VEGETASJON OG BEITE PÅ STONGLANDET OG I OMRÅDET SKATVIKFJELLET - SOLLIA Rapport fra vegetasjonskartlegging i Tranøy kommune

Transkript

1 Oppdragsrapport fra Skog og landskap 12/2008 VEGETASJON OG BEITE PÅ STONGLANDET OG I OMRÅDET SKATVIKFJELLET - SOLLIA Rapport fra vegetasjonskartlegging i Tranøy kommune Per K. Bjørklund Finn-Arne Haugen Yngve Rekdal

2 Oppdragsrapport fra Skog og landskap 12/2008 VEGETASJON OG BEITE PÅ STONGLANDET OG I OMRÅDET SKATVIKFJELLET - SOLLIA Rapport fra vegetasjonskartlegging i Tranøy kommune Per K. Bjørklund Finn-Arne Haugen Yngve Rekdal ISBN Omslagsfoto: Sauer på grasrikt skogsbeite nordaust ved Storvatnet. Fotograf: Per K. Bjørklund, Skog og landskap Norsk institutt for skog og landskap, Pb 115, NO-1431 Ås, Norway

3 Forord På oppdrag fra Tranøy kommune har Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap) vegetasjonskartlagt to delområder i Tranøy kommune på Senja. Målsettinga med dette oppdraget var å utføre beitevurderinger. I kartleggingsområdet Skatvikfjellet Sollia gjelder det beiteresurser for sau og storfé, på Stonglandet i tillegg ei vurdering av vinterbeite for rein. Denne rapporten gir en omtale av natur, vegetasjon og beiteforhold sammen med et overslag over beitekapasitet for storfé og sau. Vegetasjonskartlegginga er utført etter Skog og landskap sin instruks for kartlegging i M 1: Feltarbeid ble utført i juni og juli 2007 av Per K. Bjørklund og Finn- Arne Haugen. Ut fra dette er det utarbeidet vegetasjonskart og avleda beitekart for sau og storfé. For Stonglandet er det framstilt kart med tema vinterbeite for rein. Kartkonstruksjon er utført av Finn-Arne Haugen og Odd M. Braaten, kartpresentasjon av Finn-Arne Haugen. Yngve Rekdal har deltatt i beregninger av beitekapasitet for husdyr og skriving av kapittel 6. Foto er tatt av Per K. Bjørklund (PKB) og Finn-Arne Haugen (FAH). Andselv, april 2008 Per K. Bjørklund Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 ii

4 SAMMENDRAG Vegetasjonskartet gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som det naturlige plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring, og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, artsmangfold m.m.). Norsk institutt for Skog og landskap har kartlagt to områder i Tranøy kommune i Troms, Stonglandet (37 km²) og et område i austre del, nevnt som Skatvikfjellet Sollia (69 km²). Målsettinga med dette oppdraget var å utføre ei vurdering av beiteressurser for sau og storfé i begge områda, og ei vurdering av vinterbeite for rein på Stonglandet. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for kartlegging i målestokk 1: Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite og storfébeite. For Stonglandet er det i tillegg framstilt kart med temaet vinterbeite for rein. Kartleggingsområdet har et fjord-/kystklima med kjølige, nedbørrike somre og relativt milde, snørike vintre. Berggrunnen i de kartlagte områda viser store variasjoner. Næringsfattige grunnfjellbergarter dekker hele Stonglandet og en mindre del av Skarvikfjellet Sollia lengst vest. Aust for Skatvika og Tennevatnet består berggrunnen av næringsrike, omdanna sedimentbergarter. Lausmassedekket varierer også mye. Karakteristisk for Stonglandet er et tynt dekke, som stedvis kan mangle helt. De djupeste avsetningene består av strand- og havavsatt materiale, der store deler er oppdyrka og danner produktive engareal. I området Skatvikfjellet Sollia dominerer lausmasseklassen forvitringsmateriale. Jorddekket er gjennomgående tynt, men varierer. Areal med djup forvitringsjord er oppdyrka i Vesterfjell og Sollia. Myr og torvmark utgjør en betydelig areafaktor nord og vest i dette kartleggingsområdet. Vegetasjonstypenes forekomst og fordeling har sterk sammenheng med bergartstype, og det er derfor stor forskjell mellom kartleggingsområda. På Stonglandet dominerer lav- og lyngrik furuskog, og utgjør 35 % av arealet. Deretter kommer blåbærbjørkeskog (14 %), lavhei (8 %) og kystlynghei (8 %). I Skatvikfjellet - Sollia er de dominerende typene engbjørkeskog (26 %), blåbærbjørkeskog (25 %), grasmyr (8 %) og lav- og lyngrik furuskog (8 %). Hvert av områdene er gitt en beiteverdi, karakterisert som mindre godt godt for Stonglandet og svært godt godt for Skatvikfjellet Sollia. Bortsett fra en del gårdsnære områder er beiteutnyttinga av utmark låg. Store områder med nyttbart beite synes ikke å ha vært beita på lang tid. Kultiveringsgraden er derfor gjennomgående låg. Som fjellbeite er det bare Gammelveten som har kvaliteter av betydning. Fjellvegetasjonen er lite utnytta, og nederste delen av snaufjellet er i tilgroing av bjørkekratt. I tillegg til utmark er deler av kulturmarka tatt med som potensielt beiteareal. Det gjeldet alt areal kartlagt som beitevoll samt dyrka mark i dårlig hevd. Sistnevnte arealtype er vurdert å være areal som ikke har vært høsta de seineste åra. Slik kulturmark utgjør en betydelig ressurs som ved kultiveringstiltak kan bli svært produktiv og høgne beitekapasiteten. På bakgrunn av tilgjengelige beiteressurser fra utmark og kulturmark er det for hvert av de to områda satt et tilrådd tall for sau og storfé. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 iii

