VEGETASJON OG BEITE PÅ ØYER I BJARKØY OG HARSTAD

Transkript

1 Oppdragsrapport fra Skog og landskap 17/07 VEGETASJON OG BEITE PÅ ØYER I BJARKØY OG HARSTAD Rapport fra vegetasjonskartlegging Per K. Bjørklund Finn-Arne Haugen Yngve Rekdal Her skal det inn et bildet som passer til dokumentet. Størrelse på bildet må være 20 cm bredt og 15,4 cm høyt, og har oppløsning fra 220 til 300 ppi. Velg her i word- Sett inn - Bilde Fra fil og finn bildet. Eventuelt bearbeid bildet i word så det dekker akkurat dette gule feltet. Det skal ikke være noen ramme på bildet Nummer på dokumentet setter Karin Westereng eller Sissel Tollefsen inn.

2 Oppdragsrapport fra Skog og landskap 17/2007 VEGETASJON OG BEITE PÅ ØYER I BJARKØY OG HARSTAD Rapport fra vegetasjonskartlegging Per K. Bjørklund Finn-Arne Haugen Yngve Rekdal ISBN Omslagsfoto: Villsau beiter på kulturmark og strandeng på Helløya Fotograf: Per K. Bjørklund Norsk institutt for skog og landskap, Pb 115, NO-1431 Ås, Norway

3 Forord På oppdrag fra Harstad kommune har Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap) vegetasjonskartlagt 16 større og mindre øyer i Bjarkøy og Harstad kommuner. Målsettinga med dette oppdraget var å utføre ei vurdering av beiteressurser for sau. Denne rapporten gir en omtale av natur, vegetasjon og beiteforhold sammen med et overslag over beitekapasitet for sau. Vegetasjonskartlegginga er utført etter Skog og landskap sin instruks for kartlegging i M 1: Feltarbeid ble utført i juni og juli 2006 av Per K. Bjørklund og Finn- Arne Haugen. Ut fra dette er det utarbeidet vegetasjonskart og avleda beitekart for sau. Kartkonstruksjon er utført av Finn-Arne Haugen, kartframstilling av Michael Angeloff og Finn-Arne Haugen. Yngve Rekdal har gjort beregninger av beitekapasitet for beiteområdet. Foto er tatt av Per K. Bjørklund (PKB) og Finn-Arne Haugen (FAH). Andselv, april 2007 Per K. Bjørklund Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 ii

4 SAMMENDRAG Vegetasjonskartet gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som det naturlige plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring, og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, artsmangfold m.m.). Norsk institutt for Skog og landskap har kartlagt 16 større og mindre øyer (37,8 km²) i Bjarkøy og Harstad kommuner. Målsettinga med dette oppdraget var å utføre ei vurdering av beiteressurser for sau. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for kartlegging i målestokk 1: Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Kartleggingsområdet har et typisk fjord-/kystklima med kjølige, nedbørrike somrer og relativt milde, snørike vintre. Berggrunnen på øyene har store variasjoner. Næringsfattige bergarter dominerer på det meste av Bjarkøya og øyene nordafor, samt Kjøttakalven og størstedelen av Kjøtta. Nautøya, Gårdsøya og store deler av Krøttøya består av gabbro, en mer næringsrik bergart. Næringsrike bergarter med amfibolitt, glimmerskifer og kalkspatmarmor dominerer Åkerøya og Sandsøya. Lausmassedekket på øyene varierer mye. Karakteristisk og dominerende for området er likevel et tynt eller manglende dekke. De djupeste lausmassene består av strandog havavsatt materiale, og de fleste stedene er dette oppdyrka og bebygde areal. Vegetasjonen viser stor variasjon på øyene. Samla er kystlynghei dominerende vegetasjonstype og dekker 23,4 % av arealet. Engbjørkeskog og blåbærbjørkeskog har henholdsvis 15,4 og 13,8 % dekning. Lav og- lyngrik bjørkeskog utgjør 6,9 %. 7,9 % av arealet er kartlagt som dyrka mark og 5,9 % som beitevoll. Andre typer har mindre enn 5 % dekning. Mange av øyene nord for Bjarkøya er skoglause og sterkt dominert av kystlynghei og stedvis av rismyr. På djupe lausavsetninger er det frodig plantevekst. Beite og tidligere slått har utvikla slike areal til grasrike beitevoller. På Krøttøya er disse areala sterkt gjengrodd og klassifisert som høgstaudeeng. Store deler av Bjarkøya er dekket av kystlynghei. Her er blåbærbjørkeskog den dominerende av skogtypene, men det finnes også forekomster av den frodigere engbjørkeskogen. Sandsøya, Åkerøya og Kjøtta er frodige øyer med engbjørkeskog som dominerende vegetasjonstype. På Kjøtta og Sandsøya er typen gjennomgående grasrik og godt utnytta som beita. På de fleste øyene er det betydelige areal av kulturmark i form av beitevoller eller dyrka mark. Mye av dette arealet er tilgjengelig for beitebruk og betyr derfor mye for beitekvalitet og - kapasitet. Utmarksbeitet varierer mye i kvalitet etter vegetasjonens frodighet. Kjøtta, Åkerøya, Krøttøya og Gårdsøya har høgt innslag av frodige vegetasjonstyper, og verdien av utmarksbeitet er satt til svært godt beite. Bjarkøya og Kjøttakalven er svakere og er gitt verdien godt beite. De øyene som er mest dominert av kystlynghei har en mindre beiteverdi og er satt som mindre godt beite. På bakgrunn av tilgjengelige beiteressurser fra utmark og kulturmark er det for hver øy satt et tilrådd tall for sau. Dette gjelder bare sau på sommerbeite. Vinterbeite er ikke forsøkt vurdert. Talla er gitt for Norsk kvit sau (NKF) og gjelder totalt antall dyr som slippes. Det er også angitt tall for villsau ved å plusse på 40 % på tallet for NKF. Noen av øyene er gjengrodd og Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 iii

5 forutsetter ei viss kultivering av beitet før det gitte dyretallet kan realiseres. På øyer som Nautøya, Gårdsøya, Sandsøya og Kjøtta er vegetasjonen godt kultivert. Tilrådd dyretall er grove overslag og forutsetter jamn utnytting av beiteareala. Dyretallet tilpasses best ved over tid å følge bruken av området, utviklinga i vegetasjonen og vektene på dyra. Tilgang på beite på øyene kan økes. På kulturmark er mye areal i dårlig hevd. Her kan tilgjengelighet og kvalitet forbedres med enkle tiltak, for eksempel beitepussing for å knuse sølvbunketuver og begynnende kratt. Tynning vil kunne gi store effekter i de frodigste engbjørkeskogene, og særlig i tette ungskogbestand. SUMMARY Sixteen islands of different sizes in Bjarkøy and Harstad municipalities, a total area of 37,8 km 2, have been mapped according to the Skog og landskap methodology for vegetation mapping (scale 1: ). A vegetation map has been produced, from which a thematic map have been derived. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area. Further information with emphasis on grazing conditions for sheep are given, with estimate of grazing quality and capacity. Nøkkelord: Vegetasjonskartlegging Utmarksbeite Key word: Vegetation mapping Outfield grazing Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 iv

