FØREROPPLÆRINGEN I NASJONAL SAMLING UNDER OKKUPASJONEN. IDEOLOGI OG VIRKELIGHET.

Transkript

1

2 Innholdsfortegnelse A. Innledning - forarbeid B. Føreropplæringen i lys av partiets utvikling Tiden fra 1940 til utgangen av Fra utgangen av 1942 fram til august C. Føreropplæringen i lys av NS s ideologi Fører- og ansvarsprinsippet Hvilke personlige egenskaper krever førerprinsippet? Førerrekrutteringen og partiets ansvar Partiforordningen om NS føreraspiranter D. NS førerskole - Jessheim Romerike Folkehøyskole Jessheim. De første aspirantene tas opp Opptakskrav Søknadsprosedyre og opptak Skolens ledelse og undervisningspersonell Førerskolens oppbygging - skoleplanen Teoriutdannelsen. Faglig - metodisk opplegg Den praktiske utdannelsen Skolemiljøet - synspunkter og refleksjoner, inntrykk fra aspiranters dagboksnotater Økonomiske forhold Aspirantene i ettertid - yrkeskarriere E. NS førerskole Verdal, Bakketun Ungdomsskole Skolens virksomhet F. Sluttkommentarer Vedlegg 1, føreropplæringen i Nasjonal Samling Bakgrunnsmateriale Fylkesvis fordeling av føreraspiranter på 1.kull i 1943 og 3.kull 1944/45 på NS førerskole Jessheim

3 FØREROPPLÆRINGEN I NASJONAL SAMLING UNDER OKKUPASJONEN. IDEOLOGI OG VIRKELIGHET. A.INNLEDNING - FORARBEID Det har i etterkrigstiden vært gjort lite forsknings/utredningsarbeid omkring den interne kompetanseutvikling av medarbeidere i Nasjonal Samling under okkupasjonen. Temaet har kanskje ikke vært av de mest aktuelle sett i forhold til andre områder innen vår okkupasjonshistorie. Sparsommelig kildemateriale har sannsynligvis også medført at de som har vært interessert i saken, har gitt opp underveis. Trolig har det i mange år etter krigen vært knyttet sterke følelser også til dette emnet fra de som stod sentralt i arbeidet og vanskeliggjort tilgangen til personkontakter Det foreliggende arbeid har også klargjort at det fremdeles ikke er så enkelt å ta opp spørsmål som er knyttet til Nasjonal Samlings virksomhet under krigen. Denne rapporten er en delrapport av et større utredningsarbeid om den interne medarbeiderskolering i NS og dets særorganisasjoner under krigen. I dette arbeidet inngår også rapporter om Statsgymnaset og NS skolepolitikk og føreropplæringen i Norges Arbeidstjeneste. Rapporten omhandler føreropplæringen i tilknytning til NS Føreskole på Jessheim. Opplæringen ved NS Førerskole i Verdal er også omtalt, men her har vi hatt et begrenset kildemateriale å forholde oss til. Det har derfor ikke vart mulig å skaffe seg full oversikt over virksomheten. Siden vi beveger oss inn i et område som det hittil har vært arbeidet lite med, kan det innledningsvis være nyttig å utvide vart interessefelt til å omfatte - en kortfattet oversikt over de ulike fasene partiet gjennomgikk i krigsarene og se på føreropplæringen i lys av denne utviklingen - førerprinsippet i et ideologisk perspektiv. Rapporten er utformet på grunnlag av følgende kildemateriale: Velvillig bistand fra tidligere føreraspiranter fra NS Førerskole på Jessheim og fra en av instruktørene på NS Førerskole i Verdal. Et par av disse har stilt sine dagbok- og forelesningsnotater fra skoletiden og billedmateriale til disposisjon. Arkivmateriale (jubileumsmeldinger, skriv, artikler) fra Romerike folkehøgskole og Bakketun folkehøgskole hvor de to førerskolene var lokalisert. Intervju med personer med tidligere tilknytning til NS Riksledelse og en rekke samtaler med tidligere NS medarbeidere som direkte eller indirekte var involvert i den interne opplæringsplanleggingen. Arkivmateriale fra Riksarkivet, Krigstrykksamlingen på UB og Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie. Det vises for øvrig til vedlagte oversikt over kildemateriale Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

4 Hovedsiktemålet med denne delrapporten er å vise hvilken sentral plass føreropplæringen fikk i NS opplæringsstrategi, hvilken sterk ideologisk tilknytning førerrollen hadde i partiets politiske tenkning og hva som ble realitet og hva som forble ønskemål. En stor del av rapporten har derfor en beskrivende karakter. B. FØREROPPLÆRINGEN I LYS AV PARTIETS UTVIKLING. 1.TIDEN FRA 1949 TIL UTGANGEN AV 1942 Like før okkupasjonen var NS nærmest å regne for en liten sekt. Omkring 9. april 1940 er det antatt at partiet hadde ca 5000 registrerte og betalende medlemmer inklusive Ungdomsfylkingen. Etter krigsutbruddet - og spesielt etter Terbovens tale strømmer medlemmene til Nasjonal Samling og partiet vokser raskt på en bølge av optimisme og spontanitet. Dette krever en rask utbygging av partiapparatet deriblant særorganisasjonene. Under ledelse av Rolf Jørgen Fuglesang blir partiledelsen utbygget rundt Generalsekretariatet:, med fast ansatte avdelingsledere, samtidig som partiet etablerer sitt landsomfattende kontaktnett med fylkesorganisasjoner og fylkesførere. Særorganisasjonene vokser i antall og omfang i denne perioden. De får sin godkjennelse av partiet og far utnevnt sine førere. Det er en positiv utvikling - kvantitativt sett - av hele partiorganisasjonen. Behovet for kvalifiserte medarbeidere - spesielt i lederskiktet - for de nye og krevende oppgaver, blir imidlertid stadig mer åpenbart og påtakelig. Entusiastiske ledere framkaster en mengde opplæringsplaner som forutsetter at tyskerne kommer til å vinne krigen og at Nasjonal Samling vil stå som det eneste statsbærende partiet. Partiets organer offentliggjør en rekke av disse planene. Men iverksettelsen av alle forslag og ideer som i denne tiden ser dagens lys, støter på store problemer - særlig etter at vervingen til fronttjeneste tar til i januar Personell som er påtenkt til å forestå undervisningen og de som er engasjert i planleggingen, melder seg selv til krigstjeneste og reiser - ofte på kort varsel. Året 1942 blir, i innenrikspolitisk sammenheng, et styrkeprøvens år for partiet, hvor kampen om skolen og ungdomstjenesten, samt kirkens kamp nådde sitt klimaks. Mye av partiets kapasitet settes inn i denne kampen. Fram til utgangen av 1942, er de opplæringstiltak som ble satt i verk nokså tilfeldige og improviserte. Det aller meste foregår i form av studiesirkler og dagskurs. Likevel er det mye som tyder på at det i denne perioden må ha foregått et mer systematisk og strukturert planleggingsarbeid, innsiktet på å dekke øyeblikkelige såvel som mer langsiktige kompetansebehov. Og det er føreropplæringen, forståelig nok, som ser ut til å få høy prioritet. Det er Partiforordningen av , om opprettelse av en politisk høyskole for føreraspiranter, et vitnesbyrd om. Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

