Husindustri i totenbygdene på og 1800-tallet

Transkript

1 Heimen, ISSN , bind 44, 2007, side Husindustri i totenbygdene på og 1800-tallet Av Anna Tranberg Eilert Sundt ( ) var samfunnsforsker og pioner for samfunnsvitenskapene i Norge. Han tok opp folkeopplysningstradisjonen i Henrik Wergelands ånd og dro landet rundt på flere studieturer. Sundt utgav en rekke bøker om ulike sider ved det norske samfunnet, bl.a. Om Husfliden i Norge. Foto: Oslo Museum, Bymuseet. Xylografi fra Ny Illustreret Tidende, Høsten 1865 oppfordret folkelivsgranskeren Eilert Sundt i Folkevennen husflidsinteresserte personer over hele landet til å sende ham opplysninger om husflidens stilling i sitt område. Han utarbeidet presise spørsmål som han ønsket svar på, og oppfordringen ble også sendt til alle formannskaper i by og bygd. De innkomne beretningene ligger i dag i Håndskriftsamlingen på Nasjonalbiblioteket i Oslo. På grunnlag av dette materialet skrev Sundt den banebrytende boka Om Husfliden i Norge. Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris. 1 I første kapitel forteller Sundt begeistret om den flittige Ole Skattum på Toten, som laget treskjeer som ble solgt over store deler av landet, og han nevner dessuten at det var denne treskje-historien som gav ham ideen til boka om norsk husflid. Sundt var så imponert over de mange husflidsgrener i nabobygdene Toten, Vardal og Biri og over det store salget landet rundt at han betraktet området som «det mest industrielle bygdelag i landet». Han forteller også at han egentlig hadde tenkt å reise til dette interessante distriktet for å gjøre grundige studier, men han gjorde dessverre ikke det, fordi han fryktet at boka dermed ville bli for omfattende. Det kom tydeligvis heller ikke inn noen skriftlige innberetninger fra distriktet, for det ligger ingen i Håndskriftsamlingen. Sundt sier da også at det han skriver om gjøvikegnen, har han fra «annen og tredje hånd». 2 Eilert Sundt har inspirert meg til å se nærmere på husindustrien i dette «mest industrielle bygdelaget i landet» på og 1800-tallet. Området for undersøkelsen omfatter bygdene på vestsiden av Mjøsa, det vil si Østre Toten, Vestre Toten (herunder Eina og Kolbu), Vardal (Gjøvik ble skilt ut som by fra Vardal i 1861) og Biri (herunder Snertingdal). De ulike administrative grenser har vært endret flere ganger i løpet av «vår periode», men distriktet hørte til Toten fogderi, bortsett fra Biri i en viss periode. Regionen går gjerne under fellesbetegnelsen totenbygdene. I dag omfatter området tre kommuner: Østre Toten, Vestre Toten (herunder Eina og Kolbu) og Gjøvik (herunder Vardal, Snertingdal og Biri). Totenbygdene var et jordbruks- og skogbruksdistrikt med noe av landets beste åkerbruksjord og med relativt tett bosetning. Skogen var variert. Østre Toten hadde ikke tømmer for salg, Vestre Toten og Vardal var noe mer skogrikt, 183

2 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet Toten fogderi og sorenskriveri. Herredsgrensene her er omtrent som de var omkring Tegnet av Ingrid Lowzow. Hentet fra Anne-Lise Svendsen mens Biri hadde både den beste skogen og det største tømmersalget. Åkerbruket var den viktigste delen av jordbruket, og dette gav overskudd til kornsalg og brennevinsbrenning. De fruktbareste områdene var Østre Toten og deler av Vestre Toten og Vardal, som hadde flere meget store garder med opp til omkring ti plasser med jord. Men det var ellers store variasjoner i jordsmonnet og i gardenes størrelse i de fire bygdene. Mange var små garder, og på 1700-tallet kom det til flere nybyggere i allmenningen, særlig i Vestre Toten. Ser vi på klasseskillet i hele området, finner vi at det var ganske likt i alle fire bygder. I 1835 var omkring 30 prosent av familiene gardbrukere, like mange var plassfolk med jord og omtrent tilsvarende antall familier var jordløse folk og dagarbeidere. Næringsgrunnlaget hadde trolig betydning for utviklingen av den omfattende husindustrien, men dette skal vi vende tilbake til mot slutten av artikkelen. 3 Begreper Det er nødvendig å klargjøre noen begreper. Med husflid forstår vi vanligvis framstilling av håndlagede varer i husholdet. Vi kan skjelne mellom to hovedformer for husflid: den som bare var beregnet til å dekke husholdets eget be- 184

3 Anna Tranberg hov, og den som var beregnet for salg. Den første var mest omfattende og har vært drevet i alle hushold opp gjennom historien. Framstilling av husflidsvarer for salg varierte derimot fra bygd til bygd og over tid, og den var særlig omfattende i vårt land på og 1800-tallet. I kildene og i litteraturen finner vi tre ulike betegnelser på den husholdsbaserte masseproduksjon av en vare beregnet for salg: salgshusflid, hjemmeindustri og husindustri. Jeg oppfatter disse benevnelser som synonyme og vil bruke dem om hverandre i denne artikkelen. Betegnelsene hjemmeindustri og husindustri understreker at hjemmet er produksjonssted, og at virksomheten foregår i husholdet. Her bør påpekes at det er ingen vanntette skott mellom husindustri, håndverk og småindustri. Som vi skal se, glir de med tiden over i hverandre. Det som startet som en typisk husholdsbasert salgshusflidsgren, kan gradvis bli flyttet ut av hjemmet og utvikle seg til småindustri. Forskjellen mellom tradisjonell bygdehåndverk, husindustri og småindustri var følgende: Håndverkere skomakere, skreddere, snekkere og andre arbeidet gjerne alene, oftest utenfor hjemmet og for et lokalt marked. Husindustrien var basert på husholdet som arbeidskraft og drev med masseproduksjon av varer beregnet for et eksternt marked. Hjemmet var produksjonssted, og arbeidet foregikk gjerne inne i bolighuset uten særskilt verksted. Husindustrien hadde en håndverksmessig produksjonsform, mens småindustrien var mer eller mindre mekanisert og krevde derfor et eget verksted, og her var gjerne ansatte arbeidere. Problemstillinger Vi skal ta for oss de ti viktigste hovedkategorier av husindustrier i de fire totenbygdene på og 1800-tallet, omtrent i kronologisk rekkefølge: veversker, orgelbyggere, hattemakere, eskemakere, skjemakere, klokkemakere, gjørtlere, kardemakere, blikkenslagere og knivmakere. Følgende spørsmål vil bli mer eller mindre berørt i omtalen av de enkelte husindustrier: Når og hvordan startet en husindustri, og når og hvorfor ble den avsluttet? Hvor utbredt var husindustriene i henholdsvis Østre Toten, Vestre Toten, Vardal og Biri? Hvilken rolle hadde ulike sosiale grupper og menn, kvinner og barn i produksjonen? Hvordan var produksjonen og omsetningen organisert? Hvor utbredt var forlagssystemet? Til slutt i artikkelen skal vi se på forutsetningene for husindustrien, på handelskarene og deres betydning og på sammenhengen mellom husindustri og framveksten av verksteder og fabrikkvirksomhet utover på 1800-tallet. Det har ikke hittil vært skrevet en oversiktsartikkel om emnet. Men det foreligger flere artikler om ulike temaer, og husindustrien er også behandlet i bygdebøker og i hovedoppgaver. Det er denne litteraturen jeg hovedsakelig har basert meg på og i mindre grad på primærkilder. Jeg vil spesielt framheve Kristian Tolleruds fyldige gjennomgang av husindustriene i Østre og Vestre Toten i Totens Bygdebok fra 1952, som jeg har hatt stort utbytte av. Veversker Den eldste husindustrien i totenbygdene var tekstilproduksjon, og den utviklet seg til å bli meget omfattende. Vi vet ikke presis når salget av tekstiler utenfor bygda begynte, men det har trolig startet i det små på 1600-tallet. Enkelte vevde stoffer fulgte med på gardens sledelass sammen med kornvarer til markedene og de øvrige handelsstedene. Slik startet iallfall avsetningen i nabofogderiet Hedmarken, der det også var betydelig tekstilsalg. I 1743 skriver sognepresten på Toten at kvinnene var meget flittige og arbeidsomme, at de laget vakker vev og sydde godt, og at de solgte lerret, dreil og strie utenfor bygda. Tekstiler må da ha vært av ganske stor økonomisk betydning, for disse blir nevnt som den viktigste salgsvare etter korn og foran både brennevin og februksprodukter. Det er for øvrig interessant å registrere at i en landsomfattende kilde fra 1743 er det ingen andre steder på hele Østlandet det blir nevnt noe om vev for salg. Når framstilling av stoffer av og til blir omtalt, heter det gjerne at det skjer til eget bruk i husholdet. 4 På slutten av 1700-tallet var Toten berømt for sin vevning og solgte årlig en «anselig mengde» dreil og lerret til kjøpstedene. I årene omkring 185

