Penger og inflasjon 1. Innhold. Forelesningsnotat 8, februar 2015

Transkript

1 Forelesningsnotat 8, februar 2015 Penger og inflasjon 1 Innhold Penger og inflasjon...1 Penger og finansielle aktiva...2 Penger og økonomisk aktivitet...4 Ulike typer penger...6 Sentralbankpenger (basispengemengden, eller M0)...6 Det brede pengemengdebegrepet (M2)...7 Bankene skaper penger...8 Penger og inflasjon Kvantitetsteorien Kostnader ved inflasjon Sentralbank og inflasjonsmål Seignorage Hva har du lært? Vedlegg Etterspørsel etter penger Historisk har pengesystemet og beholdningen av penger hatt stor betydning for den økonomiske utviklingen. Svingninger i pengemengden har ført til svingninger i økonomien og perioder med høy vekst i prisene, dvs. høy inflasjon. De siste tiårene har pengemengden vært mindre viktig for den makroøkonomiske utviklingen. Nå er det vi selv, husholdninger og bedrifter, som bestemmer hvor mye vi ønsker å ha av penger og andre betalingsmidler, og sentralbanken sørger for at vi får det vi trenger. Hvis vi ønsker flere sedler, kan vi ta ut det i minibanken. Sentralbanken har istedenfor valgt å styre økonomien gjennom rentenivået, dvs. hvor mye det koster å låne penger. Hvis sentralbanken vil dempe aktiviteten i økonomien for å redusere veksten i prisene, kan sentralbanken heve styringsrenten, slik at det blir dyrere å låne penger. Da dempes veksten i konsum og investeringer, og farten i økonomien reduseres. I kapittel 9 skal vi se mer på sentralbankens bruk av renten for å styre økonomien. Selv om pengemengden er mindre sentral for den makroøkonomiske utviklingen enn før, spiller penger og pengesystemet fortsatt viktige roller i økonomien. I dette kapitlet skal vi se 1 Takk til Jon Reiersen, Asbjørn Rødseth og Fredrik Wulfsberg for gode kommentarer til et tidligere utkast. Notatet er under bearbeidelse, og kommentarer er velkomne til steinar.holden@econ.uio.no 1

2 på hvilke funksjoner penger har, og hvordan størrelsen på pengemengden blir bestemt. Vi skal også se på samspillet mellom penger og inflasjon, og hvordan høy inflasjon gjør at penger fungerer dårligere i sine funksjoner. Penger og finansielle aktiva Penger defineres vanligvis som et allment godtatt betalingsmiddel for økonomiske transaksjoner. Det innebærer at de som handler, aksepterer pengene som betalingsmiddel. Ut fra definisjonen at penger er et allment godtatt betalingsmiddel, regner økonomer også bankinnskudd for penger. Dersom du har 1500 kroner på en bankkonto og et bankkort til kontoen, er det de fleste steder like lett for deg å handle med dette bankinnskuddet som det er å handle med 1500 kroner i kontanter. Penger er egentlig er form for gjeldsbrev eller lån. Dersom du har en 100-lapp, betyr det at sentralbanken i Norge, Norges Bank, skylder deg 100 kroner. Det finnes også mange andre former for gjeldsbrev eller lån i økonomien. Et bankinnskudd betyr at banken skylder innskyteren penger, mens et banklån innebærer at det er låntakeren som skylder banken penger. En obligasjon er et omsettelig gjeldsbrev som store institusjoner som stater, kommuner og store bedrifter kan utstede dersom de ønsker å låne penger. F.eks. innebærer en 5-årig statsobligasjon med pålydende kr at staten mottar kr når obligasjonen utstedes (dvs. selges), at staten betaler årlige renter på beløpet, og at staten etter 5 år betaler tilbake pålydende beløp til den som eier obligasjonen. Siden obligasjonen kan omsettes, betyr det at långiver kan få tilbake pengene før obligasjonen utløper ved å selge obligasjonen til en annen person. De ulike formene for gjeldsbrev kaller vi med en fellesbetegnelse for finansielle aktiva. Finansielle aktiva er verdipapir eller fordring for den som eier papiret, men de er også en tilsvarende forpliktelse (dvs. gjeld) for motparten, akkurat som at et bankinnskudd er en fordring for innskyteren og en forpliktelse for banken. Derfor er finansielle aktiva aldri formue for verden som helhet, fordi summen av verdiene er lik summen av forpliktelsene. Dette er akkurat tilsvarende det vi skrev i kapittel 2, om at innenlandske finansielle aktiva som bankinnskudd ikke er med i nasjonalformuen, fordi verdien for innskyteren tilsvarer gjelden for banken. Realobjekter eller ikke-finansielle aktiva som en bolig, maskin, tomt eller fabrikk, er derimot formue for landet og verden som helhet. Forskjellen på penger og andre typer finansielle aktiva er om det er et allment godtatt betalingsmiddel. Finansielle aktiva som aksjer og obligasjoner, er ikke penger. Aksjer og obligasjoner kan selges på børsen, men en kan vanligvis ikke bruke aksjer eller obligasjoner som betalingsmiddel når en kjøper varer og tjenester, og derfor regnes det ikke som penger. Verdipapirer som kan bruke som betalingsmiddel, eller som på en enkel måte kan selges til en forutsigbar pris, omtales gjerne som likvide. Penger og bankinnskudd er mest likvid, mens mer langsiktige finansielle aktiva som aksjer og langsiktige obligasjoner er mindre likvid, fordi det foreligger en risiko for at kursen (dvs. prisen) faller. I et samfunn uten penger må handel foregå ved bytte av varer eller tjenester. For å få tak en sykkel kunne du for eksempel byttet ved at du jobbet en uke i sykkelbutikken. Men 2

3 byttehandel er svært tungvint, for det krever at begge parter har noe som den andre parten ønsker. Derfor har de fleste samfunn hatt en eller annen form for penger. Historisk har en gjerne brukt gjenstander med egenverdi, som kyr, kameler eller salt, som penger. På engelsk blir penger med egenverdi gjerne kalt for «commodity money». Etter hvert ble mynter av edle metaller som gull, sølv og kobber den vanlige formen for penger. Da papirpenger kom i bruk, blant annet i Kina på 600-tallet e.kr. og i Europa 1000 år senere, var verdien av papirsedlene knyttet til myntverdien, ved at papirseddelen innebar et løfte om at den kunne veksles om til en viss mengde mynter, i metaller som sølv eller gull. Moderne penger kan ikke innløses. I 1931 ble retten til å veksle om norske sedler i sølv eller gull endelig avviklet, så du kan ikke gå til Norges Bank med en hundrekroneseddel og kreve å få den innløst i gull. Moderne penger har sin verdi på grunnlag av offentlig regulering, ved at du vet at du kan kjøpe noe for dem. Penger uten egenverdi, men som har sin verdi knyttet til offentlig regulering, kalles på engelsk for «fiat money». I Norge sier sentralbankloven at penger er tvungent betalingsmiddel, dvs. at en kan ikke nekte å ta imot penger i en handel. Sentralbankloven gir likevel en begrensning: Ingen er pliktig til i en betaling å ta i mot mer enn femogtyve mynter av hver enhet. Penger har tre viktige funksjoner i økonomien. Penger er et betalingsmiddel ved økonomiske transaksjoner. I et samfunn uten penger må handel foregå ved bytte av varer eller tjenester, noe som krever at begge parter har noe som den andre parten ønsker. en måleenhet for verdi. Når lønninger og priser på varer og tjenester måles i samme enhet, er det lett å vite hva ulike varer koster i forhold til hverandre, og hvor mye du må jobbe for å kunne kjøpe en bestemt vare. Uten en slik felles måleenhet, måtte man hatt bilaterale priser, f.eks. hvor mye en hest er verdt i forhold til en geit. et middel til å lagre verdier over tid. Siden inntektene sjelden kommer akkurat samtidig med når man skal kjøpe noe, er det viktig å kunne lagre inntektene til de skal brukes. Penger kan oppbevares på en enkel måte, og også gull og sølv kan være egnet til dette, mens f.eks. frisk frukt ville vært lite egnet ut fra dette kriteriet. De tre funksjonene er nært knyttet til hverandre. Pengene ville vært mindre brukbare som betalingsmiddel dersom de ikke var verdt så mye dagen etterpå. Det er også nyttig at betalingsmidlet også er måleenhet for verdi. Hvis f.eks. prisen i butikken ble oppgitt i euro, samtidig som kundene måtte betale i kroner, måtte kundene regne om for å kunne vite hva varene koster. 3

