Andre verdenskrig satte spor i Sør-Varangers flora

Transkript

1 Andre verdenskrig satte spor i Sør-Varangers flora Torbjørn Alm Menneskets virksomhet har satt mange og tydelige spor etter seg i plantelivet, også hos oss. Under andre verdenskrig ble det importert store mengder hestefôr til de tyske troppene i Sør-Varanger. Frø og frukter i dette høyet har gitt opphav til et rikt utvalg av krigsspredte plantearter som her gjør mer av seg enn noe annet sted i Norge. Foto: Knut Pettersen Planter kan spres på mange måter. Ofte skjer det ved hjelp av vind og vann, men dyr ikke minst mennesker kan også bidra. Med vår hjelp er en rekke pryd- og nytteplanter er blitt fraktet langt av gårde fra sine opprinnelige hjemtrakter. I mange tilfeller skjer imidlertid spredningen ubevisst, ved at frø, frukter eller plantedeler følger med handelsvarer, fôr og jord eller lignende, nærmest som nissen på lasset. Nesten all menneskelig virksomhet kan bidra til å spre planter til nye steder. Det gjelder også krigshandlinger. Oppmerksomheten rundt planter som kom inn som følge av krig ble for alvor vakt blant finske botanikere under vinterkrigen mot Sovjetunionen. Det viste seg snart at russiske leirområder på finsk grunn fikk oppslag av en rekke østlige plantearter som ellers manglet eller var svært sjeldne i Finland. Den finske botanikeren P. Mannerkorpi foreslo en eget ord for slike arter, nemlig polemochorer av gresk polemos, krig, og verbet chorein, å spre. På norsk blir det med andre ord krigsspredte arter. I Norge var oppmerksomheten rundt krigsspredte arter lenge svært beskjeden. Noen få herbariebelegg fra tyske brakketomter og lignende rundt om i Norge er på etikettene antatt å være kommet inn med tysk virksomhet, men noe mer har samlerne sjelden gjort ut av disse funnene. Den første som tok opp emnet i noen bredde hos oss, var Karl- Dag Vorren, i en kort artikkel om «polemochorer i Neiden» i At det fantes krigsspredte arter i Sør- Varanger, var for så vidt klart lenge før Svartvadderot (Phyteuma nigrum) stammer fra Mellom-Europa. Den finnes på én lokalitet i Sør-Varanger, sør for Kirkenes, og er utvilsomt kommet inn med tyskerne under krigen. 35

2 den tid. En minneopptegnelse fra krigsårene på Kirkenes viser at folk allerede da hadde merket seg fenomenet: «Sommeren 1945 skjøt det opp blomster overalt. I bombekraterene kom de rareste og mest fargerike blomster fra frø fraktet med høy og havre, hestefôr fra fjerne områder. Blodrøde valmuer, blåøyde kornblomster og planter vi var ute av stand til å navnsette vokste på kanten av bombekraterne, heter det i en artikkel av O.A. Bertelsen om at «Russerne forhindret sult og nød». I årene etter krigen ble det samlet en rekke «eksotiske» arter i Sør-Varanger, dels på lokaliteter hvor de opplagt hadde sammenheng med tysk virksomhet f.eks. ved restene av to tyske broer over øvre del av Pasvikelva, ved Holmfossen og nær Nyrud. Begge ble sprengt mot slutten av krigen. I 1958 fant Jon Kaasa 36 parykk-knoppurt (Centaurea phrygia) og noen andre innførte plantearter ved Holmfossen. Den samme arten forekom i Neiden, sammen med flere andre arter som Karl-Dag Vorren antok var kommet inn ved den russiske fremrykningen mot slutten av krigen. Omfanget av krigsspredte arter i Sør- Varanger er imidlertid først blitt klart i de senere år. En rekke «nye» arter og forekomster er oppdaget fra slutten av 1990-tallet og utover, dels tilfeldig, og dels ved en målrettet undersøkelse av gamle leirområder, brakketufter og andre lokaliteter tyske og russiske tropper har brukt. En sammenstilling av disse resultatene og det som finnes av eldre herbariebelegg, viser at mer enn 50 arter i den lokale floraen etter all sannsynlighet er kommet inn under andre verdenskrig. Det utgjør rundt en tiendedel av alle karplanteartene som er kjent i Sør-Varanger. I denne artikkelen skal vi se på noen av artene og forekomstene. Hvorfor er det så mange krigsspredte arter i Sør-Varanger? Selv om det et gjort noen spredte funn av opplagt krigsspredte arter mange steder i Norge, skiller Sør-Varanger seg klart ut i norsk målestokk. Det er ganske enkelt mange flere krigsspredte arter der. Årsaken må selvsagt søkes under andre verdenskrig. Da var Sør-Varanger et viktig oppmarsj- og forsyningsområde for de tyske troppene som gikk til angrep på Sovjetunionen langs den aller nordligste delen av en svært lang front. Målet var å ta Murmansk, og dermed kutte en forsyningsmessig livsnerve. Så langt kom de tyske troppene aldri i stedet utviklet det hele seg til en stillingskrig ved elva Litsa, noen mil inne på russisk side. Det skyldtes ikke noen mangel på innsats. Et sted mellom og tyske soldater ble satt inn på denne fronten. De ble forsynt via Sør-Varanger, som hadde større tetthet av tyske soldater enn noe annet område i Norge. Selv om andre verdenskrig på sett og vis fremstår som den første «moderne» Firkantperikum (Hypericum maculatum) er et vanlig innslag på tyske tufter i Sør-Varanger. Foto: Torbjørn Alm

