Insekter og andre småkryp. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 296 kr 60,

Transkript

1 Insekter og andre småkryp Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 296 kr 60,

2 Redaksjon Ansvarlig redaktør: Karen Marie Christensen Fagredaktør kultur og samfunn: Ola Graff Fagredaktør natur og miljø: Torbjørn Alm Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlig: Kirsten Udin tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Kirsten Udin. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Dopamin Nordnorsk perspektiv på Eidsvoll, Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter. Professor Inger Greve Alsos og Dr. Ludovic Gielly måkker klart boreområde på Øvre Æråsvatnet på Andøya februar De borer etter innsjødimenter - for å finne flere spor etter trær og andre varmekrevende planter. Foto: June Åsheim, Tromsø Museum Universitetsmuseet.

3 Insekter og andre småkryp Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Innhold Innledning Maur i nord rikere fauna enn du tror Gresshopper i Nord-Norge Mikroklima og insekter Funn av skolopendere og tusenbein i Nord-Norge Hvordan fotografere insekter, blomster og små detaljer i naturen Torbjørn Alm Torstein Kvamme Arne C. Nilssen og Stig Lundmo Reinhard Mook Arne C. Nilssen og Robert Bergersen Arne C. Nilssen Forside: Fjellgresshopper. Foto: Petter Hamnes, 16. august Fotografiet 52 Sveinulf Hegstad Bakside: Skogsmaur. Foto: Arne C. Nilssen.

4 Innledning Mens fjorårets sommerhefte (3/2012) bare streifet innom insekter, i form, av stikkende og bitende plageånder, har vi i år satt av en hel utgave til småkryp. Insektenes verden er så mangfoldig og artsrik at det er mer enn nok å ta av. Dette heftet dekker noen nye grupper dels kjente, men kanskje ikke så kjære, og dels nokså ukjente. Mens det antakelig bare er et fåtall av leserne som har sett gresshopper i Nord- Norge, skal det godt gjøres at noen har unngått å støte på maur. Folk har gjerne et eget, navneverk for dem, og skiller mellom noen få «sorter» migemaur, mengmaur eller mingemaur, som oftest svarer til de røde skogmaurene (arter av slekten Formica), og eitermaur, pessmaur, pissmaur eller lignende, som kan være litt av hvert. I virkeligheten er det langt flere slekter og arter hos oss enn folk har rede på. Noen danner store tuer og kolonier, og er knapt til å overse, mens andre fører et mer bortgjemt liv. Torstein Kvamme gir i sin artikkel en oversikt over maur i Nord-Norge. Så godt som alle har hørt om eller sett gresshopper, men ikke hos oss de er nok først og fremst noe nordnorske lesere forbinder med Sør-Norge og enda varmere strøk i «syden». Like fullt finnes det flere arter også i vår landsdel, og fjellgresshoppe er ikke engang noen sjelden art. I en omfattende artikkel av Arne C. Nilssen og Stig Lundmo får vi for første gang en oversikt over gresshoppene hos oss, så langt de er kjent pr. i dag. Vi håper artikkelen vil få folk til å legge merke til dem, og bidra med nye funn og opplysninger. Insektene er avhengige av å få tilført varme utenfra. Reinhard Mook tar i sin artikkel opp sammenhengen mellom insektliv og klima. Ettersom insektene er så små, spiller mikroklimaet en avgjørende rolle for deres ve og vel. Det kan være store forskjeller i temperatur og fuktighet knyttet til ujevnheter i og på bakken, og vegetasjonen der. Insektene utnytter de mulighetene dette gir på mange ulike vis. Den fjerde artikkelen i heftet tar opp skolopendere og tusenbein, skapninger folk saktens stundom støter på, men knapt vet noe særlig om. Arne C. Nilssen og Robert Bergersen gir også her et innblikk i noe av det mangfoldet som omgir oss. Den beskjedne størrelsen på insektene er utgangspunktet for Arne C. Nilssens artikkel om fotografering av småkryp og detaljer i naturen. Gode nærbilder av insekter, blomster m.v. stiller helt andre krav til utstyr og fremgangsmåte enn vanlige bilder av landskap, familie og venner og menneskenes mange gjøremål. Torbjørn Alm hefteredaktør 2

5 Maur i nord rikere fauna enn du tror Torstein Kvamme Generelt er maur en varmeelskende insektfamilie. Det største artsantallet finnes i subtropiske og tropiske områder. Da er det naturlig at maurfaunaen i Nord-Norge er fattigere enn i Sør-Norge. Etter mer enn 100 års utforsking er det fremdeles mange sider av maurfaunaen i Nord-Norge som ikke er studert. Antallet kjente arter av maur i de tre nordligste fylkene er vesentlig lavere enn det totale antallet i Norge. Det er bare påvist 18 arter i disse fylkene, mens det er kjent 55 arter totalt i Norge. Trolig finnes det noen arter som ikke er registrert, og det reelle tallet i Nord- Norge kan være 25 arter, eller kanskje mer. Maurfaunaen i Nord-Norge Alle de kjente maurartene som finnes i Nord-Norge er også funnet i Sør-Norge. Det er ingen nordnorske spesialiteter som ikke kjennes fra andre deler av Norge. Naturlig nok har de fleste artene innvandret fra øst og nordøst. Maurfaunaen i Nord-Norge tilhører fire ulike grupper av faunaelementer (se tabell). De artene som er ekte trans-palearktiske, er utbredt fra Skandinavia i vest til Stillehavet i øst. Fordelingen på faunaelementene viser at de fleste artene tilhører den typisk nordlig orienterte faunaen. Mange er dermed representanter for taigafaunaen. De fleste av disse artene er lite spesialiserte, og har stor utbredelse. Dette forklarer også hvorfor det er en rikere fauna i Pasvik enn i Foto: Torstein Kvamme. Selv på karrige og forblåste steder som Sennalandet i Finnmark finnes det maurkolonier. Under den flate steinen er det en koloni av håret smalmaur (Leptothorax acervorum (Fabricius, 1793)). 3

