RIKSANTIKVAREN. Prøveprosjektet. Evaluering av delegering av midlertidig myndighet i visse saker etter kulturminneloven 8 første, annet og fjerde ledd

Transkript

1 RIKSANTIKVAREN Prøveprosjektet Evaluering av delegering av midlertidig myndighet i visse saker etter kulturminneloven 8 første, annet og fjerde ledd Riksantikvarens konklusjon og anbefaling etter gjennomføringen av Prøveprosjekt i perioden

2 Innhold Forord... 2 Innledning... 3 Regional kulturminneforvaltnings rapportering... 5 Sammendrag av fylkeskommunenes/byantikvarens vurdering av Prøveprosjektet... 5 Sammendrag av museenes evaluering av Prøveprosjektet... 6 Sammenstilling av regionalforvaltningens rapporteringer, Riksantikvarens egne erfaringer og våre merknader... 7 Oversikt over antall saker og sakstyper... 7 Oversikt over kulturminnetyper involvert i Prøveprosjektet Registreringsmetode Finansiering mindre, private tiltak Dialog /Samarbeid Registreringsrapporter, dokumentasjon og kopi av vedtak og uttalelser Saksbehandlingstid/frister Overdokumentasjon og underdokumentasjon? Prosjektets brevmaler Konsekvenser ved brudd på Prøveprosjektets retningslinjer Enkeltsaker, jf. kulturminneloven 8, første ledd Plansaker, jf. kulturminneloven 8, fjerde ledd Oppsummering Konklusjon

3 Forord Prøveprosjektet gjelder for automatisk fredete arkeologiske kulturminner av vanlig forekommende typer og er en oppfølging av tiltak i Riksantikvarens Strategiske plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer Hensikten med ordningen har vært å oppnå en effektivisering av behandlingen av de sakene der det i forbindelse med registrering blir påvist et svært lavt antall kulturminner av visse, vanlig forekommende typer uten åpenbar kontekst. I slike tilfeller er deltakerne i Prøveprosjektet gitt midlertidig dispensasjonsmyndighet og saken skal ikke håndteres av verken forvaltningsmuseum eller Riksantikvaren. Prøveprosjektet igangsatt i de ti første fylkeskommunene 1. april Prosjektperioden har blitt forlenget flere ganger og sist i brev av 17. februar 2015, da uten sluttdato, men forlengelsen ble gitt inntil videre i påvente av foreliggende evaluering. Foreliggende evaluering er basert på fylkeskommunenes, inklusive Byantikvaren i Oslo, og museenes rapporteringer, samt Riksantikvarens egne erfaringer. Alle fylkeskommuner, Byantikvaren i Oslo og museer har rapportert med unntak av Nord-Trøndelag som tross gjentatte purringer ikke har levert noen evaluering. Dette anses å være den endelige rapporteringen av Prøveprosjektet og inneholder Riksantikvarens anbefaling om videreføring og forslag til justeringer. 2

4 Innledning Prøveprosjektet med midlertidig delegering av myndighet i visse saker etter kulturminneloven 8 første, annet og fjerde ledd (heretter kalt Prøveprosjektet) har erstattet en minnelig praksis i kulturminneforvaltningen. Denne praksisen gikk ut på at den regionale kulturminneforvaltningen (fylkeskommunene, Byantikvaren i Oslo og Sametinget) selv sluttførte den arkeologiske undersøkelsen ved avklaring av konflikt med automatisk fredete kulturminner i et gitt tiltaksområde, når kulturminnene falt innenfor visse, gitte rammer, jf. kulturminneloven 9. Denne praksisen ble omtalt som «Forenklet saksbehandling» i og med at kulturminnene ble ferdig dokumentert før saken ble sendt videre til museum og Riksantikvaren for dispensasjonsbehandling. Som et svar på utfordringene innen forvaltningen av automatisk fredete arkeologiske kulturminner lanserte Riksantikvaren i 2011 Strategisk plan for forvaltningen av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer for I forvaltningsstrategiens delmål 2, «Forvaltningen av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer er tydelig og preges av god dialog og ressursbruk» er et av satsningsområdene å gjennomgå dagens forvaltningsstruktur og forvaltningsrutiner. Forvaltningsstrategiens tiltak, FF1, «Oppgavefordeling og forenkling», knyttet til dette delmålet, er å foreslå forenklinger og endringer i oppgavefordelingen, ved å la forvaltningen gjennomføre enkle undersøkelser. Prøveprosjektet ble iverksatt av daværende Miljøverndepartementet (nå Klima - og miljødepartementet) i brev av 4. februar 2011 og omfattet da 10 fylkeskommuner, inklusive Byantikvaren i Oslo. Prøveprosjektet ble videreført i brev av 9. mars 2012 (forlengelse ut 2012) og 4. desember 2012 (forlengelse ut 2014). Fra 2013 var det 18 deltakere i prosjektet, og fra 2015 alle 19 fylkeskommuner, inkl. Byantikvaren. Sametinget har ikke ønsket å delta. I forbindelse med iverksettingen av prosjektet ble det utarbeidet retningslinjer, justert pr. 7. mai 2013, for deltakerne i Prøveprosjektet, og videre også maler for dokumentasjon av de kulturminnene fylkeskommunen/byantikvaren i Oslo undersøker. Retningslinjene ble utarbeidet etter innspill fra fylkeskommunene og malen for dokumentasjon ble utarbeidet i samarbeid med de arkeologiske forvaltningsmuseene (Kulturhistorisk museum i Oslo KHM), Universitetsmuseet i Bergen (UMB), Vitenskapsmuseet i Trondheim (NTNU), Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger (AM) og Tromsø Museum (TM)). Retningslinjene og malen er vedlagt. Ordningen gjelder saker der deltakerne i Prøveprosjektet har mottatt melding/søknad og der det i forbindelse med en arkeologisk registrering er påvist ett eller et begrenset antall automatisk fredete arkeologiske kulturminner, som er av vanlig forekommende type i det aktuelle området, og det ikke kan påregnes ytterligere funn. Det kan i slike tilfeller enten gis dispensasjon uten vilkår om utgravning eller fylkeskommunene/byantikvaren kan gjennomføre nødvendig arkeologisk arbeid innenfor budsjettets maksimale kostnadsramme, som tiltakshaver har akseptert i forkant av registreringen. Dokumentasjonen må kunne sluttføres innenfor maksimalt 2 dagsverk i felt og 2 dagsverk til etterarbeid Ordningen omfatter automatisk fredete kulturminner av vanlig forekommende type, som i denne sammenhengen defineres som enkeltliggende kulturminner/strukturer, som blant annet: ildsteder, kokegroper, fyllskifter/nedgravninger uten klar funksjon og sammenheng, kullgroper og 3