6 INNHOLD 1. INNLEDNING VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL Vegetasjonskartets formål Hva er et vegetasjonskart? Produksjon av vegetasjonskart Bruk av vegetasjonskart OMTALE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET Oversikt Klima Berggrunn Lausmasser ARBEIDSMETODE Feltarbeid og kartframstilling Farge og symbolbruk Feilkilder VEGETASJON OG BEITE I KARTLEGGINGSOMRÅDET Kartleggingssystem og arealfordeling Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper Vegetasjon og beite på øyene BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET Beiteverdi Beiteareal Beitekapasitet Avbeitingsgrad Beiteareal og beitekapasitet for hver øy Oppsummering LITTERATUR Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 v

7 1. INNLEDNING Oppmerksomheten omkring bruk av norsk utmark har økt sterkt de siste åra. Endringer i landbrukspolitikken har ført til ei sterkere satsing på ny næringsmessig utnytting av utmarksressursene. Vi ser òg en økende interesse for- og etterspørsel etter økonomiske goder basert på utmarka. Mer reine kommersielle interesser melder seg på arenaen; det dukker opp nye bruksformer og det kommer inn personer med andre holdninger, kulturell bakgrunn og med andre målsettinger for sin økonomiske virksomhet enn det vi finner i de mer tradisjonelle utmarksnæringene. Samtidig er miljøvernforvaltninga er i ferd med å gjennomføre ei rekke tiltak med målsetting å sikre det biologiske mangfoldet i utmarka, bl.a. gjennom ulike verneplaner. De utviklings- og endringsprosessene som nå er i gang i utmarka skaper behov for kunnskap som skal danne grunnlag for riktige beslutninger når næringsvirksomhet skal etableres eller forvaltningstiltak settes ut i livet. Det vil bli viktig både for tradisjonelle og nye brukere å synliggjøre arealinteressene sine og planlegge arealbruken sin. Flerbruk er et viktig stikkord for all arealplanlegging i utmark. God kjennskap til naturgrunnlaget er et vilkår for miljøretta planlegging og forvaltning. De naturgitte arealegenskapene bør danne utgangspunkt for all arealdisponering. På den måten vil areala kunne disponeres til formål som gir størst utbytte, samtidig som det er mulig å forutse konsekvenser av ulike inngrep. Som grunnlag for slik planlegging trenger planleggeren videst mulig kunnskap om økologiske forhold og egenskaper for ulik ressursutnytting. Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi har kommet et økologisk kartverk. Kartet gir informasjon som generelt øker kunnskapen og forståelsen for hvilke naturressurser som finnes og hva som skal forvaltes. Kartet gir et felles informasjonssystem for mange ulike brukere og danner en felles, partsnøytral plattform som eventuelle motstridende interesser kan diskuteres over. Vegetasjonskartet er det eneste systematiske redskapet vi har for vurdering av ressursgrunnlaget for husdyrbeiting i utmark. Informasjonen i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap. Målsettinga med denne rapporten er å gi en nærmere omtale av hva vegetasjonskartlegging er og hvilken informasjon som ligger i kartet. Utgangspunktet for dette er vegetasjonskartet over øyene i Bjarkøy og Harstad. I rapporten gir kapittel 3 en beskrivelse av kartleggingsområdet, og kapittel 4 beskriver metode for arbeidet som er utført. Vegetasjonstypene som er funnet i området er nærmere beskrevet i kapittel 5, sammen med en områdevis beskrivelse av vegetasjonsforeling og beiteforhold. Vurdering av beite for sau har vært det viktigste formålet med den utførte vegetasjonskartlegginga. I kapittel 6 er beite for sau behandla spesielt, og det er gitt ei vurdering av beitekvalitet og beitekapasitet for kartleggingsområdet. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 1

8 2. VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL 2.1 Mål Vegetasjonskartlegging skal skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget. Kartlegginga skal skape grunnlag for å forstå sammenhenger i naturen og ta vare på og utnytte biologiske ressurser, kulturverdier og naturen som kilde til opplevelse og rekreasjon. 2.2 Hva er et vegetasjonskart? Ville planter lever i konkurranse med hverandre om vann, næring og lys. De som er best tilpassa miljøet på vokseplassen vil vinne. I områder som har fått utvikle seg gjennom lengre tid er det derfor langt fra tilfeldig hvilke planter som vokser hvor. Voksemiljøet til plantene er sammensatt av en rekke naturgitte og menneskeskapte forhold. De viktigste av disse såkalte økologiske faktorene er vist i figur 1. Planter som har noenlunde samme krav til miljøet vil vokse på samme sted. De danner det vi kaller et plantesamfunn eller en vegetasjonstype. En vegetasjonstype er altså en karakteristisk samling av arter som finnes på steder med like vekstvilkår. Figur 1. Viktige faktorer som avgjør voksemiljøet til plantene. Mange arter vil opptre innafor flere vegetasjonstyper. Disse har et bredt økologisk leveområde, men mengdeforholdet kan variere fra dominerende art i en type til spredt forekomst i en annen type. Andre arter kan ha snevre toleransegrenser for en eller flere miljøaktorer. Disse kaller vi karakterarter fordi de forteller oss noe helt bestemt om forholdene på voksestedet og om plantesamfunnet de vokser i. Når vi kartlegger utbredelsen av vegetasjonstyper, bruker vi dominerende arter og karakterarter som kjennetegn. Plantesosiologi er en gren innafor botanikken hvor det er definert hvilke artskombinasjoner vi kan kalle plantesamfunn og hvilke økologiske forhold disse indikerer. Ut fra denne forskningen er det utvikla et system for praktisk vegetasjonskartlegging. To system som er noenlunde landsdekkende er vanligst å bruke i dag: Ett for detaljert kartlegging i M 1: (Fremstad 1997), og ett for oversiktskartlegging i M 1: (Rekdal og Larsson 2005). Enheter fra det detaljerte systemet kan slås sammen til oversiktssystemet. Det detaljerte systemet er bygd opp på tre nivå kalt grupper, typer og utforminger. Det er 24 grupper som står for hovedtyper av vegetasjon. Systemet inneholder 137 typer som vanligvis tilsvarer en plantesosiologisk enhet på noe forskjellig nivå.. De fleste typene er igjen delt opp i utforminger som tilsvarer plantesosiologiske enheter på lågere nivå. Regionale utforminger eller spesielle lokale økologisk vikarierende samfunn blir vanligvis regna som typer. Kartleggingssystemet for oversiktskartlegging er tilpassa et mindre intensivt feltarbeid. Identifikasjon av typene bygger mer på utseende (fysiognomisk utforming) av vegetasjonen slik den blir prega av dominerende arter eller artsgrupper. Systemet deler vegetasjonstypene i 10 grupper. Under disse er det definert 45 vegetasjonstyper og 9 andre arealtyper. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 2

