Rådgivende Biologer AS

Transkript

1 Knut Frode Eide, Erlend Haugarvoll. Anders Jan, Bergen, 21. oktober Om smitterisiko fra nytt settefiskanlegg til vill laksefisk Eide Fjordbruk og Lingalaks AS planlegge et nytt resirkuleringsanlegg på Ænes i Kvinnherad. De har bedt Rådgivende Biologer AS om å foreta en vurdering av mulig smitterisiko fra et planlagt storsmoltanlegg ved munningen av Æneselven i Kvinnherad kommune, til vill laksefisk i dette eller nærliggende vassdraget. Dette er begrunnet i skriv fra Fylkesmannen, som forventer at det gjøres en grundig risikovurdering og vurdering av forebyggende tiltak mot smittespredning til villfisk i forbindelse med reguleringsplanen. Tiltaket Anlegget planlegger å produsere 6,6 mill smolt med størrelse inntil 400 g i et nytt resirkuleringsanlegg (RAS) ved munningen av Æneselva. Anlegget planlegger både UV (dosering 300 mw/cm² UV ) og ozon-rensing (3 mg O3/l) av ferskvanns inntaket til anlegget for å unngå inntak av smitte. Dette er «fullstendig sterilisering». I anlegget vil alt vannet blir kontinuerlig renset og resirkuleres tilbake til karene. Avløp til sjø vil gå ut like utenfor munningen av Æneselva på anslagsvis 30 meters dyp. Anlegget vil bli etablert med forskriftsmessig dobbel rømmingssikring på både avløp fra kar samt på overflateavrenning fra uteområder, samt etablert med sperre rundt anleggsområdet for å hindre rømming ved eventuell akutt ødeleggelse av kar. Rømmingsrisiko fra nye RAS-anlegg ansees for svært liten. Generelt om smittespredning Havforskningsinstituttets «Risikovurdering norsk fiskeoppdrett 2016» (Fisken og havet. Særnummer , Karlsbakk mfl. 2016), har et eget kapittel 5 om «andre patogener» fra oppdrett til villfisk enn lakselus. Der innledes det med at «Kunnskapen vi har om de enkelte virus, bakterier og parasitter i oppdrett av laksefisk sannsynliggjør ofte at smitte fra oppdrettsfisk til villfisk forekommer, men omfang og konsekvenser er ukjent. Altfor lite er kjent om naturlig forekomst av mange patogener i villfisk.» Det aller meste av vurderingene handler om smitterisiko fra åpne matfiskanlegg i sjø og til villfisk i det nærliggende miljø. Lite sies imidlertid om «lukkede» settefiskanlegg på land med vannbehandling både inn og ut. Vi har derfor foretatt en gjennomgang av de enkelte smittestoffene og sykdommene nedenfor, for å tilpasse de vurderinger som er gjort til denne konkrete situasjonen og for å klargjøre hvordan planlagt UV og ozon-behandling vil virke på smitteinntak til dette anlegget.

