LYS OVER LAND. Gledelig nytt fra Senegal. Med evangeliet til muslimene. Se side 4-5 LYS OVER LAND NR. 1 FEBRUAR ÅRGANG

Transkript

1 LYS OVER LAND LYS OVER LAND NR. 1 FEBRUAR ÅRGANG Gledelig nytt fra Senegal Se side 4-5 Med evangeliet til muslimene

2 Leiar for «Håpets hus», Dialla Touré Av Herdis Heimdal Dialla (f.1956) har vakse opp i Niororegionen. Far til Dialla var bambara og kom frå Mali til Nioro i 1952 for å dyrke peanøtter og livnære familien sin. Dialla sjølv har stor familie i Nioro, heile 9 born. Dialla gjekk både på ein statleg barneskule, katolsk ungdomsskule og vidaregåande skule. Etter vidaregåande gjekk han eitt år på universitetet i Dakar for å studere latin og gresk då han hadde tenkt å bli katolsk prest. Men familien til Dialla var fattig, og dei hadde ikkje råd til å betale for vidare utdanning, difor måtte Dialla avslutte studiane. Han tok kontakt med misjonen og «Håpets hus» i 1992 og fekk jobb som lærar i ein alfabetiseringsklasse i eitt år. Deretter vart han tolk for KMM sine misjonærar i åra Han var då med i kyrkjelyden som tolk. I 1995 vart han ansvarleg for alfabetiseringsarbeidet til Kër Yaakaar, «Håpets hus» og den oppgåva hadde han fram til Det året slutta Maggat, han som på det tidspunktet var leiar for «Håpets hus». Arbeiderane ønska då at Dialla skulle overta etter Maggat og frå 2008 har han vert leiar for «Håpets hus». Dialla har fått kontakt med fleire samarbeidspartnarar og frå han overtok leiinga har «Håpets hus» gjort store framsteg! Dialla har og stor tillit hjå ordførarar, skulesjefar og fylkesmenn. Alle har berre gode ord å seie om han. Dei seier han er ansvarsfull, omsorgsfull, rask til å ordne opp i utfordringane ein møter i kvardagen. Eg har merka meg at han har eit stort hjarte for dei som lid, anten det er pga. analfabetisme, handikapp eller fattigdom. Han er verkeleg den barmhjertige samaritan som både arbeiderane ved «Håpets hus» og innbyggjarane i Nioroområdet er veldig glade i. Les inspirerende bulletin fra Digni om «Håpets hus» på Tidlegare KMM-formann, Olav Bergene Holm, 75 år Av Tore Arnegard Olav og kona Reidun feira 150 års jubileumsfest (75 år x 2) på Østre Kvelde bedehus laurdag den 17. januar med fullt hus. Det vart ein uforgløymeleg kveld. Ikkje minst med dei mange flotte musikalske innslaga frå deira dyktige barnebarn som gjorde eit stort inntrykk. Det er ikkje vanskeleg å finne mange 2 Olav Bergene Holm (t.v.) og Tore Arnegard sterke superlativ i høve til den store innsatsen som den varme misjonsvenen, Olav har gjort for KMM. Generalsekretæren takka Reidun som har lånt bort Olav så mykje til misjonen si teneste. «Bak ein sterk mann står det ei sterk kvinne.» I ei travel tid for Olav hadde han òg tid til teneste for KMM som landsstyreformann i 9 gode år. Dette frå , og frå som vanleg landsstyremedlem frå Østlandet krets. I landsstyret i samanhengande 15 år. Olav stod for ei effektivisering av organisasjonen KMM i året 2000 og i åra framover. Dette med ei forenkling av det kontoradministrative arbeidet og eit meir formalisert samarbeid med ImF om desse tenestene. Olav skal ha mykje av æra for dette (i nært samarbeid med generalsekretær Flå) som var heilt naudsynt å få gjennomført for å føre KMM på rett spor. Her var det behov for kunnskap og mot, og her kom Olav sin bakgrunn godt med som teknisk direktør, tidlegare ordførar og KrF sin vararepresentant til Stortinget frå Vestfold. Han var rett mann på rett stad til rett tid! Olav står grunnstøtt på Bibelen sin grunn som forkynnar. Med gledesbodet kjem han springande over fjell! Gjennom det er han ein håpets talarstol. Uavhengig av skiftande teologiske og kyrkjelege konjunkturar. Det har vore og er hans kontrakt med Gud og det konservative misjonsfolket. Han er difor ei truverdig røyst. Ånden og honden sin gjerning har vore i harmoni med ein trygg haugiansk kulturarv, og som vektar og vegvisar har han stått på muren med stor iver. Med ein leiarskikkelse etter Josva sitt hjarta. Modig og sterk! Under jubileums- og misjonsfesten ynskte ekteparet Bergene Holm ei gåve til KMM sitt arbeid. Ein stor takk for den store gåva til misjonen på kr ,-. Til lukke og lukke til i åra framover, Reidun og Olav!

