I DETTE KAPITLET SKAL DU LÆRE: Hva kan ha ført til en slik situasjon? Diskuter hvilke virkninger det kraftige prisfallet vil få for landet.

Transkript

1 6 Tenk deg en situasjon hvor et land har balanse i utenrikshandelen ett år. a Året etter er det større eksport enn import. Hva kan ha skjedd i landets økonomi? b Et annet land har gått fra balanse i utenrikshandelen til importoverskudd. Hva kan ha ført til en slik situasjon? 7* Nasjonalregnskapet for et land viser følgende tall: BNP = 1200 Konsum = 750 Bruttoinvestering er 200 Eksporten = 400 Importen =? a Finn hvor stor importen er. b Tenk deg at landet er råvareeksportør og prisen på råvaren faller kraftig og eksporten blir halvert. Sett opp de nye verdiene for nasjonalregnskapet. Diskuter hvilke virkninger det kraftige prisfallet vil få for landet. 7 PENGER OG VALUTA Valutakursene svinger! Mange nordmenn drar til Sverige for å handle, fordi en del varer er billigere der. Hvor mye billigere de er, avhenger av valutakursen mellom norske og svenske kroner. Når den norske kronen er sterk, slik at vi får kjøpt mange svenske kroner for våre norske, blir det billig å handle i Sverige. Det var tilfelle høsten Den 10. november 2005 var kursen på svenske kroner lik 80,66, dvs. at vi bare måtte betale 80,66 norske kroner for å få 100 svenske. Fjorten måneder senere, den 10. januar 2007, var bildet endret. Norske kroner hadde svekket seg mot svenske kroner, og vi måtte betale 90,99 norske kroner for å få 100 svenske. Norske kroner hadde dermed svekket seg med 13 prosent på de månedene som var gått. Hvis du dro til Sverige for å handle i januar 2007, fikk du altså omtrent 13 prosent mindre for pengene enn det du ville fått fjorten måneder tidligere. Tenk deg at du kommer til en butikk der prisene i utgangspunktet er veldig lave, men der det står på et skilt at det legges til 13 prosent på prisene i kassen! For de som drar til Sverige for å handle, er det dumt når den norske kronen svekker seg, slik at det blir dyrere å handle i Sverige. De som eier butikker på den norske siden av grensen, er derimot mer fornøyde. Når det blir dyrere å handle i Sverige, vil færre dra dit. Dermed øker salget på den norske siden av grensen. I DETTE KAPITLET SKAL DU LÆRE: Hva penger egentlig er, og hvilke funksjoner de har Hva fast og flytende valutakurs er Hvorfor renten påvirker valutakursen Hvorfor valutakursen svinger og hvordan en endring i valutakursen påvirker norsk økonomi N A SJONA LRE G N SKAPET OG NORSK ØKONOMI 7 PENGER OG VALUTA

2 Penger er et betalingsmiddel, et målemiddel for priser og et verdioppbevaringsmiddel. Penger har tre funksjoner i økonomien. Penger er et betalingsmiddel ved økonomiske transaksjoner et målemiddel for priser, som gjør det lett å verdsette ulike varer og tjenester mot hverandre et verdioppbevaringsmiddel, som gjør at en ikke behøver å bruke inntekten sin med en gang en har mottatt den Hva er penger? Penger er gyldig betalingsmiddel for økonomiske transaksjoner. Penger defineres vanligvis som et gyldig betalingsmiddel for økonomiske transaksjoner. Det innebærer at de som handler, aksepterer pengene som betalingsmiddel. I Norge er mynter og sedler utstedt av sentralbanken, Norges Bank. Ut fra den definisjonen at penger er et gyldig betalingsmiddel, regner økonomer også bankinnskudd for penger. Dersom du har 1500 kroner på en bankkonto og et bankkort til kontoen, er det de fleste steder like lett for deg å handle med dette bankinnskuddet som det er å handle med 1500 kroner i kontanter. Andre verdipapirer, som aksjer og obligasjoner, er ikke penger. Aksjer og obligasjoner kan selges på børsen, men en kan vanligvis ikke bruke aksjer eller obligasjoner som betalingsmiddel når en kjøper varer og tjenester. (Hva aksjer og obligasjoner er, skal vi gå nærmere inn på i kapittel 10.) I et samfunn uten penger må handel foregå ved bytte av varer eller tjenester. For å få tak i en sykkel kunne du for eksempel byttet ved at du jobbet en uke i sykkelbutikken. Men byttehandel er svært tungvint, for det krever at begge parter har noe som den andre parten ønsker. Derfor har de fleste samfunn Både sedler og bankkort regnes som penger. hatt en eller annen form for penger. Historisk har en gjerne brukt varer med egenverdi, som kyr, kameler eller salt, som penger. Etter hvert ble mynter av edle metaller som gull, sølv og kobber den vanlige formen for penger. Da papirpenger kom i bruk, blant annet i Kina på 600-tallet e.kr. og i Europa 1000 år senere, var verdien av papirsedlene knyttet til myntverdien, ved at papirseddelen innebar et løfte om at den kunne veksles om til en viss mengde mynter, i metaller som sølv eller gull. Moderne penger kan ikke innløses. Du kan ikke gå til Norges Bank med en hundrekroneseddel og kreve å få den innløst i gull. Moderne penger har sin verdi på grunnlag av offentlig regulering, ved at du vet at du kan kjøpe noe for dem. I Norge sier sentralbankloven at penger er tvungent betalingsmiddel, dvs. at en kan ikke nekte å ta imot penger i en handel. Pengemengden tilsvarer de verdier husholdninger og bedrifter har i penger, dvs. i sedler, mynt og bankinnskudd. Inflasjon er vedvarende stigning i prisnivået PENGER OG GUDBRAND I LIA Du har kanskje hørt eventyret om Gudbrand i Lia, som skulle til byen for å selge en ku. Det viste seg vanskelig å få penger for kua, så Gudbrand byttet i stedet kua mot en hest. Senere ble hesten byttet mot en gris og grisen byttet mot en geit. Til slutt endte Gudbrand opp med å bytte en hane mot et godt måltid mat. De fleste av oss tenker nok på Gudbrand som en enkel sjel, som ikke var noen god handelsmann. Men når du skal lære samfunnsøkonomi, derimot, er historien om Gudbrand et godt eksempel på hvor vanskelig det er å drive handel dersom en ikke bruker penger som målemiddel for priser, men bytter vare mot vare. Pengemengden Renten er prisen på penger. Hvis du ønsker å kjøpe noe, men ikke har penger, kan du vanligvis låne penger i banken. Men som betaling for lånet må du betale renter på det. Pengemengden er hvor mye verdier husholdninger og bedrifter har i penger, dvs. i sedler, mynt og bankinnskudd. Opp til moderne tid har pengemengden vært viktig for omfanget av handel og økonomisk virksomhet. Når pengemengden øker, slik det for eksempel skjedde da Spania fikk tak i mye gull fra Sør-Amerika for 500 år siden, kan folk bruke den økte pengemengden til å kjøpe flere varer og tjenester. Dermed øker den samlede etterspørselen, noe som fører til økt handel og økt økonomisk aktivitet. Hvis pengemengden øker mye, vil etterspørselen etter varer og tjenester øke så mye at tilbudet ikke kan holde tritt. Folk ønsker rett og slett å kjøpe mer enn det tilbyderne har å selge. Da vil prisene stige. Når prisene stiger, betyr det at pengene blir mindre verdt, dvs. at en får kjøpt mindre for pengene enn en fikk tidligere. Dermed vil tilbyderne kreve enda flere penger for å selge sine varer, slik at prisene stiger enda mer. Da Spania hentet mye gull fra Sør-Amerika, førte dette etter hvert til at prisene steg veldig mye. En slik vedvarende, høy prisstigning kalles inflasjon, og dette emnet skal vi drøfte nærmere i neste kapittel. For å forhindre at prisene stiger mye, må sentralbanken forhindre at pengemengden øker så mye at den samlede etterspørselen blir for høy. Tidligere gjorde bankene det ved å aktivt styre pengemengden. Nå er denne sammenhengen blitt annerledes. Pengepolitikken styres ikke lenger gjennom mengden av penger, men ved hjelp av renten. Renten er prisen på penger. Dersom du ikke har penger til å kjøpe det du trenger nå, kan du låne i banken, slik at du likevel kan kjøpe det. Men det er ikke gratis å låne penger. I tillegg til å betale pengene tilbake må du også betale renter på lånet. Folk flest kan dermed få så mye penger som de vil ha, eller som banken er villig til å låne dem, men på den betingelse at de betaler pengene tilbake. Som vi skal gå nærmere inn på i kapittel 9, fører lavere rente vanligvis til at husholdningene bruker mer penger de låner mer, kjøper mer, og sparer mindre. Dermed øker omfanget av handel og økonomisk virksomhet. Men dersom renten er for lav, slik at etterspørselen blir for høy, vil dette også føre til at prisene stiger mye, dvs. at det blir høy inflasjon PENGE R O G VA LUTA PENGER OG VALUTA

3 Penger og inflasjon Valuta og valutakurs Høy inflasjon innebærer at penger blir mindre egnet til sine tre funksjoner som betalingsmiddel, målemiddel og verdioppbevaringsmiddel. Ovenfor har vi sagt at penger har tre funksjoner eller formål: å være betalingsmiddel, målemiddel for priser, og verdioppbevaringsmiddel. Ved høy inflasjon, dvs. når prisene på varer og tjenester målt i penger stiger raskt, blir penger mindre egnet til disse formålene. Høy inflasjon innebærer at verdien av pengene faller, målt i hva du kan kjøpe for dem. Penger blir dermed et dårlig verdioppbevaringsmiddel. Ved høy inflasjon vil folk gjerne bruke pengene så raskt som mulig, fordi en får kjøpt mindre for dem dersom en venter med å kjøpe. Hvis inflasjonen blir enda høyere, kan pengene også miste sin betydning som betalingsmiddel. Selgere kan kreve å få betaling i bestemte varer, for eksempel sigaretter, istedenfor å ta imot penger som raskt mister sin verdi. I søramerikanske land med høy inflasjon har mange selgere krevd betaling i utenlandsk valuta som dollar, fordi dollaren jo ikke faller i verdi selv om prisene stiger målt i pengeenheten i det søramerikanske landet. Dersom inflasjon er høy, er den også vanligvis ustabil, dvs. den varierer over tid og mellom ulike varer. Dermed blir pengene mindre egnet også som målemiddel for pris. Hvis du i en situasjon med høy og ustabil inflasjon synes prisen i en butikk er høy, kan det være vanskelig for deg å vite om det bare er denne butikken som har satt en høy pris, eller om prisene har steget mye også andre steder. Inflasjon fører dermed til at pengesystemet fungerer dårligere. Siden pengesystemet er en viktig del av moderne økonomier, innebærer høy inflasjon betydelige kostnader for økonomien. Hyperinflasjonen førte til at enorme bunker med pengesedler nærmest ble verdiløse. TYSK HYPERINFLASJON Etter første verdenskrig, der Tyskland tapte mot blant annet England og Frankrike, var de tyske statsfinansene i dårlig forfatning. Staten hadde lånt store summer for å finansiere utgiftene til krigen, og nå måtte den i tillegg betale store erstatningsbeløp til de landene som vant. For å klare alt dette lånte den tyske staten penger av den tyske sentralbanken, som svarte med å øke farten på seddelpressen. En økende pengemengde førte nå til en betydelig økning i den samlede etterspørselen, som dermed langt oversteg det som ble produsert i landet, dvs. det samlede tilbudet. Resultatet var at prisene økte raskt. Mot slutten av den tyske hyperinflasjonen (en inflasjon som overstiger 50 prosent vekst per måned, kalles hyperinflasjon) steg prisene med 16 prosent per dag, noe som tilsvarer en tidobling på 16 dager. Noen bedrifter utbetalte lønninger opptil flere ganger per dag, slik at arbeiderne kunne bruke pengene før de mistet sin verdi. Hyperinflasjonen endte i en økonomisk krise som igjen var noe av bakgrunnen for at nazistene og Hitler senere kom til makten i Tyskland. Penger fra et annet land kalles valuta. Valutakursen er prisen på pengene i andre land målt i norske kroner. Når kronekursen stiger, slik at kronen blir mer verdt, sier vi at kronen appresieres eller styrkes. Når kronekursen synker, sier vi at kronen depresieres eller svekkes. Den effektive importveide valutakursen (I-44) viser hvor mye en må betale for en vektet samling valutaer fra 44 ulike land. De fleste land har sin egen pengeenhet. Norge har norske kroner, Sverige har svenske kroner, og USA har dollar. Noen land har også valgt å ha en felles pengeenhet, som deltakerne i den europeiske monetære union, EMU, som har valgt euro. Vi kaller penger fra et annet land for valuta. Valutakursen er prisen på pengene i et annet land (dvs. valuta) målt i vår pengeenhet. For eksempel måtte vi betale 8,28 kroner for å få en euro den 5. januar Det vil si at valutakursen for norske kroner mot euro da var 8,28. Valutakursene svinger. I januar 2003, fire år tidligere, var valutakursen mot euro 7,33. I januar 2007 måtte vi altså betale mer enn åtte kroner for å få en euro, mot drøye syv kroner i januar Kronen var dermed blitt mindre verdt i forhold til euro. Når valutakursen stiger, for eksempel fra 7,33 til 8,28, slik at kronen blir mindre verdt, sier vi at kronen depresieres, eller at den svekkes. I løpet av disse årene har altså kronen svekket seg med 13 prosent mot euro. Dersom kronen skulle bli mer verdt, slik at vi må betale færre kroner for å kjøpe en euro hvis valutakursen med andre ord reduseres sier vi at kronen appresieres, eller styrkes. Av og til bruker vi ikke valutakursen, men det omvendte forholdet, dvs. hvor mange euro vi må betale dersom vi skal kjøpe en krone. Dette forholdet kalles kronekursen. Den 5. januar 2007 var kronekursen 1/8,28 = 0,121, dvs. at en måtte betale 0,121 euro for å få en krone. Hvis kronekursen stiger, betyr det at vi må betale flere euro for å få en krone, og det innebærer da at kronen blir mer verdt den appresieres. Kursen på kroner mot euro er et eksempel på en bilateral valutakurs, dvs. kursen mellom to valutaer. Bilaterale valutakurser kan ofte gå i ulike retninger. I løpet av 2006 styrket kronen seg mot dollar, samtidig som den svekket seg mot euro. Hvis vi skal vurdere den samlede effekten, dvs. om kronen samlet sett styrket seg eller svekket seg, må vi se på multilaterale valutakurser, dvs. kronens verdi mot mange valutaer. En måte å gjøre De fleste land har sin egen pengeenhet. dette på er å undersøke handelsveide valutakurser, der betydningen av de ulike valutaene avhenger av hvor mye vi handler med hvert land. Den effektive importveide valutakursen som heter I-44, siden 44 land inngår viser hvor mange kroner en må betale for å kjøpe en kurv av ulike valutaer, der betydningen eller vekten for hver valuta avhenger av hvor mye Norge importerer fra land der valutaen er i bruk. Ifølge denne indeksen var kronekursen omtrent stabil i løpet av 2006, fordi svekkelsen mot noen valutaer ble motvirket av styrking mot andre valutaer PENGE R O G VA LUTA PENGER OG VALUTA