5 For Stonglandet er et passende dyretall satt til om lag 50 sau eller 11 storfé per km² nyttbart utmarksbeite. For kulturmark er det satt 700 sau eller 140 storfé per km² gjeldende i begge områda. Tilrådd dyretall for Stonglandet blir etter dette sau eller storfé. For Skatvikfjellet Sollia er tilsvarende tall satt til 80 sau eller 15 storfé per km², og tilrådd dyretall på utmark og kulturmark blir sau eller storfé. Talla gjelder totalt antall dyr som slippes. Tilrådd dyretall er grove overslag og forutsetter jamn utnytting av beiteareala. Dyretallet tilpasses best ved over tid å følge bruken av området, utviklinga i vegetasjonen og vektene på dyra. Tilgang på beite og beitekapasiteten kan aukes og kvaliteten forbedres ved at utmarksbeita blir tatt mer i bruk. Tynning vil kunne gi gode effekter i de tetteste og frodigste engbjørkeskogene. Lite snø gjør at det på Stonglandet er betydelig areal som kan være tilgjengelig som vinterbeite for rein. Vurdert etter plantesammensetning, tilgjengelighet og areal, vil lav- og lyngrik furuskog være den viktigste vegetasjonstypen for vinterbeite. Etter lang tids bruk er reinlaven nå avbeita og utgjør ikke noe av betydning i beitetilfanget. Lyngarter synes å være de viktigste planteartene i beiteopptaket. Hvor stor betydning fravær av lav har for områdets aktuelle verdi som vinterbeiteområde er usikkert. Beiteforholda kan variere mye mellom åra, avhengig av snø- og isforhold.. Tilleggsfôring er nødvendig i dagens drift. Kapasitetsberegninger for vinterbeite på grunnlag av vegetasjonskartet synes ikke å være tilrådelig, og blir ikke gjort i denne rapporten. Det er produsert et temakart som framstiller 5 klasser av de best egna vinterbeitetypene, samt arealoversikt for disse. SUMMARY The vegetation types over a total area of 106 km², divided in to two separated areas in Tranøy municipality, have been mapped according to the Skog og landskap methodology for vegetation mapping (scale 1: ). The mapping resulted in vegetation maps over respectively Stonglandet and Skatvikfjellet - Sollia. Based on these maps, further five thematic maps have been made, describing the pastureland qualities for sheep and cattle in both areas, and winter grazing conditions for reindeer at Stonglandet. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the areas. Further information with emphasis on grazing conditions for sheep and cattle are given, with estimate of grazing quality and capacity. The winter grazing capacity for reindeer are not considered, but the conditions are discussed. Nøkkelord: Key word: Andre aktuelle publikasjoner fra prosjektet Vegetasjonskartlegging Ressurskartlegging Utmarksbeite Vegetation mapping Land resources Outfield grazing Vegetasjonskart Stonglandet og Skatvikfjellet Sollia Tre avleda kart: Sauebeite, storfebeite og vinterbeite for rein Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 iv

6 INNHOLD 1. INNLEDNING VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL Vegetasjonskartets formål Hva er et vegetasjonskart? Produksjon av vegetasjonskart Bruk av vegetasjonskart OMTALE AV KARTLEGGINGSOMRÅDA Oversikt Klima Berggrunn Lausmasser ARBEIDSMETODE Feltarbeid og kartframstilling Feilkilder Farge- og symbolbruk VEGETASJON OG BEITE PÅ STONGLANDET OG SKATVIK- FJELLET - SOLLIA Vegetasjonssoner Kartleggingssystem og arealfordeling Omtale av kartlagte vegetasjonstyper Vegetasjon og beite i ulike deler av kartleggingsområda BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET Beiteverdi Beitevaner Beiteareal og beitekvalitet Beitekapasitet Avbeitingsgrad Beitebruk Reinbeite LITTERATUR Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 v

7 Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 vi

8 1. INNLEDNING Oppmerksomheten omkring bruk av norsk utmark har økt sterkt de siste åra. Endringer i landbrukspolitikken har ført til ei sterkere satsing på ny næringsmessig utnytting av utmarksressursene. Vi ser òg en økende interesse for- og etterspørsel etter økonomiske goder basert på utmarka. Mer reine kommersielle interesser melder seg på arenaen; det dukker opp nye bruksformer og det kommer inn personer med andre holdninger, kulturell bakgrunn og med andre målsettinger for sin økonomiske virksomhet enn det vi finner i de mer tradisjonelle utmarksnæringene. Samtidig er miljøvernforvaltninga er i ferd med å gjennomføre ei rekke tiltak med målsetting å sikre det biologiske mangfoldet i utmarka, bl.a. gjennom ulike verneplaner. De utviklings- og endringsprosessene som nå er i gang i utmarka skaper behov for kunnskap som skal danne grunnlag for riktige beslutninger når næringsvirksomhet skal etableres eller forvaltningstiltak settes ut i livet. Det vil bli viktig både for tradisjonelle og nye brukere å synliggjøre arealinteressene sine og planlegge arealbruken sin. Flerbruk er et viktig stikkord for all arealplanlegging i utmark. God kjennskap til naturgrunnlaget er et vilkår for miljøretta planlegging og forvaltning. De naturgitte arealegenskapene bør danne utgangspunkt for all arealdisponering. På den måten vil areala kunne disponeres til formål som gir størst utbytte, samtidig som det er mulig å forutse konsekvenser av ulike inngrep. Som grunnlag for slik planlegging trenger planleggeren videst mulig kunnskap om økologiske forhold og egenskaper for ulik ressursutnytting. Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi har kommet et økologisk kartverk. Kartet gir informasjon som generelt øker kunnskapen og forståelsen for hvilke naturressurser som finnes og hva som skal forvaltes. Kartet gir et felles informasjonssystem for mange ulike brukere og danner en felles, partsnøytral plattform som eventuelle motstridende interesser kan diskuteres over. Vegetasjonskartet er det eneste systematiske redskapet vi har for vurdering av ressursgrunnlaget for husdyrbeiting i utmark. Målsettinga med dette prosjektet er å gi ei vurdering av beite for sau og storfé innafor to avgrensa deler i Tranøy kommune, samt vinterbeite for rein på Stonglandet. Som grunnlag for beitevurderingene er det utført vegetasjonskartlegging etter Skog og landskap sitt system for kartlegging i M 1: (Rekdal og Larsson 2005). Denne rapporten gir en nærmere omtale av vegetasjonskartlegging og den informasjon som ligger i kartet. Utgangspunktet for dette er vegetasjonskartet over de to områda i Tranøy. I rapporten gir kapittel 3 en beskrivelse av kartleggingsområdet, og kapittel 4 beskriver metode for arbeidet som er utført. Vegetasjonstypene som er funnet i området er nærmere beskrevet i kapittel 5, sammen med en områdevis beskrivelse av vegetasjonsforeling og beiteforhold. I kapittel 6 er beiteressursene behandla spesielt, og det er gitt ei vurdering av beitekvalitet samt beitekapasitet for sau og storfé i de to kartleggingsområda. Vinterbeite for rein på Stonglandet er omtalt i samme kapittel. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 1

