Reftfr MOTTATT NORDHORDLAND TINGRETT i Nordhordland tingrett, Bergen TV1-NOHO/ tingrettsdommer Helge Lillebø.

Transkript

1 Reftfr Sigrk: Nordhordland --()%01-004:12_ NORDHORDLAND TINGRETT MOTTATT I Avsagt: Saksnr.: Dommer: i Nordhordland tingrett, Bergen TV1-NOHO/ tingrettsdommer Helge Lillebø Saken gjelder: Rettslig prøving av vedtak fra Statens landbruksforvaltning om odelsfrigjøring Roger Hartveit Advokat Aksel Kayser mot Staten v/landbruksdepartementet Advokat Pål Erik Wennerås Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Saken gjelder odelsfrigjøring. DOM I forbindelse med overføring av gårdsbruket gnr 34 bnr 5 og 26 på Hartveit i Osterøy til Arne M Hartveit, reiste en av de odelsberettigede, Roger Hartveit, odelsløsningssøksmål. Erverver søkte deretter om odelsfrigjøring etter odelsloven 0-31, og den saken ble avsluttet ved vedtak i klagesak der Statens landbruksforvaltning heretter dels SLF forkastet klage over vedtak av av Fylkesmannen i Hordaland som ga odelsfrigjøring. Roger Hartveit reiste søksmål i forvaltningssaken med påstand om at vedtaket om odelsfrigjøring er ugyldig. Staten påsto seg frifunnet. I hovedforhandlingen hørte retten forklaringer fira saksøker og 6 vitner. Det var befaring og en relativt omfattende dokumentasjon. Om bakgrunnen for saken ellers nevnes at opplysningene om nøyaktig areal på gårdsbruket varierer, men at det er noe over 40 daa fulldyrka innmark, ca 26 daa overflatedyrka beite og daa innmarksbeite samt noe skog og annet areal. Våningshuset er av eldre dato, mens driftsbygningen er fra siste del av 1970-tallet. Tidligere eier Birger Hartveit var ugift og barnløs, og etter bevisførselen var han i mange år opptatt av hvem som skulle overta. Det endte med avtale i 2007 med eier av nabobruket gnr 34 bnr 2, Arne M Hartveit, om at han skulle overta jordveien som tilleggsjord til sitt bruk. Birger Hartveit skulle bli boende i våningshuset, og derfor ble det søkt om bruksdeling slik at bygningene med noe tomt rundt ble fradelt. Birger Hartveit skulle også beholde driftsbygningen, som kjøper ikke hadde bruk for siden han hadde driftsbygning fra før. Delingen ble godkjent, bygningsdelen med tomt ble fradelt som bnr 26, mens bnr. 5 omfattet resten av bruket. Birger Hartveit døde uventet i Han hadde opprettet testament med Arne M Hartveit som enearving, slik at han også overtok brir 26. Til saksgangen nevnes at noen odelsberettigede engasjerte seg også i delingssaken, der det var klager og behandling i flere instanser. Etter at overdragelsen av jordveien, bnr. 5, ble tinglyst høsten 2008 reiste som nevnt Roger Hartveit odelssøksmål, og det ble stanset i forbindelse med søknad om odelsfrigjøring. Roger Hartveit viser til at det er erverv for tilleggsareal som er formålet med odelsfrigjøring etter 0 31, og han mener at vedtaket hviler på sviktende faktiske forutsetninger. Det er basert på mangelfullt/ feil faktum. De lokale forvaltningsmyndighetene har holdt for mye fast ved vurderingene fra delingssaken, slik at TVI-NOHO/

