Barn har mer styrke enn man tror

Transkript

1 vfb.no # spesialmagasin om barn og unges psykiske helse Tema. NÅR BARN ER PÅRØRENDE THorvald steen: Barn har mer styrke enn man tror «JEG SER» Veiledning til hvordan voksne kan se og hjelpe barn de frykter har det vanskelig 72 prosent normal Om å vokse opp med en funksjonshemmet søster. BARNEANSVARLIG I FENGSEL Mange mister helt kontakten med sine innsatte forelder under soningen SMARTE FORELDRE Kurs for foreldre med engstelige og triste barn

2 # 4/2014. INNHOLD 4 Nokså normal lillesøster Kristn Grue har laget teater om å vokse opp med et funksjonshemmet søsken. 10 Styrker familiebånd Stadig flere fengsler får en barneansvarlig. Vi har besøkt Trondheim fengsel. «Felles for alle barna er at de får mer eller mindre konsekvenser for deres dagligliv og muligheten til å leve slik barn skal på egne premisser og delta i barns sosiale liv.» Vi vil gjøre barna synlige leder. Randi talseth Foto: Bo Mathisen. 14 Tett på: Thorvald Steen Om å vokse opp med en mor som fornektet sykdommen, om skam og fortielse. 20 Underviser lærerstudenter i spiseforstyrrelser 8 % av alle barn mellom 3-18 får behandling innen psykisk helse. 24 Jeg ser Blå Kors med kjendiser på laget gir veiledning til hvordan voksne kan se og hjelpe barn de frykter har det vanskelig. Magasinet Voksne for Barn 20alltid 7 I bagasjen Birgit Valla om profesjonell hjelp og annen hjelp. 27 Kjære Voksne for Barn Bekymringstjenesten svarer. 29 Bøker Omtaler og anmeldelser av aktuelle bøker. 35Enqueten Fem i Steigen om vinter og snø. Utgiver Organisasjonen Voksne for Barn Adresse Stortorvet 10, 0155 Oslo Telefon Telefax e-post vfb@vfb.no Internett vfb.no Bankgiro Ansvarlig redaktør Generalsekretær Randi Talseth Redaktør Birthe Bratvold birthe.bratvold@vfb.no I redaksjonen Mari Valen Høihjelle, Mona Vaagan., Ingebord Wiese, Nicki Twang, Bo Mathisen, Karoline O. A. Pettersen, Marie Laland Ekeli og Heidi Kristiansen. Forsidefoto Bo Mathisen DESIGN & Produksjon hans@kolbjornsrud.com Trykk Grøset Abonnement Kr. 300, pr. år for 4 nummer medlemskap Kr. 390, pr. år Løssalg Kr. 90, pr. magasin Opplag ISSN Det må ikke kopieres fra dette blad i strid med ånds verk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Husk å oppgi abonnements nummer ved adresseforand ring eller ved oppsigelse. Magasinet Voksne for Barn har tidligere hatt navnene «Sinnets Helse» og «temamagasin for foreldre OM». For noen år tilbake var det vanlig å omtale barn som var pårørende av syke voksne som «de usynlige barna». Vi mener de enda ikke har blitt helt synlige i hvert fall ikke for alle voksne som har et ansvar. Dette nummeret av Magasinet og årets Barn i Norge-rapport belyser ytterligere viktige tema for flere barn som vi omtaler som barn som er pårørende. Voksne for Barn sitt hovedfokus har vært barn med foreldre som har psykiske problemer og/ eller rusavhengighet. Vår forståelse for barnas situasjon medfører at vi også nå har tatt med de psykososiale konsekvensene det har for barn som har voksne og søsken rundt seg med mange andre utfordringer, som å være søsken til et alvorlig sykt barn somatisk eller psykisk, ha foreldre med funksjonsnedsettelse, en forelder i fengsel, et familiemedlem med spilleavhengighet osv. Felles for alle barna er at de får mer eller mindre konsekvenser for deres dagligliv og muligheten til å leve slik barn skal på egne premisser og delta i barns sosiale liv. Voksne for Barn ønsker å omtale situasjonen for barnet og familien som en familie med belastninger. Felles er at de barna har en risiko for å forstrekke seg og ikke få egne behov dekket. Det vil også oppleves forskjellig fra familie til familie hvilke belastninger man har og det er viktig spesielt for barna at vi henter frem også det som likevel er positivt. Som ungdommene selv sier til oss «ikke bare snakk om den tredjedelen som får en depresjon før de er 18 år, snakk om de andre to tredjedelene. Hvorfor går det bra med dem?» Her bør vi ha svar! Voksne for Barn deltar sammen med unge selv i levekårsundersøkelsen for disse barna, som blir klar høsten Dere vil se i dette Magasinet at det er ikke bare sykdom i familien som kan forårsake stress. Å ha en foreldre i fengsel er om mulig enda mer tabu enn å ha en rusavhengig forelder. I Magasinet forteller vi om at det også i fengsel nå skal være barneansvarlige slik det er lovpålagt i sykehusenes avdelinger som behandler voksne. Det er flott og et stort skritt fremover! Videre synes vi det er viktig å belyse hvilke konsekvenser det kan ha for barn at de ofte kan være bærere av familienes problemer. Både artikkelen om spisevegring og foreldrekurs for de som har engstelige unger, er eksempler på både at barna selv utvikler problemer, men også at vi kan gjøre noe med dette. Det er ikke alltid det er familieproblemer som er åpenbare årsaksfaktor så her må vi alle være forsiktige. Det er ikke anklager og skyld som er tema tvert imot! Hvordan kan vi hjelpe og komme tidlig nok inn? Det er både faglige og etiske grunner til at vi arbeider for å hindre at barn belastes med spiseforstyrrelser og depresjon. Helsefremmende og forebyggende tiltak trengs på alle arena der barn og unge er! Et av de viktigste tiltakene som Voksne for Barn står for er å sette følelser og kunnskap om egne reaksjoner og hvordan mestre dagliglivet på skolens pensum. Programmet Zippys venner for klasse er et helsefremmende program som nettopp skal hjelpe alle barn til å mestre egne følelser. De lærer seg at man har valg ved at bevisstgjøring i forhold til handlingsalternativer når det kjelker seg til er selve fundamentet til programmet. Så langt er dette spredt på mer enn 600 skoler i Norge, finnes i 30 land verden over og er evaluert til gullstandard i Norge! Programmet har 10-årsjubileum i Norge i år les om det og hvordan resultatene endrer læringsmiljøet i dette nummeret av magasinet! Det eneste som kan bli bedre nå er at ALLE skolebarn på disse klassetrinnene får delta i programmet! Samtidig vil vi etterlyse flere forebyggende tiltak for de barna som allerede har utviklet et problem. La oss nå få den opptrappingsplanen for barns psykiske helse som vi trenger så sårt. Ikke minst de barna som lever i familier med belastninger. Vi kan ikke godta at de skal bære ansvaret og tape sin barndom! 2 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 3

3 Nokså normal lillesøster Skuespiller Kristin Grue vokste opp med et funksjonshemmet søsken. Det forteller hun om i teaterstykket 72 prosent normal. Tekst og foto: Marie Laland Ekeli Mange spør søsteren min: Skulle du ikke ønske du kunne gå? Da svarer hun: Skulle du ikke ønske du kunne fly? Skuespiller Kristin Grue står alene midt på scenen. Feil. Hun sitter, sortkledd og sped, i en stor elektrisk rullestol. Det motoriserte hjelpemiddelet liksom omslutter kroppen hennes, får henne til å se liten ut. Man ser alltid stolen før man ser mennesket, sier hun, og ser utover publikum. Du er en maskin. Ikke som en terminator eller en transformerdukke, men mer som en kjedelig maskin. En støvsuger. Den femti minutter lange monologen som spilles på Papirhuset Teater i Tønsberg denne oktoberkvelden, er tankevekkende, ( Invalid? Det betyr in-valid. Verdiløs! Er det mulig! ). Med ingenting annet enn seg selv og stolen som rekvisitt, klarer Kristin å bevege flere i salen til tårer. Frilans skuespilleren, kjent fra blant annet Under holdningsavdelingen på NRK, skrev 72 prosent normal for fem år siden, mens hun var student ved Teaterhögskolan i Stockholm. De hadde fått i oppgave å lage en forestilling om hva de ville. Jeg bare måtte gjøre dette. En del av meg tenkte kjedelig med rullestol, men da jeg begynte å skrive, bare rant det ut. Kristins historie For om alle mennesker har en historie, er dette Kristins. Den handler om å vokse opp med en funksjonshemmet bror. Han heter Jan, og er blitt til en søster i teksten for å gi Kristin distanse til stoffet når hun er på scenen. Men minnene er ekte. Noen er hennes egne, andre har Kristin lånt fra barndomsvenninnen, som også har et søsken i rullestol. Det er minner om å vokse opp i en annerledes familie. Alt fortelles fra den i gåsetegn friskes perspektiv, forteller hun. Og det handler blant annet om å alltid måtte føle seg så takknemlig. Hvis jeg hadde problemer, hva da med han? Hvor store var vel ikke hans utfordringer i forhold til mine? Hva hadde jeg å klage over de gangene jeg følte meg unormal? Hva kunne jeg si høyt? Dette var hemmelige, forbudte, følelser, og de kom da Kristin begynte på skolen. Fram til da, var det å ha en storebror i rullestol det mest naturlige i verden. Nå så jeg oss utenifra, med andres blikk, og begynte å tenke at det var rart. Plutselig ble jeg flau! Og det var noe jeg ikke burde føle. Å være flau over sin egen familie, var noe skammelig. Lengsel etter det normale Derfor holdt Kristin tett om følelsene sine hjemme. I stedet manøvrere hun seg ut av situasjoner med list og små, hvite bortforklaringer. Vi var en sånn familie som alltid gjorde mye sammen. Jeg husker vi var på søndagsturer i skogen. Jeg syntes det var så flaut med den rullestolen! Det passet ikke med rullestol i skogen. Derfor sa jeg at jeg ikke ville på søndagstur. Jeg sa at det var teit å gå på tur, selv om jeg egentlig syntes det var ganske koselig. Mye tenåringstrass ble nok veldig forsterket, sier hun. Som barn lengtet Kristin etter normalitet, og hun syntes Grue-familien stakk seg voldsomt ut i det urbane nabolaget midt i Oslo. Vi bodde i hus, mens alle vennene mine bodde i leilighet. Og så, for å gjøre alt enda verre, kjøpte mamma og pappa høner! Skuespilleren blir fjorten igjen: Er det mulig å bli mer rar, liksom?. Selv om vennene mine syntes det var kjempegøy hos Kristin, som hadde stort hus og trampoline og høner, tenkte jeg bare: Kan jeg ikke få lov til å være litt vanlig? Så tar hun seg i det: Men det er vel noe alle barn kjenner på? Det var spennende å komme til den lille leiligheten venninnen min bodde i, og få Nugatti og Grandiosa i stedet for hjemmelaget pizza. Det var mer normalt. Normal/unormal Men hva er egentlig normalt? I forhold til hvilken standard? Hvor går grensen mellom vanlig og uvanlig? Det finnes ingen fasit til spørsmålene Kristin stiller fra den opplyste scenen nå i kveld. Hun myser utover publikum. Vi har fått vite at tittelen 72 prosent normal slett ikke henspiller på broren, som man kunne tro, men er et anslag Kristin lander på om hun må plassere seg selv på skalaen. I likhet med forfatter Thorvald Steen, som blir intervjuet på side 14, er Kristin svært skeptisk til det normbaserte sorteringssamfunnet vi er i ferd med å dyrke fram. I Danmark har de sluttet å gi foreldre ekstra støtte for barn med Downs syndrom. Siden du får tilbud om tidlig fosterdiagnostikk, er det ditt eget problem om du ikke fjerner fosteret. På den måten har de begynt å utrydde mennesker med Downs, sier Kristin. Hun grøsser. Oppveksten med akkurat Jan som bror har gjort henne til en mer vidsynt og empatisk person, det er hun overbevist om. Generelt mer inkluderende overfor andre mennesker. Ikke så rask til å stigmatisere. Nå skal det sies, understreker hun, at det er grader av 4 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 5