5 2.FRA UTGANGEN AV 1942 FRAM TIL AUGUST I denne perioden er partiorganisasjonen ferdig utbygd. Hovedorganisasjonen, og de fleste av særorganisasjonene, utgir hver for seg egne tidsskrifter som ofte omtaler utdanning og skolering av egne ledere og øvrige tillitsmenn. Medlemstallet kulminerer i dette tidsrommet. Ved slutten av 1942 nådde partiet opp i medlemmer. Likevel har partiet og særorganisasjonene vansker med å rekruttere personell til tillitsverv. Dette skyldes nok vesentlig to forhold: - det ene at mellom mann er ute i krigstjeneste - det andre at det etter hvert var blitt svært mange verv og posisjoner som skulle besettes av pålitelige folk - fortrinnsvis partimedlemmer. Vervingen til fronttjeneste er fortsatt et økende problem for partiets opplæringsvirksomhet. Både undervisningspersonell og potensielle og reelle kursdeltakere melder seg til tjeneste og mange av de planlagte og igangkomne tiltak må utsettes, skrinlegges eller tilpasses den praktiske virkelighet. Forfremmelse av opplæringsansvarlige til andre viktige funksjoner i partiet, gjør heller ikke situasjonen enklere. Imidlertid er det i dette tidsrommet at partiet utviser størst aktivitet i sin interne skoleringsvirksomhet. Det skyter for alvor fart i føreropplæringen. Partiet oppretter to førerskoler, en på Jessheim og en i Verdal. Hirden, NSUF, Kvinneorganisasjonen, og Germansk SS Norge setter i verk sin egen føreropplæring. Mønstret som synes å avtegne seg så langt i partiets utvikling, er at i første fase er all aktivitet primært siktet inn på å bygge opp et partiapparat og oppfylle viktige kvantitative krav som å øke medlemstallet, knytte til seg særorganisasjoner og nå ut til folket med sin politikk og sitt kultur- og menneskesyn. Intern opplæring blir på mange måter et "venstre hånds" arbeid som for det meste får vente inntil videre. I andre periode endres partiets strategi i retning av konsolidering og kvalitetssikring av virksomheten internt og eksternt. Betydelige ressurser går til opplæring. Tredje utviklingstrinn, som vi skal ta for oss i det følgende, er i overveiende grad påvirket av internasjonale forhold - først og fremst av krigskonjunkturene. Det var ikke bare optimismens ånd som preget partiet i denne perioden. Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

6 3.TIDEN FRA AUGUST 1993 FRAM TIL KRIGSSLUTT. Krigsutviklingen fikk innvirkning også på partiets opplæringsstrategi. 14. august 1943 kom forordningen om opprettelse av ro og orden i krigstid og som fastslo at Politiet, Rikshirden, Førergarden og Germansk SS Norge skulle utgjøre en del av Rikets væpnede makt. Uten hensyn til stilling i partiorganisasjonen, ble mannskaper beordret til rekruttopplæring med hyppige, påfølgende samlinger og øvelser. Mange viktige funksjoner i partiapparatet ble ubemannet og følgelig måtte mange vedtatte planer utsettes. Alt og alle ble vurdert i forhold til krigsviktigheten - og etter hvert som krigen gikk mot sin avslutning ble dette forholdet skjerpet. Siden mange av Opplæringsplanens ikke ble vurdert som krigsviktige, var det få nye tiltak som kom i gang i denne perioden. Det som var iverksatt av opplæring, fortsatte - om enn i en mer avkortet form enn det de opprinnelige planene forutsatte. C. FØREROPPLÆRINGEN I LYS AV NS S IDEOLOGI. 1. FØRER - OG ANSVARSPRINSIPPET. Som vi så vidt har streifet ovenfor, var det ikke bare praktiske årsaker som lå til grunn for at Nasjonal Samling satte føreropplæringen på dagsordenen under den rivende utvikling partiet gjennomgikk de første krigsårene. I Nasjonal Samlings politiske tenkning har førerbegrepet en høy status. "Den beste skal lede, med stor myndighet og sterkt ansvar"står det i innledningen til partiets program. Dette lansertes av partiet som ''førerprinsippet" eller "fører- og ansvarsprinsippet". Begrepet er komplekst. Det inneholder komponenter både av politisk-, kulturell-, moralsk- og psykologisk art. Det har nasjonalhistoriske røtter og troen på en latent, iboende " ursubstans" i folkekarakteren, dvs. den nordiske. I korthet går prinsippet ut på at alle som settes til et bestemt verv, ikke bare får full myndighet innen sitt område, men også fullt ansvar. Prinsippet omfatter altså bade myndighet og ansvar og følgelig er det føreren som skal fatte beslutninger og ta ansvaret for de konsekvensene de måtte medføre. Med dette mener man å unngå pulverisering av ansvaret. Folket skulle vite hvem de hadde å forholde seg til. Umiddelbart framkaller dette assosiasjoner om et autoritært førerstyre, med en uansvarlig og umælende masse under seg, som skal omforme samfunnet i pakt med visse grunnleggende reaksjonære ideer. Tvert imot, hevder NS-s ideologer. Prinsippet inneholder et vesentlig demokratisk element, idet føreren alltid må lytte til eller innhente råd hos sine medarbeidere, før beslutningene treffes og ta hensyn til disse i den utstrekning han finner det riktig. Førerprinsippet er effektivt - og anvendelig i en hver offentlig og privat virksomhet, i alt arbeid, også helt inn i hjemmene. Dette gir inntrykk av at systemet i sin ytterste konsekvens er en slags "omvendt pyramide" hvor beslutninger i hvert av de underliggende ledd i organisasjonen og samfunnsforvaltningen for øvrig, kan få avgjørende innflytelse på vedtak i den øverste ledelse. Om dette ligger implisitt i prinsippet, er nok avhengig av øynene som ser. Det var neppe slik det kom til å bli anvendt i praksis! Enkelte av tidligere NS medlemmer som har omtalt førerprinsippet, mener at det har sin klare forutsetning for å kunne gjennomføres, nemlig et høyt "kultivert folkeslag". Denne oppfatningen kan nok deles av Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