3 det ikke er forsvarlig vurdering av kriteriene for odelsfrigjøring. Disse svakhetene er ikke rettet opp senere heller. Det er for det første feil at det ikke er foretatt vurdering av hele eiendommen ( bur 5 og 26) som tilleggsjord. Delingssøknad og konsesjon gjaldt bare overføring av bnr 5, og ikke av tun med bygninger (bnr. 26.). Odelsfrigjøringsvedtaket bygger følgelig på feil faktum. Kravet i 0 31 om at overdragelse av hele eiendommen må innebære en god driftsmessig løsning er heller ikke oppfylt. Det vises bl.a. til at det ikke er stordriftsfordeler i melkeproduksjon. Vedtaket om odelsfrigjøring bygger videre på feil vurdering av tilknytningskravet til eiendonmæn. Roger Hartveit har sterk tilknytning til eiendommen, ikke bare "forholdsvis sterk" som vedtaket bygger på. Forventningene har heller ikke blitt redusert, bl.a. var han klar over at bedre odelsberettigede ikke ville bruke løsningsretten. Det vises til forklaringer om saksøkers tilknytning til bruket, bl.a. ved at han vokste opp på eiendommen fradelt bruket. Frigjøringsvedtaket er videre basert på feil faktum for beskaffenheten av eiendommen. Det er ikke riktig at det vil kreve store investeringer å drive bruket, og det er bare nødvendig med utgifter til vanlig vedlikehold. Det vises til forklaring fra det sakkyndige vitnet Røssland, befaring, at bolighus er utleid osv. Eiendommen har beskaffenhet som taler mot odelsfrigjøring. Det er flere andre relevante moment som det ikke er lagt vekt på, som bosettingshensyn. Det er ikke tvil om at saksøker vil bosette seg på eiendommen om han får mulighet til det. I selve avveiningen burde det også ha vært lagt større vekt på odelsrettsinstituttet når det som her er et gjennomsnitts og godt levedyktig selvstendig bruk. Det konkluderes med at feil faktum har ført til ulovhjemlet vedtak, og som må kjennes ugyldig. Påstanden lyder: 1. Statens landbruksforvaltnings vedtak av om odelsfrigjøring av gnr 34 bnr 5 og 26 i Osterøy kommune kjennes ugyldig. 2. Staten ved landbruksdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger. Staten viser til at anførselen om at ikke hele gården, bare bnr. 5 er godkjent som tilleggsjord, er satt fram for sent, og må avvises jf tvl Den er uansett grunnløs. I vurderingen av ugyldighetsinnsigelse må man være på det rene med hva domstolen kan overprøve og hva som ligger under forvaltningens frie skjønn, og som en domstol ikke kan TVI-NOHO/

4 overprøve. Saksøkers anførsel om vekting av forskjellige moment, ligger utenfor legalitetskontrollen. Det retten kan prøve, er om det er feil i faktum som ligger til grunn for vektingen av de forskjellige hensyn. Det er ikke feil faktum i vedtaket. Om saksøkers tilknytning til bruket, vises til at tilknytningen er basert på opplysninger i odelsfrigjøringssaken, og det er ikke noe som tilsier at den vurderingen vedtaket baseres på, er feil. Det vises til angitt juridisk litteratur om forvaltningsorganets klarleggingsplikt etter fv1 17 og krav til begrunnelse av vedtak i fv1 25. Ingen av de vilkårene er brutt her. Det samme gjelder de berettigede forventningene saksøker hadde om å fa overta. Om eiendommens tilstand og investeringsbehov vises til at det ikke er uvanlig at forskjellige sakkyndige kan ha forskjellig vurdering, men som det følger av Rt 1982 side 241 er det sentrale om prognosene vedtaket er basert på, var forsvarlige. Det er de her. I klagevedtaket er det lagt til grunn at det på sikt vil være nødvendig med større investeringer, og det er ikke feil. Både taksten fra ansatt ved landbruksavdelingen i 2008 og Røsslands helt nye takst, baserer seg på at det er stort investeringsbehov. At det trengs nytt/ modernisert bolighus er heller ikke tvilsomt. Eiendommens mulighet til å kunne drives lønnsomt som eget bruk, er noe på siden, men det sentrale her er at den uansett har behov for omfattende investeringer dersom den skal drives videre som eget bruk. På bnr. 2 er det allerede nytt driftsbygg, som tilsier at det er rasjonaliseringshensyn ved sannmenføyning. Det er uansett lite rasjonelt med store investeringer for å drive videre et bruk som nærmer seg grensen. Det konkluderes følgelig med at vedtaket ikke lider av feil som fører til ugyldighet. Men selv om det skulle være slike feil, er det ikke grunn til å regne med at de kan ha virket inn på resultatet, og vedtaket er da likevel gyldig jf fv1 41. Som det følger av Graver Alminnelig forvaltningsrett ligger i lovens uttrykk "grunn til å regne med" at det ikke skal tas hensyn til enhver fjerntliggende mulighet for at den kan ha influert på vedtaket. Det samme følger av den sk. Altasaken i Rt 1982 side 241. Her har det vært en meget omfattende saksbehandling, det har vært utførlig kontradiksjon, de relevante moment er avveid og vurdert og essensen i vedtaket er at SLF mener at rasjonaliseringshensyn og god driftsmessig løsning har gjort seg særskilt sterkt gjeldende i denne saken. Det konkluderes med at saksøker i realiteten angriper interesseavveiningen som domstolen ikke kan overprøve. Saksøktes påstand: 1. Staten v/ Landbruks- og matdepartementet frifinnes. 2. Staten v/ Landbruks- og matdepartementet tilkjennes sakskostnader, TVI-NOHO/

