Internasjonal klimapolitikk

Transkript

1 Internasjonal klimapolitikk Innholdsfortegnelse 1) Togradersmålet 2) Kyotoprotokollen Side 1 / 10

2 Internasjonal klimapolitikk Publisert av Miljødirektoratet Menneskeskapte klimaendringer er et felles problem som rammer globalt. Rammeverket for det internasjonale klimasamarbeidet er FNs klimakonvensjon, hvor 195 land er med. Se filmen om internasjonale klimaavtaler fra klimafilm.no Rapportene fra FNs klimapanel utgjør det faglige grunnlaget for de internasjonale klimaforhandlingene. Klimapanelet vurderer all ny forskning som er relevant for å forstå hvordan menneskeskapte utslipp skaper klimaendringer, hvilke virkninger klimaendringer kan ha, og hvilke tiltak og virkemidler som kan redusere klimaendringer og utslipp. Klimapanelet viser til fire utviklingsbaner, som viser fire svært forskjellige framtider for verden fram til år Hvis vi lykkes med kraftige reduksjoner i klimagassutslippene, kan vi få en utvikling hvor togradersmålet overholdes. Hvis vi fortsetter som i dag, og utslippene fortsetter å øke, kan vi få en utviklingsbane med svært dramtiske konsekvenser. Les mer om klimakonvensjonen hos UNFCCC (engelsk) Partskonferanser under Klimakonvensjonen Partene til FNs Klimakonvensjon møtes hvert år for å vurdere fremgangen i det internasjonale klimasamarbeidet. På disse partskonferansene kalt Conference of the Parties, COP deltar statsledere, ministre og embedsverk fra de forskjellige landene. Konvensjonen har ikke tallfestede utslippsforpliktelser for de enkelte landene. Den slår likevel fast at de industrialiserte landene må «gå foran» ved å gjennomføre nasjonale virkemidler og tiltak. Etter at klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992, er det avholdt 19 partskonferanser. Noen av de viktige er: Kyoto i 1997: Kyotoavtalen forhandlet fram. Avtalen gjelder for perioden og gir utslippsforpliktelser for mange industrialiserte land. Bali i 2007: Klimaforhandlingene ble delt i to hovedspor. Et spor omfatter forhandlinger om en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen, og det andre er rettet mot å etablere forpliktelser om utslippsreduksjoner for alle land, inkludert USA og utviklingslandene. København i 2009: Partene lyktes ikke i å konkludere i spørsmålet om en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen. Møtet resulterte imidlertid i København avtalen, en politisk beslutning som ikke ble formelt vedtatt under Klimakonvensjonen. Denne avtalen etablerte for første gang at tiltak for utslippsreduksjoner skulle konkretiseres også for utviklingslandene. Tiltakene skulle forankres og følges opp under Klimakonvensjonen. Cancún i 2010: Partene framforhandlet et sett av beslutninger som ga sterkere forankring av København avtalen med utfyllende elementer og regler på flere områder. Durban i 2011: Enighet om å forhandle fram en juridisk bindende avtale som skal omfatte alle et såkalt veikart. Forhandlingene skal avsluttes i 2015 og avtalen skal gjelde fra Doha i 2012: Enighet om detaljene for en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen for Denne omfatter færre land enn i perioden COP17 DURBAN Partskonferanse i 2011 i Durban i Sør Afrika Resultatet fra Durban hadde fire hovedelementer: en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen. Det ble lagt opp til at den formelle tallfestingen av forpliktelsene skulle skje på partskonferansen i et historisk vedtak om å forhandle fram en juridisk bindende avtale som skal omfatte alle et såkalt veikart. Forhandlingene skal avsluttes i 2015 og avtalen skal gjelde fra etablering av det grønne klimafondet, som har potensial til å bli et meget stort fond og en hovedkanal for klimafinansiering til utviklingsland. oppfølging av Cancúnavtalen, med blant annet etablering av rammeverk for tilpasning, nytt regelverk for rapportering og kontroll av alle land, samt konkret oppfølging av utslippskutt fram mot Les mer: Om COP17 på nettsiden til Klimakonvensjonens sekretariat Om COP17 gjennom Earth Negotiations Bulletin (utgitt av IISD med daglige referater) COP18 DOHA Partskonferansen i 2012 i Doha i Qatar De viktigste resultatene fra Doha var: endelig vedtak om Kyotoavtalens andre forpliktelsesperiode avslutning av forhandlingene under Baliplanen oppstart av forhandlingene om ny global avtale i 2015 og tiltaksplan for økte utslippskutt bekreftelse av i landenes løfte om å mobilisere 100 mrd USD fram til 2020 vedtak om å utvikle institusjonelle strukturer under Klimakonvensjonen for å håndtere tap og skade som følge av klimaendringer Les mer: Om COP 18 på nettsiden til Klimakonvensjonens sekretariat Videoblogg fra klimaforhandlingene på nettsiden til Miljødepartementet COP19 WARSAWA Partskonferansen i 2013 i Warszawa i Polen Denne konferansen i november 2013 ble avsluttet over ett døgn etter planen. De viktigste resultatene fra Warzawa var: Side 2 / 10

