Utfyllende notat om endringer i innkjøpsordningen for sakprosa for voksne

Transkript

1 Utfyllende notat om endringer i innkjøpsordningen for sakprosa for voksne Faglig utvalg for litteratur har fått i oppdrag av Kulturrådet å gjennomgå samtlige litteraturstøtteordninger i I R 5/14 ble det vedtatt nye retningslinjer for innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Nå står innkjøpsordningen for sakprosa for voksne for tur. Formålet med innkjøpsordningene er å styrke norsk språk og litteratur. I sakprosaordningen har målsettingen spesielt vært å stimulere til skriving, utgivelse, spredning og lesning av ny norsk sakprosa, gjennom innkjøp av et kvalitetsvurdert utvalg av titler som stilles til rådighet for lesere gjennom utlån i norske folkebibliotek. Sakprosaordningen ble opprettet som en treårig forsøksordning i 2005 og evaluert i 2008, etter tre års prøvevirksomhet. Etter evalueringen ble ordningen justert på noen punkter og gjort permanent. Innkjøpsordningene for sakprosa, oversatt litteratur og tegneserier skiller seg fra de skjønnlitterære ved at de er selektive: Budsjettet bestemmer hvor mange titler som kan kjøpes inn. Innkjøpsandelen på voksenordningen for sakprosa har siden starten ligget på rundt % av de påmeldte titlene. I Regjeringens politiske plattform fra Sundvollen heter det at den ønsker å «føre en litteraturpolitikk der de viktigste målsettingene er å ivareta norsk språk og litteratur gjennom å legge til rette for god fremvekst av nye forfatterskap og tilgjengelighet for leseren.» Faglig utvalg for litteratur mener at en videreutvikling av innkjøpsordningene, der man kobler produksjon, distribusjon og formidling, er en av de beste måtene å bidra til å nå dette målet, også innenfor sakprosafeltet. Et innkjøp medfører økte forfatterinntekter, styrking av de redaksjonelle miljøene og tilgjengeliggjøring av litteraturen i folkebibliotekene. Først og fremst går derfor Faglig utvalg for litteratur inn for å opprettholde innkjøpsordningen for sakprosa for voksne. Men etter en grundig gjennomgang, der det har kommet gode innspill fra vurderingsutvalget for sakprosa, bibliotekene og organisasjonene og foreningene som har interesser i ordningen, ser man behov for å gjøre innkjøpsordningen enda mer målrettet og velfungerende. I det følgende gjøres det rede for de viktigste endringene som foreslås vedtatt i de nye retningslinjene. Hovedendring 1: Tydeliggjøring av hvilke type bøker ordningen omfatter og hvilke kvalitetskrav som stilles Faglig utvalg for litteratur går inn for en skjerping og tydeliggjøring av innkjøpskriteriene i sakprosaordningen. Tidligere kvalitetskrav understrekes, videreføres og utvides. Helt fra starten av har en av hovedutfordringene under sakprosaordningen vært å gi presise kriterier for hvilke bøker som kan kjøpes inn. Under prøveperioden het det at sakprosaordningen skulle gjelde bøker i en essayistisk, fortellende eller resonnerende form, skrevet av én eller flere forfattere og for et allment publikum. Videre het det at aktuelle

2 sjangere kunne være essayistikk, biografi, reiseskildringer og dokumentarlitteratur. Punktet om aktuelle sjangre ble tatt vekk da ordningen ble gjort permanent, blant annet fordi begrepet «dokumentarlitteratur» viste seg å være lite ensartet. I den tidligere avtalens 5 ble det stilt opp en rekke kategorier som ordningen ikke omfattet, som f.eks. hobbybøker, oppslagsverk, årbøker, lokalhistoriske bøker, lærebøker, profesjonsbøker eller vitenskapelige avhandlinger. Imidlertid tillot avtalen at slike bøker kunne kjøpes inn, dersom de ble ansett som «spesielt språklig og litterært verdifulle og samtidig henvender seg til et bredt publikum». Vurderingsutvalget for sakprosa har flere ganger valgt å bruke muligheten for å gjøre unntak fra unntakene. Det har gjort det rasjonelt for forlagene å melde på et bredt utvalg titler i ulike sakprosakategorier som i utgangspunktet ikke hører hjemme i ordningen. Flere av innspillene Faglig utvalg for litteratur har fått handler om å avklare hva slags bøker som skal vurderes for innkjøp under