Skjøtselplan for Rømmervasseteren, slåttemark, Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke.

Transkript

1 Midt-Norge Skjøtselplan for Rømmervasseteren, slåttemark, Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke. Bilde 1: Rømmervasseteren FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Norsk Landbruksrådgiving Nord-Trøndelag PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Anders Mona OPPDRAGSGIVER: Hilde Kveli LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Mona, A Skjøtselsplan for Rømmervasseteren, slåttemark, Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke. Rapport: Norsk landbruksrådgiving Nord-Trøndelag. Nr 5 desember 2012 (upublisert) 1

2 Forord Denne Skjøtselsplanen for Oppgården i Kvelia er laga etter oppdrag fra Hilde Kveli. Skjøtselsplanen er i stor grad basert på tidligere undersøkinger i området. Det er lagt vekt på at skjøtselen skal være praktisk gjennomførbar, dette har vært med på å styre prioriterte områder og omfang. Teksten under generell del er en del av malen for skjøtselsplan, utarbeida av DN. Teksten om slåttemyr er enda ikke fullstendig Snåsa 15. februar 2013 Anders Mona Innhold Forord... 2 A. Generell del... 3 Slåttemarksutforminger Midt-Norge... 3 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker... 4 Slåttemyrer... 5 B. Spesiell del:... 6 Kilder... 8 Ortofoto/kart... 9 Bilder Artsliste

3 A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger Midt-Norge Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Midt-Norge og dermed gir denne regionen et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. I Midt-Norge finnes utforminger av dunhavreeng på kysten med arter som blåstarr, vill-lin, ormetunge og marianøkleblom. Artsrike slåttemarker med bl.a. marinøkkel og rødflangre er registrert på Allmenningsværet i Roan, Sør-Trøndelag. Eksempel på artsrik dunhavreeng er registrert også i Oppdal kommune på Åmotsdalen gård og på Halsen. Også Kleivgardene-Sliper-Detli i Oppdal har meget artsrik slåttemark med kalk- og varmekrevende arter. I Lierne i Nord-Trøndelag på Kvelia finnes boreale slåttemarker (flekkgrisøreeng) med lang kontinuitet, som fortsatt er i god hevd. Og på Storlia i Leksvik kommune finnes hevdede enger av ulike typer som frisk fattigeng, frisk til tørr middels baserik eng og vekselfuktig, baserik eng, med vill-lin, nattfiol, storblåfjær, bakkesøte, vårmarihand, bergskrinneblom, vårskrinneblom og stortveblad. Velhevda skogstorkenebb-ballblomslåttemarker finnes i Sølendet naturreservat, i Røros kommune, Sør-Trøndelag. 3

4 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes/ev.hesjes før det fjernes. Bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedanfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre sommere må de døde trea fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så 4

5 stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder.ev. felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Slåttemyrer (foreløpig tekst, vil senere bli oppdatert av DN) Slåttemyrene er areal som vart slått mer og mindre regelmessig. Det meste av myrslåtten tok slutt i siste del av 1800 og første del av 1900, i noen områder fram til ca Myrslått var arbeidsomt i forhold til mengde fôr som vart høsta, men var likevel livsnødvendig for å få nok overvintringsfôr til dyra. Mengde og kvalitet på fôret varierte mye etter kvaliteten på myrarealet. Rikmyrer har større artssammensetting og meir urter enn fattigmyrer, noe som gjør at både mineralinnhold og energiinnhold i fôret fra rikmyrene var størst. Mange slåttemyrer kunne ligge langt fra garden. Det er eksempel frå Snåsa der myrslåtten låg 3-4 mil fra hovedbruket. Fôret vart normalt frakta til gards om vinteren normalt med hest og slede, men og med ski og skikjelke. Myrslåtten var normalt den siste slåtten og vara fra august og utover, gjerne heilt til snøen kom om det var behov for det. Selve slåttearbeidet vart gjort med ljå og graset vart tørka og lagt i stakk. På mindre slåtter kunne graset og bli lagt under ei gran eller en hallar. Større slåtte kunne ha fôrbu eller høyløe. Fôrbehov, hvor myrene låg og myrkvalitet avgjorde hvor ofte myrene ble slått, Slåtteintervall på 2 til 5 år var vanlig. 5

