Kunnskap om kunnskap Innspill til en norsk verdiskapingsdebatt

Transkript

1 Kunnskap om kunnskap Innspill til en norsk verdiskapingsdebatt

2

3 Forord Denne rapporten er ment å gi innspill til en debatt og dialog om strategier for langsiktig og bærekraftig vekst for Norge som igjen kan sikre sysselsetting og velferd. Rapporten tar utgangspunkt i petroleumssektoren, med et høyt innslag av teknologiog kunnskapsressurser, et faktum som er i klar kontrast til den gjengse oppfatning om petroleumsnæringen som ren råvareproduksjon. Teknologi og kunnskap utgjør en kunnskapskapital som har vært helt avgjørende for bransjens verdiskaping, konkurransedyktighet og internasjonalisering. Vi har satt tittelen «Kunnskap om kunnskap» på denne rapporten. Vi mener det er avgjørende for Norges fremtid at forskere, næringsliv og myndigheter skaffer seg mer kunnskap om kunnskapskapitalen som premiss for verdiskaping, om hvordan kunnskap og teknologi utvikles i bedrifter og institusjoner. Vi må lære mer om hva som motiverer enkeltpersoner til å bygge opp og utnytte sin kunnskap gjennom hele livet, om hvordan personforankret humankapital og bedriftsforankret kunnskapskapital virker sammen, om hvordan kunnskapskapitalen kan defineres og måles mer presist, og hvordan verdiskapingsevnen fra ulike kunnskapsbaser kan identifiseres og stimuleres. Rapporten går inn på områder der både datagrunnlaget og teorigrunnlaget foreløpig er mangelfullt. Vi mener imidlertid likevel at gjennomgangen gir noen interessante funn. Rapportens data, eksempelmateriale, resonnementer og regneeksempler gir dermed grunnlag for hypoteser og spørsmål som grunnlag for en videre debatt. Derav rapportens tittel «Kunnskap om kunnskap». Rapporten er utarbeidet av Hans Henrik Ramm fra Ramm Kommunikasjon, og har blitt bearbeidet av et redaksjonsutvalg bestående av Trygve Dahl og Hans Kåre Flø fra Tekna, Nils Heilemann, Lars Arne Ryssdal og Bjørn Harald Martinsen fra OLF. Tekna og OLF vil følge opp rapporten gjennom å invitere til debatt om de temaene som rapporten tar opp, men også gjennom på egenhånd og i samarbeid med andre å fremskaffe en bedre forståelse av kunnskapens bidrag til verdiskapingen, eller med andre ord mer Kunnskap om kunnskap. Oslo, november 2006 Generalsekretær Kåre Rygg Johnsen Tekna Teknisk-naturvitenskapelig forening Direktør Per Terje Vold Oljeindustriens Landsforening 3

4 Innholdsfortegnelse 1 Sammendrag Det norske inntektsgapet Virkemidler for økt verdiskaping veksten kan påvirkes Norges spesialitet: Kunnskap og naturressurser Konvertering av ressursformue til real- og kunnskapskapital Norges viktigste næring En av verdens mest krevende regioner En vellykket «Infant industry» - strategi Et høyteknologisk eventyr Spin-offs Humankapitalen Modning og økt konkurranse Petroleumsklyngen, attraksjonsfaktorer og investeringer Kunnskap, skatt og investeringer i petroleumssektoren Kunnskap, skatt og investeringer for øvrig Leverandørindustrien Verdiskapingsstrategi for Norge 17 2 Norsk kontinentalsokkel i internasjonalt perspektiv En av tre verdensledende petroleumsklynger En sokkel i modning Sokkelen er mer konkurranseutsatt 23 3 Petroleumsklyngens betydning for norsk økonomi Sysselsetting i petroleumsklyngen Petroleumsklyngens andel av BNP med og uten grunnrente Petroleumsklyngen og nasjonalformuen Humankapital og kunnskapskapital i nasjonalformuen Kunnskapskapitalen i utvinning av olje og gass Anslag for kunnskapskapitalen basert på bruk av indikatorer Samlet oversikt over anslag og indikatorer for utvinningsselskaper Kunnskapskapital i leverandørindustrien Kunnskapskapital i maritime tjenester Kunnskapskapitalen i petroleumsklyngen som helhet Øvrige elementer i nasjonalformuen Konsekvenser for ressursrenten Sammensetningen av nasjonalformuen Nasjonalformuen basert på kunnskapsvekst 40 4 Petroleumsvirksomheten Norges fremste kunnskapsnæring Petroleumsklyngen er bygget på tidligere sterke klynger Milepæler i teknologiutviklingen Spin-off til annen virksomhet Petroleumsvirksomheten som motor i norsk økonomi Kunnskapskapitalen i petroleumsklyngen Teknisk-naturvitenskapelig kompetanse en nøkkelfaktor 51 4

5 4.7 Yrkesvalg og rekruttering til utdanning Arbeidsmarked og kunnskapsspredning Forskning og utvikling En lærende klynge Kraftbransjen et eksempel på forvitring Kunnskap påvirker ressurskapitalen Kunnskap og teknologi tiltrekker investeringer 56 5 En samlet vekststrategi Nasjonaløkonomi og vekst vår kunnskap i dag Utfordringer for norsk verdiskaping Avkastning fra og beskatning av kunnskapsbedrifter som bruker naturressurser Økt tilbud av arbeidskraft Vekst i total faktorproduktivitet (TFP) kunnskapens rolle Industriens og konkurranseutsatt sektors betydning for verdiskaping En samlet vekststrategi Norge som energinasjon en fortsatt verdiskapingsstrategi FoU og kunnskapsbygging Petroleumsklyngens bidrag til fremtidig kunnskapsbasert vekst Kunnskap om kunnskap 91 Vedlegg A: Om generelle innovasjonsteoretiske utfordringer for norsk økonomi 92 A.1 Hovedteorier om vekst 92 A.2 Kunnskapskapital som produksjonsfaktor 94 A.3 Utfordringer fra innovasjonsteori 99 6 Petroleumsklyngens bidrag til verdiskaping og vekst Vekst fra energi og kunnskap en norsk kompetanse Økt verdiskaping fra petroleumsklyngen Utvikling og vedlikehold av kunnskap i offshore leverandørindustrien Utvikling av samhandling i klyngen 85 5

6 1 Sammendrag Det er bred enighet i Norge om at vi skal bygge fremtidig vekst på kunnskap. Det har ikke vært samme fokus på hvordan kunnskapen må foredles til høy kommersiell verdiskapingsevne. Petroleumsnæringen er i dag vår fremste kunnskapsnæring. Hvis det legges til rette for det, kan denne industrien videreføre Norges tradisjon for å kombinere kunnskap og naturressurser og samtidig være et lokomotiv for vårt øvrige næringsliv. 1.1 Det norske inntektsgapet Petroleumsklyngen og dens menneskelige ressurser representerer en betydelig kunnskapsbase for det norske samfunn, og et svært effektivt redskap for å bygge kunnskapskapital fra humankapitalen som utdannes ved norske utdanningsinstitusjoner. Petroleumsnæringen er i dag vår fremste kunnskapsnæring. Hvis det legges til rette for det, kan denne industrien videreføre Norges tradisjon for å kombinere kunnskap og naturressurser i en lang fremtid. Det snakkes ofte om hva vi skal gjøre «etter at oljen tar slutt». Vi argumenterer for at det ikke behøver å bli noen «slutt» på den samlede industrielle aktiviteten og verdiskapingen med utgangspunkt i petroleumsklyngen, hvis dette kunnskapsgrunnlaget videreutvikles. Vi presenterer en visjon der petroleumsklyngen utnytter norsk sokkels samlede potensial og kompenserer fremtidig fallende produksjon på norsk sokkel med voksende petroleumsrettet eksport, økende engasjement i videreforedling, andre energikilder og energibærere og spin-offs til andre beslektede sektorer, slik at samlet verdiskaping vil kunne opprettholdes eller øke. Denne verdiskapingen vil i stigende grad komme fra vanlig industriell virksomhet og utnyttelse av kunnskap, mens grunnrenten (naturens «milde gaver») vil få synkende betydning. Dette er imidlertid avhengig av oljepris og en eventuell økende oljepris vil også gi økende grunnrente for eksisterende felter. Utvikling av den teknisk-naturvitenskapelige kunnskapsbase gjennom utdanning, forskning og læring drevet av store utfordringer er avgjørende for å lykkes. Dette vil i overskuelig fremtid kunne sikre petroleumsklyngens sentrale plass Visjon for utnyttelse av kunnskap i petroleumsklyngen Nå Nye energikilder, energivarme og spin-offs Teknologileveranser til eksport Verdiøkning ved videreforedling Nye områder, dypvannsteknologi Økt utvinning Nåværende felt Kilde: OG21 og egne visjoner 6