9 2. VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL 2.1 Vegetasjonskartets formål Vegetasjonskartlegging skal skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget. Kartlegginga skal skape grunnlag for å forstå sammenhenger i naturen og ta vare på og utnytte biologiske ressurser, kulturverdier og naturen som kilde til opplevelse og rekreasjon. 2.2 Hva er et vegetasjonskart? Ville planter lever i konkurranse med hverandre om vatn, næring og lys. De som er best tilpassa miljøet på vokseplassen vil vinne. I områder som har fått utvikle seg gjennom lengre tid er det derfor langt fra tilfeldig hvilke planter som vokser hvor. Voksemiljøet til plantene er sammensatt av en rekke naturgitte og menneskeskapte forhold. De viktigste av disse økologiske faktorene er vist i figur 1. Planter som har noenlunde samme krav til miljøet vil vokse på samme sted. De danner det vi kaller et plantesamfunn eller en vegetasjonstype. En vegetasjonstype er altså en karakteristisk samling av arter som finnes på steder med like vekstvilkår. Figur 1. Viktige faktorer som avgjør voksemiljøet til plantene. Mange arter vil opptre innafor flere vegetasjonstyper. Disse har et bredt økologisk leveområde, men mengdeforholdet kan variere fra dominerende art i en type til spredt forekomst i en annen type. Andre arter kan ha snevre toleransegrenser for en eller flere miljøaktorer. Disse kaller vi karakterarter fordi de forteller oss noe helt bestemt om forholdene på voksestedet og om plantesamfunnet de vokser i. Når vi kartlegger utbredelsen av vegetasjonstyper, bruker vi dominerende arter og karakterarter som kjennetegn. Plantesosiologi er ei grein innafor botanikken hvor det er definert hvilke artskombinasjoner som danner plantesamfunn og hvilke økologiske forhold disse indikerer. Ut fra denne forskninga er det utvikla et system for praktisk vegetasjonskartlegging. To system som er noenlunde landsdekkende er vanligst å bruke i dag: Ett for detaljert kartlegging i M 1: (Fremstad 1997), og ett for oversiktskartlegging i M 1: (Rekdal og Larsson 2005). Enheter fra det detaljerte systemet kan slås sammen til oversiktssystemet. Det detaljerte systemet er bygd opp på tre nivå kalt grupper, typer og utforminger. Det er 24 grupper som står for hovedtyper av vegetasjon. Systemet inneholder 137 typer som vanligvis tilsvarer en plantesosiologisk enhet på noe forskjellig nivå.. De fleste typene er igjen delt opp i utforminger som tilsvarer plantesosiologiske enheter på lågere nivå. Regionale utforminger eller spesielle lokale økologisk vikarierende samfunn blir vanligvis regna som typer. Kartleggingssystemet for oversiktskartlegging er tilpassa et mindre intensivt feltarbeid. Identifikasjon av typene bygger mer på utseende (fysiognomisk utforming) av vegetasjonen Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 2

10 slik den blir prega av dominerende arter eller artsgrupper. Systemet deler vegetasjonstypene i 10 grupper. Under disse er det definert 45 vegetasjonstyper og 9 andre arealtyper. I begge systemene blir det brukt en rekke tilleggssymbol for viktig informasjon som ikke ligger i typedefinisjonen. Eksempler er dekning av lav, vier, bart fjell, grasrik utforming m.m. Samlet gir dette et detaljert bilde av vegetasjonsdekket der det jevnt over vil være ca. 600 unike figursignaturer i et kart. Et vegetasjonskart er et bilde på mosaikken av vegetasjonstyper som utgjør plantedekket i et område. Ved å utnytte informasjonen som plantene gir oss om vekstforholdene blir dette likevel langt mer enn en botanisk oversikt. Forskning og erfaring har gjort at vi kan trekke ut en rekke opplysninger om miljøforhold innafor hver vegetasjonstype. På samme måte kan ulike egenskaper med hensyn til ressursutnytting og arealbruk knyttes til typene. Grovt skissert kan vi dele informasjonen fra vegetasjonskartet i 3 grupper: 1. Botanisk informasjon 2. Økologisk informasjon 3. Egenskaper med hensyn til ressursutnytting og annen naturbruk. 2.3 Produksjon av vegetasjonskart Feltarbeid: Mye av innsatsen bak et vegetasjonskart ligger i feltarbeidet. Kartlegginga foregår som en kombinasjon av synfaring i felt og tolking av flyfoto ut fra fargenyanser og strukturer i bildet. I tillegg legges økologisk kunnskap til grunn. Kartleggeren ser på bildene gjennom et stereoskop og får da landskapet fram tredimensjonalt. Ute i terrenget blir vegetasjonen klassifisert i typer, og på flybildet blir det tegnet grenser mellom de ulike vegetasjonstypene. Oversiktskartlegging vil i langt større grad enn detaljert kartlegging være basert på tolking og kikkertbruk. Ved oversiktskartlegging vil hver inventør prestere rundt 3 km²/dagsverk i skog og 5 km² i fjellet. Ved detaljert kartlegging 0,5-1 km²/dagsverk. Minste figurareal er vanligvis 1-2 dekar i M 1: I oversiktskartlegging er minsteareal 20 dekar, men en kan gå ned til 10 dekar på viktige areal. Kartframstilling: Framstilling av kart skjer ved bruk av digital kartteknikk. Vegetasjonsgrenser og -signaturer blir digitalisert fra ortofoto eller flyfoto. Et dataprogram korrigerer for feil som vil oppstå på flybildene pga forskjellige fotograferingsvinkler og flyhøyder. De kartriktige digitale dataene blir deretter behandla i GIS-programvare (Geografisk InformasjonsSystem). Her finnes moduler for lagring, bearbeiding og presentasjon av data. Figur 2. Produksjon av vegetasjonsdata ved Skog og landskap. Avleda produkt: Behandling av vegetasjonsdata i GIS gir muligheter til å lage ei rekke avleda produkt både av grafisk og numerisk art. Mer om dette under avsnitt 2.4. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 3

11 2.4 Bruk av vegetasjonskart Temakart: Informasjonen som ligger i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap. Behandling av data i et geografisk informasjonssystem gir muligheter til å sortere de ulike egenskapene som kan knyttes til vegetasjonstypene. Dette kan presenteres tilpassa den enkelte brukers behov, framstilt som temakart eller arealstatistikker. Figur 3 viser kobling av ett sett egenskapsdata for vegetasjonstypene (beitekvalitet for sau) med geografiske data (vegetasjonsgrenser og signaturer) til et avleda beitekart for sau. Figur 4 viser en oversikt over tema som kan avledes fra vegetasjonskartet. Presisjonen i informasjonen vil selvsagt være forskjellig etter om det er kartlagt etter system for oversikts- eller detaljkartlegging. Botanisk informasjon: De ulike planteartene vil vokse innafor en eller flere definerte vegetasjonstyper. Ut fra vegetasjonskartet kan det derfor avledes informasjon om forekomst av enkeltarter eller artsgrupper. Eksempler på avleda tema kan være kart over treslagfordeling, artsmangfold, eller ei forenkling av vegetasjonskartet til hovedtrekk ved vegetasjonen. Figur 3. Avleding av temakart fra vegetasjonskart Økologisk informasjon: Med kunnskap om forekomst av arter i de ulike vegetasjonstypene og deres krav til voksemiljø, kan vi avlede en rekke tema omkring vekstforholdene. Dette gjelder f.eks. nærings- og fuktighetsforhold i jordsmonnet, grad av kulturpåvirkning, eller Figur 4. Avleda informasjon fra vegetasjonskart hvor varig og tykt snødekket er i fjellet. Ulik klimatisk informasjon kan også tolkes ut. Egenskaper for ressursutnytting og annen arealbruk: Ut fra botanisk og økologisk informasjon, samt kunnskap om ulike bruksområder, kan vi avlede flere tema om naturgrunnlagets egenskaper for ressursutnytting og anna arealbruk. Eksempler på dette er Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 4