2 Ulike mulige smittestoff Her er, utenom Havforskningen sin nyeste risikovurdering (Karlsbakk mfl. 2016), også benyttet Veterinærmedisinsk Oppdragssenter sin gjennomgang av alle aktuelle smittestoff og parasitter i oppdrett fra 2001, med aktuelle desinfeksjonsmetoder og doseringer (Østergård & Midtlyng 2001). Garseth (2015) har i en nylig doktorgrad også vurdert smittepress fra oppdrett og konsekvenser for vill laksefisk, med fokus på piscine orthoreovirus (PRV). Videre foreligger det oppdatert informasjon om de ulike smittestoff på Veterinærinstituttets hjemmeside ( og Brun & Lillehaug (2010) sin beskrivelse av risikoprofil for sykdommer i norsk fiskeoppdrett. Følgende sykdommer og parasitter er omtalt av veterinærmyndighetene og blir raskt gjennomgått nedenfor: Virussykdommer Viral hemorrhagisk septikemi VHS Infeksiøs hematopoietisk nekrose IHN Infeksiøs pankreasnekrose - IPN Infeksiøs lakseanemi ILA Pancreas Disease PD Viral nervøs nekrose/viral encephalitt og retinopati VNN/VER Piscint orthoreovirus PRV Bakteriesykdommer Bakteriell nyresyke BKD (Renibacterium salmoninarum) Furunkulose (Aeromonas salmonicida subsp. salmonicida) Klassisk vibriose (Vibrio anguillarum) Kaldtvannsvibriose (Vibrio salmonicida) Yersiniose/rødmunnsyke (Yersinia ruckeri) Piscirickettsiose (Piscirickettsia salmonis) Vintersår (Moritella viscosa) Parasitter: Gyrodactyulus salaris AGD amøbisk gjellesyke I det følgende er disse ulike smitteagensene gjennomgått med informasjon om hvordan den skisserte desinfeksjonsmåten med UV eventuelt vil kunne inaktivere eventuell smitte. Generelt vil fiskepatogene mikroorganismer inaktiveres raskt av UV, og det norske dosekravet er satt så høyt som 25mWs/cm² fordi enkelte mikroorganismer kan klumpe seg sammen og dermed få økt overlevelse, og fordi andre har vist evne til reaktivering etter få minutter i sollys selv etter en log3 reduksjon (Østergård & Midtlyng 2001). Virus VHS og IHN Det er ikke påvist noe langtids virusreservoir for VHS (Viral hemoragisk septikemi), og Norge har siden 1994 hatt fristatus for VHS og IHN, siden Veterinærinstituttets overvåking siden 1967 har vist at disse ikke forekommer her. I 2007 ble VHS påvist i oppdrettet regnbueørret, og tiltak for å hindre spredning og utrydde sykdommen ble iverksatt. IHN har aldri vært påvist i Norge, og i 2011 fikk vi tilbake fristatusen for VHS (

3 IPN IPN (infeksiøs pankreasnekrose-virus) forekommer i en betydelig andel av settefiskanleggene i Norge, og viruset ansees å forekomme i alle matfiskanlegg av laks. IPN virus er en av de mest hardføre sykdomsfremkallende mikroorganismer vi kjenner fra fisk. Viruset er stabilt overfor lave ph-verdier, det tåler ganske høye temperaturer, og kan overleve flere måneder både i ferskvann og saltvann. Vannbåren smitte er vist å være en meget effektiv smittevei i en rekke eksperimentelle forsøk, faktisk mer effektiv en injeksjonssmitte. En stor andel av norsk laks vaksineres mot IPN. Dette har ført til at IPN blir påvist i stadig færre lokaliteter. Standardkravet for UV dosering inaktiverer IPN (Østergård & Midtlyng 2001). IPN er ikke påvist i villfisk i Norge (Karlsbakk mfl. 2016). Siden IPN er et avtagende problem i oppdrettsnæringen, vurderes risikoen forbundet med IPNV som synkende, og risiko for bestands effekter hos laks og sjøaure ansees lav (Karlsbakk mfl. 2016). ILA ILA (Infeksiøs lakseanemi) ble første gang påvist i Norge i 1984, og ILA-utbrudd forekommer nesten utelukkende hos atlantisk laks i sjøvannsoppdrett. ILA-viruset kan imidlertid overleve mer enn 48 timer i ferskvann, men det ses en signifikant reduksjon i infektivitet etter 48 timer. De fleste vanlig anvendte desinfeksjonsmidler har god effekt overfor ILA-viruset (Østergård & Midtlyng 2001). De siste årene har det vært få ILA-utbrudd i oppdrettsanlegg, og de fleste har funnet sted i nord. Risikoen for