4 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet Da bomullen kom i bruk, vevde de bomullsverken som gjerne ble kalt brunverken eller totenverken. Hovedfargen var brun og ofte med striper eller ruter i blått. I begynnelsen var garnet hjemmefarget med fargestoffene kali og katigo. Stoffet var til hverdagsbruk. Foto: Mjøsmuseet, Magne Olav Bøe utgav Jens Kraft sin topografiske beskrivelse over Norge i flere bind. Her lovprises de gode og vakre totenske stoffer som «søkes med begjærlighet og avsættes med fordel». Jeg har sett gjennom bindene for Østlandet, og her framgår det at det bare var følgende områder som vevde tøyer for salg: Totenbygdene, Hedmarken, Hadeland og Solør og Odalen. Eilert Sundt skriver i 1867 om Totenbygdene at det skal vanskelig kunne pekes på noe annet norsk bygdelag hvor veveindustrien har vært drevet i så stor utstrekning. Iallfall når det gjelder Østlandet, er jeg ikke i tvil om at Sundt har rett. 5 Kvinner i alle sosiale grupper vevde, gifte så vel som ugifte. I hvilken grad menn deltok i tekstilproduksjonen, vet jeg lite om, men på tallet er iallfall tre mannlige vevere kjent. I 1855 skriver amtmannen at mann og barn ofte deltok, men han skjelner ikke eksplisitt mellom Toten og Hadeland, og han presiserer ikke nærmere hva arbeidet bestod i. Som vi snart skal se, var det mange andre husindustrier som menn kunne sysselsette seg med. Men menn, handelskarer, stod for omsetningen. Barn og eldre menn, særlig legdekaller, kunne grøype ull, spole, vinne, karde og spinne, og hele husholdet deltok i det omfattende arbeidet med produksjon og bearbeiding av råvarene ull og lin. 6 Råvarene var fra gammelt av hjemmeavlet lin og ull, og når dette ikke strakk til, gjorde man innkjøp. Råbomull var kjent og så smått tatt i bruk i 1770-årene av våkne og moteriktige veversker, men det var først fra 1820-årene at den ble benyttet i større omfang. I begynnelsen kjøpte man råbomull, spant og farget den selv og vevde den sammen med lin til lerret. Men det tok ikke lang tid før maskinspunnet bomullsgarn flommet inn over bygdene, for den nye råvaren ble begjærlig mottatt av kvinnene og hurtig innlemmet i deres tradisjonelle tekstilproduksjon. Virksomheten økte nå betraktelig, og distriktet ble viden kjent for sine bomullsstoffer, totenver- 186

5 Anna Tranberg ken, som var stripet eller rutet og i brune og blå farger. Det var salgsproduksjon i alle fire bygder, men omfanget var størst på Toten, iallfall i siste halvparten av 1800-tallet, og her holdt den også lengst på. Slik som vi skal se ved de øvrige husindustrier, var aktiviteten ofte konsentrert til bestemte områder. «Vevegrenda» var en sammenhengende strekning fra Skreia og øvre del av Lena i Østre Toten og utover Kolbu i Vestre Toten. Om 1850-årene uttrykker amtmannen at tekstilproduksjonen her har tiltatt mer enn «ønskelig», for de unge jentene foretrekker å sitte i vevstolen framfor å ta fast tjeneste. Jentene satte seg inn som innerster på plassene og hadde veving som sitt eneste yrke. Det ble vevet i hvert eneste hus, og på alle garder var tre til fire vevstoler i sving. 7 Husholdene hadde hele tiden drevet produksjonen for egen regning, og lokale handelskarer stod for en vesentlig del av omsetningen, men bomullsgarnet førte til endringer i produksjonsmåten. Eilert Sundt beskriver hvordan virksomheten ble organisert i et forlagssystem i og 1850-årene. De lokale handelskarer engasjerte seg nå som forleggere eller som fabrikanter, slik Sundt kaller dem. De kjøpte større partier av garn og fargestoffer, valgte fargene til garnet og fikk det farget, bestemte mønster og bredde, leverte oppdragene til veverskene og tok igjen vev. Noen av fabrikantene drev stort og kunne ha en omsetning på opp til alen i måneden (3.000 meter). De avsatte tøyene i store partier til kjøpmenn i byene over hele Østlandet og hadde ellers vev med i sekken når de dro rundt på bygdene og til markedene. På denne måten ble også stoffene avsatt på Vestlandet. Etter at Gjøvik by ble grunnlagt i 1861, kjøpte handelsmennene her opp vev av fabrikanter og av veversker som fortsatt arbeidet for egen regning. Dette fremmet avsetningen, og totenverken spredtes over hele landet, ja, helt opp til byene i Finnmark. I midten av 1860-årene skal det bare i Gjøvik ha blitt omsatt alen stoffer av ulike slag i året ( meter). 8 Men lokale kjøpmenn og handelskarer fikk ikke de flittige kvinner for seg selv. Firmaet Chr. Moe & Co. i Christiania fant ut det kunne være lukrativt å engasjere seg på Toten med forlagsvirksomhet. Kjøpmann Moe hadde for øvrig tidligere vært handelsbetjent hos en landhandler på Toten. I 1844 begynte han å levere ut garn med bruksanvisninger til veverskene. Forretningen gikk godt; det kom blant annet bestillinger helt fra Bergen. Flere veversker på Toten stilte seg til disposisjon, og firmaet satte også i gang på Hadeland og i andre bygdelag. Opp til 120 vevstoler lot skyttelen gå for foretagendet som sysselsatte flest på Toten. Selv om denne virksomheten var lønnsom for firmaet, ble det oppløst omkring 1860, og i stedet kommer kjøpmann Gunnerius Pettersen fra Christiania inn i bildet. Han startet forlagsvirksomhet på Hadeland, hvor omkring 150 vevstoler var i sving, men jeg er usikker på om han også hadde veversker på Toten. På tross av konkurransen fra fabrikkvarer og noen få år med høye bomullspriser som følge av borgerkrigen i USA i 1860-årene, la veverskene på Toten ikke ned skyttelen, og det gjorde de for øvrig heller ikke på Hadeland. Det var to hovedgrunner til dette. Arbeidslønnen var lav, og kvaliteten på veven var blitt enda bedre, slik at totenstoffene stadig var etterspurte. Sundt skriver i 1867 at det i lang tid var vanskelig for veveriene å slå igjennom på markedet med varene sine, fordi håndveverskene arbeidet så billig. Men det var bare spørsmål om tid. Rundt 1880 var det ingen salgsproduksjon i Vardal og Biri, og på Toten var den i tilbakegang; i Vestre Toten vevde 32 kvinner for salg. Men så kom et nytt initiativ i vevegrenda i Østre Toten. 9 Veverskene her hadde funnet en nisje i markedet, nemlig gardinveving. I 1890-årene engasjerte landhandlerne Hveem og Narum seg som forleggere, og fram til omkring 1920 var det en storstilt produksjon av gardinstoffer i vevegrenda. Forleggerne skal hver især hatt rundt 100 vevekoner, og det ble vevd i nesten alle hus med opp til flere vever i hvert. De håndvevde totengardiner i ulike farger og mønstre var etterspurt overalt og ble levert til grossister i Kristiania og til de lokale handelskarene. Men så startet fabrikken Landheim Veveri i 1922 midt i vevegrenda og satte i gang produksjon av gardiner, og fabrikken utviklet seg til landets største gardinprodusent. Og dette var ikke den første tek- 187

6 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet Tegning av orgelet som ble satt inn i Ringsaker kirke i Det ble bygget av Kristian Engelstad fra Toten, men fjernet i (Fra Fortidsminneforeningens årbok 1913.) stilfabrikken i området, for i 1898 ble Toten Uldvarefabrik grunnlagt. Likevel, på tross av fabrikker og nye tider gav håndveverskene seg ikke. Husfliden i Oslo begynte i 1903 å ta imot gardiner og annen vev, og da leveringen var på sitt høyeste i 1920-årene, sysselsatte foreningen 200 veversker på Toten. 10 Orgelbyggere I mjøstraktene, totenbygdene og Hedmarken, vokste det fra tidlig på 1700-tallet fram et særpreget orgelbyggermiljø på et svært høyt håndverksmessig og kunstnerisk nivå. Her arbeidet mer enn 20 orgelbyggere mellom 1720 og Fra deres virksomhet er det registrert omkring 50 orgler, og av disse var flere store med mer enn 20 stemmer. Kunnskapen spredte seg herfra oppover Gudbrandsdalen, Østerdalen og Valdres. Stein Kolnes skriver at mjøsbygdene var et kulturelt kraftsentrum der en orgeltradisjon utviklet seg og blomstret gjennom flere generasjoner. I kjøpstedene var det fra begynnelsen av 1700-tallet et orgelbyggermiljø som hadde basis i utenlandsk fagmiljø, men instrumentkulturen stagnerte utover i århundret, og byene ble «en ufruktbar ørken» i sammenlikning med mjøstraktene. Det var således bygdekulturen som var den sterke og livskraftige, og som kom til å representere kontinuiteten i den norske instrumentbyggingen. Det fantes også enkelte lokale orgelbyggere på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland, men her ble det ikke skapt noe miljø. Bygdeorgelbyggere, med byggere fra mjøstraktene i spissen, dominerte det norske markedet fram til 1830-årene, da det vokste fram et profesjonelt orgelbyggermiljø i byene rundt den danske innvandreren Peter A. Albrechtsen