5 dyrkningsspor (avgrenset til ardspor og ustratifiserte (enfasete) dyrkningssedimenter). Kulturminnetypene må være vanlig forekommende i den aktuelle regionen. Etter den innledende perioden med delegert myndighet, evaluerte Riksantikvaren Prøveprosjektet pr. 1. november Deltakerne har siden rapportert pr. 31. desember 2013 og pr. 31. desember Riksantikvaren gjorde i mellomtiden en evaluering av årene for internt bruk. Landsdelsmuseene har i 2015 besvart spørsmål om deres erfaringer med Prøveprosjektet. 4

6 Regional kulturminneforvaltnings rapportering Sammendrag av fylkeskommunenes/byantikvarens vurdering av Prøveprosjektet Det er gjennomgående for fylkeskommunenes tilbakemelding at ordningen vurderes å gi en raskere, enklere og rimeligere behandling av mindre saker, noe som oppleves som positivt både for tiltakshavere og kulturminneforvaltningen. Enkle saker kan ferdigbehandles så snart registreringen er gjennomført uten å måtte sendes gjennom det ordinære forvaltningssystemet. Dette vurderes å frigjøre ressurser i forvaltningen, i tillegg til at ordningen vurderes å styrke kulturminneforvaltningens omdømme ved å være smidig og mindre byråkratisk. Regionalforvaltningen mener også at de styrkes og sikres fagkompetanse gjennom prosjektet. Deltakerne i ordningen, som har betydelig saksmengde og håndterer mange saker gjennom delegert myndighet, anser at forenklings- og effektiviseringsgevinsten er betydelig i alle ledd i kulturminnevernet, uten at det nødvendigvis er kvantifisert. Riksantikvaren har fått tilbakemeldinger på at rapporteringen til direktoratet av håndterte saker tar tid og at skjemaene for rapportering bør forenkles/bearbeides. Tid brukt på rapportering er reelt sett ekstraarbeid for deltakerne i prosjektet. Fylkeskommunene/Byantikvaren har følgende andre merknader: Ordningen fungerer best for 8 første ledd. Deltagerne i Prøveprosjektet ønsker at ordningen gjøres permanent. Allerede kjente/registrerte kulturminner av samme type som beskrives i retningslinjene bør inkluderes. Ordningen bør gjøres mer fleksibel ved å øke antall enkeltminner, og ved å utvide 2-dagers grensen. Fylkene ønsker en mer fleksibel holdning til grensen for å utvide opprinnelig budsjett ved funn. Inngrep i sikringssonen, steinalderlokaliteter i dyrket mark, samlinger av kokegroper, og tillatelse til midlertidig tildekking bør inkluderes i ordningen. En mulighet for å få dekket inn uforutsette utgifter. Frister for ferdigstilling av utgravningsrapporter bør være romsligere. Flere fylker ønsker bedre rapporteringsskjemaer. 5

7 Sammendrag av museenes evaluering av Prøveprosjektet De arkeologiske forvaltningsmuseene ble invitert til å evaluere hvordan Prøveprosjektet har fungert i sine respektive regioner. De fem arkeologiske museer, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, Universitetsmuseet i Bergen, Universitetsmuseet i Tromsø og NTNU Vitenskapsmuseet, har svart relativt entydig på de spørsmålene Riksantikvaren hadde bedt dem svare på. Fire av fem museer kan anbefale at ordningen gjøres permanent, forutsatt visse endringer/innskjerpinger. Ett museum kan ikke anbefale at ordningen gjøres permanent, men har listet opp en rekke punkt som må innskjerpes dersom det likevel blir utfallet av Riksantikvarens evaluering. Museene har foreslått punkter som de mener må endres/strammes opp. Disse er: Tidsfrister definert i retningslinjene må overholdes. Dokumentasjon av utgravde kulturminner må bli bedre dokumentasjonen må være av en slik kvalitet at den kan være grunnlag for forskning. Den utarbeidete dokumentasjonsstandarden med skjemaer skal benyttes. Hvis ikke risikerer man at utgravningsresultatene ikke kan brukes i forskningssammenheng. All originaldokumentasjon må sendes museene Rapporter må ferdigstilles før de sendes museum og Riksantikvaren. Dialog og samarbeid mellom fylke og museum må bli bedre. Om det er retningslinjene som må bli mer presise eller de bare må følges bedre er ikke helt klart. Det må skjerpes inn at det ikke skal kunne påregnes ytterligere kulturminner i plan- /tiltaksområde når ordningen tas i bruk. I sum ser det ut som om det er enighet blant museene om at deltakerne i Prøveprosjektet, i varierende grad selvfølgelig, rett og slett ikke følger retningslinjene til prosjektet i tilfredsstillende grad. Flere museer har forslag til justeringer av ordningen, både utvidelser og innstramninger. Nedenfor følger noen av disse: Dersom retningslinjene ikke følges bør deltakeren utestenges fra ordningen. Listen over kulturminner foreslås utvidet med stakketufter og gardfar. Undersøkelse/dokumentasjon/prøvetaking av dyrkingsspor bør diskuteres nærmere. Behov for levering av digital dokumentasjon, der materialet må leveres på enhetlige formater. Funnmaterialet skal innleveres katalogisert i henhold til museets retningslinjer. Fylkeskommunen/Byantikvaren bør i større grad vurdere det faktiske behovet for å grave ut og dokumentere registrerte kulturminner. Nå ser det ut som om det alltid gjennomføres en arkeologisk utgravning og dokumentasjon i disse sakene, der det i flere tilfeller, dersom museene skulle avgjort, ville blitt gitt dispensasjon uten vilkår om utgravning. Allerede kjente kulturminner bør ikke inkluderes i ordningen. 6

