Grenseland. Streiftokt i Varangers kulturhistorie

Transkript

1 Grenseland. Streiftokt i Varangers kulturhistorie Einar Niemi Et særlig trekk ved Varangers historie og kultur er grensedimensjonen. Lenge før riksgrensene ble fastsatt, ble området betraktet av norske sentralmyndigheter som en grensepost mot øst. Etter hvert som området ble integrert i riket, ble Varanger sett på som et kjerneområde for stats- og nasjonsbyggingen i nord. Men området var og er også grenseland i møtet mellom folk og kulturer. På overgangen mellom seinmiddelalderen og tidlig ny tid skjedde noe nytt i Varangers og Finnmarks bosettings- og bebyggelseshistorie, nemlig starten på en ganske omfattende innflytting som påvirket bosettingsmønsteret sterkt. Nå var Varanger slett ikke ukjent land for utenverdenen. Lenge før overgangen til tidlig ny tid hadde sentralmyndighetene tillagt Varanger rolle som grensepost, konkret uttrykt ved innvielsen av kirke i Vardø i 1307 og byggingen av den første festningen på stedet ikke lenge etter. At selveste erkebiskopen stod for kirkeinnvielsen, viser at den ble ansett som en særlig viktig begivenhet. Festningen, i samtida kalt borg, etter hvert også slott(!), var utvilsomt et uttrykk for den norske kongemaktens vilje til å befeste seg i det nordøstligste kystområdet mot Russland i ei urolig tid mellom landene. Mye tyder på at russerne anså deler av Finnmarkskysten som russisk. Mange av kulturminnene kan være vitner om dette, som labyrinter, bautasteiner og tuftegrupper. Norge på sin side anså deler av Kolahalvøya som norsk interesseområde. Arkeologiske undersøkelser på 1950-tallet av den eldste bygrunnen i Vardø tyder for øvrig på at Vardø var etablert som fiskevær da kirken og festningen ble bygget, slik En fantasifull fremstilling av Vardøhus festning kopiert fra «Norge fremstillet i tegninger», Chr. Tønsbergs forlag, Ottar (4): Ottar nr.4/2014.indd :39

2 at kirken også har fungert som lokal menighetskirke. Bosettingsekspansjon og storhetstid De grenseavtalene som ble inngått på 1300-, og 1500-tallet var upresise og ble i liten grad etterlevd, slik at store deler av Nordkalotten ble definert som fellesområder mellom nordiske stater og Russland. Egentlig var det to typer grenser, nemlig skattegrenser og grenser som reflekterte statsterritorielle oppfatninger. Utfallet ble imidlertid at grensene var nokså flytende, slik at betegnelsen «grenseland» er mer treffende enn «grenser», med stor frihet til handel, fiske, fangst og flyttinger. Etter midten av 1400-tallet opphørte «karelerkrigene», dvs. de karelske innfall i Nord-Norge og norske væpnede aksjoner østover. Sammen med en gunstig utvikling av fiskemarkedene i Europa og ekspansjon nordover av handelen via Bergen og Trondheim, var nå forutsetningene gode for ny bosetting langs Finnmarkskysten. Det eldste skattemanntallet, fra , viser at 27 fiskevær med 267 skattytere (husholdsoverhoder) hadde blitt etablert fra Loppa i vest til Varanger i øst. Gjennom 1500-tallet ble bosettingen stadig forskjøvet mot øst. På slutten av 1500-tallet kulminerte antallet vær med ca. 50 med et halvt hundre ordinære skattytere; en ekstraskatt mot slutten av 1590-tallet ble betalt av nærmere personer. Langs den nordlige stranden av Varangerfjorden innenfor Vardø var det nå en rekke fiskevær, Kiberg, Skallnes, Lille og Store Ekkerøy. I første halvdel av 1600-tallet fortsatte fiskeværsekspansjonen vest for Vadsø, med Andersby, Sandskjær og Vestre Jakobselv. I andre halvdel av århundret ble ytterligere flere mindre fiskevær anlagt, som Kiby, Kariel og Bugøynes. Bugøynes ble det eneste fiskeværet på sørsiden av fjorden like til 1800-tallet, da et par sesongfiskevær kom til, som Latnæringen og Sandhavn, også kalt Pasvik havn, begge drevet av kjøpmenn i Vadsø. Samtidig oppdaget andre europeiske sjøfartsnasjoner de store fangst- og handelsmulighetene i nord, noe som