4 Penger og økonomisk aktivitet Opp til moderne tid har pengemengden vært viktig for omfanget av handel og økonomisk virksomhet. I tidligere tider har mangel på penger som betalingsmiddel ofte vært en begrensning på den økonomiske aktiviteten. Uten penger som betalingsmiddel, og uten tilgang til å låne penger, kunne selv en person med betydelig formue i form at f.eks. fast eiendom likevel bli begrenset i hvor mye han eller hun kunne kjøpe. I tidligere tider var bønder i betydelig grad avhengig av å bytte sine produkter mot varer de ønsker, noe som åpenbart kunne begrense handel og økonomisk aktivitet. I boks x ser du hvordan knapphet på betalingsmidler også kan begrense aktiviteten i et barnevaktsamarbeid i USA. Når pengemengden øker, slik det for eksempel skjedde da Spania fikk tak i mye gull fra Sør- Amerika for 500 år siden, kan folk bruke den økte pengemengden til å kjøpe flere varer og tjenester. Dermed øker den samlede etterspørselen, noe som fører til økt handel og økt økonomisk aktivitet. Men hvis pengemengden øker for mye, vil etterspørselen etter varer og tjenester øke så mye at tilbudet ikke kan holde tritt. Etterspørrerne ønsker rett og slett å kjøpe mer enn det tilbyderne har å selge. Da vil prisene stige. Når prisene stiger, betyr det at pengene blir mindre verdt, dvs. at en får kjøpt mindre for pengene enn en fikk tidligere. Dermed vil tilbyderne kreve enda flere penger for å selge sine varer, slik at prisene stiger enda mer. Da Spania hentet mye gull fra Sør-Amerika, førte dette etter hvert til at prisene steg veldig mye. Den kraftige prisstigningen fikk sterke negative virkninger på spansk økonomi. I en økonomi der pengemengden består av gjenstander med egenverdi, som gull og sølv, vil tilgangen på penger bli bestemt av tilgangen på disse gjenstandene. Svingninger i tilgangen kan dermed gi svingninger i økonomisk aktivitet og prisveksten. I moderne tid har de fleste land en sentralbank som har enerett til å utstede landets pengeenhet. Pengepolitikk har derfor tradisjonelt blitt fremstilt som sentralbankens styring av landets pengemengde. Dette er imidlertid langt på vei en misvisende beskrivelse av pengepolitikken slik den nå utføres i de aller fleste land med egen sentralbank. Sentralbankene forsøker ikke lenger å styre pengepolitikken gjennom å styre størrelsen på pengemengden. Tvert om sørger sentralbanken for at det alltid er tilstrekkelig sedler og mynt til at dette ikke begrenser aktiviteten i økonomien. Det nye virkemidlet i pengepolitikken er styringsrenten, dvs. den renten som vanlige banker må betale dersom de låner penger i sentralbanken. Renten kan sees som prisen på penger. Dersom du ikke har penger til å kjøpe det du ønsker deg, kan du låne penger i banken mot å betale rente på lånet. Sentralbanken påvirker dermed folks bruk av penger gjennom renten. Men selv om det er renten som er sentralbankenes viktigste styringsinstrument, er penger og pengemengden fortsatt viktig i sentralbankens gjennomføring av pengepolitikken, og i hvordan det finansielle systemet i økonomien fungerer. Derfor skal vi i neste avsnitt se nærmere på ulike definisjoner av pengemengden. 4

5 BOKS 6.1 Barnevaktsamarbeidet i Washington DC I Washington DC var det på 1970-tallet en gruppe jurister og økonomer som samarbeidet om å sitte barnevakt for hverandre. Samarbeidet var basert på et kupongsystem, der en kupong var betalingen for en halv time barnevakt. Men dessverre var det vanskelig å få systemet til å fungere ordentlig. Det var få kuponger i omløp, slik at deltakerne ble forsiktige med å bruke de få kuponger de hadde. Ingen hadde lyst til å bruke sine kuponger for å gå på kino, fordi man da kunne risikere å stå uten kuponger til den festen man bare måtte gå på. Men siden deltakerne i liten grad brukte de kupongene de hadde, ble det også vanskeligere å få tak i kuponger dersom man ønsket å bruke mer barnevakt. Samarbeidet var kommet inn i en dårlig likevekt, der lite barnevaktsitting førte til lite barnevaktsitting. Barnevaktsamarbeidet var rett og slett i en lavkonjunktur, med liten aktivitet og dermed liten gevinst for deltakerne. For gode økonomer var dette et monetært problem. Hvis alle deltakerne fikk noen kuponger gratis, ville det bli mer attraktivt å bruke kuponger. Dermed ville aktiviteten øke, slik at deltakerne i større grad fikk dekket sitt behov. I følge historien var juristene skeptiske til en slik løsning å gi gratis kuponger uten noen dekning!?. Men økonomene nådde fram med sitt forslag, og alle deltakerne fikk 10 ekstra kuponger hver. Og virkningen ble som økonomene spådde. Etterspørselen etter barnevakt økte, og slik at det ble lettere å få de kupongene man ønsket. Dermed kom samarbeidet inn i et bedre gjenge, med balanse mellom de som ønsket å gå ut og dermed trengte barnevakt, og de som ønsket å sitte barnevakt. Dessverre varte ikke den gode situasjonen evig. Samarbeidet hadde sekretærer som skulle formidle kontakten til barnevaktene, og disse sekretærene ble betalt med kuponger. Etter noen år var det blitt for mange kuponger i omløp. Da sank interessen for å sitte barnevakt, fordi man hadde nok kuponger allerede. Samtidig steg etterspørselen etter barnevakt, siden deltakerne jo hadde så mange kuponger. Dermed var samarbeidet igjen i trøbbel. En «løsning» i en slik situasjon er naturligvis at prisen på barnevakt øker hvis man krevde to kuponger for en halv time barnevakt, ville den reelle kupongmengden i samarbeidet, dvs. hvor mange timer barnevakt alle kupongene til sammen kunne kjøpe, bli halvert. Men en slik prisøkning kan også skape usikkerhet om verdien av en kupong. Og hvis deltakerne frykter at kupongene blir verdiløse, vil systemet bryte sammen. Hva er lærdommen fra denne mini-økonomien? Vi ser at mangel på betalingsmidler kan føre til for lav aktivitet, og i så fall vil en økningen i omfanget av betalingsmidler stimulere økonomien. Men hvis omfanget av betalingsmidler stiger for mye, blir problemet motsatt. Verdien av betalingsmidlene faller, eller sagt på en annen måte, prisen på barnevakt stiger. Vi får dermed inflasjon, også i en mini-økonomi. BOKS SLUTT 5