8 Sammenstilling av regionalforvaltningens rapporteringer, Riksantikvarens egne erfaringer og våre merknader Ved vår evaluering av prosjektet har vi vurdert/gjennomgått følgende: Innsendte kopier av vedtak med dokumentasjon (registreringsrapporter og regnskap fra de fylkeskommuner som har deltatt i prosjektet) Fylkeskommunenes årlige rapporteringer til Riksantikvaren fra 2012, 2013 og 2014 De 5 arkeologiske forvaltningsmuseenes evalueringer av prosjektet fra 2012 og 2014 Riksantikvarens egne erfaringer med prosjektet Riksantikvaren foretok en evaluering av Prøveprosjektet i 2012, men har ikke sendt ut en slik samlet rapport for 2013 og Sluttevalueringen gjort i 2015 bygger på tall og erfaringer perioden Oversikt over antall saker og sakstyper Antallet saker som er behandlet under Prøveprosjektet har økt gjennom de årene prosjektet har vart. Av sakene i fylkeskommunene/hos Byantikvaren, der det registreres automatisk fredete kulturminner, har ca. 35 % blitt håndtert innenfor Prøveprosjektet. Dette tallet har vært stabilt gjennom perioden. Det er riktignok store variasjoner mellom de ulike fylkeskommuner og fra år til år i hver enkelt fylke. Det er enkelte utfordringer ved rapporteringen på Prøveprosjektet, da tallene ikke er helt nøyaktige grunnet ulik rapportering både mellom de forskjellige årene og fra de forskjellige deltagerne. For 2014 mangler også rapportering fra Nord-Trøndelag. Tallene må derfor oppfattes som et minimum. Antall rapporterte saker i 2012 er 94, i og 2014 er det rapportert på 110 saker. Samlet antall saker Diagram 1. Samlet antall saker fylkeskommunene i Prøveprosjektet har rapportert for perioden

9 Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Østfold Akershus Oslo Byantikvaren Hedmark Oppland Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark En nærmere oppløsning(diagrammet nedenfor) viser stor variasjon over tid i økning, nedgang eller status quo, fylkeskommunene i mellom. Økning på 11,7 % fra 2012 til 2013 og en økning på 4,8 % fra 2013 til Antall deltagende fylkeskommuner har økt, men fylkeskommunene med flest saker har vært med i hele perioden. I tillegg mangler det rapportering fra ett fylke fra Diagram 2. Antall saker fylkeskommunene har rapportert på i perioden Fylkene som er representert med tre farger har vært med i hele perioden ( ), mens fylkene med to farger ble med i Prøveprosjektet i Nord-Trøndelag fylkeskommune kom med i ordningen i 2013, men har ikke rapportert for Finnmark fylkeskommune ble med i ordningen i 2013, men har ikke håndtert noen saker. Det er vanskelig å se noen felles tendens i fordelingen av saker pr. år pr. fylke. Diagrammet viser at enkelte fylkeskommuner har hatt en økning i saksmengden som faller inn under ordningen fra starten av prosjektet. Andre viser at antall saker er redusert fra 2012 til Diagram 3. Diagrammet viser antall saker fylkeskommunene har håndtert utenfor Prøveprosjektet. 8

10 Forholdet mellom antall saker håndtert ved vanlig prosess og ved delegert myndighet varierer også mellom fylkene. Under presenteres en tabell basert på innrapporterte tall for 2013 og I denne perioden har alle fylkeskommunene deltatt med unntak av Buskerud. Ordinær Delegert myndighet Sum %-andel delegert myndighet Østfold % Akershus % Oslo % Hedmark % Oppland % Vestfold % Telemark % Aust-Agder % Vest-Agder % Rogaland % Hordaland % Sogn og Fjordane % Møre og Romsdal % Sør-Trøndelag % Nord-Trøndelag % Nordland % Troms % Finnmark % Tabell % Som tabellen ovenfor viser, og som nevnt innledningsvis i dette kapittel, behandler Fylkeskommunene/Byantikvaren i snitt 35 % av sine saker ved delegert myndighet. Dette tallet har vært stabilt gjennom årene , selv om variasjonene innenfor og imellom fylkene har vært betydelig. 9

11 Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Delegert mynd. Ordinær Diagram 4. Diagrammet viser en sammenstilling av saksmengden både ved ordinær saksbehandling og ved Prøveprosjektet. Diagrammet under viser hvordan sakstypene fordeler seg på perioden Antall saker håndtert etter kulturminnelovens 8, 1. ledd og 8, 2. ledd viser bare små variasjoner, mens saker håndtert etter kulturminnelovens 8, 4. ledd viser en betydelig økning. Ved Riksantikvaren er tendensen motsatt med en nedgang i antallet 8, 4. ledds uttalelser fra 149 i 2012, 135 i 2013 og 120 i Dette tilsvarer en nedgang på 9,4 % fra 2012 til 2013 og en nedgang på 11 % fra 2013 til , 1. ledd 8, 2. ledd 8, 4. ledd Diagram 5: Antall saker fylkeskommunene i Prøveprosjektet har rapportert i perioden , fordelt på 10

12 Oversikt over kulturminnetyper involvert i Prøveprosjektet Ved første rapportering av prosjektet viste Riksantikvarens gjennomgang at kokegroper og ildsteder var de kulturminnekategorier som hyppigst ble håndtert av fylkeskommunene i sammenheng med Prøveprosjektet. Foreliggende gjennomgang viser at denne kategorien kulturminner fortsatt er størst i ordningen Diagram 6: Antall kulturminner fylkeskommunene har rapport på i perioden , fordelt på kulturminnetyper. Av ca. 570 objekter utgravd og dokumentert innenfor Prøveprosjektet i perioden er 340 kokegroper, ildsteder eller stolpehull, kullgroper utgjør 75 og fossile dyrkingsspor omtrent 120. Hvert år har fylkeskommunene/byantikvaren også håndtert andre typer kulturminner innenfor Prøveprosjektet, til sammen 45 i perioden I 2014 omfattet andre kulturminner stakketuft og esse. I 2013: Koksteinsrøys, steinsetting, nedgravninger og avfallsgroper. I 2012: steinalderlokalitet, gårdshauger, sentrale bosetningsområder, veifar, åkerreiner og rydningsrøyser. Typene faller innunder kulturminnelovens 4 bokstavene a, b og c, men ikke alle kulturminnene nevnt under disse bokstavene i 4 faller inn under retningslinjene for Prøveprosjektet. Det ser ut til at de kulturminnetypene som omfattes av prøveordningen passer til den formen ordningen har i dag. Allikevel er det altså under prosjektperioden fattet vedtak på kategorier som ikke omfattes av gjeldende retningslinjer. For Rogaland sin del gjelder dette f. eks. kategorien dyrkingsspor; deler av gardfar og stakketufter/alvedans. I dette tilfellet er både fylkeskommunen og regionmuseet enige om at disse kategoriene bør omfattes av ordningen. Universitetsmuseet i Tromsø påpeker på sin side at kullgroper, som er en omfattende kulturminnekategori i store deler av Østlandet, er svakt representert i deres forvaltningsområde. Derfor mener de at denne kulturminnetypen ikke bør omfattes av ordningen i deres forvaltningsområde. Riksantikvaren mener at kullgroper kan dokumenteres enhetlig og på en god nok måte gjennom fylkeskommunenes registreringer, uansett hvor man befinner seg i landet, slik at kullgroper fortsatt bør omfattes av ordningen. I områder der kullgroper ikke er vanlig forekommende, er de heller ikke omfattet av ordningen, jf. retningslinjene. Kulturminner som fylkeskommunene/byantikvaren har forslått inkludert i ordningen er bl.a. gardfar og vegfar, flere typer dyrkingsspor; stakketufter og flerfasete dyrkingslag. Riksantikvaren har vurdert de ulike forslagene til utvidelser av ordningen og har konkludert som det fremgår av vår, anbefaling og forslag til justeringer bakerst i dette dokumentet. Vi har ikke åpnet for at flerfasete dyrkingslag 11

