Nordenfjelske Tømmermåling

Transkript

1 Nordenfjelske Tømmermåling

2 Forord Denne beretningen er en takk til gode medarbeidere og et aktivt styre i Nordenfjelske Tømmermåling for 25 gode og interessante år jeg fikk i foreningens tjeneste. Den er initiert av at det manglet informasjon om virksomheten i Midt-Norge da Norsk Virkesmåling tok initiativ til å lage en bok om norsk tømmermåling gjennom 100 år med stiftelsen av Glommens Tømmermåling i 1909 som utgangspunkt. Beretningen er langt fra fullstendig, og det burde ha vært med mer informasjon om flere emner, blant annet om økonomi og medarbeidere. Tidsrammen som har stått til rådighet har desverre ikke gitt anledning til en mer utførlig historieskrivning. Det er likevel mitt håp at beretningen kan være til glede og nytte. Oslo, 1. august Einar Wollebæk Andersen Innhold Forord...2 Forhistorien...3 Sammenslutning...5 Målingen...8 Målemetoder...9 Målesteder...11 Svensk virke...13 Sikkerhet og kontroll...14 Administrasjon...16 Målerne...17 Registrering og databehandling...19 Oppdragsgiverne og myndighetene...21 Forskningen...23 Slutt...23 Tillitsvalgte og ansatte i Nordenfjelske Tømmermåling...24 Kilder

3 Forhistorien Gefreider Ole Christoffersen Furre er den første tømmermåler kalt tømmermerker som en kjenner til i Namdalen. Sagbrukseieren Madam Abel Margrete Meyer brukte denne benevnelsen da hun 12. september 1775 forpaktet bort sin gård Furre i Overhalla til ham. Det er tømmermålingssjef Olav Flotten som skriver om ham i boken Tømmermåling i Namdal. Den ble utgitt i 1970 i anledning Namdal Tømmermålings 40-års jubileum året før. Om det kan ha vært fler av samme profesjon på andre trakter nordenfjells kjenner vi ikke til. Fra Madam Meyers tid og helt til 1911 ble målingen av tømmeret i Namdal utelukkende utført av tømmerkjøpernes egne folk, som oftest deres tømmerbetingere, skogformenn eller andre i sagbrukseiernes tjeneste. Systemet med målingen av tømmeret kunne derfor virke ensidig i kjøpers favør. Slik var det, selv om det var kjent at det tidvis når konjunkturene foranlediget konkurranse om tømmeret kjøperne imellom kunne forekomme en mer eller mindre romslig måling, noe som selvsagt ble medvirkende ved salget. Det het forresten ikke tømmermåling i gammel tid i Namdal, men tømmerskjøting, og målerne ble kalt tømmerskjøtera. I Nordli (og sikkert også i Sørli) het det oftest tomming og utøverne var tommera. Denne betegnelsen skrev seg fra svensk side av grensen, og tydet vel på at tømmeret ble ropt opp i antall tommer toppmål. Så langt målesjef Olav Flotten. De første måleforeningene nordenfjells Hvem som gjorde opptaket til å stifte en tømmermålingsforening i Namdal i 1911 vites ikke. Men denne våren hadde Bangdalsbruget fått en ny disponent, Nils Chr. Person. Han hadde tidligere vært tilknyttet trelastforretninger i både Glomma- og Drammensvassdragene, der det var blitt etablert måleforeninger i 1909 og Han deltok i det møtet 30 år under barken på A/S Van Severens kontor i Namsos den 8. november 1911 da åtte representanter for tømmer- og slipkjøpere i Namdal vedtok å stifte en tømmermålingsforening. Møtet vedtok love, og valgte et styre på tre medlemmer (med N. C. Pehrson som suppleant) for Namdalens Tømmermålingsforening. Videre ble det vedtatt en grunnprisliste for kjøp av tømmer og slip i Namdal, samt å ansette tre målerlag og en overmåler, og å avertere stillingene i stedets aviser. Fire år senere i 1915 ble Helgeland Tømmermålingsforening stiftet, trolig i Mosjøen. Det kan virke som om noe ikke har fungert helt som forutsatt her, idet Rana Tømmermåling med virksomhetsområde nord for Korgfjellet ble etablert i 1920, og etterfulgt av Vefsnfjord Tømmermåling i I 1920 skal også Inn-Trøndelag Tømmermålingsforening ha blitt stiftet. I 1921 ble denne etterfulgt av Orkdal-Gauldal Tømmermålingsforening i Sør-Trøndelag. Tømmermålingsloven av 1928 Det er to klare tidsskiller i norsk tømmermålings tilværelse. Det første er 22. juni 1928, da tømmermålingsloven ble vedtatt. Denne innebar for det første at staten ved Landbruksdepartementet påla partene måleplikt. Dernest måtte de danne tømmermålingsforeninger som skulle arbeide etter regler fastsatt av departementet. Det andre tidsskillet fikk vi da loven ble opphevet i Da ble målingen forankret i skogloven, og i et avtaleforhold mellom hovedorganisasjonene i virkesomsetningen. I Sør-Trøndelag Tømmermålings årsberetning for står dette å lese: Ved kongelig resolusjon av 10. august 1928 er det i medhold av lov av 22. juni 1928 bestemt: 1. Der fastsettes et Sør-Trøndelag tømmermålingsdistrikt omfattende: a) det område som ligger innenfor vannskillet for de nedslagsdistrikter (vassdrag) som innen Sør-Trøndelag fylke har avløp til fjord og hav, undtatt området på Trondhjemsfjordens syd side fra

