Gresshopper i Nord-Norge

Transkript

1 Foto: Arne C. Nilssen. Gresshopper i Nord-Norge Arne C. Nilssen og Stig Lundmo Vanligvis forbinder man gresshopper med sørligere strøk, og mange blir så forbauset når de oppdager gresshopper i vår nordligste landsdel at det blir oppslag i avisene. Her får vi for første gang vite litt om gresshoppene i Nord-Norge. Foreløpig er det funnet bare seks forskjellige arter i de tre nordligste fylkene. Det har i Tromsø Museums 140-årige historie ikke vært forsket på gresshopper i vår landsdel, og det som insektforskerne gjennom tidene har funnet, er gjerne et biprodukt av annet feltarbeid. En stor del av det Tromsø Museum og Rana Museum (Nå: Helgeland museum, naturhistorisk avdeling) har i sine samlinger, er sendt inn av personer som har funnet gresshopper. Eksemplarene er da blitt artsbestemt og lagret i samlingene. Noen eksemplarer har også vært «blindpassasjerer» i fruktesker og reisegods, slik at vi også har noen eksotiske arter i samlingene. Det finnes godt med bøker om gresshopper, både på nordiske språk og engelsk. Noen har vedlagt en CD med gresshoppesang. Det er ennå ikke gitt ut eneste gresshoppebok i Norge, men det finnes en nettside laget av Lars Ove Hansen: insekter/norort/orthoptera/ Generelt om gresshopper Gresshoppene tilhører en insektgruppe (en såkalt orden) som kalles rettvinger (Orthoptera), som omfatter det som på norsk kalles gresshopper og sirisser. Vi skal i denne artikkelen ikke omtale sirissene, som i hovedsak er tropiske insekter, og ikke finnes her nord. Mange har nok likevel vært i nærkontakt med dem, for det er vanlig se og ikke minst høre dem på sydenferier. Særlig på kveldene når det er blitt mørkt, kan man høres deres monotone «sirring» i vegetasjonen. Gresshoppene kan bli ganske store, opptil 12 cm lange, men de største artene som finnes i Norge, blir ikke mer enn 6 cm lange. Alle gresshopper har kraftige bakbein som er spesialkonstruert for hopping. Kjevene er kraftige, og de fleste spiser plantekost, men noen er rovdyr og kan spise andre insekter. Mange lager også lyd («sang»), og noen har spesielle organer (såkalte striduleringsorganer) for å lage slike lyder. De har også høreorganer for å oppfatte sangen, og «ørene» er ikke plassert på hodet, men enten på selve kroppen eller faktisk på beina. Sangen er forskjellig fra art til art, og brukes for å kommunisere med andre individer av samme art. De som er eksperter på gresshopper, kan finne ut hvilken art som synger, på samme måte som fugleeksperter kan bestemme 9

2 fuglearten på sangen og andre lyder. Det finnes samlinger av lydopptak av gresshopper, og de kan kjøpes på CD eller er nedlastbare på internett. I nyere bøker om gresshopper er det ofte lagt ved en CD med gresshoppesang. Gresshoppene tilhører en relativt primitiv insektgruppe. Det betyr ikke at de er underutviklet, men bare at de er en gammel gruppe i jordas historie (300 millioner år gamle). Gresshoppene har såkalt ufullstendig forvandling. Dette innebærer at det ikke kommer en larve ut av egget, slik tilfellet er med de mer avanserte insektene slik som hos biller, fluer og veps. I stedet utvikles det en serie med skapninger som kalles nymfer, som etter hvert gradvis blir mer og mer lik de voksne. Puppestadium finnes heller ikke. I det siste stadium blir de kjønnsmodne og flygedyktige. Noen arter har mistet evnen til å fly fordi de bare utvikler korte vingestumper, men hoppeevnen er alltid bevart, og alle gresshopper har kraftige bakbein. Noen arter er svært gode flygere, og de mest berømte og beryktede er de såkalte vandregresshoppene (se rammeartikkel). På verdensbasis er det beskrevet mer enn arter av rettvinger (gresshopper og sirisser), og i Norge er det så langt påvist 28 arter. T.v.: Det blir ofte avisoppslag når gresshopper blir funnet så langt mot nord. Nordlys T.h.: De fem nymfestadiene i utviklingen av ei gresshoppe. Dette kalles ufullstendig forvandling. Stadium 1 ser slik ut når den kommer ut av egget. I det voksne stadium blir individet kjønnsmodent og får funksjonelle vinger og kan fly (men noen arter kan ikke fly i det hele tatt). Etter S.E. Snodgrass via Wikimedia Commons. 10