6 Ulike typer penger Som du har sett ovenfor er størrelsen på pengemengden nært knyttet til omfanget av den økonomiske aktiviteten. Derfor har det vært viktig for økonomer og sentralbanker å kunne måle størrelsen på pengemengden, og kanskje også å kunne styre den. Det er hensiktsmessig å skille mellom tre hovedformer for penger, der de to første også er blitt nevnt ovenfor. Sedler og mynt i omløp i økonomien Bankinnskudd i vanlige banker Private bankers innskudd på konto i sentralbanken Disse tre formene for penger skiller seg fra hverandre dels etter hvordan de brukes, og dels etter hvordan de skapes. De to første formene, sedler og mynt og bankinnskudd, kan i stor grad brukes om hverandre når privatpersoner og bedrifter kjøper av varer og tjenester, men de er forskjellige mht. hvem som utsteder pengene, om det er sentralbanken (for sedler og mynt) eller private banker (bankinnskudd). Private bankers innskudd i sentralbanken har andre formål, knyttet til betalingssystemet i økonomien, samt å sikre likviditet til private banker. Fordi ulike typer penger har ulike formål og styres på ulike måter, bruker økonomer flere ulike definisjoner av pengemengden, ut fra hva man skal bruke begrepet til. Sentralbankpenger (basispengemengden, eller M0) De aller fleste land har sin egen sentralbank, som er ansvarlig for pengesystemet i landet. I Norge er dette som nevnt Norges Bank. Sentralbanken omtales gjerne som «bankenes bank», fordi private banker har konto i sentralbanken. Sentralbankpenger er summen av sedler og mynt i omløp i økonomien private bankers innskudd på konto i Norges Bank Alle banker har rett til å ha konto i sentralbanken, og slike konti er en sentral del av betalingssystemet i økonomien. Hvis du kjøper en TV i butikken for 3000 kr, og betaler ved å trekke på din konto i Nordea, vil Nordea overføre 3000 kr fra sin konto i Norges Bank til butikkens konto. Betalingen skjer dermed gjennom sentralbankens systemer. 2 Siden kontanter også er sentralbankpenger, skjer de aller fleste betalinger i økonomien dermed gjennom bruk av sentralbankpenger. Bankene får rente på sine innskudd i sentralbanken, og denne innskuddsrenten er Norges Banks styringsrente. Som vi skal se mer på i kapittel 9, er denne styringsrenten viktig for rentenivået ellers i økonomien. Norge har et kvotebasert system for innskudd i sentralbanken, og reserver utover kvoten blir betalt med en lavere rente enn styringsrente. Kvotesystemet ble 2 I Norge har de fleste mindre banker gjerne også en konto i en stor bank, som DNB, og gjennomfører transaksjoner til andre banker ved å trekke på sin konto i den store banken. 6

7 innført i 2011 for å redusere de private bankenes etterspørsel etter sentralbankreserver, slik at de i større grad skulle bli interessert i å låne ut penger til hverandre. I noen land, blant dem Norge, har staten en konto i sentralbanken. Når private aktører betaler skatter og avgifter til staten, skjer betalingen ved at private banker overfører reserver fra bankenes konto i sentralbanken til statens konto i sentralbanken. Tilsvarende vil betaling av lønninger og trygder fra staten til private skje gjennom overføring fra statens konto til bankenes konto. Slike overføringer kan skape betydelige endringer i bankenes reserver i Norges Bank. Bankenes reserver i sentralbanken blir også redusert når bankene kjøper sedler og mynt fra sentralbanken, fordi bankene betaler ved å trekke på sine innskudd i sentralbanken. Hvis f.eks. betaling av skatt fører til at bankenes innskudd i sentralbanken blir mindre enn bankene ønsker, vil bankene i mindre grad være villig til å låne hverandre penger. Da stiger rentenivået i økonomien. Derfor styrer Norges Bank bankenes reserver med sikte på å holde rentenivået i økonomien nær sentralbankens styringsrente. Hvis store beløp skal betales i skatt, vil Norges Bank låne ut penger til de private bankene, som plasseres som innskudd på bankenes konti i Norges Bank. Dette gjøres først og fremst ved såkalte F-lån, der bankene kan få lån til fast rente og gitt løpetid, mot sikkerhet eller pant i form av verdipapirer. 3 Renten på F-lånene fastsettes vanligvis ved auksjon, der de bankene som er villig til å betale høyest rente blir tildelt det ønskede lånebeløp. Sentralbanken kan også styre størrelsen på bankenes reserver gjennom kjøp eller salg av statsobligasjoner til bankene. Hvis sentralbanken kjøper statsobligasjoner, får bankene større innskudd på konto i sentralbanken, slik at basispengemengden øker. Vi ser dermed at sentralbanken kan styre beholdningen av sentralbankpenger, og at den gjør dette med sikte på at rentenivået i økonomien følger sentralbankens styringsrente. Les mer på Det brede pengemengdebegrepet (M2) Sentralbankpenger eller basispengemengden er et snevert og litt annerledes begrep enn den definisjon av penger som du lærte ovenfor, der penger ble definert som et allment akseptert betalingsmiddel. Når du kjøper varer og tjenester, er det like enkelt å betale ved bruk av bankkort, slik at pengene trekkes fra din konto i banken. Bankinnskudd regnes derfor også som penger. Bankenes innskudd i Norges Bank er derimot ikke relevant dersom vi ser på hvilke penger andre private aktører i økonomien, dvs. husholdninger og bedrifter utenom banker (som i denne sammenheng gjerne omtales som publikum) kan bruke. For å måle hvor mye penger publikum har tilgjengelig, bruker man derfor gjerne to andre definisjoner av penger, med de enkle navn M1 og M2. 3 Hvis banken mot formodning ikke skulle greie å betale tilbake lånet til Norges Bank, vil Norges Bank dermed ha rett til verdipapiret som kompensasjon. 7

