Stikkord til drøftelse av de straffeprosessuelle og strafferettslige spørsmålene:

Transkript

1 JUS4211 Oppdatert sensorveiledning Sensorveiledning del I Stikkord til drøftelse av de straffeprosessuelle og strafferettslige spørsmålene: 1. Kan samtaleutskriftene føres som bevis i saken om innførsel av ølet? Opplysningene om ølinnførselen som er fremkommet gjennom avlytting av telefon, er såkalt "overskuddsinformasjon" (en drøftelse her om hvorvidt det finnes "skjellig grunn" i lys av strl 232 er irrelevant). Spørsmålet må holdes separat fra spørsmålet om informasjonen er lovlig innhentet (se spørsmål 5). Rettens godkjenning er gitt etter strpl. 216a, som hjemler avlytting når noen med skjellig grunn mistenkes for handling eller forsøk på en handling som kan medføre straff av fengsel i 10 år, eller nærmere angitte handlinger, bl.a. narkotikaforbrytelse. Når det gjelder opplysninger om annen kriminalitet enn den tillatelsen ble gitt for (overskuddsinformasjon), bestemmer strpl. 216i bokstav c at man kan føre "bevis for annet straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra". Siden ølinnførsel ikke er blant de særlig angitte forbrytelsene i 216a, blir spørsmålet om ølinnførselen kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Forsvarerne vil ha utskriftene avskåret som bevis, fordi strafferammen etter tolloven 16-7 er angitt til 6 år. mens aktoratet viser til strl. 79 bokstav c som hjemler inntil en fordobling av strafferammen ved organisert kriminalitet (noe oppgaven ber kandidatene legge til grunn at dette er). Spørsmålet kandidatene må ta stilling til, er om en slik økning har relevans for adgangen til å føre utskriftene som bevis. Spørsmålet er vel ikke helt opplagt etter lovens ordlyd, men det er løst i Rt , som nærværende oppgave er inspirert av. (To forskjeller uten betydning for vår sak, var at saken fulgte straffeloven av 1902 hvor hjemmelen for forhøyet straff ved organisert kriminalitet var å finne i 60a, og at den aktuelle hjemmelen i straffeprosessloven den gang var 216i.) Høyesterett uttaler her: "Etter straffeprosessloven 216i plikter alle å bevare taushet om opplysninger som er fremkommet gjennom kommunikasjonskontroll. Taushetsplikten er imidlertid ikke til hinder for at opplysningene brukes "som bevis for et straffbart forhold som kan begrunne den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra", jf. 216i første ledd bokstav b. [Til sensorene: Hjemmelen er i dag altså å finne i bokstav c som har en litt annerledes ordlyd.] I en sak som vår, må forholdet ha en maksimumsstraff på fengsel i ti år eller mer for at opplysningene for kommunikasjonskontroll skal kunne brukes, jf. straffeprosessloven 216 første ledd bokstav a. Siden overtredelsene av toll- og alkoholloven, som tiltalen gjelder, har en maksimumsstraff på fengsel i seks år, vil det derfor være avgjørende om overtredelsen "er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe", jf. straffeloven 60a, som fastsetter at maksimumsstraffen i tilfelle øker med fem til elleve år. Jeg nevner for ordens skyld at det ikke er tvilsomt at denne utvidelsen av strafferammen skal tas med i betraktning ved anvendelsen av straffeprosessloven 216 første ledd bokstav a, jf. straffeloven 60a tredje ledd sammenholdt med 216a første ledd annet punktum." Dermed er riktig svar at overskuddsinformasjonen må kunne brukes grunn av den forhøyede strafferammen. Det viktigste er at kandidatene får til en forstandig drøftelse og ser sammenhengen mellom bestemmelsene. De som refererer til nevnte dom - eventuelt til den korresponderende straffedommen i RG 2008 s bør gis ekstra uttelling for det. Tilføyd 21. juni 2017: Noen kandidater kommer til at en anvendelse av strl. 79 bokstav c ikke medfører at overskuddsinformasjonen kan føres som bevis etter strpl. 216i bokstav c. Av disse har noen i stedet anvendt 216i bokstav d og vurdert om informasjonen likevel etter en helhetsvurdering kan brukes. Etter bokstav d kan informasjonen brukes som bevis for "et annet straffbart forhold