3 Fotos: Arne C. Nilssen. Fjellgresshoppa er den mest utbredte arten i Nord-Norge Fjellgresshoppa (Bohemanella frigida, men best kjent som Melanoplus frigidus) er en hardhaus som finnes i fjellet over hele Norge (opp mot 1300 m over havet på det høyeste i Sør-Norge). Noen mener at arten er en såkalt istidsrelikt, som betyr at den har overlevd på isfrie områder (på tundraen rundt isbreene) gjennom siste istid. Den lever i dag i fjellområder i Skandinavia og Alpene, og i nordlige fjellområder i Russland og i Canada. I Finland forekommer arten også i bjørke- og furuskog. Arten varierer en god del i farge, men et av de sikreste kjennetegnene er rødfargen på bakre leggbein. Fjellgresshoppa er den gresshoppearten som vi oftest får inn, og mange synes det er rart at den kan finnes så tallrikt over skoggrensen. Den er funnet over det meste av Nord-Norge (se kart over funnsteder). Kartet viser at arten ikke er funnet i det meste av indre og nordre Finnmark, og ikke i det hele tatt i Lofoten og Vesterålen, men om dette gjenspeiler virkeligheten, er vanskelig å si. Hvis leserne har sett gresshopper i disse områdene, vil vi gjerne få beskjed. Fjellgresshoppa finnes likevel ikke på alle fjell der den er utbredt, men på enkelte fjellknauser kan den til gjengjeld være svært tallrik i sørvendte skråninger, og man kan snakke om kolonier. Den lager ikke noen lyder. Voksne hanner er mm lange, mens hunnene er mm. Eggene blir lagt utover sommeren og høsten, og de voksne dør etter eggleggingen. Inne i eggene utvikles det straks små nymfer, som overvintrer inne i skallet, slik at de kan krype ut så snart det blir varmt neste vår. Noen tyske forskere foretok i grundige undersøkelser i sørnorske fjellstrøk om hvordan denne gresshoppearten var tilpasset et klima som få andre gresshoppearter klarer å leve i. De fant ut at atferden var viktig, ved at dyrene valgte sørvendte skråninger, der solinnstrålingen var sterkest. Fjellgresshoppa driver altså med «solbading», på fagspråket kalt Øverst: Fjellgresshoppa pleier å varme seg opp direkte i solskinn eller på stein eller berg som sola har skint på. Mange insekter i kjølige strøk pleier å gjøre det, og atferden kalles basking på fagspråket. Bildet er tatt i Vaddas i Nordreisa i Nederst: Fjellgresshoppe funnet på Kobberfjellet, ca. 10 km rett øst for Bjerkvik. Store mengder av dem ble funnet av noen jegere fra Narvik i september basking, for de velger plasser og har positurer slik at de ble varmet opp ved direkte solstråling eller av soloppvarmet berg og stein. Kroppsvarmen kunne dermed bli mye høyere en lufttemperaturen. De valgte ikke de høyeste fjelltoppene der det er mye vind, men sørvendte, lunere plasser noe over skoggrensen. Forskerne kunne ikke fastslå om selve plantene i form av føde hadde betydning for levestedene, men det var ofte en god del lyngplanter der disse gresshoppene oppholdt seg (Finch o.a. 2008). 11

