VEGETASJON OG BEITE PÅ HANESTADKJØLEN

Transkript

1 Rapport 04/2011 VEGETASJON OG BEITE PÅ HANESTADKJØLEN Rapport frå vegetasjonskartlegging i Rendalen kommune Yngve Rekdal Her skal det inn et bildet som passer til dokumentet. Størrelse på bildet må være 19 cm bredt og 15,4 cm høyt, og har oppløsning fra 220 til 300 ppi. Velg her i word- Sett inn - Bilde Fra fil og finn bildet. Eventuelt bearbeid bildet i word så det dekker akkurat dette gule feltet. Det skal ikke være noen ramme på bildet Nummer på dokumentet setter Karin Westereng eller Sissel Tollefsen inn.

2

3 Rapport frå Skog og landskap 04/2011 VEGETASJON OG BEITE PÅ HANESTADKJØLEN Rapport frå vegetasjonskartlegging i Rendalen kommune Yngve Rekdal ISBN ISSN Omslagsfoto: Sau ved Gunnersbekken Fotograf: Michael Angeloff Norsk institutt for skog og landskap, Pb 115, NO-1431 Ås, Norway

4 FORORD Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap) utførte sommaren 2010 vegetasjonskartlegging av eit område på 70 km² på Hanestadkjølen i Rendalen kommune nord i Hedmark fylke. Kartlegginga skal tene som grunnlag for planlegging av beitebruk i området. Arbeidet er utført på oppdrag frå Hanestadkjølen sausankelag. Prosjektet inngår i Skog og landskap sitt nasjonale program for vegetasjonskartlegging i utmark der oppdragsgjevar prioriterer kartleggingsområde og bidreg med finansiering. Kjetil Granerud har vore lokal kontakt for prosjektet. Vegetasjonskartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for kartlegging i målestokk 1: Feltarbeidet er utført av Michael Angeloff, Hans Petter Kristoffersen, Lars Østbye Hemsing og Yngve Rekdal. Kartkonstruksjon er utført av Hans Petter Kristoffersen og kartpresentasjon av Anne-Barbi Nilsen og Michael Angeloff. I tillegg til vegetasjonskartet er det utarbeidd avleidde temakart kring beite for sau og storfe. Foto er tekne av Hans Petter Kristoffersen (HPK), Michael Angeloff (MIA), Lars Østbye Hemsing (LOH) og underteikna der fotograf ikkje er nemnt. Ås, januar 2011 Yngve Rekdal Skog og landskap rapport 04/11 II

5 SAMANDRAG Vegetasjonskart gjev eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som det naturlege plantedekket består av. Ein vegetasjonstype er ei karakteristisk samling planteartar som vil gå att på lokalitetar med like veksetilhøve. Ei oversikt over utbreiinga av vegetasjonstypar gjev oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorar (klima, næring og vatn i jorda, snødekke og kulturpåverknad) i eit område. I tillegg kan kvar vegetasjonstype tilleggast eigenskapar med omsyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfald m.m.). Skog og landskap har laga vegetasjonskart over beiteområdet til Hanestadkjølen sausankelag i Rendalen kommune. Området er 67 km² i landareal og 3 km² vatn. Viktigaste målsettinga med kartlegginga er å lage eit grunnlag for planlegging av beitebruk i området. Kartlegginga er gjort etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1: Det er framstilt vegetasjonskart og avleia temakart for sauebeite og storfebeite. Det meste av kartleggingsarealet ligg mellom 700 og 900 moh. Terrenget er småkupert, vekslande mellom opplendt fastmark og med flate til dels store myrer og sumpskogar i senkingane. Berggrunnen er dominert av tungt vitterlege bergartar som gjev sparsamt med næring for plantevokster. Ei 1-2 km brei stripe med lett vitterlege bergartar går gjennom området frå sørvest til nordaust. Dette gjev stadvis utslag i rikare vegetasjon. Med unnatak av dei mest eksponerte høgdene, har lausmassar jamn og ofte tjukk dekning i heile området. Området har eit typisk innlandsklima med låg vintertemperatur og høg sommartemperatur i høve til høgda over havet. Normalnedbør i Øvre Rendal er 440 mm. Vegetasjonen er dominert av fattige vegetasjonstypar med lav- og lyngrik furuskog som den mest utbreidde med 35% av arealet. Spesielt for området er at gran også går inn på den fattigaste marka og lav- og lyngrik granskog dekker 20%. Blåbærgranskog dominerer i området kring Hårenndalen. Typen utgjer 15% av kartleggingsarealet. Mindre areal med enggranskog som ofte er grasrik, finst særleg kring Hårenndalen og etter bekkar på vestsida av området. Forsumpa mark med rismyr, myrskog og grasmyrer dekkjer store areal særleg på Hanestadkjølen og sør for Kalberget mot Kivsjøan. Sju setervollar ligg i området. Av tilgjengeleg utmarksbeiteareal i Hanestadkjølen beiteområde kan 35% reknast for nyttbart beite for storfe og 32% for sau. Berre 3% av arealet kjem i klassen svært godt beite. Det betyr at beitet er av det heller skrinnare slaget. Vegetasjonstypar med lite beiteplanter dominerer som lav- og lyngrik furu- eller granskog, myrskogar og fattige rismyrer. Mykje av grasmyrene er for våte til at sau beitar her og delar av myrarealet har for dårleg bereevne for storfe. Det er blåbærgranskog som er viktigaste beiteressursen i området. Mindre areal finst av enggranskog der det meste ber preg av lang tids beiting og har mykje gras. Dette er svært viktige areal for beitet i området. Det meste av desse to skogtypane er samla i søraustlege delen av beiteområdet i liene som hallar mot Hårenndalen. I vestsida av dalen er det mykje blåbærgranskog også i dei slakare hallingane inn til Langåsen og Klettan. Etter Gunnersbekken er det mange gode beiteareal inn til Kalberget. Areal av gode beite finn ein òg i sørlege delen av vestsida av Harrsjøen. Elles forekjem gode beiteareal spreidt som oftast i brattsider i dei mange åsane i området, til dømes i vestsida av Granåsen. Dei frodige areala Skog og landskap rapport 04/11 III

6 etter Kloppåsbekken, Horntjønnbekken og Tengstadbekken på vestsida av området er spesielle da dei ligg inne i areal som elles er veldig skrinne. Setervollane er svært viktige for beitet der dei er tilgjengelege. I dei lågastliggande delane av beitet i Hårenndalen og i sida mot Østerdalen, er granskogen så tett at planteproduksjonen blir begrensa. Her er viktigaste beita på hogstflatene og beiteverdien er avhengig av at det blir drive hogst. Den søraustlege delen av Hanestadkjølen beiteområde utgjer om lag 1/3 av det totale beiteområdet, og kan karakteriserast som godt beite. Dei andre delane av beiteområdet er veldig skrinne og må settast som mindre godt beite. Beiteterrenget er godt framkomeleg, med unntak av parti med steinrik morene som enkelte stader gjev ulageleg botn. Det er ikkje så store høgdeforskjellar i beitet. Det vil derfor ikkje vera store forskjellar i utviklinga av plantene ulike stader i beitet, men ein del ulikheiter finst, også på grunn av ulik eksposisjon. Eit beite med kvaliteten mindre godt godt gjev rom for omlag 55 saueeiningar eller 11 storfe per km² nyttbart beite. Reknar ein òg at dei delane av setervollane som ikkje er fulldyrka er tilgjengelege for beitedyr kan dyretalet i Hanestadkjølen beiteområde ligge mellom sau eller storfe. Best arealutnytting vil ein få ved bruk av både sau og storfe da området er mangfaldig både i terreng og vegetasjonstypar. Da beitet har heller låg produksjon vil sau vera det dyreslaget som vil utnytte beitet best. Fordeler ein tilgjengeleg fôrproduksjon med 75% til sau og 25% til storfe kan 1100 sau og 70 storfe vera høveleg dyretal. Det tilrådde dyretalet forutset nokolunde jamn fordeling av dyr i området. Hanestadkjølen sausankelag sleppte 1300 sau i området i Det gjekk også 10 storfe her. Ut frå utrekninga som er gjort skulle dette ligge om lag innafor kapasiteten området har. SUMMARY The vegetation types over a total of 70 km 2 of mountain areas in Rendalen municipality have been mapped according to the Norwegian forest and Landscape institute methodology for vegetation mapping (scale 1: ). Most of the mapped area is in conifer forest zone. A vegetation map has been produced, from which 2 different thematic maps have been derived. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area. Further, a description of other information which could be derived from the vegetation map is provided, with emphasis on grazing conditions for domestic animals. Nøkkelord: Key word: Andre aktuelle publikasjonar frå prosjektet Vegetasjonskartlegging Ressurskartlegging Utmarksbeite Vegetation mapping Land resources Outfield grazing Vegetasjonskart Hanestadkjølen To avleia kart: Sauebeite og storfebeite Skog og landskap rapport 04/11 IV