3 krigen, foregikk mye av transporten fortsatt med hest. Mot slutten av krigen hadde den tyske hæren noe slikt som hester i området, halvparten i området rundt Kirkenes, og halvparten ved fronten. De trengte store mengder fôr langt mer enn det som var tilgjengelig lokalt. Av den grunn ble det importert tusenvis av tonn med høy fra områder lenger sør i Europa (Tyskland og okkuperte naboland). Det kan se ut til at mye av importen kom via Szczecin (Stettin) i det som nå er Polen. Høyballene ble lagret ulike steder i Sør- Varanger, ikke minst i nærheten av staller og leirområdet. Denne importen utgjør utvilsomt en nøkkelforklaring på det store antallet krigsspredte arter i kommunen, for med høyet fulgte det frø og frukter av mange «sørlige» arter som ikke finnes viltvoksende så langt nord. berg, koller og i små dalfører, og dermed på lune steder. En særlig rik flora av krigsspredte arter finnes i et gammelt leirområde nord for Ternevann, under foten av Vierrageahči eller Verrigas. Et lignende område ligger inne i Kongsgamdalen, men ellers er krigsspredte arter av tysk opphav påvist på en lang rekke lokaliteter rundt om i kommunen. Noen arter er sjeldne, og bare funnet på én eller noen få lokaliteter, mens andre er ganske vanlige. To typiske innslag som ganske sikkert er av tysk opphav er firkantperikum (Hypericum maculatum) og tveskjeggveronika (Veronica chamaedrys). Begge finnes på en lang rekke lokaliteter i Sør-Varanger, og er «standardinventar» i de tyske leirområdene. Her finner vi også en del arter som er mye videre utbredt, også hos oss, men sikkert er blitt spredt til nye lokaliteter med tysk virksomhet. Gjerdevikke (Vicia sepium) og stormaure (Galium album) er to eksempler. For en botaniker er det imidlertid langt mer spennende å støte på arter som ellers er ytterst sjeldne eller mangler helt så langt nord. Vadderot (Phyteuma spicatum), svartvadderot (Phyteuma nigrum), stor gjeldkarve (Pimpinella Foto: Torbjørn Alm I finnmarkssammenheng utmerker Sør- Varanger seg ved å ha et gunstig klima, med relativt varme somre (særlig inne i Pasvikdalen) og stabile vintre. Det gjorde at planter med opphav flere hundre mil lenger sør både kunne spire og klare seg. Noen har bukket under i etterkant av krigen, men ikke så rent få arter klarer seg fortsatt i Sør-Varanger, nesten 70 år etter. Det gjelder ikke minst i og rundt noen av de tidligere tyske leirområdene. De lå ofte gjemt innunder Parykk-knoppurt (Centaurea phrygia) er sannsynligvis også av tysk opphav. Den vokser fortsatt i flere av de gamle, tyske leirområdene i Sør-Varanger. 37