3 enighet om plan for videre prosess mot ny klimaavtale i 2015 etablering av ny mekanisme for tap og skade knyttet til konsekvenser av klimaendringer gjennombrudd i forhandlingene om utslipp fra skog i utviklingsland Det ble ingen nye planer for økte utslippskutt på kort sikt og heller ingen nye tallfestede løfter for langsiktig klimafinansiering. Les mer om COP19 på nettsiden til Klimakonvensjonens sekretariat Se videoblogg fra klimaforhandlingene på nettsiden til Miljødepartementet COP20 LIMA I 2014 Partskonferansen i 2014 i Lima i Peru Konferansen ble holdt i desember og ble avsluttet over ett døgn etter planen. De viktigste resultatene fra Lima er: skisse til klimaavtale som skal forhandles om i Paris i 2015 føringer for hvordan de nasjonale bidragene skal beregnes. Det skal være mulig å sammenligne de enkelte lands bidrag, slik at vi får et bedre grunnlag for å si noe om den samlede klimaeffekten. Landenes bidrag skal rapporteres til FN i løpet av første kvartal videreføring av arbeidet for raske utslippsreduksjoner før 2020 Les mer: Om COP20 på nettsiden til Klimakonvensjonens sekretariat Neste partskonferanse er i Paris fra 30. november til 11. desember Andre møter under Klimakonvensjonen I tillegg til partskonferansene holdes en rekke møter og konferanser under Klimakonvensjonen for å diskutere mer tekniske spørsmål og forberede saker til partskonferansene. FNs klimakonvensjon (UNFCCC) > FNs rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen) ble vedtatt i 1992 og er ratifisert av 195 parter Det langsiktige målet er at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal stabiliseres på et nivå som forhindrer en farlig og negativ menneskeskapt påvirkning på klimasystemet Dette målet blir konkretisert som togradersmålet Side 3 / 10

4 1. Togradersmålet Publisert av Miljødirektoratet Verdens ledere er enige om at den globale oppvarmingen må holdes under to grader for at vi skal unngå farlige klimaendringer. Da må klimagassutslippene våre reduseres med mellom prosent fra 2010 til 2050, ifølge FNs klimapanel. Utslippene må være nær null eller under null i FNs klimapanel skriver at det er mulig å nå togradersmålet, men det krever at vi omstiller oss. Vi må gjøre store endringer i produksjons og forbruksmønsteret vårt. Foto: Simeon Lazarov, Environment & Me /EEA Det er komplisert å definere hva som er farlige forstyrrelser av klimasystemet, blant annet fordi mange kan ha forskjellige definisjoner hva som er farlig. Konsekvensene av klimaendringer og risikoen for at de skader oss, avhenger ikke bare av hvordan naturen endrer seg, men også hvor eksponert og sårbare vi er. Konsekvensene av enkelte risikoer fra klimaendringer, som for eksempel at viktige økosystemer går tapt, vil være «vesentlige» allerede ved en global temperaturøkning på under to grader. Hvis temperaturen øker med mer enn fire grader, vil disse risikoene være «høy» eller «veldig høy». Stor og rask temperaturøkning på grunn av høye klimagassutslipp øker sannsynligheten for alvorlige, varige og såkalte irreversible klimaendringer. Dette er endringer som blir så store at vi enten ikke kan komme tilbake til situasjonen vi hadde før eller at det vil kreve svært store kostnader å få det til. Verden på karbonbudsjett Side 4 / 10

