Bredt seiersglis, bred UKE?

Transkript

1 STUDENTAVISA I TRONDHEIM NR ÅRGANG 21. FEBRUAR - 6. MARS Bredt seiersglis, bred UKE? side 42

2 LEDER 21. februar - 6. mars 2006 Treg trafikant I 1999 undertegnet Trafikanten Midt-Norge en avtale med Q-free ASA om å utvikle et elektronisk billettsystem for kollektivtransporten i Sør- Trøndelag. Siden 2002 har to tusen personer fått teste teknologien, men som testperson Tor Guttorm Syversen uttaler: Team Trafikk er ikke «noen racer på teknologi». Sju år og 40 millioner kroner senere, ser vi ikke snurten av et moderne billettsystem på bussene. Det pinligste er at Vestfold fylke, med samme innbyggertall som Sør-Trøndelag og samme Q-freeteknologi i ryggen, klarte å innføre dette systemet på bare ett år og for knappe 13 millioner kroner. Den abnorme tidsbruken har fått Q-free ASA til å miste tålmodigheten med prosjektet og stevne Trafikanten Midt-Norge for retten på grunn av manglende sluttoppgjør. Uten å avsi noen dom i denne saken, kan vi spekulere i hvem som må betale saksomkostningene. Trolig blir det busspassasjerene. Det er fylkeskommunen som må dekke drifts- og investeringskostnader knyttet til prosjektet, og i en rapport fylkesrevisjonen la fram angående prosjektet i 2003, innrømmes det at «inndekning trolig vil skje ved rutekutt, budsjettmessige omdisponeringer og takstøkninger». Fylkesrevisjonen har altså dystre utsikter for oss passasjerer: Det blir dyrere og dårligere busstilbud, og innføringen av det såkalte t-kortet må vente på avklaring i konflikten mellom Q-free og prosjektledelsen. Kanskje blir det ingen avklaring i det hele tatt. I så fall må prosjektet se seg om etter en ny leverandør, og ventetiden kan bli mange år. Fylkeskommunen har allerede latt det gå altfor lang tid, og øst ut for mye penger som heller kunne blitt brukt til å gi oss passasjerene et bedre busstilbud. Nå er det på tide at den stiller krav til prosjektet. Det er på tide å innse at man har tatt seg vann over hodet, spytte i de siste nødvendige millionene og få på plass et system som er litt mindre komplisert enn først tenkt; men som faktisk fungerer. STUDENTAVISA I TRONDHEIM SIDEN 1914 TELEFON TELEFAX E-POST ud@underdusken.no annonse@underdusken.no NETTADRESSE KONTORTID Hverdager 9-16 på Samfundet 4 Mangler livsforsikring Og du må ha «normal helse» for å få forsikring. 7 Så ikke film mistet jobben 8 Sov ikke bort sommeren 12 Trege forhandlinger nærmer seg slutten 15 Bevilgninger til Berg 16 Mer kritikk mot kvalitetsreformen 20 Fransk krangel om skolepenger 24 Abortloven opp til debatt Argumentene for liberalisering er mange - innsigelsene likeså 28 Trondheimsfestivalens pressekvinne 32 Jakten på urtrønderen 34 Sjelegransking 42 UKA går nye veier Ny sjef, nye muligheter. 41 Penger til ingen nytte 46 Fortvilte kunst- Under Dusken vil gratulere Lise Alund Skjølås som leder for UKA-07. Vi tror Skjølås er rette kvinne til jobben, og ser fram til det vi håper blir en spennende, mangfoldig og komprimert UKE. REDAKSJON ANSVARLIG REDAKTØR Ellen Synnøve Viseth Tlf.: DAGLIG LEDER Nils Chr. Roscher-Nielsen Tlf.: NYHETSREDAKTØR Bjørn Romestrand Tlf.: REPORTASJEREDAKTØR Eline Buvarp Aardal Tlf.: KULTURREDAKTØR Pål Vikesland Tlf.: FOTOREDAKTØR Magnus Willumsen Tlf.: ANNONSEANSVARLIG Erik Hersleth Tlf.: GRAFISK ANSVARLIG Maren Fredbo DEBATTANSVARLIG Andreas Runesson INTERNASJONALT ANSVARLIG Gøril Furu ØKONOMIANSVARLIG Andreas D. Landmark DATAANSVARLIG Erlend Hamnaberg JOURNALISTER Aleksander Johansen Anders S. Rydningen Andreas Runesson Ane Teksum Isbrekken Anna Brander Arve Rosland Birgitte Berggreen Eva-Therese Grøttum Gøril Furu Hans Henrik Moe Helle Wensberg Holte Ingrid Kristine Aspli Kristine V. Størkersen Magnus B. Drabløs Merete Jentoft Sirnes Merete Skogrand Morten Dahlback Morten S. Smedsrud Ole Omejer Ole Petter B. Stokke Pål Aastad Sivert Frøseth Rossing Torbjørn Endal Victoria Uwonkunda FOTOGRAFER Audun Reinaas Birger Jensen Erlend Dahlhaug Paxal Magnus B. Willumsen Marte Lohne Stina Å. Grolid Therese M. Tande Mari Vold Mona Ranum Østbråthen ww ILLUSTRATØRER Ane G. Uleberg Ole Chr. Gulbrandsen ANNONSE OG MARKEDSFØRING Ingve Løkken Jane Rogstad Slette Nina Bull Eide Trygve L. Haugen DATA Anders Båtstrand Asbjørn L. Johansen Jan Ove Øyen Safurudin Mahic GRAFISKE MEDARBEIDERE Anna-Inga Haugtrø (n) Ida Mille Hukkelås (r) Kristian Kalvå (k) KORREKTUR Birgitte Berggreen Christian Skare Stendal Daniel Flathagen Erlend Langeland Haugen OMSLAGSFOTO Audun Reinaas TRYKK Grytting Under Dusken er et selvstendig organ for studenter, utgitt i Trondheim av AS Mediastud. Under Dusken blir delt ut gratis på læresteder i Trondheim med medlemsrett i Studentersamfundet. Under Dusken kommer ut åtte ganger i semesteret. Opplaget er Storsalen i Studentersamfundet velger redaktør på politisk grunnlag. Redaktøren velger selv sin redaksjon. Redaktøren plikter å arbeide i samsvar med den redaksjonelle linje redaktøren er valgt på. Gratulerer Merethe

3 KOMMENTAR UD FOR Illustrasjon: Ane G. Uleberg Verdilaust debattbidrag KOMMENTAR BJØRN ROMESTRAND Nyhetsredaktør Eg har undervist studentar sidan 1975 og har aldri sett så dårleg kvalitet som no, sa professor Kai A. Olsen til Dagbladet 14. februar. Avisa kunne skrive at Olsen er lei av «late og svake» studentar. Utspelet kom etter at professoren, som både er tilknytta Høgskolen i Molde og Universitetet i Bergen, hadde skrive ein rapport på oppdrag frå den liberale tankesmia Civita. Rapporten skulle vurdere kvaliteten i norsk høgare utdanning og feilar på spektakulært vis. Åtvaringa om kvar det ber hen kjem alt i innleiinga av rapporten: «...erfaring og synsing er alene aldri nok. Derfor har jeg forsøkt å vise til tall der disse finnes. Nå er det ikke gjort så mange undersøkelser om kvaliteten i høyere utdanning (...) For å kunne utdype min argumentasjon har jeg derfor også tatt med resultater fra undersøkelser om tilstanden i grunnskolen.» Artikkelen byggjer ikkje på metodiske undersøkingar. Den byggjer på tilfeldig synsing av ein desillusjonert professor, som bruker opportunistisk argumentasjon for å forsvare sine eigne fordommar. Dette plagar ikkje Olsen, sjølv om det fører til at han må bruke undersøkingar om grunnskulen til å forklare stoda i norsk utdanning. Ein av tendensane i norsk høgare utdanning er at strykprosenten synk. Dei fleste ville tolke dette som eit teikn på at kvaliteten stig. Men ikkje Kai A. Olsen. Finansieringssystemet for høgare utdanning oppfordrar universitet og høgskular til å senke krava til studentane, meiner Olsen. Fordi institusjonane får pengar for kvar student som står på eksamen, vert det fristande for sensor, som ofte også er fagansvarleg, å gi ståkarakter til ein student som eigentleg burde fått stryk. Men det kan vere mange årsaker til at strykprosenten i høgare utdanning synk. Ein delrapport frå NIFU STEP og Rokkan-senteret i Bergen peikar på seks moglege forklaringer, blant anna at studentane får betre oppfølging gjennom semesteret, og at studentane arbeider hardare på grunn av strengare krav frå Lånekassen. Men Kai A. Olsen peikar berre på ein av dei forklaringa som passar inn i biletet han ønskjer å teikne av norsk høgare utdanning. Kva tilfører så Olsens artikkel dagens debatt om høgare utdanning? Veldig lite. Delrapporten frå NIFU STEP og Rokkan-senteret peikar på at det ikkje finst bevis for at dagens finansieringssystem oppmodar til lågare krav til dagens studentar. Eit fleirtal av dei vitskapleg tilsette trur heller ikkje at finansieringsmodellen vil ha innverknad når dei skal avgjere om ein student skal få stryk eller ikkje. Kai Olsen er ein av dei med motsett meining. Ein annan av Olsens kjepphestar er at det er for mange studentar i Noreg i dag, og dermed mange som ifølgje professoren ikkje har noko på eit universitet eller ein høgskule å gjere. Men som tidlegare utdanningsminister Kristin Clemet seier: I eit moderne kunnskapssamfunn er det ikkje for mykje at halvparten av eit kull vel høgare utdanning. Og enda viktigare: Utviklinga frå eliteutdanning til masseutdanning har skjedd over 50 år, i heile verda. Å tru at ein kan snu denne trenden, er i beste fall naivt. Å prøve, er i beste fall uklokt. Så får det heller vere at professor Olsen meiner at det ikkje er samfunnsøkonomisk ansvarleg å la så mange unge menneske ta høgare utdanning. Det kan hende han tek feil, og at Noreg tvert om vil nyte godt av ein høgt utdanna folkesetnad i framtida. 75 ÅR SIDEN Møtet «Siste møte bragte oss nærmere graven enn noensinne. Avdelingschef Alf Erichsen skal ha holdt foredrag om «Den internasjonale bank». Da hans stemme ikke bar frem til første stolrekke, hvor jeg forresten heller ikke befant mig, er jeg nødt til å akseptere alle hans uttalelser som uklanderlige. Til hr. Erichsens ros skal det sies at han fikk Schreiner til å forlate salen, hvilket resultat ikke tidligere skal være opnådd av noen foredragsholder. Wildenvey var tilkalt for å redde møtet, og gjorde ærlige anstrengelser. På tilstrekkelig avstand er jo mannen formelig charmerende. Han er så velsignet uaffektert, og hans øine med tilhørende øienlokk er verd å se.» 25 ÅR SIDEN Alta-innsamlinga «Det fåregår nå en aksjon på de høyere læresteder i Trondheim. Det gjelder Alta og innsamling av penger til F o l k e a k s j o n e n for bevaring av Alta-Kautokeinovassdraget. Aksjonen drives av Grønt Gras, Sos. Front og Rød Front i felleskap etter at KAG og TKSF sa nei på skriftlig henvendelse om å delta. Frontene oppfordrer så mange studenter som mulig til å være med i aksjonen.» 10 ÅR SIDEN Samfundet neste? «Det begynner å haste for Student- TV n. Før vi skriver april må den ha funnet nye lokaler. Da er det ubetinget slutt på å bruke Trafobygget som tilholdsted. Mediastud, som eier og har ansvaret for Student- TV n, prøver febrilsk å overtale ledelsen på Samfundet til å huse TV-entusiastene der. Et fullstappet Samfundet kan imidlertid bare avse noen få kvadratmeter til TV n. En multi-løsning kan bli det eneste aktuelle; å spre studio-, produksjonsog hybellokalene TV n trenger rundt

4 NYHETER 21. februar - 6. mars 2006 Unge er dårligst på livsforsikring Det store flertallet av landets unge mangler forsikring av liv og helse. Ekspertene anbefaler å snu trenden før det er for sent. STUDENTHELSE TEKST: BIRGITTE BERGGREEN berggree@underdusken.no Personer i aldersgruppa år er dårlige på å trygge sin egen framtid: Kun 39 prosent har livsforsikring i en eller annen form, mot 59 prosent i befolkningen som helhet. Dette går fram av en undersøkelse gjennomført FAKTA av MMI på oppdrag fra DnBNOR for om lag et år siden. Finansnæringens Hovedorganisasjon opererer med enda mørkere tall: Bare rundt sju prosent av befolkningen i aldersgruppa år har egne personforsikringer. Vi er et u-land når det gjelder å forsikre oss selv, mener spesialrådgiver Knut Dyhre Haug i Storebrand. Viktig å forsikre tidlig Forsikring kommer langt ned på prioriteringslista til unge mennesker, tror forbrukerøkonom Aud-Helen Rasmussen i DnBNOR. Forsikringsselskapene godkjenner søknader om livsforsikring på grunnlag av en helseerklæring. Rasmussen vektlegger at man har større sjanse for å få tegnet de mest gunstige forsikringsavtalene mens man ennå er ung. Jo eldre man blir, jo flere skavanker og tidligere sykdomsforløp vil det være å lese i denne helseerklæringen. Det er veldig vanskelig, for ikke å si umulig, å få tegnet forsikring mot sykdommer og plager dersom symptomene allerede har begynt å melde seg, forteller hun. Forbrukerøkonomen kjenner til personer det er gått riktig ille for. En person pådro seg et virus under et utenlandsopphold i forbindelse med studier, og dette førte til at det utviklet seg en muskellidelse som gjorde ham hundre prosent ufør. Han vil aldri kunne dra nytte av utdanningen sin. Fordi han ikke hadde tegnet uføreforsikring fikk han kun utbetalt et mindre engangsbeløp, og vil ikke motta en årlig forsikringutbetaling i tillegg til folketrygden. LIVSFORSIKRING Livsforsikring er en samlebetegnelse for blant annet: UFØREFORSIKRING/-PENSJON gir årlig utbetaling mens man er ufør, fram til godt opp i sekstiårsalderen. Ulike rådgivere Under Dusken har vært i kontakt med anbefaler studenter å tegne slike. UFØREKAPITAL gir en engangsutbetaling ved uførhet. DØDSRISIKOFORSIKRING er mest nødvendig dersom man har forpliktelser overfor andre, som for eksempel ektefelle eller barn. ULYKKESFORSIKRING. HELSEFORSIKRING garanterer behandling av sykdom og plager innen et visst antall dager. Ikke alle forsikringsselskaper opererer med denne. TIPS TIL STUDENTER Det er store forskjeller i pris mellom ulike livsforsikringer og forsikringsselskaper. Det er viktig å lese alt som står med liten skrift i forsikringsavtalene for å få klarhet i hva de ulike forsikringene faktisk inneholder. Vær bevisst på innholdet i forsikringer du allerede har tegnet, så du hindrer å forsikre deg dobbelt opp. Fram til man fyller tjue år går man som oftest under barneforsikring dersom foreldre har tegnet slike. Ulike fagforeninger og organisasjoner tilbyr rabatter og gode ordninger på livsforsikring til sine medlemmer. Eksempler på slike er Tekna, Samfunnsøkonomenes forening og Landsorganisasjonen i Norge (LO). Kilder: Storebrand, DnBNOR Forsikring i julegave Knut Dyhre Haug i Storebrand råder studenter til å prioritere uførepensjon framfor andre typer livsforsikring. En slik ordning sikrer en årlig utbetaling så lenge man er ufør til man er et stykke opp i sekstiårsalderen. Etter fylte atten år er sjansen større for at man blir ufør på grunn av sykdom eller slitasjeskader enn at man blir utsatt for en ulykke, utdyper han, og oppfordrer: Ønsk dere uførepensjon i julegave. Stemplet som minstepensjonist Når uhellet først er ute, risikerer man å bli stemplet som «minstepensjonist» av det offentlige: Dersom man ikke har livsforsikring og heller ikke har hatt inntektsgivende arbeid med en årslønn på over kroner, vil man motta en årlig støtte tilsvarende en minstepensjonist. Denne er i dag om lag kroner brutto i året for enslige. Det er viktig å skape seg et sikkerhetsnett mot det helt uforutsette, forklarer forbrukerøkonom Aud-Helen Rasmussen.UD RISIKO: Når ulykken først er ute, kan økonomien livsforsikring i en eller annen form. Forbrukerøko er for sent. Når symptomene først har begynt å

5 NYHETER FORSIKRING I TALL FORSIKRINGSTYPE år BEFOLKNINGEN* LIVSFORSIKRING i en eller annen form 39 % 59 % UFØREFORSIKRING 38 % 44 % ULYKKESFORSIKRING 51 % 69 % REISEFORSIKRING 75 % 78 % * som helhet Kilde: MMI på oppdrag fra DnBNOR RISIKO FOR PERSONSKADER Dersom du er 35 år er sannsynligheten for at du vil pådra deg i løpet av de neste tretti årene: % UFØRHET KREFT DØDSFALL HJERTEINFARKT KVINNE MANN Kilde: Storebrand til mange studenter være i fritt fall: Bare 4 av 10 mellom 20 og 24 år har tegnet nom Aud-Helen Rasmussen anbefaler studenter å forsikre liv og lemmer før det melde seg er det veldig vanskelig å få forsikring, sier hun. (Arkivfoto) Noen blir avvist Spiseforstyrrelser og andre lidelser kan gi avslag på søknaden om livsforsikring. Enkelte studenter mangler livsforsikring rett og slett fordi de blir avvist av forsikringsselskapene. Spiseforstyrrelser er én av grunnene til at man får avslag på søknaden. Personer som har slitt med slike problemer må ha vært friske i minst to år før de kan tegne livsforsikring hos oss, sier Anita Roseth, avdelingsleder for personforsikring i Nordea. Spesialrådgiver Knut Dyhre Haug i Storebrand bekrefter at slike regler er vanlig kost. Vi opererer gjerne med en grense på fem års friskmelding før man får personforsikring. Dette gjelder ikke kun spiseforstyrrelser, men også andre lidelser som for eksempel kreft, sier han. Rådgiveren forteller at tanken bak slike grenser er at de som får innvilget søknad på livsforsikring skal være så nær normal helse som mulig. Kan ikke ha noe for seg Denne regelen er uheldig og bør konkretiseres i mye større grad, mener Kaja Flatøy. Hun er veileder i Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser i Trondheim, og var ikke klar over at forsikringsselskapene har slike krav. Slike tidsgrenser kan ikke ha noe for seg. Personer som har hatt spiseforstyrrelser kan få tilbakefall eller ikke få det, helt uavhengig av hvor mange år det er gått siden man ble symptomfri, utdyper veilederen. Flatøy vektlegger at det er store variasjoner i symptomene og skadevirkningene hos dem som lider av spiseforstyrrelser. Det er også viktig at selskapene er klare på hva de definerer som risikoutsatt og hva som regnes som «frisk». Er det å være frisk at man er symptomfri, at man har god helse eller at man er i stand til å takle påkjenninger? Veilederen forstår hvorfor forsikringsselskapene kan vegre seg mot å ta personer som har hatt spiseforstyrrelser under sine vinger. Vi må behandles likt med andre som har selvpåførte skader, sier hun, men legger til: Men man bør ikke ha denne diagnosen hengende ved seg i mange år, siden de færreste av de fysiologiske skadevirkningene vedvarer etter at man er symptomfri.ud 5

6

7 NYHETER Nektes klagerett etter sensurtabbe Sensor hadde ikke sett filmen eksamen dreide seg om. Nå har hun mistet jobben, men studentene får ikke ny sensur. EKSAMENSSENSUR TEKST: EVA-THERESE GRØTTUM FOTO: MONA RANUM ØSTBRÅTHEN På eksamen i faget film og fortelling (FILM1001) skulle studentene sammenligne filmene «Naked» og «Rear Window». I forrige uke fikk studentene vite at den ene sensoren ikke hadde tatt seg tid til å se den to og en halv time lange filmen «Naked». Mistet jobben Instituttleder Bjørn Rasmussen ved Institutt for kunst- og medievitenskap (IMK) anser saken som uheldig. Prinsippet for sensur er selvfølgelig at sensor skal kjenne materialet studentene jobber med, i tillegg til å ha erfaring fra lignende saker og karaktersetting, opplyser han. Rasmussen ser likevel ikke på saken som alarmerende med tanke på studentenes rettigheter. Han forsikrer om at sensor skal ha erfaring til å sette karakter på et generelt grunnlag. Det er beklagelig at dette har skjedd, men jeg vil karakterisere det som et unntakstilfelle. Vi vil understreke klarere overfor framtidige sensorer at de må ha fullstendig kjennskap til eksamensoppgavene. Instituttlederen kan fortelle at sensoren saken gjelder, ikke lenger jobber for IMK. Hun mistet jobben hos dere som resultat av denne saken? Ja. Får ikke klage Magnar Skjervøy er blant studentene som tok FILM1001 før jul. Han var misfornøyd med karakteren han fikk, men valgte å stole på det han trodde var en sensors veloverveide beslutning. De nye omstendighetene gjorde at han likevel ville klage på karakteren, men på Misfornøyd: Magnar Skjervøy mener han burde få muligheten til å klage på eksamenskarakteren etter at sensor innrømmet å ikke ha tilstrekkelig kjennskap til pensum. IMK møtte han stengte dører. - Jeg fikk beskjed om at de på instituttet ikke kunne holdes ansvarlig for om sensor leste alt pensum eller så alle filmer før hver eksamen, forteller han oppgitt. Forvaltningsloven stadfester retten til å klage på en formell feil ved eksamen. Klagefristen er på tre uker etter at studenten har fått vite om feilen, en tidsfrist som i dette tilfellet ikke er utløpt. Instituttleder Rasmussen sier emneansvarlig har sett over oppgavene for å forsikre seg om at karaktersettingen var rettferdig. En ny sensur forutsetter imidlertid to eksterne sensorer, ikke én intern. Skjervøy kan dessuten fortelle at nettopp fagansvarlig ga klassen beskjed om at dette var en berettiget grunn til å klage. Det er oss studenter dette har gått utover, og vi har knapt nok fått informasjon om hva som skjer, sier han. Brudd på kvalitetssikringen Vegard Austmo er fakultetstillitsrepresentant ved Det historisk-filosofisk fakultet. Selv om han kun kjenner saken på et generelt grunnlag, opplever han dette som et brudd på kvalitetssikringen studentene har rett på når de tar eksamen. Dette er sjokkerende. Det er en selvfølgelig forutsetning at sensor har full kontroll over pensum, mener han. Samtidig mener han at det ligger en fare i at studentene oppfordres til å klage på et slikt grunnlag. Selv om enkelte kan få en bedre karakter, er sjansene like store for det motsatte. Det er positivt at instituttet har tatt tak i saken, men jeg vil undersøke hvilke muligheter som finnes for de berørte studentene. Det er viktig at saken følges opp, sier Austmo.UD 7

