NORSK VELFERDSSTAT - FRA SANITETSKVINNER TIL HELSEFORETAK GUNHILD JOHANSEN

Transkript

1 JUBILEUMSSEMINAR UNIONSOPPLØSNINGEN NEI TIL EU OSLO NORSK VELFERDSSTAT - FRA SANITETSKVINNER TIL HELSEFORETAK GUNHILD JOHANSEN Kjære forsamling Det er ikke sant at om 100 år er alt glemt! Innsatsen våre formødre la ned for 100 år siden i kampen for et selvstendig Norge, skal ikke glemmes! Dette initiativet fra Oslo Nei til EU gir oss en flott sjanse til å ta et tilbakeblikk på det arbeidet disse modige og framtidsretta damene utførte. Sanitetskvinnene selv feirer 100- årsjubileet mange steder i landet og er seg bevisst sine tradisjoner. Vi kan bidra med å videreføre kampen for velferdsstaten og mot innlemmelse i en ny union, nå 100 år etter! I Folkeavstemning eller mannfolkavstemning? 1905 representerer et gjennombrudd for kvinners deltakelse i politiske aktiviteter. Fra før hadde kvinnene organisert seg både i kvinnesaksforeninger, stemmerettsforeninger og i fagbevegelsen. Men det var da mennene gjorde det klart at kvinnene ikke skulle få delta i folkeavstemningen om unionsoppløsningen at det virkelig tok av! Flere ledende kvinner i kvinnebevegelsen, blant dem Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog, hadde ikke til hensikt å godta uten videre at folkeavstemningen skulle bli en ren mannfolkavstemning. De var sannsynligvis mektig provosert! Våre pionerer fikk høre at det ville bli en håpløs oppgave å få kvinner til å stemme fordi det ikke forelå noen manntallsliste for kvinner. Dessuten ville det være uklokt fordi det ville ta oppmerksomheten bort fra det som virkelig gjaldt - å få flest mulig menn til å stemme. Kvinner kunne best vise sin nasjonalfølelse ved å påvirke sine menn til å gå til stemmeurnene. Dette tok kvinnerettsforkjemperne ikke særlig nådig opp. Norske Kvinners Sanitetsforening i samarbeid med Landskvinnestemmerettsforeningen satte i gang et stort arbeid med å samle inn underskrifter fra kvinner blant annet gjennom de lokale sanitetsforeningene som var etablert over hele landet. Aksjonen hadde til hensikt å synliggjøre kvinners forhold til de nasjonale spørsmål og vise at kvinner også var klar for å dele det nasjonale ansvar som 7. juni-beslutningen medførte. Til tross for advarsler om at en underskriftsaksjon kunne være mer til skade enn til gavn for saken, ble det samlet inn hele underskrifter fra kvinner til støtte for unionsoppløsningen. Dette var en aksjon som virkelig ble lagt merke til, også internasjonalt. Og den kunne neppe ha blitt gjennomført uten det organisasjonsapparatet som Sanitetskvinnene hadde etablert. Fredrikke Marie Qvam En av de viktigste personene for utviklinga av demokratiet på denne tida var Fredrikke Marie Qvam ( ). Hun vokste opp i en familie som mente at jenter ikke bare skulle få opplæring i huslige sysler, men at de også skulle gis grunnleggende skolering i de samme fag som guttene. For mange var dette en farlig tanke i forhold til de maktmønstre og hersketeknikker som gjaldt og ble benyttet mot kvinner. Fredrikke utviklet tidlig en voldsom trang til å ta sine evner i bruk. Hun var et overklassebarn som levde et beskyttet liv, men som hadde en ryggmargsrefleks mot all urettferdighet hun så rundt seg. Fredrikke giftet seg med sin huslærer Ole Anton Qvam. Han utdannet seg til jurist og ble etter hvert en betydelig Venstrepolitiker. Foruten perioder som ordfører og stortingsrepresentant, var han både

2 sorenskriver, lagmann, statsråd, amtmann og til slutt norsk statsminister i Stockholm i Deres forhold beskrives som et forhold preget av likeverd og gjensidig respekt. Ole Anton fremhevet Fredrikke som sin viktigste samtalepartner i politikken. Ekteskapet ga Fredrikke en unik posisjon til å bygge opp sitt eget nettverk av politikere, politikerfruer, fremstående kunstnere, intellektuelle og andre innflytelsesrike personer. Hun var en dyktig lobbyist og brukte de kontakter hun fikk for alt det var verdt for sine hjertesaker. Ikke uten grunn ble hun kalt Korridorenes dronning! Men det var hennes organisasjonstalent og politiske innsikt som ga de store resultater. Noen mener hun var den eneste politiker av internasjonalt format i Norge i sin tid. Fredrikkes mistet 4 av sine 5 barn i