7 Anna Tranberg De første orgelverk i norske bygdekirker ble anskaffet i 1670-årene i de velstående mjøsbygdene, nemlig i Hoff kirke i Østre Toten og i Ringsaker på Hedmarken. Instrumentene var sikkert laget av de samme utenlandske orgelbyggere som på den tiden begynte å bygge orgel til kjøpstadskirkene. Det var disse første orgler som ble opprinnelsen til den blomstrende orgelbyggertradisjonen rundt Mjøsa. Den første kjente orgelbyggeren i mjøstraktene er gardbrukeren og organisten Jonas A. Rosendal (født 1662) i Østre Toten. Det første orgelet som er kjent fra hans hånd, ble innviet i Hoff kirke i Vi vet ikke hvordan han hadde lært å bygge orgler, men han var kanskje selvlært. Rosendal var en dyktig snekker og organist, og ved å etterligne det gamle orglet i Hoff kirke kan han ha funnet brukbare løsninger på tekniske problem. Rosendal hadde flere elever, og en av disse, Hermann Christophersen fra Toten, førte omkring 1720 orgelbyggerkunsten over Mjøsa til Hedmarken. Fra ham stammer den kjente orgelbygger- og organistfamilien Jessen. Etter Rosendal fulgte omkring ti instrumentbyggere i totenbygdene, og disse bygde orgler til kirker både nær og fjern. Orgelbyggerne var gjerne organister eller klokkere i bygdas kirker ved siden av at de var gardbrukere eller hadde andre næringsinntekter, oftest fra et håndverk. Med de gode økonomiske tider utover på 1700-tallet fulgte stor etterspørsel etter orgler til kirker både i bygd og by, og utbredelsen skjøt fart. Men også private hjem i byene og embetsmenn og storbønder på landsbygda begynte å etterspørre musikkinstrumenter. Flere orgelbyggere bygde da også pianoforter, cembaloer, hammarklaverer, spinetter og andre instrumenttyper. Den første orgeltype var et orgelpositiv, som var et mindre flyttbart orgel, et såkalt skaporgel, men fra omkring 1790 ble det også bygd større orgler. Og her var prost Abraham Pihl i Vang på Hedmarken en stor inspirator. Prosten hadde elever blant annet fra totenbygdene, og han gav impulser til hele orgelbyggermiljøet i distriktet. 12 Christian Andersen Ingelstad (født 1757) var en av de betydeligste orgelbyggerne på Toten. Ikke bare arbeidet han seg fram til en sterk posisjon lokalt, men også nasjonalt. Han kom fra fattige kår, var elev og fikk impulser hos prost Pihl, satte seg ned som gardbruker, orgelbygger og organist og tok imot elever. Ingelstad bygde flere store kirkeorgler og andre instrument, blant annet et pianoforte til biskopen i Christiania. Han ble utnevnt til Dannebrogsmann for sine orgler og talte med prins Christian Frederik da han reiste over Toten vinteren Fra 1830-årene utdør den tradisjonelle formen for orgelbygging i totenbygdene, men produksjonen føres videre i en ny form ved grunnleggelsen av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk på en gard i Vardal i Virksomheten flyttet senere til Gjøvik og med tiden til Snertingdal, der den i dag drives under navnet Norsk Orgelverksted. 13 Hattemakere Totningene lærte å lage hatter av innflytteren Hans H. Schnell (født 1670), som i begynnelsen av 1700-tallet slo seg ned på plassen Stabuhagen på Toten og startet hatteproduksjon. Familien forsøkte å spe på den sikkert kummerlige inntekten med salg av øl og brennevin, iallfall i 1730-årene. 14 Sønnen ble hattemaker, og flere fattet interesse, særlig plassfolk og småbrukere. Kolbu i Vestre Toten utviklet seg etter hvert til en «hattemakerbygd», der spesielt én slekt utmerket seg og gikk under navnet «hattemakerslekten». Mange hender var i sving i vintermånedene, og det ble avsatt en mengde filthatter ikke bare innenlands, men også i Sverige. Råvaren var høstull, som ble kjøpt hos gardbrukerne i bygda. Hele husholdet deltok gjerne i arbeidet, slik som hos familien Even Pedersen der alle de fjorten barna ble opplært i faget fra tidlig alder. Her laget de så mange hatter at Even nesten fikk nok med å greie salget. Om vinteren satte han kurver på kjelken og dro rundt til markedene og ofte langt inn i Sverige. Familien skal ha greidd seg godt så lenge det varte. Særlig blant de første generasjoner av hattemakere var det flere som selv solgte varene sine, mens kvinner og barn drev på hjemme. Ellers stod lokale handelskarer for omsetningen. Den hjemmelagde rund- og lavpullete filthatten kunne i lengden ikke klare konkurransen med fabrikkene, og rundt 1880 var produksjo- 189

8 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet Det var få skjemakere i Biri, men her ser vi flotte treskjeer laget av omgangsskolelærer Lars Pedersen Brøndstad, Biri ( ). Ifølge tradisjonen satt han og spikket skjeer mens han underviste. Foto: Mjøsmuseet. nen opphørt. Alle i den store familien Pedersen dro til Amerika i Andre satte i gang med fletting av enkle halmhatter, som det ble produsert en mengde av i 1880-årene. Og enkelte slo seg opp som buntmakere og laget hatter, luer, krager og muffer av skinn, og noen sydde pelser. 15 Eskemakere Amtmann Sommerfelt skriver i 1790 at det i totenbygdene lages esker og kurver, og at dreide trekar og bødkerarbeider herfra er av langt bedre kvalitet enn de som innføres fra Finland til København. Men det kunne produseres mye mer dersom avsetningen hadde vært større, mente han. Det var da også i den retningen det gikk. Ved midten av 1800-tallet var det betydelig produksjon og avsetning til store deler av landet, men virksomheten ble likevel ikke så omfattende som tilvirkningen av treskjeer. Fram til slutten av 1800-tallet satt mange plass- og småbrukerfamilier i Østre og Vestre Toten vinteren lang i oppholdsrommet og forarbeidet ulike artikler: smøresker, sålauper, tiner og esker av ulike slag og størrelser. Eskene var særlig populære blant fiskere og skogsarbeidere. Alt arbeid ble utført for hånd inntil den nevenyttige Sætherslekten i 1890-årene begynte å eksperimentere med en mer fabrikksmessig framstilling av smøresker. Den første bandsag ble drevet med hestevandring, og snart kom det til flere selvkonstruerte arbeidsbesparende maskiner. Mekaniseringen medførte at produksjonen ble flyttet ut av bolighuset til et eget eskeverksted og etter hvert til en fabrikk. På Sætherslektens største eskefabrikk ble det i 1930-årene laget opp til 1500 esker i uken med heltidsansatte. Eskemakerne reagerte ellers på den nye situasjonen på samme måte som skjemakerne