2 som etter sin art ikke kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra, såfremt slik bruk etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort". De kandidater som bruker dette alternativet og kommer til at informasjonen kan brukes, bør gis uttelling for det og vurderes på samme måte som de kandidatene som fant at informasjonen kunne brukes etter bokstav b (som dog er den riktigste løsningen, jf. ovennevnte dom). Sagt på en annen måte, vil kandidater som kommer til at bokstav c ikke kan anvendes og deretter ikke drøfter bokstav d, ikke få full uttelling på dette spørsmålet. Noe stort utslag bør det likevel ikke gi. Det bemerkes også for fullstendighetens skyld at hjemmelen for bruk av overskuddsinformasjon i 216i er litt endret siden 2007-dommen, slik at det som den gang var bokstav b, nå er bokstav c, og ordlyden har fått noen små endringer. 2. Kan Peder Ås og Lars Holm straffes i forbindelse med innførselen av ølet? Peder og Lars har ikke selv først transportert ølet til Norge. At det foreligger overtredelse av tolloven 16-2 jf 16-7 er rimelig klart og kan derfor nokså kortfattet slås fast. Skal handlingen vurderes som hovedgjerning eller medvirkning? Utgangspunktet er at hovedgjerningen er "den umiddelbare utføringen av gjerningen" (Husabø). I lys av dennen distinksjonen er det nokså klart å vurdere dette som medvirkning. Peder og Lars har både positivt tilskyndet til handlingen (psykisk medvirkning) og fysisk fremmet den (fysisk medvirkning). Både Lars og Peders handlinger er kausalt relevante og rettsstridige. Det subjektive elementet må også vurderes. Det er vel rimelig klart at både Peder og Lars har forsett både til at en forbrytelse vil bli utført og at deres egen handling er et ledd i denne (dobbelt forsett). 3. Kan Hans Tastad straffes i forbindelse med innførselen av ølet? Objektivt fører Hans inn ølet i Norge, så hans handling som sådan rammes vel klart av tolloven. Spørsmålet er om han subjektivt er klar over hva traileren inneholder og hvilke tanker gjør han seg om sin rolle. Her må studentene diskutere de ulike formene for forsett. Finnes det grunnlag for sannsynlighetsforsett ("mest sannsynlig") eller dolus eventualis ("holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen og velger å handle selv om det med sikkerhet skulle være tilfellet")? Hva gjelder bevisning så kan bedømmingene få et objektivt preg både for sannsynlighetsforsettet og for dolus eventualis (jf f.eks. Rt s. 600: "gjerningsmannen [kan] gjennom sin adferd ha lagt for dagen at han har besluttet å foreta handlingen selv om vedkommende gjerningsmoment skulle foreligge"). Vedrørende bevisst uvitenhet og dolus eventualis kan nevnes Rt s. 58: "Bevisst uvitenhet er ikke alene tilstrekkelig til å konstatere forsett....når en gjerningsperson har valgt å holde seg i bevisst uvitenhet, vil det i dette valget ofte ligge en sterk bevispresumsjon for at han har regnet med muligheten av resultatet, og som han ved å foreta handlingen legger for dagen at han har akseptert." Her kan også den bevismessige relevansen av det så kalte slørete forsettet komme inn i bildet (Rt s. 600). Det er viktig at studentene formulerer forsettsformene riktig (f.eks. ved dolus eventualis skillet mot bevisst uaktsomhet). Svaret på oppgaven er ikke gitt, så kvaliteten på drøftelsen blir sentral. Studentene må kunne veie de ulike momentene som fremkommer i oppgaveteksten mot hverandre. Det finnes grunner som taler for at Hans har forsett, men det er ikke gitt. Om det ikke er forsett, så må uaktsomhetsansvaret (bevisst - ubevisst) drøftes; etter tolloven 16-1 er både forsettlige og uaktsomme overtredelser straffbare. Etter strl. 23 er den uaktsom som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område (objektiv dimensjon), og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides (subjektiv dimensjon).

