FolkogforsVar Nr

Transkript

1 FolkogforsVar Nr fortid og fremtid

2 Kjære leser Riktig godt nytt år! Det er et spesielt år som ligger foran oss. Her hjemme jubler vi over 200 år med egen grunnlov og demokratiske verdier, mens i resten av Europa representerer nok 2014 først og fremst en sober markering av at det er 100 år siden første verdenskrig brøt ut. En krig som på mange måter dannet grunnlaget for neste verdenskrig, og dermed også utviklingen videre til det kontinentet som vi kjenner i dag. En rekke andre store og små jubileer og markeringer inntreffer også i år 70 år siden D-dagen og frigjøringen av Finnmark, 65 år siden opprettelsen av NATO og 25 år siden Berlin-murens fall, bare for å nevne noen. Året vi går inn i er ikke utpreget fredelig. Fortsatt raser borgerkrigen i Syria, det meldes om kamper i Libya og i Irak er al-qaida grupperinger igjen på fremmarsj. I Sør-Sudan ser den nyvunne selvstendige staten ut til å slå sprekker, og før jul utviklet det seg borgerkrigsliknende tilstander i landet. I skrivende stund er forhandlinger i gang, men det meldes fortsatt om kamper og ikke minst enorme flyktningestrømmer. I Den sentralafrikanske republikk er blodsutgytelsene mange, og FN advarer om at vi kan stå overfor et nytt folkemord. EU vurderer å sette inn styrker, men det er uvisst hvilket tidsperspektiv man kan planlegge med. I Afghanistan er derimot det internasjonale samfunnet i ferd med å trappe ned tilstedeværelsen, og til sommeren avvikles ISAFoperasjonen. Hvordan sikkerhetssituasjonen i landet så utvikler seg, gjenstår å se. Her hjemme fikk vi nylig en påminnelse om at også våre fredelige og robuste samfunn er sårbare. Ikke bare har ekstremværet herjet over landet de siste månedene, og satt diverse beredskapsplaner på prøve. En storbrann raserte i januar store deler av Lærdal, der 35 hus brant ned til grunnen. Dette er den største brannen i Norge på 45 år, men heldigvis gikk det ikke menneskeliv tapt. Vi i Folk og Forsvar vil også i år gjøre vårt for å spre kunnskap om og interesse for forsvar, sikkerhet og beredskap gjennom en rekke aktiviteter i inn- og utland. Dette finner du mer informasjon om lenger bak i bladet, i tillegg til artikler som tar for seg både aktuell sikkerhetspolitikk og historiske tilbakeblikk. Håper du finner noe av interesse god lesning! Forsiden Monica K. Mattsson Kämpe 2014 blir et år for markeringer og ettertanke. 100 år siden 1. verdenskrig brøt ut og millioner av liv gikk tapt i skyttergravene, er det fortsatt mange uløste konflikter i verden. Det ser ikke ut til at borgerkrigen i Syria går mot en snarlig løsning, og flyktningleiren i nabolandet Jordan vokser seg bare større. I tillegg ser man med spenning på FolkogforsVar Nr hvordan det vil gå med Afghanistan når NATO avslutter sin ISAF-styrke. Norge fortsetter å engasjere seg internasjonalt, og to av våre fregatter møttes på åpent hav i vinter, én på vei hjem fra piratbekjempelse i Adenbukta, den andre på vei til Syria for å bistå i uthentingen av kjemiske våpen. Samtidig blir USA stadig mer tilbaketrukket på den internasjonale arena, og vi vil nok se en god del til både Russland og Kina i Foto: Forsvaret, NATO, Scanpix, Wiki Commons. fortid og fremtid Sitatet Hvis du ønsker å slutte fred med din fiende, må du jobbe sammen med ham. Da blir han din partner. - Nelson Mandela innhold ARTIKLER: Hva skjer i Europa 2014? s. 4-5 Borgerkrigen i Syria s. 6-7 Fredsprisen til ukjente helter s. 8-9 Exit Afghanistan s et år for jubileer og markeringer s Drømmen om Europa s Transnistria myteomspunnet, sovjetnostalgisk, korrupt og lukket s Europas skjebneår s En skjør situasjon for Sør-Sudan s FASTE SIDER: Leder s. 2 Smått & stort s. 3 og 21 Leserinnlegg s. 21 Organisasjonsstoff s. 22 og 23 Info-publikasjoner s. 24 Oppslaget; Folkesuverenitets-prinsippet; statsfilosofisk lære om at all legitim myndighet stammer fra folket selv, som vanligvis utøver sin makt gjennom valgte representanter. Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Tlf: Telefax: F F Internettadresse: E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på Opplag: Pr. februar 2014: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Kämpe E-post red.: mkm@folkogforsvar.no post@folkogforsvar.no Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe ISSN GRAFISK PRODUKSJON: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Trykk: RK Grafisk AS

3 Samarbeider om transportfly Forsvarsministrene i de nordiske landene har signert en avtale om å samarbeide om transportfly. - Samarbeidet kan gi økt operativ effekt til bedre pris. Til sammen bruker de nordiske landene over 130 millioner euro årlig på å operere transportfly, så potensialet er stort. Konkret samarbeid som dette er nordisk forsvarssamarbeid på sitt beste, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Norge vil bidra med sine C-130 Hercules i samarbeidet. Avtalen er knyttet til operativ virksomhet og legger til rette for felles utnyttelse av tilgjengelige flytimer som ikke er reservert for beredskap eller andre nasjonale formål. Gjennom samarbeidet kan landene tilby hverandre lufttransporttjenester og kostnadsdeling for transporter. Samarbeidet gjelder også sammen slåing av kommersielle lufttransportressurser. Nytt om navn Det har i den siste tiden vært flere nyutnevnelser i Forsvaret. Først og fremst er både den politiske og militære ledelsen byttet ut; Ine Marie Eriksen Søreide (H) har overtatt stillingen som forsvarsminister og admiral Haakon Bruun-Hansen er utnevnt til ny forsvarssjef. Søreide har vært innvalgt på Stortinget fra Oslo siden 2005 og vært leder i Stortinget utenriks- og forsvarskomité fra Bruun-Hansen har tidligere vært generalinspektør for Sjøforsvaret og leder for Forsvarets operative hovedkvarter. Videre blir kontreadmiral Lars Saunes ny general inspektør for Sjøforsvaret, generalmajor Tor-Rune Raabye blir ny generalinspektør for Heimevernet, generalmajor Odd Egil Pedersen er utnevnt til sjef for Cyberforsvaret, og kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen blir sjef for Forsvarets Sanitet. I tillegg ble det den 1. januar opprettet en ny avdeling, Forsvarets spesialstyrker, som skal samle spesialstyrkemiljøene under en felles ledelse. Den nye avdelingen skal ledes av kontreadmiral Nils Johan Holte. Ny meningsmåling Opinion utførte to årlige meningsmålinger for Folk og Forsvar i Den siste handlet om nordmenns holdning til NATO og annet internasjonalt forsvarssamarbeid. På spørsmålet Mener du at Norges medlemskap i forsvarsalliansen NATO bidrar til å trygge landet mot en fremmed makt, eller mener du at vårt medlemskap i NATO øker faren for angrep, eller mener du at NATO medlemskap ikke spiller noen rolle i så måte? svarte 63 % at medlemskapet trygger landet. Dette er en svak nedgang fra 65 % i Kvinner er langt mer skeptiske til NATO-medlemskapets effekt enn menn. Blant menn mener 71 % at medlemskapet trygger landet, mens kun 54 % av kvinnene mener det samme. I 2012 var tallene henholdsvis 70 % og 60 %. Andelen kvinner som mener at medlemskapet medfører en fare for angrep også gått opp fra 5 % til 11 %. Hele 23 % av kvinnene svarer «vet ikke» på spørsmålet, mens kun 6 % av mennene sier det samme. Den samme tendensen finner vi blant ungdom av begge kjønn. I aldersgruppen år svarer kun 5 % at NATOmedlemskapet trygger landet, mens hele 15 % mener at det øker faren for angrep. Også her er usikkerheten stor, hele 23 % svarer «vet ikke» på dette spørsmålet. Aldersgruppen over 55 år er betydelig mer positive til at NATO-medlemskapet trygger landet. Her svarer hele 74 % bekreftende, og kun 6 % at det øker faren. Geografisk er det folk fra Nord-Norge og Vestlandet som er mest positive. Når det gjelder å delta i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU-regi mener drøyt halvparten at det er riktig av Norge å delta, 53 % mot 52 % i Også her er kvinner (44 %) mindre positive enn menn (61 %), og blant aldersgruppen år svarer kun 36 % at vi bør delta. To av tre (64 %) er helt eller delvis enige i at Norge bør delta med styrker i NATO-operasjoner med FN-mandat. Dette er en klar nedgang fra 2012, da tre av fire (76 %) mente det samme. Menn er også her mer positive (72 %) til dette enn kvinner (54 %). Les meningsmålingen i sin helhet på Archer avsluttes Norge og Sverige inngikk i 2007 en avtale med mål om å oppnå økt operativ effekt blant annet gjennom felles styrkeproduksjon, samtidig med økonomisk og industriell gevinst. Forsvaret har et behov for å fornye artilleriet sitt fordi Hæren har endret sitt operative konsept mot å bli mer mobilt og å operere hurtigere. Det har vært, og er også, en målsetting om å anskaffe materiell gjennom flernasjonalt samarbeid. - Regjeringen har konkludert med at artillerisystemet Archer ikke vil fylle Forsvarets behov innenfor den tiden vi har tilgjengelig, derfor trekker vi oss ut av kontrakten. Det norsk-svenske samarbeidet er omfattende og har på flere områder vist seg å gi gode løsninger for begge land. Jeg ønsker derfor å fortsette øvrige deler av samarbeidet, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, som også vektlegger de gode erfaringene med kjøp av nye og oppgraderte kampvogner til Hæren fra svensk industri. Norsk formannskap Fra 1. januar 2014 har Norge formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet, NORDEFCO. - De nordiske land deler mange sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser og utfordringer. Vi ønsker å videreutvikle det nordiske forsvarssamarbeidet, og vi vil sikre et mest mulig målrettet, effektivt og relevant samarbeid, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Norge ønsker blant annet å videreutvikle NORDEFCO som forum for målrettet dialog om utviklingstrekk som berører de nordiske land, styrke deltakelsen i internasjonale operasjoner, legge til rette for mer samkjøring mellom nordiske, nordisk-baltiske og NATO øvingsprogram. Ny medarbeider Folk og Forsvar har ansatt en ny studentpraktikant, Mads Myrbråten (25) fra Mandal. Han tiltrådte stillingen 7. januar. Myrbråten har bakgrunn fra sjøforsvaret og har en bachelorgrad i Midtøstenstudier og arabisk fra Universitetet i Bergen. Han har tidligere vært hospitant ved den norske ambassaden i Riyadh, Saudi-Arabia. Høsten 2013 startet han en mastergrad i Internasjonale relasjoner ved Universitetet i Ås. Ved siden av studiene vil han drive ordinær informasjonsvirksomhet i Folk og Forsvar. Kilde: Forsvaret.no Folk og Forsvar 3