6 skogløse kystområder. Artene som tilhører barskogens fauna har en nordvestlig utløper her. Håret smalmaur (Leptothorax acervorum) er trolig den vanligste av alle artene i Norge, og den som er funnet Faunaelement Forkortelse Boreo-montan BM Utbredt hovedsaklig i de nordligste regionene av Palearktis (taigasonen) og fjellområder i Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Nord-palearktisk NP Generelt trans-palearktiske arter i taigasonen pluss deler av sonene med blandingsskog og løvskog. Sør-palearktisk SP Generelt trans-palearktiske arter som hovedsakelig er utbredt i den sydlige skogdekte sonen og skogstepper. Tørrere områder. Euro-sibirsk ES Arter som dekker Europas områder med blandingsskog og løvskog, over i skogstepper, og fortsetter østover i Sibir. Tabell 1. Faunaelementene slik de er definert av Czechowski et al. (2012). lengst nord i Norge. Denne vesle arten lever i høyfjellet så vel som i skogområder, på myrer og grasmarker. Arten har små kolonier og er ikke aggressiv, og mange vet ikke at den finnes på grunn av dens skjulte levevis. Den kan med rette kalles en hyperarktisk art, og tåler eksponering ned til - 30 C i overvintringskammeret. Samtidig greier den korte somre med lave temperaturer. På Sennalandet, ca. 450 m o.h., var det kolonier under flate steiner på forblåste rabber med kort og glissen vegetasjon. De flate, soleksponerte steinene varmes raskt opp og fungerer som varmefangere (se bilde side 3). Dette kompenserer for dårlig vær. Det er bare en av artene i Nord-Norge som er rent nordlig orientert, og det er fjellsauemauren (Formica gagatoides). Det er den eneste arktisk-subarktiske arten i Europa. Den forekommer også i Sør-Norge, men bare i fjellområder. På tross av dette er den mindre kuldeherdig enn håret smalmaur. Myrer har mye maur 4 Det er 7153 km 2 myrer i Nord-Norge, fordelt på 2076 km 2 i Nordland, 1006 km 2 Troms og 4070 km 2 i Finnmark (ifølge Rune Eriksen i Landskogtakseringen). Dette gir glimrende forhold for den nordlige faunaen knyttet til myr. Myrer kan ha utrolige tettheter av maur, også på ganske våte områder. Flere av artene er vanlige generalister som skogeitermaur, håret smalmaur og vanlig sauemaur. Også på temmelig fuktige myrer kan det være høye populasjoner av maur, særlig flere arter av eitermaur (Myrmica spp.). Foto: Torstein Kvamme.

7 Andre arter, som sorthodet skogmaur og flere av kløftehodemaurene, er eksklusive myrarter. Den sorthodete skogmauren ble i Norge første gang funnet i Pasvik. Arten har en vid utbredelse. I Mongolia lever den på åpne grassletter, mens den i Skandinavia er knyttet til store myrområder. Arten er også funnet i Hedmark, og er trolig utbredt i mye av grensetraktene. En av karakterartene på myr er myreitermaur (Myrmica scabrinodis). Den er kjent så langt nord som Lofoten, men er forventet å ha en større utbredelse. Koloniene legges ofte i litt hevede tuer av moser på myr (se bilder side 4 og 7). Hva så store mengder av maur lever av på fattige myrer er ikke klarlagt. Myreitermauren er en tøff krabat som tåler å fryse inne i is. Arten som bygger de høyeste tuene er nordlig skogmaur (Formica aquilonia). Denne arten er utbredt i det meste av Norge. Hvis man i stedet hadde valgt å måle volum over bakkenivå hadde liten skogmaur (Formica polyctena) vunnet. Den er ikke kjent i Nord-Norge. Det var få bidrag fra Nord-Norge, som dermed var underrepresentert. Erfaringene så langt tilsier at det er tuer i granskog eller grandominert skog som blir de høyeste. Det er imidlertid kjent at tuer i furuskog også kan ha anselige dimensjoner. Hvis det er riktig at de Store maurtuer i Nord-Norge? I perioden ble det arrangert en landsomfattende konkurranse for å finne den høyeste maurtua i Norge. Tabellen viser antallet kjente maurarter i Nord-Norges fylker, basert på Collingwood (1979) og Kvamme (1982). Arter merket med O er gamle, usikre funn av arter som trolig finnes i Nord-Norge. De norske navnene følger Kvamme & Wetås (2010). BM= Boreo montane element, NP= Nordlige palearktiske element, SP= Sørlige trans-palearktiske element, ES= Euro-sibirske element. 5

8 Generelt om maur Maur tilhører insektordenen veps (Hymenoptera), som ofte også har vært kalt «årevinger». Familien maur (Formicidae) i Skandinavia er fordelt på fire underfamilier: Ponerinae: Hos oss er det bare en, opprinnelig innført art. Den kan leve utendørs, men er vanligst i miljøer tett knyttet til menneskelig aktivitet. Myrmecinae: Denne underfamilien omfatter eitermaur og en rekke andre for det meste små arter. Eitermaurene bygger ikke tuer i egentlig forstand. De har brodd, og stikkene svir som «eiter». Dolichoderinae: I Norge er det bare funnet en art av denne underfamilien. Det er den sjeldne og sørlige firflekkmauren. Formicinae: Denne underfamilien omfatter sukkermaur, stokkmaur og skogmaur. Maur er evolusjonært en av de mest vellykkede insektgruppene. De oppsto for ca. 150 millioner år siden. Det finnes noen andre grupper av insekter hvor det er beskrevet flere arter. Den mest tallrike ordenen er biller med mer enn beskrevne arter. Ordenen veps (Hymenoptera) har «bare» ca beskrevne arter. Av disse er ca maur. Alle disse tallene er usikre. Ennå er det ingen som vet hvor mange arter det finnes på jorda. Det er anslått at det virkelige antallet maurarter kanskje er så høyt som Maurenes suksess fremgår av at de finnes utbredt i det meste av verden, i de fleste miljøer (med unntak av marine og akvatiske miljøer), og av det store antallet individer. Som eksempel kan det nevnes at det er beregnet at vekten av maur i Sør-Amerika er større enn vekten av pattedyrene der. En del av maurenes suksess tilskrives at alle maur er sosiale insekter, og ingen lever solitært (som enslige). Størrelsen på samfunnene varierer fra primitive arter med bare 4 5 individer til kjempestore superkolonier med mer enn 300 millioner arbeidere. Faunaen i Norge og Skandinavia er fattig sammenlignet med subtropiske og tropiske områder. Mens det i Norge er funnet 55 arter, er det funnet 76 arter i Sverige. Vi forventer imidlertid at det blir funnet flere arter i Norge, og kanskje vil antallet arter på landsbasis etter hver nå over Mange tuer av kløftehodemaur tyder på at det er en flertuesamfunn, også kalt en superkoloni. Tuene er lite dekte av vegetasjon på solsiden og fungerer som varmefangere. Bildet er tatt ved E6 litt vest for Kirkenes Lufthavn. Foto: Torstein Kvamme.