sykdom. Tuberkulosen herjet landet og det fantes ikke noe helsevesen av betydning. Det preget hennes engasjement gjennom hele livet. Et annet forhold som ofte trekkes fram av forskere,er at hun som gressenke til en politiker som store deler av året befant seg i Kristiania eller Stockholm, var den som bestyrte gården i Nord-Trøndelag. Hun førte nøye regnskap med gårdens inntekter og utgifter. Få om noen av de andre kvinnesakspionerene hadde tilsvarende erfaring med økonomisk styring og administrasjon som det Fredrikke hadde. Norsk Kvinners Sanitetsforening blir stiftet Fredrikke var 50 år da hun endelig kunne ta fatt på det arbeidet som vi ser på som hennes livsgjerning. Vi er i Den unionsvennlige høyresiden ville ikke ruste opp Hæren selv om mange, særlig Venstre og kretsen rundt dem, mente den spente situasjonen forut for unionsoppløsningen utgjorde en reell krigsfare. Regjeringa ville av samme grunn heller ikke styrke sanitetsavdelingene i Hæren. Røde Kors sto på samme linje og mente at en opprustning av sanitetsarbeidet ville kunne provosere svenskene og de kongetro lederne. Mange av kvinnene som støttet unionsoppløsningen, mente dette var et svik mot deres menn og sønner. Hvis de skulle bli sendt ut som soldater, ville det ikke være et sanitetsapparat som kunne ta seg av de sårede. Dette var foranledningen til et initiativ om å danne "Kvindernes Arbejdsforening for det røde kors". På forhånd var det utarbeidet en avtale med Røde Kors ledelse som skulle gi foreningen rett til å disponere over medlemskontingenten, noe som var svært viktig for kvinnene som sto for mesteparten av det praktiske arbeidet men ikke var ansett som gode nok til å sitte i ledelsen og bestemme over økonomien. Til tross for denne banebrytende avtalen, ble det brudd med Røde Kors. Møtet som var innkalt, ble i stedet stiftelsesmøtet for Norske Kvinners Sanitetsforening. Mange spekulerer i at dette var resultat av en hestehandel der Ole Anton skulle bruke sin innflytelse til å sørge for at kvinnene ikke støttet opp om det høyredominerte Røde Kors. Som gjenytelse skulle han få hele Venstre til å støtte forslaget om kommunal stemmerett for kvinner. Dette ble det ingen ting av, men 26. februar 1896 ble iallefall Sanitetsforeningen stiftet og Fredrikke Marie valgt til formann, et verv hun innehadde helt til 1933, da var hun 90 år gammel! Kvinner tar styringa Kvinnebevegelsen hadde bitter erfaring med at i organisasjoner der begge kjønn var representert, var det menn som satt i ledelsen. Slik var det også i Norsk Kvinnesaksforening. Kvinnene manglet av helt innlysende årsaker ledererfaring, og dette ble brukt mot dem. Fredrikke så på den skolering kvinner fra alle klasser kunne oppnå gjennom foreningsarbeidet som strategisk viktig. Utfordringen var å få vekket kvinnenes interesse for saken. Deretter gjaldt det å få dem med i det praktiske arbeidet. Kvinner hadde sin identitet knyttet til de nære ting, så Fredrikke brukte uhemmet begreper som moderlighet, morskjærlighet og kvinners verneplikt for fedrelandet. Fredrikke og hennes nærmeste medarbeidere drev et utstrakt påvirkningsarbeid der både direkte overtalelse, avisartikler, foredrag og brev ble brukt for å få kvinner med på arbeidet. Og budskapet gikk inn. Kvinner som i utgangspunktet ikke kunne tenke seg å være med på politisk virksomhet, fant seg selv sittende å sy laken, forbindingsutstyr og trekk til feltsenger på samlinger og de fikk bekreftelse på at de gjorde et viktig arbeid. Deres arbeid ble verdsatt. Dette var noe helt nytt! Det spredte seg som en

3 farsott over landet. Fredrikkes skjulte agenda Arbeidet ble organisert i lokale foreninger som måtte ha styrer og formenn. Kvinnene innkalte til møter og valgte sine ledere. De fikk stemme! Det kom kvinnenavn bak både formann og kasserer. En bevegelse var i gang. Noen kalte det Fredrikkes skjulte dagsorden. Greit nok. Hun drev en demokratiseringsprosess av de sjeldne. For det første var det lettere å få kvinner til å delta i en organisasjon som drev humanitært arbeid enn i en rent politisk organisasjon. Dernest var det lettere for kvinnene å få aksept hos mannen til å være med på aktivitet utenom hjemmet når de drev med rene kvinnesysler. Kvinnene reiste både