3 Kristen Muslimmisjon Postboks Ål Tlf: Bankgiro: Redaktør for Lys over Land Generalsekretær: Tore Arnegard Internett: Forkynner og informasjonssekretær Eivind Flå Hegglia 10B 4622 Kristiansand S Mobiltelefon: eoflaa@online.no Formann: Rasmus Pollestad Høyland Nærbø Tlf: Mobiltelefon: rapolles@online.no KRETSENE Agder og Stavanger krets Administrasjonssekretær: Herdis Heimdal Veamyr 106, 4276 Vedavågen h-heimda@online.no Mobiltelefon: Bankgiro: Bergen krets Kretssekretær: Herdis Heimdal Veamyr 106, 4276 Vedavågen h-heimda@online.no Mobiltelefon: Bankgiro: Møre og Romsdal krets Kretssekretær: Dagfinn Røsvik Røssvikgarden 87, 6040 Vigra d-roesvi@online.no Tlf: Mobiltelefon: Bankgiro: Østlandet krets Formann: Charles Stålerød Hallenstvedt, 3240 Andebu Tlf: Trøndelag krets Kontakt: Andres Kyte Tlf: MISJONSMARKENE Senegal Mission Evangélique Norvégienne B.P. 30. Nioro du Rip, SENEGAL Telefon/fax: ELS: Pasteur Mamadou Thomas Diouf (President) Tlf: , Mobil: , elsfk@sentoo.sn Anette Nordhelle B.P 30, Nioro du Rip, Senegal Vi gir finansiell støtte til: Jorunn og Hillebrand Dijkstra SIL, B.P. 2075, Dakar, SENEGAL India Anne Margrethe Eidesvik Sajinipara Mission P.O. Aurungabad Dist. Murshidabad West Bengal, INDIA Tlf: (Kun SMS) Tlf Shikha: Indonesia Israel Misjonsblad for KMM som kjem ut med 4 nummer i året. Annonser Kontakt redaksjonen Opplag: 2800 Å leva i tru utan å sjå LEDER Det er eit mål, ein veg og ei vandring for våre liv. Dersom me ikkje kjenner målet, går me oss ville. Dersom me ikkje finn vegen, vandrar me forgjeves. I 2 Kor 4, står det: Difor misser vi ikkje motet. Om vårt ytre menneske går til grunne, så vert det indre fornya dag for dag. Dei noverande trengslene er lette, og dei skaper for oss ein evig rikdom på herlegdom som er mykje, mykje større. Vi har ikkje det synlege for augo, men det usynlege. For det synlege er forgjengeleg, det usynlege evig.» Herren sin apostel talar til oss gjennom denne teksten og syner oss at livet sitt mål er å finne vår plass hjå Gud. Han målar for oss bilete av livet som ei pilgrimsvandring. Det jordiske teltet vert skildra i motsetnad til den himmelske bustad. Det eine fortel om vandring, det andre om kvile. Det jordiske teltet er bilete på det flyktige, det som vert rulla saman og sett opp for kvar ny dagsmarsj. Guds bustad er staden for permanent busetnad. Det er eit hus som består, ein stad for uoppsigeleg leigekontrakt. For Paulus står det klart at den som har målet hjå Gud i tankane, kan orke å koma igjennom dei trengsler og hindringar som er på vegen. Han vil sette mot i korintarane og få dei til å lyfte hovudet. Tre gonger seier han at me ikkje skal miste motet: Dei trengsler me no må bære er lette, seier han. Det kjem betre tider. For Gud har ikkje gløymt sine vener. Han har førebudd ein kvilestad for sitt folk. Det er dette Johannes Johnson skriv om i ein av sine salmar: Og dog mitt hjerte forferdes ei, min sjel er freidig og rolig, i liv og i død jeg vet min vei, med begge jeg er fortrolig; For Kristus, Guds Sønn, har lovet meg i Faderens hus en bolig.» Når målet er klart, vert også vegen tydelegare. Paulus let blikket flakke frå det jordiske til det himmelske, frå det ytre til det indre, frå det som er nedanfor til det som er ovanfor. Det er den kristne sitt liv som borgar for to rike. Kva vil det seie å vera ein arving til himmelen og samstundes ein arving til jorda? Kva vil det seie å bære jord og himmel i same sinn? Kva vil det seie å leva i lekamen og samstundes i Anden, og ha Den Heilage Ande som pant på det evige liv? Paulus talar dels om å vera heime i kroppen og dels om å vera heime hjå Herren. Er det berre lekamen sitt liv som er verkeleg, gripbart, bunden til tid og stad? Eller er det ein annan røyndom, fletta inn i våre liv, noko som er både i oss og utanfor oss? Livet har to dimensjonar. Det er noko me ser, og noko me berre kan tru. Og det synlege er det sviktande, det upålitelege og det som forgår. Men det usynlege er evig. Kjære vener i Kristen Muslimmisjon : Kristenlivet er ei vandring i tru. Utan å sjå. Me lever i tru utan å sjå, står det. Me har ein Bibel. Det er Guds ord til vår tid, som til tidlegare generasjonar. Mest av alt ser me at me sjølve er ufullkomne: Svik, sjølvopptekne og vårt maktbegjær. Kort sagt: Våre synder. Men når me ser på alt dette med trua sine augo, då oppdagar me at trua sin augo har ein blind flekk, eit korsmerka arr. Ein sektor der det synlege tek slutt og det usynlege vert røyndom. For Jesus tilgjev oss vår synd, når me ber han om det. Og den synd som er tilgjeve, er ikkje synleg lengre. Menneske går seg vill i tingparadiset. Jo meir me forankrar livet i tinga, i det me kan ta og føle på, desto lengre vekk kjem me frå trua sin enkle veg. Me kjem ein dag til det synlege si grense, der me er blinda av det me har sett og har fylt våre sansar med. Då erfarer me at det synlege tek slutt. Det er ikkje det me ser, som fører oss til Gud, men det me trur. Det usynlege er evig, skriv Paulus. Det lyset som strålar imot oss gjev visse om frelsa si store gåve. Vegen er Jesus Kristus! Kroppen sitt liv og Anden sitt liv kan ikkje verta splitta frå kvarandre. Me lever med vår lekam og med vår ande heilt og fullt i verda. Det synlege tek nok slutt, men enn så lenge skal den kristne leva i verda og bruke og styre verda til Guds ære og menneske sitt gavn. Me set vår ære i å vera han til glede, som Paulus skriv. For me skal alle ein dag avlegge reknskap for våre liv. Å leva til glede for Gud er det største målet for våre liv! Det er Han som opnar for det himmelske syn når me har fullført vandringa i tru utan å sjå. For då skal me få rekne med og sjå på den nye himmel og den nye jord. Me skal sjå Kongen i hans glans og høyre Han kalle sine truande inn til den nye dag! I Kristus Tore Arnegard 3