12 kart over planteproduksjon, bær- og soppforekomster, vegetasjonens slitestyrke, markas bæreevne for ferdsel, beiteverdier for husdyr, rein, viltarter, m.m. Brukertilpassa kart: Ut fra informasjon som vegetasjonskartet gir, kan vi trekke ut opplysninger den enkelte brukeren er interessert i, og sammenstille disse til spesielle brukertilpassa produkt. Dette kan gjelde til bruk i planlegging og forvaltning, eller som dokumentasjon av næringer eller andre brukergrupper sine interesser i utmarka. Koplet sammen med informasjon fra andre databaser, åpner dette for svært mange muligheter. Brukerinteresser i utmark som kan hente informasjon fra vegetasjonskart: A. Planlegging og forvaltning Gode kart over naturgrunnlaget gir bedre beslutningsgrunnlag og større effektivitet i planlegging og forvaltning. Kart gir innsyn og muligheter til brei medvirkning i planprosessen. Vegetasjonskartet kan brukes til å vurdere arealenes egnethet til ulike formål, dokumentere en rekke arealbruksinteresser og avdekke brukskonflikter. Plantene er primærprodusenter og legger grunnlag for "maten" og det fysiske miljøet for andre arter. Registrering av plantelivet gir derfor nøkkelen til informasjon om biologisk mangfold. B. Næringsutvikling Vegetasjonskartet gir skogbruksnæringa et redskap for planlegging av flersidig skogbruk og skogskjøtsel tilpassa voksestedet. Vegetasjonskartlegging er det eneste systematiske redskapet vi har for vurdering av beitekvalitet i utmark. Kartet kan brukes til dokumentasjon av beiteinteresser, vurdering av beitekapasitet og planlegging av beitebruk. Reindrifta vil kunne nytte vegetasjonsdata til ei bedre tilpassing av drifta til naturgrunnlaget. Basisressursen for grønt reiseliv er landskap. Vegetasjonen er en viktig del av landskapet. Et vegetasjonskart kan bidra til dokumentasjon av reiselivets arealinteresser, brukes i planlegging av naturbaserte aktiviteter og til markedsføring av natur som reiselivsprodukt. C. Forskning og undervisning Vegetasjonskartet viser sammenhenger, årsaksforhold og mangfold i naturen, og kan brukes i naturfagundervisning og informasjonsvirksomhet. Kartet er godt egna som referansegrunnlag for ulik naturfaglig forskning. Det er også et historisk dokument som kan vise utvikling over tid. D. Friluftsliv Turgåere vil kunne nytte kartet til å gjøre turen mer opplevelsesrik, finne bærforekomster, sopp og andre nyttevekster. Med kunnskap om ulike dyrearters miljøkrav kan kartet gi veiledning om hvor disse helst forekommer. E. Forsvaret Vegetasjonskartet gir informasjon som kan brukes i taktisk- og konflikt-/skadeforebyggende planlegging. Dette kan være framkommelighet, markas bæreevne, muligheter til å finne skjul, sårbare naturtyper m.m. Kartbrukeren må alltid være klar over at et vegetasjonskart vil være en sterkt forenkla og skjematisk framstilling av naturen. Dette har sammenheng med flere forhold: På kartet er grensene mellom vegetasjonstypene satt med en strek, i naturen er det ofte gradvise overgangar. Vegetasjonen kan ofte danne innfløkte mosaikkmønster som det er umulig å kartfeste. Kartleggeren må derfor forenkle. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 5

13 3. OMTALE AV KARTLEGGINGSOMRÅDA 3.1 Oversikt De to kartlagte områda ligger i Tranøy kommune, på sørsida av Senja i Troms. Begge tilhører landskapsregionen Fjordbygdene i Nordland og Troms. Stonglandet er ei markert halvøy omgitt av Vågsfjorden, Eidepollen og Tranøyfjorden. Det låge Stonglandseidet danner ei smal landbru som skiller Stonglandet fra resten av Senja. Det utvalgte området i aust har ikke et dekkende stedsnavn, og blir i rapporten kalt Skatvikfjellet - Sollia. Det strekker seg innover fra Solbergfjorden og Tranøybotn som danner yttergrense i sør og vest. Fra Tranøybotn følger det riksveg og fylkesveg nord til Brygghaugen, videre austover langs kommunal veg til kommunegrensa, som den følger over Gammelveten og aust til Rendalen. I aust danner riksvegen grense, videre fylkesvegen ned til fjorden ved Vangsvika. Fig. 5. Lokaliseringskart for kartleggingsområda i Tranøy (N50, kilde Norge digitalt). 3.2 Klima De nærmeste temperaturmålingene er fra målestasjonene i Vangsvika og på Laukhella vest for Silsand. Begge ligger nær sjøen. Normaler for Grasmyrskogen i Lenvik kan nyttes som sammenlikning for de innerste delene av Tranøy Aust. Likedan vil ytre deler av Stonglandet ha et mer havpåvirka klima, dvs. noe lågere sommertemperatur og høgere vintertemperatur. Her vil det trolig nærme seg normalene som er vist fra målestasjonen på Bjarkøya. Vangsvika har en årsmiddeltemperatur på 3,3 C. Januar og februar har lågest månedsmiddel med 3,9 og 3,8 C. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 6

14 (Til sammenlikning har Grasmyrskogen og Bjarkøy hhv 7,0 og 2,4 C i januar). Juli har det høgeste månedsmidlet med 12,5 C (Grasmyrskogen har 12,5 C og Bjarkøy 11,8 C for juli). Typisk landskap på Stonglandet. Utsikt fra Stangnesfjellet mot Hofsøya og Å (PKB). Kulturlandskapet i Vesterfjell og Sollia er bratt med avrunda terrengformer, og samtidig svært produktivt. Fra Øverslått sett mot Laksfjorden (PKB). Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 7