5 FNs klimapanel skriver at det er mulig å nå togradersmålet. Men det vil kreve at vi omstiller oss på mange samfunnsområder, og vi må gjøre store endringer i produksjons og forbruksmønsteret vårt. Dersom det skal være sannsynlig å nå togradersmålet, må vi begrense de totale utslippene våre til 2900 milliarder tonn CO2. Fra perioden fram til 2011 slapp verden ut rundt 1900 milliarder tonn CO2. Det betyr at vi allerede har sluppet ut nesten to tredjedeler av den totale mengden CO2 vi kan slippe ut og samtidig overholde togradersmålet. Hvis vi fortsetter med dagens utslippsnivå, vil karbonbudsjettet være oppbrukt allerede i løpet av de neste år (regnet fra 2011). Mindre enn 140 tonn CO2 per verdensborger Dersom vi fordeler det resterende karbonbudsjettet på alle menneskene på jorda, er det mindre enn 140 tonn CO2 per person. I dag slipper en gjennomsnittlig nordmann ut ca. 10 tonn CO2 per år, mens gjennomsnittet for verden er ca. 7 tonn per år. 1 Dersom hele verdenssamfunnet skulle slippe ut like mye per innbygger som vi gjør i Norge i dag, ville karbonbudsjettet bli brukt opp før Dersom vi også skal ta hensyn til den forventede befolkningsveksten i verden, vil vi ha brukt opp budsjettet enda tidligere. Karbonbudsjettet er bare knyttet til klimagassen CO2. Utslipp av de andre klimagassene påvirker også oppvarmingen. Les mer om Norge som lavutslippssamfunn Trenger nye løsninger I dag er produksjon og bruk av energi den største kilden til klimagassutslipp i verden. Verdens energibehov øker i takt med befolkningsveksten spesielt i områder hvor levestandarden må forbedres. Energiproduksjon og bruk vil derfor fortsette å være den største kilden til klimagassutslipp, med mindre vi finner nye løsninger med lavere utslipp. FNs klimapanel viser at vi må bruke mye mer fornybar energi, kjernekraft og strømproduksjon med karbonfangst og lagring dersom vi skal nå togradersmålet. I dag er omtrent 30 prosent av energien vi bruker til å produsere strøm, fornybar eller har lave utslipp. Denne andelen må økes til over 80 prosent innen Strømproduksjon basert på fossile brensler uten karbonfangst og lagring må være nesten fullstendig faset ut innen slutten av århundret. I tillegg må vi bruke energien mer effektivt enn vi gjør i dag. Mindre investeringer i fossil energi og mer i fornybar For å nå togradersmålet sier klimapanelet at investeringer i teknologier som baserer seg på fossile energikilder som for eksempel kullkraftverk og bensinbiler må gå ned. De anslår at det er behov for å redusere disse investeringene med omlag 30 milliarder amerikanske dollar i året (185 milliarder norske kroner) fram til I samme periode må investeringene i lavutslippsteknologi for strømproduksjon økes med omtrent 147 milliarder amerikanske dollar i året (900 milliarder norske kroner). Til sammenlikning investeres det i dag omtrent 1200 milliarder amerikanske dollar (7400 milliarder norske kroner) i energi på verdensbasis hvert år. Må fjerne CO2 fra atmosfæren For å nå togradersmålet trenger vi også tiltak som fjerner CO2 fra atmosfæren for eksempel ved å plante skog, slik at naturen tar opp mer CO2. Et annet tiltak som kan fjerne CO2 fra atmosfæren er å produsere energi fra biomasse og samtidig fange og lagre CO2 gassen som oppstår i produksjonen. Jo mer vi klarer å redusere klimagassutslippene før 2050, jo mindre må vi kompensere med å fjerne CO2 fra atmosfæren mot slutten av århundret. Sannsynligheten for at vi når togradersmålet øker dersom vi klarer å kutte utslippene tidlig i århundret. Klimapanelet påpeker at det veldig risikabelt å gjøre seg for avhengig av å måtte fjerne CO2 fra atmosfæren. Fortsatt vekst i forbruk Dersom vi ikke gjør noen endringer, forventes den framtidige veksten i forbruket vårt å være 1,6 til 3 prosent i året. Dersom vi gjennomfører tiltak for å begrense temperaturøkningen i tråd med togradersmålet, vil veksten i forbruk bli redusert med 0,06 prosentpoeng i året. Da er ingen av de eventuelle fordelene ved å redusere klimagassutslipp som for eksempel mindre luftforurensning eller negative følger, tatt med. Forutsetningen for regnestykket er: At alle land setter i gang tiltak samtidig, at vi får en global pris på CO2 utslipp, og at alle de viktigste lavutslippsteknologiene er tilgjengelige. Dersom vi utsetter å gjennomføre tiltakene, vil kostandene bli større. Kan ha positive og negative tilleggseffekter Bruk av renere energikilder gir mindre klimagassutslipp, samtidig som luftkvaliteten forbedres. Utslippskutt kan også gi mer bærekraftig jordbruk og skogbruk og bedre beskyttelse av økosystemer. Samtidig kan klimatiltak også ha negative effekter, for eksempel kan omfattende planting av skog påvirke naturmangfold og matsikkerhet negativt. Hva kan du og jeg gjøre? Figuren under viser eksempler på utslippskutt som vi alle kan bidra til. Side 5 / 10

