Ipse i Peregrinatio Aetheriae personlig pronomen og bestemt artikkel?

Transkript

1 1. Innledning/data Ipse i Peregrinatio Aetheriae personlig pronomen og bestemt artikkel? Ipse i klassisk Latin: Kontrastivt/emfatisk demonstrativ, selv, selve, nettopp han etc. Ipse i romansk: Medialt/andrepersons demonstrativ, personlig pronomen og bestemt artikkel. Peregrinatio Aetheriae: Antakelig fra sent 300-tall eller tidlig 400-tall. Befinner seg altså tidsmessig mellom klassisk latin og moderne romansk. Lingvistisk mange vulgærlatinske/romanske trekk. Data fra PROIEL-corpuset. 1 Ca. 35 % av Peregrinatio Aetheriae annotert, dvs. 265 setninger og 129 tilfeller av ipse. 2. Klassisk bruk av ipse Ipse kan sies å ha en todelt funksjon i klassisk latin. For det først brukes det kontrastivt, for å uttrykke han (hun etc.) selv i motsetning til andre, han (hun etc.) selv i egen person etc.: (1) Id opus inter se Petreius atque Afranius partiuntur ipsique perficiundi operis causa longius progrediuntur. Petreius og Afranius delte den oppgaven mellom seg, og dro selv lenger bort [fra leiren] for å uføre oppgaven. (Caes. Civ. 1,73,4) Syntaktisk er det foreløpig uklart hvilken funksjon ipse har i slike eksempler, om vi skal bruke samme analyse som i (4) nedenfor, eller om ipse har en annen funksjon. Det er tilsynelatende ingen eksempler på slik bruk av ipse i Peregrinatio. For det andre brukes ipse i en emfatisk/forsterkende funksjon med betydningen selve, selveste, nettopp (han) etc., f.eks. eo ipso tempore, på nettopp den tiden, i rette tid, ipse ille Gorgias, selveste Gorgias etc. Det er noen eksempler som kan tolkes slik i Peregrinatio: (2) Verum autem in ipsa summitate montis illius mediani nullus commanet Men på selve toppen av det midtre fjellet bor det ingen (Per. Aeth. III,5) (3) Ante ipsam autem ecclesiam hortus est gratissimus habens aquam optimam abundantem. Foran selve kirken er det en svært yndig hage som har rikelig med utmerket vann. (Per. Aeth. IV,7) 1 1

2 Syntaktisk 2 er ipse her en spesifikator til det nomenet det modifiserer: 2 Jeg bruker leksikalsk-funksjonell grammatikk (LFG) som syntaktisk rammeverk. 2

3 (4) Ipsa ecclesia PRED ecclesia SPEC PRED ipse 3. Ny bruk av ipse 3.1. Distalt demonstrativ Ipse brukes som demonstrativ i f.eks. spansk og portugisisk; spansk ese og portugisisk esse stammer begge fra ipse. Tradisjonelt antas ese/esse å være demonstrativer knyttet til andreperson, eller mediale demonstrativer (Hutchinson & Lloyd 1996, Ramsden 1959). Også i Peregrinatio Aetheriae finner vi ipse som vanlig demonstrativ uten noen kontrastiv/emfatisk verdi: (5) qui sanctus monachus necesse habuit mouere se et descendere ad ciuitatem Carneas ut commoneret episcopum uel clericos temporis ipsius ut foderent in eo loco qui ei fuerat ostensus Den hellige munken anså det som nødvendig å bevege seg og gå ned til byen Carneas for å oppfordre biskopen eller prestene på den tiden til å grave på det stedet som hadde blitt vist ham. (Per. Aeth. XVI,5) (6) Statim ergo cepimus ire [ ] per uallem amenissimam donec perueniremus usque ad hortum pomarium ualde amenum ubi ostendit nobis in medio fontem aquae [ ] Denuo ergo et ad ipsum fontem [ ] facta est oratio. Straks begynte vi å gå gjennom den svært yndige dalen inntil vi kom frem til en riktig utsøkt eplehage hvor han viste oss en vannkilde i midten. Igjen, også ved den kilden ble det bedt en bønn. (Per. Aeth. XV, 2-4) I motsetning til i romansk, hvor reflekser av ipse altså brukes som andrepersons / mediale demonstrativer, er ipse i Peregrinatio et distalt demonstrativ, og det fungerer diskursdeiktisk (som i (5)) eller anaforisk (som i (6)). Syntaktisk fungerer ipse som spesifikator: (7) Ipse fons PRED fons SPEC PRED ipse DET-TYPE DEIXIS DEM DISTAL 3