4 Hva skjer i Europa 2014 blir et år fylt med markeringer og valg i Europa. Men mens hele EU stiller til valg, gjør Putin det han kan for at de gjenværende bufferlandene i øst skal vende seg til Russland og ikke til Vesten blir et år for markeringer i Europa. I Norge skal 200 år for grunnloven mar keres, mens Danmark markerer 150 år siden krigen i 1864 hvor de tapte Schleswig- Holstein til prøysserne, noe som reduserte dansk territorium kraftig. Europa skal markere at det er 100 år siden 1. verdenskrig, eller urkatastrofen brøt ut, men også at det er 25 år siden Berlinmuren og jernteppet falt den største ulykken som har rammet Russland i nyere tid ifølge Putin. Mellom alle markeringene av for - tidens spor på Europa, skal fremtiden også stakes ut. De sentrale EU-institusjonene står på valg, og resultatet vil ha stor betyd - ning for Europas retning de kommende årene. I økonomiens tegn De siste årenes finanskrise har satt sine spor i flere land, og selv om det varsles om en liten økonomisk oppgang mot slutten av fjoråret vil 2014 fortsatt være preget av økonomiske spørsmål. Mest urovekkende er konsekvensene for unge i Europa, den tapte generasjon som de nå blir kalt. Aldri i EUs historie har så få unge hatt jobb. Omkring 14 millioner europeer mellom 16 og 24 år har verken jobb eller skoleplass. Dette er særlig skremmende fordi jo lenger tid det tar å komme seg inn i arbeidslivet, jo dårligere blir sjansene for noen gang å klare det, og sannsynligheten for å havne i fattigdom eller på trygd øker. Til felles har den tapte generasjon det at de ikke har en egen inntekt eller meningsfylt tidsfordriv. Stadig flere må flytte hjem, mens år som skulle vært brukt til å skaffe seg jobberfaring, stifte familie og etablere seg passerer forbi. Den største frykten er at ungdommene radikaliseres eller tyr til vold. Forskning viser også at unge uten arbeid eller skole - plass har langt mindre tillit til samfunnets institusjoner og demokratiske prosesser. Høyrepopulistiske partier har økt sin oppslutning fra rundt to til tolv prosent i gjennomsnitt i Vest-Europa. Både i Ungarn, Østerrike, Nederland og Frankrike har høyrepopulistiske partier vunnet folkets stemmer med en skremmende retorikk. Selv om de høyrepopulistiske og ultranasjo nale partiene er svært forskjellige fra land til land, bruker de til dels samme strategi: de utnytter velgernes frykt i den økonomiske krisen og gir enkle svar på kompliserte spørsmål. Valgenes år Alle de tre store EU-institusjonene i Brussel; Europaparlamentet, Europa kommisjonen og Det europeiske råd, er på valg i Det store spørsmålet er hvorvidt de siste årenes situasjon i Europa vil få utslag ved disse valgene. For eksempel står samtlige 751 representanter i Europaparlamentet på valg og mye tyder på at de euroskeptiske partiene vil øke sin oppslutning. Flere har uttrykt frykt for at fremveksten av de høyrepopulistiske partiene i Europa også vil gjenspeiles i valget, men det er lite som tyder på at de tradisjonelt føderalistiske partiene vil miste flertallet i Europaparlamentet. Valget til Europaparlamentet vil også få konsekvenser for Europakommisjonen fordi det er en uskreven regel at kommisjonspresidenten skal komme fra den største partigruppen. Det er også Europaparlamentet som godkjenner kandidatene til kommissærpostene. I tillegg skal både en ny Rådspresident og Høyrepresentant for utenrikssaker velges i Disse valgene vil ha stor innflytelse for EUs utvikling de neste årene. Skottene skal i september 2014 gjennom folkeav stem ning avgjøre om de ønsker å løsrive seg fra Storbritannia eller ikke. En eventuell løs rivelse vil innebære flere store spørsmål, blant annet om Skottland fortsatt skal være NATO- og EU-medlem. Det er gjennom snittlig flere positive holdninger til EU i Skottland enn i England, men 4 Folk og Forsvar

5 i 2014? Storbritannia vil ha mulighet til å blokkere en søknad fra et selvstendig Skottland til både NATO og EU. Meningsmålinger tyder på at en majori - tet kommer til å stemme nei til skotsk uavhengighet. Det er særlig unge velgere fra økonomisk vans keligstilte områder som støtter uavhengighet, mens støtten til unionen er størst blant velgere over 55 år som bor i mer velstående områder. Putins bakgård og NATOs fremtid Forsøket på å få til tettere samarbeid og en dypere handelsavtale mellom EU og Moldova, Ukraina, Aserbajdsjan, Georgia og Armenia ble ikke tatt godt imot i Russland. President Putin har gitt uttrykk for at han ønsker at disse landene skal knyttes tettere til Russland enn til EU, og etter å ha lagt press på de øvrige lands presidenter ble resultatet at flere avlyste sin deltakelse på EU-møtet i Vilnius like før jul. Ukraina har jobbet i mange år med å få på plass en handelsavtale med EU, og flertallet av folket hadde stemt for den, men når den lå på bordet i Vilnius nektet Ukrainas presi dent å skrive under etter sterkt press fra Russland. Dette førte til store demonstra sjoner i Ukraina, som ble slått hardt ned av politiet. Hendelsen var en god illustrasjon på at Ukraina, tross store fremskritt i demokratisk og vestlig retning, fortsatt har en lang og vanskelig vei å gå. Russland har også gjort seg bemerket i andre sammenhenger den siste tiden. I oktober i fjor gjennomførte Russland en stor militærøvelse, kalt Zapad 2013 (Vest 2013), som blant annet innebar en rekke øvelser i angrep mot Baltikum og Polen. Øvelsen kom også svært nær svenske nærområder, og antallet russiske soldater som deltok var over det tredobbelte av det Russland på forhånd hadde varslet NATO om. Det er helt klart at for mange av de østeuropeiske landene som ennå ikke er medlem av NATO eller EU, vil 2014 i stor grad bli preget av ytterligere press fra Russland for at de ikke skal knytte bånd vestover. I NATO er 2014 synonymt med uttrekkingen av ISAF-styrken i Afghanistan som har vært under NATO-ledelse siden Det store spørsmålet er hva slags samarbeid NATO skal være etter uttrekningen fra Afghanistan. Mens de europeiske landene stadig kutter i forsvarsbudsjettene, må USA dekke over 75 % av NATO-budsjettet. Sterke stemmer i USA har sett seg lei på både den økonomisk og militært skjeve byrdefordelingen i NATO og humoristiske soldater har gått så langt som å omdøpe ISAF til I Saw Americans Fight. Amerikanerne ønsker å flytte fokuset mot Asia, og om hendelser som Libya skal være varsler om fremtiden, kan mye tyde på at Europa, og kanskje EU, må være forberedt på å ta ansvar for sikkerhet i egen bakgård vil i stor grad bli preget av valg og markeringer i Europa. Ganske passende vil noen sikkert si, at 100 år etter utbruddet av 1. verdenskrig, starten på flere tiår med et splittet Europa, står de viktigste institusjonene i EU, symbolet på et samlet Europa, på valg. Samtidig som Europa har kommet langt på de siste 100 årene, er det imidlertid også flere tegn på at Russland er på vei tilbake til tradisjonell maktbruk på flere områder og legger særlig press på de øst - europeiske landene som ikke er med i verken NATO eller EU for å velge en østlig orientering. Tross en lengre periode med fred og stabilitet, er det med andre ord lite som tyder på at sikkerhetspolitikk vil være av mindre betydning i Europa i årene som kommer. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 5

6 Syriske flyktninger krysser grensen til Jordan. Foto: Scanpix Borgerkrigen i humanitær krise og flere aktører Borgerkrigen i Syria går nå inn i sitt tredje år og opp mot menneskeliv er gått tapt. Konflikten regnes idag som en av de verste humanitære katastrofene i moderne tid og en snarlig løsning på konflikten ser ikke ut til å gå det nye året i møte. Syrias president Bashar al Assad kjemper en hard og innbitt kamp mot det han betegner som terrorister som vil ødelegge Syria, mens et utall opprørsgrupper med ulik agenda kjemper mot Assads velutrustede regjeringshær. Kampene fortsetter i uminsket styrke i en konflikt som blir stadig verre for sivilbefolkningen. Det er stor mangel på medisiner, mat, skolegang, sikkerhet og rent vann, noe som resulterer i ufattelige lidelser og store flyktningestrømmer. Det er i følge UNHCR 4,2 millioner internt fordrevne flyktninger og 1,9 millioner flyktninger som i hovedsak befinner seg i nabolandene Libanon, Tyrkia og Jordan. På samme tid blir flere aktører involvert i konflikten, og det er fortsatt uvisst om disse vil bidra til en positiv utgang på konflikten. KJEMISKE VÅPEN Det kjemiske angrepet mot en forstad til hovedstaden Damaskus august 2013 involverte for alvor verdenssamfunnet. Angrepet medførte massiv fordømmelse fra internasjonalt hold. Den amerikanske presidenten Barack Obama hadde tidligere uttalt at bruk av kjemiske våpen ville være å krysse en rød linje og dermed resultere i militær inngrepen fra USA og verdenssamfunnet forøvrig. Begge parter i konflikten beskyldte hverandre for ugjerningen og FN sendte inn spesialister for å undersøke stedet hvor angrepet fant sted. FNs konklusjon var krystallklar; kjemiske våpen var blitt brukt, med det kunne ikke bevises hvem som hadde utført angrepet. Store deler av verden holdt pusten da USA sendte flere marinefartøy og styrket flyvåpenet sitt i regionen. Noen militær intervensjon fant imidlertid aldri sted etter press fra Russland, som mente opprørerne stod bak, og det ble jobbet aktivt for å unngå militærkonfrontasjon. Resultatet ble en diplomatisk løsning, med enighet om at Syrias kjemiske våpen skal fraktes ut av landet innen 31. desember 2013, noe som viste seg å være en for kort tidsfrist. Norge har sammen med USA og Danmark fått i oppdrag fra FN og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) å frakte Bashar al Assads fryktinngytende kjemiske våpen bort fra slagmarkene i Syria for sikker destruering. Norge og Danmark bidrar med én fregatt hver som skal sørge for sikker ferd for det innleide lasteskipet. De norske og danske skipene blir tett fulgt av russiske og kinesiske skip som en ekstra sikkerhet. I skrivende stund er den første lasten av totalt 300 containere med kjemiske våpen fraktet ombord i lasteskipet. Alle ferdigstilte kjemiske våpen og halvfabrikkerte våpen blir lastet om bord i havnebyen Latakia vest i Syria. Deretter blir de ferdigstilte våpnene nøytralisert på det amerikanske spesialbygde skipet MV Cape Ray til havs, mens de halvfabrikkerte våpnene skal til en foreløpig ukjent europeisk havn. ISLAMISTISKE GRUPPERINGER Borgerkrigen i Syria tiltrekker seg et stort antall islamistiske grupperinger og krigere fra hele verden. Det er i dag antatt å være opp mot 1000 ulike opprørsgrupper og over opprørere med ulik agenda som deltar i konflikten. Mange av disse krigerne er utenlandske statsborgere. Dette er ikke et nytt fenomen. Tidligere konflikter i nyere tid har også tiltrukket seg utenlandske krigere i stort antall, for eksempel Afghanistan, Jemen og Somalia. Det fører med seg flere konsekvenser. For det første vil opprørsgruppene som kjemper for landet sitt med en revolusjonær agenda nå kjempe en tofrontskrig mot enkelte islamistiske grupperinger som har et eksplisitt mål om å gjøre Syria til en religiøs stat med Sharia som lovgivning og mot regjeringsstyrkene. President Assad vil måtte kjempe mot en stadig større splittet opposisjon som kan bidra til at regjeringsstyrkene vinner 6 Folk og Forsvar

