Ivo de Figueiredo Z a p m a n Et rollerollerollespill

Transkript

1 Ivo de Figueiredo Z a p m a n Et rollerollerollespill Åpner med lydspor PROLOG (Morten kommer gående fram til scenekanten) Morten: Hei, alle sammen. Jeg heter Morten Morten Røhrt og jeg er skuespiller på Oslo Nye Teater i, ja altså Oslo da. Hyggelig å komme hit til dere, synes jeg jeg (pause, ler) altså, jeg, sier jeg, men det er jo ikke meg det handler om. Jeg er skuespiller, ikke sant? Og jeg er her fordi jeg tenkte å spille for dere. Spille teater, selvsagt. Roller. Det er jo det teater handler om, skuespillere som spiller roller. Mens dere, publikum, ser på. Enkelt og greit eller? Spørsmålet det store spørsmålet er nemlig om jeg slutter å spille roller når jeg går av scenen. Og om dere, når dere går ut herfra om en times tid, om ikke dere begynner å spille roller. Hva tenker dere om det skal vi teste ut den tanken litt? I et av Shakespeares skuespill sies det at All verden er en scene, hvor menn og kvinner er kun aktører, som kommer og som går. Verden er en scene, og vi ja, vi spiller, snart den ene rollen, snart den andre. Vakkert ikke sant? Verden som et eneste stort teater. Og dette (viser med hendene), rommet vi sitter i nå, er et lite teater. Dette er scenen. Denne stolen her er en lenestol, en sånn slitt, gammel TV-stol. Dette er stua. Her står det et TV-apparat. Husk det, fra nå av står det en stor flatskjerm-tv her. Denne fjernkontrollen er ekte, som dere ser. Og i stolen her sitter Vegard Olsen. Vegard Olsen er, ja, en helt vanlig dust egentlig. 23 år, fra Oslo, jobber som mobiltelefonselger. Vegard er singel, har ikke noen spesielle hobbyer. Henger en del med kompisene, stort sett folk fra ungdomsskolen. Ikke så mye å se på Ellers er han mye hjemme og ser på TV. Mye reality, talentshow og sånt. Liker å se vanlige folk på TV, ekte mennesker som ikke spiller roller. Er ikke så opptatt av Shakespeare, for å si det sånn. Hadde du sagt til Vegard at han er en skuespiller på verdensscenen, hadde han vel sagt noe sånt som: Vegard: Hæ? Morten: OK, så hvem er du da Vegard? Vegard: Hæ meg sjæl, for faen. Viktig å være seg sjæl vet du. Idiot. 1

2 Morten: He, he, banner en del, lei uvane. Men egentlig er det ikke så dårlig svart det der. Henrik Ibsen ville i alle fall vært med på den. Ibsen var opptatt av dette med å være seg selv. I skuespillene altså. Peer Gynt, for eksempel, som bruker hele livet å finne ut hvem han er, sånn egentlig, innerst inne. Henger dere med? På den ene siden har vi Shakespeare, som påstår at livet handler om å spille roller, på den annen side har vi Ibsen, som mener at det viktigste er å være seg selv. Hvem har rett? Tja, kanskje ikke noe vits i å spørre Vegard er ikke akkurat noen bokorm, er du vel Vegard? Vegard: Hæ? Morten: Foretrekker vel TV du? Vegard: Det kan du ta deg faen på. Morten: Favorittprogrammet er Ja, du er en stjerne, et talentshow som Idol eller X-faktor. Vi kaller det Ja, du er en stjerne her bare så vi ikke blir saksøkt, he, he. Med Jan Fredrik Karlsen og Marion Ravn som dommere... de driter vi om vi blir saksøkt av! Vegard liker særlig de første rundene, med de dårligste deltakerne som driter seg skikkelig ut. Virkelig ekte mennesker. Også har han en greie med Marion Ravn. Ikke sant, Vegard? Vegard: Marion er fin hu øy, tror du at du kan holde kjeft nå eller? Begynner snart (leter) Hvor faen er fjernkontrollen? (Morten, som står bak stolen, drar fram fjernkontrollen, fikser på den og gir den til Vegard) Morten: Her, min venn. God fornøyelse (til publikum:) Shakespeare eller Ibsen, vi får se (Vegard slår på TV. 1 Setter seg godt til rette, klør seg bak. Skifter sløvt mellom kanalene. Flirer og kommenterer. 1. Fjernsynsteater med Shakespeare, 2. Action, 3. Reklame, 4. Dokumentar om Ibsen, 5. Fotballkamp. Deretter finner han Ja, du er en stjerne. Blir sittende og se:) 2 1 Vegard: Marion ass. Faen, for en kropp! (Plutselig begynner TVen å skurre, snølyd, holder seg en stund før den fades, ligger svakt i bakgrunnen). 3 Vegard: Neeei! Faen og (Retter fjernkontrollen irritert mot skjermen og trykker hardt flere ganger. Retter den mot øyet for å studere lysdioden. Zapper seg selv. Forvandles til en rekke TV-karakterer for hver gang han trykker på kontrollen:) Vegard som nyhetsoppleser: I Afghanistan held krigshandlingane fram. Så langt er det ingenting som tydar på at norske soldatar er skadd (zapper seg tilbake) 1 LYD: Playback av ulike TV-programmer. 2 LYD: Egenprodusert lyd fra Ja du er en stjerne : Åpningsvignett, applaus, programlederne som ønsker velkommen og introduserer dommerne, før husbandet spiller en låt. 3 LYD: Egenprodusert lyd. 2