7 i norsk næringsliv som lokomotiv for øvrig industri, maritime næringer, IKT-sektoren, finanssektoren mv. Alle de sterke næringene avhenger av hverandre, og en politikk for økt vekst fra kunnskap må omfatte alle sektorer, og særlig de sterke næringsklyngene som har de beste forutsetninger for å bruke kunnskapen til høy verdiskaping. En vellykket helhetlig verdiskapingspolitikk forutsetter et aktivt og forpliktende samspill mellom det offentlige, nøkkelbedrifter og øvrige aktører. Det er bred enighet i Norge om at vi skal bygge fremtidig vekst på kunnskap. Dette har vi imidlertid til felles med de fleste andre industrialiserte land. Det har ikke vært samme fokus på hvordan kunnskapen må foredles til høy kommersiell verdiskapingsevne, og hvordan forutsetningene for dette kan legges til rette. Kunnskap må behandles som en egen produksjonsfaktor i tillegg til arbeid i tradisjonell forstand, kapital og naturressurser. Den skaper sin egen kunnskapsrente og krever tilsvarende belønning. Å ta vare på og utnytte kunnskapen kan kreve betydelige endringer i næringspolitikk, skattepolitikk, utdannings- og forskningspolitikk, kapitalmarkedspolitikk, budsjettstyring, makroøkonomisk modellering mv. Dette krever at vi skaffer oss mer kunnskap om kunnskap og at vi anvender denne innenfor rammen av en helhetlig verdiskapingspolitikk. 1.2 Virkemidler for økt verdiskaping veksten kan påvirkes Norge må øke sin økonomiske veksttakt i forhold til forventningene i St.meld. nr. 8 ( ) Perspektivmelding 2004 for å unngå valget mellom sterke skatteøkninger og sterke velferdskutt. Pensjonsreformen vil ikke dekke gapet mellom statens fremtidige inntekter og utgifter som vil oppstå på grunn av pensjonsforpliktelsene og endringene i befolkningsstrukturen. Dette gapet kan verken dekkes gjennom en strategi for skatteøkninger eller for sterke velferdskutt, fordi begge er egnet til å svekke vekstevnen. Meldingen viser at økt produktivitet gjennom kunnskap og ny teknologi er viktig og kan bidra til å lukke inntektsgapet. Det er imidlertid klare begrensninger så lenge pensjoner og utgifter knyttet til andre velferdsordninger øker automatisk i takt med den generelle lønnsutviklingen. Utredninger fra Statistisk Sentralbyrå (Økonomiske Analyser 5/2004), peker dertil på at vekst gjennom økt produktivitet også har positiv virkning for arbeidstilbudet, og at denne virkningen alene kan dekke ca. en tredjedel av inntektsgapet. Nobelprisvinnerne i økonomi 2004, Finn E. Kydland og Edward C. Prescott, har gjennom sitt arbeid med «real business cycles» påvist at stadige impulser fra kunnskap og teknologi kan øke veksttakten i en økonomi, og at de vilkår et land tilbyr sine innbyggere og bedrifter kan ha stor betydning for denne prosessen. De advarer mot å la konjunkturmessig stabiliseringspolitikk overskygge en målbevisst strategi for å øke veksttakten. Svingninger i økonomien som skyldes teknologisjokk skal ikke konjunkturreguleres bort. Det er således verken nødvendig eller riktig å ta fremtidig vekst som en gitt, upåvirkelig forutsetning. Det kan og bør planlegges for høyere vekst. 1.3 Norges spesialitet: Kunnskap og naturressurser Vi mener det er viktig å analysere den norske kompetansen i et historisk perspektiv og videreføre dette i en visjon for fremtiden. Mange har vært opptatt av at norsk næringsliv har vært og er sterkt råvarebasert og av antatte ulemper ved dette. Vi mener at verdiskapingsevnen ikke er knyttet til hvor man befinner seg i kjeden fra råvareproduksjon til ferdige forbruksvarer, men på hvilket kunnskapsog kompetansenivå produksjonen finner sted. Vi må se etter hva som er våre faktiske fortrinn og hvilket fundament historien har bygget opp, og så bygge videre på dette, fremfor å idealisere andre situasjoner eller ukritisk kopiere andre land. Den norske petroleumsklyngen har røtter i skipsfart, vannkraftindustrien, bergverk og prosessindustrien. Skipsfarten har i sin tur røtter i skogbruket, vannkraften og fiskeriene. Særlig petroleums- og shippingklyngen skaper i dag forutsetninger for utviklingen av en norsk IKTklynge, og for norske spesialiteter innenfor finans og forsikring. Flere av disse næringene har skapt forutsetninger for en norsk havbruksindustri. Bak alt dette finner vi naturressursene vannkraft, fisk, skog, olje og gass. Det vi har gjort, er å kombinere kunnskap og naturressurser, slik at ressurskapitalen er blitt konvertert til realkapital og ny kunnskapskapital. Denne utviklingen har ført til at vi i dag har noen tunge hovednæringer som fortsatt er råvarebasert, som petroleum, vannkraft, fiskerier og havbruk, mens vi har andre som ikke er det i det hele tatt, som shipping og IKT. Det er ikke råvareintensiteten som skiller mellom disse næringenes verdiskapingsevne. Den norske spesialiteten er å kombinere naturressurser og avansert kunnskap til å skape et mangfoldig næringsliv i stadig utvikling. 1.4 Konvertering av ressursformue til real- og kunnskapskapital OLF og Tekna har analysert sine erfaringer om hvordan den norske petroleumsklyngen har foredlet norsk humankapital til kunnskapskapital med høy verdiskapingsevne. Vi mener våre konklusjoner gir viktig veiledning for en norsk strategi for høyere vekst gjennom bred satsing på bygging av humankapital og foredling av denne i sterke kommersielle miljøer. Petroleumsklyngen er det viktigste, men slett ikke det eneste miljø i Norge som kan utføre denne jobben effektivt. Dette krever at man retter stigende oppmerksomhet mot petroleumsklyngens industrielle verdiskaping, dens utviklingsmuligheter i retning av å bli en mer differensiert energi- og teknologiklynge, og dens samhandling med de andre sterke norske klyngene. Dette vil representere en videreføring av vår historiske evne til å konvertere ressurskapital til realkapital og særlig til kunnskapskapital. Petroleumsvirksomheten har generert så 7

8 mye grunnrente at det også har vært naturlig og nødvendig å konvertere mye av dette til finanskapital investert i Statens pensjonsfond Utland (tidligere Petroleumsfondet). Gjennom tilbakeføringene til statsbudsjettet har noe av dette likevel bidratt til å bygge real- og kunnskapskapital. Det skapes fortsatt betydelig ressursrente, men denne vil, gitt fast oljepris, utgjøre en synkende del av verdiskapingen. Derved vil også statens ekstraordinære inntekter synke, og en voksende del av det staten kaller oljeinntekter vil være ordinære skatteinntekter fra petroleumsvirksomhetens industrielle virksomhet. Dersom oljeprisen holder seg høy vil denne utviklingen forskyves i tid, selv om bildet grunnleggende sett blir det samme. Det fremgår av Perspektivmeldingen at det vi hittil har regnet som «fastlands- Norges» bruttonasjonalprodukt må økes med ca. 10 % for å få med den del av verdiskapingen fra petroleumsvirksomhet og utenriks sjøfart som ikke skyldes ressursrente. Dette illustrerer i hvor sterk grad petroleumsvirksomheten allerede er «vanlig industri», og hvor mye av oljeinntektene som er «vanlige skatter». Det er derfor ikke urimelig at man bruker en stigende del av oljeinntektene til finansiering av statens utgifter. Men myndighetenes forutsetning er likevel at alle både oppsparte og fremtidige oljeinntekter etter et opphold i Pensjonsfondet skal gå til delfinansiering av det voksende inntektsgapet, dvs. heretter i praksis mest til forbruk, siden det er pensjonsforpliktelsene som skaper inntektsgapet. Gjennom Perspektivmeldingen og andre dokumenter understrekes det imidlertid at vi også trenger økt økonomisk vekst, vekst i arbeidsstyrken mv. for å møte utfordringene. Å oppnå dette vil som oftest kreve investeringer, både i form av fiskale insentiver og offentlige tiltak (utdanning, infrastruktur mv.). Vi mener det bør vurderes om man underveis bør legge større vekt på å konvertere oppsparte og kommende oljeinntekter, særlig den voksende delen som i virkeligheten stammer fra oljeselskapenes industrielle verdiskaping, til realkapital og kunnskapskapital for å oppnå en «multiplikatoreffekt» gjennom høyere vekst, fremfor bare å planlegge for å holde en finansformue som så skal gå direkte til forbruk (pensjoner). 1.5 Norges viktigste næring Petroleumsvirksomheten stod i 2005 for en fjerdepart både av det norske bruttonasjonalproduktet og landets samlede bruttoinvesteringer, drøyt tredjedelen av statens inntekter, og halvparten av eksporten. Sysselsettingen i «kjernenæringene» (utvinning og rørtransport) utgjorde samtidig personer. NAVs (tidligere Aetats) sysselsettingsrapport for oljerelatert virksomhet (siste utgave kom i 2003) anslo sysselsettingen i petroleumsklyngen, oljeselskaper og leverandører, til arbeidsplasser eller drøyt en fjerdedel av norsk industrisysselsetting. Regner man med et bredere utvalg av underleverandører, kan man imidlertid komme opp i langt høyere tall. Mange har imidlertid det inntrykk at dette ikke er «riktig» industri, siden så mye av verdiene er forhåndsgitt av naturen, såkalt ressursrente. Men denne ressursen ville ikke hatt noen verdi hvis vi ikke hadde hatt en avansert kunnskapsindustri til å finne og produsere oljen og gassen. Norsk sokkel er blant verdens mest krevende områder for olje og gass. Det er først og fremst regioner med lett tilgjengelige forekomster på land, slik som i Midtøsten, som skaper mye grunnrente. En rapport fra Statistisk Sentralbyrå har beregnet petroleumsrenten for 2004 til ca. 223 mrd, eller rundt 2/3 av sektorens bruttoprodukt på ca. 349 mrd. Det innebærer at så mye som ca. 1/3 av oljeselskapenes verdiskaping ikke er naturens «milde gaver» i det hele tatt, men vanlig norsk industriell virksomhet. I tillegg kommer verdiskapingen fra leverandørindustrien som er tett knyttet sammen med oljeselskapene. Vi anslår det samlede BNP-bidraget fra petroleumsklyngen til nesten 400 mrd., eller ca. 23 % av BNP. Når vi trekker fra petroleumsrenten slik den er beregnet av SSB, gjenstår mer enn 10 % av BNP som er klyngens samlede industrielle virksomhet. Perspektivmeldingen gjengir tilsvarende tall. Dette gjør petroleumsnæringen, selv uten ressursrenten, til Norges nest største næringsgren, bare ørlite mindre enn all forretningsmessig tjenesteyting samlet. Den er dermed større enn hele helse- og sosialsektoren og større enn all Sysselsetting i petroleumsrettet virksomhet Bruttoprodukt etter næring 2004 Personer Ressursrente Forretningsmessig tjenesteyting Petroleumsklyngen som industri Helse- og sosial Varehandel Industri og bergverk Boligtjenester Offentlig administrasjon og forsvar Undervisning Bygg og anlegg Finansiell tjenesteyting Transport ellers Andre sosiale og personlige tjenester Kraft og vannforsyning Post og telekommunikasjon Utenriks sjøfart Hotell- og restaurantvirksomhet Jord og skogbruk Fiske, fangst og fiskeoppdrett Mrd kr Kilde: Aetat (NAV) Kilde: SSB og Ramm Kommunikasjon 8