5 Rettens vurdering Retten finner vedtaket ugyldig knyttet til de forhold som i stevningen er påstått som ugyldighetsgrunnlag under pkt 3 der, betegnet som Eiendommens tilstand og feil i den vurderingen. Hvorvidt det er andre feil eller ikke, finner retten det da ikke nødvendig å gå inn på, heller ikke avvisningsspørsmålet knyttet til at anførsel om feil ved deler av vedtaket, var for sent framsatt. Retten mener at feilen ved faktum som vedtaket baseres på, ikke er uten betydning etter kriteriene i fv Deler av saksgangen i forvaltningsdelen har vært spesiell, og retten mener dette har betydning både for vurderingen av om det er feil, og eventuelle konsekvenser av feil jf fv1 41. Poenget er ikke om den saksbehandlingen var riktig eller ei, men at den er et viktig bakteppe for vurderingen av det som er tema nå. Retten finner derfor først å burde komme relativt grundig inn på bakgrunn og saksgang. Som nevnt var tidligere eier Birger Hartveit lenge opptatt av hvem som skulle overta gården, og det er på det rene at en eldre bror av saksøker hadde konkret tilbud om å overta tidlig på 1990-tallet, men at han til slutt trakk seg. Hartveit var lenge bestemt på å holde gården innen slekten, men synes, av konkrete andre grunner, tidlig på 2000-tallet å ha bestemt seg for at slekten ikke skulle overta. Han var etter bevisførselen likevel opptatt av slektstilknytning, og det skal angivelig ha vært tale om at han krevde å adoptere den som måtte overta, eller at vedkommende iallfall skulle ta Hartveit-navnet. Hva som var bakgrunnen for de betraktningene er likegyldig nå, men de er likefullt et sentralt bakteppe for saksøkers anførsel om forventning etc. til å overta. Det bestrides ikke at Roger Hartveit hadde sterk tilknytning til eiendommen. Han var oppyokst på bolig fradelt bruket, hadde hjulpet onkelen i mange år, og var potensiell overtaker. Retten kan imidlertid ikke se at det var slik nær tilknytning at det har noen avgjørende betydning nå. Sely om han hadde håp om å overta, hadde tross alt onkelen ikke bestemt noe, det var andre med bedre odelsrett, og selv om han hjalp og investerte, var det tross alt ikke grunnet i at det var innsats til egen nytte ved at han var sikker på å raoverta i framtiden. Det var ikke klart hva som gjorde at Birger Hartveit bestemte seg for å overlate bruket til naboen Ame M Hartveit. Uansett var det bare jordveien som skulle overdras, idet Birger Hartveit fortsatt skulle bo på gården. Erverver var heller ikke interessert i å overta driftsbygningen da ha skulle bygge ny på eget bruk. Det var derfor søkt om bruksdeling der bygningsdelen av bruket ble fradelt. Osterøy kommune godtok fradeling, og klage ble forkastet ved vedtak i Hordaland fylkeslandbruksstyre I klagesaken var det innhentet den agronomiske vurdering fra landbruksavdelingen i Hordaland som er brukt også i odelsffigjøringssaken. Etter dette fikk husdelen av bruket bnr. 26, mens jorda beholdt tidligere bnr TVI-NOHO/

