Abstract. Sammendrag

Transkript

1 Abstract Independent Power or Follower? The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy in the Middle East In 2007, Mearsheimer and Walt published The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, in which they argue that the U.S. Israel lobby has managed to front its own interests at the cost of U.S. interests. In this article we explore the validity of this argument. We look at examples of American Middle East policy where both the U.S. and Israeli authorities had interests. We observe that the Israel lobby appears more powerful than it really is because U.S. foreign policy interests are often in line with those of Israel and the Israel lobby to begin with. In contrast, in cases where the U.S. and Israel have contradictory interests, the limited influence of the lobby becomes apparent. Future researchers would be well advised to take into account the multiplicity of actors that influence U.S. foreign policy, rather than put too much weight on a single actor like the Israel lobby. Key words: Israel lobby United States Middle East policy Israel AIPAC Sammendrag I 2007 publiserte Mearsheimer og Walt boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy hvor de argumenterer for at den amerikanske Israel-lobbyen har fått gjennomslag for sine egne interesser på bekostning av USAs. I denne artikkelen undersøker vi gyldigheten av dette argumentet. Vårt funn er at Israel-lobbyen fremstår som mektigere enn den er. Empirisk har vi undersøkt saker av betydning for amerikansk Midtøsten-politikk, der både amerikanske og israelske myndigheter har hatt interesser. Vårt argument er at USAs utenrikspolitikk ofte er på linje med den israelske i utgangspunktet, og at det derfor ikke er store interessekonflikter mellom USA, Israel og Israel-lobbyen. I de tilfeller hvor USA og Israel har motstridende interesser, blir derimot lobbyens begrensede innflytelse tydelig. Fremtidig forskning bør ta hensyn til mangfoldet av aktører som har betydning for amerikansk Midtøsten-politikk, heller enn å legge for stor vekt på enkeltaktører som Israel-lobbyen. Nøkkelord: Israel-lobby USA Midtøsten-politikk Israel AIPAC

2 Årgang 71 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI Maktfaktor eller medløper? En revidering av Israel-lobbyen og amerikansk Midtøsten-politikk JOACHIM VOGT ISAKSEN M.A., høgskolelektor, Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) joachim.isaksen@hint.no TOR GEORG JAKOBSEN Ph.d., postdoktor, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) tor.g.jakobsen@svt.ntnu.no US President Barack Obama has denied there is a crisis in Washington s ties with Israel over its settlement plans, as a war of words continues. «Friends are going to disagree sometimes,» he said, days after one of his top aides strongly attacked plans for 1,600 new homes in East Jerusalem (BBC News 2010). Sitatet ovenfor gjengir budskapet president Obama kom med i kjølvannet av de kontroversielle israelske byggeplanene i Øst-Jerusalem i 2010, som hadde blitt sterkt kritisert av både FN og USA. USAs visepresident Joe Biden uttalte at han fordømte den israelske regjeringens beslutning om å gå videre med planleggingen av nye boliger i Øst-Jerusalem (ABC nyheter 2010). Denne kritiske tonen er atypisk for amerikansk-israelske relasjoner. Det nære forholdet mellom USA og Israel omtales gjerne som et fremtredende trekk ved amerikansk utenrikspolitikk de siste tiårene. Det blir stilt spørsmål ved hvorfor USA har beholdt sin militære, finansielle og diplomatiske støtte til Israel, til tross for Israels okkupasjon av og gjentatte brudd på internasjonal lov og menneskerettigheter i de okkuperte områdene i Gaza og på Vestbredden (Mearsheimer & Walt 2006). Det at USA i så sterk grad har gitt sin støtte til Israel har ført til en akademisk debatt rundt drivkreftene bak amerikanske utenrikspolitiske interesser i regionen. I denne artikkelen vurderer vi i hvilken grad den amerikanske pro-israelske lobbyen er en avgjørende maktfaktor i amerikansk Midtøstenpolitikk. Israelsk og amerikansk sikkerhetspolitikk er tett sammenvevd, men har USA en Midtøsten-politikk som strider mot amerikanske egeninte-

3 350 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen resser? John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt (heretter M&W) har vært frontfigurer når det gjelder å vektlegge betydningen av Israel-lobbyens påvirkningskraft i amerikansk Midtøsten-politikk. I 2006 publiserte de to artikler om emnet, som la grunnlaget for boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy (2007). Denne boken har siden vært gjenstand for bred oppmerksomhet og debatt. M&W argumenterer for at den amerikanske Israellobbyen har klart å få gjennomslag for å fremme sine egne interesser på bekostning av USAs. I tillegg hevder de at lobbyens innflytelse har gjort at USA tilsidesetter egen sikkerhet og utenrikspolitikk for å slutte opp om Israels interesser. Et eksempel på dette er invasjonen av Irak, som ifølge M&W i stor grad skyldtes innflytelse fra Israel-lobbyen, et argument som støttes av Pappé (2007). Også i Norge har det foregått en offentlig debatt rundt Israellobbyens innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. BI-forskeren Haavard Koppang hevder for eksempel at en ensidig amerikansk støtte til Israel videreføres så lenge Israel-lobbyen har avgjørende innflytelse både blant demokrater og republikanere (Koppang 2006). Samme standpunkt tar Midtøsten-forsker Hilde Henriksen Waage, som uttaler at ingen amerikansk president klarer å sno seg unna den pro-israelske lobbyen i USA (Bakken 2010). Det finnes likevel de som mener lobbyens betydning er overdrevet. Eksempelvis hevder både Noam Chomsky (2006a) og Stephen Zunes (Zunes 2006 og 2007) at lobbyen aldri har hatt noen uavhengig innflytelse, og at den kun er tilsynelatende mektig fordi dens agenda er i tråd med USAs egne uavhengige utenrikspolitiske mål. Lieberman (2009: 236) argumenterer for manglende bevisførsel for M&Ws påstander, mens Baumgartner, Francia og Morris (2008) fremhever viktigheten av den store populasjonen av evangelisk kristne i USA. I denne artikkelen utfordrer vi M&Ws påstand om Israel-lobbyens avgjørende innflytelse over amerikansk Midtøsten-politikk og forsøker å fremme et mer nyansert bilde av hvordan amerikansk Midtøsten-politikk blir utformet. Vi tar utgangspunkt i et annet syn enn M&W på hva som kjennetegner USAs nasjonale interesser, der vi synliggjør USAs strategiske fordeler ved å støtte Israel. Empirisk viser vi til svakheter ved M&Ws kausale årsaksbeskrivelse av lobbyens makt, for eksempel deres selektive bruk av empiri med ensidig bruk av caser som støtter deres argument. Vår analyse viser at Israel-lobbyen alene ikke har en avgjørende innflytelse på amerikansk Midtøsten-politikk, men at den snarere virker sammen med flere andre aktører som også har en pro-israelsk agenda. USAs utenrikspolitikk er ofte på linje med den israelske da det ikke er store interessekonflikter mellom USA, Israel og Israel-lobbyen. I de tilfeller hvor USA og Israel ikke har sammenfallende interesser, kommer lobbyens begrensede innflytelse tydelig til syne.