9 varehandel. Enda viktigere er det at petroleumsklyngen utenom ressursrente er større enn all annen industri- og bergverksvirksomhet. Selv om det i dag er vanskelig å definere hva som er konkurranseutsatt virksomhet, kan man av dette trekke den konklusjon at petroleumsklyngen representerer i størrelsesorden halvparten av konkurranseutsatt sektor, fortsatt uten ressursrente. Det er landets nasjonalformue som gir uttrykk for den fremtidige verdiskapingsevnen. Det er imidlertid krevende å gjøre anslag for landets samlede nasjonalformue. Finansdepartementet og Statistisk Sentralbyrå har noen ganger presentert anslag på fordelingen av nasjonalformue på realkapital, finanskapital, ressurskapital og humankapital, der humankapitalen dominerer og ressurskapitalen fremstår som liten. Det er imidlertid ikke noe uttrykk for hvilke næringer som er viktige eller ikke er det. Den ressurskapitalen som vises er f.eks. vanligvis kun det som kalles petroleumsformuen, men som bare representerer selve naturressursen og svarer kun til ressursrentedelen som beskrevet foran. Den industrielle verdiskapingen stammer fra andre kapitaltyper, dvs. finanskapital, realkapital og humankapital (og annen kunnskapskapital, se nedenfor). Alle næringer har sin andel av disse formuestypene. Det er derfor galt å bedømme petroleumsnæringens betydning bare etter størrelsen på ressurskapitalen. Hvor galt dette er, ser man allerede hvis man sammenligner med andre ressursbaserte næringer, som landbruk, skogbruk, fiske, havbruk, vannkraft og bergverk. I figuren har vi vist den tilsvarende ressurskapitalen fra disse næringene akkurat slik som den er beregnet av Statistisk Sentralbyrå for Faktisk er det bare petroleumsnæringen som har en stor ressursformue ved siden av de andre formuestypene. Også vannkraftformuen er klart positiv, mens ressursformuen i jordbruk er klart negativ. De øvrige ligger nær null. Og selvsagt har vanlig industri, handel osv. null ressursformue. Men det betyr selvsagt ikke at alt annet enn petroleum og vannkraft er betydningsløse næringer. Skal man sammenligne næringers fremtidige verdiskapingsevne, må man derfor dele opp alle kapitaltypene og fordele dem mellom næringer. Dessuten er det en annen kapitaltype som ikke er vist i Finansdepartementets og SSBs beregninger over nasjonalformuen, nemlig den bedrifts- og institusjonsbaserte kunnskapskapitalen. Dette er den fremtidige verdiskapingsevne som er forankret i bedrifter og institusjoner. Det er viktig å vise humankapitalen, som er kunnskapskapital forankret i enkeltpersoner, men denne får først virkelig betydning når menneskene handler i samspill og særlig innenfor en kommersiell ramme. Da utvikles ny kunnskapskapital som ikke tilhører den enkelte, men de ulike fellesskapene. Det kommer til uttrykk ved at humankapitalens avkastning i hovedsak tas ut som lønn mv., mens resten av kunnskapsavkastningen finnes som høy avkastning i effektive og kunnskapstunge bedrifter. Petroleumsklyngen er anerkjent som den av de norske klyngene og næringene som konkurrerer best internasjonalt om å være i kunnskapstoppen. Faktisk er den en av tre verdensledende petroleumsklynger. Bare norsk skipsfart kan påberope seg en like sterk kunnskapsmessig stilling. Hvis vi som man bør innfører bedriftsbasert kunnskapskapital som del av nasjonalformuen 1, dvs. en ny formuestype, må man på samme måte fordele denne på de ulike næringer for å finne næringenes fremtidige betydning for nasjonen. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til størrelsen av kunnskapskapitalen og hvordan den er fordelt. Vi er i dag bare i stand til å gjøre meget grove overslag ved hjelp av ulike metoder kjent fra litteraturen og velge ut forutsetninger som rammes inn av kjente data. Slike guesstimates kan sies å være konsistente med kjente data i den forstand at de ligger innenfor mulighetsområdet, men er likevel svært usikre. Vi kommer da frem til at petroleumsklyngen kan stå for ca. 4 % av humankapitalen, 12 % av den øvrige kunnskapskapitalen, i praksis 100 % av ressursformuen og ca. 17 % av realkapitalen, til sammen Nasjonalformue naturressurser i ulike næringer Mrd. kr Fiske og fangst Alle fornybare 11 Jordbruk Skogbruk Fiskeoppdrett Vannkraft Bergverk Olje og gass Kunnskapskapitalen er forankret både i enkeltpersoner og bedrifter Humankapital Kunnskapskapital Bedriftsbasert kunnskapskapital Kilde: Statistisk sentralbyrå (Greaker) 1 Også den institusjonsbaserte kunnskapskapitalen bør naturligvis være med. Den er det imidlertid enda vanskeligere å finne kvantitative anslag for, så vi vil konsentrere oss om den bedriftsbaserte. 9

10 ca. 15 % av nasjonalformuen. Legger vi til forventninger om vekst i total faktorproduktivitet, herunder det vi anser som nødvendig vekst innenfor oljesektoren for å nå den langsiktige utviklingsbanen, vil andelen av kunnskapskapitalen øke til ca. 20 %, mens de andre andelene blir de samme. I dette alternative vil imidlertid hele nasjonalformuen øke kraftig på grunn av økning i humankapitalen, og totalandelen blir ca. 11 %, og ca. 16 % av all nasjonalformue i markedsrettet sektor. Dette er svært høye andeler som i sum ikke kan møtes av andre enkeltsektorer. Også uten selve ressursformuen er petroleumsklyngen en av Norges aller tyngste næringsgrener og uten tvil den som råder over mest kunnskapskapital. Forholdet mellom andelen av humankapitalen (4 %) og den øvrige kunnskapskapitalen (11 20 %) er uttrykk for sektorens meget høye evne til å skape ny, unik kunnskap ved å bruke humankapitalen som byggesteiner. Humankapitalen reflekterer verdien av arbeidskraft og tilhørende utdannelse/kompetanse som i prinsippet kan oppnås av alle land gjennom utdannelsessystemene. Det er den ekstra kunnskapskapitalen som skaper konkurransefortrinn og derav følgende ytterligere verdiskaping. Petroleumsklyngen er en meget effektiv «fabrikk» for slik ekstra kunnskapskapital med humankapitalen som innsatsvare. 1.6 En av verdens mest krevende regioner Den norske kontinentalsokkelen er blant verdens mest krevende regioner for olje- og gassproduksjon. Norsk og britisk sokkel er de eneste petroleumsproduserende land av betydning der all virksomhet foregår offshore, og det skjer på stadig dypere vann. I andre provinser, som for eksempel Saudi-Arabia, har naturen skapt ressurser som er mye lettere tilgjengelige, og derfor i utgangspunktet mye billigere å finne og utvinne. Det er bare gjennom innsats av kunnskap og teknologi at norsk sokkel likevel har vært konkurransedyktig. Etter klassisk teori kan naturens bidrag til verdiskapingen (ressursrenten) uttrykkes som kostnadsforskjellen mellom den aktuelle produsent og den billigste produsent. Den dyreste produsenten realiserer i prinsippet ingen grunnrente. Dette gjelder imidlertid bare hvis alle produsenter har samme nivå for regionspesifikke, ikke-påvirkelige kostnader, som lønnsnivået i samfunnet, offentlige reguleringer etc., og hvis alle produsenter er like effektive. Slik er det ikke. Norge ligger også nær verdenstoppen for både ikke-påvirkelige kostnader og effektivitet (kunnskap). Kostnadene trekkes opp av naturgitte forhold og samfunnets generelle kostnadsnivå, og ned av kunnskap og teknologi. Sluttresultatet er at Norge hører med blant de dyreste petroleumsregioner å operere i. Uten en betydelig innsats av kunnskap hadde det derfor vært umulig å produsere olje og gass i Norge, kanskje unntatt fra noen av de aller rikeste feltene. Dette taler for at det i realiteten er langt mindre ressursrente å hente i Norge enn ellers i verden. Vi merker oss videre at det i Norge særlig er driftskostnadene som er høye, mens investeringskostnadene er langt lavere, sammenlignet med andre regioner. Det er naturlig å regne med at kostnadsnivået i samfunnet (lønnsnivå, reguleringer) påvirker driftskostnadene særlig sterkt, mens kunnskap og teknologi påvirker investeringskostnadene særlig sterkt. Dette underbygger konklusjonen foran. Bak de høye enhetskostnadene ligger betydelige variasjoner. Vi må regne med at det aller meste av ressursrenten i Norge ligger i de store og rike feltene som ble funnet og bygget ut tidlig i norsk oljehistorie, og at det er betydelig mindre i fremtidige prosjekter. Det hindrer likevel ikke at vi kan fortsette en industrielt og kunnskapspreget preget virksomhet i en lang fremtid. I tillegg til Norge regnes Storbritannia (UK) og Mexico-gulfen (GoM), også kalt Houston-klyngen, som sentrale offshoreprovinser. Rundt disse tre provinsene er det utviklet verdensledende petroleumsklynger, dvs.tette nettverk av oljeselskaper, leverandørbedrifter mv. som samarbeider om felles mål og lærer av å arbeide med hverandre. Det finnes ingen andre petroleumsklynger som kan sammenlignes med disse. All ny offshore-teknologi Nasjonalformuen etter underkomponenter mrd kr Enhetskostnader per fat olje utvunnet i ulike deler av verden USD/fat Norway Fornybare ressurser Ikke-fornybare ressurser Petroleumsklyngen Utenom petroleumsklyngen Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne anslag/beregninger Realkapital Humankapital Kunnskapskapital Nettofordringer Canada (East Coast) Angola (shelf) Congo (Brazzaville) UK (S. Gas Basin) Ireland Equatorial Guinea Italy Colombia Tunisia Brazil (shelf) Indonesia (onshore) Peru Yemen Philippines Nigeria (deep water) Nigeria (shelf) Timor Gap Venezuela Egypt (onshore) Australia (offshore) Bangladesh Iran Operating costs Developement costs Kilde: Wood Mackenzie Benchmarking Study

