Hva opplever vi på grasrota, der pasienter og helsepersonell møtes?

Transkript

1 Reform sa du? Hva opplever vi på grasrota, der pasienter og helsepersonell møtes? Innlegg ved NSH`s konferanse 3-4 febr V/ Inger Sofie S.Johannessen Historikk/ bakgrunn. Like etter at den nye helsereformen var et faktum, vedtok det Norske Storting inst.5 nr.300 i 2001 som sier noe om desentralisert og deferansiert fødselsomsorg. Hva menes nå egentlig med en desentralisert og deferansiert fødselsomsorg? I enkle ordelag betyr det at vi i dette landet skal ha mulighet til å ha en god svangerskap og fødselsomsorg i nærheten av der mor bor. Dette er også et av de kravene som kom gjennom en rapport etter den store legkvinnekonferansen i Helse og sosialdirektoratet inviterte til denne dugnaden. I flere ti år har fylkeskommuner og lokale sjukehus bygget opp fødeenheter i trå med de behov, ønsker og krav som har vært ute i vårt velferdssamfunn. Nyere forskning viser derimot at ved å selektere de gravide og fødende, vil en kunne ivareta flest mulig kvinner på lavest mulig nivå innen våre helseforetak. For å kunne opprettholde en fødeavdeling må en ha ca fødsler. Under dette antallet er det anbefalt å opprette fødestuer. Er fødestuen plassert på et sykehus er det flere Helse-foretak som har valgt å ha et forsterket tilbud, dvs.at en har mulighet til å foreta akutt keisersnitt (sectio). Hva er så hensikten med denne endringen? Først og fremst er den en kvalitetssikring innen fødselsomsorgen. Det er forebyggene helsearbeid. Innsparinger økonomisk, personellmessig er det også. Det er et ledd i å styre ressursene til riktig plass. Så kommer utfordringen til Helsefortakene! Er det enkelt å gjennomføre nye reformer? 1

2 Da er svaret nei! Hvorfor ikke? Visst dette er et godt tilbud til brukerne og ikke minst at de får beholde fødested i distriktet. Er ikke dette bare positivt? Mine erfaringer: Jeg har arbeidet som jordmor 22år og har vært så heldig å få være med på nye og spennene utfordringer ved min hovedarbeidsplass Kvinneklinikken i Bergen. For 10 år siden fikk vi en alternativ lavrisikoavdeling som er jordmorstyrt og som vi i dag ser blir brukt som en mal for andre store fødeavdelinger rundt om i landet. Det tok tid før denne modellen ble stueren. Vi kunne lett ha blitt et bytte for motstanden som bygde seg opp rundt oss i denne prosessen, men dette var et krav fra våre brukere, de ville ha et alternativt tilbud til det bestående. Det var en enorm vilje hos våre eiere at dette skulle gjennomføres og det ble gitt tillit til oss som sto i prosessen. Den største skepsisen møtte vi hos våre kollegaer ved de andre avdelingene. Jeg har ofte lurt på hvorfor det ble slik. Ville ikke de også ha nye tilbud ved klinikken? Jeg tror jo selvfølgelig at de ønsket det, men de ble ikke tatt med i den endringsprosessen slik som personalet ved den nye avdelingen. En kan ikke forvente at en så stor endring på en klinikk ikke skulle influere på de andre avdelingene, og da de opplevde å bli utstengt fra endringsprosessen møtte de det nye med motstand. Dette skjedde for10 år siden. Vi har heldigvis lært av dette. Eller har vi det? Jeg mener, lærer vi av hverandre når en avdeling eller et annet sykehus setter i gang store endringsprosesser? Ved fagkonferanser, lederkonferanser eller besøk på andre sykehus kan vi lære av hverandre. Hva har så skjedd i Lærdal? Jeg kan ikke til å unngå å nevne at dette vakre lille lokalsjukehuset har vært beskrevet i utallige presseoppslag. Til stadighet er det gjenstand for reportasjer. Helse-fortaket vedtok høsten 2003 at fødeavdelingen skulle forsette som fødestue. Det ble en vanskelig og tung prosess mot gjennomføringen. 2

3 Jeg vil gjerne rette fokuset en stund på fakkeltog og oppsamling av mange mennesker som slår ring rundt sjukehuset. Hva er det faklene symboliserer, og ropene og appellene som kommer på løpene bånd. Lokalavisene sitt engasjement som ingen ende tar. Gir de utrykk for lykkeønskninger til de som skal i gang med prosessen. Nei! Faklene og utropene forteller meg en god del om angst og frustrasjon. Redsel for noe nytt. Redd for å miste det som de har følt trygghet til. Men hvorfor være redd for noe nytt, når nyere forskning, undersøkelser og eksperter står fram og sier at dette er det beste vi kan ha? Har ikke disse utsagnene nådd fram til brukerene våre. Nei, de har ikke det og hvorfor ikke? Fordi de ikke har nådd fram til den faggruppen som står nærmest brukeren og som lokalbefolkningen stoler helt og fullt på. Som helsearbeidere så vet vi at vi har makt og makten bruker vi når det passer oss. I dette tilfellet bruker vi makten til å fortelle våre brukere at det er farlig å gå over til det nye. Trygghetsaspektet er det viktigste for brukeren og helsepersonellet spiller på trygghetsaspektet når de går ut og bekjemper den nye reformen. Min påstand blir jo da at min egen faggruppe ikke er oppdatert eller de er illojal mot beslutningen. Mange i min faggruppe møter sin egen angst og redsel for det nye. Det blir farlig det de skal praktisere og så kanaliserer de sin redsel ut til sine brukere. Hvor begynner så omstillingen? Har personalet blitt tatt med fra starten av prosessen eller kommer de med langt uti slik at de ikke får noe eierskap til prosessen. Redsel for det ukjente tar plassen, i stedet for å være med å påvirke prosessen til det beste for brukerne og seg selv. Ikke til forkleinelse for noen andre, så er min påstand er at en av de viktigste lederposisjonene vi har i dag ved sykehusene er den leder som står nærmest grasrotplan. I tillegg til å Forvalte de samfunnsøkonomiske ressurser på en forsvarlig måte. Forvalte de jordmorfaglige og sykepleiefaglige ressurser og.. 3