3 Vegard: Faen! (Ser mistenksomt på fjernkontrollen. Retter kontrollen mot seg selv og prøver igjen) Vegard som actionstemme (retter fjernkontroll/pistol mot en fiende som ligger på gulvet): Freeze, motherfucker. Put that gun down. Now! (zapper seg tilbake) Vegard: Jammen er det her a? (Forsøker engstelig å trykke mot seg selv igjen, bortvendt fjes. Denne gangen flere TVkarakterer i kjapp rekkefølge) Vegard som reklamedame: Hvis du vet hvor du har vondt, hvorfor behandle hele kroppen Vegard som tysk porno-dame: Oh, Fritz, jaa, ich bin so geil Mein Gott, jetzt, jetzt oooh (legger seg i stolen, retter seg raskt opp igjen) Vegard som hallomann: og gudstjenesten var ved Einar Gelius (zappes ut igjen og ser dumt rett mot publikum.) Vegard: Faaaen!! Nei, faen om jeg gidder det her (Kaster fra seg fjernkontrollen, som dermed aktiveres og slår på TVen igjen. Ja, du er en stjerne kommer på. 4 V. er forvirret, ser usikkert på publikum, men lener seg sakte tilbake i stolen igjen) Vegard: Oookeyy (Blir sittende og se en liten stund, programmet går som normalt inntil konferansieren annonserer neste gjest, som er - Vegard Olsen! Vegard som en stålfjær. TV-publikum (TVlyd) roper taktfast på Vegard) Vegard: Skjeeer a? (livredd, griper fjernkontrollen og skal til å slå av, men kommer på at den er uberegnelig, kommer på en løsning:) Vegard: Kontakten! (Reiser seg, bøyer seg bak TVen og drar ut ledningen. Får støt og blir liggende bevisstløs bak TVen. Under dette stiger TV-lyden med publikums taktfaste rop på Vegard, sammen med crescendolyd, og kulminerer med elektrisk lyd idet Vegard får støt. All TV-lyd opphører idet han faller om. Stillhet.) 2 ( Ja du er en stjerne -vignetten lyder. 5 V. våkner brått og ser seg om. Befinner seg på scenegulvet i et TV-studio. Tilskuerne er nå blitt studiopublikum i Ja, du er en stjerne. På de to stolene som hele tiden har stått i bakgrunnen sitter dommerne Jan Fredrik Karlsen og Marion Ravn.) 4 LYD: Egenprodusert lyd fra Ja du er en stjerne : Husbandlåt er ferdig, Jan Fredrik Karlsen og Marion snakker sammen. 5 LYD: Egenprodusert lyd: Ja du er en stjerne -vignett. 3