4 Nytt fra SENEGAL Av Karen Rossebø Seniorkonsulent i Digni Liten tue kan velte stort lass og tro kan flytte fjell! Fattigdom, uvitenhet og håpløshet kan virke overveldende og lammende. Er det i det hele tatt mulig å få til forandringer? Hva kan vi langt mot nord gjøre for å påvirke livssituasjonen til folk i Afrika? Dette er et digert lass å velte, et helt fjell av mismot. Men en relativt liten kjerne av entusiaster i Norge har fått til endring i et område i Senegal. Gjennom mange år har de hatt en sterk tro på at nettopp dette var deres oppgave. Med glødende kjærlighet og sterk kallsbevissthet utgjorde de den lille tua som veltet det store lasset av mismot, og håpløshetens fjell er blitt flyttet for hundrevis av mennesker i et lite land i Afrika. Det var dette jeg fikk et innblikk i på tampen av fjoråret. Nå må jeg forklare sammenhengen: Jeg jobber i Digni (det som tidligere het Bistandsnemnda), en paraplyorganisasjon for 19 kristne misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Felles for medlemmene er at de driver med utviklingsarbeid i land i Sør, og de mottar statlige midler ved å søke om støtte til arbeidet gjennom Digni De 19 organisasjonene er veldig forskjellige av størrelse og organisasjon. Noen er norske grener av verdensomspennende organisasjoner, andre er store, landsomfattende organisasjoner. Men «Digni-familien» har også enkelte ganske små organisasjoner som har få prosjekter. På Dignis kontor er det et arkiv som inneholder en mappe for hvert prosjekt. Noen av de store organisasjonene har nesten en hel skuff alene, så mange prosjekter har de, og de opererer gjerne i flere land og verdensdeler. 4 Men i en av skuffene er det en mappe som representerer det eneste prosjektet til en liten organisasjon: Kristen Muslimmisjon. Prosjektet heter «Community Development in Senegal» ( ), og i desember var jeg så heldig å få reise på besøk til dette prosjektet. Det var med sommerfugler i magen at jeg reiste til Senegal sammen med Herdis Heimdal. Jeg hadde satt meg litt inn i saken, så jeg visste at det dreide seg om brønngraving og alfabetisering. Men det er ikke så lett å forestille seg hva slike ord betyr i praksis og at så mange personer er involvert! Staben, som bestod av mange hyggelige, dyktige og engasjerte mennesker, var sammen med oss stort sett alle dagene. Den seriøsiteten de la for dagen i arbeidet, kunne imponere hvem som helst. Maken til oppfølging og videreutdanning av lærere har jeg ikke sett i norsk skole. Jeg vet heller ikke om jeg ville turt å foreslå for norske lærere å innføre et så omfattende arbeid med planer og kontroll av undervisningen. Så var det Rådet. Den første dagen vi var der, ble vi tatt med rundt for å hilse på flere medlemmer av Keur Yaakaars øverste organ. Dette viste seg å være innflytelsesrike folk, for eksempel en nylig avgått fylkesskolesjef, en fylkeslandbrukssjef, en jurist, som har et fysisk handikap og som også er leder for en handikap-organisasjon, en kristen pastor og en landsbysjef. En dag var vi med på et møte hvor åtte ordførere var kommet for å fortelle om stedet de kom fra, hvilken hjelp de hadde mottatt og hvilke behov de hadde for mer hjelp. Det som var veldig spesielt for meg, var at møtet skulle innledes med bønn. Det er i seg selv velkjent, men jeg hadde aldri før vært i en forsamling hvor de fleste var muslimer. Vi var muligens bare to kristne. Han som ledet møtet, var medlem i Keur Yaakaars råd, og han er også imam. Han sa at «Nå kan dere be til deres Gud, og så ber vi til vår Gud.» Vi bøyde hodene våre og bad, og det var en underlig og intens stemning i rommet. Jeg så opp etter en liten stund, og da sa flere av de tilstedeværende «Amen». Jeg pleier ikke å gjøre korsets tegn, men i den situasjonen ble dette veldig viktig for meg. Jeg sa høyt «Amen» og gjordet korsets tegn. Imamen så på meg, smilte og nikket, og så begynte møtet. Da vi skulle overvære overrekkelsen av nye rullestoler, fikk vi erfare afrikansk tid mens vi ventet på noen øvrighetspersoner som skulle komme, men ventetiden ble brukt godt: En forsamling av mennesker med forskjellige handikap holdt humøret oppe med sang og dans i rullestolene. Etter stemningen å dømme, var det lite igjen av den skammen og frykten som folk med handikap hadde vært utsatt for på den tiden da KMM startet sitt arbeid i Senegal. I sin tale minnet Herdis Heimdal om at alle mennesker er like verdifulle for Gud. En dag var satt av til å se på brønngravings-

5 XX Utdeling av diplomer xx Herdis med høner og peanøtter Fylkeslandbruksjef, Dialla, Herdis og Karen komponenten. Vi så ned i noen dy-y-ype brønner som inneholdt rent og godt vann det kan jeg bevitne fordi jeg heiste opp vann og smakte på det selv. Men hva gjør man hvis 100 store familier ikke har vann? Det som hadde skjedd i en landsby vi besøkte, var at brønnen deres ikke var blitt vedlikeholdt, og de mangler penger til reparasjon. Folk hadde begynt å forlate landsbyen. Da gikk Keur Yaakaar inn og reparerte brønnen, og folk flyttet tilbake til hjemmene sine. Da vi ankom til denne landsbyen, satt befolkningen og ventet på oss. Flere uttrykte sin takknemlighet, og til slutt fikk vi overrakt to levende høner og en sekk med peanøtter som takk. For meg var dette en blandet opplevelse, for jeg er særdeles lite glad i levende fugler. Jeg meldte meg derfor til jobben som fotograf og tok noen avstandsbilder mens Herdis takket og tok imot hønene Guri og Malla. (De ble forresten spist fordi de ikke kunne få innreisetillatelse i Norge uten pass.) Vi besøkte flere av alfabetiseringsklassene. På hullete og humpete veier dro vi til landsby etter landsby, og overalt var vi ventet. Klassene bestod av damer, noen med baby på ryggen, og alle med små tavler som de skrev på. De var ivrige etter å vise oss hva de hadde lært og hva de hadde produsert for salg, og de hadde tydeligvis stor tro på seg selv, for de grep ordet i forsamlingen uten å nøle. En stor begivenhet vi fikk være med på, var da nesten 600 damer fikk utdelt vitnemål etter å ha fullført alfabetiseringsopplæringen. 