4 vannskillet Rindal - Hemne - Hemnefjord vestover Vårt styre har dessverre etter konferanse med departementet set sig nødt til og undtatt Hofstadelvens nedslagsdistrikt med nordenforliggende deler av Sør-Trøndelag fylke, og å anmelde en enkelt kjøper, da kjøperen b) Stjørdalens nedslagsdistrikt. ulovlig hadde undlatt å tilstille vår forening Bestemmelsen blir å praktisere således, at alt tømmer tross anmodninger opgaver over innkjøpt måles av den tømmermålingsforening innen hvis tømmer til måling ved vår forening. Kjøperen distrikt det er fremkjørt og tillagt. er av politimesteren i Nidaros ilagt en bot. 2. Der opprettes en tømmermålingsforening under Det er bragt i erfaring at kjøperen skal ha navn av Sør-Trøndelag Tømmermåling for det under vedtatt mulktforelegget. punkt 1 nevnte distrikt Fra Aarsberetning for Sør-Trøndelag Årsberetningen har ingen opplysning om Tømmermåling foreningens stiftelsesdato, men redegjør for sammensetning av styre og representantskap, og formann (etter loddtrekking) ble valgt funksjonærer, målere og virksomhet. disponent N. Chr. Person, Bangsund, som også Beretningen for Inn-Trøndelag Tømmermåling for forteller at det første styre Møtet vedtok å fortsette med den gamle var med på å stifte foreningen i valgtes 17. september 1928 med skogforvalter E. måleorganisasjonen til nye vedtekter og målereglement var utarbeidet og godkjent, og at Øverland som formann. Videre heter det at: nåværende funktionærer og tømmermålere fortsetter til de nye vedtekter er approbert. Styret har utarbeidet vedtekter og prislister for Nordmøre Tømmermålingsforening ble tømmermålingen, disse er approbert av Landbruksdepartementet. Dessuten instruks for tømmer- det vært holdt møter mellom tømmerselgerne stiftet 5. desember Forut for dette hadde målerne. Formannen har representert foreningen og kjøperne på Nordmøre, og det var nedsatt på to møter hos skogdirektøren, og i Namsos for en komitè for forberedelse av en organisert utarbeidelse av prislistene. Som tømmermålingschef tømmermåling. Den første styreformann og ble ansatt Nils Dons-Hansen med tiltredelse den 1. daglig leder det første året var skogeier P. oktober Grinde fra Tingvoll. Om ham er sagt at han var innflytter til distriktet, men fra sitt hjemsted på I Namdal Tømmermålings forhandlingsbok Østlandet hadde han ført med seg en god del 1928 står å lese: kjennskap til offentlig tømmermåling. Men også resten av fylket ønsket å komme I henhold til lov av 22. juni 1928 og kgl. resl. av 3. med. Dette førte til at Landbruksdepartementet aug. s.å. om opprettelse av offentlig tømmermålingsforretninger, var det pålagt skogforvalter Olav Dehli, at foreningens område skulle omfatte hele 21. januar 1941 kom med en forordning om Namsos, å innkalle tømmerkjøpere og tømmerselgere i distriktet til valg av styre. Dette skal bestå Sør-Trøndelag fylke som ikke var omfattet av Møre og Romsdal fylke, samt de deler av av 6 medlemmer, hvorav 3 velges av tømmerkjøperne og 3 av tømmerselgerne, og med 3 varamenn endret til Møre og Romsdal Tømmermåling, Sør-Trøndelag Tømmermåling. Navnet ble fra hver av partene. og et nytt styre ansatte 28. november 1941 tømmermåler Johannes Røsdal fra Gyl som Den 28. september 1928 holdtes etter innkallelse ved annonse i avisene Nordtrønderen og Helgeland Tømmermåling ble etablert målesjef. Namdalen møte i Namsos Atheneums lokale i 1943 etter sammenslutning av Vefsnfjord for valg av styremedlemmer. Som styremedlem Tømmermåling og Rana Tømmermåling

5 Inn-Trøndelag Skurlastmåling ble opprettet i henhold til lov av 6. juni 1930, og omfattet det området som ligger innenfor vannskillet for de nedslagsdistrikter (vassdrag) som innen Nord-Trøndelag fylke har avløp til Trondheimsfjorden, innbefattet øyer og halvøyer innen dette område. Herav unntatt Stjørdalselvens nedslagsdistrikt. Forhandlingsprotokollen viser at det den 5. mai 1944 ble holdt et møte på Steinkjer Dampsag og Høvleris kontor i Steinkjer, hvor de møtende representanter enstemmig besluttet å danne Inn-Trøndelag Skurlastmåling. Departementet hadde i skrivelse av 31. mars samme år bestemt at det skulle innføres offentlig skurlastmåling i Inn-Trøndelag. Noen offentlig skurlastmåling kom imidlertid ikke i gang før i Også Namdal Skurlastmåling skal være etablert i 1944, mens Sør-Trøndelag Skurlastmåling regnet 1946 som stiftelsesår og første regnskapsår. Slik ble fem tømmermålingsforeninger og tre skurlastmålingsforeninger i fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag - samt Helgeland i Nordland - omfattet av fusjonsprosessen som endte med stiftelsen av Nordenfjelske Tømmermåling 1. april Sammenslutning Måleforeningene nordenfjells hadde sitt grunnlag fra den tid fløtning var den vanligste transportmåten. Etter overgang til landtransport og forskyvning av og utvikling innen industrikapasiteten først og fremst etableringen av Nordenfjelske Treforedling på Skogn var det ikke lenger grunnlag for å operere med forsyningsdistrikter innen regionen. Det sammenslåing av tømmermålingsforeningene var dessuten fastsatt felles priser, målereglement med videre, samtidig som andelen sasjoner og institusjoner sluttet seg til dette, nordenfjells burde vurderes. De berørte organi- som ble målt på kjøpers tomt, og andre sentrale og i januar 1968 oppnevnte Landbruksdepartementet en komité på fem medlemmer med steder, økte sterkt. Ut fra disse forholdene anbefalte Rasjonaliseringskomiteen av 1965, med statsskogsjef Utrede spørsmålet om hvilken organisa- følgende mandat: Eyvind Wisth som formann, at en eventuell sjonsform som vil være mest hensiktsmessig for - 5 -

6 Ved valget til det første styre i Inn- Trøndelag Tømmermåling 17.september 1928 ble disponent Anton Tronstad, Kjerknesvågen, valgt som styremedlem. Dette vervet derav flere år som styreformann hadde han til Da ble han erstattet av sin sønn tømmersjef Ivar Tronstad, som fungerte til foreningen ble avviklet 31. mars Nordenfjelske Tømmermåling valgte 16. september 1970 et interimsstyre med tømmersjef Ivar Tronstad som et av åtte styremedlemmer. Han fortsatte som styremedlem da det første ordinære styre ble valgt 22. mars 1972, og fungerte til 27. april 1998, derav fire år som styreformann/leder. Far og sønn Anton og Ivar Tronstad var altså styremedlemmer i tømmermålingen nordenfjells sammenlagt nær 70 år, derav mange år som styreformenn/-ledere. den framtidige tømmermåling nordenfjells. Komitéen, med konsulent Arne Scheistrøen fra Landbruksdepartementet som formann, og med tømmersjefene Ragnar Andreassen og Ivar Tronstad, samt konsulent Andreas Finstad og målesjef Magne Ryan som medlemmer, startet sitt arbeid i februar 1968, og leverte sin innstilling i november samme år. Flertallet i komiteen gikk inn for en sammenslåing av de fem måleforeningene. Landbruksdepartementet sluttet seg til dette, og i brev av 25. juni 1969 ble bestemt at de fem tømmermålingsforeningene skulle slås sammen til en. Det første møte i den nye foreningens representantskap ble holdt 16. september 1970 i Levanger etter innkalling fra Landbruksdepartementet ved Skogdirektoratet. Skoginspektør Per Negård var møteleder. I dette møtet ble det valgt et midlertidig representantskap med 28 medlemmer, og et interimstyre på åtte medlemmer. Interimsstyret fikk i oppdrag å forberede sammenslåingen, og utarbeide forslag til blant annet administrasjonsordning og vedtekter. Som ordfører i representantskapet ble valgt tømmersjef Olav Strand. Som interimsstyre ble valgt bonde Leon Jørstad (formann), skoginspektør Per Negård, disponent Asbjørn Overrein og konsulent Odd Berre fra selgerne, mens kjøperne valgte tømmersjefene Ivar Tronstad og Einar Haugan, soussjef Helge Holvin og bruksbestyrer Bardo Stokke. Disse ble også (i 1972) valgt som foreningens første ordinære styre, og fungerte fram til 1985 uten annen endring enn at skogeier Alf Stiklestad etterfulgte Leon Jørstad etter dennes død i Interimsstyrets innstillinger ble behandlet 29. juni 1971 i representantskapet, som fastsatte foreningens navn, vedtekter, administrasjonsordning og -sted. Stjørdal ble her valgt med 13 stemmer, mot 12 stemmer som ble avgitt for Steinkjer idet Levanger falt ut i første avstemning. Videre behandlet møtet de økonomiske forhold i forbindelse med fusjonen, og avga uttalelse om at også skurlastmålingsforeningene skulle gå inn i den nye foreningen. Foreningens vedtekter ble godkjent av Landbruksdepartementet 22. september 1971, og i oktober ble det besluttet at sammenslutningen skulle skje 1. april Som målesjef ble ansatt forstkandidat Einar Wollebæk Andersen med tiltredelse 1. januar Han kom fra en stilling som avdelingsleder ved Skogbrukets Kursinstitutt, og hadde tidligere vært forstmester i Nordmarka hos Løvenskiold- Vækerø. Prosessen som her er beskrevet førte til at den nye måleforeningen Nordenfjelske Tømmermåling fra 1. april 1972 overtok virksomheten fra de gamle foreningene, som dermed opphørte. Unntaket er Sør-Trøndelag Skurlastmåling, som først i 1974 overførte sin egenkapital til den nye foreningen. Nordenfjelske Tømmermåling kom til å virke i 31 år på 3 måneder nær og målte i disse årene inn nær 60 millioner kubikkmeter virke til skogindustrien i Midt-Norge. Ansatte og administrasjon I de gamle måleforeningene var det før

