U N I V E R S I T E T E T I B E R G E N Institutt for sosialantropologi

Transkript

1 U N I V E R S I T E T E T I B E R G E N Institutt for sosialantropologi Sosialantropologisk institutt Universitetet i Oslo Boks 1091, Blindern 0317 Oslo Dato: Tilsynssensorrapport nr. 2 v/førsteamanuensis Olaf H. Smedal Institutt for sosialantropologi Universitetet i Bergen I året som har gått siden rapport nr. 1 ble utferdiget har undertegnede avlagt to tilsynsbesøk ved SAI. Det første fant sted to dager i uke 45, 2005, det andre to dager i uke 21, Ved begge anledninger hadde jeg timelange møter med sentrale medlemmer av SAIs programråd, inkludert SAIs styrer, og med det studentsammensatte programutvalget. Fra SAIs administrasjon har jeg fått tilsendt skriftlige oversikter over all virksomhet knyttet til samtlige emner det undervises i (emnebeskrivelser, pensumlister, planer over forelesnings- og seminarrekker, eksamensoppgaver, sammensetningen av eksamenskommisjoner, karakterutskrifter, prosentberegninger av gitte karakterer sammenlignet med den stipulerte ECTS-normalfordelingen, antallet klager på bedømmelsen, studentevalueringer av en håndfull emner) samt -- for avsluttende karakter på hovedfags- og mastergradsstudiet -- tabeller over karakterutviklingen de siste seks semestrene. Som i tilsynssensorrapport nr. 1 omtales i det følgende forhold som direkte eller indirekte berører bachelor- og mastergradsprogrammene. Tilsynssensorenes mandat er da også begrenset til forhold som angår planer for og gjennomføring av undervisning og eksamen. Det er likevel ikke til å unngå at samtalene jeg har hatt med medlemmene av programrådet og programutvalget til tider berørte undervisningens (i mindre grad eksamensavviklingens) viktigste forutsetning, nemlig de til enhver tid tilgjengelige ressurser. Likeså har vi diskutert visse sider ved konsekvensene av implementeringen av reformene. Begge tematikker kan spores i inneværende rapport. -- Sentrale tiltak som instituttseminar, faglunsj og så videre faller likevel helt utenfor tilsynssensors mandat; det samme gjelder PhD-opplegg og forskerutdanning, og omtales ikke eller kun indirekte -- i det følgende. Det samlede inntrykket -- etter samtalene med de vitenskapelig ansatte og studentrepresentantene og gjennomgangen av den skriftlige dokumentasjonen -- er at SAIs opplegg for bachelor- og mastergradsstudiet i all hovedsak nå har funnet sin form. Mens møtene i den forrige tilsynsperioden til dels ble preget av kritisk refleksjon over virkningene (oftest, men ikke alltid, uintenderte) av iverksatte tiltak, blant annet på bakgrunn av at et større antall hovedfagsstudenter stadig befant seg i sine studieløp, gikk samtalene i inneværende tilsynsperiode mer ut på å drøfte muligheten for mindre justeringer. Dette gjelder synspunktene fremmet av så vel de vitenskapelig ansatte som studentene. En annen måte å side 1 av 5 Postadresse Postboks Bergen Post@sosantr.uib.no Org no Telefon Telefaks Besøksadresse Fosswinckelsgt. 6 Bergen