9 I begge systemene blir det brukt en rekke tilleggssymbol for viktig informasjon som ikke ligger i typedefinisjonen. Eksempler er dekning av lav, vier, bart fjell, grasrik utforming m.m. Samlet gir dette et detaljert bilde av vegetasjonsdekket der det jevnt over vil være ca. 600 unike figursignaturer i et kart. Et vegetasjonskart er et bilde på mosaikken av vegetasjonstyper som utgjør plantedekket i et område. Ved å utnytte informasjonen som plantene gir oss om vekstforholdene blir dette likevel langt mer enn en botanisk oversikt. Forskning og erfaring har gjort at vi kan trekke ut en rekke opplysninger om miljøforhold innafor hver vegetasjonstype. På samme måte kan ulike egenskaper med hensyn til ressursutnytting og arealbruk knyttes til typene. Grovt skissert kan vi dele informasjonen fra vegetasjonskartet i 3 grupper: 1. Botanisk informasjon 2. Økologisk informasjon 3. Egenskaper med hensyn til ressursutnytting og annen naturbruk. 2.3 Produksjon av vegetasjonskart Feltarbeid: Mye av innsatsen bak et vegetasjonskart ligger i feltarbeidet. Kartlegginga foregår som en kombinasjon av synfaring i felt og tolking av flyfoto ut fra fargenyanser og strukturer i bildet. I tillegg legges økologisk kunnskap til grunn. Kartleggeren ser på bildene gjennom et stereoskop og får da landskapet fram tredimensjonalt. Ute i terrenget blir vegetasjonen klassifisert i typer, og på flybildet blir det tegnet grenser mellom de ulike vegetasjonstypene. Oversiktskartlegging vil i langt større grad enn detaljert kartlegging være basert på tolking og kikkertbruk. Ved oversiktskartlegging vil hver inventør prestere rundt 3 km²/dagsverk i skog og 5 km² i fjellet. Ved detaljert kartlegging 0,5-1 km²/dagsverk. Minste figurareal er vanligvis 1-2 dekar i M 1: I oversiktskartlegging er minsteareal 20 dekar, men en kan gå ned til 10 dekar på viktige areal. Feltregistreringer på flyfoto Vegetasjonsgrenser og -signatur Kartframstilling: Framstilling av kart skjer ved bruk av digital kartteknikk. Vegetasjonsgrenser og -signaturer blir digitalisert fra ortofoto eller flyfoto. Et dataprogram korrigerer for feil som vil oppstå på flybildene pga forskjellige fotograferingsvinkler og flyhøyder. De kartriktige digitale dataene blir deretter behandla i GIS-programvare (Geografisk InformasjonsSystem). Her finnes moduler for lagring, bearbeiding og presentasjon av data. Avleda produkt: Behandling av vegetasjonsdata i GIS gir muligheter til å lage ei rekke avleda produkt både av grafisk og numerisk art. Mer om dette under avsnitt 2.4. Kartkonstruksjon Digitalisering av feltdata Transformasjon av grenser fra bilde- til kartkoordinater Digital kartbearbeiding Kontroll, retting, analyse Digital kartbase Papirkart Vegetasjonskart Brukertilpassa kart Egenskapsdatabase Andre databaser Arealstatistikk Figur 2. Produksjon av vegetasjonsdata ved Skog og landskap. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 3

10 2.4 Bruk av vegetasjonskart Temakart: Informasjonen som ligger i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap. Behandling av data i et geografisk informasjonssystem gir muligheter til å sortere de ulike egenskapene som kan knyttes til vegetasjonstypene. Dette kan presenteres tilpassa den enkelte brukers behov, framstilt som temakart eller arealstatistikker. Figur 3 viser kobling av ett sett egenskapsdata for vegetasjonstypene (beitekvalitet for sau) med geografiske data (vegetasjonsgrenser og signaturer) til et avleda beitekart for sau. Figur 4 viser en oversikt over tema som kan avledes fra vegetasjonskartet. Presisjonen i informasjonen vil selvsagt være forskjellig etter om det er kartlagt etter system for oversikts- eller detaljkartlegging. Botanisk informasjon: De ulike planteartene vil vokse innafor en eller flere definerte vegetasjonstyper. Ut fra vegetasjonskartet kan det derfor avledes informasjon om forekomst av enkeltarter eller artsgrupper. Eksempler på avleda tema kan være kart over treslagfordeling, artsmangfold, eller ei forenkling av vegetasjonskartet til hovedtrekk ved vegetasjonen. Figur 3. Avleding av temakart fra vegetasjonskart Økologisk informasjon: Med kunnskap om forekomst av arter i de ulike vegetasjonstypene og deres krav til voksemiljø, kan vi avlede en rekke tema omkring vekstforholdene. Dette gjelder f.eks. nærings- og fuktighetsforhold i jordsmonnet, grad av kulturpåvirkning, eller Figur 4. Avleda informasjon fra vegetasjonskart hvor varig og tykt snødekket er i fjellet. Ulik klimatisk informasjon kan også tolkes ut. Egenskaper for ressursutnytting og annen arealbruk: Ut fra botanisk og økologisk informasjon, samt kunnskap om ulike bruksområder, kan vi avlede flere tema om naturgrunnlagets egenskaper for ressursutnytting og anna arealbruk. Eksempler på dette er Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 4