7 sammenslutningen registrert 11 ansatte i administrativt arbeid og kontroll, derav tre med deltidsansettelse. Videre var det 110 målere. Av disse var 10 årslønte (fem på målestasjoner, fire distriktsmålere og en skurlastmåler), 82 daglønte målere, og 20 reserve- og ekstramålere. Måleforeningens område - med en geografisk utstrekning på ca. 100 mil mellom Stadt og Saltfjellet - ble fra starten av delt i tre måleområder med slik ledelse: Nordre måleområde (tidligere Namdal og Helgeland måleforeningers områder): Måleleder: Magne Ryan (tidligere målesjef i Namdal) Overmåler (Helgeland): Alf Farbu (tidligere inspektør i Helgeland) Midtre måleområde (tidligere Inn-Trøndelag Tømmermålings område): Måleleder: Helge Rohde (tidligere målesjef i Inn-Trøndelag) Overmåler (Fiborgtangen målestasjon): Jon G. Tromsdal (tidligere inspektør i Inn-Trøndelag) Søndre måleområde (tidligere Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal Tømmermålings områder): Måleleder: Rolf Sandtrø (tidligere målesjef i Sør-Trøndelag) Overmåler (Møre/Romsdal): Johannes Røsdal (tidligere målesjef i Møre og Romsdal) Kontoret ble bemannet med kontorleder Bjarne Fossland (tidligere målesjef i Helgeland), Nordenfjelske Tømmermålings styre fra 1973 til Foran fra venstre sitter Per Negård, Alf Stiklestad, Einar Haugan og Ivar Tronsdal. Bak fra venstre står Asbjørn Overrein, Bardo Stokke, Einar Wollebæk Andersen (målesjef), Helge Holvin og Odd Berre. (Foto: Dagfinn Furunes) - 7 -

8 samt kontorassistentene Astri Spets Halstadtrø og Kari Rosvold (begge fra Sør-Trøndelag Tømmermåling) i tillegg til målesjefen. Det ble leiet kontorlokale i Stjørdal sentrum, og de tidligere foreningenes leieforhold ble etter hvert avviklet. Målesjefboligen i Mosjøen ble solgt. En assistent i Namdal Tømmermåling (Arvid Aune) gikk over i stilling som årslønnet måler, for øvrige måleres vedkommende fikk sammenslutningen ingen umiddelbare konsekvenser for inntekt på 3,8 mkr, og et underskudd på 0,4 mkr, idet samlede utgifter var 4,2 mkr. Fordelt på totalt kvantum norsk og svensk virke utgjorde utgiftene kr. 3,04 pr. m³. Målingen Årlig innmålt totalkvantum viser svingninger over tid. Etter en økning fra 1,4 mill m³ i 1972 arbeidsforholdet. til 2 mill m³ i 1974 sank kvantumet til Nordenfjelske Tømmermåling overtok ved (ca 1,6 mill m³), for så å øke relativt jevnt til fusjonen de tidligere måleforeningers forpliktelser vel 2,3 mill m³ som er det største målte og verdier, som avrundet beløp seg til 1 årskvantum i foreningen i Deretter falt million kroner, fra: kvantumet igjen frem til 2002, til et nivå på Helgeland Tømmermåling: kr høyde med årene (snaut 1,7 mill. m³). Namdal Tømmermåling: kr Norsk salgsmålt kvantum viser noenlunde InnTrøndelag Tømmermåling: kr samme forløp som totalkvantumet, dog Sør-Trøndelag Tømmermåling: kr er reduksjonen etter 1992 større for norsk Møre og Romsdal Tømmermåling: kr salgsmålt kvantum enn for totalkvantumet. Skurlastmålingsforeningene: kr Variasjonene i dette kvantumet har flere En sammenstilling av regnskapene for alle årsaker, først og fremst ulike driftsforhold og måleforeningene for 1972 viser en samlet svingninger i virkesprisene år om annet. En - 8 -

9 orkan som rammet Møre og Romsdal og deler av Trøndelag 1. nyttårsdag 1992 førte til en kraftig avvirkningsøkning samme år, i Møre og Romsdal også i Importkvantumet først og fremst fra Vest- Jämtland var ganske stabilt, og med markant økning i som delvis kompenserte for det samtidige bortfallet av norsk virke. Det som ble kalt annen måling omfatter i de første årene flismåling og måling for transportoppgjør av tidligere målt virke. Dette virke bortfalt etter hvert, og importvirke inkludert flis fra andre land enn Sverige, blant annet Sovjet og de baltiske land, ble ført i denne kategori. Målemetoder I 1973 ble vel 46% ( m³) av det salgsmålte kvantum (norsk og svensk virke) stokkmålt, 9% ble vektmålt, nær 23% LF-målt, 11% løsmålt og 11% FMB-målt. Andel stokkmåling falt jevnt fram til 1989, og var da 15,5 %. Deretter steg den igjen, nå til nær 30% i 2002, noe som må tilskrives at flere sagbruk investerte i automatmålings- og sorteringsanlegg, mens stokkmåling av massevirke opphørte. Vektmåling av massevirke hos Norske Skogindustrier på Fiborgtangen tok slutt i Dette skjedde etter en forutgående debatt og utredninger med sammenligning av måleresultater etter henholdsvis vekt- og volummåling. Et sentralt moment her var variasjoner i egenvekten for virke fra ulike voksesteder. Etter dette ble vektmåling bare benyttet for sponplatevirke ved Arbors fabrikk i Hattfjelldal, og for sagbruksflis på Fiborgtangen fra Målemetoden LF-måling ble for norsk virke benyttet fram til Bruken varierte så i takt med importen av sagtømmer fra Sverige, etter at løsmåling av slikt virke tok slutt i Etter 1979 ble det ikke løsmålt rundvirke. FMB-måling (løsmåling med fastmassebedømmelse) ble etter hvert den fremherskende metoden, fra 1974 også for sagtømmer av gran. Andelen steg raskt til 70% av kvantumet i 1988, og var på dette nivå til i Deretter sank andelen til rundt 50% i årene