4 Maktfaktor eller medløper? 351 Israel-lobbyen: bakgrunn Det er vanskelig å finne nøytrale definisjoner og beskrivelser av hva som kjennetegner den amerikanske Israel-lobbyen. Jødene utgjør bare to prosent av befolkningen i USA, men innehar mange viktige posisjoner i politikk, media og samfunnslivet for øvrig. Noen jødiske organisasjoner har dannet en felles lobby, og denne drar blant annet støtte fra evangeliske protestanter. M&W (2007: 112) definerer Israel-lobbyen som en løst sammensatt koalisjon av individer og organisasjoner som aktivt jobber for å styre amerikansk utenrikspolitikk i en pro-israelsk retning. De mener at selv om det ikke er helt tydelige grenser for hvilke grupperinger som defineres som del av lobbyen, består den likevel av en kjerne av organisasjoner der det uttalte formålet er å oppmuntre den amerikanske regjeringen og den amerikanske offentligheten til å gi materiell hjelp til Israel, samt å støtte landets politikk. I denne artikkelen har vi valgt å fokusere på pro-israelske lobbyorganisasjoner innenfor Israel-lobbyen, og da først og fremst American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), som er den største og mest innflytelsesrike interesseorganisasjonen. Selv om det innenfor Israel-lobbyen finnes grupperinger som er mer kritiske til israelsk politikk, vil vi når refererer til «lobbyen» fokusere på de organisasjonene som er mest pro-israelske. AIPACs hovedsynspunkt er at USA og Israel har utviklet et unikt samarbeid for lettere å kunne møte de økende strategiske truslene i Midtøsten, et samarbeid AIPAC mener gir betydelige fordeler til begge land. 1 Ifølge Massing (2006: 11) har AIPAC et formidabelt nettverk av støttespillere i hele USA, med medlemmer, ni regionale kontorer, ti satellittkontorer, et Washington-kontor med 100 ansatte og et årlig budsjett på 47 millioner dollar. Massing (2006) mener likevel ikke AIPACs virkelige makt ligger i direkte lobbyvirksomhet, men i organisasjonens evne til å kontrollere kampanjefinansiering. Mearsheimer og Walts beskrivelse av Israel-lobbyens innflytelse M&W (2006) argumenterer for at ingen andre lobbyer enn Israel-lobbyen har klart å styre amerikansk utenrikspolitikk så langt bort sine nasjonale interesser. De mener USA og Israel ikke deler strategiske interesser i utgangspunktet, og at det heller ikke er åpenbare moralske grunner til at USA skal støtte Israel. Israel-lobbyen har imidlertid greid å overbevise amerikanerne om at USA og Israel har sammenfallende nasjonale interes- 1. Mer informasjon om AIPAC finnes på

5 352 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen ser. Blant annet mener de USAs støtte til Israel har satt amerikansk sikkerhet i fare, og at et av de viktigste motivene for å invadere Irak i 2003 var å øke Israels sikkerhet. Press fra lobbyen var altså ifølge M&W avgjørende for at USA invaderte Irak. M&W trekker spesielt frem at AIPAC har et solid grep på den amerikanske kongressen, noe de mener først og fremst skyldes dens evne til å belønne lovgivere og kongresskandidater som støtter dens agenda, og på samme tid «straffe» de som utfordrer den. Dette har ifølge M&W ført til at flere kongressmedlemmer forsvarer den israelske statens politikk fordi deres karrierer ville stå på spill dersom de ikke gjorde det. Videre mener de det er en mangel på debatt rundt amerikansk Midtøsten-politikk, og at dette skyldes at lobbyen legger lokk på kongressens handlingsrom hva gjelder å ta opp kontroversielle spørsmål knyttet til Israel. M&W mener pro-israelske krefter dominerer de mest betydningsfulle tankesmiene, 2 i tillegg til at de utøver press på både universitetsansatte og journalister. Et eksempel som kan underbygge sistnevnte påstand, er en CNN-leders uttalelse om at han enkelte dager får opptil 6000 e-poster med klager på at nyhetene er anti-israelske (Barringer 2002). Lederartikler i de største avisene omtales av M&W som ubalanserte til Israels fordel, og de fleste amerikanske nyhetskommentatorer er også pro-israelske. M&Ws argument har også støtte fra andre innen både akademia og politikken. Et eksempel på sistnevnte er Richard Nixon, som i sine memoarer (1978) klaget over en kortsiktig pro-israelsk holdning i store og innflytelsesrike deler av det amerikansk-jødiske samfunnet, i kongressen, innen media og i intellektuelle og kulturelle sirkler. Videre mente han at dette underminerte hans forsøk på å skape en mer balansert Midtøsten-politikk. I 1975 ble for eksempel president Gerald Ford presset til å trekke seg tilbake fra en seks måneder lang suspensjon av økonomiske lån til Israel etter en kampanje fra AIPAC. Massing (2006: 15) mener lobbyen, og spesielt AIPAC, lager mye «bakgrunnsstøy» gjennom å mobilisere media og kongressen til å presse Det hvite hus til å følge en politikk som favoriserer Israel. En medieanalyse utført av Dunsky (2008) viser at media i USA favoriserer Israel i form av å unnlate å henvise til internasjonal konsensus. Ifølge M&W har ingen andre lobbyer vært i stand til i så stor grad å avlede amerikansk utenrikspolitikk bort fra egentlige amerikanske nasjonale interesser, samtidig som de har klart å overbevise amerikanerne om at USAs og Israels interesser i hovedsak er identiske. De mener ubetinget støtte til Israel har provosert den arabiske og islamske opinionen og satt amerikansk sikkerhet i fare. De stiller videre spørsmål om hvorfor USA tilsynelatende har vært villige å tilsidesette sin egen sikkerhet for å fremme interessene til en annen stat, 2. En tankesmie er en organisasjon som gir råd og ideer om politikk eller beslektede tema til beslutningstakere.