7 INNHALD FORORD... II SAMANDRAG...III SUMMARY...IV 1. INNLEIING VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL Mål Kva er eit vegetasjonskart? Korleis blir kartet laga? Bruk av vegetasjonskart OMTALE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET Oversikt Klima Berggrunn Lausmassar ARBEIDSMETODE Feltarbeid og kartframstilling Feilkjelder Farge og symbolbruk VEGETASJONEN I KARTLEGGINGSOMRÅDET Vegetasjonssoner Kartleggingssystem og arealfordeling Omtale av kartlagte vegetasjonstypar Områdevis omtale av vegetasjon og beite BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET Beiteverdi Beitevanar Beiteareal Beitekapasitet Skjøtsel av beite og kulturlandskap Oppsummering LITTERATUR Skog og landskap rapport 04/11 V

8 Skog og landskap rapport 04/11 VI

9 1. INNLEIING Det har vorte sterkt auka merksemd kring bruk av norsk utmark dei siste åra. Miljøvernforvaltninga er i ferd med å gjennomføre ei rekkje tiltak med målsetting å sikre det biologiske mangfaldet i utmarka bl.a. gjennom fleire typar av verneplanar og utviding av nasjonalparkar. Samtidig har endringar i landbrukspolitikken ført til ei sterkare satsing på ny næringsmessig utnytting av utmarksressursane. Vi ser òg ei aukande interesse for og etterspørsel etter økonomiske gode basert på utmarka. Meir reine kommersielle interesser melder seg på arenaen, og det dukkar opp nye bruksformer og det kjem inn personar med andre haldningar, kulturell bakgrunn og målsettingar for si økonomiske verksemd enn det vi finn i dei meir tradisjonelle utmarksnæringane. Dei utviklings- og endringsprosessane som no er i gang i utmarka skapar behov for kunnskap. Kunnskap som grunnlag for riktige avgjerder når næringsverksemd skal etablerast eller forvaltningstiltak skal settast ut i livet. Det er viktig både for tradisjonelle og nye brukarar å synleggjera arealinteressene sine og planlegge arealbruken sin. Fleirbruk er eit viktig stikkord for all arealplanlegging i både skog og fjell. God kjennskap til naturgrunnlaget er eit vilkår for miljøretta planlegging og forvaltning. Dei naturgjevne arealeigenskapane bør danne utgangspunkt for arealdisponering. På den måten vil areal kunne disponerast til formål som gjev størst utbytte, samtidig som det er muleg å forutsjå konsekvensar av ulike inngrep. Som grunnlag for slik planlegging treng planleggaren vidast muleg kunnskap om økologiske tilhøve og eigenskapar for ulik ressursutnytting. Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gjev mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det næraste vi har kome eit økologisk kartverk. Kartet gjev informasjon som generelt aukar kunnskapen og forståinga for kva naturressursar som finst og kva som skal forvaltast. Kartet gjev eit felles informasjonssystem for mange ulike brukarar og dannar ei felles plattform som eventuelle motstridande interesser kan diskuterast over. Vegetasjonskartet er den einaste systematiske reiskapen vi har for å arbeide med arealsida av beitebruk i utmark. Informasjonen i vegetasjonskartet kan vera tungt tilgjengeleg utan botanisk og økologisk kunnskap. Målsettinga med denne rapporten er å gje ein nærare omtale av kva vegetasjonskartlegging er og kva informasjon som ligg i vegetasjonskartet over Hanestadkjølen. I rapporten tek kapittel 2 for seg vegetasjonskartlegging generelt, kapittel 3 gjev ein omtale av naturgrunnlaget i kartleggingsområdet og kapittel 4 beskriv metode for arbeidet som er utført. Vegetasjonstypane som er funne på Hanestadkjølen er nærare omtala i kapittel 5, saman med ei områdevis skildring av vegetasjon og beite. I kapittel 6 er beite for husdyr behandla spesielt. Det er gjeve ein omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt gjev nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartleggingsområdet. Skog og landskap rapport 04/11 1

10 2. VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL 2.1 Mål Vegetasjonskartlegging skal skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget. Kartlegginga skal skape grunnlag for å forstå samanhengar i naturen og ta vare på og nytte biologiske ressursar, kulturverdiar og naturen som kjelde til oppleving og rekreasjon. 2.2 Kva er eit vegetasjonskart? Ville planter lever i konkurranse med kvarandre om vatn, næring og lys. Dei som er best tilpassa miljøet på veksestaden vil vinne. I område som har fått utvikle seg gjennom lengre tid er det derfor langt frå tilfeldig kva planter som veks kvar. Veksemiljøet til plantene er samansett av ei rekkje naturgjevne og menneskeskapte tilhøve. Dei viktigaste av desse såkalla økologiske faktorane er vist i figur 1. Planter som har nokolunde same krav til miljøet vil vekse på same stad. Dei dannar det vi kallar eit plantesamfunn eller ein vegetasjonstype. Ein vegetasjonstype er såleis ei karakteristisk samling av artar som vil finnast att på stader med like veksevilkår. Figur 1. Viktige faktorar som avgjer veksemiljøet til plantene. Mange artar vil opptre i fleire vegetasjonstypar. Desse har eit vidt økologisk leveområde, men mengdeforholdet vil oftast variere frå kanskje dominerande art i ein type til spreidt forekomst i ein annan. Andre artar kan ha snevre tolegrenser for ein eller fleire miljøfaktorar. Desse kallar vi karakterartar fordi dei fortel oss noko heilt bestemt om tilhøva på veksestaden og om plantesamfunnet dei veks i. Når vi kartlegg utbreiinga av vegetasjonstypar, brukar vi dominerande artar og karakterartar som kjenneteikn. Vegetasjonsøkologar har arbeidd med å definere kva artskombinasjonar vi skal kalle plantesamfunn, og kva økologiske tilhøve desse indikerer. Ut frå denne forskinga er det forma system for praktisk vegetasjonskartlegging. Det er i dag i bruk to system som er nokolunde landsdekkande; eitt for detaljert kartlegging (M 1: ) (Fremstad 1997) og eitt for oversiktskartlegging (M 1: ) (Rekdal og Larsson 2005). Einingar frå det detaljerte systemet kan slåast saman til oversiktsnivå. Det detaljerte systemet er bygd opp på tre nivå kalla grupper, typar og utformingar. Det er 24 grupper som står for hovedtypar av vegetasjon. Systemet inneheld 137 typar som vanlegvis tilsvarar ei plantesosiologisk eining på noko ulike nivå. Dei fleste typane er igjen er delt opp i utformingar som tilsvarar plantesosiologiske einingar på lågare nivå. Regionale utformingar eller spesielle lokale økologisk vikarierande samfunn blir vanlegvis rekna som typar. Kartleggingssystemet for oversiktskartlegging er tilpassa eit mindre intensivt feltarbeid. Identifikasjon av typane byggjer meir på utsjånaden (fysiognomisk utforming) av Skog og landskap rapport 04/11 2

11 vegetasjonen slik den blir prega av dominerande artar eller artsgrupper. Systemet deler vegetasjonstypane i 10 grupper. Under desse er det definert 45 vegetasjonstypar og 9 andre arealtypar. I begge systema blir det bruka ei rekkje tilleggssymbol for å få fram viktig informasjon som ikkje ligg i typedefinisjonen som dekning av lav, vier, bart fjell, grasrik utforming m.m. Samla gjev dette eit detaljert bilete av vegetasjonsdekket der ein jamt vil ha kring unike figursignaturar i eit kart på km². Eit vegetasjonskart er eit bilete av den mosaikken av vegetasjonstypar som utgjer plantedekket i eit område. Ved å utnytte den informasjonen som plantene gjev oss om veksetilhøva blir dette likevel langt meir enn ein botanisk oversikt. Forsking og erfaring har gjort at vi kan trekkje ut ei rekkje opplysningar om miljøforhold innafor kvar vegetasjonstype. På same måte kan ulike eigenskapar med omsyn til ressursutnytting og arealbruk knytast til typane. Grovt skissert kan vi dele informasjonen frå vegetasjonskartet i 3 grupper: 1. Botanisk informasjon 2. Økologisk informasjon 3. Eigenskapar med omsyn til ressursutnytting og anna naturbruk 2.3 Korleis blir kartet laga? Feltarbeid: Mykje av innsatsen bak eit vegetasjonskart ligg i feltarbeidet. Kartlegginga foregår som ein kombinasjon av synfaring i felt og tolking av flybilete ut frå nyansar i farge og struktur i biletet, og økologisk kunnskap. Kartleggaren ser på bileta gjennom eit stereoskop og får da landskapet fram tredimensjonalt. Ute i terrenget blir vegetasjonen klassifisert i typar og grenser tegna mellom desse. Oversiktskartlegging vil i langt større grad enn detaljert kartlegging, vera basert på tolking og kikkertbruk. Ved oversiktskartlegging vil kvar inventør greie rundt 3 km²/dagsverk i skog og 5 km² i fjellet, ved detaljert kartlegging 0,5-1 km²/dagsverk. Minste figurareal er vanlegvis 1-2 dekar i M 1: I oversiktskartlegging er minsteareal dekar, men ein kan gå under dette på viktige areal. Kartframstilling: Framstilling av vegetasjonskart skjer ved bruk av digital kartteknikk. Vegetasjonsgrenser og signaturar blir digitalisert frå ortofoto eller flyfoto. Eit dataprogram korrigerer for feil som vil oppstå på flybileta på grunn av ulike fotograferingsvinklar og flyhøgder. Kartriktige digitale data blir lese over i ei datamaskin som har eit program for behandling av kartdata, eit såkalla geografisk informasjonssystem (GIS). Her finst modular for lagring, bearbeiding og presentasjon av data. Figur 2. Produksjon av vegetasjonsdata ved Skog og landskap. Avleia produkt: Behandling av vegetasjonsdata i GIS gjev høve til å lage ei rekkje avleia produkt både av grafisk og numerisk art, meir om dette under pkt Skog og landskap rapport 04/11 3