6 Arne M Hartveit fikk konsesjon til ervervet, men det er ikke nærmere opplysninger om det i saken nå. Etter at Arne M Hartveit fikk tinglyst hjemmel til bnr. 26 den , reiste Roger Hartveit odelsløsningssak, som også omfattet bnr. 26. Etter det søkte Arne M Hartveit om odelsfrigjøring for bnr 5 og 26 etter odelsl. 31. Søknaden gjorde at løsningsaken ble stanset, jf tvl (1). Saksgangen ble også påvirket av noen senere forhold. For det første døde Birger Hartveit uventet , og i testament var Arne M Hartveit gjort til enearving, dvs at han arvet også bnr. 26, som han i utgangspunktet ikke skulle overta. Det er videre et bakteppe at kompetansereglene for odelsfrigjøring ble endret. Da søknaden ble sendt, skulle spørsmålet om odelsfrigjøring etter 0 31 avgjøres av fylkeslandbruksstyret, men slik at fylkesmannen tok stilling til noen folluelle spørsmål. Landbruksforvaltningen ble omlagt med virkning fra , også for verserende saker, slik at nå skulle slike søknader avgjøres av Fylkesmannen og klagesaker av Statens landbruksforvaltning. Søknaden om odelsfrigjøring var forelagt Osterøy kommune, der formannskapet med 4 mot 2 stemmer, anbefalte odelsfrigjøring. Fylkesmannen v/ landbruksavdelingen laget innstilling til fylkeslandbruksstyret med tilråding om odelsfrigjøring. I møtet vedtok fyliceslandbruksstyret enstemmig at det ikke skulle gis odelsfrigjøring. Arne M Hartveit klaget over avslaget, fylkesmannen sendte saken til SLF, som returnerte den under henvisning til at etter forvaltningsendringen var Fylkesmannen nå førsteinstans i slike saker, og ba om uttalelse til klagen etter fv1 33. Fylkesmannen fattet vedtak med slik slutning: "Fylkesmannen viser til forvaltningsloven 33 og gjør etter klage om fylkes1andbruksstyrets vedtak av i denne saken. Eiendommen gnr. 5 og 26 i Osterøy kommune blir frigjort fra odel. Vedtaket er gjort med hjemmel i odelsloven 31." I premissene for vedtaket står det bl.a.: "Fylkesmannen kan ikke se at det i klageomgangen er kommet fram nye opplysninger som er vesentlige for avgjørelse av saken. Fylkesmannen viser derfor til sin vurdering ved førsteinstansbehandlingen som følger nedenfor:..." Deretter er det sitert innstillingen i saken, der fylkeslandbruksstyret som nevnt hadde motsatt konklusjon TVI-NOHO/