8 NYHETER 21. februar - 6. mars 2006 Skap en relevant sommer For dragvollere betyr sommeren bading, utepils og uinteressante sommerjobber. Det siste kan unngås. KARRIERE TEKST: OLE PETTER STOKKE OG OLE OMEJER ud@underdusken.no FOTO: MONA RANUM ØSTBRÅTHEN OG MARTHE LOHNE En sommerjobb er ikke noe man får, det er noe man jobber for å få. Jan Erik Tangen er karriererådgiver. Og rådet er klart: Går du på Dragvoll kan du ikke ligge på latsida om du vil ha relevant sommerjobb. Det er varierende hvor mye energi studenter legger ned i å finne seg en god sommerjobb. Her savner jeg en mer offensiv holdning, sukker Jan Erik. Uvitende arbeidsgivere Er du ingeniørstudent ligger ofte veien til karriere klar. Når sommeren kommer søker man seg til relevante stillinger, og kontakter kan knyttes. Studerer du kunsthistorie er det verre. Det er sjelden det lyses ut sommerjobber øremerket historikere. Man må starte tidlig og bruke energi. Si til arbeidsgivere: «Den oppgaven kan jeg løse!». Ikke alle vet hva en historiker kan brukes til, forteller Børge Beisvåg, som jobber sammen med Jan Erik om å gi studenter karriereråd. Kulturproblemer Men dragvollstudentene møter flere hindre i jobbsøkingen. Mange dragvollstudier retter seg mot arbeid i det offentlige. Men offentlige kontorer er ofte stengt om sommeren. Det er ikke industrien, som gløshaugenstudiene i større grad retter seg mot. Dermed er det lettere for disse studentene å få seg relevante sommerjobber, fortsetter Børge. Dessuten har man på Gløshaugen en egen kultur for rekruttering inn i bedrifter gjennom blant annet linjeforeningene. Det har man ikke på Dragvoll. Bra butikk Men hva som er en relevant sommerjobb er ikke nødvendigvis gitt. Spørsmålet er hva man kaller relevant. Enhver erfaring du mener er relevant, er relevant, poengterer Jan Erik. Sett deg ned, tenk over hva du har lært, hva du kan dra nytte av. Mange fra Dragvoll skal inn i kundeorienterte bransjer, og da er det bra å ha jobbet i butikk, legger Børge til. Derfor råder de deg til å skrive i cven hva sommerjobbene dine innebærer. Overbeviser du deg selv om at det var en nyttig erfaring, overbeviser du arbeidsgiveren også. Dermed kan sommeren på Rimi gi utbytte. Jobb er jobb Dragvollportalen, paraplyorganisasjonen for linjeforeningene på Dragvoll, savner mer informasjon om hvordan deres likesinnede kan skaffe seg relevante sommerjobber. Folk søker ofte de på trygge jobbene. De tror ikke de har kompetanse til annet, forteller leder av portalen, Jørgen Ulvan Moe. Han tror det er vanskelig for linjeforeningene på Dragvoll å tilby det som mange gløshaugere kan fråtse i: jobbtilbud. Til det er studiene for lite profesjonsrettet. Men relevant sommerjobb eller ikke. Jobbing er uansett viktig. Det er like viktig for en geolog, en dragvoller eller indøk-er. Man må vise at man kan noe praktisk, uansett hva. Alle vet at praksis er gull verdt! stråler Børge. Det handler om hvor mye studenter er villig til å legge ned i sin egen karriere. UD GIR RÅD: Karriererådgivere Jan Erik Tangen og Børge Beisvåg kjenner til dragvollstudentenes problemer med å skaffe seg relevante sommerjobber. Men det finnes håp. Jan Erik og Børge gir deg rådene som kan oppsummeres i to stikkord; kreativitet og energi. FORNØYD: Heidi Anett Øvergård Beistad (23) har skaffet det mange dragvollere drømmer om; en rel

9 NYHETER Dragvoll tre ganger så ledig Arbeidsledigheten stuper. Men dragvollere strever. Ikke siden 1997 har arbeidsledigheten sunket som nå. Aller raskest synker den for nyutdannede med høy utdannelse. Og aller mest for de som har valgt en yrkesrettet utdanning, som ingeniører og helsepersonell. Det er disse arbeidsmarkedet etterspør, forteller analysedirektør i Arbeidsdirektoratet, Hans Kure. For nyutdannede med en humanistisk/estetisk utdannelse - for eksempel historie, filosofi, litteratur, språk - ligger arbeidsledigheten på 2,5 prosent. For ferske sivilingeniører innen bygg og anlegg er ledigheten på kun 0,8 prosent. Men markedet svinger en del, understreker Kure. Det er vanskelig å si hvordan det blir om tjue år. Til tross for det gode markedet kan ikke studentene glemme bokstavene på vitnemålet, melder studentavisa Universitas. En skulle tro at det var lettere for dem med dårlige karakterer å få relevant jobb hvis arbeidsledigheten var lav blant personer med høyere utdanning, og vanskeligere dersom arbeidsledigheten var høy, men dette slår ikke til, forteller forsker ved Studier av innovasjon, forskning og utdanning, Pål Børing. UD Heldiggrisen Heidi Anett Øvergård Beistad har klart det. Så heldig du er! får Heidi Anett ofte høre. Som tidligere skal hun denne sommeren jobbe i Nidarosdomen. Det er ikke så dumt når man er masterstudent i historie. Jeg så en stillingsutlysning på nett, og fikk jobben. Det har vært en drøm siden jeg var liten. Jeg ble døpt her, det er familiekirka vår, smiler Heidi Anett fornøyd. Mange strever Hun er godt kjent med dragvollstudenter som strever med å skaffe seg relevant praksis. Mange er misunnelige på meg. Det er utrolig givende og inspirerende å jobbe med det man skal jobbe med senere. Jeg kunne aldri hatt en ikke-relevant sommerjobb bare for å tjene penger. Jeg vasket på lensmannskontoret til pappa en sommer. Det resulterte i at jeg ikke jobba på to år, ler historiestudenten. At jobben i Domen kommer til å hjelpe henne senere i arbeidslivet, er hun ikke i tvil om. evant sommerjobb. Historiestudenten skal i sommer jobbe i Nidarosdomen. Vil bidra Det tror jeg absolutt. Jeg har lyst å jobbe med kulturformidling, og da er det kjempebra å ha praksis og ikke bare vite at «Åh, dette er gammelt, ja. Dette skjedde for lenge siden». Jeg tror jeg stiller sterkt, sier hun og ler igjen. Dessuten tror hun kultur-norge kan trenge et løft. For det finnes visst «nok av håpløse kulturinstitusjoner i Norge». Jeg var innom min første stavkirke for to år siden. Der satt det en fyr og røykte og lurte på om vi ville komme inn. Så fortalte han at kirka var skikkelig gammel, fra rundt Ikke det at han visste det. Det var bare noe han pleide å si.ud

10

11 NYHETER Ny undersøkelse: Studentene stoler ikke på SiT IKKE HENRYKTE: SiT vil skape henrykte studenter. Men Maria Altricher (t. v.) og Vibeke Lunde ved NTNU Dragvoll lar seg ikke begeistre av dyr kaldmat. På tross av at Trondheims studenter blir mer og mer tilfredse med samskipnaden sin, har svært få tillit til SiTs økonomiske motiver. STUDENTSAMSKIPNADEN TEKST: HANS HENRIK MOE FOTO: MARI VOLD Av Studentsamskipnaden i Trondheims (SiT) årlige undersøkelse om kundetilfredshet blant studentene, går det fram at bare 24 prosent av studentmassen tror SiT bruker økonomien til studentenes beste. Samtidig er det bare 46 prosent som synes SiT har rimelige tilbud. Dette står i sterk kontrast til SiTs visjon om å skape «en henrykt student». Studentmytologi Informasjonsdirektør Halvard Danielsen i SiT mener mye av årsaken til den manglende tilliten skyldes en feilprioritering fra SiTs hold. Vi har vært veldig flinke til å kommunisere at vi har tjent penger. Men vi må bli mye flinkere til å få fram hva pengene brukes til, sier Danielsen. Han tror uklarheten kan ha gitt rom for mange «myter». Det er mange historier ute og går i studentmiljøet. Noen har rot i virkeligheten, andre ikke. De fleste er klar over at vi tapte penger på prosjektet student.no, men noen prosjekter går dårlig og andre går bra. Det er en myte at SiT er mer opptatt av økonomi og finans enn av studentene. Vi har studenttilfredshet som vårt øverste mål, understreker Danielsen. En del studenter lurer på hvorfor dere ikke senker prisene på varer når dere går med stort overskudd? Prisene er generelt lave sammenlignet med hva man finner ellers, og vi har som mål å ligge under markedspris. Men dersom vi bruker overskuddet til subsidier, vil pengene en dag ta slutt. Derfor bruker vi heller overskuddet på investeringer og utbygging av studentboliger, som vi nå gjennomfører uten statsstøtte. Danielsen tror oppfatningen om at SiT ikke bruker økonomien til studentenes beste kan påvirke studentenes oppfatning av priser. De oppfattes rett og slett som dyrere enn de er. Dyr kaldmat Vibeke Lunde og Maria Altricher er begge studenter ved NTNU og benytter seg daglig av SiTs kantiner på campus. SiT har et godt varmmatstilbud, men kaldmaten er veldig dyr. Det kan ikke koste all verden å tilberede den, sier Vibeke. Og kompendiene i mange fag er sinnsykt dyre. Det er unødvendig å ta 400 kroner for artikler som uansett ligger ute på nett, mener Maria. De to studentene er imidlertid ikke skeptiske til måten SiT styrer økonomien på. Det er betryggende at det er studentflertall i konsernstyret. De som bestemmer studerer selv og vet godt hvordan det er å være student. Det skaper tillit, mener Vibeke. DMMH minst fornøyd Studentene ved høyskolen Dronning Mauds Minne (DMMH) var ifølge undersøkelsen minst tilfredse med SiT. Studentrådsleder Andreas Johansen ved DMMH vet hvor problemet ligger. Vi har en kafé som ikke holder mål. Det kan være at det serveres suppe, men ellers er det lite varmmat. Studentene forbinder i stor grad SiT med denne kafeen. Bortsett fra den er det bare bokhandelen Tapir som kan knyttes opp mot SiT. Alt kafeen har å tilby er fine baguetter med litt pålegg på. Ikke noe å bli mett av, påstår han.ud FAKTA BRUKERUNDERSØKELSE Hvert år gjennomfører SiT en brukerundersøkelse i samarbeid med TNS Gallup der de måler studentenes tilfredshet med SiT. I 1998 fikk SiT 49 poeng av 100 mulige, og i 2004 var de oppe i 59 poeng. Målet for 2005 var å stige ytterligere 3 poeng til 62, noe de klarte. Det overordnede målet er på 65 poeng. I den siste undersøkelsen var dragvollstudentene mest tilfredse med 63 poeng, mens studentene ved DMMH var minst fornøyde med skarve

12 NYHETER 21. februar - 6. mars 2006 Rettssak om forsinket t-kort Trafikanten Midt-Norge undertegnet i 1999 en avtale om et elektronisk billettsystem. Sju år senere lar det såkalte t-kortet fortsatt vente på seg. KOLLEKTIVTRAFIKK TEKST: ANE TEKSUM ISBREKKEN isbrekke@underdusken.no FOTO: MONA RANUM ØSTBRÅTHEN Trafikanten Midt-Norge er et senter for kollektivtrafikken i Trøndelag. Nå har leverandøren av t-kortet, Q-free, stevnet Trafikanten Midt-Norge for retten. Q-free mener at de har levert et ferdig produkt til oss, og vil ha betaling for det. Vi som kunde mener derimot at det produktet vi har fått ikke er tilfredsstillende, opplyser prosjektleder Thor Eggen i Trafikanten Midt- Norge. Millioner i vasken Mens striden pågår brukes millionbeløp på et prosjekt som i utgangspunktet skulle være ferdigstilt i Med en kommende rettsak er situasjonen enda mer usikker. Det kommer stadig nye regler og krav fra veidirektoratet som vi føler vi må forholde oss til. Det er vanskelig å sette en frist for når t-kortet skal lanseres når situasjonen er som den er. Kompleksiteten i dette prosjektet er nok større enn hva både vi og Q-free trodde i starten, mener Eggen. Ingen racer på teknologi Tor Guttorm Syvertsen er ansatt ved NTNU og flittig bruker av kollektivtrafikken i Trondheim. Han var en av testpersonene under t-kortets prøveperiode. Da kortet først begynte å virke, fungerte det forholdsvis greit. Men i begynnelsen var det ingen kortlesere i bussene. I tillegg var det ofte vanskelig å få fylt opp t-kortene fordi satsene ikke var kjent for neste periode, forteller Syvertsen. Ifølge Syvertsen er det ikke bare t-kortet som har vært preget av teknologiske begrensninger. Nå har Team Trafikk aldri vært noen racer på teknologi. Disse monitorene som ble satt opp på enkelte bussholdeplasser er et eksempel. De første tre årene var det eneste som sto på skjermene en feilmelding om at oppstart pågår, sier han. Bortkastede ressurser De ressursene Team Trafikk bruker på et t-kort som ikke kommer kundene til gode, kunne heller vært brukt på å la oss ta bussen gratis, fortsetter Syvertsen. I Vestfold ble t-kort en realitet i Prosessen startet kun ett år i forkant. Direktør Trond Myhre for marked og kommunikasjon i Vestfold Kollektivtrafikk mener det er flere årsaker til at lanseringen har tatt så lang tid i trøndelagsfylkene. I Trøndelag var det flere aktører som skulle være med på prosessen, mens hos oss var det kun ett selskap som var involvert. I tillegg hadde vi gjort et veldig godt forarbeid, forteller Myhre. Han mener det er viktig å få kortet på plass. Det er et veldig nyttig verktøy. Det blir enklere for kunden, samtidig som det gir oss en veldig god oversikt og mulighet til mer gunstig planlegging, sier han.ud Overmoden bussavtale Trondheim kommune lovet at en driftsavtale med Team Trafikk skulle være klar i oktober i fjor. Nå kjører bussene uten avtale - for kommunens regning. I høst skrev Under Dusken om forsinkede bussforhandlinger på grunn av uenighet mellom Trondheim kommune og Team Trafikk (TT). Den gang uttalte rådmann Inge Nordeide at en seksårsavtale skulle STÅR STILLE: Det har ikke hått fort i forhandlingene mellom Team Trafikk og Trondheim Kommune. være på plass innen tre uker. Nå har kommunen senket ambisjonene og går inn for en avtale som kun skal gjelde for Per i dag foreligger det fortsatt ingen driftsavtale. Det blir en avtale om to til tre uker, det er bare finpussen som gjenstår, opplyser rådmannen, som ikke har vært tilgjengelig for kommentar utover dette. Får ressurser uten avtale Direktør Arne Nymo i Team Trafikk vil ikke utdype innholdet i den forestående avtalen. Når vi inngår en avtale er ingen hundre prosent fornøyd. Vi har tidligere vært uenige om innholdet i avtalene for 2004 og Avtalen vi har forhandlet om nå gjelder for 2006, og jeg vil si at vi faktisk er tidlig ute i år i forhold til i fjor. Da holdt vi fortsatt på med deler av avtalen til utpå høsten, sier Nymo. Rådgiver Torbjørn Finstad i Trondheim byteknikk mener det ikke 12

13 NYHETER NOTIS Nei til skolepenger Hele 79 prosent av befolkningen er negative til at statlige universiteter og høyskoler kan kreve skolepenger av studentene. Det skriver Universitas, studentavisa i Oslo. Bare 13,7 prosent av nordmennene er tilhengere av skolepenger. De som stemmer Venstre og Fremskrittspartiet er mest positiv til en innføring av skolepenger, mens bare 3,5 prosent av SVs velgere ønsker dette. Norske studenter med svarteper Norge er det landet i Vesten der du får minst økonomisk utbytte av å ta høyere utdanning. Norge og Sverige er de landene der det er minst å tjene på å ta høyere utdanning, i forhold til å la være. Dette henger sammen med at det generelt er små lønnsforskjeller i Norge, sier forskningsleder Erling Barth ved Institutt for samfunnsforskning til Vårt Land ifølge NTB. Ifølge nettsiden forbruker.no er lønnsforskjellene størst mellom de som har lav og de som har høy utdanning i USA, Portugal og Storbritannia. Nå lover imidlertid rådmannen at en avtale er på trappene. er spesielt risikabelt at kommunen lar TT drive uten at det eksisterer en avtale for drift. Det er ikke uvanlig at det utbetales kontobeløp underveis mens man diskuterer avtaleforholdene. Begge parter er jo inneforstått med at selskapet er avhengig av offentlige midler for å drive, sier Finstad. Kortsiktig planlegging Etter at kommunen tok over ansvaret for Team Trafikk fra Sør-Trøndelag fylkeskommune har selskapets driftsavtaler kun vært fastsatt på korttidsbasis. Det finnes heller ingen langsiktig intensjonsavtale for driften av TT. Torbjørn Finstad vedgår at dette i teorien kan ha konsekvenser for kvaliteten et selskap leverer, men mener dette ikke er tilfelle for TT. Det er nok ikke en realitet i denne saken. Dette er et meget seriøst og godt ruteselskap. Men det er klart at slike korttidsavtaler gir kommunen få muligheter for å styre TT i spesielle retninger, utdyper han. I utgangspunktet ville rådmannen gå inn for en seksårsavtale med TT. Hvorfor gikk man bort fra dette? Med en langsiktig avtale er det vanlig at innkjøper får litt bedre pris, men det har ikke kommunen fått. Dermed fins det ikke noe sterkt grunnlag for å lage en langtidsavtale, forklarer Finstad. Alternativer i framtida Det har vært flere spekulasjoner om TTs framtid. Både å kjøpe tilbake selskapet og opprette en konkurrent etter konsesjonsavtalen går ut i 2007 har vært nevnt. Leder Frank Jenssen for Høyres bystyregruppe mener kommunen burde gjort noe med situasjonen for lenge siden. Kommunens forhandlingsposisjon påvirkes av at vi ikke har noen andre enn TT å forhandle med. Det er ulykksalig at man aldri har konkurranseutsatt denne bedriften. sier Jenssen.UD Faksimile fra Under Dusken nr. 14,

14

15 NYHETER Berg blir byggeplass Departementets tildeling av studentboliger gir grønt lys for rehabilitering av Berg BERG STUDENTBY TEKST: ANDERS SUND RYDNINGEN FOTO: BIRGER JENSEN Av de 133 boligenhetene som ble tildelt Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) vil noe gå til å ferdigstille bygging av studenthybler på Nedre Singsaker. Resten av enhetene vil bli brukt til å starte den etterlengtede rehabiliteringen av Berg studentby. Godt fornøyde Eiendomsdirektør Terje Bostad i SiT er godt fornøyd med årets tildeling. Han har planene klare for framtidens Berg studentby. Vi planlegger å rive store deler av den gamle studentbyen for å øke utnyttelsesgraden, samt å bygge mer funksjonelle boliger. Nye Berg skal ha rundt 500 enheter når komplekset står ferdig. Ifølge Bostad vil standarden på Berg bli vesentlig bedre. Området ble bygget ut på femtitallet, og omfatter i dag 290 hybelenheter med en standard som ikke tilfredsstiller dagens krav til studentboliger. Start i 2007 Etter planen vil byggeprosessen starte i Planene er delvis på plass, men vi har som et mål å utlyse en arkitektkonkurranse for å finne ut hvordan området skal utnyttes, sier Bostad. Han forteller at både etablerte arkitekter og relativt nyutdannede er velkomne til å prøve seg. Når de først kommer i gang, håper han det skal gå radig for seg. Vi vil rive det meste i en smell og satser på en rask byggeprosess. Han forteller at Bergs beboere ikke vil bli nødt til å flytte med en gang. De neste tre semestre vil det nemlig være fullt mulig å bo på Berg. Hvis alt går etter planen vil Berg bli revet høsten Samskipnaden vil finansiere omtrent halvparten av de nye hybelenhetene FORNØTD: Terje Bostad (nummer tre fra høyre) kan endelig realisere planene for Berg Studentby. Her er han på studentbyen sammen med en gruppe politikere. med oppsparte midler og lån. Resten av pengene håper de å få i tildelinger fra departementet senere år.ud FAKTA BERG STUDENTBY Berg studentby er den eldste studentbyen i Trondheim og var ferdig bygd i I dag er det 290 studentboliger på Berg. Onsdag 11. mai 2005 besluttet SiT å renovere og utvide studentbyen. Det innebærer at de 250 boligenhetene rives, og at det bygges 500 nye. Byggeprosjektet vil få en prislapp på en kvart milliard kroner. Grunnen til at SiT vil utbedre Berg, er først og fremst at de ønsker å gi studentene ved NTNU Gløshaugen et bedre tilbud. SiT legger opp til at boligene på Berg skal være rimelige. Kunnskapsdepartementet har laget et minstekrav for størrelsen på en studenthybel. SiT ønsker å legge seg på dette nivået. Fra taper til vinner Kunnskapsdepartementet har gitt SiT støtte til å bygge 133 nye studentboligenheter. Dette er en prosentvis økning på mange tusen prosent fra fjorårets bevilgninger. Hvert år deler Kunnskapsdepartementet ut støtte for bygging av studentboliger. Da boligtildelingen for 2005 skjedde, slo det ned en liten bombe i samskipnadens lokaler i Trondheim. Trondheimsstudentene fikk støtte til to boligenheter. Departementet viser fingeren til trondheimsstudentene med denne tildelingen, sa daværende leder av Velferdstinget, Edina Ringdal, til Under Dusken i fjor. Mye bedre enn Oslo og Bergen Studentene i Midt-Norges hovedstad kan se vesentlig lysere på årets tildeling av midler. SiT søkte om finansiering av 263 studentboligenheter for De fikk litt over halvparten. Totalt ble det fordelt tilskudd til finansiering av 606 hybelenheter for alle samskipnadene, noe som tilsier at Trondheim fikk litt over tjue prosent av alle midlene. Leder av Velferdstinget i Trondheim, Eirik Sandaas, er fornøyd, på tross av at de ikke fikk så mange enheter som de søkte om. Vi vant! jubler han. I utgangspunktet vil jeg likevel si at kaka er for liten, fordi det deles ut for få enheter totalt sett til alle samskipnadene landet over. Men vi fikk det største stykket, og denne regjeringen delte ut omtrent dobbelt så mye som den forrige regjeringen gjorde i fjor, sier Sandaas. I Oslo og Bergen er situasjonen en ganske annen. Kunnskapsdepartementet gir Studentsamskipnaden i Oslo null kroner til studentboliger. Studentsamskipnaden i Bergen søkte i høst om penger til 250 nye enheter. Tilslaget de fikk var 33.UD UNDER DUSKEN RETTER I Under Dusken nr. 2, 2005 stod det at rektor Torbjørn Digernes ved NTNU proklamerte at universitetet skal "bli blant de to beste i Europa innan 2020". Dette er feil. NTNUs mål er å bli blant de ti beste universitetene innen Under Dusken beklager feilen. 15