6 Togradersmålet ä Klimakonvensjonen, som er FNs rammekonvensjon om klimaendringer, ble vedtatt i 1992 og er ratifisert av 195 parter Det langsiktige målet er at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal stabiliseres på et nivå som forhindrer en farlig og negativ menneskeskapt påvirkning på klimasystemet Dette målet blir konkretisert som togradersmålet Side 6 / 10

7 2. Kyotoprotokollen Publisert av Miljødirektoratet Kyotoprotokollen, eller Kyotoavtalen, er en juridisk bindende avtale som setter tallfestede og tidsbestemte forpliktelser for hvor mye klimagassutslipp industrilandene må kutte. Avtalen ble vedtatt i 1997, og til sammen har 192 land og EU ratifisert avtalen. Kyotoprotokollen innebærer nye folkerettslige utslippsforpliktelser under et internasjonalt regelbasert system. Det har stor verdi i seg selv og for klimaforhandlingene generelt. Foto: UNClimate change, Flickr Partene til FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) møtes hvert år for å vurdere fremgangen i det internasjonale klimasamarbeidet. Kyotoprotokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt på partsmøtet i Kyoto i Japan i desember Avtalen innebar opprinnelig at 37 industriland skulle redusere utslippene av klimagasser med minst fem prosent i forhold til hva utslippene var i Dette skulle skje i perioden Utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen gjelder bare industriland som er inkludert i Klimakonvensjonens Annex I. På partsmøtet i Doha i 2012 ble det enighet om å forlenge Kyotoprotokollen med en ny forpliktelsesperiode for Denne omfatter færre land enn den første perioden. Innholdet i Kyotoprotokollen Kyotoprotokollen setter tallfestede utslippsforpliktelser for industrilandene. Den første perioden fra omfattet de seks viktigste klimagassene: Karbondioksid (CO2) Metan (CH4) Lystgass (N2O) Hydrofluorkarboner (HFK) Perfluorkarboner (PFK) Svovelheksafluorid (SF6) Gassen trinitrogenfluorid (NF3) er inkludert i avtalens andre forpliktelsesperiode fra og med Gassene sees under ett og utslippene veies sammen ved å bruke verdier for globalt oppvarmingspotensiale (GWP) for en 100 års periode. Utslippsforpliktelsene under avtalen er forskjellige fra land til land. Forpliktelsene er et resultat av forhandlingsprosessen opp mot avtalen, som blant annet tar hensyn til hvor vanskelig det er for landene å oppnå forpliktelsene. Tabellen under viser noen lands forpliktelser i de to periodene. Side 7 / 10