10 Årsaken til dette antas å være kvantumsreduksjonen for norsk målt virke, som delvis ble kompensert med større import av svensk sagtømmer som ble LF-målt. Alternative målemetoder Trolig ble de første forsøkene med FMB-måling av massevirke gjort av Helgeland Tømmermåling og målesjef Bjarne Fossland i 1967, for virke fra Statens skoger til Nordenfjelske Treforedling. Forsøkene ble gjort i samarbeide med skoginspektør Torstein Sjursen, skogforvalter Lars Opsahl, og tømmersjef Einar Haugan. Det ble under målingen gått ut fra en normal fastmasse under bark på 57%. Målerne måtte justere målt lasshøyde opp eller ned etter lass- og virkesegenskaper for å oppnå denne fastmasseprosenten. I Helgeland Tømmermålings beretning for 1968/69 står dette: Så kom det i stand en avtale om levering av løsmålt midtmålt virke etter en på forhånd bestemt fastmasseprosent på 57%. Etter denne målemetode ble det innmålt fm³. I januar 1972 fikk Inn-Trøndelag Tømmermåling dispensasjon fra departementet til å foreta anslag av fastmasseprosenten under bark ved løsmåling av massevirke i fallende lengder, en dispensasjon som Nordenfjelske Tømmermåling fikk forlenget flere ganger inntil bestem- Overgang til nye målemetoder krevet ny kunnskap på nye områder for tømmermålingen. Skogbrukets Kursinstitutt tok konsekvensen av dette og avholdt i februar og mai 1969 etter anmodning fra Norske Tømmermålingssjefers Forening kurset Statistiske metoder i tømmermålingen på Prestebakke Skogbruksgård. Faglig ansvarlige for kurset var professor dr. Lars Strand og høgskolelektor, forstkandidat Jens Risvand. Kursleder var senere målesjef/direktør Einar Wollebæk Andersen. melsen ble inntatt i reglementet. På slutten av 70-tallet ble det laget en hjelpetabell til bruk ved FMB-måling av massevirke. Den ga anvisning på hvorledes fastmasseprosenten endret seg med ulike lass- og virkesegenskaper. I den hensikt å forbedre FMB-målingen av massevirke, ble måleresultatene i noen år korrigert etter resultater innen målekollektiver. Denne korreksjon tok slutt i år Foreningen fikk i 1973 dispensasjon for forsøksmåling av bestemte virkespartier etter henholdsvis FMB-metoden for skurtømmer (på Namsos og Bangsund målestasjoner), og LF-metoden for stammer for virke fra egen Skurtømmer i målerammer på sagbrukstomt hos Ole J.Stjern A/S i Åfjord 1988 (Foto: Helge Rohde)

11 (Van Severens) skog på Namsos målestasjon og Flåttådal terminal. Året etter ble det gitt dispensasjon slik at skurtømmer i Møre og Romsdal kunne måles uten omrulling når virket ble fremlagt som hele stammer. Dette prinsippet ble videreført da det i 1976 og -77 ble tatt i bruk anlegg for måling og kapping av stammer med etterfølgende sortering - ved de to største sagbrukene i sørfylket. Måling i dyppekar xylometermåling - var en periode et hett tema i debatten. Utgangspunktet var et målekar på Ranheim målestasjon. Det ble imidlertid akseptert at metoden på samme måte som for vektmåling ikke kunne stille alle leverandører/virkespartier likt med hensyn på like vilkår for all måling. Måling i rammer En effektiv måling er avhengig av at måleren er til stede når virket kjøres inn til måleterminal eller kjøpers tomt. Dette ble fra midten av 80-tallet svært iøynefallende, særlig i forbindelse med etablering av flere måleterminaler på eller nær kaiområder i Møre og Romsdal. Det ble derfor satt i gang forsøk med å måle i enkle rammer som ble laget av underlag og stokker på målestedet, formet til å romme hele lassbunter. Sjåførene la lassene sine over i rammene, som så ble målt når det var virke nok til en dags beskjeftigelse for måleren. Forsøkene ledet til at det ble igangsatt produksjon av rammer som ble utplassert på en rekke målesteder også sagbrukstomter - som ikke var betjent hver dag. Målesteder I 1973 ble 49% m³ - av norsk salgsmålt kvantum målt på tomt eller terminal, mens 45% av kvantumet ble målt ved bilveg, 6% ble målt på jernbane og øvrige målesteder. Denne andelen er 15 år senere i 1988 nesten borte, dette året måles 99% på tomt og 1% ved bilveg, et forhold som har holdt seg i årene etterpå. Endringen fra 1973 til 1988 skjedde i en jevn utvikling år for år. All importmåling og annen måling ble målt på kjøpers tomt eller kai. En ny målestasjon ble tatt i bruk i 1972 på Hommelvik Bruk, med måling etter barkemaskinen. I årene som fulgte ble det anlagt en rekke målestasjoner og terminaler på industritomter og omlastingsplasser, de færreste kan nevnes her

12 En nytt måle- og sorteringsanlegg med optisk/ elektronisk registrering av stokkdata hos Van Severen på Namsos det første nordenfjells og det andre i landet ble ferdigstilt i 1975 og tatt i bruk for måling året etter. Mätningschef Curt Eckerbom i Sundsvalls VMF gav verdifulle råd om utformingen av målestasjonen her. I 1976 ble en ny vektstasjon tatt i bruk ved Arbors sponplatefabrikk i Hattfjelldal, mens vektstasjonen på Orkanger ble nedlagt. Også en ny stammeterminal ved AS MøreTres sagbruk på Surna med registrering med slagtrykker ble tatt i bruk. En lignende terminal på Malo Sagbruk var klar året etter. Nye måle- og sorteringsanlegg ved Hommelvik Bruk og Inn-Skog Steinkjer ble satt i drift i Data ble her innhentet optisk/elektronisk og registrert med hjelp av slagtrykker. Et tilsvarende anlegg ble satt i drift etter nyttår 1981 hos Nes Trelastbruk i Mosjøen. Fiborgtangen nye målestasjon, som den første i sitt slag i Norge, ble satt i drift 19. oktober 1981, etter at målingen på Ranheim målestasjon var avviklet i juli samme år. I april 1983 ble en ny målestasjon med Rema-anlegg for optisk/ elektronisk registrering satt i drift hos Kirknesvaag Sagbruk og Høvleri på Steinkjer. På Namsos målestasjon ble det installert nytt måleutstyr i Året etter fikk målestasjonene Fiborgtangen og Namsos utstyr for direkte overføring til datasentralene i Oslo og Sundsvall. På Fiborgtangen fikk de også bærbar terminal for svensk stokkmåling. I 1987 ble slagtrykkerne på fem automatmålingsstasjoner skiftet ut med PC eller håndterminaler. I 1993 ble det etablert en målestasjon med Fiborgtangen målestasjon på Skogn, tatt i bruk 19 oktober (Foto: Hattrem, Levanger) to-skifts betjening på Formofoss stasjon. Det siste kvartal dette året var åpningstiden på Fiborgtangen forlenget, blant annet med tre-skifts betjening i en fem-ukers periode. For å håndtere avvirkningsøkningen etter orkanen i Møre og Romsdal i nyttårshelgen 1992 ble det i 1993 etablert midlertidige terminaler i Surnadal og Åndalsnes for måling, barking, merking og lasting av virke til Tyrkia. Alt arbeide skjedde her i måleforeningens regi. I 1995 ble Fiborgtangen målestasjon for første gang døgnbetjent. Hos Troms Treforedling i Sørreisa ble det i år 2000 vektmålt vel m³ masse- og sponplatevirke. Kjelstad Sagbruk og Høvleri AS bygget i 2002 et nytt anlegg for automatmåling og sortering ved sitt nye sagbruk i Selbu. Måling utenfor foreningens område Fra begynnelsen av 90-årene fremkom ønsker fra parter om assistanse nord for Saltfjellet, først og fremst for måling av sagtømmer til lokale bruk. Arbeidet ble utført av foreningens målere og av lokale skogreisingsledere, underlagt normal kontroll og databehandling. Foreningen påtok seg også kontrollmålingsoppdrag så langt nord som i Pasvik.