4 Opprinnelsen til og utviklingen av ip se som distalt/medialt demonstrativ er lite diskutert; man har konsentrert seg om utviklingen av ipse som bestemt artikkel (f.eks. Trager 1932, Aebischer 1948, Renzi 1976, Löfstedt 1982, Nocentini 1990, Vincent 1997 og 1998) Personlig pronomen I moderne romansk er ipse personlig pronomen først og fremst i sardisk. Også utviklingen av denne bruken av ipse er lite diskutert (men se Vincent 1997 og 1998 og Harris 1980). I Peregrinatio er ipse oftest brukt adnominalt. Det er bare 18 eksempler hvor ipse ser ut til å fungere som personlig pronomen. To av dem er følgende: (8) Ac sic ergo aliquo biduo ibi tenuit nos sanctus episcopus sanctus et uere homo Dei notus mihi iam satis de eo tempore a quo ad Thebaidam fueram. Ipse autem sanctus episcopus ex monacho est. Så den hellige biskopen holdt oss der i omtrent to dager, en hellig og ekte Guds mann, godt kjent for meg fra den tiden da jeg hadde vært i Thebaida. Han ble hellig biskop etter å ha vært munk. (Per. Aeth. IX,1-2) (9) Nam et fundamenta de castris filiorum Israhel et habitationibus ipsorum ubi commorati sunt in eo loco in hodie parent For både grunnmuren av leiren til Israels sønner og bostedene deres hvor de oppholdt seg, står på det stedet i dag. (Per. Aeth. X,4) Syntaktisk kan vi sette opp følgende f-struktur for f.eks. ipsorum i (9): (10) Ipsorum PRED NUM GEND PRO PL MASC PERS 3 CASE GEN DEF + Interessant er det at ipse i Vulgata, som stammer fra omtrent samme tid, ofte fungerer som personlig pronomen (i 323 av 548 eksempler, dvs. 58,9 %). (11) er ett eksempel: 4