4 Vegard: - Hva hvor er jeg? JFK: Du er her, kamerat, i mitt lille TV-studio. Der sitter publikum, og du er neste deltaker på Ja, du er en stjerne! Yeah! (til publikum:) Vegard Olsen, alle sammen (klapper og får publikum til å klappe). Å kom igjen folkens, ikke gi dere. Er dere klar for party? Er dere klar for Vegard? (leker med publikum, får dem til å rope Vegard, Vegard, løfte armene (ååååøy), bølgen o.l.) Yess, rock on. Er du klar Vegard? Vegard: Du er, du er JFK: Jeg er, jeg er Jan Fredrik Karlsen ja, right on. Hakke fått sceneskrekk vel? Og du kjenner vel meddommeren min, den talentfulle, vidunderlige, deilige Marion Ravn! Marion: Hihihihi, ikke drit deg ut a Jan Fredrik. Hei! JFK: Vegard bor i Oslo og selger mobiltelefoner til daglig, stemmer? Singel, men kanskje ikke etter i kveld? For Vegard har en hemmelighet, ikke sant Vegard? Nå er vi spent på hva du å by på, scenen er din, Vegard, jeg sier bare: Ja, du er en stjerne!! Vegard: Øh? Jeg at jeg er en stjerne? JFK: Ja, du er en stjerne! Vegard: Men men jeg er vel ingen Marion? Marion: Vegard. Se på meg. Vet du ikke hvorfor du er her? Vet du ikke at du er en stjerne inni deg, liksom. Alle er det. Alle er unike, kjempeunike inni seg, liksom. Du er en uslepen gullklump. Og vi skal finne den klumpen, DITT talent, den gaven DU har som er inni deg. Vegard: Og dere er sikre på at det er meg dere skal ha tak i? JFK: (reiser seg) He, he, la meg spørre deg, Vegard. Hvem er du? Altså, hvem - er - det - du - ER? Hva bor det i deg, Vegard? Vet du det, gjør du det, hm? Vegard: Har vel ikke egentlig tenkt så mye over JFK: Nei, ikke sant? Hvor var du før du kom hit? Vegard: Øh vel, jeg satt der (peker gjennom TVen), i stua mi og så på dere. JFK: Men du vil vel videre? Vegard: Videre? JFK: Ja, videre. Se deg rundt, Vegard. Vegard: (ser på spotlightene og publikum, fascinert) videre? Jaa JFK: En applaus for Vegard, dere (publikum. Vegard lyser opp, men fortsatt usikker) Vegard: Marion? Marion: Det er bare sykt herlig å ha deg her, Vegard. Vegard: Men hva vil dere jeg skal gjøre for noe? Marion: Bare by på deg selv vel. På gullklumpen din. Altså, vil du slå gjennom som artist i dag, og særlig internasjonalt, sånn som forsempel jeg har gjort, så må du bare gi jernet! Og da det er to ting som gjelder: Talent og KNALLhardt arbeid og ståpåvilje tre ting da Talent, KNALLhardt arbeid, jernvilje, ståpåvilj eh, fire ting men alt starter med det du har inni deg, lissom wowfaktoren. Den 4

5 greia som bare du har som ligger gjømt inni i deg. Herregud, bare slipp det ut, by på deg sjæl, wooow!!! (flørtende) for min skyld? Fem ting da. Vegard (begynnende iver): Ja, men men by på hva? JFK: Det du har inni deg, hørte du! Kom igjen, gi jernet!! (Vegard opphisset, tripper rundt og vil gjøre noe, men aner ikke hva, søker bekreftelse med blikket fra vekselvis dommerne og publikum) Vegard: Okey da! Kjør på! JFK: Æhæ, dritbra Vegard. Åkei, bare gønn løs, gi meg det du har (rapper) det du har i bagasjen / hva du lurer under overflaten / som Marit Larsen Marion: N æsj, driiit i det a Jan Fredrik. JFK: Give it to me Vegard! Vegard: Shake it baby JFK: Du har Vegard: Jeg har? JFK: Fire in your paaants! Vegard: Yes, føkking fire (usikker) eller skal jeg? JFK: Come on, gi meg booty. (Vegard går krampeaktig tøysegange, gjør seg til som en som en unge desperat etter oppmerksomhet) JFK: Hoftevrikk! (Vegard vrikker) JFK: Disco! (Vegard danser disco) JFK: Moonwalk! (Vegard forsøker, men sklir fremover i stedet for bakover) Vegard: Åssen var det igjen? JFK: SYNG! Vegard (skjærende falsk): She s so hiiigh, high above me she s so lovely JFK (alvorlig, høytidelig): Det der, Vegard, er det jævligste jeg har hørt. Jeg skal være ærlig med deg: Du suger. Hør her: Erru skikkelig stygg så må du nesten synge pent sånn som Kurt Nilsen eller Susan Boyle, ikke sant? Erru pen, derimot, slipper du unna med brekinga som Marion her, hæ, hæ. Marion: N æsj, ikke drit deg ut a Jan Fredrik JFK: Du, Vegard, er stygg og du synger for jævlig. Men det verste det verste er at du ikke berører folk. Seerne der hjemme, publikum her i studio (går til en i publikum): Blir du revet med av denne fyren der? Berører han deg, jeg mener; får du lyst til å skrive Go Vegard på en plakat? (til alle): Noen som har tent lighterne? Nei. Noen som griner? (til Vegard) Skjønner du? Du når ikke ut til publikum her en gang; åssen skal du treffe seerne da? Du bryter ikke gjennom skjermen, Vegard. Og det må du! 5

