Askim Bilruter et lite selskap omringet av større

Transkript

1 Askim Bilruter et lite selskap omringet av større Av Tore Holmboe Wiik Fra min oppvekst i Askim husker jeg godt de brune Riseberg-bussene med den karakteristiske motorlyden fra Perkins-dieselene. Jeg husker også turer med de proppfulle bussene mellom Askim og Momarkedet i den landskjente årlige Røde Kors-arrangemetet samt diverse skoleutflukter med hyggelige sjåfører. Kanskje er det derfor jeg nå har buss som hobby? Siden jeg aldri har sett et ord om dette selskapets materiell i Rutebil, følte jeg meg kallet til å forske i bakgrunn og drift for dette relativt ukjente selskapet. Jeg tok derfor kontakt med grunnleggerens sønner, og har hatt samtaler og diskusjoner med Erik og Ole Riseberg og tilgang til deres gamle fotoer. Askim er hovedstaden i Indre Østfold, og har vært et senter for industri og handel i regionen i nærmere 100 år. Men noe kjent og stort busselskap har byen aldri hatt. Omkringliggende kommuner hadde mer velkjente transportører som Trøgstad Busselskap og Indre Østfold Bilruter. Det lokale selskap Askim Bilruter eller Riseberg-bussene som de ble kalt på folkemunne var en relativt ukjent lilleputt. Selskapet hadde aldri mer enn 7 busser og lå i skarp konkurranse med de omkringliggende rivaler. Årsaken til lilleputttilværelsen ligger nettopp i at Askim var sentret i forhold til omlandet, og at nabobygdenes rutebilselskaper tjente seg store på transport av de ansatte til og fra Askim Gummivarefabrikk. På femti-tallet hadde denne bedriften opp mot 2500 ansatte, og med datidens begrensede privatbilisme ble det stort behov for kollektivtransport fra Trøgstad, Eidsberg, Spydeberg og Skiptvet til og fra Askim. Gunnar Riseberg startet Askim Bilruter i 1937 og selskapet eksisterte frem til Hans tre sønner Øyvind, Ole og Erik var tidvis aktivt med i selskapet, og mesteparten av bildene og informasjonen i denne artikkelen er hentet fra en prat vi hadde med Erik og Ole tidligere i vinter. Gunnar Riseberg døde i Askim er en kommune med relativt liten utstrekning, og med et areal på ikke mer enn 68 km 2 var behovet for kollektivtransporten begrenset og hovedsaklig knyttet til de tre kraftstasjonene Vamma, Kykkelsrud og Solbergfoss. Der hadde det siden anleggstiden i begynnelsen av 1900-tallet grodd opp små tettbebyggelser som hadde behov for transport til Askim sentrum. Solbergfoss Askim hadde skinnegående transport som ble trafikkert av to skinnebusser som var i trafikk helt til De to skinnebussene fra Askim-Solbergfossbanen var for øvrig det første rullende materiell som Norges Jernbaneklubb anskaffet, og de er fortsatt klenodier i NJK s samling. Strekningene Vamma Askim og Kykkelsrud Askim gjensto til bussdrift, og det var disse to rutene som Gunnar Risberg fikk konsesjon på 12. mars 1937 da Askim Bilruter ble stiftet. Dette var korte ruter med en kjørelengde på ca. 5 km. I 1939 fikk Riseberg konsesjon på befordring av skolekjøring fra det som den gang het Askim Middelskole til Spydeberg og Knapstad. Materiell En 1932 Diamond og en Fargo utgjorde det rullende materiellet i Det ble supplert med en flunkende ny Opel Blitz i Kort tid etter krigsutbruddet tok tyskerne Blitzen og Fargoen, og Riseberg måtte klare seg som best med den da 8 år gamle Diamonden. Etter krigen var det klart for ekspansjon på materiellsiden, men knapphet på kjøpetillatelser var et stort problem. På slutten av 40-tallet disponerte selskapet en variert samling snutebusser, bulldogbusser og kombinerte busser slik det fremgår av bildet med 7 busser og sjåfører fotografert utenfor Askim Auto. Disse bussene var fremkommet på de merkeligste måter, ofte ved ombygging av eldre lastebiler. Flaggskipet på bildet er en Volvo fra 1948 bygget på et forlenget lastebilchassis og med registreringsnummer B Vi ser en stolt Gunnar Risberg i front av denne bussen. Men med høyreratt og smal foraksel var bussen et øk å kjøre. Likevel var den faktisk registrert helt frem til Ved siden av står en 1946-modell Volvo snutebuss B Deretter følger en Bedford 46- modell. Til venstre for denne ser vi den gamle Diamonden. Videre nedover i rekken to kombinerte 46 Bedford og til slutt en kombinert Volvo 1936.