20 landsbyer var representert med en klasse hver, og hele arrangementet sydet av stolthet, entusiasme og fremtidstro. Beste elev i hver av klassene var utnevnt til ny lærer for en ny klasse, så dette var en kombinasjon av avslutning på et treårig opplegg for ett kull og starten på et nytt alfabetiseringsopplegg for et nytt kull i de samme 20 landsbyene. Hver av klassene består av 35 damer, så det er ganske mange mennesker som er involvert i den utviklingen som skjer i området. Alfabetiseringsklassene fungerer også som en liten bedrift som gir damene inntekt, og denne bedriften fortsetter sin virksomhet også etter avsluttet skolegang. Ekstra hyggelig var det å overvære fremleggelsen av en rapport om resultater av alfabetiseringsarbeidet. Representanter for utdanningsdepartementet hadde utarbeidet og gjennomført standardiserte prøver på landsbasis, og det viste seg at Keur Yaakaarklassene rangerte nest høyest i hele landet! Det siste vi fikk være med på, var nesten det mest imponerende, og det kom overraskende på vertskapet vårt også: Egentlig skulle vi overvære et slags sluttoppgjør for de klassene som hadde fått utdelt vitnemålene sine. Hver klasse stilte med sine valgte representanter til sammenkomsten: President, visepresident, kasserer, visekasserer, sekretær, visesekretær og to kontrollører. Noen fra staben i Keur Yaakaar gikk gjennom klassenes konto, og klassene måtte oppgi hvor mye de hadde spart, hvor mye de hadde lånt ut til elevene og hvilke planer de hadde for bruken av pengene. xx Da denne jobben var gjort, grep en av damene ordet og fortalte følgende: Disse damene hadde tilbrakt hele dagen sammen, og på formiddagen hadde de stiftet en organisasjon. Den skulle fungere som en fortsettelse på det samarbeidet de hadde drevet i alfabetiseringsklassene. De hadde valgt president, visepresident, kasserer, visekasserer, sekretær, visesekretær og tre kontrollører. Navnene på de valgte ble skrevet på tavla, og det ble også skrevet hvilken landsby de forskjellige kom fra. Men så oppstod det en spontan diskusjon: Det viste seg at den ene kontrolløren kom fra samme landsby som presidenten, og dette mente de var lite heldig. For oss var denne erkjennelsen kanskje det mest imponerende av alt, for den viste at disse damene har skjønt noe veldig viktig. Her var det tydeligvis samlet en gruppe kompetente damer med stor integritet og evne til å ta ansvar for egen fremtid. Som et uttrykk for takknemlighet over det gode utviklingsarbeidet som Kristen Muslimmisjon har utført i Senegal, ble misjonens generalsekretær, Tore Arnegard, utnevnt til æresborger i Nioro du Rip. Dessverre var han forhindret fra å reise, men Herdis Heimdal mottok æresbevisningen på vegne av ham. Både fylkesmann og ordfører uttrykte sin glede og takknemlighet, og det var helt tydelig at Kristen Muslimmisjons arbeid i dette distriktet både har vært og fortsatt er av stor betydning for befolkningen. 5

6 Blomsterbuketten Artikkelen er skrevet av Bjarne Nordbustad f. 1939, fra Tysnes. Han var misjonær i Senegal for KMM i perioden Han har også vært misjonær for NMS. Året er Eg arbeidar i Senegal og skal heim på påskeferie. Vanlegvis reiste eg Dakar Paris København Bergen, men denne gongen hadde eg valt å reisa via Brussel og London. På billetten såg det ut til å bli eit par timars venting i London, så eg hadde skrive i lommekalendaren min at eg skulle kjøpa blomar til Jorunn der. Etter ei vakenatt på flyet frå Dakar, kom eg til Brussel tidleg palmelaurdag morgon. Det var ei stund til London-flyet skulle gå, men eg sjekka like godt inn med det same og sette meg ned for å slappa av. Men så seier Gud til meg: «Vil du kjøpa blomar til Jorunn, må du gjera det her i Brussel, for du får ikkje høve til det i London». Beskjeden var så tydeleg at eg spratt opp med det same og gjekk for å sjå etter blomar. Men det var ingenting å finna i transittområdet, så eg gjekk gjennom passkontrollen og ut på den andre sida. Hadde eg fått råd om å kjøpa blomar, så måtte det finnast ein blomsterbutikk einkvan stad. Og det gjorde det. Eg kjøpte ein fin bukett og fekk han pakka med rikeleg vått på stilkane, for det var eigentleg sprøtt å kjøpa blomar så mange timar før eg skulle treffa Jorunn på Flesland. Då eg var komen gjennom passkontrollen att, såg eg på klokka og fann ut at eg hadde veldig god tid. Så eg kjøpte like godt ein plastpose full av godsaker til ungane og kika litt i nokre butikkvindauge. Men då eg kom tilbake til skranken, var det ingen passasjerar å sjå, berre ein opprørt flyvert som spurte: «Where hav you been?» (kor har du vore?) Eg berre måpte med det same. Men så skjøna eg at eg hadde gløymt å stilla klokka ein time fram. «Thank you for smiling», (Takk for at du smiler), sa han og vinka meg om bord. Det var litt pinleg å koma inn i eit fullsett fly dragande på ei diger veske, ein full plastpose og ein blomsterbukett. Alle auge stirde på meg der eg ålte meg fram, omtrent xx som om eg skulle vera frå ein annan planet. Flyet hadde venta nokre minuttar berre på meg, og det var sikkert blitt opplyst over høgtalaren. Etter nokre ekstrarundar i lufta over London, landa me omsider på Heathrow. Der var det påsketrafikk og mykje folk og lange køar over alt. I tillegg var det terrorfrykt og ekstra sikkerhetskontrollar. 6 Eg fann ein uniformert fyr og viste fram billetten min. «Flyet ditt går frå Gatwick», sa han. «Du må ta helikopter over dit. Og så må du ta ut bagasjen din og senda den på nytt, for du må ut på britisk territorium. Men du har ikkje mykje tid å gjera det på». Så tok han meg forbi fleire lange sløyfer med kø, Men det hjelpte lite for eg måtte venta på bagasjen min. Aldri har noko transportband gått så seint. Og min bag kom heilt sist. Absolutt sist! Så var det å ta seg fram i folkehavet til helikopterekspedisjonen. Eg spurde meg føre og sprang det eg kunne, med ein bag på 20 kilo, ei veske type tre rom og kjøkken som var full av bøker og vog 12 kilo, og ein plastpose og ein blomsterbukett. Kjende meg som eit jaga pakkesel. I skranken fekk eg vita at eg måtte kjøpa eigen billett for helikopterturen. Den var ikkje inkludert i prisen eg hadde betalt i Dakar. «Kva kostar det då?», spurde eg. «20 pund». «Kan eg betala med franske pengar?» «Nei, du må gå i banken og veksla.» «Og kvar er banken?» «I underetasjen. Men du må vera snar, for helikopteret går om fem minuttar». Eg let all bagasje stå og sprang det eg kunne ein etasje ned. Framfor meg i luka stod det to personar, men dei spratt til sides og