7 Syria frem. I skrivende stund kommer det flere meldinger om at flere opprørsgrupper er i kamphandlinger med opprørsgruppen ISIL (Islamic State of Iraq and Levant), en gruppe betegnet som usedvanlig brutal med mye kamperfaring fra Irak. Abu Musab al-zarqawi var leder for denne gruppen før han ble drept av amerikanske soldater i Irak i 2006, og er mest kjent for å ha eskalert den religiøst motiverte volden som slo ut i Irak de første årene av det nye årtusenet. Det er i begynnelsen av januar meldt om nærmere 700 drepte som følge av de store motsetninger blant de ulike opprørsgruppene. At utenlandske krigere deltar, kan for det andre føre til en ytterligere eskalering av konflikten da det er veldig mange islamistiske krigere som kommer fra Europa, Afrika eller Midtøsten. Mange av disse utenlandske krigerne kan være motivert av religion og islamsk solidaritet i en krig som ut fra deres øyne er mot en korrupt og frafallen diktator. Både PST og etterretningstjenesten har tidligere advart om farene ved reiser til Syria og terrortrusselen disse personene kan utgjøre når de vender tilbake til Norge. Den største faren ved oppholdet i Syria er at det kan bidra til en ytterligere radikalisering med et utvidet nettverk blant terrorgrupper sammen med tilegnet kompetanse og vilje til å utføre aksjoner. REGIONALE KONSEKVENSER De hardeste kamphandlingene har foreløpig ikke flyttet seg ut av Syria i stort omfang. Det har vært bombeangrep og til dels kamphandlinger i Libanon som av mange blir regnet som en direkte konsekvens av konflikten i Syria. Den største belastningen for nabolandene er derimot den store flyktningstrømmen. Det er anslått at opp mot hver fjerde innbygger i Libanon nå er syrisk flyktning. Libanon er et lite land med en lang konflikthistorie. En befolkningsvekst bestående i hovedsak av flyktninger med behov for hjelp, presser økonomien og infrastrukturen dramatisk. Jordan og Tyrkia merker også presset fra flyktningestrømmen. Flyktningleiren Zaatari i Jordan rommer rundt mennesker og krever store ressurser fra myndighetene i landet. Det er flere land i regionen som taler for mer direkte handling nå enn tidligere. Høsten 2013 trakk oljerike Saudi-Arabia seg fra det tildelte kandidaturet i FNs sikkerhetsråd i protest mot det de mente var manglende vilje eller evne til å løse konflikten i blant annet Syria. Saudi-Arabia er sammen med Qatar de to Gulf-landene som presset hardest på for en militær inngripen med USA i spissen. Da angrepet ikke fant sted har de svart med militær og finansiell støtte i stort omfang til opprørerne. På den andre siden står Iran som en mangeårig alliert til president Bashar al-assad og Syria. Iran har på mange måter endret sin tidligere holdning til vesten etter at president Hassan Rouhani kom til makten sensommeren Det er blitt gjennomført forhandlinger om Irans atomvåpenprogram på høyeste nivå mellom Iran og vesten. Det er også mange som mener at Iran har og vil ha en viktig rolle i eventuelle forhandlinger mellom president al-assad og opprørsgruppene. Iran støtter president al-assad finansielt og militært, og er nok etter alt å dømme interessert i å beholde sin allierte ved makten. Midtøsten har opplevd religiøse motsetninger i lys av Syria-konflikten. I Irak har religiøst motiverte angrep vært økende gjennom hele 2013, og Libanon har også opplevd en eskalering av religiøst motiverte vold. Eksempler er angrep rettet mot områder som er Hizbollahkontrollerte i hovedstaden Beirut. Hizbollah er en sjiamuslimsk gruppe med nære bånd til Iran og alliert av Syria som er aktive i konflikten på president Bashar al Assads side. VEIEN VIDERE Jo lenger tid konflikten holder på, desto mer kompleks blir den og flere aktører blir involvert. Hadde det internasjonale samfunnet lagt inn en stor innsats for dialog i starten av borgerkrigen med en nærmest samlet opprørsgruppe mot regjeringsstyrkene kunne en våpenhvile og løsning på konflikten i mye større grad vært mulig. I dag kjemper så mange forskjellige grupper med ulik agenda at selv om Bashar al Assad skulle falle, vil Syria etter alt å dømme stå igjen som en kaotisk stat med mye våpen, ufattelige oppbyggingskostander og stor splid innad. Resten av de totalt tonn med kjemiske våpen skal etter en FNresolusjon fraktes ut av Syria og destrueres innen midten av Våpnene er lagret på flere steder inne i landet og en verst tenkelig situasjon er at opprørsgrupper skal få tak på dem etter at president al-assad etter alt og dømme har vært, og er samarbeidsvillig i den vanskelige operasjonen. I starten av januar meldte den syriske regjeringen at opprørsgrupper har angrepet to lagre for kjemiske våpen, noe som kan dra den pågående operasjonen ut i tid og samtidig gjøre den vanskeligere å gjennomføre. Håpet for en løsning er der fortsatt og 22. januar skal partene i konflikten sammen med verdenssamfunnet møtes i Genève under den såkalte Genève II-konferansen. Mye spenning er knyttet til forhandlingene, særlig etter at det ble klart at Iran ikke fikk lov til å delta på møtet og fordi en samlet opposisjon mot president al-assad virker fraværende. Selv om det blir satt i gang forsøk på å samle aktørene i konflikten til forhandlingsbordet kommer man ikke unna de ufattelige lidelsene til barn, kvinner og menn. I følge FNs humanitære leder, Valerie Amos, er det 9.3 millioner mennesker som trenger humanitær assistanse i Syria. Det er akutte behov for alt fra primærbehov til medisiner og operasjonelle sykehus, og i tiden fremover blir det viktig å få inn hjelp der det trengs. Kilder: UNHCR, Center for global affairs, Foreign Policy Av mads myrbråten Partene i konflikten møtes i Gèneve til forhandlinger. Foto: Scanpix Folk og Forsvar 7

8 Fredsprisen til Utdelingen av Nobels fredspris til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen var langt mindre kontroversiell enn tildelingen til EU året før. Så trygg var tildelingen, at avisene viet organisasjonen svært lite spalteplass etter kunngjøringen. Merkelig, med tanke på at det sjelden har vært en så aktuell tildeling. Bruk av gift i krigføring er ingen ny oppfinnelse. Homers Iliaden og Odyseen forteller blant annet om bruk av giftpiler i den trojanske krig. Første verdenskrig brakte imidlertid med seg den første massive bruk av kjemiske våpen, med tonn gass, omkomne og 1.2 millioner skadede. Man så for første gang hva disse våpnene kunne gjøre, og flere tiltak ble satt i gang for å forby bruk av kjemiske våpen. Dette var til liten nytte, og kjemiske våpen ble tatt i bruk både under andre verdenskrig og blant annet under Vietnam-krigen og krigen mellom Irak og Iran. Det ble tydelig at det ikke hjalp å bare forby bruk av kjemiske våpen, det måtte en mer omfatt ende avtale på plass. Løsningen ble Kjemi våpenkonvensjonen og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). Kjemiske våpen kan deles inn i fire grupper basert på hvilken effekt de har på mennesker; nervegass angriper nervesystemet, hud - stridsmidler angriper huden, kvelegass skader lunger og luftveier, og blodgass påvirker cellenes evne til å ta opp og omsette oksygen. FN klassifiserer kjemiske våpen som masseødeleggelsesvåpen. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) fikk i 2013 Nobels fredspris for dens omfattende arbeid for å avskaffe kjemiske våpen. Utdel ingen overrasket mange. Ikke fordi det var stor uenighet om at OPCW var en verdig vinner, men fordi det var svært få som egentlig visste noe om organisasjonen. FOR EN VERDEN UTEN KJEMISKE VÅPEN OPCW ble opprettet i 1997 for å sørge for gjennomføringen av Kjemivåpenkonvensjonen som ble vedtatt i 1993 og satte et forbud mot utvikling, produksjon og lagring av kjemiske våpen, samt påla ødeleggelse av gjenværende lagre med kjemiske våpen. 190 stater har skrevet under og ratifisert konvensjonen. OPCWs jobb er å ødelegge eksisterende kjemiske våpen, sikre at kjemisk industri ikke utvikler nye våpen, sikre hjelp og beskyttelse mot kjemiske trusler og risikoer og fremme fredelig bruk av kjemi. OPCW driver altså ikke med rustningskontroll, men nedrustning. Aldri tidligere har et våpen som tidligere har vært en del av staters militær makt og -strategi, blitt forbudt og forsøkt fjernet fra jordens overflate. Med 190 medlem mer dekker OPCW 98 prosent av jordens befolkning, territorium og totale kjemiske industri. OPCWs inspektører kan gjøre ikke-varslede inspeksjoner i den kjemiske industrien og årlig sjekkes rundt 240 steder i mer enn 80 med - lemsland. Siden sin opprettelse har OPCW sørget for ødeleggelsen av 82 prosent av det som er registrert av kjemiske stridshoder i verden, samt 90 prosent av all produksjonskapasitet. Direktøren i OPCW, Ahmet Üzümcü, sier at det i vår verden er svært vanskelig å skjule produksjon av kjemiske våpen. De vil trenge en helt spesiell type materiale og utstyr, og å jukse ser han på som nær umulig. Selv om OPCW ikke klarte å overholde fristen, som var april 2012, for ødeleggelse av erklærte kjemiske våpen, er man likevel ganske nær et svært ambisiøst mål. Det som ennå ikke er ødelagt tilhører i all hovedsak USA og Russland. EN AKTUELL PRIS Nobelkomiteens beslutning om hvem som skal motta prisen det året blir som regel bestemt i midten av september, og Jagland forteller at OPCW var i komiteens kikkert fra starten av året, særlig fordi det i 2013 er 20 år siden Kjemivåpenkonvensjonen ble vedtatt. Det er imidlertid dessverre ikke bare jubileet som gjør fredsprisutdelingen aktuell. 21. august 2012 ble det gjennomført et kjemisk angrep mot Ghouta-området ved Damaskus i Syria med det som i følge FNs rapport var nervegassen sarin. Flere enn 1400 mennesker mistet livet i angrepet, og 400 av disse skal være barn. OPCWs våpen - inspektører har registrert 23 ulike lagre for 8 Folk og Forsvar