13 kan omfattes av ordningen, da vi ikke ser at en fullgod dokumentasjon av slike, med nødvendige naturvitenskapelige prøver, vil kunne gjennomføres innenfor registreringens økonomiske rammer. Selve prøvetakingen vil også i mange tilfeller kreve spesialkompetanse som ikke er tilgjengelig i alle fylkeskommuner/byantikvaren. Registreringsmetode Rapporteringene for viser følgende fordeling når det gjelder registreringsmetode i de rapporterte sakene, fordelt på tiltakstype større privat/offentlig og mindre, private: Ant. Saker Sjakting større, pr./off. Visuell reg. Større, priv./off. Sjakting mindre, priv. Visuell reg. mindre, priv. Diagram 8. Anvendte registreringsmetoder. I noen saker er det brukt flere metoder. Sjakting større, pr./off. Visuell reg. Større, priv./off. Sjakting mindre, priv. Visuell reg. mindre, priv. Diagram 9. Andel registreringsmetoder gjennom hele prøveperioden. Ved noen saker er det benyttet flere registreringsmetoder. 12

14 Det sjaktes relativt ofte i større private/off. saker, enn i mindre private saker. Årsaken henger trolig sammen med tiltaksområdenes respektive størrelser. Vi har ikke gått nærmere inn på dette i vår evaluering. Da det i mange saker benyttes sjakting, vil det være besparende (tid, økonomi) når kulturminnetypene som inngår i prosjektet kan undersøkes samtidig som sjaktene åpnes, og ikke medfører en ny sjakting senere for å finne igjen samme strukturer. En liten undersøkelse av eks. en kokegrop når området ellers er sjaktet, vil heller ikke fordyre en registrering i noe særlig grad, og over tid muliggjør det at fylkene får samlet inn store mengder kvantitative data, uten ekstra undersøkelser av museene, som vil virke fordyrende. Finansiering mindre, private tiltak Riksantikvaren valgte ved oppstart av Prøveprosjektet å overføre midler fra Statsbudsjettets kap post 72.1 Tilskot til arkeologiske undersøkingar ved mindre private tiltak m.m. til de fylkeskommuner som deltar i Prøveprosjektet. Midlene skulle brukes til å dekke kostnader i prøveperioden i saker som gjelder mindre, private tiltak der fylkeskommunen har gjennomført arkeologiske undersøkelser i tråd med retningslinjene for Prøveprosjektet og der det gis dispensasjon. Underveis i prosjektet har tilskuddsposten skiftet fra til post 70, men postens formål er fortsatt det samme og midler fra denne er årlig brukt til å dekke kostnader i saker innenfor Prøveprosjektet som faller inn under ordningen med mindre, private tiltak jf. kulturminnelovens 10 første ledd tredje punktum og Rundskriv T-2/07 fra Klima og miljødepartementet Dekning av utgifter til arkeologiske arbeider ved mindre, private tiltak. Tildelte midler 2011, 2013, 2014 Forbruk 2012 Rapporte rt forbruk MPT i 2013 Rapportert forbruk MPT i 2014 Ikke rapportert forbruk MPT 2014 Gjenv. midler. Fylkeskommune Akershus /0 X Aust-Agder 0/ Ikke brukt Byantikvaren i / Ikke brukt Oslo 000 Finnmark 0/ Hedmark 0/ Hordaland /0 X Møre og /75 X Romsdal 000 Nordland / Nord- 0/ Trøndelag Oppland / Rogaland 0/0 X - 0 Ikke mottatt Sogn og 0/ Ja Fjordane Sør-Trøndelag /25 X Telemark 0/ (ennå ikke vedtak)

