Museumsnytt. Museumsreformen. nr årgang 56. Flytende russisk på Perspektivet. Arne Ekeland

Transkript

1 Museumsnytt nr årgang 56 Museumsreformen Flytende russisk på Perspektivet Arne Ekeland

2 aktuelt Museumsnytt årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktør-plakaten. Utgiver:ABM-media AS Utgitt med støtte fra ABM-utvikling Statens senter for arkiv, bibliotek og museum Redaktør: Inger Anne Hovland, tlf e-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Redaksjonsråd: Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Leif Anker Annonser: John Larssen John@media-team.no Mob: Dir: Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11, 0165 Oslo Tlf: Fax: Grafisk produksjon: Fleks Media Trykk: Lobo Media Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr /2 side (4 farger) kr /4 side (4 farger) kr Leder side 3 Tunge tak i Trøndelag side 4 Ingen kjære mor side 7 Intervjuet: Faglighetens forkjemper side 8 En oppgave av nasjonal betydning side 12 Museumsanmeldelse: Flytende formidling, faste grep side 14 Bokanmeldelse: Museal samtid side 18 Der tiden står stille side 20 Pomormuseet i Vardø tar form side 23 Husleia øker side 25 Husene på prærien side 26 Innlegg side 29 Bankgiro Opplag: 2400 eks Museumsnytt kommer ut fem ganger i året, hvorav siste nummer er et dobbeltnummer. Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Museumsnytt nr årgang 56 Museumsreformen Flytende russisk på Perspektivet Arne Ekeland Forsiden viser Arne Ekelands «I revolusjonens forgård». Bildet er en del av utstillingen «Broen til Melkeveien» som vises på Henie Onstad Kunstsenter fram til 18. mai. Foto: Øystein Thorvaldsen 2 MUSEUMSNYTT

3 leder Utrivelig i Trøndelag De siste framstøtene på sammenslåingsfronten har skapt misnøye og uro, blant annet i Sør-Trøndelag. Museene har fått ultimatum med krav om å godta en større sammenslåing som institusjonene ikke ønsker, og særlig Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har flagget motstand mot kravet. Mens konflikten raste som verst, ville Kulturdepartementet ha endringer i styresammensetningen ved museet, noe som gjør det naturlig å drøfte statsrådens bruk av styrerepresentanter som kulturpolitisk strategi. Trond Giske har gjentatte ganger understreket at innsetting av styremedlemmer er et kulturpolitisk virkemiddel for denne regjeringen, uten å ta hensyn til at dette står i motsetning til for eksempel Kulturmeldinga som er opptatt av at kulturen skal ha en egenverdi. Museene er oftest organisert som stifttelser, og styrene er museets høyeste organ. Museene bør ha et styre, blant annet for å sikre armlengdes avstand mellom museene og forvaltninga, står det i Kulturmeldinga. Når innsetting av styrerepresentanter blir et kulturpolitisk, instrumentelt virkemiddel, er vi på ville veier, og det er bra at Nordenfjeldske bidrar til å gi dette problemet oppmerksomhet. Statsråden har sagt at en må regne med tunge tak nå i museumsreformens sluttfase. De siste kravene til sammenslåinger går imidlertid lenger enn føringene som ligger i ABM-meldinga. Her dreier det seg faktisk om å få til 60 enheter på landsbasis, og ingen museer har vært forberedt på at museumsreformen skulle munne ut i så få enheter. Når denne overraskende nyreformeringen også skjer uten perspektiver på medbestemmelse og reell samhandling, blir prosessen enda tyngre for museene det gjelder. Det er sleivete av statsråden å si til Dagsavisen at problemene skyldes forfengelige museumsdirektører som ikke vil gi fra seg makt. Så enkelt er det ikke. Inger Anne Hovland Redaktøren slutter Redaktøren i Museumsnytt har sagt opp stillingen sin, og slutter 1. august. Siste arbeidsdag er 30. juni. Da Museumsnytt gikk i trykken, var det ennå ikke klart hvem som tar over stillingen. Det er ABM-media som foretar ansettelse av ny redaktør, ettersom Museumsnytt nå eies av dette aksjeselskapet. Det ligger ingen dramatikk bak oppsigelsen, bare et generelt behov for å gjøre noe annet. Den nåværende redaktøren har vært tilknyttet bladet mer eller mindre siden Red. KOMOGSE VÅRE SPENNENDE UTSTILLINGER Bjarne Thinn Syvertsen og den moderne arkitekturen 4. april til 14. september 2008 Det Faste Galleriet Betydelig samling billedkunst, kunsthåndverk og design Gjenstander for livet Museets utsøkte samling folkekunst og dekormalte bykunst Nøstetangenrommet Høydepunkter fra samlingen av Nøstetangenglass, Drammensfajanse og barokksølv Inger Johanne Rasmussen i Nøstetangenrommet Moderne tekstilkunst 8. februar til 15. juni 2008 Åpningstider:Tirs-fre 11-15, tors 11-20, lør-søn Konnerudgata 7, Drammen. 5 min. fra Drammen stasjon. Bjarne Thinn Syvertsen, Villa Wessel, MUSEUMSNYTT 3

4 Museumssammenslåingene: Tunge tak i Trøndelag Museer i Sør-Trøndelag er i konflikt med sentrale myndigheter på grunn av kravet til sammenslåinger. Prosessen er blitt enda tyngre ved at stat og fylke nå går inn for en stor-sammenslåing som overgår de opprinnelige føringene i museumsreformen. Av: Inger Anne Hovland Flere av museumsdirektørene som har vært involvert i Trøndelagprosessen opplyser om manglende involvering og åpenhet. Petter Søholt ved Sverresborg Folkemuseum mener at prosessen hittil på langt nær har tilfredsstilt kravene til hvordan en så komplisert prosess bør drives. Visjon, formål og de gode hensikter og fellesprosjekter har manglet. Fokuset har i for stor grad vært knyttet til pisk og gulrot. I tillegg har det vært underskudd på åpenhet og involvering, mener han. Det optimale for oss hadde vært en åpen og involverende prosess der museene sammen kunne arbeidet fram visjon, formål og ikke minst en god organisasjon tuftet både på forståelse, forankring og forpliktelse. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har sagt nei til storsammenslåing. Dette utløste en reaksjon fra statens side, der Kulturdepartementet kastet styremedlemmer midt i styreperioden, i følge museet. Hvorfor har Nordenfjeldske valgt å stå utenfor museumssammenslåingene slik de var tenkt på bakgrunn av museumsreformen? Det er ikke riktig at vi har valgt å stå utenfor konsolidering i henhold til museumsreformen, svarer Jan-Lauritz Opstad, direktør ved museet. Når det gjelder forsøket på stor-sammenslåing av museer i fylket, kommenterer han denne ved å vise til styrevedtak i saken: Konsolideringen som Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum nå er invitert til å delta i, er så vidt museet vet svært omfattende på mange plan i forhold til tidligere konsolideringer. Dette gjelder spesielt den geografiske avstand det er mellom de enkelte enheter og den forskjell det er i identitet, organisasjons- og fagkultur. Videre er det stor forskjell i det at stiftelsene som her foreslås konsolidert er selvstendige eiere av både samlinger og museumsbygninger. I strid med vedtektene Videre forklarer Opstad at det er vanskelig for museet å kunne si ja til å overdra arbeidsgiveransvaret til en virksomhet som i dag har et ukjent innhold. Selv om de foreliggende anbefalingene fra fylkeskommunen tilsier at det skal bestå eierstiftelser, er forholdet mellom de nye styringsorganene og de bestående stiftelsene ukjente. Museet merket seg at ABM-utvikling ved Espen Hernes har uttalt at målet er et nytt sammenslått museum hvor eiendomsretten til samlingene og eiendommene inngår. Et slikt nytt museum er i dag i strid med vedtektene for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Det faktum at det nye museets innhold er ukjent og at prosessen med å etablere dette skal foregå i ettertid, etter et eventuelt ja, vil etter vårt syn uvergerlig føre til at det blir en uryddig og vanskelig prosess for å nå det ønskede mål, sier han. Vi deltar gjerne i en videre prosess der representanter fra de enkelte museer kan utvikle en struktur som både oppfyller museumsreformens intensjoner og samtidig forankrer den hos de som skal leve med den nye strukturen. Men vi forutsetter at det 4 MUSEUMSNYTT