i båt og gikk over lange strekninger for å komme seg på disse symøtene. Ved siden av å produsere samfunnsnyttig materiell, diskuterte kvinnene organisasjon og politikk! De lærte hvordan en medlemsorganisasjon kunne fungere. De lærte å husholde med økonomien. Og de lærte hverandres behov å kjenne. Denne stille bevegelsen skulle vise seg å inneha en enorm kraft. Kvinnene skapte seg en plass i det offentlige rom lenge før de hadde noen formell innflytelse. Massebevegelse Tormod Aune har skrevet Fredrikkes biografi (Korridorenes Dronning). Han skriver: Det er dette som er det geniale ved Norske Kvinners Sanitetsforening, og som gjør Fredrikke og henne fylking unik også internasjonalt. Gjennom praktiske arbeidsoppgaver ble en massebevegelse vekket til live. Aktiviteten hadde en slik karakter at det nødvendigvis måtte vinne sympati og oppslutning over det ganske land i alle fall når tøylene ble holdt av et organisatorisk geni. Medlemslistene fra de første årene viser riktignok geografisk sammenfall med de steder Venstre gjorde det godt under stortingsvalgene. Høyrekvinnene kjente seg mer bekvem i kvinneforeningene til Røde Kors. Og på Sør- og deler av Vestlandet strittet misjonsforeningene imot. Tuberkulosesaken Ved århundreskiftet skyldtes hvert femte dødsfall i Norge tuberkulose. Sanitetsforeningen tok fatt i tuberkulosesaken som en kampsak fra 1899 som den første organisasjon som tok opp en landsdekkende og systematisk kamp mot sykdommen. Dette var med på å gi Sanitetsforeningen et omdømme i befolkningen som fortsatt holder seg! Året etter (1900) vedtok Stortinget Tuberkuloseloven, som fastslo at personer som var smittet av sykdommen skulle plasseres på sykehus eller sykehjem. Problemet var imidlertid at det omtrent ikke fantes sykehjem eller tuberkulosesykehus. Det fantes nesten ikke materiell. NKS formulerte en målsetting om at det i løpet av seks år skulle reises kapital til å bygge ett pleiehjem i alle Sanitetsforeningens seks kretser. Uten penger var dette en ambisiøs plan! Men dette var en sak der utrolig mange familier var berørt, og planen fikk stor oppslutning. Alt i 1903 fikk organisasjonen hånd om gården Haugen ved Grorud stasjon i Kristiania. Her ble det plass til 20 pasienter og etter at Stortinget vedtok å dekke halvparten av utgiftene, ble det mulig å realisere prosjektet. Motkrefter Samarbeidet med det offentlige og med legestanden var ikke alltid like lett for ildsjelene i NKS. Fredrikke beklaget seg til Ole Anton som på den tid, i 1903, var statsminister i Stockholm:

4 Ogsaa alle disse Fiender vi har rundt os paa alle Kanter. Doktorer, usædelige Mandfolk. Militære og Præster som Alle vil komandere over os og naar man ikke kan finde sig deri, saa skal man belyves og bekjæmpes med de uhæderligste Vaaben. Se nu bare den afskyelige Sanitetsgeneral og hans Slaver Doktorene. Alle Doktorer bagtaler ham og siger at han Intet duer, men naar det gjælder at ødelægge os Kvinderne da staar de smugt som de kjærligste Brødre. Ja jeg havde saadan Lyst til at gjøre Revolution kaste Alt overende og bygge fra nyt af for en stund at faa fra Livet denne utaalelige Usandfærdighed, Troløshed og Feighed, som lurer rundt os. Samarbeidet med legestanden var likevel til gjensidig nytte og ble videreutviklet da selv legene erkjente at de hadde mye å hente fra sanitetskvinnene i sitt daglige virke. Sanitetsforeningene benyttet legene som foredragsholdere på sine møter. Temaene kunne være smitteveier, hygiene, forebyggende helsearbeid så vel som stell av tuberkuløse. Viktig kompetanseutbygging for sanitetskvinnene! Sykepleierutdanning Fra 1898 ble sykepleierutdanningen satt på programmet. Etter mange henvendelser med Fredrikke i spissen, åpnet direktøren for Rikshospitalet dørene for de første elevkullene som i stor grad kom fra Bygde-Norge. De ble innlosjert på et internat ved sykehuset og husreglene var strenge. Sanitetsforeningens sykepleiere var i tillegg til helsearbeidere, verdivoktere og deres gjerning skulle oppfattes som et kall. Fredrikke fikk også grunnlagt et pensjonsfond for NKSs sykepleiere. De fleste var enslige og hadde ikke egne barn som kunne ta seg av dem når de ble gamle. Gjennom å få etablert landskvinnestemmerettsforeningens