4 Øverst: Fjellgresshoppe fotografert på Sørøya (Hasvik kommune) i Finnmark, i Flågan, dvs. det bratteste partiet på veien mellom Hasvik og Breivikbotn. Dette er det nordligste dokumenterte funnet av gresshoppe i Nord-Norge (70,56 N). Det er antakelig også det nordligste funnet av gresshoppe i verden. Under: Fjellgresshopper i paring på Mofjellet i Rana. Hunnen (underst) er noe større enn hannen. Foto: Unni Ragnhild Bjerke Gamst. 12 Over: Funn av fjellgresshoppe i Nord- Norge, basert på museumsmateriale og sikre observasjoner og fotos. Det er bare ett funn i nordre og ingen i indre Finnmark, og heller ingen i Lofoten og Vesterålen. Funn herfra er av interesse å få registrert. Foto: Petter Hamnes.

5 Foto: Hectonicus, juli 2009, Italia. Wikimedia Commons. Skoggresshoppe Skoggresshoppa (Podisma pedestris) ligner litt på fjellgresshoppa i kroppsformen, og heller ikke denne arten kan fly. De to artene kan bl.a. skilles på at skoggresshoppa har blå legger på de bakerste føttene, mens de hos fjellgresshoppa er røde. Dette kan være vanskelige å se på døde individer der fargene er forsvunnet, men det finnes selvfølgelig andre detaljer for å skille artene. For eksempel er bakkanten av halsskjoldet hos skoggresshoppa jevnt avrundet, mens det hos fjellgresshoppa er vinklet i en spiss. Skoggresshoppa synger ikke, men begge kjønn kan lage klikkelyder med kjevene. Hannene er mm og hunnene mm lange. Skoggresshoppa er vidt utbredt over hele Norge, og i det meste av Europa unntatt i Danmark og Storbritannia. Av en eller annen grunn har vi bare to eksemplarer i Tromsø Museums samlinger, noen få i Midt-Troms Museum og ett på Rana Museum, så den kan synes å være fåtallig. Kjetil Åkra fra Midt-Troms Museum fant for få år siden gode lokaliteter for arten på Senja, i Sifjord og i Ånderdalen Nasjonalpark. På sistnevnte sted, på en plass som heter Storholtet, fant han mange individer, og «arten virket veldig tallrik». Det kan se ut som arten kan være svært lokal, men den kan til gjengjeld være svært tallrik på slike steder. Voksen hunn av skoggresshoppa Podisma pedestris. Arten foretrekker tørre levesteder i skog, gjerne der det er lite av annen vegetasjon. Den kan også finnes ganske høyt til fjells, men den er på langt nær så vanlig der som fjellgresshoppa. Nymfene klekker i mai, og de voksne dukker opp fra juli, og dør på høsten etter at de har lagt egg. Det er bare eggene som overvintrer. Førsteforfatterens møte med sumpgresshoppa I min tid som insektforsker ved Tromsø Museum har jeg ikke forsket på gresshopper. Mine undersøkelser har hatt fokus på andre av landsdelens viktige insekter, slike som skogsbiller, bjørkemålere, blodsugende insekter og reinbrems. Jeg har derfor vært mye rundt i landsdelen på feltarbeid, men gresshopper har jeg sjeldent sett noe til, bortsett fra en og annen fjellgresshoppe. For en biolog kan også sommerferiene være en kilde til interessante Edderkoppeksperten Kjetil Åkra, Midt-Troms Museum, fant mange skoggresshopper på Senja. Her har han tegnet en av dem. 13

6 observasjoner, for somrene er jo insektenes aktive sesong. Insektlivet har jeg i mange år studert i mitt ferieparadis i Hamarøy. I tillegg er jeg fotointeressert, og når man skal ta nærbilder i naturen, må man gå tett på for å finne egnete motiver. I 2008 var jeg på «fotojakt» i et myrområde, der jeg i en årrekke hadde vært, bl.a. for å ta bilder og observere hvordan den insektetende planten soldogg kan fange så store insekter som øyenstikkere. Et av bildene er publisert i Ottar tidligere (baksidebilde i Ottar Sumpgresshoppe (Stethophyma grossum) funnet i Hamarøy. Den sitter fast i en soldogg, som er en insekt-etende plante. Midt i den blå sirkelen ser vi hvordan den lager lyd: Den slår «kneet» på bakfoten mot bakenden av vingen. 14 Foto: Arne C. Nilssen, 8. august 2008.