15 Troms 0/75 000** Vest-Agder 0/ Vestfold / Østfold / / X * en sak Sum / / * Tabell 2. Oversikt over fordelte midler (post 72/70) i 2011/2013 og rapporteringen på bruken av midlene i 2012, 2013 og *kun utbetaling til Østfold fk. **Utbetalt i Da Troms fk ikke hadde sendt bekreftelse og anmodning om utbetaling. ***Et eller to MPT i Oslo i Sum ikke differensiert. ****Nordland har ikke rapportert inn MPT saker, men allikevel oppgitt forbruk. X: Ikke rapportert på forbruk i Finnmark har ikke benyttet noen av midlene. Møre og Romsdal og Østfold rapporterer på et stort overforbruk på midler fra post 70. Dialog /Samarbeid Riksantikvaren oppfatter at det generelt er lite samarbeid mellom fylke og museum i de sakene som håndteres ved delegert myndighet i Prøveprosjektet. Best kontakt er det mellom Arkeologisk museum og Rogaland fylkeskommune, der det har vært kontakt i 3 av 4 saker. Gjennomgangen viser imidlertid store variasjoner. Universitetsmuseet i Bergen vil ha kontakt i alle saker, NTNU Vitenskapsmuseet, Arkeologisk museum og Kulturhistorisk museum ser for seg en mer pragmatisk løsning, der uenighet om ordningen instansene mellom gjør at det er behov for avklaring. Universitetsmuseet i Tromsø har også bemerket at rutiner med dialog må skjerpes inn. Museenes tilbakemeldinger angående dialog/samarbeid peker på et behov for en klarere definisjon av når fylkeskommunen/byantikvaren skal ta kontakt med museum/riksantikvar. Årlige samarbeidsmøter der bl.a. dette tema diskuteres kan også være svært verdifullt for hele kulturminneforvaltningens kunnskapsoppbygning og kompetanse. Så lenge fylkeskommunene synes retningslinjene og sakene er klare, ser vi ikke at det behov for samarbeid i de enkle sakene. Først der fylkeskommunene er usikre på hvordan saken skal håndteres, eller har spørsmål til retningslinjene er det nødvendig å kontakte museum/ Riksantikvaren. Vi vil likevel se på om en justering av retningslinjene på dette punktet kan gjøre skjønnsrommet mindre, slik at det faktisk blir tatt kontakt til museum/riksantikvar i de sakene der dette er nødvendig. Riksantikvaren mener videre at der museum eller vi ser at retningslinjene for Prøveprosjektet brytes, må det rettes henvendelser til vedkommende fylkeskommune der feil eller mangler påpekes, for å unngå at lignende tilfeller gjentas. Registreringsrapporter, dokumentasjon og kopi av vedtak og uttalelser Vi har gjennomgått alle kopier av vedtak, registreringsrapporter og regnskap, som fylkeskommunene/byantikvaren har oversendt i prøveperioden. Dette er gjennomgått i tillegg til de rapportene fylkeskommunene/byantikvaren har levert som en del av den årlige rapporteringen. Denne gjennomgangen viser at retningslinjene ikke alltid følges, når det gjelder kravene til å levere registreringsrapport. Det er klart at kvaliteten på registreringsrapportene varierer fra fylke til fylke, men også innad i de enkelte fylkene. Her mener vi det er viktig å påpeke behov for sterkere kvalitetssikring av registreringsrapportene ved bedre intern- og korrekturkontroll. Ved en videreføring av Prøveprosjektet eller permanent delegering, må det også innskjerpende krav til levering av registreringsrapport innen retningslinjenes frist, og at registreringsrapport skal 14

16 oversendes både til tiltakshaver, forvaltningsmuseum og Riksantikvaren. Pr. i dag er det et stort sprik mellom antall registreingsrapporter fylkene selv har oppgitt at de har sendt og antall rapporter museene eller Riksantikvaren har mottatt. Retningslinjene må endres slik at det presiseres at registreringsrapporter også skal sendes i kopi til Riksantikvaren. Vi antar at denne bristen i retningslinjene er en del av årsaken til at vi ikke har mottatt alle rapporter som fylkeskommunene/byantikvaren selv hevder de har ferdigstilt. Dokumentasjon for saker som er behandlet under Prøveprosjektet skal følge maler som museene har satt opp. Mangel på enhetlig behandling er påpekt av flere museer ved evalueringen. Det legges vekt på at der dokumentasjonen ikke har god nok kvalitet og ikke er tilgjengeliggjort og sikret for bruk i forskningen, er den i praksis verdiløs. NTNU Vitenskapsmuseet foreslår MUSIT sin løsning for felles lagring og deling av undersøkelsesrapportering og dokumentasjon. Dette må sees i sammenheng med videre oppfølging av digitaliseringen i kulturminneforvaltningen. Det bør finnes en nasjonal løsning for lagring av data fra både registreringer og undersøkelser, slik at data er sikret for oppbevaring, deling og videre bruk. Riksantikvaren anser at vi som direktorat for kulturminneforvaltning må ta et større ansvar for samling og tilgjengeliggjøring av slike rapporter fra arkeologiske undersøkelser. En løsning på dette problemet kan være at rapportene legges ut på et felles nettsted, under - for eksempel Riksantikvarens Vitenarkiv. Et felles nasjonalt register for disse rapportene vil bidra til en åpenhet rundt, og tilgjengeliggjøring av, resultater av offentlige vedtak som årlig medfører samfunnsmessige kostnader. En slik åpenhet er viktig og riktig i en moderne offentlig forvaltning. Saksbehandlingstid/frister En gjennomgang av fylkeskommunenes/byantikvarens rapporteringer har vist at det er et stort spenn i hvordan fristene som er nevnt i retningslinjene overholdes. I mange tilfeller skrives dispensasjonsvedtakene omgående etter registreringen, mens fylkeskommunene/byantikvaren venter med å ferdigstille registreringsrapporteringen. Registreringsrapporter skal ferdigstilles innen seks måneder etter endt registrering. Vår gjennomgang av rapporteringer og tilsendt materiale har vist at sju fylkeskommuner har overholdt denne fristen i alle sine saker. Tre har overholdt den i alle saker bort sett fra en. Fra en fylkeskommune har vi ikke mottatt registreringsrapporter i det hele tatt, og det er vanskelig å vite om de har blitt ferdigstilt innenfor fristen. Fem fylkeskommuner har ikke overholdt fristen i to eller flere saker. En begrunnelse som er gitt fra en fylkeskommune er at det å få svar på 14C-prøver tar lang tid, og det kan ikke utelukkes at dette i enkelte tilfeller vil føre til sen ferdigstillelse av registreringsrapport. Det store antall registreringsrapporter levert innenfor fristen tilsier at det er godt mulig å rekke fristen i de aller fleste tilfellene. Vi ser at enkelte fylkeskommuner leverer svært omfattende rapporter, som det må være arbeidskrevende å få ferdigstilt. Riksantikvaren mener at enkelte fylkeskommuner/byantikvaren bør kunne knappe inn på teksten i registreringsrapportene uten at det går på bekostning av nødvendig faglig og forvaltningsmessig innhold. Riksantikvaren vil i dialog med de fylkeskommuner/byantikvaren som har rapportert på at fristen er vanskelig å overholde, se på hvilke grep det eventuelt kan gjøres for at dette skal bli bedre fremover. Overdokumentasjon og underdokumentasjon? Det stilles fra flere museers side spørsmål ved om Prøveprosjektet har ført til at det dokumenteres for mange vanlig forekommende, enkeltliggende kulturminner. En del av de kulturminnene som blir dokumentert vitenskapelig innenfor Prøveprosjektet, ville lite trolig ha blitt krevd dokumentert 15

