Stiftelsen Signo vil takke rettighetsutvalget for deres arbeid. Vi støtter mange av forslagene som blir presentert i NOU 2016:17.

Transkript

1 Til Barne- og likestillingsdepartementet Oslo, 1. mars 2017 Høringssvar til NOU 2016:17 På lik linje Innledning Stiftelsen Signo vil takke rettighetsutvalget for deres arbeid. Vi støtter mange av forslagene som blir presentert i NOU 2016:17. I vårt høringssvar vil vi påpeke ting som mangler, argumentere imot ting vi er uenige med NOU-en i og løfte frem behovene og egenarten til vår brukergruppe. Signos brukergruppe Stiftelsen Signo er en diakonal stiftelse som gir tilbud til døve, hørselshemmede og personer med alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet, som har behov for tilrettelagte tiltak og tjenester i et tegnspråklig kommunikasjonsmiljø. Vi gir tilbud og tjenester blant annet innenfor områdene bolig, skole, arbeid, helse og rådgivning. De fleste av våre brukere har flere funksjonsnedsettelser. Vi gir et landsdekkende tilbud, og vi har opparbeidet oss erfaring og kunnskap på området siden starten i Vi har et fagmiljø med høy kompetanse på personer med utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve, hørselshemmede eller har en alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet. Kombinasjonen av hørselshemming og utviklingshemming blir mer enn summen av de to funksjonsnedsettelsene. Alle mennesker har behov for språk og språkmiljø. Personer med utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve eller hørselshemmede trenger tegnspråk og tegnspråkmiljø, for å forstå, bli forstått, interagere i et fellesskap, utvikle seg og utfolde seg som menneske. Noen trenger i tillegg individuelt tilpassede kommunikasjonssystemer. Personer med utviklingshemming i kombinasjon med alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet, har behov for taktil kommunikasjon. Stiftelsen Signo Postadresse: Pb. 100 Nordstrand N-1112 OSLO Besøksadresse: Solveien 119 E 1170 OSLO Tlf: E-post: stiftelsen@signo.no Org.nr.: Fakturaadresse: faktura.hok@signo.no Virksomhetene i Signo: Signo Vivo, Signo Konows senter, Signo Grantoppen AS, Signo Rycon AS, Signo Conrad Svendsen senter, Signo skole- og kompetansesenter, Signo Dokken AS.

2 Vi viser til stortingsmelding nummer 35 «Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk», der norsk tegnspråk er behandlet i kapittel Språk er en rettighet, og norsk tegnspråk er et offisielt språk i Norge. Retten til ytringsfrihet henger sammen med retten til tegnspråk. Vi mener at tegnspråkbrukere med utviklingshemming må ha rett til å velge tjenester på tegnspråk i et tegnspråklig miljø. På den måten kan man sikre at personen forstår, blir forstått, får utviklet og vedlikeholdt sitt språk. Bruk av tegnspråktolk skaper ikke et tegnspråkmiljø. Vi deler rettighetsutvalgets fokus på inkludering (punkt 6.2.4). Målet med inkludering er samfunnsdeltakelse, og inkludering betyr ikke å oppgi sin egenart. Dersom inkluderingstankegangen følges for snevert, konsekvent og prinsipielt, kan vi ende opp med at vår brukergruppe blir ytterligere marginalisert, isolert og usynlig. Mange av våre brukere har ikke tilgang til talespråk, og det er urealistisk at arbeidsplasser, skoler og lokalmiljø rundt om i landet skal komme opp på et tegnspråknivå som gjør at det kan kalles et tegnspråkmiljø. Inkludering i et tegnspråkmiljø skal ikke være avgrensende, men en bro til inkludering i samfunnet. Først når man har fått en trygg identitet i utvikling av eget språk, og har et tegnspråkmiljø i ryggen, kan man i større grad delta i samfunnet. Løft 1 Selvbestemmelse og rettssikkerhet En opphevelse av helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 vil oppheve diskrimineringen av personer med utviklingshemming i lovverket, men vil ikke nødvendigvis styrke rettssikkerheten for denne gruppen. Det er viktig at kravene til kompetanse, systematikk, gjennomføring og evaluering videreføres i et generelt lovverk. Særlovgivningen har utløst ressurser i arbeidet med brukere med store eller sammensatte utfordringer, og vi er bekymret for at dette kan bli en mindre prioritert gruppe med et generelt lovverk. Kapittel 9 har bidratt til et felles fokus og skapt et fagmiljø med høy kompetanse på alternativer til tvang og makt. Løft 2 Likeverdig og inkluderende opplæring Til endringsforslag til opplæringslovens 10-11: Vi støtter at alle assistenter og andre uten pedagogisk utdanning må få en grunnleggende kompetanse i det å støtte og assistere opplæring til personer med utviklingshemming. Vi mener det er nødvendig å bruke assistenter i noen grad i forhold til å gjennomføre undervisningen. Dette forutsetter at tiltak og mål for opplæringen er godt forankret i elevens individuelle opplæringsplan, og at det er en tilstrekkelig kvalitetsmessig gjennomføring. Det er læreren som må ha ansvaret. Assistenter bør kunne gjennomføre deler av opplæringen under kyndig veiledning.