6 Maktfaktor eller medløper? 353 og hevder at amerikansk politikk i regionen i overveiende grad skyldes innenrikspolitiske forhold, spesielt gjennom aktivitetene til Israel-lobbyen. Kritikk av M&Ws lobbyargument Argumentet om at lobbyen har uforholdsmessig mye innflytelse har blitt kritisert på flere punkter. Israel-lobbyen, som de fleste andre lobbyorganisasjoner, utøver mest press overfor kongressen. Ornstein og Mann (2006) har påpekt at kongressen sjelden spiller en avgjørende rolle i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk, og at denne de siste tiårene stort sett har tilhørt utøvende beslutningsmyndigheter. Dette er i tråd med forskning som viser at både interessegrupper, offentlig opinion og ekspertise, samt flere andre aktører, er med på å påvirke utformingen av amerikansk utenrikspolitikk (Jacobs & Page 2005). Ifølge tidligere CIA-analytiker Kathleen Christison (1999) skyldes ikke USAs ignorering av palestinerne lobbypress, men heller en kombinasjon av holdninger hos amerikanere (med innflytelse fra Bibelen), samt et stereotypibilde av palestinerne som ignorante og/eller voldelige. Chomsky (2006a: 6) hevder USAs politikk i Midtøsten ikke har vært i strid med amerikanske interesser, og underbygger dette med den store profitten oljeselskapene har hatt som følge av denne politikken. Han viser at den amerikansk-israelske alliansen utviklet seg tidlig på 1970-tallet da Israel gjorde de amerikanske oljeselskapene en stor tjeneste gjennom å knuse arabisk nasjonalisme som truet med å spre ressurser til nasjonale formål. Videre mener han amerikansk politikk i Midtøsten helhetlig sett samsvarer med amerikansk utenrikspolitikk i andre deler av verden, som for eksempel Latin-Amerika, tidligere Sør-Afrika og i Sørøst-Asia. Zunes (2007: 5) har pekt på at Israels mange kriger har ført til en gunstig mulighet for USA til å teste sine våpen, og at Israels våpenindustri har levert våpen til stater og opposisjonsbevegelser som USA har støttet. USA brukte på 1980-tallet Israel som mellomledd for leveranser av våpen til regimer og opposisjonsbevegelser som var for upopulære i USA til å motta åpenlys direkte støtte fra dem. Dette gjaldt Sør-Afrika under apartheidregimet, Guatemalas høyreradikale junta, de nicaraguanske Contrasstyrkene og den salvadoranske juntaen. Den israelske etterretningstjenesten Mossad har også samarbeidet med CIA om å samle inn etterretningsinformasjon. Israel betjener missilkapasitet som kan treffe mål tusenvis av mil fra sin grense, og har samarbeidet med det amerikanske militærindustrielle komplekset om forskning og utvikling av nye jetjagere og antimissil forsvarssystemer, et samarbeid som øker i styrke for hvert år. Når det gjelder invasjonen av Irak har Zunes (2007: 8) pekt på at oljeinteres-

7 354 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen ser, våpenprodusenter og andre tilknyttede sektorer fra USAs ledende klasse var ansvarlig. M&W fører et kausalt argument rundt lobbyens makt. Lobbyens innflytelse er ifølge dem en direkte årsak til pro-israelske beslutninger. Lieberman (2009: 236) påpeker at for å vise et årsaksforhold mellom virkning og effekt, må man kunne observere at hver gang en årsak er til stede, er også effekten til stede. Samtidig må man kunne påvise at når årsaken ikke er til stede, er heller ikke effekten til stede. For å kunne fastslå empirisk et årsaksforhold mellom lobbyens aktivitet og utslag av politikk, vil man med andre ord måtte dokumentere at en relativt sett høyere aktivitet hos lobbyen ville føre til flere pro-israelske politiske utfall. Samtidig må man kunne vise at det observerte nivået av både lobbyaktivitet og utslag av politikk ville variere som følge av dette samspillet. Med utgangspunkt i historiske hendelser mener Zunes (2006) at der det har vært krysninger mellom amerikanske myndigheter og lobbyen, har lobbyen vist seg å ha begrenset innflytelse. Han viser til at når amerikanske presidenter har kommet frem til at politiske føringer fra lobbyen ikke har vært i samsvar med USAs interesser, har administrasjonens politikk i all hovedsak blitt avgjørende. Maktperspektiver på lobbyens innflytelse Lobbyvirksomhet handler i stor grad om påvirkning av enkeltbestemmelser, men makt kan forstås på flere måter. Det er problematisk å analysere innflytelse i internasjonal politikk, og det er spesielt knyttet utfordringer til operasjonalisering av maktbegrepet. Max Weber (2000: 53) definerer makt som ett eller flere menneskers sjanse til å sette igjennom sin egen vilje i det sosiale samkvem, selv om andre deltakere i det kollektive liv skulle gjøre motstand. Dette er en bred definisjon og inkluderer et bredt spekter av makttyper. For å kunne gjøre begrepet mer anvendbart i studiet av politikk er det nyttig å trekke inn Webers forståelse av dominans, som han definerer som sannsynligheten for at bestemte ordrer (eller alle ordrer) blir adlydt av en bestemt gruppe av personer (Weber 1968: 212). Egenskaper som kan knyttes til dominans er lydighet, interesser, tro og regelmessighet. Weber mener enhver form for dominans impliserer et minimum av frivillig samsvar. En maktanalyse bør med andre ord kartlegge forskjellige måter makt eller innflytelse kan utøves på. M&W er opptatt av hvordan én aktør kan utøve makt over en annen aktør, i dette tilfellet amerikanske beslutningsmyndigheter. De argumenterer for at lobbyen presser igjennom en agenda som går mot amerikanske interesser. Dette foregår først og fremst ved å kontrollere agenda og rammene for debatt rundt politikken. En slik innflytelse vil ifølge Bachrach og Baratz (1980)

8 Maktfaktor eller medløper? 355 kunne forme det ideologiske klimaet hvor enkelte ideer og forslag vil ligge utenfor de legitime rammene for diskusjon. Strukturell makt handler på sin side om maktrelasjonen mellom to aktører, hvor for eksempel den strukturelle posisjonen til A bare eksisterer grunnet dets relasjon til B. M&Ws analyse kan forstås i et slikt maktperspektiv hvor de trekker frem eksempler på lobbyens evne til å utøve press på akademikere, politikere og media. På samme måte poengterer Halvard Leira (2007) at det bør finnes rom for å diskutere hvorvidt Israel-lobbyens påvirkning er ønskelig sett ut ifra USAs interesser. Begrensningene med en strukturrealistisk analyse er at den gir et bedre bilde av den generelle påvirkningen som foregår mellom aktørene enn av hvordan påvirkningen foregår ved enkeltcaser. Den kanskje største utfordringen med en slik analyse vil være å påvise at lobbyens aktiviteter fører til en direkte påvirkning på politikken, presidenten eller andre beslutningstakere. M&W påviser lobbyens innflytelse gjennom dagsordenfunksjon, ved at både politikere og opinionen over tid regelmessig får presentert lobbyens versjon av konflikten. I tillegg vil lobbyen kunne øve betydelig innflytelse gjennom å påvirke definisjonsmakten knyttet til hva som er i USAs interesser, med det resultat at det skapes en forestilling av at israelske og amerikanske interesser blir stadig tettere sammenvevd. Lobbyen vil dermed kunne operere i et debattklima der alternative perspektiver ikke kommer på dagsordenen. Dens evne til å påvirke dagsorden er viktig siden dette skaper rammene for debatt, og er spesielt betydningsfullt med tanke på å forme en forestilling om at USAs og Israels interesser er identiske. Innflytelse gjennom dagsordenfunksjonen er likevel bare én av flere måter å påvirke politiske utfall på, og vi mener det er en tendens til at man i for stor grad bare vektlegger denne påvirkningsformen. Vi ønsker derfor å nyansere bildet ved at vi tar for oss flere maktformer som påvirker forholdet mellom USA og Israel. Gramscis (2006) forståelse av makt handler om evnen til å få andre til å ønske det samme som deg selv. Han mener de dominerendes ideer må avdekkes, fordi disse tilsvarer de dominerende ideer i et samfunn. Dette fører til at bestemte tankemønstre blir referanseramme for både dominerende og dominerte, til tross for at innholdet i ideene kun tjener en del av befolkningen. Et slikt perspektiv vil kunne avdekke at lobbyen gjennom sin innflytelse vil presse igjennom sine ideer på makthaverne. Dette vil i tillegg være ideer som tjener lobbyens sak på bekostning av den amerikanske befolkningen. Maktperspektivet til Gramsci (2006) og Foucault (1982) er nyttig for å kunne påvise lobbyens makt i kraft av påvirkning på enkeltbeslutninger og innflytelse på dagsorden, og hva som er legitimt å ytre rundt amerikansk Midtøsten-politikk i den amerikanske diskursen. Vi konkluderer på linje med M&W med at lobbyen har evnen til å utøve innflytelse på enkeltper-