4 Fast og flytende valutakurs Fast valutakurs innebærer at Norges Bank kunngjør hva kursen på norske kroner skal være, målt mot en valgt ankervaluta. Ved fast valutakurs må banken kunne intervenere i valutamarkedet, dvs. kjøpe eller selge norske kroner mot valuta. Ved et mål om stabil valutakurs vil sentralbanken vanligvis ikke forhindre at det skjer endringer i valutakursen. Men hvis en endring inntreffer, vil sentralbanken forsøke å få valutakursen tilbake til det ønskede nivået. Flytende valutakurs innebærer at valutakursen bestemmes av tilbud og etterspørsel i valutamarkedet. I flere tiår etter andre verdenskrig hadde Norge fast valutakurs. Fast valutakurs innebærer at Norges Bank kunngjør hva kursen på norske kroner skal være, målt mot en valgt ankervaluta. Fram til 1971 hadde alle de store industrilandene fast valutakurs i forhold til hverandre gjennom Bretton-Woods- systemet, som Norge også deltok i. Fast valutakurs var en stor fordel for internasjonal handel, fordi bedriftene ikke ble utsatt for svingninger i valutakursene. Da Bretton-Woods samarbeidet brøt sammen i 1971, bl.a. på grunn av høy inflasjon i USA, valgte Norge å holde fast valutakurs i forhold til en sammenveining av europeiske valutaer. For å sikre at valutakursen blir slik Norges Bank har annonsert, må banken være villig til å intervenere i valutamarkedet, dvs. kjøpe eller selge norske kroner mot valuta. Hvis kronekursen blir lavere enn det annonserte valutakursmålet, altså hvis kronen blir mindre verdt i forhold til andre valutaer, må banken kjøpe kroner ved å selge andre valutaer. Når den gjør det, øker etterspørselen etter kroner, slik at prisen, altså kronekursen, igjen stiger opp mot målet. Fra 1992 til 2001 var målsettingen for pengepolitikken i Norge at kronekursen skulle være stabil mot europeiske valutaer. Et mål om stabil valutakurs er mindre ambisiøst enn et mål om fast valutakurs, og sentralbanken vil normalt ikke intervenere i valutamarkedet for å holde valutakursen stabil. Dersom mange bedrifter og privatpersoner begynte å selge norske kroner, ville det økte tilbudet av kroner føre til at kronekursen falt. For å motvirke dette ville imidlertid Norges Bank heve renten for at kronekursen skulle stige opp mot målet igjen (hvorfor renten har denne virkningen, kommer vi tilbake til nedenfor). Grunnen til at Norge, i likhet med flere andre land, valgte en mindre ambisiøs målsetting for valutakursen, var at kraftig valutaspekulasjon i desember 1992 førte til at Norges Bank ikke greide å holde kursen på norske kroner fast. Selv om myndighetene har en politikk med fast valutakurs, kan en bestemme seg for å endre den fastsatte kursen. Dersom kursmålet endres slik at krone blir mindre verdt, sier vi at kronen devalueres. Hvis kronen blir mer verdt, heter det revaluering. Devaluering svarer dermed til depresiering ved flytende kurs, mens revaluering svarer til appresiering. I perioden 1978 til 1992 devaluerte Norge seks ganger. Norge har nå flytende valutakurs, dvs. at valutakursen bestemmes av tilbud og etterspørsel i valutamarkedet. Ved flytende valutakurs vil sentralbanken vanligvis ikke intervenere i valutamarkedet for å påvirke kronekursen. Som vi skal se, kan Norges Bank likevel påvirke kronekursen gjennom sin rentesetting. Men banken vil ikke sette renten for å holde valutakursen stabil, slik den gjorde da målet var stabil valutakurs. Som det er gjort nærmere greie for i kapittel 9, har vi nå et inflasjonsmål for pengepolitikken, slik at Norges Bank setter renten med henblikk på at inflasjonen skal ligge nær 2,5 prosent i året. Etterspørsel etter og tilbud av valuta Det er mange aktører som etterspør og tilbyr valuta. Når du skal på ferie til utlandet, må du selge kroner for å få tak i valuta som brukes i det landet du skal til. Du tilbyr altså kroner for salg mot valuta. Norske importører, for eksempel bilforhandlere som selger utenlandske biler i Norge, må selge (dvs. tilby) norske kroner for å få tak i valuta til å kjøpe bilene for. På tilsvarende måte vil norske eksportører som har salgsinntekter i dollar eller euro, etterspørre kroner når de skal veksle om sine inntekter i dollar eller euro til kroner. Høyere rente fører vanligvis til økt etterspørsel etter kroner, slik at kronekursen stiger. Lavere rente fører vanligvis til at kronekursen synker. Kronekursen bestemmes i samspillet mellom tilbudet av og etterspørselen etter kroner. Dersom Norges eksportinntekter øker, slik at norske eksportører får store valutainntekter, som de bruker til å etterspørre kroner, øker etterspørselen etter kroner. Økt etterspørsel etter kroner fører vanligvis til at prisen på kroner, dvs. kronekursen, stiger. FIGUR 7.1 Kronekurs K 2 K 1 TILBUD OG ETTERSPØRSEL ETTER VALUTA A X 1 X 2 Kronekursen bestemmes i samspillet mellom tilbudet og etterspørselen etter kroner. Mekanismene bak dette er altså de samme som de du lærte om i kapittel 2. I figuren ser du hva som skjer hvis etterspørselen øker. Vi får et positivt skifte i etterspørselskurven og prisen på kroner, kronekursen, øker (fra punkt A til punkt B). I boksen «Utlendingers kronekjøp» ser vi et eksempel på en slik situasjon. Renten er en viktig faktor når det gjelder etterspørselen etter og tilbudet av ulike valutaer. Mange bedrifter som driver handel mellom land, har store inntekter og utgifter i ulike valutaer. Disse bedriftene må velge hvilken valuta de ønsker å ha sine penger i. Hvis rentenivået i Norge stiger, får bedriftene høyere renteinntekter ved å ha pengene i norske kroner. Dermed veksler de om beløp de har i dollar eller euro, til kroner. Økt rente på beløp i kroner fører derfor til økt etterspørsel etter kroner, slik at prisen på kroner, dvs. kronekursen, stiger. Renten har også betydning for etterspørselen etter ulike valutaer blant privatfolk. I 2002, da rentenivået i Norge var høyt, valgte en del nordmenn å låne til bolig og andre private formål i japanske yen, siden renten var mye lavere i Japan. For å få norske kroner måtte de norske låntakerne veksle de japanske yenene som de hadde lånt om til kroner. Dermed økte etterspørselen etter norske kroner, noe som også bidro til en appresiering av kronen, dvs. at kronekursen steg. Norges Bank vil derfor påvirke kronekursen gjennom sine rentebeslutninger. Hvis banken hever renten, vil etterspørselen etter kroner vanligvis øke, slik at kronekursen stiger. B E 1 T E 2 Kvantum PENGE R O G VA LUTA PENGER OG VALUTA

5 UTLENDINGERS KRONEKJØP Virkninger av en endring i valutakursen I Utenlandske bankers netto akkumulerte kronekjøp, i milliarder kroner, og kronekursen målt ved I-44 Kronekjøp, milliarder kroner 100 En depresiering av kronen fører til at utenlandske produkter blir dyrere for oss, og at norske produkter blir billigere for utlendingene. En endring i valutakursen har en rekke virkninger for norsk økonomi. Dersom kronen depresieres, dvs. at kronekursen synker, blir utenlandske produkter dyrere for oss. Hvis valutakursen mot euro endres fra 8,30 til 8,50, må vi for eksempel betale 850 norske kroner for en jakke som koster 100 euro, mens vi før depresieringen bare måtte betalt 830 kroner for den. På den annen side blir norske produkter billigere for utlendingene, fordi de må betale færre enheter av sin egen valuta for å dekke en pris som er i norske kroner. En utenlandsk turist som kjøper produkter i Norge, vil betale mindre av sin valuta hvis kronen er depresiert En depresiering av kronen fører normalt til at importen synker og eksporten øker, slik at handelsbalansen styrkes. Når utenlandske produkter blir dyrere for oss, vil det vanligvis føre til at vi kjøper mindre av dem. Dersom det finnes norske alternativer, velger vi kanskje slike produkter isteden, siden de ikke har steget i pris. Depresiering av kronen fører dermed vanligvis til nedgang i importen. Omvendt vil depresieringen innebære at norske produkter blir billigere for utlendingene, slik at de normalt vil kjøpe mer av dem. Dermed øker den norske eksporten. Og økt eksport og redusert import vil vanligvis styrke handelsbalansen, som er lik eksport minus import Vanligvis er det lønnsomt for norske eksportbedrifter at kronen depresieres. Når norske produkter blir billigere for utlendingene, slik at de kjøper mer enn før, vil det økte salget for eksportørene føre til økt lønnsomhet. Norske eksportører som selger til utlandet med priser gitt i utenlandsk valuta, for eksempel olje som selges i dollar, vil motta flere kroner for sine dollarinntekter dersom kronen svekkes mot dollar. Dermed øker lønnsomheten for dem også. okt. 05 des. 05 feb.06 apr. 06 jun. 06 aug. 06 okt.06 Fra februar til juni 2006 kjøpte utenlandske banker store beløp med norske kroner, netto om lag 80 milliarder (rød kurve). Som vi så i figur 7.1 fører økt etterspørsel etter kroner normalt til at kronekursen styrkes. Hva skjedde i 2006? Kurven I 44 (blå kurve) viser den importveide valutakursen. Indeksverdien til I 44 ble satt til 100 i 1995, slik at en verdi på 98 i oktober 2005 betyr at en måtte betale 98 kroner for å kjøpe den samme valutakurv som en måtte betale 100 kroner for i Kronen var derfor to prosent sterkere i oktober 2005 enn den var ti år tidligere. Vi ser at den økte etterspørselen etter kroner fra februar til juni 2006 førte til at kronen styrket seg med ca. fem prosent, fra 94 til 89 målt ved I 44. Men det endte ikke der. Fra august til oktober 2006 solgte de utenlandske bankene nesten like mye kroner, noe som bidro til en kronesvekkelse på syv prosent. Hvorfor kjøpte utlendingene kroner, for siden å selge dem? Våren 2006 trodde de utenlandske bankene at Norges Bank skulle øke renten, og at dette skulle føre til at kronen ble sterkere. Bankene ville være med på å tjene på denne kursstigningen. Men Norges Bank hevet renten mindre enn de utenlandske bankene regnet med, og de startet da å selge kronene igjen. Dermed svekket kronen seg. En depresiering av kronen fører til høyere inflasjon i Norge. En depresiering fører som nevnt til at prisen på importerte produkter stiger, for eksempel at vi må betale flere kroner for utenlandske klær. Og når prisen på noen produkter stiger, øker også den gjennomsnittlige prisveksten. En depresiering av kronen fører dermed til høyere inflasjon i Norge, målt med konsumprisindeksen. Er økningen i prisveksten tilstrekkelig stor, kan resultatet bli at arbeidstakerne krever kompensasjon i form av høyere lønnstillegg. Noen av virkningene av en endring i valutakursen skjer momentant. Dersom kronen har svekket seg den dagen du veksler om kroner til valuta i banken, er det uflaks for deg, for da må du betale flere kroner for valutaen enn dagen før. Andre endringer tar lengre tid. Hvis kronekursen svekkes, vil norske butikker vanligvis ikke endre prisene på de varene de allerede har inne. Derimot vil de trolig heve prisene i kroner når det kommer nye produkter som butikkene har måttet betale for i henhold til den depresierte kronekursen. Ofte kan det derfor ta mange måneder før en endring i kronekursen har særlig virkning på prisene i Norge. Vi ser at en endring i valutakursen har omfattende virkninger på norsk økonomi. Dersom kronen depresieres, vil eksporten vanligvis øke og importen avta, mens lønnsomheten i eksportbedriftene vil bli bedre, samtidig som inflasjonen vil øke. Tilsvarende vil en appresiering av kronen vanligvis føre til lavere eksport, høyere import, lavere lønnsomhet i eksportbedriftene og lavere inflasjon PENGE R O G VA LUTA PENGER OG VALUTA

