Praktiseringen av Grunnloven 105 ved ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkning

Transkript

1 Praktiseringen av Grunnloven 105 ved ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkning Skog og Tre 2013 Advokat Frode A. Innjord 11. juni

2 Grunnloven 105 Grunnloven 105 Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, bør han have fuld Erstatning af Statskassen. Problemstillinger Hvilke inngrep i eiendomsretten omfattes av bestemmelsen? Hva ligger i kravet om fuld Erstatning? I hvilken utstrekning kan prinsippet i bestemmelsen påberopes ved andre typer inngrep i eiendomsretten? 11. juni

3 Oversikt Ekspropriasjon Kravet om full erstatning etter Grl. 105 gjelder ubetinget Spiller ingen rolle om inngrepet er vesentlig eller ikke, og heller ikke hva som er formålet med ekspropriasjonen Problemstillingen er knyttet til hva som er fuld Erstatning Rådighetsreguleringer Hovedregelen er at offentlig regulering av eierrådigheten kan skje erstatningsfritt Skal mye til før det kan bli spørsmål om erstatning basert på prinsippet i Grl Et minstevilkår er at inngrepet er vesentlig, men også andre momenter vil være av betydning, herunder formålet med reguleringen. 11. juni

4 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Ordlyden i Grunnloven 105 Nogen maa Afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, Ekspropriasjon = En tvungen avgivelse fra grunneiers side kombinert med en tilegnelse fra det offentliges side; dvs. en overføring av eiendomsrett eller annen råderett Sikker rett at Grl. 105 også kommer til anvendelse ved ekspropriasjon av andre rettigheter enn eiendomsrett Sikker rett at Grl. 105 også kommer til anvendelse ved ekspropriasjon til fordel for private Rådighetsreguleringer = Alle typer begrensninger i eiers rådighet som enten følger direkte av loven eller som blir pålagt av det offentlige med hjemmel i lov, men som ikke medfører noen overføring av eiendomsrett eller annen råderett til det offentlige eller andre 11. juni

5 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Assessor Siewers votum i Rt s. 177, jf. Rt s. 401 Raadighetsretten over fast eiendom strækker sig ikke videre, end lovgivning og retsorden bestemmer. Medfører den legale indskrænkning en avstaaelse fra eierens side og fra statens side en tilegnelse, som helt eller delvis overfører eiendomsraadigheten til staten eller andre til dens videre utnyttelse i samme eller andet øiemed, følger det av grundlovens 105 og almindelige retsbegreper, at der maa ydes fuld erstatning. Og det kan ikke gjøre nogen forskjel, om tilegnelsen er væsentlig eller uvæsentlig. Anderledes staar saken, hvor der ikke er tale om en avstaaelse og tilegnelse, men om saadanne bestemmelser, som av almene hensyn, i samfundets interesse sigter til at regulere eiendomsraadigheten, uten at der sker nogen overførelse til andre. 11. juni

6 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Rt s. 67 (Strandlovdommen) arven etter Siewers Utgangspunktet må være at lovgivningens regulering av eierrådigheten normalt ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det for så vidt ingen avståelse blir krevd skal meget til før det må betales erstatning etter prinsippet i Grunnlovens 105 Rt s. 705 (Krokedal) formålet avgjørende Det inngrep som fredningen innebærer for Krokedal, er ikke ekspropriasjonsartet for så vidt som vedtaket ikke tar sikte på å overføre verdier fra ham til andre. Dersom fredningen allikevel har medført fordeler for andre det er her særlig pekt på Opsalgården som i noe begrenset omfang kan fortsette å fiske så er det en utilsiktet bivirkning som ikke kunne unngås hvis fredningen skulle gjennomføres. 11. juni

7 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Rt s. 442 (Lamyra) virkningen for grunneier avgjørende? Det gjelder her et fredningsvedtak som er rettet mot noen få bestemte eiendommer. Videre er etter opplysningene i saken sandtak den eneste mulige anvendelse av det areal hvor sandforekomsten er lokalisert. Ved vedtaket ble denne forutsetningsvis eneste bruk av den del av sandforekomsten som ligger innen det fredede område, avskåret uten begrensning i tid. Det innebærer at på Gjerdes hånd er det tilbake bare en formell, en «tom», eiendomsrett. Det er da ikke lenger bare tale om en regulering av grunneierens rådighet over sin eiendom, men om totalt bortfall av rådigheten. For Gjerde må da slik jeg ser det fredningen av sandforekomsten fremstå likt med en fysisk avståelse. Nå er det formentlig klart at det ved en fysisk avståelse av en del av en eiendom, ikke kreves at avståelsen kan betegnes som «vesentlig», uansett i hvilken relasjon man vil se dette. Jeg kan imidlertid ikke se at det kan gjøre forskjell rent erstatningsmessig sett at inngrepet i dette tilfelle har formen av en rådighetsinnskrenkning når virkningen av inngrepet for grunneieren er den samme i de to situasjoner. Det innebærer at jeg ikke kan se at det her kan stilles et krav om vesentlighet 11. juni