7 Roger Hartveit påklaget så Fylkesmannens vedtak av , men som nevnt forkastet SLF klagen. Til realiteten vises til utgangspunktet i Odelsloven 31 om "Erverv av tilleggsareal til landbrukseigedom" hvoretter: "I den mon odelsrett vil kunne skiple ei eigedomstileigning som departementet har godkj ent av di kjøparen bør fa tilleggsjord, kan departementet fri slik jord for eldre odelsrett. Odeldrigjering kan skje når det ikkje er tvil om at omsynet til odelsrettshavarane må vike av di eigedomstileigninga inneber ei god driftsmessig løysing. Det er følgelig en "kan- regel" i den forstand at visse grunnvilkår må være til stede, men at det så er skjønn om det skal frigjøres for odel eller ikke. Søker har følgelig ikke krav på frigjøring selv om grunnvilkårene er oppfylte. Selve skjønnet kan ikke overprøves av domstol, men slik forholdene er her, vil det ikke være avgjørende. Retten kan prøve om forutsetningene for skjønnet er riktige, og det er utøvd etter godkjente prinsipp, eksempelvis lagt vekt på relevante eller utenforliggende hensyn. Det er vedtaket i klagesaken som formelt skal prøves, slik at hvorvidt det som skjedde forut var riktig eller ikke trenger ikke i seg selv være avgjørende. Men som retten kommer tilbake til, består svakheten i klageavgjørelsen mye i at den ikke fanget opp flere mangler som hadde vært der tidligere, og som influerte på vurderingstema også for klageinstansen. I vedtaket av i klagesaken, står det bl.a. om eiendommen: "...Det foreligger grundig dokumentasjon vedrørende tilstanden på eiendommens bygningsmasse og arealer. Statens landbruksforvaltning legger til grunn at det på sikt vil være nødvendig med større investeringer for å kunne drive eiendommen videre med melkekvote, og at det også må foretas investeringer i boligmassen. Det vises herunder til agronomisk vurdering av og til takst Disse taler for odelsfrigjøring. Statens landbruksforvaltning kan ikke se at eiendommens størrelse i seg selv taler mot odelsfrigjøring, også sett på bakgrunn av det dokumenterte investeringsbehovet eiendommen har..." Den nevnte agronomiske vurderingen av var som nevnt innhentet i forbindelse med delingssøknaden. Konklusjonen der lyder: "Kostnadene som må forventes ved rehabilitering og oppdatering av driftsbygningen til dagens nivå (med 9 Icyr) for på kunne produsere videre til og med året 2024, kan ikke rettferdiggjøres. Denne vinldingen tar sitt utgangspunkt i påstanden fra klageren at bruksstørrelsen vil gi gode inntekter som heltidsbruk også fremover. For at bruket skal kunne klassifiseres som lønnsom og selvstendig enhet som Roger Hartveit argumentere for trengs det store investeringer i nybygninger for å ha plass til et større dyretall. I andre omgang vil dette også kreve mer areal (som måtte i dette tilfellet leies eller TV1-NOHO/