11 kart over planteproduksjon, bær- og soppforekomster, vegetasjonens slitestyrke, markas bæreevne for ferdsel, beiteverdier for husdyr, rein, viltarter, m.m. Brukertilpassa kart: Ut fra informasjon som vegetasjonskartet gir, kan vi trekke ut opplysninger den enkelte brukeren er interessert i, og sammenstille disse til spesielle brukertilpassa produkt. Dette kan gjelde til bruk i planlegging og forvaltning, eller som dokumentasjon av næringer eller andre brukergrupper sine interesser i utmarka. Koplet sammen med informasjon fra andre databaser, åpner dette for svært mange muligheter. Brukerinteresser i utmark som kan hente informasjon fra vegetasjonskart: A. Planlegging og forvaltning Gode kart over naturgrunnlaget gir bedre beslutningsgrunnlag og større effektivitet i planlegging og forvaltning. Kart gir innsyn og muligheter til brei medvirkning i planprosessen. Vegetasjonskartet kan brukes til å vurdere arealenes egnethet til ulike formål, dokumentere en rekke arealbruksinteresser og avdekke brukskonflikter. Plantene er primærprodusenter og legger grunnlag for "maten" og det fysiske miljøet for andre arter. Registrering av plantelivet gir derfor nøkkelen til informasjon om biologisk mangfold. B. Næringsutvikling Vegetasjonskartet gir skogbruksnæringa et redskap for planlegging av flersidig skogbruk og skogskjøtsel tilpassa voksestedet. Vegetasjonskartlegging er det eneste systematiske redskapet vi har for vurdering av beitekvalitet i utmark. Kartet kan brukes til dokumentasjon av beiteinteresser, vurdering av beitekapasitet og planlegging av beitebruk. Reindrifta vil kunne nytte vegetasjonsdata til ei bedre tilpassing av drifta til naturgrunnlaget. Basisressursen for grønt reiseliv er landskap. Vegetasjonen er en viktig del av landskapet. Et vegetasjonskart kan bidra til dokumentasjon av reiselivets arealinteresser, brukes i planlegging av naturbaserte aktiviteter og til markedsføring av natur som reiselivsprodukt. C. Forskning og undervisning Vegetasjonskartet viser sammenhenger, årsaksforhold og mangfold i naturen, og kan brukes i naturfagundervisning og informasjonsvirksomhet. Kartet er godt egna som referansegrunnlag for ulik naturfaglig forskning. Det er også et historisk dokument som kan vise utvikling over tid. D. Friluftsliv Turgåere vil kunne nytte kartet til å gjøre turen mer opplevelsesrik, finne bærforekomster, sopp og andre nyttevekster. Med kunnskap om ulike dyrearters miljøkrav kan kartet gi veiledning om hvor disse helst forekommer. E. Forsvaret Vegetasjonskartet gir informasjon som kan brukes i taktisk- og konflikt-/skadeforebyggende planlegging. Dette kan være framkommelighet, markas bæreevne, muligheter til å finne skjul, sårbare naturtyper m.m. Kartbrukeren må alltid være klar over at et vegetasjonskart vil være en sterkt forenkla og skjematisk framstilling av naturen. Dette har sammenheng med flere forhold: På kartet er grensene mellom vegetasjonstypene satt med en strek, i naturen er det ofte gradvise overgangar. Vegetasjonen kan ofte danne innfløkte mosaikkmønster som det er umulig å kartfeste. Kartleggeren må derfor forenkle. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 5

12 3. OMTALE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET 3.1 Oversikt Det kartlagte området omfatter disse øyene: Meløyvær med Nautøya og Gårdsøya, Krøttøya, Flatøya, Helløya, Bornøya, Bjarkøya og Jurøya, videre Lyngøyan med Ystøya, Sandøya, Gårdsøya og Bondøya. De sørligste er Sandsøya, Åkerøya, Kjøttakalven og Kjøtta. De tre sistnevnte tilhører Harstad kommune, de øvrige tilhører Bjarkøy. Meløyvær, Bjarkøya og øyene mellom ligger i Vågsfjordbassenget mellom Vågsfjorden og Andfjorden. De er omgitt av de store øyene Andøya i vest, Senja i nord og Grytøya i sør. Sandsøya, Åkerøya og Kjøtta ligger aust for Grytøya i nordvestre del av Vågsfjorden. Øyene inngår i to definerte landskapsregioner. Sandsøya, Åkerøya og Kjøtta faller inn i den store regionen Fjordbygdene i Nordland og Troms. Bjarkøya og resten av øyene i Bjarkøy kommune tilhører regionen Kystbygdene i Troms. Oversiktskart og nærmere beskrivelse av øyene er gitt under avsnitt 5.4. Bjarkøya og øyene nordafor hører til landskapsregionen Kystbygdene i Troms. Øylandskap med Meløyvær sett fra Kollen på Krøttøya. (PKB) 3.2 Klima De nærmeste temperaturmålingene er fra målestasjonene Bjarkøy og Sandsøy. Bjarkøy er en såkalt syntetisk stasjon uten observasjoner, men normalene beregnes. Sandsøy har normaler bare for tidsrommet i drift, Normaler for Andøy og Harstad kan nyttes som ei sammenliknende tilnærming for de ytterste og innerste av de kartlagte øyene. Bjarkøy har en årsmiddeltemperatur på 3,7 C og Sandsøy 3,8 C. Januar og februar har lågest månedsmiddel med 2,4-2,5 C for de to stasjonene. Juli har det høgeste månedsmidlet med 11,8 C på Bjarkøy og 12,0 C på Sandsøy. Øyenes beliggenhet innafor gradienten kyst-innland Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 6

13 vil gi forskjeller i temperatur. I forhold til Bjarkøya vil Meløyvær med de ytterste øyene ha noe lågere temperatur i sommermånedene og noe høgere om vinteren. Øyene sør for Sandsøya vil sannsynligvis ha temperatur som nærmer seg Harstad. I tillegg vil det være en del forskjeller mellom eksponerte og beskyttede deler samt der høgdeforskjellene er betydelige. Det er vanlig å regne med at temperaturen synker med 0,6 C for hver hundre meter vertikal stigning. Tabell 1. Månedsnomal for temperatur for normalperiode ( Stasjon jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Bjarkøy -2,4-2,4-1,3 1,4 5,7 9,3 11,8 11,5 7,9 4,2 0,7-1,5 3,7 Sandsøy -2,5-2,4-1,3 1,5 5,8 9,6 12,0 11,7 7,9 4,2 0,6-1,6 3,8 Harstad -2,8-2,6-1,2 1,8 6,2 9,9 12,3 11,9 8,1 4,3 0,5-1,9 3,9 Andøy -2,1-2,2-1,4 1,1 5,2 8,5 11,0 11,0 7,8 4,2 0,9-1,2 3,6 Nedbørsnormalen for Bjarkøy viser årsmiddel på 925 mm og Sandsøy 905 mm. Forskjellen som ikke er stor, er naturlig etter øyene si plassering på gradienten mellom kyst og innland. I sammenliknende tall for Andøya og Harstad får en bedre fram denne forskjellen. De ytterste og de innerste av de kartlagte øyene vil ha normaler som nærmer seg disse stasjonene, hhv. Andøy og Harstad. Nedbørsnormalene for månedene mai til september viser at alle stasjonene har ei jamn stigning i nedbør gjennom vekstsesongen, et forhold som er gunstig i beitesammenheng. Tabell 2. Månedsnomal for nedbør for normalperiode ( Stasjon jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Bjarkøy Sandsøy Harstad Andøy Berggrunn Berggrunnskart fra Norges geologiske undersøkelser ( viser at Bjarkøya og øyene nord for er dominert av grunnfjellsbergarter, overveiende hard granitt. Sør på Bjarkøya finnes granodioritt, en annen hard djupbergart, innfelt i granitten. Nautøya, Gårdsøya og store deler av Krøttøya består av gabbro, en mer næringsrik bergart. Gabbro inngår også i et felt mellom Skavlia og Falkeberget på Bjarkøya. Omdanningsbergarter amfibolitt danner et stort felt som strekker seg innover mellom Sundsvollen og Breidvika. I dette feltet drives et stort steinbrudd som produserer grus og fyllmasser. En rest av grunnfjellet finnes nord på Sandsøya, men ellers avviker Sandsøya og øyene sørafor med en annen type berggrunn. Her er det omdanna sedimentære bergarter av kambrosilurisk alder. De opptrer som skråstilte lagrekker, og ligger mot overflata som breie belter i retning nordaust sørvest. Sør for granittfeltet på Sandsøya kommer lagrekkene glimmerskifer, kalkspatmarmor, kvartsitt og glimmerskifer. Den harde kvartsitten dekker åskammen Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 7

