Jørgen Jæger. Fortielsen. Kriminalroman

Transkript

1

2

3 Jørgen Jæger Fortielsen Kriminalroman

4 JØRGEN JÆGER Skyggejakten, 2003 Kameleonene, 2004 Dødssymfoni, 2005 Blodskrift, 2007 Karma, 2010 Stemmen, 2012 Ridderkorset, 2014 Monster, 2015 juritzen forlag as 2016, Oslo et imprint i Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Omslagsdesign: Trygve Skogrand, Passion & Prose Omslagsfotogrunnlag: Alex Andrews, Dale Robins, istockphoto, Andrey Kuzmin, Shutterstock og Wikimedia Commons Knut Arne Gjertsen, Wikimedia Commons Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

5 Prolog TRE MENN, DEN ene med pistol skjult under jakken. De går mot elvebredden. Den ene vil ikke, men pistolen peker mot ham. Han vil rope ut sin protest, men må tie eller bli skutt. Han vil skrike etter hjelp, men kan ikke det heller, for pistolen har lyddemper og ingen vil høre skuddet. Han tier. Så lenge det er liv, er det kanskje håp. Men det er ikke noe håp. Ved kaikanten dyttes han i ryggen, og idet han faller utfor, griper sterke hender fatt i beina hans og løfter dem opp. De holder ham fast slik at hodet blir hengende under vann. Mannens kropp bukter seg. Han er desperat nå, prøver å løfte hodet opp over vannflaten, men klarer det ikke. Hendene hans famler etter kaien, men taket glipper. Han holder pusten, tenker at de snart må slippe, men tar feil, for hendene som holder ham, er sterke. Han må ha luft, kan ikke holde igjen mer, så er han nødt til å trekke pusten og lungene fylles med vann. Snart bukter han seg ikke mer. Kroppen blir slapp og livløs. Pusten stopper opp, og livet ebber ut. Taket om beina hans slippes, så flyter kroppen ut i elven med strømmen og blir borte i mørket. En fjerde mann står og ser på. Han gråter. De setter seg i bilen og kjører vekk.

6 Kapittel 1 TORSDAG 27. OKTOBER hadde vinterens første snøfnugg lagt seg som et flyktig silketeppe over rullebanen på Gardermoen, lik fortroppen for en hvit hær som forberedte seg på invasjon ved å sende ut noen følere. Selv om snøen raskt kom til å smelte igjen, måtte Widerøe WF 158 fra Borg vente i luften en stund mens bakkemannskapene rykket ut på årets første brøytejobb, og det ble annonsert at flyet ville lande klokken fem over halv to, et kvarter forsinket. Tilbakelent på en av de fremste seteradene i det lille Dash-8-flyet satt politioverbetjent Cecilie Hopen fra Fjellberghavn og prøvde å hvile mens flyet kretset i store sirkler over Gardermoen. Hun hadde bak seg en søvnløs natt etter beskjeden hun hadde mottatt dagen før. Straks flyet landet, skulle hun ta flytoget videre til Drammen og møte sine kolleger i Søndre Buskerud politidistrikt. Det var de som hadde fastslått at samboeren hennes hadde tatt livet sitt ved å drukne seg i Drammenselven. Cecilie tittet fjernt ut av sidevinduet mens flyet dukket vekselvis ut og inn av skydekket og blottla landbruksområdet under dem i flakkende glimt, som om utsikten ble slått av og på med en bryter. Det var søvndyssende, slo det henne, en slags kunstig blunking med øynene, og hun var usigelig trett. Hun hadde mottatt dødsbudskapet rett etter at hun hadde avsluttet etterforskningen av en usedvanlig tragisk drapssak. Så hadde den søvnløse natten kommet i tillegg. Men Cecilie kunne ikke sove nå heller det var umulig. Hun følte seg forvirrende alene der hun satt i flysetet og stengte omverdenen ute. Kjæresten hennes var ikke mer. Det betydde at hun aldri mer ville få se ham, høre de varme ordene hans og føle kjærtegnene hans. Denne erkjennelsen hadde begynt å synke inn i henne for alvor nå, og det føltes som om noen hadde røsket sjelen ut av brystet hennes og erstattet den med etsende ild. Og midt i sorgen var spørsmålene. For det hele hadde vært uforståelig fra første stund. Bernhard hadde bare reist, uten å si fra på forhånd. «Er i Drammen en tur for å ordne noe, regner med å være tilbake tirsdag kveld. Elsker deg! Klem!» sto det på lappen hun hadde funnet på kjøkkenbenken for fem dager siden, og det var det siste hun hadde hørt fra ham. Siden reisen kom såpass overraskende, hadde hun prøvd å ringe ham, men kom hver gang rett inn på svareren hans. Allerede da burde hun kanskje ha reagert, for hun visste at han var opptatt av å være tilgjengelig døgnet rundt på grunn av jobben. Men i drapssaken hun hadde arbeidet med akkurat da, sto en hel families liv på spill, og hun hadde måttet skyve alt annet fra seg. Dessuten var han da sannelig i stand til å ta vare på seg selv. Likevel naget spørsmålene henne: Hva skulle han til Drammen for, han som hadde solgt alt han eide der og ikke hadde noen tilknytning til byen mer? Hvor hadde han bodd mens han var der? Hvorfor hadde han reist så plutselig? Han hadde jo vært der like før og nettopp kommet tilbake? Hvem skulle han møte? Hvorfor hadde han ikke reist hjem igjen på tirsdag, slik han hadde regnet med? Hun hadde mottatt dødsbudskapet onsdag, ikke fra politiet i Drammen eller ved at en prest kom på døren slik vanlig var, men av sin tidligere sjef, Ole Vik, som nærmest ved en tilfeldighet hadde fått vite at Bernhard var funnet druknet tirsdag kveld. Dermed hadde nye spørsmål begynt å hjemsøke