fond, sørget Fredrikke for at flere kvinner fikk stipend til fagutdanning. Hun engasjerte seg under parolen Lik lønn for likt arbeid og skrev leserbrev og protestskriv på mange områder der kvinner ble diskriminert. En ildsjel av de sjeldne som til tross for skral helse og mange personlige tap i livet, hadde en bredde i sitt engasjement som imponerer. Velferdstilbud Sanitetsforeningens suksess ligger i måten kvinner gikk foran og pekte på samfunnets sosiale utfordringer. De nøyde seg ikke med å peke, men meislet med sin frivillige innsats også ut løsninger som tvang ansvarlige politikere til å komme etter. Foreningen samlet inn betydelige pengebeløp blant annet gjennom salget av julefrimerker og maiblomsten. De fikk andel av overskuddet i Det norske pengelotteriet og de solgte festblanketten med kløvermerket på. Mye av pengene gikk til å bygge sykehjem og andre institusjoner. For eksempel - i Tromsø drev sanitetskvinnene sykehotell helt til UNN fikk sitt eget da det nye sykehuset sto ferdig. I 1914 etablerte NKS Norges første helsestasjon for spedbarn her i Oslo. I 1916 kom kreftsaken på handlingsplanen og etter hvert kom friluftskoler for helsesvake barn, kurs i førstehjelp, bad, helsehus, sykehjem, fødestuer, skoletannpleie, lege,- og jordmortjenester. Sanitetskvinnene tok initiativ til hjemmesykepleie, hjemmehjelp og husmorferier og de var pionerer innen eldreomsorgen. Foreningen opprettet institusjoner for folk som led av revmatisme, multippel sklerose, cerebral parese og psykiatriske lidelser, våre første hjem for demente og de tok initiativ til masseundersøkelser av befolkningen. Ove Bjarnar, som har skrevet Sanitetsforeningens historie, kaller dem veivisere til velferdssamfunnet og skriver at de har vært forvalterne av landets omsorgskunnskap. Alt under parolene Moderlighet Verneplikt for verdier For Fedrelandet-Mor Norge. Sanitetsforeningen i dag

5 I dag er Sanitetsforeningen en landsdekkende organisasjon av lokalforeninger med sterk forankring i nærmiljøet. Foreningen består av 891 lokale sanitetsforeninger med 674 underavdelinger. Foreningen har medlemmer som driver sitt arbeid på frivillig grunnlag og ønsker å delta aktivt i samfunnsdebatten men vil være partipolitisk nøytral. Norske Kvinners Sanitetsforenings motto: I de små ting frihet I de store ting enighet I alle ting kjærlighet Foreningen har aktivitet innen følgende områder: Kvinnehelse Barn og unge Eldre Beredskap Forskning og utvikling Sykdomsbekjempelse (revmatisme, kreft og psykiske lidelser) Nødhjelpsarbeid i utlandet Osteoporose Foreningen arrangerer jentekonferanser der de satser på å bevisstgjøre jenter i forhold til sine rettigheter. II Fag- og arbeiderbevegelsens rolle I løpet av de 110 årene Sanitetskvinnene har vært i aktivitet, har det skjedd enormt mye i det norske helsevesen. Sanitetskvinnenes politiske makt ble aldri senere tilnærmet det de hadde i sine glansår rundt unionsoppløsningen. Og nå er privatisering og konkurranse på omsorgsmarkedet i ferde med å erstatte deres arv med kynisk markedstenkning. Sanitetskvinnenes verdier utfordres. Sanitetskvinnene var ikke helt alene om å være pådrivere på det sosiale området. Vi har sett at partiet Venstre, sosialliberalismens fanebærere, var de som ledet an en aktiv reformperiode i vår historie. Ved siden av ny arbeidslovgivning ble det innført obligatoriske yrkes- og arbeidsplassbaserte forsikringsordninger etter tysk modell. Fag- og arbeiderbevegelsen hadde organisert seg og borgerskapet fryktet for motstand og opprør, noe som ble dempet gjennom innføring av offentlige verne- og velferdstiltak. Denne første reformperioden kulminerte med kampen for 8-timersdagen som ble kronet med seier etter første verdenskrig. Lite annet skjedde på det sosiale området i mellomkrigsperioden fram til 1935, da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakta og startet byggingen av det vi kjenner som den norske velferdsstaten. Klassekompromisset Spesielt i tida etter andre verdenskrig og mot begynnelsen av 80-åra skjedde en sterk utbygging av velferdsordningene. Den økonomiske veksten i samfunnet var sterk og stabil og ga rom for velstandsøkning for alle, noe som var en forutsetning for at fagbevegelsen sluttet opp om samfunnsutviklingen. Gjennom en rekke lover, avtaler og reformer ble den jevne kvinne og mann sikret en rekke rettigheter og det sosiale sikkerhetsnettet ble spunnet forholdsvis tett. I heftet Velferd til salgs fra For Velferdsstaten skriver Asbjørn Wahl at velferdsstatens utvikling har hvilt på tre hovedpilarer: den borgerlige sosialstatstenkningen, fag- og arbeiderbevegelsens kamp og eksistensen av et konkurrerende system gjennom Sovjet-systemet. Velferdspolitikken er med andre ord