9 ukjente helter kjemiske våpen i Syria, og gir anbefalinger om hvordan disse lagrene bør ødelegges. USA og Russland ba Norge destruere Syrias kjemiske våpen, noe den nye Solberg-regjeringen avslo, men Norge deltar likevel i aksjonen for å få våpnene fjernet fra Syria. Den norske fre - gatten KNM Helge Ingstad har vært eskortefartøy for sivile skip som vil frakte de kjemiske våpnene til et amerikansk marinefartøy der de skal ødelegges. Så langt rapporterer OPCW at samarbeidet med de syriske myndighetene går bra og at alle anleggene for å ferdigstille de kjemiske våpnene er destruert. Den største utfordringen for OPCW i Syria er borgerkrigen. De fleste av Syrias kjemiske våpen befinner seg i området rundt Damaskus og Homs, og for å få fraktet ut de farligste våpnene er man helt avhengig av en havn der det ikke foregår direkte krigshandlinger. Havnen Latikia i nord er ansett for å være den tryggeste, men veien dit er urolig og man er avhengig av at presi - dent al-assad, som er mistent for å ha brukt de kjemiske våpnene i utgangspunktet, klarer å holde kontroll over veistrekket. Den største frykten er om transporten av kjemikaliene skulle bli kapret på vei til havnen. LITE OMDISKUTERT Det er klart at årets tildeling var langt mindre kontroversiell enn tidligere års vinnere. Det har generelt sett vært lite uenighet om at OPCW er en verdig vinner. I sin tale under utdelingen av Nobels fredspris understreket Jagland at Kjemivåpenkonvensjonen og OPCWs arbeid oppfyller alle Alfred Nobels krav. Det handler om nedrustning, er en form for moderne fredskongress og styrker forbrødringen mellom nasjonene. Det har imidlertid kommet noe kritikk fra syrere som mener at det internasjonale samfunnet fokuserer altfor mye på disse våpnene istedenfor de som har brukt dem, eller situasjonen i Syria for øvrig. Langt flere mennesker blir drept hver eneste dag av konvensjonelle våpen. I sitt Nobel-foredrag under prisutdelingen sa Üzümcü at det selvfølgelig ikke er slik at noen våpen har monopol på grusomhet eller dødelighet, men at kjemiske våpen har etterlatt seg en spesielt grusom arv. - Kjemiske våpen rører ved den rotfestede og patologiske frykten alle mennesker har for å bli forgiftet. De skiller ikke mellom stridende og sivile og heller ikke mellom slagmark og landsby. Du kan ikke se dem. Du kan ikke lukte dem. Og de gir ikke noe forvarsel for den intetanende. Men deres virkning er knusende - ofrene blir brent, blindet eller kvalt. Døden er sjelden umiddelbar og aldri smerteløs. Og når de ikke dreper, noe som ofte skjer, påfører disse våpnene mennesker og deres miljø varige skader, og fratar dem muligheten til reparasjon og gjenoppbygging i kjølvannet av konflikter, sa Generaldirektøren. FREMTIDIGE UTFORDRINGER Et av de viktigste målene for OPCW i årene som kommer er å få med de seks landene som ennå ikke er med i organisasjonen. Israel og Burma/Myanmar har ikke ratifisert Kjemi - våpenkonvensjonen ennå, mens Egypt, Nord-Korea, Angola, og Sør-Sudan ikke har skrevet under. I tillegg frykter OPCW at det i fremtiden vil være ikke-statlige aktører som vil ta i bruk kjemiske våpen. Flere kjemiske våpen, som for eksempel sennepsgass, er svært enkelt å lage. I tillegg må OPCW klare å tilpasse seg den verden vi lever i og alle de fordeler det kan gi. Blant annet kan OPCW dra stor nytte av de kommunikasjonsmessige fremskritt som har blitt gjort de siste årene. - Når man har sett hvor raskt informasjon kan spres via sosiale medier og fremfor alt, verifiseres med bilder, må vi vurdere hvordan vi kan ta i bruk slike verktøy i våre overvåknings-, kontroll- og undersøkelsesaktiviteter, sa Generaldirektøren. En annen utfordring er at utviklingen av kjemiske våpen ikke stopper opp. Det er umulig å vite hva slags typer våpen som kan utvikles i fremtiden, og OPCW har bare mandat til å håndtere kjemiske våpen slik de er definert i Kjemivåpenkonvensjonen. Staters vilje til å utvide Kjemivåpenkonvensjonen vil derfor kunne være avgjørende for hvorvidt OPCW vil kunne nå det ambisiøse målet om en verden fri for kjemiske våpen. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 9

10 Exit Afghani Afghanistan har preget nyhetsbildet det siste tiåret. Når NATOs ISAF-styrke skal trekkes ut i juni 2014 er det imidlertid ikke det samme som at fred har kommet til landet eller at det ikke skal være noen internasjonal tilstedeværelse der. Internasjonal tilstedeværelse i Afghaistan begynte som kjent med terrorangrepene mot USA 11. september International Security Assistance Force (ISAF) ble opprettet av et enstemmig FNs Sikkerhetsråd etter Bonn-konferansen og med anmodning fra afghanske myndigheter. Formålet var å sikre Kabul fra Taliban og andre opprørsgrupper og å gi den afghanske overgangsregjeringen ledet av Hamid Karzai mulighet til å fungere. I 2003 tok NATO over ledelsen av ISAF, og også NATOs partnerskapsland har hatt mulighet til å bidra til styrken. ISAF har et fredsbevarende oppdrag og har bidratt til gjenoppbyggingen av landet. OVERFØRING AV SIKKERHETSANSVARET På NATO-møtet i Lisboa i 2010 ble det vedtatt at NATOs kampstyrker skulle trekkes ut av Afghanistan, og NATO ble gradvis mer fokusert på å trene opp den afghanske hæren. I juni 2014 skal det fulle sikkerhetsansvaret etter planen overlates til afghanerne selv. Når ISAF avsluttes i juni betyr ikke det at det er fred i landet, men at de selv skal være i stand til å sikre sitt eget land. Avslutningen av ISAF betyr imidlertid heller ikke at det ikke lenger vil være noen internasjonal tilstedeværelse i Afghanistan. NATO har lagt planene for et nytt oppdrag i landet, Resolute Support Mission, som vil bistå De afghanske nasjonale sikkerhetsstyrkene (Afghan National Security Forces, ANSF) med trening, rådgiving og assistanse, dog ikke kampoperasjoner. Det er foreløpig planlagt at styrken totalt sett vil bestå av mellom 8000 og personer. Problemet er at det ennå ikke er undertegnet en ny sikkerhetsavtale mellom NATO og Afghanistan. Hvis en soldat i en NATO-styrke gjør noe feil, og en slik sikkerhetsavtale ikke er på plass vil han eller hun kunne straffeforfølges etter afghanske lover og regler, mens sikkerhetsavtalen gjør at soldaten vil overføres til NATO og straffeforfølges i eget hjemland. Det er derfor svært lite sannsynlig at NATO vil sette i gang Resolute Support Mission uten at sikkerhetsavtalen er på plass. NORSKE BIDRAG Allerede høsten 2001 tilbød Norge militær bistand, blant annet spesialstyrker, F-16-fly og mineryddere, og i januar 2002 var de første norske spesialsoldatene på bakken i Afghanistan. Til sammen har over 7000 nordmenn deltatt i Afghanistan, ti har mistet livet. Siden 2010 har de norske spesialstyrkene trent opp den afghanske elitestyrken (Crisis Response Unit, CSU) i Kabul som del av forberedelsene til å overlate sikkerhetsansvaret til afghanerne. I tillegg er det et norsk ledelses- og støtteelement, samt stabspersonell og instruktører ved ulike hovedkvarter og skoler. Norge vurderer også om, og i så fall hvordan, vi skal bidra militært etter 2014 i Resolute Support Mission. Afghanistan er et av verdens fattigste land, og en tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Det er derfor klart at landet har behov for annen type hjelp enn bare militære bidrag. Norge har vært en aktiv bistandsyter til Afghanistan i årenes løp, og undertegnet høsten 2013 en ny avtale med Verdensbanken om støtte til Afghanistan gjennom flergiverfondet ARTF Afghanistan Reconstruction and Trust Fund. Bistandsavtalen skal vare ut 2017 og har en samlet verdi på 750 millioner kroner. Vilkåret for støtten er at afghanske styresmakter oppfyller sine løfter om å arbeide for bedre styresett, demokratisering, menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, og å iverksette tiltak mot korrupsjon. DE VANSKELIGE MÅLSETNINGENE Engasjementet i Afghanistan begynte som en anti-terroroperasjon, men har gradvis gått over til også å innebære mål som statsbygging, utvikling og demokrati. Disse er langt vanskeligere å oppnå. Et av de store utviklingsprosjektene har vært utbedring av den nasjonale ringveien, som har bedret veiforbindelsene mellom byene og har gitt handelsmenn muligheten til å nå nye markeder. Omkring 80 % av statsbudsjettet består av bistandsmidler, men det er innført et skattesystem som skal gi inntekter til staten. Det har skjedd mye positivt i Afghanistan de siste ti årene, og to områder der bistanden har hatt betydelig effekt, er utdanning og helse. Mer enn 30 år med krig og konflikt har gått hardt utover Afghanistans utdanningssystem. Landet er blant de i verden hvor færrest kan lese Presiden Karzai i samtaler med NATOs generalsekretær Rasmussen. Foto: Scanpix 10 Folk og Forsvar

