MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 2006/1. Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ

Transkript

1 mr MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 2006/1 Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ

2 2 Leder Forebygging er viktig. Det er bedre å gjøre en innsats for å hindre de første flammene i å oppstå i dag, enn å håndtere de uoversiktlige konsekvensene av en brann i morgen. En av de viktigste utfordringene for de vestlige velferdssamfunn er knyttet til innvandringen og at samfunnene i økende grad blir flerkulturelle. Så lenge verdens urettferdighet er ujevnt fordelt tyder ingenting på at migrasjonen vil reduseres. Folk med forskjellig kulturell og nasjonal bakgrunn, med ulike verdier, religioner og livssyn, vil fortsette å leve side om side. Vi har sett fra Frankrike og andre land, inkludert vårt eget, at det flerkulturelle samliv ikke er smertefritt. Tvert imot ser vi at stereotypier og fordommer resulterer i diskriminering, uro og konflikt i forhold til "de andre" og det som er "annerledes". Dette er utfordringer som må tas på alvor. For en god håndtering kreves det en bevisst og langsiktig forebyggende politikk. Menneskerettighetene representerer verdier som alle verdens stater deler. Deres fundament er at alle mennesker har det samme menneskeverd og at ingen skal diskrimineres på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, seksuell legning eller andre kjennetegn. Helsingforskomiteen og andre organisasjoner har satset betydelig på opplæring i menneskerettigheter og flerkulturell forståelse de siste årene, både i inn- og utland. Målgruppene er mange og formålet er å overføre kunnskap og stimulere til refleksjon, toleranse og respekt for andre mennesker og kulturer. Evalueringer viser at målene nåes og at menneskerettig hetene fungerer meget godt som et pedagogisk verktøy for positiv holdnings dannelse, integrering og inkludering. De siste ti årene har vi også sett et økende internasjonalt fokus på menneskerettighetenes potensial når det gjelder å fremme respekt for menneskeverd, menneskerettigheter og demokratiske fellesverdier. Både EU, Europarådet og FN har utviklet politikk på området. I 2005 lanserte FN sitt "World Program for Human Rights Education " der statene anmodes om å implementere og styrke slik undervisning i skolene og samfunnet for øvrig. Norge stemte for Verdensprogrammet i FN. Da er det viktig å følge opp og gjøre jobben her hjemme. Ut fra undersøkelser 1 og egne erfaringer vet vi at menneske rettig hetsundervisningen i skolen i dag langt fra fungerer tilfredsstillende. Den skjer fragmentarisk og tilfeldig, uten en helhetlig plan, og altfor ofte kun avhengig av den enkelte lærers interesse. Når det gjelder lærerutdanningen er mennesker ettigheter i liten grad inkludert og metodikktenkningen synes å være helt fraværende. Som et minstemål fram til 2007 ber FNs Verdensprogram statene om å foreta en analyse av hvordan situasjonen er for menneskerettighetsundervisningen i skolesystemet, og utvikle en nasjonal implementeringsstrategi for å bedre situasjonen. En nasjonal konferanse om undervisning i menneskerettigheter i 2003 hadde denne talende tittelen "Pådriver ute, sinke hjemme?". Norge er flink til å støtte menneskerettighetsopplæring i utlandet. Nå er det på tide å gjøre et krafttak her hjemme. Vi oppfordrer herved norske utdannings myndigheter til å ta ballen og komme på banen! Lillian Hjorth Ansvarlig redaktør 1) "Kartlegging av menneskerettighetsundervisning i et utvalg av norske skoler sluttrapport 2003" (Senter for fredsbygging og konflikthåndtering 2003) og "Sammendrag av undersøkelse gjort høsten 2001: Menneskerettighetsundervisningen i lærerutdanningen" (Arbeidsgruppen for menneskerettighetsundervisning under Utenriksdepartementets rådgivende menneskerettighetsutvalg) Innhold Betinget opimisme for FNs nye menneskerettighetsråd side3 - Mye kan sies om man gjør det på den rette måten Intervju med generalsekretær Bjørn Engesland side 4 Kritikk av Norge i FN side 6 Unike bevis på russiske overgrep i Tsjetsjenia Klar tale fra en gammel russisk menneskerettighetsforkjemper Intervju med Sergei Kovalev side7 side8 Optimisme i totalitære Hviterussland: Denimrevolusjon innen rekkevidde? side 12 Andrej Sakharovs frihetspris til Aliaksandr Bialiatski side 15 Fem-dagers kurs i Drammen: Globalt vennskap og forståelse side 15 Norsk Helsingforskomitékontor i Sentral-Asia side 16 Ett år etter massakren i Andijan nytt krav om granskning side 18 Kronikken: Tilbake til Kosovo side 20 Et fritt og uavhengig Montenegro side 21 Enda mer opplæring i menneskerettigheter på Vest-Balkan side 22 "I thought I would not change (and I was wrong)" side 23 Lamija fra Helsingforsføderasjonen besøker Norge side 24 Norsk milliard til det sivile samfunn i nye EU-land side 25 Kristin Clemet ny rådspresident side 26 Menneskerettighetsmagasinet: medlem av Fagpressen side 26 Den norske Helsingforskomité, Tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo, tlf: , e-post: hjorth@nhc.no Medlem av Norsk Fagpresseforbund Menneskerettighetsmagasinet MR arbeider etter Vær-Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Forsiden: Bakgrunnsbilde: Fra Kirgisistan. Foto: Berit Lindeman Innsatte bilder: Fra massakren i Andijan. Foto: Yola Monakhov, Human Rights Watch (bilde 1). / Fra tulipanrevolusjonen i Kirgisistan mars Lånt av Burul Usmanalieva, Foundation for Tolerance International (bilde 2,3) / Fra flyktningleir i Kirgisistan. Foto: Berit Lindeman (bilde 4).

3 Betinget optimisme for FNs nye menneskerettighetsråd Av Gunnar M. Karlsen, assisterende generalsekretær FNs nye menneskerettighetsråd startet sin første sesjon 19. juni Spørsmålet mange stiller seg er om rådet vil bli et effektivt organ for å beskytte menneskerettighetene eller om det vil lide under de samme manglene som forgjengeren, FNs menneskerettighetskommisjon. Noen nye elementer i forhold til forgjengeren gir grunn til betinget optimisme. USA er kritisk til rådet, men har lovet konstruktivt samarbeid. Det avgjørende er at de 47 medlemsstatene har politisk vilje til å la det nye organet fungere etter intensjonene. - Det er neppe noen overdrivelse å si at verdens øyne - særlig øynene til de hvis menneskerettigheter er fratatt, truet eller innskrenket er rettet mot dette kammer og dette Rådet, sa FNs generalsekretær ved åpningen av FNs menneskerettighetsråd mandag 19. juni. Foto: FN/ Jean Marc Ferre. Menneskerettighetsrådet ble etablert ved en resolusjon i FNs generalforsamling 15. mars stater forsøkte å skaffe seg det nødvendige flertallet i Generalforsamlingen for å bli valgt inn som rådets første medlemmer. Flere stater som regnes som verstinger når det gjelder menneskerettigheter unnlot å stille til valg, men likevel finner vi noen med et meget problematisk forhold til menneskerettig hetene blant medlemmene. Blant annet skal nå Cuba, Kina, Pakistan og Russland bidra til å forbedre menneskerettighetssituasjonen globalt. Blant positive trekk ved det nye rådet er at: Det skal etablere et system for universell periodisk evaluering av menneskerettighetssituasjonen i verdens stater. Statenes menneskerettighetspolitikk skal undersøkes mens de er medlemmer av rådet. Hvis dette blir et effektivt system vil rådet kunne avdekke problemer og kunne få statene til å forbedre sin politikk. Her som ellers gjelder det å unngå politisering og doble standarder. Rådet må basere sine vurderinger på uavhengig informasjon, blant annet ved å samarbeide med FNs høykommissær for menneskerettigheter og bruke egne uavhengige rapportører Rådet skal møtes minst tre ganger årlig, men kan også møtes utenom disse sesjonene dersom særlig graverende menneskerettighetskriser oppstår. Dermed kan rådet bli en reell aktør i forhold til krisene på et tidlig tidspunkt og fremme tiltak fra verdenssamfunnets side som kan hindre dem i å utvikle seg i negativ retning Det kan videreføre en rekke spesialprosedyrer som ble utviklet av Menneskerettighetskommisjonen. I øyeblikket finnes det over 40 slike, som består av rapportører, representanter, eksperter og arbeidsgrupper, som sikrer uavhengig informasjon og legger press på statene til å samarbeide om forbedringer. Spesialprosedyrene har bidratt til en rekke forbedringer, blant annet i forhold til å bekjempe "forsvinninger", bedre situasjonen for internt fordrevne samt å bekjempe "æresdrap" og fengsling av asylsøkere. Det er viktig at dette system blir videreutviklet og styrket Fakta FNs Menneskerettighetsråds 47 plasser er fordelt slik: Afrika: 13 Asia: 13 Latin-Amerika og de karibiske statene: 8 Øst-Europa: 6 Vest-Europa og andre: 7 Den inneværende sesjonen skal avklare prosedyrespørsmål som kan være av gjørende for rådets fremtidige status og effektivitet, blant annet i forhold til den periodiske evalueringen av statene og i forhold til beholde og videreutvikle spesialprose dyrene. Selv om Norge ikke er blant rådets nåværende medlemmer, kan Norge spille en viktig rolle ved å fremme synspunkter og løsninger blant medlemsstater som gjør rådet til et sterkt og slagkraftig menneskerettighetsorgan. Verden trenger det. Og FN trenger det for å styrke sin posisjon som en global pådriver for menneskerettighetene. Foto: FN/ Eskinder Debebe 3