bestands effekter på laks og sjøørret som følge av ILA i oppdrett, vurderes som lav (Karlsbakk mfl. 2016). PD / SAV PD (pankreassykdom) / Salmonid alphavirus (SAV) er en smitte som er nært knyttet til sjøvann, og sykdomsutbrudd er til nå bare registrert i sjøvannsfasen. De første tilfellene av PD ble registret i Hordaland i Sykdommen var lenge lokalisert til Sør-Vestlandet, men har de siste årene gradvis spredt seg nordover kysten. Laks og regnbueaure er mottakelige i både fersk- og sjøvann, men det er ikke påvist kliniske utbrudd i ferskvann, selv om dette kan induseres eksperimentelt (Karlsbakk mfl. 2016). SAV-smittestoffene skilles ut fra infisert fisk gjennom avføring og slim, og kan overleve lenge i vann, inntil 35 dager ved 4 o C. SAV3- infeksjoner er påvist med lav prevalens hos aure i vassdrag på Vestlandet (Karlsbakk mfl. 2016). SAV har god overlevelse i miljøet, og har derfor potensial til å smitte over store områder. Havforskningsinstituttets overvåking har demonstrert at rømt smittet laks kan gå opp i elver, noe som sannsynliggjør eksponering av villfisk i elven for smitte (Karlsbakk mfl. 2016). Til tross for potensielt stort smittepress er sannsynligvis sjøaure lite mottakelig for SAV (Karlsbakk mfl. 2016). Det er heller ikke påvist SAV-infeksjoner i utvandrende smolt eller i tilbake-vandrende laks i Norge. Konklusjon er da at risikoen for bestands effekter av SAVinfeksjoner hos sjøaure og laks i sjø ansees som lav, med moderat usikkerhet, selv i områder med mye smitte i oppdrett (Karlsbakk mfl. 2016). VNN/VER I Norge er nodavirose påvist på piggvar og kveite, og for første gang påvist på torsk i I prinsippet kan viruset også overleve lenge i ferskvann, men det slås effektivt ut av standard doser med UV (Østergård & Midtlyng 2001).

4 PRV Piscint orthoreovirus PRV forårsaker hjerte- og muskelbetennelse (HSMB) i oppdrettsanlegg langs hele kysten, og er også påvist i villaks og sjøaure. Viruset blir skilt ut fra infisert fisk, og overlever sannsynligvis i sjøvann over lenger avstand enn for eksempel SAV-viruset. Det skal ikke være indikasjoner på vertikal smitte, og Karlsbakk mfl. (2015) vurderer risiko for bestands effekter av PRV hos sjøaure og laks som lav. Bakterier BKD BKD (bakteriell nyresykdom) skyldes Renibacterium salmoninarum. Sykdommen rammer kun laksefisk. Smitten overføres i hovedsak fra en generasjon til neste gjennom infisert rogn. Under naturlige forhold hos oss regnes ikke BKD som noen vesentlig trussel mot de viltlevende laksefiskbestandene, selv om BKD sannsynligvis forekommer i de fleste laksebestandene på Vestlandet. Det er vist at bakterien kan overleve i 28 dager i sterilt, filtrert ferskvann, mens overlevelsen er tydelig kortere i ubehandlet elvevann. Veterinær-instituttet har et omfattende overvåkingsprogram, som i perioden testet over prøver av vill fisk, og alle var negative. Furunkulose Utbrudd av furunkulose (bakterien Aeromonas salmonicida) i Norge har i hovedsak vært knyttet til oppdrett i sjø og til settefiskanlegg som benytter urenset sjøvann i produksjonen, men det er også registrert utbrudd i innlandet, i rent ferskvann, uten at sjøvann har vært til stede som mulig smittekilde. Sykdommen ble også spredd til en rekke norske elver, der utbrudd av furunkulose har forekomme tpå vill laksefisk om sommeren, spesielt ved vanntemperatur over 10 o C og lav vannføring ( I oppdrettsnæringen har smittehygieniske tiltak og forebyggende vaksinering de siste vel 20 årene ført til at sykdommen stort sett er forsvunnet. Risikoen for at furunkulose skulle opptre er liten, og uansett er UV med standard dosering meget effektiv (Østergård & Midtlyng 2001). Vibriose og kaldtvannsvibriose Begge disse bakteriene, Vibrio anguillarum og Vibrio salmonicida, eller henholdsvis «klassisk vibriose» og Hitrasyke, finnes i sjøvann, og utgjør kun et problem for marine