sleppte meg fram då dei såg kor travelt eg hadde det. Eg takka og la mine 300 franske franc på disken. Det var alt eg hadde, så eg var spent på om det var nok. Eg fekk 20 pund og nokre slantar! Så var det oppatt med ein puls i 100 og få tak i billett. Så treiv eg bagasjen min, knytte lappe på bagasjen, slengde han på ein transportband og gjekk gjennom dei to siste einvegs kontrollpunkta. Men så oppdaga eg at eg hadde gløymt blomsterbuketten att framfor skranken. Då stoppa eg opp og sa til Gud: «Når du ville at eg skulle kjøpa blomar til Jorunn i Brussel, kvifor let du meg gøyma dei att her?» Så snur eg meg rundt, og der kjem ein mann springande og gir meg blomsterbuketten med eit breitt smil. Han skulle same vegen som eg, og me fekk så vidt hoppa på bussen før han køyrde ut til helikopteret. Ikkje fem sekundar til overs. Men turen over til Gatwick tok tid. Då me hadde vore i lufta i 20 minuttar, skjøna eg at det var umogeleg å nå SAS-flyet til Bergen dersom det var i rute. «Kjære Gud», sa eg, «no må du halda att flyet, så eg får bli med. Jorunn ventar på Flesland, og eg kan ikkje få gitt beskjed. Og blomane tåler ikkje venta til neste fly». Ti minuttar for seint kom eg fram til SASskranken på Gatwick, leverte billetten min og gjorde meg klar til å høyre eit «Sorry» (beklagar), men det kom ikkje. «The flight has been delayed», (flyet er blitt forsinka), sa dama. «It hasn t come over yet».(det har ikkje kome enno). Ein liten halvtime etter ruta letta me frå Gatwick med kurs for Bergen. Tre gonger på turen kom flykapteinen på lufta og beklaga at dei var så seine. Dei brukte alltid å halda denne ruta, sa han, men i dag hadde ting floka seg til. Om bord sat eg og gledde meg til å møta Jorunn med blomar, forundra over Guds omsorg og over kor mange detaljar det går an å plaga han med. I årevis etter dette kom ungane og spurde: «Kan du ikkje fortelja om blomsterbuketten ein gong til?» Vel, no har eg gjort det. Foto: Eivind Flå

7 xx Glimt frå Boukhou Av Jorunn og Hillebrand Dijkstra Johannes sammen med senegalsere Liv og arbeid i Boukhou er ganske mangfoldig. Johannes som nå er blitt femten går i 10. klasse, Hillebrand og gjengen held fram med bibelomsetjinga og Jorunn driv for det meste med undervisningsarbeid i tillegg til studiar. I tillegg er det oppmuntrande nytt frå pastor Moussa Diouf sitt arbeid i Boukhou. Som misjonærbarn har Johannes vore litt av ein nomade gjennom åra. Ei utfordring for oss som foreldre har derfor vore å gje han så mykje stabilitet som råd er i livet hans. Eit område vi har kunna gjera dette på er gjennom å la han gå på same skulen frå 3. klasse til nå. På tross av mykje utskifting av lærarar og elevar desse åra, føler han seg så knytta til skulen at han godt kunne tenkja seg å koma attende dit som friviljug hjelpar om nokre år. Takka vera nomadelivet, sjonglerar han mellom fleire vennegjenger. Den eine er i Noreg, den andre er skulekameratane som kjem frå fem forskjellige kontinent, og den tredje er saafi-vennene her i Boukhou. Sjølv om det ikkje alltid er like lett å halda kontakten med alle heile tida, er han knytta til dei alle på forskjellige måtar. I joleferien dette året var vi i Boukhou, og då var det saafi-vennene som var i fokus. Johannes har meir eller mindre vakse opp med dei, og denne jola verka det som om dei hadde flytta inn hjå oss for godt! Så og seia kvar natt hadde Johannes to eller tre venner som overnatta, og sidan vennegjengen tel seks gutar nå, gjekk det på omgang. Det kunne til tider bli ganske hektisk for oss som foreldre, og romet til Johannes såg regelmessig ut som eit katastrofe-område, men gutane kunne ikkje ha det betre! I tillegg til å vera far og vert for Johannes og gjengen hans, har Hillebrand fleire utfordringar. Ei av dei er å prøva å læra saafi kollegaene så mykje som råd er om bibel-omsetjingsarbeidet. Dette opplæringsarbeidet er ikkje noko nytt. Hillebrand har lenge inkludert planleggingsøkter, opplæring i bruk av datamaskinar og -program og innarbeiding av gode rutinar for bibelomsetjingsarbeidet i det daglege arbeidet. I tillegg til dette tidkrevjande arbeidet fortset omsetjinga, nå av andre halvpart av 2. Mosebok. Elles har dei for tredje år på rad gjeve ut ein kalendar kalendaren har som dei tidlegare utgåvene utvalde vers kvar månad frå Ordtaka, og er skreven i to forskjellige skriftformer, både latinsk (som det norske alfabetet) og arabisk. Kalendarar blir tradisjonelt gjeve som ei gåve her i landet, så saafi kalendaren blir heller ikkje seld. I år auka vi talet frå 400 til 500, likevel hadde vi ikkje nok til å gje til alle som gjerne ville ha hatt ein kopi. Jorunn har vore med på eit heilt anna utgjevingsprosjekt. I samband med det skuleprosjektet ho er del av, blei ei viktig bok utarbeidd og nett trykt. Denne boka er ny av sitt slag her i landet, og skal hjelpa elevane til å gjera bruk av det som dei har lært på morsmålet sitt for å læra fransk, som er det offisielle skulespråket her i landet. Ei anna spanande utfordring dei komande månadene er å vera med på å hjelpa forskjellige kollega-team til å arbeida betre saman. Dette er eit område som har interessert Jorunn opp gjennom mange år, og leiinga i SIL har uttrykt at dei gjerne ville gjera seg meir bruk av den erfaringa som Jorunn har bygd opp på dette feltet. Så til slutt kanskje det aller beste av alt. Pastor Moussa Diouf (som ikkje er saafi sjølv) har i eit par år nå hatt regelmessige bibelstudiar i Boukhou med ei gruppe saafiar (pluss nokre frå andre språkgrupper) frå forskjellige landsbyar. Den opprinnelege gruppa har nå avslutta studiet av 1. Mosebok, og har starta på 2. Mosebok. Nå er ei andre gruppe starta der både kvinner og born er med, og dei har teke til i 1. Mosebok. I tillegg til denne regelmessige aktiviteten, organiserte Moussa Diouf og ei gruppe andre kristne tre filmframvisningar i sist veke, tre kvelder på rad. Dei to første filmane var afrikanske og talte om den åndelege kvardagen så godt kjend for afrikanarar, og kva forskjell trua på Jesus gjer i kvardagslivet. Den tredje kvelden viste dei Jesus filmen. Rundt hundre menneske var med kvar kveld, med både born, vaksne og gamle, menn og kvinner i forsamlinga. Dette skal bli følgd opp med eit større møte i slutten av januar der fleire saafiar som har teke skrittet til å følgja Jesus vil gje sitt vitnemål. De kan vera med og takka for det som alt er oppnådd, og samstundes vera med og be for denne viktige samlinga som skal koma seinare. Gud som kalla oss er trufast, han skal og gjera det (1 Tess 5, 24). 7