4 Forvalte de personellmessige ressurser, skal de være de som er med å iverksetter de endringsprosessene som er vedtatt etter nye reformer. Vi skal være i stand til å takle frustrasjonen som oppstår i hver endringsprosess. Og ikke minst være i møte med brukeren som også trenger tid til å forstå at tilbudet de har vært vant til å få er nå endret. Det viktigste er at brukeren da får erfare at tilbudet ikke er forringet, og at trygghetsaspektet er ivaretatt. En annen viktig sak i dette er mediekrigen som oppstår. For personell som daglig står i møte med brukerne, er det en belastning å bli eksponert i dagspressen. Det er sjelden vi får ros og positiv tilbakemelding, det vi oftest står i er kritikk og debattering rundt endringsprosessen. Dette tapper oss for energi, kreativitet og overskudd når vi står i slik fokusering over lengre tid. Min erfaring er at det beste vi kan gjøre for å ha en mulighet til å vinne mediakrigen er å opptre så troverdig og informativ til brukerne, slik at det er hos oss de ønsker å hente informasjon og ikke gjennom avvisen. Hva kan vi så lære av slike prosesser? For det første. Endring, iverksetting av nye ting TAR TID! Det må legges inn gode marginer for å kunne høste nye erfaringer. Respekt for at helsevesenet ikke er et seilskip som lett kan justere sine seil i forhold til vindkastene som kommer. Nei, helsevesenet er den største arbeidsplassen i vårt samfunn. Den er bygget opp på lange tradisjoner og med mange dyktige fagfolk som har en sterk identitet og engasjement til faget sitt. Vi har gjennom generasjoner arbeidet som faggrupper ved siden av hverandre, men ikke så mye sammen i team. Jordmødre har alltid blitt oppfattet som en veldig selvstendig yrkesgruppe med stor autoritet, det tar tid innad i et systemet å opparbeide en god teamfølelse. 4

5 Samhandling, og respekt for hverandres fagområder må være på plass. Dvs. vi må alle arbeide med det store spøkelset som heter profesjonskamp. Hva må til for å lykkes? Der har jeg sikkert ikke gode nok svar, men noe av det jeg har erfart er: Vi er avhengig av å ha lokale fagfolk som ønsker omstilling. Fagfolk som ikke bruker sin tid på urederlig baksnakk, men som konsentrerer seg om det som vi er god på, det å finne de beste løsningene og behandlingsmetoder for våre brukere. Bruke tid på å finne ut hvordan vi best mulig kan informere de vi skal betjene. Erfaringen er at vi aldri kan gi nok informasjon. Det vi trodde vi hadde gitt informasjon om må gjentas med jevne mellomrom. Dette må det være forståelse for oppad i systemet slik at det blir satt av ressurser til dette. Ønske om raske innsparinger er stor, men jeg tror det må gis tid til hyppige evaluering og ikke for raske nedskjæringer i personalgruppen. Det fører igjen til rokking av trygghetsaspektet og ikke minst forringing av omsorgstilbudet som er så viktig både i det forbyggene og behandlende helse tilbudet. En av våre viktigste oppgaver i mitt fagfelt er å skape gode relasjoner mellom mor, far og barn. Dette viktige arbeidet starter like etter at svangerskapet er et faktum. Avslutning: Et gammelt begrep, men kanskje nytt for oss innen sykehus er leasing begrepet. For meg har det vært spennende å få være med i et slikt prosjekt og det at vi kan låne ressurser av hverandre innen de forskjellige foretakene, tror jeg er viktig og nødvendig. Vi kan lære mye av hverandre og spesielt innen vårt fagfelt som ikke er stort er det viktig å skape kontakter. Kunnskap som jeg har ervervet meg gjennom tidligere prosjekter kommer nå til nytte. 5

6 En annen, men kanskje det viktigste er at jeg tror på reformen, at det må til for å kunne ivareta en desentralisert fødselsomsorg i vårt langstrakte og vanskelig framkommelige land. Bønn om arbeidsro er det nok mange innen helse foretakene som ber om. Vi må få mulighet til å se framover og utvikle helsetjenester til nytte og glede for våre brukere, og for oss som trives med faget vårt. Vi trenger helsearbeidere som er trygg på reformen. Helsearbeidere må få kjenne at det ikke rokker ved det verdisynet som ligger til grunn for praktiseringen av faget, dette er svært viktig! Jeg kan ikke dy meg, men har lyst til å sitere Lars Hansen leder for helsetilsynet i Norge som på en fagkongress i Bergen nylig oppfordret oss til å se skjønnheten i en reform. Så får det være utfordringen for oss alle. 6