5 I Trondheim er flere museer oppgitte over mangel på åpenhet og medbestemmelse i prosessen. Foto: hakonlo/flickr.com blir ført åpne og inkluderende prosesser, sier han videre. Museets styre ble bedt om å si ja eller nei til et helt konkret spørsmål; om det var villig til å overgi arbeidsgiveransvar og økonomiansvar til en ny museumsenhet. Det er umulig å gi et uforbeholdent ja til dette spørsmålet, så lenge enheten ikke er definert. Det foreligger ikke forslag til statutter, ikke til hvor stort styret skal være eller hvem som skal velge det. Det foreligger heller ikke svar på hvor eiendomsretten til samlinger og eiendommer skal ligge. I det siste spørsmålet ligger det klare føringer i museets statutter. Da er det ikke museets styre som avgjør, men Venneforeningens styre, som kan nekte avhending av museumsstiftelsens eiendeler. Jeg understreker at vedtaket fra styret åpner sterkt for en videre prosess om en konsolidering av kunstmuseene i Trondheim. Men det må skje utenom den prosess som Sør-Trøndelag fylkekommune legger opp til, sier Opstad. Styrende og lite inkluderende Hvordan opplever museet staten og fylket sin rolle i denne prosessen? Den nye konsolideringsprosessen i fylket, der målet er å fusjonere åtte svært ulike museer og med stor geografisk spredning, ble initiert av statsråd Giske i et møte mellom de åtte museene i Trondheim november i fjor. En undertegnet avtale skulle være klar 31. mars Det var klare føringer fra KKD og fra fylkekommunen som fikk i oppdrag å lede prosessen. Fra fylkeskommunens side skjedde så og si intet før styringsgruppen ble etablert den 14. februar. Da var det bare seks uker igjen til at en felles budsjettsøknad skulle sendes, basert på en samlet holdning fra de åtte museene. De andre komiteene som var bestemt nedsatt er fremdeles ikke etablert. Museene tok imidlertid opp ballen umiddelbart, og har kjørt sitt eget løp der ulike modeller har vært vurdert. Museenes forslag til modeller er ikke blitt akseptert av fylkeskommunen eller ABM-utvikling, sier Opstad. Peter Andreas Kjeldsberg er direktør ved Ringve MUSEUMSNYTT 5

6 museum i Trondheim. Han sier at problemene med sammenslåingene i Trondheim har vært tidkrevende og frustrerende. Husk at vi har diskutert mulighetene for konsolidering i Trondheim og Sør-Trøndelag siden Vi hadde første evaluering våren 2002, da vi (Trondheim kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Ringve) gjorde en analyse som konkluderte med at tiden ikke var moden. Siden var vi i jevnlig kontakt, og så jo at tildelingene på budsjettene begynte å stagnere. En ny prosess i 2006 endte også med mageplask våren Ringve har hele tiden jobbet for en positiv konsolidering, og var svært skuffet da det ikke gikk. Støtter Ringve ideen om en storsammenslåing i «Hverken ABM-u eller fylket aksepterte museenes forslag» Trøndelag, slik den ble lansert på slutten av fjoråret? Nei. Vi ønsker i utgangspunktet en modell med to museumsenheter i Sør-Trøndelag. Vi mener at det beste er en sammenslåing basert på en enhet for bildekunst, kunsthåndverk og musikk på den ene siden, og kulturhistorie på den andre siden. Vi mener at Ringve med Rockheim (Nasjonalt opplevelsessenter for norsk rock og populærmusikk), sammen med Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, kunne blitt en sterk, tydelig og utrolig spennende konstellasjon. Trondheim kommune har støttet oss i dette. Vi ser at Bergen klarer å forene kunst og musikk, og kunne tenke oss å skape en liknende modell i Trondheim. Dessverre ser det heller ikke denne gangen ut som om vi skal lykkes. Peter Andreas Kjeldsberg mener at en stor enhet nok har fordeler når det gjelder administrasjon. Men her er det politiske ønsker som ligger til grunn, og jeg er svært usikker på om denne store, geografisk meget spredte og faglig meget uensartede modellen vil styrke oss og gjøre oss til bedre samfunnsaktører. Hvilke tanker gjør du deg om staten og fylket sin rolle i prosessen rundt sammenslåingene? Jeg skjønner godt at de er oppgitte over at vi Ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er det sterk motstand mot sammenslåingene som staten legger opp til. Foto: IAH ikke har lyktes. Det var vel kanskje ikke annet å vente at vi nå får ordningen tredd over hodet. Helt uten forvarsel ble ordningen med en stor enhet levert på møte med statsråden november i fjor. Nølende sto vi opp og svarte ja. Vel tilbake på kontoret samme dag gikk det opp for meg hva dette egentlig innebar. Jeg tok kontakt med kolleger for å prøve å få til et alternativ med to enheter, som forsåvidt også ble antydet som en mulighet fra statsrådens side. Fylkestingets vedtak gikk imidlertid primært ut på å få til en enhet, og vi føler nok at dette har vært styrende i prosessen. Selv om Trondheim kommune har støttet vårt alternativ, har det ikke blitt tatt opp som et reelt alternativ fra fylkeskommunens eller statens side. Uansett er jo dette nå tapt i og med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums nei til konsolidering. Nå står vi igjen med en formidabel integreringsjobb foran oss. Seks museer med svært ulike kulturer og fagområder skal forenes, vi skal være både dyktige og heldige for å lykkes - og det håper jeg vi er... 6 MUSEUMSNYTT