8 BIBEL- OG MISJONSGLIMT «Tomme mager har ingen ører.» KMM startet i 1987 opp prosjektet «Kër Yaakaar» eller «Håpets hus», i Nioro du Rip i Senegal. Prosjektet er nå nasjonalisert, men KMM er likevel prosjektets samarbeidspartner. Gjennom støtte fra Digni og gode gaver fra misjonsvenner, er det mulig for oss å gi hjelp til selvhjelp til svært mange senegalesere. Tusenvis får uvurderlig støtte innen brønngravning, alfabetiserings- og handikaparbeid. Personlig kjenner jeg stor takknemlighet til «det store løftelaget» i KMM, som på ulike måter og gjennom mange år, har bidratt til å gjøre dette mulig. En stor og varm gratulasjon ønsker jeg å bringe til vår generalsekretær, som er blitt utnevnt til æresborger av byen Nioro du Rip. Det er selvfølgelig en stor oppmuntring for ham personlig, men som han selv uttrykker det, også en ære han ønsker å dele med hele misjonsfolket. «Håpets hus» nyter stor anerkjennelse i Senegal, og vi får også svært gode tilbakemeldinger gjennom norske evalueringer. Det gir inspirasjon til ytterligere å styrke arbeidet, både økonomisk og ressursmessig. Gledelig er det også at forhandlingene i Stortinget angående statsbudsjettet endte med fortsatt bistandstøtte til Senegal. Det så mørkt ut lenge, men det gikk godt til slutt! Jeg er svært begeistret for organisasjonsnavnet «Håpets hus». Det forteller noe om at det nytter å hjelpe! Det erfarer vi både i Senegal, India, Israel og Indonesia. Vi vet det er håp for den håpløse, hjelp til den hjelpeløse og mulig å oppmuntre den elendige. Og ikke minst: Det nytter å løfte frem budskapet om Ham som omtales som Håpets Gud (Rom 15,3). Herren sier i Jerm 29,29 noe som gjelder alle mennesker: «Jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Dette håp er alene knyttet til Ham som døde som vår stedfortreder på Golgata kors. Han døde for alle, også for muslimene, som nå utgjør hele 20 % av jordens befolking. Da jeg studerte ved misjonsskolen på Fjellhaug, ble jeg kjent med det afrikanske ordtaket: «Tomme mager har ingen ører.» Jeg synes fortsatt det er et utfordrende og tankevekkende ordtak. Det forteller noe om kommunikasjon og prioritering. Det sier også noe vesentlig om forholdet mellom evangelisering og diakoni. Evangeliet mottas fritt av nåde, uten gjerninger. Men de gode gjerninger følger alltid som et resultat ut av det gode budskap. Tit 3,8 sier det så presist: «Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.» De gode gjerninger er altså ikke for å oppnå frelse hos Gud. Nei, i Ef 2,8 står det: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» De gode gjerninger er derimot nyttig for menneskene. Hvordan kan vi forvente at den sultne vil lytte om vi ikke gir ham mat? Det er vanskelig å formane den som holder på å drukne. Da er det ikke tid for de mange ord, men en redningsbøyle. Som Herrens tjenere står vi alltid i fare å streke over i stedet for å streke under våre ord. I Pred 7,18 sies det slik: «Det er godt at du holder fast ved det ene, men du skal heller ikke slippe det andre. For den som frykter Gud, finner en vei ut av alt dette.» Slik er det også i forholdet mellom evangelisering og diakoni. Mange hevder at det var Frans av Assisi som formulerte de kjente ordene: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord!» Kanskje er det noe i utsagnet, men selv synes jeg dette er altfor svakt. Langs en vei er det alltid to grøfter. Når det gjelder forholdet mellom evangelisering og diakoni, tror jeg det er en grøft å tro at man kan formidle det gode budskap, uten gjennom å gjøre gode gjerninger. Men det er en minst like stor grøft å tro at man kan formidle evangeliet uten å bruke ord. Da ender det i et sosialt evangelium. Rom 10,14-15 er et tydelig budskap: «Hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» Kristen Muslimmisjon tydeliggjør sitt hovedoppdrag gjennom undertittelen: Med evangeliet til muslimene. Budskapet om Jesus må forkynnes gjennom Bibelens Ord. Og Bibelens Ord må formidles samtidig som det legges vinn på kjærlighetens gjerninger. Det er sant: «Tomme mager har ingen ører.» Men når det gjelder spørsmålet om frelse eller fortapelse, er ikke spørsmålet om magen er tom eller full, men om et menneske har lært Jesus å kjenne, og tatt sin tilflukt til Ham. Salme 2,12 gjør det hele klart for oss: «Salige er alle som tar sin tilflukt til ham.» Kristen Muslimmisjons oppdrag står fast: Forkynn evangeliet! Vi er kalt til å proklamere Ordet fra Guds munn og vi er kalt til å gjøre gode gjerninger. Kanskje ikke minst her i rike Norge bør vi utfordres av tekster som 1 Joh 3,17-18: «Den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» Med ønske om Herrens rike velsignelse! Eivind Flå Forkynner og informasjonssekretær Alle foto: Eivind Flå. 8

9 Takk til Bore bedehus! Av Herdis Heimdal Jeg har fått besøke Bore bedehus to ganger høsten En av grunnene til mine besøk var at Bore menighet ville støtte et prosjekt i Senegal! 