9 største tuene er i granskog, kan det forklare hvorfor de største tuene finnes lenger sør og øst. Andre faktorer spiller også en rolle. Kyststrøk med mye vind og regn har færre og mindre tuer. (navn, bruk og myter). Mingemaur, migemaur, flygemaur og stokkmaur er bare eksempler på en trolig veldig rik navnetradisjon. Foto: Torstein Kvamme. Foto: K. Sund. Områdene i Norge med barskog er mest lik taigaen. De kan regnes som en forlengelse av denne naturtypen, og er kjent for å ha de største tuene. Tuebyggende maur finnes også i åpne områder uten skog og langt mot nord. Dette er imidlertid andre arter, særlig kløfthodemaur (Formica underslekten Coptoformica). Den høyeste målte maurtua på den skandinaviske halvøya var ved polarsirkelen i Gällivarre, Sverige (bilde side 8). Vinneren av den norske konkurransen var tua ved Garin i Etnedal, 823 m o.h. Dette indikerer at man også langt nord kan finne store tuer. Om det finnes kjempe-tuer i Nord- Norge, gjenstår å se. Folk og maur Samene har tradisjonelt vært nært knyttet til naturen. Hva er deres syn på maur? Det finnes sikkert mye historisk stoff og myter om dette, men det er en av de sidene det finnes lite tilgjengelig informasjon om. Videre er det også i resten av den nordnorske befolkningen en jobb å gjøre for å samle inn og registrere folkelig tradisjon om maur I denne mosetua er det en stor koloni av eitermaur, selv om det er få ytre tegn å se. Litteratur: Berman, D. I., Alfimov, Z. A., Zhigulskaya, Z. A. & Leirikh, A. N. 2010: Overwintering and Cold-Hardiness of Ants in the Northeast of Asia. Det er lett å se hvorfor håret kløfthodemaur (Formica exsecta Nylander, 1846) passer som navn på arten. Den er vanlig mange steder i Nord-Norge. 7

10 Pensoft, Sofia Moscow. 294 pp. ISBN: Collingwood, C. A. 1979: The Formicidae (Hymenoptera) of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica 8, Czechowski, W., Radchenko, A., Czechowska, K. & Vepsäläinen, K. 2012: The ants of Poland with reference to the myrmecofauna of Europe. Fauna Poloniae [Fauna Polski] 4, ISBN Douwes, P. 2012: Familj Formicidae Fylkesskogsjef Terje Dahl ved en stor maurtue i plantet granskog ved Fisktjønnhaugen, Fagerlidal i Målselv, juli myror, s Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Steklar: Myror getingar. Hymenoptera: Formicidae- Vespidae. Artdatabanken, SLU, Uppsala. ISBN Kvamme, T. 1982: Atlas of the Formicidae of Norway (Hymenoptera: Aculeata). Insecta Norvegiae 2, Kvamme, T. & Wetås, Å. 2010: Revidert liste over norske maur - inkludert dialektale navn og forslag til nye norske navn. Skog og landskap, Ås. 127 pp. ISBN Forfatteren: Torstein Kvamme har jobbet på Norsk institutt for skog og landskap siden 1974, og er ansatt som rådgiver. Biller og maur er mitt felt og jeg har jobbet med kartlegging og taksonomi. Tidligere var jeg ansatt på en rekke prosjekter som hadde med barkbille- og andre skader på trær. I perioder har jeg bodd i utlandet og vært på ekspedisjoner i mange land. Jeg har derfor også arbeidet med tropisk materiale. E-post: torstein.kvamme@skogoglandskap.no 8 Den høyeste registrerte maurtua i Skandinavia ligger ved polarsirkelen i Lillsaivis i Gällivarre, Sverige. Den har en gjennomsnittshøyde (høyeste laveste sider) på 262 cm. Fotos: Torstein Kvamme.

11 Foto: Arne C. Nilssen. Gresshopper i Nord-Norge Arne C. Nilssen og Stig Lundmo Vanligvis forbinder man gresshopper med sørligere strøk, og mange blir så forbauset når de oppdager gresshopper i vår nordligste landsdel at det blir oppslag i avisene. Her får vi for første gang vite litt om gresshoppene i Nord-Norge. Foreløpig er det funnet bare seks forskjellige arter i de tre nordligste fylkene. Det har i Tromsø Museums 140-årige historie ikke vært forsket på gresshopper i vår landsdel, og det som insektforskerne gjennom tidene har funnet, er gjerne et biprodukt av annet feltarbeid. En stor del av det Tromsø Museum og Rana Museum (Nå: Helgeland museum, naturhistorisk avdeling) har i sine samlinger, er sendt inn av personer som har funnet gresshopper. Eksemplarene er da blitt artsbestemt og lagret i samlingene. Noen eksemplarer har også vært «blindpassasjerer» i fruktesker og reisegods, slik at vi også har noen eksotiske arter i samlingene. Det finnes godt med bøker om gresshopper, både på nordiske språk og engelsk. Noen har vedlagt en CD med gresshoppesang. Det er ennå ikke gitt ut eneste gresshoppebok i Norge, men det finnes en nettside laget av Lars Ove Hansen: insekter/norort/orthoptera/ Generelt om gresshopper Gresshoppene tilhører en insektgruppe (en såkalt orden) som kalles rettvinger (Orthoptera), som omfatter det som på norsk kalles gresshopper og sirisser. Vi skal i denne artikkelen ikke omtale sirissene, som i hovedsak er tropiske insekter, og ikke finnes her nord. Mange har nok likevel vært i nærkontakt med dem, for det er vanlig se og ikke minst høre dem på sydenferier. Særlig på kveldene når det er blitt mørkt, kan man høres deres monotone «sirring» i vegetasjonen. Gresshoppene kan bli ganske store, opptil 12 cm lange, men de største artene som finnes i Norge, blir ikke mer enn 6 cm lange. Alle gresshopper har kraftige bakbein som er spesialkonstruert for hopping. Kjevene er kraftige, og de fleste spiser plantekost, men noen er rovdyr og kan spise andre insekter. Mange lager også lyd («sang»), og noen har spesielle organer (såkalte striduleringsorganer) for å lage slike lyder. De har også høreorganer for å oppfatte sangen, og «ørene» er ikke plassert på hodet, men enten på selve kroppen eller faktisk på beina. Sangen er forskjellig fra art til art, og brukes for å kommunisere med andre individer av samme art. De som er eksperter på gresshopper, kan finne ut hvilken art som synger, på samme måte som fugleeksperter kan bestemme 9

12 fuglearten på sangen og andre lyder. Det finnes samlinger av lydopptak av gresshopper, og de kan kjøpes på CD eller er nedlastbare på internett. I nyere bøker om gresshopper er det ofte lagt ved en CD med gresshoppesang. Gresshoppene tilhører en relativt primitiv insektgruppe. Det betyr ikke at de er underutviklet, men bare at de er en gammel gruppe i jordas historie (300 millioner år gamle). Gresshoppene har såkalt ufullstendig forvandling. Dette innebærer at det ikke kommer en larve ut av egget, slik tilfellet er med de mer avanserte insektene slik som hos biller, fluer og veps. I stedet utvikles det en serie med skapninger som kalles nymfer, som etter hvert gradvis blir mer og mer lik de voksne. Puppestadium finnes heller ikke. I det siste stadium blir de kjønnsmodne og flygedyktige. Noen arter har mistet evnen til å fly fordi de bare utvikler korte vingestumper, men hoppeevnen er alltid bevart, og alle gresshopper har kraftige bakbein. Noen arter er svært gode flygere, og de mest berømte og beryktede er de såkalte vandregresshoppene (se rammeartikkel). På verdensbasis er det beskrevet mer enn arter av rettvinger (gresshopper og sirisser), og i Norge er det så langt påvist 28 arter. T.v.: Det blir ofte avisoppslag når gresshopper blir funnet så langt mot nord. Nordlys T.h.: De fem nymfestadiene i utviklingen av ei gresshoppe. Dette kalles ufullstendig forvandling. Stadium 1 ser slik ut når den kommer ut av egget. I det voksne stadium blir individet kjønnsmodent og får funksjonelle vinger og kan fly (men noen arter kan ikke fly i det hele tatt). Etter S.E. Snodgrass via Wikimedia Commons. 10