16 NYHETER 21. februar - 6. mars 2006 Studentene må kreve kvalitet Både faglærere og studenter mangler motivasjon, viser en ny rapport. Kvalitetsreformen får skylden. KVALITETSREFORMEN TEKST: VICTORIA UWONKUNDA OG EVA-THERESE GRØTTUM ud@underdusken.no FOTO: MAGNUS B. WILLUMSEN Professor Kai A. Olsen ved Høgskolen i Molde har gjennomført en evaluering av kvalitetsreformen for tenkesmia Civita. Han konkluderer med at reformen gjør studentene slappe, umotiverte og late. Generell studiekompetanse må kun gis til dem som har de nødvendige forkunnskapene, ikke til alle, sier han til Dagbladet. Han mener manglende kompetanse gjør studentene umotiverte, og at studiene derfor bør inntaksbegrenses. Manglende motivasjon gjør at studentene bruker altfor liten tid på studiene sine. De bruker cirka 25 timer i uken, men burde bruke mellom 40 og 50, synes Olsen. Kvantitet framfor kvalitet I fjor høst skrev rektor Torbjørn Digernes Debatten om kvaliteten på høyere utdanning ruller også på Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). For øyeblikket er NOKUT midtveis i evalueringen av allmennlærerutdanningen. Midtveisrapporten viser at både ledelse, faglærere og studenter opplever at mange prioriterer jobb framfor studier, og at stadig færre anstrenger seg for å ved NTNU en søknad til Kunnskapsdepartementet. Han ba om tillatelse til å lukke enkelte sivilingeniørstudier ved å innføre et karakterkrav på fire i matte. Søknaden ble avslått. I følge Aftenpostens nettsider var avslaget begrunnet med at «alle må få prøve seg». Til mange av disse studiene er det konkurranse om plassene, slik at de i realiteten er adgangsbegrensede allerede, forklarer Anne Sofie Holter i Kunnskapsdepartementet (KD). Hun viser til at en rekke studier også har krav til fordypningsfag fra videregående, selv om det kun kreves ståkarakter i slike fag. Professor Kai A. Olsen mener at regjeringens avgjørelse om å beholde dagens karakterkrav kan få alvorlige konsekvenser for NTNU. Undervisningen får lavere standard når kvalititeten går på bekostning av kvantiteten. Mangel på motivasjon hos både lærere og studenter gjør at store deler av begge grupper på sikt vil finne på noe annet å gjøre, tror han. Olsen lovpriser likevel NTNU for å være det universitetet i Norge som hittil har vært flinkest til å sette kvalitet foran kvantitet. Nå mener han universitetet må ta den negative trenden som en utfordring, spesielt når det gjelder Karakterkrav er nødvendig Studentparlamentet ved HiST er enig i at det bør innføres karakterkrav på fagnivå. I hvert fall i mangel på noe bedre. gjøre det bra i studiesammenheng. Nettopp lærerutdanningen utpekes av professor Kai A. Olsen ved Høgskolen i Molde som en viktig del av utdanningsprosessen. Dårlig kunnskapsnivå blant lærere gjør at elever allerede fra grunnskolen av får en dårligere forutsetning for å klare seg innen høyere utdanning, sier han i sin rapport. Ønsker mer nyansert debatt Per i dag er lærerutdanningen den eneste av utdanningene på HiST som har karakterkrav på fagnivå. Leder Andreas Bach for Studentparlamentet forteller at de er enige i at slike krav er adgangsbegrensning. Studentene må ta utfordringen Leder Trond Håkon Andreassen for Studenttinget (STi) ved NTNU samtykker i at universitetet står foran en stor utfordring. STi har ikke tatt noen endelig stilling til spørsmålet om karakterkrav. Likevel er studenttingslederen enig i at noe må gjøres om nivået på kvaliteten skal opprettholdes. Dette er ethvert lærested sitt ansvar. NTNU må være enda mer målrettet når det gjelder kvalitet, mener Andreassen. Anne Sofie Holter i Kunnskapsdepartementet hevder at kvaliteten ivaretas gjennom Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), som også skal evaluere NTNU senere i vår. Dette er et uavhengig organ som skal evaluere utdanningsinstitusjonene og deres systemer for kvalitetssikring, sier hun. Kai A. Olsen er imidlertid klar i sin tale når han sier at studentene må ta saken i egne hender. Politikerne hører ikke på oss professorer. Studentene har en mye større sjanse for å bli hørt i denne saken. UD nødvendige for å opprettholde en viss kvalitet på utdanningen. Selv om man kan argumentere mot karakterkrav på flere måter, er det det beste målet på forkunnskap vi har, utdyper han. Bach peker på at flere nyanser av saken ikke har kommet fram før sent i debatten. Et slikt moment er at karakterkrav på fagnivå kan benyttes som en metode for statusheving framfor kvalitetssikring. Slike krav forutsetter for eksempel at alle landets videregående skoler holder lik kvalitet. Slik er det ikke, og dette er et viktig poeng som bør belyses bedre, mener han.ud FÅR KRITIKK: Studentene bruker for lite tid på studiene, mener professor Kai A. Olsen. FAKTA EVALUERING AV Kvalitetsreformen ble vedtatt av Stortinget juni 2001, og iverksatt ved alle høyere utdanningsinstitusjoner i Norge høsten Reformen skulle medføre ny gradsstruktur, tettere oppfølging av studentene, nye eksamens- og evalueringsformer, ny studiestøtteordning og økt internasjonalisering. Evalueringsformene skulle innebære bredere studentveiledning og mer studentaktiv undervisning. Professor Kai A. Olsens evaluering av norske studenter er gjort på oppdrag Civita, en tenkesmie og et uavhengig utredningsinstitutt som ønsker å ta opp ulike samfunnsspørsmål til debatt. Rapporten konkluderer med at kvaliteten på norske studieinstitusjoner er synkende, og at kvalitetsreformen paradoksalt nok har delvis skyld i denne utviklingen. NTNU vurderer adgangsbegrensning som et virkemiddel for å heve studiekvaliteten. En endelig evaluering av kvalitetsreformen fra departementets side skal foreligge ved årsskiftet 2006/2007. Kilder: Kunnskapsdepartementet, civita.no 16

17 SIDEN SIST SIDEN SIST Skippertak en dårlig idé Det er dumt å lese hele pensum i ett kjør kvelden før eksamen, sier hjerneforsker Edvard Moser ved NTNU til forskning.no. Amerikanske forskere har nå undersøkt hvordan hjernen arbeider for å huske hva som har skjedd. Når vi tar pause og stirrer ut i løse luften, kjører hjernen de siste opplevelsene i reprise. Det er antageligvis nødvendig for at vi skal huske hva som har skjedd. Dermed er skippertak en dårlig idé. Vi må ta pauser for at lærdommen skal feste seg. «Berlinmur» rundt arbeidsmarkedet Selv om arbeidsledigheten går kraftig ned, finnes det mange unge som ikke får jobb etter mange års utdannelse. Dagsavisen skriver at arbeidsgiverne siler vekk unge med liten erfaring. Det store problemet med norsk arbeidsliv, er at vi holder en slags «Berlinmur» rundt arbeidsmarkedet. Det er godt å være innenfor, men desto vanskeligere å komme inn. Særlig rammer dette unge og folk med minoritetsbakgrunn, sier leder Torbjørn Røe Isaksen i Unge Høyre til avisen. I aldersgruppen år er ledigheten hele 6,1 prosent. Det er ifølge Dagsavisen nær tre ganger så mange som i gruppen år. Ny univesitets- Trangering NTNU er det 26. beste universitetet i Europa, ifølge en ny rangeringsmetode av høyere utdanningsinstitusjoner. Dette skriver På Høyden, internavisa til Universitetet i Bergen. Det er et internettlaboratorium ved et dokumentasjonssenter under en spansk forskningsinstitusjon som står bak rangeringen, som kalles Webometrics. Rangeringen er i prøvefasen, innrømmer forskerne bak Webometrics. De vedgår at det hefter en rekke svakheter ved metodologien. Universitetet i Helsinki er oppe på en 5. plass på Webometrics-rangeringen, takket være at universitetet deler internett-domene med Helsinki by. Samtidig er Imperial College London og University College London, som på Shanghai-rangeringen er på henholdsvis 3. og 4. plass i Europa, henvist til henholdsvis 7. og 30. plass på Webometricsskalaen. Leste ikke skandalerapporten Ingen av medforfatterne leste gjennom forsker Jon Sudbøs skandaleartikkel ført den ble sendt til trykk. Sudbøs artikkel, som ble publisert i tidsskriftet The Lancet oktober 2005, påviste at smertestillende midler motvirket kreft i munnhulen. Artikkelen var ikke basert på forskningsfunn, men fri diktning. Artikkelen hadde i 13 medforfattere. Men ingen hadde lest SAMFUNDSMØTE TEKST: BJØRN ROMESTRAND romestra@underdusken.no I 46 år levde verda i frykt for eit kjernefysisk ragnarok mellom dei to supermaktene i verda USA og Sovjetunionen. Men i 1991 vart Sovjetunionen oppløyst, og atomtrusselen forsvann. Eller kanskje ikkje. Risikoen for bruk av kjernevåpen har aldri vore større, sa Mohammed El Baradei, sjefen for FNs atomenergibyrå, i februar. Seniorforskar Morten Bremer Mærli ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og VG-journalist Per Olav Ødegaard teikna ikkje eit særleg mykje hyggelegare bilete då dei debatterte atomtrusselen i samfundsmøtet i Storsalen 18. februar. Men engasjementet og debatten rundt problemet er Frykter tyver Fagmiljøet ved NTNU Dragvoll etterlyser bedre sikring mot tyveri. Det er en unison enighet om at noe må gjøres. Det er veldig enkelt å bryte seg inn på Dragvoll, uttaler Jan Morten Dyrstad, dekan ved Fakultet for samfunnsteknologi og teknologiledelse. Han mener det er for enkelt for ubudne gjester å ta seg inn på Dragvoll, og har sett seg lei på tap av teknisk utstyr. I et brev til Teknisk avdeling hevder han at det har vært en økning i antall innbrudd den siste tiden. Dette er ikke teknisk direktør Kjell Næsje enig i. Generelt sett har det vært God vaksenopplæring For ein slunken storsal. rapporten. Det skriver avisen Verdens Gang. Jon Sudbø hevder at medforfatterne er uten skyld i jukseskandalen, men kritikere hevder at medforfattere har et ansvar for en artikkel de har satt navnet sitt til. NTNU er berørt i saken ettersom en av medforfatterne er professor ved universitetet. så å seie fråverande, mente dei to innleiarane. Etter laurdagens oppmøte i Storsalen (rundt 150 vitja debatten) var det ikkje vanskeleg å tru på dei. Ein av spørsmålsstillarane meinte at grunnen til det manglande engasjementet rundt temaet kunne vere at det er vanskeleg å setje seg inn i. Dei få oppmøtte i Storsalen kom då også ikkje for å meine, men for å bli informert. Resultatet vart tre timar vaksenopplæring. Dette skuldast også at begge innleiarane var veldig einige om dei sentrale poenga i debatten. Samstundes er det vanskeleg å klandre møtearrangørane for at dei ikkje fann ein ekspert som meiner at atomtrusselen ikkje er reell. Eit poeng som kunne vore diskutert er kven som har skulda for at atomtrusselen framleis lever. Men også på dette punktet var innleiarane einige. Sjølv om begge meinte at oppførselen til Iran er uakseptabel, fekk også vestlege land og særleg USA en kraftig nedgang i tyverier totalt, mener Næsje. Likevel forsikrer direktøren om at flere tiltak er på vei, tiltak han ikke vil avsløre for Under Dusken. Men pass på verdisakene dine! Blir sekken din stjålet, kom ikke til meg og krev en ny! Vil sile helsestudenter Kunnskapsminister Øystein Djupedal ønsker å innføre skikkethetsvurdering av helseog sosialstudenter. Det skriver Aftenposten. Jeg er overrasket over at en slik vurdering ikke er innført allerede. Vi lager nå et nytt regelverk som skal iverksettes umiddelbart, sier kunnskapsministeren. Fredag 17. februar kunne Aftenposten skrive om en sykepleierstudent som misbrukte narkotika, men som likevel fikk fortsettte på studiet. Avisen hevdet også at rusmisbruk blant helsestudenter er et økende problem. passet påskrive. Morten Bremer Mærli meinte at grunnen til at ikkjespreiingsavtala som skal hindre at fleire land enn atommaktene får kjernefysiske våpen ikkje fungerer, er at mellom anna USA ikkje forpliktar seg til nedrustingsprogram. Verden ventar no på korleis Tryggingsrådet i FN vil reagere overfor Iran. Både Mærli og Per Olav Ødegaard åtvara mot å kaste diplomatiet på båten. Det er uråd å spå korleis ein militær reaksjon mot Iran vil slå ut, sa Ødegaard. Mærli peikte på at det er praktisk vanskeleg å utradere atomanlegget til Iran. Det er for omfattande, lokalisert for spredt og dessutan mobilt. Konklusjonen i debatten vart at ein må kvitte seg med atomvåpena for å kvitte seg med trusselen. Så enkelt, men også vanskeleg, i og med at eitt land må gjere det først og stole på at dei andre verkeleg følgjer etter.ud 17

18 NYHETER 21. februar - 6. mars 2006 Alle vil saltomortale 2006 blir et rekordår for NTNUI, spår leder Per Kristian Helland. STUDENTIDRETT TEKST: INGRID KRISTINE ASPLI OG GØRIL FURU ud@underdusken.no FOTO: MAGNUS B. WILLUMSEN Medlemsmassen på svetteglade overgår i dag kapasiteten til organisasjonen. Vi kunne fylt et idrettsbygg til, hevder lederen for Norges største idrettslag. Blant særgruppene i organisasjonen er det variabel kapasitet. Hvis du noen gang har kikket inn gjennom vinduene til turnhallen i Prinsens gate, og tenkt at dette så fristende ut, er du på ingen måte alene. Det siste året har det vært en boom for medlemstallet i turngruppa, sier leder Greger Evensen. I dag har turngruppa 75 medlemmer. For ett år siden var det plass til alle som ville være med, men nå har vi cirka førti studenter på venteliste, forklarer han. Han er usikker på årsaken til denne økningen. - Det er mulig at folk har fått øynene opp for tilgangen til den godt utstyrte turnhallen. Hallen trekker til seg både erfarne og nye turnere, samt studenter som vil utvikle sine ferdigheter i andre idretter, som kapoeira, dans og snøbrett, forteller han, og legger prøvende til: Økningen kan jo også skyldes gruppas sjarmerende og hyggelige leder. Mange møter klatreveggen Klatring er en annen idrett som trekker til seg trondheimsstudentene. Vi har nå 380 medlemmer, et resultat av en jevn stigning de siste årene. Vi burde hatt større kapasitet, sier leder Karsten Haugen. Selv etter nybygget på Gløshaugen åpnet, har de fortsatt ikke rom for alle. Det nye buldrerommet på Gløshaugen ser veldig fint ut, men plassen er for liten. Det trengs generelt større areal, særlig ved klatreveggen på Dragvoll, forklarer Haugen. - Folk som vil klatre må ofte snu i døra, fordi det ikke er nok plass, sukker lederen. Også den brasilianske kampdansen 18 TIL VÆRS: Medlemstallene til NTNU når nye høyder. capoeira har slått godt an i NTNUI. Treneransvarlig i gruppa, Olav Hoaas, beskriver økningen i medlemsmassen som en «poppisgreie», men legger til at det virker som om gruppa har fått en etablert status i byen. Ved begynnelsen av hvert semester er det alltid litt for mange ivrige nybegynnere til at det er praktisk. - Det blir litt sild i tønne. Selv om det fortsatt er mulig å gjennomføre treningene, har jo alt en grense. Alle får trene, selv om det er en utfordring for pedagogen å organisere slik at alle får være med. Men til sammenligning trener modergruppa vår i Brasil med halvparten så mye folk på en tiendedel av plassen, forklarer Hoaas. Noen har god plass Ønsker du å bli med i en gruppe som har plass til deg, kan du møte opp på på en trening i basketgruppa, orienteringsgruppa, eller judogruppa. Hos alle disse er det god plass, og judofrelste har nå fått større plass i nybygget på Gløshaugen, etter tidligere å ha hatt treninger på galleriet. Innebandy tar også imot flere med åpne armer. - Denne sesongen har vi to damelag, begge i 1.divisjon, og to herrelag, ett i 1. og ett i 2.divisjon. Både på herreog damesiden er det plass til ett lag til, opplyser sjef for Innebandy Dragvoll, Åsmund André Sjøberg. Gruppa er åpen for både erfarne og amatører, og har en ikke utstyr selv, låner vi ut, reklamerer han. Selv om medlemsmassen i de typiske ballsportene ikke har nådd et tak, opplyser de fleste lederne om en jevn stigning i medlemsmassen og etterlyser mer halltid for de respektive idrettene.ud

19

20 TRANSIT 21. februar - 6. mars 2006 Strid om prinsippe «Ulovlige» skolepenger ved franske universiteter har skapt skandaleoppslag i europeiske medier. INTERNASJONAL UTDANNING TEKST: HELLE WENSBERG HOLTE OG SIVERT FRøSETH ROSSING ud@underdusken.no FOTO: MAGNUS B. WILLUMSEN Det hele handler om prinsipper, sier Julien Chabas. Han er fransk student, men tilbringer et utvekslingsår i Trondheim ved NTNU Gløshaugen. Hans franske venner, Antoine Combe og Rachel Deygout, mener at debatten om de «ulovlige» skolepengene er oppblåst. Jeg leste i Le Monde om en student som gikk til sak mot sitt franske universitet på grunn av en uforutsett utgift på 20 euro (omtrent 160 norske kroner). Han gjorde dette fordi han så på det som en prinsippsak, sier Chabas. Ifølge Deygout, Combe og Chabas er dette eksempelet med på å understreke at det er prinsippet rundt tittelen «skolepenger» som fyrer til debatt. FAKTA FRANKRIKE Frankrike har hatt en tradisjon for å finansiere høyere utdanning gjennom skattepenger, og ikke skolepenger. Tanken er at dette fører til et mer rettferdig utdanningssystem. Satsene for studieavgifter på offentlige universiteter i Frankrike settes av utdanningsministeren og budsjettministeren. Ifølge en rapport fra den nasjonale studentunionen i Frankrike krever mer enn seksti prosent av alle universitetene i landet ekstra studieavgifter av studentene. De offentlige universitetene mener at de ikke mottar tilstrekkelige midler fra staten. Det franske offentlige universitetssystemet deles opp i statlige universiteter og «grandes écoles», såkalte eliteskoler. 20 euro er jo ikke mye penger, men han måtte betale dette i skolepenger fordekt som avgifter, forteller studentene. Det var en rapport fra Den franske studentunionen (UNEF) som førte til at aviser som Le Monde og The Guardian blåste opp saken. Ifølge rapporten har hele 60 prosent av franske universiteter tvunget studenter til å betale ekstra avgifter som egentlig burde vært inkludert i de faste universitetsavgiftene. Det er disse ekstra avgiftene som i mediene har blitt kalt ulovlige. Universitetene får deg til å betale for ting som burde vært inkludert. For eksempel må doktorgradskandidater betale for bruken av laboratorier, melder UNEF. De forklarer videre at det har vært et økende problem det siste tiåret. Rapportens utgivelse førte til at den franske regjeringen gikk offensivt ut. De gjorde det klart at universitenene må holde seg innenfor lovens grenser når de behandler studentenes avgifter. Omgår loven Ifølge den franske utdanningsministeren, og resten av den franske regjeringen, Frankrike Private institusjoner kan selv bestemme hvor høye avgifter de skal kreve av studentene. Det er rundt 90 universiteter og 300 «grandes écoles» i Frankrike. 475 nordmenn studerte i Frankrike i 2004/2005. Kilder: ANSA, professor Arild Tjeldvoll, Den franske studentunionen (UNEF), og Lånekassen. skal ikke slike ekstra pålagte skolepenger eksistere på franske, offentlige universiteter. De skal være gratis i alle fall nesten. Enkelte universiteter legger imidlertid opp egne spesialiserte master- og doktorgrader, som ikke er etablerte gjennom det franske utdanningsdepartementet. Dette gjør disse universitetene uavhengige av fransk lov når de setter sine skolepengesatser. Eksempelvis skiller det prestisjefylte universitetet «Institut d études politiques» (kjent som «Sciences Po») i Paris seg ut. De økte satsene blir pålagt studenter som søker instituttets spesialiserte grader, og er ikke forventet av studenter som studerer programmer som kun leder til en «nasjonal grad» (programmer som er anerkjent av det franske utdanningsdepartementet, journ. anm.). Slike programmer krever kun «vanlig universitetsavgift», som er ubetydelig, forteller professor i komparativ utdanningsforskning ved Universitetet i Oslo, Arild Tjeldvoll. Foregått over tid Tilfellet med «Science Po» i Paris skapte overskrifter. Universitetet var det første av institusjonene for høyere utdanning som etablerte betydelige studieavgifter i fransk offentlig sektor. Dette har vært en tendens ved flere franske universiteter, men i Paris dreide det seg imidlertid om større summer. Ledelsen på instituttet bestemte i november 2003 å kreve opp til 4000 euro per år fra studentene fra og med september 2004, sier Tjeldvoll. Slike tilfeller frem provoserer reaksjoner. En studentunion utfordret avgjørelsen på flere områder i retten og tapte, opplyser Tjeldvoll. Det er allikevel ikke første gang studenter har reagert. Allerede på 80- tallet gikk de ut i store protester da regjeringen forsøkte å øke avgiftene betydelig. Regjeringen hadde også planer om å gi universitetene høyere grad av selvstyre, slik at de kunne sette avgiftene sine på egenhånd. Prinsippet om like avgifter over hele det nasjonale territoriet ble opprettholdt og saken har vært tabu siden den gang, forteller professoren. Nyansert universitetssystem Det franske offentlige universitets- PRINSIPIELL DEBATT : Julien Chabas (t.v) er enig me systemet er imidlertid nyansert. Det franske universitetssystemet er todelt. På den ene siden finner vi de statlige universitetene, som er veldig lik de universitetene vi har i Norge. På den andre siden har vi de såkalte eliteskolene, «grandes écoles», som også er statlige, men uavhengige, forklarer Rasmus Myklebust, presidenten i 20

21 TRANSIT nger d Antoine Combe (t.h.) i at det er prinsippet rundt tittelen «skolepenger» på franske studieavgifter som får studentene til å reagere. Studentsamskipnaden for norske studenter i utlandet (ANSA). Han har tidligere studert statsvitenskap i Frankrike, og opplevde selv en økning i avgiftene. Myklebust poengterer at skolepengene som må betales på slike eliteskoler ikke er høyere enn andre steder i verden. «Grandes écoles» finansieres hovedsaklig av den franske staten. Det året jeg studerte der gikk skolepengene likevel opp fra 400 euro til 800 euro, noe som var veldig omstridt, sier Myklebust. Over landegrenser Skolepenger er som kjent vanlig i land som England og USA. Også i Tyskland, der høyere utdanning tradisjonelt sett er kjent for å være gratis, har studentene nå grunn til å frykte dyrere utdanning: En rettsavgjørelse i januar 2005 ga universitetene muligheten til å innføre skolepenger. Kan vi ane at skolepenger tenderer mot utstrekning til resten av Europa? I Norge begynner spekulasjonene rundt «gratisprinsippet» å gjøre seg gjeldende. Med de private utdanningsinstitusjonene i anmarsj sirkulerer store penger i det norske utdanningssystemet. Professor Arild Tjeldvoll spekulerer selv rundt saken. Slik spår han vår fremtid: Gratisprinsippet holder i høyst én stortingsperiode.ud 21