7 Ingen kjære mor Vi vil ikke vike på konsolideringen. Det er uaktuelt å ikke følge opp Stortingets beslutninger på dette området. Noen tror kanskje at museene er løsrevet fra politiske vedtak som er fattet tidligere, men det er de ikke, sier statsråd Trond Giske. Kulturstatsråden skal ha siste fase av museumsreformen på plass, selv om det kan koste ham noen allierte i trøndelagsfylket. Han skisserer også et museumslandskap med færre eneheter enn museumsreformen opprinnelig la opp til: Jeg tror 60 enheter er et hensiktsmessig antall når det gjelder synergieffekter med hensyn til administrasjon og ledelse, sier han og håper at sammenslåingene også vil bidra til å styrke den digitale formidlingen og gjøre det enklere å foreta økonomiske satsinger. Han tror ikke at fagligheten vil svekkes ved at en gjennomfører såpass store sammenslåinger. Det blir jo ikke færre fagpersoner selv om man har større enheter, sier han. Hva med sponsorarbeidet og merkevarebyggingen? Det har vist seg at det er mulig å bevare venneforeningene selv om museene slås sammen. Man behøver ikke gi opp profilen sin, den kan innpasses, sier han. Må bli ferdige Giske sier videre at departementet nå er i ferd med å gi ekstra gass i forhold til siste fase i reformen: Vi setter nå ekstra trykk på sammenslåingene. Vi må bli ferdige med den organisatoriske prosessen i løpet av 2008, slik at vi kan se på det faglige med hensyn til forskning, forvaltning og formidling. Vi støttet ABM-meldingen da denne kom i 1999, og mye var allerede gjort da jeg kom inn i departementet. Det er naturlig at det er problemer og konflikter til slutt: der det har gått greit, har man jo sluppet diskusjoner. Jeg mener at det skal være diskusjoner og lokale prosesser, men det er et kulturpolitisk og ikke et kulturfaglig spørsmål hvilke overordna ting man skal bruke pengene på. Er innsetting av styremedlemmer også et kulturpolitisk grep? Ja, innsetting av styrerepresentanter er kulturpolitikk. Dette kan bidra til institusjonell utvikling, men vi skal gi styre og ledelse stor frihet innenfor perioden. Når det gjelder styremedlemmene ved Nordenfjeldske, så ble de oppnevnt av Haugland i Hun var da forsinket med oppnevnelsen, og hun ga dem brev om at de var oppnevnt fram til utgangen av Så oppnevnte vi nye i Da valgte de gamle medlemmene å se bort fra Hauglands brev. De blir sittende til 2009, for vi tar ingen juridiske prosesser på dette. Ser du ikke problemer ved å innsette aktive politikere i styreverv, for eksempel knyttet til armlengdes avstand-prinsippet? Det er ikke styrets rolle å blande seg inn i det faglige. Styremedlemmer må holde armlengdes avstand til enkeltutstillinger og prosjekter, også til museumsdirektører, og styremedlemmene forstår som oftest dette. Når du velger et samfunnsengasjert menneske i styret, må du imidlertid regne med at personen deltar i debatter, men eventuelle problemer må løses ved at medlemmet forstår sin styrerolle. Når det gjelder spørsmålet om inhabiblitet, vil et politisk aktivt styremedlem være inhabil i politisk behandling av museets saker i fylkesstyre eller kommunestyre. Man har full anledning til å ha flere hatter i det politiske liv, og det er ofte positivt med gode venner i det politiske miljøet. Jeg tror kulturlivet er tjent med folk som brenner for økte bevilgninger. Hva vil skje med de som står utenfor de siste kravene til museumssammenslåing? Mange enheter vil stå utenfor. Der vi kunne kommet lengre ved konsolidering, vil vi heller bruke realveksten i 2009 på de konsoliderte enhetene. Vi vil ikke vike på konsolideringen. Noen tror kanskje at museene er løsrevet fra politiske beslutninger og vedtak som er fattet tidligere, men det er de ikke. MUSEUMSNYTT 7

8 Faglighetens forkjemper Direktøren ved Sørlandets Kunstmuseum har talt kulturministeren midt imot, men vil ikke stemples som reaksjonær. Av: Bjørn Vidar Johansen Erlend Høyersten sitter svartkledd mot et intenst grønt maleri på kjølighvit kontorvegg. Tilbakelent. Sukkulentene på bildet flyter ut på lerretet. Kunst møter natur, liksom kulturminister Trond Giske forutsetter at Sørlandets kunstmuseum skal slås sammen med Agder naturmuseum og Botanisk hage. Og Vest-Agder-museet. Vi har i flere år hatt et fruktbart, tverrfaglig samarbeid med de andre museene. Det betyr derimot ikke at en organisatorisk sammenslåing er en god løsning. Vi trenger ikke et nytt forvaltningsnivå for å samarbeide. Museumsreform og egenart Høyersten har markert seg som kritisk til Giskes videre løp for å få Norges nå 100 museer ned til 60 enheter. Han trenger ingen betenkningstid for å karakterisere målet for prosessen. «Vi trenger ikke et nytt forvaltningsnivå for å samarbeide» Fattigslig! Museumsreformen er i stor grad preget av instrumentell tekning og mangel av forståelse for museenes egenart. Det minner for mye om omorganiseringen av helsevesenet, hvor man har brakt inn et nytt forvaltningsnivå. Det er trist at man ønsker å bringe mer penger til museene, ut fra forutsetninger som krever økt pengebruk til nye toppstillinger. Bevilgninger, som burde vært brukt for å gi museene økt handlingsrom, skape Erlend Høyersten er landets yngste direktør ved et regionalt kunstmuseum. bedre publikumstilbud og styrke det faglige arbeidet spises opp av mer byråkrati. Jeg ser ikke hensikten. Blikket glir ut av vinduet. Tunge, mørke skyer henger over sørlandsbyens hustak. Samtidig har Giske rett i mye. Museene bør lære av hverandre gjennom samarbeid. Tverrfaglighet kan ha stor verdi. For mange av de mindre museene som allerede er konsolidert har det utvilsomt medført fordeler. Men samtidig må det være rom for erkjennelse av de ulike tradisjonene, av de forskjellige målene museene har. Det er stor forskjell på et kunstmuseum og et naturmuseum. Man må få mulighet til å dyrke og utvikle sin faglige egenart innenfor hver institusjon. Unødig kompliserte budsjettforhold og ledelsesstruktur vil til syvende og sist gå ut over publikumstilbudet. Statsråd med trusler Trond Giske har signalisert i media at museer som nekter å la seg konsolidere ikke vil få økt støtte i 8 MUSEUMSNYTT