8 Figur 8.1 Kilde. M1 består av beholdningen av sedler og mynt hos husholdninger og foretak utenom banker og statlige låneinstitutter, pluss bankinnskudd på transaksjonskonti, dvs. som er direkte tilgjengelig for bruk gjennom bankkort eller annet. M2 er et bredere pengemengdebegrep, som i tillegg til M1 også består av andre ubundne bankinnskudd, banksertifikater og andeler i pengemarkedsfond. M2 betegnes som det brede pengemengdebegrepet eller publikums likviditet. Les mer på Merk at kredittkort ikke kommer med i disse pengemengdebegrepene. Det skyldes at kredittkort først og fremst er en måte å utsette betalingen: når du kjøper med kredittkort, er det banken som utstedte kortet som i første omgang betaler til butikken, mens du betaler banken på et senere tidspunkt. Når du betaler til banken, skjer det trolig fra din bankkonto, som er inkludert i M1 og M2. Bankene skaper penger Selv om M1 og M2 ligger nærmere definisjonen av penger som allment godtatt betalingsmiddel enn det sentralbankpenger gjør, har disse pengemengdebegrepene andre ulemper fra en sentralbanks synspunkt. Det viktigste problemet er at sentralbanken ikke kan styre størrelsen på M1 og M2, selv om sentralbanken naturligvis kan påvirke dem gjennom styringsrenten og størrelsen på basispengemengden. Årsaken til problemet er at private banker også kan skape penger, slik de er definert i M1 og M2. Dette skjer rett og slett når bankene låner ut penger til husholdninger og bedrifter. 8

9 La oss se på et eksempel. Hvis Hansen skal bygge hus, og låner 3 millioner kroner av Nordea, skjer dette ved at Nordea setter inn 3 millioner kroner på Hansens konto i Nordea. I tillegg har naturligvis Hansen underskrevet en lånekontrakt på at han skylder Nordea dette beløpet. Siden Hansens bankinnskudd er inkludert i M1 og M2, har pengemengden økt med 3 millioner. Når Hansen betaler 1 million kr til byggmesteren, blir beløpet overført fra Nordea til banken til byggmesteren. Overføringen skjer ved at Nordea trekker 1 million kr fra sin konto i Norges Bank, og overfører denne millionen til kontoen til byggmesterens bank. Men pengemengden blir ikke endret: Hansen har 1 million mindre i innskudd i Nordea, og byggmesteren har 1 million mer i sin bank, slik at samlet bankinnskudd ikke endres. Pengemengden er derfor fortsatt 3 millioner større enn den var før Hansens byggelån, og det vil den fortsette å være inntil Hansen eller andre bruker beløpet til å betale tilbake et lån til sin bank, og dermed trekker på sitt innskudd i banken. Vi ser dermed at bankene kan skape penger gjennom sin utlånsvirksomhet, uten at dette behøver å innebære at sentralbanken er involvert. Hva er det som bestemmer hvor mye bankene låner ut, og dermed hvor stor pengemengden blir? Den viktigste begrensningen i praksis er kundenes etterspørsel. Bankene tjener penger på å låne ut mer, og derfor vil de vanligvis låne ut så mye de kan, såfremt låntakerne er solide, dvs. at banken kan regne med å få tilbake pengene sine. Vanligvis er det ikke vanskelig for bankene å få kunne få lån selv, og derfor vil det vanligvis alltid være mulig for bankene å øke sine utlån dersom låneetterspørselen øker. Nå kan selvfølgelig ikke bankene låne ut ubegrenset med penger. De må bl.a. ha tilstrekkelig egenkapital som sikkerhet, og de må ha reserver i sentralbanken. Dette skal vi se mer på i kapittel x. Hovedpoenget er likevel at bankene skaper penger ved sin utlånsvirksomhet, uten at sentralbanken kan styre dette. Dette er en viktig årsak til at etter hvert alle sentralbanker har sluttet å bruke pengemengden som styringsinstrument i pengepolitikken. Størrelsen på pengemengden blir bestemt av husholdningene og bedrifters ønsker om hvor mye kontanter og bankinnskudd de ønsker å ha, og selv om sentralbankene kan påvirke dette gjennom rentesettingen, greide de rett og slett ikke å styre størrelsen på pengemengden med rimelig presisjon. 9

10 Penger og inflasjon Penger og inflasjon er som nevnt over nært knyttet sammen. I perioder der pengemengden vokser raskt, ser vi gjerne også kraftig vekst i prisene, dvs. høy inflasjon. At prisene vokser betyr at pengene blir mindre verdt, ved at vi kan kjøpe mindre for dem. I og for seg er det logisk at pengene blir mindre verdt når det blir mer av dem. Et sentralt spørsmål er likevel hva som er årsaken til den sterke sammenhengen mellom pengemengde og priser. Er det økningen i pengemengden som fører til høyere priser, eller er det høyere priser som fører til økt pengemengde? Vi skal se at det er lett å komme med argumenter i begge retninger. Kvantitetsteorien Det er hensiktsmessig å drøfte sammenhengen mellom pengemengde og priser med utgangspunkt i den såkalte kvantitetsligningen (8.1) M V = P Y der M er nominell pengemengde, V er pengenes omløpshastighet, dvs. enkelt sagt hvor mange ganger den samme 100 kr seddelen blir brukt til å handle for (V står for Velocity), P er prisnivået og Y er samlet produksjon eller inntekt. (8.1) kan sees på som en regnskapsmessig sammenheng, dvs. en identitet, ved at V beregnes slik at ligningen alltid stemmer. Men den samme ligningen blir ofte brukt som utgangspunktet for kvantitetsteorien, som er en teori om pengemengde og prisnivå med bakgrunn tilbake til 1500-tallets Spania, da den økte tilgangen på gull og sølv som nevnt førte til høy prisstigning. Kvantitetsteorien bygger på at penger er nøytrale på lang sikt, dvs. at økt pengemengde på lang sikt ikke har noen effekt på realøkonomien. På lang sikt vil samlet produksjon være lik sitt potensielle nivå, potensielt BNP Y n. Dette er i overensstemmelse med standard økonomisk teori. Men kvantitetsteorien går videre ved å anta at også omløpshastigheten V er en eksogen størrelse som ikke påvirkes av pengemengden. V avhenger av hvordan betalingsstrømmene går i økonomien, f.eks. vil V være høyere dersom lønningene utbetales hver uke enn hvis lønningene utbetales hver måned, men det antas altså at V ikke avhenger av størrelsen på pengemengden. Dermed vil det være en sterk og direkte sammenheng mellom pengemengden og prisnivået. Vi kan skrive (8.1) til endringsform, ved å bruke resultat 3 fra nyttige tilnærminger i matematikk-notatet (8.2) M V P Y + = + M V P Y Vi er interessert i prisveksten og omskriver derfor til (8.3) P M V Y = + n P M V Y n Kvantitetsteorien sier dermed at prisveksten blir bestemt som summen av veksten i pengemengden og veksten i omløpshastigheten, minus vekstraten i økonomien, der vi nå har satt inn at økonomien vokser med vekstraten til potensielt BNP Y n. Merk at veksten i 10