3 Vi støtter utvalgets flertall som foreslår en godkjenningsordning for faste spesialskoler og spesialklasser (punkt ). Det må ikke skje en full avvikling av faste spesialklasser og spesialskoler. Dette av hensyn til elevenes behov, læringsutbytte, likeverdighet, språkkoder, jevnaldrende perspektiv og rett til flere valgmuligheter. Når deler av opplæringen organiseres utenfor ordinær klasse, er det viktig at skolen og PPT sørger for elevens tilknytning til klassen og kontakt med jevnaldrende. Eneundervisning må ikke blir en privatisert og lukket aktivitet, skjermet for innsyn og kvalitetssikring. Vi støtter utvalgets forslag om at PPT skal arbeide mer med inkluderende opplæring (punkt ), men mener også at PPT må bistå med veiledning og kompetansestøtte i individrettede opplæringstiltak. I dette arbeidet må PPT sikre at skolen får tilgang på relevant spisskompetanse i enkeltsaker. Det er nødvendig med et godt samarbeid også med kompetansesentra for utvalgte målgrupper. For voksne med utviklingshemming er det viktig å tenke både vedlikehold og utvikling av grunnleggende ferdigheter. Mange opplever en senmodning og bør ha tilgang til voksenopplæring utfra egne behov. Voksne bør også undervises av lærere med god kompetanse, ikke kun henvises til opplæring i boligene. Men det er viktig å knytte opplæringen opp mot elevenes behov for hverdagslige ferdigheter knyttet til bolig og arbeid, utført i samarbeid med personale i disse miljøene. Egne klasser, grupper eller skoler for voksne er formålstjenlig da det er forskjellige måter å gjennomføre opplæring på. NOU-en har en kort beskrivelse av lærekandidatordningen (punkt ). Denne er etter vår oppfatning noe mangelfull og delvis feilaktig. Lærekandidatordningen bør aktivt holdes opp som et utviklings- og forbedringsområde. Vestfold fylke er ett eksempel, med etablering av eget opplæringskontor for lærekandidater. Vi oppfatter at den videregående opplæringen og fagopplæringen i dag ikke gjør nok for å sikre at personer med utviklingshemming får mulighet til å realisere ønsker, ambisjoner og planer for fremtidig yrkesliv. Det må legges mer til rette for at personer med utviklingshemming oppnår reell, gyldig og anvendbar yrkeskompetanse, selv om de mangler forutsetninger til å kunne oppnå kompetanse på fagbrevnivå. Lovgivningen og systemene gir muligheter og handlingsrom, men vi oppfatter at det er mye å gå på for at grunnskoler, videregående skoler og fagopplæringen i fylkene tar i bruk disse virkemidlene.