8 kjøpes) for å ha tilstrekkelig med for, ikke minst også for å kunne disponere nok til produsert mengde av husdyrgjødsel." Det er innhentet andre vurderinger senere, og retten viser spesielt til utredning fra det sakkyndige vitnet Geir Røssland, som er sivilagronom med omfattende erfaring fra driftsplanlegg. I hans skriftlige rapport datert er konklusjonen at drift på bruket kan gi "..timevederlag som er på høgd med gjennomsnittet av yrkesmessig drivne gardsbruk i Hordaland." Det er følgelig markert forskjell i vurderingene. Det er for så vidt ikke spesielt at forskjellige sakkyndige har forskjellige vurderinger av potensialet, men etter bevisføringen mener som nevnt retten at vedtaket er basert på for negativt potensiale for bruket, og skal begrunne det. Vurderingen fra 2008 har feil allerede fordi det er andre tilskuddssatser i Dessuten er retten enig med Røssland i at noen utgifter der var regnet dobbelt. Et sentralt poeng er også standarden på driftsbygning Også Røssland hadde i sin skriftlige rapport basert seg på at det var nødvendig med omfattende oppgradering av den. Han hadde ikke fått tilgang til bygningen i taksten, men ut fra inntrykket etter å ha deltatt på befaringen, modererte han behovet for oppgradering markert. Driftsbygningen er typisk for siste halvdel av tallet, og retten deler Røsslands vurdering om at det på kort sikt ikke er behov for de store oppgraderinger. Bygget er jevnt bra vedlikeholdt, og skiller seg neppe særlig fra tilstanden for mange andre driftsbygninger fra samme periode som fortsatt er i bruk. At noen arbeidsoperasjoner er mer tungvinte enn i nye driftsbygninger kan være, men ikke i slik grad at det har nevneverdig betydning her. Det er antydet nye og strengere regler til driftsbygninger mv fra 2024, men de blir muligens utsatt. Uansett mener retten at det er altfor bastant når det i 2008-taksten, som det vises til i vedtaket står: "Kostnadene som må forventes ved rehabilitering og oppdatering av driftsbygningen til dagens nivå (med 9 kyr) for på kunne produsere videre til og med året 2024, kan ikke rettferdiggjøres." Det er moderat investeringsbehov på driftsbygget i den aktuelle perioden, slik Røssland viser til. Om bygningene ellers, så er våningshuset av eldre dato, men selv om det ikke er av dagens gjennomsnittsstandard, er det fullt brukelig. Birger Hartveit bodde der til sin død, og det har etter det som ble opplyst vært delvis i bruk senere også. Retten er således enig med saksøker i at vedtaket baseres på en tilstand, spesielt for driftsbygningen, som er dårligere enn den faktisk er. Nå er ikke tilstanden avgjørende for odelsfrigjøring jf eksempelvis avgjørelse i Rt1998 side 1960 om at det ikke utelukket TVI-NOHO/

9 "anvendelse av bestemmelsen at tilleggsjorden var av omtrent samme størrelse som den eiendom som fikk tillagt jord." Det ligger likevel i sakens natur at tilstanden kan ha betydning i den skjønnsmessige vurderingen, og det burde ha vært eksplisitt vurdert slik saken var her. Nå framgår det rett nok ikke at det i klagesaken er nøyaktig samme vurdering som i 2008-uttalelsen, men slik formuleringen er, mener retten poenget mer er at det iallfall ikke går fram at man har hatt en markert mer positiv vurdering av driftsbygningen. Retten mener følgelig at klagevedtaket er basert på at bygningene på eiendommen er dårligere enn de er. Dette har betydning både for det praktiske og økonomiske driftspotesialet ved eiendommene, og det kan ha betydning i den skjønnsmessige avveiningen forvaltningsorganet skal foreta. Retten ser ikke at det er "grunn til å rekne med" at feilen ikke har hatt betydning på innholdet i vedtaket jf fv1 41. I den vurderingen må det også kunne sees hen til andre sider av tvistesaken. Spissfonnulert er det slik at dersom de øvrige moment med vekt trekker i retning av samme konklusjon i hovedsaken, vil det være mindre sannsynlig at enkeltfeil endrer resultatet. Det er ikke tilfellet her, og etter rettens mening hviler det noe usikkert over flere andre av sidene som var fremme. Det taler mot at feilen er uten betydning, og retten nevner i det følgende noen slike element. Forvaltningssaken har vært omfattende utredet fra den startet med fradelingssøknad, men etter rettens syn er det tross omfanget, ikke helt konkret og treffende drøftelse opp mot de kriterier som er poenget i den enkelte sammenheng. Det er jordbrukshensyn som ligger bak både deling, konsesjon og odelsffigjøring, men kriteriene i de forskjellige regler er ikke helt sammenfallende. Som nevnt er det i 0 31 grunnvilkår at overdragelsen er godkjent fordi kjøper skal få tilleggsjord, og både fradeling og konsesjon kan være slik godkjenning. Det er som nevnt delvis bestridt at den vurderingen er foretatt, men etter rettens syn burde det uansett ha vært presisert klarere hva som var utgangspunktet. Om en erverver eksempelvis har fått konsesjon under sterkt tvil, kan det tenkes at tvilen har betydning i den skjønnsmessige vurderingen om odelsfrigjøring. Om betydningen vises videre til at i 0 31 er det også grunnvilkår om årsakssammenheng: " I den mon odelsrett vil kunne skiple...'' Om eiendommen er så dårlig at det objektivt sett ikke lenger er realistisk å anta at en "fornuftig" kjøper vil erverve den til landbruksdrift, vil den ikke kunne løses på odel jf 0 23, jf f.eks. Rt , og det kan spørres om 0 31 er anvendelig da. Etter konklusjonen i 2008-rapporten som vedtaket viser til, nælluer en seg grensen for løsningsrett TVI-NOHO/