11 av betydning utvikles i et samspill mellom bedrifter i disse klyngene. En benchmarking gjennomført av Administrativt Forskningsfond (AFF) ved Norges Handelshøyskole viser at Norge og UK begge ligger på ca. 80 % av Houstonklyngen når det gjelder kunnskapsnivå. Norge kommer bedre ut enn UK når man sammenligner kjernekompetanse. Oljeselskapenes kjernekompetanse er geofag, reservoarforståelse, prosjektledelse, finansiering, risikostyring, overordnet teknologiutvikling etc. Mye av dette kan kalles «orkesterledelse». Her ligger Norge midtveis mellom Houston og UK. Et særlig interessant resultat er at norsk leverandørindustri er verdensledende innenfor sin kjernekompetanse, som er utvikling og implementering av typisk teknologi. 1.7 En vellykket «Infant industry» strategi Oljevirksomheten på norsk sokkel ble i all hovedsak dratt i gang av utenlandske oljeselskaper. Innen norsk næringsliv kom enkelte rederier og Norsk Hydro tidlig med. Det var først etter at det ble gjort store funn at det ble lagt vekt på å bygge opp en egen norsk oljeindustri, med både oljeselskaper og leverandører. Betydelige ressurser ble lagt inn i det vi kan kalle en «infant industry»-strategi, som omfattet en høy grad av beskyttelse mot konkurranse. Beskyttelsesstrategier bryter vanligvis fort sammen fordi den nasjonale industrien blir for lite effektiv til å konkurrere internasjonalt, kostnadene blir for store, og den faller sammen når beskyttelsen må fjernes. Både norske oljeselskaper og norsk leverandørindustri klarte imidlertid omstillingen og lyktes i å nå effektivitet i verdensklasse, selv om det fortsatt består utfordringer. Klyngeteori sier også at det uansett er vanskelig for nykommere å ta opp kampen mot sterke etablerte klynger. Det er likevel mulig når teknologien står foran et vesentlig paradigmeskift. Det var trolig dette som åpnet et vindu for Norge. Inntil sekstitallet var teknologien for offshore oljevirksomhet lite utviklet. Vi kom inn akkurat på riktig tid til å komme i ledelsen for denne nye teknologien, som deretter utviklet seg med stormskritt i vekselvirkning mellom de tre ledende miljøene. Noe lignende skjedde i Finland da Nokia svingte seg opp fordi tiden var inne for mobilteknologien. Den norske petroleumklyngen ble altså mulig på grunn av 1) funnet av ressurser i Norge, 2) at oljevirksomheten omtrent på dette tidspunkt måtte søke fra land til offshore, 3) en bevisst satsing fra norske myndigheter, og ikke minst 4) et kommersielt-teknologisk grunnlag fra shipping, vannkraft og prosessindustri og tilhørende humankapital og relevante utdanningsog forskningsinstitusjoner som kunne tas i bruk i den nye virksomheten. Oppbyggingen av norsk oljeindustri lyktes trolig fordi disse forutsetningene var tilstede samtidig. Det kan bli svært vanskelig å bygge opp en ny ledende kunnskapsklynge hvis vi lar petroleumsklyngen forvitre. 1.8 Et høyteknologisk eventyr Utviklingen i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel kan betegnes som et høyteknologisk eventyr. Høydepunkter har vært kryssingen av Norskerenna for å få gassen fra Statfjord og andre felt brakt til land, de store betongplattformene, flytende produksjon, havbunnskomplettering, horisontalboring og senere enda mer avanserte boremetoder, tre- og firedimensjonal seismikk, flerfasetransport over lange avstander, de miljøvennlige feltene Snøhvit og Ormen Lange med sine lukkede systemer og prosessering på land, og nå tar man skrittet fullt ut inn i elektronisk fjernstyring med grensesprengende IKT-teknologi. I alle disse nyvinningene er det tatt i bruk ny teknologi som vi har utviklet i Norge. F.eks. leveres en betydelig andel av alle verdens undervannsanlegg fra bedrifter med hovedkvarter i området mellom Lysaker og Kongsberg i Norge. Det er også Norge som har vært i spissen for utviklingen av stadig mer avansert boreteknologi. Det store gjennomslaget var utviklingen av horisontalboring. Drivkraften var Norsk Hydro og Oljedirektoratet som ønsket å utvinne de tynne olje- Benchmark kjernekompetanse Teknologisprang i oljevirksomheten 100 % Ny teknologi Totalt Oljeselskaper Leverandører Houston Norge Storbritannia Libya Ekofisktanken 1973 Den første betongkonstruksjonen Statpipe 1985 Kryssing av Norskerenna Snorre 1992 Troll 1996 Flytende produksjonsplattformer Betongplattformer på dypt vann Åsgard 1999 Havbunnsinstallasjoner og produksjonsskip Tid Kilde: Administrativt Forskningsfond (AFF) Norges handelshøyskole 11