8 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Rt s. 80 (Rønnåsmyra II) Lamyra-prinsippet settes til side De ankende parter har særlig påberopt seg Høyesteretts dom i Rt (Lamyra), hvor det under dissens 3-2 ble lagt til grunn at eieren av et område som var omfattet av en reservatfredning, hadde krav på erstatning fordi han ble hindret i å utnytte den del av en sandforekomst som lå innen det fredede område, uten hensyn til om inngrepet var vesentlig. Den begrunnelse som ble gitt for at fredningen av sandforekomsten måtte "fremstå likt med fysisk avståelse", er ikke holdbar. Det syn flertallet i Lamyra-saken bygde på, må iallfall i det vesentlige anses fraveket ved senere rettspraksis, se Rt (Fiskum) og Rt (Arekilen). Jeg peker på at sondringen mellom rådighetsinnskrenkninger og ekspropriasjon ikke lenger har praktisk interesse i forhold til erstatning for reservat- og naturminnefredning etter de regler som ble gitt ved endringsloven av juni

9 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Rt s. 311(Tveiterås gård) skjøtsel i verneområder Det kan ikke medføre at man i det foreliggende tilfellet skulle måtte anse inngrepet som en ekspropriasjon, at det er fastsatt bestemmelser om skjøtsel som tillegger det offentlige visse beføyelser i området. Jeg har her lagt vekt på at skjøtselstiltakene holdes innenfor rammen av formålet med etableringen av landskapsvernområdet. Staten har verken fått eiendomsretten til eller noen alminnelig disposisjonsrett over arealene. Rt s (Fiskerett for barn) regulering av allemannsrett Som jeg allerede har gitt uttrykk for, er det mitt syn at allmennhetens rettigheter over fast eiendom ikke er fastlagt en gang for alle gjennom det som i dag kalles allemannsretter. Lovgiveren må kunne foreta en justering av grensen mellom grunneierens rådighetsrett og allmennhetens rettigheter, uten at dette utløser erstatningskrav fra grunneierne. Dette må også gjelde ved utvidelse av allemannsrettene til å omfatte en rådighet av en annen karakter enn de tradisjonelle. Jeg er således ikke enig med den ankende part i at enhver ulempe som oppstår, gir rett til erstatning, uavhengig av størrelsen på det økonomiske tapet. 11. juni

10 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Rt s (Øvre Ullern-dommen) regulering av kontraktsforhold (89) Retten til forlengelse i 33 atskiller seg klart fra en regulering av eiendomsrådigheten. Ved 33 er festeren gitt en rett til å feste tomten i en lengre periode enn avtalen gir adgang til. Det er altså tale om overføring av rettigheter til eiendommen ut over den avtalte perioden noe som isolert sett kunne tale for at forholdet direkte reguleres av 105. (90) Selv om tomtefesteloven 33 medfører overføring av eiendomsrådighet, finner jeg det likevel klart at grunnlovmessigheten av retten til forlengelse på uendrete vilkår må vurderes etter Grunnloven 97 og ikke etter 105. I denne sammenheng er det sentralt at reglene om forlengelse griper regulerende inn i en situasjon som partene selv har skapt ved festeavtalen. En slik etterfølgende regulering, knyttet opp til et kontraktsforhold mellom partene, har i vår rettstradisjon vært vurdert ut fra Grunnloven 97, og ikke ut fra 105. Det gjelder også om reguleringen har medført en overføring av rettigheter og plikter partene imellom. Synsvinkelen må også kunne anvendes i et tilfelle som det foreliggende selv om inngrepet i avtalen innebærer en overføring av rådighet. 11. juni