6 Gjennom skjermen! (viser med hånda) Og for å få til det, er det bare en ting som nytter du må du gi av deg sjæl. OK, sang og dans og sånn er ikke greia di. Da får vi grave dypere. Vegard (tenker hardt, ser på publikum med et dumt smil): Øh jeg kan en vits! Om en fyr som gikk til psykologen fordi han led av mindreverdighetskomplekser. Til slutt sa psykologen: Hør, nå har jeg funnet ut hva som er galt med deg: Du er mindreverdig he, he, ja, den var kanskje ikke så morsom. JFK: Drit i det, gi meg noe annet. Hvem er du Vegard? Er du nerd eller drittsekk, jeger eller offer? Åssen er du i fylla? Har du sjeldne sykdommer? Ser du bra ut naken? Superskinny, supersize? Vil du bli millionær, spiser du danglebær? Setter du utfor Kollen i rullestol? Opplevd noe jævlig, tragisk barndom, trøbbel med damene (stanser opp, studerer Vegard som røper uro) Aha, har jentene vært slemme med deg, Vegard? Vegard: Det det der er ikke noe å prate om. JFK: Ække så sikker på det... her lukter det hjerte smerte, hæ, hæ! Vegard: Jeg nei JFK: Du vil videre, eller? Vegard: Joa joa JFK: OK, men da kjører vi på da. Si meg Vegard er du fornøyd med pikken din? Vegard: Hva hva spør du om? Marion: Jan Fredrik! Hva driver du med? JFK: Enkelt spørsmål. Er du fornøyd med pikken din? Vegard: Marion, hva skal jeg? Marion: Eh (usikker) bare på en måte vær deg sjæl, bare... er det er det ikke noe du kan? JFK: Øy, Marion, det her handler ikke om å kunne, men om å være. Være noe ekte. Vegard er det (banker seg på brystet) her inne. Ikke sant, Vegard? Vegard: Jo, men nei, jeg vet ikke om jeg vil JFK: V-I-D-E-R.E. Pikken din, Vegard? Fornøyd? Vegard (monotont): Nei eh er vel egentlig ikke det. Den er litt tynn har aldri likt å dusje med andre, etter gymmen og sånn. JFK: Bra. Og damene, hva sier de? Vegard: Tøh, damer JFK: Du får n opp, gjør du ikke? Vegard: Joa JFK: Kommer for tidlig? Vegard: Nei, det går greit. JFK: Hva het hun? Vegard (ser ned): Unni. Hun het Unni. JFK: Pen? Vegard: Ja, hun var pen. 6

7 JFK: Åssen klarte du å føkke det opp? Vegard (ser ut i det): Hun ga vel faen i meg, visste knapt at jeg eksisterte. Trudde jeg i alle fall. Hun satt foran meg på videregående. Tenkte på henne hele tida, i to år. Hadde ikke sjanse selvsagt. Var ikke noe mobbeoffer altså, men, vet ikke satt for det meste og spilte WOW. Like greit. Bodde oppe i høyblokkene, eneste i klassen. Var liksom litt sånn slum vi. Mora mi var happy selvsagt, snill gutt vet du, alltid hjemme. Bortsett fra en gang så ble jeg bedt med på fest da. I en av villaene, Tone Wilse, i klassen. Skjønte ikke hvorfor, jeg mener hvorfor nå liksom? Og Unni snudde seg, det var hun som spurte. Ble helt varm klart jeg ville. Var dritnervøs, kom en halv time for tidlig, Tone ble sur, men sa ikke noe. Jeg satt bare i stua og venta, bælma et par Smirnoff. Var brisen før de andre kom og ble sittende der mye av kvelden da, kjente jo folk men egentlig ikke, bare på skolen. I klasserommet. Nå var alle fulle, jeg mener, full fest, ikke sant? Kjente et trøkk mot hodet, liksom, sitte der aleine på fest, en fyr løfta flaska, jeg så bare bort. Så kom hun. Unni. Skikkelig flørtende, skjønner du? Full da. Men likevel, hva faen? Begynte å stryke meg på låret, sa hun hadde sett på meg. Skjorta var åpen, huden liksom varm. Aner ikke hva jeg sa, noe om at hun var pen eller noe sånt. Så sa hun at vi skulle gå opp i annen etasje. Jeg var bare helt robot. Hun først, så jeg, men så, midt i trappa måtte jeg pisse og stakk inn på do. Ganske full, ikke sant. Hun skulle vente. Dro den fram og pissa, og da merka jeg at jeg, vel, at jeg ikke hadde vaska meg skikkelig der nede. Hadde sittet og spilt WOW hele natta før, helt fram til festen. Lukta skikkelig surt, fikk det på fingrene, sånn kukost skulle til å vaske meg da hun plutselig sto der. Bak meg, inne på doen. Hun kysset meg. Bare sånn uten videre. Første gang. Og så tok hun hendene mine, mens hun så meg inn i øynene, tok fingrene mine og stakk dem i munnen sånn sexy liksom jeg vet ikke (pause) så bare blikket hennes forandra seg og bare spytta her (viser på brystet sitt) og storma ut og det var da jeg hørte det, at noen lo JFK: Vegard, dette her er ufattelig modig av deg, jeg har ikke ord... Du er en helt unik person. Du er ekte og du viser at du kan levere. Du har talent og jeg tror dette er sporet for deg. Vegard: Hæ talent? Har jeg talent? JFK: Ja, men se på publikum da. De sitter jo der og er helt... du bare sitter der og gønner på, og det går rett hjem hos folk, straight to the heart. Bra start, men du må gi mer, mye mer Vegard, inne på den dassen du kunne ikke bli der inne for alltid, kunne du vel? Du måtte åpne døra. Hva skjedde da du åpnet døra? Vegard: Vet ikke om jeg vil prate mer om det der. JFK: Det er bra, Vegard. Bra at du ikke vil prate om det. Fortell nå. Du åpnet døra og så Vegard: Ikke mer, sa jeg. Nok! JFK (sint): Nok? NOK? Du skal faen ikke fortelle meg når det er nok. Du leverer ikke Vegard! Marion: Herregud a Jan Fredrik! Det er vel ikke det her som er greia vel... JFK (eksploderer): Kjeften din jævla glitterdåse. MTV-hore, FAEN!! Vegard, VEGARD (griper tak i armen til Vegard, som forsøker å snike seg bort). Vegard her er visst en liten teaser, vil ikke fortelle alt. Døra på gløtt og ikke noe mer. Blir ikke fest av litt kukost, vet du! Du har mer i deg, som vil ut, 7

