropper med båt over til vestsiden av fjorden, angripe Marinens anlegg i Tønsberg og Horten, og derfra gå videre nordover mot Kristiania. Den svenske flåten kunne konsentrere nesten hele sin styrke i et angrep mot Norge. Russland var 9 Militært kring 1905, Hørsta førlag 1958: side Temahefte Folk og Forsvar

11 MOT UNIONSBRUDDET forts Norske krigsplaner Det var egentlig ikke laget noen særlige norske krigsplaner i tilfelle svenskene skulle angripe. Man ville føre forsvaret på land ved å forsvare grensefestningene, hindre og sinke svenskenes fremrykning mest mulig, og derved prøve å hindre svensk fremrykning langs de viktigste fremrykningsaksene mot Trondheim og Kristiania. Nærmest grensen skulle man operere med partisanstyrker som ikke hadde til oppgave å stanse svenskene, men å sinke dem, påføre dem store tap og fortsette med det etter at hovedstyrken hadde passert. Derved ville svenskene tvinges til å holde igjen større styrker for å bekjempe disse små norske enhetene, og det ble mindre styrker igjen til hovedangrepet mot Kristiania. Glomma utgjør en naturlig forsvarlinje, og tanken var å stanse svenske styrker her, vente på norske forsterkningsstyrker fra Vestlandet, for så å gå på offensiven og tvinge fienden tilbake til riksgrensen. På sjøen skulle Marinen i Kristianiafjorden holde seg innenfor linjen Larvik-Svinesund, og hindre at svenskene fikk fraktet tropper over til vestsiden av fjorden. Videre langs norskekysten skulle Marinen sikre de viktigste havnene og forbindelsen mellom byer og havner. Panserskipet Eidsvold (Kilde: article.jhtml?articleid=88901) Så tidlig som i slutten av mars ble beordringer til bemanning av grensefestningene sendt ut i all hemmelighet. Mannskapene skulle møte og tjenestegjøre i sivilt tøy! Marinen fikk ordre om døgnkontinuerlig patruljering av Kristianiafjorden innenfor Færder fyr. Den 15. mai ble Marinens anlegg i Horten beordret tømt, og Melsomvik utenfor Tønsberg ble tatt i bruk som ny hovedbase. Marinens hovedoppgave var altså ikke å angripe og slå den svenske marinens styrker, men å hindre svenskene i å bruke sjøen for å falle Hærens styrker i ryggen, både i Kristianiafjorden og langs resten av kysten. Militære tiltak Den 9. juni ble unionsflagget firt og det rene norske flagget heist på alle norske festninger, og 21 skudds salutt ble avfyrt. Flaggheisning på Bergenshus 9. juni (Kilde: Temahefte Folk og Forsvar 11

12 MOT UNIONSBRUDDET forts sider av grensen redusert en del, da det var inntrykk av en viss svensk forhandlingsvillighet. De norske styrkene ble redusert til ca 3000 mann. Foto av den norke flåtestasjonen i Melomsvik 7. september 1905 Fra 30. mai hadde de norske repetisjonsøvelsene og rekruttskolene blitt forlenget på ubestemt tid. Soldatene ble nyttet som vaktmannskaper, og ble sendt mot grensen i slutten av juni. På grensefestningene ble øvelsene fremskutt. Den 31. juli ble det lagt ut sjøminer i Kristianiafjorden. I begynnelsen av august ble den militære opptrappingen på begge Den 30. august rykket imidlertid svenske soldater inn til ordinære repetisjonsøvelser. På norsk side ble dette selvsagt oppfattet som en mobilisering, og det på et tidspunkt da den norske beredskapen nettopp var blitt redusert. Ordre om å tilbakekalle alle de permitterte soldatene gikk ut med en gang, og ca en uke senere var de på plass igjen. Norge vurderte etter hvert situasjonen som så truende at det 13. september ble besluttet å gjennomføre delvis militær mobilisering. Dette skulle skje ved utsendelse av personlig ordre til hver mann. Mobiliseringen gikk relativt raskt og velordnet. Soldatene fikk sin ordre, møtte på angitt sted, fikk våpen og utrustning, ble satt opp i avdelinger