10 I vurderingen etter fvl 41 kan det videre vises til at det bør angis hva som gjør odelsfrigjøring nodvendig. Etter rettens syn ville det også ha vært naturlig å se betydningen av mangelen om eiendommens tilstand i lys av kompetanseendringen fra der frigjøringsak ble overført fra det folkevalgte fylkeslandbruksstyret til administrative avgjørelse hops fylkesmannen. Som nevnt var det dissens i kommunen om frigjøring, fylkeslandbruksstyret avslo enstemmig søknaden om frigjøring, og i Fylkesmannens nye vedtak, i forbindelse med klagesak, står det direkte at det ikke er nye opplysninger eller endret vurdering som begrunner annet resultat, kun at Fylkesmannen hadde den samme vurderingen som i tilrådingen til fylkeslandbruksstyret før nyttår. Selv om kompetanseendringen ikke hindret vedtak med resultat som det ble, kan den likevel tenkes å ha innflytelse på selve den skjønnsmessige vurderingen, og slik forholdene var her, burde Fylkesmannen i det minste ha nevnt om forholdet hadde betydning eller ikke. Fv1 33 er tolket slik at omgjøringsadgangen bør brukes med varsomhet, og er spesielt aktuell der det opprinnelige vedtaket åpenbart var feil, jf Woxholth Forvaltningsloven med kommentarer. Saken her illustrerer også et annet moment; at omgjøring bør brukes med varsomhet fordi det bare forsinker saken ved at den andre part klager i stedet, men det er ikke relevant for rettens vurdering. Vedtaket i klagesaken oppheves følgelig. I det retten ikke ser grunn til å fravike utgangspunktet om sakskostnader i tvl 20-2 får saksøker dekket sine omkostninger. Adv Kaysers omkostningsoppgave legges til grunn, men slik at det sees bort far utgifter til klagesaken. Hvorvidt det kan kreves erstatning etter forvaltningslovens 36 lar retten stå åpent, men det antas at omkostningene ikke kan tas med nå, jf tvl 20-5 og kommentaren til bestemmelsen i Schei mfl Tvisteloven I side 928 flg Saksornlcostningene settes da til kr ,- med tillegg av mva kr ,-, dekning av gebyr kr 6.880,-, og andre utgifter med kr ,75, til sammen kr , TVI-NOHO/

11 DOMSSLUTNING 1. Statens landbruksforvaltnings vedtak av om odelsfrigjøring av grir 34 bnr 5 og 26 i Osterøy kommune er ugyldig. 2. Staten ved Landbruks- og matdepartementet betaler innen 2 to- uker fra forkynning av dommen, i saksomkostninger til Roger Hartveit ed ,75,- - etthundreog-nitusenfemhundreogtjuefire75/100- kroner. ett n He i ø Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges TVI-NOHO/

12 - Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankeffisten er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til la mannsretten over dom i tin retten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fit tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegnmner. Anke framsettes ved skrifilig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger hvilken avgjørelse som ankes om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres notutalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten TVI-NOHO/

13 Anke til la mannsretten over k'ennelser o beslutnin er i tin etten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grurm av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjermelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Ho esterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg TV1-NOHO/