skapte konflikt om rettigheter i sjøterritoriet og om handelen. Etter midten av 1500-tallet ble Kvitsjøen «oppdaget» av engelske og nederlandske sjøfarere, noe som bidro sterkt til økt handel også i grenseområdene i Varanger, med store «lappmarkeder» om sommeren, som på Fiskerhalvøya og på øya Kildin like øst for munningen av Kolafjorden. Samtidig ble det utviklet lappmarkeder vinterstid, som møteplasser mellom lokalbefolkningen og handelsmenn fra fiskeværene og fra Russland og Sverige med Finland. Kjøpmennene fra svensk-finsk side, kalt birkarler, var privilegerte av svenskekongen; mange av dem hadde finskkulturell bakgrunn og ble da også kalt kvener i Norge. Et at de store vintermarkedene var i bunnen av Varangerfjorden, Veranger marked, som ble videreført i nyere tid under navnet Karlebotten marked. Kart over stedsnavn som er nevnt i artikkelen. Kart: Utarbeidet av Jane Uhd Jepsen og Ingrid Jensvoll, med kartdata fra Statens kartverk (N50). 75 Ottar nr.4/2014.indd :39

3 1500-tallet og de første par tiår av 1600-tallet var en slags storhetstid i Finnmark, ikke minst i Varanger som i tillegg til de rike lokale naturressursene kunne utnytte nærheten både til den internasjonale handelen og lappmarkshandelen på Nordkalotten. Gensepostposisjonen bidro også til at sentralmyndighetene satset på området, med Vardøhus som sete for lensherren, etter 1660 amtmannen, og for sorenskriver og fogd. De gunstige økonomiske forholdene trakk folk til Finnmarkskysten like øst til Varanger, ikke bare fra sørligere strøk av landet, men også fra utlandet, noe vi for eksempel ser i navnebetegnelsene i skattemanntallene, som «skott», «jemt», «jyde», «garp» (tysker), «færsk» (færøying), «islending» osv. Men også fra de nordlige svenske og finske områdene innvandret folk, noe for eksempel «tilnavnet» «kven» viser. På denne måten var bosettingen i Varanger som i det øvrige Finnmark flerkulturell og fleretnisk. Men vi antar at i denne fasen av bosettingshistorien ble de nyankomne nokså fort innlemmet, både i fiskeværene med et dominerende flertall nordmenn og i innlandet med stedlige samer i stort flertall. Grensespørsmålet Som følge av den økte interessen for Nordkalotten og havområdene i nord, også stimulert av drømmen om en nordlig sjørute til Østen, ble striden om overherredømme i nord sterkt opptrappet mot slutten av 1500-tallet. Det endte med krig, først mellom Sverige og Russland, så mellom Sverige og Danmark-Norge, Kalmarkrigen ( ), en krig Sverige tapte. Utfallet ble at Sverige måtte gi avkall på alle krav om herredømme langs kysten i nord, mens spørsmålet om overhøyhet i innlandet ikke ble endelig løst før i 1751 da grensen mellom Norge og Sverige ble traktatfestet nord- og østover til dagens kommunegrense mellom Nesseby og Sør-Varanger. Etter Kalmarkrigen løste for øvrig Danmark-Norge og Russland forvaltningen av fellesområdet sitt, som nå i hovedsak bestod av områder sør og øst for Varangerfjorden, ved det man i dag ofte kaller for «soft diplomacy», karakterisert ved gjensidig respekt, god kontakt og gjerne omfattende selskapelighet. Det mest konkrete uttrykket for dette var det såkalte malmismøtet, et årlig møte i Malmis, som var det gamle norske navnet på Kola by, mellom fogden i Varanger og de lokale representanter for tsaren. På møtet ble felles anliggender drøftet og om mulig løst, og ikke minst bidro store måltider med gaveoverrekkelser til fortrolighet og vennskapelighet. Etter 1814 var tiden kommet for grenseforhandlinger, som endte med traktatfestelse av den norskrussiske grensen i 1826 og med at Sør-Varanger ble norsk territorium. Pomorskipper Ikonikoff med familie. Fotoarkiv: Tromsø Museum Universitetsmuseet. 76 Ottar nr.4/2014.indd :39