2 I 1952 ble en førkrigs Borgward lastebil bygget om til bulldogbuss. Denne var en skikkelig sliter og var i trafikk helt til Opprinnelig gikk den med en Chevrolet bensinmotor, etterhvert fikk den installert en Perkins dieselmotor. Den første moderne bussen på ekte busschassis kom i Det var en Bedford med 120 hk Perkins Dieselmotor. I 1957 hadde selskapet tre busser med denne typen motor. I følge Erik Riseberg krevde de fra tid til annen årvåkenhet fra sjåførenes side. Perkins-motoren kunne nemlig plutselig snu egen dreieretning og ruse opp til selvødeleggelse. Redningen var lynraskt å gi bunngass og å dra i stoppknappen på samme tid. Gunnar Riseberg hadde et godt samarbeid med den lokale GM-leverandør Askim Auto, og det gjorde at kun Bedforder ble anskaffet fra 1954 til De nyere Bedfordene (1960 og 1963) var utstyrt med Leyland dieselmotor. Etter 1963 gjorde selskapet et skifte over til DAF. To nye DAF ble kjøpt inn i henholdsvis 1965 og Bedforden fra 1965 fikk installert DAF-motor som erstatning for Perkins dieselen. Den siste anskaffelsen var en ett år gammel DAF 1970-modell, selskapets eneste med VBK-karosseri. Den ble kjøpt fra Bråten bilruter i Larvik fordi den var for høy for den ruten den var tiltenkt i Larvikdistriktet. Denne bussen ble aldri lakkert om til Askim Bilruters fargeskjema, brunt nede og gult oppe. Karosserier Stordahls Karosserifabrikk i Askim leverte selskapets busskarosserier inntil Repstad hadde to leveranser, Larvik hadde en. I boken Håndverk på hjul av Asbjørn Rolseth står det om Stordahl Karosserifabrikk at en kunde ville ha bussen lakkert i samme farge som ei solbrent jentunge. Dette kun ha vært Gunnar Riseberg, for det var en god beskrivelse av bussenes brunfarge. Ruter Grunnrutene Vamma og Kykkelsrud var ingen stor innntektskilde, men uten noen som helst form for subsidier gikk de likevel uten tap. Det var 12 daglige avganger på hver rute, siste tur var 22:10 på kvelden. Skiltingen var enkel, på bussene sto det fast i skiltkassen Askim Vamma. Kykkelsrud. Dette måtte tolkes som om denne bussen enten er på vei til Askim, eller til Vamma eller til Kykkelsrud. Ingen behov for nåtidens datastyrte skiltkasser med et slikt enkelt opplegg! Mesteparten av inntektene kom fra turkjøringen samt arbeidsruter/skoleruter om morgen og ettermiddag. Det årlige Røde Kors-arrangementet Momarkedet på Mysen skapte en hektisk og lønnsom uke i september hvert år. 4-5 busser ble satt inn på non-stop-kjøring på den 10 km lange strekningen Askim Momarken uten noen fast kjøreplan utover å kjøre når bussen var tilnærmet full. Det var viktig å holde konkurrentene ute fra denne gullgruven. Taktikken var derfor at ingen av selskapets busser måtte kjøre fra rutebilstasjonen i Askim før en annen Riseberg-buss var på plass. Askimfolk var alltid lojale mot Riseberg, så lenge det sto en tilgjengelig brun og gul buss ville passasjerene gå inn her. Arbeidsdagen Ved 4-tiden om morgenen begynte dagen i garasjen i Osloveien. Om vinteren var Perkinsmotorene vanskelige å starte. Om ikke annet nyttet, var siste forsøk å dytte bussen ut av garasjen for så å hive seg inn i bussen i det den kom i sig nedover Osloveien. Ved 5:30-tiden begynte de første arbeidsrutene, 7:30 kom skolerutene og ved 9-tiden begynte de vanlige avgangene til Vamma og Kykkelsrud, da den tidligere omtalte skinnebussen ble nedlagt kom også Solbergfossruten. Ved 22:30-tiden var dagen slutt. Ved problemer på jernbanen var Askim Bilruter første-prioritet og det ble en god del buss-for-tog -kjøring til Ski og Mysen. Sluttepoken