6 Svingninger i valutakursene Oppsummering Valutakurssikring innebærer at en bedrift kjøper eller selger valuta på termin i samme omfang som de valutainntektene eller valutautgiftene bedriften har. Dermed vil bedriften verken vinne eller tape dersom valutakursen endres. Valutakursene varierer mye. Dollarkursen har ved flere tilfeller endret seg med 40 prosent mot norske kroner i løpet av få år. Kronekursen, målt som gjennomsnitt mot Norges handelspartnere ved den importveide valutakursen I-44 som vi har omtalt ovenfor, styrket seg med 18 prosent fra mai 2000 til januar For bedrifter som handler i disse valutaene, kan dette gi store utslag i lønnsomheten. Svekkes dollarkursen med 10 prosent, vil en bedrift med salgsinntekter i dollar få redusert inntektene i norske kroner med 10 prosent. Hvis overskuddet på forhånd tilsvarte 5 prosent av salgsinntektene, går bedriften fra overskudd til underskudd. For å unngå denne usikkerheten vil de fleste bedrifter som handler i ulike valutaer, sørge for å kurssikre sine inntekter og utgifter. Hvis for eksempel en eksportbedrift har en kontrakt som gir salgsinntekter på dollar om ett år, kan bedriften selge dollar på termin over tolv måneder. Å kjøpe eller selge på termin betyr at valutakursen bestemmes nå, selv om salget først skjer for eksempel om ett år. Dersom dollarkursen endres i løpet av dette året, vil det ikke ha noen betydning for bedriften, fordi den allerede har avtalt hvor mange kroner den vil få for sine dollarinntekter. Hvis du går til Norges Banks nettsider, vil du for eksempel se at terminkursen for euro med levering om seks måneder var 8,17 i desember Det betyr at du da kunne gått til en privat bank (siden Norges Bank ikke handler valuta med privatpersoner) og kjøpt 1000 euro for 8170 kroner, pluss gebyrer o.l., med levering om seks måneder. Mulighetene for kurssikring innebærer at kortsiktige svingninger i valutakursene i de fleste tilfeller ikke skaper særlige problemer for bedrifter som handler internasjonalt. Slik er det ikke for privatpersoner, for her er valutakurssikring vanligvis lite aktuelt. Dersom norske kroner er svake, blir det dyrt for deg å handle i utlandet. Dette vil også påvirke mange bedrifter, for eksempel butikkene nær grensen mellom Norge og Sverige, siden salget her er avhengig av valutakursen mellom norske og svenske kroner. Det er vanskeligere å valutakurssikre seg mot mer langvarige kurssvingninger. Bedriftene vet ikke hvor store inntekter og utgifter de vil ha flere år fram i tiden, og det er derfor vanskeligere å kurssikre dette. Dersom kronekursen styrkes kraftig, slik at det blir dyrere å produsere i Norge, kan norske bedrifter isteden velge å flytte produksjonen ut av landet. Hovedårsaken til at Norge hadde pengepolitikk med et mål om fast eller stabil valutakurs, var å redusere svingningene i valutakursen, bl.a. for å få mer stabile forhold for eksport- og importbedriftene. Men når valutakursen mellom dollar og euro svinger mye, er det umulig for Norge å ha fast valutakurs både mot euro og dollar. Dermed er det også mindre å vinne på å ha fast valutakurs i forhold til en av valutaene. Det er en av grunnene til at Norge har gått over til et inflasjonsmål for pengepolitikken (se kapittel 9), slik at en ikke lenger setter renten for å holde valutakursen stabil. Penger er gyldige betalingsmidler ved økonomiske transaksjoner. Penger har også to andre funksjoner: å være målemiddel for priser og å være verdioppbevaringsmiddel. Renten er prisen på penger. Høy prisstigning, dvs. inflasjon, innebærer at pengene får redusert sin verdi, og at penger fungerer dårligere i sine tre funksjoner. Penger fra et annet land kalles valuta. Valutakursen er prisen på andre lands penger målt i norske kroner. Kronekursen er prisen på norske kroner målt i valuta. Appresiering betyr at kronekursen stiger, slik at vi trenger færre kroner for å kjøpe utenlandsk valuta. Dermed blir kronen mer verdt i forhold til utenlandsk valuta. Depresiering betyr at kronekursen synker. Fast valutakurs innebærer at sentralbanken i vårt tilfelle Norges Bank annonserer hva kursen for norske kroner skal være, målt mot en valgt ankervaluta. Ved fast valutakurs må sentralbanken være villig til å intervenere i valutamarkedet, dvs. kjøpe eller selge kroner mot valuta for å sikre at valutakursen er lik det annonserte målet. En endring i en fast valutakurs slik at kronen blir svakere, kalles devaluering. Hvis kronen blir sterkere, kalles det revaluering. En målsetting om stabil valutakurs innebærer at sentralbanken prøver å holde kursen nær et annonsert mål. Men i motsetning til ved fast valutakurs vil banken normalt ikke intervenere i valutamarkedet for å holde valutakursen nær målet. Hvis kronen blir svakere enn målet, vil sentralbanken vanligvis heve renten for at kronen skal styrkes og bevege seg tilbake mot målet. Flytende valutakurs innebærer at valutakursen bestemmes av tilbud og etterspørsel i valutamarkedet. Sentralbanken vil da normalt ikke intervenere for å påvirke kursen, og den vil heller ikke bruke renten for å oppnå en bestemt valutakurs. En endring i valutakursen har omfattende virkninger på norsk økonomi. Dersom kronen depresieres, vil eksporten vanligvis øke og importen avta, mens lønnsomheten i eksportbedriftene vil bli bedre, samtidig som inflasjonen vil øke. Tilsvarende vil en appresiering av kronen vanligvis føre til lavere eksport, høyere import, lavere lønnsomhet i eksportbedriftene og lavere inflasjon. Valutakurssikring innebærer at en bedrift kjøper eller selger valuta på termin i samme omfang som de valutainntektene eller valutautgiftene bedriften har. Dermed vil bedriften verken vinne eller tape dersom valutakursen endres PENGE R O G VA LUTA PENGER OG VALUTA

7 Repetisjonsoppgaver Arbeidsoppgaver 1 Hva menes med penger? Regnes bankinnskudd som penger? 2 Hvilke funksjoner har penger? 3 Hva menes med at «renten er prisen på penger»? 4 Hva er inflasjon? 5 Hvorfor blir penger mindre egnet til sine formål hvis inflasjonen er høy? 6 Hva er valuta? 7 Forklar hva det vil si at kronen appresieres eller depresieres. 8 Hva vil det si at et land har flytende valuta? 9 Hva vil det si at et land har fast valutakurs? 10 Hvordan bestemmes prisen på valutaen? 11 Hva skjer med inflasjonen i Norge hvis kronen depresieres? 12 Blir importerte produkter billigere eller dyrere for oss hvis kronen appresieres? 13 Er det en fordel eller ulempe for norske eksportbedrifter med en sterk krone? 14 Hvilke tiltak kan myndighetene sette i verk for å påvirke valutaens verdi? 15 Hva kan en bedrift gjøre for å sikre seg mot endringer i valutakursen? 1* Du skal på ferie til England. Du går i banken og finner ut at det koster 11.8 norske kroner for ett britisk pund. a Du har spart opp 2500 kr som du skal ha med deg på turen. Hvor mange pund får du for dette? b Når du kommer tilbake fra ferien har du 12 pund igjen. Disse ønsker du å veksle tilbake til norske kroner. I banken veksler du inn og får 140 norske kroner. Hva var kursen når du kom hjem? c Hadde kronen appresiert eller depresiert mot britisk pund mens du var borte? 2 Du skal på ferie til Danmark. Før ferien går du i banken for å veksle inn til danske kroner. I banken sier de at 100 danske kroner koster 108 norske kroner. a Hva er valutakursen i dette tilfellet? b Hva er kronekursen i dette tilfellet? c Du som studerer samfunnsøkonomi vet at valutakursen varierer over tid. Hvis du tror at norske kroner til appresiere i forhold til danske kroner, burde du da vente med å veksle inn? d Er det en fordel for deg som turist i Danmark at kronen er svak eller sterk i forhold til danske kroner? 3 Hvordan vil høy rente i Norge påvirke verdien av den norske kronen? Tegn et tilbuds- og etterspørselsdiagram som du bruker i forklaringen din. 4 Hvilke konsekvenser får en sterk krone på eksporten og importen? Sett opp en oversikt over hvem som tjener og hvem som taper på at kronen er sterk. Kan du finne eksempler på bedrifter i nærmiljøet som blir påvirket av en sterk krone? 5 Politikere er under stadig press for å bevilge mer penger til sykehus, skoler, veier osv. Fordi staten har begrensede midler må den prioritere. En kunne da tenke seg at staten kunne pålegge sentralbanken å trykke flere penger. Forklar hvorfor dette ville være en dårlig ide PENGE R O G VA LUTA PENGER OG VALUTA

8 6 Drøft hvordan kronens verdi mot andre valutaer kan påvirke sysselsettingen og inflasjonen. 7* Tenk deg at du søker plass på et amerikansk universitet der skolepengene første året er dollar. Dollarkursen er 6,00, og du har satt av norske kroner til skolepengene. Du vet imidlertid ikke om du kommer inn på universitetet, det får du først vite om tre måneder. Skolepengene skal betales om tre måneder (hvis du er heldig å komme inn på skolen). Drøft fordeler og ulemper ved å kjøpe dollar på termin, nå eller om tre måneder. 8 INFLASJON Stigende priser Inflasjon er en vedvarende stigning i prisnivået. De siste årene har veksten i prisene inflasjonen i Norge vært relativt liten. I noen år har inflasjonen vært nede 1 2 prosent i året. Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom ulike typer varer og tjenester. Mens noen tjenester som taxiturer og hårklipp er blitt dyrere, har prisene til og med falt på en del varer. Klær er et eksempel på varer som er blitt billigere. På 1970-tallet var det annerledes. Midt i dette tiåret steg prisene i gjennomsnitt med 10 prosent årlig, noe som innebar at prisene ble doblet i løpet av syv år. Hvorfor blir det inflasjon? Hvorfor var inflasjonen så høy på og 80-tallet, og hvorfor er den så mye lavere nå? Og hvilke problemer innebærer inflasjon for samfunnet? Klær har blitt billigere de siste årene. Mye på grunn av billig import fra Kina. I DETTE KAPITLET SKAL DU LÆRE: Hva konsumprisindeksen er, og hvordan den beregnes Hva reallønn og realrente er Hvilken sammenheng det er mellom arbeidsledighet og inflasjon Hva som er årsakene til inflasjon, og hvilke kostnader inflasjon innebærer PENGE R O G VA LUTA I NFLASJON