4 Ny innflytting og rettighetskonflikter «Den gode tid» tok slutt i første halvdel av 1600-tallet, som utslag av en kombinasjon av svart hav, klimaforverring og sammenbrudd i de europeiske markedene for fisk under Trettiårskrigen. Sosialt stress og innbitt konkurranse om ressursene bidro trolig til de omfattende hekseprosessene som særlig rammet Varanger. For Varangers vedkommende ble krisen imidlertid kortvarig, for gjennom andre halvdel av århundret vokste befolkningen her betydelig takket være en omfattende innflytting især fra Vestlandet samtidig som handel og fiske tok seg kraftig opp. Rundt 1690 var prosent av husholdsoverhodene («rettighetsmenn») i fiskeværene i Varanger født utenfor Finnmark. Innvandringen fra Vestlandet hadde trolig sammenheng med Bergens stadig sterkere posisjon i handelen nordpå, med monopol på Finnmark fra Krisen i fiskeriene og den nye innflyttingen bidro til en forskyvning i bosettingen, der de ytterste fiskeværene ble avfolket mens nye steder innover i fjordene ble bosatt. I Varanger rammet dette et fiskevær som Hamningberg ei tid, likeså Lille Ekkerøy, og fiskeværet på Vadsøya ble nå avviklet og overført til fastlandet tvers over Vadsøsundet. Alle de nye værene ga gode muligheter til å kombinere fiske og husdyrhold. Men denne bosettingsendringen bar også med seg konflikt. Flere steder, som Kiby og Salttjern, hadde vært sommerboplasser for sjøsamene, som om vinteren holdt til i de indre deler av Varangerfjorden, og samtidig fiskeplasser for fjellsamene som holdt til på Varangerhalvøya om sommeren. Mot slutten av 1600-tallet ble samene fortrengt fra disse stedene; det gamle flyttemønsteret ble nå avløst av kortere flyttinger inne i fjorden. På denne tida ble det innført et særegent rettighetssystem for fisket i Vadsø og de omliggende fiskevær, det såkalte linesettsystemet, der «havteiger» ble gjort eksklusive for de stedlige fiskerne for å hindre at fremmedfiskere, «nordfarere», invaderte fiskefeltene. Men systemet rammet også samene ved at deres rettigheter i de nå norskdominerte værene ble innskrenket til visse båtlag. Denne bestemmelsen står for øvrig i motsetning til rettslige utfall av andre konflikter mellom norsk og samisk ressursbruk. For eksempel slo tinget flere ganger fast samiske rettigheter i konflikt mellom fébruk og reindrift og plikt til gjensidig respekt mellom partene. Likeså slo tinget fast at østsamene i Neiden fortsatt skulle ha eksklusive rettigheter innen sitt siida-område. Samtidig med utviklingen av tamreindriften ble de store anleggene for fangst av villrein i Varanger avviklet (se side 21). Dette innebar imidlertid ikke at villreinfangsten helt var over. Både i Varanger, i grenseområdene i Sør- Varanger og på Finnmarksvidda fantes det til godt ut på 1800-tallet mindre flokker av villrein som det ble jaktet på. Den siste villrein på Varangerhalvøya Varangerhus med våningshus og fjøs i Skallelv i Foto: Helge Norddølum. Tromsø Museum Universitetsmuseet. 77 Ottar nr.4/2014.indd :39

5 skal ha blitt felt så seint som under Krimkrigen, dvs. på 1850-tallet. Russehandel, russefiske og russenorsk Ingen områder i Nord-Norge har hatt tettere forbindelser med Russland enn Varanger. Ikke minst synliggjøres dette gjennom pomorhandelen og russefisket. Pomorhandelen, lokalt oftest kalt russehandelen, utviklet seg først i Varanger, fra om lag Pomorene, «folk ved havet», holdt til i landsbyer ved Kvitsjøen, og det var de som stod for fraktefarten i denne handelen, som lenge var en byttehandel. Til å begynne med var de mest interessert i skinnvarer, men etter hvert ble fisk viktigst. Handelen pågikk om sommeren, i «makketida», da det ikke var mulig å tilvirke tørrfisk. Fisken ble derfor tatt imot fersk og saltet om bord. De mest ettertraktede varene pomorene kom med, var mel, tauverk, fiskekroker, tømmer, never osv. Til tross for at pomorhandelen til å begynne med var ulovlig og i strid med bergensmonopolet, lot den seg ikke stanse da den bidro til sikring av forsyninger og da lokalbefolkningen slo ring om den, ja de «elsket» handelen som det heter i et samtidsdokument. I 1789 ble den legalisert, samtidig som de første byene i Nord-Norge ble etablert, Hammerfest og Vardø. Gjennom 1800-tallet ble handelen stadig mer liberalisert og utvidet. Som utslag av nasjonsbygging og forestilte trusler mot grenseområdene, uttrykt ofte bl.a. ved det mye brukte uttrykket «den russiske fare», ble imidlertid russehandelen samtidig politisert og forsøkt stanset. Men lokalt forsvar av den gjorde at handelen holdt seg like til første verdenskrig og den russiske revolusjonen. På samme måte ble det stilt spørsmål om russefisket i Finnmark, som hadde etablert seg på 1700-tallet. Russerne fisket fra stasjoner på land fra vår til høst. Russefisket ble regulert etter hvert, både ved at en «milegrense» ble fastsatt for fisket og ved innskrenkning til et fåtall «russefiskevær» i Øst-Finnmark. Det siste været de drev fra var Kiberg, der de fra gammelt av hadde sin egen lille fiskerlandsby. Kiberg ble så viktig at de russiske fiskernes rettigheter i Norge ofte ble omtalt som kibergrettene. Rundt århundreskiftet 1800/1900 ble det vedtatt av Stortinget å utrede russefisket. Utfallet ble at det ble ensidig opphevet fra Et kulturelt utslag av det langvarige samværet som handelen og fisket medførte, var utviklingen av et eget blandingsspråk, russenorsk, der norsk og russisk vokabular var dominerende, men der det også var innslag fra engelsk, tysk, finsk og samisk. Ennå lenge etter andre verdenskrig var det mange eldre i Varanger som kunne russenorsk. Men også ellers finnes mange spor etter pomorene og russefiskerne, for eksempel egne gravplasser (som Russekirkegården på Vadsøya), rorbuer (som «russebua» i Indre Kiberg og «russerorbuene» i Hamningberg) og innslag i byggeskikken i gamle hus (som bruk av «russenever» og «russetømmer» og visse dekorative stilinnslag, som i Hamningberg). Norske «kolonister» i Russland Russiske myndigheter ble nå mer opptatt av å utvikle sitt nordområde. Et ledd i dette var at de inviterte nordmenn og finner til å bosette seg på Kolahalvøya fra 1860-tallet. I løpet av kort tid fant både finske og norske «kolonister» veien dit. Ved utbruddet av første verdenskrig var antallet nordmenn der om lag 500, spredt på en rekke boplasser. Tsypnavolok, nordøstligst på Fiskerhalvøya, ble et norsk hovedfiskevær. For «russenordmennene» var Vardø og Vadsø viktigste kontakt utad. Under første verdenskrig flyttet mange tilbake til Norge. De som ble igjen, opplevde overvåking og trakassering, før de fleste boplassene ble tvangsfraflyttet i forbindelse med utbruddet av andre verdenskrig. Først etter den kalde krigens opphør er slektskontakter blitt gjenopprettet, dessuten er det åpnet adgang for repatriering av kolanordmenn, som er blitt den offisielle betegnelsen på etterkommere av de norske «kolonistene.» En utsatt grensepost? Ut over på 1800-tallet tilsa ny ideologi at felles språk og kultur var særlig viktig for bygging av moderne nasjonalstater, slik at det ikke var rom for etniske og språklige minoriteter. Det bekymret myndighetene at det mange steder i grenseområdene var flere samer og kvener enn nordmenn. Siden Finland 78 Ottar nr.4/2014.indd :39

6 var et tsaristisk storfyrstedømme, ble «den russiske fare» koblet sammen med en forestilling om at det også forelå en «finsk fare» knyttet til «kvenkoloniene» ikke minst i Varanger. Sikkerhets- og minoritetspolitikk ble koblet sammen, der utfallet ble en streng fornorskningspolitikk, med Varanger som utprøvingsområde. Den rammet både samer og kvener, selv om det er godt dokumentert at den særlig var rettet mot kvenene. I Sør-Varanger utgjorde kvenene over 40 % av befolkningen omkring 1870, i Nord-Varanger om lag det samme, mens i Vadsø by var 6 av 10 innbyggere kvener det var ikke uten grunn at Vadsø raskt ble døpt til «kvenenes hovedstad i Norge.» Også særskilte bureisingsprosjekter i Pasvik ble gjennomført for å fornorske grenseområdet, der det ble satset på «gode nordmenn» helst sørfra, ofte kalt Mange kvenbygder i Varanger ligner på landsbyer. Niemi (Nesset) i Skallelv. Foto: KASAVI Arne-Terje Sæther. 79 Ottar nr.4/2014.indd :39

