aroline stirret på gjesten sin. Hun klarte knapt å ta inn det hun sa. «Jeg forstår ikke,» sa hun omsider. Anne var ikke overrasket.

Transkript

1

2

3

4 C aroline stirret på gjesten sin. Hun klarte knapt å ta inn det hun sa. «Jeg forstår ikke,» sa hun omsider. Anne var ikke overrasket. Det var mye å fordøye. Hun hadde grublet en stund på hvordan hun best kunne forklare situasjonen, men til slutt var hun kommet frem til at hun bare måtte si det som det var. «Nå vet vi at Deres sønn Edmund var lovlig gift med min datter Sophia før han døde. Så Charles Pope er født innenfor ekteskap, og er faktisk ikke Charles Pope i det hele tatt. Han er Charles Bellasis, eller for å være mer presis, vicomte Bellasis, og den rettmessige arvingen til sin bestefar.» James Trenchard hadde vært sprekkeferdig av glede da han kom hjem tidligere på dagen. I hånden holdt han beviset han hadde ventet på. Advokatene hans hadde registrert ekteskapet, og det var blitt akseptert for behandling i Komiteen for privilegier. Dette siste ville ta litt tid, men advokatene hadde gjennomgått bevisene, og øynet ingen skjær i sjøen. Med andre ord var det ingen grunn til at de skulle holde det hemmelig lenger. Det var Anne som besluttet at de måtte fortelle lady Brockenhurst det med det samme. Så hun hadde gått hjem til henne og påtruffet henne alene. Og nå hadde hun fortalt henne nyheten. Caroline Brockenhurst ble sittende taus mens en million tanker sloss om plassen i hodet hennes. Hadde Edmund virkelig giftet seg uten å fortelle dem det? Og med datteren til Wellingtons proviantleverandør? Først ble hun indignert. Hvordan kunne dette ha gått til? Jenta måtte ha vært en liten villkatt. Hun visste at Sophia hadde vært pen. Carolines søster, hertuginnen, hadde fortalt henne såpass, men i tillegg måtte hun ha vært litt av en renkesmed. Så begynte den større sannheten å synke inn hos henne. Hun og Peregrine hadde en legitim

5 arving. Og en arving som var driftig, talentfull og smart. Naturligvis måtte han straks slutte med handelsvirksomheten, men det ville han nok. Så snart han kjente sakens fakta. Han kunne anvende ferdighetene sine på Lymington, eller på de andre eiendommene deres. Så var det eiendommene i London, som ingen hadde gjort noe særlig med på hundre år eller mer. Det var svært mye han måtte takle. Hun konsentrerte seg om kvinnen foran seg igjen. De var ikke akkurat venner, selv ikke nå, men de var ikke fiender. Til det hadde de delt for mye. «Og han vet ingenting? Charles, mener jeg?» «Ingenting. James ville være helt sikker på at det ikke fantes noen hindringer som kunne ha skuffet ham.» «Jeg forstår. Vel, vi burde sende ham en melding i morgen tidlig. Kom hit på middag i morgen kveld, så kan vi fortelle ham det sammen.» «Hva med lord Brockenhurst? Hvor er han nå?» «På jakt, i Yorkshire. Han kommer tilbake i morgen, det sa han i hvert fall. Jeg skal sende et telegram for å forsikre meg om at han kommer hit og ikke drar videre til Hampshire.» Hun tenkte seg om et øyeblikk. «Hvis Mr. Trenchard lyktes i å få godkjent ekteskapet, hvordan forklarte han datterens etternavn på fødselsattesten?» Anne smilte. «Juridisk sett er alle ektemenn fedre til ethvert barn som er født i løpet av ekteskapet.» «Selv om de er døde?» «Hvis et barn blir født innen ni måneder etter at ektemannen dør, er den juridiske antakelsen at han er faren, uavhengig av om ektefellen har tatt navnet hans, og om han er oppgitt som barnefar i fødselsregisteret eller ikke.» «Kan ikke en ektemann nekte for at han er faren til et