7 henne, for hvorfor var hun ikke blitt formelt orientert om dødsfallet? Som avdødes samboer måtte hun vel være nærmeste pårørende? Og hvorfor hadde politiet i Drammen hevdet at Bernhards nærmeste pårørende virkelig var blitt informert? Det var uforståelig. Slik det var uforståelig at Bernhard var suicidal. Så godt kjente hun ham, at det fikk hun seg ikke til å tro, noe hun aktet å fortelle sine kolleger i drammenspolitiet. Men det visste hun også, at ikke alt bestandig var som det så ut.

8 Kapittel 2 GJENSYNET MED DET postmoderne politihuset i teglstein, glass og moderne byggematerialer ved bredden av Drammenselven sendte et sting gjennom Cecilie, for det var her hun var blitt kjent med Bernhard, mens de jobbet sammen som etterforskere i jakten på den såkalte Stemmen. Politiinspektør Gunnar Berg holdt til i femte etasje sammen med resten av politiadministrasjonen. Cecilie kunne veien, for Berg hadde vært påtaleansvarlig jurist for saken hun jobbet med sist hun var i Drammen også. Den gangen hadde hun dannet seg et inntrykk av en stivbeint paragrafrytter med en maske av utilnærmelighet og arroganse. Cecilie var skeptisk til ham på faglig grunnlag. Gunnar Berg møtte henne ved heisen og takket lavmælt for sist, før han kondolerte. På vei gjennom den lange korridoren snakket han om hvor dypt alle på huset sørget over sin tidligere kollega, og hvor avholdt Bernhard hadde vært. Cecilie kommenterte det ikke, men takket stille. Hun ville spare energien til det som var viktig. Berg holdt døren åpen for henne. Kontoret hans var møblert med et skrivebord med gjestestoler, en reol og en konferansegruppe. Gjennom panoramavinduene så hun rett bort på Ypsilon, gangbroen over Drammenselven som hadde fått så mange priser. I forgrunnen, parallelt med elvebredden utenfor nabokvartalet, lå en stor flytebrygge i betong, med utriggere som dannet båser for småbåter på begge sider. En liten, tett kar på hennes egen alder satt ved konferansebordet med en åpen saksmappe foran seg, og reiste seg da de kom inn. I likhet med henne selv og juristen var han sivilkledd, og rundt halsen hang det velkjente politiskiltet. «Dette er etterforsker Johnny Johansen i krimvakta,» sa Gunnar Berg med et bukk mot kollegaen. «Vi gjør ikke dette så formelt, men vi har et par spørsmål som vi gjerne vil drøfte hvis du føler at du orker, da. Johnny, dette er Cecilie Hopen, overbetjent ved Fjellberg Politistasjon, og» Han stoppet opp litt og ble forsiktig søkende i blikket, «Bernhards kjæreste er det så?» «Bernhards kjæreste og samboer.» Cecilie la vekt på å være fast i stemmen. Hun håndhilste på kollegaen og rettet blikket mot Berg. «Det visste dere da?» «La oss sette oss.» Gunnar Berg holdt en stol ut for henne. «Vil du ha noe å drikke? Kaffe, te?» «Nei takk, jeg tror jeg står over.» Cecilie var hverken sulten eller tørst. Der og da var hun bare opptatt av å få svar på spørsmålene som ikke lot henne være i fred. Gunnar skjenket kaffe til seg selv og kollegaen, før de satte seg. Idet Cecilie så opp, la hun merke til at Johnny betraktet henne med et analyserende etterforskerblikk. Det blikket kunne hun alt om, og en svak alarm meldte seg i bakhodet hennes, for hvorfor gjorde han det? Hun møtte blikket hans og prøvde å analyserte ham tilbake, lese i ansiktet om han kunne ha noe på gang. Det var vanskelig å si, for Johnny var uttrykksløs og så dessuten utilpass ut. Hun rakk så vidt å undre seg før han grep ordet: «Jeg har gjort undersøkelser, og ingen på huset visste at dere to var et par,» sa han. «Bernhard sa opp i desember 2009, og fordi han skulle starte for seg selv, fikk han ta ut samlet overtid og ferie og gå på dagen. Siden har ingen her sett ham, selv ikke