13 Fotos: Arne C. Nilssen. Fjellgresshoppa er den mest utbredte arten i Nord-Norge Fjellgresshoppa (Bohemanella frigida, men best kjent som Melanoplus frigidus) er en hardhaus som finnes i fjellet over hele Norge (opp mot 1300 m over havet på det høyeste i Sør-Norge). Noen mener at arten er en såkalt istidsrelikt, som betyr at den har overlevd på isfrie områder (på tundraen rundt isbreene) gjennom siste istid. Den lever i dag i fjellområder i Skandinavia og Alpene, og i nordlige fjellområder i Russland og i Canada. I Finland forekommer arten også i bjørke- og furuskog. Arten varierer en god del i farge, men et av de sikreste kjennetegnene er rødfargen på bakre leggbein. Fjellgresshoppa er den gresshoppearten som vi oftest får inn, og mange synes det er rart at den kan finnes så tallrikt over skoggrensen. Den er funnet over det meste av Nord-Norge (se kart over funnsteder). Kartet viser at arten ikke er funnet i det meste av indre og nordre Finnmark, og ikke i det hele tatt i Lofoten og Vesterålen, men om dette gjenspeiler virkeligheten, er vanskelig å si. Hvis leserne har sett gresshopper i disse områdene, vil vi gjerne få beskjed. Fjellgresshoppa finnes likevel ikke på alle fjell der den er utbredt, men på enkelte fjellknauser kan den til gjengjeld være svært tallrik i sørvendte skråninger, og man kan snakke om kolonier. Den lager ikke noen lyder. Voksne hanner er mm lange, mens hunnene er mm. Eggene blir lagt utover sommeren og høsten, og de voksne dør etter eggleggingen. Inne i eggene utvikles det straks små nymfer, som overvintrer inne i skallet, slik at de kan krype ut så snart det blir varmt neste vår. Noen tyske forskere foretok i grundige undersøkelser i sørnorske fjellstrøk om hvordan denne gresshoppearten var tilpasset et klima som få andre gresshoppearter klarer å leve i. De fant ut at atferden var viktig, ved at dyrene valgte sørvendte skråninger, der solinnstrålingen var sterkest. Fjellgresshoppa driver altså med «solbading», på fagspråket kalt Øverst: Fjellgresshoppa pleier å varme seg opp direkte i solskinn eller på stein eller berg som sola har skint på. Mange insekter i kjølige strøk pleier å gjøre det, og atferden kalles basking på fagspråket. Bildet er tatt i Vaddas i Nordreisa i Nederst: Fjellgresshoppe funnet på Kobberfjellet, ca. 10 km rett øst for Bjerkvik. Store mengder av dem ble funnet av noen jegere fra Narvik i september basking, for de velger plasser og har positurer slik at de ble varmet opp ved direkte solstråling eller av soloppvarmet berg og stein. Kroppsvarmen kunne dermed bli mye høyere en lufttemperaturen. De valgte ikke de høyeste fjelltoppene der det er mye vind, men sørvendte, lunere plasser noe over skoggrensen. Forskerne kunne ikke fastslå om selve plantene i form av føde hadde betydning for levestedene, men det var ofte en god del lyngplanter der disse gresshoppene oppholdt seg (Finch o.a. 2008). 11

14 Øverst: Fjellgresshoppe fotografert på Sørøya (Hasvik kommune) i Finnmark, i Flågan, dvs. det bratteste partiet på veien mellom Hasvik og Breivikbotn. Dette er det nordligste dokumenterte funnet av gresshoppe i Nord-Norge (70,56 N). Det er antakelig også det nordligste funnet av gresshoppe i verden. Under: Fjellgresshopper i paring på Mofjellet i Rana. Hunnen (underst) er noe større enn hannen. Foto: Unni Ragnhild Bjerke Gamst. 12 Over: Funn av fjellgresshoppe i Nord- Norge, basert på museumsmateriale og sikre observasjoner og fotos. Det er bare ett funn i nordre og ingen i indre Finnmark, og heller ingen i Lofoten og Vesterålen. Funn herfra er av interesse å få registrert. Foto: Petter Hamnes.

15 Foto: Hectonicus, juli 2009, Italia. Wikimedia Commons. Skoggresshoppe Skoggresshoppa (Podisma pedestris) ligner litt på fjellgresshoppa i kroppsformen, og heller ikke denne arten kan fly. De to artene kan bl.a. skilles på at skoggresshoppa har blå legger på de bakerste føttene, mens de hos fjellgresshoppa er røde. Dette kan være vanskelige å se på døde individer der fargene er forsvunnet, men det finnes selvfølgelig andre detaljer for å skille artene. For eksempel er bakkanten av halsskjoldet hos skoggresshoppa jevnt avrundet, mens det hos fjellgresshoppa er vinklet i en spiss. Skoggresshoppa synger ikke, men begge kjønn kan lage klikkelyder med kjevene. Hannene er mm og hunnene mm lange. Skoggresshoppa er vidt utbredt over hele Norge, og i det meste av Europa unntatt i Danmark og Storbritannia. Av en eller annen grunn har vi bare to eksemplarer i Tromsø Museums samlinger, noen få i Midt-Troms Museum og ett på Rana Museum, så den kan synes å være fåtallig. Kjetil Åkra fra Midt-Troms Museum fant for få år siden gode lokaliteter for arten på Senja, i Sifjord og i Ånderdalen Nasjonalpark. På sistnevnte sted, på en plass som heter Storholtet, fant han mange individer, og «arten virket veldig tallrik». Det kan se ut som arten kan være svært lokal, men den kan til gjengjeld være svært tallrik på slike steder. Voksen hunn av skoggresshoppa Podisma pedestris. Arten foretrekker tørre levesteder i skog, gjerne der det er lite av annen vegetasjon. Den kan også finnes ganske høyt til fjells, men den er på langt nær så vanlig der som fjellgresshoppa. Nymfene klekker i mai, og de voksne dukker opp fra juli, og dør på høsten etter at de har lagt egg. Det er bare eggene som overvintrer. Førsteforfatterens møte med sumpgresshoppa I min tid som insektforsker ved Tromsø Museum har jeg ikke forsket på gresshopper. Mine undersøkelser har hatt fokus på andre av landsdelens viktige insekter, slike som skogsbiller, bjørkemålere, blodsugende insekter og reinbrems. Jeg har derfor vært mye rundt i landsdelen på feltarbeid, men gresshopper har jeg sjeldent sett noe til, bortsett fra en og annen fjellgresshoppe. For en biolog kan også sommerferiene være en kilde til interessante Edderkoppeksperten Kjetil Åkra, Midt-Troms Museum, fant mange skoggresshopper på Senja. Her har han tegnet en av dem. 13