22 BETENKNINGSTID 21. februar - 6. mars 2006 MIN STUDIETID Den nye m LENA JENSEN 33 ÅR Stortingsrepresentant for SV (Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen) Studerte sosiologi, informasjonsteknologi og kommunikasjonsteknologi ved Universitetet i Tromsø. KNUT KOLNAR 46 ÅR Forfatter og forsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning Hvorfor valgte du de studiene? Det er samfunnsrelevant og viktig for å forstå relasjoner. Men først og fremst var det fordi fagene interesserte meg. Hvordan var studietiden? Det var en veldig flott og spennende tid, både faglig og sosialt. Det var krevende og morsomt på samme tid. I boken Mannedyret Begjær i moderne film dykker forfatter Knut Kolnar dypere ned i den mannlige sfæren, og undersøker mannligheten slik den portretteres i kunstverk, filmer og bøker. Hvordan er ståa for mannen egentlig? Var du en flittig student? Det varierte. Ved siden av studiene jobbet jeg og dreiv med politikk, samtidig som jeg var eneforsørger for en datter. Jeg var nok en ordinær student på dette punktet. Verste minne? Det har jeg faktisk aldri tenkt på, men det må være når det nærmet seg eksamen og datteren min fikk ørebetennelse. Unger har en tendens til å bli syke akkurat når det passer dårligst. Beste minne? Alle de spennende faglige og ufaglige diskusjonene med medstudenter på skolen. Har du noen råd til dagens studenter? Først og fremst: Velg noe du interesserer deg for og synes er spennende. For det andre er det lurt å ha gode rutiner på skolearbeidet, og lære seg lærestrategier. Husk å skille mellom uviktige og viktige ting! Undersøkelser viser at samarbeid og relasjoner er noe av det næringslivet legger mest vekt på, så det sosiale og faglige henger helt klart sammen. Av Tor Helge Rimul TEKST: ANDREAS RUNESSON runesson@underdusken.no ILLUSTRASJON: OLE CHRISTIAN GULBRANDSEN Det har de siste årene dukket opp en rekke nye begreper som «metroseksuell», «überseksuell», «pikstormer» og «muchomann». Hva er det egentlig som er i ferd med å skje med det klassiske mannsidealet? Hvis vi sier at Marlon Brando på 50- tallet representerte den erketypiske mannsrollen, har ting utvilsomt endret seg. De etiske kodene for mannlighet er forandret. Vi har fått nye seksualitetsmønstre, og repertoaret for hva som ansees som legitimt for en mann er både utvidet og endret. Dette henger sammen med overgangen fra et produksjons- til et medie- og konsumsamfunn. Er mannen i en identitetskrise? Jeg vil ikke mene at det dreier seg om noen identitetskrise. Identitet er imidlertid blitt mye mer komplisert enn for bare år siden. Vi vokser ikke inn i ferdigsydde identiteter, og må skape oss selv i større grad. Konsumsamfunnet har enorme muligheter å by på, men det er lett å trå feil. Samfunnet i dag er et stort kjønnslaboratorium. For å navigere på vellykket vis trenger vi identitetskompetanse. Den er det opp til hver enkelt å erverve seg. Identitetsarbeid blir viktig for den enkelte i tiden fremover. Nye skillelinjer vil oppstå mellom de som mestrer de nye identitetsformasjonene, og de som blir hengende igjen. Har kvinnefrigjøringen også frigjort mannen på et vis? Både og. Den har framstilt mannen som syndebukk, samtidig som den har gjort menn oppmerksomme på at de har et kjønn. Det kan hjelpe menn til å håndtere de nye utfordringer i kjønn som tiden stiller. Deler av kvinnebevegelsen har imidlertid hatt et noe ensidig og angstbitersk forhold til sex. Det har ikke vært noe særlig verken for menn eller kvinner. Det ensidige fokuset på pornografi har satt mange viktige seksuelle temaer i skyggen. Spørsmål som hva folks seksuelle tenningsmekanismer består av, noe som har et enormt kritisk og positivt potensial, er nesten urørt. Erotisk selverkjennelse er heller ikke et særlig hett tema, og fremdeles er mannlig seksualitet et tabubelagt område. Kvinner har i lange tider klaget over småjentenes forbilder; hva med guttenes forbilder? Er Beckham, Stordalen og Ari Behn bedre eller verre enn John McClane, Sivert Høyem og pappa? Du nevner en rekke menn her som er svært forskjellige. De to første signaliserer at det eksisterer nye krav til kroppsdisiplin og vellykkethet. Det å skape identitet har store likheter med det å bygge en merkevare. I tillegg blir konkurranse og rivalisering betraktet som nærmest naturgitte og mannlighetsskapende aktiviteter. Vi ser også at machoidealet lever side om side med mer intellektuelle og poetisk ladede uttrykk for mannlighet. Dette peker jo på at mannsrollen i dag gir rom for mange muligheter, men at det i stor grad er opp til den enkelte å utvikle disse mulighetene. Så det går ikke an å snakke om ett riktig mannsideal? Nei, i dag snakker vi ikke om en hegemonisk, monolittisk form for maskulinitet. Vi snakker i flertall, altså om «masculinities». Samfunnet kan betraktes som et livsstilslandskap, innen hver av disse er det mulig å abonnere på bestemte former for maskulinitet, som har kulturell kapital nok til å være, i mer eller mindre grad, selvlegitimerende. Du har i boken analysert mannskikkelsene i filmer som Nattsvermeren, American Psycho og Fight Club. Er Buffalo Bill og resten av gjengen utskudd og noe sært vi kan underholdes av, eller har deres rolle større relevans? Representasjoner av ekstreme former for maskulinitet i det 22

23 BETENKNINGSTID askuliniteten ʻʻ Bateman i American Psycho og Jack i Fight Club finner vi overalt. Buffalo Bill i Nattsvermeren håper jeg dukker opp litt sjeldnere. populærkulturelle feltet er ofte svært interessante. De kan fremvise, i rendyrket form, noen trender og bevegelser som er til stede i mer tilslørt form i samtidssamfunnet, og i ulike mer «normale» former for maskulinitet. Amerikansk film kan være bra i den sammenheng. Jeg betrakter USA som et slags patologilaboratorium hvor en rekke ting og fenomen finnes i forstørret og rendyrket form, ting og fenomen som kommer her i mildere og mer tempererte utgaver. Det kan vi lære mye av. Gjengen er definitivt ikke utskudd. Bateman i American Psycho og Jack i Fight Club finner vi overalt. Buffalo Bill i Nattsvermeren håper jeg dukker opp litt sjeldnere. Samtidig kan han likevel si noe om presset på maskuliniteten. Er ikke David Finchers «løsning» noe vag og utilfredstillende? Fight Club er en skarp kritikk mot den metroseksuelle mannligheten; mot det å konstruere maskuliniteten gjennom konsumet. Jack er en «Ikea-boy». Dette har skapt en udefinerbar smerte som har sendt ham ut på eksistensielt og erotisk sparebluss: «...life is a copy of a copy of a copy.» Sentralt er temaet om å destruere konsummaskuliniteten, og gjenerobre mannligheten gjennom den livsintensitet en finner i kampen. Det at volden konstituerer mannligheten er jo gammelt nytt. Her opererer filmen med et svært reaksjonært mannsbilde. Den introduserer imidlertid et mer progressivt syn på seksualitet gjennom begrepet «sportsfucking». Det peker på en intimitetsdistanse som er spesiell for konsumsamfunnet. Her har filmen en dypt pessimistisk og kjønnskritisk undertone; det ser ut til at det mannlige og kvinnelige kjønnsprosjektet kjører av gårde langs vidt forskjellige spor og «never shall the twains meet». Om det er det som er fremtiden, gjenstår å se.ud 23

24 REPORTASJE [Abortloven i fokus] TEKST: ELINE B. AARDAL, ANNA BRANDER OG ELLEN. S. VISETH FOTO: MARTE LOHNE I tolvte uke I 1683 ville man halshugge letfærdige Quind-folk som tok abort og sette deres hode på en stake. Dagens abortlov er langt mer liberal, men kanskje moden for forandring likevel? HØYE TALL: Stadig flere studiner velger abort framfor kombinasjonen studering og bleieskift. 24

25 [Abortloven i fokus] REPORTASJE Jeg føler det ikke ble tatt spesielt mye hensyn til meg i prosessen. Selv om inngrepet er fysisk, betyr det ikke nødvendigvis at det kan ʻʻbehandles isolert fra det som beveger seg oppe mellom ørene Like før jul i 2004 tok Sosial - og helsedepartementet kontakt med Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT). De syntes det var bekymringsverdig at antall svangerskapsavbrudd for kvinner i begynnnelsen av tjue-åra ikke går ned slik tendensen er hos de andre aldersgruppene. Det var på sin plass med forebyggende tiltak, og departementet ga gladelig bort midler til ulike støttetiltak som kunne forhindre uønskede svangerskap og aborter. Møtet mellom departementet, velferdsdirektør Suzette Paasche og lege Terje Thomassen var fruktbart, og høsten 2005 åpnet Helsestasjon for studenter ved Gløshaugen legesenter. Innenfor senterets gule vegger snakkes det om at tilbudet er viktig for en studentby som Trondheim. Det er klart, når vi har 3-4 positive klamydiatester i uka betyr det at behovet er der, informerer Thomassen mellom diagnostisering og reseptutskriving. Torsdag ettermiddag er travel som vanlig. Studenter strømmer til helsestasjonen. Tilbudet er ettertraktet, og så godt som alle timene er fullbookede. SiT omtaler det som et suksesstilbud. På helsestasjonen får studentene veiledning om prevensjon, kjønnssykdommer og abort. I tillegg er det mulig å få resepter på prevensjonsmidler og gratis kondomer. Når det kommer til svangerskapsavbrudd, forteller han at Trondheim ligger langt over landsgjennomsnittet i antall aborter. Jeg antar at tallene er så høye fordi vi bor i en studentby. Hvis vi kan gjøre noe med dette gjennom forebyggende tiltak, som for eksempel veiledning om prevensjon, er det positivt, mener Thomassen. Fram til tolvte uke er abort selvbestemt, men ønsker man å avbryte svangerskapet etter dette må søke til abortnemnda i sitt fylke. Denne består av to leger, den ene oppnevnt av sykehuset, og den andre valgt av fylkesmannen. Etter å ha fremsatt en søknad, blir man innkalt til et møte hvor man forklarer hvilke grunner man har for å søke abort. Så er det opp til nemda å avgjøre om søknaden skal innvilges eller ikke. Thomassen opplever fristen på tolv uker for selvbestemt abort er fornuftig, men understreker at dette er subjektive ytringer. Etter femten uker begynner fosteret å bli ganske stort, og det vil være mindre trivelig både for dem som tar abort og dem som skal foreta inngrepet, så det er nok ingen god idé, tror legen. Om grensen skulle bli utvidet i framtida, tror han ikke aborttallene ville stige betydelig. De aller fleste merker det hvis de skulle bli gravide. Vi opplever at abortloven og prosedyrene fungerer bra, framholder han. FYSISK FOKUS. Martine var langt på vei, tett opp mot grensen på tolv uker da hun oppdaget at hun var gravid. For henne var abort det eneste alternativet. Hun opplevde at legepersonalet var behjelpelige med å skaffe time så fort som mulig, men etter at hun hadde vært inne på ultralyd og var i samtale med lege, oppdaget hun at bildene fra undersøkelsen lå framme på bordet. Jeg måtte sitte og stirre en annen vei for å ikke se dem. Jeg kom ikke inn på tanken om å ombestemme meg. Det var først og fremst provoserende. Hun vet ikke om hendelsen bare var en glipp, men synes uansett at det var en ubehagelig situasjon. Siden Martine selv erfarte å være såpass langt på vei i svangerskapet da hun oppdaget det, er hun positiv til å utvide grensen for selvbestemt abort. Det er mange ulike faktorer som kan påvirke kroppen, slik at man ikke oppdager at man er gravid. Uansett er det bare en celleklump ved et så tidlig stadium, sier hun, og tilføyer: Hvis barnet er uønsket, vil den beste løsningen være å avslutte svangerskapet. Martine var helt sikker på sin avgjørelse da hun møtte opp på sykehuset. Likevel savnet hun en samtale og oppfølging i forbindelse med selve inngrepet. Det var ingen som kom og snakket med meg da jeg lå der og ventet på å komme inn på operasjonsstua. Der har systemet et stort forbedringspotensial, mener hun. Den norske stats papirmølle fungerte utmerk. Blanketter og inngrep gikk som på samlebånd. Maskineriet var velsmurt. Jeg føler det ikke ble tatt spesielt mye hensyn til meg i prosessen. Selv om inngrepet er fysisk, betyr det ikke nødvendigvis at det kan behandles isolert fra det som beveger seg oppe mellom ørene, poengterer Kristina. Når det gjelder utvidelse av de lovfestede tolv ukene med selvbestemt abort, er ikke Kristina enig med Martine. Hun sier at hun instinktivt er mot en utvidelse, og kan ikke skjønne at det går an å være så sløv at man ikke oppdager graviditeten før det har gått tolv uker. Det tar ikke så lang tid å finne ut at man er gravid. Jeg tror mange av dem som går utover denne grensen må være spesialtilfeller som uansett må få godkjent abort av en nemnd, mener hun. Dessuten blir det etiske aspektet mer påtrengende jo lenger ut i svangerskapet man kommer. Når får fosteret et liv, spør hun. LEGALISERT DRAP? Professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, Jan Helge Solbakk, kan ikke gi noe klart svar på Kristinas spørsmål. Abortloven legger et gradualistisk syn på fosteret. Det er svært vanskelig å slå fast nøyaktig når fosteret får et fullverdig liv. Derfor tenker vi heller at fosterets 25

26 REPORTASJE [Abortloven i fokus] han på landets historie som konservative innenfor medisinsk utvikling. I Norge har vi en allianse mellom religiøse grupperinger, men også de venstre delene av venstresiden har tradisjonelt sett vært kritiske og svært forsiktige når det kommer til medisinsk utvikling generelt. Vi er et bitte lite land som liker at andre gjør noe nytt før vi gjør det selv. Professoren ser ikke problematikken i en lovendring. En utvidelse av den lovbestemte abortperioden fra 12. til 16. uke vil ikke føre til noe særlig endring i praksis. Slik det er i dag, får det store flertall av søknader gjennomslag hos nemnda. Da blir det bare regelen på papiret. Kanskje har nemnda utspilt sin rolle, spør han. VIL HA ENDRING: Karianne Tung og flertallet i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse vil legge ned de lokale abortnemdene. t t moralske verdi øker ved aldring, forklarer Solbakk på telefon fra sitt kontor i Oslo. Å gi en forklaring på hvorfor grensene er satt akkurat der de er, blir som å forklare hvorfor fartsgrensa er satt til 60 km/t og ikke 59 eller 61 km/t. Er det noen konkrete, fysiske endringer i fosteret som gjør at grensen er satt ved 12. og 16. uke? Et sted må vi sette en grense. Jeg mener det ikke er forsvarlig med abort etter at fosteret kommer i en tilstand der det er levedyktig utenfor livmoren. Det finnes ingen fasitsvar på spørsmålet, men jo tidligere aborten gjennomføres, jo mer sikre er vi naturligvis FAKTA ABORT Norge har selvbestemt abort fram til tolvte svangerskapsuke. Fram til 16. uke kan man få innvilget abort dersom man har særlige grunner til det. Først sender fastlegen en søknad, før man møter opp til samtale med en nemnd bestående av to leger. Abortnemndene har fått kritikk for å behandle søkere ulikt fra fylke til fylke. Søkere på sørvestlandet får strengest behandling. Det er ofte de yngste jentene (16 til 19 år) som får avslag på sine søknader. Aborter blir utført på alle offentlige sykehus. Inngrepet er gratis. Kilder: Klinikk for seksuell opplysning Amatheas Rådgivning på at dette ikke er tilfelle. Solbakk trekker også inn andre perspektiver i debatten: belastningen på inngrepspersonalet. I England gjennomføres det provoserte aborter helt fram til 24. uke, i Russland gjør man dette helt fram til termin. Det er klart at det er en enorm belastning på personalet som gjennomfører abort så sent som i 24. uke. Det er ikke til å unngå at de påvirkes av hvor langt fosteret har kommet i utviklingen. Det er ikke bare kvinnen som berøres, sier han. Når det gjelder Norges tilbakeholdenhet peker DET SORTE FÅRET. Det samme spørsmålet stilte mange politikere seg i fjor. Da foregikk en heftig debatt om hvorvidt man skulle legge ned de lokale nemndene og innføre selvbestemt abort fram til 16. svangerskapsuke. Forslaget ble vedtatt i både SV og i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, om enn med knapt flertall. Arbeiderkvinnene fikk derimot ikke med seg resten av partiet, og da regjeringssamarbeidet med Senterpartiet ble inngått, ble abort et ikke-tema. Medlem av Sør-Trøndelag Arbeiderpartis kvinnepolitisk styre, Karianne Tung, er skuffet over at saken ble dysset ned. Denne saken var vel for kontroversiell til at AP ville kjøre den i et valgår, fnyser hun. Men vi i kvinnebevegelsen har ikke glemt saken, og jeg er overbevist om at den kommer opp igjen. I stedet for å gå inn for å legge ned nemndene, ønsket Arbeiderpartiet en grundig gjennomgang av systemet. Men foreløpig har det vært stille. Jeg tror ikke utredningen av nemndsystemet blir prioritert. Jeg har ikke hørt noe mer siden vi gjorde vedtaket, sier Tung. Men selv om hun er ivrig forkjemper nå, var hun veldig usikker den gang hun selv skulle forholde seg til spørsmålet. Først var jeg negativt innstilt. Men etter at tanken hadde fått modne ble jeg helt for å fjerne nemndene. For det er det som er sakens kjerne. Dette handler ikke om å utvide grensa for selvbestemt abort; det handler om å fjerne nemndene, mener Tung. Det blir helt feil at en nemnd fratar noen muligheten til å ta abort. Dette må være jentas eget valg. Hovedargumentet for å fjerne nemndene er at det er ulik praksis etter hvor du bor i landet. Undersøkelser viser at søkerne får strengere behandling på sørvestlandet, men jentene har jo de samme grunnene der som på østlandet og nordover. Hun mener også det er synd at så mange unge jenter får avslag. Jeg tror mange unge jenter fornekter graviditeten eller ikke skjønner tegnene kroppen sender. Er du bare 16 år er det normalt at ikke alt er helt innkjørt, og man vet ikke hvilke tegn man skal se etter. Uansett er det viktigste at man må få bestemme selv. Ingen andre kan bestemme over din kropp eller din framtid. LIKHET FOR LOVEN. Professor og avdelingslege Britt- Ingjerd Nesheim ved Ullevål universitetssykehus har sittet i abortnemnda ved sykehuset i mange år. Hun forteller at de etiske problemstillingene med å sitte i en slik nemnd er mange. Det er ikke noen ønskelig posisjon å bestemme 26

27 [Abortloven i fokus] REPORTASJE over en kvinnes skjebne for resten av livet. Det er som å være dommer over andres liv, synes Nesheim. Loven sier at man må ha sterkere grunner jo lenger man har kommet i svangerskapet. Har man gått over 12. uke, og argumentene er av det sosiale slaget som at «det ikke passer nå», er det mange nemder som ville gitt avslag. Det hevdes at nemndene opererer ulikt, og at det i noen fylker kan være enklere å ta abort enn i andre. Ligger det noe i det? Det er problematisk at hvert sykehus som utfører abort har en abortnemnd, slik at hvor mange som får innvilget sin søknad kan variere fra sykehus til sykehus. Nesheim vil gjøre loven mer rettferdig, og mener at løsningen er å utvide grensen for selvbestemt abort til seksten uker, slik som i Sverige. Det finnes ingen medisinsk årsak som tilsier at fristen må være på tolv uker, forteller Nesheim. STØTTEHJULENE. Blant Kjøpmannsgatas mange idealistiske ildsjeler ligger kontorene til Amatheas rådgivning for gravide. Hit finner mange veien for å få veiledning og et vennlig ord konsultasjoner årlig har gitt dem god innsikt i de gravide og potensielt aborterendes tankegang. Liv Lamvik, daglig leder ved senteret, har sine teorier om abortstatistikkene. Abort er både kulturelt og geografisk betinget. For eksempel er det langt flere aborter i storbyene. I småbyer har man gjerne et tettere nettverk av familie og potensielle barnevakter rundt seg. Dessuten avler unge mødre flere yngre mødre. Det å se at andre kan klare det, at de er synlige i bybildet, gjør det mer nærliggende å klare noe liknende selv, tilføyer Lamvik. På spørsmål om hvorfor aldersgruppen mange studenter befinner seg i, år, har hatt en økende abortandel, har heller ikke Lamvik noe bastant svar. Det blir i kvalifisert gjetting fra min side. Jeg mener det dreier seg om trender. Dagens unge vil være unge lenger, og utsetter det tunge ansvaret det er å starte en familie. Dette ser vi gjennom at snittalderen på førstegangsfødende har gått opp. Snittalderen på den seksuelle debut har ikke fulgt med oppover, så da sier det seg selv at antall aborter også går opp, sier hun. Professor Solbakk vil ikke legge for mye i tallene statistikkene viser. Statistikk må tolkes med forsiktighet. Aborttallene har ligget stabilt siden vi fikk loven om selvbestemt abort, så litt variasjon fra år til år er ikke noe å rope varsko over. Man må hele tiden vurdere om endringene representerer en trend, eller om tallene beror på tilfeldigheter, påpeker han. LIV MÅLT I KRONER OG ØRE. Statistikkene sier ingenting om årsakene til de mange svangerskapsavbruddene blant studinene. Det florerer i forklaringer, og økonomi blir hyppig trukket fram. Undersøkelser viser at kvinners totale livsinntekt øker med ti prosent for hvert år man venter med å få barn i tyveårene. Når man runder tredve avtar denne effekten kraftig igjen. Er det å videreføre slekta blitt en beslutning som i stor grad kan kokes ned til økonomiske vurderinger? Det er klart at i den økonomiske situasjonen studenter befinner seg i, blir det trangere når man får arn, sier Liv Lamvik, og tilføyer at det er viktig at man ikke handler i panikk, men at man tar en kvalifisert og veloverveid beslutning i abortspørsmålet. STØTTENDE: I Kjøpmannsgata 22 kan du få veiledning og støtte fra Rådgivningstjenesten for gravide Lege Thomassen kommenterer at også kostnadene før selve graviditeten kan ha noe å si. Mens aldersgruppen får dekket p-piller av den norske stat, må studentgruppen betale dette selv, sier han, og tror dette kan spille inn på de høye aborttallene, til tross for de marginale utgiftene det er snakk om. Debatten om abortloven, prosedyrer og kvinners rettigheter er på langt nær ferdigdiskutert. Hver gang spørsmålet om spillerommet for selvbestemt abort skal utvides, ropes det ut spådommer om forfall og katastrofe. Også da abortloven kom for 30 år siden, hersket de samme argumentene som i dag. Argumentene for og mot utvidelse av tolvukersregelen står steilt - både på toppen av Løvebakken og hos mannen i gata. Men når alt kommer til alt vil det kanskje ikke ha noe å si for aborttallene. Professoren i hovedstaden tror ikke en eventuell utvidelse vil føre til høyere tall i statistikkene. Folk vil ikke nødvendigvis ta abort i noen større grad bare fordi de har muligheten, sier han, og avslutter telefonsamtalen med følgende oppfordring: Vi må ha mer tillit til våre kvinner!ud 27