6 barn?» Anne tenkte seg om. «Det må finnes en eller annen mekanisme for det, men i det øyeblikket man kaster et blikk på ansiktet til Charles, kan alle se hvem faren hans var.» «Sant nok.» Og nå begynte endelig en varm glød av lettelse og sann glede å strømme gjennom grevinnen. De hadde en arving som hun allerede satte stor pris på, og han ville snart ha en familie som hun og Peregrine kunne elske. Anne måtte ha tenkt i de samme baner, for plutselig spurte hun: «Hvor er lady Maria? Hva vet hun?» Caroline nikket. «Jeg har fortalt henne at Charles er barnebarnet vårt, siden jeg tenkte at det ville være tilstrekkelig for å lindre raseriet til moren. Faktisk tok jeg feil på det punktet, men det er hva hun vet.» Hun glattet på skjørtene og frydet seg over nyhetene hun kunne formidle til jenta når hun kom tilbake. «Hvor er hun nå?» spurte Anne. «Hos lady Templemore. Broren hennes kom fra Irland i går kveld, og en lakei kom og tilkalte henne i morges. Hun dro dit på middag, delvis for å se ham, og delvis for å be ham hjelpe henne med å overtale moren. Jeg er fristet til å sende en beskjed om at en slik overtalelse ikke lenger er nødvendig, men jeg antar at vi må la det gå sin gang.» Reginald Grey, den sjette jarlen av Templemore, var en prinsippfast mann, selv om han forsvarte sine holdninger med litt mindre lidenskap enn søsteren. Han var kjekk på sin egen måte, og hederlig, om enn kanskje en smule kjedelig. Men han var fryktelig glad i søsteren sin. De hadde opplevd mye sammen, Maria og han, der de satt på

7 huk bak balustraden i toppen av trappen i etasjen med barnerom og lyttet til slagene som ble utkjempet nedenunder, og de urolige årene hadde skapt et bånd mellom dem som ikke ville bli brutt så lett, noe deres mor dystert måtte erkjenne. Familien var samlet i lady Templemores salong, og det var lett å se at stemningen ikke var lystig. «Hvordan går det hjemme?» spurte Maria i et forsøk på å føre samtalen videre. Hun hadde på seg en aftenkjole i lysegrønn silke, med brodert kant på den dype utringningen som fremhevet skuldrene og bysten, selv om virkningen var bortkastet på broren hennes. «Bare bra. Vi har mistet to forpaktere i det siste, men jeg har tatt hånd om jorden deres. Jeg tror jeg dyrker over fire mål på egen hånd. Og jeg har bestemt meg for å gjøre mer ut av biblioteket. Det kommer en mann til meg når jeg kommer tilbake, for å installere nye bokhyller og flytte ned peisen fra det blå soverommet. Jeg tror det blir fint.» Maria fulgte nøye med, som for å vise at hun var en voksen kvinne som tok voksne beslutninger. «Helt sikkert. Pappa ville ha likt den ideen.» «Faren deres leste ikke en bok i hele sitt liv,» sa lady Templemore. «Ikke hvis han kunne unngå det.» Hun reiste seg og flyttet om på Meissen-figurene på peishyllen. Hun gjorde det ikke lett for dem. Reggie Templemore bestemte seg for at det ikke var noe poeng i å unngå temaet lenger. «Jeg har forstått på brevene deres at dere har vært uvenner i det siste.» Lady Templemore flyttet oppmerksomheten fra figurene på peishyllen. «Du har forstått det rett,» sa hun. Maria bestemte seg for å ta tyren ved hornene. «Jeg har møtt mannen jeg vil gifte meg med. Jeg håper det kan

8 skje med din tillatelse og velsignelse. Jeg vil gjerne at du fører meg frem til alteret. Men enten du godkjenner det eller ei, vil jeg ikke gifte meg med noen andre.» Reggie holdt opp håndflatene som for å roe ned en skremt hest. «Hold an,» sa han med et smil, og prøvde å fjerne sinnet fra situasjonen. «Det er ingen grunn til å krangle, ikke så lenge det bare er oss tre her.» «Maria har kastet bort en stor mulighet som ville ha endret livet for oss begge. Hun kan ikke forvente at jeg skal støtte beslutningen hennes.» Corinne satte seg igjen. Hvis tiden for diskusjonen var inne, kunne hun like godt delta i den. Reggie ventet til de brusende fjærene hadde lagt seg. «Jeg kjenner ikke denne mannen, naturligvis. Og det er synd hvis Maria ikke vil ta imot makten hun ble tilbudt for å gjøre gode ting, men jeg kan ikke late som om jeg er lei meg ved tanken på å miste John Bellasis som svoger. Personligheten hans var aldri like tiltrekkende som posisjonen.» «Takk,» sa Maria, som om broren allerede hadde vunnet diskusjonen. «Han likte ikke meg, og jeg likte ikke ham. Noe mer er det ikke å si om den saken.» «Hvorfor godtok du ham da?» spurte moren. «Fordi du fikk meg til å føle at jeg var en dårlig datter hvis jeg ikke gjorde det.» «Der, ja. Skyld på meg. Det gjør du bestandig.» Hun sukket og lenet seg tilbake i stolen. Det var vanskelig å begripe, men lady Templemore hadde en ubehagelig følelse av at alt gled ut av hennes kontroll. Hun hadde håpet at sønnen skulle få søsteren til å ta til fornuft, men det så ut til at han tok parti med Maria fra første stund. «Jeg tror ikke du forstår det, Reggie. Mannen hun har valgt å gifte seg med, er en bastard og