15 Temperaturen vil naturlig variere mellom ulike deler av kartleggingsområda. Lokalt kan det forekomme store forskjeller innafor korte avstander, bl.a. avhengig av vindvirkning og avstand fra sjø og vassdrag. Temperaturen endrer seg også med høgdelaget. Det er vanlig å regne med at temperaturen synker med 0,6 C for hver hundre meter vertikal stigning. I kalde perioder om vinteren er det kaldest i dalbotner og søkk. Tabell 1. Månedsnomal for temperatur, siste normalperiode ( Stasjon jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Vangsvika -3,9-3,8-2,0 1,2 5,7 10,0 12,5 11,6 7,5 3,5-0,4-2,8 3,3 Laukhella -4,5-4,0-2,5 1,0 5,5 10,0 12,5 11,5 7,5 2,5-2,0-3,5 2,8 Grasmyrskogen -7,0-6,0-2,5 0,5 5,5 10,0 12,5 12,0 7,0 3,0-3,5-6,0 2,1 Bjarkøy -2,4-2,4-1,3 1,4 5,7 9,3 11,8 11,5 7,9 4,2 0,7-1,5 3,7 Nærmeste målestasjoner for nedbør er Vangsvika og Tranøybotn. Vangsvika ligger innafor kartleggingsområdet Skatvikfjellet - Sollia, og Tranøybotn ca 1 mil lenger vest. Stonglandet ligger om lag midt mellom stasjonene Tranøybotn og Bjarkøy. Nedbørsnormalen for Vangsvika viser årsmiddel på 1050 mm og Tranøybotn litt høgere, 1105 mm. Innafor Skatvikfjellet - Sollia vil årsnedbøren ligge omkring disse verdiene. Stonglandet, som ligger mer åpent og fjordeksponert, kan ventes å ha et årsmiddel som i likhet med Bjarkøy er noe lågere. Nedbørsnormalene for månedene mai til september viser at alle stasjonene har ei jamn stigning i nedbør gjennom vekstsesongen. Tabell 2. Månedsnomal for nedbør, siste normalperiode ( Stasjon jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Vangsvika Tranøybotn Bjarkøy Berggrunn Beskrivelsene under er basert på berggrunnskart fra Norges geologiske undersøkelser ( gjengitt i fig. 6 under. Kartet gjengir bare hovedtrekka i forekomstene til bergartene. Stonglandet: Berggrunnskartet viser at Stonglandet består av prekambrisk grunnfjell, overveiende hard granitt. Et belte av kvartsdioritt, en annen grunnfjellbergart, strekker seg fra Breivika i sør, nordaustover til Gjerdneset. Disse harde og næringsfattige bergartene preger landskapet ved et gjennomgående tynt jorddekke og en vegetasjon dominert av lyngarter. Skatvikfjellet Sollia: Grunnfjellsbergarten granitt dekker store deler av Senja og kommer også inn i den vestligste delen av Skatvikfjellet - Sollia. Her stopper den opp mot ei markert nord-sørgående linje mellom Skatvika og Lahaugen. Området aust for denne linja består av ei helt ulik bergartsgruppe. Her er det omdanna sedimentære bergarter av kambrosilurisk alder, dominert av glimmerskifer og kalkspatmarmor. Begge er lause og næringsrike bergarter som skaper gunstige vilkår for planteproduksjon. Typisk for denne delen av området er et jevnt Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 8

16 jorddekke, ofte som forvitringsjord på opplendte lokaliteter. Det gjelder særlig berggrunnen av kalkspatmarmor. Granitt er en hard og tungforvitrelig djup- eller gangbergart. I regelen er den svært næringsfattig og lite gunstig for planteproduksjon. Jordsmonnet er oftest tynt eller mangler. Sjeldnere har granitten andre kjemiske og fysiske sammensetninger som gir bedre egenskaper for plantevekst. Glimmerskifer er en lagdelt bergartsgruppe som varierer i hardhet, kjemisk innhold og næringsgrad. Den gir opphav til et næringsrikt jordsmonn. Særlig i hellende terreng med godt jorddekke og gunstige vassforhold er areala produktive og dominert av rike vegetasjonstyper. Der det er mindre jorddekke og vasstransport i grunnen, består vegetasjonen av mer nøysomme eller middels næringskrevende arter. Kalkspatmarmor, en laus, mineralrik bergart med særlig gunstig virkning på planteveksten. På steder med tynt jorddekke utvikles en spesiell låg vegetasjon med innhold av kalkkrevende og tørketålende arter. Lausmasser fra slik kalkrik berggrunn gir svært produktiv mark der vasstransporten er god. Berggrunnskart Granitt Glimmerskifer Kalkspatmarmor Områdeavgrensing Fig. 6. Utsnitt av berggrunnskart over Tranøy med de to kartleggingsområda markert. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 9

17 3.4 Lausmasser Beskrivelsene under er basert på lausmassekart fra Norges geologiske undersøkelser ( Kartet gjengir bare hovedtrekka i utbredelsen til lausmasseklassene. Stonglandet: Karakteristisk for Stonglandet er et tynt lausmassedekke og hyppig forekomst av bergblotninger over høgdedrag og opplendte plasser i terrenget. Flere steder, og mest omkring Stangnesfjellet og Svartneset, består jorddekket av et sjikt med tynn humus og torvdekke. Morene finnes registrert som spredte lokaliteter mellom Hofsøybotn og Leirpollfjellet. Djupe torvmyrer har de største forekomstene i de austre delene mellom Valvågen og Breivika og i sørvest innafor Stongodden og Storklubben. Hav, fjord- og strandavsetninger opptrer opp til m.o.h. og danner betydelige areal. Størst utstrekning får de over Stonglandshalsen - Hofsøya, Stonglandseidet - Stranda, Valvågen og mellom Stangnes og Lekangsneset. De dyrka areala ligger på slike lausmasser. De djupeste lausmassene består av marine strandavsetninger. Her finner en de største jordbruksareala, som på Stonglandseidet, Valvågen, Lekangen og Stangneset. Skatvikfjellet Sollia: Lausmassekart fra Norges geologiske undersøkelser ( angir to dominerende klasser i dette delområdet. Den største er forvitringsmateriale som dekker store sammenhengende områder fra Vangsvika i sør, og innlemmer nordlige og nordvestlige deler med unntak av åspartiet fra Gammelveten og austover. I tillegg inngår det meste av brattlia mellom Gunnarheimen og Kvitfloget samt dalen innafor Skatvika. Områda med forvitringsjord er omtrent sammenfallende med utbredelsen til kalkspatmarmor. Jorddekket varierer sterkt, men er oftest tynt over åstopper og opplendte steder. Jorddekket er tjukkere langs lisider og bakkehellinger, der det skaper gode vekstbetingelser. Jordbruksgrendene Bryggerhaugen, Vesterfjell og Sollia ligger innafor området med denne typen løsmasser. Typisk for granittområdene er tynt eller manglende jorddekke og en skrinn vegetasjon dominert av lyngarter og heigråmose. Nær Eidekjosen, Stonglandet (PKB). Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 10

18 Store deler av kalkspatområdene har et dekke av forvitringsjord med varierende tykkelse. På opplendte steder opptrer en artsrik lågurtvegetasjon. Fra lia nord for Vesterfjell (PKB). Den andre store utgjøres av typen Bart fjell, som i følge løsmassekartet dekker de høgeste åspartia. Det er Heikampen - Gammelveten, Skatvikfjellet og høgdedraget omkring, det meste av Revsnes- og Mykleneshalvøya, samt et stort område mellom Skatvikfjellet, Vassutvika og Storvatnet. På kartet er denne typen overestimert både i utstrekning og karakter. Det meste av de nevnte områda har et større eller mindre jorddekke. Det gjelder særlig det sistnevnte der størstedelen er skogkledd og har et tykt dekke av forvitringsjord. Moreneavsetninger mangler over det meste av området, men et dekke av tynn morene ligger i åsområdet aust for Gammelveten, og et mindre mellom Heikampen og Torsmoen. Tynne dekker av hav-, fjord- og strandavsetninger har de største forekomstene ved Miklebostad og videre innover langs Tenna til Tennvatnet. Andre forekomster er på Revsneshalvøya og i Skatvika. Jordbruksareala i Vangsvika ligger på tjukke hav- og fjordavsetninger. Marine strandavsetninger har størst forekomst i indre Tranøybotn og i Skatvika, og på ei strekning langs Djupelva nord i kartleggingsområet. Torv og myr har store sammenhengende areal over Brannmyra vest i området. Andre store myrstrekninger er Sætermyran og Flotmyra. Breelvavsetninger er bare registrert i et lite felt over gården Østheim i nordkanten av delområdet. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 11