28 28

29 TEKST: Eline Buvarp Aardal FOTO: AUDUN REINAAS PORTRETTET Pressens vokter Én kvinne har stålkontroll over Trondheim kulturlivs "fire store". Maria Nordström holder pressen i stramme tøyler. Dagsplanene er hektiske, og møter avholdes i hytt og vær. Men tid til intervju har hun alltids. Klokka ti passer bra. På hennes kontor, ja. På Olavsfestkontoret. Det er der jeg er på fredager, opplyser Maria Nordström over telefon. Litt senere er hun på tråden igjen. Det dukket plutselig opp noe annet, kan vi forskyve det noen timer? Ok, klokka tolv på «fredagskontoret». Men så tikker en tekstmelding inn på telefonen: «Kan vi treffes klokka 11.40? Jeg må i et annet møte klokka » MARIA NORDSTRÖM FÅR PRESSET inn det meste. Ikke så rart, egentlig, når arbeidsdagene i de travleste arbeidsperiodene gjerne kan være både 18 og 20 timer lange. Derfor skal jeg snart starte opp for meg selv. Slik kan jeg eie min egen tid. Ordene stopper der, idet munnen blir fylt av brødskive med hvitost. Hun nyter medbrakt matpakke på ekte norsk vis. Förlåt, jeg må bare spise litt nå, før neste avtale. På den sprengte timeplanen står det festival. Ganger fire. «Hele» festivaltrondheim, type kultur, vil ha henne med på laget. Maria spiller gjerne med som pressesjef, og styrer mediefortet for noen av de største arrangementene i byen: Olavsfestdagene, Kosmorama, Kammermusikkfestivalen og Technoport. Møter med presse og media ligger i stillingstittelen. Maria er langt fra å være på ukjent farvann denne formiddagen. Men kontrasten fra å tilrettelegge og organisere journalister og formiddagens oppgave er stor. Det er sjelden henns personlige og private synspunkt står i sentrum etter et intervju. Likefullt er Maria fullstendig fokusert på oppgaven hun har fått: Å formidle seg selv. NAVNET TATT I BETRAKTNING passer det godt at Maria er født og og oppvokst i Mariestad, en by omtrent 300 kilometer sør for Stockholm. Som 17-åring dro hun til England for å lære språk og trene irske jakthester. Og hest er tydeligvis best for Maria. Et drømmende uttrykk kommer tilsyne der hun sitter bak skrivebordet. Min prins var en dansk halvblods, sukker hun. Jeg håper jeg får tid til å begynne å ri igjen snart. Ridning hever den optimale livskvaliteten betraktelig, mener hun. Perioden i Storbritannia ga mersmak på utlandet, mariestadjenta var reiselysten og språksugen. Etter endt videregående gikk turen til Frankrike, nærmere bestemt Paris. At kontoen er tom i en studenttilværelse er intet ukjent fenomen, heller ikke i Frankrike. Maria byttet barnepass med gratis husly, og inn på kontoen tikket lønninger for modelloppdrag. Karrieren ble imidlertid kort. Det var liksom «inte min grej», forklarer Maria. Vel tilbake i Sverige begynte hun på kulturvitenskap. Etter hvert ble Maria tatt opp på et utvekslingsprogram ved University of Washington. Der studerte hun journalistikk, fransk og reklame, og umiddelbart skjønte hun at det var inn i mediebransjen hun skulle. Tenk å bli betalt for å være nysgjerrig. Det er jo helt fantastisk, sprudler journalisten entusiastisk. På den andre siden av dammen møtte Maria en amerikaner som hun etter hvert giftet seg med. Men etter seks år bar det hjem til Sverige. Reisefølget inneholdt ingen mann, men derimot en liten datter, Amanda. Jeg var altfor svensk til å bo i USA, forteller Maria. MEN FOR SVENSK for Norge ble aldri noe problem da hun i 1996 tok hun turen over til Trøndelag. Jakten på jobb som journalist ble vanskeligere enn hun hadde trodd, og Maria fikk oppleve hvordan det var å være innvandrer både på godt og vondt. Selv om jeg ikke var ukjent med det å være utlending, ble det annerledes i Norge, forteller Maria. Svensker og nordmenn kan forstå hverandre, men det er store forskjeller i skriftspråkene. Jeg trodde at jeg skulle få jobb bare jeg knipsa med fingrene, visualiserer hun i lufta. Som journalist er språket ditt viktigste arbeidsverktøy. Kan man ikke det godt nok, blir det tøffere. Da hjelper det ikke med erfaring fra andre jobber. Til slutt fikk jeg noen frilansjobber og småoppdrag fra TV-Trøndelag. Og slik jobbet hun fram til Da var tiden inne for å ta et valg. FAKTA MARIA NORDSTRÖM Maria Nordström ble født i 1964, i Mariestad i Sverige. Hun er utdannet journalist, og har blant annet jobbet som nyhetsreporter, vært redaktør for ulike tv-programmer i Sverige og vært med på å starte opp en av Sveriges første lokale tv-stasjoner. Maria er daglig leder i Tibe T Informasjon, et byrå for strategisk og operativ pr. Festivalene kjøper tjenester fra byrået. Fra 1. april fortsetter hun for seg selv. Er aktuell som pressesjef for Kosmorama, Technoport, Trondheim Kammermusikkfestival og Olavsfestdagene. 29

30 PORTRETTET Jeg fant ut at jeg ville sitte på den andre siden av bordet. Være med på å tilrettelegge forholdene for å løfte fram et best mulig arrangement, forteller Maria. Hun er på hjemmebane nå. Datamaskinen gir plutselig fra seg et høyt, oppkvikkende klunk, og fokuset pressesjefen har hatt den siste halvtimen flyttes over til lydkilden. En e- post har dukket opp i innboksen. En potensielt viktig beskjed må undersøkes. Maria faller bort fra snikksnakk om hester og utlendinger, og inn i en annen verden. Arrangørverdenen. Etter en kjapp gjennomlesning henter hun seg inn der hun slapp. Beskjeden kan vente. Fokuset vender tilbake til formidlingen. Jeg pleier å si at media er veldig viktig for demokratiet, utbryter hun. Som for å forklare hvorfor valget for fem år siden ble som det ble, fortsetter hun fort: Det er ikke dermed sagt at jeg mener media er demokratisk. Men kulturen kan ikke leve av seg selv alene. Man kan ikke kjøpe troverdighet og trykke den opp på reklameplakater. Det er der journalistene kommer inn i bildet. De skal fortelle om produktet. Og bank i bordet, jeg mener vi har lyktes på mange plan. TING GÅR STORT sett slag i slag, men ikke mer enn at Maria har fritid hun også, innimellom. Den går stort sett med til friluftsliv. Hjemme i Fagerlia ligger hagla innelåst i våpenskapet. For tiden går hun med store planer om å ta både den svenske og norske jaktprøven. Den norske er riktignok bare barnemat i forhold til den svenske, hvor man må lese 2500 sider pensum, og bestå tre skytterprøver med blant annet due- og hareskyting. Men det skal nok gå greit, tror hun. Maria sitter også i styret i«den svenska föreningen», som hjelper svensker i utlandet. Med et glimt i øyet hevder Maria at det er viktig å stå sammen som en minoritet i byen. Man er aldri så patriotisk som nå i disse OL-tider, hevder Maria alvorlig på svorsk. Og «jag håller inte med Norge», for å si det sånn. Jeg skulle egentlig hatt et blått og gult flagg her, for å markere, foreslår hun. Mer for seg selv enn noen andre. Og når temaet først er nevnt: Det er visst fint å være svensk i Norge. Spesielt under Olavsfestdagene i fjor, da den offisielle hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen foregikk i Trondheim. Da krydde det av svenske toppartister i byen. Det var «roligt», det. Maria minnes sommerdagene med et smil om munnen. Men la svensk være svensk nå er det Trøndelag som står i fokus. Og kulturen her. Trondheim har et fantastisk kulturliv, det burde gjøres mer synlig, ivrer hun. Innimellom det private Maria sier, ser pressesjefen Media er viktig for demokratiet. Det er ikke ʻʻdermed sagt at media er demokratisk sitt snitt til å snike seg fram. Problemet er at byen lider av «Nord for Dovrekomplekset». Mesteparten av kulturliv blir styrt fra Oslo, og det som skjer her kommer ikke fram i lyset. Men vi har ingen grunn til å stå med lua i hånda og skjemmes. TONELEIET ER FORTSATT mildt, men ordstrømmen avslører at det ikke er noe å si på engasjementet. Og det er ikke bare byen og landsdelen hun har gjort seg opp tanker om. Også folkegruppen i Midt-Norge blir grundig karakterisert av svensken. Det var en trønder som fikk meg hit i utgangspunktet. Og nå, ti år senere, er jeg her fortsatt. Det er ingen som kan skape så mye liv som dem, det er nesten litt som i Mexico. De tar ikke seg selv så høytidelig, og er ikke så nøye på titler. Og det som ikke ble gjennomført i dag, blir gjort i morgen, sånn er det. Men sammenligningen med Mexico til tross, tregheten som regjerer i de mange trønderske sinn har ikke gått henne hus forbi. De får sitt pass påskrevet: Dessverre må de ofte tenke seg om to og tre ganger før de kjøper billett til arrangementer, og det ender ofte i «siste liten»-kjøp. TIL TROSS FOR mange arbeidsgivere og sjongleringen mellom forskjellige arrangementer, går det aldri i surr for Maria. De forskjellige hattene blir alltid antrukket til riktig tid, og arbeidskolleger forteller at de aldri hører et ord om de andre arrangementene Maria er med på. Selv forklarer hun evnen til å skille mellom jobbene ved å fokusere på særpreg. Hver festival er unik på hver sin måte, med sine folk og sine program. Dessuten blir ingen av festivalene arrangert på samme tid. Pressetalskvinnen jobber godt under press. Faktisk er hun, ifølge kilder, enda dyktigere da. Maria bekrefter det likegodt selv. Skal man jobbe med festivaler må man tåle trykket. Det er ikke like mye arbeid hele tida, men når det er festival er det til tider ganske tøft. Ikke alle takler det. Sånn er naturen. Natur eller ikke. En målrettet karrierekvinne trenger også pauser. Når festivalkjøret står på som verst, og Maria tar 300 telefonsamtaler i døgnet, viser hun faktisk tegn til å være dødelig. Det finnes situasjoner der jeg drar ut telefonledningen. Man må faktisk spise og sove litt innimellom, røper Maria. Uten mat og drikke, duger helten ikke. APROPOS MAT. Brødskiva er oppspist, og matpapiret krølles sammen til en liten rund ball som ender i søppelbøtta. Den siste skvetten med kaffe er langt kaldere enn lunken. Koppen blir likevel tømt. Utålmodige kolleger har allerede banket på for å minne om avtaler. Dama bak skrivebordet har kastet flere blikk på klokka. I smug, vel å merke. Det er på tide å avslutte. Kontordøra låses. Det er tid for neste møte.ud 30

31

32 REPORTASJE [Erke-trønderen] TEKST: Kristine Vedal Størkersen OG OLE ØVERGÅRD OMEJER FOTO: MARTE LOHNE Barteby uten bart? Er urtrønderen bare en myte? Vi startet jakten på den klassiske klisjeen i Trondheim sentrum, men fangsten var laber. Som folk flest hadde vi våre fordommer mot trøndere da vi flyttet til Trondheim. Det var ingen tvil om at mennesker fra denne delen av landet måtte ha bart, skinnvest, mokasiner og hvite tennissokker. Hvis de da ikke var på jobb der gikk alle trøndere med oljesøl på kjeledressen og en tobakkspakke i brystlomma i. Men vi hadde ikke bare forestillinger om trønderutseendet. Nei, trøndere skulle også være godslige og joviale, ærlige, familiekjære og huslige. De kunne muligens være litt mutte mens de mekka på bilen, men absolutt pratsomme og underholdende i godt lag. Forforståelsen vår var at trøndelagsfylkene utelukkende besto av menn i sin beste alder, i praktiske klær, noe tynne i håret, og alltid med et smil på lur. Men menneskene som møtte oss i Trondheims gater lignet ikke trøndere i det hele tatt, de så ut som folk fra resten av landet. Her fantes både kontorrotter, kjøpesenteransatte og frisører, ofte både kjipe, jålete og dumme helt motsatt av den trønderklisjeen vi hadde forestilt oss. TIL OG MED UNDER Åge-konserten var Storsalen fylt opp av urbane studenter. Som de håpløse romantikere vi er, håpet vi å se ekte trøndere for én gangs skyld. Og ja, de var der. Innimellom alle de hylende kidsa sto noen som skilte seg ut. Vi skimtet et par trauste menn, med bart og skinnjakker, dønn stille blant de dansende studentene, nesten klamrende til halvliteren sin. Men gleden ble kortvarig. De kunne se ut som ekte trøndere, men oppførte seg som om de var i 32 fangenskap. Ingen brede smil eller entusiasme var å spore, foruten kjærligheten for Åge. Kanskje er det den ekstatiske studentmengden som holder trønderne våre nede, med sin elleville og dominerende adferd. Levva livet, du liksom. Så hvor holder de til? Og er de for evig kuet, uten gnist i øyet og en rask replikk? Finnes egentlig urtrønderen? TRONDHEIM ER ETTER- og utforsket over flere år, uten nevneverdige resultater, så vi bestemmer oss for å ta en tur ut i distriktet. En tidlig morgen legger to journalister og en fotograf ut fra byen, på jakt etter stereotypien. Målet vårt er litt uklart; lokalkjente har foreslått Klæbu, Klett og Melhus som mulige trønderhjemsteder. Egentlig er sjansen størst om vi drar nordover, sier de, mot Verdal, Stjørdal og andre sentra i Nord-Trøndelag, men vi håper å finne en urtrønder så nært sentrum som mulig. Etter tjue minutter sørover på E6 har vi kjørt oss vill. Kartene fra internett er tydeligvis av varierende kvalitet. Plutselig står det Melhus på skiltene. Vi kikker etter den ettersøkte folkegruppen, men her er det ikke engang spor av vanlige mennesker. Dette er ikke riktig rute for oss. Det stod Klepp på noen skilt, men så kom det plutselig ingen flere, bortforklarer sjåføren, faretruende lite stø på stedsnavnene i regionen. Etter litt surring kommer vi inn mot en husklynge som kan være et slags knutepunkt. Joho, Klett, ropes det begeistret. Her er det jo både bensinstasjon, matvarebutikk og kafé. Vi går inn på sistnevnte. Teaklaminatplater på vegger, dører, gardinbrett og disk. Burgunderfargede gardiner. Flere puslespill er ramma inn og henger på veggene. Det gjør også bildet av en velta traktor og plakater som forklarer hensikten med røykeloven. Ei koselig kone står smilende bak den relativt velfylte disken. Innerst i lokalet sitter en mann og spiser dagens middag, karbonader med poteter. Barten er på plass, men her er det noe som mangler. Han sitter feil, utstrålingen er ikke der. Ekte trøndere har velfriserte barter, stelte klær, og en spesiell aura som er vanskelig å forklare. Dette er i så fall en ulykkelig versjon. Vi blir nødt til å forlate kafeen, uansett hvor god mat og fin stemning det er der. HVOR FAEN ER KLÆBU? Frustrasjonen er til å ta og føle på vel tilbake i bilen. Vi kjører langt, over eng og mark, forbi en malplassert butikkjungel, gjennom øde sletter og tette skoger, før vi endelig kommer til Klæbu kommune. Passasjerene tror sjåføren har kjørt feil, men umerkelig glir bilen etter hvert inn i noe som ligner et sentrum. Kanskje er fangsten vår her? I banken er det ingen kunder. Butikken ser forlatt ut. Vi begynner å tro at jakten på urtrønderen er forgjeves, og at vi heller burde invitert oss hjem til de som var på Åge-konserten. I NØDENS STUND ser vi skiltet til lensmannskontoret, og husker et tips om at det kan være stedet å lete.

33 [Erke-trønderen] REPORTASJE Noen trapper fører oss opp til det lille lensmannskontoret, der en resepsjonist og en renholder tar imot oss. Trønderleterne er litt usikre på hva vi skal spørre om, men vi beslutter å gå direkte på sak. Hei, har dere sett urtrønderen? Dere vet, den joviale typen, med bart og hvite tennissokker. Damene vet umiddelbart hva vi snakker om, og forteller at vi egentlig burde møtt Olav. Olav er visst en skikkelig real kar, trivelig, med både bart og mokasiner. Dessverre har han permisjon nå. Likevel mener resepsjonisten at hun kan hjelpe oss. Hun forsvinner bak et hjørne, og kommer tilbake med en ung betjent. Barten er ikke av de mest imponerende, men snusen er til gjengjeld på plass under leppa. Praten går lett om trøndere og deres kjennetegn. Etter hvert kommanderes selveste lensmannen ut for å hjelpe de fortapte journalistene. Også han tenker umiddelbart på denne Olav når han hører vårt ærend. Han er så grei og artig. Og han har til og med hvite tennissokker, flirer lensmannen. Nei, det har han faktisk slutta med, repliserer skrankedama. Renholdsarbeideren i bakgrunnen ler: Så har man fått ham til å slutte med akkurat det, da, men trønder er han fremdeles. SELV OM OLAV ikke er å få tak i, har lensmannen flere ideer til hvem vi kan prate med. Etter en kort telefonsamtale er intervjuavtale med kommunens vaktmester, Erik Foss, i boks. Lensmannen setter den unge betjenten i arbeid, og dermed får vi politieskorte gjennom Klæbus boligfelt. Spenningen i bilen stiger. Har dagen endelig kommet? Begynner vi å nærme oss det store målet? Får vi svar på alle våre spørsmål? Vi blir mottatt på hobbyrommet. En tohjulstraktor står midt på gulvet. De resterende kvadratmeterne er fylt opp av motorsager. Som entusiastisk samler av disse blir vaktmesterens snakketøy fort varmt i ivrige forklaringer. Vi får til slutt brutt inn med våre gravende journalistiske spørsmål for å prøve å avsløre urtrønderes folkedrakt. Hemmeligheten blir avslørt: Klær skal være funksjonelle og behagelige. Komfort går likevel ikke utover utseende. Det er ingen slumsete mann vi står ovenfor. Pen i tøyet og velfrisert bart, akkurat som vi forestilte oss folk fra denne landsdelen. Den eneste grunnen til at jeg ikke har mokasiner er at jeg slet ut de gamle. Og jeg har hatt skinnvest, det er skikkelig praktisk. Jeg er faktisk på utkikk etter en ny. Foss nøler ikke med å kalle seg trønder, og er ikke i tvil om hva det viktigste kjennetegnet er: Vi er trivelige og omgjengelige. Lenger sør er folk mer innesluttet. Men de er hyggelige når man kommer inn på dem, da, hevder han, godslig som bare en trønder kan være. Og ja, Erik Foss er vår etterlengtede trønder. Jovial og koselig, med bart og flanellsskorte. Han er et staseksemplar av en person fra landsdelen, et levende bevis på at myten er mer enn tomme ord. Urtrøndere finnes bare ikke dusinvis. Bergtatte journalister og en ør fotograf vinker farvel til Erik Foss, og kjører i ettermiddagsrushet mot barteløse Trondheim. Målet ble nådd, trønderen funnet. Men likevel, tilbake i storbyen kjenner vi allerede et savn. Møtet med trønderen satte spor. Drømmen om hyppige møter med mokasiner og skinnvest på Nordre begynner å ta form. En barteby må inneholde bart.ud PÅ PLASS: Snusen er der, men barten er stusslig. TIDLØST: På kafeen i Klett har tiden stått stille. 33

34 TANKESPINN TEKST: INGRID KRISTINE ASPLI ILLUSTRASJON: OLE CHRISTIAN GULBRANDSEN Kven bryr seg om sjela? No har eg vore særs oppteken av sjel, sinn, intellekt og dei rette verdiane i snart ein kvinnsalder. Og herved, ein mørk og brisen fredagskveld, konverterer eg. Eg innser at eg er kun eit stykke natur. Eg innser at eg er enkel. Ein slave av evolusjonen. Ok Darwin. It' s all about the basic drives. Ein blir eit frådande Id. Med eit mikroskopisk Superego på skuldra. Som er mållaust. Eg møter menn. Menn som er samfunnsengasjerte. Som er intelligente. Vil ikkje ha dei. Menn som er like snille som adventstida var lang i yngre dagar. Nei takk. Menn som har dei rette verdiane. Menn som har VMtittel i sortering av klesvask. Nehei, æsj. Og eg møter menn som er egoistiske. Og overlegne. Med eit kvinnesyn frå urtida. Gjerne som på ingen måte vil ha meg. Hm, kanskje det. Med ei usannsynleg sexy rumpe. Då seier eg ja takk. Eg tek han. Eg er overtydd om at eg er normal. Vi vil alle ha dekt våre grunnleggjande behov. Maslow tok ikkje med orgasmen i sin velkjende Keops. Men det må ha slått han. At den må vere med, heilt i botnen. Det er reprodusering vi har lyst til. Og det er reprodusering vi ønskjer å ha lyst til. Ein førelesar i psykologi slo her om dagen fast at det ikkje finns noko betre barometer på korleis det står til med parforholdet, 34 enn kor mykje sex ein har. Driftene sit bak spakene der vi turar avgarde på vegen gjennom livet. Eit partnarval kan vere så fornuftig og smart det berre vil. Til sjuande og sist har hjernen ingenting han skulle ha sagt. Er det to ting som ikkje korrelerer, så er det hjernen og hjartet. Og vetoretten har hjartet fått. Likevel kjenner eg for mange i fornuftige forhold. Der Han var det smarte valet. Heile slekta er einige om det. Dei er så likestilte. Og bestevener. Dei har bestemt at det skal bli to ungar. Men øvd seg på å lage dei, har dei ikkje gjort på eit halvt år. Blodet som den gong bruste som ein god norsk postkortfoss, sildrar no knapt i ein god augeblink. Det går ikkje glimrande, men det er ok. Og ok er ok. Heilt til ein møter nokon annan. Med ei sexy rumpe. Og så vert det slutt fordi «vi var berre vener». Og kva er det som er gale med vener? Kva er det vener gjer? Dei prater. Eg er lei av å prate. Venskapet er ikkje kjærleik. Nokre seier det må vere noko meir. Eg seier det må vere noko anna. Eg vil ikkje ha ein ven. Eg har vener. Eg vil ikkje ha ein besteven heller. Eg har det òg. Er det ein uven eg vil ha? Det kan sjå sånn ut. Når eg vil ha drittsekken. Han som har forkasta førti før meg. Han som gir blanke faen i sine omgjevnader. Det er ikkje rart. At desse bedritne menn går av med sigeren om att og om att. Det er logikk. Dei ser bra ut. Dei bryr seg ikkje om deg. Får du ein slik, får du noko som alle har prøvd, men ingen har greidd å få, før deg. Utmerkt. Det er jaktinstinktet. Vi vil ikkje finne elgen liggjande sjølvdaua på trappa fyrste morgonen i jaktsesongen. Nei, det må kjempast. Kronhjorten må stikke hovudet fram bak ei furu, for så å leggje på sprang. Og så må han dukke opp att. Kanskje litt nærmare. Kanskje litt lengre vekke. Og til slutt, etter fjorten dagars slit, tek du han. Det er då ein set pris på middagen. Det er då ein ikkje tek byttet for gitt. Eg er mot ei heil rekkje ting. Eg er mot dei smarte vala. Eg er mot det ok forholdet. Eg er i mot elgar på trappa. Eg er mot å kjede meg i hjel. Difor må eg ha ei sexy rumpe. Eg treng berre det. Resten skal eg alltids greie å forme i mitt bilete etterkvart. Og difor må du, som sit ved sida av meg denne fredagskvelden, slutte å prate. Slutte å prate om eksdama du brukte tre år på å komme deg frå, religionen som er som opium for folket og kva indøk eigentleg inneber. Du må halde kjeft. For all del. Hald kjeft og kyss meg.ud