9 356 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen soner og organisasjoner, men vi finner ikke empirisk støtte for at denne innflytelsen automatisk er overførbar til praktisk politikk. Vi mener derfor de opererer med et for snevert maktbegrep. En slik tilnærming gjør at de greier å påvise påvirkning fra lobbyen på den enkelte kongressrepresentant, men at denne påvirkningen ikke nødvendigvis gir seg utslag i konkrete policy-beslutninger. Robert Dahl (1957: 203) mener imidlertid at en forståelse av makt som kun fokuserer på at A har makt over B verken er informativ eller nøyaktig. En mer utfyllende tilnærming med henvisning til Dahl vil i vår studie være å undersøke: (a) kilden eller grunnlaget for lobbyens makt over amerikanske myndigheter; (b) virkemidlene lobbyen bruker til å utøve makt overfor myndighetene; (c) i hvilken utstrekning lobbyen kan utøve makt; og (d) omfanget av lobbyens makt overfor myndighetene. Vi vil i vår komparative studie trekke inn Dahls maktforståelse ved å undersøke flere maktdimensjoner i forholdet mellom lobbyen og myndighetene. Vi argumenterer for at grunnlaget for lobbyens makt henger sammen med lange pro-israelske politiske tradisjoner som ligger dypt forankret i amerikansk ideologi og kultur. Disse forholdene bidrar til at det blir enklere for myndighetene å samle oppslutning for støtte til Israel. Likevel hevder vi at den viktigste drivkraften i USAs politikk tar utgangspunkt i realpolitiske, strategiske interesser, og at lobbyens evne til påvirkning må undersøkes i lys av dette. Vi mener i likhet med M&W at lobbyen bruker sterke og betydelige virkemidler for å utøve makt overfor myndighetene, men på bakgrunn av vår empiriske analyse stiller vi spørsmål ved om dette presset fører til avgjørende endringer knyttet til viktige enkeltbeslutninger i amerikansk Midtøsten-politikk. Amerikanske nasjonale interesser En realpolitisk forståelse av interessebegrepet knyttes ofte til Hans Morgenthau og tar utgangspunkt i at politikken må forstås som en selvstendig sfære, atskilt fra andre områder som økonomi, religion og kultur. I denne sfæren kan staters interesser leses ut fra posisjonen staten befinner seg i forhold til andre stater; dens ressurser, geografiske plassering samt andre mer eller mindre stabile forhold (Morgenthau et al. 2005). Ut fra en smal definisjon blir det tydelig at USAs nasjonale interesser i Midtøsten ikke handler om trussel mot usikre grenser, politisk selvstendighet og mellomfolkelig status. Derimot vil man kunne være enig i at økonomiske interesser er et viktig motiv. Det kan være hensiktsmessig å påpeke at enkelte interesser har høyere prioritet enn andre. I en bredere tilnærming til interessebegrepet kan det hevdes at USAs nasjonale interesser er motivert av ideologi, politikk, religiøse motiver, kultur og moral.

10 Maktfaktor eller medløper? 357 Basert på argumentet til Walter R. Mead (2002) mener vi at den amerikanske opinions støtte til Israel til en viss grad har en ideologisk forankring: i form av å støtte det eneste demokratiet i Midtøsten, eller moralske: grunnet det jødiske folkets historie med antisemittisme og forfølgelser. Beslutningstakerne på sin side legger mer vekt på realpolitiske hensyn. Vi mener i likhet med M&W at USAs støtte til Israel ikke bare kan knyttes til ideologiske eller moralske motiver, men vi er uenige i at årsaken til støtten skyldes lobbyens påvirkningskraft alene. Vi har isteden valgt å vektlegge en kombinasjon av realpolitiske interesser i form av strategiske, militære, økonomiske næringsinteresser, i tillegg til religiøse, kulturelle forhold og ideologisk tradisjon. Hva som er i USAs nasjonale interesser er gjenstand for debatt, og disse samsvarer ikke nødvendigvis med Israels ønsker. Vår forståelse av en amerikansk presidents interesser er først og fremst å ivareta USAs sikkerhet, amerikanske borgeres sikkerhet, dets alliertes sikkerhet samt opprettholdelse av USAs økonomiske posisjon. Vi mener i motsetning til M&W at det er lite sannsynlig at USA fører en politikk som er direkte skadelig for amerikanske interesser, så lenge de kan forstås i et realpolitisk lys. Derimot kan lobbyen i enkeltsaker, der USAs interesser ikke står i fare for å bli skadet, være spesielt innflytelsesrik. Helt konkret kan USAs støtte til israelsk politikk i bosetningene skade amerikanske interesser i form av økt terrorisme fra grupper som Hamas og Islamsk Jihad. Samtidig mener vi de palestinske terrororganisasjonene først og fremst representerer et israelsk sikkerhetsproblem da USA ikke har militært nærvær i disse områdene, og eventuelle angrep vil ikke kunne være en trussel for amerikanske liv eller interesser. Selv om lobbyen kan øve innenrikspolitisk innflytelse, kan man finne flere historiske eksempler som viser at USAs støtte til Israel kan forstås i lys av et realpolitisk perspektiv. De siste tiårene har USA stått bak militære intervensjoner, støtte til høyrevridde diktaturer, oversett FN og internasjonal lov og satt i gang sanksjoner mot nasjonalistiske regimer (se for eksempel Chomsky 2006a). Chomsky mener imidlertid denne politikken har en sterk likhet med den politikken USA har ført i Latin-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia. Disse eksemplene er med på å underbygge argumentet om at USA tradisjonelt har ført en utenrikspolitikk innenfor det realpolitiske paradigmet der nasjonale egeninteresser har stått i fokus. Ifølge Chomsky følger USAs støtte til Israel et mønster som gjentar seg over hele verden der USA støtter såkalte «klientstater» (Chomsky 2006b). 3 Taktisk vil en alliert stå ved USAs side gjennom flere konflikter og promotere landets globale visjon. En alliert vil fremme amerikansk etterret- 3. Klientstat er en betegnelse på en mindre stat som er avhengig av en større stat, samtidig som begge parter drar nytte av et samarbeid.