13 Svensk virke Den treforbrukende industrien i Midt-Norge var avhengig av mer virke enn det landsdelens skogbruk bringer fram år om annet. Således ble Nordenfjelske Treforedling i sin tid basert på import fra den vestlige del av Jämtland (på folkemunne kalt Øst-Trøndelag) som en del av virkesgrunnlaget. Etter hvert kom også en stor del skurtømmer over grensen til sagbruk fra Støren i sør til Mosjøen i nord. Det meste av dette virket ble målt etter svenske måleregler, med bruk av svenske måledokumenter og databehandlet i Skogsbrukets Datacentral i Sundsvall. Kontrollene ble for det meste foretatt av Sundsvalls Virkesmätningsförenings (VMF) og VMF Nords kontrollinspektører, inntil det etter 23 års samarbeid ble inngått en samarbeidsavtale mellom VMF Nord og Nordenfjelske Tømmermåling i november Den innebar at en større del av arbeidet ble tillagt norsk personell. Gjennom alle år innebar virksomheten en svært tett kontakt med svensk virkesmåling. Kontakten innebar en verdifull overføring av impulser og kompetanse til stor glede for norsk måling. Dette gjorde seg gjeldende både gjennom styrebefaringer og møter, ved samarbeid på administrativt nivå, og ved kompetanseoverføring til målerne via nær kontakt med personalet i naboforeningens kontrollapparat. Sentrale personer i dette samarbeidet var målesjefene Curt Eckerbom og professor dr. Mats Orvér, samt kontrollinspektør Thorsten Lundgren. Målekvantumet som er registrert som måling svensk virke varierte år om annet, fra m³ i 1992 til m³ i 1995, med et gjennomsnitt for årene på nær m³, i alt vel 9,1 mill m³ i årene Etter hvert kom det importvirke fra flere land, blant annet Sovjetsamveldet (fra 1988), og de baltiske land. Dette ble målt etter norske regler, men foranlediget ofte langt mer papirarbeid enn man var vant til. Den 1. november 1892 bildades Ångermanelfvens timmerintumningsförening med ändamål att genomföra en fullt betryggande och likartad intumning af trävaror innom Ångermanelfvens flodområde heter det i forordet til et 100 års jubileumsskrift som Nordenfjelske Tømmermålings naboforening i Sverige Sundsvalls VMF gav ut i To år senere, 1. september 1994, ble Sundsvalls VMF fusjonert med Umeå VMF og Norrbottens VMF til Virkesmätningsförening (VMF) Nord, med kontorsted Umeå

14 Sikkerhet og kontroll Måling av kvantum og kvalitet for skogsvirke innebærer en stor grad av skjønn fra målers side. Det har derfor alltid vært behov for å følge opp målingen med kontrollmåling av et tilfeldig utvalg blant alle målte partier eller stokker. I praksis var det ikke mulig å trekke ut et statistisk sikkert tilfeldig utvalg før all måling ble registrert ved hjelp av et elektronisk medium, og uttrekking kunne skje straks etter målingen. Tidligere har nok utvalget for en stor del vært skjønnsmessig, inntil det ble tatt i bruk trekningsplater eller ringer som ble laget for hver enkelt måleplass. Sikkerheten i virkesomsetningen og arbeidet for å kunne presentere korrekte måleresultater ble prioritert svært høyt helt fra starten av i den nye måleforeningen. Alt i 1972 kom den første klagen på målingen, det var fra en kjøper langt sør i virksomhetsområdet. Før saken kunne behandles var virket skåret av klageren. Samme år startet arbeidet med å lage nye regler for kontroll av målingen. I 1973 vedtok styret, etter innstilling fra et utvalg bestående av tømmersjefene Sivert Buaas og Odd Østerås, tømmerinspektør Øivind Skara og måleleder Helge Rohde, å innføre en obligatorisk måle- og transportmelding og som et ufravikelig krav at minst 10% av stokkene i et virkesparti måtte være merket (stemplet) med leverandørs nummer for at transport og måling skulle kunne skje. Etter hvert kom også blant annet spesifiserte krav om merking av lass som ble inntransportert til en ubetjent målestasjon og overlevering av data for disse. Målesjefen i Nordenfjelske Tømmermåling og disponenten i Sør-Trøndelag Skogeieforening bør nå ta sine hatter og gå. Det er formannen i Singsås Skogeierlag, gårdbruker Johan P. Engen, som sier dette til Trønderbladet i en kommentar til at en forskningsrapport fra NISK Norsk Institutt for Skogforskning slår fast at skogeierne på grunn av dagens målereglement gir bort store mengder massevirke til treforedlingsindustrien Han vil imidlertid ikke gå så langt som å si at målesjefen og disponenten må være oppkjøpt av industrien... selv om han er fristet til det. Trønderbladet, 10. juni Kontorfullmektig Astri Spets Halstadtrø med sertifikatet av 14. februar 2001 fra Det Norske Veritas som det synlige bevis for foreningens ISO-sertifisering. Da Astri ble pensjonert ett år senere hadde hun arbeidet i tømmermålingen i 46 år!

15 Regler og rutiner for prøvelass og kontrollmåling ble fastsatt, og etter hvert ble systemet utviklet slik at alt målt virke ble omfattet av rutinene med den samme mulighet for å bli kontrollert. Kontrollen skulle utføres av en inspektør eller kontrollmåler som var uavhengig av arbeidsledelsen. Nødvendigheten av å vektlegge dette viste seg ganske raskt, idet flere skogeiere var skeptiske til en ny og mer fjern måleforening enn de var vant til, og til nye målemetoder. En av disse var formannen i Singsås Skogeierlag i Sør-Trøndelag, Johan Engen, som engasjerte seg sterkt mot foreningens måleresultater så vel direkte som gjennom skogeierlaget. Han innkalte møter, og var kilde for omtale av skogeiermisnøye i pressen, blant annet i Adresseavisen. Da var det godt at foreningen var i stand til å dokumentere at måleresultatene lå innenfor vedtatte og aksepterte verdier, samt å informere om disse, og de statistiske begrepene de var basert på. Det skulle vise seg at dette ble en svært arbeidskrevende utfordring gjennom mange år, for så vel styre som administrasjon, med medvirkning på skogdager og møter, med direkte kontakt, avisinnlegg og andre informasjonstiltak. Blant annet ble et informasjonsblad kalt Stikkbladet utsendt i 1976 som bilag til skogeierforeningenes medlemsblad. I Møre og Romsdal ble stoffet inntatt i bladet Skognytt, slik at budskapet i alt gikk ut i eksemplar. En ny utgave ble utgitt med samme distribusjon i 1979, hensikten var også da å informere skogeierne om måleforeningen, målemetodene som ble benyttet, og hvilke måleresultater man hadde lov å forvente. I 1975 ble anskaffet gjennom Sundsvalls Virkesmätningsförening (VMF) fem slumptallsgeneratorer som ble brukt ved loddtrekking av kontrollobjekter. Samme år ble nye retningslinjer for kontrollmåling, basert på en utvalgsinnstilling fra Norske Tømmermålingssjefers Forening vedtatt. Disse ble senere strammet inn, for å bli revidert i 1984 etter råd fra tidligere mätningschef Curt Eckerbom, som var engasjert som konsulent. Disse retningslinjene dannet senere mønster for nytt regelverk fra Tømmermålingsrådet i Bruken av FMB-måling forutsatte at måler skulle trekke ut en viss andel av de målte lassene for å stokkmåle disse og sammenligne måleresultatene som egenkontroll og læring. Omfanget av prøvelass og kontrollmålinger illustreres med følgende utdrag fra årsmeldingene: År Antall prøvelass FMB Antall kontroller partivis (*) er ikke oppgitt i årsmeldingene Antall kontrollstokker (*) (*) (*) (*) 9136 Tabellen viser at antall prøvelass og partivise kontroller øket mens kontrollrutinene ble bygget ut fram mot begynnelsen av 90-tallet. Senere ble det gradvis færre uttak fordi utviklingen mot å relatere all kontroll til stokkvis nivå førte med seg flere kontrollobjekter som stokkvis kontroll. I 1997 skjedde en revisjon av kontrollopplegget, med nye toleransekrav og vedtak om en landsomfattende normeringskontroll. Partivis kontrollmåling bortfalt året etter. Fra 1. januar 1999 kom igjen nye retningslinjer, denne gang fra FUNT, Fellesutvalget for norsk tømmermåling, som i 2002 også fastsatte satser for rekvirert kontroll, som er kontroll etter krav fra selger eller kjøper. Flismålingen ble etter hvert så omfattende at det i 1986 ble opprettet eget kontrollkollektiv for denne. Systematisk kontroll av volum og fraksjonsprøver ble iverksatt fra 1989.