3 4. Kan Ole Vold straffes i forbindelse med innførselen av ølet? Det første spørsmålet er om Ole kan straffes som hovedgjerningsmann eller som medvirkere. Begge deler er nok mulig. Som nevnt over er utgangspunktet at hovedgjerningen er "den umiddelbare utføringen av gjerningen". Man kan enten mene at Hans er hovedgjerningsmann og Ole medvirker, eller at begge er hovedgjerningsmenn. Om man lander på medvirkning (nok mest sannsynlig), så må vilkårene for medvirkning diskuteres. Utgangspunktet etter gjeldende rett er at den som forholder seg passiv til at en annen utfører en straffbar handling, ikke kan straffes for medvirkning (f.eks. Rt s. 1076). Her har Ole dog fremmet handlingen gjennom å skifte hjul på traileren. HR har ikke stilt høye krav til graden av bistand (se f.eks. Rt s.1004) Det subjektive blir i begge situasjonene relevant. Hva forstår og tenker Ole om lasten? Og hva forstår og tenker Ole eventuelt om sin egen handling i forhold til hovedgjerningen? Studentene må kunne veie de ulike momentene som fremkommer i oppgaveteksten mot hverandre. Her må altså forsett og uaktsomhet drøftes. 5. Kan lydopptaket fra lugaren føres som bevis mot Hans Tastad? Spørsmålet her er om beviset er innhentet på ulovlig (uhjemlet) vis og om det i så fall skal avskjæres. Straffeprosessloven 202c gir en hjemmel til etter rettens tillatelse å plassere en sender på mistenktes klær, men ikke en skjult mikrofon. Kapittel 16b hjemler diverse former for avlytting av samtaler, blant annet opptak av samtale hvor politiet eller en annen samtykkende person deltar ( 216m) og romavlytting etter rettslig kjennelse ( 216m). Loven hjemler ikke plassering av mikrofon på mistenktes klær, og det angjeldende beviset er altså innhentet på ulovlig vis. Etter ulovfestet rett fører ikke det at et bevis er ulovlig innhentet automatisk til avskjæring. Det vil bero på en helhetsvurdering hvor relevante momenter er om føring av beviset vil representere en fortsatt krenkelse, hvor grov krenkelsen er, hvor alvorlig forbrytelsen er og hvor viktig beviset er. En slik vurdering, med vekt på krenkelsens grovhet og at bevisføring vil være en fortsatt krenkelse, bør tilsi at beviset i vår sak ikke tillates ført. Spørsmålet om ulovlig innhentet bevis er vanskelig, men nokså grundig behandlet i pensum og på forelesning, samt på kurs (hvor bl.a. en oppgave bygget på "Ullersmo-dommen", Rt s drøftes). Kandidater som konstaterer at plasseringen av mikrofonen er uhjemlet og viser innsikt i vurderingstemaene, må honoreres. Å konkludere med at beviset skal tillates ført, er vel nokså uskjønnsomt, men det bør ikke ødelegge for en ellers opplyst drøftelse. 6. Begikk Hans Tastad en straffbar handling i forbindelse med hendelsen på lugaren? Kan det være voldtekt når det ikke trues med eller brukes vold? Det sentrale i oppgaven gjelder straffebestemmelsens objektive innhold (i denne delen blir f.eks. reglene om fingering av forsett derfor ikke relevante). Utgangspunktet er at "vold eller truende atferd" i strl. 291 pkt a krever noen form for kvalifisert tvang. I Rt s konstaterer HR: "At fornærmede verbalt har gitt uttrykk for at seksuelt samvær ikke ønskes, er ikke tilstrekkelig dersom det ikke i situasjonen forelå slik kvalifisert tvang som nevnt." I Ot.prp. 22 ( ), s sies at det ved seksuell omgang uten samtykke og uten kvalifiserte former for tvang kan vurderes om 297 om seksuell handling uten samtykke kan anvendes. Disse elementene bør vurderes av studentene. Om studentene finner frem til 297 bør nok dette honoreres.