4 major), lodnefølblom (Leontodon hispidus) og flere andre har sine eneste nordnorske forekomster i Sør-Varanger, og er utvilsomt kommet inn med tysk virksomhet under krigen. De finnes fortsatt i området, mens andre arter for lengst er forsvunnet. Det gjelder f. eks. bakkekløver (Trifolium montanum ett funn i 1964) og brunkløver (T. spadiceum ett funn i 1950). 38 Russiske arter Det er ikke bare tyskerne som har satt spor etter seg i Sør-Varangers flora. Den russiske fremrykkingen på slutten av krigen har også etterlatt noen plantearter, i dette tilfellet av klart østlig opphav. Som tidligere nevnt, antok Karl- Dag Vorren et parykk-knoppurten i Neiden og noen andre krigsspredte arter der var kommet inn med Øverst: Bakkekløver (Trifolium montanum) er en svært sjelden art i Norge, og et gammelt innslag i floraen er den bare på Hovedøya i Oslo. Etter krigen forekom den også i Sør- Varanger (ett funn i 1964), mens den fortsatt forekommer noen få steder på russisk side av Pasvikdalen. Nederst: De krigsspredte artene i Sør- Varanger er i all hovedsak knyttet til lokaliteter med tydelige spor etter tysk virksomhet under andre verdenskrig leirområder, staller, brakketufter og veianlegg. Bildet viser restene av det tyske broanlegget over Pasvikelva, sør for Nyrud lengst sør i Pasvikdalen. Foto: Torbjørn Alm

5 russerne. Det er neppe tilfelle, for akkurat denne arten har en rekke forekomster på norsk side av grensen, og bare én på russisk side, nøyaktig motsatt av det mønsteret man skulle vente for arter av russisk opphav. De bør tvert om være minst like vanlige på russisk av grensen, hvor det av gode grunner har vært et langt sterkere og mer varig russisk nærvær. En art som passer inn i et slikt mønster, er russehøymol (Rumex confertus). Den forekommer mange steder på Kola, og hist og her i Sør-Varanger hvor den går akkurat like langt vest i kommunen som de russiske troppene rykket frem. Russehøymoplen har utvilsomt fulgt i deres fotspor eller kanskje rettere hestespor, for også russiske hester trengte fôr. Russerne overtok en rekke av de gamle, tyske leirområdene, og det er ganske sikkert derfor de i tillegg til «tyske» planter inneholder noen arter som opplagt er kommet inn fra Russland. Det gjelder blant annet noen sjeldne, østlige marikåper, månemarikåpe (Alchemilla semilunaris) og syvhornmarikåpe (A. heptagona), som her har sine eneste kjente forekomster i Norge. De er så langt funnet på henholdsvis to og tre lokaliteter i kommunen. Det russiske elementet av krigsspredte arter i floraen i Sør-Varanger er imidlertid sparsomt sammenlignet med det tyske. Det russiske nærværet under krigen var da også langt mer beskjedent, både i varighet og målt i form av antall soldater. De russiske troppene oppholdt seg bare noen måneder på norsk grunn. Den eneste arten av sannsynlig russisk opphav som er vanlig i Sør-Varanger er sandskrinneblom (Arabis arenosa). Den trives på forstyrret jord, og har av den grunn funnet mange passende voksesteder på de skrotemarkene som gjerne omgir moderne veier og bebyggelse. Tilstand I dag er de gamle leirområdene dels preget av gjengroing, på samme vis som mange andre kulturlandskap. Det som engang var veier og åpne engsletter er i ferd med å bli til tett skog. Etter hvert vil nok det føre til at det meste av det som i dag er tydelige, tyske og russiske spor i den lokale floraen viskes ut. På sett og vis er det synd, for de krigsspredte artene utgjør en form for botaniske kulturminner og siden flere av dem er vakre, er de på sett og vis et tiltalende minne om en lite tiltalende tid. Litteratur: Alm, T., Piirainen, M. & Often, A. 2009: Centaurea phrygia subsp. phrygia as a German polemochore in Finnmark, NE Norway, with notes on other taxa of similar origin. Botanische Jahrbücher für Systematik, Pflanzengeschichte und Pflanzengeographie 127: Bertelsen, O.A. 1994: Russerne forhindret sult og nød, s i Tannvik, K. (red.): Minner fra en krig. Sør-Varanger Andersgrotta, Kirkenes. 40 s. Often, A. & Alm, T. 1997: Russehøymol (Rumex confertus) i Norge og tilgrensende strøk av Russland. Blyttia 55: Often, A. & Fløtten, F Mer om tysk høyimport og bruk av hester under siste krig i Øst-Finnmark. Polarflokken 25: 3 6. Piirainen, M. & Alm, T. 2001: Syvhornmarikåpe Alchemilla heptagona Juz. og månemarikåpe A. semilunaris Alechin i Sør-Varanger, Finnmark to nye arter for Norge. Blyttia 59: Vorren, K.-D. 1968: Polemochorer i Neiden. Blyttia 26: Forfatteren: Torbjørn Alm, se side18. 39