Innspill til programprosessene

Transkript

1 De politiske partiene Innspill til programprosessene Ved alvorlig sykdom eller skade er tid til behandling viktig for utfallet. At pasientene får rask tilgang til avansert akuttmedisinsk kompetanse for diagnostikk og behandling, kan være avgjørende for å redde liv og helse. Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener at en styrket akuttmedisinsk kjede utenfor sykehuset representerer løsningen for å trygge befolkningen ved akutt sykdom og alvorlig skade. Fremtidens luftambulansetjeneste NOU 2015:17 Først og fremst (Akuttutvalget) foreslår at offentlig drift av den operative delen av luftambulansetjenesten bør utredes. Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) er enig i at det kan være hensiktsmessig med en utredning av driftsformen for fremtidens luftambulansetjeneste, og støtter flere av premissene som legges til grunn for en slik utredning. SNLA reagerer imidlertid på at utredningen legger føringer for hvilken løsning som eventuelt skal velges for en fremtidig driftsform før en grundig, faglig utredning er gjort. SNLA mener staten kan få mer igjen for hver helsekrone ved å bruke ideelle organisasjoner til å løse oppgaver innen helse og omsorg, og at det kan gi en betydelig merverdi. SNLA har i snart 40 år vært en aktiv pådriver for å utvikle og utvide det norske luftambulansetilbudet. Med støttemedlemmene i ryggen bidrar stiftelsen med over 200 millioner kroner, en sum som tilsvarer en hel TV-aksjon i arbeidet med å skape en luftambulansetjeneste i verdensklasse. Det er et ekstrabidrag som staten alene ikke kan bidra med, og kommersielle aktører naturligvis ikke kan gi. SNLAs rolle er først og fremst å sørge for forskning og utvikling av ny teknologi som gjør luftambulansetjenesten i Norge verdensledende og sikrer at stadig flere kan bli reddet ved akutt sykdom og skade langt fra sykehuset. Selv om luftambulansetjenesten er offentlig finansiert, pålegger SNLA vårt datterselskap (Norsk Luftambulanse AS) å levere best mulig kvalitet og tilgjengelighet uavhengig av om kravene i gjeldende kontrakter er satt lavere. Ved at datterselskapet drives non-profit, pløyes økonomiske midler/overskudd direkte tilbake i tjenesten. I en utredning om framtidens luftambulansetjeneste mener SNLA at staten må sørge for at følgende ligger til grunn: Sikre en forutsigbar tilgang på avansert akuttmedisinsk hjelp for hele befolkningen med legebemannet utrykningstjeneste, på lik linje med alle andre helsetjenester i Norge.