11 omløpshastigheten ikke behøver å være positiv, for omløpshastigheten kan også falle over tid. Det sentrale poenget er imidlertid at siden de to siste leddene i (8.3) er uavhengige av vekstraten i pengemengden, følger det at høyere vekst i pengemengden slår fullt ut i høyere prisvekst. Ligning (8.3) var et utgangspunkt for den såkalte monetarismen, som var nobelprisvinner Milton Friedmans oppskrift på hvordan pengepolitikken burde føres. Bl.a. etter studier av den lite vellykkede pengepolitikken i USA og flere andre land på og 1930-tallet, var Friedman meget skeptisk til at pengepolitikken kunne bidra til å stabilisere økonomien. Tvert om argumenterte han for at forsøk på å stabilisere økonomien gjennom pengepolitikk eller finanspolitikk vanligvis gjorde mer skade enn gagn. Derfor hevdet han at sentralbanken burde sørge for at pengemengden vokste med en jevn vekstrate, som tillot en vekst i potensielt BNP. Med jevn vekst i pengemengden ville man også få en stabil, lav prisvekst, som gjerne kunne være null eller kanskje til og med negativ, dvs. jevnt prisfall, noe som i følge Friedman ville gi godt grunnlag for realøkonomisk stabilitet. Stemmer kvantitetsteoriens hovedtese om at høyere pengemengdevekst fører til høyere inflasjon? Det er som nevnt over en sterk sammenheng i data, men mindre opplagt hvilken vei kausaliteten går, dvs. hva som er årsak til hva. I kapittel 3 så vi på bedriftenes prissetting, og vi så at bedriftene setter prisene som et påslag på kostnadene. Prisene vil derfor øke dersom kostnadene øker, f.eks. fordi lønningene øker, eller fordi påslaget øker. Høyere lønn er i stor grad knyttet til knapphet på arbeidskraft, dvs. at lønnsveksten blir høy når arbeidsledigheten er lav. Prispåslaget avhenger av elastisiteten i etterspørselen hvis etterspørselen ikke er så elastisk, kan bedriftene heve prisene uten at salget reduseres mye, og da vil det lønne seg å heve prisene. Gjennom historien er det mange eksempler på at kraftig vekst i pengemengden har ført til både knapphet på arbeidskraft og mindre elastisk etterspørsel, og dermed også sterk prisvekst. Slike episoder har ofte vært knyttet til langvarige kriger, der stater har finansiert store militærutgifter ved å trykke penger. Det har vært vanskelig å ta inn økte skatter, og staten har da gjerne latt sentralbanken trykke penger som er blitt brukt til å betale for de økte utgiftene. Trykking av penger har også blitt brukt til å nedbetale høy offentlig gjeld, i mange tilfeller etter en krig. I slike perioder har krigen ført til lavere produksjon, samtidig som økt pengemengde og økte offentlige utgifter har ført til økt samlet etterspørsel. Dermed har det blitt et kraftig etterspørselsoverskudd, der varemangel har gjort det lett for bedriftene å heve prisene uten at salget har gått ned. Det som populært gjerne omtales som at staten finansierer deler av sine utgifter ved å la sentralbanken trykke penger, kan mer formelt sees på som at staten låner penger i sentralbanken. Sett fra statens eller de politiske myndigheters side, kan dette fremstå som meget gunstig. Dersom staten skal finansiere sine utgifter ved å låne fra private aktører, må staten betale renter på lånene. Men hvis de politiske myndigheter kontrollerer sentralbanken, kan rentebetalinger til sentralbanken bare finansieres med nye lån. I boks 8.2 kan du lese om hvordan den tyske stat finansierte krigserstatninger i etterkant av den første verdenskrigen ved å låne i sentralbanken, og hvilke konsekvenser dette hadde. 11

12 Boks 8.2 Tysk hyperinflasjon Etter første verdenskrig, der Tyskland tapte mot blant annet England og Frankrike, var de tyske statsfinansene i dårlig forfatning. Staten hadde lånt store summer for å finansiere utgiftene til krigen, og nå måtte den i tillegg betale store erstatningsbeløp til de landene som vant. For å klare alt dette lånte den tyske staten penger av den tyske sentralbanken, som svarte med å øke farten på seddelpressen. Erstatningsbeløpet skulle betales i utenlandsk valuta, og etter hvert som valutakursen på de tyske markene svekket seg, måtte Tyskland trykke stadig flere mark for å kjøpe tilstrekkelig utenlandsk valuta. En økende pengemengde førte nå til en betydelig økning i den samlede etterspørselen, som dermed langt oversteg det som ble produsert i landet, dvs. det samlede tilbudet. Svakere valutakurs og betydelig etterspørselsoverskudd førte til at prisene økte raskt. Mot slutten av den tyske hyperinflasjonen (en inflasjon som overstiger 50 prosent vekst per måned, kalles hyperinflasjon) steg prisene med 16 prosent per dag, noe som tilsvarer en tidobling på 16 dager. Noen bedrifter utbetalte lønninger opptil flere ganger per dag, slik at arbeiderne kunne bruke pengene før de mistet sin verdi. Hyperinflasjonen endte i en økonomisk krise som igjen var noe av bakgrunnen for at nazistene og Hitler senere kom til makten i Tyskland. Etter 2. verdenskrig er likevel slike episoder der en kraftig økning offentlige utgifter finansieres gjennom sentralbanken, lite aktuelle i industrilandene. Som vi skal se mer på senere i kapitlet, har sentralbankene i de fleste industriland fått betydelig selvstendighet overfor de politiske myndigheter, og de har fått en klarere målsetting om å holde inflasjonen lav. For å unngå at statlige lån i sentralbanken fører til perioder med høy inflasjon, har de fleste land, også Norge, gjennomført lovgivning som begrenser statens mulighet til å låne i sentralbanken. Sentralbankene kan kjøpe og selge statsobligasjoner i markedet, fordi dette kan være en måte å styre størrelsen av pengemengden. Men sentralbanken kan ikke kjøpe statsobligasjoner når de utstedes, og dermed bidra til nye statlige lån på denne måten. I moderne tid bør derfor den sterke sammenhengen mellom pengemengdevekst og prisnivå sees på som en følge at folk ønsker å ha mer penger når prisnivået øker. Hvis du vanligvis pleier å ha 500 kroner i lommeboka, og prisene så stiger til det dobbelte, virker det rimelig at du ville ønske å ha 1000 kroner i lommeboka. I et vedlegg til kapitlet drøfter vi hva som bestemmer hvor stor del av sin formue husholdninger og bedrifter ønsker å ha i penger, under overskriften etterspørselen etter penger. Siden sentralbanken lar publikum få de pengene de ønsker seg, og styrer økonomien gjennom rentenivået istedenfor, vil en økning i pengeetterspørselen slå ut i økt pengemengde. I etterkant av finanskrisen har beholdningen av sentralbankpenger økt kraftig i mange land, som USA, Storbritannia og Eurosonen. Denne økningen skyldes at private banker etter finanskrisen har ønsket å ha mye større reserver i sentralbanken enn tidligere, dvs. at etterspørselen etter sentralbankpenger økte. Økningen i sentralbankpenger har dels skjedd ved at sentralbankene har lånt ut penger til private banker, mot pant i verdipapirer, og de 12