4 Norges menneskerettighetsdialog med Kina: Mye kan sies, bare man gjør det på den rette måten Av Lillian Hjorth Foto: Silja Nordahl De siste årene har Norge hatt menneskerettighetsdialoger med land som Kina, Cuba, Indonesia og Vietnam. Målsettingen er å bidra til økt respekt for menneskerettighetene. Dialogene organiseres som rundebordskonferanser på politisk nivå med deltakelse av eksperter fra det sivile samfunn. Helsingforskomiteens generalsekretær Bjørn Engesland har i flere år deltatt i dialogen med Kina og Indonesia. Etter at kineserne i slutten av mai nektet Amnesty plass i den norske delegasjonen som skulle reise til Kina i midten av juni, ble dialogen gjenstand for drøftelser i mediene. Var ikke det kinesiske standpunktet et tegn på at landet ikke mener alvor, men at det ligger andre motiver bak menneskerettighetsdialogen? Norske myndigheter beklaget Kinas holdning, men bøyde seg likevel for kravet om å avlyse Amnestys deltakelse i den norske delegasjonen. I Aftenposten 26. mai ba Amnestys generalsekretær Petter Eide de andre organisasjonene i delegasjonen om å vurdere sin egen deltakelse. Kinas beslutning rammer også de andre organisasjonene som bruker å inngå i den norske delegasjonen. De må være forsiktige. Deres integritet blir krenket (Petter Eide sitert i Aftenposten 30. mai 2006). På tross av Amnestys oppfordring bestemte Advokatforeningen, LO og Helsingforskomiteen seg for å delta. I begynnelsen av juni snudde kineserne og ga Amnesty likevel grønt lys for deltakelse. Selv om organisasjonen etter hvert fikk være med, satte saken søkelyset på enkelte dilemmaer ved menneskerettighetsdialogene. Når kineserne i første omgang ikke ville ha med Amnesty, betyr ikke dette at de ikke tar dialogarbeidet på alvor, men at andre motiver ligger bak? Jeg ønsket å utfordre generalsekretær Bjørn Engesland: Burde ikke Helsingforskomiteen ha vist solidaritet med Amnesty og trukket seg? La det være helt klart. Vi ønsket å vise solidaritet med Amnesty og mener vi gjorde det. Vi har et godt forhold og samarbeider nært med organisasjonen. Det har vi gjort lenge. Vi reagerte derfor sterkt på at Kina ikke ga Amnesty anledning til å være med. Men vi er saklig sett uenig i at det å trekke seg var den beste måten å reagere på. Vi mener at dialogen bidrar til å fremme menneskerettigheter i Kina. Det kinesiske regime er et totalitært regime som legger a vgjørende vekt på stabilitet, orden og kontroll. På denne bakgrunn ser vi at individets rettigheter blir satt til side. Situasjonen i Kina må derfor kritiseres og tas opp i ulike fora. Dette innebærer at norske myndigheter må reise multilateral kritikk i FN-systemet, inkludert det nye rådet for menneskerettig heter. Vi må tørre å konfrontere kineserne med hva som er uakseptable brudd på menneskerettighetene. Men vi må også søke å påvirke gjennom samtale. Dialogen er den eneste direkte kanalen Norge har inn til kinesiske myndigheter der menneskerettigheter tas opp. Selv om det kanskje er vanskelig å se at møtene har hatt direkte konsekvenser for det generelle rettighetsvernet i Kina, mener jeg likevel det er positive effekter. I kjølevannet av dialogen drives det i dag for eksempel menneskerettighetsopplæring ved kinesiske universiteter i regi av Det norske senter for menneskerettigheter og opplæring av advokater i regi av Advokatforeningen. Hvis vi ønsker resultater, må vi legge et grunnlag som kan få virke over tid, fortsetter han. Dialogen med Kina startet i 1997, men først for 2 år siden vi fikk muligheten til å besøke en lukket kvinneinstitusjon. Da vi så spurte om vi ikke neste gang kunne se på minoriteters situasjon, var de ikke negative. Så i år skal vi til Xinjiangprovinsen der uigurene er en utsatt minoritet. Dette viser at dialogen åpner noen dører vi ellers ikke hadde kommet til. Samtidig er jeg nøktern i forhold til hva vi kan oppnå. Det er ingen grunn til å tro at dialogen alene kan få til større endringer i det kinesiske samfunnet. Men på lang sikt, er vi én aktør blant mange som dytter i riktig retning. Hvordan planlegges møtene, spør jeg, har dere uavhengige organisasjoner innflytelse? Det er først og fremst forhandlinger mellom de respektive utenriksdepartementene som danner utgangspunktet, men NGOene har anledning til å komme med innspill. Alle de norske delegatene har felles forberedende møter før vi drar. 4

5 Når det gjelder kineserne er det ingen organisasjonsrepresentanter med. Det eksisterer jo ikke uavhengige organisasjoner i Kina som kan operere fritt. Alle de kinesiske deltakere er statstjenestemenn. Er det utfordrende å være NGO-representant i samtalene? Kan du være ærlig og snakke åpent? Jeg opplever at vi snakker åpent med de kinesiske arbeidsgruppene. På den annen side er det klart det er problemstillinger vi ikke går inn i. Som for eksempel at Kina er en ettparti-stat. Hvis vi høylytt hadde kritisert ett-parti-systemet, ville dette kanskje være en spennende markering, men samtidig innebære kroken på døra for den arbeidsgruppen. Men vi tar opp tortur, dødsstraff og andre menneskerettslige problemer. Poenget er å finne en form som passer, basert på klokskap og vanlig høflighet. Mye kan sies, bare man gjør det på den rette måten. I tillegg til å være med i Kina-dialogen deltar du på vegne av Helsingforskomiteen også i menneskerettighetsdialogen med Indonesia. Hvorfor er det blitt slik? Både Kina og Indonesia ligger utenfor komiteens geografiske arbeidsområde? 1 Komiteen fokuserer på norsk menneskerettighetspolitikk generelt og dialogene er en viktig del av norsk politikk ute, svarer Bjørn. Samtidig styrkes komiteens øvrige arbeid. Vi får et bredere perspektiv og et bedre utgangspunkt for å se ting i sammenheng. Menneskerettighetsdialogene har jo blitt kritisert for kun å være et alibi som egentlig baner vei for næringsliv og øko nomiske interesser, sier jeg videre. - I forbindelse med diskusjonen om Kina-dialogen nylig, gikk Bergens Tidende så langt som til å spørre hvorvidt "organisasjonene gjør seg og sin integritet en bjørnetjeneste ved å opptre som nyttige idioter for norske eksportinteresser (BT 28 mai)?" Generelt er det vanskelig å se at det er hold i denne kritikken. Hvert fall når det gjelder Indonesia. Norge har ikke mye næringslivsinteresser der. På den annen side, dersom den indonesiske dialogen avstedkommer muligheter for norsk næringsliv kan jeg ikke se noen ulemper med det. Med Kina er det nok flere motiver fra norsk side. Menneskerettighetene er bare ett blant mange motiver, ønsket om å posisjonere seg er et annet. Dialogen gir som sagt adgang til et politisk nivå man ellers ikke kommer i kontakt med. Det jeg frykter mest med Kina-dialogen, understreker Bjørn, er at den i noen grad blir en erstatning for multilateral kritikk i FN-fora. At Norge ikke kritiserer Kina internasjonalt slik man ellers ville gjort. At holdningen blir at "det er ikke så viktig å si ting multilateralt, for vi sier det jo bilateralt". Dette tror jeg også forklarer noe av den kinesiske motivasjonen for dialogene. Samtidig som Kina har opprettet dialoger med USA, EU, Canada og Norge, har vi sett at kritikken i FN-systemet har stilnet. Dette er jo meget problematisk, innvender jeg. Sier du at man på norsk side har gitt opp å arbeide for multilateral kritikk av Kina? Ikke gitt opp, men man er blitt mer forsiktig. Imidlertid er det min oppfatning at det ikke trenger å være slik. Samtidig med de bilaterale dialogene, er det helt nødvendig å opprettholde en sterk internasjonal FN-kritikk, avslutter Bjørn Engesland. 1) Som omfatter statene i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), det vil si stater i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. Siden 1997 har Norge hatt en formell menneskerettighetsdialog med Kina med årlige rundbordskonferanser på politisk nivå med ekspertdeltagelse. Bare Australia har en lignende ordning. Norge har tilsvarende dialog med Vietnam og Indonesia. Foruten UD, Justis- og Arbeidsog inkluderingsdepartementet deltar et stort antall institusjoner og organisasjoner: Høyesterett, Riksadvokaten, Sivilombudsmannen, Barneombudet, Kriminalomsorgen, Oslo fengsel, Senter for menneskerettigheter, Fafo, Helsingforskomiteen, LO, NHO, PRIO, Legeforeningen og Advokatforeningen Amnesty var lenge skeptisk til deltagelse, og kom først med i Den himmelske fredsplass i Bejing. Foto: Bjørn Engesland. 5

6 Kritikk av Norge i FN Regelmessig må Norge, som andre land, rapportere til FNs Menneskerettighetskomité om hvordan det står til med oppfyllelsen av våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. I desember i fjor sendte myndighetene inn tilstandsrapport om befolkningens sivile og politiske rettigheter. Også uavhengige organisasjoner kan informere FN og legge frem sin egen versjon av situasjonen, noe Helsingforskomiteen og Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg valgte å gjøre i år. Representanter fra organisasjonene var også tilstede i New York i april da FN behandlet Norge. De observerte FNs spørsmålsrunde med den norske offisielle delegasjonen og fremmet innspill under et eget NGOmøte med komiteen. Blant sakene som ble tatt opp var norske myndigheters praksis om å se bort i fra anbefalinger til FNs høykommissær for flyktninger, samt forholdene for varetektsfanger. I april meldte Menneskerettighetskomiteen tilbake at de delte organisasjonenes kritikk av Norge på disse feltene. Helsingforskomiteen og Advokatforeningen regner det som en selvfølge at norske myndigheter nå tar kritikken fra FN til følge. Organisasjonene har flere ganger kritisert norske myndigheter for ikke konsekvent å følge anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger når det gjelder beskyttelse av asylsøkere fra Tsjetsjenia, Kosovo, Somalia, Afghanistan og Irak. F.v. Ole. B. Lilleås, Knut Rognlien og Jan Borgen var tilstede under høringen av Norge i FN Foto: Dagbladet. Vi er glade for at FNs menneskerettighetskomité etter grundig overveielse deler vårt syn på menneskerettighetens betydning i spørsmålet om retur av asylsøkere til andre deler av opprinnelseslandet, sier Helsingforskomiteens rådgiver Ole B. Lilleås som var til stede i New York. FN er bekymret fordi Norge i noen asylsaker praktiserer "internflukt-alternativet" selv om FNs høykommissær for flyktninger har sagt at plassering i en annen del av opprinnelseslandet ikke vil gi full beskyttelse av flyktningens menneskerettigheter. FN-kritikken innebærer at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda (UNE) må legge om sin praksis, og spesielt i forhold til flyktninger fra Tsjetsjenia, Kosovo, Somalia, Afghanistan og Irak. I et avslag fra oktober 2005 skriver UNE at de ikke vil følge Høykommissæren for flyktninger sine anbefalinger om å avstå fra å returnere etniske tsjetsjenere fra Tsjetsjenia til andre deler av Russland. I avslagsbrevet står det at situasjonen i Russland for øvrig for tsjetsjenere ikke tilsier at denne persongruppen på generelt grunnlag vil være i "nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling" ved en retur til Russland." FNs Menneskerettighetskomité slår altså fast at disse har krav på full beskyttelse av sine menneskerettigheter. Det er feil å kreve at de skal bevise at de står i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling, understreker Lilleås. Norge blir også kritisert av FN for lengden på varetektsfengsling, spesielt at det ikke er noen grense for hvor lenge man kan holdes isolert og ikke motta besøk. Tilsvarende forhold er tidligere påpekt av Den europeiske torturovervåkingskomitè, og det er nå på tide at norske myndigheter gjør noe som monner for å bedre forholdene, sier advokat Knut Rognlien i Advokatforeningens Menneskerettsutvalg. FN kritiserer også forholdene i politiarrest, manglende beskyttelse av ofre for familievold og kvinnehandel, hyppige politi undersøkelse av personer på etnisk grunnlag og flere andre forhold. FNs Menneskerettighetskomité har til oppgave å overvåke alle staters oppfølging av sine menneskerettighetsforpliktelser. Norge er anerkjent som et land som har kommet langt på området, og er et land som uttrykker sterk forpliktelse til å følge opp komiteens anbefalinger. Link til konklusjonene fra FNs menneskerettighetskomité: 6