organismer. UV har en meget god effekt på begge to (Østergård & Midtlyng 2001). Yersiniose Yersiniose eller rødmunnsyke, er derimot en typisk ferskvanns-sykdom, som forårsakes av bakterien Yersinia ruckeri. Bakterien kan overleve i over 100 dager i elvevann og innsjøvann, og vannbåren smitte dominerer. UV inaktiverer bakterien meget effektivt (Østergård & Midtlyng 2001). Piscirickettsiose Sykdommen er knyttet til sjøvann, og smitte skjer både horisontalt mellom fisk og via infisert vann ( I Norge ble sykdommen påvist i 1988 og dette var også året med de største problemene, mens det senere bare har vært få registreringer uten at man riktig vet hvorfor så har skjedd (Østergård & Midtlyng 2001). Vintersår (Moritella viscosa)

5 Vintersår vil i hovedsak utgjøre et problem i matfiskanlegg i sjø, og vil i liten grad smitte ville laksefisk siden disse i all hovedsak ikke oppholder seg i sjø vinterstid. Problemene antas marginale i et karbasert resirkuleringsanlegg på land. Parasitter Gyrodactylus salaris Gyrodactylus salaris føder levende avkom som da vil slå seg ned på samme fisk som moren. Overføring til ny fisk skjer enten ved at to fisker kommer i berøring med hverandre i ferskvann, eller ved at parasitten slipper taket på laksungen og faller til bunns, for så å feste seg til en fisk som hviler mot bunnen. Alle de verifiserte eksemplene på spredning av denne parasitten har skjedd via levende fisk, enten ved direkte utsettinger og flytting av fisk, eller ved vannutskifting i forbindelse med fiske-transport. Frie parasitter kan overleve et par døgn ved høye temperaturer og opp til uker ved lave temperaturer. Parasitten tåler verken saltvann, frysing eller uttørking i mange minutter ( G. salaris er aldri påvist i Rogaland eller i nabofylkene Vest-Agder og Hordaland. AGD amøbisk gjellesyke Amøbisk gjellesyke skyldes amøben Paramoeba perurans. Påviste tilfeller synes knyttet til høy saltholdighet, og smitte skjer ved spredning av amøber i miljøet mellom fisk hovedsakelig i perioden august-november. Infeksjonene utvikles utover høsten, og forsvinner ved lave vintertemperaturer. Utvandrende laksesmolt forlater kysten i en periode da en ikke har AGD infeksjoner på oppdrettslaksen. De eksponeres derfor trolig ikke for smitte. Sjøaure som oppholder seg i sjøvann med høy salinitet om høsten kan bli eksponert for smitte. Siden sjøaure ofte vandrer tilbake til ferskvann om høsten i forbindelse med gyting, og fordi sjøaure som overvintrer i sjø er mest vanlig i estuarier med lav salinitet, er det trolig bare en liten andel av bestandene som kan bli eksponert (Karlsbakk mfl. 2016). Forebygging av smittespredning Dersom et «lukket» oppdrettsanlegg på land skal utgjøre en smittekilde for lokal vill laksefisk, vil smitte ut fra anlegget i praksis være et spørsmål om man får smitte inn i anlegget, slik at den kan oppformeres der og så spres ut med avløpet eller med rømming av fisk. Anlegget er planlagt med en rekke forebyggende tiltak for å hindre inntak av smitte til anlegget. For å hindre inntak av smitte til anlegget, vil ferskvannsinntaket bli både UV- og ozonbehandlet med høyere doser enn kravet, og mulig inntak av sjøvann til produksjonen planlegges fra minst m dyp fra fjorden, der forekomst av smitte antas å være liten. Også sjøvannet skal UV-behandles, og videre gjennomgår vannet i anlegget «kontinuerlig» og omfattende rensing i gjennom både partikkelfilter og ikke minst et biologisk filter. Videre vil fisk inn til anlegget hovedsakelig bestå av desinfisert øyerogn, noen som vil hindre vertikal smitte (fra generasjonen før) ved gode kontroller tidlig, slik at inntak av smittet fisk unngås. Rømming fra anlegget vil hindre både ved dobbel rømmingssikring på alle avløp, ved sikring av arealavrenning i forbindelse med eventuelle brekkasje av kar, og dessuten ved at alt avløp fra RAS-anlegget går gjennom rensefilter. Det svakeste leddet med hensyn på sikring mot rømming, vil være i forbindelse med overføring av ferdig produsert fisk til brønnbåt ved kai. Her vil gode driftsrutiner og overvåking være sentrale forebyggende element, siden