8 Vegard kjenner du det ikke? Noe vidunderlig som vil ut og gjennom skjermen. TV-seerne venter, og det samme gjør publikum her i studio. Ser du? Har du tenkt å gi dem noe, hæ? (dytter Vegard mot publikum. Vegard stritter imot:) Vegard: Neii, vil ikke, vil ikke JFK (mens han dytter): Jævla ego, holde på godsakene HVA SKJEDDE DA DU ÅPNET DASSDØRA? DE STO DER ALLE SAMMEN, GJORDE DE IKKE? HVA FØLTE DU DA? VEGARD! HVA FØLTE DU? FAEN!! (dytter Vegard mot publikum så han faller på gulvet, tilfeldigvis like ved der fjernkontrollen ligger. Blir liggende og hulke.) Vegard: Vil ikke, vil ikke, vil ikke Liten pause, lydspor. 3 Marion (står og ser ned på Vegard): Skjønner ikke helt jeg Jan Fredrik. I alle de åra jeg har vært i showbiss har jeg har aldri opplevd noe sånt. Du er jo helt psycho jo. Og han, han er jo helt devestated. Kanskje, jeg vet ikke jeg kanskje han ikke passer her likevel at han ikke har noen gullklump inni seg lissom? JFK: (oppgitt) Gull? Hva er det du preiker om, Marion? Hva er det vi driver med her? Hva er det som skaper stjerner? Energi, ikke sant! Må ha noe å fyre med. Fyre folk med. Vanlige folk, sånne som ikke har annet å se fram til på fredagskvelden enn å stappe ostepop i hue. For å få til det, for å fyre opp sånne folk, trenger vi energi, masse energi og for å finne den energien må vi grave, dypt under overflata: Bergvæg, brist med drøn og brag for mit tunge hammerslag! Nedad må jeg vejen bryde, til jeg hører malmen lyde. (til publikum) Trudde ikke jeg kunne Ibsen, nei? Gått på skolen jeg og. Ibsen skjønte nemlig hva det gikk i, at det handler om å være seg sjæl. Finne seg sjæl. Fyre opp seg sjæl. Vi må grave, Marion, her inne (peker på brystet). Bryd mig vejen, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer! 8