7 Unike bevis fra russisk torturkammer i Tsjetsjenia Av Silja Nordahl Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial avdekket og filmet bevis materiale i et hemmelig russisk fengsel og torturkammer i Tsjetsjenia - rett før det ble brent og revet i begynnelsen av juni. Da den russiske organisasjonen besøkte i Norge i midten av måneden fremla de materialet som viser de russiske overgrepene for norske politikere og media. Helsingforskomiteen hadde invitert Memorial og Det Russisk- Tsjetsjenske Venn skaps forbundet til Norge for å diskutere menneske rettighets situa sjonen i Russland med Stats ministerens kontor, S tortingets utenrikskomité, Utenriks departe mentet, Utlendings direkto ratet og Utlendingsnemda. Delega sjonen holdt også seminaret "Menneske rettig heter i dagens Russland hva kan Norge gjøre?" på Menneske rettighets huset i Oslo. På seminaret viste Memorials direktør Oleg Orlov bildene fra det hemmelige fengslet i den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj. I slutten av mai tok organisasjonen seg inn i en forlatt føderal politistasjon i byen og filmet fangeceller og inskripsjoner på veggene som viser at personer har sittet fanget under umenneskelige forhold og blitt utsatt for tortur. Den tidligere skolen for døve barn fungerte frem til mai i år som stasjon for ulike føderale politistyrker i republikkens hovedstad Groznyj, og vitner har siden 2000 hevdet å ha sett personer bli tatt med inn i bygningen for så å "forsvinne". Da de russiske styrkene skulle trekkes ut av Groznyj i mai 2006 ba Memorial lokale myndigheter om å etterforske påstandene om mishandling på stasjonen. Myndighetene etterkom ikke oppfordringen, så Memorial tok saken i egne hender og fotograferte og filmet de tomme lokalene mai. De fant flere hittil ukjente fangeceller. På veggene oppdaget de inskripsjoner fra både fanger og fangevoktere, noen med navn og datoer så sent som 15. mai De fant også album med bilder av "personer som representerer en spesiell interesse" for politistyrkene. Bygningen som huset det hemmelige russiske fengselet. Foto: Memorial. - Summen av våre funn tilsier at fengselet var ulovlig, sa Orlov på seminaret i Oslo. Inskripsjonene på veggene viser at fangene ble holdt mye lenger enn de maksimum ti dagene i varetekt som loven tillater. Dessuten levde de under forhold som nærmest kan kalles tortur. I tillegg til fotografisk dokumentasjon intervjuet Memorial læreren Alavdi Sadykov, som satt fengslet i tre måneder i Han er den eneste som har turt å stå frem med sin historie, og i intervjuet avslører han grove tilfeller av mishandling og tortur. Da Memorial publiserte sine funn fattet myndighetene interesse for saken og inspiserte stedet, men natt til 31. mai lastet ukjente personer bildekk inn i lokalene, tente på og sotet til veggene slik at inskripsjonene ble uleselige. Noen dager senere ble hele bygningen revet. Den desperate dekkoperasjonen kom heldigvis i seneste laget, og Memorials fullstendige rapport med bilder og film er tilgjengelig på Internett. - Det har lenge vært velkjent at det finnes en rekke uoffisielle fengsler i Tsjetsjenia. Det interessante er at dette er første gang vi har fysiske bevis på deres eksistens, kommenterte Aage Borchgrevink i Den norske Helsingforskomité. Les dokumentene og se filmen på: og Alavdi Sadykov, læreren som ble anholdt våren 2000 og som ble holdt innesperret i nesten 3 måneder. Foto Memorial/Said Tsazhaev. Da Memorial fotograferte de tomme lokalene mai fant de flere hittil ukjente fangeceller. På veggene oppdaget de inskripsjoner fra både fanger og fangevoktere, noen med navn og datoer så sent som 15. mai Foto: Memorial/Said Tsazhaev. 7

8 Klar tale fra en gammel russisk menneske rettighets forkjemper Av Lillian Hjorth og Inna Sangadzhieva (tolk) Foto: Inna Sangadzhieva Da Sergei Kovalev (76) i sommer observerte Europarådets høring om Russland i Strasbourg, ble han forbannet. Da rådets medlemmer behandlet de russiske overgrepene i Tsjetsjenia, spurte han dem om hva de skulle gjøre med situasjonen. Da de svarte på byråkratvis at det var lite de kunne gjøre, reiste Kovalev seg opp og ropte: Hvorfor sitter dere her hvis dere ikke kan gjøre noe? Hvis dere eier skam i livet så ta deres hatter å gå! Sergei Kovalev: Utdannet biolog. Kjent dissident og politisk fange i det tidligere Sovjetunionen. Grunnlegger av og aktiv i flere menneskerettighetsorganisasjoner. Kovalev blir ofte kalt "Russlands samvittighet" og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid. Han har vært nominert til Nobels Fredspris. I dag er Kovalev styreleder i Memorial Moskva. Hvilket spørsmål starter man med når man skal intervjue en av de virkelige innflytelsesrike menneskerettighetsaktivistene i det historiske Sovjetunionen og dagens Russland? En som ble født i mellomkrigstiden, som vokste opp under Stalins redselsregime, erfarte diktaturets jernhånd og som satt fengslet i GULAG? 1 Som ble parlamentariker etter det første demokratiske valg i det nye Russland, og ombudsmann for menneskerettigheter under president Boris Jeltsin, men som gikk av i protest mot de russiske overgrepene i Tsjetsjenia? Det er tidlig morgen da vi møtes til vår samtale. Dagen før har Kovalev og resten av delegasjonen fra Russland hatt møter med Stortingets utenrikskomité og statsministerens kontor. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, der han er styreleder, har lagt frem bevis på et ulovlig fengsel i Tsjetsjenia, drevet av russiske føderale styrker, en sak som også når de norske avisenes nyhetssider. Det snakkes om at han er usedvanlig klar i sin tale. De historiske fotografiene er tatt av Memorial: Organisasjonen ble stiftet på slutten av 1980-tallet for å hedre minnet til ofre for politisk undertrykkelse i Sovjetunionen. Sjelden får jeg en slik anledning. Jeg må benytte meg av Kovalevs særlige muligheter for historisk utsyn og perspektiv. Hva preget han, hva var det som gjorde at han tok det valget som mange andre ikke tok? Sergei Kovalev. Hvordan hadde det seg at du ble menneske rettighetsaktivist? Kovalev tenker en god stund før han svarer. Det var ikke så mange som ble menneskerettighetsaktivister i Sovjetunionen selv om en hel del, særlig innenfor det utdannede samfunn, følte at alt gikk den gale veien. Jeg vil derfor si at det fantes en ubevisst indre opposisjon i samfunnet, men at de som hadde en bevisst holdning til sin protest var ganske få. Ofte sier man om Sovjetunionens dissidentbevegelse at det var en politisk opposisjon. Jeg er uenig i ordbruken. Det var ikke en politisk opposisjon. Det mest passende ordet for å definere bevegelsen er moralsk upasselighet. Det var en moralsk protest. Regimet og folket var fremmede for hverandre, de passet ikke sammen. På slutten av 1960-tallet begynte mennesker offentlig å vise sin opposisjon mot sovjetiske regimet. 8 Jeg er usikker på når jeg ble bevisst over min egen protest. Men jeg kan gi deg tidspunktet da jeg først uttrykte min mening offentlig. Det var i januar-februar 1966 i forbindelse med dommene mot Sinyavsky og Daniel. 2 Det var første gang jeg skrev en offentlig protest. Denne saken reiste en bølge av protester, rundt 800 til sammen og forskjellige grupper viste initiativ.