14 over Veten og Slakstadfjellet, der den danner en fattig, lyngdominert vegetasjon. Berggrunnskartet viser at Åkerøya er todelt med et rettvinkla skille mellom glimmerskifer og kalkspatmarmor. Øya har likevel større felt av kalkspatmarmor i sørvest samt et stort grunnlendt område med kvartsitt i nordvest. Kjøttakalven og størstedelen av Kjøtta har berggrunn av kvartsitt. Et belte langs søraustsida av øya består av glimmerskifer. Flere av øyene har forekomster av jernmalm. Det har vært gruvedrift i en periode på Bjarkøya og Gårdsøya. Granitt er en hard og tungforvitrelig djupbergart. I regelen er den svært næringsfattig og lite gunstig for planteproduksjon. Jordsmonn er som regel tynt eller mangler. Sjeldnere har granitten andre kjemiske og fysiske sammensetninger som gir bedre egenskaper for plantevekst. Gabbro er en mørk, basisk djupbergart. Den er oppfatta som middels rik og middels lettforvitrelig, og gir vanligvis god tilgang på plantenæring. Utslag på plantedekket blir først og fremst synlig der det er god vassforsyning. Amfibolitt er en mørk omdanningsbergart med omtrent like egenskaper for jordmonn og plantevekt som gabbro. Glimmerskifer er en lagdelt bergartsgruppe som varierer i hardhet, kjemisk innhold og næringsgrad. Den gir opphav til et næringsrikt jordsmonn. Særlig i hellende terreng med godt jorddekke og gunstige vassforhold er areala produktive og dominert av rike vegetasjonstyper. Der det er mindre jorddekke og vasstransport i grunnen, består vegetasjonen av mer nøysomme eller middels næringskrevende arter. Kalkspatmarmor, en laus, mineralrik bergart med særlig gunstig virkning på planteveksten. På steder med tynt jorddekke utvikles en spesiell låg vegetasjon med innhold av kalkkrevende og tørketålende arter. På lausmasser med vasstransport fra slik kalkrik berggrunn, skapes det derimot svært produktiv mark. Kvartsitt er en næringsfattig og oftest hard bergart som gir lite plantenæring. Her dannes en vegetasjonen som er dominert av nøysomme arter. 3.5 Lausmasser Lausmassedekket på øyene varierer mye. Karakteristisk og dominerende for området er likevel et tynt eller manglende dekke. De djupeste lausmassene består av strand- og havavsatt materiale, og de fleste stedene er dette oppdyrka og bebygde arealer. Kart fra Norges geologiske undersøkelser ( viser ulike lausmasseklasser. Bart fjell, stedvis tynt lausmassedekke preger særlig de nordligste øyene til og med Helløya og de høgeste delene av Bjarkøya. Dette er i hovedsak sammenfallende med områder dominert av granitt. I mindre grad inngår skifer- og kalkberg, som på Åkerøya og Sandsøya. På de sørlige øyene dreier det seg om eksponerte høgdedrag samt bergsoner langs sjøen. Klassen tynt humus- og torvdekke er også mest utbredt i granittområder fra Sandsøya og nordover. Det samme gjelder myr og torvmark, som forekommer hyppigst på Flatøya, Bjarkøya og Helløya. Også Sandøya har store, sammenhengende myrer, og der deler er blitt oppdyrka. Forvitringsmateriale finnes på store parti av Sandøya og i et strøk innafor Øvergården på Bjarkøya. Morene (istransportert materiale) forekommer bare sporadisk på øyene, og mest i tynne dekker. Slike avsetninger ligger i lia mellom Nergården og Sandvika på Bjarkøya. På Sandsøya finnes et strøk over Einaråsen mot Hallevika, og på Åkerøya et dekke over toppen av Hamran. En randmorene, avsatt langs iskanten, dekker den høgeste delen av eidet mellom Nordsand og Hallevika på Sandsøya. En mer uventa avsetningstype finner en vest for Kalkåsen på Bjarkøya. Det er en rest av breelvavsetning. I ytterkanten av denne er det anlagt et grustak. Hav- og strandavsetninger finnes spredt på øyene. På Åkerøya og Kjøtta får disse avsetningstypene stor utstrekning, men dette er tynne lag som er avsatt over hellende terreng helt opp mot 60 m o.h. Djupe strandavsetninger danner i dette området arealer med gode egenskaper for dyrking. Disse ble tidlig bosatt og oppdyrka. De vesentligste forekomstene er derfor sammenfallende med de gamle bygdene omkring på øyene. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 8

15 Bergarten granitt dominerer området fra Bjarkøya og nordover. Farge og struktur blir godt synlig i de nakne strandberga (PKB). Djupe strandavsetninger danner arealer med gode egenskaper for dyrking. De større forekomstene er oppdyrka. Fra Flatøya (FAH). Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 9

16 4. ARBEIDSMETODE 4.1 Feltarbeid og kartframstilling Feltarbeidet er gjort i samsvar med metode skissert under pkt Kartlegginga er utført etter NIJOS sitt system for kartlegging i M 1: (Rekdal og Larsson 2005). Under kartlegginga ble det brukt svart-hvite flybilder fra følgende: - Fjellanger Widerøe, oppgave 1852 i M 1: , fotografert i (Lyngøyan) -, oppgave 7909 i M 1: , fotografert i (Åkerøya-Kjøtta) - Norsk luftfoto og fjernmåling, oppgave i M 1: , fotografert i Feltregistreringene er reintegna og digitalisert fra flyfoto ved hjelp av et analytisk stereoinstrument (AP 190). Dette instrumentet har program for transformasjon av data fra bildekoordinater til kartkoordinater. Den endelige vegetasjonsdatabasen er gjort ferdig i GISprogrammet ArcInfo. All analyse og presentasjon av kart er også utført ved hjelp av denne programpakka. Topografisk kartgrunnlag er fra Statens kartverk sin kartserie N Farge og symbolbruk Hovedfargene på kartet er inndelt etter grupper av vegetasjonstyper som representerer viktige utseendemessige (fysiognomiske) trekk i landskapet. Det meste av fjellvegetasjonen har for eksempel nyanser av brunt mot rødt, og skog går i farger fra grønt mot blått, der nyansene viser ulike lauv- og barskoger. Innafor hver hovedgruppe blir typene synliggjort med forskjeller i fargetone, fra lyst til mørkt etter en fattig-rik gradient. Skravur er brukt for å synliggjøre hagemarkskog, sumpskoger, bjønnskjeggmyr og blautmyr. Tilleggssymbol blir nytta for å vise viktige trekk ved vegetasjonen som ikke går fram fra typedefinisjonen. Disse er opplista i pkt Her blir også bruk av mosaikkfigurer omtalt. 4.3 Feilkilder Kartleggingssystemet i M 1: er et kompromiss mellom den informasjonen vi ideelt ønsker å få fram, hvor mye kartlegginga skal koste, og hva som er kartografisk mulig å framstille. Kartet skal best mulig avspeile økologiske forhold samt egenskaper for ulik bruk av naturgrunnlaget. Samtidig må kartlegginga foregå i et tempo som gjør dette økonomisk forsvarlig. Kartografisk setter denne målestokken begrensninger i detaljeringsgraden. Det er begrensa hvor mye av kartleggingsarealet som kan oppsøkes i felt. Vegetasjonstypene blir derfor til en viss grad identifisert ut fra kriterier til utseende, der de er lett kjennelige på flyfoto eller sett gjennom kikkert. Vegetasjonsgrensene observeres ofte som gradvise overganger, og vegetasjonen kan noen steder danne innfløkte mosaikkmønster som er umulig å gjengi på kart. Det kan ikke settes enkle svar til alle problem vegetasjonskartleggeren støter på, og problema må derfor løses ved subjektivt skjønn. Kartleggerens oppgave blir derfor å skille ut hovedtrekka i vegetasjonsfordelinga og tegne det ned som fornuftige arealfigurer det kan lages kart av. Ei nøye saumfaring av kartlagte grenser uten å se på hovedtrekka i vegetasjonen, vil kunne vise forhold som lett oppfattes som feil. Metoden for kartframstilling er i seg selv komplisert og innebærer gjentatte overføringer av linjer og figursignaturer. For et så innholdsrikt kart vil dette skape risiko for feil, og setter store krav til rutiner i korrekturlesing. Noen utforminger av vegetasjonstypene kan by på problemer i klassifisering. Dette er kommentert under omtale av typene. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 10