4 Løft 3 Arbeid for alle Vi mener at arbeid og dagtilbud må bli en rettighet, ikke et tilbud som kommunen kan velge bort. Retten må også omfatte dem som mottar uførepensjon. Retten til arbeid bør gjelde til fylte 70 år. Personer som er i VTA må få samme rett til Tolk på arbeidsplass som dem som er i andre arbeidsrettede tiltak. Vi vil ikke anbefale «Forsøk 2: Kommunalt VTA» (punkt ). Vi ser i dag at kommuneøkonomien er stram og at stadig flere ansvarsområder overføres til kommunene. Vi tviler på at kommunene vil få flere mennesker med utviklingshemming i arbeid eller øke kapasiteten til VTA. Vi frykter at skulle finansieringen overføres til kommunene vil VTA-plasser lett kunne bli prioritert langt ned på listen over oppgaver. Det ville skape en veldig uforutsigbar situasjon for personer som ønsker VTA. Arbeidsfokus ligger i dag hos NAV, og dersom kommunene skal overta ansvaret må det sikres at arbeidsfokuset styrkes i kommunen. Vi mener det er bedre med «Forsøk 3: Statlig VTA» eller dagens modell. Dagens ordning åpner for en vurdering av bistandsbehov opp mot den kommunale medfinansieringen. Det betyr at man kan ta inn søkere med ulikt bistandsbehov og etter avtale med kommunen bli enige om en pris-skala. De med minst behov (1-5 oppfølging) koster 20 % av statlig finansiering. Videre er det en økning av pris ved behov for 1-1 eller 1-3 oppfølging. Produksjonsfokuset i skjermet virksomhet fremstilles kun som negativt. Vi tror at jo nærmere man er det ordinære arbeidslivet i en skjermet bedrift, jo større sjanse er det for å få flere utviklingshemmede ut i arbeid i ordinær virksomhet. Det må ikke være konflikt mellom produksjonsfokus og tilrettelagt arbeid. Mye er avhengig av hvordan man jobber med individuell tilrettelegging. Etter en arbeidsevne vurdering vil ikke arbeid være aktuelt for alle. Disse må få tilbud om et dagtilbud som er meningsfylt og tilrettelagt. Det står feil i «Forsøk 1: Kommune-stat samarbeid» (punkt ), andre avsnitt: Det er en VTA-plass som er omtrent kr billigere enn et dagtilbud, ikke omvendt. Løft 4 God helse og omsorg Vi synes i hovedsak at det er veldig bra beskrevet og mye passer også for målgruppen til Signo. Det er tilrettelegging av kommunikasjon som er en utfordring. Det står for eksempel at alle tjenester skal utformes på en måte som bidrar til frihet, likestilling og deltagelse. For at dette skal være reelt for personer som har en utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve,

5 hørselshemmede eller har en alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet, kreves det tilrettelegging av kommunikasjonen. Man trenger mer enn en tegnspråktolk. Rett til tolk er viktig, men for vår brukergruppe er det nødvendig med tilrettelagt kommunikasjon for at bruker skal kunne medvirke i egen behandling. Det handler om å forstå og bli forstått. Lovfestet rett til informasjon og medvirkning når man mottar helsetjenester, er særlig vanskelig å ivareta i møte med vår målgruppe. Forsvarlig helsetjenester til målgruppen krever tid og tilrettelagt kommunikasjon. Skal man sikre dette må man opprettholde et kompetansemiljø på feltet. Personer med utviklingshemming i kombinasjon med å være døve eller hørselshemmede, må få rett til å ha med ledsager fra bolig til lege, tannlege, fysioterapeut og så videre. Ledsager fra bolig kan fungere som mellomtolk mellom tjenesteyter, ordinær tegnspråktolk fra NAV og mottakeren av helsetjenestene. Dette må sees i sammenheng med forslagene knyttet til helseoppfølging og muligheten til å ta gode valg for egen helse. Vi støtter forslaget om en veileder for helseoppfølging, og mener at vi også trenger en nasjonal fagbank for å kunne veilede personer med utviklingshemming om helse og kosthold. Det finnes for eksempel ikke tilpassede opplegg for å undervise brukere om faren ved å røyke. Hvis fokus på helse skal få et løft, bør det ikke kun være opp til hver enkelt bolig å utforme ulike helsefremmende opplegg. Vi viser til Danmark, som er lenger framme enn oss når det gjelder for eksempel nettbasert helseundervisning/veiledning tilpasset mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser (SMUT). Det bør utarbeides e-læringskurs som miljøarbeidere og miljøterapeuter er forpliktet til å gjennomføre, for å sikre god kvalitet på forebyggende helsearbeid i boligen. Helsehjelp og tilretrettelegging av personlig bistand til personer med utviklingshemming i kombinasjon med alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet (enten denne er medfødt eller ervervet), bør være et særlig oppmerksomhetsområde. Det blir beskrevet at barn med utviklingshemming ikke får et forsvarlig tilbud i barne- og avlastningstilbud. For barn med utviklingshemming i kombinasjon med alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet, er dette med forsvarlig tilbud særlig krevende. Denne gruppen kunne vært særskilt beskrevet. Vi mener at man med et sterkt kompetanse- og språkmiljø vil kunne yte gruppen et forsvarlig tilbud.