9 I Sovjetunionens mange GULAG-leire, ble mennesker grovt utnyttet som arbeidskraft. Millioner arbeidet seg til døde eller ble regelrett drept. Mange i Vesten forsto ikke Sovjetmaktens egentlige natur. Myndighetene kalte alt politikk og ga politisk mening til alt, også våre private liv. De bestemte hva som var god litteratur og hva vi som gode sovjetborgere burde lese. Jeg husker i 1946 da Zhdanov, 3 en av partiets viktigste ideologer, kom med uttalelser mot enkelte poeter og forfattere om at verkene deres hadde dårlig innvirkning på samfunnet og at de ikke passet inn i den progressive sovjetiske litteraturen. De ble anklaget for å påvirke samfunnet med vestlig smak og oppfatning. Mange komponister, som for eksempel Dmitrij Sjostakovitsj, ble også erklært som "giftig" for samfunnet. Plutselig, så å si over natten, ble verken han eller andre komponister fremført mer. I 1948 blandet partiet seg også inn i vitenskapen. Et illustrerende eksempel var at de dyktige vitenskapsmennene som hadde ført russisk genetisk forskning til å bli verdens fremste, ble fjernet fra sitt arbeid. De måtte unnskylde seg offentlig, innrømme å ha gått "feil vei" og ha blitt påvirket av borgerskapets ideologi. Mange måtte bytte yrke. Enkelte ble arrestert og døde av sult. En rekke artikler ble publisert mot genetikerne for å sverte dem. Kovalev rister på hodet og smiler litt. Det er tydelig at han husker noe spesielt. Han forklarer. Jeg kan illustrere trakasseringen med en spesiell historie. For genetisk forskning er det en liten flue som har stor betydning og som blir brukt til eksperimenter. Avisen Pravda publiserte en artikkel om forskerne. Overskriften var "De som elsker fluer og hater mennesker". Skjønner du? Sovjetisk makt gjorde politikk av alt. De presset ut den uavhengige tanke i litteratur, kunst og vitenskap. Det ble også gjort forsøk på å ødelegge fysikken ved å erklære Einstein som en aktivist for borgerskapet og motsi hans berømte relativitetsteori. Men fysikken ble reddet av atombomben. De som skulle lage denne var avhengig av relativitetsteorien og kvanteteorien. Stalin forsto at mennesker som tilpasser seg marxismen ikke kan lage atombombe. Derfor ble kritikken av fysikken stoppet. Protestene mot domstolsavgjørelsene ble sett på som politisk ulydighet. Hvorfor? Fordi forfatterne hadde politiske anklager mot seg. De ble anklaget for å ville nedverdige det politiske systemet. Det innebar at de reaksjonene vi fremførte mot dommene også ble oppfattet som politiske. Vi mente ikke at vi drev politikk, men det mente makthaverne. Det var også andre typer offentlig aktivitet. Unge poeter som skrev dikt og leste forbudt poesi på offentlige steder og malere som ikke fulgte den rette linjen innen kunsten. Driften mot uavhengighet mot slutten av 1950-tallet og på begynnelsen av 1960-talet viste seg på forskjellige måter. En del unge mennesker ønsket å lytte til moderne musikk, danse nymotens dans og gå i moderne klær som trange bukser med sleng. Dette var absolutt ingen protest, men det sovjetiske maktapparatet begynte å forfølge disse unge. De ble kalt for "stilyagi" (de som lager stilen) og det ble publisert artikler om at de var negativt påvirket av borgerskapet og Vesten. Alt mulig ble gjort mot disse. Komsomolbrigaden marsjerte i gatene og truet med å skjære av dem buksene. Jenter med moderne frisyrer ble tvangsklippet. Dette var ikke en politisk protest, understreker Kovalev. Men ved maktens forsøk på å begrense de uavhengige ytringene, ga makten selv aktivitetene politisk mening! Det må være at jeg har hatt noe genetisk i meg som gjorde at jeg gjorde motstand. I min skoletid er det en historie som jeg nå kan le av, men som faktisk kunne ha endt tragisk. Vi hadde et fag som het Sovjetunionens konstitusjon. Jeg gikk i syvende klasse og var år. Faget var nyttig i seg selv. Barn og unge i en viss alder bør vite om hvilke prinsipper staten bygger på. Vi hadde om Stalins konstitusjon fra Jeg var den beste eleven på skolen og hadde gode karakterer. I en time ba lærerinnen meg svare på et spørsmål vedrørende konstitusjonens artikkel 125. Dette var en artikkel som hadde forbauset vestlige statsvitere og analytikere fordi den inneholder normer som omhandler menneskers rettigheter. Alt var godt skrevet: En sovjetisk borger har rett til ytringsfrihet, demonstrasjonsfrihet og så videre, alle frihetsrettigheter var med. Artikkelen begynte med følgende setning. "I arbeidernes interesser, borgerne av Sovjetunionen, har borgerne rett til ", og så ble alle rettighetene ramset opp. Men etter artikkelens første ledd, kom ledd to. Der sto det at rettighetene skal bli garantert av den offentlige eiendom til partiet, fotografier, bygninger og så videre. Slik jeg tolket det var første ledd betinget av det andre, og faktisk av de offentlige myndigheter. Jeg forsto det likevel ikke helt og vi ble aldri forklart det i undervisningen. Jeg fortalte lærerinnen om artikkel 125 og hun spurte meg videre: Hvordan forstår du dette? Jeg svarte. "I vårt land Sovjetunionen, skal alt gjøres for menneskets gode, for arbeiderens gode, slik at staten ikke skal gå mot borgerens interesser. For at dette ikke skal skje har arbeiderens deres egen frie mening. Man kan snakke åpent, demonstrere, skrive i avisen." Lærerinnen sa at svaret mitt ikke var riktig: Arbeidere har bare rett til å gå i demonstrasjon hvis dette er for arbeidernes skyld. Jeg svarte at nei, jeg er ikke enig i dette: Hvem skal definere hva som er arbeidernes interesser om det ikke skal være arbeiderne selv? Hun repliserte: Det finnes jo mennesker som 9

10 Sovjetiske ungdom paraderer på den røde plass i Moskva. Høytidelig minneseremoni for hedring av ofrene for GULAG. virkelig vet hva interessene til arbeiderne er: Vårt parti. Jeg opponerte og sa: Men de kan ta feil og vi må jo gi arbeiderne sikkerhet mot at de ikke blir ført bak lyset! Vi diskuterte hele timen og alle synes det var veldig interessant. All sympatien lå på min side. Både jeg og lærerinnen prøvde å sette punktum for diskusjonen, men det var ikke lett. Til slutt sa hun "Sett deg ned" og jeg fikk 2, den dårligste karakteren. Hver uke etterpå stilte hun meg det samme spørsmålet og alltid svarte jeg det samme. Hver gang avsluttet hun med å si: Sett deg ned! og gi meg 2. Jeg forsto ikke da hvor skandaløs denne historien egentlig var. Det var krig og i løpet av de neste 20 årene skulle denne diskusjonen nesten bokstavelig talt gjentas i alle de politiske prosessene. Historien kunne blitt farlig for meg og familien dersom den hadde blitt kjent for myndighetene, og skolen kunne også fått represalier. Men skolens direktør var ikke dum, og var egentlig en god mann. Etter en stund ble jeg innkalt til hans kontor. Jeg var nervøs og fortalte alt. Til slutt svarte han: "En gang skal du forstå at de voksne også har vanskeligheter og at de vanskelighetene ikke kan sammenlignes med disse vanskelighetene du har nå. ( ) Tolkning av artikkelen skal gjøres av professorer, det er deres sak. Så lærerinnen har gjort feil. Hun burde ikke stilt deg spørsmålet om hvordan du skal forstå artikkelen. Hun skulle spurt deg hva står i artikkelen. Jeg skal be henne om å eksaminere deg om igjen og da skal hun ikke spørre om hva du synes. Hvis du kan leksen din, skal du få den karakteren du fortjener." Da jeg så ble hørt neste gang sa lærerinnen: "Når du vil er du flink". Jeg fikk 5 den beste karakteren. Jeg vil ikke si at dette var opposisjonell aktivitet, men historien er typisk for hvordan jeg var som ung. Etter skolen skulle jeg studere videre. Jeg var interessert i rettigheter, historie og jus og kunne tenke meg å bli jurist eller historiker. Men da jeg kom i 9-10 klasse forsto jeg at disse yrkene ikke passet, fordi det ville innebære at jeg måtte "prostituere" meg. Dermed ble det vitenskap for meg. Igjen kommer Kovalev tilbake til hans egen og andre menneskers reaksjon i forhold til regimet. Det finnes et veldig klart svar på hvorfor folk reagerte. Det var en følelse av skam. Det var skam og ikke protest. Jeg, som andre, så at mennesker ikke ble dømt etter lovene. "De ble arrestert fordi de tenker slik jeg tenker", resonnerte jeg. "De har vært modige og omgjort sine tanker til ord. Det har ikke jeg gjort. Og så skal de sitte i fengsel og jeg skal ikke si noe? Det er en skam." Dissidentbevegelsen var ikke politikk. Opposisjonen var basert på en moralsk protest som ville ha politiske forandringer. De tenkte ikke på makt der og da. Noen få mente at det de gjorde var politikk, men de var unntakene. Kovalev engasjerte seg i menneskerettighetsarbeid på slutten av 1960-tallet og ble en av initiativtakerne til den første sovjetiske menneskerettighetsgruppe "The Initiativ Group for the Defence of Human Rights" i I 1974 ble han arrestert og dømt for sin aktivisme og sendt til GULAG. Han ble også senere sendt i eksil fordi han hadde offentliggjort sakene til flere menneskerettighetsfanger. Kovalev var en av grunnleggerne av Amnesty International i Moskva og ble selv en av organisasjonens samvittighetsfanger da han satt internert. Under Gorbatsjovs perestroikapolitikk returnerte Kovalev til Moskva og fortsatte sitt arbeid. Han ble en av grunnleggerne av organisasjonen Memorial som ble opprettet for å minnes og rehabilitere ofre for politisk undertrykkelse i Sovjetunionen. Under president Boris Jeltsin ble Kovalev innvalgt til Dumaen, det russiske parlamentet. I satt jeg i den russiske Duma. Jeg var leder av komiteen for menneskerettigheter. Like lite som jeg så på meg selv som politiker da jeg var aktiv i dissidentbevegelsen, oppfattet jeg meg som politiker da. Min sak er ikke politikk! Jeg beskjeftiger meg med retten. Retten er det som er utenfor og over politikken. Politikken skal lyde retten, ikke omvendt. Jeg tenker også slik i dag. Retten må bestemme politikkens grenser, og sentrum av det rettslige systemet er menneskerettighetene, individets rettigheter. På den måten bør hovedoppgaven til menneskerettighetsaktivister være å formulere krav til statens makthavere slik at de skal lyde det politiske systemet som er begrenset av retten. Dette er hovedtenkningen i menneskerettighetsbevegelsen. Det finnes selvfølgelig aktivister som fokuserer annerledes. De som arbeider med konkrete saker, for eksempel dersom noen trenger beskyttelse. Men ingen menneskerettighetsorganisasjon kan klare å arbeide med så mange mennesker at det virkelig monner. Derfor må organisasjonene utelukkende velge ut de saker som de kan bruke som eksempler. Det kan kanskje høres litt ufint ut, men jeg påstår at det å arbeide bredt er andres oppgave. Kovalev snakker med begeistring om retten i forhold til politikken. Jeg synes jeg aner en optimisme hos deg, kommenterer jeg. Mener du at utviklingen går fremover? At ideenes kraft er sterkere og vil vinne over den realpolitiske maktpolitikken? Ja. For noen år siden publiserte jeg en artikkelsamling der én felles idé var uttrykt i tittelen: Det pragmatiske i den politiske idealismen. 10