4 Sentralt i oppgaven blir hvilken betydning har det at Marte sovner? Selv om situasjonen manglet kvalifiserte former for tvang mens Marte var våken, oppstår spørsmålet om vilkårene i 291, pkt. b jf 292 ble oppfylt etter at Marte sovnet. I Rt s. 687 hadde en mann fortsatt med seksuell omgang med en kvinne etter at hun sovnet. I utgangspunktet hadde kvinnen frivillig vært med på samleiet. På bakgrunn av reelle hensyn kom Høyesterett til at forholdet ikke falt inn under straffeloven 192 første ledd bokstav b. I nærværende sak forelå det imidlertid ikke noe samtykke. Svaret er åpent, men det finnes nok grunner som kan tale for straffansvar. Sensorveiledning del II sivilprosess Oppgaven reiser spørsmål om etterfølgende inntreden, søksmålsinteresse og partshjelp. 1. Læringskrav og litteratur Læringskravene i sivilprosess er beskrevet slik: Studenten skal ha god forståelse av: Metodespørsmål i sivilprosessen, herunder bruk av rettspraksis og internasjonale rettskilder Forholdet mellom alminnelige sivilprosessuelle mål og prinsipper, og enkeltregler i lovgivningen Sivilprosessen som partsprosess, med særlig vekt på reglene om kontradiksjon og partenes disposisjon Domstolenes organisering og sammensetning, med vekt på prinsippet om domstolenes uavhengighet og regler om inhabilitet Muntlighet, umiddelbarhet og offentlighet Hvilke saker som kan bringes inn for domstolene og vilkårene for å gjøre det Reglene om forberedelse og gjennomføring av allmennprosessen og småkravprosessen, hvilket grunnlag retten kan bygge avgjørelsene på, og reglene om avgjørelsene og deres virkning Reglene om komplekse saker (behandling av flere krav eller parter, samt partshjelp) Overprøving av rettsavgjørelser

5 Alle tre temaer i oppgaven gjelder emner som studentene skal ha god forståelse av. Som hovedlitteratur i sivilprosess er angitt følgende alternativer: Jo Hov: Innføring i prosess 1 og 2 (2010), med unntak av petitavsnitt. Anne Robberstad: Sivilprosess (2.utg., 2013). Hele boken inklusive petitavsnitt hører med til lærestoffet, unntatt notene. Anne Robberstad: Sivilprosess (3.utg., 2015). Hele boken inklusive petitavsnitt hører med til lærestoffet, unntatt notene. Inge Lorange Backer: Norsk sivilprosess (2015). 1. Etterfølgende inntreden Tobias Berg har i et prosesskriv sagt at han vil være med i saken, og at han også ville nedlegge påstand om at Ås måtte fjerne grantreet. Ås protesterer og anfører at Berg i tilfelle får saksøke ham på egen hånd. Det dreier seg altså om et tilfelle av etterfølgende inntreden, som er behandlet i tvisteloven I litteraturen er subjektiv kumulasjon behandlet under kapittel 17.3 og 17.4 hos Hov. Etterfølgende inntreden er behandlet under kapittel (sidene ). Hov benytter betegnelsen «etterfølgende subjektiv kumulasjon» Robberstad behandler subjektiv kumulasjon under kapittel 9 punkt 3 (side 210 flg. i 3. utgave). Tvisteloven 15-3 behandles i et eget kort punkt 5 på side 214. Hun benytter betegnelsen «intervensjon» på inntreden etter 15-3, og trekker parallellen til sterk hjelpeintervensjon etter tvistemålslovens bestemmelser. Backer behandler spørsmålet under kapittel (side 369 flg.) under overskriften «tredjepersoners adgang til å opptre som part». Dette er en del av kapittel 18.5 om «tredjepersoners opptreden i saken», som ellers tar for seg partshjelp og skriftlig innlegg etter Forfatterne har altså en litt forskjellig tilnærming til den systematiske plasseringen av inntreden etter 15-3, noe det kan være hensiktsmessig å være oppmerksom på ved sensuren. I tilleggslitteraturen er 15-3 behandlet på sidene hos Schei m.fl. Dette har kandidatene neppe lest. Uansett står det ikke noe særlig mer her enn det som følger av loven. Hov og Backer skriver noe mer om 15-3 enn Robberstad. Det viktigste her er uansett at kandidatene finner bestemmelsen og får klargjort om vilkårene for å tre inn er oppfylt. Det er følgelig først og fremst analyse av en lovtekst det dreier seg om her. Vilkårene i 15-3 første ledd bokstav a krever ingen omtale. Om noen går i detaljer her, vitner det om manglende forståelse for hva som er de vesentlige spørsmålene i oppgaven. Etter første alternativ i 15-3 bokstav b er et vilkår at «tredjeperson vil nedlegge selvstendig påstand om det som er tvistegjenstand i saken». Backer presiserer på side 370 at det er nok med