4 Vanlig. Som barn lengtet Kristin etter normalitet. Hun syntes familien stakk seg ut i nabolaget. funksjonshemming. Broren min er veldig ressurssterk og selvstendig. Jan Grue er kritikerrost forfatter, og har en doktorgrad i lingvistikk. Da han var i slutten av tjueåra flyttet han alene til Amsterdam, og han har studerte ved Berkeley University i USA. Nå er han gift med en annen smarting, i følge søsteren, som ikke er i tvil om hvem som er slektas største avviker. Jeg stikker meg ut fra resten av familien, hvor alle er akademikere og kan sitte å diskutere forskningsartikler over middagen, sier hun. Foreldrene er sosiologer, og faren Lars Grue har forsket mye på samfunnets behandling av funksjonshemmede. Jan har høy status i familien fordi han er så ekstremt intelligent. Han kan alt! Han har lest og lest og lest, og brukt den delen av kroppen. Jeg blir helt matt, sier Kristin stolt. Selv om de to alltid har hatt et godt forhold, (flauheten Kristin kjente på i tenårene brøt ikke inn i søskenskapet), har de vokst enda nærmere med åra. Men når jeg ser på filmer fra vi var små, ser jeg hvor lite vi har forandret oss. Han sitter alltid og leser eller blar i Donald, mens jeg løper rundt og er bajas. Det er som om mitt behov for fysisk utfoldelse ble enda sterkere av å ha en bror som satt helt stille. Du sprang det for dere begge? Kanskje? svarer hun prøvende, som om hun smaker på den. Det kan ha vært det. Elefanten i rommet Hvordan hadde hun vært om kroppen var helt frisk? Hvordan hadde vi vært som søsken da? Utleverende, sårt, komisk, alvorlig, ømt, granskende det er ikke vanskelig å finne adjektiver som beskriver forestillingen. Ved å være personlig får Kristin sagt noe allment om annerledeshet, og om samfunnet. Innimellom slår det meg at dette er et brev fra Kristin til storebroren, som vi, tilskuerne, får smuglese. Jan så stykket i Sverige, forteller Kristin. Han ble litt stille etterpå. Vi har snakket om det, og han støtter meg, men jeg tror han syntes det var rart å høre ting jeg ikke hadde fortalt ham før Fra en scene? Ja. Hun rynker panna litt. Jeg tror det jeg savnet i oppveksten, var å være med. Jeg har snakket med moren min, og hun sier de prøvde å skåne meg. Ikke gi meg ekstra ansvar. De har vært utrolig flinke til å behandle broren min og meg likt, men i ettertid skulle jeg ønske jeg var mer inkludert i ting. Er det viktig at foreldre inkluderer søsken til barn med spesielle behov? Jeg tror det, selv om jeg vet at det er vanskelig. Vi visste ikke, sier mamma til meg. Jeg var i tidlig trettiåra, jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg tror man bør sette seg ned med alle søsknene, på ulike måter, og spørre dem hvordan de har det. Er dette greit? Hva synes du? For noen kan det være godt å få være til hjelp, ha noen oppgaver. Det er en balansegang, vedgår Kristin. Søsken skal ikke ha for mye ansvar heller. Man må prate om det. På en måte snakket vi veldig åpent hjemme, men kanskje ikke om de mest følsomme temaene? I blant følte jeg at det var elefanten i rommet. I dag kan hun kjenne glede hvis hun får være den som hjelper storebroren. Hvis han skal opp av en stol, liker jeg at det er jeg som løfter ham. Jeg får ta i et tak og være viktig for ham, sier Kristin. Jeg tør nesten ikke tenke over hvor glad jeg er i ham. Du får en litt spesiell kjærlighet overfor noen du vet ikke kan hanske opp med hva som helst, rent fysisk. Han er ikke den store, sterke storebroren min. Ikke på den måten. Men på andre måter. Det finnes mange måter å være storebror på. Illustrasjon: Marie Laland Ekeli Ingen kompromisser, bare bedre løsninger Vi skal pusse opp kjøkkenet. Det krever mye samarbeid. Mellom meg og mannen min altså. Og samarbeid er vanskelig. Det er så mye enklere å gjøre ting alene, da har man kontroll og kan stort sett få det som man vil. Nå man skal gjøre noe sammen, må man ta den andres innspill i betraktning. Jeg hadde noen klare ideer om hvordan kjøkkenet skulle se ut. Det hadde mannen min også. Problemet var at disse ideene ikke stemte så godt overens. Det er ulike måter å forholde seg til dette. Vi kunne gått inn i forhandlinger. Hvis du får de skapdørene du ønsker, vil jeg ha den vasken jeg vil ha. Du kan få bestemme fargen på veggen, hvis jeg får mine fliser. Sånn kunne vi holdt på og kjempet for vår sak. Og ingen av oss hadde egentlig blitt fornøyd. Men vi gjorde ikke det. Vi lyttet til hverandre, uten å tenke på hva vi selv ville. Vi stilte oss åpne for den andres meninger og bygget videre på dem. Resultatet? Et kjøkken finere enn hva hver av oss hadde greid å komme frem til alene. Ingen kompromisser, bare bedre løsninger. Synergiprosesser er det som oppstår gjennom kreativt samarbeid. Det betyr at 1+1 ikke bare blir 2. Det kan bli 10, 100 eller Det vi kommer frem til sammen blir Birgit Valla er psykolog og leder for Familiehjelpa i Stange, Hedmark. I denne spalten deler hun tanker og erfaringer fra mange år i spesialisthelsetjenesten. Birgit har mann og tre barn og bor på Hamar. Meningen som uttrykkes er ikke nødvendigvis sammenfallende med Voksne for Barns synspunkter. bedre enn det vi hadde tenkt oss til alene. Kompromisser er noe annet. Det betyr at 1+1 blir 1 ½, eller kanskje bare ½. Ingen blir riktig fornøyd, men alle har fått noe. Dette er den mest vanlige tankegangen når vi skal skape noe sammen. Innenfor psykisk helsefeltet trenger vi synergiprosesser. For å oppnå synergi må alle som deltar i et samarbeid være likeverdige. Alles innspill, meninger og bidrag må være like mye verdt. Ingen må tro at de eier mer av sannheten enn andre, men anerkjenne at alles bidrag skal ha like stor plass. For å greie det må man glemme seg selv, og bare lytte til de andre. Man må stille seg åpen. For noen uker siden bestilte jeg noen eksemplarer av rapporten til Psykisk helse- Proffene fra Forandringsfabrikken. Rapporten består av råd fra ungdom selv til psykisk helsevern. Da jeg åpnet pakken fant jeg en gul post-it lapp på det øverste eksemplaret. Lappen var fra proff Ylva og det stod Takk for at du bryr deg! Her får du en lykkepille av meg. Den må ikke spises, men du kan åpne den. Det var teipet fast en pillekapsel som var åpnet og så lappet sammen igjen. Jeg åpnet kapselen og inni den fant jeg en fint sammenrullet lapp omsluttet av en bitteliten gullfarget ring. På lappen stod det Du kan gjøre en forskjell! Jeg ble så rørt og delte det straks med mine kolleger. For en fantastisk ide, hilsenen var virkelig en lykkepille for meg. Og Psykiskhelseproffene er virkelig fulle av gode ideer. Jeg leste gjennom hele rapporten og opplevde at Ylva hadde vist i bagasjen meg den omtanken hun selv ønsket i møte med psykisk helsevern. Men hennes kreativitet og ideer strekker seg nok langt utover hva vi fagfolk tør tenke på. Og nettopp det er et av budskapene i rapporten, at vi fagfolk også må tenke utenfor boksen. Rapporten er en gullgruve når man skal bygge opp tilbud til ungdom. Hvis man leser den med åpenhet og glemmer seg selv og egne ideer. Først da kan ungdommenes råd inngå i en synergiprosess som gjør at det man skaper av tjenester blir langt bedre enn hva vi hadde kunnet komme frem til selv. Innen psykiske helsefeltet står profesjonene sterkt og de er hierarkiske. Noens kunnskap er mer verdt og mer spesialisert. Brukernes innspill og ideer tas kanskje med, hvis de passer inn i det eksisterende. Vi kan gjerne kalle dette samarbeid, men det blir ingen synergi ut av det. Resultatet blir ikke større enn summen av delene. Fordi alle delene har ikke bidratt på en likeverdig måte. Synergi krever dessuten et visst element av kreativitet. Det betyr at deltakerne greier å bryte noen etablerte tankemønstre hos seg selv, man må tenke i andre baner enn man gjorde i utgangspunktet. Det er helt nødvendig for å ta inn det de andre samarbeidspartnerne sier og la det påvirke sin egen eksisterende tankegang. Da først kan vi skape noe som vi ikke engang hadde forestilt oss da vi startet.. 6 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 7

5 på TORGET vfb.no/nettbutikk på TORGET vfb.no/nettbutikk PS! Har du nok julekalendre og julekort? Vi sender raskt til deg! K jøp flotte julegaver i vår nettbutikk! kursoversikt 2014 Dato Sted Kurs/konferanse Kursledere Oslo Motiverende samtale Mia Börjesson Haugesund Psykologisk førstehjelp, 8-18 år Hanne Hope Oslo og Bergen LØFT for foreldre Hilde Wiese og Laila Fosso Oslo Hvordan skape tillit og konfliktforståelse mellom foreldre Grete Nordhelle Oslo Psykologisk førstehjelp, 8-18 år Hanne Hope Arendal Psykologisk førstehjelp, 8-18 år Hanne Hope Oslo Gruppelederkurs: Helsefremmende ungdomsgrupper Mia Börjesson Oslo Når barn er pårørende, barneperspektivsamtalen Jan Steneby og Gunnar Eide Oslo Medvirkning og anerkjennelse i barnehagen Nuria Oliu Moe Oslo Skillsmissegrupper i skolen, PIS Hanne Hope og Heidi S. Fossen Oslo SMARTE foreldre Simon P. Neumen Gro Kristiansen Bodø Psykologisk førstehjelp, 8-18 år Hanne Hope Oslo Psykologisk førstehjelp, barnehage, 4-7 år Hanne Hope Oslo Når barn er pårørende, barneperspektivsamtalen, 1 dag Jan Steneby Oslo Psykologisk førstehjelp, 8-18 år Hanne Hope Bestill på vfb.no Vi setter løpende opp nye nye og og flere flere kurs, kurs så så følg følg med med på på våre våre nettsider vfb.no/kurs. Kurs Kurs og og foredrag kan kan også også bestilles bestilles lokalt. lokalt. Foto: PhotoAlto Jeg er stolt av deg Ben Furman gir deg praktiske hjelpemidler til å styrke kontakten mellom deg og barnet. Samtidig viser forfatteren hvordan barneoppdragelsen blir morsommere. I boka er det spesielt fem problemstillinger som belyses: Hvordan rose og oppmuntre barnet? Hvordan få barnet til å høre etter? Hvordan samarbeide med andre voksne? Hvordan hjelpe barnet med å overvinne problemer og vansker? Hvordan respondere når barnet gjør noe galt? Jeg er stolt av deg! Er skrevet for alle voksne som oppdrar eller bidrar i oppdragelsen av barn. Halskjedet i sterling 925 sølv er 46 cm langt (med to ledd for å justere lengden kortere til 42 cm og 44 cm). Anhenget er 3 cm langt, og 8 mm høyde. Pris 549,- Armbåndet i sterling 925 sølv er 20 cm langt (med to ledd for å justere lengden kortere til 16 cm og 18 cm). Pris 395,- Plakatene Født til å skinne av Eldbjørg Ribe og Alle kan hjelpe en av Pia Olsen 8 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 9 pris kr. 129,- Unike plakater laget spesielt for Voksne for Barn av dyktige kunstnere Nydelige julegaver til noen du er ekstra glad i vfb.no/nettbutikk

6 Trygger og forsterker f amiliebånd bak murene Flere og flere norske fengsler får etter hvert en barneansvarlig. I Trondheim fengsel har det blant annet medført at man på tidligere strengt bevoktede områder, nå kan stå på cella å høre barnelatter og se en far og et barn hånd i hånd. Tekst: Ingeborg Wiese Foto: Marius Tvinnereim Fengselsbetjent Hege Kroglund har fått innvilget 40 prosent av stillingen sin som barneansvarlig i Trondheim fengsel, som har 150 innsatte. Det betyr at hun to dager i uka tar av seg uniformen og kler seg sivilt på jobb for å møte barn og tilrette legge og forberede samvær mellom innsatte og barna deres. Myndighetene oppfordrer alle fengsler til å ansette en barneansvarlig, selv om den sittende regjering ikke har lovfestet funksjonen. Rundt 9000 barn i Norge har til enhver tid en far eller mor i fengsel. Mange mister helt kontakten med sin forelder under soningen, andre får ikke engang vite sannheten om hvor far eller mor oppholder seg. De fleste som ender i fengsel opplever at pårørende ønsker at det skal være hemmelig. Den største forskjellen nå og tidligere er at vi kan planlegge og tilrettelegge for besøk og kontakt på en helt ny og bedre måte. Jeg kan for eksempel ringe mor og avtale med henne rundt barnets beste, og jeg kan snakke med de berørte barna om hva de kunne ønske seg når de er på besøk i fengselet. En viktig del av min jobb er også å snakke med innsatte og barna deres, og hjelpe dem med spørsmål og tanker og følelser de synes er vanskelige, forteller Hege Kroglund. I sivil. De to dagene i uka fengselsbetjent Hege Kroglund fungerer som barneansvarlig, stiller hun på jobb i sivil. «Skype» med barna Rundt halvparten av de innsatte har barn, mens bare rundt ti prosent av dem igjen har grei og regelmessig kontakt med barna sine. Mange blir nektet å ha kontakt av familien til barnet, mens for andre kan tiden i fengsel være en anledning til å etablere en liten kontakt. De blir rusfrie, får roet seg ned og kommer såpass ovenpå at de kan gi livstegn fra seg. For mange barn kan det bety mye om det så bare er et postkort fra pappa eller mamma. Hege Kroglund forteller at en slik liten, kanskje skjør, kontakt kan hjelpe mange når de skal ut av fengsel igjen. Hun bruker mye av sin arbeidstid som barneansvarlig til å snakke med innsatte om hvordan de best kan ivareta kon takten med barna sine. Jeg kontakter ingen personlig, men alle vet at jeg er barneansvarlig så er det opp til de innsatte om de vil snakke med meg. Noen ønsker å holde barna sine helt unna fengselet og heller ta opp kontakten når de kommer ut. Men vi har utenlandske innsatte som ikke har sett sin familie på flere år og som synes det er veldig tungt, sier Hege Kroglund. I løpet av november/desember starter Trondheim fengsel et tilbud om «skyping» via nettet til denne gruppen spesielt, men også til norske innsatte. De må få innvilget søknad fra gang til 10 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 11

7 Alltid tilstede. Kroglund er alltid tilstede under møtene mellom barn og foreldre i fengselet. gang, for å ha en tett dialog med omsorgspersonene og barna. Jeg vil alltid være tilstede, ikke for å vite hva de snakker om men for å overvåke at det ikke blir utrygt for barna, understreker hun. Møtes i biblioteket Ole (42) sitter inne med en voldsdom på fem år. Han har aldri sittet i fengsel før og er helt sikker på at han aldri skal hit igjen. Han hadde god og nær kontakt med sin 13-årige sønn før dommen, men i fengselet ble det vanskelig å opprettholde hyggelig og naturlig kontakt. Han gikk til Hege Kroglund og sammen fant de løsning som har fungert fint. Annenhver tirsdag kommer sønnen min alene hit. Framfor å sitte på det lille, trange besøksrommet for barn, får vi lov til å være på biblioteket sammen med Hege. Der kan han gjøre lekser, vi kan se en film og vi får anledning til å spise middag blant alle bøkene, forteller Ole. Slik blir det lille, trivelige biblioteket tatt i bruk til stadig nye formål. Det gule, brakkeliknende huset ligger som en oase i hjertet av fengselet, omkranset av fengselsbygninger, høye gjerder og den høye muren til slutt. Innenfor veggene er det først og fremst bøker, men også en hyggelig sittegruppe for Ole og sønnen. Bare gitteret foran alle vinduene påminner oss om at vi også her er i et fengsel. Oles sønn var den første, men gjennom 2014 har ordningen med å møtes i biblioteket også blitt mulig for enkelte andre barn. Ole skal før jul opp til motorsykkelmekaniker-eksamen, og håper å få hjemmesoning så snart halvparten av dommen er sonet en gang i Det betyr utrolig mye for meg at jeg får være alene med sønnen min. Tidligere kom han bare sammen med resten av storfamilien på den faste, ukentlige besøksdagen. Da sa han ikke stort, og fant på unnskyldninger for ikke å være med. Nå kan jeg konsentrere meg bare om ham og vi snakker om mye rart. Han vet hvorfor jeg er her, og har nok vært sint på meg for det. Jeg regner med at jeg får høre det når jeg kommer ut og vi får en hverdag på plass igjen, sier 42-åringen, som håper å få sin første permisjon i jula. Åpne, ærlige spørsmål Hege Kroglund ser det som en viktig del av sin oppgave som barneansvarlig å snakke med barna som pårørende. Hvor hemmelig er farens opphold i fengsel? Blir de mobbet og plaget? Hvilke forestillinger har de om det å være i fengsel? Hva ønsker de å gjøre eller se når de er på besøk i fengsel, en verden som er helt lukket og fremmed for befolkningen flest. I noen tilfeller klarer far og barn selv å ha en ærlig dialog rundt et smertefullt tema, mens hun i andre tilfeller må hjelpe dem på vei. Mitt hjerte brenner for disse barna. Stiller du dem åpne, ærlige spørsmål, får du ærlige svar. Barn har en utrolig evne til å samle på gode opplevelser. Jeg tror derfor at åpenhet og kontakt med far i fengsel, selv om den er skjør, er bedre enn ingen kontakt, sier Hege Kroglund. Hun forteller om ei jente som hadde stadige mareritt om faren i fengsel, og forestilte seg de frykteligste ting om hva som kunne skje ham på cellen. Selv om det ikke er vanlig praksis fikk Hege Kroglund ordnet det slik at jenta fikk se hvor faren bodde. De benyttet en kort periode midt på dagen hvor alle innsatte er innelåst på rommene sine. Etter besøket forsvant marerittene, og hennes eneste kommentar i etterkant var at hun syntes pappaen fortjente et større rom. Det var ikke riktig at han skulle ha et mindre rom enn henne, han som var voksen! Kriminalitet går i arv Hege Kroglund har også satt ned en ressursgruppe på sju ansatte. Sammen skal de komme opp med gode ideer for å gjøre det best mulig for barn å komme på besøk i Trondheim fengsel. Blant annet synes de det er viktig at barn av innsatte får mulighet til å treffe hverandre. De har allerede hatt én hygge lig samling med vafler og lek og planlegger flere. Noe av det tristeste hun ser i hverdagen som fengselsbetjent er når sønner havner i samme fengsel som fedrene. Barn hun kanskje bare få år tilbake møtte i besøksrommet, møter hun nå som innsatte. Det er dessverre slik at kriminell aktivitet lett kan gå i arv. For meg er det veldig viktig at vi møter alle de besøkende barna på en så ordentlig og varm måte som mulig. Som barneansvarlig har jeg myndighet til å varsle når vi venter besøk av et barn, og be ansatte om å ta godt imot det. Det er mitt mål at barn ikke skal grue seg, men glede seg til å komme hit. Her skal de møte hyggelige, ansvarlige voksne og ha fine opplevelser med pappa og/eller mamma. Skuffet over Regjeringen Ordningen med barneansvarlige i alle norske fengsler er vi selvfølgelig veldig glad for, men skuffet over at justisminister Anders Anundsen mener at det ikke er nødvendig å lovfeste ordningen, sier Hanne Hamsund, daglig leder i For Fangers Pårørende (FFP). Organisasjonen FFP, som ble stiftet i 1992, arbeider for pårørendes rettigheter i norske fengsler. Justisdepartementet fremmet for noen år siden et lovforslag om å styrke kriminalom sorgens ansvar for å ivareta barn av domfelte/ innsatte, blant annet gjennom ordningen med barneansvarlig i norske fengsler, men den sittende regjering mener at en forskrift er tilstrekkelig. Lovforslaget er igjen fremmet som et 8 forslag fra represen tanter fra AP og SV, og blir i disse dager behandlet i Stortinget. Vi mener dette er å diskriminere barn av innsatte i norske fengsler i forhold til barn som pårørende innen psykiatri og soma tikk. Ordningen med barneansvarlig er hjemlet både i helse personelloven og spesialisthelsetjenesteloven, men blir kanskje ikke lovfestet når det gjelder barn som pårørende til innsatte, kommenterer Hanne Hamsund. Hun understreker likevel at ordningen er et veldig viktig tiltak, og at FFP har vært pådrivere for barneansvarlig i norske fengsler hele veien. Ordningen bidrar til å tydeliggjøre kriminalomsorgens ansvar for barn og unge av innsatte spesielt. Vi ser på oppgaven som barneansvarlig som todelt: Både å ha direkte kontakt med barn, foreldre og andre nære pårørende, men også å sørge for at barneperspektivet blir forankret i fengselet generelt. Det er viktig at barneansvarlig påvirker hele fengselet i riktig retning, sier hun. Hanne Hamsund håper også at en barneansvarlig vil medføre bedre informasjon til barn og unge som har en av sine nærmeste i fengsel og bedre fysiske forhold rundt besøk. Hun ønsker seg informasjonsmateriell skrevet spesielt til og for barn, slik at de kan forberede seg til besøk innenfor murene. Det er viktig at et besøk i fengsel blir et positivt møte for barn og unge, slik at de får lyst til å komme tilbake, sier hun. FFPs viktigste oppgave er å gi råd og støtte til pårørende gjennom telefonkontakt, møter og aktiviteter. Spesielt for barn og unge er det viktig å møte andre i samme situasjon som seg selv. FFP beklager at det fortsatt ikke finnes noen systematisk registrering om innsatte har barn, dermed har man ikke oversikt over hvor mange barn som har foreldre i fengsel. I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå og Kriminalomsorgens Utdannings senter anslår de at mellom seks og ni tusen barn og unge har en mor eller far i fengsel. I tillegg kommer alle de barna som har en annen nær pårørende bak murene, som søsken eller besteforeldre. Mange. Mellom seks og ni tusen barn har en forelder i fengsel. 12 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 13