11 Andrej Sakharov en kjent fysiker og dissident i Sovjetunionen. Foto: Inna Sangadzhieva Mange menneskerettighetsaktivister, forskere og analytikere mener at Russland under den nåværende ledelse har blitt mer og mer autoritært, sier jeg videre. Den siste negative hendelse er den nylig adopterte NGO-loven, som synes å redusere de uavhengige organisasjoners innflytelse. Hva tror du om utviklingen fremover? Det er ikke første gang jeg får dette spørsmålet og som alltid svarer jeg på denne måten: Jeg er dypt pessimistisk når det gjelder den nære russiske fremtid. Men jeg er ganske klar optimist sikker, men tilbakeholden når det gjelder vår fremtid. Jeg tror at om 10 år kan vi se spiren til det som er grunnlaget for min optimisme i dag. Men jeg merker, ler han, at det er en tendens til at perioden frem til min optimisme blir fjernere hele tiden. Jeg tenker veldig enkelt: hvor skal Russland gå? Skal vi gå i krig med hele verden? De nye makthaverne fra KGB kommer til å tøye grensene mer og mer. Det er den sanne natur til ethvert ustabilt regime. Kovalev illustrerer med et bilde. Det finnes dyktige kriminelle som har suksess og kommer til gode penger. Kunsten er imidlertid å stoppe mens leken er god. Dersom de fortsetter den kriminelle løpebane, blir det til slutt forbrytelsene som styrer dem og ikke omvendt. På samme måte er det med Russland. Helt fra 1917 har det vært mafiagrupper som har styrt. De har også brukt mafiaens psykologi, noe som er svært forvirrende for folk flest. Ta for eksempel Zjirinovskij, 4 som er et typisk eksempel på en russisk leder. Han er ikke dum, bare kynisk. Han spytter på intelligentsiaen. Men enhver tålmodighet har sin grense. Hvis våre russiske myndigheter begynner å gå over grenser for den siviliserte verden, blir det uholdbart. Ikke bare for Russland. Også for Vesten, også for dere. 1) GULAG: samlebetegnelse for ulike interneringsleire i Sovjetunionen: arbeidsleire, straffeleire, leire for kriminelle og politiske opposisjonelle, kvinneleire, barneleire og transittleire. GULAG brukes også som en bredere betegnelse for det sovjetiske repressive tvangsregime som sådan. 2) Saken mot Andrei Sinyavsky og Yuli Daniel omtales ofte som starten på den moderne dissidentbevegelse i Sovjetunionen. Forfatterne Sinyavsky og Daniel skrev kritiske og satiriske stykker om det kommunistiske regimet. Begge ble arrestert og dømt (i 1966) til henholdsvis syv og fem års internering i arbeidsleir eller fengsel for "anti-sovjetisk aktivitet". (kilde: Wikipedia.org) 3) Andrei Zhdanov, sovjetisk politiker med stor innflytelse over sovjetisk kunst og kultur. Helt frem mot slutten av 1950-tallet ble denne kulturelle retningen definert som Zhdanovisme. (Kilde: Wikipedia.org) 4) Vladimir Zjirinovskij er leder av det høyrepopulistiske liberaldemokratiske partiet i Russland og en meget kontroversiell politiker. NGO-konferanser i forbindelse med G8-møtet i Moskva juli 2006 To representanter fra Helsingforskomiteen skal delta på to konferanser for ikke-statlige organisasjoner i Moskva i juli. I forbindelse med G8 møtet i St. Petersburg i midten av juli i år, der statsledere fra USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Japan, Canada og Russland skal møtes for å diskutere internasjonal handel og økonomi, skal det organiseres en konferanse for russiske og internasjonale NGOer 3-4 juli. Formålet er å forberede innspill til G8 statslederne på en rekke felter, blant annet internasjonal terrorisme, menneskerettigheter, internasjonal energisikkerhet, handel og økologi. Helsingforskomiteen skal delta i arbeidsgruppen for menneskerettigheter. Komiteens representanter skal også delta på en egen konferanse som uavhengige russiske NGOer organiserer 5 juli. Mens Russland er vertskap for G8 mener organisasjonene at det er viktig å fokusere på den særlige problematiske situasjonen for demokrati og menneskerettigheter som eksisterer i landet akkurat nå. 11

12 Hviterussland er landet der du kan bli fengslet for å gå i olaklær. Fra den dagen demonstranten Mikita Sasim løftet opp jakken i trass mot politiet som tvang ham til å ta ned flagget sitt, har denimstoffet representert demokratibevegelsen. Olabuksa kommer fra Vesten og har de siste månedene fått slik symbolsk sprengkraft i det sovjetliknende diktaturet at en mann nylig måtte sitte inne i syv dager for å ha gått "uanstendig kledt". Hva gjør en president som skjelver ved synet av folkets klær? Han sørger for å gi folket større frykt enn han har selv. Denimdemonstranten ble banket opp så hardt at han lå på sykehuset i en uke. Så ble han dømt til tre måneders fengsel. Men hvor lenge kan en slik president sitte? Toppen to år til, mener Hviterusslands opposisjonsleder Aleksandr Milinkevitsj. Optimisme i totalitære Hviterussland: Denimrevolusjon innen rekkevidde? Av Silja Nordahl Milinkevitsj besøker Norge april full av glød over hva demokratibevegelsen så langt har fått til. Sammen med tre nære kolleger møter han statsminister, utenriksminister, utviklingsminister og Stortingets utenrikskomité for å søke moralsk og økonomisk støtte til demokratiarbeidet i Hviterussland. For et vestlig publikum er det likevel vanskelig å fatte at hendelsene rundt presidentvalget 19. mars kan fylle opposisjonen med så stor optimisme. Milinkevitsj fikk bare 6% av stemmene i valget der diktator Aleksander Lukasjenko talte opp 83% til seg selv. Under de påfølgende demonstrasjonene ble hundrevis av mennesker fengslet noen bare for å ha brakt mat og te til aktivistene som campet på Oktoberplassen i Minsk. Til slutt ble teltleiren oppløst med makt uten at demokratiforkjemperne kom i nærheten av noe som lignet Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004 og Roserevolusjonen i Georgia i Hvordan kan de kalle det en suksess? Det er ikke rettferdig å sammenlikne Hviterussland med Ukraina, svarer Milinkevitsj sine utålmodige kritikere i vest. Noen spør "I Ukraina gikk de ut, satte opp telt og vant. Hvorfor klarte ikke dere det?" Men der fantes det tross alt et demokrati, selv om det ikke var veldig godt utviklet. Ukraina hadde for det første noen opposisjonspolitikere i parlamentet; i Hviterussland har vi ikke en eneste én. For det andre hadde de en uavhengig tv-kanal; det har ikke vi hatt på ti år. For det tredje hadde de lokalt selvstyre med valgt ordfører, mens våre er utnevnt ovenfra. For det fjerde skiftet det ukrainske politiet side og beskyttet demonstrantene. Det var en helt annerledes situasjon. I Hviterussland skjedde ikke en oransje eller rosa revolusjon, men en "åndens" revolusjon, forklarer Milinkevitsj kone Inna Kulej. Hun leder en organisasjon som støtter ofre for myndighetenes represalier. Det viktigste som skjedde var at de som gikk ut klarte å vinne over seg selv og det dyret som Lukasjenko har oppfostret i dem, det som tenker: Dere har det rent, dere ar det fint, dere har mat, hva mer trenger dere? De minnet seg selv om at de er mennesker med en egen verdighet, som kan stå opp for sine valg. Myndighetene kunne ikke tilgi dem det. Andrej Sannikov, tidligere viseutenriksminister og nå leder for organisasjonen Charter 97 supplerer: Denne unødvendige bruken av vold viser for det første panikk, at myndighetene er i ferd med å miste kontroll, og for det andre at det er det eneste virkemiddel de har igjen. De har ingen andre legitime moralske, økonomiske, eller politiske metoder. Det eneste de kan gjøre er å skremme dem som tenker annerledes. Lukasjenko går langt for å hindre en utvikling tilsvarende Georgia og Ukraina. I løpet av første kvartal i 2006 satt om lag personer innesperret på anklager om grovt snakk, motstand mot politiet, politisk grafitti eller anti-statlige slagord. Mer enn 150 uavhengige organisasjoner har blitt stengt de siste tre årene, og fra og med 2006 kan arbeid i en uregistrert menneskerettighetsorganisasjon straffes med fengsel i inntil 2 år. De fleste uavhengige aviser har fått stukket kjepper i hjulene på en eller annen måte, og ungdom som engasjerer seg i politikk risikerer å miste studieplassene sine. Noen må også tåle lengre fengselsstraffer eller vold og trakassering fra politiet. Likevel er altså opposisjonslederne optimistiske. Jeg er overbevist om at historiens hjul går i ugjenkallelig retning, sier Aleksandr Milinkevitsj. Han forsikrer at sivilsamfunnet tross all Aleksandr Milinkevitsj hylles som opposisjonens samlende presidentkandidat på et valgmøte i forkant av valget i Hviterussland 19 mars. Foto: Bjørn Engesland. 12