8 Tre fleksible mekanismer Kyotoprotokollen åpner for at land kan innfri forpliktelsene sine ved bruk av tre fleksible mekanismer: 1. Felles gjennomføring Felles gjennomføring mekanismen (Joint implementation) åpner for at land kan godskrive utslippsreduksjoner innenfor egne grenser ved å investere i prosjekter som reduserer utslipp i andre land som har forpliktelser under Kyoto. Det kan foregå ved at myndighetene i to eller flere land samarbeider om finansiering av og støtte til investeringsprosjekter som kan redusere de totale utslippene. Enkeltbedrifter i landene kan også samarbeide og rapportere til myndighetene. Felles gjennomføring utnytter fordelen av at det i noen land er billigere å redusere utslipp enn i andre land. Investoren kan bli kreditert for hele eller deler av utslippsreduksjonen. Les mer om felles gjennomføring på nettsidene til FNs klimakonvensjon 2. Den grønne utviklingsmekanismen Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism) gjør det mulig å godskrive utslippsreduksjoner ved å investere i prosjekter som reduserer utslipp i utviklingsland som ikke har forpliktelser under Kyotoprotokollen. Prosjektene bidrar til bærekraftig utvikling i utviklingslandet, samtidig som klimagassutslippene reduseres. Ordningen bidrar til overføring av penger og teknologi fra industriland til utviklingsland. Private selskaper og organisasjoner kan også investere i og gjennomføre slike prosjekter. Salg av klimakvoter skal føre til at prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, blir realisert. Ett eksempel kan være at man bygger ut vind eller vannkraft, selv om det er dyrere enn kullkraft. FN har et omfattende system for å sikre at slike prosjekter faktisk begrenser utslippene av klimagasser. Blant annet må det dokumenteres at prosjektet ikke ville blitt gjennomført uten salg av klimakvoter. Klimakvotene blir først utstedt når prosjektet har gitt målbare, reelle utslippsreduksjoner. Noen prosjekter under den grønne utviklingsmekanismen har vært kritisert for at de ikke har bidratt til utslippsreduksjoner og bærekraftig utvikling. Det pågår et kontinuerlig arbeidet for å forbedre prosjektene og regelverket i den grønne utviklingsmekanismen. Les mer om den grønne utviklingsmekanismen på nettsidene til FNs klimakonvensjon 3. Internasjonal kvotehandel Mekanismen handler om internasjonal handel med utslippskvoter (Emissions trading). En slik kvotehandel innebærer at det settes et tak på utslipp, slik at land som slipper ut mindre kan selge overskuddet av kvoter til andre som ikke har klart å holde seg under utslippsgrensen. Bruken av disse såkalte kyotomekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak. Kyotoprotokollen åpner til en viss grad opp for at tiltak innen skogbruk og arealbruk kan brukes for å oppnå utslippsreduksjonene. Det er lagt begrensninger på overføring og bruk av kvoter som er til overs fra første forpliktelsesperiode, såkalt «hot air». De fleste land (inkludert Norge) har sagt at de ikke vil kjøpe kvoter som er overført. Skog med i avtalen Klimagassutslipp på grunn av avskoging og opptak av klimagasser fra planting av skog, kan regnes med i Kyotoprotokollen. Hvor stor CO2 binding som kan tas med, varierer fra land til land. De fleste land, inkludert Norge, kunne fra første forpliktelsesperiode maksimalt godskrive opptak tilsvarende tre prosent av det totale klimagassutslippet i De fleste industriland og mange utviklingsland var enige om at denne begrensningen ga lite motivasjon til å gjøre tiltak i skog. Forslag om å godskrive mer fra skog har blitt møtt med innvendinger om at utslipp fra andre sektorer ville bli oversett. Effektive skogtiltak gjør at Norge har bokført den maksimale summen for opptak i skog hvert år. Det har tilsvart rundt 1,5 millioner tonn CO2 ekvivalenter i året. I den andre forpliktelsesperioden er det gjort noen endringer i avskrivningen fra tiltak i skog: Taket for bokføring av skogtiltak er hevet til 3,5 prosent av de samlede utslippene fra andre sektorer i 1990, når også kreditter for eventuelle felles gjennomføringsprosjekter (joint implementation) innen skogforvaltning inkluderes. For Norges del vil det si ca. 1,75 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det åpnes for å inkludere aktiviteter innen forvaltning av våtmarker. Norge har foreløpig ikke besluttet om vi skal rapportere på dette. Side 8 / 10