9 en handelsmann.» Det var vanskelig å si hvilket av ordene hun oppfattet som den groveste fornærmelsen. «Sterke ord, mamma.» Reggie var ikke sikker på om han likte retningen denne samtalen tok. «Maria?» Maria var naturligvis ubekvem med dette, siden begge anklagene til moren var sanne, så vidt hun visste. Charles var en bastard, og han var en handelsmann. Hun rettet litt på faktaene da hun svarte, men hun kunne ikke forvandle dem. «Det er sant at han er uekte sønn av en adelsmann, men han er tatt imot og ønsket velkommen av farens familie. Og han er en respektert eier av et bomullsspinneri i Manchester med planer om å utvide og utvikle virksomheten.» Hun ble mer selvsikker etter hvert som hun snakket. «Du vil like ham kjempegodt,» la hun til for sikkerhets skyld. «Det vet jeg at du vil.» I rettferdighetens navn var hun temmelig sikker på at dette var sant. Reggie ble ganske rørt av søsterens iver. Hun mente åpenbart at denne mannen var like vektig som John Bellasis etter livets store målestokk. Han tok seg i å ønske at det skulle være slik. «Kan vi få vite navnet på adelsmannen som er så glad for å ha et uekte barn?» Maria nølte. Hun trodde ikke hun hadde rett til å nevne ekteparet Brockenhurst, ikke uten deres tillatelse. «Faktisk er faren hans død,» sa hun. «Det er besteforeldrene som har ønsket ham velkommen i livet sitt. Men jeg får ikke lov til å si hvem de er ennå.» Corinne ble distrahert da hun så hvor sikker datteren var på at denne hvemsomhelsten kunne betraktes som den forrige beilerens likemann. Hun snudde seg mot dem og trakk på skuldrene. «Men når du sammenlikner ham med John Bellasis» «Mamma.» Selv Reggie begynte å bli lei av morens

10 stahet. «John Bellasis er borte og vil ikke komme tilbake. Vi kan ikke gjenopplive det selv om vi hadde ønsket det.» «Og det ønsker vi ikke!» la Maria til, så høyt som hun bare våget. «Men en handelsmann?» Corinne ville ikke gi seg uten kamp. «For åtte år siden» «Ærlig talt, Maria. Ikke et ord til om ekteparet Stephenson.» «Nei, ikke denne gangen. Jeg ville bare minne deg på at lady Charlotte Bertie giftet seg med John Guest, og han solgte jern.» Maria hadde gjort hjemmeleksene sine. Hun kunne antakelig ramse opp hvert eneste umake par i Londons nyere historie. «De tas imot overalt.» Moren lot seg ikke overvinne så lett. «Mr. Guest var også veldig rik, og medlem av parlamentet. Mr. Pope er ingen av delene.» «Men han kommer til å bli begge deler.» Maria hadde naturligvis ingen anelse om hvorvidt Charles i det hele tatt ønsket å bli parlamentsmedlem, men hun ville i hvert fall ikke la en walisisk jernhandler få overtaket. «Og du sier at besteforeldrene har tatt ham imot, men at faren er død?» Maria tittet nervøst på moren. Hadde hun avslørt for mye? Hadde lady Templemore gjettet tilknytningen til familien Brockenhurst? Hvorfor hadde hun beskrevet det så detaljert? Men før hun rakk å føye til noe mer, gikk døren opp og butleren kom inn. Middagen var visst klar. «Takk, Stratton, vi kommer om et øyeblikk.» Reggie snakket med overbevisningen til mannen i huset, selv om han nesten aldri var der. Moren så overrasket på ham. Hun hadde allerede rettet på det løse sjalet over skuldrene for å forberede seg på