12 2.4 Bruk av vegetasjonskart Temakart: Informasjonen som ligg i vegetasjonskartet kan vera tungt tilgjengeleg utan botanisk og økologisk kunnskap. Behandling av data i eit geografisk informasjonssystem gjev mulegheiter til å sortere dei ulike eigenskapane som kan knytast til vegetasjonstypane. Dette kan da presenterast tilpassa den enkelte brukar sine behov framstilt som temakart eller arealstatistikkar. Figur 3 viser kopling av eitt sett av eigenskapsdata for vegetasjonstypane (beitekvalitet for sau), med geografiske data (vegetasjonsgrenser og signaturar) til avleia beitekart for sau. Figur 4 viser ei oversikt over tema som kan avleiast frå vegetasjonskartet. Presisjonen i informasjonen vil sjølsagt vera forskjellig etter om det er kartlagt etter system for oversikts- eller detaljert kartlegging. Botanisk informasjon: Ulike planteartar vil vekse innafor ein eller fleire vegetasjonstypar. Ut frå vegetasjonskartet, kan det derfor avleiast informasjon om forekomst av mange enkeltartar eller artsgrupper. Døme på avleia tema kan vera kart over treslagsfordeling og artsmangfald eller ei forenkling av vegetasjonskartet til hovedtrekk i vegetasjonen. Figur 3. Prinsipp for avleiing av temakart frå vegetasjonskart Økologisk informasjon: Med kunnskap om forekomst av artar i dei ulike vegetasjonstypane og deira krav til veksemiljøet, kan vi avleie ei rekkje tema kring veksetilhøva. Dette gjeld t.d. nærings- og vasstilhøve i jordsmonnet, grad av Figur 4. Avleia informasjon frå vegetasjonskart kulturpåverknad og kor varig og tjukt snødekket er i fjellet. Ulik klimatisk informasjon kan òg tolkast ut. Skog og landskap rapport 04/11 4

13 Eigenskapar for ressursutnytting og anna arealbruk: Ut frå botanisk og økologisk informasjon samt kunnskap om ulike bruksområde, kan vi avleie fleire tema kring naturgrunnlaget sine eigenskapar med omsyn til ressursutnytting og anna arealbruk. Døme på dette kan vera kart over planteproduksjon, bær- og soppforekomstar, vegetasjonen sin slitestyrke, marka si bereevne for ferdsel, beiteverdiar for husdyr, rein og viltartar m.m. Brukartilpassa kart: Ut frå informasjon som vegetasjonskartet gjev, kan vi trekkje ut opplysningar den enkelte brukar er interessert i og stille desse saman til spesielle brukartilpassa produkt. Dette kan gjelde bruk i planlegging og forvaltning eller som dokumentasjon av næringar eller andre brukargrupper sine interesser i utmarka. Kopla saman med informasjon frå andre databasar opnar dette for svært mange mulegheiter. Brukarinteresser i utmark som vil kunne hente informasjon frå vegetasjonskart: A. Planlegging og forvaltning Gode kart over naturgrunnlaget gjev bedre beslutningsgrunnlag og større effektivitet i planlegging og forvaltning. Kart gjev innsyn og mulegheiter til brei medverknad i planprosessen. Vegetasjonskartet vil kunne brukast til å vurdere kor eigna areal er til ulike formål, dokumentere ei rekkje arealbruksinteresser og avdekke brukskonfliktar. Plantene er primærprodusentar og legg grunnlag for "maten" og det fysiske miljøet for andre artar. Registrering av plantelivet gjev derfor nøkkelen til informasjon om biologisk mangfald. B. Næringsutvikling Vegetasjonskartet gjev skogbruksnæringa ein reiskap for planlegging av fleirsidig skogbruk og skogskjøtsel tilpassa veksestaden. Vegetasjonskartlegging er einaste systematiske reiskapen vi har for vurdering av beitekvalitet i utmark. Kartet kan brukast til dokumentasjon av beiteinteresser, vurdering av beitekapasitet og planlegging av beitebruk og tiltak for skjøtsel av kulturlandskap. Reindrifta vil kunne nytte vegetasjonsdata til bedre tilpassing av drifta til naturgrunnlaget. Basisressursen for grønt reiseliv er landskap. Vegetasjonen er ein viktig del av landskapet. Eit vegetasjonskart vil kunne bidra til dokumentasjon av reiselivet sine arealinteresser, brukast i planlegging av naturbaserte aktivitetar og til marknadsføring av natur som reiselivsprodukt. C. Forsking og undervisning Vegetasjonskartet viser samanhengar, årsakstilhøve og mangfald i naturen og kan brukast i naturfagundervisning og informasjonsverksemd. Kartet er vel eigna som referansegrunnlag for ulik naturfagleg forsking. Dette er òg eit historisk dokument som kan vise utvikling over tid. D. Friluftsliv Turgåarar vil kunne nytte kartet for å gjera turen meir opplevingsrik, finne bærforekomstar, sopp og andre nyttevekstar. Med kunnskap om ulike dyreartar sine miljøkrav kan kartet gje rettleiing om kvar desse helst forekjem. E. Forsvaret Vegetasjonskartet gjev informasjon som kan nyttast i taktisk- og konflikt-/skadeforebyggande planlegging. Dette kan vera framkomelegheit, marka si bereevne, høve til å finne skjul, sårbare naturtypar m.m. Skog og landskap rapport 04/11 5

14 3. OMTALE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET 3.1 Oversikt Det kartlagte området ligg i Rendalen kommune på åsen mellom Hanestad i Østerdalen i vest og Øvre Rendal i aust. Samla areal er 70 km². 67 km² er landareal og 3 km² vatn der Harrsjøen i nordaust utgjer det meste. Området ligg på høgaste platået mellom dalføra. Det meste av arealet ligg mellom 700 og 900 moh. Terrenget er småkupert, vekslande mellom opplendt fastmark og med flate til dels store myrer og sumpskogar i senkingane. Små kollar når over 900 moh. med Skarven som høgast på 945 moh. Frå Harrsjøen renn Hårenna i den v- forma Hårenndalen som skjer seg inn i området frå søraust. Lågaste delen av kartleggingsområdet ligg her om lag 520 moh. I lisida mot Østerdalen følgjer eit parti i lisida etter Horntjønnbekken også ned mot 500 m. Sju setervollar ligg i området, ingen setrer er i drift. Ved Brakka på vegen over til Hanestad er det heilårs busetting. Kartleggingsområdet er i bruk som beite for storfe og sau. Det er Hanestadkjølen sausankelag som har dyr her. Elg brukar området mest på sommarstid. I skogen i Hårenndalen og i lia ned mot Østerdalen blir det drive aktivt skogbruk. Figur 5. Lokalisering av kartleggingsområdet (Grunnkart: N250, kjelde Norge digitalt). Skog og landskap rapport 04/11 6