7 1 2009). Jeg la da merke til at det var noen småkryp som «hoppet» fra en plante til en annen, samtidig som jeg hørte klikkelyder. Dette var interessant! Og med tålmodig venting fikk jeg se hva det var: Det var gresshopper! Min første tanke var å få tatt gode nærbilder av dem i naturen, men det var ikke lett, da de var svært sky og hoppet bort straks jeg kom dem for nær. De var enkle å fange med håv, så jeg tenkte at jeg måtte ta dem med inn, legge dem i kjøleskap for å «roe dem ned» og ta bilder innendørs i et kunstig habitat, et triks som insektfotografer ofte må ty til. Etter mange timers forsøk lyktes jeg likevel å få tatt bilder av krabaten ute, for det var et eksemplar som satt merkelig stille slik at jeg fikk knipset bilder av den. Da jeg seinere fikk bildene inn på datamaskinen, skjønte jeg hva som hadde skjedd. Jeg hadde fått hjelp av en plante! Gresshoppa var blitt fanget og satt fast i en soldogg med beina (se bildet). Da jeg skulle skrive denne artikkelen, måtte jeg finne hva som stod i litteraturen om denne arten, og der ble den særegne måten den lager den klikkende lyden forklart. Den lager lyden ved å slå «knærne» på de kraftige bakbeina mot bakenden av dekkvingene (se det innringede partiet på bildet, der jeg hadde klart å fange selve «slaget»), og ingen andre europeiske gresshopper lager visstnok lyden på denne måten. Det var også andre forhold ved atferden som var interessant. Det var umulig å oppdage dem mens de satt stille i vegetasjonen fordi de hadde samme fargene som plantene de satt på (kamuflasje, se bildet), men hver gang de hoppet opp og fløy til en ny plass, kunne jeg finne dem hvis jeg la merke til hvor de landet. Og det var mange av dem, kanskje hundrevis på den lille myra. Kamuflasjen og skyheten den oppviser, tyder på at fugler er dens verste fiende. Jeg spurte flere personer som i lang tid har vært i området, bl.a. på moltebærplukking, om de noen gang hadde sett gresshopper der, men ingen hadde sett noe slikt. Og det er ikke så rart, for de hadde gått meg selv hus forbi i mange år, men nå finner jeg dem lett hver sommer fordi jeg har lært atferden deres. Foto: Arne C. Nilssen. Klarer du å se sumpgresshoppa? Den er godt kamuflert og vanskelig å oppdage hvis den sitter stille. Kommer man for nær, hopper og flyr den bort, gjerne 2 10 m eller enda lenger. 15