13 utlånte pengene kommer da som innskudd for bankene i sentralbankene. I medier og blant økonomiske kommentatorer blir denne økningen i sentralbankpenger gjerne omtalt som at «sentralbankene trykker penger». Dette uttrykket er litt misvisende i den forstand at det ikke er omfanget av sedler og mynt som økes, men bare «elektroniske penger» på bankenes kontoer i sentralbanken. En del økonomer og kommentatorer har hevdet at økningen i sentralbankpenger ville føre til økt inflasjon. Men så langt (våren 2015) har dette ikke skjedd, og det er ikke overraskende. I årene etter finanskrisen har sysselsettingen og kapasitetsutnyttelsen i økonomien vært lav i de fleste industriland, og lønnsveksten har vært lav. Bedriftenes kostnader har derfor økt lite, samtidig som etterspørselen etter produkter er svak. I en slik situasjon er det vanskelig å se for seg at bedriftene skulle starte å heve prisene mer enn tidligere. Økningen i beholdningen av sentralbankpenger må derfor sees på som et uttrykk for at private banker ønsker å ha større reserver i sentralbanken, og det er vanskelig å se at dette innebærer noen risiko for etterspørselspress i økonomien og høy inflasjon i overskuelig fremtid. 13

14 Kostnader ved inflasjon De fleste sentralbanker har lav inflasjon som en hovedmålsetting. Men hvorfor er lav inflasjon så viktig? Hva er kostnadene ved inflasjon? Rent umiddelbart er det kanskje opplagt at høy inflasjon er uheldig. Alt blir jo dyrere, så vi får kjøpt mindre for inntekten vår. Dermed blir levestandarden lavere. Men dette argumentet bygger i stor grad på en misforståelse. Inflasjon fører til at alle priser stiger, også prisen på arbeidskraft, dvs. at lønningene også øker. Uten inflasjon ville også lønningene økte mindre, og dermed ville kjøpekraften til folk flest vært den samme. Med andre ord blir reallønnen vanligvis ikke påvirket av inflasjonen. Riktig nok kan det være noen perioder der prisene på varer som vi importerer (importprisene) stiger mye, slik at prisene i butikkene stiger uten at våre lønninger stiger tilsvarende. Men selv om også slik prisstigning er med når man måler veksten i konsumprisindeksen, er prisstigning som skyldes at noen priser stiger mer enn andre først og fremst en endring i relative priser. Det er noe annet enn det vi tenker på når vi snakker om kostnader ved inflasjon. Hvis prisene på vår import stiger i forhold til prisene på de produkter vi lager, så taper vi på det uansett om det gjennomsnittlige prisnivået stiger eller er konstant. Det er altså ikke inflasjonen som er årsaken til reduksjonen i vår kjøpekraft i dette tilfellet. Derimot kan inflasjon i seg selv påvirke inntektsfordelingen mellom ulike grupper. I mange land med høy inflasjon stiger pensjonene mindre enn prisene, slik at kjøpekraften til pensjonistene avtar. Tilsvarende vil trygdede kunne tape på inflasjon dersom trygden er fastsatt i nominelle beløp, og ikke justeres for økning i prisene. Også arbeidstakere som ikke greier å få hevet lønningene sine i takt med prisveksten, taper på inflasjonen. Inflasjon kan også påvirke avkastningen på å spare, og kostnadene ved å låne. Som vi så i kapittel 3, er det realrenten, dvs. nominell rente minus inflasjonen, som viser hva det egentlig koster å låne penger, og hva som er den reelle avkastningen på sparing. Dersom inflasjonen er høy uten at den nominelle renten stiger like mye, blir realrenten lav. Det vil være til fordel for låntakere, og tilsvarende til ulempe for sparere. Men det er ingen fast sammenheng mellom realrente og inflasjon. Som vi skal se i kapittel 9, vil høyere inflasjon ofte føre til at sentralbanken hever nominell rente mer enn økningen i inflasjonen, slik at realrenten faktisk øker. En viktig kostnad ved inflasjon er at det innebærer at penger fungerer dårligere i sine tre funksjoner som betalingsmiddel, måleenhet for verdi, og verdioppbevaringsmiddel. Ved høy inflasjon, dvs. når prisene på varer og tjenester målt i penger stiger raskt, blir penger mindre egnet til disse formålene. Høy inflasjon innebærer at verdien av pengene faller, målt i hva du kan kjøpe for dem. Penger blir dermed et dårlig verdioppbevaringsmiddel. Ved høy inflasjon vil folk gjerne bruke pengene så raskt som mulig, fordi en får kjøpt mindre for dem dersom en venter med å kjøpe. Hvis inflasjonen blir enda høyere, kan pengene også miste sin betydning som betalingsmiddel. Selgere kan kreve å få betaling i bestemte varer, for eksempel sigaretter, istedenfor å ta imot penger som raskt mister sin verdi. I søramerikanske land med høy inflasjon har mange selgere 14

15 krevd betaling i utenlandsk valuta som dollar, fordi dollaren jo ikke faller i verdi selv om prisene stiger målt i pengeenheten i det søramerikanske landet. Dersom inflasjon er høy, er den også vanligvis ustabil, dvs. den varierer over tid og mellom ulike varer. Dermed blir pengene mindre egnet også som måleenhet for verdi. Hvis du i en situasjon med høy og ustabil inflasjon synes prisen i en butikk er høy, kan det være vanskelig for deg å vite om det bare er denne butikken som har satt en høy pris, eller om prisene har steget mye også andre steder. Da kan det også bli lettere for butikken å heve prisen enda mer, slik at inflasjonen stiger ytterligere. Inflasjon fører dermed til at pengesystemet fungerer dårligere. Siden pengesystemet er en viktig del av moderne økonomier, innebærer høy inflasjon betydelige kostnader for økonomien. En annen kostnad ved inflasjon skyldes samspillet med skattesystemet. Skattesystemet tar vanligvis ikke hensyn til inflasjon. F.eks. er det nominelle renteinntekter og renteutgifter som inngår i beregning av kapitalinntektene, uten hensyn til inflasjonen, selv om realrenten er et riktigere mål på den egentlige kostnaden ved å låne og gevinst ved å spare. Ved høy inflasjon kan dermed skattesystemet innebære kostnader for økonomien, ved å påvirke hva som er lønnsom atferd på en uheldig måte. Økonomer skjelner ofte mellom overraskende og forventet inflasjon. Dersom inflasjonen er jevn og stabil, kan man lettere tilpasse seg til den, og det er grunn til å regne med at f.eks. reallønninger og realrenten blir mindre påvirket. Overraskende inflasjon er det vanskeligere å gardere seg mot, og det vil dermed også ha sterkere virkninger på økonomien, f.eks. på inntektsfordelingen. I ny-keynesiansk teori er en viktig kostnad ved inflasjon knyttet til vridninger i relative priser, ved at inflasjonen innebærer at prisene gradvis må heves. Dermed vil priser som nettopp er blitt hevet være litt for høye sammenlignet med priser som ikke har vært hevet på en stund. Denne kostnaden er imidlertid neppe viktig empirisk sett. Kostnadene ved inflasjon er svært avhengig av hva som skjer med valutakursen. I land med fast valutakurs vil prisstigning som er høyere enn hos handelspartnerne, føre til at konkurranseevnen svekkes. Innenlandske produkter blir dyrere sammenlignet med utenlandske, slik at importen øker og eksporten reduseres. Men med inflasjonsmål og flytende valutakurs, er det ingen fast sammenheng mellom inflasjonen og konkurranseevnen. Hvis Norge har høyere inflasjon enn andre land, kan dette oppveies ved at kronekursen svekkes. I så fall blir ikke norske produkter dyrere for utlendingene, og konkurranseevnen vil ikke bli påvirket. Senere i boka skal vi se mer på sammenhengen mellom inflasjon og kronekurs. Hvor høy kan inflasjonen være før det blir alvorlige kostnader for økonomien? Ulike studier gir forskjellige svar på dette. Noen studier finner at hvis inflasjonen er over prosent i året, kan det innebære betydelige kostnader for samfunnet ved at økonomien fungerer dårligere. Derimot er det mer omdiskutert om for eksempel 5 6 prosent inflasjon innebærer kostnader for økonomien. Når de fleste land forsøker å holde inflasjonen lavere enn dette, 15