16 observasjoner, for somrene er jo insektenes aktive sesong. Insektlivet har jeg i mange år studert i mitt ferieparadis i Hamarøy. I tillegg er jeg fotointeressert, og når man skal ta nærbilder i naturen, må man gå tett på for å finne egnete motiver. I 2008 var jeg på «fotojakt» i et myrområde, der jeg i en årrekke hadde vært, bl.a. for å ta bilder og observere hvordan den insektetende planten soldogg kan fange så store insekter som øyenstikkere. Et av bildene er publisert i Ottar tidligere (baksidebilde i Ottar Sumpgresshoppe (Stethophyma grossum) funnet i Hamarøy. Den sitter fast i en soldogg, som er en insekt-etende plante. Midt i den blå sirkelen ser vi hvordan den lager lyd: Den slår «kneet» på bakfoten mot bakenden av vingen. 14 Foto: Arne C. Nilssen, 8. august 2008.

17 1 2009). Jeg la da merke til at det var noen småkryp som «hoppet» fra en plante til en annen, samtidig som jeg hørte klikkelyder. Dette var interessant! Og med tålmodig venting fikk jeg se hva det var: Det var gresshopper! Min første tanke var å få tatt gode nærbilder av dem i naturen, men det var ikke lett, da de var svært sky og hoppet bort straks jeg kom dem for nær. De var enkle å fange med håv, så jeg tenkte at jeg måtte ta dem med inn, legge dem i kjøleskap for å «roe dem ned» og ta bilder innendørs i et kunstig habitat, et triks som insektfotografer ofte må ty til. Etter mange timers forsøk lyktes jeg likevel å få tatt bilder av krabaten ute, for det var et eksemplar som satt merkelig stille slik at jeg fikk knipset bilder av den. Da jeg seinere fikk bildene inn på datamaskinen, skjønte jeg hva som hadde skjedd. Jeg hadde fått hjelp av en plante! Gresshoppa var blitt fanget og satt fast i en soldogg med beina (se bildet). Da jeg skulle skrive denne artikkelen, måtte jeg finne hva som stod i litteraturen om denne arten, og der ble den særegne måten den lager den klikkende lyden forklart. Den lager lyden ved å slå «knærne» på de kraftige bakbeina mot bakenden av dekkvingene (se det innringede partiet på bildet, der jeg hadde klart å fange selve «slaget»), og ingen andre europeiske gresshopper lager visstnok lyden på denne måten. Det var også andre forhold ved atferden som var interessant. Det var umulig å oppdage dem mens de satt stille i vegetasjonen fordi de hadde samme fargene som plantene de satt på (kamuflasje, se bildet), men hver gang de hoppet opp og fløy til en ny plass, kunne jeg finne dem hvis jeg la merke til hvor de landet. Og det var mange av dem, kanskje hundrevis på den lille myra. Kamuflasjen og skyheten den oppviser, tyder på at fugler er dens verste fiende. Jeg spurte flere personer som i lang tid har vært i området, bl.a. på moltebærplukking, om de noen gang hadde sett gresshopper der, men ingen hadde sett noe slikt. Og det er ikke så rart, for de hadde gått meg selv hus forbi i mange år, men nå finner jeg dem lett hver sommer fordi jeg har lært atferden deres. Foto: Arne C. Nilssen. Klarer du å se sumpgresshoppa? Den er godt kamuflert og vanskelig å oppdage hvis den sitter stille. Kommer man for nær, hopper og flyr den bort, gjerne 2 10 m eller enda lenger. 15

18 Arten kalles altså sumpgresshoppe med det latinske navnet Stethophyma grossum (synonym Mecostethus grossus). Voksne hanner har en lengde på mm, hunnene mm, altså en stor art. Begge kjønn er gode flygere. Arten er knyttet til våtmark av forskjellig slag, og den trives godt på torvmosemyrer. Mitt funnsted i Hamarøy hadde en blanding av torvmose, molte, myrhatt, soldogg, tranebær, gress og starr, og det var stedvis ganske vått der. Den er utbredt over det meste av Europa, unntatt de sørligste delene. Den finnes også østover i Russland. Den regnes som en hardfør art når det gjelder å tåle klimaet, men den er foreløpig ikke funnet så langt nord som Troms og Finnmark. Mitt funn er nok blant de nordligste i Norge, men arten er registrert en gang litt lenger nord, nemlig i Ballangen i Ellers tror jeg den er oversett, og den kan finnes i Troms og kanskje i Finnmark. Naturhistoriska Riksmuseet i Sverige har på sin hjemmeside lagt ut en lydfil med «sangen» til sumpgresshoppa: ar/forskningsavdelningen/entomologi/la nkar/entomologiskaforeningen/lyssnapa grashoppor html Rull ned til du finner Kjärrgräshoppa. Trykk på «Ladda ned», og du vil da kunne spille av sumpgresshoppas «sang». Nettstedet hadde også dette lyddiagrammet til «sangen» (korte, kneppende lyder): Liten køllegresshoppe funnet på ei lita øy i Finnmark 16 Reinøya ligger midt i Porsangerfjorden sørvest for Børselv i Finnmark. Øya er sju km lang (13 km 2 ) og fredet som naturreservat. Øya består i hovedsak av bergarten dolomitt. Øya har mange merkelige bergformasjoner, bl.a. dolomittsøyler som minner om statuer. Kalsiuminnholdet i dolomitten gjør at en del typiske kalkelskende planter vokser der, som reinrose, brudespore, rosekarse og krypsivaks. Øya er bare tilgjengelig Hunn av levende liten køllegresshoppe (Myrmeleotettix maculatus). Ganske vakker art som varierer en del i farge. Foto: Chiswick Chap, Wikimedia common.