6 Løft 5 Eget hjem Signo støtter de forslagene som er kommet fram i Løft 5. Vi opplever imidlertid at forslagene ikke omfatter de behovene som personer med utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve, hørselshemmede eller har alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet har, og deres utfordringer med å være en del av samfunnet. Vi foreslår at det innlemmes noe i loven som spesifikt sikrer vår brukergruppe retten til å velge å bo i et tegnspråkmiljø. Det er bolig i kombinasjon med tjenester, som utgjør brukerens miljø. I og med at det tegnspråklige miljøet er en grunnleggende forutsetning for å utøve rettigheter som medvirkning og selvbestemmelse, vil det være nødvendig å se tjenester og bosted i sammenheng. Når det bygges boliger for personer med utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve, hørselshemmede eller har en alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet, må det helt fra starten planlegges for riktig lys- og lydforhold og romløsning, for å sikre gode kommunikasjonsforhold for tegnspråk og taktil kommunikasjon. Vi foreslår at i kommunenes anbudskonkurranser innlemmes ikke gruppen med personer med utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve, hørselshemmede eller har en alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet. Erfaring viser at kommunenes forståelse for denne gruppen ofte er mangelfull og at de er prisgitt den enkelte saksbehandler sin forståelse. Personer som har en utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve, hørselshemmede eller har en alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet, søker seg som oftest inn i et tegnspråklig bofellesskap. Årsaken er at faren for isolasjon i et fellesskap med bare hørende er stor. Det er mange eksempler på at kommuner lager tilbud til personer som er døve eller hørselshemmede og tenker at behovet er ivaretatt hvis de ansetter en eller flere person som har fått noe tegnspråkopplæring. Vi mener at det ikke er et forsvarlig tilbud. Slike rammer skaper ikke et nødvendig språk- og kompetansemiljø. Språkmiljø er en grunnleggende forutsetning for at mennesker kan være reelt inkludert og likeverdig. Retten til selvbestemmelse og deltakelse vil bli bedre ivaretatt ved at man kan forstå og bli forstått av mange. For målgruppen døve, hørselshemmede og personer med alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet er språkmiljøet vel så viktig som selve boligen. Friheten til å velge bolig kan ivaretas hvis disse personene kan velge tilbud som kan tilby tegnspråkmiljø og taktil kommunikasjon.

7 Det er svært viktig med forutsigbarhet og langsiktighet når det gjelder tjeneste- og botilbud til denne gruppen. Det innebærer at helse- og omsorgstjenesteloven må være tydelig når det gjelder ansvarsforholdet mellom kommuner. På 60- og 70-tallet vokste ideene om integrering og mangfold frem. HVPU-institusjonene for personer med utviklingshemming ble nedlagt i perioden fra De som bodde på institusjonene flyttet til egne boliger i den kommunen de ønsket å bo i. I denne perioden hvor ideene om integrering vokste frem var det likevel politisk forståelse for døves behov for egne språkmiljøer. Døvebevegelsen omdefinerte normaliseringsbegrepet og fikk delvis gehør for det i det politiske «spillerommet». Døve hevdet at de hadde sin normalskole i døveskolen og sitt hjemmemiljø i døvesamfunnet. Disse argumentene er fremdeles gyldige, og er med og ivaretar rettssikkerheten for denne målgruppen. Løft 6 Kompetanse og kunnskap Utvalget anbefaler grunnkurs som gir personalet nødvendige forutsetninger for arbeidet. For vår brukergruppe må dette også innebære kurs i brukernes språk (tegnspråk), i tillegg til ASK. Det må tilrettelegges for personer med alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet. Det er i mange tilfeller nødvendig med stor grad av tilrettelegging og tilpassing av undervisningen for mennesker med ulike behov. Det må tas hensyn til dette i budsjetter, studieplasser og kompetansegivende kurs, slik at personalet, lærere og andre med fagutdanning kan få uttelling for formell utdanning. Dette vil bidra til å gi arbeidet med elever med utviklingshemming høyere status. Det er viktig at kunnskap om utviklingshemming og tilpasset opplæring for elever med behov for store avvik fra de ordinære læreplanene, får en tydelig og anerkjent posisjon i lærerutdanningen. Det er grunn til å stille spørsmål ved om dette er godt nok ivaretatt ved dagens lærerutdanninger. Løft 7 Koordinerte tjenester Det er behov for god koordinering mellom tjenestene. Det dokumenteres mangelfull koordinering i overgangssituasjoner og mellom helse, omsorg og opplæringssektoren og dette kan vi bekrefte. Det er nødvendig med god informasjon og gode rutiner i forbindelse med alle tjenestene, for at brukerne skal få best mulig livskvalitet.