9 Konsumprisindeksen (KPI) Hva er inflasjon? Inflasjon er en vedvarende stigning i prisnivået. Et fall i prisene kalles deflasjon. Når noen produkter stiger mer i pris enn andre, sier vi at det har skjedd en endring i de relative prisene. De produktene som stiger mest i pris, er blitt relativt dyrere, mens de som stiger minst, blir relativt billigere. På og 80-tallet steg omtrent alle varer og tjenester kraftig i pris. En slik vedvarende stigning i prisnivået kalles inflasjon. Mens begrepet inflasjon tidligere bare ble brukt for å omtale prisvekst over et visst nivå, la oss si over 4 5 prosent, bruker en nå ordet også om prisvekst på lavere nivåer, for eksempel inflasjon på 1 prosent, og om inflasjon som blir negativ. Negativ inflasjon, dvs. at prisene i gjennomsnitt faller, kalles også deflasjon. Inflasjon innebærer likevel ikke at alle varer stiger like mye i pris. Noen produkter er blitt mye dyrere enn andre. Ett kilo oksestek kostet 1 krone i 1911, mens du nå må betale omtrent 250 kroner, dvs. at det har skjedd en 250-dobling. I det samme tidsrommet er prisen på 1 kg sukker bare blitt 25 ganger så høy, for den har økt fra 56 øre til 14 kroner. En viktig årsak til at sukkerprisen ikke har steget så mye, er at transport er blitt så mye billigere sammenlignet med andre ting, og dette har mye å si for sukker, som fraktes langt. Når noen produkter stiger mer i pris enn andre, sier vi at det har skjedd en endring i de relative prisene. Sukker er blitt relativt billigere, og oksestek er blitt relativt dyrere. Konsumprisindeksen viser prisutviklingen for varer og tjenester som brukes av private husholdninger. Inflasjonen måles med den prosentvise veksten i prisene i løpet av ett år. Siden noen produkter stiger mye mer i pris enn andre, vil målet på prisstigningen avhenge av hvilke produkter en tar med i målingen. Det finnes derfor mange prisindekser, avhengig av hva som er formålet med indeksen. Den viktigste prisindeksen er konsumprisindeksen (KPI), som viser prisutviklingen for varer og tjenester som private husholdninger bruker. Konsumprisindeksen brukes blant annet i lønnsforhandlingene, når en skal se hvor stor lønnsøkning arbeidstakerne må ha for at de skal kunne kjøpe like mye som året før. Når prisene på for eksempel matvarer stiger, må arbeidstakerne få høyere lønn hvis de skal kunne kjøpe like mye som før. Mange festekontrakter, dvs. leie av tomt til bolig eller hytte, sier også at leien skal økes i takt med veksten i konsumprisindeksen. For å beregne KPI må en finne ut hvilke varer og tjenester private husholdninger bruker. Statistisk sentralbyrå gjennomfører derfor forbruksundersøkelser der en spør et stort utvalg husholdninger om hvor mye penger de bruker på ulike produkter. Basert på forbruksundersøkelsen lager byrået en produktkurv, som benyttes til beregningen av KPI. De varene og tjenestene som husholdningene bruker mye penger på, får stor vekt i produktkurven, og vil derfor få stor vekt når en regner ut KPI. Hver måned undersøker Statistisk sentralbyrå prisene på produktene i produktkurven, i et utvalg på over 2000 butikker og bedrifter. Dersom det koster mer enn før å kjøpe produktkurven, sier vi at konsumprisene stiger. La oss se på et enkelt eksempel. Tenk deg at en gjennomsnittlig husholdning i 2005 bare kjøpte to varer, mat og klær, og at utgiftene til forbruk i alt var kroner, fordelt på kroner til mat og kroner til klær. Produktkurven består altså av mat for kroner, og klær for kroner. I 2006 har prisene steget, slik at en husholdning som nå skulle kjøpe den samme produktkurven, dvs. den samme mengden mat og klær, måtte betale kroner for maten og kroner for klærne. Inflasjonen, målt ved den prosentvise veksten i prisene i løpet av ett år, kan da regnes ut på følgende måte: [Bilde av sukker DV436047] pris på produktkurv 2006 pris på produktkurv 2005 pris på produktkurv kr kr 100 = kr 100 = 4 % Den årlige inflasjonen eller inflasjonsraten i eksemplet ovenfor var altså 4 prosent. For å få enklere tall pleier en å lage indekser på en litt annen måte. En velger et basisår og sier at prisen på produktkurven i dette året skal tilsvare 100 i indeksen. Dersom 2005 er basisåret, settes dermed prisnivået på kroner til 100, dvs. at man deler på og multipliserer med 100. Indeksverdien i 2006 blir da Noen varer som for eksempel sukker har steget relativt lite i pris. Fordi transport har blitt billigere har mange varer som må transporteres langt steget lite i pris. pris på produktkurv 2006 pris på produktkurv kr 100 = 100 = kr I N F L A SJON I NFLASJON

10 slik at prisnivået i 2006 blir representert ved verdien 104 i indeksen. Hvis vi regner ut inflasjonen ved å bruke prisnivåene som er gitt ved indeksverdiene, finner vi ut at indeksverdi 2006 indeksverdi = = 4 % indeksverdi Bruk av konsumprisindeksen Som nevnt er lønnsforhandlinger et viktig bruksområde for konsumprisindeksen. La oss se på hvordan dette kan gjøres. Anta at en husholdning i 2005 hadde en lønnsinntekt på kroner. I 2006 hadde lønnen steget til kroner. Den prosentvise veksten i lønnen var altså: Vi får dermed det samme svaret som ovenfor, slik at en like gjerne kan regne ut inflasjonen ved å bruke indeksverdiene. Ved å bruke indeksverdiene blir det også lettere å lese av prisutviklingen gjennom flere år. ( kr kr) kr 100 = 5 % I konsumprisindeksen regner en også ut prisveksten for de ulike varegruppene. Tar vi utgangspunkt i eksemplet vårt, blir den prosentvise prisveksten på mat og klær da henholdsvis Mat: Og klær: kr kr kr 100 = 3 % Reallønnen er lønnen justert i forhold til prisnivået. I talleksemplet som vi så på ovenfor, har prisene steget med 4 prosent. Kan husholdningen kjøpe mer i 2006 enn i 2005? Det viser seg at det er en enkel regneregel som vanligvis er en svært god tilnærming til det korrekte svaret. En finner økningen i hvor mye husholdningen kan kjøpe ved å ta prosentvis vekst i lønnsinntekten minus prosentvis vekst i prisene. I dette tilfellet finner vi derfor at husholdningen kan kjøpe 5 % 4 % = 1 % mer enn de kunne året før. Økonomer bruker gjerne begrepet reallønn om lønnen sett i forhold til prisnivået. Reallønnen viser dermed hvor mye du kan kjøpe for den lønnen du mottar. Mange bruker derfor også begrepet kjøpekraft om reallønnen. For å skjelne mellom reallønnen og den lønnen du får utbetalt, blir lønnen du får utbetalt av og til omtalt som den nominelle lønnen. Regneregelen vi kan bruke for endringen i reallønnen blir dermed kr kr kr 100 = 6 % prosentvis vekst i reallønnen = prosentvis vekst i nominell lønn inflasjonen Vi ser altså at i vårt eksempel har prisen på mat økt mindre enn prisen på klær. Vi kan nå også regne ut den samlede prisveksten ved å ta utgangspunkt i prisveksten for de ulike varegruppene. For den gjennomsnittlige husholdningen gjaldt 2/3 av utgiftene til forbruk mat (siden kr/ kr = 2/3), og 1/3 gjaldt klær (siden kr/ kr = 1/3). Dermed får prisveksten for mat vekten 2/3 ved utregningen, mens prisveksten for klær får vekten 1/3. Vi får da dette regnestykket: prisvekst totalt = prisvekst for mat vekt for mat + prisvekst for klær vekt for klær = 3 % 2/3 + 6 % 1/3 = 2 % + 2 % = 4 % Fortsatt er den samlede prisveksten, dvs. inflasjonen, lik 4 prosent, ellers måtte vi ha regnet feil. Fordelen med å regne ut på denne måten er at den viser hvordan inflasjonen avhenger av prisveksten for de ulike varegruppene, og hvor stor andel av forbruket eller vekt hver varegruppe har. På nettsiden til boka viser vi i mer detalj hvordan Statistisk sentralbyrå beregner konsumprisindeksen. Det er realrenten, dvs. nominell rente minus inflasjonen, som er det riktige målet på hva du tjener ved å spare, eller hva det koster deg å låne. Skillet mellom det nominelle og det reelle (real-) gjelder også renter. Nominell rente er den renten som du får på bankinnskuddene dine, eller den du betaler for lån du har tatt opp. Men hvis prisene stiger, er ikke den nominelle renten et godt mål på hvor mye du tjener på å spare, eller hva det koster å låne. Dersom du for eksempel har 1000 kroner i banken til 2 prosent nominell rente, vil du ha 1020 kroner etter ett år. Men hvis prisene stiger med 3 prosent i løpet av det året, kan du kjøpe mindre for de 1020 kronene enn du kunne kjøpt for 1000 kroner året før. Det riktige målet på hva du tjener på å ha penger i banken, er den nominelle renten korrigert for prisstigningen, som er det vi kaller realrenten. Realrenten = nominell rente inflasjonen I eksemplet ovenfor er den nominelle renten 2 prosent og inflasjonen 3 prosent, og dermed blir realrenten 1 prosent I N F L A SJON I NFLASJON

11 ER KONSUMPRISINDEKSEN FEIL? Hva menes med dette spørsmålet, tenker du kanskje. Kan de ikke regne i Statistisk sentralbyrå? Jo, det kan de, men likevel kan konsumprisindeksen være misvisende. En mulig feilkilde kan gjelde utvalget av produkter som kommer med. Egen bolig er et aktuelt eksempel, for boligprisen er ikke med i KPI. Grunnen er at en bolig er et verdiobjekt som ikke blir mindre verdt ved å brukes. De fleste i Norge bor i en bolig som familien eier, og når boligprisen stiger, betyr det at denne boligen blir mer verdt. Dersom du skal kjøpe en bolig, må du betale mer når boligprisen stiger. Men til gjengjeld vil altså boligen du da eier, også være mer verdt. Det er noe helt annet enn at for eksempel prisen på mat stiger. Når maten er spist opp, er den eneste forskjellen at du har betalt mer enn før. Utgifter til bolig er likevel med i KPI, men de regnes da ut fra hva det koster å leie en bolig, dvs. husleien. Når husleien stiger mindre enn boligprisene, slik de har gjort i gjennom flere år, innebærer dette at KPI stiger mindre enn dersom boligprisene hadde vært inkludert. De fleste økonomer mener at dette tross alt er den Produsentprisindeksen viser prisveksten på de varene og tjenestene som bedriftene kjøper. En annen prisindeks som brukes mye, er produsentprisindeksen. Den viser prisveksten på de varene og tjenestene som bedriftene (produsentene) kjøper. Denne indeksen omfatter blant annet råvarer som metaller, olje, elektrisk kraft osv. Disse prisene vil ofte stige raskere enn konsumprisene, slik at økte produsentpriser kan være et tegn på at konsumprisene også vil stige om en stund. Dette kan være nyttig informasjon for aktører i finansmarkedene, som må spå om hvordan renten vil utvikle seg i framtiden, fordi Norges Bank jo setter renten for å styre veksten i konsumprisene. Årsaker til inflasjon Tilbudsdrevet (kostnadsdrevet) inflasjon er inflasjon som skyldes økning i bedriftenes kostnader. beste måten å beregne konsumprisene på, dvs. uten å ta med boligprisene. Men det står ikke til å nekte at de som skal kjøpe bolig, får økte utgifter når boligprisene stiger, uten at dette altså kommer med i KPI. KPI fanger derfor ikke opp at det blir vanskeligere for unge å etablere seg når boligprisene stiger. En annen mulig feilkilde gjelder kvalitetsendringer og nye produkter. Vanligvis er nye produkter bedre enn gamle prøv bare å sammenligne mobiltelefoner nå med hvordan de var for noen år siden. Hvis de mobiltelefonene som selges i år, koster like mye som de som ble solgt i fjor, samtidig som kvaliteten er blitt mye bedre, betyr det at prisen på mobiltelefoner med uendret kvalitet egentlig er blitt mye lavere. Statistisk sentralbyrå prøver å ta hensyn til slike endringer, men mange økonomer mener at de som beregner konsumprisindeksene, i Norge så vel som i andre land, ikke går langt nok. Dersom en undervurderer kvalitetsforbedringene, innebærer det at noe av prisveksten egentlig skyldes økt kvalitet. Da er den virkelige prisveksten lavere enn den som beregnes. Det kan være mange årsaker til inflasjon. Ofte skjelner en mellom to hovedtyper, tilbudsdrevet og etterspørselsdrevet inflasjon. Tilbudsdrevet eller kostnadsdrevet inflasjon er inflasjon som skyldes en sterk økning i bedriftenes kostnader, for eksempel fordi prisen på olje eller andre råvarer går kraftig opp. Når kostnadene for bedriftene øker, vil bedriften vanligvis sette opp prisene. Når prisene øker, vil arbeidstakerne gjerne forlange høyere lønn for å kunne opprettholde sin kjøpekraft. Dermed øker bedriftenes kostnader ytterligere, og de vil sette opp prisene enda mer. En tilbudsdrevet eller kostnadsdrevet inflasjonsprosess er satt i gang. En slik prosess omtales også som en pris- og lønnsspiral, fordi pris- og lønnsveksten går i nye runder og blir stadig sterkere. Etterspørselsdrevet inflasjon er inflasjon som er drevet fram av sterk økning i den samlede etterspørselen i økonomien. Økte priser på råvarer økte kostnader for bedriftene bedriftene setter opp prisene for å kompensere for økte kostnader arbeidstakerne krever høyere lønn for å opprettholde kjøpekraft enda høyere kostnader for bedriften enda høyere priser osv.. Etterspørselsdrevet inflasjon kan inntreffe hvis etterspørselen i økonomien øker kraftig, utover hva bedriftene kan produsere. Knappheten på varer vil drive opp prisene, uten at dette kommer av økte kostnader. Kraftig etterspørselsvekst kan ofte komme av store offentlige budsjettunderskudd, dvs. at staten har utgifter som er større enn de inntektene den får fra skatter og avgifter. Statens utgifter er viktige for den samlede etterspørselen i økonomien. Jo mer staten kjøper, desto større blir den samlede etterspørselen. Gjennom skatter og avgifter trekker derimot staten inn etterspørsel, for når folk betaler mer i skatter og avgifter, får de mindre som de kan bruke til private formål. Ved et budsjettunderskudd, der statens utgifter er større enn inntektene fra skatter og avgifter, bidrar staten mer til høyere etterspørsel enn det den trekker inn. Store budsjettunderskudd kan derfor føre til at den samlede etterspørselen blir mye større enn det bedriftene kan tilby, og resultatet kan bli at prisene stiger. Vi kan også forklare sammenhengen mellom budsjettunderskudd og prisvekst ved å legge vekt på pengemengden, slik vi gjorde i kapittel 7. Hvis staten dekker et underskudd på statsbudsjettet ved å låne penger i sentralbanken, innebærer det i realiteten at sentralbanken trykker flere penger. Staten vil så betale sine utgifter med de nye pengene som trykkes. En økende pengemengde vil forsterke den økende etterspørselen, og resultatet kan bli priser som øker stadig raskere. I forrige kapittel så vi et dramatisk eksempel på dette fra Tyskland i , da store budsjettunderskudd finansiert gjennom lån i sentralbanken førte til en hyperinflasjon som endte med en alvorlig økonomisk og politisk krise for landet. Tilbudsdrevet og etterspørselsdrevet inflasjon er ofte nært knyttet sammen. Når lønninger og priser øker, øker samtidig inntektene til arbeidstakerne og eierne av bedriftene. Da vil både arbeidstakerne og bedriftene etterspørre mer. Tilsvarende vil en prisvekst som skyldes økt etterspørsel, også øke bedriftenes utgifter til varer og tjenester som de kjøper for å bruke i produksjonen (produktinnsats). Dermed vil bedriftene sette opp prisen ytterligere for å få dekket økningen i kostnadene. Arbeidsledighet og inflasjon Phillips-kurven Phillips-kurven viser sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon. Lav arbeidsledighet gir høy inflasjon, mens høy arbeidsledighet gir lav inflasjon. Inflasjon henger også sammen med svingninger i arbeidsledigheten og økonomien for øvrig. I 1958 påviste den britisk-newzealandske økonomen William Phillips at det var en negativ sammenheng mellom lønnsvekst og arbeidsledighet. Lønnsveksten var høy når arbeidsledigheten var lav, og omvendt. Siden inflasjon er så nær knyttet til lønnsvekst, oppdaget en raskt en tilsvarende negativ sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon, slik det er vist i figur 8.1 nedenfor. Denne negative sammenhengen mellom arbeidsledighet og lønnsvekst, eller inflasjon, kalles gjerne for Phillips-kurven. Hovedforklaringen på den negative sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon ligger i lønnsveksten. Når arbeidsledigheten er lav, vil arbeidstakere og fagforeninger vanligvis forlange store lønnstillegg. Bedriftene aksepterer lettere høy lønnsvekst når I N F L A SJON I NFLASJON