2 side 2 av 5 uttrykke dette på, er at mens både stab og studenter i forrige tilsynsperiode ga inntrykk av en påtagelig reform- og omstillingstretthet -- fra studentenes side dels eksplisitt formulert som kritikk av enkelttiltak og manglende faglig oppfølging, fra stabens side dels formulert som uro over et høyt vedtakstrykk, arbeidsmessige merbelastninger og ressursbegrensninger -- ga stab og studenter denne gang uttrykk for at undervisning, underveisevaluering og eksamensavvikling langt på vei er tilfredsstillende. Når det i denne rapporten pekes på mulige alternativer til forbedring av visse sider ved SAIs studieprogrammer, er det altså viktig å understreke at de fremsettes på bakgrunn av en gjennomgående og økende tilfredshet med tingenes tilstand og i forlengelsen av innspill som stab og studenter, hver for seg, luftet i møter. Selve emnesammensetningene på bachelor- og mastergradsnivå består uendret siden forrige tilsynsperiode -- så vidt jeg kan bedømme er det bare ett "nytt" emne i det totale porteføljen (SOSANT 2730) (men se nedenfor om en viktig, mulig kommende endring). Etter nå å ha sammenliknet emneoversikter og pensumlister for forrige tilsynsperiode og den inneværende, er det ingen grunn til å modifisere følgende passasje i tilsynssensorrapport nr. 1: [jeg vil] gjøre det helt klart at samtlige emners pensum etter min vurdering gir gode substansielle og teoretiske innblikk i emnenes overordnede tematikk. Ikke minst er det tydelig at SAI har utviklet emner der den forskningsbaserte undervisningen gis meget høy prioritet, altså forskningsbasert i den forstand at den/de emneansvarlig(e) selv bidrar aktivt til den vitenskapelige utviklingen av feltet. Til dette kan det gjerne tilføyes at det (stadig) er gjennomgående godt samsvar mellom emnebeskrivelsene (inkludert læringsmål), det oppsatte pensum og forelesnings- /seminarplaner, samt eksamensoppgaver. Det kan likevel bemerkes at det hefter visse mangler ved enkelte av emnepresentasjonene (her viser jeg til utskriftene av de nettbaserte oppslagene): I en rekke emnepresentasjoner har opplysninger om eksamensspråk og visse andre detaljer falt ut, for mange av emnenes vedkommende har pensumlitteraturen blitt satt opp uten å skjele til prinsippet om alfabetisk rekkefølge og i emnepresentasjonene som helhet finnes det ofte trykkfeil (navn på foreleser skrives på flere måter, tittel på pensumlitteratur er gal og så videre). Jeg nevner dette fordi "kvalitetssikring" blant annet innebærer å sikre at de opplysninger som gis, er korrekte. I dette ligger en anbefaling om at SAI engasjerer en korrekturleser til å gå grundig gjennom all tilgjengelig studieinformasjon. En annen ting er at en nærmere granskning av stipulert ressursbruk på de ulike emnene gir grunnlag for å spørre om fire dobbelttimers forelesning per regionalemne (vektet til 5 studiepoeng) er "tilstrekkelig". Spørsmålet reises delvis fordi det oppgitte antallet undervisningstimer på 10-poengsemnene er mer enn det dobbelte av 5-poengsemnene (altså henholdsvis 20 og 8). Dessuten, siden det parallelt med forelesningene på 10-poengsemnene (på og 2000-nivå) i tillegg tilbys ledede litteraturseminarer som det "anbefales sterkt" at studentene følger, kan det synes som om studenter som følger regionalemnene blir noe forfordelt. Et ressursspørsmål, javel, men til sammenlikning tilbyr Sosialantropologisk institutt, UiB, på tilsvarende regionalemner -- også vektet til 5 sp. -- for tiden 12 timers undervisning -- altså 50% mer, samtidig som det der nå drøftes om ressursallokeringen til disse emnene bør økes ved å supplere undervisningen med seminarer i instituttets regi. (Det kan som et tankekors tilføyes at bergensinstituttets ressursmessige prioritering av regionalundervisningen for tiden er under et visst press -- først og fremst fordi selve tanken om nytten og hensiktsmessigheten av å operere med "etnografiske regioner" er omstridt blant instituttets vitenskapelig ansatte.)