9 Anna Tranberg Skjemakere De gule fernisserte totenskjeene, ofte dekorert med en hane eller rose i skjebladet, var i siste halvpart av 1800-tallet ikke bare kjent over hele landet, men også i utlandet. Ole H. Skattum (født 1799) i Østre Toten var opphavsmannen til de med tiden så berømte spiseskjeer av tre. Familien Skattum, som satt på en liten gard i Nordlien med mange barn, begynte å skjære treskjeer som snart ble populære hos kundene til bygdas handelskarer. Husholdets medlemmer ble så rutinerte at de i 1860-årene laget over 1000 dusin og tjente over 100 daler i året. Ole fikk da også sølvmedalje fra Selskabet for Norges Vel. Sønnen fortsatte med storproduksjon, og flere og flere familier satte i gang slik at næringen ble betydelig. Kjerneområdet for skjemakerne var Nordlien i Østre Toten og tilgrensende del av Vestre Toten. Sundt skriver i 1867 at fra 100 til 200 mennesker arbeidet mer eller mindre med dette, men om kvinner og barn her blir regnet med er uklart. Sundt ble svært overrasket da han oppdaget de fine gule treskjeene, og undret seg over at de ikke bare ble solgt over det meste av landet, men også i Danmark og Sverige. Han hadde forestilt seg at spiseskjeer var noe man laget selv i de tusen hjem. Skjeene fulgte med jydeskippere fra Christiania til Danmark og med emigrantene til Amerika. På tross av skjeenes popularitet skal det ikke ha vært status å være skjemaker. Å lage skjeer ble regnet som fattigmannsarbeid og noe som innerster og plass- og småbrukerfamilier drev på med. Skjearbeidet var i aller høyeste grad et familieforetagende. Barna deltok etter hvert som de vokste til, kunnskapen gikk i arv, og slik framstod det skjemakerslekter. Liksom for eskemakerne var råvarene lokale, og om ikke gratis så iallfall rimelige. Storprodusenten Skattum forpaktet en bjørkelund til uthogst for å være sikker på alltid å ha materialer. Bjørk var mest brukt, men av lønn og brisk ble skjeene glattere og dermed bedre i bruk. En flittig familie kunne lage femti til seksti skjeer om dagen. Og dette på tross av at det ble brukt ni ulike håndredskaper, og at hver skje måtte gjennom hendene hele 13 ganger før den var ferdig, men så var den også oljet og dekorert. Døtrene kunne være de rene kunstnere til å dekorere, og noen tok derfor imot skjeer fra andre produsenter og risset inn blomster, dyr eller personer i skjebladet og skaftet. Produksjonen var på sitt høyeste i og 1880-årene. Men så begynte det å bli gammeldags å bruke skjeer av tre som spiseskjeer, og avsetningen minket gradvis. De fleste skjemakere, så vel som eskemakerne, måtte se seg om etter andre inntekter. Men enkelte holdt fast på arbeidet med tre og la produksjonen om til andre småting som det var avsetning for, særlig kjøkkenartikler og annet som det var bruk for på en gard: øser, sleiver, kaketiner, syskrin, mjølkar, sålauper og økseskaft. På begynnelsen av 1900-tallet blir det slutt med bare å bruke håndredskaper, for nå tas mekanisk drivkraft i bruk. Fine, dreide kakefat, treboller, turkopper, leketøy og andre treartikler avløste skjeene og sleivene på de små trevareverkstedene på Toten. 17 I det etterfølgende skal vi ta for oss metallhusindustrien. Klokkemakere De gamle, flotte og kjente totenklokkene viser tiden den dag i dag i flere stuer på Østlandet. Gardbrukersønnen Amund Smeby (født 1711) fra Østre Toten var den første klokkemaker i bygda. Han kom i lære hos urmaker Peder Nøttestad i Christiania, som hadde fått sin utdannelse i London, og som ble grunnleggeren av urmakeriet i Norge. Nøttestad var bondesønn fra Stange på østsiden av Mjøsa, så her var sikkert vennskap og kjennskap inne i bildet. Da Smeby hadde vært hos ham noen år, ble han sendt til London for å utdanne seg videre. I 1730-årene kom Smeby hjem, startet klokkemakerverksted, kjøpte seg gard og ernærte seg som gardbruker og klokkemaker resten av livet. Han la stor vekt på kvalitet og estetikk og satte standarden for totenklokkene som utmerket seg fram for andre samtidige stueklokker. Det var ikke bare sønnene som ble lært opp og fulgte i farens fotspor, for Smeby tok imot mange læregutter fra nær og fjern. Slik spredte urmakerkunsten seg også til andre distrikter. Sønnesønnen til Smeby ble for 191

10 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet Totenklokke av Ole Bjerke ( ). Han skal ha laget bortimot tusen klokker. Klokkekassen er skåret av Otto Skundberg ( ). Foto: Otto Skundberg. øvrig en framstående urmaker i Christiania, der han tok borgerskap. Det skal ha tatt fem-seks uker å framstille en klokke, utenom klokkekassen, som gjerne ble laget av andre. Hovedparten av klokkeskivene ble framstilt av messing, og de var de fornemste, mens de mer simple var av jern eller tre. Det vil si at det var et kapitalkrevende håndverk for materialene måtte kjøpes. Derfor ble det en binæring først og fremst for gardbrukere og ikke for småfolk, men likevel var det noen plassmenn med jord som var klokkemakere. Flere av klokkemakerne var også organister, og noen var smeder. Urmakerne i Norge ble da også betraktet som smedhåndverkere. Som vi skjønner, hadde klokkemakerne på Toten en helt annen status enn tremakerne og hattemakerne. Mellom 1730-årene og 1915 var det i alt omkring 40 klokkemakere i Vestre og Østre Toten, i Vardal var det bare ganske få og ingen i Biri. De store produsentene nummererte klokkene sine, og et par av de flittigste skal ha laget opp mot 1000 klokker hver, men det vanligste var fra 30 til 60 stykker. 18 Totalt ble det framstilt omkring klokker, og dette var et omfang som ingen andre bygder i landet var i nærheten av. 19 Med den økonomiske veksten fra midten av 1700-tallet ble golvklokker mote og statussymbol rundt omkring på de bedre gardene i landet. En fin og god klokke hadde da minst samme verdi som en hest. Klokkemakere dukket nå opp i den ene bygd etter den andre rundt omkring i landet, men få steder nådde de opp på samme tekniske og håndverksmessige nivå som på Toten. Klokkene fra Toten ble avsatt i bygda, i nabodistriktene, på Grundset marked og på Kongsberg og Lillehammer. Her ble de ofte avhendet til handelskarer, som solgte dem videre til andre steder i landet. Fra Grundset ble klokkene også spredt til Sverige. De solide 8-dags slagur kunne ikke klare konkurrensen med de billige amerikanske og tyske klokker som strømmet innover landet i løpet av 1800-tallet. Omkring 1880 var det bare få klokkemakere igjen. 20 Noen begynte da å arbeide med knivproduksjon, som var i rivende utvikling på det tidspunktet, mens enkelte startet med urmakerforretning. Men som vi skal se senere, forsvant ikke den mekaniske kompetansen, for den kom til god nytte i den industrielle utviklingen i totenbygdene. Gjørtlere Gjørtler er en betegnelse på en som arbeider i messing og lager støpte gjenstander. Det var trolig knappestøperne på 1700-tallet som for alvor startet med gjørtlerarbeid i totenbygdene. Gardbrukersønnen Haagen Bjørnstad i Østre Toten 192

11 Anna Tranberg Matklokke på Jørgenseth, Østre Toten. Foto: Mjøsmuseet, Tom H. Borse Haraldsen. (født 1768) fikk allerede som tjueåring premie fra Det danske Landhusholdningsselskab for sine metallknapper. De var av god metallblanding med vakker politur, og øynene var solid tilloddet. En annen totning fikk på samme tid premie for å ha laget flere hundre dusin pene knapper og for å stikke gode signeter. 21 Omkring 1790 ble det produsert en mengde metallknapper som ble solgt utenfor amtet. Knappestøperne på Toten var da også godt kjent hos de militære myndigheter i Christiania. I 1791 kom det brev til amtmannen fra Generalitets- og Kommissariatskollegiet vedlagt tre prøveknapper. Kollegiet ønsket å kjøpe knapper til arméen. Bestillingen ble vel mottatt, og knappestøper Frans Stabu i Østre Toten påtok seg å levere 400 dusin. 22 Fogden oppgir i gjørtlere i Vestre Toten og Østre Toten, men det var bare de som hadde bevilling, for som vi skal se nedenfor var det langt flere hushold som drev på i mindre eller større stil. I Vardal og Biri var ingen gjørtlere oppført. 23 Gjørtlerne produserte en mengde forskjellige bruksartikler på 1800-tallet: knapper, skospenner, hekter, maljer, mortere, bismere, lysestaker, strykejern, kuknapper, selehøvrer, beslag til kjøreredskap, ulike bjeller og ikke minst matklokker og kirkeklokker. Noen gjørtlere spesialiserte seg som klokkestøpere. Gardsklokker eller matklokker ble mote på storgardene rundt Mjøsa og andre steder fra midten av 1700-tallet. Flere behersket den kunsten, mens framstillingen av kirkeklokker var et langt mer krevende fagarbeid. Gardbrukeren Anders O. Holte (født 1816) i Kolbu startet i ungdommen med knappestøping og produksjon av bjeller og matklokker, og omkring 1860 begynte han med støping av kirkeklokker. Da Holte var på Grundset i 1854 for å selge sine gjørtlervarer, traff han Knut Andreas Sundt fra Trøndelag. Sundt kunne støpe kirkeklokker, og Holte fikk ham med til Kolbu i sju måneder og lærte seg kunsten. Men for å lære å bygge masovnen dro han til Tønsberg og spionerte hos den store klokkeprodusenten Nauen. Holte og sønnen Johannes støpte minst 25 kirkeklokker fram til omkring Kirkeklokkestøpingen på Toten var kortvarig og hektisk og begrenset til familien Holte, men Johannes fortsatte med matklokker. 24 De fleste knappestøpere og andre gjørtlere bodde i Kolbu, hvor det var så mange av dem at folkevittigheten laget munnhellet: «Når man ryster i en granbusk i Kolbu, faller straks et par knappestøpere ned.» 25 Konsentrasjonen av knappestøpere i Kolbu har trolig sammenheng med Haagen Bjørnstad Hallingstad, som er omtalt ovenfor. Han kjøpte garden Hallingstad i Kolbu og kom til å drive stort som knappestøper og gjørtler, men også som sølvsmed. Vi skal stoppe opp litt her, for på Hallingstad vokste den første fabrikken på Toten fram, nemlig en knappefabrikk. Omkring 1813 var det full sving i knappefabrikasjonen. Den årlige produksjonen var da omtrent følgende: gross ulike knappetyper av metall, det vil si knapper, dessuten flere hundre dusin av hver av de føl- 193