16 skyldes det blant annet at en lav inflasjon vanligvis også er mer stabil. En inflasjon på 5 6 prosent eller mer kan lettere øke til høyere nivåer enn en inflasjon som hele tiden holdes på et lavere nivå. Hvis lav inflasjon er bra, hvorfor er ikke null inflasjon enda bedre? Det er ingen sentralbanker i verden som tar sikte på null inflasjon, og det er to hovedårsaker til dette. Den ene årsaken er at sentralbanken ikke kan senke den nominelle renten noe særlig lenger enn til null. Hvis sentralbanken forsøkte seg med en rente på f.eks. minus 2 prosent, dvs. at kundene måtte betale penger for å ha penger i sentralbanken, kunne resultatet blitt en sterk økning i beholdningen av kontanter, som jo har 0 i rente. Denne grensen for hvor lav nominell rente sentralbanken kan sette, har vist seg å være en viktig begrensning på pengepolitikken. I dype lavkonjunkturer ønsker sentralbanken å stimulere økonomien kraftig, og dette må gjøres gjennom å sørge for at realrenten er lav. Men hvis inflasjonen også er lav, f.eks. 0 prosent, kan realrenten, som er nominell rente minus inflasjonen, heller ikke bli lavere enn 0 prosent, siden nominell rente ikke kan senkes under null. Hvis derimot inflasjonen i utgangspunktet var høyere, f.eks. 3 prosent, kunne realrenten senkes til minus 3, slik at økonomien dermed kunne stimuleres mer. I kapittel 7 ser vi mer på problemene som kan oppstå når 0-grensen binder sentralbankens rentesetting. Den andre årsaken til at en viss inflasjon kan være fordelaktig, er at nominelle lønninger gjerne er rigide nedover, ved at det er mekanismer som vanligvis forhindrer at nominelle lønninger blir redusert. En slik mekanisme er at mange arbeidstakere og en del arbeidsgivere synes at kutt i nominelle lønninger er urettferdig, noe som igjen kan føre til at nominelle lønnskutt fører til dårligere arbeidsinnsats og at noen arbeidstakere slutter. En annen mekanisme er at det er den nominelle lønnen som inngår i arbeidskontrakten, slik at det i utgangspunktet er nødvendig for arbeidsgiver å få arbeidstakere eller fagforening til å godta et nominelt lønnskutt dersom det skal gjennomføres. Hvis inflasjonen er svært lav, innebærer nominell lønnsstivhet nedover at det også er vanskelig å redusere reallønnen, og det kan være et problem for bedrifter i økonomiske problemer som har behov for å kutte lønnskostnadene. Hvis inflasjonen var høyere, ville det være lettere å redusere reallønningene til tross for nominell lønnsstivhet nedover. I etterkant av finanskrisen har det blitt klart at lønnsnivået i bl.a. Hellas og Portugal er for høyt sammenlignet med lønnsnivået hos handelspartnerne. Men særlig i Portugal fører nominell lønnsstivhet nedover til at det er vanskelig å forbedre konkurransesituasjonen overfor handelspartnerne. Dersom inflasjonen var noe høyere i andre land, ville det vært lettere for kriseland som Portugal og Hellas å forbedre konkurranseevnen. 16

17 Sentralbank og inflasjonsmål De første sentralbankene i verden ble opprettet på 1600-tallet i Sverige og Storbritannia. Et viktig formål med sentralbankene var å sørge for lån til statsmyndighetene, dvs. til konge/regjering og parlamentet. Norges Bank ble opprettet i 1816, to år etter at vi fikk vår egen grunnlov. Opprinnelig var sentralbankene gjerne private institusjoner, som fikk rett til utstede penger som kunne konverteres, dvs. veksles om, til gull eller sølv. Sentralbankene hadde også ofte betydelig selvstendighet fra staten, med sikte på at dette skulle gi økt tillit til pengesystemet, bl.a. ved at det reduserte risikoen for at staten skulle finansiere sine utgifter ved lån fra sentralbanken. Etter hvert ble sentralbankene i økende grad oppfattet som offentlige institusjoner, og er i de fleste land, inklusiv Norge, formelt overtatt av staten. De fleste sentralbanker mistet også sin uavhengighet, og i etterkant av 2. verdenskrig var sentralbankene i stor grad kontrollert av landets regjering. De siste tiårene har imidlertid sentralbankene i de aller fleste industriland igjen fått stor selvstendighet i gjennomføringen av pengepolitikken. Politikerne har bestemt hva som skal være målet for pengepolitikken, og i Norge og mange andre land har man valgt lav og stabil inflasjon som hovedmålet. Mer presist har Norges Bank fått i oppdrag å styre pengepolitikken med sikte på at inflasjonen skal ligge nær 2,5 prosent i årlig rate. Banken skal også forsøke å bidra til stabilitet i produksjon og sysselsetting i økonomien, og et slik todelt mål, både lav og stabil inflasjon og stabil produksjon, omtales gjerne som et fleksibelt inflasjonsmål. Det er Hovedstyret i Norges Bank som fastsetter styringsrenten og de andre virkemidlene banken kan bruke. Selv om Regjeringen i prinsippet kan instruere Norges Bank, og dermed bestemme hva renten skal være, fremstår dette som lite aktuelt i praksis. Men hvorfor har politikerne i så mange land valgt å delegere en så viktig del av den økonomiske politikken som pengepolitikken er, til en institusjon som i stor grad er uavhengig av de politiske myndigheter? Og hvorfor er det primære målet lav inflasjon? Høy inflasjon er på ingen måte det største problemet en økonomi kan bli utsatt for. Det er flere årsaker til dette. En sentral årsak er som nevnt over at høy inflasjon er skadelig for økonomien. Erfaringene fra og 90-tallet viste også at etter en periode med høy inflasjon, kunne forsøkene på å få inflasjonen ned også innebære betydelige kostnader for økonomien i form av produksjonstap og høyere arbeidsledighet. Samtidig er det i de fleste tilfeller ingen økonomiske gevinster ved å tillate høy inflasjon som drøftet i kapittel 7, er Phillipskurven vertikal på lang sikt, slik at man ikke kan oppnå lavere arbeidsledighet på lang sikt ved å akseptere høy inflasjon. Kostnadene ved høy inflasjon gir likevel ingen god forklaring på hvorfor sentralbanken skal være uavhengig. Her ligger årsakene mer i erfaringene fra 1970-årene, da inflasjonen steg i de fleste vestlige land. Høy etterspørsel kombinert med økte priser på olje og andre råvarer førte til høyere prisvekst på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til økte lønnskrav i mange vestlige land, fordi arbeidere og fagforeninger ønsket å opprettholde reallønnen. Høyere lønninger førte igjen til økte priser, og i de fleste vestlige land førte dette til en såkalt lønnsprisspiral. Sentralbankene gjorde imidlertid i liten grad noen aktiv innsats for å forhindre økningen i inflasjonen. 17