19 4. ARBEIDSMETODE 4.1 Feltarbeid og kartframstilling Feltarbeidet er gjort i samsvar med metode skissert under avsnitt 2.3. Kartlegginga er utført etter Skog og landskap sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1: (Rekdal og Larsson 2005). Under kartlegginga ble det brukt følgende flyfoto: - Norsk luftfoto og fjernmåling, svart/kvite foto, oppgave i M 1: , fotoår SK Blom AS, fargefoto, oppgave i M 1: , fotoår Førstnevnte flyfotooppgave er brukt for kartlegging på Stonglandseidet, sistnevnte for Skatvikfjellet - Sollia. Topografisk kartgrunnlag er fra Statens kartverk, kartserie N 50. Figur 7. Utsnitt av flyfoto med feltregistreringer fra kartleggingsområdet Skatvikfjellet - Sollia. 4.2 Feilkilder Kartleggingssystemet i målestokk 1: er et kompromiss mellom den informasjonen vi ideelt ønsker å få fram, hvor mye kartlegginga skal koste, og hva som er kartografisk mulig å framstille. Kartet skal best mulig avspeile økologiske forhold samt egenskaper for ulik bruk av naturgrunnlaget. Samtidig må kartlegginga foregå i et tempo som gjør prosjektet økonomisk forsvarlig. Kartografisk setter denne målestokken også begrensninger i detaljeringsgraden. Det er begrensa hvor mye av kartleggingsarealet som kan oppsøkes i felt. Vegetasjonstypene blir derfor til en viss grad identifisert ut fra kriterier til utseende, der de er lett kjennelige på flyfoto eller sett gjennom kikkert. Vegetasjonsgrensene er ofte gradvise overganger, og vegetasjonen kan noen steder danne innfløkte mosaikkmønster som er umulig å gjengi på Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 12

20 kart. Det kan ikke gis regler for alle problem, og kartleggeren må ofte bruke subjektivt skjønn. Kartleggerens oppgave blir å skille ut hovedtrekkene i vegetasjonsfordelinga og tegne det ned som fornuftige arealfigurer det kan lages kart av. Detaljert kontroll av kartlagte grenser uten å se på hovedtrekkene i vegetasjonen vil kunne vise forhold som lett oppfattes som feil. Metoden for kartframstilling er i seg selv komplisert og innebærer gjentatte overføringer av linjer og signaturer. For et så innholdsrikt kart vil dette skape risiko for feil, og setter store krav til rutiner for korrekturlesing. Noen utforminger av vegetasjonstypene kan by på problemer i klassifisering. Dette er kommentert under omtale av typene i avsnitt 5.3. Figur 8. Utsnitt av vegetasjonskartet fra kartleggingsområdet Skatvikfjellet - Sollia. 4.3 Farge- og symbolbruk Vegetasjonskartet kan leses på to nivå etter hvor detaljert informasjon en er ute etter. Fargene i kartet er det enkleste nivået. Hovedfargene på kartet er inndelt etter grupper av vegetasjonstyper som representerer viktige utseendemessige (fysiognomiske) trekk i landskapet. Det meste av fjellvegetasjonen har for eksempel nyanser av brunt mot rødt. Lauvskog går i gulgrønt, granskog i blågrønt og furuskog i brungrønt. Innafor hver hovedgruppe blir typene synliggjort med forskjeller i fargetone, fra lyst til mørkt etter en fattig-rik gradient. Skravur er brukt på sumpskoger og noen myrtyper. Mer detaljert informasjon får en ved å lese signaturane i kartet. Alle figurer er gitt en signatur for vegetasjonstype som består av et tall og en bokstav. I tillegg er det brukt ei rekke tilleggssymbol for å vise viktige trekk i vegetasjonen som ikke går ut fra typedefinisjonen. Disse er nevnt i pkt Her blir også bruk av mosaikkfigurer omtalt. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 13

21 5. VEGETASJON OG BEITE PÅ STONGLANDET OG SKATVIKFJELLET SOLLIA 5.1 Vegetasjonssoner Når vi går innover fra fjord til fjell endrer vokseforholda seg mye. Dette gjelder særlig de klimatiske faktorene. Vegetasjonen endrer seg med voksebetingelsene, og i visse høgdelag skjer ei mer markert endring enn i andre. Dette gir grunnlag for inndeling av vegetasjonen i høgdesoner. Den mest markerte av disse sonegrensene er skoggrensa; grensa mellom skog og snaufjell. For å få en helhetlig oversikt over vegetasjonstyper og vokseforhold i de kartlagte områda, er det nedafor gitt en omtale av de ulike sonene vi møter her. Strandsona: I kyststrøk vil en ofte finne ei skoglaus sone langs sjøkanten. Denne kan være skapt både av klimatiske forhold og av kulturpåvirkning. Vegetasjonen i strandsona vil veksle fra fattige strandberg med karrig, usammenhengende vegetasjonsdekke til frodige strandenger på finkorna strandsediment. I kartleggingsområda ligger mye av strandsona langs bratte strekninger og steder der det er tynt jorddekke. Her blir sona svært smal og stedvis nærmest utviska. Strandavsetningene er ofte grovkorna og består av stein og blokker, slik at vegetasjon mangler eller bare forekommer som små fragment. Særlig i grunnfjellområder er det vanlig med åpne strandberg uten høgere planteliv. Der landskapet flater ut mellom grunnsjøområder og ei landside med lausmasser, er strandsona breiest. Større areal med strandeng er bare registrert på Stonglandet. Strandsona får et stort omfang og omslutter nesten hele Stonglandshalvøya, og i Tranøy Aust utgjør den mer enn halve yttergrensa. Lisona: I områder så langt nord som Troms mangler den tydelige soneringa mellom barskog i låglandet og bjørkeskog mot fjellet. Barskogen, d.v.s. furua sin utbredelse, er i sterkere grad knyttet til forhold ved berggrunn og jordtype enn til temperaturklimaet. Innafor kartleggingsområda er forekomsten av furu sammenfallende med utbredelsen av granitt. Det omfatter hele Stonglandet og en mindre del av Skatvikfjellet - Sollia. Det meste består av marginal kystfuruskog på grunnlendt mark. Jorddekte hellinger har oftest bjørkeskog. Bjørkeskogen okkuperer ellers områder med lagdelt, næringsrik berggrunn, og får derfor så stor utbredelse i Tranøy Aust. Deler av bjørkeskogen er tilplanta med gran. Skoggrensa i området ligger omkring 380 m.o.h., men vil nå noe høgere på gunstige steder. Dette er den lokale, klimatiske skoggrensa, som i første rekke er bestemt av sommertemperaturen. Den egentlige skoggrensa ligger flere steder under den klimatiske. Det gjelder Stangnesfjellet, Leirpollfjellet og deler av Skatvikfjellet. Her vil det være tynt jorddekke og vindvirkning som setter grense for skogutviklinga. I kartlegginga blir skoggrensa satt der trærne ikke lenger kan nå ei høgde på 2,5 m og ei kronedekning på minst 25 % av arealet. Lågfjellet (lågalpin sone): I denne sona endrer vegetasjonen totalt utseende i og med at tresjiktet faller bort. I busk- og feltsjikt opptrer likevel mange av de samme artene som i bjørkeskogen. Øvre grense for sona blir satt der blåbær opphører som samfunnsdannende plante. Det vil si ved øvre grense for forekomst av rishei, som er dominerende vegetasjonstype i de fleste fjellområder. Bare på Gammelveten er risheia den vanligst forekommende vegetasjonstypen. De andre fjellpartia, som har en hardere berggrunn og et tynnere jordsmonn, er dominert av lavhei. Høgstaudeeng er mindre representert i området. Av snøleievegetasjon er det registrert en liten forekomst. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 14