17 dersom de hadde blitt behandlet av museum/riksantikvaren. Det kan se ut som om fylkeskommunene/byantikvaren i liten grad vurderer om det faktisk er faglig nødvendig å utgrave/dokumentere alle de kulturminnene som håndteres gjennom Prøveprosjektet. Denne problemstillingen oppfatter vi er av prinsipiell art og ikke refererer til konkrete enkeltsaker. Retningslinjene kan trolig presiseres noe, slik at det klargjøres at fylkeskommunen/byantikvaren ikke alltid må gjennomføres utgravning og dokumentasjon i de sakene som faller inn under Prøveprosjektet. Slike spørsmål av prinsipiell karakter egner det seg ellers best å ta opp på møter der alle parter av kulturminneforvaltningen er til stede, som f.eks. årlige regionale samarbeidsmøter. Vi oppfatter at flere også har stilt spørsmål ved om de små sakene med flere og andre kulturminner enn de som faller innenfor rammene av Prøveprosjektet, der fylkeskommunen/byantikvaren anbefaler dispensasjon på vilkår om utgravning, i for stor grad blir dispensert for uten vilkår om utgravning. I slike saker er kunnskapspotensialet som regel større enn i de sakene som faller innenfor ordningen. Fylkeskommunene/Byantikvaren gis ikke anledning til å dokumentere disse gjennom ordningen og museet vurderer at de er for små til at de vil stille krav om utgravning til dispensasjonen. Dersom dette er et omfattende problem kan man tenke seg at det kan føre til en skjevhet i datatilfanget. En gjennomgang av sakene behandlet hos oss i fjor resulterte i identifisering av to saker håndtert etter 8 første ledd og tre saker håndtert etter 8 fjerde ledd, der fylkeskommunen anbefalte vilkår om arkeologisk utgravning, noe museet gikk imot, og Riksantikvaren konkluderte med å gi dispensasjon uten vilkår. Det dreier seg for reguleringsplansakene om bosetningsspor og i enkeltsakene om henholdsvis et flerfaset dyrkingslag og en steinalderlokalitet. Det angjeldende forvaltningsmuseum og Riksantikvaren vurderte i alle tilfeller at en arkeologisk undersøkelse ikke ville gi et vitenskapelig resultat som ville stå i forhold til de kostnadene dette hadde medført. I to av de fem sakene ser vi at kulturminnene som er dispensert for uten vilkår, nettopp er av en slik type som faller mellom de to stolene Prøveprosjektet og museenes/riksantikvarens prioriteringer. Vi vurderer likevel at dersom 2014 er representativt for denne typen problemstillinger så er det ikke stor grunn til bekymring for at ordningen fører til merkbar skjevhet i datatilfanget. Prosjektets brevmaler Vår gjennomgang av fylkeskommunenes/byantikvarens rapportering på Prøveprosjektet har avslørt at Prøveprosjektets brevmaler i flere tilfeller ikke er benyttet, alternativt er tilført fylkeskommunenes/byantikvarens egne formuleringer, noe som i flere tilfeller har vært svært uheldig. Dette gjelder særlig i saker håndtert etter 8 fjerde ledd. Riksantikvaren vil justere brevmalene for å imøtegå dette og presisere overfor fylkeskommuner/byantikvar at disse malene må brukes. Konsekvenser ved brudd på Prøveprosjektets retningslinjer Det er på det rene at Prøveprosjektets retningslinjer ikke overholdes i stor nok grad. Et av museene har bemerket at de ønsker at det får konsekvenser for deltagelse i ordningen hvis fylkeskommunene ikke overholder retningslinjene. Riksantikvaren har ikke konkludert i forhold til dette spørsmålet. Riksantikvaren anser at skal ordningen fungere optimalt i forhold til forutsetningene er det også viktig at Riksantikvaren har økonomiske ressurser og bedre rutiner for oppfølging og kontroll av arbeidet i fylkeskommunene/byantikvaren. 16

18 Enkeltsaker, jf. kulturminneloven 8, første ledd Det ser ut til at prøveordningen passer best for saker behandlet etter kulturminneloven 8, første ledd, slik rapporteringen fra de aller fleste fylkeskommunene/byantikvaren viser. Nettopp i disse sakene blir forenklingen mest synlig ved at tiltakshaver kan få direkte svar fra fylkeskommunen/byantikvaren etter registreringen/rapporteringen om at tiltaket kan gjennomføres uten vilkår om ytterligere undersøkelser eller forsinkelser. Plansaker, jf. kulturminneloven 8, fjerde ledd Sakskomplekset med behandling etter kulturminneloven 8 fjerde ledd er vesentlig mer omfattende enn ved 8 første ledd, enkeltsakene. En av utfordringene med plansaker er at planområdet kan være stort og at registrerte automatisk fredete kulturminner/kulturminnelokaliteter kan ligge spredt utover planområdet. Noen av de påviste automatisk fredete kulturminnene kan være av slike typer at de, isolert sett, kan håndteres innenfor Prøveprosjektet, mens det kan være andre kulturminnelokaliteter i det samme planområdet som ikke faller innunder ordningen. I slike tilfeller har fylkeskommunen/byantikvaren anledning til å dokumentere de kulturminnene som faller innenfor Prøveprosjektet og anbefale «uten vilkår» for disse, når plansaken i sin helhet sendes gjennom forvaltningssystemet. De undersøkte kulturminnene skal altså ikke håndteres for seg av fylkeskommunen/byantikvaren. Riksantikvaren vil dernest (som regel) innstille på en godkjenning av planen på vilkår av en arkeologisk utgravning av de kulturminnene som ikke allerede er undersøkt av fylkeskommunen/byantikvaren i forbindelse med registreringen, om disse ikke kan bevares ved planens bestemmelser. Dispensasjonsbehandlingen foregår når planen er lagt ut på offentlig ettersyn. Selve dispensasjonen for kulturminnene følger av kommunens planvedtak. I de plansakene der det ved registrering utelukkende påvises kulturminner som kan håndteres innenfor Prøveprosjektet, sender fylkeskommunen/byantikvaren sin innstilling om godkjenning av planen, når denne er lagt ut på offentlig ettersyn, uten vilkår om ytterligere arkeologiske undersøkelser, direkte til kommunen. Ved en gjennomgang av de plansakene fylkeskommunene har behandlet, ser vi at det er mange misforståelser rundt hvordan disse skal håndteres innenfor Prøveprosjektet. Vi ser at brevene som skrives og sendes kommunene i mange tilfeller ikke er i tråd med sakskomplekset eller med våre brevmaler. Vi har også sett eksempler på at fylkeskommuner har splittet opp påviste kulturminner innenfor et planområde i så små kulturminnelokaliteter at de hver for seg faller innenfor Prøveprosjektet, hvor de burde vært håndtert som en større sammenhengende kulturminnelokalitet som ikke faller innenfor Prøveprosjektet. Riksantikvaren har oppfattet at grunnen til at dette kan skje er at fylkeskommunene i de aktuelle sakene har registrert planområdet i etapper, slik at det ikke ble oppnådd en samlet oversikt over kulturminneforekomstene i området før man avgjorde om saken kunne håndteres innenfor Prøveprosjektet. Riksantikvaren ser svært alvorlig på at kulturminnelokaliteter på denne måten splittes opp og undersøkes litt etter litt, slik at kulturminnenes kontekst og samlete kunnskapsverdi ikke blir ivaretatt på en faglig forsvarlig måte. Slike tilfeller vurderes også som brudd på Prøveprosjektets retningslinjers punkt 4 som omhandler spørsmålet om det kan forventes /påregnes ytterligere funn, hvilket i så fall diskvalifiserer kulturminnene fra å være innenfor Prøveprosjektets rammer, og vi vil ta dette opp med de det gjelder. Riksantikvaren vurderer at rapporteringene og de innkomne saksdokumenter og utgravningsrapporter tilhørende Prøveprosjektet har avdekket et stort behov hos fylkeskommunene/byantikvaren for rådgivning om hvordan plansakene skal håndteres. Dette gjelder 17