8 Tett på. thorvald steen I kamp mot arvesynden Da forfatter Thorvald Steen var 15 år, fikk han vite at han har en arvelig muskelsykdom. Moren hans ville at han skulle skjule lidelsen. Steen skrev bøker om den. I dette intervjuet forteller han om det å vokse opp med en mor som fornektet sykdommen, om skam og fortielse, og om å velge en helt annen strategi overfor sine egne barn. tekst Marie Laland Ekeli foto Bo mathisen Fotografen skal kanskje også ha en kopp? Marianne Vik har satt et brett med kaffe og te på stuebordet. Ja, vi skal ikke behandle fotografene dårlig, sier Thorvald Steen med et smil. Takk for hjelpen, legger han til, når Marianne henter enda et krus på kjøkkenet. Forfatterens kone gjennom tretti år er snart på vei ut. Da iler jeg videre, for å holde fanen høy og klar, sier hun i farta. Etter å ha lest de tre selvbiografiske romanene til Thorvald Steen, er det å hilse på kona hans som å møte en romanskikkelse i levende live. I Vekten av snøkrystaller, Det lengste svevet og på et vis også i Balanse er Marianne (i bøkene kalt Nina) motspilleren, antagonisten, som får hovedpersonen Thorvald til å forandre seg. Våge endring. Nå iler den kortklipte og høyst ekte kvinnen ut av rekkehuset på Ekeberg, for å rekke et møte som spesialpedagog i Oslo kommune. Forfatteren jobber hjemmefra. Han har slått seg ned i lenestolen, et blått teknisk vidunder som sørger for at han får hvilt nakken og slipper den verste hodepinen. I 45 år har han hatt diagnosen progressiv muskeldystrofi, facio scapula humeral. Det poetiske navnet betegner en nådeløs nedbryting av kroppen, hvor muskelfibre gradvis blir ødelagt og muskelaktiviteten svekkes. På framsiden av rekkehuset har de fått støpt en betongrampe, og i stua er det satt fram møbel-øyer han kan hvile seg ved på vei over gulvet. Trossig Selv om han i dag må bruke rullestol når han skal fort fram, er Thorvald Steen fortsatt særdeles aktiv. Intervjuavtalen med Voksne for Barn blir presset inn mellom jobbreiser til Istanbul og Berlin, han har nettopp holdt foredrag for nevrologene på Ullevål og Rikshospitalet, og undervist deler av luftforsvarets ledelse om Tyrkia. Det er et slags tross i ham. Legene sa jeg skulle sette meg i en rullestol og bli passiv. Jeg fortsatte å sykle til jeg var over tretti. Det var det ingen som hadde trodd, sier han. Han har fått høre at han ser mer ut som et medlem i Klanen, en hooligan, enn poet og forfatter. Jeg tenker det like gjerne skyldes kampviljen som piggsveisen og det firskårne ansiktet. Thorvald trosser forvent n- inger. Han trosset legevitenskapens prognoser, og han fortsetter å trosse omgivelsenes forestillinger om en syk mann. I tillegg har han, på et vis, tatt et oppgjør med selve arvesynden. Arvesynden, sier han ivrig, er et fantastisk uttrykk. Enten man er religiøs eller ei, vi tror fortsatt det ligger en synd til grunn for den typen sykdom som jeg har. Forestillingen ligger der. Thorvald vet hva han snakker om. Morens skam over den arvelige sykdommen skulle komme til å prege oppveksten hans og resten av livet. Det var bare hemmeligheter alt sammen, sier han. Selv da legen konfronterte moren min med den medisinske bakgrunnen for diagnosen, nektet hun. Fordi hun skammet seg? Ja, jeg mener det. Foreldrene ville ikke at han skulle si noe om sykdommen til noen. Heller ikke faren ønsket det. Han ville ikke komme i klammeri med moren min. Hun ville ikke at folk skulle forstå at dette var arvelig, og rette blikket mot familien hennes. Den familien ville hun ikke snakke om. Den var bort-radert, ulovlig å snakke om. Den besværlige historien Moren døde for halvannet år siden. Hun rakk aldri å lese tekstsamlingen Den besværlige historien, som Thorvald forfattet i anledning sekstiårsdagen sin, og som kom ut nå i høst. Hadde hun lest den, ville hun fått slag, sier han tørt. Da han skrev om muskelsykdommen første gang i 1995, (essayet Biopsi ), ble moren rasende. Hun mislikte allerede sterkt at sønnen var blitt en offentlig person, at han var forfatter og syntes på tv. Nå var han attpåtil selvutleverende om sykdommen som hun i alle år hadde forsøkt å underslå. De siste årene ville hun ikke være med meg på teater eller lignende, for da var sykdommen åpenbar. I et av sine siste essays Også du, min kropp (2014) beskriver Steen hvordan enda en familiehemmelighet avdekkes. En hittil ukjent fetter dukket plutselig opp for et par år siden. Det viser seg at moren har hatt en bror med samme sykdom som Thorvald. Hun nevnte ham aldri. Han var død nå, men i mange år bodde vi i samme by. v 14 magasinet 14 magasinet voksne for voksne barn for 2 // barn 2014 magasinet voksne for barn 15

9 Tett på. thorvald steen Fikk du snakket med henne om det? Ja da. Først nektet hun, men etter hvert ble det umulig. Vi fant dåpsbøker, identiteten til onkelen min, og så videre. Hemmeligholdt du din far og din bror på grunn av sykdommen? For å finne deg en ektemann og få egne barn? spurte jeg. Det ble stille. Kveldsmørket kommer så brått i slutten av august. Det kan vel hende, sa hun. Visste pappa om faren og broren din, og om sykdommen, før dere giftet dere? Hun ristet på hodet, så rett framfor seg gjennom frontruta. Takk for meg, nå må jeg inn, sa hun. Tre måneder senere døde hun av kreft. (Sitat fra essayet Også du, min kropp, fra samlingen Den besværlige historien.) Ett siste hopp Hva gjør det med et barn å vokse opp med så mange løgner og fortielser? Thorvald mener skam er knyttet til selvforakt. Det fæle med hemmeligholdelser er at selv om jeg synes adferden er forferdelig, virker det indirekte inn på mitt eget syn på meg. Også fordi jeg aldri har blitt spurt, verken av mor eller far: Thorvald, hvordan har du det? Aldri. Null ganger. Hun foraktet helt klart sykdommen, men heller ikke faren min sa: Du har så mange fine kvaliteter. Han så ingenting. Og han var idrettsmann! Unge Thorvald drev med idrett på høyt nivå da han fikk det han kaller den ubarmhjertige diagnosen. 15 år og alene på legekontoret ble han gjenstand for datidas undersøkelse. Legen så på skulderbladene, og på manglende symmetri i ansiktet. Hos meg kunne man se det på utstående skulderblad. Som oppegående lege skjønner han at det er tydelige indikasjoner på progressiv muskeldystrofi. Han ser på det, han gransker det, så snakker han litt, og så skjønner han at han har sagt for mye. Til deg, gutten? Ja. Da sier han: Jeg er nok redd for at sånn og sånn. Han vil ikke at jeg skal hoppe, så da må han bruke litt skarp lut. Du får ikke lov til å hoppe mer, det er livsfarlig. For Thorvald, som levde for skihopping, var det bare en ting å gjøre. Han måtte holde tett om diagnosen. Vintersesongen var så vidt i gang, og de skulle begynne å hoppe i yndlingsbakken hans. Hver dag fortet han seg hjem fra skolen, og da brevet fra Rikshospitalet dumpet ned i postkassa, rev han det i stykker så ikke foreldrene skulle se det. Det var om å gjøre å ha et reelt valg, forklarer han. Hvis jeg hadde sagt i fra, hadde jeg ikke hatt et reelt valg. Da ville alle stoppet meg. Jeg ville velge selv. Inni hodet hans raste en kamp. For hvert isete trinn opp til toppen av bakken tenkte jeg: Skal jeg si det? Skal jeg ikke si det? Skal jeg si det? Ikke si det? Jeg visste at hvis jeg sa det, ville jeg øyeblikkelig bli trøstet. Treneren og de andre hopperne ville synes synd på meg. Grenser ville bli lagt rundt meg, jeg ville bli passiv, tatt hånd om, trøstet i alle bauger og tanker. Jeg var ikke interessert i noen offerrolle, jeg var besatt av å gjøre ett hopp til. En vill tanke hadde vokst fram: Å få oppleve ett siste skihopp, kjenne svevet, kjenne oppdriften av vinden. Jeg visste at jeg ville huske hver eneste meter av dette svevet, se den tråkkede bakken under meg, ta nedslag. Og jeg var forberedt på at jeg ville falle ekstremt stygt når jeg falt. Det var du villig til? Absolutt. I boka står det at jeg brekker en ankel. I virkeligheten brekker jeg begge. Jeg prøver å være litt taktfull overfor leserne. Romantisering av foreldrerollen Halvannen uke gikk femtenåringen aleine med vissheten om at han var kronisk og uhelbredelig syk. Det vekker fortsatt forargelse. To ganger i året snakker jeg til de som skal bli spesialister i psykologi og psykiatri. Når jeg leser opp sekvensen fra legekontoret, er det alltid noen som blir veldig sinte. Hvorfor var det ingen foreldre der? Da må jeg svare at det var det eneste jeg var lettet over den dagen. Denne utrolige romantiseringen av hva foreldre gjør i sånne sammenhenger, er noe jeg synes er ganske naivt av voksne. Man overvurderer foreldres rasjonelle og empatiske evner, i forhold til gutten, eller barnet. Foreldre tenker på seg selv! Det er dessverre min dystre opplevelse. Nå kan du si at jeg var i en ekstrem situasjon, med en mor som hemmelig holdt alt, og en far som ikke torde å gjøre noe med det fordi han for Guds skyld ikke ville komme i konflikt med kona si. Poenget mitt er at foreldre kan bli enda mer slått ut enn det syke barnet. De kan få en hysterisk reaksjon på flekken, eller gi utløp for en overdreven empati, omfavnelse. Er det feil? Min erfaring er at et barn, eller en ungdom, umiddelbart forstår at denne sykdommen er vi alene med. Det er ingen voksne som kan gå inn i min kropp og bære den. Du skjønte det med en gang? Det skjønner alle. Dra en tur til Rikshospitalet og snakk med de unge modne, som er alvorlig syke. Jeg har nylig vært på Ahus i den anledning. Det er utrolig hvor modne unge menne sker blir når de blir syke. Livserfaring kommer på et blunk. Jeg kan ikke si det tydeligere. Du får en enorm ballast, og erkjennelse. Alle skapninger, etter at de kan snakke, skjønner forskjellen på liv og død. Husk at jeg var 15 år, så jeg var veldig stor. Nå for tiden er vi vant til å tenke på femtenåringer som barn? Datteren vår er 15 år, hun er en skikkelig seriøs ung dame, sier han. Vi må ikke undervurdere barn? Nei. Jeg husker det så godt, hvordan legen begynte å angre på at han har sagt det. Det er da jeg svarer, tappert, at jeg blir konfirmant til våren. Vi voksne tenker: Haha, konfirmant. Da er du ikke gamle nepa!. Men jeg oppfattet meg selv som voksen, altså. Jeg drev med utenrikspolitikk og toppidrett, og hadde skrevet særoppgave om Vietnamkrigen. Jeg ville ikke bli behandlet som en tulling, altså. Der var jeg stram. Hoppets betydning Hoppet endte som det måtte, med et halvt år humpende på krykker. En smal pris, skal vi tro Thorvald. I utgangspunktet ville jeg bare oppleve ett siste hopp. Nå, som voksen, ser jeg at det jeg egentlig gjorde, var å sprenge buret som var i ferd med å bli satt rundt meg, i og med diagnosen. Det har uten tvil gitt meg en helt annen form for selvtillit i voksen alder, mener han. Hvis du går inn i passivitet blir du så jækla redd! Du blir redd for fotografen, fordi han kan avsløre en asymmetri i ansiktet ditt. Du blir redd for at offentligheten skal se at du har problemer med ditt og datt. Man må innta seg selv, sier Thorvald. Ikke henfalle. Selv om jeg nå har så vanskelig for å gå at jeg detter hvis du blåser på meg, eller hvis jeg får to tanker i hodet samtidig, så er jeg aleine hjemme på dagtid. Han lener deg fram: Poenget er at man må ha mulighet til å kjenne at man er alene. Jeg er alene med denne kroppen. Det er bare jeg som er syk på denne måten. Først etter at den syke, objektet for all ømhet og empati, ser seg selv som et subjekt, kan han gå videre. Man må akseptere sin egen ensomhet for å bli i stand til å ta i mot kjærlighet og omsorg. Vendepunktet Dit tok det tid å komme. En periode var Thorvald suicidal. De første månedene etter gymnaset var jeg helt klart det. I selvforakt. Hva skjedde så? Uten backing hjemmefra, hvordan kom du deg videre? Hvorfor løsnet det? Hm. Stort spørsmål. Den må jeg tenke på litt, sier han, og tar en sup te som må være kaldere enn lunka. For det første, sier han, er jeg ikke bitter. Jeg ble ikke blitt utsatt for klassiske overgrep av voldelig eller seksuell karakter. Det var fortielse, taushet. Det paradoksale er Han stopper litt. Begynner på nytt: I følge de som kjenner meg fra jeg var 15, 16, 17, var jeg streng som ung. Hard. Tøff. Det kan ikke ha vært noen bra år, sier tannlegen min. Tennene mine er ekstremt nedslitt, jeg beit sammen. Også før diagnosen var jeg en temmelig særegen type. Jeg tenkte bare på at kroppen skulle bli sunnere, sterkere og hoppe lenger. Så kom dette dramatiske sjokket. Da tok det en del år å akseptere meg selv. Som nittenåring fikk Thorvald jobb som maler på Gaustad sykehus. Snart var han tillitsmann, og 21 år gammel ble han valgt til hovedverneombud av alle yrkesgruppene. Han var en konfronterende figur, en fagforeningskjempe, som ødela elektrosjokkmaskinen og var Dagbladets kilde i den mye omtalte Juklerød-skandalen. Takket være den jobben, og i høyeste grad mitt politiske arbeid, fikk jeg backing i egenskap av den jeg var. Selv om man med et trenet øye kunne se symptomer, var det faktisk folk som kunne ha bruk for meg. Jeg fikk respons på at jeg var bra. Det betydde mye. Det gjorde at jeg sakte men sikkert begynte å akseptere meg selv også, sier han. Dess mer jeg fikk, dess mer var jeg egnet til å motta og gi kjærlighet. Da startet en ny fase i mitt liv. Ti år senere var han et nytt menneske, påstår Steen. Et gladere menneske, selv om jeg så flere og flere tegn på kroppslig forverringen. Det er ganske merkelig: Da jeg ikke kunne hoppe, ikke kunne sykle, ikke kunne gå på ski, hadde mer og mer problemer med å gå, mer og mer hodesmerter, kjente mer og mer en ubehagelig slitenhet, var det som om det på et vis ble kompensert, sier han. Det må ha en sammenheng med en selvakseptering. Hvor gammel var du da du fikk ditt første barn? 33. Sånt blir man jo også glad av? Ja. Det var jo ganske sensasjonelt. En ny fase Tonefallet hennes var bestemt. Hun heiset seg opp på albuen mens hun holdt blikket mitt uten å blunke. Du er aller best når du kaster deg utfor, gir deg hen, som om du sto på toppen av stillaset. Jeg vil gjerne. I motsetning til moren og faren din, setter jeg pris på deg som du er. (Sitat fra Det lengste svevet) Det er meget biografisk korrekt. I boka står det, meget direkte, at kona mi ville ha et barn selv om det kunne få mine skavanker. Og hun ville ha det barnet med meg. Først ville ikke du? Nei. Du blir så skamfull, så engstelig, fordi du overfører samfunnets syn på deg selv. Vår kultur har hele tiden jobbet for å luke vekk sånne som meg. Det hjalp ekstremt da kjæresten min begynte å si: Thorvald, du er faktisk bra som du er. Det er deg jeg har valgt, og det er sånn du er. Da jeg spurte en sønn her i huset, han var elleve år, Hva synes du pappa skal gjøre 16 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 17