7 flere, hvis det i begrepet ligger underforstått at det hos folket må være et høyt sosialetisk nivå. Men når det hevdes at det bare er det nordiske eller germanske folkeslag som har denne forutsetningen, er de fleste NS tilhengerne helt uenige. Det er historieløst. Og det fratar prinsippet dets allmenngyldige karakter Det siste er det ikke vanskelig å være enig i. 2. HVILKE PERSONLIGE EGENSKAPER KREVER FØRERPRINSIPPET? Det å våge å ta ansvar, forbundet med stor myndighet, fordrer personligheter med stort mot og handlekraft. Slik beskrives førerpersonligheten i NS Månedshefte (nr 5, mai 1944): "Førergjerningen er ideelt sett intet yrke i vanlig forstand. Det er kall. Førerens plass er foran i løftingen. Han skal bane vegen for folket. Og hans største lønn består i den glede og den ære han føler ved å stå i folkets og fedrelandets tjeneste. Derfor forsaker han alt. Han er selv intet. Folket er alt." Og slik uttrykker Quisling det i innledningen til Førerskolens program: "Verden og folkene lever og forløses ved de bestes uselviske og offervillige handlekraft og tro". Hvilke egenskaper forutsetter dette? Høyst trolig er det idealisten, med en høyverdig altruistisk bevissthet, målbevisst og karatersterk og urokkelig i sitt livssyn som er prototypen. Denne latente kimen, eller "ursubstansen" for å bruke NS s terminologi, må vokse fram som et resultat av en personlig utviklingsprosess. Virkemidlene er hardt arbeid, livserfaring, samfunnsinnsats og utdannelse. Det sier seg selv at det kun kan være en brøkdel som er utrustet med et slikt potensial - og enda færre som vil kunne nå opp til det utviklingstrinn prinsippet forutsetter. Det er naturlig å spørre seg om dette bare er "den ideale fordring" - slik burde føreren ideelt sett ha vært. Men siden den menneskelige natur normalt er annerledes, vil man måtte gå på akkord med den "ideale fordring" og inngå et kompromiss. Hvor lempelig ville man i så måte være? Eller mente NS at noen var predestinert til denne gjerningen? Grunnlagsmaterialet er for spinkelt til å kunne ha noen sikker formening om dette. Partiet prøvde å omsette en ideologi i praksis under spesielt vanskelige omstendigheter. Personellmangelen var i høy grad følbar, oppgavene overveldende og uoversiktlige. Det måtte mye improvisasjon og resignasjon til for å holde hjulene i sving. Spørsmålet er om det som skjedde under okkupasjonen var representativt for det partiet i egentlig forstand ønsket å stå for. Mange vil mene at det var det ikke. NS-litteraturen om emnet, er som regel svært dogmatisk i sitt syn på de ideale krav, men her er det "viele Geschrei und wenig Wolle" i den forstand at propagandaeffekten ofte har vært det primære formatet for framstillingen. Hvorvidt NS trodde på en predestinasjon, er kanskje tvilsomt selv om den ofte pompøse og glorifiserende beskrivelsen av føreren, tidvis gir oss fornemmelse av å stå overfor en helgenskikkelse. Og inntrykket sementeres ved at førergjerningen betegnes som et "kall". Det er som førerbegrepet får en aura av mystikk over seg. Men her står vi igjen overfor det "image" propagandaen ønsket å gi av føreren. Men iallfall er det realistisk å konkludere med at NS trodde på et medfødt talent - et førertalent, på samme måte som det finnes andre medfødte begavelser som kunstnere, vitenskapsmenn o.l. Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

8 Men også førertalentet - i likhet med de andre, måtte gis de aller beste utviklingsmuligheter. 3.FØRERREKRUTTERINGEN OG PARTIETS ANSVAR. Partiet og staten hadde ansvaret for rekrutteringen inklusive seleksjonen - finsorteringen av landets beste elementer. Den neste oppgave var å sørge for at de utvalgte kom inn i et gunstig utviklingsmiljø - i politisk eller statlig virksomhet - og fikk den nødvendige allmenne og ideologiske skolering for sin førergjerning, Og på denne bakgrunn åpnet Føreren adgang for de "beste folkefeller" til å utvikle sine evner, sin karakter og idealisme i folkets tjeneste ved å vedta Partiforordningen om opprettelse av førerskoler. 4. PARTIFORORDNINGEN OM NS FØRERASPIRANTER. Partiforordningen av slår fast at det hvert år skal opptas et begrenset antall føreraspiranter. De skal skoleres for sin framtidige oppgave dels ved teoretisk undervisning og dels ved praktisk arbeid ute i marken. NS Førerskole blir den første og den fremste - selv om det tar halvannet år fra vedtaket blir fattet til det blir satt ut i live. NS Førerskole i Verdal blir den neste, men med et annet innhold og formål. Begge skolene blir underlagt Riksledelsen. D. NS FØRERSSOLE - JESSHEIM. Den Høyeste Politiske Skole for Førere i Parti og Stat var skolens offisielle navn i følge skoleplanen. Uoffisielt kaltes den bare for "Førerskolen på Jessheim". 1. ROMERIKE FOLKEHØSKOLE JESSHEIM. DE FØRSTE ASPIRANTENE TAS OPP. Romerike folkehøgskole, Jessheim, hadde en sentral beliggenhet i forhold til Oslo. Men kanskje ikke med tanke på andre deler av landet etter datidens transportmessige forhold. Stedet hadde imidlertid fordeler som gjorde det godt egnet for formålet. Skolen hadde en god bygningsmessig standard og var tilstrekkelig stor til at det kunne drives med kortere kursvirksomhet parallelt med en mer permanent opplæring. Den var omgitt av et stort og frittliggende areal som skjermet den godt mot omgivelsen, og var egnet for en rekke utendørs aktiviteter som eksersis, idrett, arbeidstjeneste o.l. Det var også mulig å dyrke grønnsaker og holde dyr ved skolen, en mulighet som ble svært mye utnyttet for "mataukens" skyld mot slutten av krigen. NS rekvirerte skolen allerede i september 1941, men Førerskolen tok den først i bruk senhøstes I mellomtiden ble den benyttet til tillitsmannsopplæring på alle nivåer i partiet og særorganisasjonene, fra kurs for lagførere til fylkesførere. Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

9 Partiforordningen var knapt vedtatt, før det kom en annonse i Fritt Folk som oppfordret ungdommen til å søke om opptak på skolen. I løpet av høsten 1941 ble det tatt opp 5 jenter og 8 gutter i alderen år. I begynnelsen av november, ble de innkalt til praksistjeneste. Under orienteringsmøtet for aspirantene om teori- og praksisutdannelsen, var både Føreren og Generalsekretæren til stede. Det sier kanskje ikke så lite om den betydning ledelsen la i denne utdannelsen. Alle ble utplassert i partiledelsen. De som manglet kontorfaglig bakgrunn, fikk opplæring ved Oslo Sprogskole. Sommeren 1942 ble en del utplassert til fylkeskontorene. Et par fikk delta i Quislings reise omkring i Nord Norge, mens de øvrige fortsatte i sine tidligere stillinger. I november 1942, begynte de første forberedelsene til skolestart på Romerike folkehøgskole - som var berammet til 6. januar Et par av praktikantene hjalp til med forberedelsene. I løpet av høsten foretok man et nytt opptak av aspiranter, antakeligvis 25 i tallet, som skulle starte opp sammen med de øvrige. Gjennomsnittsalderen la på ar. Tre av kandidatene kom ikke til å begynne. To var sekretærer - eller det vi i dag forstår med statssekretærer - for henholdsvis Quisling og Hagelin og ble p.g.a viktige oppgaver forhindret fra å delta. Den tredje begynte på jusstudiet. Tre fra første opptak kom med i gruppen og det endelige antall elever kom til å ligge på OPPTAKSKRAV. Alle unge NS-menn mellom 18 og 25 år kunne, ifølge skoleplanen søke om opptak. Ved aller første opptak, har vi sett at de også tok inn søkere i 16-års alderen. Det samme var tilfelle ved opptaket til 3. kull. Aldersgrensen er tydelig blitt praktisert fleksibelt. Det kan ha sammenheng med at partiet ønsket å gi yngre, fremmelig ungdom et alternativt tilbud til krigstjeneste i en tid da stadig flere åringer lot seg verve. Vi har nedenfor nevnt et par eksempler på det. For øvrig tok man ut fem jenter til første kull. Av skoleplanen framgår det ikke at jenter har adgang til å søke. Intensjonen må opprinnelig ha vært at dette tilbudet skulle være åpent for begge kjønn. Det var ønskelig med examen artium, handelsgymnasium eller tilsvarende høyere fagutdannelse som bakgrunn, men det var ingen betingelse - for " en hver ung NS-mann som har evner og hug til å bli fører i parti eller stat, skal gis anledning til å konkurrere om de høyeste stillinger. Det ble opptatt aspiranter med bare folkeskolen som eneste skolebakgrunn. Og opp til flere hadde bare gjennomført middelskolen eller ett eller to å i gymnaset. Men stort sett tilfredsstilte de fleste de ønskelige, formelle utdanningskrav. De som manglet full allmennutdannelse, ble imidlertid stilt i utsikt å få den komplettert etter grunnkurset. Deltakere på siste kull (1944/45) som hadde avbrutt gymnaset til jul siste året (5.gym.), fikk løfte om å få det godkjent som såkalt "frontkjemperartium" dvs. en artium hvor standpunktkarakterer ble godkjent på linje med eksamenskaraterer. Ordningen var opprinnelig bare ment for frontkjemperne, men ble altså utvidet til også å gjelde for føreraspirantene. Løftet ble imidlertid ikke innfridd av forståelige grunner. Med omsyn til andre - ikke-formelle opptakskrav, understreker Partiforordningen at det skal tas særlig hensyn til raseegenskaper, karakter og evner. Aspiranten må likeledes ha vist seg verdig til opptakelse gjennom aktivt arbeid for partiet. Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