12 lagene i Troll-feltet. Hydro hadde idéen og sørget for at teknologien ble utviklet ved hjelp bl.a. av amerikanske Halliburton, men det skjedde i Norge. Senere er teknologien utviklet videre til grenboring, tynnhullsboring og boring i ulike retninger. Norge har også siden begynnelsen vært helt i ledelsen når det gjelder innsamling av og tolkning av seismiske data, avgjørende for den forutgående oppgaven å finne og bekrefte forekomster av olje og gass. Tre av verdens ledende seismiske selskaper er startet i Norge: Geco, PGS og TGS. De norskbaserte selskapene har stått i spissen for en utrolig utvikling fra konvensjonell todimensjonal seismikk til treog firedimensjonal seismikk med visualiseringer som sterkt forenkler både leting, reservoarforståelse og arbeidet for å finne effektive utbyggingsløsninger. I tillegg har vi utviklet unik teknologi innenfor prosess, utstyr, rørledningstransport, bøyelasting, kjemikalier, redningsutstyr og meget mer. I mange tilfelle er teknologien spesialtilpasset norske krav til helse, miljø og sikkerhet, og det er utviklet helt selvstendig HMS-teknologi. Mange teknologier har spilt sammen for å øke utvinningsgraden fra norske oljeog gassfelt. Vi har i Norge alltid vært svært opptatt av mest mulig forsvarlig ressursutnyttelse, dvs. at så lite som mulig blir liggende i bakken. Forbudet mot brenning av gass har på den ene side representert høyere kostnader og forsinkelser, men i det lange løp også åpnet større forretningsmuligheter. Norske sivilingeniører og andre utdanningsgrupper innenfor de teknisk-naturvitenskapelige fag har vært med hele tiden. Det har også norske FoU-miljøer. Verdien av FoU-innsats rettet mot konkrete operasjonelle mål er ettertrykkelig bevist. 1.9 Spin-offs «Toppdelen» i vår visjon for petroleumsklyngens fremtid er spin-offs fra offshoreteknologien til andre industrielle områder. Dette har pågått hele tiden. I rapporten beskrives en rekke eksempler på dette. Condeep-teknologien medførte et varig løft for norsk betongindustri som medførte at denne fortsatt er verdensledende, med konkrete anvendelser innen for eksempel brobygging og LNG-terminaler. Det viktigste var likevel at kvalitet, styrke og bestandighet ble hevet for alle anvendelser. Andre slike spin-offs er kompositt- og annen materialteknologi, programvare for konstruksjonsanalyse og planlegging, overvåkingsteknologi for rustskader, forvitring etc. i alle maritime anvendelser, hydrogenbrensel i romfartøy, avanserte navigasjons- og kommunikasjonssystemer og mye annet. Den norske petroleumsklyngen representerer en unik kunnskapsbase som kan tas i bruk også til andre anvendelser for norsk industri Humankapitalen I 2001 var det nær sivilingeniører/ høyere utdannede naturvitere og ingeniører i petroleumsklyngen, dvs. ca. 18 % av en samlet sysselsetting som i dette eksemplet er beregnet til rundt Tilsvarende andel for arbeidsstyrken samlet er bare i underkant av 5 %. Selv om det knytter seg usikkerhet til tallene, er dette en klar indikasjon på konsentrasjonen av teknisk-naturvitenskapelig kompetanse i petroleumsvirksomheten. Teknisk-naturvitenskapelige fag har altså vært instrumentelle i å sikre velstandsutviklingen de siste tiårene. Likevel har vi i den samme perioden sett hvordan nettopp disse fagene er blitt sterkt svekket i utdanningssystemet. Norske elever faller stadig lenger bak i forhold til elever i andre OECD-land. Samtidig har fagene kommet i miskreditt og blitt forbundet med blant annet miljøproblemer; de betraktes som vanskelige og har svekket popularitet. Konsekvensen har vært svekket rekruttering til høyere teknisk-naturvitenskapelig utdannelse. Dette kan også ha sammenheng med at samfunnsdebatten har dreid seg mye bort fra verdiskaping og over til fordeling. Det synes å være mindre interesse for grensesprengende innovasjon. Valgene vi gjør mellom utdannelse, ansvar, arbeid og fritid påvirkes av belønningen vi får, både i kroner og anseelse. Humankapitalen er den viktigste innsatsfaktoren i kunnskapsøkonomien og byggesteinen for all annen kunnskapskapital. Det er menneskene som sørger for den flyt av kunnskap som skaper ekstra verdiskaping innenfor klynger, mellom klynger og overfor resten av samfunnet. Dette er ett av de viktigste elementer i klyngers interne læreprosesser. Det var avgjørende for fremveksten av petroleumsvirksomheten at det fantes sterke fagmiljøer ved universiteter og i andre forskningsmiljøer. Dermed kunne man også bygge opp de nødvendige utdanningstilbud slik at den voksende petroleumsnæringen fikk de nødvendige fagfolk, særlig innen teknisk-naturvitenskapelige fag. Omvendt bidro petroleumsnæringen med utfordringer som stimulerte utviklingen av nye fagområder ved universiteter og høgskoler. Den viktigste forutsetningen for foredling av utdannet arbeidskraft er avanserte oppgaver og utfordringer innen høykompetente bedrifter, utdannings- og forskningsvirksomheter etc. Da kan vi skape teknologiske og kunnskapsmessige forutsetninger for ny høyt lønnsom verdiskaping. På denne måten vil den teknisknaturvitenskapelige profesjon være viktig for nasjonal forandringsevne. Det er viktig å ha et godt samspill mellom næringsliv og Akademia. Fagmiljøene i Akademia må ha en innretning som matcher styrkeforholdene i næringslivet i tillegg til å ivareta en del andre grunnleggende kunnskapsfunksjoner. Kunnskap og teknologi er en viktig attraksjonsfaktor ikke bare for investeringer i petroleumsklyngen, men også for at dyktige mennesker skal ønske å arbeide i den. Hvis vi vil ta vare på og styrke den- 12

13 ne kunnskapsbasen, må næringen hele tiden møte krevende utfordringer. Blant annet på grunn av eierstrukturen i leverandørindustrien er klyngen sårbar for forventninger om redusert aktivitet og færre utfordringer. Vi må styrke våre anstrengelser for å ta vare på og styrke humankapitalen som innsatsfaktor i kunnskapsbasert næringsliv. I petroleumsklyngen gjelder det særlig de teknisk-naturvitenskapelige fagene som er sterkest truet av forvitring Modning og økt konkurranse Norsk petroleumsvirksomhet står overfor vesentlige utfordringer. Norsk sokkel er i ferd med å bli moden, dvs. at de største og minst krevende forekomstene forlengst er funnet og stort sett utviklet. Fremover regner man mest med små prospekter som bare med lav sannsynlighet hver for seg vil føre til kommersielle funn, som også oftest vil være krevende å bygge ut. Olje- og Energidepartementet har derfor vist de to kjente scenariene: En forvitringsbane der man kun produserer fra funn allerede vedtatt utbygget, og en langsiktig utviklingsbane der man får med alle antatt samfunnsøkonomisk lønnsomme ressurser. Oljedirektoratets ressursregnskap per anslår at 37 % av de samlede opprinnelige ressursene på norsk sokkel som inngår i den langsiktige banen fortsatt ikke er funnet eller planlagt bygget ut. Av disse ikke-utbygde ressurser er 70 % ikke funnet i det hele tatt. 2 % antas å kunne komme fra økt utvinning fra eksisterende felt (herunder såkalt haleproduksjon), og 24 % finnes i funn og felt som så langt ikke er planlagt bygget ut. Alt dette må frem hvis vi skal nå den langsiktige utviklingsbanen. Det er imidlertid fullt mulig å komme høyere enn selv den langsiktige banen. Innsats av teknologi har forskjøvet grensene for samfunnsøkonomisk lønnsomhet og kan gjøre det igjen. Det ligger få nye feltutbygginger av betydning foran oss, og letevirksomheten viste inntil 2004 en klart fallende trend. Antallet undersøkelsesbrønner holdt seg på samme lave nivå i 2005, men ser i år ut til å kunne ta seg klart opp. Det er likevel for tidlig å si om vi nå står foran en varig periode med høyere letevirksomhet enn det vi har sett de siste årene. Dette må ses på som en nødvendig forutsetning for å få undersøkt alle identifiserte prospekter på sokkelen innenfor rimelig tid. Hvis ikke, vil aktiviteten dø ut, og enorme ressurser vil kunne bli liggende ubenyttet. Bakgrunnen for den utviklingen vi har sett de siste årene er en kombinasjon av modningen av norsk sokkel og skjerpet internasjonal konkurranse. Da Norge startet med olje, var oljeselskapene i ferd med å bli kastet ut fra mange gamle oljeprovinser, og per 1990 var svært store områder stengt for den internasjonale industrien. Sovjet-Unionens sammenbrudd og de tidligere lukkede OPEC-landenes behov for bedre kompetanse har senere imidlertid gjort størstedelen av verden mye mer åpen, samtidig som helt nye områder er åpnet i Afrika og Asia Norsk sokkel konkurrerer med stadig flere oljeprovinser 2002 Utilgjengelig Tilgjengelig Kilde: OLF 13