6 B. Spesiell del: SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *Navn på lokaliteten Oppgården i Kvelia ID i Naturbase BN *Registrert i felt av: Anders Mona *Kommune Liene Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Gaarder, G., Fjelstad, H., Hoftun, T.H., Klepsland, J.T., Reislo, S. Rapport 2007:11 Miljøfaglig Utredning AS. Liv S Nilsen og Moen A NTNU Vitenskapsmuseet. Botanisk kartlegging og plan for skjøtsel av Oppgården med utmark i Liene. Rapport botanisk serie *Hovednaturtype: Slåttemark 100 % *Områdenr *Dato: 13. juli 2012 Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: *Verdi (A, B, C): A Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God Slått x Torvtekt G11 Vekselfuktig baserik eng (Fremstad 1997) Event m Svak x Beite Brenning G13 frisk næringsrik natureng, skogstorkenebb-ballblomeng m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) INNLEDNING Skjøtselsplanen er utarbeidd av Anders Mona, Norsk landbruksrådgiving NT, basert på befaring 13. juli 2012 sammen med Marita Holte, NLR NT og Ole Harald Kveli. Planen er også basert på tidlegere undersøkinger av Nilsen og Moen, Gaarder mfl. Handlingsplan for slåttemark og Handbok nr 13 Kartlegging av naturtyper. Oppdraget med å lage skjøtselsplan er gitt av grunneiere BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Rømmervasseteren er sommerseteren for Oppgården i Kvelia og var hovedseteren til Oppgården. Slåtteenga er setervollen til Rømmervasseteren. Seteren ligger ved Austre Rømmervatnet. Seteren er tilgjengelig med båt fra bilveg ved vestre Rømmervatnet eller langts sti fra samme sted. Jordart er i hovedsak morene, med grus, sand og silt, baserik og med en del tørrbakke, men og fuktige områder. Setervollen som i dag er åpen er på 13 dekar og ligg ca 550 moh. Terrenget er hellende med et flatere parti midt på vollen, der også seterhusene står. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER Slåttemark Vegetasjonssone er mellomboreal (L Nilsen og Moen A,2000) ARTSMANGFOLD: Området har stort artsmangfold. Nilsen og Moen har registrert 221 karplanter på Rømmervasseteren. Av arter som kan nevnes på setervollen er kvitkurle og handmarinøkkel, prestekrage, ballblom, engkvein, engkall, harerug, kvitbladtistel, gulaks, fjellstjerneblom, brudespore, engmarihand, fjellmarihand, flekkmarihand, sauesvingel, raudsvingel, småtveblad, stortveblad,, engfrytle, BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Rømmervasseteren ble bygd i 1854 og var i bruk til Setervollen og utmark ble slått og fôret kjørt heim til gården om vinteren. Fra 1956 ble ikke setervollen slått før i 1990 da slåtten ble gjenopptatt med slått av vollen ett og annet år. Gjenopptagelse av slåtten da gjorde at gjengroinga av vollen ble stoppa og at en med det fikk tilbake den gamle slåtteenga. Arealene har aldri vært gjødsla med handelsgjødsel, men vart truleg gjødsla litt med husdyrgjødsel frå seterdrifta. FREMMEDE ARTER: Ingen registrerte 6

7 KULTURMINNER: Det flere rydningsrøyser i området og mange bygninger. Seterstue, jakthytte, grisefjøs, geitefjøs, og nyfjøs (satt opp i 2012), bekkhus, forbu, utedo SKJØTSEL OG HENSYN Setervollen bør slås årlig, dette er nok den ideelle skjøtselen og likt skjøtselen da seteren ble brukt. Slåttetida bør være i siste del av juli, event starten av august, då dette tradisjonelt var slåttetida for setervollen. Dersom årlig slått blir for arbeidskrevende så vil trolig kvaliteten på vollen bli opprettholdt også ved slått annethvert år. Slåtten må gjøres med skjærende redskap, enten vanlig tohjuls slåmaskin eller ljå, eventuelt ryddesag med kniver. Graset bør bakketørkes eller hesjes for å stimulere til noe frøspredning. Etter tørking må graset rakes sammen og lagres i fôrbu eller kjøres hjem. Ved transport på vollen er det viktig å unngå skader på enga. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Slåttemarka på Rømmervasseteren er en del av det totale kulturlandskapet tilhørende Oppgården i Kvelia, et av de viktigste områdene med gårdskultur vi har i Nord-Trøndelag, både med tanke på kunnskap om driftsformer, biologi og bygninger. Seterdrifta på Rømmervasseteren ble gjenopptatt 2005, men har lagt nede igjen de siste to åra. Det vil være svært positivt om seterdrifta blir gjenopptatt. VERDIBEGRUNNELSE: Det store mangfoldet av arter, kontinuitet i skjøtsel og hele kulturmiljøet rundt Oppgården, herunder også Rømmervasseteren, gjør at området som har vært kontinuerlig skjøtta som slåttemark gis verdi A. SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: 15.desember 2012 UTM MÅL: UTFORMET AV: ANDERS MONA Gnr/bnr FIRMA: NORSK LANDBRUKSRÅDGIVING NORD- TRØNDELAG AREAL etter evt.restaurering: 13 Del av verneområde? Nei Hovedmål for lokaliteten: Opprettholde slåttemarkstrukturen og det rike artsmangfoldet på slåttemarka på Rømmervasseteren, sommerseteren til Oppgården i Kvelia. Å opprettholde slåtten på seteren er viktig for å heile miljøet og kulturaktiviteten i Kvelia. Konkrete delmål: Fortsette slått av den rike slåttemarka, Ev. spesifikke mål for delområde(r): Kulturformidling, lære seg slått både med ljå og slåmaskin samt høytørking på bakken og hesjing. Drive seterdrift med melkekyr, videreforedling og formidling av seterkulturen. Tilstandsmål arter Ønsker å opprettholde eventuelt øke artsmangfoldet. Stoppe gjengroinga fra kantene Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Det er viktig å slå godt ut til kantene slik at treoppslag blir tatt. Ingen problemarter 7