9 Henrik Ibsen, Founder of Reality, Soap and Daytime TV, hæ, hæ. Men pointet er at vi ikke graver for å finne gull eller malm, nei, det er noe annet her inne, som er mye mer verdifullt. Et svart, skittent organisk materiale, laget av planter, presset sammen gjennom millioner av år til den sedimentære bergarten vi kaller kull! (danser) Oooh, kull baby, kull! Brunkull, steinkull, antrasitt, % karbon, 2-30 % oksygen, under 5 % hydrogen pluss litt nitrogen og svovel. Ingenting gir så mye energi som kull, seks milliarder tonn utvinnes årlig på verdensbasis. Seks millioner, og det øker! Bare i Ruhrområdet i Tyskland finnes det omkring 100 drivverdige kullag i en lagrekke på 4000 meters tykkelse! 4000 meter! Og kullprisen skyter i været år for år, over 40 % av all elektrisitet på kloden kommer fra kullkraftverk. Det er nesten halvparten det. Kull er the real thing, baby. Reality! Ekte stjerner er ikke av gull, de brenner kull sitt eget kull. Ikke sant, Marion? (ser hardt på henne) Jeg sa: ikke sant, Marion? Marion: Ikke si det, Jan Fredrik. Ikke si det JFK (sakte, skadefro): Å jo da. Ikke fortell meg at du ikke har skjønt det, Marion. Marion (knust): Vær så snill, ikke si det JFK: Hvorfor ikke, Marion? Du vet det jo, innerst inne har du skjønt det hele tida. Du jenta mi har et hjerte av gnistrende, flammende kull Marion (blir liggende, i fortvilelse): Brenne opp jeg brenner JFK: Fyrverkeri, lyser opp himmelen, en eksplosjon av lys og varme! Vegard, kutt ut sutringa og kom deg opp fra gulvet! Vil du skinne? Skal vi fyre opp denna gjengen her (snur seg mot publikum, ubehagelig, diktatorisk)? Er dere med folkens, skal vi rocke kåken? (ev. bruke klappeboks når publikum ikke reagerer) Vegard (liggende, løfter hodet, ser fjernkontrollen og stikker den i baklomma. Svarer overraskende fattet): OK, jeg er klar. JFK (brått fornøyd): Sånn skal det låte! Jeg gir dere Vegard OLSEN! (Vegard zapper i skjul) Playback Hans W. Steinfeldt: Så er det ændelig gudskjelovkvææælden, du lytter til Dagsnytt 18 (zapper tilbake) Vegard: (til publikum. Ser på fjernkontrollen) Jøss, den blir bedre og bedre denne her (til dommerne) Sorry, vent litt. (zapper igjen) Playback samisk nyhetsoppleser: Oddasat leat davviriikalaš oddasat ja áigeguovdilis ságat (zapper igjen) Playback værmeldingsdame: og i Møre og Romsdal kan dei gle seg til sol og atter sol (zapper tilbake) Vegard: Øh, vent, snart Lydspor med Queen-låten We will rock you. Morten synger til playback med stor innlevelse, som en ekte rockestjerne som strutter av selvtillit: 9

10 Buddy you re a boy make a big noise Playin in the street gonna be a big man some day You got mud on yo face You big disgrace Kickin your can all over the place We will we will rock you We will we will rock you Buddy you re a young man hard man Shoutin in the street gonna take on the world some day You got blood on yo face You big disgrace Wavin your banner all over the place We will we will rock you We will we will rock you (Plutselig stemningsomslag hos dommerne) JFK: Det der hadde jeg ikke venta. Så du jobber med å selge mobiltelefoner Og så synger du sånn? Marion (reiser seg fra gulvet, tårevåt fra tidligere): Ååh, sykt bra You rock man følte det var meningen at du skulle, bare håper, åh, jeg er så stolt dritkult får bare lyst til å grine. Sorry at jeg tvilte på deg jeg bare visste det. Jeg visste det! JFK: Ufattelig modig, Vegard. Det drivet, det trøkket, du rocker og setter fotavtrykk, det ække bare å gjøre det, du skaper det med måten du gjør det på. Dette her var en utrolig god måte å vise hva DU kan være som artist. Det du gjør nå, det treffer hjertet til folk. Det er religiøst, det er artistisk og det er deg. Og jeg er så takknemlig for å kunne si at at DU ER VIDERE! (publikum klapper eller bruk klappeboks). Vegard (hendene i været så fjernkontrollen synes): Yess!! JFK: Men hva er det du har i hånda? Vegard (gjemmer kontrollen bak ryggen): Dette? Hva ingenting. JFK (går mot Vegard, tar kontrollen med makt): Jukser du Vegard? Hva er dette? (holder fjernkontrollen fram med to hender, som om den er smittefarlig) Dette her er forjævlig. Skjønner du hva denna her gjør? Forvandler kull til gull. Kaldt, skinnende, ubrukelig gull! HVORDAN SKAL VI 10