10 Tett på. thorvald steen hvis det kommer en medisin, stamcellesprøyte, som gjør at jeg kan bli frisk på et blunk? Han tenkte lenge, og så kikket han på meg med sorgfulle øyne, og sa: Men da ville du jo ikke vært pappaen min. Og det er jo sant. Marianne og Thorvald har tre barn, som ikke er barn lenger, men 27, 22 og 15 år. Som forelder, har du vært en diametral motsats til moren din? Har du vært åpen hele tiden? Ja, vi har valgt en helt annen politikk. Barna har kunnet følge sykdommen min hele veien. Alle ser at jeg blir dårligere og dårligere. De har også visst om dette med moren min og meg, og de var med på oppklaringen. Der et det ingen hemmeligheter. Siden sykdommen er arvelig, har de fått spørsmål om de vil vite noe. Det har de kunnet velge selv. Alle tre har faktisk sagt at de ikke vil vite før de eventuelt må. Han hever stemmen litt: Og til ditt åpenbare neste spørsmål, er svaret mitt at om de skulle få diagnosen, håper jeg min kone og jeg ved vårt eksempel har vist at sykdommen også kan være en berikelse. I disse dager slippes Barn i Norge-rapporten, som i år har fokus på barn som pårørende. Når den voksne blir syk forrykkes på et vis den vanlige balansen mellom barn og voksen. Er det vanskelig? Det er ikke til å komme ifra at jeg savner forferdelig å for eksempel gå på ski med barna mine. Jeg synes det er utrolig frustrerende at jeg ikke kan følge opp datteren vår, og være med henne mer på forskjellige aktiviteter. At jeg ikke kan sykle med eldstesønnen min. Det er vondt. Det som tross alt er bra, er at jeg i lang tid har kunnet ta en annen funksjon, som i gammeldagse kjernefamilier på femti og sekstitallet, nemlig at jeg er mor som steller hjemme. Mens de andre er ute og bekrefter seg selv, er far hjemme og lager fårikål. Når barna kommer hjem, slitne og glade, da er jeg klar med maten. Har de måttet forklare og forsvare deg mye utad? Nei. Men det er litt urettferdig, for jeg er rett som det er i offentlighetens lys. Jeg er kjent for noe annet enn å være syk. Jeg husker veldig godt at Finn Carling alltid sa at jeg var heldig som hadde blitt kjent for den litterære virksomheten min, ikke det å være syk på heltid, sier Thorvald, og legger til: Det meste av dagen er ikke sykdommen noe jeg tenker på. Jeg tenker på hva jeg skal skrive. Hvordan snakke med barn om sykdom? Spør du Thorvald Steen, vil han svare at åpenhet ikke alltid er det beste. Nei, jøje meg. En som har slitt med psykisk sykdom, eller planlegger å bli gravid, må for alt i verden ikke fortelle det til en framtidig arbeidsgiver, advarer han. Så pass har han sett av arbeidslivet, og av menneskenaturen. Saken er jo at en Thorvald Steen kan være ærlig! Han er et kjent fjes! Han har ressurser til det! En Kjell Magne Bondevik kan komme og si: Sorry, jeg har vært nedfor, nå er jeg inne i en dyp depresjon og må jeg ha permisjon i tre måneder. Etter min mening er det veldig sympatisk, og bra at han gjorde det, men ingen må komme og fortelle meg at dette kan hvem som helst gjøre! Det er forskjell på folk? Absolutt! Sånn sett hadde i og for seg moren min rett; man skal være varsom med hva man formidler. Men hun ville ikke ha åpenhet på noe plan. Jeg tror det er viktig å finne et tett miljø rundt seg av folk du kan stole på, å lage et rom hvor du kan være åpen. Hvordan går man fram i forhold til barna? Har du noen tips til foreldre som får en alvorlig diagnose? For det første tror jeg det er riktig at de skal se det litt an, og bli trygge selv. Deretter synes jeg at de skal fortelle det. Jeg tror mest på ærlighet. Alle barn, nesten uansett alder, vet alt om liv og død. De vet at de skal dø. Fra de er født, nærmer denne dødsdagen seg. De vet at det samme gjelder foreldrene, og det tenker de på hele tiden. Ofte har barn mye mer styrke enn man tror. Hvis man ikke inkluderer dem, vil «Ofte har barn mer styrke enn man tror.» de på sikt føle seg skuffet over at de ikke blir oppfattet som mennesker, og potensielle støtter. Når barn blir vist fortrolighet, vil de gjerne ta det i mot med stolthet. Mamma eller pappa har tillit til meg. Jeg vet dette. Noen blir til og med så smigret at de bringer nyheten videre. Det er litt sensasjonslyst i det. Men jeg tror veldig på at dette an bli noe fint, hvis man gjør det ordentlig. Litt tilbake til din følelse på legekontoret, og jeg er konfirmant til våren. Det handler om å ikke nedvurdere barns voksenhet? Yes. Det er så ufattelig viktig! Grunnen til at den legen og jeg ble venner, var at han viste meg fortrolighet. Jeg har aldri bebreidet ham det han gjorde. Aldri. Heller ikke da jeg sjangla ut, og holdt på å besvime flere ganger. Han viste meg respekt, han viste meg tillit, og han involverte meg i sin egen ubehjelpelighet, konkluderer Thorvald Steen. Jeg mener barn har godt av å se når voksne er sinte, når de er lei seg og når de føler seg urettferdig behandlet. Ikke en gang utilstrekkelighet er feil å vise. Ikke i det hele tatt. n Lansering Barn i Norge-rapporten 2014 når barn er pårørende Temaet i årets rapport er barn som pårørende. Vi belyser temaet fra en rekke ulike vinkler som vil være viktige innspill for til deg som jobber med disse barna og fokuserer bl.a. på rollen som barneansvarlig og hvordan spilleavheng ighet påvirker familien. Onsdag 26. november Litteraturhuset i Oslo Kl Lansering av Barn i Norge-rapporten. Flere av Norges fremste forskere har bidratt med artikler om temaet. Rapporten overleveres helse- og omsorgsminister Bent Høie. Kl Miniseminar om temaet «Når barn er pårørende» Fire av artikkelforfatterne presenterer sine artikler. Det blir anledning til korte spørsmål fra salen. Fra svikt til omsorg Cathrine Langfjell Torsvik, ung pårørende Et annerledes søskenliv Torunn M. Vatne, psykolog ved Frambu senter for sjeldne diagnoser, Barneansvarlig ved Oslo universitetssykehus et av Europas største sykehus Trude Aamotsmo, leder av rådet for barn som pårørende ved OUS De usynlige barn i familier rammet av spilleavhengighet Hanne Totland, styremedlem i Spillavhengighet Norge PRAKTISK INFORMASJON Pris: Inkludert enkel servering og 1 stk. Barn i Norge 2014-rapport kr. 396,- (personlig medlem) kr. 445,- (bedriftsmedlem) kr. 495,- (ikke-medlem) STUDENT kr. 250,- Påmeldningsfrist: 14. november 2014 Avbestilling: Avbestilling før 20. november 2014: kr. 400,- Avbestilling etter denne datoen; Ingen refusjon av noen bestilte tjenester (kursavgift). Avbestillingsgebyret betales uansett årsak; også ved sykdom. NB! Det er mulig å sende en kollega istedenfor. Meld deg på lanseringsseminar Barn i Norge 2014 i vårt påmeldingsskjema på vfb.no/barninorge v 18 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 19

11 Skolens strategi mot spiseforstyrrelse Nå er vi der vi vil være, sier Helle Borchgrevink og Ingvild Aas Føinum fra Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse (IKS). De står midt i auditoriet på Høgskolen i Oslo og Akershus, og skal snart undervise lærerstudenter om spiseforstyrrelse. Tekst og foto: Marie Laland Ekeli Da jeg gikk i andre klasse på videregående, hadde jeg det ordentlig dårlig. Jeg hadde flyttet hjemmefra, jeg hadde bulimi, alt var ræva. En dag samlet jeg opp mot, og fortalte det til læreren min. Jeg er sjuk. Jeg klarer ikke dette lenger. Vet du hva han svarte? Helle, jeg synes du skal slutte på skolen, jeg. Sånn innleder Helle Borchgrevink, leder for IKS, dagens forelesning. Det er sterk kost klokka halv ni en regntung og mørk novembermorgen, men det funker. Vel 100 oppmøtte lærerstudentene er stumt oppmerksomme på det de to kvinnene forteller, og det skal bli trangt på workshopen senere samme dag. Både Helle og Ingvild har slitt med spiseforstyrrelse selv, og den personlige inngangen gir forelesningen puls, nerve. Å bli så katastrofalt avvist av klasseforstanderen sin, førte til at 17 år gamle skoleflinke Helle sluttet på skolen. Det skulle ta henne 6 år å fullføre videregående senere, 10 år å bli kvitt bulimien og enda lenger å overvinne angsten hun utviklet i kjølvannet av sykdommen. Hadde læreren min tatt bedre imot meg, er jeg sikker på at jeg hadde blitt frisk på langt kortere tid, sier Helle. Nå er det riktignok 34 år siden dette skjedde, og jeg har mang engang ønsket jeg kunne konfrontert ham med dette, men den gamle læreren min er dessverre død. Poenget med å fortelle den historien i dag, er å si noe om hvilken fantastisk situasjon dere er i. Dere går på et studie som skal gjøre dere til gode lærere! Hun lar utropstegnet henge i lufta et øyeblikk, og så sier hun: Dere er de viktigste personene i barnas liv. Dere vet det, ikke sant? Heia dere! I forrige nummer av Voksne for Barn skrev vi at norske lærere ønsker mer kunnskap om psykisk helse. Det viser NIFU rapporten som kom tidligere i år; 8 av 10 lærere har støtt på elever som sliter psykisk. Av disse har halvparten følt at de mangler Ja, jeg tør påstå at det er mange likheter med alkohol- og narkotikaavhengighet. Du blir like hekta. Og det er grusomt, for du har en note-pad festet inni hodet som sier: Ikke spis, ikke spis, ikke spis, eller spy, spy, spy. Du er stuck i et spor det er uendelig vanskelig å komme ut av. Foreleser. Helle og Ingvild foreleser om spiseforstyrrelser. kompetanse til å ivareta, og hjelpe de unge. En samlet konklusjon fra forskeren, helsesøster og rektoren vi snakket med, var at psykisk helse må sterkere inn i pensum på lærerutdanningen. I dette nummeret skal vi se at ting blir gjort. Uke 43 hadde andre trinn ved lærerskolen i Oslo fokus på helse. IKS fikk en av dagene til å informere om noe av det de unge trøbler aller mest med, skal vi tro årets nasjonale Ungdata-tall: Mat, kropp og selvfølelse. Målet med denne dagen, sier Helle til studentene, er å gi dere noen verktøy som kan bidra til å forebygge spiseforstyrrelse, veilede dere i å avdekke situasjoner, samt styrke dere i forhold til å hjelpe elever som sliter. Hun trekker fram noen tall: barn er i behandling innen psykisk helse i dag. Det vil si 8 prosent av alle unge mellom 3 og 18 år. I hver eneste klasse kommer dere til å møte barn og ungdom med et psykisk problem, så heia dere! Å dele gjør sterk Studentene noterer. I løpet av en knapp time får de informasjon om ulike diagnoser, lister over tegn de skal være 20 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 21