6 en påstand som gjør at den opprinnelige tvistegjenstanden blir rettskraftig avgjort i forhold til tredjeperson. Dette er en grei formulering. De to øvrige forfatterne kommenterer ikke dette spørsmålet. Her har Berg presisert at han også vil nedlegge påstand om at Ås skal fjerne treet. Dette tilfredsstiller kravet til en selvstendig påstand. 9-2 andre ledd bokstav c «en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever» kan gjerne nevnes, men det er ingen grunn til å gå i detaljer for så vidt. Andre alternativ i 15-3 første ledd bokstav b er det ingen grunn til å ta for seg. Etter 15-3 andre ledd gjelder 15-2 tredje til femte ledd tilsvarende. Det alternativet som her kan sies noe om, er 15-2 tredje ledd. Det er imidlertid ikke grunn til å si stort mer om dette enn at lovens vilkår for å nekte inntreden åpenbart ikke er tilfredsstilt. Bergs inntreden vil verken forsinke eller vanskeliggjøre behandlingen av saken. Han har også meldt seg på et så tidlig tidspunkt at det ikke er aktuelt å ta for seg Det grunnleggende her er at kandidatene ser at spørsmålet dreier seg om etterfølgende inntreden, at det er 15-3 som regulerer spørsmålet, og at det ikke plasseres under 15-2 om subjektiv kumulasjon eller 15-7 om partshjelp. For øvrig dreier det seg først og fremst om å finne frem i loven. 2. Søksmålsinteresse Ås har anført at treet er uten betydning for utsikten fra og solforholdene på Bergs eiendom. Berg er enig i det, men ønsker å støtte Olga, og mener av prinsipielle årsaker at treet må bort. Kandidatene må se at dette reiser spørsmål om kravet til søksmålsinteresse i 1-3 er oppfylt for Bergs vedkommende. At dette er et vilkår også for etterfølgende inntreden, er ikke sagt i klartekst i loven, og er heller ikke presisert i noen av litteraturalternativene. Schei m.fl. uttrykker det slik på side 519: «Det er selvsagt en forutsetning for inntreden at tredjeperson, herunder foreninger, stiftelser og offentlige organer, har selvstendig søksmålsadgang for sitt krav, jf. 1-3 og 1-4. Om noen ikke skulle se at 1-3 må drøftes, er det en alvorlig svakhet. Kravet til søksmålsinteresse er gitt en omfattende behandling i alle litteraturalternativene. Hov behandler det i kapittel 14 (sidene ), Robberstad i kapittel 3.8 (sidene ), og Backer i kapittel 12 (sidene ). Både Robberstad og Backer holder fast ved betegnelsen rettslig interesse. Her er det viktig at kandidatene ikke gir seg i kast med en generell redegjørelse for 1-3. De må se at det spørsmålet som skal diskuteres, er om Berg har en tilstrekkelig tilknytning til kravet om å fjerne treet. At han av prinsipielle grunner mener at treet må bort, er ikke noen slik tilknytning. Utgangspunktet er at et søksmål må gjelde egen rett og plikt. Bergs anførsel om at han ønsker å støtte Olga, gir ham ikke grunnlag for å opptre som part Berg må følgelig begrunne sin inntreden i sin egen rettsstilling i forhold til Ås. Da måtte han i tilfelle pretendere at treet også i forhold til ham var i strid med granneloven 3, eventuelt 2. Men etter hans egne innrømmelser er det på det rene at dette vilkåret ikke er tilfredsstilt. Det er rimelig klart at Berg ikke har søksmålsinteresse. En kort og poengtert drøftelse med klargjøring av at tilknytningskravet ikke er oppfylt, bør gi uttelling. 3. Partshjelp Partshjelp må drøftes i to relasjoner. Berg har subsidiært erklært partshjelp til fordel for Olga, dersom han ikke får anledning til å tre inn som part. Facebookgruppen «Venner av Lilleviks grantrær» har erklært partshjelp til forsel for Ås.