35

36 MENINGER MENINGER ANDREAS RUNESSON Kronikk og debattansvarlig Under Dusken tar gjerne imot leserbrev. For å gi rom for alle, begrenses lengden på et innlegg til 3000 tegn. Korte kommentarer og replikker begrenses til 1800 tegn. Vi forbeholder oss retten til å redigere og forkorte innlegg. Vi gjør oppmerksom på at innlegg også vil være tilgjengelige på UDs hjemmesider. Innlegg og kronikk kan sendes til: Frist: Torsdag 2. mars Den hellige ytringsfriheten? Eller retten til å mobbe noen du tror er mindre enn deg? Noen går nå til sterke prinsipielle forsvar for ytringsfriheten, i forbindelse med alt som skjer i kjølvannet av Muhammed-karikaturene som opprinnelig sto i Jyllands-Posten i Danmark. Ytringsfriheten er et viktig prinsipp, men er det virkelig slik at det er ytringsfriheten som står på spill her? Jyllands-Posten har sjøl avslørt hva dette handler om. De ville i 2003 ikke trykke karikaturtegninger av Jesus fordi dette kunne støte noen noen i den danske majoritetsbefolkningen, med andre ord. Men da mulighetene for å bruke dette virkemiddelet mot en minoritetsbefolkning viste seg, var det ikke slike hensyn som skulle tas. Da var en villig til å trykke, sjøl om en visste at dette var å trø på det som deler av minoritetsbefolkningen holdt for viktig og hellig. Jyllands-Posten er ikke en avis som står for kritiske meninger i opposisjon mot makta, som bruker ytringsfriheten for å komme til bunns i sakene. Den bruker her avissidene sine til å tråkke på den muslimske drosjesjåføren og den muslimske vaskehjelpen. Her snakker vi kort og godt om mobbing. Vi snakker om folk som likte å mobbe de minste og svakeste i skolegården, men som denne gangen glemte å undersøke om den de mobbet hadde en mye større og sintere storebror en annen plass i verden. Vi lever i en global verden. Det er Jyllands-Posten også fullstendig klar over. Hvis det var slik at det var ytringsfriheten som var årsaken til at Jyllands-Posten ville trykke disse tegningene i september, hvorfor tar de nå avstand fra sine egne handlinger? Er ytringsfriheten mindre viktig hvis den møter kraftig motbør? Tegningene av Muhammed har også kommet på trykk i ei norsk kristen ukeavis. Dette er ei avis som er mot at blasfemiparagrafen skal fjernes fra den norske straffeloven, de er for at religiøse symboler skal ha beskyttelse fra rettsapparatet. Denne avisa trykker nå tegninger av Muhammed som de er helt sikre på virker blasfemiske på mange som bor her i landet. Sjølsagt så kan det med full rett hevdes at de reaksjonene som har kommet i den muslimske verden ikke står i noen som helst proporsjon med denne provokasjonen. Det er det vanskelig å være uenig i. Men slik er det ofte, overgriperen skjønner ikke sinnet og raseriet til den som blir utsatt for overgrepet. Der angrepene og demonstrasjonene mot Norge og Danmark skjer, er det også slik at forbitrelsen mot det som folk oppfatter som vestlig sjåvinisme kommer til overflaten nå. Dette kan en overse eller en kan prøve å forstå og respektere at andre ikke ser verden på akkurat samme måte som en sjøl. Det er også viktig å huske på at det ikke finnes noe slikt som kollektiv skyld. De handlinger som enkeltpersoner begår i Syria eller Libanon kan ikke overføres til den drosjesjåføren som du mistenker for å være muslim, han er minst akkurat like lite interessert som deg i at Norge skal blir rammet av denne uroen. SOS Rasisme har i forbindelse med det som nå skjer laget følgende opprop: «Opprop om behov for klokskap» Illustrasjonsfoto: Magnus B.Willumsen, Manipulering: Kristian Kalvå De siste ukers hendelser i Danmark, Norge og mange andre land i verden gjør at vi må si tydelig fra i denne spente situasjonen. Vi ber alle rasjonelle og fornuftige mennesker som ønsker å fremme integrasjon og respekt for andre, uansett hvilken kulturbakgrunn eller religiøs bakgrunn de har, om å skrive under på dette oppropet. Trond Thorbjørnsen leder i SOS Rasisme i Norge 36

37 Høyere utdanning på villspor? UTDANNINGSPOLITIKK 1 Una Myklebust Halvorsen og Ingrid Oline Ødegård Studenttinget NTNU I forbindelse med NTNUstyrets vedtak om å innføre kapasitetstak på alle studier for neste skoleår, har det blitt etterlyst en prinsipiell debatt rundt adgangsbegrensning. Så langt har opptaket vært utført på fakultetsnivå, etter lokale vurderinger. Utdanningsinstitusjonene har fått som overordnet mål å ha en størst mulig gjennomstrømning av studenter og en masseproduksjon av studiepoeng og har etter hvert beveget seg vekk fra det humboldtske ideal om forskningsbasert undervisning og nær kontakt mellom lærer og student. Debatten om hva norske universiteter skal være synes i det hele tatt fraværende. Med den politikk man har i dag, overlater man til markedet og tilfeldighetene å bestemme retningen. Mange opplever en generell forventning om å ta høyere utdanning. Det høye inntaket av kandidater på enkelte fagområder skyldes blant annet utdanningspolitiske grep for å motvirke arbeidsledighet. Djupedal en katastrofe for norske studenter UTDANNINGSPOLITIKK 2 Audun Sommerli Time 1. nestleder Høyres Studenterforbund Etter fire måneder med rødgrønn regjering har norske studenter grunn til å føle seg snytt. Til tross for mange lovnader før valget har resultatene uteblitt. Det verste av alt er likevel kunnskapsminister Øystein Djupedal, som allerede har vist at han kan bli en katastrofe for norske studenter. I løpet av sine fire måneder med ansvaret for norsk utdanningspolitikk, har ikke Øystein Djupedal kommet til Stortinget med et eneste forslag som angår høyere utdanning! Det eneste statstråden har bemerket seg på innen høyere Dagens situasjon, med prekær mangel på blant annet lærere og sykepleiere i samfunnet, tilsier at noe drastisk må gjøres med inndelingen av utdanningssektoren. Markedet skriker etter kandidater med yrkesutdanning, men rekrutteringen svikter på grunn av en allmenn holdning om at det kun er akademisk utdanning som gir anerkjennelse. Man opplever i dag en akademisering av høyskolesektoren og stadig flere høyskoler streber etter universitetsstatus. Rollefordelingen er uklar, ansvaret legges på institusjonen og de overordnede ideene forsvinner i økonomiske og administrative vedtak. På grunn av økt konkurranse fra utlandet, må Norge ha en plan for utdanningssektoren og ta grep for å sikre kontroll over samfunnsutviklingen. NTNU har et uttalt mål om å bli et internasjonalt fremragende universitet i De færreste studenter har i dag begrep om hva det vil innebære å bli internasjonalt fremragende. Rankinglistene toppes av forskningsuniversiteter, hvor kun de beste studentene tas utdanning, er uttalelser til media om at en nå ikke lenger skal trenge studiekompetanse for å komme inn på universiteter og høyskoler. Snakk om kunnskapsløft! Da statsbudsjettet kom viste regjeringen også at økt satsing på forskning og utdanning ikke akkurat står høyt på de rødgrønnes agenda. Framfor å oppfylle lovnader om økt studiestøtte og flere studentboliger, valgte de heller å kutte i forskningsfondet. På toppen av det hele har Djupedal og regjeringen bidratt til at skolebøkene likevel ikke blir billigere fra nyttår, slik som den borgerlige regjeringen hadde planlagt. Gjennom å opp og betaler skolepenger. Er det rom for et slikt universitet i Norge, og er man på NTNU villig til å betale prisen? Bør man ikke satse på å bli god på det man har forutsetninger for å lykkes med, fremfor å strebe etter mål satt av andre? I disse dager legges det til rette for viktige strategiske grep ved NTNU. Disse grepene forutsetter synlige overordnede styringslinjer fra nasjonalt hold, deriblant konkrete mål for utdanning og forskning. Fra høyere hold har det blitt gjentatt gang på gang at man vil satse på kunnskaps- og kompetansesamfunnet. Men innebærer dette å masseprodusere studiepoeng og dele ut grader man ikke vet hva man vil med? Vi mener det viktigste er å plassere rett student på rett utdanning, slik at alle kan føle mestringsevne ved å gjøre noe de evner og er motivert for. Studentene er universitetets viktigste ressurs og det er på høy tid at vi kommer på banen og forteller hva vi ønsker. Studenttinget NTNU tør å heve debatten og skal 2.mars skissere de linjer vi ønsker for fremtidens NTNU. utsette vedtaket om å slippe fri prisene på skolebøker får ikke studentene nyte godt av biligere bøker, slik som resten av bokkjøperne opplevde da bransjeavtalen ble liberalisert. Dermed er det altså studentene som må betale prisen for sosialistenes redsel for ordet «konkurranse». Etter fire måneder i regjeringskontorene har Djupedal og de rødgrønne vist at de ikke bryr seg om norske studenter, og har satt hele kunnskapsløftet til Clemet i fare. Forsetter de slik i resten av fireårsperioden kan situasjonen bli alvorlig. Vi i Høyre er i alle fall klare til å rydde opp etter Djupedal i Skremmende trend SAMFUNN Sigurd Kvammen Et sivilisert samfunn forutsetter at individet har empati, og en viss interesse for andre menneskers velferd. En sosialdemokratisk mønsterstat er vel og bra, men uten det private, mellommenneskelige initiativ vil den rakne i sømmene. Vinteren 2006: En 15-åring voldtas på t- banen utenfor Stockholm, mens medpassasjerene ser på uten å gripe inn. Kunne virkelig ikke et par stykker reist seg og revet bort overfallsmannen? Høsten 2005: Livet til 32 år gamle Kjetil Rusvik bankes i stykker på bussen på Holmlia i Oslo. Også dette med mange vitner som forholdt seg passive til et annet menneske i nød. MENINGER Resolusjonsforslag som skal fremmes på Samfundsmøtet 25. februar: Samfundet for Fair Trade «Studentersamfundet i Trondhjem skal tilby sine medlemmer Max Havelaar-merket kaffe og te fremfor produkter fra andre leverandører, samt tilby andre Max Havelaar-produkter der dette lar seg gjøre. Samfundet skal bevisstgjøre sine medlemmer om Max Havelaar, markedsføre Max Havelaar-produktene Samfundet tilbyr sine medlemmer og stå frem politisk for rettferdig handel.» Fremmet av Runar Jenssen Statskirkens framtid Styret ved Studentersamfundet i Trondhjem vil på Samfundsmøtet «til Stortinget skiller oss ad?» 25. februar fremme to resolusjonsforslag. Styret har valgt ikke å prioritere forslagene og oppfordrer Storsalen til aktiv deltakelse i debatten med våre innledere. Forslag I: «Studentersamfundet i Trondhjem samlet til Samfundsmøte den 25. februar 2006 oppfordrer Stortinget til å oppheve dagens statskirkeordning og at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke på lik linje med andre tros- og livsynssamfunn i Norge.» Forslag II: «Studentersamfundet i Trondhjem samlet til Samfundsmøte den 25. februar 2006 oppfordrer Stortinget til å oppheve dagens statkirkeordning og at Den norske kirke organiseres som en lovforankret folkekirke i tråd med flertallet i Gjønnesutvalgets innstilling, NOU 2006: 2, «Staten og Den norske kirke». Forslagene vil bli tatt opp til votering etter debatten. Fremmet av Styret ved Studentersamfundet Det blir stadig kortere mellomrom mellom disse sakene. Dette er de ekstreme utslagene av en beklagelig samfunnstrend. Terskelen for å involvere seg har tydeligvis blitt høyere. Man sitter godt plassert på sin høye hest, redd for å komme for nært. Samtidig sementerer vi vår politisk korrekte fasade. Flere har blitt flinke med ord, men færre ser det som sin plikt å utføre hverdagslige handlinger for å hjelpe andre. Kanskje folk etter hvert finner det for brysomt å melde fra om branner, trafikkulykker og drukninger? Det er en skummel tanke, som undergraver samfunnets fundament, nemlig vår felles interesse for hverandre. Krever vår egen selvrealisering at de andre blir fremmede? 37

38 KRONIKK 21. februar - 6. mars 2006 Norge et lite Nerdville? Norsk forskning og utvikling (FoU) sakker akterut sammenlignet med det store utland. Hvem skal ta første spadetaket for å snu trenden, spør kronikkforfatteren. KRONIKK Masterstudent i sosiologi ved UiO Hans Erik Næss I 2001 kom regjeringsrapporten «Tango for to», hvor det blant annet står: «Vi er ikke i tvil om at det ligger et betydelig utviklingspotensial i et tettere samspill mellom næringslivet og kulturlivet.» Fire år senere ligger mye av dette potensialet fremdeles ubrukt. Stoltenberg & Kompani har dermed en enestående sjanse til å gjenoppta arbeidet fra forrige regjeringsperiode. Men hvor skal man begynne? Fra et sosiologisk perspektiv er det et kjennetegn ved produktive innovasjonskretsløp at de alltid er åpne. Kreativitet, alle innovasjoners mor, er uavhengig av klasse, nasjonalitet, religion eller kjønn. I verdens mest suksessrike IT-område, Silicon Valley i California, ble rundt en tredjedel av alle nystartede firmaer på 1990-tallet helt eller delvis grunnlagt av immigranter blant annet Google, ebay og Hotmail. Sentralt står derfor noe vi slett ikke er bortskjemt med i Norge: Velkomstviljen til å gi det nye og ukjente en sjanse, slik at kreative talenter uavhengig av hårlengde, evne til å knyte slips, nasjonalitet eller hudfarge slipper til med ideene sine. Samtidig er det en kjensgjerning at verdens fremste innovatører blander tradisjonell ingeniørkunnskap med den assosiative metodikken antropologen Claude Levi-Strauss kalte «bricolage» omtrent på samme måte som tvseriehelten MacGyver supplerer sin barnelærdom om å bruke alt mulig rart som finnes for hånden (brikolør) med voksenskolering i teknologiske og vitenskapelige fag (ingeniør). I sammenheng med dette er ikke økonomi bare et spørsmål om en krone her og en krone der. Det ligger ubrukte nytteverdier i en tettere samhandling mellom ulike fagkretser og innovatører. Et eksempel er fornøyelsesparker, som ypperlig illustrerer det faglige mangfoldet som ligger i den såkalte opplevelsesøkonomiens grensesnitt mellom globalisering, teknologi, vitenskap, kultur og kommersielle løsninger. Likeså må vi innse at det er en sammenheng mellom Oslos urbane kvaliteter og byens plassering i European Cities Monitor 2005 en undersøkelse om Europas mest attraktive byer for forretningsetablering der Oslo av 30 byer kom nest sist, bare foran Athen. Det er ingen hemmelighet at store selskaper i økende grad etablerer seg der de kan tilby sine ansatte førsteklasses omgivelser. Volvo opprettet eksempelvis nylig en designeravdeling i Barcelona. Satt på spissen kan man si at det pleide å være slik at byer ble ansett som gode steder å bo dersom de var gode steder å arbeide. Nå anses de å være gode byer å arbeide i dersom de er gode steder å leve. Noen spør seg dessuten om norsk FoUs trauste profil bør gjennomgå en «image»-renovering. Om realfagene påpekes det gjerne fra akademisk hold at de krever hardt arbeid og at man må igjennom mye kjedelig stoff. Professor i informatikk Kai A. Olsen beskrev det slik i en forklaring på hvorfor ungdommer velger å stille seg i Idol-kø framfor å følge realfagsforelesninger: «Ungdom vil ha et studium der de kan dyrke interesser og utvikle sin personlighet. Stadig færre velger realfag. Det er tunge studier som krever høy og konsentrert arbeidsinnsats. Ikke spesielt personlighetsutviklende, og ikke akkurat det en kan bruke for å sjekke på neste fest.» (Aftenposten, ). I mediene framstilles vitenskapsmenn og teknologer mer som nerdete fjompenisser enn popstjerner. Svært få ungdommer har plakater av Konamis stjernespillutvikler Hideo Kojima på gutterommet. Mattegenier har liten sjanse til å havne på avisenes førstesider, med mindre de har silikonbryster. Unntaket er den hyperaktive riksastronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard, som til gjengjeld fikk pes av sitt eget forskningsinstitutt ved UiO fordi han var for mye på TV. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart ungdommer viker unna realfag. Interessedyrking, personlighetsutvikling og fagkunnskap framstilles som motsetninger. Norsk FoU framstår som lite glamorøst, barrierefylt, pengefattig og kreativitetshemmende. Hvorfor snakkes det aldri om mulighetene for å konstruere elleville berg-og-dalbaner, jobbe i DreamWorks, bygge om biler i Monstergarasjen eller utvikle Playstationspill til tross for at både Noroff, NITH og Høgskolen i Hedmark tilbyr utdanninger i blant annet spillprogrammering? Det snakkes sjelden om hvilke muligheter realfagsstudenter har til å kombinere det tilsynelatende brennende ønsket blant unge om glamour og kjendiseri med realfaglige kvaliteter. Riktignok er det Illustrasjon: Kristian Kalvå er en foruroligende mengde kjendiser i Norge som er kjendiser bare fordi de er kjendiser. Realityshow-vinnere, C- skuespillere, avdankede fotballhelter, missekandidater og tenåringsidoler glorifiseres grovt og fortsatt lurer man på hvorfor ungdommer ønsker å leve et liv i rampelyset! I et land hvor man må være Hollywood-diva for å få lov til å bruke penger er dette kanskje ikke så rart? Og kanskje det var slik Richard Branson, grunnleggeren av multiselskapet Virgin, tenkte da han konverterte sitt image fra forretningsmann til rockestjerne? Heller enn å klage over at ungdommer vil bli designere, fotballproffer og popstjerner i stedet for ingeniører, eller stønne over at de leser Cosmopolitan i stedet for C++, kanskje politikere, forelesere og maktpersonene i Norges Forskningsråd bør lære noe av logikken bak hvorfor ungdommer tar disse valgene. Det har eksempelvis Nobelkonserten gjort. Eller for å si det på en annen måte: Det var ikke mye filmfestival i Cannes over presentasjonen av regjeringen Bondevik II s store dokument Innovasjon 2010 Fra idé til verdi fra Hvem tar det første skrittet for å snu denne trenden for norsk FoU? Send inn kronikkforslag til meninger@underdusken.no 38

39

40 KULTUR 40 KULTUR Tåketale KOMMENTAR Morten Dahlback Kulturjournalist Hva er egentlig politisk i dag? Og hvordan kan det framstilles i litteraturen? Dette spør Gyldendal forlag i sin nye romankonkurranse. Formål: Å oppdage Den Nye Politiske Romanen. Gyldendal ønsker å møte det politiske «slik det skriver seg inn i menneskesinnet» gjennom samtidsfenomener som kebabnorsk, IPtelefoni eller arbeidsplassen. Kort sagt: det forjettede landet Røynda; landet der alle melker sin egen melk og slynger sin egen honning. De høye herrer i Gyldendal vil tydeligvis ha seg frabedt romaner om familie, ensomhet, oppvekst og denslags platte former for menneskelig samkvem. Antagelig er det ikke tilstrekkelig politisk. Det forholder seg visst slik at familier og enkeltmennesker er ting som eksisterer så langt utenfor politikkens randsoner at de ikke har betydning for den. Det har Gyldendal fastslått, akkurat som de har fastslått at nyordet «stoppeklokkeomsorg» slett ikke refererer til familieliv eller oppvekst. Og jeg som svevde i den villfarelse at enkeltmennesker eller familier var det politikken til syvende og sist virket på. Det er ubehagelig å møte sin egen blindhet i døren som en annen Ødipus og oppdage at jaggu har man satt barn på sin mor ved opptil flere anledninger. Gudskjelov er Gyldendal i tillegg til klarhet og konsistens velsignet med en uklanderlig hukommelse. Faktisk strekker den seg over hele åtte linjer. Så lang tid tar det før disse stakkars utelukkede med sine familieliv og oppvekster tas inn i varmen igjen etter verdenshistoriens korteste bannlysning fra politikkens sfærer. Nå utbes stedsbundne historier om dagligliv og kjærlighetsliv. Alle som Illustrasjon: Ane G. Uleberg ikke lever i bakevja er nok klar over at det finnes spesifikt politiske former for omsorg og kjærlighetsliv som er i tråd med konkurransen. Kanskje finner man dem på Tynset eller i Groruddalen. Eller et helt annet sted. Hvem er mest politisk: kona til en minister eller kona til Knut på verftet? Arrangeres det norgesmesterskap i tåketale for tiden? Gyldendal har svarene. Jeg ser to muligheter. En: Det Gyldendal ber om er en politisk roman full av sydende kritikk mot sosiale forhold og andre skavanker i sosialdemokratiet. I så fall burde de kanskje stille seg spørsmålet om hvorvidt en roman som velges ut av eliten og premieres med både penger og manuskripthjelp vil ha kritisk kraft. To: Gyldendal vil ha romaner om arbeidsliv, lokalsamfunn og kjærlighet. I så fall bør de finne et nytt navn på konkurransen sin. «Gamle takter om igjen», «Ikke politikk, takk» og «Den store lille fortellingen» foreslås herved. UD LITT PÅ SIDEN Musikksex Første gangen jeg hørte Strokes kan sammenlignes med første gangen jeg hadde sex, sier Lars. Som om det skulle være det mest selvfølgelige her i verden brauter han seg med poetiske, eller i alle fall tilsynelatende poetiske, fraser, som omhandler livets små underverker. Ofte blir bohem-praten øresus for min del, men jeg tror det er noe i akkurat dette med å ha et seksuelt forhold til musikk og lyd både det å spille og det å høre på. Det er sånn med meg når jeg hører på musikk, at jeg blir litt ufrivillig påvirket av rytmer og takt. Det ser jeg at mange andre også blir. Noe så enkelt som å bevege litt på hodet eller overkroppen på vorspiel, i takt med musikken, eller å klappe takten på låret mens man hører bakgrunnsmusikken på bussen, viser jo at man blir påvirket av det man hører. Dette med å klappe seg på låret av taffelmusikk, kan man sammenligne med det å veksle blikk og smil med ei søt jente man passerer på gata. Man får en opplevelse av henne der og da som gir en noe. Ikke mye, kanskje, men likevel mer enn ingenting. Slik kan vi fortsette å trekke røde linjer. Forelskelse en ny sang som du bare går og tenker på hele tiden. Sex den gangen du ser ditt favorittband for første gang på konsert, eller selv spiller konsert og hører publikum synge med under refrenget. Dette er selvfølgelig bare mumling fra en som tror han har funnet ut noe som er kjempelurt og som gir masse, masse mening. Men jeg håper allikevel at flere av dere som leser spalten vil smile og kjenne dere igjen i de tankene jeg deler, og at du skal vite at jeg er glad i deg som menneske uansett om du er flink eller mindre flink til å danse eller klappe takt eller lokke fram smil. Om ikke annet kan du jo faktisk vri litt på fakta og fortelle kompisene dine at du uten å lyve har hatt et «one night stand» med Britney Spears. Musick