6 direkte knyttet til maktforholdene i samfunnet i siste instans bestemt av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Hva skjer da med velferdsstaten under den omfattende maktforskyvningen som for tida foregår i kjølvannet av kapitalens globale offensiv? Dersom EUs tjenestedirektiv blir vedtatt slik det er lagt fram, uten at faglige rettigheter, et fungerende lov- og avtaleverk og opparbeidede standarder i arbeidslivet blir vernet, kan østutvidelsen i EU føre til et kvalitativt skifte i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i Europa. Sosial/turisme - sosial dumping Faren for sosial dumping er kanskje den største trusselen mot våre velferdsordninger. De vil bli angrepet fra flere vinkler. EU-reglene fastslår at EØS-borgere som jobber i Norge, har rett til samme sosial ytelser som norske borgere. De har ikke slike rettigheter mens de søker arbeid, bare etter at de har fått arbeid som overstiger 90 dager. Dette vil kunne føre til det som blir kalt sosial turisme. Sosial turisme betyr at en arbeidstaker søker seg jobb i Norge for å utnytte de sosiale velferdsordningene som opparbeides. Regjeringa har uttrykt uro over de påkjenningene som de sosiale ordningene kan utsettes for hvis det blir veldig stor arbeidsinnvandring. Fagbevegelsen er redd for at arbeidsgivere kan få arbeidssøkere fra Øst-Europa til å godta lave lønninger fordi de sosiale ordningene som kommer i tillegg, betyr så mye i hjemlandet. De sosiale velferdsordningene utsettes altså for et press i forhold til at mange vil opparbeide seg rettigheter uten å ha bidratt særlig i forkant. Dersom østeuropeere på lave lønninger fører til at norske arbeidstakere blir skjøvet ut av arbeidsmarkedet, vil det også øke kostnadene i form av arbeidsledighetstrygd osv. for arbeidsledige nordmenn. Vi husker fra heismontørstreiken at NHO ønsker sosial dumping velkommen. NHOs standpunkt er at det er sunt for norsk næringsliv om tariffbestemte lønninger kan presses nedover. De vil ikke ha tiltak mot sosial dumping som kan brukes som vern for dagens tarifflønn. NHO mener det er greit at velferdsordningene våre blir tilpasset fri flyt av arbeidskraft, dvs. at vi blir mer lik resten av EU. EUs fire friheter NHO er ikke alene. Dette er helt i tråd med den overordna politikken som føres i EU. Prinsippene om fri flyt av kapital og varer anses i dag i praksis å være så godt som fullført innenfor unionen. På tjenestesida har man også kommet langt, med unntak av vesentlige tjenester i offentlig sektor som det går sakte med å få privatisert. Når det gjelder fri flyt av arbeidskraft, mener mange markedsliberalister at det går for sakte. Det vil si, da har de ikke tatt det illegale arbeidsmarkedet i betraktning. Store lønnsforskjeller innbyr til kriminalitet omkring arbeidsinnvandringen til Norge fra fattige land. Alt nå er organisert arbeidsinnvandring tett knytta til ulike former for kriminell virksomhet. Både byggebransjen, servicenæringa og verkstedsindustrien har store innslag av ulovlige forhold som svart arbeid og ulovlig arbeidskraft. Det er meningen at tjenestedirektivet skal regulere disse forholdene. I moderne språkbruk betyr det deregulere, det vil si at det som i dag er ulovlig, blir lovlig. Tjenestedirektivet For å sikre større mobilitet og mer konkurranse i tråd med prinsippet om fri etableringsrett, vil direktivforslaget forby en rekke demokratisk fattede vedtak som regulerer næringsvirksomheten på nasjonalt nivå i det indre markedet. Det er for eksempel tvilsomt om rekommunaliseringen av offentlige tjenester som Trondheim kommune nå gjennomfører, vil være tillatt under tjenestedirektivet. Det fremstilles som om fri flyt skal gi positive samfunnsmessige konsekvenser. Når resultatene uteblir forklares med at liberaliseringen ikke har gått langt nok, ikke vært omfattende nok, at fagforeningene er for sterke og at vi har for mye velferdsstat! Fagbevegelsen har presset minstelønningene så høyt opp at millioner har blitt presset ut av arbeidsmarkedet, mens generøse trygdeordninger gjør at folk finner det mer attraktivt å gå ledige framfor å ta lavt betalte jobber! Dette hevder markedsliberalistene til tross