14 De siste årene har det imidlertid kommet tegn til reversering i flere land, og det er usikkert hvor langt dette vil gå. Petroleumsklyngen har omstillingsevne til å møte denne utviklingen, men det krever tilsvarende politisk forandringsvilje Petroleumsklyngen, attraksjonsfaktorer og investeringer Modningen og den skjerpede internasjonale konkurransen representerer begge vesentlige endringer i petroleumsklyngens arbeidsbetingelser. Det har alltid vært meningen at de norske rammebetingelsene må kunne revurderes i lys av slike endringer. En riktig forståelse av denne klyngens betydning for resten av norsk økonomi og for fremtidsmulighetene må føre til at man også forstår hvor mye som står på spill hvis denne klyngen trues av forvitring. Klyngeforskning har vist at klynger lenge er lojale til sine vertsland fordi det har så stor betydning at miljøet holdes intakt, men samtidig kan forvitring inntreffe plutselig, og flytting av de viktigste klyngefunksjonene gjennomføres over kort tid. Politikken må legges opp slik at man i tide sikrer at en slik klynge opprettholder kritisk masse og et kunnskapsnivå som gjør at det er interessant for internasjonale kunnskapsbedrifter å være tilstede. Dette må oppnås gjennom et samlet sett attraksjonsfaktorer som sikrer tilstrekkelige investeringer fra norske og utenlandske aktører som ønsker å være tilstede i den videre utviklingen av klyngen. Det hevdes iblant at ressursbaserte næringer er trygge skatteobjekter fordi de ikke har «fluktmuligheter». Dette er bare riktig for selve ressursen og bare hvis norsk sokkel er konkurransedyktig. Det er i dag ikke noe teknisk problem å lede petroleumsvirksomhet i Norge fra utlandet, herunder å fjernstyre plattformer. Det er et stort og voksende verdiskapings- og skattegrunnlag fra de øvrige produksjonsfaktorene som kan gå tapt på denne måten. Klynger karakteriseres av høyere verdiskapingsevne fordi klyngebedriftene lærer av hverandre og har et positivt bytteforhold for kunnskap. Av samme grunn trekker klynger også opp verdiskapingen i sine omgivelser. Betydningen av klynger anerkjennes nå også av myndighetene gjennom omtalen i Perspektivmeldingen. I tillegg til den høyere verdiskapingen understreker meldingen betydningen av å ha noen ledende spissteknologinæringer som kan sikre Norge tilstedeværelse ved teknologifronten og derved den kunnskap og posisjonering som er påkrevd for å absorbere kunnskap fra andre ledende kunnskapsnasjoner. Dette er en særdeles viktig nyorientering i forhold til nyklassisk teori som antar at all kunnskap uten videre er globalt tilgjengelig for alle. Klyngeteori sier også at klynger skaper positive eksternaliteter (fordeler for andre) som tilsier at vertslandet bør utforme økonomiske rammebetingelser som belønner dette (dvs. gjennom for eksempel skattepolitikken eller konsentrert FoU-innsats sørge for at noe av denne ytre nytten kommer klyngebedriftene til gode), bl.a. for å sikre at klyngen holder et nivå på sin forsknings- og utviklingsinnsats som svarer til det samfunnsøkonomisk optimale. Dette ligger bl.a. til grunn for norske myndigheters diskusjoner omkring skattepolitikken for skipsfarten. Dette perspektivet er viktig også i forhold til petroleumsklyngen, men ikke slik at det er nødvendig å gi aktørene i denne klyngen lavere beskatning enn andre bedrifter. Oljeselskapene er pålagt langt høyere beskatning enn andre, dvs. at diskusjonen må handle om hvor mye høyere som er forsvarlig uten å risikere forvitring. For leverandørbedriftene i klyngen er det svært viktig at insentivene for oljeselskapene er tilstrekkelig gode, slik at aktivitetsnivået holdes oppe. I tillegg møter leverandørbedriftene andre utfordringer som også har med behandlingen av kunnskap som produksjonsfaktor å gjøre, men da for å sikre leverandørene like konkurransevilkår med sine utenlandske konkurrenter i internasjonaliseringsprosessene og unngå omfattende tap av norsk eierskap. Prinsippet om rammebetingelser som reflekterer en klynges nytte for omgivelsene bør likevel medføre sterk prioritering av offentlig finansiert petroleumsrettet FoU og sterk oppmerksomhet mot hva staten kan bidra med til utvikling og vedlikehold av indre klyngemekanismer. Dessuten bør man la dette prinsippet avgjøre valget når man står overfor usikkerhet om hva som er nøyaktig riktige fiskale rammebetingelser Kunnskap, skatt og investeringer i petroleumssektoren Petroleumsbeskatningen ble i 2004 behandlet av myndighetene etter innspill fra oljeindustrien med støtte fra leverandørindustrien, fagbevegelse og øvrig næringsliv, i form av Kon-Krafts skatterapport. Denne prosessen endte med avvisning av industriens forslag, og dermed tydeliggjøring av en fundamental uenighet mellom industrien og myndighetene om forutsetningene for utformingen av en ressurs- og inntektsoptimaliserende skattepolitikk. I denne uenigheten finner vi et viktig eksempel på at det kan ha fundamental betydning hvordan man behandler kunnskap som produksjonsfaktor. Det var enighet om mye, bl.a. at staten skal inndra det meste av det som virkelig er grunnrente, at skattesystemet skal gi best mulig sammenfall mellom samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomhet, at det er for få nye utbygginger under planlegging, og at letevirksomheten hadde vært for lav til å sikre at alle samfunnsøkonomisk lønnsomme ressurser ble funnet og utviklet. Uenigheten handlet om behandlingen av kunnskap og teknologi. Industrien mente at skattesystemet ikke tar hensyn til verdiskapingen fra kunnskap og at dette slår stadig sterkere ut etter som forventet feltstørrelse blir mindre. Finansdepartementet anerkjente ikke nødvendigheten av å ta hensyn til kunnskapsavkastning, og hevdet at aktiviteten best kunne sti- 14

15 muleres ved å fjerne inngangsbarrierer til norsk sokkel og sikre konkurranse, slik at alle oppgaver kan løses med flere selskaper. Avvisningen av at bedrifter, herunder oljeselskaper, setter inn kunnskapskapital som bidrar til overskuddet bygger på meget idealiserte forutsetninger som ofte benyttes i nyklassisk modellering. Den viktigste av disse er at all kunnskapsdannelse kan behandles som eksogen til bedrifter (kommer utenfra), og derved er tilgjengelig for alle umiddelbart til en gitt markedspris som kan utgiftsføres. Den kan derfor brukes til å sette opp like effektive konkurrerende organisasjoner slik at avkastningen konkurreres ned til hva kapitaleierene alternativt kunne oppnådd i finansmarkedet, såkalt «normalavkastning». Oljeindustriens analyse var derimot konsistent med innovasjonsteori, som nettopp sier at kunnskap i stigende grad kommer innenfra bedriftene (endogent) og kan være unik i lange perioder, eller fornyes av de samme ledende bedriftene. Derved kan ikke kunnskapsavkastningen konkurreres bort. Den er virkelig og kan oppnås andre steder. Derfor representerer den en alternativkostnad tilsvarende vanlig egenkapital, og dette må skattesystemet ta hensyn til. Internasjonalt har imidlertid nyklassisk teori utviklet seg nærmere til innovasjonsteori. Et godt eksempel på dette er arbeidene til nobelprisvinnerne i økonomi Finn E. Kydland og Edward C. Prescott. Perspektivmelding 2004 tar også lange skritt i retning av innovasjonsteori. Det ville være helt galt å legge til grunn at kunnskapsdannelsen er eksogen i forhold til bedriftene i petroleumsklyngen. Den eventyrlige teknologiutviklingen på norsk sokkel beskrevet foran viser hvordan kunnskapen historisk har vært utviklet av industrien selv, oftest selskaper i den norske petroleumsklyngen i førersetet. Det er ingen grunn til at ikke det skal fortsette. Vi har illustrert hvordan utviklingen kanskje vil bli videreført i figuren nedenfor, på grunnlag av bare noen av de mange fremtidsprosjektene oljeselskaper og leverandører i Norge arbeider med. Da Kon-Krafts forslag ble fremlagt, var oljeprisene lave. Høyere oljepriser har i betydelig grad fremskaffet den etterskattefortjeneste som trengs for å betale for organisasjon og kunnskap (materialitet). Petroleumsskatteendringer er derfor nå ikke noe akutt behov. Oljeprisen er imidlertid den samme over hele verden, og har ikke forbedret norsk sokkels relative konkurranseevne eller stanset modningen. Det er derfor nødvendig å ha beredskap også vedrørende fiskale rammebetingelser. Dette er således et meget viktig punkt der beslutningssystemet må skaffe seg langt bedre kunnskap om kunnskap. Vi erkjenner imidlertid at en fremtidig petroleumsskattereform må ta bedre hensyn til oljeprisvariabilitet enn det forslaget fra Kon-Kraft gjorde Kunnskap, skatt og investeringer for øvrig Analysen om rammebetingelsers betydning for kunnskapsavkastning og kunnskapsdannelse kan også ha betydning for øvrige sektorer. Vannkraftindustrien har en lignende ressursrentebeskatning. Til tross for et sterkt politisk press for utvikling av småkraftverk og opprustning av mindre kraftverk, sier denne industrien at så små prosjekter ikke lønner seg under dagens kraftskattesystem. Dette ligner på det materialitetsproblem vi ser knyttet til petroleumsbeskatningen. Det bør vurderes om det kan ha tilsvarende sammenheng med manglende anerkjennelse av kunnskapsrenten. Fiskerinæringen har de siste tiårene opplevd en positiv utvikling slik at den i dag ikke er avhengig av subsidiering og fremtrer som en lønnsom næring. Myndighetene vurderer derfor å pålegge også denne næringen en ressursrenteskatt. Benytter man også her en skattefilosofi som ikke anerkjenner kunnskapsrente kan samme problemstilling oppstå for fiskerier og havbruk. Den nye kapitalavkastningsskatten er en progressiv skatt på eierens hånd der man bare skjermer en begrenset del av avkastningen, basert på «normalavkastning». Dette er et gjennomsnittsbegrep, dvs. at høyt utbytte mv. som stammer fra kunnskapsrente vil bli dobbeltbeskattet etter at det allerede er beskattet på bedriftens hånd. Virkningene av dette bør vurderes nærmere i en innovasjonsteoretisk ramme. Forskning utført i Statistisk Sentralbyrå Teknologitrappen klar for nye trinn Ny teknologi Snøhvit Integrerte operasjoner Offshore under is CO2- verdikjede Ekstreme havdyp Første trinn - Integrerte land- og feltsentra og prosesser - Kontinuerlig landstøtte - Bedre håndtering av data Ormen Lange Felt til land Tid Andre trinn - Integrerte operatør- og leverandørsentra - Mer automatiserte prosesser, ny IKT-teknologi, smarte sensorer, nanoteknologi osv. Kilde: Statoil/Hydro/ConocoPhillips 15