13 Folket viste sin støtte til opposisjonens presidentkandidat Milinkevitsj under demonstrasjonene etter presidentvalget. Foto: Bjørn Engesland. forfølgelse har kommet styrket ut av valgbegivenhetene. Nå etterpå er det en god stemning i landet. Hundre-tusenvis har begynt å tro at regimet ikke har lenge igjen. Jeg får ofte spørsmål om når det vil kollapse. Jeg tror ikke diktaturet står i fem år. Jeg tror vi vinner frem om ett til to år, sier Milinkevitsj. Journalistene som har møtt opp på pressekonferanse er ikke like lette å overbevise. Én viser (litt skeptisk) til at Russland fremdeles sliter med demokratiet, femten år etter Sovjetunionens fall. Vil det ikke bli vanskelig også i Hviterussland? Det blir ikke demokrati over natten. Det jeg mener er at vi er i gang med prosessen, men jeg er klar over at det er komplisert. Vi har hovedsakelig to problemer på veien til seier. For det første må vi vinne over den totale frykt skapt av myndighetene. For det andre hersker det apati, og der har opposisjonen også en del av skylden. I mange år klarte vi ikke å vise at det finnes en alternativ styrke. Men det siste året har opposisjonen klart å forene seg. Aleksandr Milinkevitsj er i utgangspunktet selv ingen politiker. Han har i mange år ledet menneskerettighetsorganisasjonen Ratusha, men ble på en kongress i oktober 2005 valgt til opposisjonskoalisjonens samlende leder. Derfor har han et høyt nivå av demokratisk kredibilitet, understreker kollega Sannikov. Han er nemlig ikke utnevnt til leder, men ble valgt i hard konkurranse og med representanter fra alle regioner tilstede. Og den demokratiske koalisjonen er bred. Den består av 10 partier og flere hundre organisasjoner, inkludert sosialister, kommunister, sosialdemokrater, konservative, kvinnegrupper og miljøgrupper. En veldig vanlig reaksjon fra folk i Vesten er: "Hvordan i all verden kan dere enes om et felles program?" Men det er jo såre enkelt: vi vil ha demokrati! Og vi står sammen til vi får det. Deretter vil koalisjonen løse seg opp og partiene vil igjen konkurrere seg imellom. Men for tiden står vi samlet, sier Milinkevitsj. Den samlede koalisjonen klarte å skape forventning om forandring. De fikk ikke tilgang til å spre informasjon gjennom tv og radio, men samlet likevel tusenvis av mennesker til gateprotester etter valget. Vi bestemte oss for en enkel strategi. Vi hadde totalt ti tusen aktivister som vi brukte i en dør-til-dør kampanje, en veldig effektiv metode der vi møtte menneskene ansikt til ansikt. Vi reiste ut i regionene i et helt år og klarte å viderebringe håp om at 1) vi er mange 2) vi ikke trenger å være redde og 3) ingen andre enn vi selv kan løste Hviterusslands problem. På Milinkevitsj reiser i vestlige land får han av og til spørsmål om hvorfor demonstrantene ikke bare stormet palasset? Av to grunner: for det første hadde vi ikke femti prosent av stemmene, men tretti. Vi hadde ikke flertallets støtte, og selv om Lukasjenko heller ikke hadde det, hadde vi ikke legitimitet til å storme parlamentet. For det andre hadde vi forpliktet oss på fredelige demonstrasjoner for å bekjempe folks frykt. Dersom vi hadde stormet palasset hadde polititet grepet inn og det hadde blitt mye blod. Koalisjonen står fortsatt sammen og utarbeider nå en konkret plan for halvannet år frem i tid. Målet er fortsatt å avsette regimet, men først konsentrerer de seg om å bli større. I løpet av valgbegivenhetene har de fått bred interesse fra organisasjoner, internettfellesskap og ungdomsinitiativer utenfor som ikke vil inn i de eksisterende partiene, men som gjerne vil kjempe for frihet sammen med dem. Vi må åpne koalisjonen og utvide den til en bevegelse der alle disse nye tiltakene kan ta del, sier lederen. Målet er å koordinere alle initiativene og bli flere. Vi må igjen nå frem til folk, få dem ut i gatene. Men massedemonstrasjonene har betydning kun dersom den ene aksjonen samler flere enn den forrige, og derfor trenger vi folk som kan gå fra dør til dør og mobilisere. Det er viktig å holde aktivitetene oppe og spre informasjonen bredt gjennom flygeblader, aviser og internett. 13

14 Helsingforskomiteen vil fortsatt støtte det sivile samfunn i Hviterussland I den nåværende situasjonen er det meget viktig å støtte det sivile samfunn i Hviterussland. Selv om opposisjonsbevegelsen har klart å samle seg og til en viss grad også kan sies å ha hatt suksess, er det ikke gitt at enheten vil vare i uoverskuelig fremtid. Aktivistene, særlig de unge, har et stort engasjement og er utålmodige etter å oppnå klare resultater. På denne bakgrunn er det vesentlig å holde oppe et visst aktivitetsnivå. Uten ressurser kan det være fare for at opposisjonen går i oppløsning fordi det kan spre seg en oppfatning om at lederskapet ikke har tilfredsstillende grad av måloppnåelse. Dersom det skulle komme til et sammenbrudd i opposisjonen, vil dette kunne sette demokratiseringsarbeidet sterkt tilbake. På møte med statsminister Stoltenberg ble Milinkievitsj lovet fortsatt støtte i kampen for demokrati i Hviterussland. Foto: Silja Nordahl Fakta om Hviterussland Innbyggere: Hovedstad: Statsleder: Styresett: 9,5 millioner Minsk Aleksandr Lukasjenko Diktatur Hviterussland ble uavhengig i 1991 etter Sovjetunionens fall. Lukasjenko kom til makten i 1994 ved et demokratisk valg. Allerede to år senere gav en tvilsom folkeavstemning presidenten utvidet makt på bekostning av parlamentet, og forlenget hans periode med to år. I 2001 vant Lukasjenko lederskapet for fem nye år i et presidentvalg som vestlige observatører fordømte som udemokratisk. Siden 1999 har flere ledende opposisjonspolitikere forsvunnet eller blitt sendt i fengsel eller arbeidsleir. En journalist som arbeidet med en serie samfunnskritiske artikler ble myrdet i sitt hjem i En ny folke avstemning i oktober 2004 fjernet grensen på to perioder i presidentstolen, og gav Lukasjenko en teoretisk mulighet til å sitte på livsstid. Igjen kom rapporter om utstrakt valgfusk fra vestlige observa tører. Ved parlamentsvalget samme høst fikk opposisjonspartiene ikke eneste sete. Den ledende opposisjonspolitikeren Anatoly Liabedska ble arrestert og banket opp etter valget. I oktober 2005 samlet opposisjonen krefter og valgte Helsingforskomiteens mangeårige samarbeidspartner Aleksandr Milinkevitsj til sin kandidat ved presidentvalget. Han fikk 6% av stemmene ved valget 19. mars 2006, mens Lukasjenko fikk 83%. Valg resultatet førte til masseprotester i gatene i Minsk, som etter en uke ble voldelig oppløst av politiet. 27. april ble Milinkevitsj dømt til 15 dagers fengsel. Selv om hviterusserne innser at de selv er de eneste som kan innføre demokrati i sitt hjemland, trenger de støtte utenfra. Det er derfor de har kommet til Norge. Statsminister Jens Stoltenberg kunngjorde på møtet med Milinkevitsj, at Norge to dager tidligere sluttet seg til EUs innreiseforbud mot 32 av de mest sentrale lederne i Hviterussland. Men hvordan kan det hjelpe demokratibevegelsen at diktatorens medarbeidere ikke får komme til Europa og Nord-Amerika? Det er en type moralsk påvirkning som kan føre til voksende protest også blant de makthavende på toppen. Nylig kom for eksempel Statsminister Gennadi Novitski ikke frem til sin elskede Castro i Cuba fordi flyet hans måtte mellomlande i Canada og ble nektet landingstillatelse, sier Milinkevitsj. Vi setter pris på støtten fra demokratiske land fortsetter han. Gjennom disse møtene har vi sett hvor aktivt både parlamentarikere og statsministeren støtter demokratibevelgelsen. Vi tok vår optimisme med oss til Norge, og nå er lederne her også styrket med vår optimisme, sier en godt fornøyd Milinkevitsj etter møtene. Etter tre hektiske, men suksessrike dager i norsk offentlighet reiser han hjem for å ta opp tråden som leder for de modige opposisjonelle i Hviterussland. Han innrømmer at han også er redd, selv om han bestemmer seg hver morgen for ikke å være det. Jeg tror jeg er bedre beskyttet enn mange andre nettopp på grunn av disse møtene med EU, presidenter og statsministere. Men jeg vet også at det hvilken som helst dag kan ta slutt. Myndighetene er i pine fordi de vet at de aldri mer vil vinne et rettferdig valg i Hviterussland. Så også jeg risikerer fengsel. Når jeg snakker med de unge i bevegelsen vår er de engstelige og sier bestandig: "Du kan gjøre hva som helst, men forlat ikke landet!" Nå er det akkurat det jeg har gjort, om enn bare for tre dager, sier opposisjonslederen med et lite smil. Men jeg har forsikret deres statsminister om at jeg uansett hva som skjer aldri kommer til å søke asyl i Norge! Uken etter besøket i Norge ble Aleksandr Milinkevitsj arrestert av sivilkledt politi da han satt i redaksjonen til en opposisjonell avis for å la seg intervjue. Samme dag ble han og tre andre opposisjonsledere dømt til 15 dagers fengsel. Milinkevitsj kommentar til media var karakteristisk optimistisk: Utviklingen i Hviterussland kan ikke kalles annet enn politisk paranoia. I dag er det åpenbart at regimet frykter oss, og det er i ferd med å føre til diktaturets fall. 14