12 obs på, råd om hvordan man bør møte en som sliter og forslag til forebyggende tiltak i skolen. For Helle og Ingvild handler det om å spre kunnskap for å øke forståelse, i tråd med IKS sitt eget motto: Å dele gjør oss sterkere. Myter blir knust, ( Spise forstyrrelse handler ikke om mat, det handler om følelser ), og barrierer påpekt, ( Det er så fryktelig mye skam. Hadde det ikke vært så forbundet med skam, hadde vi stått ti stykker her. Det var så vidt vi klarte å få to. ) Spiseforstyrrelse er et symptom, påpeker Helle. Et signal om indre uro. Du sier ifra at noe er feil. Overspising, å sulte seg, oppkast, tvangstrening, overfokus på mat, brukes bevisst eller ubevisst i et forsøk på å skyve vekk problemer man ikke klarer å løse på andre måter. Det er en mestringsstrategi, og det er den beste strategien denne personen kommer på der og da. Eneste jeg kan kontrollere 100 prosent er min egen kropp. Når livet blir kaotisk, når følelsen av mislykkethet og fortvilelse topper seg, kan det føles befriende å ta kontroll over kroppen. Da lykkes du i alle fall med noe. Det høres absurd ut, men det blir en slags flukt. I stedet for å ta en drink eller ruse deg på annen måte, bruker du mat. Med mat og kropp som virkemiddel flykter du unna problemet. Du blir rett og slett addict. Noen ler litt usikkert fra en benkerad. Helle utdyper: Ja, jeg tør påstå at det er mange likheter med alkohol- og narkotikaavhengighet. Du blir like hekta. Og det er grusomt, for du har en note-pad festet inni hodet som sier: Ikke spis, ikke spis, ikke spis, eller spy, spy, spy. Du er stuck i et spor det er uendelig vanskelig å komme ut av. Og så sier hun, med vekt på ordene: Men det er all grunn til å tro at alle ville gitt fra seg spiseforstyrrelsen, om de bare visste hvordan. Å finne metoder til å Sosiale utfordringer i klasserommet kan jeg takle, men jeg er nervøs for elevsamtalene. Hva skal jeg gjøre om noen sliter med depresjon, eller spiseforstyrrelser? Det er veldig sårt, og jeg har så lett for å bli emosjonell selv. Helle Borchgrevink Mange vil prate. Etter forelesningen er det mange som vil prate. De har kanskje en venn eller bekjent som sliter med mat og kropp, og lurer på hvordan de kan hjelpe. Send dem til oss, sier Helle Borchgrevink. bryte ut av sirkelen, er en kjempejobb. For noen, som meg, tok det mange år. Ingvill, du klarte det på kortere tid? Positivt sammenbrudd Ingvild nikker. For henne var det også en lærer som skulle sette dype spor, med positivt fortegn: Da jeg skulle begynne å skrive bacheloroppgaven min var jeg veldig deprimert og spisesyk. Alt ble vanskelig. Inne på kontoret til en av lærerne, brøt jeg sammen. Jeg kjente henne nesten ikke, men hun så meg. Hun svarte på spørsmål, og viste forståelse for at det er vanskelig å skrive når man bare tenker på mat og slanking. Opplevelsen ble god, selv om det var flaut å møte henne i gangen etterpå. Og hvor lenge siden er det? Spør Helle. Ikke så lenge. Kanskje tre år? Og her står du nå. Det sier noe om hvor fort prosessen kan gå, hvis man tar tak tidlig, smiler Helle. Det er kjempeviktig å bli sett, sier Ingvill, med blikket vendt mot studentene. Som lærer må du tørre å tre ut av rollen din. Grenser blir fort utflytende når du også blir brukt som psykolog. Da skal du ikke være redd for å si ifra, kanskje hanke inn helsesøster eller foreslå en annen fagperson. Ingen forventer at du som lærer skal klare å redde noen, der og da, fortsetter Helle. En spiseforstyrrelse må man som oftest ha profesjonell hjelp til å komme seg ut av. Men kanskje kan du være den ene som makter å snu situasjonen? Jeg hadde én voksenperson, faktisk en lærer fra en annen skole, som virkelig så meg. Hun fikk det til å spire inni meg, og etter hvert gror det til. Men selve erkjennelsen tar tid. Enda lenger tid uten profesjonell hjelp. IKS satser målrettet mot skoler og helsesøstre. Skal vi komme i forkant av spiseforstyrrelse, må vi inn her, på lærerutdanningene, sier leder i Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse, sier Helle Borchgrevink. Den selvfølelsen Selvfølelse burde vært et eget fag på skolen. Lederen for IKS har sagt det i andre sammenhenger før, og hun gjentar det igjen. Og igjen. Pass på selvfølelsen! Bakenfor dette komplekse (så svære og på samme tid skjøre) begrepet, ligger løsningen på mye av det unge mennesker baler med. Det er Helle Borchgrevink overbevist om. En solid selvfølelse er beste bremsemiddel mot utvikling av psykiske lidelser, også spiseforstyrrelse. Lærere må snakke med elevene om psykisk helse. Jeg vet det er mye om mobbing i skolen, jeg var leder for FAU for sønnen min i på ungdomsskolen hans, men det var veldig lite om selvfølelse. Dette at du er bra nok som du er. Å bygge hverandre opp, å få klassen til å bygge hverandre opp, det er så viktig, insisterer Helle. Lærerens funksjon som rollemodell, kan heller ikke overdrives. Sunne og friske rollemodeller som våger å være tydelige, formaner hun. En person med spiseforstyrrelse har problemer med å anerkjenne egne behov, og sette grenser. Hvis du som lærer tar hensyn til deg selv, og sier klart i fra, skaper det trygghet rundt deg. Også blant eleven. Det er mye å fordøye. De mest ivrige studentene har notert flere sider med veiledende tips og fakta. Ingvild Aas Føinum avslutter med noen beroligende ord: Jeg tenker man må stole litt på seg selv. Enten du er lærer eller fagperson kommer du langt ved å være medmenneske. Det handler mye om å se og å bli sett. Lærere-in-spe På tredje rad sitter tre framtidige rollemodeller og kjenner på ansvaret. Hva tenker dere om denne siden ved lærerjobben, at dere også skal ivareta elever som sliter psykisk? Det er det jeg gruer meg mest til, innrømmer Lise Bakkebø. Sosiale utfordringer i klasserommet kan jeg takle, men jeg er nervøs for elevsamtalene. Hva skal jeg gjøre om noen sliter med depresjon, eller spiseforstyrrelser? Det er veldig sårt, og jeg har så lett for å bli emosjonell selv. Harriet Gundahl Sæther nikker: Da vi hadde praksis i fjor var det noen ganger jeg tenkte: Hjelp, hva gjør man her? Vi er jo ikke psykologer. Jeg har inntrykk av at den biten blir en stadig større del av læreryrket. Det er Ingrid Vonen enig i: Da jeg søkte lærerhøgskolen, var jeg mest opptatt av det faglige. Nå har jeg skjønt at det ikke-faglige tar minst like stor plass. Igjen og igjen blir vi fortalt at vi er de viktigste rollemodellene i barnas liv, ved siden av foreldrene. Skremmende? Litt. Da er det bra vi har sånne forelesninger som dette, sier Ingrid. I går hadde vi en forelesning med ei fra Politiet, forteller Lise Bakkebø. Hun mente at det sosiale arbeidet er viktigere enn alt annet som foregår på skolen. En bok kan man alltids lese senere, sa hun, men er ikke det relasjonelle bra, stanser alt opp. Fakta Mulig utløsende faktorer n Puberteten n Identitet «hvem er jeg?» n Familiære forhold n Personlighetstrekk n Slanking (kanskje 90%) n Mobbing n Idrett (rovdrift, press) n Dramatiske hendelser/opplevelser/ konflikter n Endringer n Opplevd press fra omgivelser og seg selv à prestasjonssamfunnet n Sosiale medier à perfeksjonssamfunnet n Uendelige valgmuligheter n Fremtidsangst (Kilde: Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse) 22 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 23

13 Verktøy for å våge å se de sårbare barna Er du bekymret for et barn? Med handlingskampanjen Jeg ser gir Blå Kors veiledning til hvordan voksne kan se og hjelpe barn de frykter har det vanskelig. TEKST: MARI VALEN HØIHJELLE FOTO: NICKI TWANG de sårbare barna rundt seg og til å handle ved bekymring. Mange vet ikke hvordan de best kan hjelpe og tør derfor ikke involvere seg. Akkurat dette vil vi endre, sier Ellen Anker Storset, prosjektleder for Jeg ser. Med sårbare barn menes barn som vokser opp i hjem hvor omsorgspersonene har nedsatt omsorgsevne. Prosjektet er utviklet i samarbeid med Borgestadklinikken Blå Kors/KoRus- Sør, Kompasset og Barn av rusmisbrukere (BAR). Hvordan ser man egentlig at et barn har det vanskelig hjemme? Og hvordan går man konkret fram når man er bekymret for et barn? For å få flere voksne til å bry seg har Blå Kors lansert Jeg ser, en kampanje som gir konkrete tips og råd til hvordan man kan hjelpe barn man frykter ikke har det så godt hjemme. Målet vårt er å mobilisere voksne i våre nærmiljø til å se Å bry seg kan være ubehagelig og vanskelig. Som voksne må vi tåle å stå i dette ubehaget. Ambisjonen vår er at terskelen for å bry seg skal bli lavere, sier Ellen Anker Storset, prosjektleder i Jeg ser. Minst barn lider Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet lider minst barn under at foreldrene drikker, ruser seg eller har psykiske problemer. For disse barna er det spesielt viktig å bli sett og brydd seg om av andre voksenpersoner enten det er nabodama, fotballtreneren, læreren, en onkel eller mammaen til en klassekamerat. Men tall fra Blå Kors viser at det ofte blir med tanken når vi frykter at et barn sliter: 64 prosent av de spurte sier at de har vært bekymret for et barn, mens kun 18 prosent har gjort noe barnet opplever som en omsorgshandling. Vi voksne har lett for å snakke over hodene på de barna vi er bekymret for: Vi diskuterer situasjonen med ektefelle, naboer og kollegaer, men det barna trenger er at noen faktisk viser dem at de bryr seg. Her skal det ikke mye til: Et smil, at du husker navnet og at du stiller åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting når du møter barnet. Videre kan du vise at du ser barnet gjennom handling: Tilby skyss hjem fra skolen, leksehjelp eller inviter på middag eller aktiviteter, sier Storset. Selve hjertet i Blå Kors-kampanjen er en femtrinns veileder (se faktaboks) om praktiske råd om ord og handling som vil gjøre forskjell for et barn, som ligger tilgjengelig for alle på jegser.no. Prosjektet ble lansert i mai og går ut 2015 med drøye to millioner i støtte Gjør forskjell. Nettopp du kan gjøre en stor forskjell for et barn, sier artist og barnevernspedagog Tooji én av kjendisene som er Jeg ser -ambassadører. fra ExtraStiftelsen og Helsedirektoratet. Siden lanseringen har nettsiden hatt over unike brukere. Målet er på et år. Bedre å ta feil, enn å ikke bry seg Det er essensielt å ansvarliggjøre voksne til å ta ansvar og initiativ. Ikke vent på noen andre. Det er du som må handle. Det er bedre å bry seg og ta feil, enn at et barn er i smerte eller omsorgssvikt, sier artist og barnevernspedagog Tooji. Han er en av flere kjendiser som er med på å fronte Jeg ser -kampanjen. Tooji tok selv kontakt med Blå Kors for å bidra og har vært ansatt i prosjektet fra starten. Han synes det er viktig å understreke forskjellen hver enkelt av oss kan gjøre. Det finnes så mange eksempler på disse få menneskene som gjør en uendelig forskjell i barn og unges liv. For det skal bare én eneste til for å gjøre en gigantisk forskjell, sier Tooji. Å bli sett er tross alt menneskets aller mest grunnleggende følelsesmessige behov. Dette Fakta Vanlige symptomer på at barnet ikke har det bra: n Tristhet, mangel på mimikk, motorisk uro, ustabilitet, følelsesmessig, konsentrasjonsproblemer. n Dårlig eller skittent tøy, manglende matpakker, dårlig med oppfølging fra hjemmet i forhold til skole/fritid. n Samspillet mellom barnet og foreldrene kan tyde på utfordringer i hjemmet. Kilde: Blå Kors/Jeg ser kan vi oppleve når noen viser oss positiv oppmerksomhet gjennom kroppsspråk, ord, handling og interesse. Resiliensforskning viser at noen få gode relasjoner kan være en viktig beskyttelsesfaktor for utsatte barn. De barna som klarer seg bra i livet, til tross for risikofaktorer ved foreldrenes omsorgsevne, har ofte blitt sett og støttet av en annen betydningsfull voksenperson i nærmiljøet. Hva er ditt viktigste råd til andre voksne? Snakk med barnet, undersøk situasjonen. Ikke være redd for å blande deg. Selv om det ikke er ditt barn, betyr det ikke at det ikke er ditt ansvar. Empati er det som gjør oss til mennesker, så bruk empatien din og kjærligheten din til å se hva som foregår. Er barnet vanskelig, så spør hvorfor barnet uttrykker seg på den måten. Hvordan viser du selv at du bryr deg? Jeg prøver å ikke dømme. Jeg prøver å stille åpne spørsmål og ikke tro jeg vet alt med en gang. Samtidig prøver jeg å gå ut av komfortsonen min og involvere meg i situasjoner som jeg tror ikke burde være slik de er, sier Tooji. 24 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 25