og avmarsjerte mot sine oppmarsjområder. Mange frivillige møtte også opp, og det var ikke mangel på personell. Etter hvert hadde Norge ca mann under våpen. Mange hadde lite militær trening, og utstyr og klær var det så som så med mange steder. Humør, pågangsmot og selvdisiplin var imidlertid utmerket, og trening og utdanning foregikk samtidig med at oppdragene ble løst. Spenningen var stor mens Karlstadforhandlingene pågikk. Det var flere episoder langs grensen, som hver for seg kunne ha ført til skyting og den risiko for opptrapping som det kunne ha medført: Jegersoldat 1905 (Kilde: Andreas Hauge) Den 23. september ble det i Kongsvingerområdet sendt en korporal og to soldater kledd i sivil til Eda. Disse observerte blant annet to svenske kavalerister som var 50 meter inne på norsk områder om natten. To av nordmennene var helt inne ved Eda, der de ble arrestert og hold fanget en dag. På jernbanemuseet i Hamar har man en 9 meter lang treskinne som i 1905 ble laget på jernbaneverkstedet i Kongsvinger og malt så den så ut som en stålskinne. Den ble i de mest spennende dager sendt til banefor- Innkalling til mobilisering (Kilde: /tema_mili.html) Foto: Forsvarsmuseet 12 Temahefte Folk og Forsvar

13 MOT UNIONSBRUDDET forts mannen på Magnor. Han holdt den nedlåst i en kasse ved linjen nær Gaustadsjøen mellom Magnor og Skotterud. Da det siste ordinære tog hadde passert kl ble den vanlige skinnen i en yttersving ved en bergknaus byttet ut med denne skinnen. Et eventuelt svensk militærtog ville ha havnet i Gaustadsjøen. Før første ordinære tog om morgenen ble skinnene byttet om igjen. 10 Den 19. september kom det melding om at det ikke skulle sendes flere tropper til grensen, og patruljer og vaktposter måtte ikke komme nærmere hverandre enn en kilometer. Den 24. september kom denne meldingen fra Karlstad: "Officielt: De norske og svenske forhandlerne har i dag avsluttet sine forhandlinger, idet enighet er oppnådd. Resultatet vil bli offentliggjort samtidig i Christiania og Stockholm i begynnelsen av neste uke." Dermed var spenningen utløst; det ble ingen krig! Karlstadforhandlingene Norge og Sverige startet 31. august forhandlinger i Karlstad. Statsminister Christian Michelsen ledet den Den norske delegasjonen i Karlstad (Kilde: norske delegasjonen, og forhandlingene var meget harde og vanskelige, men etter ca tre uker kom man frem til en fredelig løsning. Den norske mobiliseringen holdt imidlertid på å ødelegge forhandlingene i en kritisk fase. Overenskomstens fire viktigste punkter var: 1. En voldgiftstraktat med 10 års varighet, der landene forpliktet seg til å løse alle konflikter ved den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag. 2. En 10 kilometer bred nøytral sone mellom landene langs den sørlige grensen, helt til 61. breddegrad. Her var det ikke lov å ha festninger eller militære anlegg. Norge fikk likevel lov til å beholde de historiske delene av Kongsvinger og Fredriksten festninger. 3. De svenske samenes beiterettigheter i Norge ble garantert. 4. En avtale om transittrafikken over grensen. I avtalen lå også at Norge måtte rive den nye grensefestningene som var bygget opp. Dette punktet var sentralt i forhandlingene, og det var mye strid om det også internt i den norske regjeringen og Forsvaret. Den 28. september ble det avtalt at grensestyrkene på begge sider skulle reduseres til mann, og alle mobiliserte styrker skulle dimitteres innen 2. oktober. Den 11. oktober gikk det ut ordre om at alle innkalte mannskaper skulle dimitteres og hjemsendes, og Hæren skulle gå over til normale fredsforhold. Som siste avdeling kom Jegerkorpsets linjebataljon tilbake fra grensevakten til Kristiania, og marsjerte til folkemassenes store hyllest gjennom byen. 10 Oppland regiment , Elanders Publishing 2002, side 255 Temahefte Folk og Forsvar 13