18 I ettertid har økonomer og politikere i stor grad konkludert at sentralbanker bør ha betydelig uavhengighet. Årsaken er knyttet til en mekanisme som i faglitteraturen gjerne omtales som «inflation bias», dvs. en skjevhet i retning av høy inflasjon. Bakgrunnen er at en pengepolitikk for å forhindre høy inflasjon innebærer at sentralbanken må heve renten i gode tider, for å forhindre at press i økonomien fører til høy lønns- og prisvekst. Men høyere rente er gjerne upopulært hos flertallet i befolkningen, dels fordi det gir økte renter på boliglån, og dels fordi høyere rente fører til lavere konsum og investeringer, og dermed demper veksten i økonomien. Hvis politikerne skulle styre pengepolitikken, ville det innebære en betydelig risiko for at de ikke ville heve rentenivået tilstrekkelig i perioder der dette var nødvendig. Ikke minst ville dette innebåret en fare for at renten kunne bli senket i forkant av valg til nasjonalforsamlingen, fordi sannsynligheten for gjenvalg er større dersom lav rente stimulerer økonomien. Etter hvert kunne den lave renten føre til stadig høyere inflasjon, men da ville valget allerede vært over, og det ville være for sent å velge noen andre politikere enn de som var ansvarlig for den økte inflasjonsraten. Seignorage Formelt er en pengeseddel en fordring på sentralbanken. Hvis du har en 100 kr seddel, betyr det egentlig at Norges Bank skylder deg 100 kr. Men det er et lån som er svært gunstig for sentralbanken, fordi lånet ikke gir renter, og det skal aldri betales tilbake. Den økonomiske gevinsten ved å kunne utstede slike evigvarende og rentefrie lån kalles seignorage. Men hvor gunstig er dette for sentralbanken, og for de statlige myndigheter som eier sentralbanken? Her skal vi gi et grovt anslag på hvor den økonomiske gevinsten kan være. Etter hvert som økonomien vokser, øker behovet for penger i økonomien, og sentralbanken kan dermed reelt sett låne ut mer penger som ikke behøver å betales tilbake. Hvis vi antar at pengenes omløpshastighet er konstant, slik at veksten i basispengemengden (sentralbankpenger) er lik veksten i økonomien, har vi at (8.4) M P Y = + M P Y Veksten i pengemengden er dermed lik summen av prisveksten og realveksten i økonomien. Vi er interessert i hvor mye basispengemengden kan vokse hvert år, dvs. M, fordi det er et uttrykk for hvor store nye lån sentralbanken kan ta opp hvert år, uten at det skal betales tilbake. Det er også mest interessant å se på et slikt tall som andel av BNP, slik at vi ikke blir «lurt» av at alle tall egentlig er nokså store sammenlignet med vår egen lille private økonomi., dvs. vi er interessert i M/Y. Vi multipliserer med M på begge av likhetstegnet, og deler på Y på begge sider av likhetstegnet, og får 18

19 (8.5) M M P Y M = + M Y P Y Y M P Y M = + Y P Y Y Hvis vi f.eks. antar at både prisveksten og realveksten i økonomien er 2 prosent, og basispengemengden er 10 prosent av BNP, får vi M (8.6) = (0, , 02) 0,1 = 0, 004, Y Dvs. at den årlige gevinsten M er 0,4 prosent av BNP. Av dette blir den delen som skyldes prisvekst gjerne omtalt som inflasjonsskatt, mens den delen som skyldes at økonomien vokser i faste priser, er knyttet til fordelen ved å kunne utstede penger i en voksende økonomi. I land med dårlig utviklede skattesystemer, kan seignorage ha en viss betydning som inntektskilde for staten. Hvis sentralbanken betaler rente på bankenes innskudd i sentralbanken, slik det gjøres i Norge og en del andre land, blir den økonomiske gevinsten mindre. Hvis renten på bankenes innskudd i sentralbanken er lavere enn det staten kunne lånt til ellers, vil det likevel være en gevinst. 19

20 Hva har du lært? Penger defineres vanligvis som et allment godtatt betalingsmiddel for økonomiske transaksjoner. Det innebærer at de som handler, aksepterer pengene som betalingsmiddel. Penger er egentlig er form for gjeldsbrev eller lån. Dersom du har en 100-lapp, betyr det at sentralbanken i Norge, Norges Bank, skylder deg 100 kroner. Det finnes også mange andre former for gjeldsbrev eller lån i økonomien, som bankinnskudd, banklån, og obligasjoner. De ulike formene for gjeldsbrev kaller vi med en fellesbetegnelse for finansielle aktiva. Finansielle aktiva er verdipapir eller fordring for den som eier papiret, men de er også en tilsvarende forpliktelse (dvs. gjeld) for motparten. Derfor er finansielle aktiva aldri formue for verden som helhet, fordi summen av verdiene er lik summen av forpliktelsene. Realobjekter eller ikke-finansielle aktiva som en bolig, maskin, tomt eller fabrikk, er derimot formue for verden som helhet. Finansielle aktiva som aksjer og obligasjoner regnes ikke som penger, fordi en vanligvis ikke kan bruke disse som betalingsmiddel ved kjøp av varer og tjenester. Penger har tre viktige funksjoner i økonomien. Penger er et betalingsmiddel ved økonomiske transaksjoner. en måleenhet for verdi. et middel til å lagre verdier over tid. I tidligere tider har mangel på penger som betalingsmiddel ofte vært en begrensning på den økonomiske aktiviteten. Økt pengemengde har da ført til økt samlet etterspørsel, og dermed til økt handel og økt økonomisk aktivitet. Etter hvert vil verdien på pengene reduseres, dvs. at prisen på varer og tjenester øker. Det er hensiktsmessig å skille mellom tre hovedformer for penger Sedler og mynt utstedt av sentralbanken, som i omløp i økonomien Bankinnskudd i vanlige banker Private bankers innskudd på konto i sentralbanken Disse tre formene for penger skiller seg fra hverandre dels etter hvordan de brukes, og dels etter hvordan de skapes. Fordi ulike typer penger har ulike formål og styres på ulike måter, bruker økonomer flere ulike definisjoner av pengemengden. Et lands sentralbank er ansvarlig for pengesystemet i landet. Sentralbanken omtales gjerne som «bankenes bank», fordi private banker har konto i sentralbanken. Sentralbankpenger (basispengemengden, M0) er summen av sedler og mynt i omløp i økonomien private bankers innskudd på konto i Norges Bank Bankenes kontoer i sentralbanken er en viktig del av betalingssystemet i økonomien, fordi betalinger som innebærer overføringer mellom ulike banker vanligvis skjer gjennom sentralbankens systemer. 20