12 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet gende sorter: røde og hvite lysestaker, gule, røde og hvite selebeslag, tollekniver, bordkniver av stål, lyslampetter av tinn og pipehoder av tre med stålbeslag. Dertil kom kistebeslag, låser og «alt som henhører til husbruk på landet». Produktene ble solgt i alle fire stift, og til Sverige gikk årlig flere tusen gross (1 gross = 144 stykk). Så kan vi lure på hvem som framstilte alle disse varene, og hvordan arbeidet var organisert. Vi vet ikke så mye, men noe har det vært mulig å oppspore. I 1801 var 27 personer tilknyttet garden Hallingstad, deriblant fem tjenestejenter og fire tjenestegutter og ellers folk fra tre plasser med jord. Flere av disse må ha arbeidet med fabrikasjon, men vi vet ikke hvor stor virksomheten var på det tidspunktet. Hovedparten av knappeproduksjonen ble utført utenfor garden, og Hallingstad skriver selv i sin innberetning i 1814 til Selskabet for Norges Vel følgende: I en omkrets av to norske mil rundt garden har han lært opp 50 arbeidere, deriblant flere smågutter, og han har gitt dem materialer, modeller og mønstre. Hallingstad tok knappene tilbake og solgte dem videre, men det framgår tydelig at de også selv kunne avsette dem. Arbeiderne var for det meste trengende plassfolk og innerster, derfor ville de ha korn i betaling og særlig i disse vanskelige tider. I 1813 hadde arbeiderne fått 60 tønner korn for billig pris. I de harde krigsårene hadde knappefabrikken store problemer. Vanskene skyldtes at avsetningen gikk dårlig, spesielt til Sverige, og at det var vrient å få tak i råvarer som vesentlig kom fra utlandet, og ikke minst var prisstigningen på korn problematisk. Hallingstad skriver at arbeiderne enda en gang ville ha høyere betaling, ettersom kornprisene steg daglig; for øvrig ville de bare ha korn i arbeidslønn, men det hadde han meget vanskelig for å få tak i. Det er mulig den store knappefabrikasjonen med mange arbeidere fikk en så merkbar knekk i disse årene at den ble sterkt innskrenket. Men den kan gjerne ha tatt seg opp igjen, for virksomheten på garden fortsatte. I 1817 var det for eksempel stor produksjon av bordkniver, og da ble Hallingstad ivrig etter å få tak i ulike råvarer (messing, tinn, kobber, zink) til sin knappefabrikk, som han stadig kalte den. 26 Som for de andre husflidsgrener vi har sett på, ebber også gjørtlerarbeidet som husindustri ut mot slutten av 1800-tallet. Messingknapper ble umoderne, og knappestøperne gir opp først; omkring 1880 er det ingen igjen. I Vestre Toten har da fem personer gjørtlerarbeid som hovednæring med 11 medarbeidere, og ti driver på med binæring. Dessuten startet gjørtlerverkstedet Hammerseng i Gjøvik i 1870-årene og holdt gjørtlertradisjonen i hevd fram til Verkstedet er i dag bevart på Eiktunet i Gjøvik. 27 Kardemakere Kardeproduksjonen ble introdusert i Vardal i siste halvparten av 1700-tallet av innflytteren Hans Madsen (født 1732). Hele familien deltok i arbeidet, og det ble fort så god avsetning at det ble velstand på småbruket Snuggerud. Den ene av sønnene fortsatte den vellykkede produksjonen, mens en annen flyttet til nabobygda Biri og startet opp der. Og en datter og hennes mann fikk også sving på kardene. Da mannen døde i årene, var formuen på spesiedaler. Den nye og inntektsbringende næringen fristet flere og flere, og snart ble kardemakeriet en omfattende husindustri. Vardal og Biri utviklet seg til det dominerende kardeområdet i Norge. Her kan vi innskyte at det var en kardefabrikk i Christiania, men den gikk dårlig, i 1813 hadde den bare få arbeidere, og innehaveren klaget over konkurransen fra Vardal. Omkring 1820 ble det laget mange tusen par karder om året, og disse ble avsatt over hele landet. Og denne trenden fortsatte, for som Sundt skriver i 1867: Området har i mange år hatt det privilegium å forsyne storparten av landet med karder. 28 Materialene var saueskinn, kardeved og ståltråd. Hele familien med barn ned i fem-seksårsalderen deltok i arbeidet. Noen hushold hadde kardemakeri som binæring, andre som hovednæring, og enkelte menn drev stort som kardefabrikanter. Fabrikantene skaffet materialer og satte arbeid ut på akkord i husholdene, men overlot gjerne salget til handelskarer, som så skaffet tråden og eventuelt også skinnet. De ulike arbeidsprosessene kunne være fordelt mellom husholdene, slik at det skjedde en spesia- 194

13 Anna Tranberg Karder som anvendes til behandling av ull, ble tatt i bruk i Norge på 1500-tallet. Karder var rektangulære treplater med håndtak og trukket med lær og med små vinkelbøyde «nåler». Ulldotter ble lagt på den ene karden og revet mellom de to kardene til de var løse og luftige. Så ble de rullet sammen til en tull som så var klar til å spinnes. Foto: Mjøsmuseet. lisering av produksjonen. Arbeidsoppgavene bestod i å skjære og høvle kardeveden, behandle skinnet, trekke tråden og spole den opp og klippe emner til kardetinder, bøye tindene og stikke dem inn i kardeskinnet og endelig sette delene sammen. Særlig kardestikkingen, som først og fremst var barne- og kvinnearbeid, ble mye bortsatt. Rundt i de mange hjemmene satt kvinner og barn og tjente noen fattige skillinger. Dette var billig arbeidskraft for arbeidsgiverne, men så hadde da også flere god fortjeneste. Alt var håndarbeid, og slik holdt det på fram til årene. 29 Fra 1809 engasjerte gardbruker Hans Skikkelstad i Vardal seg sterkt i kardeproduksjonen ved siden av at han også var sølvsmed og drev med klokkestøpning. Det var flere ansatte på garden som hovedsakelig laget karder, og Skikkelstad engasjerte både sine egne plassfamilier og folk rundt i bygda. Han skaffet dem materialene og tok ansvaret for salget. Ståltråden var enda ikke en lokal råvare, men ble framskaffet av lokale handelskarer, eller ved at folk kjøpte tråd på Grundset, og endelig fant svenskene veien til Vardal og Biri. Skikkelstad ble etter hvert ståltrådgrossist for de lokale kardemakerne. I årene var det prisfall på karder, og han sluttet stort sett med kardeproduksjonen og konsentrerte seg om ståltråden. Den ble skaffet fra svensker, fra Rosings spikerfabrikk i Fredrikstad, fra Hafslund i Sarpsborg eller fra kjøpmann Thomassen i Christiania. Skikkelstad begynte å brygge på planer om selv å produsere ståltråd. I 1832 sto bygningene og maskinene klare for 195