17 5. VEGETASJON OG BEITE I KARTLEGGINGSOMRÅDET 5.1 Kartleggingssystem og arealfordeling Nedafor følger en oversikt over kartleggingsenheter og tilleggssymbol i Skog og landskap sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1: (Rekdal og Larsson 2005). Typer eller tilleggssymbol merka med gult er kartlagt på øyene i Bjarkøy og Harstad. VEGETASJONSTYPER SNØLEIE 1a Mosesnøleie 1b Grassnøleie 1c Frostmark, letype HEISAMFUNN I FJELLET 2a Frostmark, rabbetype 2b Tørrgrashei 2c Lavhei 2d Reinrosehei 2e Rishei 2f Alpin røsslynghei 2g Alpin fukthei ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng 3b Høgstaudeeng LAUVSKOG 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 4b Blåbærbjørkeskog 4c Engbjørkeskog 4d Kalkbjørkeskog 4e Oreskog 4f Flommarkkratt 4g Hagemarkskog VARMEKJÆR LAUVSKOG 5a Eikeskog 5b Bøkeskog 5c Edellauvskog FURUSKOG 6a Lav- og Lyngrik furuskog 6b Blåbærfuruskog 6c Engfuruskog 6d Kalkfuruskog GRANSKOG 7a Lav- og lyngrik granskog 7b Blåbærgranskog 7c Enggranskog FUKT- OG SUMPSKOG 8a Fuktskog 8b Myrskog 8c Fattig sumpskog 8d Rik sumpskog MYR 9a Rismyr 9b Bjønnskjeggmyr 9c Grasmyr 9d Blautmyr 9e Starrsump ÅPEN MARK I LÅGLANDET 10a Kystlynghei 10b Røsslynghei 10c Fukthei 10d Knauser og kratt 10e Fukt- og strandenger 10f Sanddyner og grusstrender 10g Elveører og grusvifter JORDBRUKSAREAL 11a Dyrka mark 11b Beitevoll UPRODUKTIVE AREAL 12a Jord og grus 12b Ur og blokkmark 12c Bart fjell 12d Bebygd areal, tett 12e Bebygd areal, åpent 12f Anna nytta impediment 12g Varig is og snø Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 11

18 TILLEGGSSYMBOL Grus, sand og jord Treslag : Areal med 50-75% grus, sand og jord Gran Stein og blokker + Furu Areal med 50-75% stein og blokk L Lerk o) Lauvskog, i hovedsak bjørk Grunnlendt mark, bart fjell o Gråor I skog: Grunnlendt areal der jorddekket er mindre enn 30cm eller det finnes opp til 50% bart fjell. z Svartor Areal med 50-75% bart fjell Ө Osp Spredt vegetasjon Э Selje ~ Uproduktive areal (12a, b, c) med 10-25% vegetasjonsdekke $ Vier i tresjiktet Lav ø Bøk v Areal med % lavdekning q Eik x Areal med mer enn 50 % lavdekning Annen edellauvskog Vier o)) Busksjikt Areal med 25-50% dekning av vier Høgdeklasser i skog s Areal med mer enn 50% dekning av vier I Hogstflater eller ungskog opp til 2,5 m høgd Einer II Ungskog fra 2-5m til 6-7m j Areal med mer enn 50 % dekning av einer Tetthet i skog Bregner ] 25-50% kronedekning p Areal med mer enn 75 % dekning av bregner Hevdtilstand på jordbruksareal Finnskjegg Dyrka mark, beite eller hagemarkskog under attgroing n Areal med mer enn 75 % dekning av finnskjegg Grøfta areal g k Grasrik vegetasjon T Areal som er tett grøfta Vegetasjonstyper med grasrike utforminger, over 50 % grasdekning Kalkkrevende vegetasjon Kalkkrevende utforming av grasmyr, lågurteng, tørrgrashei, rishei, frostmark og mosesnøleie. Mosaikksignatur blir brukt der to vegetasjonstyper opptrer i mosaikk. Dominerende vegetasjonstype blir satt først, og type nr.2 blir ført på dersom denne utgjør mer enn 25% av arealet innafor figuren. Dersom hovedtype og type nr.2 har samme tallkode, blir tallet sløyfa i signaturen bak skråstreken. Eks.: 6a/9c = Lav- og lyngrik furuskog i mosaikk med grasmyr 9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 12

19 AREALFORDELING Tabell 3. Arealfordeling av ulike vegetasjons- og arealtyper for alle de kartlagte øyene Vegetasjonstype Dekar % 2c Lavhei ,4 2d Reinrosehei 107 0,3 2e Rishei 69 0,2 3a Lågurteng 81 0,2 3b Høgstaudeeng 441 1,2 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog ,9 4b Blåbærbjørkeskog ,8 4c Engbjørkeskog ,4 4d Kalkbjørkeskog 98 0,3 4g Hagemarkskog 43 0,1 6a Lav- og lyngrik furuskog 114 0,3 6b Blåbærfuruskog 214 0,6 6c Engfuruskog 8 0,02 7a Lav- og lyngrik granskog 390 1,0 7b Blåbærgranskog ,1 7c Enggranskog 908 2,4 8b Myrskog 8 0,02 8c Fattig sumpskog 112 0,3 8d Rik sumpskog 423 1,1 9a Rismyr ,9 9c Grasmyr 675 1,8 9d Blautmyr 43 0,1 9e Starrsump 6 0,02 10a Kystlynghei ,4 10c Fukthei 270 0,7 10d Knauser og kratt 63 0,2 10e Fukt- og strandenger 105 0,3 11a Dyrka mark ,9 11b Beitevoll ,8 12a Grus, sand og jord 9 0,02 12c Bart fjell 287 0,7 12e Bebygd areal, åpent 753 2,0 12f Anna nytta areal 187 0,5 Sum landareal Vatn ,9 0,1 Totalt areal Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 13