sakprosaordningen. Uklare innkjøpskriterier har bydd på flere utfordringer, særlig knyttet til behovet for en viss forutsigbarhet for bidragsyterne i ordningen: Uforutsigbarhet gjør det vanskelig for forlagene/redaksjonene å få et så godt utbytte av innkjøpsordningen som ønskelig med tanke på deres egen videreutvikling. Folkebibliotekene har i svært liten grad kunnet planlegge innkjøp over eget budsjett og sitt formidlingsarbeid med hensyn til hvilke titler som sannsynligvis kom til å bli kjøpt inn av Kulturrådet Vurderingsutvalgets arbeid har blitt mer tidkrevende enn nødvendig, fordi forlagene har meldt på relativt mange titler fra sakprosakategorier som ut fra hovedregelen ikke hørte inn under denne ordningen. Mange av disse påmeldingene ble gjort ut fra unntaksbestemmelser som i enkelttilfeller gjorde at enkelte titler innenfor disse kategoriene ble innkjøpt. Dette siste har også bidratt til at det har tatt for lang tid før bøkene når bibliotekene. Faglig utvalg for litteratur mener det er viktig å ta disse innspillene på altvor, og ønsker å tydeliggjøre hvilke typer sakprosabøker innkjøpsordningen først og fremst er ment for. I de nye retningslinjene foreslås det derfor at unntaksmulighetene fjernes helt. Dette betyr ikke at sakprosatitler i de sjangrene som holdes utenfor, ikke kan ha høy litterær verdi, men at ordningen som sådan trolig vil treffe målsetningen bedre ved å gjøre dette. Litteraturutvalget vil samtidig understreke at sakprosa er et svært vidt begrep, og at en selektiv ordning i sin natur alltid vil ha utfordringer når det gjelder forutsigbarhet og varigheten av vurderingsprosessen. Siden innkjøpsordningen for sakprosa er selektiv, har kvalitetsaspektet vært mer tydelig i den tidligere avtalen for denne ordningen enn det for eksempel var i de automatiske, skjønnlitterære ordningene. Men likevel er det også her behov for et enda sterkere fokus på kvalitetsvurderingen, med tanke på at ordningen skal kunne bidra til utviklingen av gode sakprosaforfattere og redaksjoner. Det er også viktig å understreke at bibliotekets lånere gjennom denne ordningen skal sikres kvalitetslitteratur. Innkjøpsordningene skal gi rom for at forlagene bruker tid på å utvikle gode redaksjoner og prioriterer det redaksjonelle arbeidet som er nødvendig om det skal utgis ny sakprosa av høy kvalitet på norsk. I tillegg til at Faglig utvalg for litteratur foreslår at ordningens kvalitetskriterier utvides og presiseres, bør det

3 under denne ordningen innføres krav om dokumentasjon til redaksjonell behandling, slik som i den skjønnlitterære ordningen. Hovedendring 2: Økt aktualitet og endringer i vurderingsprosessen Faglig utvalg for litteratur foreslår grunnleggende endringer i vurderingsprosessen for sakprosaordningen. Siktemålet er å oppnå større aktualitet i ordningen ved at de innkjøpte bøkene kommer langt raskere ut i bibliotekene enn de gjør i dag. På den måten skal sakprosaordningen oppleves mer relevant og titlene bli enklere å formidle. Sakprosaordningen har i mindre grad enn de skjønnlitterære ordningene vært gjenstand for offentlig debatt, men det betyr ikke at enkelte sider av også denne ordningen har vært møtt med, til dels berettiget, kritikk. Bibliotekene har flere ganger pekt på at de innkjøpte bøkene kommer til bibliotekene altfor lenge etter utgivelse. Dette har både ført til at noen utgivelser har mistet sin aktualitet, og at mange bibliotek allerede har kjøpt inn de eksemplarene de mener de trenger. Kulturfondeksemplarene vil dermed ikke bli innlemmet i samlingen, men stående på lager. I en selektiv ordning vil vurderingsprosessen og utsendelse av bøkene med nødvendighet ta lenger tid enn i en automatisk. Selv om bibliotekene kan utfordres på å formidle bøker også etter at den offentlige oppmerksomheten rundt dem har avtatt, og det finnes sakprosasjangre, som for eksempel essayistikken, der aktualitet ikke kan sies å være et krav, er det viktig poeng at mange sakprosabøker har et aktualitetsaspekt som bør tas hensyn til i formidlingssammenheng. Sakprosaordningen fungerer så dårlig på dette