11 Skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering Frode A. Innjord i TfE 2008 nr. 1: Forholdet mellom Grunnloven 97 og En kommentar til Høyesteretts plenumsdommer 21. september 2007 Reelt sett representerer Høyesterett dom i Rt side 1281 et brudd med vår rettstradisjon når det legges til grunn at «overføring av eiendomsrådighet» gjennom regulering av eksisterende kontraktsforhold kan gjennomføres uten full erstatning til den som rammes, og at slike inngrep kun er underlagt de skjønnsmessige begrensninger som følger av det standardpregede forbudet mot «uegentlig tilbakevirkning» i Grl. 97. Om man ser dette som et positivt eller negativt utslag av Høyesteretts rettsskapende virksomhet, vil nok i stor grad bero på hvilket politisk ståsted man har. For de av oss som hittil har ment at artikkel 1 i første tilleggsprotokoll til EMK ikke gir noen annen og bedre beskyttelse av eiendomsretten enn det som følger av Grl. 105, fremstår i alle fall dommen som et viktig bidrag til faglig nyorientering. 11. juni

12 Kravet om fuld Erstatning Rt s. 1 (Kløftadommen) Som utgangspunkt må budet om full erstatning innebære at en ekspropriat ikke skal stilles dårligere økonomisk ved at de beføyelser han som eier disponerer over, må avgis til eksproprianten. På den ene side må det være klart at bestemmelsen inneholder det som i prosedyren er omtalt som en «hard kjerne», som lovgiveren ikke kan gripe inn i. På den annen side må lovgiveren ha atskillig frihet til nærmere å presisere og regulere hvordan erstatningsutmålingen skal skje, uten at man kommer i strid med det sentrale innhold i 105, og uten at det er avgjørende at domstolspraksis tidligere har valgt en annen løsning. Men det som er hovedspørsmålet i denne sak, er om det vil være forenlig med 105 generelt å sette erstatningen lavere enn til den omsetningsverdi som lovlig kunne beregnes, og som ekspropriaten faktisk kunne ha oppnådd, om ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted. Jeg ser det slik at dersom man det gjør, vil man ved ekspropriasjonen inndra en del av en sentral beføyelse hvis verdi tidligere eksisterte på ekspropriatens hånd. Nekter man ham erstatning for denne verdi, vil man alt etter omstendighetene kunne stille ham vesentlig dårligere enn grunneiere i liknende stilling, hvis eiendom ikke blir ekspropriert. Et slikt resultat kan jeg ikke godta. 11. juni

13 Kravet om fuld Erstatning Rt s. 1 (Kløftadommen) forts. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at man kan se bort fra enkelte av de komponenter som inngår i omsetningsverdien. Man kan heller ikke kreve at sluttresultatet av ekspropriasjonen skal være en absolutt og matematisk likhet mellom ekspropriaten og andre grunneiere. Avvikelser som har en rimelig og naturlig sammenheng med den spesielle situasjon ekspropriasjonstiltaket skaper eller er et ledd i, må det være anledning til å akseptere. 11. juni

14 Kravet om fuld Erstatning Aksepterte avvik fra vanlig omsetningsverdi Fradragsreglene i vederlagsloven 5 tredje og fjerde ledd Tredje ledd: Fradrag for verdiendringer som skyldes ekspropriasjonstiltaket eller investeringer som står i direkte sammenheng med dette Fjerde ledd: Fradrag for verdiendringer som skyldes andre investeringer som eksproprianten (det offentlige) har foretatt de siste 10 år ( samfunnsskapt verdistigning ) Tapsprinsippet Eksproprianten kan kun kreve erstatning for sitt økonomiske tap Utgangspunktet er en erstatningssituasjon, ikke en forhandlingssituasjon, jf. Rt s. 29 (Riggtomt-dommen) Tilpasningsplikten Ved delavståelser må det tas hensyn til grunneiers tilpasningsmuligheter, jf. Rt s 1014 (Nymoen), Rt.1991 s 1157 (Lillehammer) og 1992 s 217 (Ulvåkjølen) Særlig aktuelt ved erstatning etter avkastningsverdimetoden, jf. vederlagsloven juni