12 ledigheten er lav, fordi det da er kamp om arbeidskraften, og ved å gi økt lønn får de lettere tak i folk. Økte lønninger gir økte kostnader for bedriftene, slik at de hever prisene. Siden arbeidstakerne har fått økt lønn, har de også råd til å betale høyere priser. Situasjonen er omvendt ved høy arbeidsledighet. Da vil arbeidstakere være mer forsiktige med å kreve høy lønn, fordi de er redd for å miste jobben. Videre vil bedriftene være mindre villige til å tilby økt lønn, fordi det uansett er lett å få tak i arbeidskraft. Når lønnsveksten er lav, vil kostnadene for bedriftene øke mindre, og da blir prisveksten også lav. FIGUR 8.1 Inflasjon Lønnsvekst PHILLIPS-KURVEN A Likevektsledigheten er et minimumsnivå for arbeidsledigheten. På lang sikt kan en ikke holde arbeidsledigheten under likevektsledigheten, selv om en tillater høy inflasjon. Dersom inflasjonen stadig øker, innebærer det økende kostnader for samfunnet. Myndighetene blir før eller senere nødt til å stanse inflasjonen. Vanligvis skjer det ved at sentralbanken hever renten kraftig, slik at det blir dyrere å låne og mer lønnsomt å spare. Dermed vil husholdningene redusere sitt forbruk og sine investeringer, og den samlede etterspørselen faller. Bedriftene får solgt mindre, og de vil redusere sin bruk av arbeidskraft. Arbeidsledigheten vil øke, slik at lønnsveksten avtar, og dermed avtar også inflasjonen. Det er nå bred enighet blant økonomer om at en ikke kan oppnå lavere arbeidsledighet på varig basis gjennom å tillate høyere inflasjon. Økonomene mener at det først og fremst er forholdene på arbeidsmarkedet som bestemmer hvor langt ned en kan få arbeidsledigheten på lang sikt. Minimumsnivået for arbeidsledigheten kalles gjerne for likevektsledigheten. I kapittel 13 skal du få lære mer om hvilke faktorer som bestemmer hvor høy likevektsledigheten er. På kort sikt, i noen år, kan arbeidsledigheten ligge under likevektsledigheten, men da vil den lave ledigheten stadig drive inflasjonen oppover. På lang sikt kan en dermed ikke oppnå lavere arbeidsledighet enn det som er likevektsledigheten, selv om en tillater høyere inflasjon. På lang sikt er Phillips-kurven derfor loddrett, se figur 8.2. B FIGUR 8.2 Inflasjon Lønnsvekst LODDRETT PHILLIPS-KURVE PÅ LANG SIKT A C Ledighet Phillips-kurven viser en negativ sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon, der lav arbeidsledighet gir høy inflasjon (punkt A i figuren) og høy ledighet gir lav inflasjon (punkt B i figuren). D B Dersom arbeidsledigheten er svært lav, vil inflasjonen gjerne øke stadig mer. På 1960-tallet trodde de fleste økonomer og politikere at Phillips-kurven lå fast, slik at den var som en meny en kunne velge fra. Hvis regjeringen førte en ekspansiv økonomisk politikk (dvs. reduserte skattene eller økte de offentlige utgiftene), som økte den samlede etterspørselen, kunne den ut fra dette oppnå lav arbeidsledighet. Men prisen for den lave arbeidsledigheten ville være høy inflasjon, slik Phillips-kurven også viser. Alternativt kunne regjeringen føre en strammere politikk, som ga lavere samlet etterspørsel. Dette ville gi høyere arbeidsledighet, men innebar også en fordel ved at inflasjonen ble lavere. Politikerne kunne rett og slett velge mellom lav arbeidsledighet og lav inflasjon, men en kunne ikke få begge deler samtidig. Slik forestilte en seg det. Erfaringene på 1970-tallet viste imidlertid at Phillips-kurven ikke er noen fast meny som regjeringer kan velge fra. Hvis en regjering fører en ekspansiv politikk som holder arbeidsledigheten på et meget lavt nivå, vil lønns- og prisveksten tilta over tid. Kampen om arbeidskraften vil få bedriftene til å øke lønningene stadig raskere, slik at de hele tiden kan betale mer enn andre bedrifter. Inflasjonen blir dermed stadig høyere. En slik situasjon kan ikke vedvare. Ledighet På lang sikt er det ingen sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet. Likevektsledigheten er det ledighetsnivået der den langsiktige Phillips-kurven (den vertikale kurven i figuren) skjærer x-aksen. Det er ikke mulig å holde arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten på varig basis, selv om en lar inflasjonen være høy. I punkt A er arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten. Den lave ledigheten vil føre til at inflasjonen øker. For å forhindre at inflasjonen øker mer og mer, må sentralbanken stramme inn i pengepolitikken. Da øker ledigheten mot likevektsnivået, som i punkt C i figuren. Hvis derimot arbeidsledigheten er høyere enn likevektsledigheten (punkt B i figuren), vil den høye ledigheten bidra til at inflasjonen faller. Da kan sentralbanken senke renten, slik at etterspørselen i økonomien stimuleres. Dermed reduseres arbeidsledigheten, som i punkt D i figuren I N F L A SJON I NFLASJON

13 FIGUR 8.3 Inflasjon 15,0 12,5 10,0 7,5 5,0 2,5 0,0 I figur 8.3 ser vi på sammenhengen mellom inflasjon og arbeidsledighet i Norge fra 1980 til INFLASJON OG ARBEIDSLEDIGHET I NORGE Ledighet 8,0 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 Inflasjon innebærer at penger fungerer dårligere i sine funksjoner som betalingsmiddel, målemiddel for priser, og verdioppbevaringsmiddel. Inflasjon kan føre til at konkurranseevnen svekkes. penger i banken, komme dårlig ut, ved at prisveksten mer enn spiser opp renteinntektene. Det er likevel ikke alltid slik at høy inflasjon fører til lav eller negativ realrente. I noen tilfeller øker den nominelle renten mer enn inflasjonen, og da kan økt inflasjon gi høyere realrente. Fra kapittel 7 vet vi at inflasjon betyr at pengene fungerer dårligere i sine tre funksjoner, som betalingsmiddel, målemiddel for priser, og verdioppbevaringsmiddel. Dersom inflasjonen er høy, for eksempel prosent i året eller mer, kan det innebære betydelige kostnader for samfunnet ved at økonomien fungerer dårligere. Derimot er det vanskelig å vite i hvilken grad for eksempel 5 6 prosent inflasjon innebærer kostnader for økonomien. Når alle land som har innført et inflasjonsmål for pengepolitikken, har valgt et lavere inflasjonsmål enn dette, er det først og fremst fordi en lav inflasjon vanligvis også er mer stabil. En inflasjon på 5 6 prosent eller mer kan lettere øke til høyere nivåer enn en inflasjon som hele tiden holdes på et lavere nivå. Kostnadene ved inflasjon er svært avhengig av hva som skjer med valutakursen. Hvis kursen mellom norske kroner og euro var konstant, samtidig som Norge hadde høyere inflasjon enn eurolandene, ville det innebære at norske produkter steg i pris sett i forhold til produkter laget i eurolandene. Norske produkter ville bli relativt sett dyrere, og produktene i eurolandene relativt sett billigere. Da ville det bli vanskeligere å få solgt norske produkter. Vi sier at vår konkurranseevne overfor utlandet ville bli svekket. Men dersom kronekursen kan endres, er det ingen fast sammenheng mellom inflasjonen og konkurranseevnen. Hvis Norge har høyere inflasjon enn andre land, kan dette oppveies ved at kronekursen svekkes. I så fall blir ikke norske produkter dyrere for utlendingene, og konkurranseevnen vil ikke bli påvirket. Den lave arbeidsledigheten i Norge (blå kurve, måles i prosent langs høyre akse) på begynnelsen og midten av tallet, bidro til rask økning i inflasjonen (den røde kurven, måles i prosent på venstre akse). På slutten av 1980-tallet gikk Norge inn i en kraftig lavkonjunktur, og arbeidsledigheten steg til rekordhøye nivåer. Samtidig falt inflasjonen betydelig gjennom flere år, ned til rundt 2 3 prosent. Vi ser imidlertid også at den lave ledigheten på slutten av tallet, og igjen i 2006, ikke har ført til like høy inflasjon som den en hadde på tallet. Hvorfor gikk det slik? Det får du vite mer om i boksen nedenfor. Kostnader ved inflasjon Inflasjon kan føre til at inntektsfordelingen endres Folk flest liker ikke inflasjon. Mange tror kanskje at inflasjonen fører til at lønningene deres blir stadig mindre verdt, fordi kjøpekraften reduseres når prisene stiger. I de fleste tilfeller er dette en misforståelse. Inflasjonen fører til at alle priser stiger, også prisen på arbeidskraft, dvs. at lønningene også øker. Uten inflasjon ville også lønningene økt mindre, og dermed ville kjøpekraften til folk flest vært den samme. Med andre ord blir reallønnen vanligvis ikke påvirket av inflasjonen. For noen grupper vil likevel ikke inntektene øke i takt med inflasjonen. I mange land med høy inflasjon stiger pensjonene mindre enn prisene, slik at kjøpekraften til pensjonistene avtar. Også arbeidstakere som ikke greier å få hevet lønningene sine i takt med prisveksten, taper på inflasjonen. Høy inflasjon kan derfor endre inntektsfordelingen. Ovenfor har vi skrevet at det er realrenten, dvs. den nominelle renten minus inflasjonen, som viser hva det egentlig koster å låne penger. Dersom inflasjonen er høy uten at den nominelle renten stiger like mye, blir realrenten veldig lav. Hvis en for eksempel låner til en nominell rente på fem prosent mens inflasjonen er åtte prosent, vil den reelle verdien av lånet bli tre prosent mindre for hvert år, selv om man venter med å betale renter og avdrag. Høy inflasjon kan derfor føre til at låntakere får nedbetalt lånene sine raskt. Omvendt vil de som har spart HVORFOR ER INFLASJONEN SÅ MYE LAVERE NÅ ENN PÅ OG 80-TALLET? Den høye inflasjonen på 1970-tallet var felles for de aller fleste vestlige land, og den skyldtes et samspill av flere faktorer. I mange land hadde det bygd seg opp et betydelig etterspørselspress i løpet av 1960-tallet, på grunn av den ekspansive økonomiske politikken som ble ført. Lønns- og prisveksten tiltok, men sakte, fordi bedrifter og arbeidstakere regnet med at inflasjonen fortsatt skulle holde seg lav. Tidlig på 1970-tallet hadde inflasjonen likevel økt betydelig. I 1973 kom det første oljeprissjokket, da de oljeeksporterende landene i OPEC bestemte seg for å begrense produksjonen for å drive opp prisen på olje. Høyere oljepriser førte til at kostnadene for bedriftene økte kraftig, og prisene steg raskt. Arbeidstakere og fagforeninger ville imidlertid ikke akseptere at økte priser slo ut i redusert reallønn, så også lønnskravene økte. Økningen i inflasjonen ble i liten grad møtt med stram pengepolitikk, blant annet fordi sentralbanker og politikere ikke ønsket å forsterke den økningen i arbeidsledigheten som oljeprisøkningen hadde forårsaket. Resultatet ble mange år med høy og varierende inflasjon. Årene med høy inflasjon førte til et sterkt politisk ønske om å få inflasjonen ned. Mange land førte stram pengepolitikk med betydelig økning i arbeidsledigheten for å oppnå det. Lavere oljepris midt på 1980-tallet gjorde det også lettere å oppnå lavere inflasjon. På 1990-tallet la en rekke land om pengepolitikken. Sentralbankene fikk en mer selvstendig rolle, og en la vekt på at pengepolitikkens viktigste oppgave skulle være å forhindre høy inflasjon. Dersom inflasjonen på ny øker, er sentralbankene forpliktet til å svare raskere, ved å heve renten nok til at en unngår at inflasjonen festner seg på et høyt nivå. (Hvordan renten påvirker inflasjonen, skal vi gå inn på i kapittel 9.) En ny lang periode med høy inflasjon, som den vi opplevde på og 80- tallet, virker nå lite sannsynlig. De siste årene er inflasjonen blitt drevet ytterligere ned ved at vi importerer stadig mer fra lavkostland, blant annet Kina. Den billige importen fra lavkostlandene erstatter i stor grad varer som vi tidligere kjøpte dyrere fra andre land, slik at importprisene synker. I noen bransjer har bedre teknologi ført til høy produktivitetsvekst de siste årene, slik at bedriftene kan produsere mer uten å øke antall ansatte. Dette har også bidratt til å holde veksten i kostnader og priser nede I N F L A SJON I NFLASJON