10 Det siste kravet oppfylte nok de aller fleste. Det lot seg lett dokumentere. Med hensyn til det første, har det mest trolig vært gjenstand for skjønnsmessig vurdering. En viss geografisk spredning av kandidatene var et "uskrevet", underforstått krav; - En elevplass til hvert fylke. 3. SØKNADSPROSEDYRE OG OPPTAK. Skoleplanen skisserer en nokså innfløkt søknadsprosedyre. Ettersom "førerpotensialet" var et viktig kriterium for opptak, måtte søknaden inneholde en erklæring fra en tillitsmann i NS, som kjente søkeren godt, om at han bl.a. hadde forutsetninger for å bli en god føreraspirant. Den måtte ekspederes gjennom fylkesfører som skulle avgi innstilling til Generalsekretariatet. Søknaden ble forelagt Føreren, som formelt sett, var den som skulle foreta det endelige utvalg. Søknaden skulle derfor stiles til Føreren. For øvrig inneholdt søknaden fotografi og utfylt personalspørreskjema, levnetsbeskrivelse, vitnemål og attester fra arbeidsgivere, lege- og vandelsattest. Det første aspirantkullet hadde en forholdsvis jevn geografisk rekruttering. De fleste landsdeler var representert med en viss overvekt på Østlandsfylkene. Men det lot seg ikke alltid gjøre å opprettholde den geografiske fordelingen, dels p.g.a av interessen og behovet for førerstillinger, dels p.g.a av vervingen til fronttjeneste som etter hvert begynte å tappe distriktene for mange potensielle kandidater. Til gjengjeld ble det tatt ut flere kandidater som hadde opparbeidet seg en viss posisjon eller gjort seg positivt bemerket innen partiet eller særorganisasjonene - uansett geografisk tilhørighet. Ofte gjaldt dette tidligere NSUF-medlemmer som ved fylte 18 år innkaltes til (pliktig) hirdtjeneste. Som alternativ fikk de tilbud om å søke opptak på Førerskolen. Hvorvidt noen av partiets tillitsmenn ble beordret til skolen, er ikke kjent. De fem jentene som allerede høsten 1941 var uttatt, begynte ikke på førerskolen. Var det den mannsdominerte forsamling eller det "mannsinnsiktede" skoleopplegg som eksersis, utmarsj er, vinterøvelser, arbeidstjeneste osv. som skremte dem? Eller ble de ikke innkalt til skolen p.g.a den uroen som kunne oppstå på et internat med blanding av jenter og gutter? Vi kjenner ikke til årsaken. En av dem giftet seg på forhand, et par andre, vet vi, var interessert i å komme inn på Eidsvoll landsgymnas. Heller ikke alle guttene fra dette opptaket begynte. Det var bare tre som kom med. En fikk visstnok et barn utenom ekteskapet og ble ikke ansett som akseptabel som føreraspirant. Hva som var grunnen til at de andre fire ikke møtte, er ukjent. Første kull tok til med undervisningen den 6. januar 1943 og avsluttet teoriutdannelsen 26. august samme år. Det andre kullet (1943/44) har vi få sikre opplysninger om. Det skal ha vært ca 20 elever på kullet, alle menn. Gjennomsnittsalderen lå omkring år. Med hensyn til bakgrunn - utdannelse og innsats i partiet - merket kullet seg visstnok ikke nevneverdig ut fra det første med unntak av at det deltok flere tidligere frontkjempere. Vi kjenner heller ikke til den geografiske fordelingen av elevene. Kullet startet opp tidlig på høsten (september/oktober) 1943 og avsluttet undervisningen i slutten av juni Praksisen ble først påbegynt ut på høsten Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

11 På tredje kullet (1944/45) møtte 32 aspiranter til oppstart 9. desember (Det kan muligens ha vært to til. Vedkommende som har rekonstruert navnelisten tar et lite forbehold). Sannsynligvis har det vært en form for opptaksprøve dette året, da 4 av aspirantene ikke ble godkjent og måtte forlate skolen. Men kullet får 8.januar 1945 et tillegg på 15 elever. De kom fra Statsgymnaset for særlig begavet ungdom som var opprettet på Gjøvik. De hadde allerede i september 1944 meldt seg til frivillig krigstjeneste. Som en "uthalingsmanøver" - i håp om at de skulle komme på andre og bedre tanker - ble de i løpet av høsten sendt til forskjellige kurs for tilslutt å ende opp som føreraspiranter på Jessheim. Alle var i 17-års alderen. Det var høyst sannsynlig partiet som stod bak denne treneringsaksjonen. Kullet kom til å bestå av 43 aspiranter - ingen kvinner - og er den største klassen skolen hadde hatt. Alderen lå fra år, med et gjennomsnitt på 20 år. Den yngste var altså 16 år. Han var sønn av en frontkjemper. En av hans medelever mener han ble tatt ut som aspirant for å forhindre at han skulle gå i sin "fars fotspor". Slike ting hadde lett for å smitte i de dager. Den geografiske fordelingen er mer ujevn enn ved første kull. Øst - og Vestlandet har de fleste deltakerne. Vi viser ellers til vedlagte fylkesvise fordeling av aspirantene ved første og tredje kull. Fra andre kull har det, som nevnt, ikke vært mulig å få rekonstruert navne- og adresselister over deltakerne. 4. SKOLENS LEDELSE OG UNDERVISNINGSPERSONELL. Formelt var det Føreren selv som var den øverste politiske leder av skolen. Gjennom Generalsekretæren forestod han den nødvendige kontroll av skolens framdrift. NS Opplæringsavdeling utarbeidet skolens fagplan. Som bindeledd mellom Generalsekretæren og skolens administrasjon og stab, var det tilsatt daglig leder med tittelen Kommandant. Det var handelshøyskolekandidat Jakob Fogstad som først innehadde denne stillingen (fram til august 1944). Deretter kom advokat Knut Sand, tidligere kontorsjef i Riksledelsen, som ble ved skolen fram til frigjøringen. Skolen faste stab varierte en del den tiden skolen var i gang, men i perioden var det følgende personell: En nestkommanderende, senere også en egen adjutant, en intendant, en kvartermester, to lektorer (senere bare en), en bibliotekar på deltid, og internatpersonale (husmor, kjøkkenpersonale, vaktmester og senere en vaktmesterassistent). Generalsekretæren med familie flyttet til skolen og bodde der den første tiden. For øvrig oppholdt de seg ofte på skolen i ferier. På denne måten fikk Generalsekretæren førstehånds kjennskap til aspirantene og skolens framdrift. Det vitner igjen om at ledelsen må ha lagt mye prestisje i dette foretagende. Jakob Fogstad,som bare var 29 år, ble etter hvert en vel ansett skoleleder. Han var dyktig og sympatisk og satte sitt preg på skolen. Han hadde tidligere vært tilknyttet NS Opplæringsavdeling og mange mener at han var "arkitekten" bak Førerskolens opplegg. Han meldte seg høsten 1943 til krigstjeneste, ble sendt til offiserskolen i Bad Tölz (SS Junkerschule), Bayern. Han kom senere til Østfronten og deltok i kampene ved Narva. Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