19 både spørsmål om på hvilket tidspunkt i planprosessen kommunen/tiltakshaver skal få beskjed om at det ikke vil bli stilt krav om ytterligere arkeologisk arbeid i planarealet, hvordan retningslinjene skal forstås og hvilke formuleringer brevene til kommunene skal inneholde/ikke inneholde. Oppsummering Ovenfor har vi påpekt en rekke punkter der Prøveprosjektet bør følges opp og utbedres. Det er bred enighet blant fylkeskommunene/byantikvaren om at ordningen bør videreføres og gjøres permanent. Museene er også, stort sett, positive til å innføre denne praksisen permanent, selv om det det er utfordringer ved dagens praktisering. Museene er naturlig nok særlig opptatt av at kulturminnene må dokumenteres på en forsvarlig måte og at ny kunnskap sikres ved enhetlig, digital dokumentasjon. Ett av museene slutter, på bakgrunn av sine negative erfaringer med ordningen, at ordningen ikke bør videreføres. Riksantikvaren anser at den kritikken som er kommet fram gjennom evalueringen og de uønskede konsekvensene av prosjektet som er avdekket vil kunne imøtekommes gjennom mindre justeringer av retningslinjer og maler, samt en tydeligere ansvarliggjøring av fylkeskommunene/byantikvaren. Det må også avsettes tilstrekkelig med tid til å drøfte problemstillinger knyttet til ordningen ved forvaltningens faste samarbeidsmøter. Flere fylkeskommuner, og noen museer, peker på den positive sideeffekten av ordningen, at fylkeskommunens arkeologer, gjennom å håndtere kulturminner innenfor Prøveprosjektet, får styrket sin kompetanse på fulldokumentasjon av enkeltminner og herigjennom en økt kompetanse på vurdering av strukturer/fyllskifter. En slik økt kompetanse kan trolig bidra til et større presisjonsnivå i registreringsundersøkelser generelt. Hittil ser det, fra all rapportering og evaluering, ut til at det er tiltakshaver som har størst gevinst ved ordningen. Saken kan løses i kulturminneforvaltningens første instans, og tiltaksområder kan dermed frigjøres for anleggsarbeid raskere enn tidligere. Hvor stor tidsbesparelsen er for tiltakshavere i disse sakene har vi ikke forsøkt å regne på, men den antas å være betydelig. For kulturminneforvaltningen bidrar ordningen til at vi fremstår som smidige og lite byråkratiske i de sakene der dette er mulig, hvilket styrker vårt omdømme. Det har vært stilt spørsmål ved om ordningen reelt sett gir en økonomisk gevinst for tiltakshaver, eller om ordningen faktisk fører til høyere utgifter til arkeologisk arbeid i de tilfellene der saken havner innenfor rammene av Prøveprosjektet. Den påkrevde dokumentasjonsstandarden tilknyttet Prøveprosjektet, er muligens mer omfattende og tidskrevende enn den dokumentasjonen man før Prøveprosjektet nøyde seg med å foreta i den samme typen saker. Det kan heller ikke utelukkes at det i noen tilfeller i dag blir gjennomført utgravning og dokumentasjon av objekter som tidligere verken hadde blitt snittet av fylkeskommunene/byantikvaren eller krevd dokumentert av museer/riksantikvaren. Slik sett er det kanskje i noen tilfeller dyrere å få gjennomført de registreringene som i dag faller innunder Prøveprosjektets rammer enn før denne trådte i kraft. Det er likevel begrenset hvor mye tid ekstra det tar å snitte og dokumentere en enkeltliggende kokegrop, for eksempel, så det er ikke snakk om vesentlige merkostnader. Prøveprosjektet var forventet å føre til mindre arbeidsbelastning for kulturminneforvaltningen som helhet, ved at museene og Riksantikvaren ikke lenger skulle involveres i slike enkle saker. For fylkeskommunen/byantikvaren var det ikke forventet noen stor nedgang i arbeidsmengde, da saksbehandlingen hos dem omfatter nesten samme, nødvendige dokumentasjon og nesten samme antall brev som ved ordinær saksbehandling. Reduksjonen lå i at fylkeskommunen/byantikvaren ikke 18