15 Kravet om fuld Erstatning Nærmere om tilpasningsplikten Rt s. 217 (Ulvåkjølen) Den påregnelige driften må imidlertid vurderes i lys av den tilpasningsplikt ekspropriaten har etter norsk ekspropriasjonsrett. Det er fast rettspraksis for at en ekspropriat mot å få dekket eventuelle ugifter og ulemper ved en tilpasning, jf avgjørelser inntatt i Rt (Gran Ileveien) og Rt (Randaberg) plikter å gjøre sitt til at tapet for eksproprianten ved inngrepet blir minst mulig. Dette er det samfunnsmessig forsvarlige samspill når grunneierinteresser og samfunnsmessige behov og verneinteresser står mot hverandre. Ekspropriaten må tilpasse seg de nye forhold, innen de rammer som er rettslig, praktisk og økonomisk mulig. Han må innrette seg slik "som en rimelig og fornuftig person" ville gjort, Rt (Nymoen), jf Rt (E-6 Lillehammer). Tilpasningskravet er således nær knyttet til påregneligheten, idet det må anses som påregnelig at det vil skje en tilpasning, hvor det er mulig. Her kan nevnes omlegging av skogsbilveiplaner eller forskyvning av hogstområder m v som typiske eksempler. Hensynet til en jevn beskjeftigelse av arbeidsstokk og maskinpark kan også nevnes. Ekspropriatens øvrige skog har derfor vesentlig betydning. 11. juni

16 Kravet om fuld Erstatning Nærmere om tilpasningsplikten forts. Lovgivers reaksjon særregel for ekspropriasjon av eiendomsressurser tilføyd loven i 1997 Vl. 6 andre punktum: Det skal samstundes gjevast vederlag etter dagens pris for dei ressursane på eigedomen som vert oreigna og som har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v. når dette er pårekneleg etter første punktum Gjør kun unntak for tilpasningsplikten, jf. Rt s. 458 (Åfjord) Unntaket gjelder hva enten eksproprianten tilegner seg ressursene eller ikke, jf. Rt s 720 (Veststeinvika naturreservat) Særregelen er ekspropriasjonsrett av vanlig lovs rang; ikke noe som følger av Grl juni

17 Erstatning for rådighetsreguleringer Utgangspunktet Rt s. 67 (Strandlovdommen) Utgangspunktet må være at lovgivningens regulering av eierrådigheten normalt ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det for så vidt ingen avståelse blir krevd skal meget til før det må betales erstatning etter prinsippet i Grunnlovens 105. Rt s. 94 (Fiskumvann) Når det gjelder innskrenkninger i eiendomsretten, er utgangspunktet at disse ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det skal mye til før det må betales erstatning etter Grunnlovens 105. Jeg viser til førstvoterendes uttalelse i plenumsdommen i Rt Dette utgangspunkt har også vært lagt til grunn i senere rettspraksis. Innen rammen av dette utgangspunkt vil spørsmålet om et inngrep fører til erstatningsplikt for det offentlige, bero på en helhetsvurdering. Det må i alle tilfelle være et krav om at inngrepet er vesentlig, men også andre momenter er relevante. 11. juni

18 Erstatning for rådighetsreguleringer Utgangspunktet forts. Rt side 469 (Elstad og Aurmoen landskapsvernområde) Et vernevedtak etter naturvernloven er en rådighetsregulering, og kan ikke likestilles med ekspropriasjon, se særlig Rt (Rønnåsmyra II). Erstatning må derfor søkes på grunnlag av prinsipper utviklet av Høyesterett ved en analogisk anvendelse av Grunnloven 105. I den siste avgjørelsen fra Høyesterett om erstatning for rådighetsregulering, Rt , er rettstilstanden i avsnitt 76 oppsummert med at det ikke er tilstrekkelig for erstatningsansvar at det dreier seg om et vesentlig inngrep. Inngrepet må ha en slik karakter at det ut fra en helhetsvurdering fremstår som sterkt urimelig om det skal tåles. 11. juni

19 Erstatning for rådighetsreguleringer Formålets betydning To typer rådighetsreguleringer Reguleringer som tar sikte på å ivareta allmennyttige formål, typisk ulike former for vernevedtak Reguleringer som tar sikte på å legge til rette for annen konkurrerende utnyttelse eller virksomhet, typisk regulering av arealbruk innenfor byggesoner Rt s. 146 (Bringsinghaug gravfelt) For de enkelte kan rådighetsinnskrenkningen være av høyst forskjellig omfang, men felles for dem alle er at hensikten med fredningen har vært å bevare for nåtid og fremtid de historiske, nasjonale verdier fornminnene er. Det er ikke her spørsmål om å overføre økonomiske verdier fra den enkelte til samfunnet, til de som lever nå eller til kommende slekter. Jeg kan ikke se at det virker urimelig eller ubillig at den som nå eier vedkommende eiendom må finne seg i uten erstatning å respektere fornminnene, slik de var da han selv overtok eiendommen. Dette synes også å være i overensstemmelse med den alminnelige rettsbevisthet i betraktning av at det visstnok ikke tidligere for domstolene er reist krav om erstatning for den legale fredning av fornminner, som ble innført ved loven av juni