16 Administrasjon Etter personellendringer som følge av medarbeidere som gikk over i pensjon, gikk man Som nevnt tidligere ble foreningens område fra 1. mars 1991 tilbake til de tre opprinnelige fra starten av delt inn i tre måleområder. Hvert måleområdene, hvert av dem nå bemannet med område fikk en måleleder og en overmåler som en måleleder alene. Dette fikk ikke varighet arbeidsledere. Kontoret ble etablert på Stjørdal lenger enn til 1. januar 1993, da to måleledere med målesjef, kontorleder og to kontorassistenter. Den første tiden holdt administrasjonen Bjarne Fossland ble førtidspensjonert. Deretter (Kristian Engdal og Alf Farbu) og kontorsjef til i en gammel tregård i Kjøpmannsgata i lå ansvaret for all arbeidsledelse hos måleleder Stjørdal, i påvente av at Stjørdal Sparebanks Hans Oust til han sluttet 31. desember 1997 for nye bygg på naboeiendommen skulle bli ferdig i å ta seg av egen eiendom. Det ble da foretatt en juni samme år. omfordeling slik at inspektør og kontorsjef ble Da det senere ble bestemt at kontoret skulle tillagt nye oppgaver, samtidig som fire målere overta dataregistreringen av måledokumenter ble tildelt kontakt/koordineringsoppgaver fra SkogData, ble tre rom for lite. Kontoret innen sine respektive områder. flyttet derfor i august 1974 til 2. etasje i en ny Kontorsjef Bjarne Fossland ledet kontoret fra forretningsgård i Kjøpmannsgata 34. Her holdt starten i 1972 til januar Han ble da etterfulgt av DH-kandidat Jan Sundseth, som hadde foreningen hus fram til juni 1986, da adressen ble endret til Stokmoveien 1, over postkontoret. vært ansatt som konsulent siden høsten Her var foreningen en periode også husvert Sundseth ble i denne stillingen til 1. januar for SkogDatas trøndelagskontor. Høsten , han ble da etterfulgt av skogtekniker gikk det nok et flyttelass, nå til mindre lokaler og tømmermåler Frode Nossum. Astri Spets i Landbrukets Hus i Wergelandsveien 27 på Halstadtrøs arbeidsområde var i 30 år fra Stjørdal, her ble foreningen fram til fusjonen 1972 til pensjonering i 2002 arkiv, registervedlikehold og forefallende kontorarbeid. forsommeren I februar 1974 besluttet styret å foreta en Da dataregistreringen ble lagt til kontoret fra vurdering av administrasjonen og dens arbeidsfordeling. Dette ble gjort med bakgrunn i et ansatt som operatører. Senere var periodevis nyttår 1975 ble Elna Berntsen og Marit Hjelpdal notat levert av forstkandidat Egil Molteberg flere operatører i virksomhet frem til Lillian i Norges Skogeierforbund. Resultatet ble Johansen, som siste datamedarbeider, sluttet reduksjon av antall måleområder fra 1. januar i 1998 fordi målerne da registrerte alt virke 1976 fra tre til to. Samtidig ble det opprettet direkte på PC eller håndterminal. en ny stilling som inspektør med ansvar for Elna Berntsen overtok lønn og regnskap som kontrollmåling, opplæring og vernearbeid. I arbeidsområde da Kari Rosvold sluttet høsten stillingen ble ansatt måleleder Helge Rohde Kontroll og etterbehandling av måledokumenter var fra 1977 tillagt Karen Marie Sorte. I forbindelse med økt vektlegging av disse funksjonene blant annet med regler for Inspektør Helge Rohde ble pensjonist i 1992, rekvirert kontroll ble overmåler Jon G. han ble etterfulgt av Stig Sandvik, som kom fra Tromsdal i 1985 utnevnt til assistent for inspektøren med kontrollmåling som primær arbeids- til han overtok en stilling i Tømmermåling Sør Øst-Norges Tømmermåling. Sandvik fungerte oppgave. Samtidig ble ansvaret for kompetansekontrollen tillagt arbeidsledelsen. Da Tromsdal Skarvang. fra 1. januar 2000, han ble etterfulgt av Øyvind ble pensjonert i 1988, tok måler Odd Skarland Einar Wollebæk Andersen var målesjef fra over stillingen med tittel kontrollmåler. I direktør fra 1. januar 1972 til pensjonering 30. april Han ble avløst av forst- ble også Trond Åge Seems status endret fra måler til kontrollmåler. kandidat Magnar Haukdal, som kom fra stilling