6 direkte mekaniske rømmingshindre ikke er mulig med «dobbel sikring». Transportrør for fisk fra anlegg til sjø vil ligge på land, og brønnbåter vil ligge til kai. Dermed vil en kunne redusere risiko betydelig ved transport av fisk fra anlegget, samtidig som hele prosessen er mulig å kontrollere. Avløpet fra anlegget skal føres til sjø på 30 meters dyp, der det vil bli innlagret. Dette er også et dyp der eventuelle smittestoff vil ha liten sjanse for å påtreffe villaks eller sjøaure. Risikovurdering Garseth (2015) konkluderer med at PRV-virus overføres fra oppdrett til villfisk, og siden de samme smitteveiene er åpne for andre agens, er det totalbelastningen av alle smittsomme sykdommer som må vurderes. Slik påvirkning vil svært sjelden vise seg i form av massedød eller registrerbare sykdomsutbrudd hos villfisk, siden svekket villfisk forsvinner sporløst. Havforskningsinstituttet har i sin risikovurdering fra 2015 vurdert de aller fleste omtalte agens til å ha «lav risiko for bestands effekt på villfisk» (Karlsbakk mfl. 2016). Alle de faglige vurderingene,- også Garseth (2015), handler om smitte fra åpne anlegg i sjø til villfisk i samme miljø. I disse systemene vil oppdrettsfisken være åpen for smitte i miljøet, og de tette bestandene i anleggene vil så kunne oppkonsentrere smitte og spre det videre til det ytre miljø. I et «lukket» oppdrettsanlegg på land, vil en imidlertid ha meget god kontroll med smitte inn til og i anlegget, samtidig som håndtering av smitte i anlegget er bedre enn i sjøanlegg. I tillegg vil rømming av eventuell smittet fisk være lav ved trippel sikring i et nytt karanlegg med RAS-teknologi sammenlignet med fra et «åpent» merdbasert matfiskanlegg i sjø. Dette tilsier at risiko for smitte til villfisk fra et slikt anlegg er mye lavere i forhold til åpne anlegg i sjø. Sannsynligheten er meget liten for å få inn smitte i anlegget via et ferskvannsinntak Inntak av sjøvann fra dypvannsinntak har også liten risiko for smitte Desinfeksjon med standard UV-dosering vil sikre god smittereduksjon i inntakene Bakteriene i biofilteret vil erfaringsvis i stor grad konkurrere ut andre bakterier Rømming av fisk bør ikke forekomme fra et nytt karanlegg i forhold til fra sjøanlegg Avløpet fra anlegget går til 30 meters dyp og innlagres der uten kontakt med villfisk Konklusjon Alle disse forhold tilsier at risiko for smittespredning fra det planlagte RAS-anlegget på Ænes til lokale stammer av vill laksefisk i praksis vil være tilnærmet null. Inntaksvannet vil bli «fullstendig sterilisert» med både UV og ozon med doser langt over kravene. Risiko for rømming fra nye RAS-anlegg vil også være minimal.

7 Referanser Anon Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 6b, 729 sider. Brun, E. & Lillehaug, A Risikoprofil for sykdommer i norsk fiskeoppdrett. Veterinærinstituttets rapportserie Garseth, Å.H Oppdrett- Smittepress og konsekvenser for vill laksefisk Norsk Fiskeopdprett , sidene Karlsbakk, E., A. Madhun, S. Patel, N. Sandlund, L. Asplin, & B.O. Kvamme Kapittel 5: Annen patogener i «Risikovurdering norsk fiskeoppdrett 2016», Havforskningsinstituttets «Fisken og havet», særnummer , sidene Østergård, P. & P.J. Midtlyng 2001 Potensielle smitteveier, overlevelse i miljøet og desinfeksjon for de viktigste fiskepatogener i færøysk akvakultur. Rapport for delprosjekt 2 «Kontroll med infeksjonssykdommer hos fisk, og smittebegrensende foranstaltninger i færøysk fiskeoppdrett», Veterinærmedisinsk Oppdragssenter AS. 17. juli 2001, 32 sider. Geir Helge Johnsen Dr.philos. / daglig leder Kopi Turid Verdal, ABO plan og arkitektur, turid@abo-ark.no