9 de på huset som han jobbet tett sammen medl. Dette skjedde like etter at han hadde vært i Oslo og tjenestegjort under utdelingen av Fredsprisen til president Obama.» «Ja, der var vi begge.» «Sammen?» «Ja.» Johnny kastet et blikk bort på juristen. «Det visste jeg ikke,» sa han. «Gjorde du, Gunnar?» «Jeg visste at de var der begge to, ja, men ikke noe mer. Vi hadde mange folk på plass i Oslo den dagen.» «Så dere var et par allerede da?» Johnny tok på seg etterforskerblikket igjen. Cecilie nølte. Alarmen i bakhodet ble sterkere, og hun vegret seg. «Er det viktig?» «Ja, muligens.» «Ok da er svaret ja.» «Vi vet at du har det tungt nå,» skjøt juristen inn. «Si fra hvis dette blir for tøft for deg.» «Nei da, det går bra.» Cecilie stålsatte seg. Aldri om hun ville vise seg svak. «Det er viktig at voldsavsnittet får et totalbilde av situasjonen, slik at vi kan trekke de rette konklusjonene,» fortsatte Berg. «Vi setter stor pris på ditt samarbeid.» Samarbeid Cecilie smakte på ordet. Samarbeid om hva? Situasjonen? Hvilken situasjon? Bernhards påståtte selvmord? Kanskje de ikke var så sikre likevel? Eller de hadde en annen agenda med møtet? Men hva hadde det i så fall med hennes og Bernhards forhold å gjøre? Hun ante det ikke, men valgte å la seg drive med litt til, klar for å sette foten ned hvis det gikk for langt. Hun var politisjef, holdt hun inne med noe, kunne det slå tilbake på henne senere. Johnny fortsatte: «Jeg kjente ikke Bernhard så godt, for vi var ansatt i forskjellige avdelinger, men jeg har spurt meg for hos dem som jobbet sammen med ham, og han sa aldri et ord til noen om at dere to var et par. Ga han noen gang uttrykk for at forholdet måtte holdes skjult?» «Aldri.» «Bodde dere sammen i Fjellberghavn, er det sånn å forstå?» «Ja, i min leilighet.» Johnny noterte på en blokk, så kikket han bort på juristen. «Det forklarer at ingen så noe til ham etter at han sluttet,» bemerket han, før han bladde i papirene han hadde foran seg og trakk frem et ark. «Det pussige er imidlertid at Bernhard ifølge Folkeregisteret hadde adresse i Korpsveien 42 på Konnerud her i Drammen,» sa han. «Han meldte flytting dit i desember 2009, umiddelbart etter at han hadde sagt seg opp hos oss.» «Ja vel?» Opplysningen satte Cecilie ut et øyeblikk, for den kom overraskende. «Det er for øvrig samme adresse som foreldrene hans er registrert på,» fortsatte Johnny forsiktig. «I tillegg til ytterligere en person. Hadde dere formalisert samboerforholdet?» Hun ristet sakte på hodet. «Vi hadde vel ikke det vi snakket om å gjøre det, men kom aldri så langt. For meg spilte det ingen rolle, for leiligheten var min, og jeg trenger ingen mann for å klare meg. Hvorvidt Bernhard meldte flytting dit, var fullt og helt opp til ham, men jeg trodde ærlig talt at han hadde gjort det.» «Du sjekket det aldri?»

10 «Nei. Jeg blandet meg ikke opp i hans saker og spurte ham aldri. Vi var voksne, selvstendige mennesker. Hvorfor spør du?» «Fordi svaret er viktig for oss,» svarte Johnny med et svakt unnskyldende smil. «Når flyttet han inn hos deg?» Cecilie lurte et øyeblikk på om hun skulle svare, og om hun ufrivillig nå var i ferd med å kompromittere kjæresten sin. «Mistenker dere at det likevel ikke var selvmord?» spurte hun. «Jeg kommer tilbake til det,» sa Johnny. «Men la oss ta ett skritt av gangen. Flyttet han inn til deg allerede den gangen, like etter at han hadde sluttet hos oss?» «Ja.» Hun kunne jo ikke lyve om det. «Og han har bodd sammen med deg siden?» «Det stemmer.» «Ok, da er jeg ferdig,» sa han. «Men det kan bli aktuelt å formalisere samtalen vår i et vitneavhør senere, er det greit for deg?» Cecilie tenkte seg om. «Bare hvis det ikke kompromitterer Bernhard.» «Helt greit,» kom det fra Johnny. «Du har sikkert noen spørsmål fyr løs!» Gunnar Berg reiste seg idet hun skulle til å åpne munnen. Han gikk bort til skrivebordet, grep telefonrøret og slo et nummer. «Vi er klare her,» hørte hun ham si lavt. «Du kan bare komme nå.»