8 Arten kalles altså sumpgresshoppe med det latinske navnet Stethophyma grossum (synonym Mecostethus grossus). Voksne hanner har en lengde på mm, hunnene mm, altså en stor art. Begge kjønn er gode flygere. Arten er knyttet til våtmark av forskjellig slag, og den trives godt på torvmosemyrer. Mitt funnsted i Hamarøy hadde en blanding av torvmose, molte, myrhatt, soldogg, tranebær, gress og starr, og det var stedvis ganske vått der. Den er utbredt over det meste av Europa, unntatt de sørligste delene. Den finnes også østover i Russland. Den regnes som en hardfør art når det gjelder å tåle klimaet, men den er foreløpig ikke funnet så langt nord som Troms og Finnmark. Mitt funn er nok blant de nordligste i Norge, men arten er registrert en gang litt lenger nord, nemlig i Ballangen i Ellers tror jeg den er oversett, og den kan finnes i Troms og kanskje i Finnmark. Naturhistoriska Riksmuseet i Sverige har på sin hjemmeside lagt ut en lydfil med «sangen» til sumpgresshoppa: ar/forskningsavdelningen/entomologi/la nkar/entomologiskaforeningen/lyssnapa grashoppor html Rull ned til du finner Kjärrgräshoppa. Trykk på «Ladda ned», og du vil da kunne spille av sumpgresshoppas «sang». Nettstedet hadde også dette lyddiagrammet til «sangen» (korte, kneppende lyder): Liten køllegresshoppe funnet på ei lita øy i Finnmark 16 Reinøya ligger midt i Porsangerfjorden sørvest for Børselv i Finnmark. Øya er sju km lang (13 km 2 ) og fredet som naturreservat. Øya består i hovedsak av bergarten dolomitt. Øya har mange merkelige bergformasjoner, bl.a. dolomittsøyler som minner om statuer. Kalsiuminnholdet i dolomitten gjør at en del typiske kalkelskende planter vokser der, som reinrose, brudespore, rosekarse og krypsivaks. Øya er bare tilgjengelig Hunn av levende liten køllegresshoppe (Myrmeleotettix maculatus). Ganske vakker art som varierer en del i farge. Foto: Chiswick Chap, Wikimedia common.

9 Foto: Gilles San Martin, Belgia. Wikimedia Commons. Foto: Arne C. Nilssen. Foto av det preparerte eksemplaret av køllegresshoppa som Aslak M. Eira fant på Reinøya i Porsangerfjorden i Den var litt skadet og har dessuten mistet sine opprinnelige farger. med båt og derfor nå lite besøkt. Tidligere var det sommerbeite for rein der, og reineierne var godt kjent på øya. En av dem, Aslak M. Eira, hadde lagt merke til at det var gresshopper der, og sommeren 1995 sendte han et eksemplar til Tromsø Museum. Det viste seg å være en art som på norsk har fått navnet liten køllegresshoppe (Myrmeleotettix maculatus), og den er virkelig ganske liten, for hannene er bare og hunnene mm lange. Jeg er imponert over at Aslak M. Eira forstod at dette måtte være et interessant funn. Toprikket torngresshoppe (Tetrix bipunctata). Denne arten hadde vi ikke fra Nord- Norge fra før, verken i Tromsø Museums eller Rana Museums samlinger, så funnet på den relativt isolerte Reinøya er interessant. Hvordan hadde den kommet dit, er jo det naturlige spørsmålet. Arten er en ganske god flyger, så den må en gang ha fløyet dit fra fastlandet (3,5 km til nærmeste fastland). Og det kan godt tenkes at den har trivdes godt med de spesielle plantene som vokser der, og som var mat for gresshoppa? Forekomsten på Reinøya er ganske isolert, og man må ned til Trøndelag for flere funn (Lars Ove Hansen oppgir den på sin nettside fra Vest-Finnmark og Ytre Troms, men ikke Nordland). Arten er imidlertid lett å overse, liten som den er, så den forekommer nok flere steder i Nord-Norge. Den forekommer oftest på ekstremt tørre plasser. Hannene lager en surrende r-lyd når den skal lokke til seg hunner. Den opptrer i svært mange fargevarianter, slik at størrelsen ofte kan være det beste kjennetegnet. Klubbene på antennene, som har gitt den det norske navnet, er heller ikke så utpreget. Arten lever på tørre, vindeksponerte og ofte sørvendte steder, uten eller med kort vegetasjon, og det stemmer med forholdene på Reinøya. Den er vidt utbredt nedover Europa; i Sør-Europa kan den finnes høyt til fjells. Den forekommer også østover i Tyrkia og i Russland. Toprikket torngresshoppe Toprikket torngresshoppe, Tetrix bipunctata, regnes som Norges vanligste gresshoppe, og den er funnet i hele landet helt nord til Finnmark. Vi har likevel bare tre eksemplarer fra Nord- Norge i Tromsø Museums samlinger (funn gjort i 1892, 1909 og 1926), og ett på Rana Museum. Denne gresshoppa er nok lett å overse, for den er ganske liten. Hannene er