15 Andrej Sakharovs frihetspris til Aliaksandr Bialiatski Aliaksandr Bialiatski ble 14. februar tildelt Andrei Sakharovs Frihetspris 2006 ved en seremoni i Det norske Teatret. Bialiatski er leder av Human Rights Center "Viasna" i Hviterussland og fikk prisen for sitt engasjement for menneskerettigheter og demokrati gjennom to tiår. Sakharovprisen deles ut av Den norske Helsingforskomité til personer som på grunn av demokratisk engasjement utsettes for forfølgelse i sitt hjemland. Det er mange som fortjener en slik pris, men Ales Bialiatksi fortjener den mer enn de fleste, sa styreleder Stein Ivar Aarsæther ved prisoverrekkelsen. Selv skulle Bialiatski helst sett at han slapp å vinne slike priser. Han var stolt over anerkjennelsen og glad for at det internasjonale samfunn vet å verdsette hviterussernes farlige kamp for frihet og demokrati. Men på den annen side er det trist å få en slik pris. Den er et bevis på hvor dypt bekymret det internasjonale samfunn er over menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Prisen er knyttet til situasjonen i landet vårt, og det hadde vært bedre for Hviterussland om vi slapp å få slike priser, sa Aleksandr Bialiatski i et intervju med Menneskerettighetsmagasinet. Prisvinneren deltok også på lysaksjonen Day of Solidarity with Belarus foran Stortinget 16. mars. Der benyttet han anled ningen til å takke for støtten: Det er stort å tenke på at i samme stund som mine venner og kolleger tenner lys hjemme i Hviterussland for å hedre ofrene for diktaturet, står jeg tusenvis av mil unna i Norge sammen med mennesker som vil markere sin støtte til oss, sa han. Lysaksjonen var en solidaritetsdemonstrasjon for demokratiforkjempere i Hviterussland, arrangert av norske ungdomsorganisasjoner. Den startet først i Minsk 16. oktober 2005, og ble i løpet av kort tid en internasjonal aksjon markert den 16. i hver måned flere europeiske land. Siste: Aliaksandr Bialiatski ble 14 juni i år også tildelt den prestisjetunge svenske Per Anger-prisen. Hans kollega Tatsiana Revjaka, også fra Viasna, fikk årets Anne Lindhstipendium. Foto: Levandehistoria.se Helsingforskomiteen organiserte fem dagers kurs i Drammen om: Gobalt vennskap og forståelse I alt 27 elever fra Tyrkia, Bosnia og Norge deltok på kurset på Victoria kulturhus, under den internasjonale uken i Drammen april. På programmet sto flerkulturelle utfordringer, identitet og menneskerettigheter. Drammens Tidende siterte niendeklassingene Håkon Røsaker og Mina Mariell Waal som sa de hadde opplevd en annerledes og spennende skoleuke. - Før hadde jeg for eksempel en bestemt oppfatning av muslimer, men etter å ha diskutert forskjellige ting med tyrkere, har jeg fått et annet perspektiv, forteller Mina Mariell. - Vi har lært mye om respekt, og kulturelle likheter og ulikheter, nikker Håkon. (DT ) Internasjonale gjester møter ordføreren i Drammen. Øverst f.v: Amar og Minela fra Bosnia og Hercegovina sammen med Drammens ordfører Tore Opdal Hansen og tyrkiske Øznur. Nederst f.v. er Aisha og Beste, begge fra Tyrkia. Foto: Inger Gjønnes. Internasjonal uke er en videreføring av Bygg broer, ikke murer - et samarbeidsprosjekt mellom Drammen kommune, FN-sambandet og Helsingforskomiteen. Prosjektet har siden 1998 arrangert festivaler, konferanser, workshops og menneskerettighetsskoler i Drammen og i Mostar i Bosnia- Hercegovina. I tillegg til kommunen og organisasjonene, medvirker kunstnere og aktører fra media, kulturliv, idrettslag, barneteatergrupper, ungdomslag og næringsliv. 15

16 Den norske Helsingfors komi Av Lillian Hjorth Sentral-Asia har vært et satsningsområde for Helsingforskomiteen siden slutten av 1990-tallet. Gjennom mange besøk i regionen har komiteens representanter etablert et godt kontaktnett og identifisert organisasjoner og prosjekter som etter hvert også har fått faglig og finansiell støtte. Parallelt med den økende aktiviteten, begynte idéen om en eget kontor i området å utvikle seg. I begynnelsen av juni kom gladnyheten fra Utenriksdepartementet: Norske myndigheter vil gjerne støtte et Helsingforskomitékontor i Bishkek, hovedstaden i Kirgisistan. Befolkning og politikk Innbyggerne i Sentral-Asia nedstammer fra nomader som har levd under forskjellige herrefolk helt fra Aleksander den store, via mongolene til de sovjetiske kommunister. Sentral-Asia ble innlemmet i Sovjetunionen i 1920-årene og var under kommunistisk styre i nesten 70 år. Hver nasjon har sin egen urbefolkning. De er hovedsaklig sunnimuslimer og snakker et språk med røtter som ligner det tyrkiske. Unntaket er Tadsjikene, hvis språk ligner det iranske farsi. Under det sovjetiske styret, kom urbefolkningen etter hvert i mindretall ettersom russere, ukrainere og tyskere innvandret. Mange av disse har nå reist tilbake til sine opprinnelsesland. De sentral-asiatiske landene Usbekistan, Kasakstan, Kirgisistan, Tadjikistan og Turkmenistan danner det geografisk veiskillet mellom Kina, Russland og Europa. Den politiske og menneskerettslige utvikling i regionen har fått stadig større internasjonal betydning etter Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen. Siden republikkene fikk sin uavhengighet i 1991, har de strevd med å bygge opp egne politiske strukturer. Landene er fremdeles i stor grad preget av sin autoritære arv og mangel på demokratiske tradisjoner. Rådgiver Berit Lindeman, du har arbeidet for opprettelsen av kontoret i Sentral-Asia. Kan du i korte trekk forklare bakgrunnen for ideen? Det skjer omfattende brudd på menneskerettighetene i Sentral-Asia. Helsingforskomiteen har arbeidet i området i lang tid. Vi overvåker og rapporterer om menneske rettighetssituasjonen, vi yter bistand til uavhengige organisasjoner og støtter prosjekter i alle republikkene unntatt i Turkmenistan. Eksempler på arbeid som får vår støtte er rettshjelp, kvinneprosjekter samt undervisningstiltak. Boken "Menneskerettigheter en innføring" ble for eksempel utgitt på usbekisk tidligere i år. Siden behovet for støtte er stort, har vi besluttet å øke engasjementet og følge utviklingen tettere fremover. Sentral-Asia har variert natur. Store fjell finnes i sør og øst og dominerer Kirgisistan og Tadsjikistan. Kasakstans stepper og vide gressletter strekker seg nordover mot Sibir, og går i sør over i ørkenlandskapet som dekker 80 prosent av Turkmenistan. Sentral-Asia har hete somre og kalde vintre, og er fjernt, ugjestmildt og sparsomt befolket. 16

17 té åpner kontor i Kirgisistan Tadsjikistan President Rakhmonov har stabilisert landet etter en blodig borgerkrig fra og synes å sitte trygt. Han har likevel ikke fått bukt med nettverkene av kriminelle, politikere og politi som organiserer narkotikasmugling fra Afghanistan til Russland og Europa. Gunnloven proklamerer at Tadsjikistan er et demokrati, men regimet tar jevnlig i bruk udemokratiske metoder for å sikre sin stilling, de hindrer uavhengig media og opposisjonens aktiviteter. Sentrale figurer i media og opposisjonenen sitter i fengsel. Turkmenistan Landet er et av verdens mest restriktive og undertrykkende regimer. Det finnes ingen ytringsfrihet, alle massemedier er under regjeringens kontroll, det finnes ingen tillatt politisk opposisjon, og heller ingen registrerte menneskerettighetsorganisasjoner. Bare russisk ortodoks kristendom og sunni islam har offentlig, lovlig status. Helsingforskomiteens Gunnar M. Karlsen og Berit Lindeman besøker et tradisjonelt usbekisk hus. Ideen om et eget kontor har utviklet seg gradvis. Den svenske Helsingforskomiteen har i mange år hatt egne kontorer på Balkan, og nå ønsker de å åpne ett i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan. Så kanskje har vi blitt litt inspirert av dem. Det har vært en lang intern prosess, men nå er vi endelig i havn! Det er enestående muligheter knyttet til det å ha en person på stedet. Selv om kontoret blir i Bishkek, er det ikke bare Kirgisistan som skal dekkes, men alle landene. Sentral-Asia ligger langt borte og området er enormt stort. Kirgisistan, landet lengst mot øst, grenser til Kina, Iran og Afghanistan. Det er langt å reise dit fra Oslo, og det er langt å reise mellom landene når man først har kommet frem. I praksis tar det som regel to døgn før vi kan starte våre første møter. Med en stedlig representant kan vi holde oss kontinuerlig opp datert og følge prosjektene nærmere. Hvorfor valgte komiteen å opprette et eget kontor, hadde det ikke vært bedre å bruke de lokale Helsingforskomiteene? Og hvorfor i Kirgisistan og ikke i ett av de andre landene? Vi vurderte også Kasakstan og Tadsjikistan. Alle tre land hadde vært mulig. Vi falt ned på Kirgisistan først og fremst på grunn av sikkerheten. Der har den demokratiske utviklingen kommet lengst, der er det tryggest og der er det et godt utviklet kommunikasjonsnett. Videre ligger Bishkek sentralt til i regionen og det finnes en stor internasjonal tilstedeværelse. Når det gjelder de lokale søsterkomiteene i området har vi et godt samarbeid med dem, men vi har erfart at de ikke alltid det samme fokus som oss. Dessuten trenger vi etter hvert som vår aktivitet øker, mer regelmessig rapportering og oppfølging av egne prosjekter. Det er spennende at norske myndigheter støtter dette. Ja det er klart! Norske myndigheter er opptatt av den politiske utviklingen i Sentral- Asia, men har selv ingen representasjon. Utenriksdepartementet sliter derfor med de samme problemene som oss når det gjelder å opprettholde fokus og kontakt. Departementet ser nok også egne fordeler ved at Helsingforskomiteen blir en lyttepost og et sted de kan oppsøke for informasjon og kontakt med relevante aktører. Vi gleder oss til å komme i gang. Det viktigste er selvfølgelig at vi nå får mulighet til å gjøre mye mer. Kasakstan Etniske motsetninger og diskriminering av ikkekasakker har preget overgangen til selvstendighet. Det har vært omfattende utvandring av etniske r ussere og tyskere. Ustrakt bruk av tortur, umenneskelige forhold i de overbefolkede fengslene, korrupsjon og begrensninger av ytringsfriheten er andre viktige problemer Kirgisistan Kirgisistan er mer demokratisk enn de andre statene i regionen, men har likevel hatt problemer som medierestriksjoner, manglende uavhengighet for rettsvesenet og utstrakt bruk av tortur. Landet har mange ikke-statlige organisasjoner, men deres virksomhet har møtt motstand i regimet. I kampen mot islamittisk ekstremisme har myndighetene begått omfattende brudd på menneskerettighetene, blant annet ved å fengsle hundrevis av personer kun på basis av etnisk og religiøs tilhørighet. Askar Akayev gikk av etter massedemonstrasjoner i mars 2005, og Kurmanbek Bakiev tok over som statsoverhode. Usbekistan Menneskerettighetssituasjonen forverret seg etter bombeeksplosjoner i Tashkent i Internasjonale organisasjoner har gjentatte ganger søkt myndighetene om å besøke fengslede uten hell. Politi og sikkerhetsstyrker har angrepet den politiske opposisjonen og uavhengige religiøse organisasjoner. Tortur er utbredt. Religions-, ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten er sterkt begrenset. Streng lovgivning har ført til at mange ikke-statlige organisasjoner ikke kan registrere seg og få offisiell status. Loven om religionsfrihet forbyr en rekke religiøse aktiviteter og er blitt brukt mot kristne menigheter samt personer mistenkt for å tilhøre islamske wahabbitiske grupper eller Hizp ut-tahir. Dette har ført til demonstrasjoner og blodige represalier fra myndighetene - som massakren i Andijan i mai