11 Kapittel 3 CECILIE KASTET ET usikkert blikk på Gunnar Berg, deretter brøt Johnny inn: «Jeg regner med at du allerede har fått svar på i hvert fall ett av spørsmålene dine,» sa han. «Nemlig hvorfor du ikke fikk noen formell informasjon om Bernhards død. Det var selvfølgelig fordi vi ikke visste om deg.» «Ja, det forstår jeg nå,» svarte hun. «Han ble funnet på tirsdag, stemmer det? «Ja, rett her nede på Union Brygge.» Han reiste seg. «Jeg kan vise deg,» sa han og gikk i forveien bort til det store vinduet. «Ser du båthavnen som ligger parallelt med bryggepromenaden ute i elven der nede?» Hun nikket. «Han ble funnet flytende i vannet i en tom bås mellom to av utriggerne. Forut for det hadde en årvåken person ringt og varslet oss om at det lå en jakke og et par sko ved elvebredden inne på land. Kaien tilhører Union Brygge, et eksklusivt leilighetskompleks i nabokvartalet der borte.» Han pekte. «Det er de som disponerer båthavnen også. Sentralen sendte to mann bort dit til fots, de var fremme på et par minutter og fant ham med en gang.» «Er han obdusert?» «Ja, og vi har fått en foreløpig obduksjonsrapport. Den viser at han har druknet, og at han har ferskvann i lungene.» «Har han noen fysiske skader?» «Nei, ingen.» «Har dere funnet mobiltelefonen hans?» «Nei,» svarte Johnny. «Det lå ingen mobil i noen av lommene hans. «Er klærne sjekket av teknikerne?» «Neiii Vi har ikke brukt tid og ressurser på det.» Johnny kastet et blikk på Gunnar Berg. «Saken var opplagt en av mange, dessverre. Vi driver søk etter folk langs bredden her flere ganger i året, de færreste blir hengende fast i noe slik som Bernhard ble, som regel synker de til bunns i elven, hvor det er vanskelig å finne dem på grunn av dårlig sikt, eller de flyter med strømmen ned til området ved Drammen havn. Noen blir aldri funnet.» «Mennesker som har tatt sitt eget liv?» «Og folk som utsettes for ulykker de later vannet etter en fuktig tur på byen, ikke sant og ramler uti.» Han trakk på skuldrene. «Mye sånt, dessverre, langs hele elven oppover her, på begge sider, og i det siste har det vært ekstra mange tilfeller.» «Mener du at Bernhard hadde alkohol i blodet?» «Nei, nei på ingen måte.» «Bernhards død er henlagt som intet straffbart forhold,» opplyste Gunnar Berg. «Det er min avgjørelse på vegne av påtalemakten, og den er tatt på grunnlag av sakens realiteter, fremlagt av voldsavsnittet. Han var uten fysiske skader og hadde druknet. Han hadde lagt igjen en jakke på kaien med lommebok og identifikasjon i innerlommen, noe mange gjør før de avslutter livet sitt, som en

12 siste beskjed, kanskje, en markering av sted eller de kvitter seg med klær for å ikke bli liggende og flyte.» «Vel,» svarte Cecilie hardt. «Bernhard var ikke suicidal. Jeg kjenner ham, og det gjør ikke dere. Jeg tviler sterkt på at han har tatt livet sitt.» Berg ventet før han svarte. «Jeg har full respekt for at du stiller deg bak kjæresten din,» kom det så, påtatt mykt. «Og både Johnny og jeg beundrer deg for din styrke, men det er bred enighet både i voldsavsnittet og hos oss på påtalesiden om at det ikke finnes grunnlag for å gå videre.» Cecilie rettet seg. Hun hadde kommet dit for å overbevise dem om å snu, men fryktet at hun manglet kraften som skulle til. Hun prøvde å ta seg sammen. «Bernhard jobbet her hos dere for to år siden, har noen tidligere kolleger gjenkjent ham?» «Jeg har ikke hørt noe om det.» Det var Johnny som svarte. «De som fant ham og hentet ham opp av elven, var ferskinger. Vi er over fire hundre ansatte ved distriktet, og det er stor gjennomtrekk.» «Hva med rettsmedisineren?» «Det vet jeg ærlig talt ikke,» innrømmet Johnny. «Vi har ikke hørt noe derfra, og det hadde vi vel om ikke alt var greit.» Cecilie flyttet blikket mellom de to mennene. «Er Bernhard formelt identifisert?» «Ja,» sa Johnny. «Hvordan da? Ved hjelp av tannstatus? Eller fingeravtrykk, kanskje?» «Nei ved såkalt gjenkjenning av nærmeste pårørende,» svarte etterforskeren unnvikende, med et blikk på juristen som for å søke støtte. «Å ja, en av foreldrene, kanskje?» «Eh nei, ikke dem.» «Hvem da?» Pulsen gikk inn i totaktsrytme. Berg vred seg i stolen. «Det er litt komplisert. Dankertsen vil forklare deg det hele, han er her hvert øyeblikk.» «Dankertsen?» «Jeg kan ikke si noe mer om det, vent til han kommer. Er det noe mer du lurer på imens?» Cecilie kjente et streif av kulde. Nærmeste pårørende det var da henne. Og Dankertsen hun mente å huske navnet fra da hun jobbet her, men kunne ikke plassere det. Hun tvang seg til å konsentrere seg, for det var mye hun lurte på. «Etterlot han seg noe selvmordsbrev?» spurte hun. «Det vet vi ikke,» svarte Johnny. «Betyr det at boligen på Konnerud ikke er sjekket?» «Ja,» sa Johnny kort. «Og dere har heller ikke undersøkt jakken og skoene hans for tekniske spor?» «Nei.» Johnny virket ubekvem. «Hva slags spor skulle dét være?» «Spør du meg om det er ikke du etterforsker?» Cecilie klarte ikke å dy seg. Johnny smilte fåret. «Du kjenner systemet,» sa han defensivt. «Jeg gjør som jeg får beskjed om, det er ikke jeg som bestemmer dette, og»