12 Som en digresjon kan vi nevne at Jakob Fogstad hadde avlagt en av de beste eksamener noensinne ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Etter krigen startet han opp med et forretningsforetagende i Addis Abeba som fikk internasjonal anerkjennelse. Han var også tilknyttet FN som spesialrådgiver i flere år. Fogstad var også skolens lærer i sosiologi. Skolens to lektorer (senere bare en) forestod undervisningen i de allmennfaglige emner. Nestkommanderende, og senere også kvartermesteren, stod for instruksjonen i kroppsøving og de militære disipliner (eksersis o l.) Eksternt engasjerte forelesere tok seg som regel av fagområder som omhandlet politikk og ideologi. Jakob Fogstad, som hadde en bred kontakt innenfor partiet, universitets-/høgskolemiljøet og næringslivet, etablerte tidlig et samarbeid med disse instanser. Og det lyktes derfor skolen å få tak på høyt kompetente fagfolk som forelesere gjennom hele sin virksomhet. Romerike folkehøgskole var etter datidens målestokk godt utrustet med læremidler, eksempelvis hadde skolen et usedvanlig rikt bibliotek som omfattet over 5000 bind, i første rekke faglitteratur, biografier og historisk litteratur. Minister Gulbrand Lunde hadde gitt 1000 bind til samlingen. 5. FØRERSKOLENS OPPBYGGING - SKOLEPLANEN Utdannelsen ved Førerskolen skulle opprinnelig omfatte følgende enheter: A.TEORETISK UTDANNELSE, INNDELT I 2 AVDELINGER: 1. Grunnkurs - 2 semesters studium (1. skoleår) 2. Teoretisk særutdannelse - 2 til 4 sem. videregående studium. B. PRAKTISK UTDANNELSE 1 års praksis etter endt grunnkurs. Førerutdannelsen i sin helhet (1, og 2.avd,) ville tatt fra 3 til 4 år, De som måtte påbegynne eller fullføre videregående skole før de tok til med 2. avd, ville sannsynligvis måttet regne med 1 år i tillegg. Men 2, - den teoretiske særutdannelsen, ble ikke satt i gang, Det ville forutsatt et annet utfall av krigen. De første aspirantene, opptatt i 1941, fikk sin praktikanttjeneste før de begynte den teoretiske undervisningen, På det tidspunktet var det neppe klarlagt hvor undervisningen skulle foregå og trolig var heller ikke skoleplanen ferdig utarbeidet, Derfor ble det en del improvisasjon. Man kan selvsagt spørre seg hvorfor man tok opp elever før alt var klart. Her har det nok vært optimistiske planleggere inne i bildet som har overvurdert partiets kapasitet. Den teoretiske utdannelsen skulle etter planen, begynne i september og avsluttes i mai året etter. Den praktiske utdannelsen skulle påbegynnes umiddelbart etter. Det ble også en forskyvning i denne framdriften. To av kullene, første og siste, kom i gang henholdsvis i desember og januar og avsluttet i august. Andre kullet var det eneste som fulgte tidsskjema sånn noenlunde idet de Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

13 begynte i september/oktober og holdt på fram til sommerferien, Men de måtte vente til ut på høsten før de kom inn i praktikanttjenesten. 6. TEORIUTDANNELSEN. FAGLIG - METODISK OPPLEGG. Det faglige opplegget på grunnkurset omfattet 3 hovedgrupper: A. Allmennfaglig gruppe: B. Politisk gruppe: ( Den filologiske gruppe) 1. Raselære 30 timer 1. Historie 100 timer 2. Sosiologi 30 timer 2. Norsk 135 timer 3. Partilære, teori 50 timer 3. Tysk 50 timer prakt. 50 timer 4. Sosialpolitikk 20 timer 5. Ervervsgeografi 70 timer 6. 0ffentlig forvalt. 90 timer 7. Finanslære 20 timer C. Praktisk gruppe: 1. Gymnastikk 50 timer 2. Sport/idrett 100 timer 3. Arbeidstjeneste 100 timer 4. Indretjeneste 50 timer 5. Eksersis o.l. 50 timer Grunnkurset hadde et samlet timetall på 995 hvorav 645 var rene undervisningstimer og 350 instruksjons - og arbeidstimer. Den daglige tjenestetiden var normalt på 9 timer og inneholdt alltid ett eller flere innslag fra den praktiske gruppen. Arbeidstjenesten omfattet forefallende arbeid på skolens område som rydding, vedsaging, snømåking o.l. Indretjenesten var regulert ved instruks, og aspirantene måtte selv daglig sørge for å holde rom og effekter i den orden instruksen krevde. Vakt - ordonanstjeneste hørte med til de reglementerte plikter og kom i tillegg. For øvrig var også kameratog kulturaftener, parade ved markering av spesielle begivenheter (Statsakten, Hitlers fødselsdag o.l.) del av tjenesten. Det inngikk en 10 dagers vinterøvelse på fjellet og minst ett idrettsstevne i opplegget. Første kull fikk også en måneds opphold i Valdres (i juli/aug.1943) for å hjelpe til med nybrotts og onnearbeid på en seter i Tisleidalen (Hermanstølen). I fagrupperingene ovenfor er det bl.a. angitt antall undervisningstimer for teorifagene. Dette sier noe om omfanget av pensumet, men svært lite om nivået. Siden det ikke var et absolutt krav at aspirantene skulle ha ex. artium eller tilsvarende forkunnskaper for å komme inn på skolen, må vi Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