2 Sikre kontinuerlig utvikling av luftambulansetjenesten i tråd med den medisinskfaglige utviklingen generelt innen fagområdet prehospital akuttmedisin. Sikre kontinuerlig utvikling av luftambulansetjenesten for å ivareta sikkerhet for pasientene, sikkerhet for tjenesten og personellet i tjenesten og samfunnssikkerheten. Sikre samarbeid med andre aktører i den prehospitale kjeden som redder liv. En luftambulanseoperatør med en ideell eier som tar ut sitt overskudd i form av bedre kvalitet for pasienten, sikrer befolkningen mest mulig trygghet for pengene det offentlige bruker på luftambulansetjenesten. Flåtestyring og ressurskoordinering av luftambulansetjenesten Det er i dag 8 forskjellige AMK-sentraler som koordinerer og disponerer 13 legehelikoptre, mens 9 ambulansefly koordineres av Flykoordineringssentralen i Tromsø. Dertil kommer seks redningshelikoptre som disponeres av Hovedredningssentralene i Bodø og ved Sola. Det eksisterer ingen enhetlig koordinering av alle disse ressursene, og de opererer dels uavhengig av hverandre. En ukoordinert rekvirering og bruk påvirker ressurstilgangen for pasientene. Aktivitetstall for tjenesten viser at det er store regionale forskjeller i hvordan flåten brukes, og det finnes ingen enhetlige kriterier for bruk av LAT resursene med unntak av en grov oppdragsgruppering 1. Det kan stilles spørsmål ved om ressursbruken alltid er like hensiktsmessig. Som en konsekvens av manglende koordinering kan enkelte områder stå uten legehelikopterdekning i lengre perioder enn nødvendig. Også NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen konkluderte med at ressursene ikke fant hverandre. Man må i framtiden sikre at det blir bedre regional og gjerne nasjonal koordinering og styring av viktige samfunnsmessige ressurser, herunder luftambulansetjenesten. Antall AMK-sentraler med ansvar for flåtestyring av legehelikoptre bør reduseres til en i hver helseregion. På lengre sikt bør det begrenses til en i Nord- og en i Sør- Norge. Nye redningshelikoptre innfases fra 2017 I tillegg til at luftambulansetjenesten i dag utfører noe søk- og redningsoppdrag, flyr redningshelikoptrene, etter avtale med Justis- og beredskapsdepartementet, en relativt stor andel ambulanseoppdrag. Redningshelikoptrene regnes derfor som en del av den nasjonale luftambulansetjenesten. De nye redningshelikoptrene, AW101, er større enn dagens Sea King-maskiner og kan få betydning både for hvilke luftambulanseoppdrag disse kan utføre, men også søk- og redningsoppdrag. Erfaringene fra Danmark viser nettopp at disse store helikoptrene har dårligere evne til å gjennomføre luftambulanseoppdrag og lette søk- og redningsoppgaver over land. I deler av Nord-Norge er redningshelikoptrene den nærmeste og i prinsippet den eneste luftambulanseressursen, i tillegg til luftambulanseflyene. Innfasing av de nye redningshelikoptrene kan derfor få betydning både for luftambulansetjenestens dekningsgrad og beredskapen for søk- og redningsoppdrag. 1

3 Stortinget har vedtatt at kapasitet og basestruktur skal gjennomgås i lys av føringene i Nasjonal helse- og sykehusplan og Akuttutvalgets rapport, og har bedt regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om basestrukturen for luftambulansetjenesten i Norge. SNLA mener at luftambulanseressursen redningshelikoptrene utgjør må omtales som en del av denne gjennomgangen, og at problemstillingen rundt de nye redningshelikoptrene spesielt hensynstas. Dimensjoneringen mellom Luftambulansetjenesten og redningstjenesten må gjennomgås i lys av innfasing av AW101. Det må klargjøres hvordan ambulanseoppdrag og søk- og redningsoppdrag som i dag utføres av redningshelikoptrene skal håndteres, slik at ikke alvorlig syke og skadde får et svekket akuttmedisinsk tilbud. Samvirke og beredskap Det er i flere sammenhenger pekt på at etatene som utgjør stammen i redningstjenesten må bli bedre på samhandling. Blant annet i NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen ble det påpekt at nød-etatene ikke fungerte optimalt sammen, og rapporten anbefalte derfor at etatene må øve sammen oftere. SNLA har i flere år utviklet og drevet kurs i tverretatlig samhandling (Tverretatlig Akuttmedisinsk Samarbeid). Denne kursaktiviteten har bidratt sterkt til økt forståelse blant aktørene i redningstjenesten for hverandres oppgaver, muligheter og begrensinger. Samtidig ser vi i SNLA at disse kursene langt fra dekker behovet for tverrfaglig samtrening. Det er behov for samvirke på flere områder (for eksempel kommunikasjon, ledelse, spesielle operasjoner etc). Det er behov for samtrening allerede i grunnutdanningen innenfor de enkelte etatene, og det er fremfor alt behov for gode øvingsog samvirkningsarenaer, både regionalt og nasjonalt. SNLA er kjent med at det arbeides for regionale samtreningsarenaer flere steder i Norge, og vi støtter forslaget i Mulighetsstudien 2 om å etablere et nasjonalt kompetansesenter for samvirke. Det er behov for en nasjonal strategi for utvikling av samvirkefaget, og en samlende overordnet ledelse av dette arbeidet. SNLA mener at et kompetansesenter også bør bidra til forskning og ikke bare fagutvikling innenfor samvirkefaget. Forskning er grunnlaget for god fagutvikling og vil bidra til å heve samvirkefaget fra å være i stor grad erfarings- og anekdotebasert til å bli evidensbasert. Som Mulighetsstudien påpeker er det for liten evne til erfaringslæring. Dette henger, etter SNLAs mening, sammen med liten evne til å drive forskning i fagmiljøet. SNLA har vist at det er mulig å drive forskning på høyt nivå innenfor samvirke og masseskader og katastrofer, med at flere av våre ph.d.-stipendiater har forsket på tema innenfor området. Det finnes dessuten flere forskermiljøer i Norge som har evne og vilje til å drive forskning på dette området. Dette anerkjennes i Mulighetsstudien som bl.a slår fast at Nærhet og tett samarbeid med forsknings og utviklingsmiljø, akademiske fagmiljø og rene fagmiljø ivaretas av kompetansesenteret med representanter fra de aktuelle etatene (s.43). SNLA mener at denne oppgaven bør bli enda tydeligere og at ansvaret for å 2