14 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet «Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrik» midt i bondesamfunnet i Vardal, og ved hjelp av omkring 30 ansatte kom Skikkelstad nå til å beherske både framstillingen og salget av ståltråd. Dette var starten på et av vår tids verdenskonsern, O. Mustad & Søn. 30 Med ståltråd fra den lokale fabrikken fortsatte den store kardeproduksjonen og den gode avsetningen. Men i 1871 installerte Mustad-fabrikken sin første kardemaskin, og få år senere kom også en fabrikk i Biri. Den gamle husindustrien, som hadde vært en viktig del av levebrødet for mange hushold i Vardal og Biri gjennom nesten hundre år, ble det nå slutt med. Folk kunne i stedet ta arbeid på fabrikkene. Blikkenslagere I dag er blikkenslagerarbeid et bygningsfag, men slik var det ikke tidligere. Blikkenslagere laget blikktøy. Dette var bruksgjenstander som hovedsakelig ble brukt på kjøkkenet, kjøkkentøy, og utstyr til behandling og foredling av melk. De første blikkenslagere dukker opp i 1830-årene, sannsynligvis i Vestre Toten. Næringen utviklet seg utrolig hurtig. I 1845 opplyser amtmannen i sin femårsberetning at blikkvarer fra totenbygdene inngår i innenlandsk handel, og i 1865 at så godt som hele landet forsynes fra dette området med en vesentlig del av det «fornødne» blikktøy. Det var også avsetning til Sverige. Etterspørselen økte, og i 1890-årene da virksomheten var på sitt høyeste, var det over hundre forskjellige artikler i blikktøyselgernes vareutvalg: lykter, spann, melkebøtter, melkesiler, vannauser, kaffekjeler, kasseroller, rivjern, dørslag, kake- og puddingformer, søppelbrett Framveksten av denne næringen har nær sammenheng med materialet. På begynnelsen av 1800-tallet ble det i Storbritannia, takket være bedre maskiner, skapt grunnlag for en industriell framstilling av tynne blikkplater. Da de importerte og industrielt framstilte blikkplatene ble billige, kan ikke spranget ha vært langt for de våkne totninger, vardøler og biringer til å ta i bruk disse som råvare for framstilling av blikktøy. De første blikkenslagerne må ha vært ute av bygda for å lære seg håndverket og kanskje i Christiania, for her var det i 1835 sju mestre i faget. I Vardal og Biri ble blikkenslagerarbeid den største hjemmeindustrien ved siden av kardemakeriet, og i Vestre Toten var det også en av de viktigste husindustriene, mens det bare var få som drev med dette i Østre Toten. Faget utviklet seg jevnt utover i århundret og nådde sin topp i 1890-årene. I folketellingen 1891 var det oppført 120 blikkenslagere i de tre herredene, der noen hadde det som hovedyrke og andre som biyrke ved siden av gardsdriften. Men som kjent ble ikke alle med binæringer registrert i tellingene. Totalt var det flest i Vestre Toten, men etter folketallet hadde Vardal relativt flest, mens Biri hadde det laveste antallet. Håndverkstellingen i 1910 viser at i landssammenheng stod yrket stadig sterkt i de tre totenbygdene. Da hadde Kristians amt 46 blikkenslagerbedrifter, og 40 av disse lå i de tre herredene, og 16 % av samtlige blikkenslagerbedrifter på bygdene i Norge fantes her. 31 I begynnelsen hadde blikkenslagerne ikke egne hus eller verksteder til produksjonen. De arbeidet i bolighuset, i oppholdsrommet, der det stod en arbeidsbenk med skrustikke i kroken, og der det var et nødvendig ildsted for loddingen. Verktøyet bestod bare av blikksaks, jernhammere, treklubber og loddebolt, og alt blikket ble hamret og formet med hendene. Her måtte hamres og atter hamres, og hvilken larm det må ha vært. Konene deltok i arbeidet, og mange ble særlig berømmet for at de var flinke til å lodde. Det var vanlig at barna fra 6 7-årsalderen, både gutter og jenter, ble opplært i enkle arbeidsoperasjoner som å pusse blikktøyet med kritt, klippe smådeler og mange andre små håndgrep og detaljer, og etter hvert ble de mer eller mindre utlærte. Så lenge produksjonen foregikk i hjemmet, ble jenter så vel som gutter opplært, men jentene ble ikke sendt i lære hos andre blikkenslagere, slik som mange gutter gjorde, og når arbeidet flyttet til eget verksted, falt jentene også mer utenfor. Blikkenslagerarbeidet gikk ofte i arv til sønnene, men av og til også til døtrene, og mange av disse giftet seg med blikkenslagere. Eller de gjorde som Agnete. Hun arbeidet som blikkenslager hjemme hos sin far, og da hun giftet seg, lærte hun opp sin mann. Vi hører om 196

15 Anna Tranberg K. Nyjordet, Bliktøi- og Industriforretning startet i 1880 i Vardal. Bildet viser bedriftens to selgere med et utvalg av blikktøy på Trondheims-mart n i juni Fra venstre: Magnus Svendsen og Karl Skumlien. Gjengitt med tillatelse av Anne-Lise Svendsen. flere aktive kvinner, men bare to ble oppført i folketellingene som blikkenslagere, deriblant Agnete på 18 år. Særlig blant de første blikkenslagerne dro mange ut og solgte varene selv, og imens kunne resten av familien drive på hjemme. 32 De første maskiner, som var laget av lokale blikkenslagere og smeder, kom i 1870-årene, men framstillingen av blikktøy fortsatte lenge å være meget håndverksmessig. Fra nå av blir organiseringen av produksjonen mer variert. Allerede i 1840-årene kom de første små verkstedene med et par ansatte, men nå økte de både i omfang og i størrelse. Andre blikkenslagere fortsatte å være selvstendige med produksjon i oppholdsrommet. Endelig har vi de mange som også hadde sin arbeidsplass hjemme hos seg selv, men som arbeidet for fabrikanter i forlagssystem. Fabrikantene kjørte råvarene ut til produsentene blikkplater, tinn, bly, båndjern og hentet tilbake de ferdige blikkvarene for videre salg. Noen av dem var selv blikkenslagere og hadde verksted med enkelte ansatte, men i tillegg engasjerte de leverandører. Et eksempel på dette er «K. Nyjordet, Bliktøi- og Industriforretning» i Vardal. I 1890-årene hadde Kristian Nyjordet inntil leverandører og 4 5 mann på verkstedet, og han hadde kontakt med 44 firmaer over hele Sør-Norge for videresalg. Firmaet eksisterte fram til omkring Andre fabrikanter var bygdas handelskarer som ikke hadde verksted, men derimot en rekke produsenter i sitt brød. Flere av disse drev det stort. Og endelig har vi et interessant fenomen. I 1875 flyttet handelskaren Martin Akersveen til Trondheim og startet isenkramforretning der, og siden opprettet han filialer i Kristiansund, Bodø og Narvik og handelsbuer i fiskeværene nordover langs kysten. På Toten hadde han en bestyrer som organiserte arbeidet for inntil 30 leverandører, og 197

16 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet hver eneste uke året rundt ble det sendt flere store kasser med blikkvarer av sted til Trøndelag. Handelsmannen Johannes Revold dro til Ålesund i 1880-årene og satte i gang liknende virksomhet. Disse to utflyttede totninger, som gjorde det meget godt, holdt altså kontakten med blikkenslagermiljøet i hjembygda og gav levebrød til mange familier der. Handelskarene i totenbygdene hadde omfattende handelsnettverk og de kjente markedet, så de visste hvor de skulle slå seg ned. Med tiden reiste da også flere blikkenslagere og handelskarer ut og etablerte seg med verksted eller jernvareforretning andre steder i landet. Dette fikk en viss betydning for jernvarebransjen i Norge. 33 Sammenlignet med øvrige husindustrier holdt den opprinnelige formen for blikkenslagerarbeidet seg i lang tid, og produksjonen fortsatte lenge å være temmelig håndverksmessig. Dette var trolig også en viktig grunn til at enkelte verksteder fortsatte med leverandører fram til etter 2. verdenskrig. Blikkvarene ble ikke utsatt for noen stor konkurranse før plasten kom på markedet i 1950-årene. Blikktøyet som gav næringsgrunnlag for mange hundre familier i totenbygdene, hadde sin storhetstid i perioden mellom trebøtta og plastbøtta. Knivmakere Så er vi kommet til den siste husindustri som ble satt i gang, knivmakeriet. Virksomheten startet rundt 1855 med pioneren Johan Elstad (født 1819) i Vestre Toten. Elstad fikk medalje av Christians Amts Landhusholdningsselskab for å ha gitt inspirasjon til utvikling av en ny næring. Knivmakerne var konsentrert på et lite område på 30 kvadratkilometer i Åsmarka i Vestre Toten. Dette var det egentlige produksjonsområdet for totenkniver, og her var knivmakerarbeidet særlig tilknyttet fire slekter. Da næringen var på sitt høyeste i 1890-årene, var det i alt 153 personer som hadde knivene som livsgrunnlag, fordelt på 38 hushold. John Aage Gjestrum har anslått at det da ble laget mellom kniver i året, og at totalproduksjonen gjennom 50 år kom opp på én million kniver. 34 Det var flere knivtyper, men den typen som ble solgt i store mengder og som ble kjent over hele landet som totenkniven, var neverskaftskniver med lærslire. De var gode, enkle og rimelige arbeidskniver, og særpreget var skaftet som var laget av bjørkenever. Slik som for kardeproduksjonen var det ofte ikke bare arbeidsdeling innenfor husholdet, men også mellom hushold. Sogneprest Arnesen skriver i 1881 følgende om organiseringen av arbeidet: «Tolleknivarbeidet er meget fordelt; en beskjeftiger seg utelukkende med å gjøre blader, en annen med at lodde holker og slirer, en tredje med at avpusse dem. Graveringen av holker og slirer utføres for en stor del av kvinner. De som leverer knivene til salg, fabrikanter kunne vi kalle dem, har derfor ofte ikke gjort mer enn å sette de enkelte allerede fullt ferdige deler sammen og gjort en siste avpussing.» Knivbladsmiing ble hurtig en spesialisert virksomhet, for bare få av knivmakerne smidde sine egne blad, men ferdiggjøringen av bladet skjedde hos den enkelte knivmaker, og dette var nesten likeså stort arbeid som selve smiinga. Råvarene var jern og stål, og svenske materialer var de beste. Til de fornemste knivene, finkniver og staskniver, ble det gjerne kjøpt ferdig polerte stålblad fra Eskilstuna i Sverige. 35 Som vi har skjønt, så var også denne husindustrien et familieforetagende. Bortsett fra smiinga var knivmakeri både et manns- og kvinnearbeid, og det var et arbeid for barn. Det var mye arbeid med bjørkeneveren og med neverskaftene. Kvinner og barn stemplet ut neverringene til skaftet, spikket skaftet til med kniv og finpusset med sandpapir til det var så glatt og fint at det kunne fernisseres. Endelig skulle nysølvbeslaget til skaftet og sliren pusses. I det hele tatt var det en masse file-, pusse- og polerarbeid. Kvinner laget ofte lærslirene og iallfall graveringen. Noen kvinner arbeidet så mye med kniver at de ble oppført i folketellingen Her er i alt 15 kvinner nevnt, koner og døtre. Noen av disse var unge kvinner som drev selvstendig. Marie på 17 år «forferdiger tollekniver og utfører forskjellig arbeid, dels søm», Juliane på 24 år «forferdiger tollekniver, dels syr for andre», og Marie som er 25 år «forferdiger tollekniver og utfører vask og baking for andre». Vi hører også om enker som 198