14 Tegn på sårbarhet Mange barn og unge med en vanskelig oppvekst fortsetter å ha problemer senere i livet. Derfor er det viktig å fange opp problemer tidlig. Men hvordan kan man se at et barn sliter? Sårbare barn, altså barn som vokser opp i hjem hvor omsorgspersonene har nedsatt omsorgsevne, er like forskjellige som andre barn - og ofte utrolig tilpasningsdyktige. At man sliter trenger ikke være synlig for omverdenen. Noen en pliktoppfyllende, snille og nesten usynlige, mens andre er utagerende eller klassens klovn. Her er det ingen fasit, sier Ellen Anker Storset. Det er allikevel tegn man kan se etter. At et barn er trist, mangler mimikk, har ustabile følelser og problemer med konsentrasjonen kan være symptomer på at det ikke har det bra. Andre tegn kan være at barnet mangler matpakke, har skittent tøy eller ikke følges opp hjemme i forhold til skole og fritid. Hvis du som voksenperson får en forsterket magefølelse på at et barn sliter, men at du er usikker på hva du bør gjør, så søk hjelp. Rådfør deg med for eksempel helsesøster, lærer og/ eller barnevernet, sier Storset. En bekymringsmelding bør sendes til barnevernet når du tror barnet blir mishandlet hjemme, det er tegn på omsorgssvikt eller du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet. Ubehaget ved å bry seg At man da kan å ta feil, er noe man bør være villig til å risikere for å gjøre noe aktivt for et barn, mener Storset. Vi som voksenpersoner må faktisk våge å kanskje komme med bomskudd mot barnevernet eller privatpersoner. Vi må slutte å bry oss om de voksne og huske på at vi bryr oss for barnas skyld. Det å bry seg kan være både vanskelig og ubehagelig, sier Storset. I forbindelse med prosjektet har Blå Kors intervjuet flere barn som har vokst opp i vanskelige hjem. Veldig mange tror den tunge familiesituasjonen er deres egen skyld. Vi har sitater fra barn som sier de bare skulle ønske en voksenperson tok dem på fanget og sa: Det er ikke din skyld. Slike ord kan reparere og lege litt. Dessuten kan det kanskje føre til at man tar litt andre valg i livet, fordi man har fått et litt annet perspektiv og selvfølelse, forteller prosjekt lederen. Kampanjen er rettet mot ulike målgrupper. I 2015 dras det i gang en skolestartkampanje som går på andreklasseforeldre. Da blir det tilgjengelig en Jeg ser -app. Akkurat nå har vi prosjektmidler ut neste år, men ønsket er at Jeg ser kan ligge fast i driften av Blå Kors. Sårbare barn er en problemstilling som ikke forsvinner, sier Storset. Hva er ditt ene Jeg ser -råd til andre voksne? Smak på trinn tre i veilederen vår. Ta skrittet fra å være den hyggelige naboen til å gjøre noe helt konkret for et annet barn. Gå litt utenfor komfortsonen. Der er noe vi alle trenger å øve på. Først da får vi til en samfunnsendring hvor flere handler ved bekymring. Vit at nettopp du gjør en forskjell. På finnes fullversjonen av veilederen med konkrete tips til hva du kan si og gjøre ved bekymring for et barn. Fakta 5 tips til hva du som voksen kan gjøre for et barn 1. Ta magefølelsen på alvor: Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe med det. La ikke frykten for å ta feil stoppe deg. 2. Vis at du ser barnet gjennom ord og nærvær: Det skal ikke mye til for å føle seg sett og positivt lagt merke til: Smil, husk navnet og stille åpne og hverdagslige spørsmål når du møter barnet. 3. Vis at du ser barnet gjennom handling: Tilby barnet å sitte på hjem fra skolen eller til trening, inviter barnet på arrangementer i nærmiljøet, tilby leksehjelp eller middag og lignende. 4. Hvis magefølelsen din forsterkes søk hjelp: Formidle til barnet at det er trygt å snakke med deg. Vis respekt, lytt med medfølelse. Hvis du er usikker på hva du bør gjøre, rådfør deg med lærer, helsesøster og/eller barnevernet. 5. Vit at du gjør en forskjell: Det aller beste du kan oppleve er at barnet du var bekymret for har det bra. Eller kanskje du aldri vil få bekreftet/avkreftet hvordan det står til med barnet. Uansett, alle barn trenger gode relasjoner til voksne, og sannsynligvis betyr du mer enn du forstår. Kilde: Blå Kors/Jeg ser bekymringstjenesten Er sønnen min deprimert? Hei! I Bekymringstjenesten Voksne for Barn tilbyr vi en samtale med kvalifiserte fagpersoner som har lang erfaring med barn og unge, og som har taushetsplikt. Vi har også kompetanse på rettig heter og regler som berører barn og unges oppvekst og psykiske helse. Du kan henvende deg skriftlig om du foretrekker det, via bekymring.no. Moren er bekymret for sin sønn som hun synes virker uinteressert og ensom. Han tilbringer mye tid for seg selv men sier selv at han er sliten og liker å være alene. Trenger han hjelp? Gutten min på 17 år går på videregående. Han er en ganske introvert person. Han har ikke noe sosial kontekst med andre på fritiden, kanskje på nettet. Sitter stort sett på Internett. Han spiller litt, men ikke så mye. Han er ganske intelligent og har valgt seg vanskelige natur fag på skolen. Nå sier han at han er umotivert på skolen. Han gjør ikke så mye lekser, noe som fører til dårligere resultater enn han kunne ha fått. Han går heldigvis på skolen hver dag. I mange år har han ikke villet deltatt i noen fritidsaktiviteter. Han lyver for meg og sier at han f.eks. har vært ute og jogget, noe han ikke har gjort. Jeg føler at jeg ikke når inn til han og at all masing bare virker som kritikk. Han syns jeg bekymrer meg for mye. Han sier også at han liker å være alene og at han er sliten etter å ha vært på skolen. Han har en yngre bror som han har god kontakt med og faren hans tar han med ut og trener. de prater også litt mer sammen, men han lyver også for han i forhold til at han ar gjort det han skulle av skolearbeid etc. Hvordan kan jeg vite om han er deprimert og kanskje trenger hjelp. Hvordan skal jeg kunne spørre han om dette uten at han tar det som kritikk og trekker seg unna. Hvem kan jeg eventuelt henvende meg for å få råd og veiledning? Hei, og takk for din henvendelse. Jeg leser ut av det du skriver at du har en stor omsorg for sønnen din og vil ham alt vel. For å ta det siste først, du antyder at han kan være deprimert og trenge hjelp. Depresjon kjennetegnes av flere symptomer, bla nedsatt evne til å møte opp på skole/jobb, endret matlyst, søvnforstyrrelser, irritabilitet og ofte en avflatning i følelseslivet. Få ting gir glede, det kan være vanskelig å se en hel film, eller lese en bok, i det hele tatt er det vanskeligere å konsentrere seg. Slik du beskriver din sønn har han ikke klare tegn på å være rammet av dette. Dersom du observerer tilkomne tegn på depresjon, som at han endrer atferd, for eksempel skoleskulk eller han avstår fra å gjøre ting som han fant glede i tidligere, kan bekymringen være mer berettiget. Da kan du i så fall ta dette opp med sønnen din, og er han enig i at han kunne hatt behov for hjelp, er fastlegen første instans. Noen videregående skoler har også en helsesøster tilknyttet. Noen kommuner har opprettet helsestasjon for ungdom som er gode på det med ungdom og psykisk helse. Der kan du som mor også henvende deg for å få konkrete råd til hvordan du kan nærme deg gutten din rundt dette temaet. Du kan også henvende deg til familievernkontoret der du bor for å få råd og veiledning. Jeg synes også det er viktig å si at det er positivt at han har en god relasjon til broren og at han av og til trener med sin far. Ungdom, som alle andre mennesker har forskjellige behov når det gjelder sosial kontakt. Det er en fin balansegang å gå som forelder, det at man skal både se faresignalene ved en utvikling, og på den andre siden akseptere ulike måter å leve ungdomstiden på. Ikke alle ungdommer lever et aktivt sosialt liv, det trenger ikke ligge noen psykiske problemer bak det, men jeg støtter deg i å være oppmerksom på endringer i livsførselen. Vennlig hilsen Bekymringstjenesten i Voksne for Barn 26 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 27

15 på TORGET vfb.no/nettbutikk Nytt i nettbutikken: To nye bøker i psykologi for barn Barna i bøkene har det til felles at de har vanskelig for å få nye venner. Og å holde på dem de allerede har. Det kan faktisk være ganske vanskelig, alt det med venner. Det er ikke lett å finne ut hvordan man skal gjøre. Eller å finne på hva man kan si hvis det er en man gjerne vil leke med. Det har du kanskje opplevd selv? Kanskje har du opplevd at leken blir ødelagt? Eller at de andre hele tiden vil bestemme? Det er ti historier om barna i bøkene. Når du leser historiene, kan det hende du får noen gode ideer til hvordan du kan bli en god venn. Og noen tips og ideer til å forstå de skjulte reglene. I bokens siste del er det er kapittel til de voksne som vil hjelpe barn som har vanskelig for å få venner. Dette gjelder både barnets nære voksen og alle som arbeider med barn og inkludering. Flott ny kortpakke av våre plakater store fine kort som du også kan ramme inn og henge på veggen Pris kr. 169,- Venner og venninner Alder 9-13 år Skal vi være venner? Alder 4-8 år bokanmeldelse En dag skal jeg stupe Magnus Buen Halvorsen Dette er Buen Halvorsen sin andre bok. Som den første Aston Martin, er også denne skrevet innenfor ungdomssjangeren. Han har et tydelig og velkomment engasjement til å fremme mange av de temaer og omstendigheter som til enhver tid kan være reelle i unge menneskers liv. Følelsesmessig oppleves ikke boken intens eller sterk nok, men historien fremstilles på en levende og billedlig måte, med en språklig flyt som fasinerer. Nysgjerrigheten er der gjennom hele boken, noe som gjør den vanskelig å legge fra seg. Hva skjedde med Henriks far den dagen på Ullevål stadion, og ikke minst i tiden etterpå? Hvor ble det av Johannes, Henrik sin storebror? Og hva er det med mamma? Som oftest smiler og nynner til tross for denne utydelige og vanskelige familiesituasjonen. En familie der lite blir sagt om store temaer. I så måte får boken frem hvor uoversiktelig og håpløs unges livssituasjon kan oppleves der mangel på åpenhet og kommunikasjon råder. Det er mange og viktige temaer i boken, men ikke alle er like lette å holde følge med, eller forstå. Noen får rett og slett ikke den plassen de fortjener, mens andre kanskje ikke burde ikke vært tildelt noen plass i utgangspunktet. Men i henblikk kan de muligens alle sees å forsterke hovedhistorien om familiehemmeligheter, psykiske vansker; både hos små og store, frykt, usympatiske voksne, relasjoner, forventninger, selvfølelse. Boken tar virkelig for seg kompleksiteten i det ungdommer kan stå i til en hver tid. Dette kan skape en større forstå else for at man aldri vet helt hva som skjer i mennesker liv. Og kan derfor være en indikasjon på at det er viktig å spørre, være medmenneske og ha tid til hverandre. Mange har det vanskelig i dagens samfunn, om ikke alltid på samme måte og med de samme temaer. Å vite at man ikke må stå alene i vanskene er kanskje et av de viktigste budskapene. Da selvfølgelig utover det faktum at når man først skal stupe, så skal man gjøre det for sin egen del. FORLAG: Portal Anmeldt av Line Johannessen Mattias er alene Ingrid Lund og Ane Tollerød Fosse Det lages en del bøker om å gå i barnehagen, men jeg har aldri sett en som denne. Mattias er alene handler om å føle seg utenfor. Sommerferien er over, og når Mattias kommer tilbake til barnehagen, har bestevennen Linnea fått en ny kompis. Mattias blir lei seg, han føler seg sviktet, ensom. Han utagerer. Heldigvis har den lille gutten kloke voksenpersoner rundt seg som sørger for at følelser blir til ord, og venner finner tilbake til hverandre. Tre er bedre enn to, og alt løser seg for Mattias i siste setning: Klumpen i magen er borte. Nå til det unike: Boka, som er en storformat, vakker billedbok, er på fiffig vis spesialdesignet for samlingsstund og gruppehøytlesing. Jeg skal prøve å forklare: I stedet for å bla fra venstre til høyre, åpner man omslaget som et lokk, og sånn løfter du arkene mens du leser. Illustrasjonene, holdt i skjøre farger og blyantstrek, fyller den øverste siden, mens teksten, så enkel at det nesten blir poesi, ligger på motsatt side, opp-ned, i blikkretning til leseren. Genialt? Det nærmer seg. Med Mattias er alene trenger du nemlig ikke stoppe etter hver side, snu boka og vente mens ett og ett bilde granskes av verdens kanskje mest omstendelige publikum. Barna kan titte på tegningene underveis, mens du forteller. Halleluja! Portal forlag har nok ikke laget denne boka for å få fortgang på lesestunden i barnehagene. Jeg gjetter tvert i mot. Hvorfor? Siste side er en pedagogisk oppfordring til å samtale med barna, med utgangspunkt i historien om Mattias. Takket være Mattias er alene kan du altså få innsikt i hva de minste menneskene tenker om noen av de største følelsene som finnes: ensomhet, svik, sjalusi, frykt og vennskap. Bok som tar lesestunden på alvor, anbefales! FORLAG: Portal Anmeldt av Marie Laland Ekeli La oss snakke om det bokomtaler når unge mennesker mister livslysten Hva sier ungdom som har vurdert å ta sitt eget liv? Jeg fortalte ikke om mobbingen til noen. Jeg ville skåne de jeg var glad i. Jeg følte at ingen likte meg, og alt var grusomt. Selvskadene kunne de sette et plaster på, men de vonde følelsene kunne de ikke plastre. I alle år hadde jeg vært den som ordnet opp for andre og led i stillhet. Jeg bar på en maske. Det blir en vanesak å holde alt skjult. Så gjelder det å bryte den vanen. I denne boka bryter Lilith, Maria, Vilde, Torstein og Karianne tausheten og deler raust av sine erfaringer. De gjør det for at andre unge skal se at det fines håp selv om livet føles tungt her og nå. I tillegg møter du fire fagpersoner som forteller om hvordan de møter unge som har mistet livslysten. FORFATTER: SIGNE K. NARVESEN UTGIVELSESÅR: 2014 FORLAG: PORTAL I for store sko en tekstsamling om barn i omsorgsroller Hvor går grensen før barns oppgaver hjemme blir en belastning? I denne boken møter du ti unge voksne som har vokst opp med foreldre som av ulike årsaker har hatt behov for støtte i voksenrollen. De har forskjellige historier, men felles for dem er at de har påtatt seg omsorgsoppgaver som normalt hører til voksne. Barns opplevelser av å være omsorgsgiver er langt fra identiske. Det er derfor avgjørende å finne frem til det enkelte barns behov for å kunne gi familier som strever tilpasset og nødvendig oppfølging. «I for store sko» er en tekstsamling som gir et innblikk i krevende livssituasjoner og hvilke behov unge omsorgsgivere har for støtte. En fellesnevner er ønsket om å bli sett og hørt! Boken er relevant for alle som kan bidra til å gjøre barns hverdag enklere, men er spesielt rettet mot fagpersoner innen pedagogikk, helse og sosial, samt myndigheter og beslutningstakere. Den er også aktuell som tilleggslitteratur på studier i pedagogikk, helse- og sosialfag. FORFATTER: Vibecke Ulvær Vallesverd (redaktør) og Iselin Kleppestø Thorsen (redaktør) UTGIVELSESÅR: 2014 FORLAG: Hertervig 28 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 29