22 Mellom- og høgfjellet (mellom- og høgalpin sone): Fjellet i kartleggingsområda ligger under denne sona, som ellers i distriktet opptrer på m.o.h. I mellomfjellet møter plantene hardere livsvilkår. Artsantallet tynnes ut, og vegetasjonen dannes av frostherdige arter fra rabbe- og snøleiesamfunn, der grensene mellom disse blir mindre synlig etter som vi går oppover i sona. I høgalpin sone opphører all sammenhengende vegetasjon, og plantene opptrer mest i spredte forekomster 5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling Nedafor følger en oversikt over kartleggingsenheter og tilleggssymbol i Skog og landskap sitt system for vegetasjonskartlegging i M 1: (Rekdal og Larsson 2005). Typer eller tilleggssymbol merka med gul bakgrunnsfarge er kartlagt innafor de to delområdene. Vegetasjonstyper og andre arealtyper SNØLEIE 1a Mosesnøleie 1b Grassnøleie 1c Frostmark, letype HEISAMFUNN I FJELLET 2a Frostmark, rabbetype 2b Tørrgrashei 2c Lavhei 2d Reinrosehei 2e Rishei 2f Alpin røsslynghei 2g Alpin fukthei ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng 3b Høgstaudeeng LAUVSKOG 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 4b Blåbærbjørkeskog 4c Engbjørkeskog 4d Kalkbjørkeskog 4e Oreskog 4f Flommarkkratt 4g Hagemarkskog VARMEKJÆR LAUVSKOG 5a Eikeskog 5b Bøkeskog 5c Edellauvskog FURUSKOG 6a Lav- og Lyngrik furuskog 6b Blåbærfuruskog 6c Engfuruskog 6d Kalkfuruskog GRANSKOG 7a Lav- og lyngrik granskog 7b Blåbærgranskog 7c Enggranskog FUKT- OG SUMPSKOG 8a Fuktskog 8b Myrskog 8c Fattig sumpskog 8d Rik sumpskog MYR 9a Rismyr 9b Bjønnskjeggmyr 9c Grasmyr 9d Blautmyr 9e Starrsump ÅPEN MARK I LÅGLANDET 10a Kystlynghei 10b Røsslynghei 10c Fukthei 10d Knauser og kratt 10e Fukt- og strandenger 10f Sanddyner og grusstrender 10g Elveører og grusvifter JORDBRUKSAREAL 11a Dyrka mark 11b Beitevoll UPRODUKTIVE AREAL 12a Grus, sand og jord 12b Ur og blokkmark 12c Bart fjell 12d Bebygd areal, tett 12e Bebygd areal, åpent 12f Anna nytta areal 12g Varig is og snø Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 15

23 Tilleggssymbol Grus, sand og jord Treslag : Areal med % grus, sand og jord Gran Stein og blokker + Furu Areal med % stein og blokk L Lerk o) Lauvskog, i hovedsak bjørk Grunnlendt mark, bart fjell o Gråor I skog: Grunnlendt areal der jorddekket er mindre enn 30cm eller det finnes opp til 50 % bart fjell. z Svartor Areal med % bart fjell Ө Osp Spredt vegetasjon Э Selje ~ Uproduktive areal (12a, b, c) med % vegetasjonsdekke $ Vier i tresjiktet Lav ø Bøk v Areal med % lavdekning q Eik x Areal med mer enn 50 % lavdekning Annen edellauvskog Vier o)) Busksjikt Areal med % dekning av vier Høgdeklasser i skog s Areal med mer enn 50 % dekning av vier I Hogstflater eller ungskog opp til 2,5 m høgde Einer II Ungskog fra 2-5 m til 6-7 m høgde j Areal med mer enn 50 % dekning av einer Tetthet i skog Bregner ] % kronedekning p Areal med mer enn 75 % dekning av bregner Hevdtilstand på jordbruksareal Finnskjegg Dyrka mark, beite eller hagemarkskog under attgroing n Areal med mer enn 75 % dekning av finnskjegg Grøfta areal g r k Grasrik vegetasjon T Areal som er tett grøfta Vegetasjonstyper med grasrike utforminger, over 50 % grasdekning Rik og kalkkrevende myrvegetasjon Rik utforming av grasmyr Kalkkrevende utforming av grasmyr Mosaikksignatur blir brukt der to vegetasjonstyper opptrer i mosaikk. Dominerende vegetasjonstype blir satt først, og type nr.2 blir ført på dersom denne utgjør mer enn 25% av arealet innafor figuren. Dersom hovedtype og type nr.2 har samme tallkode, blir tallet sløyfa i signaturen bak skråstreken. Eks.: 6a/9c = Lav- og lyngrik furuskog i mosaikk med grasmyr 9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 16

24 Arealfordeling Tabell 3. Arealfordeling av ulike vegetasjons- og arealtyper på Stonglandet og Skatvikfjellet - Sollia. Stonglandet Skatvikfjellet- Vegetasjonstype Sollia Dekar % Dekar % 2c Lavhei , ,2 2d Reinrosehei 7 0,0 2e Rishei 597 0,9 3a Lågurteng 8 0,0 52 0,1 3b Høgstaudeeng 6 0,0 37 0,1 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog , ,8 4b Blåbærbjørkeskog , ,6 4c Engbjørkeskog , ,5 4e Oreskog 13 0,0 18 0,0 4g Hagemarkskog 27 0,1 16 0,0 6a Lav- og lyngrik furuskog , ,8 6b Blåbærfuruskog 820 2, ,3 6c Engfuruskog 40 0,1 32 0,0 7a Lav- og lyngrik granskog 61 0,2 5 0,0 7b Blåbærgranskog 306 0, ,5 7c Enggranskog 43 0, ,7 8a Fuktskog 16 0,0 8b Myrskog 270 0,7 24 0,0 8c Fattig sumpskog 543 1, ,3 8d Rik sumpskog 246 0, ,4 9a Rismyr , ,0 9b Bjønnskjeggmyr 78 0, ,2 9c Grasmyr , ,2 9d Blautmyr 60 0, ,7 9e Starrsump 11 0,0 5 0,0 10a Kystlynghei , ,3 10c Fukthei 373 1,0 10e Fukt- og strandenger 49 0,1 11a Dyrka mark , ,3 11b Beitevoll 258 0, ,3 12a Grus, sand og jord 2 0,0 8 0,0 12b Ur og blokkmark 52 0,1 12e Bebygd areal, åpent 58 0, ,8 12f Anna nytta areal 7 0,0 Sum landareal Vatn 166 0, ,7 Totalt areal Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 17