17 Anna Tranberg Neverskaftsknivene som var enkle arbeidskniver, var av de første knivtypene som ble laget. De ble etter hvert produsert i store mengder. Særpreget var skaftet, som var laget av bjørkenever. Her ser vi framstillingen av neverskaftskniven i fire faser. Foto: Mjøsmuseet, Tom H. Borse Haraldsen. fortsatte knivmakeriet etter at mannen døde. Men ingen kilder viser at kvinner smidde knivblad. 36 Foruten billige arbeidskniver ble det laget finere valbjørk-, horn-, og nysølvkniver i tillegg til kostbare staskniver, som det også ble framstilt en mengde av. De aller fineste ble laget av hvalrosstann, som ble innkjøpt i Tromsø eller Vardø. Det hendte også at skaftene var laget av ibenholt fra Argentina og bøffelhorn fra Amerika og da gjerne med innlagt perlemor. Og sølv hørte selvsagt med. Arnesen forteller at en knivmaker solgte en mengde staskniver til blant annet Tyskland, Frankrike og England. Den lokale landhandler Grønland i Vestre Toten som startet opp i 1881 midt i knivmakermiljøet, hadde stor betydning for den blomstrende husindustrien. Han kjøpte knivene og avsatte dem gjennom sine grossister, som formidlet dem videre rundt omkring i landet og i nabolandene, særlig i Sverige. Ikke minst skaffet Grønland alle slags materialer til produsentene, blant annet nysølv, som ble levert i plater. Men den nye tiden påvirket snart virksomheten. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble totenkniven utkonkurrert av billige fabrikkframstilte morakniver fra Sverige som strømmet innover landet. Samtidig lokket fabrikkene på Raufoss med bedre betalt arbeid. 37 Forutsetninger Undersøkelsen så langt har vist at salgshusfliden var meget omfattende og må ha involvert de fleste hushold i totenbygdene i mer eller mindre grad. Virksomheten hadde ikke bare stor betydning lokalt, men også regionalt, for ikke å si nasjonalt. Det er derfor nærliggende å spørre: Hva var årsakene, og hvilke drivkrefter lå bak den omfangsrike husindustrien? Her er trolig ikke ett kort svar, for en rekke faktorer virker sammen og bidrar til en forklaring. Vi skal nå ta et streiftog gjennom de viktigste forutsetninge- 199

18 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet ne. Noen av disse var til stede ved oppstarten på 1700-tallet, og på begynnelsen av 1800-tallet var de fleste grunnfestet. Jordbruket gav lite arbeid om vinteren, og det gjorde også skogbruket siden det var tynt med skog i store områder. I distriktet var det ingen bergverk og jernverk som kunne gi sysselsetting, slik som mange andre steder på Østlandet. Men Biri glassverk ( ) gav arbeid med kjøring og med levering av ved, tømmer og råaske, og verksfolkene kjøpte landbruksprodukter. Dette hadde særlig økonomisk betydning for befolkningen i Biri og Snertingdal. Dessuten hadde dette området også den beste skogen og det største tømmersalget. Vår gjennomgang av salgshusfliden ovenfor viser da også at denne ikke hadde så stort omfang i Biri og Snertingdal som i de øvrige Totenbygder. Gjøvik glassverk ( ) hadde liten betydning for sysselsettingen. Samlet betyr disse næringsforholdene at det var lite vinterarbeid for menn i totenbygdene, særlig på de mange småbruk og plasser og i dagarbeiderhjemmene. Fra 1600-tallet ble det handlet med korn og tekstiler og etter hvert også med brennevin. Slik ble det opprettet god kontakt med markeder og handelsveier på Østlandet og etablert et omsetningssystem. På Grundset marked kom svensker for å kjøpe korn, og deres viktigste byttevare var jern, og på markedene på Røros og Kongsberg ble det også byttet varer mot metaller. Disse metallene begynte så totningene å videreforedle, og dermed kan grunnlaget ha vært lagt for metallhusindustrien. Dette er en antagelse som John Aage Gjestrum har framlagt. 38 Det er en vanlig oppfatning blant historikere at lokale råvarer er sentrale for utviklingen av salgshusflid. Men dette var bare delvis tilfellet i totenbygdene. Metallhusindustrien som jo ble meget omfattende, viser at tilgangen til lokale råvarer ikke var avgjørende for å sette i gang en produksjon. Råvarer fra utlandet, slik som jern fra Sverige, bomull fra Amerika og blikkplater fra England, var en viktig forutsetning for de største husindustrier. Dermed ble totenbygdene knyttet til verdenshandelen og avhengige av internasjonale konjunkturer. Vi så hvordan borgerkrigen i USA førte til høye bomullspriser slik at veverskene måtte ta en liten pause fra arbeidet med sine bomullsstoffer. Og Napoleonskrigene var ved å ta knekken på Hallingstads knappefabrikk, da han ikke fikk sine råvarer fra utlandet, og svenskene ikke kjøpte hans knapper. Organiseringen av produksjonen med arbeidsdeling og spesialisering ikke bare innen det enkelte hushold, men også mellom husholdene, viser hvor effektivt det ble arbeidet. Spesielt for den karde- og knivproduksjon som foregikk i et forlagssystem, ble de ulike arbeidsoperasjonene fordelt mellom hushold. På denne måten ble varene billigere å framstille. Her bør det understrekes at kvinner og barn medvirket i de fleste husindustrier og til dels i stort omfang. Også dette hadde stor betydning for at det kunne produseres konkurransedyktig. Særlig var barna viktige. Mange barn i familien ga mange og billige treskjeer, esker, hatter, kniver, knapper, karder og blikkspann. Prisen på varene var en vesentlig grunn til at husindustrien i totenbygdene klarte seg i konkurransen på markedet. Barnas deltakelse hadde også en annen betydning. Både jenter og gutter bidro fra de var ganske små, og slik lærte de teknikkene fra grunnen av. Mange etablerte seg som voksne i samme yrket som de var opplært i, og på denne måten framstod det slekter innen de ulike husindustrier. Og mellom disse familiene skjedde det ofte giftermål, noe som styrket yrket og kompetansen og holdt tradisjonen levende. Distriktet hadde våkne og driftige folk som var interessert i bygdas styre og stell og ikke minst forvaltningen av økonomien. I 1810 opprettet allmuemenn og gårdbrukere i Vardal en bygdekommisjon. Styret bestod av fire menn, som tok ansvaret for bygdas felles økonomiske og administrative anliggender, slik som regnskapene, vei- og kirkesakene og allmenningen, som Vardal hadde kjøpt av staten i Lokalbefolkningen valgte styrerepresentanter hvert tredje år. Bygdekommisjonen, en forløper for herredsstyrene som først kom i 1837 med formannskapslovene, viser at vardølene var meget opptatt av økonomi, og at de kunne samarbeide. Bare få andre steder i landet ble tilsvarende kommisjoner stiftet. 39 De mange lokale handelskarene og fabrikantene bekrefter denne økonomiske interes- 200

