Originaltittel: Thanks for the memories Cecelia Ahern Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Transkript

1

2 Originaltittel: Thanks for the memories Cecelia Ahern Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Bente Rannveig Hansen Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 Takk til de vidunderlige menneskene mine for all kjærlighet, rettledning og støtte; David, Mimmie, Pappa, Georgina, Nicky, Rocco, Jay, Breda og Neil. Til Marianne for hennes Midas-touch og støyende visjoner. Takk til Lynne Drew, Amanda Ridout, Claire Bord, Moira Reilly, Tony Purdue, Fiona McIntosh og teamet på HarperCollins. Som alltid en kjempestor takk til Vicki Satlow med sin utrolige HV, og til Pat Lynch. Jeg vil også takke alle mine venner, som har støttet meg og delt eventyrene med meg. En spesiell takk til Sarah, den frommeste av de fromme. Takk til Mark Monahan ved Trinity College, Karen Breen ved Irish Blood Transfusion Service og Bernice ved Viking Splash Tours. Dedisert, med kjærlighet, til mine besteforeldre, Olive & Raphael Kelly og Julia & Con Ahern. Takk for minnene.

4 [ Prolog ] L UKK ØYNENE OG STIRR INN I MØRKET. Min fars råd når jeg som liten jente ikke fikk sove. Han mener neppe at jeg skal gjøre det samme nå, men ikke desto mindre går jeg hardt inn for oppgaven. Jeg stirrer inn i det totale mørket som strekker seg langt forbi de lukkede øyenlokkene mine. Selv om jeg ligger urørlig på bakken, har jeg følelsen av å befinne meg så høyt oppe som det er mulig å komme, og at jeg klamrer meg til en stjerne på nattehimmelen mens beina mine dingler over den kalde, svarte intetheten. Jeg tar et siste blikk på fingrene mine omkring lyset, og slipper. Jeg faller, flyter og faller igjen, hele tiden mens jeg venter på mitt livs nedslag. Jeg vet nå, slik jeg visste da jeg var en liten jente som kjempet imot søvnen, at fargene ligger bak de lukkede øynenes slør. De håner meg, utfordrer meg til å åpne øynene og la søvnen fare. Glimt av rødt, gult og hvitt gjør mørket spraglete. Jeg nekter å åpne øynene. Jeg kjemper imot og kniper dem enda hardere igjen for å stenge ute lysglimtene, rene forstyrrelser som holder oss våkne, men også et tegn på at det finnes liv bortenfor. I meg, derimot, finnes det ikke noe liv. Iallfall ikke som jeg kan føle, her jeg ligger nederst i trappen. Hjertet mitt banker fortere nå, slåsskjempen som står alene igjen i ringen mens en rød hanske bokser seierrikt i luften, nekter å gi opp. Det er den eneste delen av meg som

5 bryr seg, den eneste delen som noensinne har brydd seg. Det kjemper for å pumpe det helbredende blodet rundt, for å erstatte det jeg er i ferd med å miste. Men blodet forlater kroppen min like fort som det kommer, og danner en dyp, svart dam rundt den slappe kroppen min. Stress, stress, stress. Vi stresser i ett sett, tar oss aldri nok tid, skulle alltid ha vært et annet sted. Vi skulle ha gått herfra for fem minutter siden, vi burde ha vært der i går. Telefonen ringer igjen og jeg erkjenner ironien. Jeg kunne ha tatt meg tid til å løfte av røret nå. Nå, ikke da. Jeg kunne ha brukt all verdens tid på hvert eneste skritt. Men vi maser i ett sett. Alle, bortsett fra hjertet mitt. Det saktner farten nå. Ikke at det gjør meg noe særlig. Jeg legger en hånd på magen. Hvis barnet mitt er borte og jeg antar at det er slik så vil jeg være med bort. Men hvor? Hvor som helst. Det et hjerteløst ord. Han eller hun er så liten; hvem det var ment å skulle bli, er et ubesvart spørsmål. Men der borte skal jeg ta vare på det. Der, ikke her. Jeg skal si til det: Beklager, lille venn, beklager at jeg spolerte sjansene dine, sjansene mine våre sjanser til et liv sammen. Men lukk øynene og stirr inn i mørket nå, slik mamma gjør, så skal vi finne en vei sammen. Det høres en lyd i rommet, og jeg blir oppmerksom på et nærvær. «Å herregud, Joyce, herregud. Kan du høre meg, kjære? Å herregud. Å herregud. Å nei, vær så snill, kjære Gud, ikke min Joyce, ikke ta henne fra meg. Hold ut, kjære deg. Jeg er her. Pappa er her.» Jeg vil ikke holde ut, og jeg vil gjerne fortelle ham det. Jeg hører meg selv stønne, en dyreliknende klynking, og det sjokkerer meg, gjør meg

6 redd. Jeg har en plan, vil jeg si til ham. Jeg vil reise, for bare da kan jeg være sammen med barnet mitt. Da, ikke nå. Han har hindret meg i å falle, men jeg har ennå ikke landet. I stedet hjelper han meg med å balansere på ingenting, henge i løse luften mens jeg tvinges til å ta avgjørelsen. Mest av alt vil jeg fortsette å falle, men han ringer etter ambulanse og griper fatt i hånden min med en slik voldsomhet at man skulle tro det var han som klamret seg fast for bare livet. Som om jeg er det eneste han har. Han stryker håret vekk fra pannen min og gråter høylytt. Jeg har aldri hørt ham gråte før. Ikke engang da mamma døde. Han klamrer seg til hånden min med en styrke som jeg ikke ante at den gamle kroppen hans hadde, og jeg husker at jeg er det eneste han har, og at han enda en gang, akkurat som før, er hele min verden. Blodet fortsetter å pumpe gjennom meg. Stress, stress, stress. Vi stresser i ett kjør. Kanskje jeg stresser igjen. Kanskje er det ikke min tur til å reise. Jeg kjenner de ru, gamle hendene klemme rundt mine, og det intense og velkjente ved dem tvinger meg til å åpne øynene. De fylles av lys, og jeg får et glimt av ansiktet hans, et uttrykk jeg håper jeg aldri mer får se. Han klamrer seg til det lille barnet sitt. Jeg vet at jeg har mistet mitt eget; jeg kan ikke la ham miste sitt. I samme øyeblikk som jeg tar denne avgjørelsen, velter sorgen innover meg. Jeg har landet nå; mitt livs nedslag. Og likevel fortsetter hjertet mitt å pumpe. Det virker fremdeles, selv om det er knust.