9 2009-budsjettet. Høyersten karakteriserer uttalelsen som en trussel. Det kan ikke sies på en annen måte, selv om statsråden i et møte selv fremstilte det slik at det å det til en grunnleggende forståelse. I Norge blir kulturen altfor ofte vurdert ut fra tall og budsjetter. Den blir i politiske miljø sett på mer som et nødvendig onde, enn som et sett av fantastiske muligheter. Kulturelt sett er landet fremdeles en utkantprovins i Europa. Hvorfor satser vi ikke mer? «Kulturelt sett er landet fremdeles en utkantprovins i Europa» Forestillingen om Kristiansand som en konservativ by bør utfordres, mener Høyersten. stå utenfor kan gi konsekvenser. Jeg har uansett liten sans for den måten å operere på. I tillegg legges det opp til en knipetangsmanøver. Det går utover de øvrige museene i en konsolideringsplan, om et siste museum ønsker å stå utenfor. Selv om bevilgningene ikke fryses, får de heller ingen økonomisk belønning slik de ble lovet tidligere i prosessen. Det skaper lojalitetskonflikter. Om vi er «slemme», går det utover andre. Direktørproblemets forfengelighet Kulturministeren har karakterisert situasjonen som et «direktørproblem», hvor forfengelighet og redsel for å ikke være herrer i eget hus står i veien for fornuften. Høyersten ler. Det er jo sjarmerende at beskrivelsen kommer fra den mest forfengelige ministeren i regjeringen! Samtidig skulle jeg ønske det var mer forfengelighet i politikken, om den var på kulturens vegne. Når den mest forfengelige av franske presidenter, Mitterand, kalte kulturen for samfunnets lim, viste Blikket glir igjen utover mot den grå himmelen over hustakene. Han bøyer seg framover på stolen. Til en viss grad stemmer nok dette med forfengeligheten når det gjelder direktørene også, men i betydning at vi ønsker gode resultater. Alle kreative yrker har et mål om å oppnå noe ut fra faglige kriterier. Det bør være drivkraften bak det å være leder ved et kunstmuseum. Både lederne og de ansatte skal være ambisiøse på fagets vegne. Det handler ikke om å smykke seg med titler, men om å ha mulighet til å både utøve og utfordre faget vårt. Min jobb er å være visjonær og gi publikum et best mulig tilbud. Det oppnår jeg best fra den posisjonen jeg har i organisasjonen i dag. Fag og budsjettkamp Høyersten kommer stadig tilbake til faget sitt. Engasjementet er stort. Han snakker om fagenes egenart, om faglig ansvar, om faglige kriterier. Det gjelder ikke bare hans eget fag; kunsten. Men han fremhever at de regionale kunstmuseene også er internasjonale og nasjonale, noe som krever tett samarbeid med andre kunstfaglige institusjoner. Han er redd mulighetene for slike samarbeidsstrukturer blir svekket ved en sammenslåing med andre museumstyper, både når det gjelder risiko for sprikende kunnskap hos en ny ledelse, formell bestemmelsesrett og interne budsjettmessige prioriteringer. Enhver ansvarlig ny ledelse må prioritere å styrke de delene av det konsoliderte stormuseet som trenger det mest, eller står overfor spesielle utfordringer. For Sørlandets kunstmuseum vil en slik kamp om budsjettmidlene kunne slå uheldig ut. Det finnes gode eksempler på at veldrevne, tid- MUSEUMSNYTT 9

10 ligere selvstendige museer ikke stimuleres nok etter en sammenslåing. Samtidig skjer mye av den personlige kontakten med internasjonale kunstmuseer i ulike faglige sammenhenger. Da er det viktig at gode ideer og planer kan diskuteres direkte med de faglige beslutningstakerne ved museene, uten å måtte gå veier om unødig byråkrati. «Et museum er ikke et arkiv. Mange flyter på gammel vane» Sørlandets kunstmuseum har satset mot den unge, ennå ikke fullt etablerte samtidskunsten. Håpet har vært at museet innen få år skal være blant de ledende på norsk samtidskunst. Forestillingen om Kristiansand som en konservativ by bør utfordres og de unge kunstnerne i landsdelen stimuleres. Museet har ambisjoner om økt samarbeid med tunge nordiske og internasjonale kunstmuseer. I alle fall inntil for en måned siden, hehe. Målene blir vanskeligere å nå innenfor et konsolidert stormuseum. Det er ingen garanti for de samme budsjettene, og det personlige spillerommet blir redusert. Nasjonalmuseets uutholdelige usikkerhet Erlend Høyersten har vært blant de få kunstfaglige lederne i Norge som har gått ut og vært skeptisk til kunstverdenens og medias kritikk av Nasjonalmuseets ledelse. Han er spørrende til ideen om et nasjonalt ledende stormuseum. Om det var en god idé? I utgangspunktet både og. Det er litt trist at ikke Norge ser seg råd til å ha et eget museum for samtidskunst eller etablert kunst. Kanskje et partnerskap kun mellom Arkitekturmuseet og Kunstindustrimuseet i Oslo ville vært mer naturlig. Men nå som beslutningen er tatt, må man enten sette inn et solid stykke politisk arbeid eller revurdere prosessen. Han fingrer med tre ICOM-kort på bordet. Utlånskort for ansatte. Utenfor vinduet, bak hustakene, legger danskebåten til kai. Solen skinner blekt på fjorden gjennom skylaget. Jeg tror det største problemet ved Nasjonalmuseet har vært usikkerheten. For lite informasjon, sviktende begrunnelser og utydelige målsetninger. Det skaper uro. Enhver prosess av dette slaget handler om kommunikasjon. Problemet er stadig nye diskusjoner, mangel på en definert og klar retning. Sune Nordgren og Allis Helleland har i alle fall hatt en tydelig profil som ledere, på godt og vondt. Høyerstens resept for å komme videre i prosessen rundt Nasjonalmuseet er flerdelt. Første bud er å fjerne usikkerheten. Man må også sikre dyktige ledere på mellomnivå. De ansatte må tro på det de gjør, på det felles målet. De økonomiske tildelingene må øke, men det er også tydelig et behov for mye sterkere støtte innenfor det politiske liv. Museenes utfordringer Nøkkelutfordringene for norske museer i dag er økt dynamikk, fleksibilitet og aktualitet, mener direktøren. Han hevder en holdningsendring er nødvendig for museene. Museene skal ikke være seg selv nok. Klart vi skal måtte forsvare det vi gjør! Vi skal både bekrefte og utfordre, være kritiske overfor vår egen virksomhet og delta i samfunnsdebatten. Samtidig skal vi komme publikum i møte, ta dem seriøst og gi bedre tilbud, ikke beholde de samme utstillingene i år etter år. Et museum er ikke et arkiv. Alt for mange museer flyter på gammel vane. Om ingenting av det vi gjør skaper følelser, er vi et kjedelig museum. «Om ingenting av det vi gjør skaper følelser, er vi et kjedelig museum» Flere av formidlingstiltakene ved kunstmuseet har vært kontroversielle i landsdelen. «Mange er ikke så enige i det de gjør der inne», sa en dame ute på gaten da hun ble spurt om veien til museet. Lokalpolitikere har truet med å sørge for at budsjettene trekkes tilbake. Religiøse grupper har fordømt utstillinger. I Fædrelandsvennens spalter har leserinnleggene og debattene vært usedvanlig friske til sindige sørlendinger å være. Da vi hadde muslimske bønnerop fra taket ble 10 MUSEUMSNYTT