11 358 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen ning og gi trening for amerikanske styrker, samt stimulere amerikansk økonomi gjennom handel og teknologisk innovasjon. Ifølge Zunes (2007) er det stor politisk enighet blant amerikanske politikere om at Israel har styrket USAs interesser i regionen. Dette gjelder ulike former for militært samarbeid, store amerikanske selskapers økonomiske interesser i landet og den strategiske fordelen med å ha en stabil og lojal alliert i en region hvor USA har sterke oljeinteresser. En annen viktig faktor er at Israel har bekjempet radikale nasjonalistiske bevegelser i Libanon, Jordan og i de palestinske områdene. I tillegg har USA og Israel felles fiender i Iran og Syria, samtidig som de begge ønsker å svekke islamsk fundamentalisme, representert gjennom blant annet Hizbollah og Hamas. Empirisk gjennomgang av amerikansk Midtøsten-politikk M&Ws studier (2007, 2009) benytter samme underliggende logikk som det John Stuart Mill (1843) beskriver som samsvarsmetoden. Ved denne tilnærmingen vil man analysere enheter som har én ting til felles, samt et likt utfall. De har med andre ord tatt utgangspunkt i caser som alle har endt med pro-israelsk utfall. Vi har illustrert deres fremgangsmåte i tabell 1. En gjennomgang av deres caser viser at i alle tilfellene hvor det har vært pro-israelsk utfall, har lobbyen også utøvd innflytelse. En slik fremgangsmåte er problematisk, siden samsvarsmetoden har en tendens til å fremskaffe feilaktige empiriske slutninger (Moses & Knutsen 2012: 105). Metoden utelukker at pro-israelsk utfall kan skyldes andre årsaker enn lobbypress. Vår fremgangsmåte er å følge Mills indirekte forskjellsmetode som er en mer reliabel metode som benytter krysstabulering av årsaker og effekter. Denne metoden er en slags dobbel anvendelse av samsvarsmetoden hvor man både inkluderer positive og negative utfall på den avhengige variabelen. Vi har valgt å ta for oss de viktigste utenrikspolitiske hendelsene fra den første intifadaen (slutten av 1980-tallet) og frem til og med Vårt argument er at lobbyen i kraft av sin rolle ønsker å utøve innflytelse i de aller fleste saker der Israels interesser er involvert. Med andre ord vil verdien på variabelen LOBBYINNFLYTELSE ofte være positiv. Om man bare undersøker caser som har endt med et pro-israelsk utfall, vil man selvsagt finne en nesten perfekt samvariasjon.

12 Maktfaktor eller medløper? 359 Tabell 1. Samsvarsmetoden: sannhetstabell for politiske hendelser i Midtøsten der Israel-lobbyen har hatt interesser Hendelse Pro-israelsk utfall Lobbyinnflytelse Krig mot terror, 2001 Ja Ja Invasjon av Irak, 2003 Ja Ja Israelske militæraksjoner i de okkuperte Ja Ja områdene, 2001 og 2003 Sanksjoner mot Syria, 2002 Ja Ja I vår tabell 2 inkluderer vi også caser der utfallet av politiske hendelser i regi av USA ikke har vært i Israels interesse. Vi har begrenset oss til store begivenheter etter 1990 der alle aktører har vært involvert og har hatt interesser. I tabellen ser vi at LOBBYINNFLYTELSE samsvarer med både negative og positive verdier på PRO-ISRAELSK UTFALL, og vi underkjenner dermed M&Ws argument om at det er en kausal sammenheng mellom lobbypress og utfall av amerikansk Midtøsten-politikk. Vi introduserer her en variabel vi kaller SAMMENFALLENDE INTERESSER som forteller oss hvorvidt USA og Israel har hatt sammenfallende interesser i det aktuelle caset. USAs og Israels interesser defineres ut fra et realpolitisk syn hvor statens overlevelse og sikkerhet er de viktigste. Videre ser vi av tabell 2 at det er stor samvariasjon mellom SAMMENFALLENDE INTER- ESSER og PRO-ISRAELSK UTFALL: positive verdier på PRO-ISRAELSK UTFALL samsvarer med positive verdier på LOBBYINNFLYTELSE, og negative verdier på PRO-ISRAELSK UTFALL samsvarer stort sett med negative verdier på SAMMENFALLENDE INTERESSER. Ikke bare er utfallet i favør av Israel når det er sammenfallende interesser, men utfallet går også som oftest i disfavør av Israel når deres interesser kommer i konflikt med USAs.

13 360 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen Tabell 2. Indirekte forskjellsmetode: utvidet sannhetstabell for politiske hendelser i Midtøsten Hendelser Proisraelsk utfall Lobbyinnflytelse Sammenfallende Interesser Amerikansk støtte til ekspansjon i de palestinske Ja Nei Ja områdene, 1989 Amerikansk-ledet invasjon av Irak, 1991 Ja Ja Ja Sanksjoner mot Syria, 2002 Ja Ja Ja 2003-invasjon av Irak Ja Ja Ja Libanon-krigen, 2006 Ja Ja Ja Gaza-krigen, Ja Ja Ja Sanksjoner mot Iran, 2012 Ja Ja Ja Israelsk ønske om å delta i Gulf-krigen, 1991 Nei Ja Nei Amerikanske lånegarantier, Nei Ja Nei Salg av israelsk teknologi til Kina, 2000 og Nei Nei Nei 2005 Fredssamtaler Israel Syria, 2002 Nei Ja Nei Israelsk-venezuelansk våpenkontrakt, 2005 Nei Ja Nei Blokkering av salg av avanserte våpen til Nei Ja Nei Israel, 2010 Utvidelse av bosetninger, 2010 Nei Ja Nei Note: Pro-israelsk utfall innebærer at USAs utenrikspolitiske handling har vært i tråd med Israels ønske/interesse; lobbyinnflytelse innebærer aktivt press i den aktuelle saken; sammenfallende interesser innebærer at USA og Israel har hatt felles mål. Tendensen er at i saker der det er motstridende interesser må som oftest Israel rette seg etter amerikansk press. Et unntak er den planlagte utbyggingen av israelske bosetninger i Øst-Jerusalem, der press fra amerikanske myndigheter ikke har ført til at Israel har endret bosetningspolitikk. Den er allikevel kodet som negativ på PRO-ISRAELSK UTFALL, siden lobbyen ikke lyktes med å påvirke USA til å bli positive til utbyggingen. I dette caset, som vi ser nærmere på i diskusjonsdelen, valgte lobbyen å utøve moderat press for å unngå å havne på kant med amerikanske myndigheter. Den amerikanske støtten til ekspansjonen i de palestinske områdene i 1989 er et eksempel på sammenfallende interesser uten påvirkning fra lobbyen. Man må likevel ikke forkaste hele argumentasjonsrekken til M&W. Det kan fortsatt hevdes at LOBBYINNFLYTELSE ofte er en nødvendig forutsetning, men logikken presentert i tabell 2 viser at det ikke er en