19 Foto: Gilles San Martin, Belgia. Wikimedia Commons. Foto: Arne C. Nilssen. Foto av det preparerte eksemplaret av køllegresshoppa som Aslak M. Eira fant på Reinøya i Porsangerfjorden i Den var litt skadet og har dessuten mistet sine opprinnelige farger. med båt og derfor nå lite besøkt. Tidligere var det sommerbeite for rein der, og reineierne var godt kjent på øya. En av dem, Aslak M. Eira, hadde lagt merke til at det var gresshopper der, og sommeren 1995 sendte han et eksemplar til Tromsø Museum. Det viste seg å være en art som på norsk har fått navnet liten køllegresshoppe (Myrmeleotettix maculatus), og den er virkelig ganske liten, for hannene er bare og hunnene mm lange. Jeg er imponert over at Aslak M. Eira forstod at dette måtte være et interessant funn. Toprikket torngresshoppe (Tetrix bipunctata). Denne arten hadde vi ikke fra Nord- Norge fra før, verken i Tromsø Museums eller Rana Museums samlinger, så funnet på den relativt isolerte Reinøya er interessant. Hvordan hadde den kommet dit, er jo det naturlige spørsmålet. Arten er en ganske god flyger, så den må en gang ha fløyet dit fra fastlandet (3,5 km til nærmeste fastland). Og det kan godt tenkes at den har trivdes godt med de spesielle plantene som vokser der, og som var mat for gresshoppa? Forekomsten på Reinøya er ganske isolert, og man må ned til Trøndelag for flere funn (Lars Ove Hansen oppgir den på sin nettside fra Vest-Finnmark og Ytre Troms, men ikke Nordland). Arten er imidlertid lett å overse, liten som den er, så den forekommer nok flere steder i Nord-Norge. Den forekommer oftest på ekstremt tørre plasser. Hannene lager en surrende r-lyd når den skal lokke til seg hunner. Den opptrer i svært mange fargevarianter, slik at størrelsen ofte kan være det beste kjennetegnet. Klubbene på antennene, som har gitt den det norske navnet, er heller ikke så utpreget. Arten lever på tørre, vindeksponerte og ofte sørvendte steder, uten eller med kort vegetasjon, og det stemmer med forholdene på Reinøya. Den er vidt utbredt nedover Europa; i Sør-Europa kan den finnes høyt til fjells. Den forekommer også østover i Tyrkia og i Russland. Toprikket torngresshoppe Toprikket torngresshoppe, Tetrix bipunctata, regnes som Norges vanligste gresshoppe, og den er funnet i hele landet helt nord til Finnmark. Vi har likevel bare tre eksemplarer fra Nord- Norge i Tromsø Museums samlinger (funn gjort i 1892, 1909 og 1926), og ett på Rana Museum. Denne gresshoppa er nok lett å overse, for den er ganske liten. Hannene er

20 Strandtorngresshoppe (Tetrix subulata). mm og hunnene 9 11 mm lange. Den er klumpete utformet og kan forveksles med en liten bit stein. Brystskjoldet kan se ut som en torn (derav navnet) som strekker seg litt bak bakkroppsspissen. Den har ikke ordentlige vinger og kan derfor ikke fly. Den synger ikke. Arten overvintrer enten i siste nymfestadium eller som voksne. Denne gresshoppearten er vidt utbredt i Europa unntatt i Vest- og Sør-Europa, og den forekommer østover i Russland og videre helt til Kina. Levestedene for arten er tørre og varme plasser med lite vegetasjon, gjerne der det er nakent berg. 18 Strandtorngresshoppe Strandtorngresshoppa, Tetrix subulata, er en slektning av toprikket torngresshoppe, som den kan skilles fra ved at brystskjoldet strekker seg langt bak bakkroppsspissen og ikke er så kjølformet. Den kan ligne på en liten pinne eller en avlang liten stein, noe som tydelig er en form for kamuflasje. Vi har ingen eksemplarer i Tromsø Museums samlinger fra Nord-Norge, men den oppgis funnet i Vest-Finnmark Egyptisk gresshoppe (Anacridium aegyptium) som stammer fra Italia og kom til Tromsø i 1955 med grønnsaker. Den har i årenes løp mistet noe av fargeprakten, men et av kjennetegnene, foruten størrelsen, er de loddrette stripene på øynene. og Indre Finnmark, men ikke i Troms og Nordland. Den er ellers funnet over det meste av Norge og mange steder i det øvrige Europa. Østover er den funnet i Russland og videre til Kina. Den finnes også i Nord-Amerika. Hannene er 8 12 mm og hunnene mm lange. Den foretrekker fuktige områder, gjerne nær sjøer og våtmark. Arten opptrer i to former, en som har så store vinger at den er flygedyktig, og en som ikke har det. Arten synger ikke. Arten overvintrer enten i siste nymfestadium eller som voksne. Blindpassasjerer Når man importerer frukt og grønnsaker fra sørligere strøk, hender det av og til at det følger med dyr. Det kan være store edderkopper, skorpioner, gekkoer og gresshopper. I januar 1955 fant en kjøpmann i Tromsø ei stor og levende gresshoppe i ei eske med blomkål fra Italia. Tromsø Museum fikk den, og den har vi tatt vare på. Det viste seg å være ei såkalt egyptisk gresshoppe (Anacridium aegyptium). Den har sin naturlige utbredelse i det sørlige Europa, den nære Østen og Nord-Afrika. Dette er Foto: Arne C. Nilssen. Foto: Aiwok. Wikimedia commons 2. april 2011.

21 ei stor gresshoppe der hunnene kan bli 70 mm lange. De spiser på forskjellige blader, men de opptrer ikke i store svermer og regnes ikke som skadedyr. Et nyere tilfelle av ei gresshoppe som blindpassasjer skjedde i januar 2010 på Universitetet i Tromsø. En av de ansatte, Håvard Johansen, hadde akkurat kommet hjem fra en 2-ukers ferie i Mexico. Han skriver dette: var at disse pallene stod ute. Det hersket stor forundring i forsamlingen rundt kaffemaskinen hvorledes gresshoppa kunne ha overlevd kulda og, ikke minst, hvordan den kunne ha kommet seg inn døra. Foto: Jon Ivar Kristiansen. "Jeg fikk først vite om gresshoppa rundt kaffemaskinen her på Institutt for Informatikk en mandags morgen. De som noen timer før hadde oppdaget den i trappa her, stod da og spekulerte om den kunne komme fra noen paller med byggemateriale vi nylig hadde fått fra Sør-Europa. Problemet Øverst: Bilde tatt av gresshoppa fra Mexico mens den ennå var i live og hoppet rundt i korridorene på Universitetet i Tromsø. Nederst: Oversikt over gresshoppefunn i Nord-Norge. NSY: NordlandSøndreYtre; NSI: NordlandSøndreIndre; NNØ: NordlandNordreØstre; NNV: NordlandNordreVestre; TRY: TromsYtre; TRI: TromsIndre; FI: FinnmarkIndre; FV: FinnmarkVestre; FN: FinnmarkNordre; FØ: FinnmarkØstre. Basert på museumsmateriale, fotos og Lars Ove Hansens nettside ( insekter/norort/orthoptera/) og Artsdatabankens registreringer. Toprikket torngresshoppe NSY NSI NNØ NNV TRY TRI FV FI FN FØ Tetrix bipunctata Strandtorngresshoppe Tetrix subulata Fjellgresshoppe Bohemanella frigida Skoggresshoppe Podisma pedestris Liten køllegresshoppe Myrmeleotettix maculatus Sumpgresshoppe Stethophyma grossum 19