15 Utsyn frå Klettan mot Harrsjøen og Hanestadkjølen (MIA). 3.2 Klima Næraste stasjon for måling av temperatur og nedbør er i Øvre Rendal som ligg i bygda to kilometer nordaust for kartleggingsområdet. Dette viser at området har eit kontinentalt temperaturklima med låg vintertemperatur og høg sommartemperatur i høve til høgda over havet. Øvre Rendal har normaltemperatur for året på 2,2 C. Juli er varmast med 12,6 C og januar kaldast med -9,5 C. Da kartleggingsområdet ligg vesentleg høgare enn målestasjonen kan ein få ein peikepinn på temperatur ved å rekne med ein nedgang med 0.6 grader for kvar 100 meter stigning. Sommartemperaturen vil derfor vera lågare i kartleggingsområdet, men på vinteren når det ofte er kaldast i dalbotnar og søkk, kan forskjellane vera snudd. Tabell 1. Temperatur- og nedbørnormalar for Øvre Rendal (303 moh.) ( Stasjon jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Temperatur -9,5-8,2-3,5 1,6 7,9 12,6 13,6 12,5 7,8 3,0-3,4-7,6 2,2 Nedbør Nedbørmålingar viser årsnedbør på 440 mm i Øvre Rendal. Ein må rekne med ein auke i nedbør med høgda. Om lag halvparten av nedbøren fell i dei fire månadane frå juni til og med september. Vinteren er såleis nedbørfattig og det er lite med snø i området. Setervollen Kalberget (MIA). Skog og landskap rapport 04/11 7

16 3.3 Berggrunn I følgje berggrunnskart frå Norges geologiske undersøkelser ( er berggrunnen i kartleggingsområdet dominert tungt vitterlege bergartar som gjev sparsamt med næring for plantevokster. I nordvest opptrer eit parti med sandstein. I søraust ligg eit større parti med kvartsitt/sandstein og litt gneis. Spesielt for området er ei 1-2 km brei stripe med leirskifer/fyllitt og kalkstein/sandstein/skifer. Denne går frå Hanestadsætra og nordaust til Harrsjøen, følgjer denne og svingar austover mot Bergset. I lia her ser ein skiferen i vegskjeringane. Dette er lett vitterlege bergartar og gjev vanlegvis god tilgang på plantenæring. Utslag i plantedekket får ein likevel først og fremst der det er god vassforsyning som langs Gunnersbekken og i enkelte myrer. 3.4 Lausmassar Med unnatak av dei mest eksponerte høgdene, har lausmassar jamn og ofte tjukk dekning i heile området. Mykje av Figur 6. Berggrunnskart for Hanestadkjølen (bearbeidd etter dette er morene som gjennomgåande er grovkorna. Store torvavsetningar finst på Hanestadkjølen og i myrområda sør for Kalberget. Skog og landskap rapport 04/11 8

17 4. ARBEIDSMETODE 4.1 Feltarbeid og kartframstilling Feltarbeidet er gjort i samsvar med metode skissert under pkt. 2.3., og utført etter Skog og landskap sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1: (Rekdal og Larsson 2005). Under kartlegginga vart det bruka flybilete i farger frå 2009 i M 1: (Blom Geomatics AS oppgåve BNO090002). Topografisk kartgrunnlag er frå Statens kartverk sin kartserie N50. Figur 7. Utsnitt av flyfoto med feltregistreringar kring Kalberget. 4.2 Feilkjelder Kartleggingssystemet i M 1: er eit kompromiss mellom kva informasjon ein ønskjer at kartet skal vise, kor mykje kartlegginga skal koste og kva som er kartografisk muleg å framstille. Kartet skal best muleg avspegle økologiske tilhøve og eigenskapar for ulik bruk av naturgrunnlaget, men samtidig må kartlegginga foregå i eit tempo som gjer dette økonomisk forsvarleg. Kartografisk set denne målestokken begrensingar i detaljeringsgrad. Det er begrensa kor mykje av kartleggingsarealet som kan oppsøkjast i felt. Vegetasjonstypane blir derfor i stor grad identifisert ut frå kriterie kring utsjånad som er lett kjennbare på foto eller ved synfaring. Vegetasjonsgrenser er som regel gradvise overgangar og vegetasjonen kan danne innfløkte mosaikkmønster som er umuleg å kartfeste. Alle dei problem kartleggaren støyter på kan det ikkje lagast reglar for og noko må derfor løysast ved skjønn. Vegetasjonskartleggaren si oppgåve blir av dette å dra ut hovedtrekka i vegetasjonsfordelinga og tegne dette ned som fornuftige figurar som det kan lagast kart av. Detaljert kontroll av grenser utan tanke på hovedtrekk, vil kunne vise mange "feil". Kartframstillingsmetoden er i seg sjøl komplisert og inneber overføring av liner og figursignaturar fleire gonger. For eit så Skog og landskap rapport 04/11 9

18 innhaldsrikt kart vil dette gje risiko for feil og set store krav til rutiner for lesing av korrektur. Mange vegetasjonstypar kan by på problem ved klassifisering. Dette er kommentert under omtalen av typane. 4.3 Farge og symbolbruk Vegetasjonskartet kan lesast på to nivå etter kor detaljert informasjon ein er ute etter. Fargene i kartet er det enklaste nivået. Hovedfargene på kartet er delt etter grupper av vegetasjonstypar som representerer viktige utsjånadsmessige (fysiognomiske) trekk i landskapet. Lauvskog går i gulgrønt, barskog i blågrønt og furuskog i brungrønt. Innafor kvar hovedgruppe er typane attgjevne ved ulike fargetonar frå lyst til mørkt etter ein fattig - rik gradient. Skravur er bruka for å få fram sumpskogar og nokre myrtypar. Meir detaljert informasjon får ein ved å lese signaturane i kartet. Alle figurar er gjeve ein signatur for vegetasjonstype som består av eit tal og ein bokstav. I tillegg er det bruka ei rekkje symbol for å vise viktige trekk i vegetasjonen som ikkje går ut frå typedefinisjonen. Desse er nemnt i pkt Her står også omtale av bruk av mosaikkfigurar. Figur 8. Utsnitt frå vegetasjonskartet kring Kalberget. Skog og landskap rapport 04/11 10

19 5. VEGETASJONEN I KARTLEGGINGSOMRÅDET 5.1 Vegetasjonssoner Når vi går frå lågland til fjell endrar veksetilhøva seg mykje, særleg da dei klimatiske faktorane. Vegetasjonen endrar seg med veksetilhøva og i visse høgdelag skjer ei meir markert endring enn i andre. Dette gjev grunnlag for inndeling av vegetasjonen i høgdesoner. Den skarpaste grensa mellom sonene vil vera skoggrensa. Karakteristisk sonering av skogen på indre Austlandet er ei barskogsone frå låglandet opp til eit band av bjørkeskog som utgjer skoggrensa mot snaufjellet. I barskogen finn vi gran på dei beste vekseplassane, medan furu veks på den skrinnaste marka. Opp mot fjellskogen endrar barskogen karakter. Vi får innslag av fjellplanter i feltsjiktet, meir blandingsskog med bjørk og trea blir småvaksne. Barskogbeltet på Hanestadkjølen er karakterisert av granskog i lisider med djup morene som i Hårenndalen. Furuskogen inntek dei magraste areala i nord. Spesielt for området er at i sør dominerer grana også dei magrare areala. Botnsjikt: Mosar og lav Feltsjikt: Gras, urter og lyng Busksjikt: Busker og mindre tre Tresjikt: Tre og store busker Over barskogen finn vi oftast ei bjørkesone, også kalla det subalpine bjørkeskogbeltet. Overgangen frå barskogen er gradvis med aukande innblanding av bjørk. Kartleggingsområdet når i liten grad opp i bjørkebeltet. I området er nokre kollar på vel 900 moh. snaue og delvis med gran som skoggrensedannande treslag. At desse er snaue og manglar ei bjørkesone skuldast truleg selektering av bjørk blant beitedyra og eit hardare lokalklima på slike utsette område (ofte kalla toppeffekten). Dette er neppe den klimatisk potensielle skoggrensa i området. Øvste delen av barskogen og bjørkeskogbeltet blir kalla nordboreal vegetasjonssone. Mindre areal Hårenndalen og ned mot Østerdalen, kjem ned i mellomboreal sone. Grana dannar skoggrense i kanten av Klettan og Skarven i bakgrunnen (MIA). Skog og landskap rapport 04/11 11