11 stan En soldat i ISAF-styrken trener opp en afghaner i skyting. Foto: NATO og skrive. Under Taliban-regimet fikk ikke jenter lov til å gå på skole. Situasjonen i dag er imponerende sammenliknet med for få år siden. Før 2002 var det kun om lag 1 million barn i skolen, i dag har dette tallet steget til 8 millioner. Mye er også bedret for afghanske jenter, og 40 % av de som begynner på lærerutdanning er kvinner. I 2001 hadde bare 8 % av befolkningen tilgang på helsehjelp og det var et stort behov for elementær, livsnødvendig helsehjelp til befolkningen. I 2002 startet arbeidet med å bygge opp et nasjonalt helsesystem med mål om å nå ut til alle afghanere. Siden dette har flere enn 680 helseklinikker blitt bygget, og 90 % av Afghanistans distrikter omfattes av helsesystemet. Likevel er det store utfordringer på både utdannings- og helseområdet, særlig for jenter og kvinner. NY PRESIDENT Den 5. april 2014 skal det avholdes presidentvalg i Afghanistan. President Hamid Karzai har ledet landet gjennom overgangen etter borgerkrigen og er den eneste presidenten landet har hatt siden sin selvstendighet. Han kan imidlertid ikke stille til gjenvalg og valget vil dermed medføre den aller første demokratiske maktoverføring fra en president til en annen i landets historie. Mye spenning er knyttet til hvem landets nye leder vil bli. 11 kandidater er godkjent av den nasjonale, uavhengige valgkommisjonen. Blant dem er Abdullah Abdullah, som tapte valget i 2009 mot president Karzai. Presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 var de første demokratiske valgene i Afghanistan. De ble gjennomført i et samarbeid mellom afghanske styresmakter og FN, med omfattende internasjonal assistanse. I kontrast er det forestående valget i 2014 styrt av afghanske styresmakter alene. FNs rolle er å støtte afghanerne med å forberede og gjennomføre valget i den grad de ønsker det, gjennom FNs utviklingsprograms Elect II-prosjekt. Målet med prosjektet er å bidra slik at presidentvalget i 2014 og parlamentsvalget som er planlagt for 2015 får økt legitimitet i befolkningen. VALGUTFORDRINGER - At valget går riktig for seg og anses som legitimt, vil være viktig for Afghanistans demokratiske utvikling. Godt styresett er et prioritert område for norsk bistand til Afghanistan, har utenriksminister Børge Brende uttalt. Norge støtter derfor planlegging og gjennomføring av presidentvalget med 102 millioner kroner gjennom FNs utviklingsprogram. Likevel er det ventet at ikke alt kommer til å gå smertefritt for seg på valgdagen. Afghanistan er et land med en svært komplisert og sammensatt sikkerhetssituasjon, og man må regne med at ikke alle valglokaler kommer til å kunne holde åpent eller at alle velgere får muligheten til å stemme. En av de største utfordringene er faren for valgfusk. Afghanistan har ikke gjennomført folketellinger på flere tiår og har ikke et folkeregister. Det er risiko for at noen stemmer flere ganger. Et av tiltakene mot dette skal være et avtrykk i blekk på pekefingeren til de som har avgitt stemme. Taliban har uttrykt at de vil boikotte valget og antydet at de som trosser dette vil bli straffet. Frykt for at valgdeltakelse kan bli farlig har ført til at valgkommisjonen vil bruke usynlig blekk for å markere hvem som alt har stemt. At hver tredje nyregistrerte velger er kvinner, peker imidlertid på den positive utviklingen i landet. For de som er interessert i å lese mer om Afghanistan, har Folk og Forsvar et temahefte kalt Afghanistan krig, konflikt og kommunikasjon som kan bestilles kostnadsfritt fra våre hjemmesider eller med bestillingsseddelen på baksiden av dette bladet. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 11

12 2014 et år for jubileer og markeringer! Året vi så vidt har beveget oss inn i, er spekket med ulike jubileer, markeringer og viktige begivenheter. Arrangementene er mange. Vi i Folk og Forsvar skal også gjøre vårt for å bidra til å sette søkelys på noen av de mange hendelsene, samtidig som vi som vanlig har høy aktivitet rundt om i landet. Året 2014 er uvanlig i den forstand at jubileumsmarkeringene står i kø. Hovedfesten her hjemme blir naturlig nok feiringen av 200 år med en demokratisk grunnlov. Norge var relativt tidlig ute i europeisk sammenheng, og grunnloven var ganske radikal bygget på mange av de samme prinsippene som den franske, etter revolusjonen. Grunnloven markeres året igjennom, med 17.mai som et naturlig høydepunkt. Bakgrunnen for Norges selvstendighet var imidlertid krig og stormaktsspill. Siden 1380 hadde Norge vært knyttet til Danmark, og fra 1660 lå i prinsippet all makt hos den eneveldige kongen i København. Under Napoleonskrigene var Danmark-Norge i utgangspunktet nøytrale, men etter at de avslo å avgi flåtestyrkene sine til britene, havnet de med i krigen på fransk den tapende side. Ved undertegnelsen av Kiel-traktaten i januar i 1814 avsto danskekongen Fredrik den 6. Norge til svenskekongen Karl den 13., representert ved kronprins Karl Johan. Norge skulle bli forent med Sverige. Dette likte man dårlig i Norge, og en selvstendighetsbevegelse skjøt fart. Man fikk ganske hastig kalt sammen til en grunnlovsforsamling, under ledelse av den dansk-norske stattholderen Christian Fredrik, som også ble valgt av Eidsvollsforsamlingen til Norges konge, da grunnloven ble lagt frem den 17. mai. Men det selvstendige norske kongeriket ble kortvarig. Svenskene mobiliserte, og den 26. juli kom angrepet på Norge. Krigen varte imidlertid ikke lenge, og allerede den 14. august 1814 ble Mossekonvensjonen undertegnet. Dokumentet var grunnlaget for at vi gikk inn i en personalunion med Sverige, som skulle vare helt fram til Kong Christian Fredrik, som var en pådriver for å godta fredsavtalen, måtte abdisere og ble utvist fra landet, men Norge beholdt sin egen grunnlov og etablerte egne politiske institusjoner. Den 4. november ble svenske Karl den 13. valgt til norsk konge, og etableringen av den svensk-norske union var fullført. Det hører også med til historien at Kieltraktaten førte til tap av store land områder for Norge. Opprinnelig var nemlig både Grønland, Island og Færøyene norske biland, men disse ble unntatt fra avtalen og forble under dansk herredømme. Det er allikevel all grunn til å feire at selvstendighetskampen for 200 år siden ble såpass fredelig løst som den ble. DE STORE KRIGENE En av årets noe mer dystre markeringer er at det er hundre år siden utbruddet av første verdenskrig. Den 28.juni avfyrtes skuddene i Sarajevo, som drepte den østerriksk-ungarske erkehertugen Franz Ferdinand og hans ektefelle Sophie von Hohenberg. Dette førte igjen til den såkalte julikrisen mellom Serbia og Østerrike- Ungarn, som var innledningen på 1. verdenskrig. I løpet av sommermånedene var det meste av Europa involvert i krigen som skulle bli den nest blodigste i menneskehetens historie. Nærmere 10 millioner soldater ble bekreftet drept, og nesten 8 millioner savnet i strid. Ikke minst er krigen kjent for de enorme skyttergravsstridene. Nesten 700 km med skyttergraver strakte seg fra grensen til Sveits og helt ned til den engelske kanal. I dag finnes det museer og minnesmerker flere steder langs de gamle frontlinjene. Folk og Forsvar planlegger en studietur til Frankrike i løpet av høsten, for å fordype oss i historien som på så mange måter endret Europa og la premissene for den videre utviklingen av kontinentet. Mer informasjon om denne studieturen vil bli lagt ut på våre nettsider. Første verdenskrig ( ) ble som kjent etterfulgt av en ny verdenskrig ( ). I 1944 begynte Den andre verdenskrigen å gå mot slutten. Den 6. juni i år er det 70 år siden D-dagen og invasjonen av Normandie fallskjermsoldater ble sluppet ut over og infanteritropper ble satt i land på Frankrikes strender. Hele 47 norske handelsfartøy bidro også med troppetransport. Dette var den største amfibiske operasjonen noensinne, for de yngste av våre lesere kanskje mest kjent fra filmer som «Redd menig Ryan». Tapene var store, bare på Omaha Beach ble over 3000 av de allierte styrkene rapportert å være drept, savnet eller såret. Operasjonen markerte imidlertid begynnelsen på slutten for nazistenes okkupasjoner i Europa. Også her hjemme var 1944 et vendepunkt i krigen. Det er i høst 70 år siden sovjetiske soldater rykket inn i Finnmark, og etter harde kamper frigjorde Sør-Varanger. I sin retrett anvendte tyskerne seg av «den brente jords taktikk», og det meste av bygninger, broer og annen infrastruktur ble ødelagt. Etter noen blodige oktober-dager var Finnmark igjen fritt, som det første området i det okkuperte Norge. Over 2000 sovjetiske offiserer og soldater hadde da mistet livet på norsk jord. «Den kalde krigen» tok over historien, og kampfellene fra Finnmark havnet snart på hver sin side av jernteppet som senket seg over 12 Folk og Forsvar

13 Europa. Den 4. april er det tid for et av årets «halvrunde» jubileum. For 65 år siden var Norge et av de 12 signaturlandene i Washington, da man undertegnet den Nord-Atlantiske Traktat, som dannet NATO den Nord-Atlantiske Traktats Organisasjon. NATO var under Den kalde krigen Norges fremste sikkerhetsgarantist, og en viktig bidragsyter til oppbyggingen av norsk infrastruktur. Europa var delt i to, og Norge utgjorde en yttergrense i nord mot Sovjetunionen. Men også den Den kalde krigen tok slutt, og den kanskje viktigste enkeltbegivenheten i så måte, i alle fall symbolsk, fant sted den 9. november I år er det altså 25 år siden Berlinmurens fall, noe som var startskuddet for Tysklands gjenforening og Sovjetunionens kollaps. Dette har selvfølgelig preget vår videre sikkerhetspolitiske historie. Folk og Forsvar planlegger i år to studieturer til Brussel, med fordypning i NATO og EU, en på vårparten og en til høsten. Eksakte datoer er ikke satt ennå, men mer informasjon om dette kommer på våre nettsider. Russland er fortsatt en viktig aktør i våre nærområder, og den april planlegges en studietur til Moskva i samarbeid med ambassaden vår, for å se nærmere på russisk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Forholdet til Russland er også tema for årets nordiske konferanse, som vil finne sted i Helsinki og St. Petersburg den april i år. Her samles representanter fra Norge, Sverige og Finland, som jo har til dels ulike erfaringer og historikk, for å se nærmere på de tre landenes forhold til vår store nabo i øst. Og mens vi er inne på nordisk samarbeid, kan det jo også nevnes at det fra 1. januar i år er Norges tur til å ha formannskapet i NORDEFCO, det nordiske forsvarssamarbeidet. Dette samarbeidet har ofte blitt trukket fram i NATO-sammenheng som et vellykket eksempel på «smart defence», altså det å kunne samarbeide om en del militære kapasiteter som deltagerne hver for seg ikke har ressurser til å opprettholde. NORDEFCO fikk seg imidlertid en kraftig knekk da Norge rett før jul ganske uventet valgte å trekke seg fra det norsk-svenske samarbeidsprosjektet om artillerisystemet Archer, og det er i skrivende stund uvisst hvordan dette utvikler seg videre. En tur til USA står også på programmet, og der tar vi turen til New York og besøker FN, før vi drar videre til Washington DC, med orienteringer i ambassaden, besøk hos Pentagon og noen av byens mange tenketanker. Til slutt avsluttes turen i Norfolk, med besøk ved ACT, NATOs transformasjonskommando. Tentativt tidspunkt for denne turen er uke 22, altså i slutten av mai. Muligens vil vi også i løpet av høsten sette opp et seminar i Berlin, men dette er foreløpig ikke endelig besluttet. Nordområdene er av både forrige og nåværende regjering utpekt som et av våre aller viktigste strategiske satsningsområder. T radisjonen tro tar vi også i år sikte på en studietur opp til Norges nordligste områder, nemlig Svalbard. For nøyaktig 70 år siden, i 1944, fremsatte Sovjetunionen krav om at Svalbard skulle bli et norsk-sovjetisk felleseie, et såkalt kondominium og at Bjørnøya skulle bli sovjetisk. Kravene ble senere frafalt. I 1974, altså for 40 år siden, landet det første flyet på Svalbards nybygde flyplass, noe som selvfølgelig revolusjonerte tilgjengeligheten til øygruppen. For ti år siden, den 1. februar 2004, ble også Svalbard knyttet digitalt til fastlandet gjennom to fiberoptiske sjøkabler. Den august går årets tur nordover av stabelen, og de utvalgte får da et møteprogram i Longyearbyen, før vi får lov til å være med Kystvakten på deler av toktet ned mot norskekysten igjen. Her får deltakerne også et unikt innblikk i livet om bord og Kystvaktas mange oppgaver. Så kommer selvfølgelig alle artikler, temaforedrag, hefter og plakater i tillegg, jevnt fordelt over året som ligger foran oss. Vi håper vi gjennom dette kan bidra med å sette søkelyset på noen av de mange begivenhetene som ligger foran oss i et begivenhetsrikt år! Av Monica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 13