20 5.2 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper Nedafor følger en omtale av vegetasjonstyper registrert under vegetasjonskartlegging av øyer i Bjarkøy og Harstad. Vegetasjonstypene er gitt beiteverdi etter en tredelt skala som er nærmere omtalt i kapittel 6. % a Kystlynghei 4c Engbjørkeskog 4b Blåbærbjørkeskog 11a Dyrka mark 4aLav- og lyngrik bjørkeskog 11b Beitevoll 9a Rismyr 2c Lavhei 7b Blåbærgranskog 7c Enggranskog 12e Bebygd areal 9c Grasmyr 3b Høgstaudeeng 8d Rik sumpskog 7a Lav- og lyngrik granskog Fig 5. Vegetasjons- og arealtyper som dekker mer enn 1 % av landarealet på øyene. HEISAMFUNN I FJELLET 2c Lavhei Økologi: Lavheia finner vi på rabber og andre opplendte steder der snødekket er tynt eller kan mangle om vinteren. Jordsmonnet er tynt og næringsfattig. Lavheia hører først og fremst til lågfjellet, men opptrer også i låglandet langs kysten, der den er knyttet til grunnlendte koller med harde bergarter. Arter: Planter som skal kunne leve på slike utsatte vokseplasser må kunne tåle vindslit, tørke og frost. Dette vil i hovedsak være krypende busker og lyngarter, samt lav og moser. Urter og gras er det lite av. Viktige arter er fjellkrekling, greplyng, blokkebær, tyttebær, rypebær og rabbesiv. Krypende dvergbjørk vil også forekomme, men er mindre vanlig på øyene. Lavarter som gulskinn, grå reinlav, lyse reinlavarter og islandslav forekommer vanlig. Heigråmose er ofte dominerende i kystnære områder. De kartlagte forekomstene domineres av lyse reinlavarter sammen med heigråmose. Lavheia på øyene er floristisk nærstående alpine utforminger, og mange av lokalitetene har stor lavdekning. Forekomst: Lavheia har størst forekomst på Bjarkøya, der typen dekker store areal på de høgeste heiene. Langs Slakstadfjellet på Sandsøya får også typen stor utstrekning. I tillegg er det kartlagt lavheier på Åkerøya og Kjøtta, og noen små lokaliteter på Helløya. Lavhei opptrer ofte i mosaikk med kystlynghei. Typen utgjør 4,4 % av kartlagt areal på øyene. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 14

21 Beiteverdi: I lavheia finner vi svært lite av beiteplanter, og typen utgjør mindre godt beite. I et beiteområde kan rabber med lavhei likevel ha betydning som trivselsland da sauene liker å streife og gjerne bruker rabbene til kvileplass. Lavhei med % lavdekning forekommer på flere av øyene, bl.a. Helløya (PKB). 2d Reinrosehei Økologi: Reinroseheia danner rabbesamfunn på kalkrik grunn. I fjellet er den i likhet med lavheia lokalisert til vindutsatte rabber med ustabilt snødekke, men kan også omfatte tettere Reinrosehei på marmorberg nær sjøen ved Neset på Åkerøya (PKB.) Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 15

22 vegeterte utforminger som krever bedre snødekke. Langs kysten i Nord-Norge finnes ei låglandsutforming. Denne er sterkt knytta til kalkbergarter og opptrer på berg med tynn forvitringsjord. Forekomstene er oftest sjønære med lokalisering ut mot strandberga. Vegetasjonsdekket er ofte brutt opp av nakent kalkberg eller erosjonsflekker med grus. Arter: Typen er som regel svært artsrik. De fleste av lavheia sine arter kan være tilstede, og i tillegg et større eller mindre innslag av kalkkrevende urter, starr og gras. Karakteristiske arter i de lokale utformingene er reinrose, flekkmure, rødsildre, bergveronika, fjellbakkestjerne, hårstarr o.fl. Typisk er et innslag av strandbergflora, bl.a. gjeldkarve, stemorsblom, kvitmaure og bitterbergknapp. Busksjikt av krypende einer forekommer på de kartlagte øyene. Forekomst: Reinrosehei er bare kartlagt på Åkerøya, der den opptrer i breie soner nær stranda. Størst utstrekning har den langs austsida mellom Neset og Storvika. Ei kortere strekning går langs sørenden av øya. Reinrosehei dekker 107 daa og utgjør 4,6 % av arealet på Åkerøya. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter i de kartlagte lokalitetene er lite, og typen blir satt til mindre godt beite. Flekkvise forekomster av beiteplanter finnes, og 10 % av arealet blir vurdert som godt beite. Disse lokalitetene med åpne arealer nær sjøen vil kunne ha betydning som luftige oppholdsområder i varme perioder om sommeren. 2e Rishei Økologi: Risheia finner vi i lågfjellet eller på åpne areal i fjellskogen. Rishei kan også forekomme i lyngheiområder ved kysten, og er da utvikla etter lang tids kulturpåvirkning, der særlig husdyrbeiting har vært en viktig faktor. Vokseplassen krever bedre snødekke enn lavheia, men heller ikke mer langvarig enn at snøen er smelta i juni. Næringstilgangen kan variere fra moderat til dårlig, mens vasstilgangen er moderat. Arter: Risheia opptrer i flere utforminger der dominansforholdet mellom artene varierer. Dominerende arter er blåbær, smyle, fjellkrekling og dvergbjørk. Andre vanlige arter er Rishei finnes bare registrert på Kjøttakalven (FAH). Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 16

23 skogstjerne, gullris og skrubbær. I botnsjiktet finner vi oftest et dekke av husmoser. Beitepåvirka areal av rishei får større innhold av grasartene smyle, engkvein og gulaks. På de kartlagte lokalitetene er risheia dominert av blåbær, men har også et stort innhold av blokkebær og smyle. I tillegg forekommer spredte innslag av mer næringskrevende urter som engsoleie, rød jonsokblom og matsyre, trolig pga. gjødsling etter lang tids beiting. Forekomst: Rishei er kartlagt bare på to lokaliteter på Kjøttakalven. Dette er trolig tidligere avskoga areal som er holdt åpen gjennom beiting. Typen utgjør 13 % av arealet på øya. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter kan variere noe mellom lokalitetene. Risheia på Kjøttakalven innholder smyle og andre beiteplanter, og holder en kvalitet som godt beite for sau. ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng Økologi: I fjellet opptrer lågurteng i snøleiemark på steder med godt snødekke og god næringstilgang. Lågurtenger som kartlegges i låglandet er ei samlegruppe for rike plantesamfunn på tørr og moderat tørr mark. De opptrer i kyststrøk, ofte på opplendte lokaliteter med tynt jorddekke over løse, næringsrike bergarter, men også på rike strandavsetninger. Vegetasjonen viser en tilhørighet både til lågurtutforminga av engbjørkeskog og til kalkbjørkeskog. Fravær av tresjikt har i første rekke sammenheng med kulturpåvirkning, men andre faktorer som sterk vindvirkning og tørkesvak mark virker inn. Lågurtengene utgjør verdifulle beitelokaliteter og bærer ofte preg av langvarig beiting. Arter: Vegetasjonen er artsrik og dominert av gras, urter og starr, og med et mer eller mindre utvikla mosedekke i botnen. I låglandet forekommer lyngrike utforminger. Forskjeller i kulturpåvirkning og næringstilgang gjør at artssammensetning kan variere mye mellom Kalkrik lågurteng kan forekomme i smale bremmer på skjellsandavsetninger nær stranda. Lokalitet med reinrose, nord på Helløya (PKB). Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 17