22 Selv hadde jeg nettopp kommet hjem fra en 2-ukers paragliderferie i Valle de Bravo, tre timers kjøring utenfor Mexico City, og hadde i løpet av helgen brukt gangen her på NT- Fakultetet til å pakke om utstyret. Hovedlandingen vi bruker i Mexico er en gressåker, og jeg hadde fått med meg en masse gress i paraglideren som jeg ristet ut i trappa her. Noen gresshopper så jeg ikke da, men jeg skjønte raskt tegningen av diskusjonen rundt kaffemaskinen og kunne oppklare mysteriet.» Litt spenning i hverdagen, altså! Tromsø Museum ble kontaktet og fikk overlevert insektet. Det ble bedøvet og avlivet og satt på nål. Vi har ikke gjort noen anstrengelser for å artsbestemme krabaten, men de korte antennene viser at det er en markgresshoppe. Den ligner litt på egyptisk gresshoppe. Avslutning Forekomsten av gresshopper i Nord- Norge er dårlig kartlagt, og det har hittil ikke vært noen grundige undersøkelser av utbredelsen av denne insektgruppen i landsdelen. Vi har i denne artikkelen prøvd å sammenfatte det vi har kunnet finne om gresshopper i her nord. Generelt er gresshoppene en insektgruppe som er mest tallrik i varme strøk. Nordgrensene for arter, enten det nå er planter eller dyr, er av stor interesse for biologene, for disse artene må ha spesielle tilpasninger for å kunne overleve de lange vintrene og korte, kjølige somrene. Gresshoppeartene vi har funnet i det nordligste Norge, utgjør antakelig verdens nordligste forekomster av dem, for det finnes ikke gresshopper på Grønland, og i Canada og Alaska må man sør for den nordlige Polarsirkelen (66,56 N) for å finne gresshopper. Vi har ikke greid å finne ut hvor langt nord i Russland det finnes gresshopper. Det som vi har vist i denne artikkelen, er nok bare et lite glimt av det som virkelig finnes, både når det gjelder utbredelse og antakelig også antall arter. Hvis du som leser av denne artikkelen skulle finne eller observere gresshopper, er vi svært interesserte å få vite om det. Og 20 T. v.: Bilde 16. januar 2010 fra Valle De Bravo i Mexico der gresshoppa sannsynligvis kommer fra. To mexicanske gutter hjalp til med å pakke ned paragliderutstyret før avreisen til Tromsø. Gresshoppa må ha lurt seg med på dette stedet. T. h.: Det hersket stor forundring rundt kaffemaskinen om morgenen på instituttet da gresshoppa ble funnet hoppende rundt. Foto: Håvard Johansen. Tegning: Stein-Christian Fagerbakken.

23 Foto: Christiaan Kooyman, Wikimedia Commons. Vandregresshopper Vandregresshopper kalles de ca. 10 markgresshoppeartene som i enkelte år kan opptre i enorme mengder. Vandregresshoppene har bestemte utbruddsområder der bestanden bygges opp. Disse gresshoppene kan opptre i to forskjellige faser, og det vil si at de enten forblir på stedet, eller at de blir vandrende. Det er forholdene under oppveksten som avgjør om de blir forvandlet til vandrende gresshopper, og de får da en annen form og farge og altså endret atferd som gjør at de får en sterk trang til å fly til nye steder. De kan opptre i store svermer, og spise opp all plantevekst på sin vei. Vinden er med på å bestemme retningen de flyr. Gresshoppesvermer kommer av og til på avveier, og sjøfolk har observert gresshoppesvermer 1600 km fra land! Det er et stort internasjonalt samarbeid for å forsøke å bekjempe gresshoppene slik at det ikke blir dannet store svermer som kan ødelegge avlingene. Det er mange eksempler på at vandregresshoppene har forårsaket hungersnød. Ørkengresshoppa, Schistocerca gregaria, er den verste av alle. Den er utbredt i Sahara og områdene rundt, men den finnes også i Midtøsten og i India. Den Ørkengresshoppa Schistocerca gregaria som legger egg. Bilde av utbruddet 6. mars 2013 på en motorvei i Israel. Foto: Menahem Kahana/Scanpix. 21

24 har verdensrekorden i å flyge lengst av alle insekter, da den har dratt 4500 km fra Vest-Afrika over Atlanterhavet til Amerika. Den såkalte europeiske vandregresshoppa, Locusta migratoria, er et brungrønt 5 cm langt insekt som egentlig hører heime i østlige middelhavsland, men den kan enkelte år begynne å vandre vidt omkring og opptre i så kolossale svermer at åkrer og enger blir ødelagt. Enkelte individer har av og til forvillet seg til Norge. Også Sørøst-Asia og Sør-Amerika, særlig Brasil, har sine egne arter av vandregresshopper. Vandregresshoppene ble i Det gamle testamente nevnt som den åttende av de ti landeplagene som rammet Egypt. Den 4. mars 2013 (mens vi holder på å skrive denne Ottar-artikkelen) ble det i nyhetene meldt om en enorm ørkengresshoppesverm på 30 millioner individer fra Egypt som fløy inn over Israel og Jordan, se bilde side 21. Svermen ble denne gangen slått til jorda ved hjelp av fly og insektmidler, men vi forstår at gresshoppene kan være en plage også i dag. Da døperen Johannes var i ørkenen, levde han av gresshopper og honning, men også i dag blir gresshopper brukt som mat. Da blir hodet, beina, vingene og bakkroppen fjernet, mens resten kan kokes eller stekes eller spises rå. De inneholder 75 % protein, og skal smake omtrent som reker eller krabber. send gjerne inn eksemplarer du måtte finne, eller bilder du har tatt. Husk å notere sted og dato! Litteratur: Finch, Oliver-D., Löffler, Jörg and Pape, Roland 2008: Assessing the sensitivity of Melanoplus frigidus (Orthoptera: Acrididae) to different weather conditions: A modelling approach focussing on development times. Insect Science 15: Lars Ove Hansen: ekter/norort/orthoptera/ (lastet ned 13. februar 2013). Denne nettsida har ajourførte opplysninger om alle gresshoppe-arter som er funnet i Norge. Nettsida har vært svært nyttig for oss mens vi har laget denne artikkelen. Lars Ove Hansen har klart å ta gode bilder av de fleste av artene som forekommer i Norge, egentlig litt av en bragd! Han arbeider på Naturhistorisk Museum i Oslo. Forfatterne: Arne C. Nilssen er professor i biologi ved Tromsø Museum- Universitetsmuseet. Insekter er hans spesialområde. E-post: arnec.nilssen@uit.no. Adresse: Tromsø Museum- Universitetsmuseet, 9037 Tromsø. Stig Lundmo er autorisert taxidermist og ansatt som preparant ved Helgeland museum, naturhistorisk avdeling. Han har stor interesse for insekter, særlig sommerfugler. Driver også Lundmo planteskole med produksjon av stauder i Utskarpen, Rana. E-post: stig.lundmo@helgelandmuseum.no Adresse: Helgeland museum, naturhistorisk avdeling, Postboks 98, 8601 Mo i Rana. 22