13 Hun holdt opp hånden. «Greit,» sa hun oppgitt. «Min overbevisning står fast, basert på personen Bernhard slik jeg kjente ham. Slikt kan ikke måles i teoretiske fakta, men i menneskekunnskap og intuisjon. Dessuten er det mye som er uavklart, for eksempel hva han skulle i Drammen. Vet dere hvem han har møtt her?» «Hva han har gjort og ikke gjort her, er irrelevant.» «Irrelevant? Hva hvis han er drept, da, og en morder går løs?» «Noe slikt har vi som sagt ingen indikasjoner på.» «Hvordan kan du si det når dere ikke har undersøkt hverken klær eller bopel?» Dette var å stange hodet mot veggen. «Jeg ber deg i anstendighetens navn trekke henleggelsen og åpne saken igjen.» «Det gjør jeg gjerne men da må nye momenter fremlegges.» Berg presset leppene sammen. «Hvor skal de komme fra når etterforskningen er stoppet? Fra himmelen?» Cecilie klarte ikke å beherske seg lenger og snudde seg mot etterforskeren. «Johnny, hva med vitner, for eksempel? Har du undersøkt om noen har sett noe? Finnes det overvåkningskameraer på kaiområdet som kan ha fanget opp det som skjedde? Vet dere når på kvelden det skjedde?» Johnny skulle til å svare, men Berg grep ordet. «Vi vet det vi trenger å vite,» sa han kontant. «Jeg beklager, Cecilie, jeg forstår at dette ikke er det du vil høre, men jeg kan ikke hjelpe deg.» Cecilie kjente hvordan kinnene brant. «Ja vel,» sa hun. «Hvis dere ikke vil gjøre jobben deres, så får jeg gjøre den for dere.» Gunnar Berg formelig steilet i stolen. «Du har ingen politiautorisasjon i vårt område, så det kan du ikke!» kom det skarpt. «Med all respekt, Cecilie, innse realitetene og la dette ligge. Begynner du å opptre som politietterforsker her hos oss, vil politimesteren være tvunget til å slå ned på det! Det kan få følger for din tjeneste i politiet!» «Sparken, kanskje?» Hun smilte stramt. «Hør her, Berg,» sa hun og la trykk på etternavnet hans for å understreke at det var hennes tur til å distansere seg. «Dette handler om min kjærlighet til og respekt for et godt menneske. Har noe kriminelt skjedd med ham, uansett hva han måtte ha kommet borti av problemer, er det min plikt å finne ut hva, noe annet vil jeg aldri kunne leve med. Det får heller våge seg med karrieren. Og ærlig talt, begge to, dette er slett politiarbeid.» Juristen himlet med øynene «Nei,» svarte han oppgitt. «Dette er politiet av i dag, med altfor trange budsjetter og altfor mange uløste saker. Som påtaleansvarlig har jeg en helhet å ta hensyn til, og må prioritere og sortere vekk, ikke bare denne saken, men mange andre også. Du kan selvfølgelig begjære etterforskningen gjenopptatt, men det må skje via tjenestevei, med en dokumentert begrunnelse. Og du må under ingen omstendigheter begynne å etterforske selv, da vil politimesteren stoppe deg, enkelt og brutalt.» Cecilie følte hvordan mattheten kom over henne igjen. «Jeg vil gjerne se ham,» sa hun. «Ta et siste farvel, helst i dag. Kan det la seg gjøre, tror dere?» «Sikkert. Johnny kan snakke med sykehuskapellet og høre om noen der oppe kan hjelpe deg,» svarte juristen. De ble avbrutt av at det banket på døren. Den gikk opp, og en litt fyldig, uniformert tjenestemann på rundt 50 kom inn, en overbetjent, så hun, slik som henne selv. «Der er du, Dankertsen.» Berg ranket seg, som om en byrde ble tatt fra ham. «Kom inn, kom inn.»