18 Ett år etter massakren i Andijan nytt krav om granskning Av Berit Lindeman og Gunnar M. Karlsen 13. mai 2005 ble hundrevis av sivile drept i en regelrett massakre i Andijan, en mellomstor by øst i den tidligere sovjetrepublikken Usbekistan. Etter uavhengigheten i 1991 har menneskerettighetssituasjonen gått fra vondt til verre under president Islam Karimovs brutale styre. Det er på tide med en mer resolutt holdning fra det internasjonale samfunns side. En ung mann sørger over bror som ble drept under massakren i Andijan. Foto: Yola Monakhov/ Human Rights Watch. Etter å ha fengslet eller jaget i landflyktighet politisk opposisjon, forfulgt uavhengige muslimer og innført total kontroll med media, har regimet de siste årene intensivert angrepene på et gryende sivilt samfunn. Med massakren i Andijan tok undertrykkelsen en ny form. Hittil hadde fengslinger, tortur, noen ganger med døden til følge, og offentlig selvkritikk vært de viktigste virkemidlene for å holde befolkningen i sjakk. I Andijan viste regimet at det ikke viker tilbake for å drepe sivile i stort antall. I en omfattende demonstrasjon på Babour- plassen midt i byen krevde innbyggerne bedre økonomiske og sosiale forhold og slutt på forfølgelsen av lokale forretningsmenn som hadde skapt nye arbeidsplasser. En bevæpnet gruppe hadde angrepet politistasjonen tidlig på morgenen den 13. mai og frigjort de innsatte i byens fengsel. Men demonstrasjonen som endte i et blodbad var fredelig. Massakren må betegnes som en forbrytelse mot menneskeheten. Opptakten til protestene i Andijan var straffesaker mot 23 populære lokale forretningsmenn som ble arrestert sommeren 2004 og siktet for "religiøs ekstremisme, fundamentalisme og separatisme". Foretningsmennenes suksess ble trolig ansett som en trussel mot myndighetens innflytelse i regionen. De var populære arbeidsgivere og engasjerte seg også i sosialt arbeid og veldedighet. Rettssaken startet 10. februar 2005 og varte i tre måneder. Hver dag samlet venner, slektninger og ansatte seg utenfor rettslokalene. Dommene mot de tiltalte skulle forkynnes den 10. mai, men ble utsatt da myndighetene så folkemengden på flere tusen som hadde samlet seg foran rettslokalet. Den 11. og 12. mai ble flere av slektningene til de tiltalte arrestert av sikkerhetstjenesten. I morgentimene den 13. mai 2005 stormet uidentifiserte personer Andijan fengsel og løslot flere hundre innsatte, blant dem foretningsmennene og deres slektninger. Tre fengselsbetjenter mistet livet under operasjonen. På ett tidspunkt var også regionaladministrasjonen, Hakimat, okkupert av demonstranter. Mange av de løslatte fortsatte til Babour-torget, og til tross for spredte angrep fra sikkerhetstjenesten samlet tusenvis av demonstranter seg der i løpet av dagen. Mange kom for å protestere mot behandlingen av foretningsmennene og de dårlige sosiale vilkårene i regionen. Ryktene gikk om at president Karimov var på vei for å høre på klagene deres. Karimov kom ikke. Like etter klokken angrep sikkerhetsstyrker torget fra flere kanter og skjøt vilkårlig inn i folkemengden. Kvinner, menn og barn flyktet i panikk mens skuddene fortsatte. De flyktende ble møtt med nye skuddsalver gjennom byen. Over tusen personer fortsatte flukten i ti timer, inntil de nådde grensen til Kirgisistan. Også der ble de møtt av tanks og automatgevær, og flere mistet livet. Om lag fem hundre personer klarte å komme seg til Kirgisistan, hvor Helsingforskomiteen besøkte dem i en FN-kontrollert 18

19 flyktningleir noen uker senere. Vi møtte vanlige mennesker som plutselig måtte forlate alt, noen også sine små barn, for å redde livet. Ifølge myndighetene døde 187 terrorister. På en pressekonferanse 17. mai 2005 forsikret president Karimov at ingen sivile ble drept". Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har derimot slått fast at minst tre til fem hundre døde, de fleste av dem ubevæpnede sivile, noen barn. Andre mener at tallene er betydelig høyere. Usbekiske myndigheter har nektet å gi adgang til internasjonal gransking av hendelsene, til tross for at de er blitt sterkt oppfordret til det av FN, EU, USA og en rekke enkeltstater og o rganisasjoner. I stedet har de gjennomført liksom-rettssaker" mot hundrevis av personer tiltalt for opprør og ekstremisme, og intensivert forfølgelsen av uavhengige aktivister og journalister. og Kirgisistan. Uavhengige miljøer, enten de er politiske, religiøse eller menneskerettslige, fremstår som en opplagt trussel for et regime som totalt mangler demokratisk legitimitet. Også uavhengige økonomiske aktører rammes, slik det kom til syne forut for tragedien i Andijan. Det internasjonale samfunn må ikke glemme overgrepene i Andijan. Norske myndigheter må ta initiativ til nye krav om granskning og bidra til et sterkt internasjonalt press på Karimov-regimet. Et regime som står bak slike overgrep kan ikke få være i fred. I tiden etter massakren har regimet forfulgt, fengslet og trakassert personer som har fremført en annen versjon av massakren enn myndighetenes, nemlig at de utelukkende aksjonerte mot islamske ekstremister. En del av bakgrunnen for den intensiverte kampen mot det sivile samfunn, er president Karimovs frykt for at innbyggernes protester kan utvikle seg til å bli en trussel mot regimet slik det skjedde i de såkalte "fargerevolusjonene" i Georgia, Ukraina Alle bildene viser flyktninger fra Andijan i flyktningleir i Kirgisistan. 439 av dem ble i slutten av juni 2005 evakuert til Romania. UNHCR fryktet at de ikke var trygge i Usbekistan eller Kirgisistan. Foto: Berit Lindeman. 19

20 [Kronikken:] Serbia går gjennom enda et vanskelig år. Montenegro ble uavhengig i mai da befolkningen i en folkeavstemning bestemte å løsrive seg fra den serbiske staten. Bosnia-Hercegovina har anklaget Serbia for aggresjon og folkemord ved Den internasjonale domstolen i Haag, og det internasjonale samfunn har økt presset for å utlevere krigsforbrytere som den ettersøkte Ratko Mladic. En annen utfordring som landet har "satt på vent", er å ta et endelig oppgjør med det nasjonalistiske prosjektet som fikk landet til å gå til krig mot nabolandene på 1990-tallet. Landet har med andre ord mye å gjøre hvis det skal klare å bygge opp igjen tillit, forsone seg med sine naboer og integreres i Europa. Men en av de viktigste utfordringene som skal avklares i år, er Kosovos status. Skal området fortsatt være en serbisk provins, eller skal Kosovo, i likhet med Montenegro, få sin selvstendighet? Tilbake til Kosovo Av Enver Djuliman. Foto: Silja Nordahl. Samfunnet i Kosovo er fortsatt dypt splittet etter etniske skillelinjer. Selv ikke det internasjonale nærværet siden 1999 har klart å samle befolkningen under felles demokratiske institusjoner. Etter snart sju år med status quo har det internasjonale samfunn innsett at Fra Mitrovica en by som er delt tiden er inne til å få partene til mellom albanere i sør og serbere i forhandlingsbordet. Den 20. februar i år startet kosovo serberne, nord. representert ved myndighetene i Serbia, og kosovoalbanerne, forhandlinger i Wien om provinsens endelige status. Samtalene skal avsluttes innen årets utgang og forhåpentligvis lede frem til en varig løsning. Forhandlingene skal foregå i tre faser som skal avklare disse utfordringene: 1) Desentralisering 2) Demokratisering og menneskerettigheter og 3) Politisk status. Det første punktet om desentralisering har som mål å gi økt selvstyre til kommunene, spesielt med tanke på å bedre minoritetenes situasjon. Dette er en forutsetning som må være avklart før partene starter forhandlingene om Kosovos politiske status. Partene er i prinsippet enige om behovet for desentralisering, men må bli enige om etablering av nye kommuner i områder der serbere er i flertall. Kosovoalbanerne har foreslått tre nye serbiske kommuner, mens serberne krever 14, i tillegg til utvidelsen av de fem som allerede eksisterer. Serberne ønsker en horisontal forbindelse mellom de serbiske kommunene, og en vertikal forbindelse mellom kommunene og de sentrale myndigheter i Beograd. Kommunespørsmålet er vanskelig, og albanerne frykter at det kan bli starten på etableringen av en ny serbisk entitet i Kosovo. En slik entitet vil, dersom et samarbeid med myndighetene i Beograd formaliseres, kunne sikre serbisk kontroll over deler av Kosovo. Demokratisering og menneskerettigheter er neste fase i forhandlingene. Spesielt viktig er de kulturelle rettigheter og vern av kulturarv som klostre og kirker fra middelalderen. Serberne er bekymret for at flere av disse minnesmerkene i Kosovo kan bli ødelagt. Kosovos politiske status er det siste og vanskeligste forhandlingsspørsmålet. Myndighetene i Serbia har foreslått utstrakt selvstyre til provinsen, noe som avvises av kosovoalbanerne som på sin side viser til de negative erfaringer denne løsningen tidligere har medført. De står fast på sitt krav om en ubetinget (helst) selvstendighet. Formelt er Kosovo fortsatt en del av Serbia, men området har, i henhold til FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1244, vært administrert av FN (UNMIK) siden sommeren Resolusjonen gjelder fortsatt og Sikkerhetsrådet skal formelt godkjenne resultatet av forhandlingene. Det internasjonale samfunn har sagt klart i fra at en deling av Kosovo, eller at provinsen skal slå seg sammen med andre stater, for eksempel Albania, er uakseptabelt. En slik løsning kan innebære en farlig presedens både for det tidligere Jugoslavia, men også andre konfliktområder. Forhandlingspartene i Wien, som i stor grad er mennesker som selv var en del av konflikten på 1990-tallet, vet av erfaring at det internasjonale samfunn har det siste ordet. Dette har implikasjoner for forhandlingsprosessen ved at partene istedenfor å etablere en reell dialog med hverandre, heller kommuniserer til de internasjonale aktørene. Et annet problem er at samtalene nettopp skjer mellom etniske grupper, i realiteten albanske og serbiske politiske oligarkier. Her gjentas praksisen fra Bosnia-Hercegovina der mennesker blir kategorisert etter etnisitet. De etniske eliter får makt, mens reell 20