14 anta at det gikk med en del undervisningstimer til elementær innføring i fagene. En stor del av fagkretsen var også ny selv for de som hadde fullført videregående skole. Det er vanskelig å vurdere om grunnkurset lå på et høgskole - eller et fagskoleniva etter datidens utdanningsstruktur. Lærebøker og type eksamensoppgaver som vi har kjennskap til, tyder på et fagskolenivå. Men her tar vi forbehold da grunnlagsmaterialet ikke har vært tilstrekkelig. Men etter dagens utdanningssystem hadde Førerskolen - og spesielt den teoretiske særutdannelsen, høyst trolig hatt status som "høyskole". Vi har inntrykk av, etter det som tidligere aspiranter uttaler, at undervisningen var intensiv og forutsatte en stor egeninnsats. Det er nok rimelig å tro at med slike motiverte elevgrupper som disse må antas å ha vært, har man oppnådd det optimale utbytte innenfor den gitte time - og pensumrammen. Undervisningsmetoden var tradisjonell. Det var lærerstyrt/foreleserstyrt undervisning, med lekser, høring, individuelle skoleprøver. Det som var utradisjonelt ved metoden, var at den fordret stor elevaktivitet bl.a. i form å selvstudium og oppgaveløsninger. Og det måtte innpasses i et dagsprogram som for øvrig inneholdt rikelig med andre gjøremål. Det fordret evne til å organisere og utnytte sin tid. Den teoretiske særutdannelsen, om den hadde blitt iverksatt, skulle inneholde samme fagkrets som grunnkurset, men med krav om fordypning og spesialisering innenfor et emne under faggruppe B, dvs. innenfor et politisk/ideologisk område. Det skulle utarbeides et selvstendig arbeid over et selvvalgt tema fra spesialfeltet. Innsamling av stoff og utarbeidelse, var beregnet til å ta 6 måneder. Om nødvendig og hensiktsmessig, kunne aspirantene hospitere ved andre læreanstalter i denne tiden. Det var individuell skriftlig og muntlig eksamen i teorifagene etter endt undervisning og det var oppnevnt eksterne ekasamenskommisjoner for hvert fag bestående av 3-4 medlemmer. Det ble også gitt sluttkarakter i de praktiske fag etter en gjennomsnittsvurdering av prestasjonen gjennom skoletiden. Av vitnemålet går det fram at fagene har ulik vektlegging. Historie rangerer høyest med tre vekttall, deretter norsk partilære og offentlig forvaltning med to. De øvrige ett. Vi har ikke funnet noen forklaring på denne rangeringen. Kanskje var det en ideologisk og pragmatisk vurdering som lå bak? Historie, spesielt vår nasjonale, hadde høy status i NS-s ideologi. Partilære og offentlig forvaltning - og også gode norskkunnskaper - var en absolutt nødvendig kunnskap og innsikt hos framtidige forvaltere av parti og stat. Etter Fogstads forslag skulle aspirantene rangeres etter eksamensresultatene, visstnok etter mønster fra Krigsskolen. Vi kjenner ikke til hvordan systemet egentlig ble praktisert og vitnemålet inneholder heller ikke noen rubrikk for hovedkarakter eller total poengsum. Sannsynligvis ble det foretatt en poengberegning. Karakterskalaen var fra 4 - l (med desimaler) med 4 som absolutt beste oppnåelige karakter. I eksamensfagene ble bare eksamenskarakteren oppført, i de øvrige fag standpunktkarakteren. 7. DEN PRAKTISKE UTDANNELSEN. Etter endt grunnkurs ble aspirantene utplassert som praktikanter på ulike kontor i partiet eller staten. Formålet var å gi dem praktisk innsikt i parti- og statsforvaltningen Det var derfor viktig at de fikk en variert praksis. Av den grunn skulle de ikke beskjeftiges lengre enn tre måneder med samme oppgaver og minst halvparten av praksisperioden burde fortrinnsvis legges til distriktet - dvs. til fylkeskontorene. Vegledning og evaluering av praktikantenes skikkethet ble foretatt av deres foresatte. Bedømmelsen ble formidlet videre til Generalsekretæren. Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

15 De opplysninger vi har hatt tilgang til, tyder på at praktikanttjenesten stort sett ble gjennomført på denne måten. Vi vet at svært mange fylkeskontor fikk nyte godt av ordningen. Det var skolens Kommandant som, i følge reglementet, fremmet innstilling overfor Generalsekretæren om fordeling av praksisplasser. Antakeligvis var det også han som skulle foreslå hvem som burde få tilbud om den teoretiske særutdannelsen. Disse skulle, i tillegg til praktisk tjenestegjøring, også kunne få velge mellom to andre alternativer: Komplettering av manglende videregående utdannelse Studier ved universitet/høgskole eller institusjon i Norge eller utlandet. Etter dette praksis/studiearet skulle aspirantene innkalles på ny til NS Førerskole for å underkaste seg et videregående studium i politikk. Som nevnt ble planen aldri utprøvd i praksis. For de øvrige, var intensjonen at den praktiske tjenestegjøring skulle være gjennomført før en fikk anledning til å påbegynne annen utdannelse. Det ble imidlertid gjort en del unntak allerede fra første kull. Fire av elevene fikk, som alternativt tilbud, begynne studier ved NTH, Universitetet (jus, statsvitenskap) og Eidsvoll Landsgymnas. De som hadde meldt seg til fronttjeneste og måtte dra like etter endt grunnkurs, ble imidlertid ikke fritatt. De måtte ta igjen praksisen etter tilbakekomsten. Det ble kun aktuelt for elevene fra første kull. De som kom tilbake, påbegynte tjenesten i januar 1945 etter 7 måneders rekruttopplæring ved SS Junkerschule i Tolz, Tyskland, og deretter 6 måneder ved fronten i Finland. De kom tilbake først i desember Tidsmessig ville de som eventuelt meldte seg fra det andre kull, ikke rukket å komme tilbake før krigsslutt dersom de måtte gjennomgå samme opplegg. Siste kull rakk imidlertid ikke å gjennomføre mer enn vel halvparten av teoriutdannelsen. 8 aspiranter fra første kull reiste til fronten i september kom tilbake og 4 falt ved frontinnsats i Karelen, juni Vi har ikke noen tall fra det andre kullet, men vi ser ikke bort fra at også noen av disse meldte seg. Interessen for frontinnsats var fortsatt stor sommeren Som nevnt, begynte kullet sin praksis først ut på høsten 1944, og de fikk derfor heller ikke fullført praksisen etter planen.det var altså bare 17 aspiranter, alle fra første kull, som fikk gjennomført utdannelsen i sin helhet etter skoleplanen (grunnkurs og praksis) ved NS Førerskole, Jessheim. Dette var en liten andel av det samlede antall føreraspiranter som gjennomgikk den teoretiske utdannelsen. Tar vi med de 42 elevene på siste kull, som bare rakk å gjennomførte halvparten av teoriopplæringen, og de som dro i krigstjeneste, er vi oppe i et antall på 88. Av disse fullførte 45 grunnkurset (teoridelen). Noen, antakeligvis omlag 20, fikk gjennomført fra en til to tredeler av den praktiske utdannelsen. Vi tar forbehold om nøyaktigheten av tallene Vi har bare hatt rekonstruerte navnelister fra l. og 3. kull og oppgitt samlet deltakerantall på 2. kull, å forholde oss til. Men anslaget skulle være tilnærmelsesvis riktig. 8. SKOLEMILJØET - SYNSPUNKTER OG REFLEKSJONER. INNTRYKK FRA ASPIRANTERS DAGBOKSNOTATER Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