11 det reaksjoner. I dag har jeg hemmelig telefonnummer, for å si det sånn! Samfunnsrelevans og debatt Erlend Høyersten står nede i resepsjonen. Han blar lett åndsfraværende i avisene på resepsjonsskranken. Den grønne bakgrunnen er byttet ut med gedigen «I» malt rett på veggen i rødt og gult. I for Informasjon. Avisene legges til side. Publikumsbesøket ved Sørlandets kunstmuseum går opp for hvert år, fra 9000 til på fire år. Det vil si at halve byens befolkning var innom museet. Jeg håper det betyr at vi lykkes i å bygge ned dørterskelen, at vi skaper nysgjerrighet og engasjement. Museet er ennå ikke åpnet, men fra kafeen kommer lyden av radio og koppeklirring. Barnestøvler på rekke og rad inntil den oransjemalte veggen. En skoleklasse har undervisning i nærmeste sal. Museet begynner å våkne for dagen. Hvor lenge enkeltmotstanderne av konsolideringen kan leve med drakampen? Sannsynligvis ikke lenge. Jeg håper det ikke vil vare lenge. Debatten i det offentlige rom har vært opphetet, nettopp fordi det er nå vi kan diskutere. Det store spørsmålet er om vi i det hele tatt vil ha noe valg. Men når beslutningen tas, må den også respekteres «Men når beslutningen tas, må den også respekteres slik at vi kommer oss videre.» slik at vi kommer oss videre. Og kanskje jeg vil skifte mening? Det må være lov! Ikke reaksjonær Ansiktet over de sorte klærne blir alvorlig. Jeg er landets yngste direktør ved et regionalt kunstmuseum, men kan lett stemples som reaksjonær og fremtidsfiendtlig. Det er et paradoks, det er jo akkurat det motsatte av hva jeg ønsker. Kunstmuseet bør hele tiden være i utvikling. Få være en aktør i det levende kulturlivet. Utfordre. Blikket vandrer igjen mot vinduet. Byen ligger rolig i prøvende formiddagssol. Det er i grunnen nok idyll på Sørlandet. MUSEUMSNYTT 11

12 Ekeland-galleriet En oppgave av nasjonal betydning Fylkestinget i Akershus vedtok nylig å sette fart i arbeidet med å etablere et permanent visningssted for Arne Ekelands kunst i kommunen. Målet, som dessverre ikke er nådd, har lenge vært å få ferdig et Ekeland-galleri i 2008, i forbindelse med hundreårs-jubileet for kunstnerens fødsel. Tekst: Liv H. Andreassen Foto: Øystein Thorvaldsen Fra Triptykon Et favorittalternativ har vært å plassere Ekelandgalleriet i den tidligere kraftstasjonen Mago B på Eidsvoll Verk, i umiddelbar nærhet av Rikspolitisk senter og Eidsvollsbygningen. For å få galleriet på plass er det nødvendig med et finansielt samarbeid mellom staten, fylkeskommunen, kommunen og eventuelle sponsorer. Mens fylkeskommunen allerede har avsatt 12,8 millioner kroner til prosjektet og kommunen to millioner, har staten foreløpig ikke bidratt med noe. Ifølge Kulturdepartementet var søknaden om midler til prosjektet for dårlig. Den manglet en driftsmodell. Følgelig har departementet nå oppført Ekeland-galleriet i gruppe tre, hvilket betyr at det vil være vanskelig å få galleriet inn som et nytt prosjekt på statsbudsjettet i løpet av de neste fem-seks årene. Når vil dere ha en tilfredsstillende modell for driften klar til en ny søknad, fylkesordfører Nils Aage Jegstad? En politisk styringsgruppe er i gang for å få til en søknad som er god nok til å legges fram for budsjettbehandlingen i vårskiftet. Vi kjørte oss litt fast forrige gang. Et prosjekt med 40 millioner kroner i investeringer og 3,5 millioner i driftsmidler var urealistisk, så vi tar nye grep. Fylkets stortingsrepresentant Sonja Sjøli vil imidlertid kjempe for et Ekeland-galleri når Stortinget får anledning til å behandle saken, som ventelig skjer i forbindelse med spørsmål om økonomiske tildelinger. Fortsatt uviss plassering Men er planen fortsatt at Ekeland-galleriet plasseres i den gamle kraftstasjonen på Eidsvoll Verk? Nei, det er ikke sikkert. Jeg tror på samarbeid med et annet museum i fylket som også kan stå for den daglige driften av galleriet. Men har ikke den gamle kraftstasjonen en ideell beliggenhet inne på Eidsvoll Verk? Jo visst, det er viktig å få Ekeland-galleriet 12 MUSEUMSNYTT

13 Broen til Melkeveien Fra Triptykon Det hvite taket faller oppført et sted hvor publikum vanker. Dessuten passer det svært godt i nærheten av et Rikspolitisk senter, siden Arne Ekelands kunst jo hovedsakelig er politisk. Har dere fått noen løfter om sponsormidler ennå? Nei, her er det nok heller snakk om en nasjonal dugnad for å få det til. Mye må gjøres med den gamle kraftstasjonen før den kan tas i bruk som museum. Det kan også bli behov for et tilbygg for å få plass til alle bildene. Fylkestinget har også vedtatt at det skal inngås en avtale med stiftelsen til fremme av Arne Ekelands kunst, som omfatter oppbevaring av bildene, kjøp og eventuell leie av bildene og samarbeid om visningsprosjekter. Fylkeskommunen skal også inngå en avtale med Akershus fylkesmuseum om etablering av magasinplass for Ekelands bilder, tilknyttet til Akershus-museenes fellesmagasin i fjellhallen i Fet. Mens Henie-Onstad Kunstsenter skal ta seg av en faglig gjennomgang av bildene. En kontemplativ kommunist På Henie-Onstad Kunstsenter er markeringen av Arne Ekelands 100-års jubileum allerede i gang med utstillingen «Broen til Melkeveien». Foruten en rekke større malerier fra 1940-tallet har familien utlånt et hundretalls tegninger. Det er nå fjorten år siden den kontemplative kommunisten Arne Ekeland, døde. Bildene hans vinkler ofte menneskelivet fra et kosmisk perspektiv, lysår vekk fra den sosialrealismen som ofte forbindes med kommunistisk livssyn og kunst. Henie-Onstad Kunstsenter har også tatt et initiativ til publiseringen av landets første bok om Arne Ekelands kunst i samarbeid med Labyrinth Press. Boken er forfattet av professor Øivind Storm Bjerke som også har vært utstillingsansvarlig i samarbeid med Kunstsenteret på Høvikodden. MUSEUMSNYTT 13