20 5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling Nedafor følgjer ei oversikt over kartleggingseiningar og tilleggssymbol i Skog og landskap sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1: (Rekdal og Larsson 2005). Typar eller tilleggssymbol merka med gult forekjem i kartleggingsområdet. 1. SNØLEIE 1a Mosesnøleie 1b Grassnøleie 1c Frostmark, letype VEGETASJONSTYPAR OG ANDRE AREALTYPAR 7. GRANSKOG 7a Lav- og lyngrik granskog 7b Blåbærgranskog 7c Enggranskog 2. HEISAMFUNN I FJELLET 2a Frostmark, rabbetype 2b Tørrgrashei 2c Lavhei 2d Reinrosehei 2e Rishei 2f Alpin røsslynghei 2g Alpin fukthei 3. ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng 3b Høgstaudeeng 4. LAUVSKOG 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 4b Blåbærbjørkeskog 4c Engbjørkeskog 4d Kalkbjørkeskog 4e Oreskog 4f Flommarkkratt 4g Hagemarkskog 5. VARMEKJÆR LAUVSKOG 5a Fattig edellauvskog 5b Rik edellauvskog 6. FURUSKOG 6a Lav- og lyngrik furuskog 6b Blåbærfuruskog 6c Engfuruskog 6d Kalkfuruskog 8. FUKT- OG SUMPSKOG 8a Fuktskog 8b Myrskog 8c Fattig sumpskog 8d Rik sumpskog 9. MYR 9a Rismyr 9b Bjønnskjeggmyr 9c Grasmyr 9d Blautmyr 9e Storrsump 10. OPEN MARK I LÅGLANDET 10a Kystlynghei 10b Røsslynghei 10c Fukthei 10d Knausar og kratt 10e Fukt- og strandenger 10f Sanddyner og grusstrender 10g Elveører og grusvifter 11. JORDBRUKSAREAL 11a Dyrka mark 11b Beitevoll 12. UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL 12a Jord og grus 12b Ur og blokkmark 12c Bart fjell 12d Bebygd areal, tett 12e Bebygd areal, ope 12f Anna nytta areal 12g Varig is og snø Skog og landskap rapport 04/11 12

21 Grus, sand og jord TILLEGGSSYMBOL : Areal med 50-75% grus, sand og jord * Gran Stein og blokker + Furu Treslag Areal med 50-75% stein og blokk o) Lauvskog, i hovedsak bjørk Grunnlendt mark, bart fjell o Gråor I skog: Grunnlendt areal der jorddekket er mindre enn 30cm eller det finst opp til 50% bart fjell. z Svartor Areal med 50-75% bart fjell Ө Osp Spreidt vegetasjon Э Selje ~ Uproduktive areal (12a, b, c) med 10-25% $ Vier i tresjiktet vegetasjonsdekke Lav ø Bøk v Areal med 25-50% lavdekning q Eik x Areal med meir enn 50% lavdekning Annen edellauvskog Vier o)) Busksjikt Areal med 25-50% dekning av vier Høgdeklasser i skog s Areal med meir enn 50% dekning av vier I Hogstflater eller ungskog opp til 2,5 m høgd Einer II Ungskog frå 2-5m til 6-7m j Areal med meir enn 50% dekning av einer Tettheit i skog Bregner ] 25-50% kronedekning p Areal med meir enn 75% dekning av bregner Hevdtilstand på jordbruksareal Finnskjegg Dyrka mark, beite eller hagemarkskog i dårleg hevd n Areal med meir enn 75% dekning av finnskjegg Grøfta areal g r Grasrik vegetasjon T Areal som er tett grøfta Vegetasjonstypar med grasrike utformingar, over 50% grasdekning Rikmyr Næringskrevande utforming av grasmyr Mosaikksignatur blir bruka der to vegetasjonstypar opptrer i mosaikk. Dominerande vegetasjonstype blir ført først og type nr. 2 blir ført på dersom denne utgjer meir enn 25% av arealet innafor figuren. Dersom hovedtype og type nr. 2 har same talkode, blir talet sløyfa i signaturen bak skråstreken. Eks.: 6a/9c = Lav- og lyngrik furuskog i mosaikk med grasmyr 9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr Skog og landskap rapport 04/11 13

22 AREALFORDELING Tabell 2. Arealfordeling av ulike vegetasjons- og arealtypar i kartleggingsområdet. Vegetasjonstype Dekar % 2c Lavhei 309 0,5 2e Rishei ,4 2f Røsslynghei 422 0,6 3b Høgstaudeeng 36 0,1 4a Lav- og lyngrik bj.skog 347 0,5 4b Blåbærbjørkeskog 404 0,6 6a Lav- og lyngrik furuskog ,5 6b Blåbærfuruskog 213 0,3 7a Lav- og lyngrik granskog ,0 7b Blåbærgranskog ,7 7c Enggranskog ,1 8b Myrskog ,0 8c Fattig sumpskog ,9 8d Rik sumpskog 310 0,5 9a Rismyr ,0 9b Bjønnskjeggmyr 78 0,1 9c Grasmyr ,1 9d Blautmyr 140 0,2 9e Storrsump 68 0,1 11a Dyrka mark 103 0,2 11b Beitevoll 324 0,5 Sum landareal ,0 Vatn SUM TOTALT AREAL % 40,0 35,0 30,0 25,0 20,0 15,0 10,0 5,0 0,0 6a Lav- og lyngrik furuskog 7a Lav- og lyngrik granskog 7b Blåbærgranskog 9a Rismyr 8b Myrskog 9c Grasmyr 2e Rishei 7c Enggranskog 8c Fattig sumpskog Figur 9. Vegetasjons- og arealtypar med meir enn 1% arealdekning på Hanestadkjølen. Skog og landskap rapport 04/11 14

23 5.3 Omtale av kartlagte vegetasjonstypar Nedafor følgjer ein omtale av vegetasjonstypar registrert under vegetasjonskartlegging på Hanestadkjølen. Vegetasjonstypane er gjeve beiteverdi etter ein tredelt skala som er nærare omtala i kapittel 6. HEISAMFUNN I FJELLET 2c Lavhei Økologi: Lavheia finn vi på rabbar eller andre opplendte stader som har tynt eller heilt manglar snødekke om vinteren. Jordsmonnet er tynt og næringsfattigt. Artar: Planter som skal kunne leva på ein slik utsett vekseplass må kunne tåle vindslit, tørke og frost. Dette er stort sett krypande busker og lyngartar, samt ulike lavartar. Urter og gras er det lite av. Viktige artar er krypande dvergbjørk, fjellkrekling, greplyng, tyttebær, rypebær, røsslyng og rabbesiv. Lavdekninga er høg i typen i dette området, og det meste av lavheiarealet er registrert med over 50% lavdekke. Viktige lavartar er gulskinn, rabbeskjegg, kvitkrull og lys- og grå reinlav. Forekomst: Lavhei dominerer på dei mest eksponerte partia av kollane som finst i området. Klettan har størst areal. Samla er arealet lite og utgjer berre 0,5% av kartleggingsområdet. Beiteverdi: I lavheia finn vi svært lite av beiteplanter slik at typen er mindre godt beite. I eit beiteområde vil innslag av rabbar likevel ha betydning som trivselsland, da sauen likar å streife og gjerne brukar rabbane til kvileplass. Lavhei på Kalberget. Skog og landskap rapport 04/11 15

24 2e Rishei Økologi: Risheia finn vi i lågfjellet og på skoglause eller avskoga stader under skoggrensa. Vekseplassen krev bedre snødekke enn lavheia, men heller ikkje meir langvarig enn at det meste av snøen er smelta i slutten av juni. Næringstilgangen kan variere frå moderat til dårleg, medan vasstilgangen er moderat. Artar: Fleire utformingar av rishei vil forekoma. Vanlegvis er dvergbjørk, blåbær, smyle og fjellkrekling dominerande artar, og med spreidt innslag av urter som skogstjerne og gullris, samt bregna fugletelg. I botnsjiktet finn vi oftast eit dekke av mosar som etasjehusmose, furumose og sigdmosar. I kartleggingsområdet forekjem det meste av rishei på mindre eksponerte parti på dei snaue kollane i området. Her dominerer ei lavrik utforming av risheia med svært høgt innslag av lavarten kvitkrull. Det forekjem spreidt innslag av lyngartar og dvergbjørk, men veldig lite av gras og urter. Rishei opptrer også på skoglause areal under skoggrensa, vanlegast kring setrer. Her er det ofte høgt innslag av einer. Finnskjegg kan ha høg dekning på areal som har vore sterkt beita eller utsett for mykje trakk. Forekomst: Samla areal av rishei utgjer 2,4% av kartleggingsområdet. 82% av arealet er av lavrik utforming og finst på kollar som Gunnersåsen, Kalberget, Kletten og Skarven. Små areal forekjem ved setrene Kalberget og Klettvollen. Beiteverdi: I den lavrike utforminga av risheia er det lite beiteplanter og beiteverdien er mindre godt beite. Risheia elles vil ha noko smyle og verdien kan settast til godt mindre godt beite. 75% av typearealet er rekna som nyttbart beite. Der einerdekninga er høg vil dette vera til hinder for beitedyra og beiteverdien kan først realiserast dersom denne blir fjerna. Lavrik rishei på Kalberget (MIA). Rishei med mykje einer ved Kalberget. 2f Alpin røsslynghei Økologi: Alpin røsslynghei er knytt til veldrenert og næringsfattig mark i nedre del av lågfjellet, samt open mark under skoggrensa. Snødekket er stabilt og smeltar tidleg ut. Brann kan vera medverkande til danning av denne vegetasjonstypen i dette området. Alpin røsslynghei dekkjer store areal i fjellet aust og sør i Hedmark. I innlandsstrok elles opptrer den sparsamt. Artar: Feltsjiktet er dominert av røsslyng og krekling, med blokkebær, tyttebær og smyle som vanlege artar. Eit botnsjikt med mykje lav som kvitkrull, reinlavartar og islandslav er vanleg i kartleggingsområdet. Spreidt tresetting av furu vil oftast forekoma. Skog og landskap rapport 04/11 16