16 viser at overgang til fullt ut flat beskatning, dvs. bortfall av toppskatt og fradrag, vil kunne ha dramatisk positive virkninger på arbeidstilbudet, og dermed skattegrunnlaget og skatteinntektene. Satsen for den flate skatten ville kunne være betydelig lavere enn dagens basissats på 28 %. Resultatene bekrefter andre arbeider, bl.a. av Prescott, som konkluderer med at progresjon er et sterkt disinsentiv for arbeid. Perspektivmeldingen påpeker også at den er et disinsentiv for utdanning. Det er mulig å se på progressiv beskatning av arbeid som en særskatt på avkastning fra humankapital. Det vil da oppstå en problemstilling om mulige negative virkninger av dette sett i forhold til politiske ønsker om å bruke skattesystemet til omfordeling. Disse eksemplene illustrerer at behandlingen av kunnskap og arbeidstilbud i skattemessig sammenheng bør vies større oppmerksomhet også i flere andre sammenhenger enn petroleumsbeskatningen. Vi tar imidlertid ikke stilling til noe av dette her Leverandørindustrien Visjonen om fortsatt bruk av petroleumsklyngen som kunnskapsbase og lokomotiv for norsk verdiskaping avhenger i stor grad av leverandørindustriens bidrag. Det er liten tvil om at norsk offshore leverandørindustri er en kunnskapsnæring. Den omfatter også store deler som er lite kunnskapsintensive, men alle er klar over at det er nødvendig å omstille slik at man konsentrerer seg mer om de kunnskapsintensive delene. Norsk leverandørindustri står i likhet med selve offshorevirksomheten overfor betydelige utfordringer. I første rekke er den naturligvis fortsatt avhengig av et tilstrekkelig høyt aktivitetsnivå på sokkelen. På lengre sikt, med lavere sokkelinvesteringer, må denne avhengigheten reduseres, men det kan ikke skje i løpet av noen få år, dvs. at den er sterkt truet hvis sokkelvirksomheten faller raskt. Leverandørindustrien har imidlertid også andre utfordringer, uavhengige av aktivitetsnivået. Disse knytter seg særlig til lav lønnsomhet. For mange har inntjeningen bedret seg på grunn av oljeprisøkningen. Dette gjelder imidlertid også alle konkurrentene, dvs. at det relative forhold mellom bedrifter som har internasjonale muligheter og de som ikke har det må antas å være det samme. Samtidig har vi ihvertfall i perioder opplevd rask undergravning av det norske eierskapet. En Kon-Kraft-studie fra 2002 viste at det var langt oftere at utlendinger overtok kontrollerende interesser i Norge, enn at norskeide bedrifter gjorde tilsvarende anskaffelser ute. Det er viktige sammenhenger mellom disse observasjonene, som nettopp har å gjøre med hvordan kunnskap påvirker bedrifters behov og atferd. I kunnskapsøkonomien kan man oppnå meget gode priser på ledende produkter, men bare i en periode før de blir «hyllevare». Det gjelder derfor å selge mest mulig i denne perioden, og å fornye sin teknologi for å beholde ledelsen med nye unike produkter. Begge disse kravene forutsetter internasjonalisering. Man må inngå eiermessige allianser for å få rask innpass i de globale markedene, og for å fornye kunnskapen gjennom synergi med komplementær teknologi. Vi observerer imidlertid tendenser til en «felle» der norskeide bedrifter må velge mellom internasjonalisering og fortsatt eierskap. Kon-Kraft-studien dokumenterte at det da var en betydelig «kapitalrabatt» for bedrifter i den norske leverandørindustrien. Det innebar at et norskeid selskap som i hovedsak arbeidet i et norsk egenkapitalmarked ble verdsatt betydelig lavere enn et like effektivt utenlandsk selskap som arbeidet i andre egenkapitalmarkeder. Denne skjevheten medførte at det for de norske eiere oftest var langt mer lønnsomt å selge enn å forbli eiere og la bedriften kjøpe eierskap i utenlandske bedrifter. Rabatten samt skattemessige forhold som favoriserer utenlandsk eierskap førte derfor til billigsalg av norsk kunnskap. Dette var en annen trend enn den som oftest observeres for Norge som helhet for såkalte «direkteinvesteringer». Forklaringen var trolig at de store utgående norske investeringene hadde en annen bakgrunn: Å etablere produksjonskapasitet ute for å unngå høye norske kostnader og skatter. Dette er lite aktuelt for typiske kunnskapsbedrifter som trenger å arbeide tett i en kunnskapsklynge. For etablerte bedrifter vil den utenlandske eier av samme grunn foretrekke å la bedriften og dens kunnskapsfunksjoner forbli i Norge. Manglende eiermessig forankring skaper imidlertid økende risiko for at disse likevel trekkes ut ved tendenser til forvitring. For nye venturebedrifter ser vi imidlertid også ofte at hele teknologien kjøpes opp eller flyttes og integreres i andre klynger, som Houston eller UK. Kapitalrabatten kan ha vært knyttet til flere forhold: Bedriftsbeskatning (særlig formuesskatt), et svakt norsk risikokapitalmarked (lav etterspørsel) og indre klyngeforhold. Siden 2002 er det meldt om at den norske kapitalrabatten generelt er blitt vesentlig redusert. Vi vet ikke om dette også gjelder offshore leverandørindustrien, eller om det fortsatt er en skjevhet mellom inngående og utgående direkteinvesteringer i denne delen av industrien. Det er behov for oppdatert kunnskap om dette. Det er etter hvert blitt økende forståelse for at mindre selskaper i utviklingsfasen er avhengige av et lokalt risikokapitalmarked der aktørene har tilstrekkelige muligheter og insentiver for å skaffe seg god kunnskap om bedriftenes fremtidige verdiskapingsevne, slik at de kan prise sin kapital riktig og stille riktige avkastningskrav mv. Det svake norske egenkapitalmarkedet er derfor et problem for nyskapning i alle bransjer, ved siden av at det eventuelt medvirker til kapitalrabatten. Så langt er man likevel ikke kommet videre enn til å kompensere dette gjennom ulike offentlig finansierte virkemiddelordninger. 16

17 Dette innebærer allerede et avvik fra ortodoks nyklassisisme, som antar at alle typer kapital er perfekt mobile på tvers av landegrenser, og at ingen bedrifter derfor vil ha problemer med å anskaffe kapital på grunn av lokale forhold. I virkeligheten har kunnskapssamfunnet gjort risikokapital mindre mobil, fordi investor ikke kan lese om bedriftens verdiskapingsevne fra kunnskap i regnskaper og årsberetninger. Investorer vil derfor foretrekke bedrifter de lettere kan skaffe seg kunnskap om, dvs. mer lokale bedrifter innenfor samme kultur og referanseramme. Interne forhold i petroleumsklyngen kan også påvirke leverandørenes lønnsomhet. Det kan ha betydning både at hovedleverandørene og en del andre er avhengige av noen få (norske) oljeselskaper, og at underleverandørene er avhengige av noen få hovedleverandører. Det er satt sterkt søkelys på den første delen av dette i arbeider innenfor rammen av Kon-Kraft, der det er utarbeidet retningslinjer for «beste praksis», som sikter mot å etablere omforente kjøreregler for anbudsprosesser, prosjektgjennomføring og avslutning. Hensikten er bl.a. å konkurrere på det som er essensielt og ellers skape like og forutsigbare konkurransebetingelser. En viktig del av dette er nettopp å finne mekanismer som «setter pris på» leverandørens kunnskap når denne kommer hele klyngen til gode i en bredere sammenheng enn den enkelte anbudspakken. Her synes det særlig viktig at oljeselskapene sikrer at interne beslutningsprosesser tar hensyn til livstidskostnader, lærekurve etc. ved å se flere prosjekter i sammenheng, og at de samarbeider for å oppnå det samme på tvers av operatører, herunder å dele risiko. Dette gjelder spesielt «førstegangsbruk» av ny teknologi. Programmet «Demo 2000» bidrar til å fremme førstegangsbruk. Dessuten etablerte man i 2004 et såkalt «Asset Forum» med samme formål. Med bakgrunn i begrenset interesse fra selskapene ble imidlertid forumet besluttet nedlagt i En bør derfor vurdere andre tilnærminger til problemstillingen, herunder om staten og selskapene kan samarbeide om etablering av en mer forsikringsbasert risikoavdekningsmekanisme for førstegangsbruk. Det bør også rettes mer søkelys mot tilsvarende relasjoner videre nedover i næringskjeden. Utforming av «beste praksis» er et viktig eksempel på indre klyngemekanismer som beskrives i litteraturen som vesentlige for å utnytte klyngens samlede potensial. Bedrifter i gode klynger skal både konkurrere og samarbeide. Samarbeidet skal særlig styrke den indre kunnskapsutvekslingen og fremme langsiktige beslutninger som utnytter og beskytter den gjensidige avhengigheten. Dette er i første rekke klyngens eget ansvar, men myndighetene kan ha en oppgave i forhold til lovgivning o.l. F.eks kan noen av samarbeidsformene hevdes å representere konkurransebegrensninger. Vi har ikke registrert noen faktiske eller potensielle konflikter med norsk konkurranselovligning, men man bør ha beredskap for eventuelt å behandle slike, og konkurransemyndighetene bør da ha tilgang til kunnskap om sammenhengen mellom samarbeidsformene og den samfunnsmessige nytteverdien. Flere aspekter ved leverandørindustriens situasjon bør dermed analyseres i et kunnskapsperspektiv: Virkninger av skatter, bevegeligheten av risikokapital, det norske egenkapitalmarkedet, kapitalrabatten, sikring av kunnskapseffekter i interne beslutningsprosesser, klyngemekanismers forhold til konkurransepolitikken mv Verdiskapingsstrategi for Norge Norge er et lite land med en åpen økonomi som har bygget sin velstand på rike naturressurser og nærhet til havet. Med dette utgangspunktet har vi skapt en trygg økonomi med høy velferd. Mye av norsk næringsliv er råvarebasert. Det har vært påstått at råvareproduksjon er synonymt med lav verdiskaping og at det er videreforedlingen av råvarene som representerer de største mulighetene til verdiskaping. Vår gjennomgang av petroleumsklyngen viser at den er preget av avansert teknologi, høyt kunnskapsinnhold og høy verdiskaping. Det viktigste er derfor ikke hvor i næringskjeden man befinner seg, men om man evner å utvikle avansert og anvendt kunnskap og teknologi med utgangspunkt i produksjonen. Norge er på den internasjonale velstandstoppen, og vår utfordring i dag er dermed å vedlikeholde dette nivået. Endret alderssammensetning i befolkningen og økte pensjonsutgifter er bare én av flere faktorer som gjør at utfordringen er betydelig. Med en verdensøkonomi i rask vekst og stadig tiltakende globalisering, vil dette være en utfordring som må møtes i hvert nytt tiår og av hver ny generasjon. Norsk økonomi må ha en verdiskaping i absolutt verdensklasse. Gjennom et frivillig samspill mellom ulike aktører i samfunnet kan vi klare jobben. Samspillet må styres av felles erkjennelse og nytte, og med strategisk agering for å videreutvikle vår verdiskaping. Vi har erfaring i dette fra den gang de sentrale aktørene i Norge i samspill utviklet petroleumsklyngen. Staten kan åpenbart ikke ta hele ansvaret alene, men må ta en viktig rolle i prosessen. Slik kan vi realisere en felles vekststrategi, eller verdiskapingsstrategi. Gjennom denne rapporten peker vi på tre spesifikke deler av en slik felles strategi som bør følges opp: 1. Økt verdiskaping fra petroleumsklyngen 2. En felles strategi for Norge som energinasjon 3. Økt kunnskap om kunnskapen som produksjonsfaktor Økt verdiskaping fra petroleumsklyngen Selv om norsk oljeproduksjon nå ser ut til å ha passert toppen og kan komme til å gå ned i årene fremover, er mulighetene til vekst i verdiskaping likevel store. Dette er diskutert i regi av OG21, som er Olje og energidepartementets samarbeidsorgan for å koordinere FoU i petroleumssektoren. OG21 lanserte i 2002 en strategiplan for utvikling av petroleumsklyngen. Med bakgrunn i blant annet denne kan vi peke på følgende muligheter til økt verdiskaping i petroleumsklyngen: Økt utvinning fra eksisterende felt Felt i nye områder, for eksempel i nord- 17