8 AKTUELLE TILTAK: Prioritering (år) Ant daa og kostnad/daa Kontroll: (Dato) Den ca 13 dekar store setervollen skal slås årlig. Slått annethvert år kan være aktuelt dersom en ikke får tid til å slå hvert år. Årlig I tillegg til årlig slått kan det gjøres noe restaureringsarbeid i form av hogst langs kantene for å få tilbake den delen av vollen som er gjengrodd. Det er viktig at kvist blir fjerna og kanskje helst brent. Til slåtten brukes i hovedsak tohjuls slåmaskin, men og noe ljå. Graset tørkes på bakken eller hesjes, alt etter værforholdene. Høyet rakes sammen og brukes dels til fôr i forbindelse med seterdrifta, dels blir kjørt heim, slik det tradisjonelt ble gjort.. Tørking av graset på bakken eller ved hesjing er viktig for å øke muligheten for frøspredning. Kostnadsoverslag slått Rømmervasseteren antall t/daa tidsbruk pris/t dekar timer kroner sum (kr) Slått a) Tung slått: bratt, ujevnt terreng.ljåslått b) Middels tung slått: litt ulendt.2-hjuls slåmaskin tørking av gras, breiing Raking, samling av høy 13 1,3 16, Lessing og heimkjøring av gras 13 1,5 19, Transport til og fra området med utstyr og personell administrasjon Sum , Kostnad per dekar 2832 UTSTYRSBEHOV: 2- hjuls slåmaskin, båt, 4-hjuls traktor, høysvans, ljå, river, høygafler, bryner OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år (2018): Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Tilskudd søkt år: Tilskudd tildelt år: Skjøtselsavtale parter: Grunneiere og Fylkesmannens miljøvernavdeling Søkt til: Tildelt fra: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen. Grunneierne som inngår kontrakt med Fylkesmannen Kilder Botanisk kartlegging og plan for skjøtsel av Oppgården med utmark i Lierne. Liv S Nilsen og Asbjørn Moen. NTNU Vitenskapsmuseet, rapport botanisk serie Naturbase, dokumentasjon biologisk mangfold. BN , Oppgården i Kvelia. Direktoratet for naturforvalting Kartlegging av naturtyper, -verdsetting av biologisk mangfold. Håndbok nr utgave Oppdatert 2007 Handlingsplan for slåttemark. DN rapport Ole Harald Kveli, personlig meddelelse 13. juli

9 Ortofoto/kart Kart: Setervollen for Rømmervasseteren bør slås årlig. Rundt setern ble det tidligere og slått mye utmarksslått. Dersom en vil ta opp igjen den er det mest aktuelt å starte med myrene rett vest for seteren.. 9

10 Bilder For at en lettere skal kunne se utviklingen til lokaliteten er det viktig å ta bilder som er mulig å gjenfotografere. Ta helst både 1) oversiktsbilde som viser lokaliteten i landskapet, og 2) bilder som viser spesifikke deler av lokaliteten, (husk å notere UTM der bildene er tatt fra og himmelretning). Rømmervasseteren. UTM , mot sør vest Bilde: Øvre del av setervollen, artsrik, men og noe gjengroingsarter. Viktig med skjøtsel av kantene for å hindre at busker og trær vokser innover vollen. UTM , mot nord 10

11 Bilde: Øvre del av setervollen, UTM Bilde: Øvre og vestre del av vollen UTM

12 Bilde: Kvitkurle rett nord for seterstova. UTM

13 Bilde: fjellveronika rett oppom seterhusa UTM Bilde: Enkelte områder på vollen hadde mye engkall. UTM

14 Bilde: Bekkhus over brønn for kjøling av melk. UTM Bilde: fjøs på øvre del av vollen, noe gjengroingsurter her, viktig med slått. UTM , mot nord øst Artsliste Viser til botanisering gjort av Liv S Nilsen og Asbjørn Moen, kvitkurle handmarinøkkel, prestekrage, ballblom, engkvein, engkall, harerug, kvitbladtistel, gulaks, fjellstjerneblom, brudespore, engmarihand, fjellmarihand, flekkmarihand, sauesvingel, raudsvingel, småtveblad, stortveblad,, engfrytle 14

15 15