7 for at FN gang på gang har påvist at det er markedsliberalismen som fører til økt fattigdom, mer arbeidsledighet og større sosial utrygghet i verden. Forbildet til EU er den amerikanske modellen % av den amerikanske arbeidsstokken flytter på seg i løpet av et år, og folk er i større grad villige til å ta de jobbene som fins. At nær en femtedel av alle som arbeider et fullt årsverk i USA har ei lønn som er under den offisielle fattigdomsgrensa og at de dårligst betalte må ha flere jobber for å klare seg, er ikke noe problem for markedsliberalistene. For dem er tariffavtaler og en sterk fagbevegelse mer plagsomt å forholde seg til enn ren nød. De tar heller ikke høyde for at den store mobiliteten i USA til dels kan forklares med at det er færre språklige, kulturelle og sosiale barrierer mellom statene enn det er mellom landene i Europa. En tysk utredningsgruppe om utvikling og miljø la i fjor fram en rapport som slo fast at tjenestedirektivet utgjorde det mest radikale og mest omfattende angrepet på velferdsstatene i EU til dags dato. Etter dette har motstanden mot direktivet økt enormt både på politisk og faglig nivå. Sveriges statsminister har uttalt at det er helt uaktuelt for Sverige å vedta direktivforslaget slik det ligger. Frankrikes konservative regjering gikk i februar i år ut og krevde en omfattende omarbeiding av innholdet i direktivet. Også Tyskland signaliserer motstand. Men vår statsminister er uforbeholden i sitt syn på at direktivet er svaret på våre utfordringer! Uansett hvordan direktivet blir seende ut til slutt, så er det klart at dette frontalangrepet på velferdsstatene i EU har svekket EUs bestrebelser for å få vedtatt grunnloven. Et hett tips går på at direktivforslaget blir trukket tilbake for å bli revidert i retning de franske kravene. Som illustrasjon på hva markedsliberalistene ønsker seg, er det et veldig illustrerende dokument. Helseforetakene Hvilke konsekvenser får merkedsliberalismen for helsevesenet? Lov om helseforetak fra juni 2001 innførte et markedsbasert helsevesen i Norge. Resultatene er blitt som vi sa akkurat de samme som andre steder i verden som har prøvd ut modellen. I rapporten Restructuring Health Services fra 2002 som gjennomgår en lang rekke internasjonale erfaringer med markedsløsninger i helsevesenet, konkluderte man slik: I løpet av et tiår har bildet vært preget av akselererende kostnader og mindre likhet i tilgangen på tjenester. Forut for omleggingen til foretak var det en stor diskusjon om sykehusene skulle kunne være aksjeselskaper på bakgrunn av at Oslo kommune søkte departementet om å få gjøre om Ullevål og Aker til kommunale aksjeselskaper. Departementet grep inn og Tore Tønne la fram forslaget om å omgjøre samtlige 90 offentlige sykehusene om til statlige foretak. Dette var en strategi for å stimulere og etablere markedstenkninga i helsesektoren. Dette til tross for at sykehusene i hovedsak henter sin økonomi fra staten. Nå er situasjonen den at private sykehus er i ferd med å overta det lønnsomme pasientmarkedet, mens de offentlige sykehusene konkurrerer seg imellom i tillegg til at de må ta alle tunge pasienter. Kronikerne, de psykiatriske pasientene og mange kreftpasienter lider, mens de friskeste og de med de lettest kurerbare lidelsene går foran. I tillegg leker noen helseforetak med tanken om å slippe pasienter med helseforsikring fram, jfr. Direktøren på Ringerike sykehus som foreslo at de som kunne betale selv skulle få ligge på den nye avdelingen med enkeltrom Skottland Det er mulig å føre en annen politikk, selv innen EU. Etter at Labour vant valget i 1997, desentraliserte de ansvar for en del politikkområder til de lokale parlamenter i Skottland, Wales og Nord-Irland. Blant annet ble helsesektoren desentralisert i denne devolution-prosessen. Skottland har brukt denne selvråderetten til å snu utviklingen bort fra den markedstilpasningen som Blair valgte for England. Helsevesenet er igjen flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Slagordet som brukes er Samarbeid