25 Mikroklima og insekter Reinhard Mook Insekter er vekselvarme dyr, og avhengige av å få tilført varme. Det gjelder alle stadier i utviklingen, fra egg, larve og puppe til voksne individer. Værets forløp over tid, slik det ytrer seg i en bestemt klimasone, bidrar avgjørende til insektenes levekår gjennom sin virkning på stedene hvor de oppholder seg. Vær og klima styrer også tilgangen på næring, ved å bestemme livsforholdene for bakterier og planter. På en milli- og centimeter-skala bestemmer mikroklimaet både vegetasjonen og insektenes muligheter for å overleve. Det setter også klare grenser for livsmulighetene. De blir riktignok til dels omgått ved hjelp av insektenes tilpasninger. Denne artikkelen tar ikke for seg noen bestemte insektgrupper, men ser mer generelt på strategier for å tilpasse seg mikroklimaet slik det arter seg i Nord-Norge og på Svalbard. Det fysiske miljø Både fysiske (abiotiske) egenskaper ved miljøet og biologiske forhold har stor betydning for insektenes levekår. Viktige fysiske forhold er tetthet og varighet av solstråling og infrarød stråling, temperatur i luft, jordsmonn og vann, og vannets ulike tilstander, fra is til damp. Vi snakker med andre ord om vann og varme som omgir organismene. Til de biologiske forholdene hører blant annet tilgangen på føde, og risiko for infeksjoner ved skadelige sopper. Disse faktorene er også avhengige av temperatur og fuktighet, men her skal vi nøye oss med å se på betydningen av mikroklimaet. Insektenes utvikling og bevegelse er i stor grad styrt av temperaturen. Den påvirker både biokjemiske og fysiologiske prosesser. Toleranseområdet veksler imidlertid fra art til art. Det kan skje en rask tilpasning til omgivelsene, med endringer fra den ene generasjonen til den neste. Det gjelder især for evnen til å motstå kulde. I Nord-Norge er det ofte varmen som begrenser insektenes liv, både i form av temperaturen på et gitt tidspunkt, og dens fordeling over tid. Lokalt og til visse tider kan fuktighet være en minimumsfaktor, for eksempel i Saltdal og Skibotn om våren. Nedbør om sommeren kan opptre sammen med lave temperaturer, som hemmer insektenes utvikling. Generelt vil insektene søke til områder med passende varme, fuktighet og næring. I bebygde områder kan noen insekter velge mellom utendørs og innendørs klima. Klimaet i Nord-Norge, især til fjells, er ekstremt. Det samme gjelder i enda høyere grad for Svalbard. Tele og snødekke varer storparten av året, gjerne i 8 måneder, eller endog i 10. Mens det på verdensbasis trolig finnes flere millioner arter av insekter, forekommer «bare» noen tusen i vårt klima. Når vi nærmer oss subarktiske og arktiske vilkår, minker andelen av biller, mens fluer øker tilsvarende. De spiller en dominerende rolle, og er viktige for bestøvning av den (sub-)arktiske floraen. Selv om insektene er avhengige av å få tilført varme, gjelder dette ikke u- betinget. For eksempler har humler utviklet en atferd som regulerer temperaturen både i egen kropp og for larver og pupper. De kan etter behov øke varmen ved muskelkraft, og redusere den ved varmeledning. På kalde dager kan stoffskiftet være tidoblet. Det gjør det mulig for dem å fly og søke næring 23

26 også ved lave temperaturer. I det følgende skal vi se på noen av insektenes tilpasninger til klimaet. Insektenes tilpasninger For at insektenes skal overleve hos oss, må de kunne overvintre på et eller annet vis. Det skjer som regel i bakken, i jordsmonnets porer eller beskyttet av stein eller treverk, eller gjemt i løv og død vegetasjon. Snøen gir som regel ytterligere beskyttelse. Noen insekter kan tåle at kroppsvæsken stivner utenfor cellene. Hos andre får den endret sammensetning ved at det dannes glyserol, som på sett og vis virker som frostvæske. Enkelte overvintrer i jordporer, og lar opptil 70 prosent av vannet i kroppsvæsken slippe ut i poreveggene, slik at organismen langt på vei tørker inn. Vi har dermed tre ulike muligheter å overleve vintertemperaturer helt ned i 30 minusgrader eller mer: å tåle frysing, å unngå frysing på kjemisk vis, eller ved tørking. Som nevnt kan noen voksne insekter generere varme ved muskelaktivitet. En klase på bier sikrer at dronningen holder minst 25 ºC vinteren gjennom. Hos de fleste insekter vil fallende temperatur føre til at de bremser sin utvikling, innstiller sin aktivitet, eller faller i dvale. Det samme gjelder ved for høy temperatur, men det er neppe noe problem for våre insekter. 24 Egg som skal overvintre legges gjerne i kanten av tuer, der oppsamlet snø verner mot for sterk nedkjøling. Her vil den også smelte tidlig på våren, slik at solstrålenes varme påskynder utviklingen. Maurtuer blir innredet slik at solstrålingen fra ulike retninger utnyttes best mulig. Om vinteren holdes gangene lukket. Om miljøet er ugunstig, vil utviklingen av larver og pupper bremse opp. Den kan gå helt i stå i perioder, og i så fall skje etappevis over flere år. I nordnorske fjell og på Svalbard finner vi ofte slik en utvidet livssyklus, der det kan ta flere år å utvikle larver til pupper. For enkelte arter, som bare overvintrer i form av egg, kan sommeren bli for kort for de voksne individene. I et nordnorsk eller arktisk lokalklima er den snøfrie og «varme» perioden kort. Av den grunn er det viktig for insektene å gjøre seg best mulig nytte av ytre varmekilder, og å spare mest mulig på sin egen omsetning av energi. I et kaldt klima er det vanlig at dyrene har lyse farger for å bli så lite synlige som mulig. Mørke pigmenter hos insekter har imidlertid en klar fordel, ved at dyret fanger mer solstråling. Varmetap kan også motvirkes ved å utvikle et stort kroppsvolum i forhold til overflaten (kuleform), og ved hjelp av kroppshår. Mørke blomster er attraktive for insekter. Inne i disse kan temperaturen bli opptil ti grader høyere enn i luften rundt. Varmemessig er dette fordelaktige overnattingsplasser for insekter. Mange insekter er avhengig av å fly, både for å søke næring og for parring. Det gjør dem følsomme for vind og lav temperatur. Mygg kommer sjeldent opp i hastigheter større enn 0,5 m/s relativt til luft. Sommerfugler stiller vingene sine slik at de fanger mest mulig av solstråling. På høyfjellet og i Arktis flyr insektene helst nær bakken, som er oppvarmet av sola. Sommernettene byr på egne problemer. Da står sola lavt, og Neslesommerfuglen er et insekt som overvintrer som voksen. Den må derfor tåle en god del kuldegrader. Fordelen er at den kan være raskt på vingene når vårsola begynner å varme, og det er en av de tidligste sommerfuglene vi ser fly omkring. Bildet er tatt 18. september 2010 i sein høstsol. Snart vil den finne et lunt sted å overvintre. Foto: Arne C. Nilssen.