11 FINNE DEG HVIS DU GJEMMER DEG? HVORDAN KAN VI ELSKE DEG, HVIS DU IKKE hvis du ikke er deg? Vegard: men hva er problemet? Jeg mener, det låt jo bra, ikke sant? JFK: Du misser pointet her Vegard. Det va kke deg, va kke din stemme, din personlighet. Du skal by på deg sjæl! Vegard (usikker, men trassig): Driter jeg i! Jeg driter i om om jeg ryker ut, jeg kommer til å fortsette uansett. Er det noe jeg har lært av denne konkurransen, så er det å stole på meg sjøl. Og jeg gir meg aldri før jeg har oppfylt drømmen om å leve av musikken min! Marion (skuffet og skeptisk): Musikken din? Hvilken? Du kan jo ikke synge, hva er det som går av deg Vegard? Skjønner du ikke hva han driver med? Han ødelegger alt brenner deg ned la ham gå, Jan Fredrik! JFK: Hold kjeft, din dumme gås. Kjeften sa jeg! (nærmer seg Vegard) og du du gir meg ekte vare! NÅ! Syng, dans eller fortell om kuken din men by på deg sjæl! ALLE er noen, ALLE har noe å by på (tar Vegard i nakken igjen og dytter en motstrebende Vegard mot publikum). Publikum venter! Marion (besluttsom): La ham være, Jan Fredrik. Slutt opp! JFK (mens han dytter Vegard mot publikum): Det er dette du vil, Vegard. Og de vil ha deg, merker du det ikke? Vegard (mens han dyttes): Vil ikke, vil ikke... (Samtidig: Marion, med fjernt, men likevel determinert blikk, tar opp fjernkontrollen og nærmer seg JFK bakfra. Retter den mot hodet hans) Marion: Jeg sa slutt opp! JFK: Oi, oi, oi, oi. Mytteri. Er e du vil Marion? Skarru zappe meg? Hæ, hæ. Marion: Nei, Jan Fredrik. Power of, din kødd. (JFK sperrer øynene opp, faller om idet M trykker på power off-knappen). 4 Vegard: Hva har du gjort, Marion? Du har drept ham! Marion: (Ser ut i det) Jeg kom til å tenke på noe da du fortalte i stad om hun jenta, Unni. Vet ikke hvorfor egentlig. Det var en drøm jeg hadde en gang. Flere år siden nå. Jeg gikk ut av dusjen hjemme, slengte på meg badekåpe og plutselig sto jeg utenfor blokka der jeg bodde før. Det var sommeren tror jeg, men det blåste og jeg måtte holde på badekåpa. Så begynte jeg å gå mot T-banestasjonen, over plassen, forbi sykkelstativene. Mens jeg var midt på plassen fikk jeg øye på noe mellom nedgangen og Narvesenkiosken... (smiler) det var en gris. En diger, rosa gris som kikket på meg. Og jeg bare hæ liksom. En gris! Her! Lite saklig. Men så så jeg, gjennom vinduet til Narvesen, én til. Og borte på lekeplassen, enda en gris. Og enda flere, rundt meg akkurat som det pleier å være folk i byen, liksom, uten at du tenker over det, folk som går hit og dit, og prater med hverandre og går ut og inn av 11

12 butikker. Bare at det ikke var folk, men griser. Og alle hadde stoppet opp og så rett på meg. Til og med i høyblokka over senteret kunne jeg se dem, der gardinene var trukket fra. Grisene. Jeg ville gå, komme meg vekk fra plassen, men jeg kunne ikke røre meg. Akkurat som som om jeg var dyppa i lim som hadde størkna. Og grisene også. De sto helt urørlige og bare stirret på meg. Det var som om blikkene deres holdt meg fast, hvis du skjønner. Men vinden, bladene på trærne rørte på seg. Vinden ble sterkere, dro i morgenkåpa, jeg ville holde på den, men kunne ikke røre meg. Kjente jeg ble kald oppover beina. Prøvde å flytte beina, men klarte ikke rikke meg en millimeter. Så der sto jeg og der sto grisene Vegard: Og så våknet du? Marion: Nei jeg våknet ikke. Vinden ble sterkere. Dro i morgenkåpa, kunne kjenne knuten løsne mer og mer, og tilslutt fløy hele badekåpa av. Tatt av vinden, husj opp i et tre. Og, men, under var det en badekåpe til, helt maken. Hvit. Så begynte den også å løsne. Bare røska av og blåste av gårde. Og under der igjen, en til. Og enda en. Mange. Vinden skrellet av meg klærne, liksom. Lag etter lag som om jeg var en løk eller noe. Den ene badekåpa etter den andre. Jævla kraftig vind, hvite badekåper som virvlet i lufta over meg eller hang i trærne, på balkongene, klesstativene, overalt. Mens jeg sto helt stille, helt sånn freeze og grisene også (pause) Jeg vet ikke åssen, men til slutt visste jeg at det ikke var flere badekåper. At det var den siste som holdt på å løsne jeg var iskald på låra og magen og da den siste Vegard: De kledde av deg med blikket, Marion. Marion: Ja eller nei, for da den siste badekåpa ble revet av så var det som om som om det ikke var noe der under Og grisene, det var ikke meg de så på. De så på hverandre, liksom, tvers gjennom meg akkurat som om jeg var gjennomsiktig eller noe (pause) Vegard: Og så våknet du da? Marion: Nei, Vegard. Jeg våknet ikke jeg våknet ikke. Vegard! Grisene så ikke på meg. Har aldri gjort det, bare på hverandre og jeg var ikke engang naken, jeg var ikke noe. Vegard: (griper fjernkontrollen) Denne her Vil du først? Hvem vil du være? Marion: Vet ikke, hvem vil du jeg skal være? Vegard: En stjerne av gull? Marion: Kan jeg godt. Vegard: Men det er ikke så farlig altså, for meg kan du være æh, hvem som helst, ærlig talt. Bare ikke deg sjæl. Marion: Egentlig n æsj, egentlig vil jeg bare vet ikke, bare kjenne vinden i håret stå foran i en båt med vinden i håret og seile inn i solnedgangen. Fikser du det eller? Vegard: Skal se hva jeg får til. Klar? (zapper seg selv). 6 6 Følgende fra Titanic, scenen der Jack (DiCaprio) og Rose (Winslet) står foran i baugen. Han leder henne opp og står bak henne. Når hun åpner øynene og sier ta hun flyr, løfter hun armene opp som vinger, lykkelig, med 12