14 Kapittel 4 POLITIOVERBETJENTEN NIKKET TIL etterforskeren og juristen, la fra seg en mappe på bordet og snudde seg mot Cecilie. «Den berømte Cecilie Hopen?» Et rundt ansikt omkranset av centimeterkort, stritt hår og ditto skjegg, åpnet seg i et smil som virket mer nyfikent enn vennlig. «Du skaffet deg litt av et ettermæle sist du var her. Men jeg fikk ikke gleden av å møte deg da.» Han strakte frem hånden. «Tom Dankertsen her, leder av utlendingsseksjonen.» Hun trykket hånden hans. Utlendingsseksjonen hva i all verden var nå dette? Dankertsen tok plass i stolen Gunnar Berg trakk frem til ham. Han pustet tungt, kanskje fordi han var overvektig, kanskje fordi han hadde gått i trappene, kanskje fordi han var forkavet gudene måtte vite. Cecilie la bare merke til det og gjorde sine tanker, slik hun hadde for vane når alle sanser var i beredskap, slik som nå. Han åpnet mappen. «Okay. Jeg vet ikke hvor mye dere har snakket sammen om dette før jeg kom, men vi i utlendingsseksjonen hadde en møteavtale med Bernhard Ro nå på tirsdag, som han brøt.» «Og om kvelden samme dag tok han livet av seg,» supplerte Berg mens han fylte kaffe i en kopp som han satte på bordet fremfor den nyankomne. «Kanskje ble presset på ham for stort, jeg vet ikke» Overbetjenten festet blikket på Johnny. «Har dere fått avklart spørsmålene vi snakket om?» Johnny svarte med å gi en kort oppsummering av samtalen med Cecilie. «Jaha.» Tom Dankertsen smattet ut ordet. «Som vi mistenkte, altså,» la han til. «Tenkte jeg det ikke.» «Mistenkte hva?» Cecilie satte blikket i ham. «Er jeg med i denne samtalen, eller foretrekker dere å snakke over hodet på meg?» «Nei, nei, nei for alt i verden, det skal vi da ikke.» Dankertsen lo unnskyldende. «Vel, saken er at din kjæreste og samboer dessverre var i vårt søkelys, og med rette, forstår vi nå.» «For hva da?» «Brudd på utlendingsloven.» Dankertsen stirret henne inn i øynene, sannsynligvis for å vurdere reaksjonen hennes. Åpenbart fant han ut at hun tålte mer, for han fortsatte: «Hva vet du egentlig om din samboers sivile liv fra tiden før du møtte ham og for så vidt etter det?» Spørsmålet rammet et ømt punkt. Sannheten var at hun ikke visste så mye som hun burde. Bernhard var merkelig unnvikende når de kom inn på fortiden og familien hans. Hun hadde prøvd å ta det opp med ham flere ganger, men han hadde snakket seg vekk. For henne hadde det etter hvert blitt en belastning for forholdet, og i det siste hadde det kommet så langt at hun vurderte å bryte med ham. Men så var han jo et funn på alle andre måter, og de varme følelsene var der fortsatt. Derfor holdt hun igjen. «Hva jeg vet?» Hun trakk pusten. «Jeg vet vel det jeg trenger å vite, antar jeg.» Dankertsen studerte henne. «Da vet du også at han var gift?»