16 Hvor mye vin og øl tåler barnet ditt? Det er, satt på spissen, hva kampanjeorganisasjonen Av-og-til ønsker at foreldre skal tenke over. 30 kommuner har blitt såkalte Av-og-til-kommuner, ikke minst for å bevisstgjøre voksne om hva deres drikkevaner kan gjøre med barna. Tekst og foto Mona Vaagan Det handler om å reflektere rundt når en skal bruke alkohol. Av og til passer det. Og noen ganger passer det ikke. Vi har fokus på alkoholfrie soner eller situasjoner, sier Bente Holm Sælid. Hun er Av-og-til-koordinator i Sarpsborg kommune. Bakgrunnen for at kommunen ble med på dette i 2003, var en lang lokal tradisjon for folkehelsearbeid, forklarer hun. Det å være en Av-og-til-kommune betyr at man forplikter seg til å fronte alkovett. Sarpsborg kommune har valgt å konsentrere seg om tre alkoholfrie soner, graviditet, samvær med barn og unge og båt- og badeliv. Disse er ikke tilfeldig valgt. Visjonen vår er Sarpsborg der barn og unge lykkes. Derfor er hovedinnsatsen vår rettet Alkovett. Av og til passer det helt fint med alkohol, for eksempel på puben Dickens i Sarpsborg. Bente Holm Sælid (til høyre) og Liv-Torill Osland Lunde, begge ansatt i Enhet helse, fronter gjerne alkovett. Her iført Av-og-til-t-skjorter. mot å skape gode oppvekstvilkår, sier Bente Holm Sælid. Hun er til daglig rådgiver, innenfor rus og psykisk helse. Sammen med rådgiver Liv-Torill Osland Lunde, som også deltar i Av-og-til-arbeidet, byr hun på kaffe i et av rådhusets møterom. Involverer helsestasjoner På bordet bugner det av Av-og-til-reflekser, Av-og-til-drops og tallrike brosjyrer. De understreker at det ikke handler om å få foreldre til å slutte å drikke alkohol, men om å stimulere hver enkelt til å tenke over hvor og når man drikker. Et tiltak de har fått innført, er at alle helsestasjoner informerer om alkovett. De arrangerer også stands knyttet opp til blant annet idrettsarrangement og Verdens dagen for psykisk helse. Videre har kommunen innledet et samarbeid med supporterklubben til tippeligaklubben Sarpsborg 08, som har resultert i rusfrie busser for ungdom til og fra fotballkampene. Barnehager, skoler og idrettslag har dessuten et åpent tilbud om å få besøk. Vi var nylig i en barnehage der vi snakket med foreldrene. Hovedfokuset var, tenk før du er i den konkrete situasjonen, sier Holm Sælid. Responsen var overraskende positiv, forteller Liv-Torill Osland Lunde. Foreldrene sa at dette er noe de tenker på. En pappa fortalte at da kona ble gravid og sluttet å drikke alkohol, så fant han ut at han ikke ville drikke, han heller. Det vitner om grundig refleksjon rundt temaet. Kampanjeorganisasjonen Avog-til ble etablert i 1980, da under navnet AlkoKutt. Bak står de fleste politiske partiene og nærmere 50 frivillige organisasjoner. Målsettingen er å drive holdningsskapende arbeid for å redusere alkoholbruken der det kan være farlig eller gå ut over andre. Slike situasjoner er arbeidsliv, båt- og badeliv, graviditet, idrett og friluftsliv, konflikter, livskriser, samvær med barn og unge og trafikk. Navnebyttet til Av-og-til i 2007 skyldtes blant annet at det tidligere navnet ikke kommuniserte hele kjernebudskapet, forteller daglig leder Kari Randen. Vi ble oppfattet som en totalavholdsorganisasjon eller en behandlingsinstitusjon. Men de vi er mest opptatt av, er folk flest, sier hun, og forklarer at det er normaldrikkeren som er målgruppen. I samfunnet som helhet er det alkoholkonsumet til folk flest som står for de største utfordringene, kostnadene og skadene ved alkohol. Vil vise barnas perspektiv Nå i førjulstiden pågår kampanjen Hvor mange glass tåler barnet ditt?. Tanken er å formidle barnas perspektiv. Vi voksne tenker ikke alltid over hvordan vår alkoholbruk oppleves av de små. En annen ting er at vi drikker mest i ferier og når vi har fri. Du drikker altså mest når du er sammen med familien. Det betyr at barn ofte ser at voksne drikker, sier Randen, og legger til at det kan oppleves som skummelt. Hvis du er fire år, og de som er aller viktigst for deg, mamma og pappa, oppfører på en ukjent måte som er vanskelig å forstå, så kan det være veldig ubehagelig. Kari Randen har erfart at alkovett-budskapet blir godt mottatt, med tanke på at man beveger seg langt inn i folks privatliv. Hun tror det henger sammen med at de fleste har merket hele denne problematikken på kroppen. Vi er blitt er mer alkoholliberalt samfunn, der vi har byttet ut kaffekoppen med vinglasset i mange situasjoner. Og vi drikker jevnt over mer enn før. De aller fleste synes det er viktig å skjerme barna fra voksnes fyll. Vi ser for eksempel at folk har lyst til å dele vårt budskap på Facebook, sier Kari Randen. Noe av det viktigste kampanjeorganisasjonen har oppnådd, er økt bevissthet rundt alkoholbruk, mener hun. Det tror hun skyldes at kampanjene blir lagt merke til, og ikke minst det nære samarbeidet med andre organisasjoner som Den norske Kirke, Røde Kors og organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR). Også de 30 Av-og-til-kommunene er en viktig del av dette brede nettverkssamarbeidet, betoner hun. Vi vet at effektiv forebygging ikke bare skjer nasjonalt, men også lokalt. Av-og-til bygger sitt arbeid på en metode hentet fra Verdens Helseorganisasjon, som tar utgangspunkt i lokalt engasjement og dialog for å endre holdninger. Dessuten er det på lokalplanet man best kjenner hvor skoen trykker. Ønsker flere alkovett-samtaler Også i Sarpsborg ser Bente Holm Sælid og Liv-Torill Osland Lunde resultater av arbeidet. Vanskelig hjemme. Kari Randen, daglig leder i kampanjeorganisasjonen Av-og-til, har flere ganger opplevd at barn ringer for å fortelle at de har det vanskelig hjemme på grunn av alkohol. Foto: Irene Sandved Lunde. Tjenesteapparatet i kommunen oppfatter nå alkovett som en naturlig del av sitt virke. Jeg opplever også at pressen er blitt mer opptatt av temaet, det samme gjelder eksterne aktører som Vinmonopolet, sier Bente Holm Sælid. Framover har koordinatorene båt og badeliv som et prioritert område. De ønsker også å skape mer oppmerksomhet rundt nettverktøyet Av-og-til Prat, som er utviklet for å få jobbkolleger til å diskutere alkoholkultur. Deres beste alkovettråd er at vi voksne snakker mer med hverandre om alkoholvaner. Tør å være den første som tar opp dette, oppfordrer Liv- Torill Osland Lunde. Mitt viktigste råd nå som julen nærmer seg, sier Kari Randen, og fortsetter. Det er ganske enkelt å spørre seg selv: Hva er hyggelig for voksne? Og hva er hyggelig for barna? 30 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 31

17 «Smarte foreldre»: Åpenhet mot engstelige og triste barn Triste og engstelige barn gjør foreldre bekymret. Kurset «Smarte foreldre» er ment å hjelpe dem både til å bli mer åpne om sitt barns situasjon og å gi dem verktøy til å håndtere barnet bedre. Tekst: Ingeborg Wiese Foto: Eva Birkeland Tysvær kommune utenfor Haugesund var tidlig ute med å tilby kurset «Smarte foreldre», etter at kommunepsykolog Marit Johnsen hadde gjennomført det første gruppelederkurset i regi av Voksne for Barn i Kurset, som hun holder sammen med familieveileder Elisabeth Tryggeseid, er et såkalt lavterskeltilbud til foreldre som er bekymret fordi barnet deres er trist, trekker seg sosialt eller på andre måter er engstelig og vegrende. I Tysvær kommune er pågangen fra foreldre stor, og målet er å fortsette med tilbudet «Smarte foreldre» tre ganger årlig. Snakk med barna! Kurset består av fem samlinger. De tre første har preg av forelesninger, mens de to siste er mer som workshops hvor kursdeltakerne deltar aktivt. I tillegg skal de lese betydelig kursmateriell. Vi får være med på andre samling i kjelleren på helsestasjonen i Aksdal, som er kommunesenteret i Tysvær. Foreldre til fem barn er samlet, felles for dem er at de har barn de er bekymret for og et oppriktig ønske om å forstå og hjelpe barnet sitt til å bli tryggere i sosiale sammenhenger. Etter samlivsbrudd flyttet vi for tre år siden. Det medførte at barna måtte bytte skole. To av dem håndterte forandringene godt og tilpasset seg med nye venner, mens en synes det har vært vanskelig, sier Monica, som deltar på kurset. For henne har det betydd mye at kursleder og psykologspesialist Marit Johnsen hele tiden oppfordrer til åpenhet. Det Lærer. Mange foreldre finner nytte i «Smarte foreldre»-kurset. er med på å alminneliggjøre et problem som stadig flere barn og unge erfarer, og det er med på å normalisere angst og lettere psykiske problemer som 20 prosent av befolkningen vil ha symptomer på før de når voksen alder, ifølge statistikk. Jeg synes det har vært vanskelig å finne ord, og vanskelig å finne rom for samtale fordi sønnen min har lett for å vike unna. Jeg har også tenkt at det ikke er riktig å dele tanker og følelser om mine bekymringer med barna. Men i går googlet jeg «sosial angst» og brukte det begrepet da jeg snakket med sønnen min. Vi snakket fint og åpent om det å ha sosial angst, at det ikke er noe å skamme seg over og at svært mange opplever disse ungdomsårene som vanskelige. Når du er ung og usikker, er det så lett å tro at det bare er deg i hele verden som synes venner og sosiale relasjoner kan være problematisk. Jeg tror han liker at jeg går på dette kurset, og at han forstår at jeg gjør det fordi jeg bryr meg om ham, sier moren hans. Foreldre er viktige rollemodeller Denne andre kurskvelden går blant annet med til å gjennomgå ulike årsaker til at barn får vidt forskjellige holdninger til blant annet å mestre. Foreldre som har en «positiv» eller løsningsorientert innstilling til livet vil lettere si til barnet når det møter utfordringer at «dette klarer du nok, prøv igjen, når noe er vanskelig og vi må øve flere ganger». Det igjen vil påvirke barnets holdning til det å prøve, øve og mestre. Foreldre som har strategier preget av å la barnet unngå det som det synes er vanskelig, kan lett påvirke barna til å unngå å utfordre seg, og til å se bare problemer der andre ser løsninger. Marit Johnsen går gjennom det hun kaller ulike tankestiler, fra det problemfokuserte eller pessimistiske i en ytterende til en løsningsorienert og optimistisk tankestil i den andre enden. Kurslederen vil at deltakerne skal finne ut hvor de selv hører hjemme på skalaen og reflektere litt over hva det er som gjør at de har den tankestilen de har. Hva er det i livene deres som har påvirket dem til å ha den holdningen de har til livets utfordringer, store som små? I hjemmelekse til neste gang gir Marit Johnsen dem i oppgave å registrere hvordan de har det i løpet av tre tidspunkt på dagen. Det er viktig å kjenne sitt eget humør for å kunne justere det, og blir man god til å observere seg selv, blir det også lettere å følge med på barna. Videre skal de gjennomføre en samtale med barna om følelser. Viktig å snakke sant Kurset er som en verktøykasse med praktiske råd og oppgaver. Tankestiller. Mange ting påvirker holdningene våre. Kursleder. Elisabeth Tryggeseid holder holder kurs i «Smarte foreldre». Snakk med barnet deres om følelser. Grin gjerne så barnet ser det, og vis sinne, men vis også at du kan kontrollere det. Gjennom å vise egne følelser og gjennom samtale normaliserer dere det å være redd eller lei seg. Det er så lett å få følelsen av at man er helt alene om det. Og snakk sant! Mitt utgangspunkt er at dere kan snakke med barn om alt. NRKs Supernytt for barn har vist at det er mulig å formidle alle typer nyheter til barn og unge, det handler bare om måten man gjør det på, sier Marit Johnsen til foreldrene. Ett av barna er representert med begge foreldrene på kurset. Datteren deres på 14 år har i følge legene alvorlige psykiske problemer. Hun har vært åpen om datterens lidelse hele tiden, og synes det er viktig for å ufarliggjøre psykiske problemer som angst og depresjon. For meg er det veldig viktig at jeg gjør dette sammen med mannen min. Når man har fått såpass store problemer som vår datter har, er det svært viktig at vi får strategier og at vi klarer å dra i samme retning. Denne tiden min datter har vært syk har jeg erfart hvordan min åpenhet også har fått andre til å snakke om egne eller sitt barns problemer. Det er sunt og riktig både for oss som foreldre og for barna det gjelder at vi ikke holder ting hemmelig for fasadens skyld, 55-åringen, som nå gleder seg over datterens bedring og et helsevesen som tar godt vare på henne. 32 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 33

18 «Smarte foreldre»: Små endringer kan gi store og gode resultater Det er viktig å hjelpe barn til å finne mestrings strategier for det som er vanskelig. Det kan bidra til økt utfoldelse og forhindre utvikling av mer vegring og unngåelse. Unngåelsesatferd og tilbaketrekking er kjernen i utvikling av, og vedlikehold av engstelse og tristhet. Tekst: Ingeborg Wiese Foto: Eva Birkeland Det sier psykologspesialist i Tysvær kommune, Marit Johnsen. Hennes kliniske erfaring gjør at hun ivrer for å få foreldre til triste og/eller engstelige barn på kurs. Foreldre er, gjennom å være gode rollemodeller, sentrale i å bidra til endring i barns atferd. Årsaker til angst hos barn og unge er sammensatte. Medfødt sårbarhet, oppvekstvilkår, herunder rolle modeller og foreldrestil, samt belastende livshendelser utgjør de viktigste årsaksforklaringene. Foreldre kan, uten å ville det, legge til rette for unngåelse, og det skal ikke alltid så mye til å få barnet på rett spor. Engstelige unger som sier at de har vondt i magen fordi de ikke vil gå i barnehagen eller skolen, trenger noe annet enn «varme omslag og stakkars deg». Her må foreldre hjelpe dem til å sette ord på hva det er som er vanskelig, bidra med «verktøy» for å mestre det vanskelige og jobbe aktivt for at skole/barnehage blir et greit sted å være. Barna må få hjelp til å takle det som er vanskelig for dem, ikke til å unngå det, sier Marit Johnsen. Psykologspesialist: Marit Johnsen. De voksnes engstelse kan overføres til barna Å hjelpe barn til å forholde seg realistisk til egen angst og vegring, kan være nøkkelen til endret atferd. Ofte får barn som uttrykker mye engstelse lov til å være i fred og blir i mindre grad enn andre utfordret, enten det er i familien, i barnehagen eller i skolen. Marit Johnsen er mye rundt i kommunen for å snakke med lærere og ansatte i barnehagene om triste og engstelige barn. Hun mener det er viktig at voksne som jobber med barn har kunnskap om og gjenkjenner overdreven engstelse og vegring hos barn. Forstår man hva man ser og vet hva som hjelper blir det mulig å komme raskt i gang med effektive tiltak som å tilrettelegge for mestring, økt robusthet og å forhindre unngåelse og tilbaketrekking. Det handler sjelden om barnet alene. Foreldrenes holdning til for eksempel å prøve nye ting, oppsøke sosiale situasjoner, til barnehagen eller skolen vil kunne påvirke barna. Har foreldre en utrygghet knyttet til om barnet har det bra i barnehagen, kan det for eksempel resultere i at barna blir levert sent, hentet tidlig, lange avskjedsrunder hver morgen og at barna har fri så ofte som mulig. Noen ganger medfører dette at barnets i utgangspunket naturlige utrygghet forsterkes. Kanskje havner barnet litt «på siden» sosialt sett, og en litt vond sirkel begynner å rulle. Enkle tiltak som veiledning til foreldre og barnehage i slike situasjoner kan forhindre negativ utvikling og spare dem det gjelder for mye lidelse og samfunnet for større utgifter på lengre sikt. Krav om å lykkes Som kommunepsykolog og spesialist i samfunnspsykologi er det nærliggende for Marit Johnsen å ha fokus på å så mange som mulig tidligst mulig, før alvorlige problemer har fått utvikle seg. Kurset «Smarte foreldre» er viktig i kommunens forebyggende og helsefremmende arbeid. Å undervise og gi faglig påfyll til for eksempel foreldre er en god og effektiv ressursbruk av henne. Vi møter stort sett veldig dedikerte foreldre, men de kan slite med ting selv som igjen påvirker barnet deres negativt. Det kan være mønstre de ikke selv er klar over, eller uvaner de ikke klarer å komme ut av på egenhånd. Dagens foreldre tar et stort ansvar for hvordan det går med barna deres, noen ganger kanskje for stort. Kravene man stiller til seg selv, og etter hvert til barnet, om å lykkes blir tilsvarende stort, avslutter psykologspesialisten. Mary Karoline Olsen 1. Ja. 2. Det beste er å lage snømann. Det verste er at det er kaldt. 3. Jeg liker å lage snø engler aller best. < Lucas Olsen Oskarsen 1. Ja. 2. Det beste med vinteren er at man kan kaste snøballer og lage store snøtårn. Det verste er å få masse snø i munnen. 3. Jeg pleier å leke i snøen, og om det ikke er snø, er det fint å leke inne med LEGO, og med lillebror. Isak Strand 1. Ja. 2. Det beste med vinteren er å kunne lage snøhule. Det verste er når det bare regner. 3. Jeg liker å lage snøhule og snømenn. < Salma Gaznawi 1. Tja. 2. Det beste er å lage snøhule, og det verste er at det er kaldt. 3. Jeg liker å lage snølykt. Om det ikke er snø, er det fint å sitte i huska. Emilie Kildahl-Olsen 1. Ja. 2. Det beste med vinteren er at man kan lage snømenn. Og det verste er at det er kaldt stemmer Jeg liker å lage snømenn, snøengler og snøballer. fra Steigenskolen Leinesfjord tekst: Karoline O.A. Pettersen 1. Liker du vinteren? 2. Hva er det beste/ verste? 3. Hva liker du å gjøre om vinteren? 34 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 35