17 Målerne Nordenfjelske Tømmermåling gikk inn i Norsk Virkesmåling i 2003 med 33 ansatte målere. Ved årsskiftet 1971/72 beskjeftiget de gamle måleforeningene 110 målere, av disse var 10 ansatt med årslønn. Reduksjonen gjennom 30 år med vel 2/3 av antallet ble gjennomført uten at noen av de ansatte ble oppsagt med overtallighet som grunn, helt til høsten 1997, da dette rammet en måler i Rana. Styret vektla fra starten av i 1972 at foreningens ansatte i størst mulig grad skulle ha full beskjeftigelse med trygge arbeidsforhold, og overførte alt året etter 17 målere til som skogbrukssjef i Sør-Trøndelag Skogeierforening. Andersen hadde i noe redusert Et kontaktutvalg med representanter for flere kvinner blant målerne. stilling som varaordfører i Stjørdal kommune. målerlaget og måleforeningens administrasjon Han var ordfører i og ledet da foreningen i en 20 % stilling. opprettet et verneutvalg som fungerte til ny ble etablert i januar Året etter ble det Endringer som ikke er nevnt her fremgår av arbeidsmiljølov kom i 1977 og ledet til at et vedlagt oversikt over administrativt personale. arbeidsmiljøutvalg kom i funksjon. Samarbeidet mellom partene i så vel kontakt- som arbeidsmiljøutvalget var ikke problemfritt gjennom 70- og 80-årene. Måler Svein Mo møtte 15. november 1989 i styret som det første styremedlem som var valgt av og blant de ansatte. Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste helårsansettelse. Andelen av Måler Arne Bøgseth i arbeid på målestasjonen hos Kirknesvaag disse økte senere gradvis. Sagbruk og Høvleri AS, Steinkjer, i (Foto: Knoph) Målerstaben var uensartet sammensatt med mange skogteknikere. Andre ble i 1977 tildelt 14 medarbeidere, derav 11 hadde praktisk arbeid med tømmer og trelast målere. I 1978 ble 24 målere tildelt foreningens som bakgrunn. Ved nyrekruttering ble det hederstegn Sølvklaven, som året etter ble fortrinnsvis ansatt skogteknikere. Nær alle gitt til fire medarbeidere, og senere bl.a. til 11 målere deltok etter hvert i etterutdanningskurs målere i som ble holdt på yrkesskolen for skogsarbeidere Det skulle vise seg at lønnsfastsettelsen, med på Sønsterud, i tillegg var alle målere innkalt til Nordenfjelske Tømmermålerlag, Tømmermålernes årlige 2-dagers samlinger i egen regi. Landsforbund og senere YS/PRIFO som Foreningen fikk sin første kvinnelige måler motparter, ikke skulle bli problemfri. Alt høsten i 1987, da Hilde Sofie Hansen var ferievikar 1972 måtte partene ty til voldgift for å løse en på Fiborgtangen målestasjon i vel to måneder. uenighet om skifttillegg. Foreningen forhandlet Kirsti Farbu, Kjerknesvågen, ble ansatt som lokalt med tømmermålerlaget fram til høsten timelønnet måler i 1991, senere er det blitt noen 1974, da gikk seks av måleforeningene sammen

18 om lønnsforhandlinger med landsforbundet som motpart. Dette varte til februar 1978 da målerne i Drammensvassdragets og Nordenfjelske gikk til streik. Den ble avsluttet med avgjørelse i rikslønnsnemnd uten at målernes krav førte fram, og førte til at Nordenfjelske Tømmermåling gikk ut av forhandlingssamarbeidet og meldte seg inn i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF). Etter denne streiken krevde en målestasjonseier flytting av en måler, og begrunnet dette med at denne, som var tillitsvalgt, hadde trakassert en av bedriftens ansatte under streiken. Kravet ble etterkommet, hvilket førte til at måleren reiste sak mot måleforeningen. Saken ble imidlertid trukket etter behandlingen i forliksrådet. En ny streik ble iverksatt i juli/august 1980, også denne gang på grunn av krav om at målere med fast arbeidssted skulle få kjøregodtgjørelse. Heller ikke denne gang førte landsforbundets krav frem. Etter at også øvrige foreninger var gått inn i arbeidsgiverforeningen (nå NHO) iverksatte YS/PRIFO i oktober 1992 en punktstreik som ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd. Denne avsa kjennelse i tråd med arbeidsgiversidens påstand. Streiken, som nordenfjells omfattet fire målere på Namsos målestasjon, bidro til å fremskynde opphevelsen av tømmermålingsloven. Tømmermålingen var i nær 20 år en hyppig bruker av krets- og riksmeglingsmannens tjenester, og var parter i den første megling som nytiltrådt riksmeglingsmann Reidar Webster hadde. Dette var i 1988, og Webster uttalte 21 år senere at denne meglingen husket han som en av de tyngste han hadde ledet. Foreningen ble også svært godt kjent med ulike voldgifts- og lønnsnemnder, også rikslønnsnemnda. En sak om kjøregodtgjørelser i denne ble prosedert av målesjefen. Etter omorganisering av NHO i 1995 ble måleforeningene tilsluttet organisasjonen gjennom Byggeindustriens Landsforening

19 Registrering og databehandling Ved starten av den nye måleforeningen i 1972 ble all måling registrert på papir stikkblad eller målesedler og sendt til Skogbrukets Datasentral i Oslo for punching og beregning. Dette var tidkrevende, samtidig som oppfølgningen av den enkelte måler og nødvendige korreksjoner ikke fungerte tilfredsstillende. Dette ble bedre da registreringen ble lagt til kontoret i Stjørdal 1. januar Maskinene brukte magnetbånd som ble punchet, og deretter kontrollpunchet, før båndene ble postsendt til datasentralen i Oslo. Det ble i 1975 registrert spesifikasjoner på ca måledokumenter, i tillegg kom kontraktspunchingen som ble overført fra Oslo til Stjørdal i november samme år. En klar forbedring av rutinene skjedde fra april 1978 da dataene ble overført på en fast linje. Denne var tatt i bruk tre måneder tidligere januar fra Fiborgtangen målestasjon, som ble den første målestasjon i landet med terminal og fast forbindelse til datasentralen i Oslo. I 1979 ble registrert spesifikasjoner (med i gjennomsnitt 12,8 m³ pr. spesifikasjon), av disse ble stk. skjermregistrert (derav på Fiborgtangen) og vel registrert på automatmåler og med pennstans, ble punchet. Året etter var tallene henholdsvis , , og 0, det vil si at punchingen var opphørt. I 1986 var utviklingen kommet så langt med hensyn på utstyr og rutiner, at all måling fra flere målestasjoner ble overført til datasentralene i Oslo og Sundsvall med en gang måleoperasjonen var foretatt. Det første måledokumentet som ble skrevet ut etter direkte registrering på Fiborgtangen målestasjon mot Skogdata A/S 10. januar

20 Men det stoppet ikke der, midt på 90-tallet på en papirremse som ble sendt til datasentralen og lest optisk der, fikk en viss utbredelse var dette det normale for all måling. Likevel ble arbeidet med å gjøre registrering og databehandling raskere og sikrere videreført.. Dette ble fremført på langsgående transportbånd. på målestasjoner på sagbruk der tømmeret betød en bedre service til partene, hensyn tatt De ble gradvis erstattet av anlegg der dataene til at det samtidig skulle være sikkerhet for at gikk inn automatisk. Også bærbare håndterminaler ble tatt mer og mer i bruk etter hvert som kontrollmålingsrutinene fungerte i henhold til de krav som var fastsatt. disse ble mer funksjonelle, og fikk kapasitet for nødvendige rutiner for innsamling og innsending av dataene på telefonlinje. Svenskene utviklet en håndterminal spesielt for virkesmåling, på norsk side ble det satset på å lage programmer for terminaler som var handelsvare. Fra 1997 ble alt virke som foreningen målte sør for Saltfjellet registrert ved hjelp av en håndterminal eller PC. Leverandørregistrene for de gamle måleforeningene ble i 1972 Måler Alf Dagfinn Ringstad registrerer et målt lass mot SkogData AS. I bakgrunnen terminalen som ble tatt i bruk i august 1985 mot sammenarbeidet til et Skogsbrukets Datacentral AB i Sundsvall for svensk virke. (Foto: felles register. I 1974 ble Trond Hattrem) et nytt kontraktssystem tatt i bruk nordenfjells, For registrering av svensk måling ble det og i 1980 ble kostnadene for oppgjørsrutinene blant annet benyttet pennstanskort og måledokumenter for optisk lesning i datasentralen. måleforeningens regnskap kjørt hos SkogData, i overtatt av måleforeningene. Fra samme år ble Pennstanskort ble også tatt i bruk for norsk 1981 ble også lønnsrutinene overført dit. måling, men fikk aldri noen stor utbredelse, Måleforeningene ble medeiere i datasentralen mest fordi andre og mer hensiktsmessige media ved aksjekjøp i 1984, og hadde plasser i styret ble tatt i bruk. Et forsøk i 1974 på Fiborgtangen målestasjon med måledokumenter for SkogDatas styre i flere perioder. fra Foreningens direktør(er) satt således i optisk lesning mislyktes fordi hverken datasentralen eller maskinleverandøren maktet å lese 1983 tatt i bruk et nytt virkessystem kalt VIOL For målingen av svensk virke ble det 1. august dokumentene med god nok sikkerhet. Dette til ( virke on-line ). Utviklingskostnadene for tross for at det var de samme målere som fylte prosjektet ble så høye at de fikk konsekvenser ut målesedlene for den norske som for den for Skogsbrukets Datacentrals økonomi. svenske målingen. Den svenske målingen ble På norsk side ble et prosjekt kalt Virkessystemene i 90-årene påbegynt i Prosjektet lest hos Skogsbrukets Datacentral i Sundsvall uten problemer. ble meget omfattende og førte til omlegging av Slagtrykkere, der måledataene ble registrert rutiner, utskifting av datautstyr fra 80-årene