3 Da Gunnar Riseberg døde ble hans kone selskapets eier og sønnen Ole Riseberg, som hadde vært aktivt med i mange år, ble daglig leder. Ole ønsket å fornye selskapet og lage et moderne bybussmønster i Askim med faste timeavgangers med små busser i et mer finmasket rutenett. Men på denne tiden var det også en klar tendens i retning av sammensutninger for å få større selskaper. Skiptvet Bilruter var sammen med en del andre småselskaper blitt kjøpt av De Blå Omnibusser og gitt navnet De Blå Østfoldbusser (DBØ). Eidsberg Bilruter og Kværners Bilruter i Ørje var blitt til Indre Østfold Bilruter Senere kom også NSB med, og navnet ble Østfold Bilruter. I 1972 ble selskapets materiell solgt og konsesjoner overdratt til Trøgstad Busselskap, Østfold Bilruter og DBØ. Ole Riseberg ble sonesjef i Østfold Bilruter, og han var der til han gikk av med pensjon i I dag besørges kollektivtranporten i Askim av Østfold Bilruter og Norgesbuss. Rutene til Solbergfoss, Vamma og Kykkelsrud består. I tillegg er det kommet en del rene byruter av den typen Ole Riseberg ønsket konsesjon på. Kopi av konsesjonen til Gunnar Riseberg (konsjesjon.jpg) 1937 Fargo, en av de to bussene selskapets startet med i 1937.

4 Bussparken i 1948 fotgrafert av fotograf Wiljugrein i Askim i bakgården til Askim Auto Opel Blitz 1939 fotografert utenfor GM-forhandleren Askim Auto. Denne ble rekivrert av tyskerene i 1940 og kom aldri tilbake igjen. Borgwarden som ble bygget om til buss i 1952 på førkrigs lastebilchassis var en trofast sliter og kjørte stamrutene til Vamma og Kykkelsrud helt til Karosseri fra Stordahls karosserifabrikk i Askim.

5 Dette bildet av B et hentet fra Ulf Berntsens hjemmeside og er tatt på torget i Askim i B-5370, modell Bedford med karosseri fra Repstad og Leyland motor. Bussen ble solgt til Trøgstad Busselskap i Sommerlig bilde av Borgward B med rutebileier Gunnar Risberg til venstre.

6 Dette er et polaroidbilde som dokumenterer en kollisjon mellom selskapets første DAF (B-5369) og en Opel Rekord på torget i Askim. I bakgrunnens ser vi en buss fra De Blå Østfoldbusser og en fra Trøgstad Bussselskap. B ble solgt til Trøgstad Busselskap i Volvo snutebuss med karosseri fra Stordahls karosserifabrikk i Askim. Selv om bussen ikke var særlig mye brukt fra slutten av 50- tallet, hang den likevel med helt til DAF 1967-modell med Larvikkarosseri. For første gang brukes skiltrull, nødvendiggjort av at Solbergfoss kom inn på rutenettet ettet at skinnebussen (Solbergfossbanen ) ble nedlagt. Denne bussen ble solgt til De Blå Østfoldbusser i 1972.

7 Den siste anskaffelse, en 1970 DAF med dørkonfigurasjon. Bussen ble solgt til Østfold Bilruter i Type Reg.nr. Årsmodell År satt i drift År tatt ut av drift Karosseri Motor Kommentarer Diamond B ? Diamond Fargo? ? Opel Blitz B ? Dodge B-5367? Stordahl Ombygd Bedford Stordahl? Lastebil ombygd til snutebuss Volvo B Stordahl Volvo bensinmotor Volvo B Stordahl Ombygd fra snutelastebil,forlenget ramme Borgward B-5369 Førkrigs Stordahl Perkins Diesel Ombygd fra lastebil Bedford B Stordahl Perkins Diesel Bedford B Stordahl Perkins Diesel Ombygd etter kollisjon 1961 Bedford B Repstad Leyland Diesel Solgt til Trøgstad Bilruter 1972 Bedford B Repstad Leyland Diesel DBØ DAF B Repstad Solgt til Trøgstad Busselskap 1972 DAF B Larvik Solgt til DBØ 1972 DAF B VBK Solgt til Østfold Bilruter 1972