14 MOT UNIONSBRUDDET forts går igjen. Dessuten at soldatens holdning, «gang og hele optræden skal altid, og i særdeleshed når han er i uniform, bære preget af raskhed og freidighed»! Dessuten: «Han må nøie klæde sig efter givne bestemmelser og på det omhyggeligste iakttage renlighed så vel med hensyn til sit legeme, som til klæder, kvarter eller telt». Soldater i feltbivuakk ved grensen, 1905 (Kilde: Inntrykk fra grensevakten Det var ikke alltid så lett for familien til de innkalte soldatene. Uten mannen i sin vanlige jobb fikk familien ingen penger å leve av, og avdelingene mottok mange søknader om permisjon for soldatene. Her er et brev fra en fortvilet hustru til sin soldatmann: "Kjære Du maa be kaftein om ote dars permesion og kome hjem og tene penger tel barna og mei. Jei har ikke havet en øre paa lange tider. Vi har spiset ale maal hos forældra mine, men naa trur jei atte vi bliver utkasta a leiligheta for vi har ikke betalt leia. Aa ska vi da gjøra a vors. Kom Ænlig hjem da du. Hjærteli hilsen din " 11 Renslige soldater mot svenskene 12 Håndbog for den menige soldat, utgitt i 1905, gir et godt inntrykk av hvilke direktiver som gjaldt for de vernepliktige i denne perioden. I den unnselige boken i beskjedent format på 72 sider får vi et visst gløtt inn i de disiplinære retningslinjer de unge var utstyrt med da de stilte på vakt i skjebnens avgjørende øyeblikk. De anvisninger i tjenesteforhold som håndboken dikterer er interessant lesning fordi de på den ene side gir, som nevnt, en illustrerende innføring i den militære disiplin som ble forventet i en krisesituasjon. Men også ut fra et mer sosialt samtidsperspektiv gir håndboken et glimt inn i en tidsepoke som altså ikke er mer enn ti tiår unna. Håndboken for den menige soldat gir et bestemt inntrykk av at den hær som voktet svenskene langs grenselinjene i det historiske år, var både rene og renslige. Pluss friske. For eksempel må soldaten «omhyggelig våge over sin helbred», og det gjør han blant annet ved å følge den givne oppskrift: «Hver morgen samt efter marsch, eksercits og arbeide, hvorunder han er bleven støvet og tilsmudset, skal han vaske ansigt, hoved, hals og hænder». Og ikke nok med det: «Han skal bade sig, når dertil er anledning, eller i det mindste vaske fødderne, hvorved huden styrkes». Dessuten må håret være kortklippet, og det må daglig kjemmes! Slett ingen dårlig atferdsregel i dag heller. At man minst «hver 8de dag bytter skjorte og strømper» må vel sies at etter dagens hygieniske målestokk er å tøye grensene (tiden) noe langt. På den annen side er heller ikke dette rådet et eksempel til etterfølgelse: «Er han varm og sved må han ikke straks afføre sig klæderne eller drikke koldt vand». Når klærne er blitt våte, så «avtages og tørres de, såsnart anledning dertil gives». Hva legges det så vekt på hos de menige soldater for hundre år siden? Renslighet og hygiene, at uniform og våpen er velstelt og velpusset, det 11 Oppland regiment , Elanders Publishing 2002, side Bergens Tidende (bt.no) 23 november 2004, 14 Temahefte Folk og Forsvar