10 Strandtorngresshoppe (Tetrix subulata). mm og hunnene 9 11 mm lange. Den er klumpete utformet og kan forveksles med en liten bit stein. Brystskjoldet kan se ut som en torn (derav navnet) som strekker seg litt bak bakkroppsspissen. Den har ikke ordentlige vinger og kan derfor ikke fly. Den synger ikke. Arten overvintrer enten i siste nymfestadium eller som voksne. Denne gresshoppearten er vidt utbredt i Europa unntatt i Vest- og Sør-Europa, og den forekommer østover i Russland og videre helt til Kina. Levestedene for arten er tørre og varme plasser med lite vegetasjon, gjerne der det er nakent berg. 18 Strandtorngresshoppe Strandtorngresshoppa, Tetrix subulata, er en slektning av toprikket torngresshoppe, som den kan skilles fra ved at brystskjoldet strekker seg langt bak bakkroppsspissen og ikke er så kjølformet. Den kan ligne på en liten pinne eller en avlang liten stein, noe som tydelig er en form for kamuflasje. Vi har ingen eksemplarer i Tromsø Museums samlinger fra Nord-Norge, men den oppgis funnet i Vest-Finnmark Egyptisk gresshoppe (Anacridium aegyptium) som stammer fra Italia og kom til Tromsø i 1955 med grønnsaker. Den har i årenes løp mistet noe av fargeprakten, men et av kjennetegnene, foruten størrelsen, er de loddrette stripene på øynene. og Indre Finnmark, men ikke i Troms og Nordland. Den er ellers funnet over det meste av Norge og mange steder i det øvrige Europa. Østover er den funnet i Russland og videre til Kina. Den finnes også i Nord-Amerika. Hannene er 8 12 mm og hunnene mm lange. Den foretrekker fuktige områder, gjerne nær sjøer og våtmark. Arten opptrer i to former, en som har så store vinger at den er flygedyktig, og en som ikke har det. Arten synger ikke. Arten overvintrer enten i siste nymfestadium eller som voksne. Blindpassasjerer Når man importerer frukt og grønnsaker fra sørligere strøk, hender det av og til at det følger med dyr. Det kan være store edderkopper, skorpioner, gekkoer og gresshopper. I januar 1955 fant en kjøpmann i Tromsø ei stor og levende gresshoppe i ei eske med blomkål fra Italia. Tromsø Museum fikk den, og den har vi tatt vare på. Det viste seg å være ei såkalt egyptisk gresshoppe (Anacridium aegyptium). Den har sin naturlige utbredelse i det sørlige Europa, den nære Østen og Nord-Afrika. Dette er Foto: Arne C. Nilssen. Foto: Aiwok. Wikimedia commons 2. april 2011.

11 ei stor gresshoppe der hunnene kan bli 70 mm lange. De spiser på forskjellige blader, men de opptrer ikke i store svermer og regnes ikke som skadedyr. Et nyere tilfelle av ei gresshoppe som blindpassasjer skjedde i januar 2010 på Universitetet i Tromsø. En av de ansatte, Håvard Johansen, hadde akkurat kommet hjem fra en 2-ukers ferie i Mexico. Han skriver dette: var at disse pallene stod ute. Det hersket stor forundring i forsamlingen rundt kaffemaskinen hvorledes gresshoppa kunne ha overlevd kulda og, ikke minst, hvordan den kunne ha kommet seg inn døra. Foto: Jon Ivar Kristiansen. "Jeg fikk først vite om gresshoppa rundt kaffemaskinen her på Institutt for Informatikk en mandags morgen. De som noen timer før hadde oppdaget den i trappa her, stod da og spekulerte om den kunne komme fra noen paller med byggemateriale vi nylig hadde fått fra Sør-Europa. Problemet Øverst: Bilde tatt av gresshoppa fra Mexico mens den ennå var i live og hoppet rundt i korridorene på Universitetet i Tromsø. Nederst: Oversikt over gresshoppefunn i Nord-Norge. NSY: NordlandSøndreYtre; NSI: NordlandSøndreIndre; NNØ: NordlandNordreØstre; NNV: NordlandNordreVestre; TRY: TromsYtre; TRI: TromsIndre; FI: FinnmarkIndre; FV: FinnmarkVestre; FN: FinnmarkNordre; FØ: FinnmarkØstre. Basert på museumsmateriale, fotos og Lars Ove Hansens nettside ( insekter/norort/orthoptera/) og Artsdatabankens registreringer. Toprikket torngresshoppe Tetrix bipunctata Strandtorngresshoppe Tetrix subulata Fjellgresshoppe Bohemanella frigida Skoggresshoppe Podisma pedestris Liten køllegresshoppe Myrmeleotettix maculatus Sumpgresshoppe Stethophyma grossum NSY NSI NNØ NNV TRY TRI FV FI FN FØ 19