14 Maktfaktor eller medløper? 361 tilstrekkelig forutsetning. Tabellen presenterer en forenkling av bildet, 4 men vi mener dette likevel er nok til å illustrere kausalproblematikken i M&Ws argument. Vi har valgt å se nærmere på ett eldre og ett nyere case for å illustrere vårt argument. USAs lånegarantier til Israel i Mot slutten av den første Gulfkrigen gjenopptok den amerikanske administrasjonen fredsprosessen mellom Israel og palestinerne. Israel ønsket i forkant av forhandlingene en lånegaranti fra USA på 10 milliarder dollar. Israels statsminister Yitzhak Shamir hadde en offensiv politikk i forhold til utbygging av bosetninger på okkupert område, og Bush- administrasjonen besluttet i lys av dette å fryse lånegarantien i 120 dager på grunn av en mistanke om at pengene ville bli brukt til ekspansjon av bosetninger på okkupert område (Lasensky 2002: 90). Palestinerne og flere arabiske regjeringer vurderte spørsmålet om lånegaranti som en test på USAs troverdighet som megler mellom partene. Israels uvilje mot å verifisere hvorvidt lånet på 400 milliarder dollar i 1990 også ble brukt til ekspansjon, førte til reaksjoner fra USA. Israelske ledere motsatte seg å sette lånene i sammenheng med den politiske prosessen. Shamir og den pro-israelske lobbyen i Washington bestemte seg for å presse igjennom kravene sine til tross for Bush sin motstand (Quandt 1993: 400). 12. september 1991 samlet mer enn 1000 pro-israelske støttespillere seg foran Capitol Hill for å lobbyere for lånene. AIPAC-leder Tom Dine gikk inn for en kampanje mot at Bush og utenriksminister James Baker satte bosetningene og lån i sammenheng med hverandre (Melman & Raviv 1989: 419). Israels ønske om å utvide bosetningene førte til sterk konflikt mellom Bush-administrasjonen og Israel, og endte til slutt med at USA utsatte lånet. Dette førte til spenning i den amerikansk-israelske relasjonen, og pro-israelske grupper utfordret presidenten og lobbyerte mot låneutsettelsen. Likevel sto Bushadministrasjonen imot det sterke presset og endret ikke på den politiske kursen. Bosetningsspørsmålet I 2010 oppstod det en krise i forholdet mellom Israel og USA i forbindelse med Netanyahu-regjeringens beslutning om å utvide bosetningene i Jerusalem, til tross for sterk motstand fra Obama-administrasjonen. I mars 4. Forfatterne er klar over at variablene presentert i tabell 2 ideelt sett skulle vært kontinuerlige, men for å lettere illustrere poenget har vi kodet de casene hvis verdier var i klart positiv retning som positive og vice versa. Klassifiseringen er basert på casestudier og gjennomgang av faglitteratur og nyhetsartikler på hver utenrikspolitiske hendelse.

15 362 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen samme år autoriserte Israels forsvarsdepartement videre utbygging av jødiske bosetninger på den okkuperte Vestbredden. Avgjørelsen ble tatt rett før besøket av USAs visepresident Joe Biden, som kom til Israel for å innlede en ny runde med fredsforhandlinger. Godkjenningen av 112 nye boliger i Beitar, en jødisk bosetning nær Betlehem, ble gitt selv om utbyggingen i ti måneder ble tilbakeholdt som følge av sterkt amerikansk press siden november Dette skjedde til tross for at George Mitchell, USAs spesialutsending, over lengre tid hadde forsøkt å få israelerne og palestinerne til å gjenoppta forhandlingene (McCarthy 2010). Lobbyen satte på dette tidspunktet i gang en kampanje for å påvirke amerikanske politikere. Den prøvde å presse kongressen til å mildne sitt standpunkt mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, og AIPAC satte i gang en underskriftskampanje der Det hvite hus ble oppfordret til å styrke sitt forhold til Israel (McGreal 20010). Til tross for AIPACs fremstøt for å bedre det amerikansk-israelske samarbeidet, i form av lobbyvirksomhet mot kongressen, kunne ikke dette forhindre at forholdet mellom landene kjølnet på grunn av uenighetene. Israels ambassadør i USA, Michael Oren, mente forholdet mellom USA og Israel var inne i sin største krise på 35 år (Ravid 2010). Spørsmålet om utvidelser av bosetningene har ved flere andre anledninger ført til spenninger mellom Israel og USA. Jimmy Carter insisterte i sin presidentperiode på at bosetningene var ulovlige og taktisk ukloke (Rostow 1990). I 2005 uttrykte USAs ambassadør i Israel, Dan Kurtzer, at USA ønsket israelsk tilbaketrekning fra de tettest befolkede israelske bosetningene på Vestbredden etter sluttførte forhandlinger (BBC News 2005a). Ett år tidligere uttalte president Bush at en varig fredsløsning måtte reflektere demografiske realiteter på Vestbredden (BBC News 2005b). Analysen viser at det ved flere anledninger har vært til dels store uenigheter mellom det offisielle USA og Israel når det gjelder bosetningsspørsmålet, til tross for at lobbyen under disse prosessene har forsøkt å senke spenningsnivået mellom landene. Beslutningen i mars 2010 om å utvide bosetningene førte til en tilspisset tone mellom USA og Israel, og press fra lobbyen kunne ikke forhindre dette. AIPACs kampanje var rettet mot kongressen, og hendelsen illustrerer at kongressmedlemmene har liten innflytelse på utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. Først og fremst viser dette eksemplet at lobbyens betydning er begrenset når dens agenda kommer i konflikt med amerikanske målsetninger. USA, Israel og lobbyen Flere ikke-statlige aktører spiller en viktig rolle i amerikansk Midtøstenpolitikk. Hver av disse aktørene har sin egen agenda og sine egne motiver,