7 I læreboklitteraturen er partshjelp behandlet i avsnitt hos Hov (side ). under kapittel 9 avsnitt 6 hos Robberstad (side ), og i avsnitt (side ) hos Backer. Behandlingen hos Hov er grundigere enn hos de to andre. Fra støttelitteraturen kan vises til kommentarutgaven (Schei m.fl. side ). Det kan imidlertid ikke forventes at noen har lest denne. Partshjelp er behandlet i tvl Oppgaven reiser bare spørsmål om vilkårene for å tillate partshjelp, som vi finner i 15-7(1). Å reise andre spørsmål i tilknytning til partshjelp, eller å gi seg i kast med drøftelser av hensiktsmessigheten av partshjelp (jf. Hov avsnitt 18.6) gir ikke uttelling. 15-7(1) a) og b) angir to grupper som partshjelp skal tillates for. Det kan gjerne presiseres at partshjelp skal tillates hvis vilkårene ellers er oppfylt, altså at det ikke dreier seg om en kan-regel. De to som erklærer partshjelp i oppgaven faller i hver sin gruppe. Tobias Berg faller inn under 15-7 første ledd bokstav a. Vilkåret for å tillate partshjelp er at han har «reelt behov» begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner. Formuleringen «reelt behov» er identisk med bestemmelsen i 1-3 om søksmålssituasjon, og kandidatene bør se denne parallellen. I Rt (Dedichen) har Høyesteretts ankeutvalg under henvisning til 1-3 gitt uttrykk for at det ikke kan stilles like strenge krav for å tillate inntreden som for selv å reise sak. Avgjørelsen har vært omtalt på forelesninger. Det er positivt hvis noen nevner den. Begrepet «reelt behov» samsvarer med «rettslig interesse», som den litt eldre generasjon er fortrolig med. Det må klargjøres hvilken interesse Holm har, og drøftes om denne interessen gir adgang til partshjelp. Backer peker på side 371 på Rt , hvor det er stilt mindre krav til det reelle behovet for å opptre som partshjelper enn til den rettslige interessen for å opptre som saksøker. Om noen ser denne nyansen, er det utmerket. Det er bra hvis det presiseres at interessen må være knyttet til domsresultatet. Robberstad peker på side 215 på at rent faktisk interesse ikke er tilstrekkelig, jf. Rt (Leiligheter på Geilo), og at det avgjørende er om partshjelperens egne rettigheter eller plikter blir påvirket av utfallet. Heller ikke en ren prejudikatsinteresse gir grunnlag for partshjelp, i et hvert fall ikke så lenge vi er innenfor 15-7 (1) a). Det samme er uttrykt hos Backer på side 371. Situasjonen for faktisk interesse kommer egentlig ikke ordentlig frem hos Hov, som konsentrerer seg om prejudikatsinteressen. Avgjørelsen i Rt angir en oppmyking i gjeldende lære om faktisk interesse. Saken var reist mot staten av en offiser som følte seg forbigått ved en utnevnelse. Ankeutvalget tillot partshjelp fra den offiser som var utnevnt i stillingen, og viste til hennes direkte interesse i utfallet ved at dette kunne få betydning for vurderingen av henne dersom hun senere søker en annen stilling. Avgjørelsen er kritisert av Robberstad på forelesninger, etter veiledningsforfatterens syn ikke uten grunn. Uansett gjelder avgjørelsen hennes faktiske interesse, som er noe annet enn prejudikatsinteressen. Med dette som utgangspunkt bør det være rimelig enkelt for kandidatene å fastslå at Bergs interesse er en ren faktisk interesse uten betydning for hans rettigheter eller plikter, og at hans subsidiære krav om å tre inn som partshjelper ikke kan tas til følge. Facebook-gruppen «Venner av Lilleviks grantrær» må vurderes etter 15-7 første ledd bokstav b. Bestemmelsen gjelder for «foreninger og stiftelser, i sak som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde etter 1-4.» Det bør komme frem at et grunnleggende vilkår for at partshjelp fra en organisasjon skal kunne tillates, er at den tilfredsstiller kravene i 1-4.