24 lokalitetene. Smyle, gulaks og starrarter kan forekomme med høg dekning. Karakteristiske arter i de kartlagte låglandslokalitetene er rødsvingel, hestehavre, fjellfrøstjerne, kvitmaure, teiebær, tiriltunge, fjellnøkleblom samt flere kravfulle urter som tilhører fjellfloraen. På tørre lokaliteter opptrer rynkevier og flere lyngarter, særlig rypebær og krekling. Der innholdet av kalkkrevende arter er betydelig, markeres kalkrik utforming med tilleggstegnet k (3ak) Forekomst: Lågurteng er registrert på Gårdsøya (5 daa), Krøttøya (49 daa) og Sandsøya (27 daa). Typen utgjør bare 0,2 % av samla kartlagt areal. Beiteverdi: De kartlagte lågurtengene varierer i beiteverdi. Lyngrike utforminger som er kartlagt på Sandsøya vil utgjøre godt beite, mens de grasdominerte, beiteprega lågurtengene på Gårdsøya og Krøttøya er satt til svært godt godt beite. 3b Høgstaudeeng Økologi: Høgstaudeeng opptrer på steder der jorda har rikelig tilgang på oksygenrikt sigevatn, som i lisider, fuktige forsenkninger eller langs elver og bekker. Næringstilgangen er moderat til svært god. Snødekket er stabilt, men kan smelte tidlig ut. Dette er den mest produktive av vegetasjonstypene i fjellet. Høgstaudeeng blir også kartlagt nedafor fjellregionen der en tilsvarende høgstaudedominert vegetasjon uten tresjikt opptrer. Dette kan være skredsoner og flomutsatte eller frostutsatte steder. I skogløse kyststrøk inngår veletablert høgstaudevegetasjon som tilsvarer vegetasjonen i engbjørkeskog. Den skogløse tilstanden er ofte kulturbetinga. Her opptrer typen på liknende steder som lågurteng, men som har bedre jorddekke og vassforsyning. På de kartlagte øyene som ikke har beitedyr er kulturpreget borte, og flere av lokalitetene har en begynnende gjenvekst av lauvkratt. Tilsvarende lokaliteter på øyer som beites er i regelen grasdominerte og blir klassifisert som beitevoll (11b) Høgstaudeeng med vendelrot, hundekjeks, skogstorkenebb og rød jonsokblom. Fra den bratte sørsida av Kollen på Krøttøya (FAH). Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 18

25 Arter: Høgstaudeeng i opprinnelig form er dominert av høge urter, bregner og gras. Skogstorkenebb, vendelrot, kvitbladtistel, enghumleblom, hundekjeks samt mange lågere urter er karakteristisk for de lokale utformingene av typen. Flere grasarter inngår, men får ikke stor dekning. I områder med jevn beitepåvirkning vil det over tid oppstå ei kultivering ved at grasartene får større dekning samtidig som urter og bregner går tilbake. På fuktige lokaliteter finner en ofte et busksjikt av vierarter, men dette kan være uttynna eller mangle på steder som er sterkt beita. Forekomst: Høgstaudeeng er kartlagt på mange av øyene. Krøttøya, Sandsøya og Gårdsøya har de største areala. Mesteparten av dette er sannsynligvis tidligere beitemarker. På Krøttøya ligger de frodigste høgstaudeengene i bratte hellinger under Kollen. På Sandsøya opptrer typen i en oppstykka forekomst på ei lengre strekning langs austsida. Denne er kartlagt som mosaikk i veksling med kystlynghei, der det også inngår parti med lågurteng. Lengst sør på Helløya og sørvest på Bjarkøya finnes noen små lokaliteter med tett busksjikt av einer. Disse ligger i fronten av høge berg, og vil være vanskelig tilgjengelig for beitedyr. Beiteverdi: Høgstaudeengene har høg planteproduksjon og representerer stort biologisk mangfold. Som beite utgjør de viktige areal. Den potensielle verdien tilsvarer svært godt beite. Den aktuelle beiteverdien vurderes etter kulturpåvirkning og innhold av beiteplanter. Mange av de kartlagte lokalitetene har en tilstand som er vurdert til godt svært godt beite. Lokaliteter med tett einerkratt reduseres i beiteverdi og som nyttbart areal. LAUVSKOG 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog Økologi: Dette er den karrigste av bjørkeskogtypene og opptrer på godt drenerte avsetninger eller grunnlendt mark. Snødjupna vil være liten til moderat. Arter: Karakteristisk for typen er ei åpen tresetting med småvokst, ofte flerstamma og kroket bjørk. Innslag av furu vil forekomme i områder der denne vokser. Undervegetasjonen er sterkt dominert av lyngarter, særlig krekling og røsslyng, men også tyttebær og blokkebær. Bare et fåtall arter av gras og urter inngår i typen. Vanligst er skrubbær, men spredt oppslag av smyle, geitsvingel, skogstjerne og stormarimjelle vil forekomme. Det finnes også fuktige utforminger av typen, der fuktkrevende arter som molte, bjønnskjegg o.a. inngår med spredt forekomst. Botnsjiktet er dominert av moser, ofte med et innslag av lav. Forekomst: Lav- og lyngrik bjørkeskog er kartlagt på Helløya, Bjarkøya, Sandsøya, Åkerøya og Kjøtta. Sandsøya har det største arealet med 1014 daa, mens Åkerøya har størst arealandel av typen med over 19 %. Typen finnes i første rekke på koller og rygger i strøk der berggrunnen er dannet av granitt og kvartsitt. På Sandsøya og Åkerøya opptrer den også på glimmerskifer, i veksling med- og i glidende overganger mot tørr lågurtutforming av engbjørkeskog. Lav- og lyngrik bjørkeskog utgjør 6,9 % av de kartlagte øyene. Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og utgjør mindre godt beite. På Bjarkøya, Sandsøya, Åkerøya og Kjøtta er ca. 10 % av arealet vurdert som godt beite. Skog og landskap oppdragsrapport 17/07 19