8 Løft 8 Målrettet styring Rapportering til Stortinget høres positivt ut. Intervallet bør følge Norges rapportering på CRPD til FN. Det nye fagorganet som skal utarbeide indikatorsystem må ha en bred representasjon fra fagmiljøer og bruker- og interesseorganisasjoner. Vi vil særlig nevne fagmiljøer fra hørselshemmingsfeltet, døvblindefeltet og døve og døvblindes interesseorganisasjoner. Andre tema Tros- og livssynsutøvelse Tilretteleggelse for tros- og livssynsutøvelse er ikke omtalt i NOU-en. Vi beklager at denne dimensjonen av menneskelivet ikke er tatt med i rapporten, og ber om at tilretteleggelse for tros- og livssynsutøvelse blir tatt med i det videre arbeidet. Skal mennesker med utviklingshemming kunne bruke sin rettighet til å utøve et tros- eller livssyn, trengs det tilrettelegging. Hvis ikke mister de denne menneskeretten. Lovverket legger til rette for fri tros- og livssynsutøvelse for mennesker med utviklingshemming, men dersom lovverket ikke blir satt på dagsorden og fulgt opp hjelper dette lite. Vi frykter at muligheten til å få innfridd rettigheten til tros- og livssynsutøvelse i dag er avhengig av den enkelte tjenesteyters bevissthet rundt og holdning til temaet. Fritid og ferie Fritid og ferie er nevnt i for liten grad i NOU-en. Fritid og ferie er svært viktige faktorer når man snakker om både fysisk og psykisk helse. Det krever ressurser å følge opp helsefremmende tiltak, som for eksempel det å være jevnlig med på treningstilbud, og dette burde NOU-en ha sagt noe mer konkret om. Vi savner et eget løft knyttet til ferie. For de fleste av oss er feriereiser en del av livet. Slik er det ikke for personer med utviklingshemming. Dersom personen har store bistandsbehov kan feriereiser bli en økonomisk umulighet. Ferie for personer med utviklingshemming er ikke en lovpålagt oppgave. Dermed trenger ikke kommunene gi den støtten som er nødvendig for at man skal kunne reise på ferie. Dette innebærer i praksis et brudd på normalitetsprinsippet. Noen kommuner har prioritert å legge til rette for ferie gjennom å tilby tilskudd og fleksible turnuser for de ansatte. Men ofte reduseres slike muligheter når kommunen skal kutte i

9 kostnader. Så lenge ferie ikke er rettighetsfestet, er det opp til hver enkelt kommune hvordan utgiftene skal dekkes for ansatte som må følge med på turen. Mangfold Selv om NOU-en gjennomgående snakker om individuell tilrettelegging, får man inntrykk av at personer med utviklingshemming er en enhetlig gruppe, siden mangfoldet ikke blir eksemplifisert. Som nevnt i begynnelsen av vårt høringssvar savner vi fokus på personer med utviklingshemming i kombinasjon med at de er døve, hørselshemmede eller har alvorlig grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet. På samme måte savner vi tematisering av hvordan det er å ha en utviklingshemming og være minoritetsspråklig i Norge. NOU-en sier mye om barn og voksne, men lite om eldre. Personer med utviklingshemming blir eldre enn før. Vi mener at det må tematiseres hva som skjer når de blir pensjonister og de økonomiske rammene forandrer seg. Hva slags dagtilbud skal de få når de mister retten til arbeid? Hvilket sykehjemtilbud skal de få når de blir pleietrengende? Er det i dag nok kompetanse ved kommunale sykehjem til å dra omsorg for denne gruppen? Vennlig hilsen Stiftelsen Signo - hovedkontoret Ken Davidsen konstituert generalsekretær