5 (11) Et cum inde transisset venit in synagogam eorum. Et ecce homo manum habens aridam et interrogabant eum dicentes si licet sabbatis curare ut accusarent eum. Ipse autem dixit illis: Og da han hadde dratt derfra, kom han til synagogen deres. Der var det en mann med en hånd som var vissen. Og de spurte ham: Er det tillatt å helbrede på sabbaten? For de ville finne noe å anklage ham for. Men han sa til dem: (Mt. 12:9-11) En mulig årsak til denne forskjellen mellom Peregrinatio Aetheriae og Vulgata er at Vulgata, som kjent, er oversatt fra gresk, og i gresk fungerer autos ofte som personlig pronomen Bestemt artikkel I romansk er ipse bestemt artikkel i sardisk, enkelte sør-italienske dialekter, samt noen katalanske, gaskonske og provençalske dialekter. Ipse brukes oftere adnominalt enn pronominalt i Peregrinatio Aetheriae (109 av 129 eks.). Det har dessuten blitt påpekt at bruken av adnominale demonstrativer er merkbart hyppigere i Peregrinatio enn i tidligere tekster (Nocentini 1990: 140, Löfstedt 1911: 64-65). Hva angår ipse, forekommer den adnominale bruken svært ofte i Peregrinatio også sammenlignet med andre samtidige tekster, ser det ut til. Vulgata har 41,9 % adnominalt ipse mot 58,1 % pronominalt ipse. Uenighet om hvorvidt ipse er en bestemt artikkel i Peregrinatio eller ikke. F.eks. Löfstedt (1911: 64-65) og Nocentini (1990: 143) regner ille og ipse som artikler, mens Trager (1932: 46) mener at ille og ipse fortsatt er demonstrativer. Aebischer (1948: 198) kaller ille og ipse for articloïdes, dvs. at de har en valeur hybride, hésitant entre celle de le et celle de celui-ci. Hva er en bestemt artikkel? Lyons (1999: 1): an element which seems to have as its sole or principal role to indicate the definiteness [ ] of the noun phrase. Adnominalt ipse er i en del tilfeller (66 av 109 eks.) brukt for å referere anaforisk til en tidligere nevnt referent. I noen av disse eksemplene gjør ipse lite annet enn å markere definittheten ved NP-en, og kan kalles en artikkel etter Lyons definisjon, som i (12) og (13): (12) Peruenimus ergo ad summitatem montis illius ubi est nunc ecclesia non grandis [ ] Nam de hostio ipsius ecclesiae uidimus locum ubi intrat Iordanis in mare mortuum, qui locus subter nos quemadmodum stabamus, parebat. Vi kom altså til toppen av det fjellet hvor det nå er en ikke stor kirke. Fra døren på kirken så vi stedet hvor Jordan renner ut i Dødehavet, og det stedet viste seg under oss, slik som vi stod. (Per. Aeth. XII,1-4) (13) Cum ergo descendissemus ait nobis ille sanctus presbyter iam senior et de scripturis bene instructus [ ]cum ergo descendissemus ut superius dixi de ecclesia deorsum ait nobis ipse sanctus presbyter Da vi altså hadde gått ned, sa den hellige biskopen, allerede eldre og godt opplært i skriftene, til oss: [ ] Da vi altså hadde gått ned, som jeg sa ovenfor, fra kirken, sa den hellige biskopen til oss: (Per. Aeth. X,8) 5

6 Motsatt av hva Renzi (1976: 21) hevder, brukes ipse også kataforisk, som innleder til relativsetninger. Det er 13 eksempler på en slik bruk av ipse. Også i disse eksemplene kan ipse antakelig regnes som en bestemt artikkel: (14) Nam de Segor forsitan sexto miliario ipse locus est ubi stetit columna illa quod nunc totum cooperit aqua. Stedet hvor søylen stod er omtrent seks mil fra Segor, og vannet dekker nå hele stedet. (Per. Aeth. XII,7) Adnominalt ipse brukes dessuten i noen tilfeller verken anaforisk eller kataforisk, men for å referere til en generelt/allment kjent referent, og også i noen slike eksempler ligner ipse en bestemt artikkel: (15) Itaque ergo iuxta consuetudinem factis orationibus et cetera quae consuetudo erat fieri in locis sanctis ne c non etiam et aliquanta ipsius sancti Thomae ibi legimus Derfor, da bønnene var bedt og andre ting som vi hadde til vane å gjøre på de hellige stedene var gjort, leste vi noen tekster av den hellige Thomas der. (Per. Aeth. XIX,2) Hvordan oppstod artikkel-bruken av ipse? To muligheter: selv / selve > demonstrativ > artikkel (Aebischers (1948: 202) barbarisme à la seconde puissance ) selv / selve > artikkel (Löfstedt 1982: 275, Vincent 1997) Det finnes eksempler i Peregrinatio hvor ipse kan oppfattes som tvetydig mellom den opprinnelige betydningen selv / selve og bestemt artikkel: (16) Peruenimus ergo ad summitatem montis illius ubi est nunc ecclesia non grandis in ipsa summitate montis Nabau Vi kom altså fram til toppen av det fjellet hvor det nå er en ikke stor kirke, på (selve?) toppen av fjellet Nabau. (Per. Aeth. XII,1) (17) Fecimus ergo et ibi oblationem et orationem impensissimam et lectus est ipse locus de libro regnorum Også der gjorde vi altså offer og ba en svært ivrig bønn og (selve/det velkjente?) stedet fra kongeboken ble lest. (Per. Aeth. IV,3) Dette kan tyde på at vi står overfor en overgang direkte fra den opprinnelige kontrastive/emfatiske betydningen til bestemt artikkel. Syntaktisk er bestemte artikler ikke egne PRED-er, men funksjonelle elementer som tildeler et definitthetstrekk til f-strukturen, og vi kan tegne følgende f-struktur for f.eks. ipsa summitas, toppen : (18) Ipsa summitas PRED summitas DEF + 6