19 Anna Tranberg sen. Flere så tidlig mulighetene for fortjeneste og drev ikke bare på med husindustri for å overleve. Et av de tidligste eksemplene på dette er kardefabrikanten og fabrikk-grunnleggeren Hans Skikkelstad, som for øvrig satt i bygdekommisjonens første styre. Husflid og tradisjonelt bygdehåndverk hadde en lang og sterk tradisjon i området. Sorenskriver David Sommerfelt ( ) som bodde på Toten, kan her ha hatt en viss positiv betydning som pådriver. Han skaffet bygda håndverkere ved å forsyne en fattig kobberslager med bopel og verktøy, og ved å la fattige gutter bli opplært til smeder, hjulmakere, sadelmakere, snekkere og glassmestre. 40 Men uansett hvilken betydning dette hadde så utviklet det seg etter hvert en teknisk interesse og kompetanse, og det oppstod et teknologisk miljø der oppfinnsomheten ble utfordret, og der man inspirerte hverandre til å finne nye tekniske løsninger. Det ble skapt et miljø for husindustri og teknologi. Folk inspirerte og oppmuntret hverandre, slik at å drive med denne produksjonen ble norm, noe som alle burde drive på med. Og for alt jeg vet, kan det gjerne ha utviklet seg til konkurranse mellom husholdene om å produsere mest og best og kanskje billigst. Eilert Sundt uttrykker omtrent tilsvarende på følgende måte: «Som man i en frodig lund ser løvet av flere slags trær blande seg smukt til sammen, således finner vi at flere husflidsgrener trives sammen med hinannen. Den ene virksomhet fremkaller og støtter den annen, den ene families eksempel oppmuntrer den annen, og det synes at være kommet dertil at husflid ansees som noe der må være i hver manns hus.» 41 Etterspørselen etter varene var av avgjørende betydning for at virksomheten ble så omfattende, og den var sikkert også ofte en direkte stimulans til å sette i gang en produksjon. Et eksempel på dette kan være kardemakeriet. Kardeproduksjonen kan ha startet opp på grunn av lokal etterspørsel som følge av den store tekstilproduksjonen på begge sidene av Mjøsa. Avsetningen startet da lokalt, men ble så utvidet til å omfatte det meste av landet. Etterspørselen hang også nøye sammen med omsetningssystemet, og dette var helt grunnleggende for husindustriens utvikling. Vi skal derfor se nærmere på omsetningen. Omsetning Det var tre hovedformer for omsetning. Fra 1700-tallet dro produsentene selv med varene sine til markedene og rundt på bygdene. Men hovedparten ble omsatt av lokale handelskarer, som også ble kalt kremmere eller kramkarer. Fra siste halvpart av 1800-tallet kom en tredje omsetningsform, nemlig lokale landhandlere og kjøpmenn i Gjøvik. Fra da av holdt alle tre former fram side om side så lenge det ble produsert salgsvarer, det vil si fram til omkring 2. verdenskrig. Vi skal her bare konsentrere oss om handelskarene. De fleste kremmerne hadde tilknytning til jordbruket. De var enten plassmenn, gardbrukere eller unge, ugifte sønner fra garder og plasser. Enkelte av de største handelsmenn kunne ha store garder. De færreste hadde handel som hovedyrke, og disse var gjerne unge, ugifte menn. Noen av de jordløse kombinerte handel med et håndverk eller dagarbeid. Anne-Lise Svendsen har undersøkt folketellingene fra siste halvpart av 1800-tallet og forsøkt å anslå omfanget av handelskarer i Vestre Toten, Vardal og Biri. Mange som drev med handel, er ikke oppført her slik at vi ikke kan få presise tall. Svendsen antar at fra 80 til 100 personer gjorde handelsreiser hvert år, og at de fleste tok flere turer. I tillegg kommer de produsentene som selv dro ut med varene sine og endelig handelskarene fra Østre Toten. Det høyeste tall Svendsen har registrert i en enkel bygd i folketellingene, er 54 handelskarer i Vardal i Det var altså svært mange menn som drev på med handel i totenbygdene og alle på grunnlag av den lokale husindustrien. 42 Handelskarene fór vidt omkring over det meste av landet og i Vest-Sverige. Varene ble omsatt på alle de faste markedene i landet helt nordpå til Vesterålen, og det var vanlig omførselshandel utover bygdene i hele Sør-Norge. Noen reiste helt opp til Nordland og Finnmark og kunne være borte i flere år. Det ble så ettersendt varer fra hjembygda. Vest-Sverige var hele tiden et 201

20 Husindustri i Totenbygdene på og 1800-tallet viktig avsetningsområde, for det ble ikke bare handlet med svensker på Grundset marked ved Elverum. Både handelskarer og produsenter selv reiste rundt i det vestlige Sverige til markedene og utover bygdene. Ja, de som handlet med blikkvarer, kunne dra så langt sør som Uddevalla og Göteborg. Bygdene på vestsiden av Mjøsa deltok altså aktivt i det felles handelsmiljøet mellom Øst-Norge og Vest-Sverige. 43 I totenbygdene utviklet det seg et handelsmiljø med høy faglig kompetanse. Kremmerne bygget opp et handelsnettverk over store deler av landet, knyttet handelsforbindelser i by og bygd og fant de beste avsetningsstedene. Mange dro til de samme distriktene år etter år og fikk dermed opparbeidet en fast kundekrets som ventet dem hvert år. De ble kjent med kundenes ønsker, smak og behov og dro hjem til produsentene og la fram ideer til forbedring av produktene. Kremmerne bidro i høy grad til å øke etterspørselen etter forbruksvarer og til å skape markedsvaner hos folk, og i samarbeid med produsentene ble markedet bearbeidet og utvidet. Og handelskarene kom tilbake fra sine reiser med råmaterialer, forbruks- og luksusvarer og med penger til produsentene. Handelsmennene tok ofte produktene i kommisjon, det vil si produsentene fikk først oppgjøret når varene var solgt. De kom også hjem med nyheter fra den store verden og med ulike kunnskaper og skikker som de snappet opp underveis. Om ikke annet så viser forleggersystemet at handelskarene hadde god forretningssans. Som vi har sett ovenfor, begynte noen tidlig å gå inn som forleggere i kardeproduksjonen og fra 1840-årene også i tekstilproduksjonen. De skaffet garn og valgte farger og mønstre til veverskene. Dette viser at de kjente markedet og kundene og visste hva som solgte best. Senere kom lokale landhandlere inn som forleggere i gardinproduksjonen. Fra omkring 1870 gikk handelskarene også inn i blikktøyproduksjonen som forleggere, og denne virksomheten ble både mer omfattende og langvarig. Det er interessant å registrere at utenbygds forleggere bare var etablert en kort periode i distriktet, nemlig i tekstilproduksjonen. Dette viser at lokale handelsmenn og produsenter hadde den fulle kontroll med husindustrien i totenbygdene, både når det gjaldt produksjon og avsetning. Og resultatet av hele virksomheten var at fortjenesten forble i disse bygdelagene. Noen av handelskarene gjorde det godt og la seg opp penger, de kjøpte seg gard eller investerte i den nye industrien, og enkelte flyttet ut av distriktet og startet isenkramforretning. Fra husindustri til verksteder og fabrikker Hvilken betydning hadde husindustrien for framveksten av verksteder og fabrikkvirksomhet utover på 1800-tallet i totenbygdene? Dette er et stort emneområde, men jeg må her fatte meg i korthet og bare peke på enkelte momenter. Det var en direkte sammenheng mellom kardeproduksjonen og grunnleggelsen av storindustrien i Vardal og dermed også en forbindelse til starten på verdenskonsernet O. Mustad & Søn. Dette har vi vært inne på ovenfor. Med oppsamlet kapital fra blant annet kardeproduksjon, klokkestøping og ståltrådhandel grunnla Hans Skikkelstad i 1832 «Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrik» ved Hunnselvas utløp i nåværende Gjøvik, grunnlagt Ståltråden gikk blant annet til den lokale kardeproduksjonen, og takket være de lokale handelskarers opparbeidede handelsnettverk fikk fabrikken ganske hurtig også gode kunder i ulike deler av landet. I årene hadde den utviklet seg til en av landets største bedrifter i sitt slag med 200 arbeidere og med en rekke ulike avdelinger, slik som spikerfabrikk, skopluggfabrikk, mekanisk verksted, kardefabrikk, jernstøperi, øksefabrikk og ikke minst en fiskekrokfabrikk. I 2007 har bedriften Mustad fabrikker på tre kontinenter, eksporterer til 160 land og er verdensledende i fiskekroker. Den industrielle utvikling skjøt veldig fart fra 1870-årene, og Gjøvik-, Raufoss- og Toten-området ble det dominerende industridistriktet i Kristians amt. En stor del av industritiltakene var basert på metallbearbeiding. Vi har ovenfor sett at de viktigste husindustriene, utenom tekstilproduksjonen, var basert på metallbearbeiding. Det utviklet seg derfor et sterkt og bredt fagmiljø med stor kunnskap om metaller som 202