14 Drømmen om Eu Italia har satt inn marinen for å stoppe menneskesmuglere og hindre at flere flyktninger drukner på vei til Europa. NATO har nulltoleranse for menneskesmugling. Det var midt på natten i september i fjor at båten med 120 flyktninger begynte å ta inn vann. Algerieren Mustafa Boas trodde han skulle dø, men den italienske kystvakten kom dem til unnsetning. Vel i havn ble 22-åringen sendt til interneringssenteret i Bari i Sør-Italia. - Jeg kom til Italia fordi det var hit jeg klarte å komme, men jeg tror at sjansen for å få innvilget asyl hadde vært større i et nordeuropeisk land. Drømmen hadde vært å komme til Norge eller Sverige, sier han. Boas reiste fra Algerie fordi det ikke var noen jobber å få. Han betalte en menneskesmugler for å komme seg til Europa. Rundt interneringssenteret er det et seks meter høyt metallgjerde med piggtråd på toppen. På betonggulvet ligger søppel. Dette anlegget som ligger i Bari i Sør-Italia, er ikke et fengsel, men ett av ti «sentre for identifisering og utsending». Her sperres ulovlige innvandrere inne slik at de kan identifiseres og utvises. - Vi vil sikre at de som kommer hit, ikke er kriminelle. Landet er i krise, og vi må sende de ulovlige innvandrerne hjem. Samtidig må vi gi beskyttelse til dem som har reelt behov for det, sier integreringsminister Cecilie Kyenge. Kyenge, som har røtter fra Kongo, advarer om at Italia ikke kan overvinne den store strømmen av flyktninger som kommer, og hun oppfordrer EU og NATO til å bidra til å forhindre at flere migranter dør på veien til Europa. likhet med den algeriske 22-åringen har I tusenvis av migranter blitt reddet av den italienske marinen de siste månedene i det som kalles operasjon Mare Nostrum. Italia trappet opp patruljeringen av farvannene utenfor Sør-Italia etter tragedien utenfor den italienske øya Lampedusa i fjor høst. 366 flyktninger, hovedsakelig fra Somalia og Eritrea, druknet da båtene de var om bord i tok fyr, kantret og sank. Båtene var overfylte med mennesker fordi menneskesmuglere hadde tvunget flyktningene om bord. For å overvåke farvannet bruker italienerne marineskip, helikoptre og droner. I byen Reggio Calabria som ligger helt på spissen av den italienske støvelen, treffer jeg admiral Giuseppe De Giorgi som leder operasjonen. - Etter at vi startet denne aksjonen, har vi ikke hatt noen flere dødsfall til sjøs. Vi har tatt tilbake kontrollen over farvannene våre, fremholder han. Admiralen forteller at båter med migranter blir stoppet før de kommer inn i italienske farvann, og at de på den måten bekjemper menneskesmugling. ovedmålet med operasjonen er å -Harrestere menneskesmuglerne. Vi prøver derfor alltid å kapre moderskipet. Den italienske marinen overvåker et område på 43 kvadratkilometer, fra kystene av Tunisia og Libya til Italia. - Vi kan ikke akseptere at dette havområdet blir en kirkegård der menneskesmuglere uhindret Algerieren Mustafa Boas overlevde såvidt da flyktningebåten han var med tok inn vann i september i fjor. Foto: Per Kristian Aale 14 Folk og Forsvar

15 ropa kan fortsette sine skitne forretninger. Dagen etter pågriper den italienske marinen 16 menneskesmuglere i en operasjon utenfor Libya. Menneskesmuglerne hadde brukt en fiskebåt som moderskip for å styre holkene som de sendte syriske flyktninger med til Europa. Marinen brukte droner, radarer og en ubåt for å overvåke menneskesmuglerne før de ble pågrepet. For nordmenn kan slike operasjoner virke fremmed og noe som skjer langt unna. Likevel angår det oss. EUs yttergrenser er også Norges grenser. Norge er med i grensesamarbeidet Schengen som har avskaffet grensekontrollen mellom medlemslandene. Land som har ytre grenser, har et særskilt ansvar for å vokte grensen mot terrorisme, organisert kriminalitet og illegale innvandrere. Algerieren Mustafa Boas kom til Italia fordi dette er en viktig inngangsdør til Europa for mennesker som blir smuglet hit. De kommer ofte til Sør-Italia, og mange blir smuglet videre gjennom Europa til ulike land, deriblant til Norge. Minst mennesker tok seg ulovlig inn i Europa til lands eller vanns i 2012, ifølge Frontex, EU-organet som samordner EU-landenes grensekontroller. Tallene for 2013 er ikke publisert ennå, men det er ventet at det blir enda høyere enn i NATO har også en nulltoleransepolitikk for menneskesmugling. Den ble vedtatt på toppmøtet i Istanbul for snaut ti år siden. Vedtaket kom fordi menneskesmugling og de store folkeforflytningene er blant de store sikkerhetsutfordringene fremover, og alliansen pekte på at det er nødvendig å jobbe sammen for å løse disse utfordringene for å bevare sikkerheten i det euroatlantiske området. NATO-landene har derfor forpliktet seg til å styrke kampen for å bekjempe menneskesmugling. Bakgrunnen er at forsvarsalliansen mener at menneskesmugling bidrar til korrupsjon og organisert kriminalitet, og at det undergraver NATOs mål om stabilitet i medlemslandene. I fjor nedsatte den svenske regjeringen Försvarsberedningen for å gjennomføre en bred sikkerhetspolitisk analyse og legge grunnlaget for det neste forsvarspolitiske langtidsvedtaket i Ett av områdene som skal utredes, er nettopp menneskesmugling for å se hvilke forsvarsog sikkerhetspolitiske konsekvenser det har for Sverige. Interneringssenteret for illegale flyktninger i Bari ligger i tilknytning til en militærleir. Det er ekstremt sjelden at journalister kommer inn i de italienske interneringsleirene. Etter en uhyre byråkratisk prosess får jeg slippe inn. Senteret er omgitt av en høy Interneringssenteret i Bari, Sør-Italia. Foto: Per Kristian Aale betongmur med piggtråd på toppen. På innsiden kryr det av politi og soldater. Jeg må gjennom flere sikkerhetsporter. Integreringsminister Cecilie Kyenge understreker at Italia overholder sine internasjonale forpliktelser. nternering av ulovlige innvandrere er en -Ihelt nødvendig del av asylpolitikken for å sikre at de som skal sendes ut, ikke unndrar seg utvisningsvedtaket. Dessuten må vi identifisere personer som vi ikke vet hvem er, sier hun. Vaktene i leiren låser meg inn der migrantene holder til. I en sal med nakne vegger sitter en gruppe menn og ser på TV. I noen murhus er det sovesaler. På rekke og rad står det jernsenger med tepper. På veggene er det hengt opp bilder fra tidsskrifter. Vinduene er tapet igjen med avispapir for å holde varmen ute. Ved en vegg står et falleferdig skap. Ellers er rommet tomt. Mustafa Boas står og ser gjennom gittervinduet på stormpanservognen som står utenfor. Planen var å betale en menneskesmugler for å komme seg til Nord-Europa. Drøyt kroner krever en menneskesmugler for turen til Tyskland. Prisen for å bli smuglet i et hemmelig rom i en lastebil til Norge er nesten kroner, forteller han. - Jeg drømte om et nytt liv Europa, om et liv i velstand og frihet. Nå blir jeg isteden sendt hjem igjen. Av Per kristian aale Per Kristian Aale mottok Folk og Forsvars pressestipend for 2013 for å dra til Bari/ Reggio Calabria i Sør-Italia. Artikkelen er et resultat av denne turen. Se utlysning for pressestipend 2014 på side 22. Folk og Forsvar 15