16 Maktfaktor eller medløper? 363 og Israel-lobbyen er bare én av flere som prøver å dreie USAs politikk i en bestemt retning. Selv om lobbyen kan ha innflytelse over kongressen og andre myndigheter, er det ikke gitt at det er en kausal sammenheng mellom innflytelse og praktisk politikk. En annen svakhet ved M&Ws argumentasjon er at deres definisjon av lobbyen tidvis er så løs at den i praksis kan omfavne store deler av den amerikanske kulturen. Dette skjer når de i lobbybegrepet inkluderer tenketanker, kristen-evangeliske velgere, proisraelske journalister og nykonservative akademikere. Mead (2008) argumenterer for at en pro-israelsk amerikansk politikk ikke er en indikasjon på at lobbyen har presset igjennom en politikk som har gått mot den amerikanske opinionens ønsker. Tvert om mener han lobbyen representerer opinionens evne til å forme amerikansk utenrikspolitikk. For å forstå den amerikanske støtten til Israel, mener han derfor man må forstå omfanget av den ikke-jødiske amerikanske sionismen. Mead (2006) peker på at religion alltid har vært en hovedkraft bak amerikansk politikk, identitet og kultur. Religion forklarer både amerikanernes egenforståelse som et utvalgt folk og deres tro på at de har en plikt til å spre sine verdier over hele verden. Den evangeliske kristendommen gjennom den kristensionistiske velgermassen har satt sitt tydelige preg på utformingen av amerikansk Midtøsten-politikk, og kristensionistene utgjør en viktig del av velgergrunnlaget til republikanerne. I korte trekk går denne velgergruppens standpunkt ut på at USA må gi sin støtte til Israel uavhengig av hvilke kostnader det får for landet. Den kristenfundamentalistiske bevegelsen prøver å påvirke den amerikanske utenrikspolitikken til å følge en bokstavtro tolkning av Bibelen (Clark 2007). 5 Det er likevel begrensninger på hvor mye kristensionistenes agenda påvirker amerikansk Midtøsten-politikk, da bevegelsen går inn for at USA skal støtte Israel uansett hva landet foretar seg. Historien viser derimot at amerikanerne ikke alltid gjør dette. Det har over lengre tid, spesielt blant ikke-jøder, vært en økende proisraelsk stemning i USA. Under George W. Bush var støtten til Israel i den amerikanske opinionen på et historisk toppnivå, og den holdt seg på dette nivået gjennom begge periodene til Bush. Den økte støtten har også foregått samtidig som jødene demografisk sett har blitt færre i USA (Mead 2008: 29). Israel har gjennom flere tiår hatt stor sympati i den amerikanske folkeopinionen, en sympati som er sterkt forankret i en lengre historisk tradisjon der lobbyens agenda virker i et samspill med historiske tra- 5. Tilhengere av denne bevegelsen tror tilbakevendelsen av Jesus avhenger av at jødene befolker «det hellige landet» og at jøder til slutt vil gjenoppbygge Salomontempelet, noe som vil bane veien for det ultimate slaget mellom godt og vondt, nemlig Armageddon. Dette synspunktet bygger på troen på at Gud vil gi frelse til de som støtter jødene og forbanne de som ikke gjør det.

17 364 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen disjoner, bredere kulturelle strømninger og andre aktører med interesse i å støtte Israel (Mead 2002). Kobling mellom lobbyens innenrikspolitiske virksomhet og utenrikspolitisk innflytelse Ut fra M&Ws argumentasjon fremgår det at Israel-lobbyen har mulighet til å påvirke amerikanske myndigheter til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Interessekonfliktene kretser rundt at Israel-lobbyen vil at amerikanske myndigheter skal gi ubetinget støtte til Israel, og at amerikanske myndigheter blir presset til å etterfølge lobbyens ønsker. Selv om lobbyen har en institusjonell innflytelse gjennom påvirkning av politiske myndigheter, er det ikke noen automatikk i at lobbyens innflytelse er direkte overførbar til enkeltbeslutninger. Spesielt har denne argumentasjonen svakheter når det gjelder koblingen mellom lobbyen og de nykonservative, og den endelige beslutningen om å invadere Irak i Et eksempel er M&Ws poeng om at AIPAC i forkant av den siste Irak-krigen anså Iran som en større trussel enn Irak, men de følger ikke opp det motsetningsfylte i at det var Irak heller enn Iran som ble invadert. Samtidig kan det stilles spørsmål ved hvor troverdig M&Ws påstand er om at USA invaderte Irak for å gjøre Israel mer trygt. Invasjonen av Irak har ført til en økning av islamsk ekstremisme, og Iran har fått økt innflytelse over Irak. Irak utgjorde før invasjonen ikke noen strategisk trussel mot Israel og var heller ikke aktivt involvert i anti-israelsk terrorisme. Tabell 3 gir en detaljert oversikt over saker der det både har vært samsvarende og motstridende interesser mellom USA og Israel. Tabellen viser kun et utvalg av hendelser med engasjement fra USA og Israel, og det er flere eksempler på at landene har sammenfallende interesser som ikke er tatt med i tabellen. Poenget med denne tabellen er å illustrere at i saker hvor det er motstridende interesser mellom USA og Israel, tar amerikanske myndigheter hensyn til USAs nasjonale interesser. En følge av dette er at der det er uenighet mellom partene må Israel må rette seg etter amerikansk press. Et unntak er som tidligere nevnt den planlagte utbyggingen av israelske bosetninger i Øst-Jerusalem, der press fra amerikanske myndigheter ikke har ført til endret bosetningspolitikk.

18 Maktfaktor eller medløper? 365 Tabell 3. Oversikt over amerikansk Midtøsten-politikk Hendelser Sammenfallende interesser Motstridende interesser Utfall Gulfkrigen : Israel ønsket å involvere seg direkte i krigen etter rakettangrep fra Irak. X Israel ble presset av USA til å ikke involvere seg i krigføringen. Lånegarantiene i : USA holdt tilbake en lånegaranti pga. usikkerhet om israelsk bosetningspolitikk. X USA holdt tilbake lånet grunnet mistanke om at Israel ville bruke pengene til utvidelse. Mai 2002: Washington gikk imot israelske fredssamtaler med Syria grunnet mistillit til syriske myndigheter. X Israel etterfulgte Washingtons ønske om å ikke gå videre med samtalene. Invasjonen av Irak i 2003: for å avvæpne Husseins regime. X Invasjonen ble gjennomført. Israel og lobbyen foretrakk i utg.pkt. invasjon av Iran og 2005: Israel ønsket å selge avansert militær teknologi til Kina. X USA presset Israel til å ikke gjennomføre salget. Oktober 2005: Israel ville inngå en kontrakt med Venezuela om oppgradering av deres F16-fly. X Israel frøs kontrakten med Venezuela etter press fra Washington. Libanon-krigen 2006: Israel angrep mål i Libanon etter kidnappingen av to israelske soldater og gjentatte rakettangrep i Nord-Israel fra Hizbollah. X President Bush la ned veto i FN mot våpenhvile med begrunnelse om Israels rett å forsvare seg : Gaza-krigen. Israel gikk til et tre uker langt angrep på Gaza for å svekke Hamas. X USA støttet Israels rett til selvforsvar. Mars 2010: Israel besluttet å utvide bosetninger på okkupert område i Øst-Jerusalem. X Amerikansk kritikk mot Israel. Mild kampanje fra AIPAC mot kongressen, med generelle anbefalinger om å støtte Israel. Note: Sammenfallende interesser innebærer at USA og Israel-lobbyen har vært enige om mål. Motstridende interesser betyr at det ikke har vært samsvar mellom USAs og Israel-lobbyens interesser.