7 døler. I tillegg kom en sterk utbygging av offentlige institusjoner i Varanger, som flytting av amtmannssetet til Vadsø i 1880-åra og etablering av det første distriktskontor for NRK, i Vadsø i Byutviklingen og moderniseringen ble for øvrig i seg selv sett på som nasjonsintegrerende mekanismer. Tross de store ødeleggelsene under andre verdenskrig og sanering etter krigen, ser man fortsatt i dag mange uttrykk for dette i arkitekturen i Varanger, i seinempirestil (som Esbensengården i Ytre kvenby i Vadsø), sveitserstil (som den gamle folkeskolen i Vardø), nyklassisisme (som det gamle biblioteket i Vadsø) og funkisstil i mellomkrigstida i mange bolighus og offentlige bygninger. Fra de kvenske bygdene spredte det seg en særegen folkelig byggeskikk, som er blitt kalt varangerhuset, som i ulike varianter er et kombinert hus med bolig, fjøs, stall etc. i én konstruksjon. Selv om tilsvarende hustyper har eksistert mange steder og langt bakover i tid, med den samiske fellesgammen som nærliggende eksempel, er det flere særegne trekk ved varangerhuset. Den forklaring om opphav og spredning som trolig har mest for seg, er at huset er påvirket av russisk og karelsk byggeskikk. Når det særlig ble bygd av kvenene i Varanger, kan forklaringen være at mange av dem innvandret etappevis via russisk territorium der de ble kjent med huset. Historiens gjenkomst? Under den kalde krigen var Varanger sterkt i fokus på mange måter. På den ene siden ble den gamle forestillingen om «utsatt grensedistrikt» gjenopplivet. Bl.a. var frykt for sovjetisk verving av agenter i Varanger påtrengende, og noen agenter ble også avslørt, men ingen i Kiberg, «Lille Moskva», som var sterkt overvåket på grunn av partisanene her som hadde overlevd krigen. På den andre siden var det «huller» i jernteppet nettopp i Varanger, først innen idrett, kultur og reiseliv. Det er ikke urimelig å anta at de fredelige historiske forbindelsene gir noe av forklaringen på at slik utveksling var mulig midt under den kalde krigen. Etter den kalde krigens sammenbrudd og regimeskiftet i Russland omkring 1990 ser en nettopp hvordan historien mobiliseres i favør av grenseoverskridende samarbeid. Førrevolusjonær tid blir ikke sjelden framstilt som «den gode tid», mens det gjerne springes over sovjettiden, som et slags historisk intermesso. Et interessant symbolsk uttrykk for dette er den omfattende bruk av «pomor» på begge sider av grensen. I Nord-Russland finner vi «pomorkor», «pomormuseum», «pomoruniversitet», og folkegrupper ved Kvitsjøen krever minoritetsstatus som «pomorer.» På norsk side har ikke minst Vardø igjen framstått som «pomorbyen i Norge», med den årlige Pomorfestivalen som flaggskip. Litteratur: Balsvik, Randi Rønning: Vardø. Grensepost og fiskevær. Bd Stavanger: Vardø kommune/dreyer Bok Balsvik, Randi Rønning & Jens Petter Nielsen (red.): Forpost mot øst. Fra Vardø og Finnmarks historie Stamsund: Orkana Hage, Ingebjørg: Kvenenes bosetting og byggemåter. Ingebjørg Hage m.fl. (red.): Arkitektur i Nord-Norge. Bergen: Fagbokforlaget Jentoft, Morten: De som dro østover. Kola-nordmennenes historie. Oslo: Gyldendal Niemi, Einar (red.): Nord-Norge og Russland gjennom tusen år. Oslo: Gyldendal 1992 Niemi, Einar (red.): Partisanbygda Kiberg. Fiskeværet mellom øst og vest. Vadsø: Kiberg bygdelag Petterson, Arvid: Hus i Finnmark. Vadsø: Fortidsminneforeningen, Finnmark avdeling Einar Niemi, professor emeritus, Institutt for historie og religionsvitenskap, UiT, Norges arktiske universitet. Arbeider bl.a. med sosial, økonomisk og etnisk historie på Nordkalotten. E-post: Einar.Niemi@uit.no 80 Ottar nr.4/2014.indd :39