16 Aspirantene måtte underkaste seg et omfattende displinærreglement under opplæringstiden som regulerte det meste av deres tilværelse i og utenfor tjenesten. Selv privatlivet fikk sine begrensninger. En føreraspirant kunne ikke inngå ekteskap uten godkjenning av Føreren etter innstilling fra Generalsekretæren! Og selvsagt - ville heller ikke nære forbindelser med det kvinnelige betjeningspersonale ved skolen bli tolerert. Overtredelser av reglementet medførte represalier i form av "refs på linja", vaktarrest ("kakebu"), straffeeksersis, "utgangssperre" (permnekt) og i ekstreme tilfeller - utvisning. Det siste kom ikke til anvendelse. Men for øvrig skulle det ikke store forseelsen til før det ble reagert. I dagboknoter fra en av aspirantene finner vi dette: "Kommandanten har sørget for at jeg får et døgns vaktarrest, fordi jeg firte flagget 15 min. for sent.." "Ble huket av Kommandanten på vakt da jeg, S..og FH..prata med Elsa (en av betjeningen). Kjeft ved oppstillingen..." To ganger ukentlig var det anledning til å søke om permisjon etter endt tjeneste til kl 2300 og weekend perm en gang pr. måned. Det var ikke tillatt under permisjon å delta i politiske diskusjoner o.l. eller uttale seg om noe som kunne hefte for partiet eller skolen. Det var ellers forventet at de skulle vise en mønstergyldig opptreden såvel innenfor som utenfor skolens område. Når en i det omfattende reglementet "Almindelige bestemmelser og instrukser" støter på utsagnet: "Alt er ikke tillatt som ikke er forbudt", lurer en på om det overhodet kunne være noe som var overlatt til skjønnsmessig vurdering. Det var instrukser for nesten en hver "bevegelse", for å sette det hele litt på spissen. Hornsignal av ulikt slag anga dagsrytmen. Revelje kl 0700, morgengymnastikk, indretjeneste, spising, oppstilling med ord for dagen, undervisning, arbeidstjeneste, eksersis, lesetimer, boksing eller turn og vakt - eller ordonanstjeneste for de som ble beordret til det - inntil det hele endte opp med tappenstrek og rosignal kl Som vi tidligere har påpekt, kunne også en del andre tjenester inngå i dagsprogrammet. Antall aktiviteter og tiden som var avsatt til hver enkelt, varierte noe fra dag til dag, men i store trekk var dette innholdet i dagsordenen gjennom hele skoletiden. Miljøet på skole var ikke så helt forskjellig fra det vi finner blant soldater i en militærforlegning. Vi finner også mye av de samme oppfatninger, tanker og refleksjoner over tjenesten, befalet og livet i sin allminnelighet. Dagboksnotater fra to aspiranter (første og siste kull), gir oss et godt inntrykk av hvordan de opplevde den daglige rutinen i miljøet. (Personer som er omtalt, har vi markert med initialene. Det som er skrevet i parentes er våre egne tilføyelser). "Hadde ord for dagen på oppstillingen. Fælt. 2t boksing. Partilære 3 timer. Geværeksersis 1 t. Gym. Geværeksersis i middagspausen fordi vi kom for seint til oppstillingen i går. Uforskylt..." Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

17 "Hadde arbeidstjeneste hele dagen. Turn om kvelden. Hardt. Evig mas.. Lite politisk skolering. "Fysisk" og vakt får vi nok av.." "Vaktrommet er utstyrt med en seng, to stoler og et bord, ja også telefon da. Den er en sann plage. Det ringer, jeg griper mikrofonen og sier Jessheim førerskole, vaktkommandør. Så skal jeg hente den og den til telefonen. Snart Kommandanten, snart vaktmester F..eller en av gjentene. Alt skal føres til protokolls..." Spontane utbrudd mot befalet - et klassisk fenomen blant ungdom i den alderen - forekom stundom også: "Ny nestkom(manderende) C t eksersis. Ny skaporden, ny romorden. Dårlig humør. Det er ikke Kom (mandanten) som bestemmer her lenger". "Nestkomm. er fordømt til å kjefte for hver minste ting. Kjeft for en knapp som manglet. Hvem fanken har knapper.." "Pussing og visitasjon. F..har vært tre uker på Kongsvinger på et kurs for Germansk SS Norge. No har han fått det han lærte der oppe - og kanskje fikk føle i form av straffeeksersis - på hjernen. Når han så finner noe i uorden så ler han rått og kommer med spydige bemerkninger. " Å Herre Gud for noen sivilister", sier han og glemmer at han selv er verdens største sivilist" Vakttjenesten på skolen var overdreven. Det framgår i en dagbokkommentar fra en av skribentene: "Vaktordningen var overdimensjonert...iallfall var 3 mann ute samtidig, kanskje 4. Det var en ved innkjørselen, en ved nordfløyen (betjeningsboligen) og en pendelvakt som gikk rundt mellom de andre hele tiden. Jeg er ikke sikker på om det ikke var tre faste poster og en pendelvakt. To timers vakt to ganger pr natt. Det betyr at på de tre vaktene var 9 eller 12 hver natt. Dertil kom vaktkommandøren som hadde døgnvakt og sentralbord. Det vil igjen si at vi måtte ha vakt 1 à 2 ganger i uka, og likevel full undervisning". Det ble svært lite søvn og slitsomme dager. Det hadde vært tilstrekkelig med en fast vaktpost og en pendelvakt, mener han. Lærerne får også høre sitt. De blir stort sett positivt vurdert, men selvsagt er det noen som er mer original enn andre: "Ikke på langt nær alle timer er nevnt i dagboka - kanskje bare første gang med ny foreleser. Vi hadde iallfall historie fast, en time eller pr dag med lektor GN, nordlending. Det var en besynderlig undervisning som en vel må gå til middelalderens bokfattigdom for å finne maken... Time etter time dikterte han oss Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