14 Oppsummering Repetisjonsppgaver Inflasjon er en vedvarende stigning i prisnivået. Inflasjonen måles gjerne med veksten i konsumprisindeksen, dvs. veksten i prisene på de varer og tjenester som private husholdninger bruker. Det er Statistisk sentralbyrå som regner ut konsumprisindeksen, og byrået tar da hensyn til hvor stor andel av de totale forbruksutgiftene hvert produkt utgjør for en gjennomsnittlig husholdning. Når noen produkter stiger mer i pris enn andre, eller hvis noen synker i pris mens andre stiger, sier vi at det har skjedd en endring i de relative prisene. Reallønnen er lønnen sett i forhold til prisnivået. Veksten i reallønnen er lik lønnsveksten minus prisveksten. Veksten i reallønnen viser den egentlige forbedringen i arbeidstakernes kjøpekraft. Realrenten er nominell rente minus inflasjon. Realrenten viser den egentlige kostnaden ved å låne og den egentlige inntekten eller avkastningen ved å spare. Tilbudsdrevet (kostnadsdrevet) inflasjon er inflasjon som er forårsaket av en økning i bedriftenes kostnader. Etterspørselsdrevet inflasjon er inflasjon som er drevet fram av en sterk økning i den samlede etterspørselen i økonomien. Stadig økende pengemengde kan være en viktig årsak til etterspørselsvekst og dermed til inflasjon. Phillips-kurven viser at det gjerne er en negativ sammenheng mellom arbeidsledighet og lønnsvekst og inflasjon. Når arbeidsledigheten er lav, vil kamp om arbeidskraften føre til at lønnsveksten blir høy, og dette fører igjen til at inflasjonen blir høy. Dersom arbeidsledigheten er høy, blir lønnsveksten og inflasjonen gjerne lave. Likevektsledigheten er et minimumsnivå for arbeidsledigheten. På lang sikt kan en ikke holde arbeidsledigheten under likevektsledigheten, selv om en tillater høy inflasjon. Den høye inflasjonen på og 80-tallet skyldtes stor etterspørsel kombinert med økte priser på olje og andre råvarer. Økningen i inflasjonen ble i liten grad møtt med stram pengepolitikk, fordi sentralbanker og politikere ikke ønsket å forsterke den økningen i arbeidsledigheten som oljeprisøkningen hadde forårsaket. Resultatet ble mange år med høy og varierende inflasjon. Høy inflasjon kan føre til at inntektsfordelingen endres. Grupper som ikke greier å få hevet sine inntekter i takt med prisveksten, vil få redusert kjøpekraft. Dersom den nominelle renten ikke stiger så mye at det tilsvarer inflasjonen, vil høy inflasjon gjøre det lønnsomt å låne, men mindre lønnsomt å spare. Høy inflasjon gjør at pengene fungerer dårligere i sine funksjoner som betalingsmiddel, målemiddel for priser og som verdioppbevaringsmiddel. Dette kan innebære betydelige kostnader for samfunnet. Hvis valutakursen er fast, vil høyere inflasjon i Norge enn i de landene vi handler med, føre til at norske produkter blir dyrere sammenlignet med produkter fra andre land. Vi sier at konkurranseevnen svekkes. Resultatet kan bli at vi får solgt færre av våre produkter, slik at handelsbalansen svekkes. 1 Hva er inflasjon og deflasjon? 2 Hva er konsumprisindeksen? 3 Hvordan måler en konsumprisindeksen? 4 Hva forstår du med begrepet relative priser? 5 Hvilken nytte kan en ha av konsumprisindeksen? 6 Hvordan kan en regne ut reallønnen? 7 Hva er realrenten? 8 Hva vil det si at kjøpekraften for befolkningen har økt med 2% i løpet av det siste året? 9 Hva vil det si at statistikken går ut fra et basisår? 10 Hvorfor får ulike produkter ulik vekt i utregningen av konsumprisindeksen? 11 Hvordan oppstår tilbudsdrevet eller det vi også kaller kostnadsdrevet inflasjon? 12 Hva er årsaken til etterspørselsdrevet inflasjon? 13 Hva går Phillipskurven ut på? 14 Hvorfor er høy inflasjon et problem? 15 Hvem taper på inflasjon i et land? 16 Nevn årsaker til at inflasjonen har vært så lav i Norge i de senere årene I N F L A SJON I NFLASJON

15 Arbeidsoppgaver 1 Spør noen du kjenner om hva forskjellige varer kostet da de var unge (for eksempel foreldrene eller besteforeldrene dine). Sammenlikn med prisene på de samme produktene i dag. Finner dere noen tendenser for varegrupper som har steget relativt mye eller lite? Pek på hva dere tror kan være årsaken til disse endringene. 2* Tenk deg et land der reallønnen har steget, og valutakursen appresiert. Hvordan vil dette påvirke prisveksten på hårklipp i forhold til prisen på importvarer? 3 En familie hadde i 2006 en samlet inntekt på kr etter skatt. I 2005 hadde den samme familien en samlet inntekt etter skatt på kr. Familien brukte i kr på mat, kr på klær og kr på fritidsaktiviteter. I 2006 var forbruket på kr på mat, kr på klær og kr på fritidsaktiviteter. a Hva var den prosentvise veksten i prisene på «familiens produktkurv» fra 2005 til 2006? b Hvilket av de tre produktene hadde den største prisøkningen? c Hvilket av de tre produktene har størst betydning for den totale prisveksten? d Hva var familiens prosentvise inntektsvekst? e Har denne familien fått økt eller redusert sin kjøpekraft fra 2005 til 2006? Hvor mye? 4 Hvilken nytte har vi av konsumprisindeksen? 5 Hvorfor er ikke boligpriser med i konsumprisindeksen? 6 Hvilke problemer kan en møte på når en skal finne en riktig sammensetning av en produktkurv og sammenlikne den med et tidligere tidspunkt? 7 Drøft hvordan en prissammenlikning 50 år tilbake i tid lar seg gjennomføre, tatt i betraktning at produktkurven vil se helt annerledes ut i dag sammenliknet med for 50 år siden. 8 Redegjør for sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet. Bruk Phillipskurven når du argumenterer. Hvorfor er Phillipskurven loddrett på lang sikt? 9 Hvilke tiltak kan myndighetene sette i verk for å stoppe inflasjonen? 10 Redegjør for hvorfor en på lang sikt ikke kan klare å holde arbeidsledigheten under likevektsnivået, selv om en tillater høy inflasjon. 11 Redegjør for hva som er årsaken til den lave inflasjonen vi har sett i Norge i de senere årene. 12*Oljeprisen har steget kraftig de siste årene. Er denne økningen et eksempel på inflasjon? Hvorfor eller hvorfor ikke? 9 PENGEPOLITIKK Norges Bank påvirker økonomien Høsten 2002 var en kritisk periode i norsk økonomi. Sterk lønnsvekst så ut til å kunne føre til høy inflasjon. For å forhindre dette satte Norges Bank opp styringsrenten til 7 prosent. Det høye rentenivået bidro til at den norske kronen ble kraftig styrket. Sterk lønnsvekst og sterk krone førte til at lønnskostnadene i Norge på to år steg med 16 prosent sammenlignet med våre handelspartnere. Mange bedrifter vurderte å flytte virksomheten ut av landet for å redusere kostnadene, og sysselsettingen i industrien falt. I desember 2002 innledet Norges Bank imidlertid en serie med kutt i renten, inntil renten var nede i 1,75 prosent i mars Lavere rente medvirket til at kronen ble kraftig svekket, slik at kostnadsnivået i Norge sank, sammenliknet med hos våre handelspartnere. Den reduserte renten har også bidratt til sterk vekst i norsk økonomi, gjennom å øke husholdningenes forbruk og øke bedriftenes investeringer. Hva er virkningen av en renteendring? Var det Norges Banks rentekutt som snudde den negative utviklingen i norsk økonomi? Og, i så fall, hvorfor gjorde ikke banken noe før? I DETTE KAPITLET SKAL DU LÆRE: Hva som er formålet med pengepolitikken, og hvordan den virker Hvorfor vi har et inflasjonsmål for pengepolitikken Hvordan Norges Bank kan styre inflasjonen Hvorfor målet ikke er null inflasjon I N F L A SJON PENGEPOLITIKK

16 Inflasjonsmål For å holde inflasjonen nær 2,5 prosent per år bruker Norges Bank styringsrenten som virkemiddel. Vi sier at sentralbanken jobber ut i fra et inflasjonsmål. I mars 2001 besluttet regjeringen at det skulle innføres et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Norges Bank, som er landets sentralbank, fikk i oppdrag å sørge for at inflasjonen ligger nær 2,5 prosent på årsbasis. Som du leste i kapittel 7, innebar denne endringen at den tidligere målsettingen om at valutakursen skulle holdes stabil, ble forlatt. Pengepolitikken skulle nå styres mot innenlandske forhold, først og fremst prisveksten. Norges banks viktigste virkemiddel for å oppfylle inflasjonsmålet, er styringsrenten (foliorenten). Det er hovedstyret i Norges Bank som fastsetter denne. Det blir gjort rentevedtak hver sjette uke å fatte vedtak oftere enn dette regnes ikke som nødvendig. Banken redegjør for sine rentebeslutninger og sine vurderinger av norsk økonomi i forbindelse med rentebeslutningene, og i Pengepolitisk rapport, som kommer ut tre ganger i året. Sentralbanksjef Svein Gjedrem Hvordan virker Norges Banks styringsrente? Renten påvirker inflasjonen gjennom tre kanaler: etterspørselskanalen, valutakurskanalen og forventningskanalen. Norges Banks styringsrente virker gjennom tre kanaler: etterspørselskanalen, valutakurskanalen og forventningskanalen. Felles for disse kanalene er at en endring i styringsrenten må slå ut i en tilsvarende endring i markedsrentene, dvs. de rentene som husholdninger og vanlige bedrifter står overfor. La oss derfor først se på dette. Når Norges Bank setter opp styringsrenten (foliorenten), fører det til at bankenes innskudds- og utlånsrenter øker. Når styringsrenten (foliorenten) går opp, setter bankene opp sine renter. Dette fører til at etterspørselen i økonomien avtar. Arbeidsledigheten går da opp, og det fører til lavere lønnsvekst. Lavere lønnsvekst og lavere samlet etterspørsel holder prisveksten, dvs. inflasjonen, nede. Virkning på innskudds- og utlånsrenter Vanlige banker som DnBNor, Nordea og Hønefoss Sparebank foretar svært mange transaksjoner hver dag. Mange kunder setter inn penger, og mange andre tar ut penger. Hvis en bank en dag får mer penger inn enn det som går ut, kan den låne ut penger til andre banker, i pengemarkedet, eller plassere dem på sin konto i Norges Bank. Tilsvarende kan banker som trenger penger, låne enten i pengemarkedet eller av Norges Bank. Sentralbanken, dvs. Norges Bank, fungerer dermed som «bankenes bank». Siden bankene kan velge mellom å gå ut i pengemarkedet eller til Norges Bank, blir den renten som de må betale på lån i Norges Bank, foliorenten, retningsgivende for rentenivået i pengemarkedet. Foliorenten fungerer dermed som en signalrente i markedet. Dersom Norges Bank setter opp foliorenten, vil renten i pengemarkedet stige. Da blir det dyrere for bankene å låne penger i dette markedet. Når det koster mer for bankene å låne penger, vil de heve renten på sine utlån til oss låntakere. Samtidig vil de også heve renten på innskuddskontoene, dvs. på de pengene som vanlige kunder har satt i banken. Høyere foliorente fører altså til at bankenes innskudds- og utlånsrenter øker. Vi kan nå se på de tre kanalene som en renteendring virker gjennom, og vi begynner med etterspørselskanalen. Etterspørselskanalen Banker som Nordea setter sin rente basert på foliorenten i Norges Bank. De rentene du får på sparekontoen din, eller de rentene du må betale på lånet ditt avhenger altså av hvilket rentenivå Norges Bank setter. Høyere utlånsrenter betyr at det blir dyrere å låne penger. Da vil færre husholdninger ta opp lån til forbruk og boligkjøp, og færre bedrifter vil gjennomføre dyre investeringer som krever at de låner penger. Samtidig gjør høyere rente på bankinnskudd det mer lønnsomt å spare. Dermed vil husholdningene øke sparingen, og på den måten redusere forbruket. Redusert forbruk og reduserte investeringer innebærer at den samlede etterspørselen etter produkter fra bedriftene også avtar. Dermed vil bedriftene redusere produksjonen, og de får behov for færre ansatte. Bedriftene ansetter da færre nye arbeidstakere, og kanskje vil noen av dem også si opp folk. Dermed reduseres sysselsettingen, dvs. at færre mennesker er i jobb. Dette er det samme som at arbeidsledigheten øker, og som vi har nevnt i kapittel 8, fører økt arbeidsledighet vanligvis til at lønnsveksten reduseres. Ved høy arbeidsledighet vil det jo være lettere for arbeidsgiverne å få tak i nok av kvalifisert arbeidskraft uten at de behøver å øke lønningene. Dermed vil bedriftene være mindre villige til å gå med på høy lønnsvekst enn det de er dersom arbeidsledigheten er lav. Lønninger til arbeidstakerne er en viktig del av bedriftenes kostnader. Når lønnsveksten avtar, innebærer det at disse kostnadene ikke øker så raskt. Lavere kostnadsvekst fører så til at bedriftene ikke behøver å øke prisene så mye. Mindre samlet etterspørsel kan også føre til at bedriftene reduserer sine prismarginer, dvs. at de reduserer fortjenesten per vare for å få solgt flere varer. Dermed blir prisveksten lavere, dvs. at inflasjonen reduseres. Det kan ta lang tid før en renteendring fra Norges Bank får effekt på inflasjonen, gjerne 1 2 år. Virkningen på bankenes innskudds- og utlånsrenter kommer vanligvis raskt. Derimot tar det lengre tid før en renteendring slår ut i endret forbruk og endrede investeringer, og enda lengre tid før dette fører til at lønns- og prisveksten forandres PENGE POLITI KK PENGEPOLITIKK