7. september gikk startskuddet for aksjonen. Den kvelden ble prosjektet presentert. De innsamlede midlene skal gå til menigheten i Nioro i Senegal. De trenger så sårt nytt filmutstyr når de drar ut i landsbyene på evangeliseringsturné. På grunn av disse midlene fra Bore bedehus, kan menigheten nå kjøpe inn datautstyr, prosjektor, lerret, høytalere og aggregat! Det ble totalt samlet inn kr ,-! Med denne summen gir dere menigheten i Nioro mulighet til å evangelisere, til å fortelle muslimer om Jesus! Presten i Nioro, Moussa Faye, jublet da han fikk høre at dere vil støtte dem og han retter en stor takk til dere for innsatsen! Moussa Faye Bibelferie til Samos, Patmos og Efesus september 2015 arrangerer Bladet Evangelisten bibelferie til Samos, Patmos og Efesus. Turen blir i samarbeid med Kristen Muslimmisjon. Tema: «Synene fra Patmos.» Dette er også boktittelen til L. J. Pedersen, som ble gitt ut på Evangelistens forlag i 1968, og trykket opp på nytt i På turen kommer vi tett på omgivelsene hvor apostelen Johannes fikk Jesu Kristi åpenbaring, som utgjør Bibelens siste bok. Turen blir lagt opp som bibel- og badeferie, med base på den populære greske ferieøya Samos. Vi bor på et godt hotell, som ligger på stranden. Det blir lagt inn tur til Patmos (to overnattinger) og Efesus (frivillig utflukt Anne Margrethe Eidesvik held fram eit år til i India Av Tore Arnegard Dagen før Kristen Muslimmisjon sitt landsstyremøte var samla på Flesland den skriv Anne Margrethe i e-post til generalsekretæren at ho har vorte stille for å halde fram eit år til som misjonær i Sajinipara ( ) dersom KMM vil det slik! Ho skriv: «Herren har ordna med helsa mi og vekta er attende til det normale. Dette sjølv om eg har hørselsvanskar.» Landsstyret var svært glade for å få denne meldinga om vidare engasjement! Ho ynskjer å stille seg til disposisjon for 6 mnd i Sajinipara for dette arbeidsåret. Ho ventar med lengsel på at Herren sin utvalde skal melda seg. Ho ynskjer i den samanhengen å bidra med rettleiing dersom Gud legg det til rette. Ho kjem også i helsinga inn på at Sanwar har byrja som ny evangelist ved Sajinipara misjonsstasjon den Dette på måndagar, onsdagar og laurdagar. Han syklar 1 time kvar dag for å koma seg til misjonsstasjonen. Han har familie og er tidlegare muslim, men tok imot Jesus for nokre år sidan og vart seinare døypt. Helsinga frå Anne Margrethe varmar og det på fleire måtar! til Tyrkia). Efesus er ikke bare en av de viktigste byene i oldtiden, men er omtalt flere steder i Bibelen! Talere og reiseledere blir Eivind Flå, Eva Flå og Kurt Urhaug. Omgivelsene og tema håper vi kan være en døråpner til kjente personer og bøker/brev i Bibelen! Turoperatør er Sabra Fokusreiser! Er du interessert i å være med på turen, så sett av datoene allerede nå! For mer informasjon, ring Sabra Fokus, Tlf:

10 KRETSNYTT Glimt fra Agder og Stavanger Krets AV administrasjonssekretær herdis heimdal Nå er vi godt i gong med nytt år, Me har avtalt mange møte denne våren også. Takk til dykk alle som tek kontakt og gir beskjed om møtedagene på dykka bedehus. Takk til alle velvillige rundt omkring. Kjempeflott! Takk óg til dykk som reiser som frivillig for KMM. Det set me stor pris på! Denne våren vil Odd Svensen, Gudleik Himle, Sigbjørn Gabrielsen ta nokre møte for misjonen. Fleire blir sikkert også spurt. Nå skal me i gong med kretslotteriet Denne gongen er det eg som er ansvarleg for kretslotteriet. Me har allereie fått inn ein del gevinstar, men kunne godt tenkt oss noko meir. Kretsstyret vonar me kan auke inntektene på kretslotteriet denne gongen. Difor må me ha fleire gevinstar óg. Ta kontakt dersom du vil bidra. Eg ønskjer å ha kretslotteriet klart til kretsårsmøtet den 25. april på Randaberg. Vonar å sjå mange av dykk på Randaberg! Velkomen! Helsar dykk med Salme 121,4-6: «Sjå, han blundar ikkje og søv ikkje, Israels vaktar. Herren er din vaktar, Herren er din skugge ved di høgre hand. Sola skal ikkje skada deg om dagen, heller ikkje månen om natta». Glimt fra Bergen Krets Av kretssekretær Herdis heimdal No har me starta på eit nytt år. Den som visste kva dette året vil bringe! Me ser i alle fall fram mot å møte misjonsfolket også dette året. Me har planlagd ein god del møte også denne våren og fleire møte skal me få til. Har du lyst til å få til eit møte på ditt bedehus, ta gjerne kontakt med meg. Olav Bergene Holm, Kurt Olsen, Eivind Flå og eg vil også denne våren ha møte i Bergen krets. Kretsårsmøtet vert på Sætervika den juni Set av den helga allereie no. Du er velkomen! Ser me attende på 2014, hadde me eit godt år. Me fekk ha totalt 113 møte i kretsen. Med auka møteverksemd, vart det også auka inntekter til misjonen, heile 25% auke frå året før. Takk til dykk alle for innsatsen, både arbeiderane i misjonen og misjonsvenene! Gud signe dykk alle! Kretsstyret har vedteke å laga til eit kretslotteri også i Har du lyst til å bidra med gevinst, ville det vore fint. Ta gjerne kontakt! Eg har lyst til å helse dykk med eit løfterikt ord: «For om fjella vik og haugane vaklar, skal min godleik aldri vika frå deg, mi fredspakt skal ikkje vakla, seier Herren, som viser deg miskunn». Jes Glimt fra Møre og Romsdal Krets Av kretsformann PEDER arne ALMEDAL Godt nytt år! Først vil eg ønskje alle og spesielt våre misjonsvener eit år der vi får leve godt med Gud, søkje han og gjere oss klare til å møte han. Han kjem snart for å hente oss heim! Kretssekretæren Kretssekretærstillinga i Møre og Romsdal har som kjent for bladet sine lesarar vore utlyst ei tid. På styremøtet vedtok kretsstyret å tilby stillinga til Øyvind Fonn. Dagfinn Røsvik sin lune og omsorgsfulle måte å leie kretsarbeidet på, kjem til å bli sakna. Styret er djupt takksame for å ha hatt han som kretssekretær sidan 01.september Lotteri Det var trekking i kretslotteriet og dette ga følgjande heldige vinnarar: 1. Bård Otterlei, Longva - reisegavekort 2. Else Oksavik, Bigset - recliner stol 3. Olga Elida Eide, Eide - handarbeid 4. Jorunn og Gaute Husveg, - puff 5. Bjørg Akselvoll, Midsund - kaffiservice 6. Dagfinn Røsvik, Vigra - villsauskinn Kretslotteriet gir eit overskot til kretsrekneskapet på ca ,- kroner. Kretsårsmøtet Årsmøtet skal i år vere på Kjeldsund Ungdomssenter i Herøy kommune på Sunnmøre. Det blir arrangert 21. mars. Vi ser med forventing fram til ei fin samling der. Generalsekretær, Tore Arnegard, blir med som talar på misjonstimen og kveldsmøtet. Vi håpar rektig mange misjonsvenner finn vegen til Søre Sunnmøre denne dagen. Innmelding kan skje til Peder Almedal ved SMS til eller e-post til peder.almedal@ online.no. Møteverksemda Vi minner forsamlingar og kontaktpersonar på at Kristen Muslimmisjon gjerne vil ha møte på dtt bedehus eller foreningsfelleskap. Det er viktig å vere frimodig å spørje etter møte. Til ny kretssekretær er på plass kan du kontakte leiar i kretsstyret. Vi har mange gode forkynnarar spreidd over heile fylket som gjerne reiser ut til møte i di bygd. I apg 5 les vi om ein engel som åpna fengselsportane for apostlane og sa: «Gå av stad, stå fram i templet og forkynn alt livsens ord for folket!» Måtte også utsendingane frå Kristen Muslimmisjon få lov til dette. Takk for at du vil legge til rette for møte. 10