9 Kyotoprotokollen viktig selv om utslippskuttene er begrenset Selv om en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen bare vil omfatte rundt 15 prosent av de globale utslippene, innebærer avtalen nye folkerettslige utslippsforpliktelser for en gruppe med land. Forpliktelsene er tuftet på et internasjonalt regelbasert system. Dette har stor verdi i seg selv, og for klimaforhandlingene generelt. Norge og Kyotoprotokollen Siden år 2000 har Norge deltatt i et av Verdensbankens karbonfond (Prototype Carbon Fund) som omfatter pilotprosjekter for felles gjennomføring i Øst Europa og grønne utviklingsmekanismer i utviklingsland. I tillegg har Norge hatt bilaterale avtaler med land i Øst Europa. Gjennom arbeidet har Norge blitt involvert i prosjekter i blant annet Mexico, Polen, Costa Rica, Burkina Faso, Romania, Slovakia, Kina og India. Norge har også deltatt i kapasitetsbygging i en rekke utviklingsland, hovedsakelig gjennom multilaterale organisasjoner. Erfaringene er nyttige for å lage regler og retningslinjer for denne type samarbeid. Utslippene større enn kvotene De årlige utslippene i Norge er større enn den tildelte kvoten fra FN. Norge må derfor kjøpe flere klimakvoter. Det er flere måter å gjøre dette på: Deltakelse i EUs kvotesystem gjør at Norge gjennom bedriftenes kvotekjøp netto får tilført kvoter som kan brukes opp mot vår forpliktelse under Kyotoprotokollen Vi inngår også avtaler om kjøp av klimakvoter fra utlandet Alle transaksjoner av klimakvoter mellom land eller bedrifter blir kontrollert av den internasjonale transaksjonsloggen (ITL). De nasjonale kvotehandelsystemene er utformet for å kunne fungere sammen med det internasjonale kvotehandelsystemet under Kyotoprotokollen. Les mer om internasjonal kvotehandel på nettsidene til FNs klimakonvensjon Les mer om det norske kvotesystemet og se animasjon som viser hvordan kjøp og salg av klimakvoter fungerer FNs klimakonvensjon (UNFCCC) > FNs rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen) ble vedtatt i 1992 og er ratifisert av 195 parter Det langsiktige målet er at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal stabiliseres på et nivå som forhindrer en farlig og negativ menneskeskapt påvirkning på klimasystemet Dette målet blir konkretisert som togradersmålet Side 9 / 10

10 Side 10 / 10