3 side 3 av 5 Som antydet ga også programutvalget uttrykk for at "ting flyter bedre nå" -- altså at den betydelige uroen i stab og studentmasse i forbindelse med de siste års reformarbeid hadde lagt seg. Men det var en unison oppfatning blant studentrepresentantene om at det ikke er noen god idé å nedlegge seminargruppene på 1000-nivå. De ga uttrykk for at de er helt på det rene med at dette først og fremst er et ressursspørsmål, men mener like fullt at det ikke kan være i SAIs interesse at studenter i startfasen av sitt bachelorstudium mangler faglig oppfølging i form av seminarer ledet av viderekomne studenter. Siden det ikke ligger til tilsynssensors oppgaver å foreta budsjettmessige avveininger, vil jeg uten blygsel støtte synspunktene som programutvalget fremmet og foreslå at SAIs ledelse revurderer saken. Mer vesentlig er likevel sider ved veiledningen av mastergradsstudentene som programutvalget tok opp i begge møtene vi har hatt. Jeg er klar over at dette er et ømtålig tema, jeg er også klar over at det ikke direkte inngår i tilsynssensorens mandat, men jeg mener like fullt at jeg ville gjøre meg skyldig i en liten forsømmelse om jeg ikke viderebragte synspunktene. Problemet går i korthet ut på at det betydelige presset instituttet og studentene har på seg for å ferdigstille mastergradsavhandlingen på normert tid, er vanskelig å forene med de vitenskapelig ansattes opparbeidede forskningsterminer samt deres fravær i forbindelse med "frikjøp". Mange studenter, ble det fremholdt, erfarer at deres veiledere av den ene eller andre grunn ikke "har tid til dem" (eller tidvis ikke har lest tekstutkast de har fått tilsendt før veiledningen finner sted), men enda viktigere er det at det skal finnes eksempler på studenter som ikke får beskjed om veilederes forskningstermin eller frikjøpssemestere før de er et faktum. Igjen er dette et symptom på et nærmest strukturelt problem som kommer til uttrykk som interessemotsetning: Oppmuntringen til de vitenskapelig ansatte om å søke ekstern finansiering av sine forskningsprosjekter og til å hevde seg mer i internasjonale forskningsmiljøer (budsjettmessig og faglig sett opplagte goder) får negative konsekvenser i form av manglende faglig og personlig oppfølging av instituttets mastergradsstudenter. -- SAI er naturligvis ikke alene om å befinne seg i denne knipen (den erfares for eksempel også på instituttet i Bergen) og sannsynligvis er det vanskelig å finne en enkel vei ut av den. Men det må kunne la seg gjøre å etablere gode rutiner for å informere den enkelte mastergradsstudent i god tid om når hans eller hennes veileder planlegger lengre fravær fra egen institusjon. To andre ankepunkter det er grunn til å nevne: Det ene er at programutvalget etterlyste veiledningskontrakter (for mastergradsstudenter) -- det ble nevnt at slike skulle legges ut på Internett "snart", men at det har gått to år uten at det har blitt gjort. Det andre er at det mot slutten av mastergradsstudentenes første semester er uforholdmessig kort tid mellom innlevering av prosjektbeskrivelse, metodeeksamen og innlevering av hjemmeeksamen. Verken programutvalgets medlemmer eller jeg kunne umiddelbart finne en god løsning på dette. Men det er neppe galt å anta at problemet har en viktig strukturell komponent for så vidt som SAI -- i motsetning til instituttet i Bergen -- har opptak til mastergradsstudiet annethvert (ikke hvert) semester. Dersom anslagsvis bare halvparten av eksamensbesvarelsene og prosjektbeskrivelsene skulle evalueres et gitt semester, ville det trolig være mulig å utsette innleveringsfristen med en uke eller to for én av tekstene, for eksempel prosjektbeskrivelsen. Et tilbakevendende tema i samtalene med programutvalget har vært manglende tilbud om skrivetrening -- altså i form av egne kurs i å skrive akademiske tekster. Det har blitt pekt på at det satses betydelig på slike kurs på andre fakulteter (det samme er tilfelle ved UiB der HFfakultetet har drevet slike kurs i en årrekke -- også før kvalitetsreformen). I denne forbindelse har jeg blitt underrettet om at SAI nå planlegger å innføre et bacheloressay som en mulig avrunding av bachelorgraden -- dels etter modell fra ordingen ved de sosialantropologiske instituttene ved UiB (SANT se forrige tilsynssensorrapport) og NTNU, dels inspirert av ordningen på Institutt for statsvitenskap, UiO. Etter hva jeg forstår samler SAI nå seg om å etablere muligheten for å skrive et slikt essay (vektet til 10 studiepoeng) som en valgfri forsøksordning fra og med høstsemesteret Jeg kan opplyse at alle rapporter jeg mer eller