16 Transnistria myteomspunnet, sovjetnostalgisk, korrupt og lukket Utover en og annen notis om fotballaget Sheriff Tiraspol er det ikke stort vi hører om Transnistria - den utbrutte enklaven som i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning ble åsted for en blodig borgerkrig. Mens moderstaten Moldova tar stadig nye skritt i retning europeisk integrasjon, står det Russland-orienterte separatistregimet i hovedstaden Tiraspol fast på sitt uavhengighetskrav - over to tiår etter at det først ble fremmet. Inneklemt mellom Moldovas grense mot Ukraina i øst og elven Dnestr i vest, ligger Transnistria. Med sine km 2 er utbryterrepublikken på størrelse med Østfold fylke, og enklaven er hjem for omtrent innbyggere. Den pågående striden med sentralmakten i Moldovas hovedstad Chisinau utgjør én av totalt fire lignende konflikter på tidligere sovjetisk territorium som i dag har status som frosset. Ingen løsning ser i Transnistrias tilfelle ut til å være i sikte, men konflikten til tross lever innbyggerne her fredelige liv i et godt organisert og tilsynelatende velfungerende samfunn. Dette står i strid med myten om et sort hull i det nye Europa et korrupt smuglerparadis hvor det handles ulovlig med våpen, narkotika og sågar mennesker. Det er med andre ord ikke godt å vite hva man kan vente seg for den som skulle sette kurs for Moldovas lukkede bakgård. KONFLIKTEN MED CHISINAU Transnistria-konflikten er, ikke overraskende, svært sammensatt, og har sitt opp - hav i intrikate historiske forhold. Den betegnes gjerne som en sosial og politisk konflikt, og selv om etniske spenninger ikke har vært helt fraværende, tones etnisitet likevel ned som årsak til selve konfliktens utbrudd. Til tross for at befolkningen her er satt sammen av tre tilnærmet like store deler moldovere, ukrainere og russere, stilte hele 98% seg positive til kravet om selvstendighet i en folkeavstemning i Det later derfor til at Transnistrias innbyggere først og fremst sluttet opp om andre interesser og verdisett enn tilfellet var på motsatt side av Dnestr. Forskere peker dessuten ofte på det de omtaler som en egen transnistrisk identitet som definerer Transnistria som noe annet enn resten av Moldova. Dette henger i sin tur nøye sammen med at enklaven historisk sett har tilhørt andre riker og imperier enn områd ene på Dnestrs høyre bredd. Den sterkt russifi - serte befolkningen i Transnistria opplevde derfor den moldovske nasjonale oppvåkningen under Perestrojka som en trussel. Da nasjonalistene i vest gikk så langt som å snakke om full gjenforening av Moldova med Romania, ble dette vann på mølla for separatistene i øst. Professor i Russland-studier ved Universitetet i Oslo, Pål Kolstø, understreker at alt dette foregikk i en tid da politisk autoritet i Sovjetunionen var i full oppløsning: -Det åpnet seg et vindu for de som søkte politisk makt og/eller hadde en politisk visjon de ønsket å realisere. Ekstremister på begge sider fikk dermed i stor grad sette dagsorden, og en radikalisering av retorikken blant nasjonalistene i vest, gjorde det lettere for separatistene å mobilisere for sin sak, presiserer Kolstø. Slik ble altså partene stilt opp mot hverandre, og det hele kulmi - nerte i blodige kamphandlinger i mars Russland valgte å ta side i borgerkrigen, og at den 14. armé ble satt inn på utbryternes side skulle vise seg utslagsgivende i forløpet frem mot våpenhvilen av 21. juli Russiske fredsbevarende styrker er den dag i dag tilstedeværende i Transnistria, noe Moldova anser som en grov krenkelse av sin suverenitet. Ingen FN-medlem har så langt anerkjent enklaven som selvstendig stat, ei heller Den Russiske Føderasjon som riktignok bidrar sterkt til å holde liv i utbryter - republikken gjennom pengeoverføringer og gassleveranser. Konfliktens kompleksitet gjenspeiles videre i de mange havarerte forsøk på å finne en løsning. Foruten partene selv, er i dag både Russland, Ukraina og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) delaktige i forhandlingene om en løsning i 5+2 formatet som ble opprettet i USA og EU har her observatør - status. Det står med andre ord ikke på det internasjo nale storsamfunnets engasje mentet i konflikten. Det står ei heller på viljen hos partene selv til å finne en fredelig og varig løsning da de begge har uttrykt ønske om det, men avstanden har altså vist seg for stor. LIVET I ET SORT HULL Transnistria har sitt eget av det meste. Valuta, postvesen, grunn - lov, parlament, forsvar, jernbaneverk, tollvesen, immi grasjonsmyndigheter og hemmelige sikkerhetstjenester er bare noen eksempler. Det er den sistnevnte troikaen som tar imot besøkende til enklaven, og velkomsten er ikke bestandig hjertelig. Korrupsjon er utbredt, og tilreisende Foto: Eirik Bergene 16 Folk og Forsvar

17 utlendinger blir ikke sjelden utsatt for ubehageligheter, noe også artikkelforfatteren fikk erfare under sitt besøk til Transnistria i september i fjor. Selv om jeg riktignok slapp med skrekken etter en kaotisk og tidkrevende affære på grensen, kom det tydelig frem at noen ekstra rubler under bordet trumfer repu blikkens internasjonale omdømme der dette er mulig. Trans nistria har i til legg til korrup sjonen store utfordringer hva angår menneskerettigheter, og scoret i 2013 påfallende lave 6,0 på Freedom House sitt frihets barometer (1=best, 7=dårligst), noe som er på linje med stater som Tadsjikistan og Yemen. Transnistria, gjerne omtalt kun som PMR («Pridnestrovskaja Moldovskaja Respublika ), blir dessuten ofte assosiert med utstrakt kriminell virksomhet. Mens Wall Street Journal i 2005 gikk så langt som å omtale republikken som et paradis for smugling av våpen og kvinner, har EU gjennom European Union Border Assistance Mission to Moldova and Ukraine senere avvist dette som overdrevet. Det er imidlertid grunner til å tro at mørketallene var desto større på 1990-tallet, og enkelte observatører har hevdet at disse kombinert med enklavens tradisjonelle motvilje mot internasjonalt innsyn har bidratt til dette lite fordelaktige inntrykket. Det er på sin side lite som tyder på at reiser til enklaven er forbundet med direkte fare, men Utenriksdepartementet oppfordrer likefullt norske borgere til å utvise ekstra aktsomhet i Transnistria. SOVJETNOSTALGI, NYE GENERASJONER OG STATSKONSOLIDERING I hovedstaden Tiraspol er det lite i by bildet som direkte vitner om en utbrutt de facto statsdannelse med en rekke autori tære trekk. På overflaten skiller byen seg i det hele tatt lite fra andre byer i det tidligere Sovjetunionen det er naturlig å dra para lleller til. Unntaket er den påfallende høye tettheten av gamle sovjetsymboler som har fått stå i fred etter unionens oppløsning. En Lenin-byste pryder for eksempel plassen foran byadministrasjonens lokaler i Sovjet enes hus. Legger man til at Transnistria fremdeles har hammer og sigd inntegnet i sitt riksvåpen, er det tydelig at sovjet fortiden har en høy stjerne her. Mange vil derfor la seg over - raske over at Kommunist partiet i republikken kun kontrollerer ett av parlamentets 43 seter. Det er i det hele tatt stor avstand mellom kommunistiske idealer og faktisk styreform i PMR, og kom mu nisme som sådan ser for lengst ut å høre fortiden til. Sovjetnostalgien i Transnistria ser dermed ut til å tjene mer som et symbol på en fortid man tydelig er stolte av. Professor Kolstø påpeker i denne forbind else at den noe uortodokse bland ingen av sovjetnostalgi, tradisjonalisme, modernisme og kapitalisme ikke er ulik den vi finner i Putins Russland, hvor tradisjonell stats ideologi som kommunisme langt på vei er erstattet med ortodoksi og patriotisme. Transnistria kan noe paradoksalt omtales som «a successful failed state». Republikken har i dag alle ytre kjennetegn på en velfun gerende stat, men er på samme tid åpen bart ikke en selvstendig stat i begrepets tradisjonelle betydning. Tiden er imidlertid på utbryternes side, for med hvert tilbake lagte år stikker de facto statens røtter litt dypere. Både staten og nasjonen som fyller den konsolideres sakte men sikkert. Veien tilbake til en samlet og gjenforent moldovsk stat synes derfor stadig lengre. I disse dager uteksamineres dessuten Transnistrias første postsovjetiske generasjon fra repu blikkens universiteter, og denne vil ha tungt for å akseptere en gjenforening med et fremmedgjort Moldova. Disse unge mennes kene har levd hele sitt liv i et de facto uavhengig Transnistria, og ingen av dem jeg snakket med på min ferd gjennom Moldovas sorte hull så noen som helst grunn til å endre på akkurat det. FAKTA: Transnistria er en region som ifølge FN tilhører Moldova, men som i realiteten er en selvstendig stat bestående av en lang og smal landstripe på østsiden av elven Dnestr. I dag er Transnistria en republikk som ikke er anerkjent av noe annet land enn de internasjonalt ikke-anerkjente statene Abkhasia og Sør-Ossetia. De har sin egen regjering, parlament, forsvar, politi, postsystem, grunnlov, flagg, nasjonalsang mm. Mye av Moldovas industri lå i Transnistria, og tapet av denne regionen har rammet Moldova hardt økonomisk. Hovedstaden Tiraspol er vennskapsby med Trondheim. Hovedstad: Tiraspol Areal: km2 Befolkning: Offisielle språk: rumensk/moldovsk, russisk, ukrainsk Av Eirik Bergene Eirik Bergene er mastergradsstudent i Russlandstudier ved Universitetet i Oslo, han mottok Folk og Forsvars ungdomsstipend i 2013 for å reise til Transnistria. Artikkelen er et resultat av denne turen. Se utlysning for stipend 2014 på side 22. Plakat med teksten Leve Transnistria. Foto: Eirik Bergene Folk og Forsvar 17

18 Europas skjeb I år er 100 år siden første verdenskrig brøt ut. Et attentat på en erkehertug og hans hustru, utført av en tenåringsgutt som var medlem av en liten, fanatisk organisasjon, skulle i løpet av noen år føre til at rundt 17 millioner mennesker mistet livet. Verden før første verdenskrig var preget av store samfunnsomveltninger. Det var mange samfunnsgrupper som følte at de hadde for liten innflytelse. Den såkalte overklassen var i ferd med å miste en del av grepet. Mange hadde også fått større frihet og bedre levevilkår og kunne nå benytte seg av at verden var i ferd med å bli ganske åpen. Man kunne stort sett reise over alt uten å bekymre seg om pass eller visum. De skjebnesvangre skuddene i Sarajevo den 28. juni 1914 skulle derimot komme til å sette en stopp for denne utviklingen. Det var i og for seg ikke selve attentatet som utløste krigen, men episoden ble utnyttet av ulike krefter som trodde at de hadde noe å vinne på det. Det hadde vært meget alvorlige diplomatiske konflikter mellom de europeiske stormaktene (Italia, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland) i løpet av det foregående tiåret. Sterke spenninger preget fortsatt forholdet mellom dem. Bakgrunnen for det anspente forholdet var sammensatt, og baserte seg blant annet på økende grad av nasjonalisme, uløste uoverensstemmelser over grensedragninger, spørsmål rundt koloniene og rivalisering i industriell utvikling og handel. Dessuten hadde flere av stormaktene inngått bindende allianser; Frankrike med Storbritannia og Russland på den ene siden, og Østerrike-Ungarn med Tyskland på den andre. Da Østerrike- Ungarn erklærer krig mot Serbia 1. august startet en prosess med ultimatum og krigserklæringer mellom de ulike statene. Alle trodde at dette ville bli en kortvarig krig. I Tyskland mente man at man kunne tvinge Frankrike til å kapitulere i løpet av seks uker ved å angripe i henhold til den tidligere utarbeidete Schlieffen-planen. Russerne var på sin side overbevist om at de ville være i Berlin i løpet av seks uker. Det var bare feltmarskalk Lord Kitchener i Storbritannia som ga uttrykk for at dette kunne bli en langvarig krig. KRIGENS GANG I første omgang avanserte tyskerne raskt gjennom det nøytrale Belgia, og nådde langt inn i nord-østlige Frankrike. Offensiven mot Paris ble stanset i slaget ved Marne den september At de franske styrkene kunne settes inn så raskt og presist i forsvaret, kunne de takke den nye teknologien for. Et rekognoseringsfly oppdaget en ubemannet luke mellom de fremmarsjerende tyske hærer, og gjennom å benytte seg av bl.a. taxibiler fra Paris kunne man raskt transportere en stor mengde soldater til frontavsnittet. Både den britiske og den tyske hæren prøvde så å komme seg rundt sine motstandere ved å bevege seg mot kysten, men dette lyktes ikke for noen av partene. I løpet av høsten 1914 ble frontene stabilisert, og begge sider gravde seg ned i skyttergravene, som løp langs hele frontlinjen. Med dette ble det stort sett slutt på den «bevegelige» delen av krigen. Skyttergravskrigen som nå ble innledet har i årenes løp blitt stående som selve symbolet på første verdenskrig. I denne krigen var det maskingeværene som regjerte, godt støttet av artilleriet. Å skulle rykke frem mot en godt forskanset fiende, over åpent ingenmannsland der maskingevær nådeløst meiet ned alle synlige soldater, var ingen god fremgangsmåte. Derimot trodde nesten alle i ledelsen på begge sider at om man bare hadde enda grundigere og mer omfattende artilleriangrep mot fiendens linjer, så skulle man lykkes. Tapstallene var enorme, men til tross for dette angrep man om og om igjen. Alt dette for i beste fall å erobre noen få kvadratmeter med sønderskutt, bløt leirjord. Det fantes til og med kretser i de krigførende stater som mente at darwinismen «det naturlige utvalg» til slutt ville føre til en avgjørelse av krigen. Allerede i februar 1915 innledet tyskerne en ubåtkrig mot særlig den britiske handelsflåten, for å isolere Storbritannia og på denne måten beseire øyriket. I denne ubåtkrigen ble passasjerskipet RMS Lusitania senket utenfor irskekysten den 7. april Hele personer omkom i forliset, deriblant 128 amerikanere. Dette skulle få store konsekvenser, og var en av årsakene til at USA senere gikk inn i krigen våren Den 22. april 1915, under det andre slaget om Ypres, tok tyskerne i bruk klorgass og lot den bli spredd med vinden over til fiendens linjer. Dette var historiens første bruk av gass som stridsmiddel, men snart var det et våpen som begge sider anvendte i stor skala. Nå ble imidlertid gassen spredd gjennom artillerigranater. I slutten av april 1915 gikk ententemaktene i land på Dardanellene, et smalt strede nordvest i Tyrkia. Man trodde at man på denne måten kunne beseire det Ottomanske imperiet, og få fritt leide inn til Svartehavet. Deler av angrepsstyrken kom fra Australia og New Zealand, også kalt ANZACS. Man oppnådde imidlertid ingenting ved denne offensiven, så den 18 Folk og Forsvar