7 [ En måned tidligere ]

8 [ En ] «B LODOVERFØRING,» kunngjør dr. Fields fra podiet i et auditorium på avdeling for kunst ved Trinity College, «går ut på å overføre blod eller blodbaserte produkter fra én person inn i kretsløpet til en annen. Blodoverføringer kan behandle medisinske tilstander, som for eksempel massivt blodtap som følge av traume, kirurgi, sjokk eller ved svikt i mekanismen som produserer røde blodlegemer. Her er faktaene. Tre tusen blodposer trengs i Irland hver eneste uke. Bare tre prosent av den irske befolkningen er givere og forsyner nesten fire millioner irer med blod. En av fire vil på et eller annet tidspunkt trenge en blodoverføring. Se dere omkring i auditoriet nå.» Fem hundre hoder snur seg til venstre, til høyre og så tilbake. Tvungen fnising bryter stillheten. Dr. Fields hever stemmen over bråket. «Minst ett hundre og femti av alle som sitter her, kommer til å trenge en blodoverføring en eller annen gang i livet.» Det stopper munnen på dem. En hånd rekkes i været. «Ja?» «Hvor mye blod trenger en pasient?» «Hvor lang er en hyssing, din dust?» kommer det hånlig fra et sted bak ham, og en sammenkrøllet papirball flyr gjennom luften og treffer hodet på den nysgjerrige unge mannen.

9 «Veldig godt spørsmål.» Hun myser ut i mørket, ute av stand til å se studentene gjennom lyset fra projektoren. «Hvem var det som spurte?» «Mr. Dover,» roper en eller annen i den andre enden av rommet. «Jeg er sikker på at Mr. Dover kan svare for seg selv. Hva er fornavnet ditt?» «Ben,» svarer han i et nedslått tonefall. Det bryter ut latter. Dr. Fields sukker. «Takk for spørsmålet ditt, Ben og til dere andre: Det finnes ikke noe sånt som et tåpelig spørsmål. Dette er nøyaktig hva Blod for livetaksjonen handler om. Det handler om å stille alle de spørsmålene man ønsker og lære alt man trenger å vite om blodoverføringer før dere gir blod, kanskje i dag, kanskje i morgen, eventuelt de gjenværende dagene her på campus eller regelmessig i framtiden.» Døren går opp, og lyset flommer inn i det mørklagte auditoriet. Justin Hitchcock kommer inn med ansiktet i konsentrerte folder som framheves av det hvite lyset fra projektoren. Under den ene armen har han en bunke mapper som er i ferd med å gli ut. Han løfter et kne og dytter dem på plass. I den høyre hånden har han en overfylt stresskoffert og en tamedkaffe som han balanserer farefullt. Sakte senker han beinet ned til gulvet igjen, som om han utfører en t ai chi-bevegelse, og et lettet smil brer seg i ansiktet hans idet likevekten er gjenopprettet. Noen fniser, og nok en gang er balansen truet. Skjerp deg, Justin. Slutt å stirre på koppen, få overblikk over situasjonen. Kvinne på podiet, fem hundre ungdommer. Og alle stirrer på deg. Si noe. Noe intelligent. «Jeg er forvirret,» erklærer han ut i mørket. Bakenfor det fornemmer han en livsform av et eller annet slag. Det lyder spredt fnising, og han

10 kjenner alles øyne på seg idet han går tilbake til døren for å sjekke nummeret. Ikke søl ut kaffen. Ikke søl ut den fordømte kaffen. Han åpner døren, og en strime av lys finner veien inn igjen. Den treffer noen av studentene, og de skygger for øynene med hendene. Fnising, fnising, ingenting slår en mann som ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Nedlesset som han er, klarer han å holde døren åpen med den ene foten. Han sjekker nummeret på utsiden av døren og deretter på arket han har under armen, arket han er i ferd med å miste, med mindre han øyeblikkelig forhindrer det. Han strekker ut en hånd og griper etter det. Feil hånd. Begeret med kaffe går i gulvet. Sekundet etter flagrer arket samme vei. Faen heller! Her er de igjen, fnising, fnising. Ingenting slår en mann som ikke vet hvor han skal gjøre av seg og som attpåtil søler ut kaffen sin og mister papirene sine. «Trenger du hjelp?» Foreleseren kommer ned fra podiet. Justin tar et skritt inn i rommet, og det blir mørkt igjen. «Altså, det står her vel, det stod der» han nikker mot det gjennombløtte arket som ligger på gulvet «at jeg har en forelesning her nå.» «Påmelding for internasjonale studenter finner sted i eksamenssalen.» Han rynker brynene. «Nei, jeg» «Unnskyld.» Hun kommer nærmere. «Jeg syntes jeg hørte en amerikansk aksent.» Hun plukker opp kaffebegeret og kaster det i papirkurven. På veggen bak står det på et ark: «Ikke drikkebegere».