15 Hun satt helt stille. Det var som om noe smalt rett inn i ansiktet hennes. «Hva?» klarte hun til slutt å presse frem. «Han var gift.» «Gift?» Cecilie hikstet høyt. «Hva i all verden er det du sier?» «Du visste det altså ikke?» Dankertsen vurderte henne mistroisk. «Jeg må si at jeg finner det merkelig ja, oppsiktsvekkende hvis du levde sammen med ham og virkelig ikke visste at han var gift med en annen kvinne. Hvor lenge har dere vært samboere?» Cecilie kjente hvordan det tyknet i halsen. «Siden 2009,» stotret hun. «Men jeg ante virkelig ikke» «Nei, jeg har skjønt det. Din samboer startet et firma det året, stemmer det?» «Ja.» «Det krevde vel kapital, vil jeg tro.» «Han solgte leiligheten sin og satte pengene i firmaet. Hva vil du frem til?» «At det er penger å tjene på slikt som dette.» «Dette?» «Ja, såkalte proforma ekteskap.» Han sendte henne et nytt skarpt blikk. «Ett hundre og sytti tusen kroner» Dankertsen lot ordene henge i luften, som om han ville se hvordan hun reagerte. «Ja vel,» parerte hun, «og så?» «Ingen stor sum, kanskje, men sikkert godt å få med seg når man skal starte firma.» «Hva er det du insinuerer!» «Jeg insinuerer ingenting,» svarte Dankertsen. «Jeg nevner bare markedsprisen for såkalte proformaekteskap.» «Du mener altså at Bernhard har giftet seg med en utenlandsk kvinne for penger?» Dankertsen spisset munnen. «Det er en mulighet, ja. I september 2009 giftet han seg i Tyrkia med en kvinne ved navn» Han så ned i papirene. «Rehana Demir, en kurder fra byen Malatya, sørøst i Tyrkia. De kom tilbake til Norge i slutten av september, og som Bernhard Ros ektefelle fikk Rehana etter kort tid oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, slik loven tillater. Hun begynte etter hvert å arbeide i et rengjøringsbyrå, en jobb hun har forklart tidligere at Ro skaffet henne. Hun ble registrert i Folkeregisteret, først på hans adresse i en leilighet ved Marienlyst, deretter på Konnerud, som de begge meldte flytting til i slutten av desember 2009.» «Korpsveien 42,» kom det fra Johnny. Cecilie maktet ikke å si noe. Hun hadde vært forberedt på mye, men ikke på noe sånt som dette. Hun hadde møtt Bernhard i oktober det året og hadde falt uten forbehold for en mann som altså hadde vært gift i mindre enn en måned. Uten at hun kunne kontrollere det, begynte kroppen å dirre, som om hun var i ferd med å gå i sjokk. For bare en uke siden, like etter at Bernhard hadde kommet hjem fra et av sine mange drammensbesøk, hadde hun sett en MMS-melding komme inn på mobilen hans, som han hadde glemt igjen på salongbordet. Bildet var lite, og teksten ufullstendig, slik MMSmeldinger alltid fremkom på iphone-skjermen før de ble åpnet. Hun kunne så vidt se personene på bildet. Fire mennesker med armene rundt hverandre, Bernhard sammen med en ung, mørk kvinne med utenlandsk utseende, og et middelaldrende par ved siden av dem igjen åpenbart foreldrene hans.

16 Hun hadde lest det som syntes av teksten: Takk for i går, kjære sønn, godt å se dere igjen, her er Så hadde både bildet og teksten blitt borte. Men den utenlandske kvinnen, kunne det ha være henne? Bernhards kone? Gunnar Berg så at hun reagerte, og signaliserte at Dankertsen skulle vente. «Cecilie, trenger du en pause?» «Nei takk,» svarte hun hest. Noen medlidenhet ville hun i hvert fall ikke vite av, dette aktet hun å ta imot med rak rygg. «Det går bra. Jeg vil vite hva jeg står overfor her. Fortsett, Dankertsen.» «Ja vel.» Han åpnet mappen sin og bladde. «Slike saker er naturlig nok vanskelige, men vi fikk tidlig mistanke om at de to ikke bodde sammen som et ektepar. Dessuten visste vi at kvinnen hadde vært asylsøker og blitt uttransportert til Tyrkia tidligere i 2009 fordi søknaden var avslått. Dette var et motargument som veide tungt da ekteskapet skulle vurderes som gyldig. Likevel ble ekteskapet godkjent under tvil, først og fremst fordi Ro var en aktet polititjenestemann med høy tillit i etaten.» Cecilie lyttet forferdet. Hun kunne ikke huske sist hun hadde følt seg så krenket så sjelelig avkledd ja, så ydmyket foran tre fremmede menn som ikke hadde noe som helst innenfor hennes personlige sfære å gjøre. Hun åpnet munnen, men fant ikke noe å si. Dankertsen kastet et blikk på henne, før han fortsatte: «Men vi holdt øye med dem. Vi undersøkte og fant ut at to av husets beboere, nemlig din kjærestes foreldre, bodde i utlandet. Det var lys i husets kjelleretasje om kveldene, og av og til i de to øverste etasjene, men vi så aldri noen og hadde heller ikke kapasitet til å overvåke boligen. Vi ringte derimot på noen ganger når det var lys i vinduene, men ingen åpnet. Vi kalte Ro og denne kvinnen inn til flere samtaler, men klarte aldri å få bekreftet mistanken. For kort tid siden oppdaget imidlertid en årvåken etterforsker at Bernhard Ro eide og drev et vaktselskap i Fjellberghavn, mens han altså fortsatt hadde offisiell bopel i Drammen. Vi sjekket med posten, som opplyste at Bernhard hadde bestilt varig adresseendring til firmaadressen sin i Fjellberghavn allerede i 2009, kort tid etter at han registrerte flytting fra Marienlyst til Konnerud hos Folkeregisteret. Reagerte du aldri på at han ikke fikk post da han bodde hos deg?» Cecilie måtte tenke seg om. «Nei,» svarte hun forvirret. «Han fikk det ofte, riktignok merket c/o Cecilie Hopen, jeg tenkte ikke nærmere over det.» Dankertsen så skeptisk på henne. «Bernhard har nok følt seg trygg på at vi kun ville forholde oss til Folkeregisteret,» fortsatte han. «Og det gjør vi jo som regel, til vi begynner å få mistanker. Vel, noe slikt krevde selvfølgelig en redegjørelse, og vi kalte ham og hans kone inn til en ny samtale tirsdag klokken Ingen av dem møtte opp.» Fortvilelsen stinget gjennom Cecilie, sammen med bølger av sinne, ikke rettet mot de tre kollegene, men mot ham Bernhard, kjæresten som hun, som vanligvis var så privat, hadde delt alt av sitt innerste med siden 2009 og ikke hadde hatt en eneste hemmelighet for ikke én! Som altså på sin side hadde levd et dobbeltliv. Det var umulig å ta det inn. Men hun behersket seg. Dette var pinlig, direkte flaut. Men aldri om hun skulle miste verdigheten i tre kollegers påsyn, aldri. «Var det kvinnen som identifiserte ham?» spurte hun etter litt. «Ja,» svarte Johnny. «Hans kone ga oss en sikker identifikasjon.» «Hvor bor hun? I huset på Konnerud?» «Det vet vi ikke.»