8 ikke konkurranse. Skottland begrunner sitt veivalg med følgende: - Størrelsen på befolkningen og den spredte bosettingsstrukturen (vel 5 mill. innbyggere) - Befolkningen i Skottland har aldri omfavnet markedsliberalismen på samme måte som andre deler av Stor-Britannia - Symbolverdien av å gå sin egen vei i forhold til England Health Act fra 1999 medførte en gradvis avvikling av helseforetakene. Fra 2001 la man opp til å samle alle helsetjenester i et område under et felles regionalt styre og landet ble delt opp i 15 helseregioner. Sykehusene var fortsatt selvstendige rettssubjekter, men målet var mest mulig samarbeid og helhetstenkning i alle deler av systemet. I 2002 ble det vedtatt en ny lov, Community Care and Health, som åpnet for at de lokale helsestyrene, sykehusene og primærhelsetjenesten i deres område skulle samordne ledelsen, utarbeide felles planer og operere med felles budsjetter for et helhetlig tjenestetilbud for innbyggerne i deres område. I 2003 kom regjeringen med en plan kalt Partnership for care. I den lå total avvikling av foretakene innen april 2004 og overføring av eierskap og ansvar for både sykehusene og primærhelsetjenesten til de 15 regionale helsestyrene. Styrene skal være eiere av sykehusene og arbeidsgiver for alle ansatte i helsesektoren i sitt distrikt. I Skottland avskaffet man bestiller-utfører-modellen allerede i Også forsøk med pengene-følgerpasienten ble avsluttet da. Innsatsstyrt finansiering er ikke tatt i bruk. Fagbevegelsen i Skottland er godt fornøyd med utviklingen. Tidligere var det pålegg om at alle ikke-kliniske tjenester måtte ut på anbud. Høsten 2004 var det bare fem kontrakter igjen i hele den skotske sykehussektoren med private leverandører av tjenester som renhold, vakthold, transport og lignende. Fagforbundet Unison oppsummerer at vi har vunnet slaget om konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet i Skottland. New Zealand New Zealand var blant de første som gjennomførte en helsereform etter det mønster vi har i Norge. Fra å være en trygg velferdsstat som tok vare på sine innbyggere, ble New Zealand i løpet av få år omgjort til en minimalstat der markedet overtok den politiske styringen på mange områder som før var det offentliges ansvar. Også her var det ei arbeiderpartiregjering som la til rette for privatisering av sykehusene ved å innføre foretaksmodellen. Det borgerlige styret som fikk makta i 1991, solgte unna alt som kunne selges: Kullminer, elverk, skogbruket, postvesenet, jernbanene, jernbanesporene og telenettet. Markedet fikk mer og mer innflytelse på bekostning av demokratiske avgjørelser. Det ble innført brukerbetaling på utdanning, sosiale tjenester og mange andre typer velferdstjenester. Omsorgstjenesten for eldre ble privatisert. De borgerlige gikk også løs på fagbevegelsen. I et land med 4 mill innbyggere, mistet fagbevegelsen medlemmer under høyrebølgen. Tariffavtalene ble splittet opp og arbeidsavtalen ble ved lovvedtak overordna tariffavtalen. Dermed var det opp til den enkelte arbeidstaker å forhandle fram ordninger som lønn, overtid og mange mistet pensjons- og ferierettigheter. Fagbevegelsens makt var regulert bort. Etter at Labour vant valget i 2000 er man i ferd med å legge om kursen. Regjeringa har blant annet inngått en avtale med fagbevegelsen som kalles Partnership for Quality. Men det vil ta lang tid å få kvaliteten både på tjenestene og arbeidsforholdene opp på det nivået landet hadde før de startet demonteringen tidlig på 90-tallet. Fortsatt konkurrerer en del private sykehus og eldresentre om pasientene som har råd til det lille ekstra. Lønningene til helsepersonalet hadde blitt vesentlig dårligere under konkurransesituasjonen, og nylig fikk sykepleierne i offentlig sektor et tariffoppgjør som ga dem nærmere 30 % lønnsøkning. De private helseinstitusjonene driver fortsatt med luselønninger og nå søker folk seg tilbake til de offentlige institusjonene igjen. Det er mulig å snu!