punktet at en endring er nødvendig. Tilbakemeldingene fra bibliotekhold må tas på alvor, og dette støttes også av forlegger- og forfatterorganisasjonene. Det bør ikke gå flere måneder fra ei bok foreligger i handelen til den er ute i biblioteket. Faglig utvalg for litteratur har gjennomgått grundig hvilke steder i påmeldings- og vurderingsprosessen «forsinkelsene» ligger. Ett aspekt er det store antallet påmeldte titler. I perioden ble i gjennomsnitt 315 titler påmeldt per år, og av disse titlene har vært innkjøpt. I punktet over foreslås endringer og presiseringer i innkjøpskriteriene som utvalget mener vil kunne avhjelpe noe av dette problemet. Men generelt vil det med dagens vurderingsprosess likevel være vanskelig å møte bibliotekenes ønske om betydelig redusert tidsbruk. På bakgrunn av dette går litteraturutvalget inn for at vurderingsutvalget skal lese og vurdere de påmeldte titlene i manusform før bøkene er kommet ut. Hvis man har vedtakene klare rundt utgivelsesdato, vil man kunne sikre en lignende praksis som på den skjønnlitterære ordningen: Bibliotekene vil ha bøkene tilgjengelig langt kortere etter utgivelsesdato enn de har i dag, og forlagene vil potensielt ha mulighet til en større forutsigbarhet med tanke på trykking og egen markedsføring ovenfor bibliotekene (særlig for de bøkene som ikke kjøpes inn). En forutsetning for en løsning med vurdering av trykkeklart manus må være at dette er språkvasket og korrekturlest. Slik skal også den delen av den redaksjonelle innsatsen være merkbar. En del prinsipielle spørsmål har vært diskutert i forbindelse med dette forslaget, som for eksempel: Er det mulig å vurdere innkjøp av ei bok uten å forholde seg til den helt ferdige utgivelsen, enten den foreligger i papir- eller som e-bok?

4 Fordrer denne typen vurdering en ny type kompetanse hos medlemmene i vurderingsutvalget? Vil en slik vurderingsprosess i større grad enn tidligere kunne påvirke hva som faktisk utgis? Disse problemstillingene har blant annet vært tatt opp med vurderingsutvalget, Den norske Forleggerforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. I samtalene har det vært bred enighet om at endringene i vurderingsprosessen gjør det nødvendig å sørge for at vurderingsutvalget til lesing av bøker i manusform krever en særegen kompetanse, som må tas hensyn til når Kulturrådet oppnevner nye vurderingsutvalg. Hvis man kun leser tekstmanus, faller vurderingen av samspill mellom ord, bilder, illustrasjoner og visuell utforming bort. Forlaget skal derfor i søknaden redegjøre for bokas visuelle utforming og bruk av illustrasjoner. Faglig utvalg for litteratur vil understreke at det bør foregå en fortløpende evaluering av endringene i vurderingsprosessen både med hensyn til disse problemstillingene og med tanke på om bøkene faktisk når bibliotekene like etter utgivelsesdato. Hvis ikke de ønskede endringene skjer, må andre virkemidler vurderes. Hovedendring 3: Retningslinjer i stedet for avtale Den nye innkjøpsordningen vil basere seg på retningslinjer istedenfor på det man tidligere har kalt avtaler, i tråd med vedtaket fattet i R 5/14 for innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Tidligere har det vært framforhandlet avtaler mellom Kulturrådet og de ulike organisasjonene, men Kulturrådet har uansett hatt den endelige vedtaksmyndighet. I forbindelse med gjennomgangen av de ulike innkjøpsordningene, mener Faglig utvalg for litteratur at det er riktig å presisere dette forholdet ved å bruke begrepet «retningslinjer» om utformingen. Til tross for at man går bort fra en partsfremhandlet avtale, vil hvert enkelt innkjøp fremdeles være å anse som en kontrakt som inngås mellom Kulturrådet og det enkelte forlag. Retningslinjenes punkt 9 forplikter forlagene med tanke på forfatterutbetaling og levering av bøker på samme måte som tidligere: «Ved søknad erkjenner og aksepterer søker de vilkår og betingelser som fremgår av søknadsskjemaet og retningslinjene som hører til innkjøpsordningen.» Når innkjøpsordningene fra nå av vil bli basert på retningslinjer, oppfatter Faglig utvalg