4 side 4 av 5 mindre formelt har mottatt, entydig går ut på at kurs i "akademisk skriving" er svært nyttig. Jeg kan videre berette at Sosialantropologisk institutt, UiB, fra og med vårsemesteret 2007 vil engasjere en erfaren lærer i akademisk skriving til å undervise studentene på SANT 250. Dette er altså et obligatorisk emne (slik tilsvarende bacheloressay er obligatorisk ved alle bachelorutdanninger ved UiB), og nå styrker Sosialantropologisk institutt ytterligere selve undervisningskomponenten i emnet. I denne sammenheng vil jeg benytte anledningen til å gjenta en passasje fra forrige tilsynssensorrapport: - Jeg er også overrasket over at det ikke kreves skriftlige innleveringer underveis i eller 2000-emnene. Gitt at studentene (etter min erfaring) ikke får tilstrekkelig forpliktende skrivetrening, og at dette er noe både studentene og det vitenskapelige staben er klar over, bør instituttet vurdere å innføre slike obligatoriske øvelser. Når jeg finner grunn til å nevne dette igjen, er det fordi instituttet i Bergen har entydig gode erfaringer med et slikt tiltak (først og fremst på 10-poengs emner; det har ikke vært aktuelt å innføre det på 5-poengsemnene). Det gis skriftlige tilbakemeldinger på disse innleveringene og studentene får dermed verdifull kunnskap om sine evner til å bygge opp en faglig begrunnet argumentasjon. I den skriftlige informasjonen jeg har fått tilsendt inngår som nevnt eksamensoppgaver, karakterstatistikk samt studentevalueringer av 7 emner. Jeg har intet å bemerke til eksamensoppgavenes ordlyd utover at den i ethvert tilfelle virker gjennomtenkt og høyst relevant sett i lys av pensumlitteraturen. Men i de fleste av emnene synes det som om oppgavene er formulert uten tanke på at muntlig eksaminasjon er avskaffet. Dersom eksamen -- i tillegg til å prøve kandidatenes evne til å gjennomføre en faglig begrunnet og stringent argumentasjon -- også skal prøve deres breddekunnskaper, kunne man vurdere å utvide spørsmålssettene til også å inkludere oppgaver der besvarelsen skal være kort og konsis, altså slik en del av eksamensoppgavene på skoleeksamen er det. -- Gitt den økende offentlige oppmerksomheten som juks og forfalskninger i forskning nå har fått, og gitt de uforholdmessig store omkostningene som en eventuell gjeninnføring av muntlige eksamener vil medføre, kan det for øvrig være god grunn til å vurdere en drastisk reduksjon i bruken av hjemmeeksamen. Ellers kan det opplyses at ved Sosialantropologisk institutt, UiB, ble hjemmeeksamen avskaffet samtidig som kvalitetsreformen trådte i kraft. Det oppsto noe støy i den forbindelse, men den har nå lagt seg helt. Til studentevalueringene jeg har fått tilsendt har jeg ingen annen kommentar enn at de trolig har større verdi for den enkelte emneansvarlige enn for SAI som institusjon og den eksterne tilsynssensoren. Til karakterstatistikken har jeg kun én kommentar, og det er at fordelingen av karakterer på alle andre nivåer enn mastergradsnivået i all hovedsak ligger innenfor normalfordelingen, mens mastergradsoppgavene stadig blir bedømt som bedre enn normalfordelingen skulle tilsi. Som jeg har bemerket tidligere er dette noe SAI ikke er alene om. Samtidig må det sies at så lenge eksterne sensorer ofte hentes fra ett av de tre andre lærestedene med mastergradsprogrammer i sosialantropologi, så må man kunne slutte at de karakterer som gis er faglig fullt forsvarlige. Denne konklusjonen står for meg desto sterkere fordi kandidatens veileder nå ikke lenger er tilstede i det øyeblikket karakteren skal settes. I løpet av samtalene med programrådet ble det pekt på at mens undervisning og eksamensavvikling på bachelornivå nå er i god gjenge, blir det desto viktigere i tiden fremover å holde kvaliteten oppe på mastergrads- og ikke minst PhD-nivå. Det eksplisitte kravet til god veiledning er merkbart større enn tidligere, ikke minst fordi universitetet er et

5 side 5 av 5 "forskningsuniversitet". Jo dårligere breddekunnskaper studentene sitter igjen med etter avlagte bachelor- og mastergrader, jo vanskeligere blir det å videreføre det hittil høye nivået på doktorgradsavhandlingene. Samtidig ble det uttrykt en viss bekymring for at veksten i eksternfinansierte PhD-kandidater -- en vekst det fra flere synsvinkler er grunn til å glede seg over (budsjett- og prestisjemessige) -- kan medføre en faglig "skjevhet". På det punktet ble det verken konkretisert eller eksemplifisert; mitt inntrykk var da heller ikke at programrådets medlemmer stilte seg kritisk til enkeltprosjekter. Snarere oppfattet jeg at bekymringen retter seg mot at SAI som institusjon står overfor betydelige utfordringer med hensyn til å stimulere PhD-kandidater til å utarbeide prosjekter som plasserer seg mer sentralt i den internasjonale antropologiske forskningsfronten, og med hensyn til å finansiere slike doktorgradsprosjekter. Den bekymringen vil jeg tro deles av resten av det antropologiske fagmiljøet i landet. Med vennlig hilsen Olaf H. Smedal