14 Flytende formidling, faste grep Rustne trålere, tjuvfiske og vodka? Perspektivet Museum gir et annet og alternativt bilde av russiske sjømenn i Tromsø. Tekst: Bjørn Vidar Johansen Etter kommunismens fall er russerne igjen en del av bybildet. Trålere ligger til kai for å laste fangst, utføre reparasjoner, ta imot forsyninger og vente på kvoter. De russiske gjestene har for lengst skapt nasjonale overskrifter. «Russerne uønsket», «Russiske miljøbomber», «Russertråler i arrest», «Tyvegods funnet ombord på russisk tråler» skriker fett imot oss. At trålerne gir store inntekter og sikrer norske arbeidsplasser blir gjerne glemt. Positive ringvirkninger og mulighet for kulturelle impulser trekkes ikke fram. Det negative bildet gir små nyanser. Drømmer og dokumentasjon Perspektivet Museum i Tromsø ønsket å finne ut mer om de russiske sjøfolkene. Hvem er de egentlig? Hvor kommer de fra? Hva slags fremtidsdrømmer har de? For å bli kjent med russerne og deres hverdag ble det satt i gang et betydelig dokumentasjonsprosjekt. Gjennom et år besøkte museets medarbeidere trålerne, intervjuet sjømennene og dokumenterte livet ombord. Også sjømannsfamilier i Murmansk fikk besøk. Arbeidet ble utført på russisk. Utstilling i samtid og fortid Dokumentasjonsprosjektet er grunnlaget for utstillingen «Flytende russisk. Sjømenn fra øst møter Tromsø». Perspektivets siste satsning vises i andre etasje i museets lokaler. I kjøpmann Macks patrisierresidens, senere Folkets hus, er forskjellige samfunnsaktuelle spørsmål utgangspunktet for stadige skiftende utstillinger. Historieformidling trekkes ofte inn i prosjektene. Denne innfallsvinkelen preger også «Flytende russisk». Fire hovedtema skildres; pomorhandelen, «Et lite Russland i Tromsø», «Sjømannsliv» og «Hjemme i Murmansk». Linjene trekkes mellom de russiske pomorene fra 17- til tidlig 1900-tallet og dagens sjømenn, men sammenhengene er ikke poengtert fra museets side. Det overlates til publikum å reflektere over innholdet og finne forbindelseslinjer. Perspektivets perspektiv «Flytende russisk» åpnet i september Enkelte tilleggselementer introduseres nå i utstillingen. Ett av disse er en projisert mediavegg som møter publikum når de kommer opp trappen til Tråleren «Koyda» på Tromsø Skipsverft. (Foto: Helge A. Wold) andre etasje. Gjennom klipp fra norsk presse konfronteres de besøkende med den overveiende negative fremstillingen av de russiske sjøfolkene. Kontrasten er stor til det nyanserte bildet som presenteres i utstillingssalen ved siden av. Mens de fete krigstypene ofte omtaler russerne som gruppe, setter Perspektivet enkeltmenneskene i fokus. Innfallsvinkelen er til dels motsatt av pressens; her handler det også om hvordan de russiske sjøfolkene 14 MUSEUMSNYTT

15 Linjene trekkes mellom de russiske pomorene fra 17 til tidlig 1900-tall og dagens sjømenn. oppfatter menneskene i Tromsø. Perspektivets perspektiv snur den vante problemstillingen og utfordrer våre ofte overfladisk fundamenterte forestillinger. Enkelhetens utstilling «Flytende russisk» fremstår ved første øyekast som en tradisjonelt oppbygd museumsutstilling. Et stort kart viser de historiske handelsrutene mellom Russland og Nord-Norge. Fotografier på gråmalte utstillingsvegger. Noen gjenstander i montre. Åpent gulvareal. Nakent? Ikke egentlig. Det rolige, rene uttrykket med tomme flater er innbydende, nøytralt, delikat. Innslag av oransje og fotografienes fargesterkhet gir liv og varme. Som blikkfang projiseres portretter av russiske sjømenn fra pomortiden og i dag. Sammen med korte skriftlige sitater om nordmenn og tromsøværinger, sagt og skrevet av russerne gjennom nesten to hundre år, fyller de skiftende portrettene en hel vegg i sobert svart-hvitt. En mannsstemme leser sitatene på russisk og gir bonus som overbyggende lydkulisse. Tekstfattige tema Utstillingen viser seg snart å skille seg fra normert museumsformidling. Fraværet av tekst er slående. Innledningen til utstillingen og hvert av hovedtemaene er barbert ned til mellom to og tre korte avsnitt. Det er tydelig at tekstarbeidet har hatt høy prioritet. Å skrive korte, gode tekster er krevende. Her er ingenting overflødig. Og tekstene er gode. Med et så omfattende dokumentasjonsmateriale i bunnen er det en imponerende oppvisning i selvdisiplin. Resultatet er tydelig i tråd med Perspektivets ønske om å la de besøkende selv tolke og reflektere. Samtidig har nok også kravet om knappe MUSEUMSNYTT 15