9 GATS Det er altså ikke bare er EU som stimulerer til en markedsretta politikk overfor offentlig sektor. Gatsavtalen i WTO er på en måte tjenestedirektivet på globalt plan. Som medlem er Norge forpliktet til å være med i forhandlingsrundene der stadig flere områder skal åpnes opp for handel. Helse og utdanning er de absolutt største tjenesteområdene og private konsern står klar til å invadere dette markedet. Ifølge WTO representerer de totale helsekostnadene i OECD-landene mrd dollar pr. år, altså et enormt markedspotensial for aggressive selskaper. Anslaget er veldig forsiktig og det forventes en kraftig økning i takt med økende alder i befolkningen. Dersom de store multinasjonale selskapene skulle lykkes med lobbyvirksomheten og få åpnet alle offentlige anbud inn i Gats-avtalen, kan vi si farvel til offentlig sektor og velferdsstaten slik vi kjenner den i Vest-Europa. At politikerne gjennom privatisering frasier seg makt, betyr ikke at statene blir maktesløse som et resultat av kapitalens internasjonale offensiv. Mer enn noen gang før er kapitalen avhengig av staten for å oppnå maksimal profitt i det globale marked. Det er statene som gjennom forhandlingene presser fram ytterligere liberalisering og privatisering. Statens rolle blir i stadig sterkere grad å være redskaper for kapitalens interesser. Staten tvinges til å bli instrumenter for å sikre nasjonens konkurranseevne. Det handler ikke lenger om å utnytte nasjonale fordeler i produksjon av varer og tjenester. Nå er det landenes totale økonomiske og sosiale forhold som i økende grad konkurrerer med hverandre. Markedsliberalistene er altså i ferd med å skape et internasjonalt regime der de påstår at vi i økende grad må avstå fra så vel lønnsøkning som velferdsgoder for å styrke konkurranseevnen. Når dette skjer i alle land, fører det til en nedadgående spiral som er vanskelig å stoppe. Skattekonkurransen er det felt dette slår sterkest ut. Kapitalen har en tendens til å bevege seg dit hvor de totale betingelsene er gunstigst. Og gunstigst er 0 skatt og avgifter. Det betyr at bortfallet av inntektene for staten kompenseres ved at det legges økt skatt på andre aktiviteter for eksempel gjennom egenandeler, eller at velferdstilbudene reduseres eller faller bort. Vi får nye begreper, som skreddersøm og målretting av tiltak, dvs. tilbud til verdig trengende som vi kvittet oss med da velferdsstaten ble innført og behovsprøving på de fleste tjenestene forsvant. Prinsipper står for fall. Tegningene er nå så klare at det ikke er mulig å bortforklare. Derfor blir høstens stortingsvalg en viktig målestokk på hvor sterk motstanden mot denne omfordelingspolitikken fra offentlig til privat, står. GAPS! Det fins håp. Internasjonal fagbevegelse har startet en global kampanje kalt GAPS, eller The General Agreement on Public Services. Kampanjen tar for seg følgende områder: - gjenreis økonomien i helsevesenet - arbeidstakerrettigheter og anstendige lønns- og arbeidsforhold - migrasjon av utdannet personale - outsourcing og utplassering av arbeidsoppgaver - privatisering, PPP (OPS) - helseforsikringspolitikk - kvalitative tjenester innen HIV/Aids og andre alvorlige sykdommer - kvinner som helsearbeidere og brukere av helsetjenester - tjenester som kan møte eldrebølgen - hvordan GATS virker på tjenestesektoren - forbundenes styrke og kapasitet - medbestemmelse fra fagforeningenes side - helse og sikkerhet på arbeidsplassen

10 Kampanjen retter seg ikke bare mot land i Sør, men også rike land i Nord. Kampanjen skal produsere gode ideer og strategier som alternativer til GATS og tjenestedirektivet. Det krever aktivitet og innsats fra mange kanter. Det må selges inn blant regjeringer som til nå har fått presentert frihandelen som løsningen på alle problemer. Skottland inspirerer mange. New Zealand avskrekker tilsvarende. Det er mulig å gå en annen vei. Selvstendighet og frihet er en nødvendig premiss. Norge kan best finne de gode løsningene utenfor unionen, nå som for 100 år siden!