4 drive og koordinere forskning og utvikling er for utydelig. Vi mener kompetansesenteret bør ha en egen FoU-ansvarlig som har som dedikert oppgave å holde kontakt med forskning- og utviklingsmiljøer, og drive og initiere forskning innenfor samvirkefaget. Personen bør ha forskerutdanning (ph.d.) og faglig bakgrunn i et eller flere at samvirkefagene. SNLA mener videre at kompetansesenteret bør ha etatsuavhengig ledelse, for å sikre at alle etater får tilstrekkelig fokus i framtidig samvirke. Et fremtidig kompetansesenter for samvirke må ha en dedikert FoU-ansvarlig med forskerkompetanse for å ivareta behovet for mer forskning innen samvirkefaget. For å ivareta alle fagfelt, mener SNLA at kompetansesenteret bør ha en etatsuavhengig ledelse. Beredskap og samhandling lokalt Etter 22. juli 2011 har det kommet en rekke nasjonale veiledere, både innenfor helse- og justissektoren, som krever samhandling og kommunikasjon lokalt. En av hovedutfordringene er mangelen på føringer om implementering i disse nye veilederne og retningslinjene, og variasjonen blir derfor stor og kvaliteten deretter. Et hederlig unntak her er Nasjonal prosedyre for Pågående og livstruende vold (PLIVO) hvor det er utviklet og implementert et nasjonalt opplærings- og øvingsprogram for alle nødetater, med lokal tverretatlig gjennomføring. Implementeringen av PLIVO prosedyren setter dermed en standard til etterfølgelse. Det er gjennom gjentatte evalueringer av større ulykker identifisert et tydelig behov for bedre kommunikasjon og samhandling mellom både nødsentraler og nødetater, og SNLA mener at nødetatene i større grad bør samlokaliseres. Samtidig må de underliggende systemer bevisst forbedres og utvikles for å sikre en bedre og mer samordnet utkallingsfase. En samlokalisering kan også få stor betydning for utøvelse av ledelse både innad og mellom nødetatene. I hverdagen kan det være stor avstand mellom ledelsen og de operative fagfolkene, noe som kan få betydning for virkelighetsoppfatningen om hvordan samfunnsoppdraget ivaretas og løses. Nasjonale veiledere krever nasjonale standarder som legger føringer for implementeringen lokalt. Lokale øvelser må settes i system og tilføres ressurser. Det er på høy tid at både samlokalisering av nødetater og medfølgende systemutvikling iverksettes. Det er behov for felles nasjonal skolering av ledere fra alle nødetater Med vennlig hilsen Stiftelsen Norsk Luftambulanse Hans Morten Lossius /s/ Generalsekretær

5