19 366 Joachim Vogt Isaksen og Tor Georg Jakobsen Tabell 3 viser også at lobbyen ikke involverer seg aktivt i alle saker der det er interessekonflikt mellom USA og Israel. Vi mener likevel lobbyen er en av flere nødvendige faktorer heller enn en tilstrekkelig forutsetning for pro-israelsk Midtøsten-politikk. Når agendaen til myndighetene er i konflikt med lobbyen, som for eksempel i bosetningsspørsmålet og ved salg av militær teknologi, blir lobbyens begrensninger tydelige. I slike tilfeller kan dens rolle derimot være å sikre at misstemningen mellom USA og Israel ikke blir for sterk og for langvarig. Israel-lobbyens ønske om påvirkning Amerikansk utenrikspolitikk er et resultat av en komplisert blanding av byråkratiske prosesser, innenrikspolitikk, gruppetenkning og ideologiske fordommer. I et slikt komplisert samspill kan det virke reduksjonistisk å fokusere kun på én avgjørende faktor. Lobbygrupper vil alltid prøve å overtale myndigheter; dette definerer deres virksomhet. Derfor vil selvsagt en lobbygruppe gjøre det som er i lobbyens interesse. Det er opp til myndighetene å analysere lobbygruppens innflytelse og akseptere eller avvise den. Hvis myndighetene mener gruppens informasjon er nyttig, vil det være fordi de tror det er i USAs interesse å akseptere en slik innflytelse. Empirien viser nemlig at flere viktige saker har gått mot lobbyens agenda. Blant interessene som styrer amerikansk Midtøsten-politikk er det en utfordring å måle den relative innflytelsen til hver enkelt aktør. Flere andre lobbygrupper forsøker også å påvirke amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten, og Israel-lobbyen opererer i et klima der både innen- og utenrikspolitiske aktører søker innflytelse. På kort sikt kan det virke som USAs støtte til den israelske regjeringen fremmer amerikanske interesser på den måten de har blitt fortolket av myndighetene. Dette gjelder både landenes felles mål om å bekjempe radikal nasjonalisme og islamsk ekstremisme som kan true amerikansk kontroll over oljen, i tillegg til andre strategiske interesser. I den grad USA har egeninteresse av en løsning på Midtøstenkonflikten, vil det antakeligvis være for å redusere anti-amerikansk terrorisme. Samtidig vil det også for USA være vesentlig å opprettholde et godt forhold til Israel som lojal alliert i et politisk turbulent område, idet Israel er sentral i den amerikanske strategien i Midtøsten. Det går også an å snu på argumentasjonen, der Israel er i stand til å opprettholde okkupasjonen av Vestbredden nettopp fordi landet er villig til å tjene amerikanske interesser. Israel er i stand til å fortsette sin okkupasjon nettopp fordi landet er villig til å fremme amerikanske interesser. Et Israel i fred med sine naboer vil ikke være like avhengig av amerikansk støtte. Så lenge Israel ikke handler i strid med USAs egeninteresser, vil landet ha forholdsvis stort spillerom i de okkuperte områdene.

20 Maktfaktor eller medløper? 367 Konklusjon I denne artikkelen har vi utfordret Mearsheimer og Walts (2007) argument om at en mektig Israel-lobby overstyrer og skader amerikanske egeninteresser i Midtøsten. Deres påstand går ut på at amerikansk støtte til Israel ikke tjener amerikanske interesser, og at støtten skyldes den innenrikspolitiske innflytelsen til den amerikanske pro-israelske lobbyen. De mener denne innflytelsen først og fremst foregår gjennom påvirkning av kongressmedlemmer. I hovedsak er dette et forsøk på å skape et kausalt argument rundt utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. Vi har analysert viktige hendelser der både amerikanske myndigheter og Israel-lobbyen har hatt interesser. Siden vi finner at lobbyen og amerikanske interesser stort sett er sammenfallende, kan det virke som om M&W overvurderer lobbyens strukturelle makt. Samtidig som USA er Israels nærmeste allierte, har også landet greid å bevare strategiske allianser med flere arabiske land i Midtøsten. Vi har argumentert for at USA har strategiske fordeler av alliansen med Israel, og den empiriske analysen viser at lobbyen og USA i overveiende grad har sammenfallende interesser i utgangspunktet. I realiteten blir derfor lobbyens påvirkningskraft forholdsvis overflødig. USAs myndigheter har ikke vanskelig for å samle oppslutning rundt en slik politikk siden opinionen i landet stort sett er positiv til Israel. USAs politiske linje i Midtøsten skiller seg ikke vesentlig fra den landet fører i andre deler av verden. Argumentet om at lobbypress er utslagsgivende ville hatt større tyngde dersom innflytelsen gjorde at amerikanske myndigheter førte en politikk i Midtøsten som skilte seg fra politikken USA fører andre steder. Det er en tendens i den politiske retorikken og blant akademikere og journalister til å ha en reduksjonistisk tilnærming til hva som styrer amerikansk Midtøsten-politikk. Det er flere formgivende interesser bak USAs utenrikspolitikk og det å legge så sterk vekt på lobbyen, og til med å redusere politikken til bare denne ene faktoren, er forenklende og analytisk sett lite hensiktsmessig. Hvis premisset for debatten blir at lobbyen styrer amerikanske interesser i Midtøsten, kan det føre til at andre forståelser kommer i bakgrunnen. Selv om det er uenighet rundt hva som kan regnes som USAs objektive amerikanske interesser, kan M&Ws analyse være fruktbar når det gjelder å påvise hvordan USAs nasjonale interesser i Midtøsten har blitt formet. Vi mener likevel man må ha en mer nyansert og helhetlig tilnærming til hva som har formet amerikansk Midtøsten-politikk enn å vektlegge lobbyen som den avgjørende aktøren, og i større grad ta i betraktning Max Webers og Robert Dahls tilnærminger til maktbegrepet. Amerikansk Midtøstenpolitikk drives av en kombinasjon av olje- og andre næringsinteresser, i tillegg til kultur, ideologi, tradisjon og religion. Selv om det kan hevdes at