16 tekster en praktisk funksjon. For her gis all informasjon parallelt på norsk, engelsk og russisk. Skjermbasert formidling Introduksjonen til de forskjellige temadelene skjer også gjennom skjermbasert informasjon, lekkert laget av islandske GAGARIN i samarbeid med museet. Også her er det visuelle uttrykket enkelt og rent. Bruksterskelen er lav, teknologibruken behersket. I stedet for å servere publikum skriftlige fakta, teknologiske krumspring eller ferdige tolkninger av problemstillingene er det sjømennenes egne stemmer som settes i fokus. Korte sitater flettes sammen med foto fra dokumentasjonsprosjektet og eldre fotografier. Det er mulig å velge opplesning på norsk, engelsk eller russisk. Med flere slike audiovisuelle skjermer og projiseringer i et avgrenset lokale kunne resultatet lett blitt en lapskaus av stemmer. Slik er det ikke. Lydbildet og styrken er nøye avpasset for å ikke virke forstyrrende. I grenseland mot fotoutstilling Men det er hovedsakelig de nye dokumentarfotografiene som preger utstillingen. Skjønt dokumentar? Mari Hildung og Pål A. Wolds bilder har kunstneriske kvaliteter man vanligvis ikke ville forvente av tradisjonell fotodokumentasjon. I enkle rader, montert uten rammer på de grå veggene, fremstår de som fargesterke øyeblikksbilder fra en nær, men samtidig ukjent verden. Livet om bord på tråleren og familiene i Murmansk skildres med vekt på menneskene og et skarpt blikk for fortellende miljø. Fotografiene er sammen med sitatene utstillingens bærende formidlingsgrep. Bildetekstene er like nøkterne som de er korte, aldri mer enn én linje. Den knappe informasjonen, fotografienes høye kvalitet og deres sentrale plassering i utstillingsrommet gjør at «Flytende russisk» nærmer seg fotoutstillingens uttrykk. Grepet utfordrer de vante utstillingssjangrene og etterlater en flytende tvetydighet som kler utstillingens tema og grunnidé. En forunderlig familiehistorie I stedet for å bruke en tradisjonell tilnærming for å formidle den rike pomortiden, har museet valgt å «Det er mulig å velge opplesning på norsk, engelsk eller russisk» fokusere på historien til en russisk-norsk familie. Slekten endte opp på hver sin side av jernteppet etter revolusjonen. Etter kommunismens fall kunne etterkommerne etter pomorkapteinen Ivan Ivanovitsj Burkow sammen nøste opp sin historie, godt hjulpet av et familiealbum og en dugelig dame i Murmansk. Den dramatiske historien dekker hundre år frem mot vår egen tid, og illustrerer også den politiske og kulturelle bakgrunnen til sjømennene som legger til kai i dagens Tromsø. Også her er fotografi et bærende element, denne gangen hentet fra Burkow-familiens eget album. Visuelt sett er det tatt et enkelt og effektfullt grep ved å bygge utstillingsveggen ut og etablere en langsgående horisontal spalte som bildene kan betraktes igjennom. Det skapes en visuell kontrast til den øvrige utstillingen. Dybde skapes av at svart- /hvitt-bildene er hengt opp en halvmeter bak lettveggen. Mellom veggen og bildene er det også plassert montre med gjenstander, som for eksempel familiens kamera. At det er langt opp til den åpne veggspalten er kompensert ved å lage et par mindre trappepodier til å stå på. For en del besøkende kan det nok allikevel være vanskelig å komme nær nok både fotografier og gjenstandsmontre. Dette er et av utstillingens få svake punkter. En skjermbasert installasjon formidler historien om familien. Den er mer direkte fortellende enn de øvrige formidlingsgrepene i utstillingen, og nydelig laget ved hjelp av stillbilder og fortellerstemme. Å kunne digitalt «bla» i familiens fotoalbum er et høydepunkt. Utstillingsgjenstander Det er i denne delen av «Flytende russisk» vi finner det begrensede gjenstandsutvalget. Ivan Ivanovitsj Burkows kapteinsjakke, en skrivemaskin med både norske og russiske tegn, en svært sjelden melmatte av russisk lindebast og forskjellige prydgjenstander. Alt knyttes til pomortiden gjennom ulike bruksformål. Men det er også i forhold til gjenstandene at mangelen på kontekst og fakta om pomortiden blir merkbar. Burkowsagaen er en illustrerende og spennende historie, men en bit av 16 MUSEUMSNYTT

17 den store sammenhengen. For å kunne forstå gjenstandene kreves det mer grunnkunnskap. Problemet vil etter alt å dømme løses ved at et interaktivt skjermprogram med fakta om pomortiden er under installering. En fyldig katalog Museet har publisert en fyldig katalog basert på dokumentasjonsprosjektet. I praksis fungerer den som en frittstående bok, uavhengig av den fysiske utstillingen. Allikevel er de to delene tett bundet opp mot hverandre. I katalogen går dokumentasjonsansvarlig Caroline Serck-Hanssen i dybden innenfor utstillingstemaene. Her er det også utfyllende stoff om «Trålfiskets russiske revolusjon» og «Framtidsdrømmer». En påfølgende artikkel tar opp forestillingene tromsøværingene og de russiske handelsbesøkende har hatt om hverandre gjennom nesten to hundre år. Meningene er påfallende utforandrede gjennom tidene. I den siste delen av katalogen forteller Marianne A. Olsen historien om pomortiden og Burkow-familien. Katalogen er sjenerøst illustrert med en stor mengde fotografier. Designen har fellestrekk med utstillingens visuelle uttrykk. Perspektivet har klart tre ting på én gang - og dobbelt opp; velskrevne, engasjerende tekster, fortellende og kunstnerisk interessante illustrasjoner, røff og stilig design. At tekstene hele tiden er trespråklige er imponerende. Mange store norske museer makter ikke en gang to! Engasjerende fortid og samtid Utstillingen er et godt eksempel på at det er mulig å la andre formidlingsmedia enn tekst få bære innholdet. Den supplerende katalogen sikrer behovet for å kunne gå i dybden. Det rene og nøkterne designet gir rom for museets ønske om å la publikum få ha sine egne tolkninger. Det ville vært lett å skape en utstilling visuelt preget av russiske klisjeer, men her blir vi aldri pådyttet kalkulerte stemninger. Beherskelse og bevisst selvdisiplin råder. Balansen mellom innhold og form blir samtidig aldri kjedelig eller sprikende. Med «Flytende russisk» har Perspektivet Museum skapt en flytende overgang mellom fortid og samtid som engasjerer, utfordrer og imponerer. MUSEUMSNYTT 17