12 Selv hadde jeg nettopp kommet hjem fra en 2-ukers paragliderferie i Valle de Bravo, tre timers kjøring utenfor Mexico City, og hadde i løpet av helgen brukt gangen her på NT- Fakultetet til å pakke om utstyret. Hovedlandingen vi bruker i Mexico er en gressåker, og jeg hadde fått med meg en masse gress i paraglideren som jeg ristet ut i trappa her. Noen gresshopper så jeg ikke da, men jeg skjønte raskt tegningen av diskusjonen rundt kaffemaskinen og kunne oppklare mysteriet.» Litt spenning i hverdagen, altså! Tromsø Museum ble kontaktet og fikk overlevert insektet. Det ble bedøvet og avlivet og satt på nål. Vi har ikke gjort noen anstrengelser for å artsbestemme krabaten, men de korte antennene viser at det er en markgresshoppe. Den ligner litt på egyptisk gresshoppe. Avslutning Forekomsten av gresshopper i Nord- Norge er dårlig kartlagt, og det har hittil ikke vært noen grundige undersøkelser av utbredelsen av denne insektgruppen i landsdelen. Vi har i denne artikkelen prøvd å sammenfatte det vi har kunnet finne om gresshopper i her nord. Generelt er gresshoppene en insektgruppe som er mest tallrik i varme strøk. Nordgrensene for arter, enten det nå er planter eller dyr, er av stor interesse for biologene, for disse artene må ha spesielle tilpasninger for å kunne overleve de lange vintrene og korte, kjølige somrene. Gresshoppeartene vi har funnet i det nordligste Norge, utgjør antakelig verdens nordligste forekomster av dem, for det finnes ikke gresshopper på Grønland, og i Canada og Alaska må man sør for den nordlige Polarsirkelen (66,56 N) for å finne gresshopper. Vi har ikke greid å finne ut hvor langt nord i Russland det finnes gresshopper. Det som vi har vist i denne artikkelen, er nok bare et lite glimt av det som virkelig finnes, både når det gjelder utbredelse og antakelig også antall arter. Hvis du som leser av denne artikkelen skulle finne eller observere gresshopper, er vi svært interesserte å få vite om det. Og 20 T. v.: Bilde 16. januar 2010 fra Valle De Bravo i Mexico der gresshoppa sannsynligvis kommer fra. To mexicanske gutter hjalp til med å pakke ned paragliderutstyret før avreisen til Tromsø. Gresshoppa må ha lurt seg med på dette stedet. T. h.: Det hersket stor forundring rundt kaffemaskinen om morgenen på instituttet da gresshoppa ble funnet hoppende rundt. Foto: Håvard Johansen. Tegning: Stein-Christian Fagerbakken.