20 Erstatning for rådighetsreguleringer Formålets betydning forts. Rt s. 705 (Krokedal) Vernetiltak med sikte på å beskytte våre naturressurser må den som blir skadelidende ved tiltaket i vid utstrekning avfinne seg med uten å kunne kreve vederlag for det tap han blir påført. Dette gjelder også i forhold til etablert virksomhet som tidligere har vært ansett uskadelig, men som erfaring og ny erkjennelse viser bør reguleres eller forbys. Jeg viser her til det som i «strandlov-dommen» (Rt flg.) er uttalt om erstatningsspørsmålet ved rådighetsinnskrenkninger som tar sikte på å fremme allmennyttige formål. Rt s. 321 (Hydalen) At inngrepet er vesentlig, er et nødvendig, men ikke i seg selv tilstrekkelig vilkår for å kunne kreve erstatning etter en analogisk anvendelse av Grunnloven 105. Det er velkjent i praksis at selv vesentlige inngrep ikke kan kreves erstattet, f eks fordi de rammer en virksomhet som på grunn av ny erkjennelse anses å være så skadelig eller uheldig at den bør reguleres eller forbys. Når tomteeierne berøves adgangen til å bebygge sine tomter, skjer dette ikke som en sidevirkning av at andre økonomiske interesser skal ha forrangen, men fordi utbyggingen berører et område av slik karakter at den i forhold til verneinteressene anses skadelig. 11. juni

21 Erstatning for rådighetsreguleringer Generelle og individuelle rådighetsreguleringer Rt s. 67 (Strandlovdommen) Forbudet er videre gjort generelt, retter seg altså ikke mot noen enkelte utpekte grunneiere. I den forbindelse er det anført fra Haugens side at forbudet rammer meget ulikt. Dels er det forskjell på virkningen av forbudet i for eksempel Oslofjorden og langs Nordlands-kysten, dels blir stillingen forskjellig for den eier som bare har et strandareal og den som også er eier av det innenforliggende land, hvor byggeforbudet ikke gjelder. Det her anførte er selvsagt faktisk riktig, men det er ikke av rettslig betydning. Det er ikke mulig å oppnå at reguleringstiltak skal ha samme økonomiske virkning for alle som berøres. Det er ikke lett å forstå hva man i det hele skulle kunne anvende som målestokk for en slik sammenligning, men i alle fall har det aldri vært hevdet at det er en slik form for likhet Grunnloven tar sikte på å verne om 11. juni

22 Erstatning for rådighetsreguleringer Generelle og individuelle rådighetsreguleringer forts. Rt s. 94 (Fiskumvann) Fredning etter naturvernloven vil gjelde bestemt avgrensede områder. Hvor mange grunneiere som rammes av den enkelte fredning, vil kunne variere, avhengig blant annet av områdets utstrekning. Det er spørsmål om områder som utpeker seg som verneverdige; det er ikke spørsmål om inngrep overfor en vilkårlig utvalgt gruppe grunneiere. De enkelte fredningsvedtak må ses som ledd i det offentliges samlede arbeid for å bevare verneverdig natur. Et betydelig antall fredninger er vedtatt, og det arbeides med fredningsplaner. Under disse forhold kan det ikke få noen nevneverdig betydning for erstatningsplikten om den enkelte fredning rammer et fåtall grunneiere. Fulgt opp i Rt 1987 side 311 (Tveiterås gård), Rt 1989 side 1339 (Biliåsen) og Rt 1993 side 321 (Hydalen) 11. juni

23 Erstatning for rådighetsregulering Etablert og fremtidig bruk Rt s. 67 (Strandlovdommen) Forbudet medfører ingen inngrep i den etablerte bruk eierne før forbudet måtte ha gjort av sin eiendom. Den kan fortsettes som før, og i den utstrekning det er foretatt arbeid eller andre investeringer for denne bruk, kan dette nyttiggjøres som før. Jeg peker her på at forbudet ikke er gjort gjeldende hvor oppføring av bygning eller lignende var påbegynt da loven trådte i kraft. Rt s. 94 (Fiskumvann) Et annet relevant moment ved en helhetsvurdering er at dyrkingsforbudet gjelder en bruk som ikke tidligere har vært drevet på arealene. Nydyrking må, selv om det ligger innenfor tradisjonell jordbruksnæring, ses som en bruksendring. 11. juni