41 KULTUR To millioner bortkastet hvert år? Prosjektet Ung i Europa måtte i fjor sende tilbake to millioner kroner til EU. Seksjonssjef Kristin Aalstad har tro på bedre tider. Prosjektfinansiering TEKST: Morten Skipenes Smedsrud mortes@underdusken.no FOTO: Erlend Dahlhaug Paxal Ung i Europa er et program som er satt ned av Europakommisjonen, og sorterer under Barne- og likestillingsdepartementet i Norge. Programmet får hvert år omtrent 16 millioner norske kroner av EU. Disse midlene disponeres av Ung i Europa, men er øremerket prosjekter initiert av norsk ungdom mellom 15 og 25 år. Til tross for prosjektets åpenbare appell har ledelsen i Ung i Europa de siste årene måtte sende tilbake anslagsvis to millioner kroner hvert år. Seksjonssjef Kristin Aalstad i Ung i Europa tror programmet har stort potensial, og beklager at det ennå ikke har innfridd forventningene: Det er vanskelig å nå ut til alle gjennom de kanalene vi har. Vi sender materiell og brosjyrer til biblioteker og fritidsklubber landet rundt, men har for øvrig et begrenset markedsføringsbudsjett, hevder Aalstad. Meget interessant Student Roy Pettersen ved institutt for kunst- og medievitenskap har lenge gått svanger med et filmmanus, men har ikke fått videreutviklet det grunnet manglende finansiering: To millioner bortkastet hvert år? Dette er penger som absolutt ville vært meget interessante for meg og andre i min situasjon, sier bachelorstudenten, som nå vurdererer å søke om midler fra Ung i Europa Pettersen synes det er synd at programmet ikke har nådd ut til ungdom som sårt trenger midler til sine prosjekter: Jeg vet om mange som jobber med prosjekter på fritida, men som ikke har mulighet til å ferdigstille disse grunnet økonomiske problemer. Jeg vet faktisk ikke om noen som virkelig har kunnet sette av tid til egne filmprosjekter, sier filmstudenten. -Ingen politiske føringer Kristin Aalstad tror ikke at prosjektets nære tilknytning til EU og de potensielle politiske assosiasjonene dette kan gi To Millioner? Ja takk: Filmstudent Roy Pettersen kunne gjerne tenke seg en bit av millionkaka som nå er sendt tilbake til EU. publikum, er en hovedårsak til dets mang lende suksess. Det finnes ingen politiske føringer på den finansieringen vi tilbyr. Det eneste kravet vi stiller er at prosjektene skal drives av ungdom mellom 15 og 25 år og at de ikke er skole- og studierelatert, sier seksjonssjefen. Etter vedtak i Stortinget i 2000 ble prosjektet Ung i Europa gitt en foreløpig levetid på seks år. Hvis prosjektet skal fortsette etter utgangen av inneværende år er det avhengig av fortsatt politisk støtte i Norge. Først skal derimot saken behandles av EU-landene. Aalstad er overbevist om at organisasjonen får forlenget levetid: Vi forventer at Ung i Europa skal få fortsette sin virksomhet etter årets utløp. Det kan hende vi får se noen små endringer i programmets struktur og oppgaver, men vi regner i hovedsak med å fortsette ufortrødent videre, poengterer Aalstad. Dette kan være gode nyheter for studenter og annen ungdom som til nå har vært uvitende om prosjektet. Kristin Aalstad har sågar blitt forespeilet en fem prosents økning i prosjektets bevilgninger fra EU. Hvis initiativrike studenter kjenner sin besøkelsestid, slipper forhåpentligvis Ung i Europa å sende tilbake penger til EU neste år.ud 41

42 KULTUR KOMMENTAR Morten Skipenes Smedsrud Kulturjournalist Kvalitet foran kvantitet Valget av UKEsjef sist onsdag bidro til å problematisere vilkårene for UKAs videre eksistens. Medlemmene av Studentersamfundet fikk i Storsalen muligheten til å velge mellom to kandidater som forfektet to ulike syn på hvordan UKA skal utvikle seg de neste to årene. Svein Økland, som trakk det korteste strået i duellen, var den som etter alle solemerker ville stått for kontinuitet, mens velgerne gjennom sin stemmegiving prioriterte Lise Skjølås, som i større grad ville legge om kursen for Norges største kulturfestival. Det er svært interessant at kandidaten som framsto som mest ukommersiell vant valget. Det er et poeng i seg selv at UKA- 07 ikke nødvendigvis skal forsøke å toppe UKA-05 i kvantitet, men derimot ønsker å være en kvalitativt bedre festival. For navlebeskuende trondheimsstudenter er UKA verdens lengste uke og potensielt verdens største festival. Begge disse tingene er antagelig feil. Trondheim er en perifer by i verdens, for ikke å si Norges, festivallandskap. Nettopp derfor er det desto viktigere at UKA rendyrker de aspektene ved den som er unike. Dugnadsinnsatsen som UKA er tuftet på muliggjør en kultursatsing som ikke følger de kommersielle festivalers bunnlinjeavhengighet. Følgelig er UKA i Trondheim i en helt spesiell situasjon som tillater kulturelle krumspring som ingen andre kan tillate seg. Utfordringen for den nye UKEsjefen er å skape en studentfestival som er kreativ og dristig nok til å være en motvekt til dagens kulturelle forflatning. UKA er, og har alltid vært, en pengemaskin. For neste festival vil det likevel være en vesentlig større bragd å tilføre Norges, for ikke å si verdens, kultur noe, enn det er å atter en gang supplere Samfundet med de tiltrengte millioner. De siste UKEfestivalene har vært for lite eksperimentelle, og tenkt altfor mye på publikumstall og hvorvidt festivalen er «rottefet». Graden av sistnevnte avgjøres øyensynlig av hvor mange fulle studenter som kan rulle fra teltet i Dødens dal til Samfundet på én gang. Det er på høy tid at UKA setter kreativitet foran økonomi og størrelse. Det er synd hvis Norges største kulturfestival reduseres til opium for folket. UKA legger om kursen UKA er igjen i startfasen, men hvilken retning tar festivalen nå? Den nyvalgte UKEsjefen har planene klare. uka tekst: Arve Rosland Og Magnus Drabløs ud@underdusken.no Foto: Audun Reinaas Jeg går ikke av veien for å gjøre UKA noen dager kortere, sier UKEsjef Lise Alund Skjølås. Kulturminister Trond Giske mener at festivalens vekst de siste årene har bidratt til en positiv utvikling for Trondheim som studentby. Det at UKA blir større og mer profesjonell bidrar til at studenter fra andre europeiske land velger Trondheim som studieby. Dette er selvsagt en positiv utvikling, sier han. Anne Sophie Hunstad, politisk rådgiver for ordføreren i Trondheim, er langt på vei enig med statsråden: UKA er god reklame for både by og universitet. Økt rekruttering av studenter fra andre europeiske land bidar til et bedre utdannings- og forskningsmiljø. Kløft mellom UKA og Samfundet Det er god tradisjon at UKA blir litt større for hver gang den arrangeres, men i følge den nye UKEsjefen er ikke en økning i antall arrangementer den eneste måten å utvikle seg på. Jeg vil satse på kvalitet foran kvantitet, fastslår hun. Skjølås gikk til valg på å skape en modigere og bredere UKE som, i følge henne selv, skal være med å definere kulturbegrepet. Hun mener ikke at UKA skal slutte å utvikle seg, den skal bare gjøre det på en annen måte. Dersom UKA vokser seg større nå tror En kjempeutfordring For to år siden visste ikke Lise Alund Skjølås hva UKA i Trondheim var. Nå er hun leder for hele sulamitten. Den 23 år gamle totningen, som studerer nordisk ved NTNU, innrømmer at venner og familie ble lei av å høre henne snakke om UKA for lenge siden. Den eneste som gadd å høre på meg jeg at kløfta mellom UKA og Samfundet blir for stor, sier hun og utdyper: Om festivalen skal engasjere flere frivillige vil det gå på bekostning av trivselen. Det er vanskelig nok å finne sin plass blant 1400 UKEfunker. Smertegrensen er nådd Charlotte Alme er leder for Forsterkerkomitéen (FK) på Samfundet. Hun er også bekymret for utviklingen. Rovdriften på den frivillige arbeidskraften under UKE-05 førte til tydelig slitasje hos mange av medlemmene i FK, og flere så seg nødt til å ta seg mer eller mindre fri fra studiene for å etterleve UKAs krav, sier hun og fortsetter: UKA krever veldig mye av folk, og man blir sliten når det står på. Dette må det tas større hensyn til. Hun får støtte fra lederen av Regi, Øystein Tråsdahl, som også synes UKA- 05 ble en stor belastning: Jeg hadde gjerne sett at det skaleres ned i arrangementer vi må jobbe på, ellers må vi vurdere å utvide gjengen. Dette er ikke ønskelig ettersom vi ikke har behov for flere medlemmer resten av året. UKA er en pengemaskin Eirik Sandaas, leder for Velferdstinget, mener at UKA kan satse i akkurat den retningen de vil, så lenge de oppfyller de økonomiske målene fastsatt av Finansstyret. UKA er en pengemaskin, og det skal den også være, mener Sandaas, og påpeker at Samfundet ikke klarer seg uten festivalen. Samtidig roper han et varsko dersom UKA skulle eskalere så mye at de blir nødt til å leie inn hjelp. I det øyeblikket UKA ansetter sin første person forsvinner idealene den er tuftet på. til slutt var motkandidaten min, Svein Økland, smiler UKAs første kvinnelige leder siden Smalere og bredere Skjølås ønsker at UKA skal bli bredere samtidig som det skal satses på flere smale arrangementer. Jeg ønsker at UKA skal definere kulturbegrepet, og gi publikum noe de ikke kan få andre steder. Vi skal LEderskifte : Den nybakte UKEsjefen Lise Alund Skjø Kulturansvarlig for ISFiT 2005, Kirsten Helene Teige, mener at UKA utsettes for et krysspress. Samtidig som UKA skal ivarteta gamle tradisjoner, skal den tørre å satse på nye områder. Jeg mener at UKAs største styrke ligger i de frivillige. Man ivareta festivalens mange tradisjoner, vise fram Studentersamfundets sjel og ikke minst vise at vi er unge og tøffe, slår hun fast. I tillegg til å ønske seg en bredere og modigere festival, uttalte Skjølås under UKEsjefvalget at hun ville gjøre UKA til en hendelse av nasjonalt kaliber. Jeg tror absolutt at flere enn studentene i Trondheim kan ta del i UKAs tradisjoner, sier Skjølås, som har tro på at man kan få i både pose og sekk. Vil være synlig Allerede dagen etter UKEsjefvalget har 42

43 KULTUR lås tar imot champagne og seierssigar fra forgjengeren Håkon Kikeby, men beholder sine egne ideer om hvordan UKA bør utvikle seg. må derfor ikke glemme disse i iveren etter å vokse seg større. ISFiT-leder Martin Svarva går enda litt lengre: - Hvis UKA vokser seg så stor at den ikke kan drives på frivillig basis lenger, graver den samtidig sin egen grav.ud FIRE PÅ UKESJEFVALG 1. Er UKA stor nok, eller kan den bli enda større? 2. Hva er viktigst: Et bredt program med noe for alle, eller et hardtslående konsertprogram? Skjølås overtatt nøkkelknippet og e- postadressen til Håkon Kirkeby. Nå skal jeg på seminar med det gamle UKEstyret for å lære mer om organisasjonen. Dessuten har jeg et hav av gamle erfaringsrapporter som venter på å bli lest. Med andre ord er det mye å ta fatt på. Skjølås mener at en av hennes viktigste oppgaver som sjef for UKA- 07 er å være synlig, og å lytte til alle dem som kan lære henne noe. Jeg innser at det kan bli vanskelig, men helst vil jeg kunne navnet på alle UKEfunkene, slik at jeg kan hilse på dem når jeg treffer dem.ud Ina Myrstad, 24 år Studerer filmvitenskap 1. UKA er stor nok. Dersom den blir større vil det gå på bekostning av miljøet innad i festivalen. 2. Et bredt program er viktigst dersom UKA skal stå inne for å være Norges største kulturfestival. Jo Eikeland Roald, 24 år Studerer teknisk design 1. UKA har alltid blitt, og vil alltid bli, større. 2. Konserter er veldig viktig. Gjerne større enn de UKA-05 hadde. Ida Kathrine Bjerke, 23 år Studerer teknisk fysikk 1. UKA er stor nok. 2. Man bør fokusere på kvalitet og bredde. UKA er ikke bare en musikkfestival. Per Olav Alvestad, 25 år Programleder i Newton, NRK1 1. UKA kan, og vil alltid, bli større. 2. UKA fronter seg selv som Norges største kulturfestival. Dersom de med rette skal kunne si dette, må man satse på bredde. 43

44

45 KULTUR Scener fra to ekteskap Etter nærmere ti år har Kunstakademiet i Trondheim (KiT) og NTNU utviklet et meget godt samarbeid. I Oslo er situasjonen en helt annen. KUNSTPOLITIKK TEKST: Merete Jentoft Sirnes merete@underdusken.no FOTO: Erlend Dahlhaug Paxal Store deler av Oslos kunstmiljø er meget kritiske etter at Statens Kunstakademi ble slått sammen med Høgskolen. Nå ser man mot Trondheim der samarbeidet mellom Kunstakademiet (KiT) og NTNU etter hvert har blitt meget godt. Sammenslåingen i Oslo er et ledd i s amlokaliseringsprosessen som skal stå ferdigstillt i januar kunne man lese følgende fra redaksjonen på kunstkritikk.no: «Laura Beloff, professor i elektronisk kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo, har sagt opp stillingen sin. I gårsdagens utgave av Dagens Næringsliv går hun hardt ut mot lederstilen til rektor Peter Butenschøn, som hun karakteriserer som autoritær og udemokratisk. Beloff mener skolen er preget av en militær og hierarkisk stil, der det akademiske personalet ikke har noen muligheter til innflytelse(...).» Brennpunkt Oslo I hovedstaden er stemningen på kokepunktet. Flere aktører føler at situasjonen er uholdbar. Billedkunstner Mari Slaattelid er ikke mild i sine uttalelser: Byråkrater overstyrer faglig ansatte i utformingen av en «fame-school» for kreative fag, kalt Kunsthøyskolen i Oslo (KHIO). Statens Kunstakademis hundre år med merkevare må nå utraderes for ikke å skygge for nyskapingen KHIO, uttaler Slaattelid. Kunstneren forklarer konfliktens kjerne slik. Stortingsvedtaket i 1996 om sammenslåing av kunsthøyskolene, forutsatte at de ulike skolene skulle beholde sin integritet og egenart. Til tross for dette løftet, opplever studenter og ansatte at landets mest attraktive utdanning for kunstnere undergraves med alle midler av et KHIO-styre uten billedkunstnere og uten representanter fra akademiet. Det som var en velfungerende kunstutdannelse med godt omdømme Sammen for kunsten: Kunstakademiet i Trondheim og NTNU har funnet et opplegg som passer begge parter. I Oslo er ståa en helt annen. internasjonalt, er under KHIO omgjort til et visuelt fakultet, hva nå det skal bety, som ikke gjør forskjell på kunst og kunsthåndverk. Presisjonsnivået på undervisningen lider under en sammenslåing som er politisk, ikke faglig, begrunnet, sier Slaatelid. Fornøyde trøndere Til forskjell fra i Bergen og Oslo er KiT allerede tilknyttet et universitet, NTNU. Prodekan ved KiT, Kristin Bergaust synes KiT fungerer bra under NTNU. Men sier også at prosessen med å få KiT til å passe inn i NTNU ikke bare har vært lett. Vi har vært gjennom snart ti års samarbeid med og tilretteleggelse fra NTNU. Nå har vi funnet et opplegg som fungerer for begge parter. Akademiet i Oslo går gjennom en komplisert prosess nå. Når dialogen låser seg er det vanskelig å inngå kompromiss. Bergaust understreker at små miljø er avhengig av sin faglige selvstendighet. Hun mener en grunn til at KiT fungerer godt sammen med NTNU er universitetets forståelse for ulike studiekulturer. NTNU består nettopp av mange ulike studiemiljøer og kulturer, både fra NTH og AVH. Jeg tror vi har nytt godt av et raust system. Og da blir motivasjonen til å utvikle ett nytt læringsopplegg anderledes, enn om man må sloss for å bli hørt. Striden i Oslo er en sår konflikt, som påvirker og involverer hele kunstnermiljøet i Norge. Situasjonen er fryktelig trist. Elskere og tvangsekteskap Statens Kunstakademi er tvunget inn i ett ekteskap med en partner de ikke elsker! Dette hevder nestleder i studentstyret i KHIO, Frode Markhus. Studentstyreleder ved KiT, Sille Storhile repliserer: Vi får håpe KiT og NTNU fungerer som et lidenskapelig parforhold da! Markhus er oppgitt over måten akademiet er blitt behandlet på. Statens Kunstademi i Oslo gikk inn i prosjektet på to betingelser. Det ene var at billedkunst skulle være eget fakultet. Det andre at akademiet skulle bevare sitt eget navn. Ingen av disse betingelsene er overholdt. Han utdyper: Billedkunst er sammenslått med kunsthåndtverk. To fag med svært ulike arbeidsmetoder og innfallsvinkler til kunst. Dermed blir det vanskelig å skulle følge like retningslinjer. Faglig ligger styrets vedtak langt fra våre egentlige behov, uttaler Markhus. Storhile mener bevart identitet har vært avgjørende for det gode miljøet i Trondheim. KiT har fått være et avskilt institutt også fysisk under fakultet for Arkitektur og billedkunst. Osloskolene var tidligere desentraliserte nettopp fordi de har ulike behov, både i volum og form. Vi har fått beholde navnet vårt, arbeidsmetoder, studiepoengbegrunnelser og ikke minst nettverket og statusen rundt akademiet. I tillegg nyter vi godt av NTNUs ressurser. Disse privilegiene tror jeg oslomiljøet er redd for å miste, sier Storhile.UD 45

46 KULTUR En katastrofe av et budsjett Etter årets budsjettfordeling mangler institutt for kunst- og medievitenskap (IKM) omlag 1,7 millioner kroner for å gjennomføre undervisningen de har forpliktet seg til. De ansatte og studentene frykter for instituttets framtid. BUDSJETTFORDELING tekst: Pål Vikesland FOTO: Mari Vold Hvordan skal NTNU vinne kampen om studentene når de bygger ned kvaliteten på produktet de tilbyr? spør masterstudent i visuell kommunikasjon, Rita Elmkvist Nilsen. Hun er studentrepresentant for IKM og har den siste tiden vært i hektisk møteaktivitet med institutt- og fakultetsledelsen for å finne løsninger på situasjonen kunst- og mediestudentene nå havner i. Instituttet presenteres for et katastrofebudsjett denne våren. Det er foretatt nedskjæringer til beinet, men fortsatt mangler det midler for å gjennomføre undervisningen de ansatte har forpliktet seg til, forteller Elmkvist Nilsen. NTNU har tydeligvis funnet ut at det historisk-filosofiske fakultet (HF) er den ubudne gjesten i et fint selskap bestående av tekniske og naturvitenskapelige fagfelt. Det sies at tverrfaglighet er viktig, men signalene som sendes ut sier noe helt annet. Vi blir lette å glemme når midler skal fordeles, sier masterstudenten. Heller ikke masterstudent i kunsthistorie, Anja Johansen, er særlig begeistret for budsjettkuttene. Man sikrer ikke kvalitet og bredde i undervisningen, når man ikke engang har råd til å beholde det eksisterende studietilbudet, mener hun. Pinlig internasjonal markedsføring Professor i filmvitenskap Bjørn Sørenssen, mener situasjonenen som nå oppstår vil skade NTNUs omdømme også internasjonalt. Vi har nylig opprettet faget Scandinavian film and media studies spesielt med tanke på internasjonal studentutveksling. Dette var emnet vi skulle profilere oss med mot studenter i utlandet og våre studenter som gjerne vil studere utenlands. Dette faget blir nå kvalt i fødselen, sier han. Det blir pinlig for oss når vi nå må gjøre helomvending og si: «Beklager, dette tilbudet må legges ned av økonomiske årsaker.» Uholdbart Dette er en totalt uholdbar situasjon. Det har vært for dårlig jobbing fra myndighetene, fra NTNU-styret, fra HFfakultetet og instituttet, mener professor i filmvitenskap, Gunnar Iversen. Også Iversen nevner sin egen «syke mor», filmvitenskap, som ett av fagfeltene som blir ekstremt skadelidende på grunn av budsjettkuttene. For HF har dette vært et av fagfeltene vi har profilert oss sterkest med. Nå kan man ta bachelor- og mastergrad også på Høgskolen på Lillehammer. Dette skjer samtidig som vi kutter ned på vårt tilbud. Da blir vi selvsagt ikke like attraktive lenger. Fire millioner mindre enn i 2005 Økonomidirektør ved NTNU Frank Arntsen avviser at NTNU nedprioriterer HF i forhold til fagfelt som er mer teknologisk rettet. Nei, det er absolutt ikke tilfelle at HF er mindre viktig for NTNU. Det stemmer at fakultetet har fått fire millioner kroner mindre i 2006 enn hva tilfellet var i 2005, men sett i et historisk perspektiv har dette fakultetet hatt en økning i bevilgningene de siste årene, sier han. Arntsen forteller at det er Fakultetet for informasjonsteknologi, matematikk og elektronikk som har opplevd den største nedgangen i bevilgninger i forhold til Også Fakultet for arkitektur og billedkunst opplever kutt i bevilgningene i forhold til fjoråret. Men hvordan kan for eksempel et fag som filmvitenskap opprettholde sin posisjon når det tvinges til nedskjæringer, samtidig som fagtilbudet rustes opp andre steder i landet? Jeg kan ikke kommentere enkeltfag på denne måten. Jeg skjønner godt at det er vanskelig for HF å få endene til å møtes, men det er nå engang de selv I Harnisk: Rita Elmsvik Nilsen og Anja Johansen (bak) er ikke fornøyde med budsjettkuttene som nå som prioriterer hvilke institutt og fag de vil bevilge midler til. Fattigere kulturby Det har vært kutt over hele linja på fakultetet, bekrefter Kathrine Skretting. Hun er dekan og dermed ansvarlig for viderefordeling av midler til instituttene som faller inn under HF-fakultetet. Hun innrømmer at situasjonen er 46