20 trengte å sende over forberedte saker til Riksantikvaren som rette vedtaksmyndighet etter kulturminneloven 8, 1 eller tilrådinger i plansaker etter kulturminneloven 8, 4. ledd. I tillegg har fylkeskommunene skullet rapportere til Riksantikvaren på prosjektet, noe som vi også har fått tilbakemeldinger på har vært tidskrevende. Noen av museene peker på at tid spart på saksbehandling i stedet blir brukt på kontroll-lesing av rapporter, purring på rapporter, tilbakemeldinger til Riksantikvaren m.m. og stiller spørsmål ved om arbeidsbelastningen for deres del reelt sett har blitt mindre som følge av Prøveprosjektet. Riksantikvaren har ikke forsøkt å tallfeste dette, men erkjenner at Prøveprosjektet så langt kanskje ikke har ført til en vesentlig reduksjon i arbeidsmengden for kulturminneforvaltningen som helhet. Antallet saker håndtert gjennom ordningen utgjør imidlertid en vesentlig del av det totale antall saker kulturminneforvaltningen årlig håndterer på arkeologifeltet. Når ordningen blir solid og problemene og tidstyvene, som evalueringen har avdekket, blir løst, eller i hvert fall færre og mindre, vil dette etter all sannsynlighet og rimelighet føre til en i sum mindre arbeidsbelastning i forvaltningen. For fylkeskommunene/byantikvaren vil arbeidsmengden bli omtrent den samme som før ordningen, men for både museer og Riksantikvaren bør dette få en merkbar effektiviseringsgevinst. Ordningen imøtekommer etter vårt syn samfunnets stadig økende krav til effektivitet og smidige løsninger. Ordningen gir dermed større legitimitet til kulturminneforvaltningen og styrker vårt omdømme. Vi mener at dette er en så viktig konsekvens av ordningen at den overgår de problemene av mer innvortes karakter, som mangelfulle rapporteringer, overskridelser av tidsfrister osv., slik at ordningen ikke bør trekkes tilbake. Vi vil likevel understreke at vi tar både museenes og fylkeskommunenes kritiske merknader høyst alvorlig og vil jobbe for at de problemene og bristene som evalueringen har avdekket blir løst. Det er foreløpig ikke registrert klager eller større problemer for tiltakshaver knyttet til at deres saker er behandlet ved delegert myndighet. Riksantikvarens rolle i slike tilfeller bør beskrives/bekreftes. 19

21 Konklusjon Riksantikvarens vurdering av Prøveprosjektet nå i 2015/2016 er i store trekk lik den vurderingen vi gjorde i Erfaringene som har kommet til siden, har understreket heller enn endret våre vurderinger fra den gangen. Vi mener at Prøveprosjektet med delegering av midlertidig myndighet etter kulturminneloven 8 første, andre og fjerde ledd, tross de påpekte utfordringene og den noe ustabile oppfølgingen av retningslinjene, har så vidt mange positive sider at ordningen kan videreføres, gitt visse justeringer/endringer. Vi ser det som positivt at de fylkeskommuner/byantikvaren som har deltatt i prosjektet oppfatter ordningen som god og mener at den har bidratt til større effektivisering i forhold til tiltakshavere. Riksantikvaren ser det også som bra at flere av fylkeskommunene/byantikvaren, og noen museer, mener at ordningen fører til bedre kompetanseoppbygging regionalt. Vi ser samtidig at museene generelt har vesentlig flere kritiske merknader til hvordan ordningen har blitt praktisert enn det fylkeskommunene/byantikvaren har. Enkelte av fylkeskommunene/byantikvaren påpeker likevel noen av de samme problemene som museene. Riksantikvaren vil anbefale at delegeringen gjøres permanent, eller videreføres i påvente av en mer omfattende delegering. Vi mener at mindre justeringer og endringer i retningslinjer og maler tilhørende prosjektet vil være tilstrekkelig for at ordningen skal bli slik det var tenkt; en forenkling av saksbehandlingen som ivaretar hensynet til kulturminnene på en tilfredsstillende måte for alle involverte parter. Riksantikvaren anbefaler på det nåværende tidspunkt ikke at ordningen utvides med flere dagsverk knyttet til dokumentasjon, enn de to som dagens ordning gir. Vi begrunner dette med de signaler vi får fra regional kulturminneforvaltning mht. manglende kapasitet og økonomiske ressurser. Vi ser det også som viktig at det arbeidet som har ligget til fylkeskommunene i Prøveprosjektet fortsatt må oppfattes som en del av registeringen og ikke skal oppfattes som en arkeologisk utgravning i tradisjonell forstand, et ansvarsområde som pr. i dag ligger til museene. Vi tror at en mer diffus overgang mellom disse to arbeidsoppgavene/ansvarsforholdene fort kan føre til at sakene håndteres ulikt og med dårligere faglig kvalitet, og derved negative virkninger for sikring av unikt kildemateriale. Riksantikvaren har gjennom hele prosjektfasen vært skeptiske til fylkeskommunens/byantikvarens generelle mulighet til å pålegge tiltakshaver ytterligere kostnader til 9- registreringer under arbeidets gang. Derfor har det også vært viktig for oss å sikre en fastlagt ramme på to dager til den utvidete dokumentasjonen ordningen hjemler. Slik vi oppfatter situasjonen er det viktig at tiltakshaverne har størst mulig forutsigbarhet i forhold til omfang og fremdrift på dette arbeidet. Flere av innvendingene fra museene angående ordningen kan vanskelig reguleres gjennom endringer av retningslinjer eller liknende. Det gjelder for eksempel spørsmålet om ordningen fører til at det dokumenteres for mange kulturminner; at fylkeskommunen/byantikvaren i for stor grad velger dokumentasjon fram for dispensasjon uten vilkår. Riksantikvaren ønsker å etablere at det årlig, på regionmøter eller på et eget møte, diskuteres erfaringer og prinsipielle problemstillinger, som dette, knyttet til delegeringsordningen. 20

22 Riksantikvaren vil, basert på den evaluering som er gjennomført og de innspill som foreligger, foreslå at følgende automatisk fredete kulturminner inkluderes i ordningen slik at denne utvides noe: Allerede kjente kulturminner i de tilfeller der det ikke skal stilles vilkår om arkeologisk undersøkelse, og det er enighet mellom fylkeskommunen/byantikvaren og museet inngrep i undergrunnen i sikringssonen til alle automatisk fredete kulturminner, der tiltaket ikke vil ha negativ påvirkning på kulturminnet Midlertidige arrangementer og midlertidig tildekking av ikke synlige automatisk fredete kulturminner Små tiltak i mindre deler av vegfar på stekninger, der det ikke pr. i dag kan observeres synlige, forhistoriske spor. I slike tilfeller skal det aldri være aktuelt med arkeologisk dokumentasjon her skal det gis dispensasjon uten vilkår Enkeltliggende stakketufter og rydningsrøyrer (en, to eller tre) der det uten tvil ikke dreier seg om et gravminne Enkeltfunn av steinaldermateriale i pløyelag Alle typer kullmiler Gårdshauger, der tiltaket ikke berører urørte deler av kulturminnet 21