17 Økt rente fører til at etterspørselen etter kroner går opp. Dette fører til at prisen på kroner øker (kronekursen styrkes). Det blir da billigere å importere, og den gjennomsnittlige prisveksten avtar. Valutakurskanalen I kapittel 7 så vi at dersom Norges Bank hever renten, blir det mer lønnsomt å ha penger plassert i norske kroner enn i andre valutaer. En norsk eksportbedrift vil kanskje veksle om penger den har i dollar, til norske kroner, slik at den kan få høyere rente. Dermed øker etterspørselen etter norske kroner. Det fører så til at prisen på kronen stiger, dvs. at kronekursen styrkes. I neste omgang fører sterkere kronekurs til at importprisene reduseres vi trenger jo da færre kroner enn før for å kjøpe for eksempel en vare som koster 5 euro. Siden importerte varer utgjør en betydelig del av konsumprisindeksen, vil lavere importpriser føre til lavere inflasjon i Norge. Sterkere kronekurs vil også føre til at utlendingene må betale mer i sin valuta for å kjøpe norske produkter, dvs. at norske produkter blir dyrere for dem. Dermed vil norsk eksport bli redusert. Dette vil føre til lavere produksjon og sysselsetting i eksportbedriftene, noe som igjen vil føre til høyere arbeidsledighet i økonomien. Dette vil også bidra til lavere inflasjon, som beskrevet over i tilknytning til etterspørselskanalen. FIGUR 9.1 ØKT STYRINGSRENTE VIRKNINGEN AV RENTEN PÅ INFLASJONEN ØKTE MARKEDSRENTER STERKERE KRONEKURS REDUSERTE INFLASJONS- FORVENTNINGER LAVERE IMPORTERT PRISVEKST LAVERE INFLASJON Forventningskanalen Dersom partene i lønnsoppgjørene tror at inflasjonen blir lav i tiden fremover, vil lønnstilleggene bli mindre enn dersom partene tror at inflasjonen vil bli høy. Vi vet at renteendringer påvirker partene i de store lønnsoppgjørene og de som ellers bestemmer over prisutviklingen. Den måten dette foregår på, kalles ofte forventningskanalen. Når fagforeninger og arbeidsgivere forhandler om lønnstillegg, vil det resultatet de kommer fram til, være avhengig av hvor høy de tror inflasjonen vil bli i løpet av året. Dersom de tror at inflasjonen vil bli høy, blir det nødvendig med høy lønnsvekst slik at ikke kjøpekraften til arbeidstakerne, dvs. reallønnen, svekkes. Motsatt vil partene kunne bli enige om små tillegg dersom de tror at inflasjonen blir lav, fordi kjøpekraften da kan øke selv med små lønnstillegg. Hvis Norges Bank hever renten, vet partene at det vanligvis fører til lavere inflasjon. Dermed kan en rentehevning bidra til at lønnsforhandlerne blir enige om en lavere lønnsvekst enn det de ellers ville blitt. Lavere lønnsvekst betyr lavere kostnadsvekst for bedriftene, slik at inflasjonen også blir lavere. En renteøkning kan dermed føre til lavere inflasjon ved å påvirke hva lønnsforhandlerne tror eller forventer når det gjelder den framtidige inflasjonen. Det vil imidlertid virke i motsatt retning hvis høyere rente fører til at arbeidstakerne krever kompensasjon i form av større lønnstillegg. Bedrifter som sjelden endrer prisene, for eksempel de som lager kataloger med produkter og priser, vil også fastsette prisene sine ut fra hva de tror om hvordan andre priser vil øke i tiden framover. Hvis de venter lav inflasjon, vil de øke sine egne priser mindre enn dersom de regner med at inflasjonen blir høy. Synes du dette var vanskelig? I så fall kan du gå til Norges Banks nettsider, under «Pengepolitikk», hvor det blir vist en animasjon om virkningene av renten. Figur 9.1 viser hvordan renten virker på inflasjonen gjennom etterspørselskanalen, valutakurskanalen og forventningskanalen. Økt styringsrente fører til lavere inflasjon gjennom etterspørselskanalen (nederst), valutakurskanalen (øverst) og forventningskanalen (midten). Et viktig formål med å ha et inflasjonsmål for pengepolitikken er å sikre at inflasjonen holdes på et lavt og stabilt nivå. Norges Bank har altså fått i oppdrag å holde inflasjonen på rundt 2,5 prosent per år. Hensikten med inflasjonsmålet er todelt. For det første skal jo, som navnet sier, et slikt mål sikre at inflasjonen ligger på et lavt og stabilt nivå. Selv om kostnadene ved moderat inflasjon ikke er store, gir en lav og stabil inflasjon bedre forhold for økonomisk virksomhet. Og dersom inflasjonen skulle komme ut av kontroll, slik den gjorde i Norge og mange andre land på og 80-tallet, må en kanskje igjennom en lang periode med høy arbeidsledighet og lav produksjon for å få inflasjonen ned igjen. For det andre innebærer et inflasjonsmål vanligvis også en målsetting om stabil utvikling i økonomien. I den forskriften for pengepolitikken som regjeringen fastsatte i 2001, heter det at pengepolitikken også skal «bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting». Inflasjonsmålet har dermed en dobbel målsetting, både lav og stabil inflasjon og LAVERE KONSUM- OG INVESTERINGS- ETTERSPØRSEL Hvorfor har vi et inflasjonsmål? stabilitet i produksjon og sysselsetting ARBEIDSLEDIGHET OPP LØNNSVEKST OG PRISMARGINER NED PENGE POLITI KK PENGEPOLITIKK

18 I en lavkonjunktur med inflasjon som er lavere enn målet, vil sentralbanken senke renten. Da vil inflasjonen øke mot målet, samtidig som økonomien stimuleres og sysselsettingen øker. Et inflasjonsmål innebærer i mange tilfeller at pengepolitikken bidrar til å stabilisere økonomien ved å minske konjunktursvingningene. Pengepolitikken kan ikke brukes til å holde arbeidsledigheten på et lavere nivå enn likevektsledigheten over lengre tid. Vanligvis er det en klar sammenheng mellom disse to formålene. Under en lavkonjunktur, der en lav samlet etterspørsel har ført til høy arbeidsledighet, er også lønnsveksten vanligvis lav, i samsvar med Phillips-kurven, som vi drøftet i kapittel 8. Da er gjerne inflasjonen lavere enn det som er fastsatt som målet for politikken. I en slik situasjon vil en sentralbank med et inflasjonsmål sette lav rente for å få opp inflasjonen. Den lave renten fører til en høyere samlet etterspørsel, slik at produksjonen og sysselsettingen øker mens arbeidsledigheten reduseres. Lavere arbeidsledighet resulterer så i at lønnsveksten øker, og dermed øker inflasjonen. Vi ser altså at i en situasjon der både inflasjonen og sysselsettingen er på et lavt nivå, vil sentralbanken ved å sette ned renten bidra til at både inflasjonen og sysselsettingen øker, slik at begge målene oppfylles. Det tilsvarende gjelder hvis økonomien er i en kraftig høykonjunktur, der en høy samlet etterspørsel har resultert i både høy sysselsetting og høy inflasjon. I denne situasjonen vil sentralbanken sette opp renten for å få inflasjonen ned mot det som er målet. Høyere rente vil etter hvert medføre at den samlede etterspørselen avtar, slik at også produksjonen og sysselsettingen går ned og arbeidsledigheten øker. På grunn av økt arbeidsledighet blir lønnsveksten etter noe tid lavere, og dermed faller også inflasjonen. Vi ser at i dette tilfellet, der både sysselsettingen og inflasjonen lå på et høyt nivå, vil høyere rente bidra til at inflasjonen etter hvert reduseres, samtidig som sysselsettingen reduseres og går mot et mer normalt nivå. I begge tilfeller ser vi altså at den rentepolitikken sentralbanken fører for å nå inflasjonsmålet, bidrar til at aktivitetsnivået i økonomien også stabiliseres, ved at sysselsettingen og arbeidsledigheten vil nærme seg mer normale nivåer. Dermed innebærer rentesettingen at konjunktursvingningene i økonomien blir mindre. Hvorfor kan ikke sentralbanken alltid holde renten lav, for dermed å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet hele tiden? Er det bare fordi banken er blitt pålagt å for-følge et inflasjonsmål, slik at den må prioritere lav inflasjon framfor høy sysselsetting? Svaret på det siste spørsmålet er nei, og svaret på det første er at det ikke er mulig for sentralbanken å holde varig lav arbeidsledighet. Dette følger av det vi skrev om likevektsledighet og Phillips-kurven på lang sikt i kapittel 8. Som det framgikk der, vil inflasjonen stadig øke dersom arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten. Hvis Norges Bank skulle prøve å holde arbeidsledigheten nede på et svært lavt nivå ved å holde lav rente, ville inflasjonen stadig øke. Det ville skape større og større problemer for økonomien. Før eller senere ville myndighetene bli nødt til å stanse inflasjonen, og da ville kostnadene bli betydelige. Pengepolitikken kan derfor ikke brukes til å holde arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten over lengre tid. I kapittel 13 får du vite hvilke faktorer som bestemmer likevektsledigheten. HVORFOR ER IKKE MÅLET KONSTANTE PRISER, DVS. NULL INFLASJON? Hvis lav inflasjon er bra, hvorfor er ikke null inflasjon enda bedre? Det er ingen sentralbanker i verden som tar sikte på null inflasjon, og det er to hovedårsaker til dette. For det første kan et mål om null inflasjon innebære at det blir vanskelig for sentralbanken å stimulere økonomien under en lavkonjunktur. Under en kraftig lavkonjunktur vil sentralbanken gjerne sette ned styringsrenten for at det skal bli billigere å låne penger til forbruk og investering, slik at det blir mer fart i økonomien. Men som du lærte i kapittel 8, er det realrenten, dvs. nominell rente minus inflasjonen, som viser hvor mye en egentlig tjener på å spare eller betaler ved å låne. Dersom en kraftig lavkonjunktur fører til at prisene faller, blir det billigere å kjøpe produkter jo lenger en venter med å kjøpe. Sentralbanken kan dermed ikke forhindre at realrenten blir større enn null, selv om den senker styringsrenten helt ned til null. Høy realrente kan føre til at den samlede etterspørselen i økonomien blir for lav. Men hvis inflasjonen for eksempel er to prosent, kan sentralbanken stimulere økonomien ved å sette styringsrenten til null, slik at realrenten blir minus to prosent. Dermed blir det lønnsomt å låne til forbruk og investeringer, og det blir mer fart i økonomien. Mange økonomer mener at en viktig faktor bak de store økonomiske problemene i Japan gjennom første del av 2000-tallet, skyldes at inflasjonen var mindre enn null, Inflasjonen blir påvirket av mange andre faktorer enn renten, slik at Norges Bank ikke kan styre inflasjonen på kort sikt. slik at sentralbanken ikke kunne stimulere økonomien gjennom å få realrenten mindre enn null. Den andre grunnen til at det faktisk er ønskelig med noe inflasjon, er at dette gjør det lettere for bedriftene å kontrollere lønnskostnadene. Som kjent er det både i Norge og i de fleste andre land vanskelig å få redusert lønningene. En arbeider som tjener 230 kroner i timen, vil naturlig nok ikke uten videre godta en ny lønn på bare 220 kroner per time. I vanskelige tider kan høye lønnskostnader føre til bedriftene istedenfor reduserer antall jobber, slik at arbeidsledigheten øker. Hvis det er litt inflasjon, derimot, vil bedriftene kunne øke sin inntjening ved å heve prisene på de varene som de selger. Dermed vil bedriftene kunne tjene nok til at de ikke behøver å redusere antall jobber, selv om lønningene ikke reduseres. Arbeideren vår vil da fortsatt få utbetalt 230 kroner per time. Kjøpekraften til arbeideren, dvs. reallønnen, vil imidlertid bli redusert. Hvis for eksempel prisene har økt med 2 prosent, vil arbeideren få kjøpt to prosent færre varer enn før for pengene. Vi ser altså at noe inflasjon gjør det mulig for bedriften å forbedre sin økonomiske situasjon. I nedgangstider kan dette være viktig, for dermed kan en unngå at bedriftene må si opp ansatte. På denne bakgrunnen mener mange økonomer at arbeidsledigheten kan stige hvis inflasjonen holdes nær null. Kan Norges Bank styre inflasjonen? Vi har sett at Norges Bank gjennom sin rentesetting kan påvirke inflasjonen og norsk økonomi på flere måter. Likevel kan ikke Norges Bank styre inflasjonen på samme vis som en bilfører kan styre bilen. Inflasjonen blir påvirket av mange andre forhold enn renten. Prisutviklingen i de enkelte markedene, som matvaremarkedet eller markedet for transporttjenester, blir påvirket av tilbuds- og etterspørselsforhold i markedet. Dersom lønningene eller importpriser stiger, vil det trekke inflasjonen opp. På den annen side vil økt produktivitet, for eksempel ved at ny teknologi innebærer at bedriftene trenger færre ansatte enn tidligere, og dermed får lavere kostnader, føre til lavere prisvekst. I tillegg tar det som nevnt lang tid, gjerne 1 2 år, før endringer i renten får full virkning på økonomien. Derfor kan inflasjonen ofte bli forskjellig fra det målet som Norges Bank styrer etter PENGE POLITI KK PENGEPOLITIKK