17 «Hvor er hun nå?» «Det vet vi heller ikke,» svarte Dankertsen. «Vi har prøvd å få kontakt med henne uten å lykkes. Faren er dessverre stor for at hun har gått under jorden.» «På grunn av treårsregelen, ja.» Cecilie kunne loven: Etter tre års ekteskap med en norsk statsborger var man sikret opphold. Noen av dem som utnyttet loven, skilte seg da. Ved skilsmisse før tre år var gått, eller hvis den norske ektefellen døde før det, mistet den andre oppholdstillatelsen og måtte returnere til hjemlandet. «Organisert menneskesmugling og menneskehandel øker sterkt, og holder på å passere narkotikahandel i verdi, både internasjonalt og her i Norge,» fortsatte Dankertsen. «Proforma ekteskap mot betaling er en del av bildet. Av preventive hensyn slår vi hardt ned på slikt. Bernhard Ro hadde faktisk blitt arrestert og idømt fengselsstraff for dette, hadde han levd.» «Ja vel,» svarte hun. «Men det gjør han altså ikke, og kvinnen er borte vekk. Hva vil du frem til?» Dankertsens tonefall var prøvende. «Med all respekt, Cecilie Hopen, jeg får meg ikke til å tro at du har vært uvitende, det kan ikke ha vært praktisk mulig for din samboer å holde noe slikt skjult over så lang tid.» «Du anser meg som medskyldig i organisert menneskehandel, er det det du sier?» Han unnlot å svare. «Jeg ønsker å få avklart en del spørsmål i et formelt avhør.» «Hvor jeg har status som mistenkt?» «Nei, nei, bare som vitne.» «Vel, beklager men nei takk. Som Bernhards samboer forholder jeg meg til straffeprosesslovens paragraf 122, som fritar meg for vitneplikt,» sa Cecilie kontant. «Jeg har sagt nok her, mer enn nok. Presenter meg for en begrunnet status som mistenkt for delaktighet i Bernhards angivelige forbrytelser, så skal jeg ta med meg advokaten min og komme.» Dankertsen svarte ikke, men holdt blikket på henne. Hun tvang seg til å snakke rolig: «La oss si i teorien, at Bernhard gjorde det han gjorde for å redde et menneske fra en tragedie vi knapt kan forestille oss hva da?» «Da har han likevel brutt loven,» lød svaret nøkternt. «Vi har en stram innvandringspolitikk, det er hva jeg må forholde meg til.» «Ved å kaste frem løse påstander om et økonomisk motiv basert på småpenger?» Dankertsen dro litt på det. «Ikke en påstand, snarere en godt motivert antagelse. Hvorfor skulle han ellers ha gjort det? For å såkalt redde et fremmed menneske, slik du antyder? Beklager, men det tror jeg ikke noe på, ingen er så prektige.» «Vel, nå er synderen død og offeret forsvunnet, da er det kanskje en idé å vende blikket et annet sted.» Cecilie henvendte seg til Gunnar Berg. «Dette har dere altså kapasitet til her i Drammen, dere som klager over manglende ressurser. Å undersøke et mistenkelig selvmord, derimot, det har dere ikke kapasitet til, selv om det gjelder en av deres tidligere kolleger. Forstå det den som kan, jeg gjør det ikke.» Hun gikk mot døren. Spydig var det, men så var hun ikke akkurat blitt hyggelig behandlet, hun heller. Hun ofret et vennlig smil på etterforskeren, siden han lot til å være den eneste med normalt vett av de tre. «Johnny, jeg hadde satt stor pris på om du ville vise meg hvor Bernhards klær ble funnet,»

18 sa hun. De gikk ut døren sammen, men Cecilie stakk hodet inn igjen. «Jeg skal ikke legge beslag på ham lenge, Berg,» sa hun spisst. «Jeg skjønner at han har mye å gjøre.»