19 ZIPP ZIPP HURRA! Gratulerer med dagen, Zippy! I løpet av ti år har skoleprogrammet Zippys venner gjort hverdagen bedre for nesten hundre tusen norske barn. HURRA! Tekst og foto av M. Ystgaard: Marie Laland Ekeli Visste du at pinnedyr ikke formerer seg ved parring, men kloner seg selv? Et individ kan, helt på egenhånd, bli til 2000 nye pinnedyr. Som tidligere pinnedyr-eier vet jeg hvor raskt de merkelige insektene blir flere og flere, og hvor lett de rømmer gjennom ørsmå luftehull i terrariet. Sånn sprer de seg. Jeg skal ikke bruke mye plass på de ti pinnedyra mine, og hvor fort de ble tusen, men nøye meg med å slå fast at pinnedyret Zippy også brer om seg. På et lite tiår har over 600 norske skoler tatt i bruk programmet Zippys venner. Utviklingen har vært spennende å følge, sier Nina Grindheim i Voksne for Barn. Hun er nasjonal programleder for Zippys venner. Nina beskriver Zippy som et løsningsorientert program som hjelper elevene til å takle dagliglivets utfordringer, støtte andre og snakke om følelsene sine. Hun har nettopp kommet hjem fra enda en workshop hvor hun har undervist enda flere lærere i det vi kan kalle Zippy-tankegangen. Med Zippy oppstår en spesiell kommunikasjon i klassen, forteller Nina. Mange lærere sier at Zippy har gjort dem til bedre lærere. I stedet for å løfte pekefingeren eller foreslå løsninger for dem, blir de mer tilbakelente og lyttende. De lærer å stille oppfølgingsspørsmål, og på den måten anerkjenne barnas følelser. Hvis du er lei deg, hva kan vi gjøre for at du skal få det bedre?. I Zippy handler det ikke om hvem sin skyld alt er, men hvordan DU kan bidra til å løse konflikten. Lærere opplever at elevene tar ansvar for å løse konflikter selv, sier Nina. Zippys venner er delt opp i seks moduler, hvor den neste bygger på den forrige. Med utgangspunkt i pinnedyr-historier jobber klassen med temaer som følelser, kommunikasjon, vennskap, konflikter, tap og forandring, samarbeid og mestring. Og forskning viser at programmet virker. En under søkelse foretatt av Regionssenteret for barn og unges psykiske helse (R-BUP Øst og Sør) viser at Zippy fører til bedre klassemiljø, mindre mobbing og økt mestring også faglig. En forsiktig start Nina har vært med på Zippys norske reise fra dag én. Hun kan huske at starten var forsiktig. I 2004 hadde vi et pilotprosjekt med fire-fem skoler. Året etter økte vi til 25 skoler. Vi har vært nøye med å ikke spre programmet for fort. På den måten har vi hatt kontroll med alt vi gjør, kvalitetsmessig, sier hun. Mens Voksne for Barn har lisens på programmet i Norge, driftes det internasjonalt av den britiske organisasjonen Partnership for Children. Norske Zippy har fått en litt spesiell vri, forteller Nina. Her er ikke Zippy bare et skoleprogram. Vi har tenkt tverrfaglig, så vi samarbeider med skolehelsetjeneste og PPtjenesten. Helsesøster er med i deler av timene. PP-tjenesten eller andre med veiledningskompetanse, har ansvar for veiledning lokalt. At programmet har slått så godt an, tror hun blant annet skyldes timing. Vi valgte å satse på førsteklassinger, og hadde fra første stund en klar implementeringsstrategi. Alle er opptatt av å få til en god skolestart. Lærere, PP-tjenesten og helsesøster jobber for at overgangen fra barnehage til skole skal bli best mulig. Foreldrene går rundt med en klump i magen: Vil barnet mitt trives? Vil hun få venner? Hvordan er læringsmiljøet? Tør barna å si i fra hvordan de har det i klassen? Hvordan takler de konflikter? Alt dette får de hjelp til med Zippy. Styrkene står allerede samlet om å hjelpe skolestartere når Zippy rykker inn? Nettopp. Lærerne får verktøy og noen metoder. Struktur, sier Nina. Zippy i vekst Zippy fortsetter å vokse. Ikke bare i utbredelse, men også i form. Voksne for Barn har videreutviklet Zippy slik at programmet nå kan brukes opp til fjerde klasse. Lærerne etterspurte en fortsettelse, sier Nina. Og den har de faktisk vært med på å utvikle. Vi har jobbet tett på skoler, lærere og elever. Da videreføringen var ferdig i 2011, var det med Zippy-barn i de nye filmene. Lærere hadde kommet med innspill til aktuelle temaer, for eksempel skilsmisse. Zippys venner har vært en del av satsningen Psykisk helse i skolen siden Og finansies av Helsedirektoratet. Så det skjer fortsatt ting med Zippy? Ja, programmet er ikke låst. Lærere får masse gode ideer - lærere er jo så praktiske! - og vi tar vare på alle innspillene. Noen av tipsene legger vi ut på nettsiden vår. Nettsiden oppdateres jevnlig, og vi ser at lærerne bruker den. Så hvordan ser framtida ut for Zippy? Nina nøler et øyeblikk. Så lister hun opp: Vi er akkurat ferdige med et suppleringshefte for tilrettelagt opplæring, rettet mot barn som trenger litt lenger tid til å svare på spørsmålene. Vi vet at femte, sjette og sjuende-klasse er et hull, det finnes ikke så mange skoleprogrammer for dem. Samtidig vet vi og at flere skoler har integrert hovedelementene fra Zippy-programmet i hele virksomheten sin. Lærerne har lært å snakke med barn. Nina Grindheim smiler: Det er fortsatt spennende å jobbe med Zippy. Zippys norske gudmor Lite visste Mette Ystgaard om suksessen da hun brakte Zippys venner til Norge for ti år siden. Jeg er nesten forbauset, utbryter den tidligere seniorforskeren, som med glede går med på å bli kalt Zippys norske gudmor. Mette Ystgaard var med i det internasjonale fagutvalget som utviklet programmet rundt årtusenskiftet. Det var satt sammen av fire forskere med ulik faglig bakgrunn, alle eksperter på barns psykiske helse (psykolog fra Canada, sosionom fra Danmark, psykiater fra Nederland og pedagog fra Norge ). Hensikten var å skape et undervisningsopplegg som fungerer for alle barn, uavhengig av etnisitet og kulturbakgrunn. Det klarte de. I dag blir Zippys venner brukt i 33 ulike land, og i alle verdensdeler. Da Ystgaard tok Zippy til Norge i 2003, hadde programmet allerede blitt testet på barn i en årrekke, forteller hun. Likevel kom suksessen som en overraskelse. Jeg tenkte vel at nå er det kommet mange skoleprogrammer, hvorfor skal dette lykkes? Ja, hva er det som er så spesielt med Zippy? Hvorfor opp- Nina Grindheim er nasjonal programleder for Zippys venner, og drifter programmet sammen med koordinator Hilde Randgaard. Marit Reinertsen er også koordinator. I tillegg gjør flere regionale programmedarbeidere en strålende jobb, i følge Nina Grindheim. 36 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 37

20 når akkurat dette programmet så gode resultater, tror du? Det finnes nok også andre program som er like godt evaluert, strengt vitenskapelig sett. Når Zippy har vært så lett å spre i Norsk skole, tror jeg det handler om appell. Det er noe som gjør at skolene vil ha det. Jeg tror Zippy er tilpasset lærernes måte å tenke på. Programmet snakker godt til lærere, det faller dem lett å ta i bruk. Læringsveilederen er enkelt og detaljert, slik at også de usikre barneskolelærerne kan føle seg trygge, sier hun. I tillegg tror jeg det har vært viktig at man ikke må gjennom tung, omfattende sertifisering for å gå i gang med Zippy. For å sikre kvalitet må alle ha to dagers trening og tilbys veiledning underveis. Dette virker å være tilpasset lærernes behov og travle hverdag. Enkelt tilgjengelig, men samtidig faglig fundert. Er det formelen? Hun nikker: Da vi utviklet Zippy var jeg veldig ivrig på at programmet skulle være basert på pedagogiske prinsipper. Vi begynner med det enkle, og så bygger vi sten på sten ved hjelp av repetisjoner. Først setter vi ord på de enkleste følelsene, og så går vi videre til å løse vanskeligere utfordringer. Med masse gjentagelser og læring i nye situasjoner overføres lærdom. Barna kan ta med det de har lært ut i skolegården, og løse krangler og uoverensstemmelser der, sier hun. Zippy har fokus på mestring, og det å takle ting. Det handler ikke om problematferd, men om å mestre hverdagsutfordringer. Og barna synes det er morsomt! Samarbeid med Voksne for Barn Alle målene i Zippys venner finner man også i Lærerplanen. Skolen er pålagt å jobbe psykososialt og ivareta barns mentale helse. Samtidig legges det stadig større vekt på faglige prestasjoner og målbare resultater. Hvordan skal skolen rekke over alt? Mette Ystgaard ser at programmer som Zippys venner dekker et behov i skolen, et behov som i alle fall ikke blir mindre med tiden. Sagt på moderne norsk: markedet er Hentet Zippy. Mette Ystgaard tok Zippy til Norge i der og produktet er testet av fornøyde forbrukere. Likevel, norske klasserom hadde ikke blitt invadert av søte pinnedyr om ikke enda et element var på plass: Voksne for Barn. At samarbeidet med Voksne for Barn har fungert så godt, at organisasjonen har tatt så profesjonelt grep om å spre Zippy og drifte programmet, har vært avgjørende, sier hun. Hvordan kom du i kontakt med Voksne for Barn? På denne tiden jobbet jeg ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Vi kunne selvfølgelig ikke drifte dette. Etter anbefaling fra Helsedirektoratet tok jeg kontakt med Voksne for Barn. Jeg hadde et møte med dem, og sammen fant vi ut Zippys venner passer inn i organisasjonens arbeid. Jeg tror det var veldig lykkelig at jeg hadde så nært kjennskap til programmet da jeg tok det hjem til Norge. Og nå blir det fest og tiårsjubileum i Bergen? Ja, smiler Zippys norske gudmor, Mette Ystgaard. Er det ikke fantastisk? Tirsdag 9. desember arrangeres jubileumskonferanse i Bergen, i anledning Zippys ti år i Norge. nyttige kontakter: Barn som pårørende og/eller rusavhengige foreldre Fagkoordinator Jan Steneby Tlf: Fagkoordinator Gro Kristiansen Tlf: Foreldrestøttende arbeid Fagkoordinator Hanne Hope Tlf: ARENA Programleder Karin Källsmyr, Tlf: Prosjektmedarbeider Ina Nergård Tlf: Drømmeskolen og Zippys venner Programleder Nina Grindheim Tlf: Programmedarbeider Drømmeskolen Merete Borg Tlf: Programmedarbeider Zippys venner Hilde Elvevold Randgaard Tlf: Kommunikasjon og marked Kommunikasjonsrådgiver Birthe Bratvold Tlf: Markedskonsulent Cecilie Palmstrøm Tlf: Webredaktør Heidi Kristiansen Tlf: Medlemsskap Adm. koordinator Ingrid Hillblom Tlf: Kurs og foredrag Kurskoordinator Heidi Fossen Tlf: Landsforeningen for barnevernsbarn Tlf: Pårørende Kompetanse Fagkoordinator Merethe Toft Tlf: post@pkompetanse.no Salgskontor støtteannonser Salgsleder Tor-Herluf Skjærvik Tlf: Faks: Adresse: Voksne for Barn Salg, Boks Drammen vfb.no her er vi: HOVEDKONTOR Stortorget OSLO Tlf: Faks: vfb.no lokallag SANDEFJORD Anette Krohn Henriksen, Dåpaløkka 19 A 3231 SANDEFJORD Tlf: sandefjord@vfb.no lokallag Tønsberg Anka Yttri, Melsomvikvn 175 B 3159 MELSOMVIK Mob: tonsberg@vfb.no lokallag DRANGEDAL Åse Teigen Hamre 3753 TØRDAL Tlf: Mob: drangedal@vfb.no lokallag ARENDAL, GRIMSTAD OG OMEGN Inger Marie Espeland, Bråstad 4848 ARENDAL Tlf: Mob: arendal@vfb.no lokallag HAUGALANDET Elin Thorsen, Hinderågata HAUGESUND Mob: haugalandet@vfb.no lokallag nittedal Linn Bjerke Svindal, Gartnerisvingen HAGAN Mob: nittedal@vfb.no lokallag steigen Rose-Mari Moen, Ytre Skotsfjord 8288 BOGØY Mob: steigen@vfb.no lokallag STJØRDAL og malvik Inger Anne Kolsvik Moan, 7560 Vikhammer Mob: stjordalmalvik@vfb.no lokallag LOFOTEN Kjell Amundsen, Hagveien LEKNES Mob: lofoten@vfb.no lokallag Indre nordfjord Ann-Iren Ulvedal, Ulvedal Blaksæter Mob: indrenordfjord@vfb.no lokallag asker og bærum Hilde Elise Eikenes, Vesthellinga 10, 1397 Nesøya Mob: askerbaerum@vfb.no Hjelp oss å holde medlemsregisteret oppdatert Har du endret e-post, telefon, adresse? Vi vil også gjerne ha din fødselsdato. Gi oss beskjed på vfb@vfb.no eller , så holder vi medlemsregisteret vårt oppdatert. 38 magasinet voksne for barn magasinet voksne for barn 39