25 Arealfordeling Stonglandet % a Lav- og lyngrik furuskog 4b Blåbærbjørkeskog 2c Lavhei 10a Kystlynghei 9a Rismyr 11a Dyrka mark 4c Engbjørkeskog 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 9c Grasmyr 6b Blåbærfuruskog 8c Fattig sumpskog 10c Fukthei Fig. 8. Vegetasjons- og arealtyper som dekker mer enn 1 % av landarealet på Stonglandet. Arealfordeling Skatvikfjellet - Sollia % c Engbjørkeskog 4b Blåbærbjørkeskog 9c Grasmyr 6a Lav- og lyngrik furuskog 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 11a Dyrka mark 7c Enggranskog 9a Rismyr 7b Blåbærgranskog 8d Rik sumpskog 6b Blåbærfuruskog 11b Beitevoll 10a Kystlynghei 2c Lavhei Fig. 9. Vegetasjons- og arealtyper som dekker mer enn 1 % av landarealet i Skatvikfjellet - Sollia. Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 18

26 5.3 Omtale av kartlagte vegetasjonstyper Nedafor følger en omtale av vegetasjonstyper registrert under vegetasjonskartlegging av de to områda Stonglandet og Skatvikfjellet - Sollia. Vegetasjonstypene er gitt beiteverdi etter en tredelt skala som er nærmere omtalt i kapittel 6. HEISAMFUNN I FJELLET 2c Lavhei Økologi: Lavheia finner vi på rabber og andre opplendte steder der snødekket er tynt eller kan mangle om vinteren. Jordsmonnet er tynt og næringsfattig. Lavheia hører først og fremst til lågfjellet, men kan i kyststrøk opptre som ei gråmosedominert utforming med forekomster i låglandet. Arter: Planter som skal kunne leve på slike utsatte vokseplasser må kunne tåle vindslit, tørke og frost. Dette vil i hovedsak være krypende busker og lyngarter, samt lav og moser. Urter og gras er det lite av. Viktige arter er fjellkrekling, greplyng, blokkebær, tyttebær, rypebær og rabbesiv. Krypende dvergbjørk vil også forekomme, men er mindre vanlig i de kartlagte områda. Lavarter som gulskinn, reinlavarter og islandslav forekommer vanligvis, men ikke så dominerende i kystnære områder, der innholdet av moser er større. I de kartlagte områda finner en knapt synbare floristiske forskjeller mellom låglands- og fjellforekomster av lavhei, Høgtliggende lokaliteter på Stonglandet inneholder lite lav. Låglandsutforming av lavhei med sterk beiteslitasje. Nær Stongodden, Stonglandet (PKB). Forekomst: Skatvikfjellet og Gammelveten ligger i høgdelag der alpin lavhei forekommer. Typen har størst forekomst på Stonglandet, men opptrer da i høgdelag som ikke når opp i alpin sone. Lavhei utgjør 8,6 % av vegetasjonen på Stonglandet, der den dominerer store areal over Stangnesfjellet og Leirpollfjellet. Her er det meste av arealet kartlagt som mosaikker mot Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 19

27 fukthei og kystlynghei. I kartleggingsområdet Skatvikfjellet - Sollia finner en større areal bare på Skatvikfjellet. I dette delområdet utgjør typen 1,2 %. Beiteverdi: I lavheia finner vi svært lite av beiteplanter. Som husdyrbeite utgjør typen mindre godt beite. I et beiteområde kan forekomst av rabber likevel ha betydning som trivselsland for sauene. De trekker ofte opp på åpne høgdedrag og bruker rabbene til kvileplass. Lavheiene har ei særlig betydning i vinterbeitet til reinen. På Stonglandet finner en laven avbeita på alle lokalitetene. 2d Reinrosehei Økologi: Reinroseheia danner rabbesamfunn på kalkrik grunn. Til felles med lavheia opptrer den på vindutsatte rabber med ustabilt snødekke, men typen omfatter også tettere vegeterte utforminger som krever noe bedre snødekke og tilgang på jordvatn. Vegetasjonsdekket er ofte brutt opp av nakent kalkberg eller erosjonsflekker med grus. Arter: Typen er som regel svært artsrik. De fleste av lavheia sine arter kan være tilstede, og i tillegg et større eller mindre innslag av kalkkrevende urter, starr og gras. Karakteristisk er reinrose, fjellfrøstjerne, setermjelt, rødsildre, bergstarr, hårstarr, rynkevier o.fl. Forekomst: Reinrosehei er bare kartlagt på én lokalitet. Den ligger på Skatvikfjellet, der typen inngår som del av mosaikk med lavhei. Typen er også registrert på Gammelveten i noen små forekomster som ikke kommer med på kartet. Beiteverdi: Kartlagt lokalitet er en skrinn, rabbeutforming med lite beiteplanter. Som husdyrbeite utgjør denne mindre godt beite. Reinrosehei på Skatvikfjellet (FAH). Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 20

28 2e Rishei Økologi: Risheia finner vi i lågfjellet eller på åpne areal under skoggrensa. Vokseplassen krever bedre snødekke enn lavheia, men heller ikke mer langvarig enn at snøen er smelta i juni. Næringstilgangen kan variere fra moderat til dårlig, mens vasstilgangen er moderat. Arter: Risheia opptrer i flere utforminger der dominansforholdet mellom artene varierer. Dominerende arter er blåbær, smyle, fjellkrekling og dvergbjørk. Andre vanlige arter er skogstjerne, gullris og skrubbær. I botnsjiktet finner vi oftest et dekke av husmoser. Beitepåvirka areal av rishei får større innhold av grasartene smyle, engkvein og gulaks. I nedre deler av Gammelveten opptrer risheia som friske skrubbær- og smylerike utforminger, noen steder med innslag av sølvvier. Store deler av disse er i sterk gjenvekst med bjørkekratt, stedvis i utvikling mot skog. Tørre, kreklingdominerte utforminger opptrer på mer opplendte lokaliteter, men utgjør bare en liten del av risheia i området.. Forekomst: Rishei dominerer areala ovafor skoggrensa på Gammelveten. I tillegg er det kartlagt én lokalitet på Skatvikfjellet. Innafor dette delområdet utgjør typen bare 0,9 % av arealet. Rishei er ikke registrert på Stonglandet. Beiteverdi: Det meste av risheia i området innholder smyle og andre beiteplanter, og holder en kvalitet som godt beite. Rishei er i første rekke egna som sauebeite. Rishei i delvis gjengroing av bjørk. Fra austsida av Gammelveten (PKB). ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng Økologi: I fjellet opptrer lågurteng i snøleiemark på steder med godt snødekke og god næringstilgang. Lågurtenger som kartlegges i låglandet er ei samlegruppe for rike plantesamfunn på tørr og moderat tørr mark. De opptrer i kyststrøk, oftest på lokaliteter med Skog og landskap oppdragsrapport 12/08 21