13 Vegard som Jack: Give me your hand. Now, close your eyes. Come on. Step up. Hold on to the railing. Keep your eyes closed, don t peek (zapper Marion). Marion som Rose: I m not. 7 Vegard som Jack: Step up on to the rail. Hold on, keep your eyes closed. Do you trust me? Marion som Rose: I trust you. Vegard som Jack: Allright, open your eyes. Marion som Rose: I m flying, Jack. I m flying. EPILOG (Morten forlater posisjonen, stiller seg på siden og betrakter Jack og Rose. Snakker som seg selv igjen:) Morten: Og der står de altså. Jack og Rose. Leonardo DiCaprio og Kate Winslet. Vegard og Marion, lykkelige og IKKE seg selv Vent litt (snur seg mot Vegard og følger ham tilbake til lenestolen mens han prater. Blir ikke Vegard, men vi skjønner at han befinner seg i en kataton lykkerus) må bare ta med denne gjøken her tilbake til TV-stolen. Er i syvende himmel nå, Marion Ravn og Kate Winslet på en gang overdose drøm søtt, Vegard, du våkner snart eller kanskje ikke (til publikum:) Og der forlater vi Vegard, Marion og Jan Fredrik hvem de nå er. For sånn er det, på teatret og i livet: All verden er en scene, hvor menn og kvinner er kun aktører, som kommer og som går Ingen er seg selv. Drit i Ibsen, Shakespeare ruler. Det finnes ikke noe meg, ingen kjerne vi er bare lag på lag, som en løk. Innerst inne er det tja, i høyden noen grumsete følelser, noen gode eller vonde minner. Kull, som Jan Fredrik ville kalt det. Men det er ikke de følelsene som er OSS, vi er de rollene vi spiller. Og det er deilig syykt herlig, for å si det med Marion. Det er rett og slett sånn det skal være, sånn vi er. Tror dere ikke på meg? Eller, hvordan kan dere det dere har jo strengt tatt ikke møtt meg Ja, for dere tror vel ikke at det er jeg som står her og snakker til dere? At det er meg, Morten Røhrt, som prater til dere nå? Neineineinei, hvert ord, det jeg sier NÅ, står i manus. Skrevet av en dramatiker, jeg har bare pugga det. Jeg mener, jeg er skuespiller, jeg gjør det jeg blir fortalt (begynner å gå silly walk) og det her står også i manus passer overhodet ikke inn AGURK!!... meningsløst trenger jobben NORGE UT AV AFGHANISTAN. Jeg er bare en marionett i hendene på en dramatiker og en regissør maktsjuke jævler (rykkes hardt til siden, som om en usynlig hånd trekker ham). Men jeg? (rykkes andre veien, stopper og gir seg selv en ørefik) Jeg er tom, jeg er ingen (robot, hevet kniv:) MUST KILL, MUST KILL. Ingen. Akkurat som Vegard og Marion. Og som dere. Tror dere at dere er bedre enn meg? Hva har dere under badekåpa? I bagasjen? (begynner å steppe ut av lokalet). Det er i grunnen det eneste spørsmålet jeg har til dere, eller jeg, JEG, vinden i håret. Han står bak og holder rundt livet hennes. LYD: Ledsagende musikk fra playback, som fortsetter en liten stund etter siste replikk. 7 Merk: Marion sier dette uten å ha blitt zappet. 13

14 JEG! eller hvem (hendene for ansiktet, kleisespråk) Hvor er Morten? Hvor er Morten henne? (hendene bort) DEEER er Morten, neida (nynner på Titanic-melodien, armene ut) bare se dere i speilet og spør: Hvem i helvete er jeg? JEGJEGJEGJEG ohlala, Shakespeare eller Ibsen? Jeg lurer på hva du har i bagasjen / hva du lurer under overflaten som Marit Larsen / Jeg vi kke vite det, men jeg vil vite det / Så må du si det, og ikke si det (repeter mens Morten stepper til han er ute av syne. Samtidig tones lydsporet opp) Tones ut til lydspor. 14