13 Foto: Christiaan Kooyman, Wikimedia Commons. Vandregresshopper Vandregresshopper kalles de ca. 10 markgresshoppeartene som i enkelte år kan opptre i enorme mengder. Vandregresshoppene har bestemte utbruddsområder der bestanden bygges opp. Disse gresshoppene kan opptre i to forskjellige faser, og det vil si at de enten forblir på stedet, eller at de blir vandrende. Det er forholdene under oppveksten som avgjør om de blir forvandlet til vandrende gresshopper, og de får da en annen form og farge og altså endret atferd som gjør at de får en sterk trang til å fly til nye steder. De kan opptre i store svermer, og spise opp all plantevekst på sin vei. Vinden er med på å bestemme retningen de flyr. Gresshoppesvermer kommer av og til på avveier, og sjøfolk har observert gresshoppesvermer 1600 km fra land! Det er et stort internasjonalt samarbeid for å forsøke å bekjempe gresshoppene slik at det ikke blir dannet store svermer som kan ødelegge avlingene. Det er mange eksempler på at vandregresshoppene har forårsaket hungersnød. Ørkengresshoppa, Schistocerca gregaria, er den verste av alle. Den er utbredt i Sahara og områdene rundt, men den finnes også i Midtøsten og i India. Den Ørkengresshoppa Schistocerca gregaria som legger egg. Bilde av utbruddet 6. mars 2013 på en motorvei i Israel. Foto: Menahem Kahana/Scanpix. 21

14 har verdensrekorden i å flyge lengst av alle insekter, da den har dratt 4500 km fra Vest-Afrika over Atlanterhavet til Amerika. Den såkalte europeiske vandregresshoppa, Locusta migratoria, er et brungrønt 5 cm langt insekt som egentlig hører heime i østlige middelhavsland, men den kan enkelte år begynne å vandre vidt omkring og opptre i så kolossale svermer at åkrer og enger blir ødelagt. Enkelte individer har av og til forvillet seg til Norge. Også Sørøst-Asia og Sør-Amerika, særlig Brasil, har sine egne arter av vandregresshopper. Vandregresshoppene ble i Det gamle testamente nevnt som den åttende av de ti landeplagene som rammet Egypt. Den 4. mars 2013 (mens vi holder på å skrive denne Ottar-artikkelen) ble det i nyhetene meldt om en enorm ørkengresshoppesverm på 30 millioner individer fra Egypt som fløy inn over Israel og Jordan, se bilde side 21. Svermen ble denne gangen slått til jorda ved hjelp av fly og insektmidler, men vi forstår at gresshoppene kan være en plage også i dag. Da døperen Johannes var i ørkenen, levde han av gresshopper og honning, men også i dag blir gresshopper brukt som mat. Da blir hodet, beina, vingene og bakkroppen fjernet, mens resten kan kokes eller stekes eller spises rå. De inneholder 75 % protein, og skal smake omtrent som reker eller krabber. send gjerne inn eksemplarer du måtte finne, eller bilder du har tatt. Husk å notere sted og dato! Litteratur: Finch, Oliver-D., Löffler, Jörg and Pape, Roland 2008: Assessing the sensitivity of Melanoplus frigidus (Orthoptera: Acrididae) to different weather conditions: A modelling approach focussing on development times. Insect Science 15: Lars Ove Hansen: ekter/norort/orthoptera/ (lastet ned 13. februar 2013). Denne nettsida har ajourførte opplysninger om alle gresshoppe-arter som er funnet i Norge. Nettsida har vært svært nyttig for oss mens vi har laget denne artikkelen. Lars Ove Hansen har klart å ta gode bilder av de fleste av artene som forekommer i Norge, egentlig litt av en bragd! Han arbeider på Naturhistorisk Museum i Oslo. Forfatterne: Arne C. Nilssen er professor i biologi ved Tromsø Museum- Universitetsmuseet. Insekter er hans spesialområde. E-post: arnec.nilssen@uit.no. Adresse: Tromsø Museum- Universitetsmuseet, 9037 Tromsø. Stig Lundmo er autorisert taxidermist og ansatt som preparant ved Helgeland museum, naturhistorisk avdeling. Han har stor interesse for insekter, særlig sommerfugler. Driver også Lundmo planteskole med produksjon av stauder i Utskarpen, Rana. E-post: stig.lundmo@helgelandmuseum.no Adresse: Helgeland museum, naturhistorisk avdeling, Postboks 98, 8601 Mo i Rana. 22