for litteratur at det på samme måte som for den skjønnlitterære ordningen er viktig å ha med et punkt i retningslinjene som fremhever viktigheten av at relevante organisasjoner blir hørt i forbindelse med endringer av retningslinjene (punkt 2). Disse organisasjonenes innspill har vært viktige i utarbeidelsen av de retningslinjene som presenteres her, og de vil også i framtida ha betydelig kunnskap om de litteraturpolitiske virkemidlenes treffsikkerhet når eventuelt nye retningslinjer og modeller for betaling utformes og revideres. Hovedendring 4: E-bøker inkluderes Faglig utvalg for litteratur mener e-bøker hører hjemme under innkjøpsordningene. Under den skjønnlitterære ordningen er nå e-bøker permanente deler av ordningen, og det samme bør gjelde for sakprosaordningen. Bibliotekene ønsker sterkt e-bøker under samtlige innkjøpsordninger, og Faglig utvalg for litteratur mener at de erfaringene som er gjort på det

5 skjønnlitterære området i stor grad vil kunne gjelde for sakprosafeltet også, til tross for at det på dette feltet ikke har vært gjennomført noen forsøksordning. Det innføres klare insentiver for å styrke e-bokutviklingen på sakprosafeltet ved at en andel av betalingen gjøres avhengig av at forlaget leverer titlene i begge formater. Inkluderingen av e- bøker gjelder i første omgang for sakprosa som i all hovedsak er tekstbasert. For slike utgivelser vil retningslinjene presisere at titlene som kjøpes inn gjøres tilgjengelig for leserne både på papir og digitalt. Under punkt 8 i retningslinjene heter det at hvis en tittel kommer ut som både e- og p-bok i løpet av utgivelsesåret, skal den leveres i begge formater til Kulturrådet. På samme måte som for de skjønnlitterære bildebøkene, vil det imidlertid ikke bli gjort fratrekk i utbetalingen til forlagene når det er snakk om illustrerte sakprosabøker. Begrunnelsen er den samme som på det skjønnlitterære området, nemlig at teknologien på dette området ikke alltid gir et godt nok resultat for slike bøker. Under paragraf 3 i retningslinjene defineres illustrert bok i denne sammenhengen som en bok der illustrasjoner til sammen utgjør minst 25 prosent av omfanget. Kulturrådet må arbeide videre med hvordan e-bøker skal ivaretas under innkjøpsordningene, og de endringene som foreslås nå, anses ikke for å være endelige, hverken når det gjelder sakprosa eller skjønnlitteratur. Faglig utvalg for litteratur er klar over at mange biblioteker ønsker seg flere lisenser til utlån, og etter hvert kanskje også en annen innretning på utlånet enn det har i dag. Hovedendring 5: Ny betalingsmodell med flere kategorier På samme måte som for skjønnlitteraturen ønsker Faglig utvalg for litteratur at arkpris og royaltyrefusjon avvikles og at betalingsmodellene forenkles betydelig. Betalingen bør nå baseres på standardpriser for både forlag og forfatter (evt fotograf, illustratør osv.) på tittelnivå. Faglig utvalg for litteratur mener at bør Kulturrådet overta hele forfatterutbetalingen, slik at det ikke ligger et mellomledd i forlaget (selv om forlaget fremdeles mottar og videresender midlene). Videre bør forfatterhonoraret opprettholdes på samme nivå som tidligere. Utregninger viser at honoraret til sakprosaforfattere gjennomsnittlig har vært noe høyere enn fastsummen som nå er innført for de skjønnlitterære prosaforfatterne, kr mot kr Faglig utvalg for litteratur mener imidlertid ikke det er riktig å senke allerede lave forfatterinntekter for at alle forfatterinntekter skal bli like lave. Sakprosanivået bør heller være et mål som kan oppnås for flere forfattergrupper på sikt. Ifølge sist publiserte levekårsundersøkelse for kunstnere er alle forfatterinntekter lave sammenlignet med resten av befolkningen, og dette gjelder både skjønnlitterære forfattere og sakprosaforfattere (som jobber frilans). I en ny modell kan kunne man tenke seg at forlagene skal få utbetalt det samme som før per tittel, justert for nedgangen i eksemplartall og bortfallet av egen andel av royaltyutbetaling. Snittprisen for betaling til forlagene for en standardbok basert på arkpris i 2014 var kr (fratrukket forlagets andel av royalty). I 2015 skulle den vært kr Med tanke på hvor viktig det er at innkjøpsordningene bidrar til at forlagene bruker tid på å utvikle gode redaksjoner og prioriterer det redaksjonelle arbeidet som er nødvendig om det skal utgis ny