18 Museal samtid Dokument 2000 var norske kulturhistoriske museers satsning på samtidsdokumentasjon ved årtusenskiftet. Nå foreligger resultatene i bokform. Tekst: Bjørn V. Johansen Selv om ikke alle ambisjonene for Dokument 2000 lot seg realisere, sier redaktører og prosjektledere Bjørn Fjellheim og Anne-Sofie Hjemdahl seg fornøyd med resultatet. Det har de grunn til å gjøre. Artikkelsamlingen «Inn i et nytt årtusen museene og samtiden» er en del av det overordnede formidlingsaspektet ved prosjektet. Boken har blitt et interessant dokument over norsk samtid. Den gjenspeiler prosjektets mål om å blant annet styrke samtidsdokumentasjonen ved museene, dokumentere viktige sider ved vår tids norske samfunnsliv, skape nytt kildemateriale, og øke samarbeidet med lokalmiljøene. I innledningen redegjør Fjellheim og Hjemdahl grundig for prosjektets utgangspunkt og prosess. Mange tema Inger Jensen og Grete Swensen starter med en klargjørende artikkel om fremveksten av samtidsdokumentasjon ved norske museer. Videre dekker boken et mangfold av tema gjennom prosjektets 16 forskjellige delprosjekter, i tillegg til flere innledende og kommenterende artikler. Delprosjektene fant sted over hele landet. De opprinnelige seks overordnede temaene i Dokumentasjon 2000 ble til slutt redusert til tre. De utgjør også bokens hoveddeler. «Barndom, ungdom, voksen» Anne-Sofie Hjemdahl innleder med betraktninger rundt temaet. Hun ser på hvordan aldersbegrepet og de ulike livsfasene endrer seg over tid, ut fra biologiske, kulturelle og økonomiske forhold. Bjørn Fjellheim og Anne-Sofie Hjemdahl (red.): «Inn i et nytt årtusen museene og samtiden» Novus forlag. Oslo 2007 Hjemdahl trekker inn omtale av artiklene som tar for seg forskjellige sider ved livsløpet. Ungdomskultur er et tema for flere av delprosjektene. Mens flere museer fokuserer på ungdommens opplevelse av omgivelsene, sin plass og ikke minst fritid, tar Beate Strøm opp sertifikatet som fenomen. «Lappen» er samtidsdokumentasjon, men skildrer følelser kjent for de fleste som har gjennomgått den magiske førerprøven. En mer ukjent verden for flere er tatoveringskulturen. Hjemdahls artikkel om temaet er ikke for pysete lesere. Tryggere for oss sarte akademikere, men desto mer gjenkjennende, er Johanne Yttri Dahls artikkel «Hvorfor far griller mens mor lager salat». Gjennom voksnes syn på egen grilling avdekkes det kjøttfulle og til dels blodig alvorlige kjønnsrollemønstre på norske terrasser. «Det flerkulturelle Norge» Leif Pareli innleder denne temabolken, som konsentrerer seg om etniske og kulturelle minoriteter 18 MUSEUMSNYTT

19 i Norge. Pareli har selv intervjuet åtte ikke-vestlige innvandrere om møtet med Norge. Å skildre norsk samfunnskultur gjennom innvandrernes synspunkter og opplevelser er også hovedinnfallsvinklen i Roy Høibos artikkel om innvandrere i Suldal kommune. De resterende to artiklene tar for seg henholdsvis samisk klesbruk i Karasjok gjennom hundre år og en fotoutstilling om sjøsamer i år 2000 ved Várjjat Sámi Musea/Varanger Samiske Museum. Her skildres identitetsproblematikk og forskjellige sider ved moderne samisk kultur i tekst og bilder. «Offentlige og private rom» I følge Tove Wefald Pedersens innledningsartikkel handler offentlige og private rom om mentale strukturer, hvordan vi velger å ordne verden rundt oss. Innenfor dette temaet representeres de forskjellige typer av rom gjennom blant annet hjemmet, kafeen, bussen, ferjen og flyplassen. Nyetablerte ferdighushjem er temaet for Wefald Pedersens påfølgende artikkel, mens kunsthistoriker Espen Johnsen beskriver og tolker den norske minimalismen i innredning og design. Helt andre miljø møter vi i de siste artiklene i boken, som handler om arbeid og sosiale relasjoner i samferdselsmiljø. Mangfoldets styrke og svakhet «Inn i et nytt årtusen» viser et mangfold det er lett å bli begeistret for. Her beskrives samtiden på kjente og fremmede felt. Forskjellige lesere vil ha ulik tilnærming til innholdet etter grad av identifikasjon og kulturell tilhørighet. Artikkelsamlingen representerer glimt inn i mange miljøer, bringer frem ny kunnskap og gir et bredt bilde av norske museers samfunnskontakt. Som bok er derimot svakheten at artiklene preges av å ha et forskjellig ambisjonsnivå. Her er alt fra beskrivende artikler uten tydelig poengterte problemstillinger til grundig og engasjerende forskningsformidling. Med så mange bidragsytere og så knappe tilgjengelige ressurser kunne nok resultatet vanskelig blitt annerledes. En oppsummerende artikkel til slutt ville muligens ha bidratt til å samle trådene. Innvendingen er derimot en parentes i forhold til hva «Inn i et nytt årtusen» klarer å oppnå; å gi et interessant bilde av museenes samvirke med dagens mangfoldige samfunn. Skandinavisk Museumsforbund, stiftet 1915, er en forening med personlig medlemskap for ansatte i fagstillinger ved museer i Norge, Sverige, Åland, Finland, Danmark, Island, Færøyene og Grønland. Forbundet arrangerer en tverrfaglig konferanse hvert tredje år med skiftende temaer presentert gjennom foredrag og ekskursjoner på omgang mellom medlemslandene. DU Er interessert i tverrfaglighet og nordisk samarbeid og erfaringsutveksling meld deg inn som medlem, Henv til Arnfinn Malme, Larvik museum: arnfinn.malme@larvik.kommune.no dermed får du muligheten til å delta på årets konferanse på Svalbard. En unik opplevelse! Konferansetema «Det store samspillet» Natur, kultur, klima, kunst. Tirsdag 19.august fredag 22.august Se program SkandinaviskMuseumsforbund/Svalbard MUSEUMSNYTT 19

20 Foto: Bård Kvam Der tiden står stille Ingen vet opprinnelsen til Djema el Fna, men i mange hundre år har denne markedsplassen ligget der som et hjerteklapp i gamlebyen i Marrakesh befolket med sine slangetemmere, ulykkelige aper i bånd og selgerne som tilbyr alt fra tanntrekking til teppekunst og metallarbeid. Av: Inger Anne Hovland På arabisk kan Djema el Fna bety «de dødes plass», men djemaa betyr også moske, og navnet kan derfor bety «den forsvunnede moskes plass». Fram til 1800-tallet ble folk henrettet her, og hodene deres ble satt på stake til offentlig beskuelse. I dag er denne markedsplassen en mellomting mellom tivoli, uteservering og teater en stor åpen plass som skifter utseende i takt med døgnet: Om morgenen dekket av nummererte boder som selger ferskpresset appelsinjuice, småvarer og krydder. På formiddagen entrer slangetemmerne scenen med giftslanger som bukter seg opp fra tepper som mennene har bredt ut over bakken. Munnen på slangene er sydd igjen, og de lever ikke lenge. De slappeste får et spark av eierne for at de skal bevege seg i takt med fløytespillet. Djema el Fna ligger i medinaen, i gamlebyen til Marrakesh. I 1985 fikk denne medinaen status som verdensarvsted, og er dermed en av fire marokkanske medinaer som har oppnådd verdensarvstatus. Hensikten med Unescos verdensarvliste er å oppmuntre landene til å undertegne verdensarvkonvensjonen som skal gi disse stedene særskilt beskyttelse. I dag er det 851 steder som befinner seg på denne lista, og 185 land har undertegnet verdensarvkonvensjonen av Marokko har 8 verdensarvsteder til sammen, og medinaen i Marrakesh var en av de første marokkanske stedene som fikk verdensarvstatus. Byen ble grunnlagt av almoravidene på 1000-tallet, og var lenge et politisk, økonomisk og 20 MUSEUMSNYTT