24 Erstatning for rådighetsregulering Etablert og fremtidig bruk forts. Rt s. 705 (Krokedal) Vernetiltak med sikte på å beskytte våre naturressurser må den som blir skadelidende ved tiltaket i vid utstrekning avfinne seg med uten å kunne kreve vederlag for det tap han blir påført. Dette gjelder også i forhold til etablert virksomhet som tidligere har vært ansett uskadelig, men som erfaring og ny erkjennelse viser bør reguleres eller forbys. 11. juni

25 Erstatning for rådighetsreguleringer Type utnytting Rt s. 890 (Jærstrendene) Det jeg i denne forbindelse særlig vil peke på, er at masseuttak for salg er en utnyttelsesform som ligger utenfor tradisjonell jordbruksdrift og at utnyttelse av masseressursene i den utstrekning det her er tale om, har nær sammenheng med den tekniske og økonomiske utvikling, det vil si med en side av samfunnsutviklingen som har gjort det nødvendig med ressursbevarende tiltak. Dessuten dreier det seg om inngrep i naturen som er langt mer inngripende enn de som følger av tradisjonell jordbruksdrift, og inngrepene er irreversible. For denne type rådighetsbegrensninger må den generelle hovedregel om at det ikke skal betales erstatning, stå særlig sterkt, og det kan ikke være tilstrekkelig til å begrunne erstatningsplikt at det dreier seg om en ressursutnyttelse som når man ser bort fra vernevedtaket ville være påregnelig og gi til dels en betydelig fortjeneste. 11. juni

26 Erstatning for rådighetsreguleringer Type utnytting forts. Rt s. 321 (Hydalen) Et annet forhold som jeg finner grunn til å fremheve, er at fredningen rammer en adgang til å bygge på sin faste eiendom. Denne adgangen har ved rådighetsinnskrenkninger et svakt erstatningsrettslig vern. Gjelder det et generelt prinsipp om at vernevedtak som rammer varige og irreversible inngrep i naturen, ikke under noen omstendighet gir rett til erstatning? 11. juni

27 Erstatning for rådighetsreguleringer Type utnytting forts. Rt s. 469 (Elstad og Aurmoen landskapsvernområde) forts. Staten har prinsipalt anført at vernevedtak som rammer varige og irreversible inngrep i naturen, ikke under noen omstendighet gir rett til erstatning. Den foreliggende sak gir imidlertid etter min mening ikke grunnlag for å innta et slikt standpunkt. Det foreligger en lang og fast rettspraksis om vilkårene for erstatning ved landskapsvern etter naturvernloven, som også bør få anvendelse i denne sak. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på om karakteriseringen av tapet som vesentlig, bygger på uriktig rettsanvendelse. Etter en helhetsvurdering på grunnlag av de kriterier som er trukket opp av Høyesterett, gir inngrepet ikke under noen omstendighet rett til erstatning. Vernevedtaket tok sikte på å beskytte mot den type varig og irreversibelt inngrep i naturen som Larsens grusuttak innebar, og vedtaket forfølger et viktig samfunnsmessig mål. Jeg viser til Rt (Krokedal) på side , Rt på side 907 (Jærstrendene) og Rt (Hydalen) på side 325. Også her har lagmannsrettens flertall lagt en uriktig rettsanvendelse til grunn, og etter min mening må staten også på dette punkt frifinnes. 11. juni

28 Erstatning for rådighetsreguleringer Erstatning for utnyttingsinteressen kontra erstatning for tapte investeringer Foreligger ikke bortsett fra Rt s. 442 (Lamyra) noe eksempel på at Høyesterett har tilkjent erstatning for det tap man påføres ved ikke å kunne utnytte eiendommen i strid med en verneregulering Foreligger ett eksempel på at Høyesterett har tilkjent erstatning for tapte investeringer som følge av en verneregulering, jf. Rt s. 971 (Rønnåsmyra I) Som før nevnt kan jeg ikke finne at Nittedal Torvindustri uten videre har krav på erstatning beregnet ut fra den fortjeneste bedriften i årene ville ha kunnet oppnå om den hadde fått adgang til å utnytte Rønnåsmyra som om fredningsvedtaket ikke var blitt truffet. Etter det saksforhold som er beskrevet i skjønnet, antar jeg at erstatningen i det vesentlige må fastsettes ut fra de investeringer som er gått tapt og de særskilte omkostninger bedriften har hatt som følge av det midlertidige fredningsvedtak. 11. juni

29 SPØRSMÅL? 11. juni