8 Vi har enkelte avgjørelser som trekker opp grensene for hvilke organisasjoner som tilfredsstiller kravene i 1-4. På den ene siden har vi Rt (Stopp regionfelt Østlandet), som tillot hjelpeintervensjon. På den andre siden har vi Rt (Leieboerne i Hatleberg studenthjem) og Rt (Interesseforeningen for bynære landbrukseiendommer), som ikke tillot hjelpeintervensjon, henholdsvis partshjelp. Den siste avgjørelsen er nevnt av Backer i petit på side 372. Det bør imidlertid ikke sies for mye om dette generelle spørsmålet, da det avgjørende er om en Facebook-gruppe tilfredsstiller kravet til å være «forening». Alternativet «stiftelse» er ikke aktuelt. Kravet til «reelt behov» er ikke tatt inn i dette alternativet i 15-7, men følger av bruken av uttrykket «innenfor deres formål og naturlige virkemåte» som også benyttes i 1-4. Denne bestemmelsen viser igjen til 1-3, hvor vi finner igjen uttrykket «reelt behov». I Rt avgjorde forberedende dommer i Høyesterett at to Facebook-grupper ikke kunne anses som forening i relasjon til 15-8 første ledd bokstav a. Denne avgjørelsen har overføringsverdi til Det er pekt på at begrepet «forening» bør forstås på samme måte i 1-4 og 15-7 og at vurderingen av hvorvidt en forening har søksmålsinteresse, langt på vei faller sammen med vurderingen av hvorvidt den har partsevne. Da må vi til 2-1 andre ledd, som angir kriteriene for partsevne. Denne bestemmelsen er ikke nevnt i denne sammenhengen i noen av lærebøkene. De kandidatene som ser denne linjen, bør honoreres. Og svaret bør være rimelig klart. En Facebook-gruppe tilfredsstiller ikke kravene i 2-1, har ikke partsevne og kan ikke aksepteres som forening verken etter 1-4 eller etter 15-7 første ledd bokstav b. Avgjørelsen i Rt er nevnt av Robberstad (2015-utgaven side 218) og av Backer på side 373. Begge nevner den i tilknytning til Om avgjørelsen ikke nevnes av kandidatene, kan ikke det trekke ned. Det viktige her er en fornuftig drøftelse av hvorvidt vilkårene i 2-1 er tilfredsstilt. Det må være berettiget å legge til grunn at kandidatene vet hva en Facebook-gruppe er. Hvis noen imidlertid skulle røpe uvitenhet her og ta feil med hensyn til hvorvidt vilkårene i 2-1 er oppfylt, kan det ikke legges for stor negativ vekt på det. Hvis noen av kandidatene får frem subsidiært at det i en viss utstrekning har vært åpnet for partshjelp etter 15-7 (1) b) på grunnlag av prejudikatsinteresse, er det bra. Dette nevnes av alle forfattere, Robberstad på side 216 med henvisning til Rt , Hov på side 316 med henvisning til bl.a. Rt , og Backer på side 372 med henvisning til bl.a. Rt Olga har endelig anført at erklæringen om partshjelp fra «Venner av Lilleviks grantrær» har kommet for sent. Her må kandidatene finne 15-7 andre ledd. Det er tilstrekkelig at partshjelp er erklært før saken er avgjort i instansen. Dette spørsmålet bør ikke by på problemer. Hvis noen skulle blande inn fristen i 9-16 det ligger en liten invitt her i presiseringen av at erklæringen kom en uke før hovedforhandlingen, er det svakt. 4 Oppsummering Veiledningen er skrevet uten å ha lest noen besvarelser. Denne delen av oppgaven er forutsatt løst på to timer, og besvarelsene må vurderes på grunnlag av det. Ved karaktersettingen må det foretas en samlet vurdering av begge deler, hvor hovedvekten her som ellers må legges på de positive sidene ved besvarelsene, og hvor det ikke nødvendigvis behøver å utelukke en god karakter om enkelte spørsmål skulle være ubesvart. De alt vesentlige av spørsmålene i del II lar seg langt på vei besvare på grunnlag av lovteksten. Det dreier seg om å finne frem i loven og å se bestemmelsene i sammenheng. Men det dreier

9 seg også om å finne frem til de sentrale elementene i de bestemmelsene som skal drøftes. Dette er kanskje en særlig utfordring ved behandlingen av 1-3 0g 2-1. Ytterligere kommentarer får utstå til jeg har lest noen besvarelser. 4. mai 2017 Nils Erik Lie