15 MOT UNIONSBRUDDET forts Håndboken gir også enkelte ernæringsmessige oppskrifter som i dag påkaller både undring og til og med beundring. For eksempel «at gå fastende ut om morgenen, at spise umoden frugt, drikke surt øl eller urent, bedærvet vand er skadeligt» vil vel applauderes av både kostholdseksperter og menigmann. Verre er det å akseptere at «slet vand i nødsfald kan opblandes med lidt eddike eller brændevin». Særlig på morgenkvisten og på nøytralitetsvakt! At mesteparten av bokens sider er viet rent militære disipliner er naturlig. Om hilseplikt, om forholdet til befal, om våpenpuss og at soldaten skal holde orden i sine saker. Ja, han skal oppbevare både klær og våpen slik at han «endog i mørke straks kan finde hvad han søker». Kuriøst er det også å få vite at ved «hilsning tilhest skal tøilerne være antrukne. Når soldat, der rider eller kjører, skal hilse, afkortes takten, for så vidt den er sterkere end kort trav». Hjulryttere senker takten men ikke under felt og feltmessige øvelser. Da kan takten Soldater fra Jegerkorpset ved feltkjøkkenet, 1905 (Kilde: Norsk forsvarshistorie, Bind 2, Eide forlag 2001) beholdes, heter det. Godt er det også at «ordonnansryttere afkorter aldrig befalet takt.» Naturligvis er det lett å smile overbærende over direktiver utarbeidet for ett hundre år siden, særlig når vi vurderer dem ut fra vår tids erfaringer, kunnskap og opplysninger. Likevel må jeg konstatere at den beskjedne håndbogen for den menige soldat som ble utgitt for ett hundre år siden, avspeiler et samfunns sosiale velferdsstandard to år før også kvinner fikk stemmerett. Boken er en nyttig påminnelse om utviklingen i det tjuende århundre. I tillegg inneholder håndboken et sett sunne atferdsregler som med fordel bør være gangbare også i dag. Både for unge og eldre, med og uten uniform. (Foto: Forsvarsmuseet) Temahefte Folk og Forsvar 15

16 MOT UNIONSBRUDDET forts Stemningsrapport fra grensevakten, september 1905 Jacob Bull s dikt "Dødsmerket" illustrerer godt den patriotiske stemningen som preget soldatene og resten av folket i 1905: De stod der en isende Høstdag paa Vagt Ved Grændsen, et norsk Kompagni. To hundre Mand i Gevær og Givakt; det var i den farlige Tid. De stod der, den uvørne, fjeldgraa Flokk, Jægerkorpset Du kjenner dem nok! Kapteinen han talte: "I morgen Dag Ved Gry har vi Fienden her. Paa Broen ved Ørje staar første slag; Det første tog kommer der. Det Tog, det maa stanses; det Tog maa vi ta!" Svaret kom manstærkt et langt "Hurra!". Kapteinen han nikket; han talte igjen; Hans Øine stod dybt i Brand: "Jeg trenger halvt Hundrede modige Mænd, Som i morgen maa dø for sitt Land; Broen skal sprænges og Toget med! Alt gaar i Smadder nu vet I Besked!" Kapteinen han mønstret sin fjeldgraa Flokk; Den stod der saa stramm og still: "Jeg kunde gi Ordre; det vet I jo nok; Men først skal den dø, som vil! Ingen af os kommer levende hjem! Den, som vil følge Marsch tre Skridt frem!" Mærke blev fæstet på Bryst ved Bryst, Nummer og Kors paa hver Helt; Ordren: "Træd af!" faldt afmaalt og tyst; De femti gikk til sit Telt. Leiren laa lydløs der faldt ingen Ord; Guttene skrev; de skrev til sin Mor. Tung ruget Natten; Gutterne sov; De dormet med dirrende Kropp. Da klang der et Horn i den ensomme Skov Og Slag af en Hest i Galopp. Trommerne smatret; der hørtes Befal; Det skar over Leiren: Paa Linje-Signal! De styrtet paa Linje; de stillet til Storm! Nu gjaldt det for Norge et Slag! Kapteinen han stod i sin graa Uniform Saa lys som den soleklare Dag. Han svinget et Brev: "Her blir ingen Krig! Norge er frit! Der er Fred og Forlig!" Da steg en Jubel av Ungdom og Lyst; Den skar over Lier og Fjeld, Og Hjertet slog høit i hvert eneste Bryst: "Det er deiligt at leve lell!" Men kaldes der atter til Kamp for vort Land Dødsmerket tar vi, hver eneste Mand!" Et dødsstilt Sekund! da jog der som en Fryd Kapteinen en Susning forbi: Tre Skridt i Marscmarsch han kjendte den Lyd: Det var Marsch af et helt Kompagni! Han hilste, hans Røst hørtes ru og rar: "Gutter, ja da, da er Saken klar!" Lodd blev trukket; - en efter en Kom de utvalgte opp og i Hvil; De var nok lidt bleke, men Øinene skjen, Og de stod med sitt modigste Smil. "Merkene paa!" det blev hvisket hen, "Norge maa finde sine igjen!" 16 Temahefte Folk og Forsvar