11 Dersom noen av våre lesere har noen bønne begjær de ønsker å dele med andre er dere hjertelig velkommen til å sende dem til KMMs hovedkontor på adressen som står på side 3 i bladet. Vi håper dere kan bruke denne spalten i deres daglige bønn til Herren. Be for: - Våre misjonærer Anne Margrethe Eidesvik i India og Anette Nordhelle, samt Jorunn og Hillebrand Dijkstra i Senegal - Våre nasjonale medarbeidere i India, Indonesia, Israel og Senegal. Vi vil spesielt nevne Adnan, Daed, Ghassan og Lorét i Israel og våre kontaktpersoner for arbeidet i Israel, Bulos Odeh i Norge, pastor og våre evangelister i Senegal (Moussa Faye, Michel Ngom, Jean Baptise Birane Diouf), presten i Sajinipara (Joseph Sankata) og evangelistene, medarbeidere, samt leder i Smyrna Mission Fellowship (SMF), Oli Fanggidae i Indonesia - Våre medarbeidere i Norge: Tore Arnegard, Kristoffer Ueland, Peder Almedal, Hans-Henrik Brix, Herdis Heimdal og Eivind Flå - Evangelisten Morsalim i India og hans familie. Be om at de må få oppleve ny kraft fra himmelen og ny omsorg - Våre frivillige forkynnere - Nye misjonærer til Senegal og India - At Gud må gi misjonens ledelse visdom til å drive KMM etter Guds Ord og Guds vilje - Kretsstyre- og Landsstyremedlemmer - Innvandrerarbeidet blant muslimene i Norge Husk å takke Gud for: - Gode medarbeidere ute og hjemme - Åpenhet for Ordet i India og Senegal Be spesielt for: - Menighetssituasjonen og prosjektet i Nioro du Rip og samarbeidet med Den Nasjonale Lutherske kirken i Senegal - Språkarbeidet til Jorunn og Hillebrand Dijkstra - Anne Margrethe Eidesvik og hennes viktige tjeneste i Sajinipara og NELC - Forfulgte kristne i Indonesia - Arbeidet med bladet Misbah Ul-Haqq i Israel Forbønn Nær balanse for KMM i 2014 Rekneskapen for fjoråret kom nærast i balanse for KMM. Det vil seie eit meirforbruk (underskot) på kr ,- for arbeidsåret Totale inntekter kom opp i kr ,- medan dei totale utgiftene vart på kr ,-. Inntektene har aldri tidlegare vore så høge i misjonen, og utgiftene vart litt redusert samanlikna med fjoråret. Landsstyret hadde for arbeidsåret 2014 budsjettert med eit underskot på ,-. Resultatrekneskapen vart dermed kr ,- betre enn budsjettet. Totalt sett eit godt arbeidsår for misjonen! Me ynskjer på det varmaste å takke misjonsfolket for mange gåver på slutten av året, og til mange av dykk for trufast gjevarteneste. Utan dykkar iver og engasjement hadde det ikkje vore grunnlag for misjonsarbeidet vårt. Ynskjer òg å takke våre flittige medarbeidarar, både friviljuge og tilsette. Agder & Stavanger krets vart også i 2014 den største kretsen i KMM-samanheng når det gjeld økonomisk resultat til misjonsarbeidet her heime og ute. Dersom du ynskjer å gje ei gåve til KMM kan du nytte giroen i dette bladet eller sende di gåve til bankgiro: På førehand hjarteleg takk! Tore Arnegard Ja, jeg vil gjerne få informasjon/engasjere meg i Kristen Muslimmisjon. Send talongen til Kristen Muslimmisjon, Postboks 212, 3571 Ål. Abonnere på bladet Lys over Land (frivillig kontingent) Støtte misjonen økonomisk. Få tilsendt giro. Bankgiro: Fast givertjeneste. Få tilsendt skjema fra Kristen Muslimmisjon Godt sagt «Et menneske er størst når det kneler.» Blaise Pascal avn Adresse E-post/tlf «Be om fred for Jerusalem!» Salme 122,6 11

12 Æresborger av Nioro! Onsdag 3. desember 2014 ble vår generalsekretær Tore Arnegard utnevnt til æresborger av Nioro by! Tore var dessverre ikke selv til stede under denne høytidelige seremonien i Nioro i Senegal. Han var forhindret fra å være med på tjenestereisa til Senegal denne gangen. Derfor måtte jeg steppe inn og være «vikar»! (Se bildet over) Onsdags morgen ble kulturhuset i Nioro fylt opp av ansatte ved «Håpets hus», ansatte i kommunen og hos fylkesmannen. I tillegg var andre prominente gjester invitert, samt flere imamer. I salen var det ca. 50 gjester. I tillegg kom de i panelet foran. I panelet satt en ansatt hos fylkesmannen, et av medlemmene i administrasjonsrådet i «Håpets hus», fylkesmannen (i uniform), ordføreren, jeg, Karen fra Digni og Dialla Touré, leder for «Håpets hus». Etter velkomstord fra ordføreren ble alle i panelet presentert. Deretter fikk Dialla, leder av «Håpets hus» ordet. Dialla takket KMM for innsatsen i alle disse årene. Etterpå fikk ei teatergruppe fremføre en nyskrevet teateroppsetning der de fikk fram de ulike sidene ved arbeidet til «Håpets hus», alfabetiseringsarbeidet, brønngravingsarbeidet og handikapparbeidet. Utrolig flott oppsetning og det ble mye latter i salen! Ordføreren fikk ordet igjen og han takket Tore Arnegard som leder av KMM for det arbeidet som KMM har gjort for Nioro kommune gjennom 30 år. Derfor ville ordføreren og fylkesmannen sammen utnevne generalsekretær Tore Arnegard til æresborger av Nioro! Som et synlig bevis for utnevnelsen fikk jeg overrakt et diplom i glass og ramme og en stor nøkkel (til byen) på Tores vegne. Det ble med hjem i kofferten Da ble det min tur til å holde takketale på vegne av Tore. Han hadde skrevet talen som jeg hadde med meg ut til Senegal. Talen vakte jubel og applaus. Jeg overrakte ordføreren et norsk flagg som gave fra Tore. Da han fikk flagget, ropte salen i kor: «Lenge leve «Håpets hus», lenge leve Kristen Muslimmisjon!» Til sist fikk jeg si noen ord på wolof, det vakte stor glede hos tilhørerne! Fylkesmannen avsluttet seremonien og han la også vekt på den innsatsen som Dialla gjør i dag og ikke minst den personen Dialla er. Han beskrev Dialla med mange fine superlativer som arbeidsom, pålitelig, ærlig, imøtekommende, hjelpsom. Vi har en fantastisk leder i Senegal! Etter den offisielle delen, ble det mange gratulasjoner fra tilhørerne. Hele seremonien ble overført på riks og lokal-tv og lokalradioen! Herdis Heimdal, ansatt i KMM, tidligere misjonær i Senegal