Vurderings-og beslutningsfasen. Noen erfaringer med og 10-4

Transkript

1 Vurderings-og beslutningsfasen Noen erfaringer med og 10-4

2 Først litt om 10-3 gravide Hvordan får vi kjennskap til kvinnen og hennes situasjon Jordmor, helsestasjon, andre samarbeidsparter, familie Hva gjør vi innledningsvis Åpenhet og ærlighet på hva vi kan tilby, og hvilke valg hun har både under og etter svangerskapet.

3 Oppfølging, prøvetaking, og noen utfordringer Vi følger tett opp, og har et samarbeid med lege og jordmor. Dette fungerer i hovedsak godt. Prøvetaking i grisgrendte strøk! Lange avstander og lite offentlig transport gjør det nødvendig å ta prøver hjemme hos ofte. Er dette godt nok, har vi spurt oss. Generell kunnskap om krav til denne typen prøver? Hva med ulike typer stoff, og mulighet for å spore disse. Her har vi valgt å lytte til intuisjon, samt hva ser og hører vi. Bygda er lita, og ikke lett å skjule seg for lenge.

4 10-4 Kort og godt: denne har vi ikke brukt. Vet ikke helt hvorfor, men det er nærmest ikke nevnt i manualen. Kan være en grunn. Litt uklart om når og hvordan den skal brukes. Kompetanseheving på 10-4, samt på prøvetaking 10-3??

5 10-2 Paragrafen vi har mest erfaring med Liten, relativt oversiktlig kommune Godt samarbeid med andre kommunale tjenester og politi Vi er kjent av de fleste. Pårørende kontakter oss ved behov Vi er ofte i kontakt med de fleste av våre pasienter, så vi registrerer endringer

6 Hva gjør vi så i starten? Først snakker vi om det innad i tjenesten. Så tar hovedkontakt dette opp med bruker, enten at vi sjøl har observert, eller at noen har gitt uttrykk for bekymring. Vi snakker om de faresignalene vi ser, og vår bekymring på et tidlig tidspunkt. Vi snakker om erfaringer vi og bruker har fra tidligere. Spør bruker hva han/ho tenker, og hva vi skal gjøre. Bruker er jo da ofte ikke enig i våre observasjoner, mener at det ikke er så ille osv. Vi spør om bruker kan tenke seg å ta litt blodprøver. Ikke bare stoff, men også se på ernæring, og det hele. Vi snakker om vekttap, vi spør om matinntak. Og vi tilbyr oss å hjelpe til med innkjøp, rydde i leiligheta osv.

7 -og så da! Ofte syns nok bruker at vi maser for mye da, og ber om å få litt fred.

8 Og så da?? Vi fortsetter å snakke om vår bekymring. Og relativt tidlig tar vi opp tema innleggelse til rusbehandling. Når det ikke blir respons på dette, og vi ser at rusen øker, og at helsa blir dårligere, bruker og boligen er skitten og uflidd, vi ser også at det er spørsmål om psykose i tillegg, og vi ser at bruker i stadig mindre grad ivaretar se sjøl. Da tar vi opp at vi ser det som nødvendig å ta ansvar for brukers helse, og vil begjære bruker tvangsinnlagt. Dersom det er første gang forklarer vi prosessen med nemd, advokater osv, og skisserer en innleggelse på ca 3 måneder enten i Narvik eller Tromsø, etter hvor det er plass. -og bla bla bla

9 Og så da?? Bruker ønsker ofte ikke tvang, og sier han/ho vil samarbeide. Vi gir da dette en sjans, vi prøver dette og evaluerer fortløpende. Eller bruker sier at han/ho bestemmer sjøl, og vil bare ruse seg. Underveis i prosessen diskuterer vi selvsagt jevnlig i tjenesten, og eventuelt med pårørende, som ofte er svært fortvilte

10 Hva skjer så? Hvis vi mener det er grunnlag for 10-2 så sier vi det, og at vi velger dette. Vi spiller hele tiden med åpne kort, sier hva vi planlegger og prosessen i det. Når det er personer som har vært gjennom det før sier vi at vi planlegger ny runde.

11 Noen utfordringer i forbindelse med innleggelse Noen ganger har vi måttet begjært bruker innlagt på 3 i lov om psykisk helsevern i påvente av nemdsak. Dette oppleves som merbelastende for bruker, og gir oss merarbeid på flere måter. Vi opplever også at for ROP-pasienter er dette ekstra unødvendig. De burde hatt en innleggelse hvor både rus og psyke blir faglig ivaretatt på best mulig måte. Underveis i prosessen har jeg hele tiden jevnlig kontakt med bruker. Enten personlig, eller på sms når jeg ikke finner bruker. Jeg informerer da om hva som skjer.

12 Arbeidet i prosessen Mye arbeid, både praktisk arbeid og papirarbeid Vanskelig å få rutine på noe som skjer så sjelden I våre små kommuner har vi ofte få å spille på, noe som kan bety at de andre pasientene blir «satt på vent». Vi ønsker mer kompetanse på ulike deler i prosessen, slik at vi blir tryggere i utøvelsen.

13 Oppfølgingsfasen Eller ettervern.

14 Under innleggelsen Vi tar kontakt like etter innleggelse, og ber om tett samarbeid med tanke på å planlegge utskrivning Drar gjerne på møter under innleggelse for å samarbeide omkring utskrivelse. Hvilke tjenester trengs, bolig osv En utfordring er at det ofte er «fotfolket» som er på møter. Etterpå må vi hjem å spørre om den oppfølgingen vi har diskutert er mulig å gjennomføre. Og især om dette koster penger, så er det usikkerhet med om vi får gjennomført det. Med andre ord trenger vi å ha større beslutningsmyndighet i slike møter

15 Oppfølgingsfasen Hjemkomsten. Hva så? Planen er klar. Vi har hatt møter med klinikk og pasient, og blitt enige om hva han/ho ønsker Hva med russuget? Hva når pasienten ombestemmer seg, og vil fortsette som før? Hvordan fortsette det gode motiveringsarbeidet?

16 Hva hjelper? Samarbeid med NAV i forhold til arbeid, arbeidstrening, økonomi Samarbeid med lege og hjemmesykepleien angående medisiner Hjembesøk, støtte og hjelp i hverdagen Treningsresept Trene på mestring i hverdagen Døgnrytme

17 Utfordringer Dobbeltdiagnosepasienter. De svakeste, og som aller mest trenger flerfaglige tjenester og tjenester fra ulike etater og nivåer. Hvordan få til godt samarbeid også etter utskrivning? Vi har begrensede muligheter når det gjelder aktiviteter og arbeid, men ser at det har god effekt når vi får til noe der Vi mangler døgnbemannede boliger Når vi ikke får noe til blir det nye runder, og vi ender opp med svingdørsproblematikk