17 DET MILITÆRE STYRKEFORHOLDET I 1905 Denne oversikten viser styrkeforholdet (de samlede styrker) mellom Sverige og Norge i 1905 (Fra "Militært kring 1905", Hørsta førlag 1958.) Temahefte Folk og Forsvar 17

18 HVORDAN VILLE DET HA GÅTT HVIS? I slike situasjoner er det av og til tilfeldighetene som spiller en avgjørende rolle. Et eksempel: En norsk offiser ville beskyte en svensk torpedobåt som gikk inn i Iddefjorden 15. august. Det ble ikke noe av fordi mannskapene hans ikke kunne betjene kanonbatteriet. 13 Hva hadde skjedd videre hvis det svenske fartøyet hadde blitt ødelagt den dagen? Kan vi si noe om hvordan en eventuell krig ville ha gått? Norge hadde rustet opp fra 1895, med nybygde panserskip, grensefestninger, Krag Jørgensen geværer, mitraljøser og nytt artilleri. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier: En mulighet er at de norske styrkene sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet inn og diktert en fred. En annen mulighet er at Sverige hadde lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale østlandsområdet relativt raskt. Men spørsmålet er: Hva skulle de gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig mange villige kollaboratører. Norske styrker regulære og partisaner ville kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne blitt en hengemyr for svenskene. I det hele tatt er det vanskelig å se hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære skjønte det også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig. Vi har sett at det norske Forsvaret var kraftig opprustet, og på noen områder kunne vi godt måle oss med svenskene. Dessuten hadde vi den moralske fordelen av eventuelt å kjempe i forsvar av eget land, mens svenskenes styrker ville kjempe en angrepskrig mot en liten nabostat. Tradisjonelt sier man at en angriper bør ha tre ganger så store styrker som forsvarerne. De svenske styrkene var tallmessig overlegne. De norske mobile hærstyrkene var i stor grad bundet opp rundt grensefestningene. Dessuten måtte vi ha styrker langs hele den lange grensen fra Nord-Norge, gjennom Trøndelag og resten av Sør-Norge. Slik ble det ikke så store norske styrker igjen til å kjempe mobilt, dvs møte svenskene der de selv valgte å rykke frem. Dette ga svenskene enda større anledning til å konsentrere overlegne styrker mot nordmennene lokalt, og i den tid og rekkefølge de selv valgte. Sannsynligvis ville svenskene ha greid å nå sine krigsmål. Krigshandlingene ville ha ført til store tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser på norsk side. Svenskenes gevinst ville imidlertid ha blitt ytterst tvilsom: Okkupasjon over lang tid av et land hvor hele befolkningen var fiendtlig innstilt, og hvor partisanstyrker ville ha fortsatt kampen og ført til ytterligere tap. Politisk ville presset mot den svenske regjeringen antagelig ha blitt utålelig over tid, ikke minst som følge av stormaktenes press. Økonomisk og på alle andre måter var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende. Historien er full av eksempler på at en krig uten klart definerte politiske mål har liten sjanse for å lykkes. det. Unionsoppløsningen i 1905 er nok et eksempel på det. 13 Norsk forsvarshistorie, Bind 2, Eide forlag 2001, side Temahefte Folk og Forsvar