7 NUM SG Vi står med andre ord overfor ikke bare en semantisk endring når ipse begynner å brukes som artikkel, men også en syntaktisk endring. 4. Konklusjon I Peregrinatio Aetheriae finner vi noen eksempler hvor ipse ser ut til å fungere omtrent som i klassisk latin, men oftest er ipse brukt i ikke-klassiske funksjoner. For det først finnes eksempler på ipse brukt som distalt demonstrativ. For det andre er det noen få eksempler på ipse som personlig pronomen, og ipse ser dessuten ut til å fungere som en bestemt artikkel i noen eksempler. 7

8 5. Referanser Abel, F. (1971) L'adjectif démonstratif dans la langue de la Bible latine: étude sur la formation des systèmes déictiques et de l'article défini des langues romanes. Beihefte zur Zeitschrift für Romanische Philologie. Tübingen: Max Niemeyer. Aebischer, P. (1948) Contribution à la protohistoire des articles ille et ipse dans les langues romanes. Cultura neolatina 8: Anderson, S.R. & E.L. Keenan (1985) Deixis. I Shopen, T. (red.) Language typology and syntactic description, bind III: Grammatical categories and the lexicon, Cambridge: Cambridge University Press. Harris, M.B. (1980) The Marking of Definiteness: A Diachronic Perspective. In: E.C. Traugott (ed.) Papers from the 4 th International Conference on Historical Linguistics, Amsterdam: Benjamins. Huang, Y. (2007) Pragmatics. Oxford: Oxford University Press. Hutchinson, A.P. & J. Lloyd (1996) Portuguese: An essential grammar. London: Routledge. Jones, M.A. (1993) Sardinian syntax. London: Routledge. Lewis, C.T. & C. Short (1879) A Latin dictionary. Oxford : Oxford University Press. Lyons, J. (1999) Definiteness. Cambridge: Cambridge University Press. Löfstedt, E. (1911) Philologischer Kommentar zur Peregrinatio Aetheriae: Untersuchungen zur Geschichte der Lateinischen Sprache. Uppsala : Almqvist & Wiksell. Löfstedt, L. (1982) À propos des articles et des articlöides. I Logos semanticos, studia linguistica in honorem Eugenio Coseriu, bind IV. Madrid & Berlin: De Gruyter. Nocentini, A. (1990) L uso dei dimostrativi nella Peregrinatio Egeriae e la genesi dell articolo romanzo. In: Atti del Convegno Internazionale sulla Peregrinatio Egeriae, Arezzo: Accademia Petrarca di Lettere Arti e Scienze. Ramsden, H. (1959) An essential course in Modern Spanish. London: Harrap. Renzi, L. (1976) Grammatica e storia dell articolo italiano. I Studi di grammatical italiana, bind V. Firenze: L Accademia della Crusca. Trager, G.L. (1932) The use of the Latin demonstratives (especially ille and ipse) up to 600 A.D. as the source of the Romance article. New York: Publications of the Institute of French Studies. Vincent, N. (1997) The Emergence of the D-system in Romance. In: A. van Kemenade & N. Vincent (eds.) Parameters of Morphosyntactic Change, Cambridge: Cambridge University Press. 8

9 Vincent, N. (1998). Tra grammatica e grammaticalizzazione: articoli e clitici nelle lingue (italo)-romanze. In: P. Ramat & E. Roma (eds.) Sintassi storica: atti del XXX Congresso Internazionale della Società di Linguistica Italiana (Pavia, settembre 1996), Roma: Bulzoni. 9