18 områdene og på dypt vann Verdiøkning ved videreforedling Teknologileveranser til eksport Til sammen bør utnyttelse av disse mulighetene kunne gi økt og ikke fallende verdiskaping fra petroleumsklyngen. Avgjørende for å lykkes med en slik strategi vil det være å få til økt samhandling innenfor petroleumsklyngen samtidig som man aktivt videreutvikler klyngens kunnskapsressurser ut fra en forbedret forståelse av hvordan dette kan gjøres, jfr. kunnskap om kunnskap. En felles strategi for Norge som energinasjon Norge har oppnådd en imponerende posisjon som petroleumsnasjon i løpet av få tiår. Norge har imidlertid en mye lengre historie som energinasjon og en strategi for økt verdiskaping fra petroleumsklyngen bør ses i sammenheng med en bredere strategi for utvikling av Norge som energinasjon. Man bør i denne sammenhengen se på Norges muligheter til å videreutvikle sin portefølje av energiengasjementer basert på hele spektret av aktuelle energikilder og energiteknologier slik som: Elektrisk kraft/vannkraft Olje og naturgass Vindkraft Bølgekraft Solenergi Geotermisk energi Gasshydrater Kull, brunkull etc. Atomenergi Norge har teknologi og kompetanse til utvikling på en rekke av disse områdene, og det kan være muligheter for betydelige synergier på samme måte som vi tidligere har hatt nytte av for eksempel anleggs- og leverandørindustrien knyttet til vannkraft som utgangspunkt for offshoreindustrien. Økt kunnskap om kunnskapen som produksjonsfaktor Norge som kunnskapsnasjon Hovedkonklusjonen i rapporten er likevel behovet for at vi aktivt satser på å videreutvikle forståelsen av kunnskapen selv som produksjonsfaktor. Dette vil gi et nødvendig grunnlag for å utnytte kunnskap og innovasjon som sådan koblet med vår nasjonale ressurser og fortrinn som motor for fremtidig økonomisk vekst. Vi må ha mer kunnskap om hvordan bedriftsbasert kunnskapskapital defineres og måles, hvordan den bygges og forbedres, hvordan den skaper verdier og krever sin egen avkastning, hvordan den virker innenfor klynger, mellom klynger og i internasjonaliseringsprosesser etc. Med dette som utgangspunkt må utviklingen av nye modeller videreføres slik at man kan vise virkningen av insentiver og andre politiske tiltak på sentrale variable som produktivitet, arbeidstilbud samt vekst og skatteinngang i stedet for bare å anslå disse etter skjønn. Bedre kunnskap om kunnskap kan ha politiske konsekvenser på en rekke områder: Næringspolitikk - Betydningen av å ha en konkurranseutsatt sektor - Internasjonalisering og kapitalmarkeder - Klynger og klyngesamarbeid - «Reward the winner» framfor «pick the winner» - Eksternalitetenes betydning for reell næringsnøytralitet Beskatning - av kunnskapsrenten, særlig der det finnes både ressurs- og kunnskapsrente - av personer og bedrifter, med fokus på betydning for kunnskapsdannelse Konkurransepolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, lønnsforhandlinger og inntektspolitikk, FoU og utdanning og andre offentlige reguleringer, hvordan unngå fattigdomsfeller Nasjonalbudsjettering og makroøkonomisk modellering 18

19

20 2 Norsk kontinentalsokkel i et internasjonalt perspektiv Norsk sokkel er blant verdens mest krevende oljeprovinser. Mens olje- og gassproduksjonen på verdensbasis fortsatt domineres av landbaserte anlegg, har man i Norge blitt nødt til å kompensere for langt mer krevende forhold ved å bruke kunnskap og teknologi skreddersydd for de lokale utfordringene. Det har aldri vært slik at man bare ved enkle «hyllevare»-midler kan finne og produsere ressursene. Høy vanskelighetsgrad er ikke det eneste som stiller krav til skreddersøm. Bare det at utfordringene er annerledes (bl.a. geologiske forhold og HMS-krav) virker på samme måten. 2.1 En av tre verdensledende petroleumsklynger I internasjonal oljevirksomhet regner man med at det finnes tre ledende petroleumsklynger i verden: Houston/ Mexico-gulfen, Norge og Storbritannia (UK). Det er disse regionene som har de mest krevende utfordringene å løse. Samtidig er disse høyt utviklede industriland med gode forutsetninger for å utvikle effektiv industriell virksomhet. kunnskapsnivået i disse tre klyngene. Her brukes begreper som kunnskapskapital mv. som først må forklares kort. Vi kommer i kapittel 5.1 grundigere tilbake til kunnskapsteori og innovasjonsteori. Kunnskapskapital er et nytt begrep som er hentet fra innovasjonsteori, og som beskriver den verdiskapingsevne som skyldes kunnskap, teknologi, organisasjon etc., som vanligvis bare i meget begrenset grad kan leses ut av regnskaper. Det er likevel bred enighet om at samfunnets økonomiske vekst bare i mindre grad kommer fra vekst i vanlig kapital og voksende arbeidsstyrke. Resten av veksten skyldes bedre utnyttelse av disse to produksjonsfaktorene, såkalt «Total faktorproduktivitet» (TFP), som igjen skyldes voksende kunnskap etc. beskrive kunnskapen som kapital bedre analysere kildene for produktivitetsveksten og knytte dem konkret opp til personer, bedrifter, institusjoner, klynger og nasjoner. Kunnskapskapital finnes nær sagt overalt, og skaper en tilsvarende avkastning (kunnskapsrente) med store variasjoner rundt gjennomsnittet som fremkommer som TFP. En mellomliggende betraktningsmåte, som ofte f.eks brukes av Finansdepartementet og andre, knytter all TFP-forbedring til arbeidskraften, dvs. at veksten ikke bare drives av volumet på arbeidsstyrken, men også av dens kvalitet. I denne betraktningsmåten benyttes begrepet «humankapital» for den fremtidige verdiskapingsevnen som ligger i arbeidskraften Kunnskapskapital, humankapital o.l. Administrativt Forskningsfond (AFF) ved Norges Handelshøyskole utførte i 2003 en undersøkelse 2 av bl.a. det relative I innovasjonsteori inngår kunnskap som en ny produksjonsfaktor, eller en kapital, fordi den som annen kapital har en verdiskapingsevne. Mens TFP er en gjennomsnittsbetraktning, kan man ved å Innovasjonsteori tar imidlertid hensyn til at humankapital må foredles i en kommersiell sammenheng for å skape økonomiske verdier, og til at det da oppstår kunnskap forankret i bedrifter og institu- 2 Kompetanse og verdiskapingsevne på norsk sokkel. Analyse av kunnskapskapitalen i den norske petroleumsklyngen. AFF