19 FORSVARETS ROLLE I 1905 I dag kan man spørre seg hva hensikten da hadde vært med den norske opprustningen og den militære "sabelraslingen" som Norge unektelig foretok seg i 1905? Den norske regjeringen kunne faktisk ikke være helt trygg på at Kongen og andre ville kunne forhindre krig hvis Norge rev seg løs fra unionen. Regjeringen var tvunget til å bruke Forsvaret for å sette makt bak sine krav, andre valg hadde man ikke. Alternativet hadde bare vært en gjentakelse av 1895, da Norge måtte bøye av fordi landets forsvar åpenbart var alt for svakt. Man så det antagelig som nødvendig å spille på Forsvaret også av innenrikspolitiske årsaker. Folket måtte se, forstå og derved involveres i det politiske maktspillet som foregikk. Ville det norske Forsvaret ha slåss hvis svenskene hadde angrepet i 1905? Ja, selvsagt ville det ha gjort det. Offiserskorpset, underoffiserene og de menige mannskapene var ikke mindre militært dugelige enn motparten, og de aller fleste var klar over at det sto om nasjonenes ære og dens skjebne. Slikt var viktig for folk den gangen. Hvorfor ble skilsmissen mellom Sverige og Norge fredelig? Det er flere grunner til det. Hovedpoenget er at moderate, kompromissvennlige krefter på begge sider vant frem. I Sverige var det en viktig del av opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen, men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk. Andre viktige grunner er at selve unionen var så løs, at stormaktene ikke var interessert i noen krig, at det ikke var strid om territorier mellom de to landene, og at det ikke var noen store problemer med nasjonale minoriteter. Dessuten var kongehusets holdning viktig. Kronprins Gustaf, arbeidet aktivt for en fredelig oppløsning av unionen. Den gamle kong Oscar II var skuffet og bitter, men han var også mye syk og tydelig sliten i 1905, og han aksepterte å gi opp Norge uten sverdslag. Den norske miltærattachéen Heftye rapporterte fra avskjedsaudiensen 11. mai 1905 at Kongen hadde erklært: "Krig blir det ikke saalænge jeg lever og hvis jeg kan hindre det." 14 Den reelle risikoen for krig var antagelig minimal. Kongen, kronprinsen, regjeringene og de viktigste militære på begge sider var i mot krig. Stormaktene var i mot det, selv om de fleste anså Norges handlinger som revolusjonære. Kunne det likevel blitt krig? Hvis forhandlingene i Karlstad hadde brutt sammen, kunne det så avgjort det. Hadde så Forsvaret noen viktig rolle i unionsoppløsningen i det hele tatt? Svaret er selvsagt ja, for uten Forsvaret ville det ha vært nesten risikofritt for Sverige å tvinge Norge til lydighet. Derved ser vi at Forsvaret, selv om det var tallmessig underlegent og sannsynligvis ville ha tapt krigen mot Sverige, bidro til å gi regjeringen og Stortinget den handlefriheten de trengte for å nå sitt politiske mål. Jegerkorpset Skandser ved Lier oktober 1905 Foto: Forsvarsmuseet 14 Norsk forsvarshistorie, Bind 2, Eide forlag 2001, side 280 Temahefte Folk og Forsvar 19

20 Oberst (R) Arne O. Hagtvedt begynte som elev ved Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge sommeren 1966, og gikk av i desember Han har gjennomført Krigsskolen, Hærens stabsskole og Forsvarets Høgskole samt et stort antall militære kurs i inn- og utland. I tillegg har har tjenestegjort ved befalsskoler og Krigsskolen som instruktør, vært troppssjef, kompanisjef og bataljonssjef i Infanteriet, samt tjenestegjort som sjef for Agder utdanningsavdeling på Evjemoen. Oberst Hagtvedt har også lang tjeneste ved stab både i Nord-Norge og i Hærstaben og Forsvarets overkommando/forsvarsstaben. Deltakelse i internasjonale operasjoner: NORBATT/UNIFIL i Sør-Libanon , og sjef for den norske infanteribataljonen (NORBN) i SFOR, Bosnia, fra 1998 til den ble trukket ut i november Han arbeider nå som konsulent og forretningsutvikler i næringslivet, og er bosatt i Oslo. Folk og Forsvar Arbeidersamfunnets plass 1c N-0181 Oslo, Norway Tlf: Fax: e-post: folkogforsvar@online.no