6 kvalitetslitteratur på norsk, har litteraturutvalget diskutert om en slik reduksjon blir i overkant stor per tittel. Konklusjonen er at det blir den. På sakprosafeltet er det et faktum at noen utgivelser krever langt mer av et forlag enn andre. Enkelte utgivelser har relativt høye kostnader knyttet til blant annet utstyr, bilder, frikjøp av forfatter og research, og dette går et stykke utover normal forlagsinnsats. I Normalkontrakten for faglitteratur åpnes det for å redusere forfatterroyaltyen til fordel for forlaget «dersom forlaget har hatt et vesentlig forarbeid og hvor arbeidet med tilrettelegging, bearbeiding, illustrering eller utstyr klart overskriver en normal innsats fra forlagets side med et ferdig fagbokmanuskript. Normal innsats fra forlagets side defineres som konsulentbistand, manuskriptbearbeidelse og rådgivning.» Kulturrådet mener dette ikke bør få konsekvenser for forfatterhonoraret under sakprosaordningen, men at eventuelle honorarer til illustratør o.l. ligger innbakt i den faste summen. Samme fordelingsnøkkel benyttes som i kontrakt inngått mellom forlag og opphavsmenn. Faglig utvalg for litteratur har videre diskutert hvorvidt det burde være mulig å søke om et ekstra tilskudd dersom kostnadene til en utgivelse er ekstraordinært høye. Innenfor rammen av en selektiv ordning er dette mulig å innføre, men konsekvensen ville kunne bli lavere antall innkjøp, noe som ikke er ønskelig på en ordning der bare rundt % av de påmeldte titlene blir innkjøpt hvert år. Dessuten ville det være vanskelig å ha klare kriterier for når en tittel skulle kunne motta slik støtte, og ordningen ville også krevd ekstra administrative ressurser. I tillegg er det en kjensgjerning at de aller største ekstraordinære kostnadene trolig er innenfor kategorier bøker som for eksempel oppslagsverk og læreverk, og disse kommer uansett ikke inn under ordningen. Forslaget er derfor forkastet. Samlet sett har litteraturutvalget kommet fram til at forlagsutbetalingen bør reduseres noe sammenlignet med snittprisen i I forslaget som ligger inne i vedlegg 2 til retningslinjene, vil en standardbok få en kostnad for Kulturrådet på totalt kr , med kr til forlaget og kr til forfatteren. Forlaget vil få hele summen i én utbetaling, og det vil være øremerket hvor mye som skal gå til forfatteren (og andre opphavspersoner). Forlagsbetalingen vil avkortes dersom leveransen kun inneholder papirbøker, med unntak for utgivelser med mer enn 25 % illustrasjoner. Merverdiavgift vil spesifiseres for e-bøker. På denne måten vil man kunne kjøpe inn noen flere titler i Dette er også et lite bidrag til å øke forutsigbarheten, siden innvilningsprosenten går noe opp. Men fremdeles er det gode sakprosatitler som Kulturrådet ikke har råd til å kjøpe inn. Hovedendring 6: Ny fordelingsnøkkel for distribusjon Da innkjøpsordningen for skjønnlitteratur ble etablert i 1965, ble det bestemt at man skulle kjøpe inn 1000 eksemplarer av hver tittel. Etter vedtaket i R 5/14 blir skjønnlitterære utgivelser kjøpt inn i 703 papirbøker og 70 e-bøker. Da sakprosaordningen ble etablert i 2005 var det naturlig å innføre innkjøp av samme antall eksemplarer som for den skjønnlitterære ordningen, og på samme måte er det nå naturlig å nedjustere eksemplartallet for sakprosaordningen til samme nivå som for den skjønnlitterære ordningen og innføre samme fordelingsnøkkel basert på kommunenes innbyggertall.

7 En del av kritikken fra bibliotekhold har pekt på at det ut fra et bibliotekståsted er det blitt kjøpt inn for mange eksemplarer av sakprosatitlene. Når eksemplartallet nå reduseres, vil det være viktig å følge denne ordningen særlig på dette punktet. Målet er at tempoøkningen i vurderingsprosessen skal gjøre det lettere å formidle og finne lesere til de bøkene som bibliotekene faktisk mottar.