25 Forekomst: Mindre areal av alpin røsslynghei finst på kollane i området. Samla utgjer arealet 0,6% av kartleggingsområdet. Beiteverdi: Innhaldet av beiteplanter er sparsamt og typen utgjer mindre godt beite. Alpin røsslynghei på Finndalskampen. ENGSAMFUNN I FJELLET 3b Høgstaudeeng Økologi: Høgstaudeeng opptrer på stader med god tilgang på oksygenrikt sigevatn, som i lisider og dråg, eller langs elver, bekkar og myrkantar. Næringstilgangen er moderat til svært god og snødekket stabilt, men kan smelte tidleg ut i syd- og vestvendte hallingar. Dette er den mest produktive av vegetasjonstypane i fjellet. Artar: Fattige til middels rike utformingar av høgstaudeeng er mest vanleg i kartleggingsområdet. Her finn vi gjerne eit tett busksjikt av lappvier og Fattig høgstaudeeng med vier ved Kalberget (MIA). Skog og landskap rapport 04/11 17

26 sølvvier, og i feltsjiktet skogstorkenebb, engsyre, raud jonsokblom og enghumleblom. Tyrihjelm, kvitbladtistel og mjødurt forekjem ved god næringstilgang. Vanlege grasartar er sølvbunke, engkvein, smyle og gulaks. Forekomst: Det er registrert 36 dekar av høgstaudeeng og dette utgjer 0,1% av kartleggingsarealet. Areal finst etter bekkar i myrparti som Hyllbekken og myrene nord for Kivsjøan. Beiteverdi: Høg planteproduksjon og stort artsmangfald gjer at denne typen er viktig for mykje liv i fjellet, både dyr, fuglar og insekt. Som beite er dette viktige areal både for storfe og sau, men verdien vil vera noko varierande. Den potensielle beiteverdien kan vera svært god, men aktuell beiteverdi kan vera redusert på grunn av tett viersjikt. LAUVSKOG 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog Økologi: Dette er den karrigaste av bjørkeskogtypane og finst på godt drenerte avsetningar eller grunnlendt mark. Artar: Karakteristisk for typen er småvaksen, fleirstamma og krokut bjørk. Undervegetasjonen er dominert av lyngartar, da særleg fjellkrekling, men òg tyttebær, blokkebær og røsslyng. Av grasartar kan ein finne spreidt forekomst av smyle, sauesvingel og finnskjegg. Botnsjiktet kan vera dominert av mosar eller lav. Forekomst: Da det ikkje finst noko bjørkeskogbelte i Lav- og lyngrik bjørkeskog på Hundtjønnåsen (MIA). dette området, utgjer typen berre 0,5% av det totale arealet. Beiteverdi: Dette er den karrigaste av bjørkeskogtypane, har lite av beiteplanter og er mindre godt - godt beite. 25% av typearealet er rekna som nyttbart beite. 4b Blåbærbjørkeskog Økologi: Blåbærbjørkeskog forekjem der tilgangen på næring og vatn er bedre enn i førre type. Typen finst i flatt og opplendt terreng, samt i lisider med moderat vassforsyning. Artar: Bjørk er oftast einerådande i tresjiktet. Stadvis kan ein finne svært høg dekning av einer i busksjiktet. Undervegetasjonen har mykje til felles med risheia og dominerande artar er blåbær, smyle og fjellkrekling. Artar som tyttebær, blokkebær og fugletelg kan ha høg dekning, medan urtene skogstjerne, stormarimjelle, gullris og tepperot opptrer jamt. Ei frisk småbregneutforming forekjem med gaukesyre, fugletelg, spreidt oppslag av hengeveng og Skog og landskap rapport 04/11 18

27 skogstorkenebb. Botnsjiktet har mest alltid eit samanhengande dekke av husmosar. Ei smyledominert utforming opptrer stadvis. Dette er truleg resultat av tidlegare angrep i skogen av bjørkemålar. Forekomst: Da det ikkje finst noko bjørkeskogsbelte i dette området, vil grana oftast vera dominerande på blåbærmark. Typen utgjer berre 0,6% av det totale arealet. Det meste av dette finst i austsida av Hårenndalen og har spreidt gran i tresjiktet. Beiteverdi: Blåbærbjørkeskogen i området har vanlegvis bra med smyle og utgjer godt beite for husdyr. Høg einerdekning kan stadvis redusere beiteverdien. Tørre utformingar kan innehalde mykje fjellkrekling og får litt begrensa beiteverdi. Blåbærbjørkeskog i austsida av Hårenndalen. FURUSKOG 6a Lav- og lyngrik furuskog Økologi: Dette er lysopen furuskog som finst på skrinne og godt drenerte avsetningar i barskogsona. Lav- og lyngrik furuskog på vestsida av kartleggingsområdet ved Horntjørnbekken (LOH). Skog og landskap rapport 04/11 19

28 Artar: I feltsjiktet dominerer røsslyng, blokkebær, fjellkrekling og tyttebær. Blåbær og litt smyle forekjem vanleg i ei bærlyngutforming. Lavartar som kvitkrull, lys- og grå reinlav og islandslav kan ha høg dekning i dei tørraste utformingane. Forekomst: Lav- og lyngrik furuskog utgjer 34,5% av kartleggingsarealet og er vanlegaste vegetasjonstypen i området. 14% av typearealet har meir enn 50% lavdekning. Typen har sterk dominans i den nordlege delen av området nord for ei line mellom Kalberget og Rødfjellet. Beiteverdi: Her finst det vanlegvis lite av beiteplanter. Ei bærlyngutforming av typen kan ha litt smyle og blåbær særleg på hogstflater. Beiteverdien er sett til mindre godt - godt beite og 25% av arealet av typen er rekna som nyttbart beite. Areal med over 50% lavdekke har ingen beiteverdi. Typen kan vera viktig vinterbeite for elg. Lav- og lyngrik furuskog av lavutforming i sida opp mot Raudfjellet. 6b Blåbærfuruskog Økologi: Det meste av areal i barskogsona med moderat forsyning av næring og vatn vil vera dominert av gran, men på enkelte litt tørrare lokalitetar kan furu forekoma. Dette kan òg vera planta furu på granskogsmark. Artar: Furu er dominerande treslag, men innslag av gran er vanleg. Undervegetasjonen vil delvis samsvare med granskogstypen, men oftast er innslaget av fjellkrekling, tyttebær, blokkebær og røsslyng større. Innhaldet av smyle og blåbær kan vera variabelt. Forekomst av såkalla blåbærindikatorar (skogstjerne, maiblom, fugletelg, marimjelleartar, gullris m.fl.), gjer at typen er klassifisert som blåbærskog. Forekomst: Blåbærfuruskog finst spreidt i lisidene i Hårenndalen. Det meste er planta furu på granskogsmark. Typen utgjer samla berre 0,3% av kartleggingsarealet. Skog og landskap rapport 04/11 20

29 Planta furuskog på blåbærmark i austsida av Hårenndalen. Beiteverdi: Av beiteplanter har blåbærfuruskogen noko smyle og blåbær, men dette innhaldet er veldig variabelt. Beiteverdien er sett til godt - mindre godt beite og 75% av arealet er rekna med til nyttbart beiteareal. Typen kan vera viktig vinterbeite for elg. GRANSKOG 7a Lav- og lyngrik granskog Økologi: Dette er lysopen granskog som opptrer på skrinne og godt drenerte avsetningar i barskogsonen. Typen er ein parallell til lav- og lyngrik furuskog. Furu vil oftast dominere på slike veksestader, men dominans av gran er vanleg i sørlege delen av kartleggingsområdet. Dette gjeld området sør for ei line mellom Kalberget og Raudfjellet. Artar: Gran er dominerande treslag, men innslag av furu og bjørk forekjem. Einer kan finnast i busksjiktet. I feltsjiktet dominerer fjellkrekling, tyttebær, blokkebær og røsslyng. Innslag av blåbær er vanleg i friske utformingar. Smyle opptrer spreidt. I lyngrike utformingar blir botnsjiktet gjerne dominert av moseartar som etasjehusmose og furumose. Ei fuktig blokkebærutforming har høgt innslag av torvmosar og ofte mykje granstorr. Lavartar som kvitkrull, lys- og grå reinlav og islandslav kan ha høg dekning på tørr mark. Forekomst: Lav- og lyngrik granskog er nest vanlegaste typen i området og utgjer 20% av samla areal. Typen er heilt dominerande på fastmark i den sørvestlege delen av kartleggingsområdet kring Langåsen, Hundtjønnåsen, Skarven, Kalberget, Kletten og Granåsen. Det meste av arealet er skrinn og glissen fjellskog. Beiteverdi: Typen har lite beiteplanter, men på hogstflater av bærlyngutforming er det litt smyle. Beiteverdien kan settast til mindre godt - godt beite og 25% av arealet er rekna til nyttbart beite. Skog og landskap rapport 04/11 21