19 Hvis sentralbanken tror at inflasjonen om 1 2 år vil ligge høyere enn det som er målet, vil banken normalt sette opp renten for å få inflasjonen ned mot målet. Hvis banken derimot tror at inflasjonen blir høyere enn målet, vil den vanligvis senke renten. Hvis rentesettingen skulle ta sikte på å motvirke den kortsiktige variasjonen i inflasjonen, ville det bli nødvendig med store endringer i renten. Hvis for eksempel produktivitetsveksten skulle falle, slik at prisveksten øker, måtte Norges Bank sette renten kraftig opp. Store svingninger i renten er imidlertid uheldig for både låntakere og långivere. Hvis du har et stort lån, vil en rask renteøkning på tre prosent føre til en stor økonomisk belastning for deg. Raske og store renteendringer kan også bidra til ustabilitet i produksjon og sysselsetting. Derfor vil Norges Bank vanligvis endre renten gradvis. I tillegg forsøker banken å være i forkant av utviklingen, ved å sette renten ut fra hva banken tror om utviklingen i årene fremover. Dersom banken gjetter riktig på hvordan inflasjonen utvikler seg, blir det mindre nødvendig med store renteendringer. HVA SKJER MED RENTEN DERSOM VI BRUKER MER OLJEPENGER? Dersom politikerne bruker mer oljepenger gjennom statsbudsjettet, for eksempel ved å ansette flere arbeidstakere i offentlige sektor eller ved å senke skattene, vil samlet etterspørsel i økonomien øke. Dette vil føre til at arbeidsledigheten synker, og etter hvert vil lønnsveksten og prisveksten stige. Siden Norges Bank skal styre inflasjonen mot målet om 2,5 prosent, må banken svare på økt prisvekst med å heve renten. Økt bruk av oljepenger vil derfor føre til at renten blir høyere enn den ellers ville vært. Hvor mye renten øker, avhenger også av hva politikerne bruker pengene på. En økning i offentlig sysselsetting har langt sterkere virkning på norsk økonomi enn for eksempel en økning i u-hjelpen, eller en økning i kjøp av militært utstyr fra utlandet. Siden virkningen på norsk økonomi blir sterkere, vil også økningen i renten bli større. Pengepolitikken i Norge de siste årene Hvis inflasjonen er lav under en høykonjunktur, blir det motstridende hensyn å ta for pengepolitikken. Den lave inflasjonen taler for høy rente, mens sterk vekst taler for lav rente. Som vi så i innledningen førte den høye lønnsveksten i 2002 til at Norges Bank hevet renten til 7 prosent, for å forhindre at inflasjonen ble for høy. Situasjonen utviklet seg imidlertid annerledes enn man hadde trodd. Kronekursen steg kraftig, og den høye renten forsterket kursoppgangen. Samtidig ble inflasjonen mye lavere enn ventet, på grunn av billig import fra lavkostland som Kina, og høy produktivitetsvekst i noen bransjer. Fra desember 2002 senket så Norges Bank igjen renten gjennom en rekke vedtak som brakte den ned til 1,75 prosent i mars Dette bidro til økt vekst i norsk økonomi. I ettertid er det mye som taler for at Norges Bank burde begynt tidligere med å senke renten. Det ville ha svekket kronekursen på et tidligere tidspunkt og ville dermed gitt en høyere inflasjon i årene etterpå, dvs. nærmere målet på 2,5 prosent i året. Men dette var ikke like klart i 2002, da beslutningene ble tatt. Kombinasjonen av lav inflasjon og høy vekst i norsk økonomi i årene har gjort pengepolitikken vanskeligere. Hensynet til lav inflasjon og hensynet til stabilisering av konjunkturene, har trukket i hver sin retning, noe som ikke er normalt. Norges Bank må dermed veie de to hensynene mot hverandre. Banken har valgt å sette en rente som ligger et sted midt imellom hva hvert av de to hensynene skulle tilsi. Renten har vært høyere enn det den lave inflasjonen taler for, men samtidig lavere enn det den sterke høykonjunkturen taler for. At det må treffes vanskelige valg i pengepolitikken, betyr ikke nødvendigvis at situasjonen er vanskelig for norsk økonomi! De siste årene har vi kunnet glede oss over både lav prisvekst og sterk vekst i økonomien. Oppsummering Regjeringen har bestemt at Norge skal ha et inflasjonsmål for pengepolitikken. Derfor setter Norges Bank sin styringsrente foliorenten med sikte på at inflasjonen skal ligge nær 2,5 prosent på årsbasis. Dersom Norges Bank øker styringsrenten, vil bankene øke sine innskudds- og utlånsrenter. Denne renteøkningen vil bidra til lavere inflasjon ved å virke gjennom tre kanaler: etterspørselskanalen, valutakurskanalen og forventningskanalen. Etterspørselskanalen: Når høyere innskudds- og utlånsrenter gjør det dyrere å låne og mer lønnsomt å spare, vil husholdningene redusere forbruket og bedriftene investere mindre. Med mindre forbruk og lavere investeringer faller den samlede etterspørselen. Det fører så til mindre produksjon og lavere sysselsetting, dvs. høyere arbeidsledighet. Høyere arbeidsledighet fører til at lønnsveksten avtar, og da går også prisveksten, dvs. inflasjonen, ned. Valutakurskanalen: Et økt rentenivå i Norge vil få mange bedrifter og privatpersoner til å kjøpe mer av norske kroner ved å selge utenlandsk valuta, for å dra nytte av det høye rentenivået i Norge. Økt etterspørsel etter norske kroner vil styrke kronekursen, noe som igjen fører til at prisene på produkter vi kjøper fra utlandet (importen), blir lavere målt i norske kroner. Dermed avtar den gjennomsnittlige prisveksten, dvs. inflasjonen. Forventningskanalen: Når lønninger og priser bestemmes, vil en gjerne ta hensyn til hvor mye en tror andre lønninger og priser vil stige. Jo mer andre lønninger og priser forventes å stige, jo mer vil en selv øke lønningene og prisene. Ved å heve renten, slik at alle regner med at lønningene og prisene kommer til å stige mindre, kan sentralbanken få de som bestemmer lønningene og prisene til å øke dem mindre. Dermed blir inflasjonen lavere. Inflasjonsmålet innebærer en dobbel målsetting, både lav og stabil inflasjon, og stabilitet i produksjon og sysselsetting. Vanligvis er disse målene sammenfallende, ved at inflasjonen og produksjonen følger hverandre. Inflasjonen er gjerne høy i høykonjunkturer, når produksjon også er høy, og da vil høy rente dempe både inflasjonen og produksjonen. Tilsvarende vil lav rente under en lavkonjunktur, med lav produksjon og lav inflasjon, føre til at både inflasjonen og produksjonen øker. I sto sentralbanken overfor motstridende hensyn i pengepolitikken. Inflasjonen var mye lavere enn det som var målet, og dette talte for at renten skulle holdes lav. Men samtidig var produksjonsveksten og sysselsettingen høy, noe som tilsa høy rente. Norges Bank holdt lav rente gjennom 2005 og første del av 2006, men så ble renten hevet mot et mer vanlig nivå PENGE POLITI KK PENGEPOLITIKK

20 Repetisjonsppgaver Arbeidsoppgaver 1 Hva vil det si at Norges Bank styrer etter inflasjonsmål? Hva er målet for inflasjonen i Norge? 2 Hva er styringsrenten? 3 Gjennom hvilke kanaler påvirker renten inflasjonen? 4 Hva er sammenhengen mellom styringsrenten og markedsrentene i bankene? 5 Hvordan virker en renteøkning på samlet etterspørsel i økonomien? 6 Hvorfor blir det mer attraktivt for utlendinger å plassere pengene sine i Norge hvis renten i Norge er høy? 7 Hva er virkningen av en renteøkning på valutakursen? 8 Hvis partene i lønnsoppgjøret tror at inflasjonen vil øke, hvordan vil det påvirke lønnstilleggene som gis i lønnsoppgjøret 9 Hva er de to målsettingene med et inflasjonsmål? 10 Hva vil sentralbanken vanligvis gjøre dersom inflasjonen er lavere enn inflasjonsmålet? 11 Hva vil skje dersom sentralbanken forsøker å holde arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten på varig basis? 12 Hva er årsakene til at ingen sentralbanker i verden har en målsetting om null inflasjon? 13 Nevn minst to årsaker til at inflasjonen ofte kan bli forskjellig fra det målet som sentralbanken har. 14 Hva blir virkningen på renten dersom det offentlige øker sitt kjøp av varer og tjenester? 1* Hvordan vil en sentralbank med et inflasjonsmål vanligvis reagere dersom a privat forbruk øker b lønnsveksten øker c kronekursen svekkes d prisveksten på importerte varer reduseres? 2 Forklar hvordan styringsrenten påvirker inflasjonen gjennom: a etterspørselskanalen b valutakurskanalen c forventningskanalen 3 Forklar hva som menes med at inflasjonsmålet har en dobbel målsetting. Hva er den vanlige sammenhengen mellom disse to målsettingene? 4 Hvordan kan pengepolitikken bidra til å dempe konjunktursvingningene og stabilisere økonomien? 5* Forklar hvorfor det er vanskelig å føre pengepolitikk dersom inflasjonen er svært lav, samtidig som det er sterk vekst i økonomien. 6 Drøft hvordan folks oppfatninger av fremtiden kan påvirke hvordan enkeltpersoner og bedrifter handler i dag. Stikkord; boligpriser, aksjer, valuta, lønn. 7 Hvorfor er det fordelaktig for et land å ha stabil rente over tid? 8 Drøft sentralbankens problemer med å finne den «riktige» renten. Kom inn på kortsiktige og langsiktige sider ved inflasjon og sysselsetting. 9 Selv om sentralbanken kan justere inflasjonen gjennom styringsrenten er det også andre faktorer som påvirker inflasjonen. Forklar hva som skjer med inflasjonen i følgende situasjoner: a økt import av billige varer fra Kina b det innføres en helt ny teknologi som gjør at mange norske bedrifter kan produsere mer effektivt c arbeidsinnvandringen fra Polen øker 10 Drøft om lavest mulig arbeidsledighet vil være en god målsetting for pengepolitikken PENGE POLITI KK PENGEPOLITIKK