18 pensum muntlig, langsomt, mens vi skreiv ned. Det sies at han selv var utpreget den typen som måtte skrive ned for å huske. Men så å tro at alle var lik han(?). Grei kar ellers. Lite militær..." "En virkelig pussig skrue var SA, lektor og også han fra Riksledelsen, opplæringsavd. Av alle ting hette hans fag litteraturhistorie. Men han var mest opptatt av mystiske ting, særlig kreftene i Tibet, hvorfra hele verden ble ledet. En annen kjepphest var tallmagi. Han brukte timer på å vrøvle om jødenes hellige og hemmelige tall 5 og 10. F.eks. jødene planla Første Verdenskrig (19)(14)." Og naturligvis var noen mer populær enn andre: "SK..(lærer i sosiologi), sunnmøring, ansatt i NS Riksledelse, var populær. Kanskje det særlig skyldtes måten han presenterte seg på: "Ja, her ser dere en nordisk sjel i en asiatisk kropp". Selvironi var sjeldne varer." Det er ikke alltid at aspirantenes oppfatning av "liv og lære" var i fullt samsvar med den opplevde virkeligheten, som disse to sitatene illustrerer: (Det ene er fra et måltid på Gausdal Høyfjellshotell under en vinterøvelse i februar 1943). "Jeg fikk nesten en motbydelig smak i munnen da vi fikk så mye brød som vi vilde og kjøtt til middag. Her sitter ledende NS folk som i sitt daglige liv snakker om sosialisme, og at man skal ikke klage når man har lite smør og brød. Her sitter de og lever høyt, spiser første- klasses mat og drikker den beste vin, men hvem er det som har frambrakt alt dette. Det er den norske bonde og fisker. Her oppe ferdes de på vidda i sol og høyfjellsluft, iført de fineste klær og den mest elegante sminke. Her ler de hånlig og snakker om jøssinger, mens de selv er noen store plutokrater. De har på en enkel måte blitt et slags parti-plutokrati." ( Vår tilføyelse: Aspirantene på Jessheim hadde et svært nøkternt, men tilstrekkelig kosthold. De fulgte Arbeidstjenestens kostholdsplan. Det skulle kanskje ikke så mye ekstra til, før de syntes det var overdådig.) Det andre fra en kinoforestilling på Klingenberg Kino, Oslo, mandag 7. mai 1945 : "Da nestkommanderende dukket opp, i sivil sammen med en jente kom jeg i vanvare til å si "du" til han. "Når ble vi dus?" Dette var det som opptok han. Da hadde vi de siste to timer tapt en krig og situasjonen var helt en annen. Ingen planlegging av hva vi nå skulle gjøre." (Vi tilføyer her at det i skoletiden var uhørt at en aspirant tiltalte befalet med "du". Omgangsformen var formell og selv aspirantene var på etternavn seg imellom). Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

19 Vi skal selvfølgelig være varsom med å konkludere at dagboknotatene er representative for kullene som helhet. De gjengir først og fremst to enkeltindividers synspunkter på og refleksjoner over dette og hint. Men samtidig reflekterer de likevel noe av "ånden" som rådde i det miljøet de var en del av. Det aller meste ved miljøet oppleves som positivt. Vi finner ofte igjen uttrykk som "usedvanlig dyktig Kommandant", "inspirerende forelesere" "spennende og utfordrende oppgaver", "nøktern, men god forpleining" og betjeningen, spesielt jentene, får stor ros for å være ekstra generøs med matrasjonene når "kara soner sin kakebu». Og ikke minst samholdet mellom dem: "Etter hvert som tida går blir alle 25 føreraspiranter kjent med hverandre. Vi vokser litt etter litt sammen til et ubrytelig hele". Kort sagt de trivdes. Men de var langt fra ukritisk til det som foregikk. Og stundom kunne de ønske seg langt vekk: "Avdelingsleder K..holder forelesning om propaganda. Jeg synes ikke det inntar meg. Jeg er lei av denne terpinga og ønsker meg langt vekk, til L..hvor sevjen skyter i seljebuskene og gåsungene skjelver i vårvinden. Jeg lengter etter de heime.. " De så nok på seg selv som en privilegert gruppe som hadde vært heldig og kommet inn i et miljø hvor de kunne gjøre en tjeneste for folk og land. De følte en viss medlidenhet med sine mindre privilegerte jevnaldrende: "Når en reiser med jernbanen, ser en bestandig ved hver stasjon en flokk gutter og unge menn som står med hendene i bukselommen og henger der, slappe og giddeløse. Bare et undergangstegn. Trengs det ikke ungdomstjeneste og en nasjonal fornyelse av folket vårt. Jo, det er påkrevet. Folket må vekkes.." Tidvis nærer de bekymring over partiets manglende evne til å rekruttere den sunne og kloke ungdom som står utenfor: (Feiring av årsdagen for Statsakten, februar 1943): ".. Så mange gode krefter er ved fronten og de her heime makter ikke å føre saken og fanene like høyt. Det mangler førere, og da tenker jeg ikke på genier og statsmenn, men på enkelte gutter og gjenter med litt vit i hausen. Den beste delen av vår ungdom står utenfor NS rekker. Intelligensen og mye av det kjernesunne holder seg borte." Sannsynligvis hadde de fleste av aspirantene en sterk ideologisk forankring og tro på sin overbevisning. I motsatt fall, ville de neppe ha funnet det meningsfullt å gå igjennom en slik krevende utdannelse. I dagboknotatene øyner vi reflekser av denne ideologien som f.eks opplevelsen av naturen og affiniteten med vår fjerne historie som framtrer i en nærmest sakral og levendegjort form: Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik

20 "Om ettermiddagen dro vi i toget ut til Domkirkeodden som lå herlig grønn og frodig omgitt av Mjøsa med sine friske bølger. Det var gildt å betre ruinene av Hamardomen. Jeg følte meg på hellig grunn. Det var som de gamle murene talte til meg, sin tause vemodige tale fra en svunden glanstid i vår norske middelalder. Det er vakkert ved Mjøsa og ruinene ligger omringet av grønne sletter og gamle trær" Og videre - vår nasjonale stolthet - bøndene: (Ved et stevne i Valdres, sommeren 1943) "Det var likevel interessant å delta på stevnet. En fikk et godt bilde av folkelivet i Valdres. Hos disse bønder strømmet det nasjonale og religiøse sammen til et hele. Det var så hjertegodt å høre disse arbeidsslitne karer fortelle om skogen som Gud hadde gitt oss og som det gjaldt å verne om" Det er forsåvidt ikke overraskende. Det var en idealistisk ungdom med tro på sitt folk og land og på de kristne og humanistiske idealer. På skolen holdt aspirantene seg godt orientert om krigsutviklingen. De hadde tilgang til radio, vel nok var det bare tillatt å lytte på norske og tyske stasjoner. De hadde også aviser og en egen, ukentlig kåseriserie, eller situasjonsrapport om forholdene hjemme og ute. Den ble kalt for "Kringsjå" og så vidt vi vet, var det 3. kull som fikk i stand denne formen for intern informasjon. Våre dagbokskribenter kommenterer også en del av krigsforløpet: (Fra 3.februar 1943): "Stalingrads erobrere er no aldeles tilintetgjort. Den tyske arme er knust sammen med et kroatisk regiment og rumenske avdelinger. De vilde ikke kapitulere, men enten seire eller dø. Det er et nytt helteepos i Europas historie som kommer til å stå i historien innskreven med ild og blod." (Fra 15.,17.og 19. april 1945) "Krigen går rett dårlig nå. Etter Goebbels artikkel tror jeg ikke noe på seier.." "Alt håp om seier og nye våpen er er borte. Straks utenfor Berlin på begge kanter.." Krigssituasjonen våren 1945 innbød selvsagt ikke til noen lysende optimisme. Og Kommandanten må åpenbart ha syntes at det ble for mange dårlige nyheter og at stemningen på skolen begynte å bli negativ.han stoppet kåseriserien "Kringsjå", beslagla alle radioapparatene og anmodet aspirantene om å stole på Føreren! Av Cand.philol Ove Johnsen, Gjøvik