30 Lav- og lyngrik granskog av bærlyngutforming på Hundtjønnåsen (MIA). Planta lav- og lyngrik granskog på røsslyngmark i lia aust for Hårenna. 7b Blåbærgranskog Økologi: Blåbærgranskog forekjem på stader der tilgangen på næring og vatn er bedre enn i førre type. Typen finst i lisider med moderat vassforsyning, samt i flatt og opplendt terreng. Skog og landskap rapport 04/11 22

31 Blåbærgranskog i vestsida av Hårenndalen. Smylerik hogstflate i blåbærgranskog i vestsida av Hårenndalen. Artar: Gran er vanlegaste treslaget på blåbærmark i barskogsona på Austlandet. Slik er det også på Hanestadkjølen. I lisidene i Hårenndalen er skogen høgvaksen og tett. Høgare i terrenget får skogen meir fjellskogpreg, og blir opnare med lågvaksne tre. Den typiske utforminga av blåbærgranskogen i området er dominert av blåbær med eit godt innslag av smyle. Tyttebær og blokkebær opptrer jamt, mens krekling er meir vanleg i høgareliggande delar. Artar som Skog og landskap rapport 04/11 23

32 maiblom, skogstjerne, stormarimjelle, gullris, linnea og hårfrytle forekjem, men skogen er vanlegvis fattig på urter. Ei frisk småbregneutforming med gaukesyre, fugletelg og hengeveng, finst stadvis i lisidene i Hårenndalen der tilgang på næring og vatn er bedre. Botnsjiktet har oftast eit samanhengande dekke av etasjehusmose, sigdmosar og furumose. På hogstflater og lysopne flekkar kan smyle få dominans. Småbregnetypen kan ha mykje engkvein og litt sølvbunke på hogstflatene, medan fuktige utformingar kan få godt med skogrøyrkvein. Forekomst: Blåbærgranskog er tredje vanlegaste vegetasjonstypen og utgjer 14,7% av beiteområdet. I liene i Hårenndalen og inn til Langåsen - Hundtjønnåsen - Klettan i vest, er dette dominerande vegetasjonstype. Beiteverdi: Godt innslag av blåbær og smyle gjev typen beiteverdien godt beite. Hogstflater kan bli totalt dominert av smyle særleg i dei lågastliggande delane av området. Dette vil vera viktige beite særleg tidleg på sommaren før smyla blomstrar. Dei skogdekte areala vil bli viktigare ut over sommaren ettersom mykje av smyla her er steril og bevarar ein grøn bladmasse langt ut over hausten. Flatene av småbregneutforming vil ha enda høgare beiteverdi på grunn av mykje engkvein, men desse utgjer små areal. 7c Enggranskog Økologi: På rik mark vil gran være vanlegaste treslag i barskogsona. Enggranskog opptrer i lier og etter elver og bekkar med god tilgang på næring og oksygenrikt sigevatn. Artar: Gran er dominerande treslag, men innslag av bjørk er vanleg i typen. Viktige artar her er tyrihjelm og skogstorkenebb. Andre artar som inngår i typen med varierande mengder er engsoleie, enghumleblom, mjødurt, myskegras, gaukesyre, skogsveve og skogburkne. Grasartar som sølvbunke og engkvein kan ha høg dekning i beitepåverka utformingar. Hogstflater i enggranskog får svært høg produksjon i feltsjiktet. Enggranskog langs Horntjønnbekken (LOH). Skog og landskap rapport 04/11 24

33 Forekomst: Enggranskog utgjer 2,1% av arealet i kartleggingsområdet. Spreidde areal finst i lisidene i Hårenndalen. Elles er det noko areal etter Gunnersbekken og langs bekkar på vestsida av området da særleg etter Kloppåsbekken og Horntjønnbekken. Beiteverdi: Enggranskogen er svært godt beite og særleg hogstflatene er svært viktige for beitet i kartleggingsområdet. Mange av desse flatene har vore hardt beita i lange tider og er svært grasrike. Plantefelt som veks til kan ofte bli så tette at dei er lite tilgjengelege for beitedyr, og produksjonen av beiteplanter blir liten. Plantefelt i grasrik enggranskog langs Hårenna (MIA). FUKT- OG SUMPSKOG 8b Myrskog Økologi: Dette er skogdekte myrer på djup, næringsfattig torv der torvlaget har bygd seg opp slik at vegetasjonen har mista kontakten med grunnvatnet. Overflata er oftast sterkt tuva. Typen opptrer i flatt eller svakt hellande terreng, ofte som ei sone mellom rismyr og fastmark. Artar: Tresjiktet er glissent og i kartleggingsområdet er dette stort sett furu. Undervegetasjonen har mykje til felles med rismyr. Dominerande artar er dvergbjørk, molte, røsslyng, krekling, blokkebær og torvull. Artar som kvitlyng, tyttebær, bjønnskjegg, tranebær og reinlav forekjem spreidt. Botnsjiktet blir oftast dominert av torvmosar. Forekomst: Myrskog utgjer 7% av kartleggingsarealet. Det meste av arealet finst i furuskogsområda i nordlege delen av kartleggingsområdet. Store areal er registrert på Hanestadkjølen. Beiteverdi: Typen utgjer mindre godt beite for storfe og sau. Skog og landskap rapport 04/11 25

34 Myrskog med furu på Hanestadkjølen. 8c Fattig sumpskog Økologi: Forsumpa mark med permanent høgt grunnvatn og låg næringsstatus. Dette kan vera i senkingar, langs bekkedrag eller i myrkantar. Typen tek også med grasmyrer der tre har meir enn 25% kronedekning. Fattig sumpskog langs Gunnersbekken (MIA). Skog og landskap rapport 04/11 26

35 Artar: Gran er vanlegaste treslag, men både bjørk og furu forekjem og kan dominere. Trea er tydeleg hemma i vekst. Våte utformingar med storr, gras og urter er vanlegast i området. Dominerande artar i feltsjiktet kan vera flaskestorr, slåttestorr, trådstorr, sveltstorr, skogsnelle, myrullartar, bukkeblad og myrhatt. I tørrare utformingar dominerer lyngartar som blåbær og blokkebær, samt granstorr og molte. Forekomst: Typen utgjer 1,9% av kartleggingsarealet og små areal finst spreidd i heile området. Beiteverdi: Sau går i liten grad ut på forsumpa mark og typen er mindre godt - godt beite. Storfe vil finne storr- og grasartar her og beiteverdien kan settast til godt beite - mindre godt. Den aktuelle beiteverdien til typen kan vera svært variabel da tilgjenge og planteproduksjon i feltsjiktet ofte vil vera sterkt begrensa på grunn av tett tresjikt. 50% av arealet er rekna som nyttbart beite for storfe og 25% for sau. 8d Rik sumpskog Økologi: Dette er ei samling av alle skogtypar på forsumpa mark med god næringstilgang. Rikmyrer med tett tresetting blir òg teke med i denne typen. Rik sumpskog er vanleg på areal med høgt grunnvatn langs elver og bekkar. Andre utformingar finn ein i hellande terreng under kjeldehorisontar eller ovaforliggande myrer som gjev jamn vassforsyning. Artar: Dei rike sumpskogane er artsrike samfunn. Tresjiktet er ofte tett med bjørk og gran. Busksjikt av vierartar kan forekoma, særlig av sølvvier. Feltsjiktet består av høge urter, bregner og gras, og vi finn fleire artar som er vanlege i engbjørkeskog som sølvbunke, mjødurt, engsoleie, skogstorkenebb, vendelrot og enghumleblom. I tillegg veks ulike storrartar og andre fuktkrevande planter som myrsnelle, skogsnelle, sløke, soleiehov, myrhatt, sumpmaure og stor myrfiol. Skogrøyrkvein kan vera totalt dominerande. Botnsjiktet er artsrikt og består av kravfulle mosar, først og fremst fagermosar og torvmosar. Forekomst: Typen utgjer berre 0,5% av kartleggingsarealet. Små areal finst spreidd i området. Beiteverdi: Rik sumpskog utgjer godt beite for storfe og godt - mindre godt beite for sau. Den aktuelle beiteverdien til typen kan vera svært variabel da tilgjenge og planteproduksjon i feltsjiktet ofte vil vera sterkt begrensa på grunn av tett tresjikt. Typen er viktig som beite for elg. Rik sumpskog ved Lauvåsmyra aust for Harrsjøen. Skog og landskap rapport 04/11 27