47 KULTUR Notert Tar ett års pause Hip hop-festivalen 2xH var ikke å finne på årets samfundetprogram. Ikke finner du den andre steder heller. FESTIVALPAUSE tekst: Magnus Brattset Drabløs rammer kunst- og mediestudentene. kritisk, og uroer seg for de langsiktige konsekvensene budsjettkuttene vil få. Jeg er fryktelig redd for at dette er en tendens som vil holde fram de neste årene, sier Skretting. Holder ikke mål: Dette er en totalt uholdbar situasjon, mener professor i filmvitenskap, Gunnar Iversen. Hun utdyper: Man må skjønne at det koster å opprettholde kvaliteten på studietilbudene. Når studenter ser at fagtilbudene er bedre andre steder, velger de kanskje et annet studiested enn NTNU. Dette er uheldig for Trondheim som studieby, så vel som kulturby. Skretting får støtte av leder for kultur-, idrett- og friluftslivskomiteen i Trondheim kommune, Senterpartiets Kolbjørn Frøseth. Det vil ikke være bra for kulturlivet i Trondheim dersom studenter som søker estetiske og kreative fag uteblir fra byen. De er en stor berikelse for Trondheim som kulturby, noe som kommer både kommunen og byens øvrige innbyggere til gode, sier han. Tiltakene som nå må gjennomføres går fundamentalt imot NTNUs egne visjoner om å ha en internasjonalt konkurransedyktig profil. Høstens fagtilbud på IKM tegner til å bli det dårligste på mange år, spår masterstudent Rita Elmkvist Nilsen.UD FAKTA Budsjett Gjennom prosjektet NTNU 2020/HiST 2020 ønsker man å posisjonere seg i den nasjonale og internasjonale konkurransen. NTNU, HiST og Sintef skal møte felles utfordringer med felles innsats for å gjøre Trondheim til en fremragende utdannings- og forskningsby mot Kunnskapsdepartementet skjærer ned på bevilgningene til NTNU. Det historisk-filosofiske fakultet er tildelt 172 millioner kroner for Tilsvarende tall for 2005 var 176 millioner kroner Institutt for kunst- og medievitenskap fikk i 2005 innvilget tre nyansettelser. Nå er det innført full ansettelsesstans og de tre stillingene blir likevel ikke utlyst. Vi kom fram til at vi trengte ett års pause så vi står bedre forberedt til å arrangere festivalen neste år, forteller Torstein Holen, primus motor i Trondheims hiphop-miljø og sjef for kompetansesenteret Koncept. Selv om ikke Storsalen på Studentersamfundet var helt full under 2xH i fjor, var de andre arenaene i byen fylt til randen. Vi kan nå regne oss som Skandinavias største hip hop-festival, og dermed stilles det større krav til oss som arrangør. Dermed er det svært tynt med hip hop på Samfundets vårprogram. Holen viser likevel stor forståelse for at det runde røde ikke har flere navn på plakaten. Det er svært vanskelig å booke en artist som vil fylle Storsalen uten å hente dem inn fra USA, og det koster selvsagt mye penger, påpeker Holen, som hele tiden har vært i dialog med Samfundet om temaet. Anita Halmøy Wisløff, PR-ansvarlig i Lørdagskomiteen på Samfundet, er langt på vei enig med Holen. Det er ikke slik at vi som booker på Samfundet misliker hip hop, og bevisst unngår å booke hip hopartister. At vårens program inneholder lite av denne sjangeren, er et resultat av overveielser rundt økonomi, målgrupper, hvilke artister man faktisk får tak i og markedet generelt, forklarer Wisløff. Likevel mener hun at Samfundet kan forbedre seg på dette området. Vi ser at vi har et potensial, og flere spennende hip hop-konserter er noe vi kommer til å jobbe mer med for å få til, forteller hun og nevner at Lørdagskomiteen er takknemlige for tips om artister.ud 47

48 KULTUR Ekshibisjonisme i Storsalen Nettingstrømper, papirfly, korsett, vannpistoler og blafrende lighterflammer. Det er igjen tid for en filmvisning utenom det vanlige. Filmteater TEKST: Merete Skogrand meretsk@underdusken.no FOTO: Magnus B. Willumsen 23. februar setter Kulturutvalget, tradisjonen tro opp filmen The Rocky Horror Picture Show i Storsalen på Samfundet. Dette er en kalkun av dimensjoner, og det blir et show man ikke bør gå glipp av, forteller Øyvind Tønsberg, som nettopp er blitt tatt opp i Kulturutvalget. Kulturutvalgets nye medlemmer vil bli dresset opp i egensydde kostymer identiske med filmens. De skal spille handlingen som utfolder seg på lerretet, da både på scenen og i publikumsamfiet. Storsalen minner veldig om spillestedet i Rocky Horror Picture Show, noe som vil sette en ekstra spiss på det hele, forklarer Tønsberg. Aktivt publikum Fra sin spede begynnelse i 1975 har filmen opparbeidet seg kultstatus, og blir omtalt som et filmteater grunnet sin Rocky Horror: Kulturutvalget byr på en filmvisning utenom det vanlige i Storsalen 23. februar interaksjon med publikum. Den ble vist som nattkino i USA ved inngangen av 1980-tallet, og publikum ble etter hvert så fortrolige med innholdet at de begynte å respondere på replikkene, samt spille ut det som forgikk på lerretet. Akkurat dette fenomenet håper kulturutvalget skal utfolde seg i Storsalen. Det vil bli salg av manus ved inngangsdøren, samt at vi håper å få til et forhåndssalg, forteller Tønsberg. Samtidig oppfordres alle til å ta med seg ris, toast, aviser, lighter, papirfly, kortstokk, vannpistol, dopapir og selvfølgelig en paraply i tilfelle regn. Mer show enn film Showet er det viktigste ved The Rocky Horror Picture Show. Det vil bli undertøy, romvesen, ekshibisjonisme, transvestitter og netting, lover Kulturutvalget. Filmen har mange tema, men handler i hovedsak om å oppdage sin egen seksualitet, mener Maria Biszikoeva, arrangøransvarlig i Kulturutvalget. The Rocky Horror Picture Show ble først oppført på Samfundet på begynnelsen av 1990-tallet, og har siden den gang blitt vist så godt som årlig. Ifølge tradisjonen blir de som ikke tidligere har sett filmen omtalt som «virgins», så la dette være din sjanse til å ta din «rocky horror»-møydom!ud Fra origo til superhelt Etter mye arbeid lanserer Knauskoret Zero to Hero, en samling av låtrepertoaret deres under UKA-05. Plateutgivelse TEKST: Kristine Vedal Størkersen kriststo@underdusken.no Knauskoret er et tretti år gammelt blandakor som består av ti sangere av hvert kjønn, alle studenter. Tradisjonen tro satte de sammen et splitter nytt repertoar til UKA-05. Det er dette som nå har blitt cd. 13. februar var det slippfest. Knauskoret åpnet med noen smakebiter fra albumet, før samfundetleder Mari Raunsgard ærbødig ble tilkalt for å avduke det første eksemplaret av den nytrykte skiva. Idet Raunsgard trakk av silketeppet og alle så at fløyelsputa under var tom, kom selvsagt korets superhelt til unnsetning og Zero to Hero kunne offisielt bli sluppet. Vi pleier å lage plate etter hver UKE, men denne gangen føles det litt spesielt på grunn av trettiårsjubileet, sa en fornøyd sopran Tina Marie Kruse etter releasekonserten. Når de fleste UKEfunker er ferdige, begynner det skikkelige arbeidet for oss. Det er mye som skal gjøres før, under og etter innspillingen. Så vi er slitne og glade nå. Albumet ble spilt inn på Gløshaugen i løpet av ei helg i jula. Låtmaterialet dekker de fleste sjangre. Knauskoret tar for seg a cappella-versjoner av De Lillos, The Beatles, Tre små kinesere og Super Mario Bros, kan Kruse fortelle.ud Opptur for trønderfilm Etter endt søknadsfrist har Midtnorsk Filmsenter mottatt hele 60 søknader om produksjons- og utviklingsstøtte til ulike filmprosjekter. Dette er over en dobling fra i fjor. Daglig leder for filmsenteret, Solvor Amdal, er svært positiv til utviklingen. - Det betyr at mange filmprosjekter er i startgropa. Filmfondet har også merket en økning i antall søkere fra Trøndelag., sier hun til Adresseavisen.UD 48

49 KULTUR Suksessrikt samarbeid Ane Dahl Torp og Hans Petter Moland er for første gang aktuelle med samme film. Film TEKST: Magnus Brattset Drabløs FOTO: Audun Reinaas I filmen Gymnaslærer Pedersen, spiller Ane Dahl Torp den kvinnelige hovedrollen og Hans Petter Moland har regien. Dette er deres første seriøse prosjekt sammen. Dette er Moland sjette spillefilm, til tross for at han debuterte allerede for 13 år siden med Secondløitnanten. Det har ikke vært mangel på prosjekter jeg har hatt lyst til å gjøre, men det er ikke alltid like enkelt med finansieringen. Slik sett har Hans Petter Moland gått den harde skole og måttet stå i kø for å få gjennomført sine prosjekter. Jeg har liten sympati for filmstudentene fra Lillehammer som klager over at de ikke får realisert filmene sine innen ett år etter endt utdannelse, gliser Moland. Ane Dahl Torp har akkurat returnert fra filmfestivalen i Berlin, hvor hun var en av årets «Shooting Stars». Det var helt vilt der nede. Jeg fikk masse oppmersomhet, for ikke å snakke om mat, ler Torp. Gjensidig beundring Filminnspillingen av Gymnaslærer Pedersen er noe begge ser tilbake på med glede, og de to er fulle av lovord om hverandre. Hun er en sjeldent begavet skuespiller. Eksepsjonelt lidenskapelig, forteller Moland. Men han presiserer at det ikke var noen soloprestasjon. Ane og Kristoffer Joner satte en standard som hele besetningen fulgte opp, mener regissøren. Regissørens beundring for Ane Dahl Torp er gjensidig. Han gir veldig konkret regi og pirker på små ting du ikke tenker over selv. Han har også en evne til å se scener på måter du ikke hadde tenkt over var mulig. Økonomiske begrensninger Ingen av dem har tidligere laget film i Trondheim eller Trøndelag for øvrig, noe som kanskje ikke er så rart siden det er minimalt med filmproduksjon i distriktet. Det er vanskelig å få laget film i distriktene grunnet økonomiske midler. Filmproduksjon på Østlandet er dyrt nok, vi filmer for eksempel sjeldent på nattetid, eller om vinteren, for å holde Satirisk krimteater på Knaus Søndag 26. februar har Studentersamfundets Interne Teater (SIT) premiere på komedien The Real Inspector Hound. Teater TEKST: Tor Helge Rimul thrimul@underdusken.no Stykket ble skrevet av Tom Stoppard og foregår på to plan. På scenen spilles SKRYTER AV HVERANDRE: Hun er en sjeldent begavet skuespiller. Eksepsjonelt lidenskapelig, sier regissør Hans Petter Moland om Ane Dahl Torp, som spiller den kvinnelige hovedrollen i Gymnaslærer Pedersen, etter Dag Solstads roman. filmfagene ved universitetet, sier han. det klisjéfullt krimteater på klassisk britisk vis, og ved siden av sitter to teaterkritikere og ser på. Teaterstykket som utspiller seg på scenen er ganske sært og egentlig fryktelig dårlig, og det leker hemningsløst med sjangerens mange klisjéer, og gjør narr kostnadene nede, forteller Moland. Den ekstra kostnaden det vil påføre prosjektet å ta med seg kompetansen fra Østlandet og ut i distriktene vil være vanskelig å få plass til i allerede trange budsjett. Distriktene er nødt til å bygge opp egen kompetanse, så kommer filmene etter hvert, mener Moland. Det både regissøren og skuespilleren er skjønt enige om, er at Kosmorama har livets rett. Vi skal opp igjen hit til Trondheim og holde workshop om samarbeid, avslører Torp. Moland ser få begrensninger for festivalen. Kosmorama står på ingen måte tilbake for filmfestivalen i Haugesund. Trondheim har et stort, filminteressert publikum og god kompetanse fra av så vel teateret som kritikerne, sier produksjonsleder Ida Kathrine Bjerke. Stykket, som instrueres av Elisabeth Ofstad, beskrives som et sammensurium av Den spanske flue, Monty Python og britisk krim. Det inneholder elementer som mord, dobbeltliv og en gal mann på rømmen, samt en kjærlighetshistorie om ulykkelighet, forelskelse og begjær. SIT har cirka 70 medlemmer, og under UKA har de ansvaret for flaggskipet UKErevyen, og noen husker sikkert A Clockwork Orange som de hadde stor suksess med i Nye prosjekter Neste prosjekt for Ane Dahl Torp er spikret, mens Moland foreløpig ikke har fastsatt noe. Jeg skal tilbake til teateret i stykket «Isslottet» av Tarjei Vesaas, forteller skuespilleren, som nylig avsluttet innspillingen av thrilleren «Uro». Hans Petter Moland har i utgangspunktet påbegynt et nytt prosjekt med hollywoodstjernen Nick Nolte, men her er ingenting klart ennå. Blir Ane med til Hollywood? Jo, jeg kunne godt tenke meg å ha med meg Ane, men hun er kanskje litt for ung for rollen, prøver Moland seg før Ane skyter inn: Du får spørre Nick, da.ud I tillegg setter vi opp en eller to mindre forestillinger hvert semester, og neste oppsetning blir Jens Bjørneboes Fugleelskerne, som etter planen skal ha premiere 23. mars, sier Bjerke. Men nå er det Inspector Hound det skal handle om, og pressemeldinga lokker gåtefullt: «Liket under divanen oppdages, men røper den virkelige Inspector Hound seg? Avsløres egentlig morderen?» Bjerke lover latterfulle kvelder på Knaus, og anbefaler alle å komme på stykket, som vises totalt ti ganger.ud 49

50

51 KULTURDUELLEN TEKST: Kristine Vedal Størkersen Kunstutstilling på hell? KULTUR Mette Renée Green, Styreleder i Trondhjems Kunstforening (TKF) og styremedlem i Trondheim Kunstmuseum (Foto: Adresseavisen) Juryen fant få verdige bidrag til årets trøndelagsutstilling, som er aktuell ved Trøndelag Senter for Samtidskunst. Av 508 innsendte verk ble 21 antatt. Torhild Aukan, Styreleder i Trøndelag Bildende Kunstnere Utstillingen er døden nær i dagens form. Kanskje TKF kan bidra til å blåse mer liv i den ved å samarbeide neste år? Vi har allerede foreslått en utstilling for refuserte arbeider, men 508 stykker har vi ikke plass til. Det er uansett mulighet for større mønstring med samarbeid. Det er blitt sagt at Trøndelagsutstillingen er døende. Hva mener du? Publikumsoppslutningen og medieoppmerksomheten er et levende bevis på det motsatte. Trøndelagsutstillingen er en av de siste juryerte kollektivutstillingene med fri innsendelse som har overlevd. Den representerer en kvalitet som det er verdt å ta vare på. Hvis vi i tillegg til den «salongpregede» delen klarer å innlemme de nye kunstneriske uttrykkene, vil utstillingen bli et høydepunkt på billedkunstfronten i vår del av landet. Formålet med Trøndelagsutstillingen er å vise et tverrsnitt av hva som foregår innen billedkunst i trøndelagsfylkene. Utstillingen vises flere steder i Trøndelag, og skal ta hensyn til at ikke alle bor i Trondheim og kan gå ofte på kunstutstilling i sitt nærområde. Hva er formålet med Trøndelagsutstillingen og hvilken rolle bør den spille i samfunnet? Trøndelagsutstillingen skal på bredest mulig måte vise det som skjer på billedkunstfronten i vår del av landet. Den bør være et årlig høydepunkt med et mangfold i uttrykk og omfang. Det er respektløst å kalle kunst en ikke liker for «grøt», som juryformannen gjorde. Når juryen valgte å lage en så liten utstilling tok juryens egne arbeider for stor plass. At de ble vurdert for kritikerprisen og fikk den er også uheldig. Mange kunstnere sender ikke inn arbeid fordi de er usikre på juryens seriøsitet. Hvordan stiller du deg til juryens valg om å refusere 97 prosent av de innsendte bidragene? Juryen har i måten de har forvaltet sitt mandat på synliggjort svakheter ved statuttene. De har begrunnet sitt valg, og har komponert en fin, men veldig «tynn» utstilling, som de mener representerer bredden av det innsendte materialet. Dette har satt i gang en diskusjon som er bra for den videre utviklingen av Trøndelagutstillingen. Det er voldsomt å sammenligne med resten av Vesten, men mange kunstnere fra Trondheim gjør seg bemerket ute i verden. Dersom lokalmiljøet ikke hadde bidratt til kunstnerisk utvikling, hadde de kanskje ikke valgt kunstneryrket. TKF og Trondheim Kunstmuseum er viktige aktører her. Dessuten har vi et anerkjent kunstakademi. Hvordan er Trondheims kunstscene i forhold til kunst i resten av Vesten? Trondheim har et profesjonelt kunstmiljø, kunstakademi og noen få attraktive visningssteder for samtidskunst. Vi savner en mer pulserende kunstscene med flere muligheter for å se og vise nye og etablerte kunstuttrykk: En offentlig arena hvor kunstnere og publikum kan møtes og ha en kontinuerlig samtale næret av skiftende kunstuttrykk. All debatt er av det gode. Det trønderske kunstpublikummet har vært altfor lite opptatt av seriøs kunstdebatt. Trondheim trenger et yngre og mer engasjert kunstpublikum. Vi i Trondhjems Kunstforening er glade for at gjennomsnittsalderen på kunstinteresserte synker. Meld deg inn eller kom og besøk oss! Er denne type debatt og oppmerksomhet positivt for kunstmiljøet i byen? En saklig debatt som angår kunstmiljøet i byen er udelt positivt. Dessverre har medieoppmerksomheten rundt kunstfenomener hatt en tendens til å bli preget av personfokusering og delsannheter som blir mer forvirrende enn opplysende for utenforstående. Alt i alt tror jeg diskusjonene og engasjementet rundt Trøndelagsutstillingen virker skjerpende. Likegyldighet hadde vært mye verre. 51

52 anbefaler MIN ANBEfALINg STV-PROGRAMMET BjARTE TjØSTHEIM FRa RaDIOReSepSjONeN, NRK p3 Og SINgeLKLUBBeN!, NRK2 Musikk alt av Thomas Dybdahl. han er en utrolig låtskriver og musiker, like stor live som på plate. han er genial. glansbilder Søndag 26. februar kl , TvNorge: Moren og faren i familien grisevold har tenkt å gjøre som alle foreldre som elsker sine barn ta dem med på opplevelsesferie til Brasil! Men etter et sammenstøt med en mystisk jovial haiker plantes en idé om et bedre sted å feriere: Trønderland. Trønderland drives av gründeren Odd Rinnan, men spørsmålet om Rinnan har utelukkende rent mel i posen kan godt bli stilt, og kanskje besvart i tredje episode av Glansbilder! vi utforsker teatersportens verden. Til slutt snakker vi med danskene i Kashmir, som holder konsert i Storsalen 24. februar. glansbilder Søndag 5. mars kl.10.30, TvNorge: Reprise av episode 3. STudEnTMagaSinET Søndag 5. mars kl , TvNorge: STv tar dere med inn i arbeidet til studentene ved filmskolen på Lillehammer, i sammenheng med produk sjonen av avgangsklassens eksamensfilm. vi undersøker hva som ligger i det faktum at vi nå lever i hundens år, og som vanlig vil også musikkredaktør Morten Dalåmo bringe en ny musikalsk favoritt på banen i «hør her». velbekomme! Bok har nettopp lest Ambulanse, en novellesamling av johan harstad. Den var vakker, mørk og trist. Leste Buzz Aldrin: Hvor ble det av deg i alt mylderet av samme forfatter før det. anbefales! egentlig bør bøkene leses i omvendt rekkefølge. eller, det betyr vel egentlig ingenting hvilken rekkefølge du leser dem i, det viktigste er at du leser begge to! Nå er jeg vel fan av ham også. STudEnTMagaSinET Søndag 26. februar kl , TvNorge: I februars siste magasin får vi et gjensyn med den faste spalten «Månedens godbiter», som holder deg oppdatert på det du kanskje ikke visste hendte på kulturfronten i byen. vi får et personlig preget innblikk i fyllesykens lidelser, og Familien grisevold drar til Trønderland. et innblikk i fyllesykens lidelser i Studentmagasinet søndag. Film Spielbergs München. jeg er i et positivt hjørne nå, og går så langt som å kalle den et mester verk. For de som er veldig interesserte i det som skjedde i München i 72, anbefaler jeg dokumentarfilmen One day in September. Tv-serie Nå sender jo endelig NRK Curb Your Enthusiasm. Den er morsom og passe irriterende. Teater går alt for sjelden på teater. Det siste jeg så var en folkemusikk-versjon av Tryllefløyten, regissert av Leif Stinnerbom. vakkert! Billedkunst jeg har liten peiling på billedkunst. Men liker bildene til flekkefjordmaleren Tatjana Lars Kristian guldbrandsen. jeg var så heldig at jeg fikk møte ham noen ganger før han døde. Tegneserie Interesserer meg lite. jeg var fan av Spion 13 som liten pjokk. Komiker La meg her få anbefale brødrene Steinar og Tore Sagen. Svært morsomme, av og på lufta, med og uten alkohol. Pål Aastad 52

53