19 neår ble avbrutt, og alle styrker ble evakuert i begynnelsen av januar Evakueringen er sagt å være det som var mest vellykket ved hele kampanjen; man klarte å få ut de resterende styrkene så å si uten tap var ellers året for de store, ambisiøse offensivene. Tyskerne trodde at de skulle kunne ta knekken på franskmennene gjennom en stor offensiv i Verdun. Om ikke annet, skulle i alle fall franskmennenes styrke og motstandskraft knekkes gjennom store tap. Offensiven ble igangsatt i februar og slaget pågikk helt til desember. Over 1 million soldater deltok på de respektive sidene. Stridene var harde og tapene store franskmenn og tyskere mistet livet, og over dobbelt så mange ble såret på begge sider. Britene og franskmennene igangsatte på sin side en ny offensiv ved Somme, for å lette trykket på Verdun-fronten. Etter syv dager med artilleribeskytning gikk den britiske armeen til angrep 1.juli På kun dette første døgnet ble britiske soldater satt ut av spill, hvorav av dem ble drept. Hele slaget pågikk i 141 dager, og kostnadene var enorme. De alliertes styrker minket med mann, hvorav døde, mens tyskerne ble ca færre, hvorav døde. STRIDSVOGNENS INNTOG Under disse stridene på Sommefronten ble et helt nytt våpen anvendt for første gang, nemlig stridsvognene. Den 15. september 1916 iverksattes det første stridsvognsangrepet. De var begrenset i antall, og heller ikke helt pålitelige. Mange av vognene nådde ikke engang fram til utgangspunktet for angrepet, på grunn av tekniske problemer. De som allikevel kunne gjennomføre angrepet, avanserte til å begynne med, men hadde ikke støtte av noe infanteri eller andre kapasiteter som kunne følge opp fremgangen. Dermed fikk man heller ikke nå noen avgjørende gevinst med angrepet. Denne erfaringen kom til å prege det omdømmet stridsvognene hadde i over et år. Den 20. november 1917 ble det så gjennomført et vellykket angrep med ca 400 stridsvogner ved Cambrai. Nå var man godt samtrent med infanteriet, og kunne dermed samarbeide på et effektivt sett. Dessuten hadde artilleriet blitt videreutviklet, slik at man effektivt kunne bekjempe de tyske artilleriposisjonene. Man hadde utviklet observasjons- og avlyttingsstasjoner for å nøyaktig kunne peile posisjonene, og anvendte seg også av spaningsfly og detaljert kartlegging. For første gang kunne man også ta i bruk jagerfly utrustet med mindre bomber for presisjonsbombing av artilleristillingene og maskingeværklyngene senere kjent som «Close Air Support». Angrepet var en stor seier, og da nyhetene nådde England ringte man i kirkeklokkene landet rundt. Fremgangen ble imidlertid kortvarig, og 10 dager senere innledet tyskerne en motoffensiv som tok tilbake nesten hele det landområdet de allierte hadde erobret. De anvendte seg da av en stormtroppstaktikk, der man raskt gikk inn i kjernen av området. De fremste gruppene var også utstyrt med flammekastere. Tyskland lyktes etter hvert med å få til en fredsavtale med det nye russiske regimet (etter revolusjonen), og kunne dermed frigjøre styrkene fra østfronten. Dette gjorde at man kunne sette inn en storoffensiv i mars 1918, noe som var ekstremt viktig for tyskerne å få til før amerikanerne for alvor kom med i krigen. Innledningsvis hadde tyskeren stor fremgang med sin stormtroppstaktikk, der de også tok i bruk et nytt våpen, maskinpistolen (MP18). De såkalte Ludendorff-offensivene vedvarte til juni, da den tyske stridsmakten var utmattet. SLUTTEN I slutten av juli startet de alliertes motoffensiv, nå med god hjelp av amerikanerne. Den 8. august 1918 ved Amiens også kalt «Den tyske arméens svarte dag» utførte franskmenn og briter et felles, kombinert angrep med ulike våpengrener og tropper (fly, panser, artilleri, infanteri etc), helt i henhold til moderne modeller. Etter dette kom aldri tyskerne på offensiven igjen. Den 11. november klokken 11.00, stilnet våpnene for denne gang. Da hadde ufattelige 10 millioner soldater og 7 millioner sivile blitt drept, og over 20 millioner soldater blitt såret. Freden, og de vilkår som etter hvert ble fremforhandlet eller diktert, skulle vise seg å bli roten til den neste, globale krigen. Av Anders Kämpe Folk og Forsvar 19

20 Lastebiler overfylt av regjeringens styrker på vei til byen Bor 13. januar Foto: Scanpix En skjør situasjo Da det nye året ble ringt inn, var det med et håp om fred i Sør-Sudan. Nyttårsaften ble de stridende partene enige om å stanse den militære aktiviteten som holdt på å sende verdens yngste land ut i borgerkrig. Men våpenhvilen er skjør, den humanitære situasjonen alvorlig og lite tyder på at inngangen til det nye året vil være helt problemfritt. Selv om vi lever i en global verden hvor grenser kanskje ikke har like stor betydning som før, er fortsatt ønsket om selvstendighet en sentral årsak til krig og konflikt rundt om i verden. Etter mange år med borgerkrig ble Sør-Sudan selvstendig i 2011, men den nye staten var ikke stabil, og det skulle bare ta noen få år før landet på nytt stod på randen av borgerkrig. KONFLIKTFYLT BAKGRUNN Sudan ble britisk koloni fra 1899, og britene administrerte nord og sør som adskilte koloniale enheter fordi en felles administrasjon ble for vanskelig. Fordi britenes interesse primært var kontroll over Egypt og Suez-kanalen, ble det satt inn lite folk og ressurser i Sudan. Kolonitiden var derfor preget av liten engelsk tilstedeværelse og innsetting av arabiske representanter i offentlig forvaltning som kunne ivareta de engelske interessene. I 1956 ble Sudan selvstendig, og tross ønsker om uavhengighet for Sør-Sudan, forble det ett land. Etter selvstendigheten opplevde Sudan to borgerkriger; Den første sundanesiske borgerkrig fra 1955 til 1972 og Den andre sundanesiske borgerkrig fra 1985 til Begge borgerkrigene ble utkjempet mellom Sudans regjering og separatistbevegelser i sør og dreide seg om uenigheter om makt - fordeling, lokalt selvstyre, og om islamske sharia-lover skulle innføres i det ikkemuslimske Sør-Sudan. Som en følge av våpenhvilen i 2005 ble Sør-Sudan en selvstendig region i Sudan, med lederen for Sør-Sudans frigjøringshær (SPLA/M) John Garang som visepresident i Sudan og president i den selvstyrte regionen Sør- Sudan. I 2011 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt Sør-Sudan skulle bli en selvstendig stat. Hele 98,83 % stemte for selvstendighet og den 9. juli 2011 ble staten Sør-Sudan erklært selvstendig. PÅ RANDEN AV BORGERKRIG På de få årene som har gått siden Sør-Sudan ble selvstendig, har utviklingen vært enorm. Landet har fått politiske ledere, regjering, departementer og nasjonalforsamling. Politi og militære avdelinger er bygget opp og har fått opplæring. Lovverk begynner å komme på plass, det eksisterer presse og en TV-kanal, og telefonnett og datanett er tilgjengelig i alle byer. I tillegg har forsyningen av nødvendigheter som matvarer, rent vann, og drivstoff har vært relativt stabil. Likevel er det grunn til bekymring. Politisk maktkamp, manglende styringsevne og sviktende økonomi sliter på folks tillit til landets ledere, og om oppslutningen om SPLM-partiet og regjeringen. Hele regjer ingen ble avsatt og erstattet i juli 2013, og generalsekretæren i SPLM suspendert etter anklager om korrupsjon. Det var bare et tidsspørsmål før det ville eksplodere. 15.desember 2013 brøt det ut kamphandlinger i hovedstaden Juba som følge av sterke politiske motsetninger i regjeringspartiet SPLM. Allerede dagen etter de første kampene gikk president Salva Kiir ut og sa at det dreide seg om et kuppforsøk som hans avsatte visepresident Riek Machar stod bak. Machar avviste dette, men 18. desember inntok styrker med bånd til Machar delstatshovedstaden i Jonglei, den største av Sør-Sudans ti delstater. I tillegg ba Machar hæren om å avsette president Kiir. Kamphandlingene tok til, og situasjonen ble raskt sett på som så alvorlig at det kunne gå over i en borgerkrig. Norge besluttet derfor å evakuere deler av staben ved ambassaden i Juba. NORSK ENGASJEMENT Grunnet oppblussingen av konflikten før nyttår, ble den allerede dårlige humanitære situasjonen i landet kraftig forverret. Norge har i lang tid vært et av de største giverlandene til Sør-Sudan, og var også nå tidlig ute med å gi 50 millioner kroner til nødhjelp etter en appell fra FN. På bare ti dager ble over mennesker drevet på flukt og mange søkte tilflukt eller hjelp ved FN-leire i Sør-Sudan. Norge har i lang tid vært engasjert i Sudan og Sør-Sudan, og spilte en sentral rolle i forhandlingene som ledet til f.eks avtalen i 2005 mellom nord og sør. Det 20 Folk og Forsvar