36 MYR 9a Rismyr Økologi: Denne myrtypen har artsfattig og nøysam vegetasjon som klarar seg med den næringa som blir tilført med nedbøren og som blir frigjeve ved nedbryting av torv. Dei typiske rismyrene finst i flatt eller svakt skrånande terreng og kan ha eit mektig torvlag. Overflata er ofte ujamn med tuver. Artar: Vegetasjonen er artsfattig og dominert av nøysame artar som dvergbjørk, krekling, røsslyng, kvitlyng, blokkebær, molte, bjønnskjegg, torvull og sveltstorr. Botnsjiktet består av ei tett matte av torvmosar. Tuvene kan vera lavdekte, mest med kvitkrull og reinlavar. Forekomst: Rismyr dekkjer 8,0% av kartleggingsarealet. Store areal finst på myrene nord for Kivsjøan og mot Klettan - Kalberget. Elles finst typen jamt i heile området. Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og er mindre godt beite. Rismyr med spreidt furu aust for Harrsjøen. 9b Bjønnskjeggmyr Økologi: Dette er artsfattig fastmattevegetasjon på myr som er dominert av bjønnskjegg. Myrflata er som regel flat, men kan også finnast i svakt hellande terreng. Her vil ein stadvis ha strengedanningar med tilhørande våte parti (flarkar). Typen vil ha ein glidande overgang frå nedbørsmyr til meir preg av jordvassmyr. Myrmatta er nokså fast, men ofte brote opp av våte, torvmosedominerte parti. Artar: Typen er svært artsfattig, oftast totalt dominert av bjønnskjegg i feltsjiktet. Botnsjiktet består av varierande dekning av torvmosar. Utformingar dominert av torvull eller sveltstorr forekjem. Andre artar både frå grasmyr og rismyr finst spreidt. Skog og landskap rapport 04/11 28

37 Forekomst: Typen utgjer 0,1% av totalareal. Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og er mindre godt beite. Bjønnskjeggmyr på Hornsetmyra (MIA). 9c Grasmyr Økologi: Dette er jordvassmyrer dominert av storr- og grasartar. Utforminga av vegetasjonsdekket vil vera påverka av kor høgt vatnet står, kor fort vatnet strøymer (verknad på oksygeninnhald) og mengd av næringssalt oppløyst i vatnet. Inndeling av grasmyr etter næringskrav: Fattigmyr Mellommyr Rikmyr Ekstremrik myr eller kalkmyr Artar: På grunnlag av forekomst av meir eller mindre næringskrevande planter, kan grasmyrene delast inn etter næringstilstand i jorda. Vanlegast i dette området er fattige, ofte våte myrer dominert av flaskestorr, trådstorr og slåttestorr. Artar som sveltstorr, duskull, granstorr, blåtopp og bjønnskjegg kan ha høgt innslag og stadvis dominere. Det er lite urter i myrene, men artar som bukkeblad, myrhatt og tepperot forekjem. Torvmosar dominerer oftast i botnsjiktet. Små forekomstar av rikmyrutforming av grasmyr opptrer ved Kalberget, på nordaustsida av Kletten og på Lauvåsmyra. Dette vitnar om at det er rikare bergartar stadvis i kartleggingsområdet. Det vart funne rikmyrartar som bjønnbrodd, fjellfrøstjerne, tvillingsiv og engmarihand. Rynkevier som er rekna som ekstremrik art, vart funne i myrkantar. Forekomst: Grasmyr dekkjer 5,1% av arealet. Store areal ligg mellom Klettan og Kalberget. Typen finst elles spreidd i heile kartleggingsområdet, ofte i mosaikk med rismyr. Beiteverdi: Mykje av grasmyrene er så våte at sau i liten grad vil gå ut på slike areal, men bruken vil variere etter nedbør og uttørking. Nokre myrer er så faste at dei blir beita. Elles vil myrkantane bli bruka. Grasmyrene i området kan ha variabel produksjon av beiteplanter. Beiteverdien er sett som mindre god - god for sau. Dei snaue myrene er oftast veldig våte Skog og landskap rapport 04/11 29

38 slik at berre 10% av desse er rekna som nyttbart beite for sau. Grasmyrene vil bli beita av storfe og beiteverdien kan settast til godt - mindre godt beite. Deler av myrene vil vera for våte med dårleg bæreevne for tyngre dyr, slik at berre 50% av arealet er sett som nyttbart beite for storfe. Myrer med tresetting og vier er ofte fastare. Her er 75% av arealet nyttbart beite for storfe og 25% for sau. Våt grasmyr dominert av flaskestorr på Hanamyrene. Rikmyrutforming av grasmyr med mykje blåtopp på Lauvåsmyra aust for Harrsjøen. Skog og landskap rapport 04/11 30

39 9d Blautmyr Økologi: Samlenemning for djup myr med dårleg bereevne. Felles for alle utformingar er ei svært mjuk myrmatte eller naken, gjørmeaktig torv. Slik myr let seg normalt ikkje ferdast på. Artar: Artsutvalet er begrensa til nokre få halvgras og urter, ofte med ei tett matte av torvmosar på dei minst fuktige partia. Vanlege artar er bukkeblad, myrhatt, dystorr, frynsestorr, flaskestorr og duskull. Forekomst: Samla er det registrert 140 dekar av typen som utgjer 0,2% av området. Det meste er funne på Kjelåsmyrene nord for Harrsjøen. Typen kan vera underrepresentert i kartet da det kan forekoma for små areal til at dei kan figurerast ut. Beiteverdi: Slik myr let seg normalt ikkje ferdast på. Dette er ikkje beitemark. Blautmyr på Hanestadkjølen (MIA). Storrsump ved Hundtjønna (MIA). 9e Storr- og takrørsump Økologi: Vegetasjon langs breidden av tjønner og elver, samt høgstorrdominerte, våte myrer. Artar: Feltsjiktet er dominert av store storrartar som flaskestorr, nordlandsstorr og trådstorr. Desse står i vatn størstedelen av sesongen og det finst ikkje botnsjikt. Vegetasjonen er svært artsfattig, men likevel produktiv med stor betydning for våtmarksfaunaen. Forekomst: Denne vegetasjonstypen vil ofte opptre som smale belte i kanten av tjønner og er vanskeleg å få ut på kartet. Typen vil derfor vera underrepresentert. Noko areal er kartlagt rundt Hundtjønna. Samla er 68 dekar registrert og dette utgjer 0,1% av kartleggingsområdet.. Beiteverdi: Typen har ingen beiteverdi for sau. Der botnen er fast kan beiteverdien vera god for storfe, men dei registrerte areala hadde dårlege botntilhøve. Skog og landskap rapport 04/11 31

40 JORDBRUKSAREAL 11a Dyrka mark Fulldyrka eller overflatedyrka jord med kulturbetinga vegetasjon. Tre areal er registrert, til saman 108 dekar. Desse finst ved Brakka, Kalberget og Harrsjøvollen. 11b Beitevoll Økologi: Dette er kulturbetinga, grasdominert vegetasjon som har oppstått etter langvarig husdyrbeiting, slått eller anna kultivering. Marka er oftast ujamn og kan ha oppstikkande stein og stubbar. Klassifiseringa mellom denne og førre type kan vera vanskeleg, men beitevollar skal i utgangspunktet gjelde areal som ikkje har vore pløgd. Artar: Dette kan omfatte svært ulike utformingar etter nærings- og vasstilstand i jorda og kulturpåverknad. Felles for alle er dominans av grasartar og eit større eller mindre innhald av beitetolande urter. Sølvbunke og engkvein vil oftast ha høgt innslag, men også artar som gulaks, engrapp, raudsvingel, ryllik, kvitkløver, blåklokke og prestekrage er typiske artar i beitevollane. Forekomst: Areal av beitevoll forekjem i første rekkje knytt til setervollar. 324 dekar er registrert og typen utgjer 0,5% av samla areal. Noko av arealet blir gjødsla. Beiteverdi: Beiteverdien vil her vanlegvis vera svært god og dette er viktige areal for beitebruken i området. Lite beita beitevoll med ballblom ved Gammelsætra. Skog og landskap rapport 04/11 32

41 5.4 Områdevis omtale av vegetasjon og beite Nedafor følgjer ein områdevis omtale av vegetasjon og beite på Hanestadkjølen. Områdeinndelinga er gjort ut frå einheit i vegetasjon og terreng. Kvart område er gjeve ein beiteverdi etter same tredelte skala som tidlegare er bruka for vegetasjonstypar. Figur 10. Vegetasjonskart over Hanestadkjølen med områdeinndeling. Furuskog er i grågrønt, granskog i blågrønt, heivegetasjon i fjellet i brunt, engvegetasjon i rødbrunt, myrer i blått og jordbruksareal i gult. Skog og landskap rapport 04/11 33