21 til PC-nett og ISDN-samband, og et tettere samarbeid mellom SkogData og Skogsbrukets Datacentral i Sundsvall. Bruken ble formalisert gjennom en avtale mellom SkogData og måleforeningene i Prosjektet, som bidro til vesentlig bedre service til partene. kom til å koste måleforeningen ca. 2,4 mill. kroner eksklusiv utgifter til nytt datautstyr. Oppdragsgiverne og myndighetene Tømmermålingsutvalget av 1971 avga 21. april 1975 innstillingen Måling av skogsvirke (NOU 1975:46) med et forslag om å slå sammen alle landets måleforeninger til en. Tiden var da ikke moden for dette. Landbruksdepartementet fulgte opp i mai 1978 med sikte på å få etablert et koordinerende organ (forbund) for måleforeningene, uten at heller ikke dette fikk noe resultat, idet hovedorganisasjonene hadde motforestillinger. I april 1982 kom utredningen Organiseringen av tømmermålingen i Norge fra det som ble kalt Okstadutvalget. Dette var oppnevnt av departementet i 1980, og ledet av forsker Torbjørn Okstad. Som resultat av denne utredningen ble en revisjon av tømmermålingsloven vedtatt 19. desember Denne åpnet for dannelse av Tømmermålingsrådet, som ble konstituert 11. mai Styremedlemmene Ivar Tronstad, Einar Haugan og Odd Berre, samt måleforeningens direktør, var råds- og arbeidsutvalgsmedlemmer i dette i flere perioder. Tronstad var også rådets leder. Direktør ble innvalgt i rådets styre (arbeidsutvalget) fra starten av og fungerte som sekretær for dette til daglig leder tiltrådte i april året etter. Alt i november samme år kom rådet med et forslag om retningslinjer for kontrollmålingen. Forslaget fulgte opp intensjonene i Styret i Nordenfjelske Tømmermåling i 1995/1996. Foran fra venstre sitter Harald Grande, Hågen Einang, Vidar Kjesbu (styreleder), Gudmund Heggem og Kyrre Dahl. Bak fra venstre står Ivar Tronstad, Einar Wollebæk Andersen (direktør), Trond Svanøe-Hofstad, Harald Kjøren og Svein Moe (måler, representant for de ansatte). (Foto: Rolf Einar Reinhardsen)

22 Curt Eckerboms rapport til Nordenfjelske Vidar Kjesbu fra Levanger er forstkandidat Tømmermåling i Hovedorganisasjonene i fra NLH 1985, med hovedoppgave Målenøyaktighet ved FMB-måling av massevirke virkesomsetningen skrev til Landbruksdepartementet i oktober etter målerstreiken - at av gran. Han begynte som måler på Fiborgtangen målestasjon etter høyskolen, og ble tømmermålingsloven etter deres oppfatning burde oppheves. Det førte til at en utredning ansatt som målestasjonsleder samme sted om omorganisering av målingen ble stanset, 1.november og en Odelstingsproposisjon om opphevelse av Fra oktober 1986 var han måleleder for tømmermålingsloven sendt ut på høring. Loven søndre måleområde til han 15. juli 1988 ble ble så opphevet av Stortinget 27. mai 1993 med ansatt som transportsjef/tømmersjef i Norske virkning fra 1. januar Etter denne tid var Skog. Fra 1.januar 1990 var han virkessjef en avtale mellom hovedorganisasjonene av 3. med ansvar for virkesforsyningen til Skogn, februar 1993 det formelle grunnlag for måleforeningenes virksomhet fram til den ble oppsagt 31.desember Follafoss og Namsos til han sluttet i bedriften pr. 1. januar Han ble styremedlem i måleforeningen Et utvalg nedsatt av partene og måleforeningene foreslo 5. oktober 1994 en samarbeids I tillegg var han medlem i Tømmer- fra 1.april 1992 og var styreleder og avtale som instituerer et fellesorgan kalt Fellesutvalget for norsk tømmermåling (FUNT) og et Han hadde norsk virkesmålings fremste målingsrådet og Strukturutvalget i faglig samarbeidsorgan for måleforeningene; tillitsverv som leder av FUNT (Fellesutvalget Tømmermålingsforeningenes Fellesorgan for norsk tømmermåling) i årene , (TMF). Dette ble konstituert 22. desember og var medlem av dette i 1999, til han gikk ut FUNT møttes første gang 1. februar av Nordenfjelske Tømmermålings styre ved Tømmermålingsrådet ble som en følge av nyttår dette nedlagt 1. mai samme år. Noen dager før, Han er nå administrerende direktør i 25. april, ble Norske Tømmermålingssjefers Trønderbilene AS. Forening oppløst. Foreningen hadde fungert som koordinerende organ for måleforeningene representantskapsmedlemmer redusert. Ved en og mellom disse og myndigheter og partsorganisasjoner i mer enn 36 år. lemmer redusert fra ni til fem. vedtektsendring året etter ble antall styremed- Flere styremedlemmer og direktøren var Måleforeningen ble medlem i Midt-Norsk aktivt med i prosessen for å etablere nye organ Skogforum da dette ble stiftet i Steinkjer 6. juni og arbeidsmønstre. I TMF var foreningen representert ved direktør og måleleder (senere Styret tok i 1994 opp spørsmålet om kvalitetssikring av foreningen, og ba i møte 20. februar inspektør). Styremedlem Vidar Kjesbu var medlem av 1996 om at en ISO-sertifisering av foreningen det utvalg som i 1993 ble nedsatt av organisasjonene for vurdering av tømmermålingens grunnlagsarbeid ble utført av egne krefter fikk måtte forberedes. Etter en prosess der alt fremtidige struktur, og var som leder av FUNT foreningen sertifikat utstedt 14. februar 2001 norsk tømmermålings fremste tillitsvalgte i fra Det Norske Veritas som bevis på sertifisering årene i henhold til standarden NS-EN ISO Lokalt medførte nyordningen at representantskapet i april 1995 vedtok forandringer i vedtektene, slik at foreningen ble en medlemsorganisasjon. Samtidig ble foreningens geografiske avgrensning tatt ut av vedtektene, og antall